«Hitler ville elsket sosiale medier»

Disney-sjefen Bob Iger mottok nylig en utmerkelse for sitt arbeid for humanismen. Han holdt en tale som iflg. Washington Post 11.april var en kraftig kritikk av den siste presidentvalgkampen i USA og en advarsel om den kommende.

På sitt mest grusomme tillater sosiale medier at ondskapen utnytter forvirrede sjeler med plagede sinn, sa Iger. Han sa dette  under en middag arrangert av Simon Wiesenthal Center.

Hitler ville elsket det. Det er det mest virkningsfulle redskapet en ekstremist kan ønske seg, sa Iger.

Bob Iger ber altså om en helt annen valgkamp i 2020 enn den verden fikk se i 2016 mellom Hillary Clinton og Donald Trump.

– Jeg vil høre en inkluderende visjon som ikke er bygget på forakt for andre.  Det er mulig å argumentere for sitt politiske standpunkt uten å angripe andre, sa Disenysjefen.

Mandag denne uka var landets ordførere invitert av KS (interesseorganisasjon for norske kommuner og fylkeskommuner) for å bl.a. drøfte spillereglene for den politiske debatten. Der «vedtok» de «Valgløftet 2019». Det sier fra om at politikere må behandle hverandre med respekt og vise gjensidig tillit i tiden fram til kommunestyre- og fylkestingsvalget.

Hvorfor er dette nødvendig? Bør ikke alle innbyggerne få uttrykke sin mening fritt og uten hindringer?

Et helt berettiget spørsmål, og svaret er selvsagt «ja». Innenfor akseptable grenser.

«Send ordføraren til helvete!». «Den dama er full i faen», «Ho er faen ikkje god», «maktsjuk» og «diktatorisk».

Slik og andre meldingene med hetsende innhold tok aldri slutt for ordfører i Vågsøy Kristin Maurstad. Som ordfører måtte hun også ta de tunge beslutninger om å si nei til noen eller mange som tror at kommunen kan betale seg ut av alt med kredittkort.

Det er tøft å si nei. Du blir langt mer populær om du svarer ja til alt, og deretter sender regninga til neste kommunestyre som må finne dekning for den. Ved f.eks å si opp lærere eller sykepleiere – som ikke er en ukjent øvelse.

Hele 43 % av alle politikere som ble spurt i en undersøkelse svarte at de har opplevd dette som Vågsøy-ordføreren har opplevd!  Kan media – den 4.statsmakt i Norge – bidra til en endret atferd. Eller vil de heller forsterke den?

På samme konferanse var det også en debatt om kommunenes evne til å skape gode nok fagmiljø. Politikere både lokalt, regionalt og sentralt frykter at kommunene skal miste ungdommen når de er ferdig utdannet.

For oss som bor i små kommuner, vet vi at utfordringene står i kø. Svært mange kommuner er forgjeldet (fordi de har valgt det sjøl) og evner ikke å betale ned på sine altfor store lån. De sliter med å rekruttere og behold fagfolk – fordi fagfolk gjerne vil tilhøre et fagmiljø. Det blir dessverre for spinkelt med 1,5 ansatte. Hvilke ungdommer flytter tilbake til sin hjemkommune for å nøye seg med  en 50%-stilling?

Venstre-lederen Trine Skei Grande påsto at de ikke kommer tilbake til kommunen hvis det kun er en 50%-stilling kommunen tilbyr. De vil i likhet med oss alle ha en full stilling. Hun provoserte til debatt  ved å utfordre alle ordførerne til å vurdere om deres lille kommune kanskje kunne tjene på sammenslåing.

Spørsmålet er altså hvor små kommuner vi kan tillate dersom hensikten er både å få ungdommen tilbake etter utdanning OG gi brukerne et faglig godt nok tilbud.

Også små kommuner må ha en administrasjon, noe som binder for de minste fra 5-10 mill.kroner.
Med samme administrasjon for to slike kommuner, frigjøres straks samme beløp til stillinger rettet direkte mot innbyggerne. Og dermed åpner det seg for 100-% jobber for ungdom som vil tilbake og økt fagkompetanse.

NRK-Nordland lagde sin egen forkortede og spissete versjon av Grandes innlegg og la den ut på sin nettside og på sosiale medier  (So-Me) .
NRK hadde selvsagt tatt kontakt med noen ordførere: Hadde de ikke følte seg krenket av Grandes tale?
En ikke uvanlig måte å lage store mediesaker på i vår tid.

Dermed tok det selvsagt fyr på So-Me, slik disse glimtene fra den offentlige debatten på NRK Nordlands FB-side viser:

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 10.03.34

 

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 10.00.58

 

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.59.52
Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.57.29
NRK Nordland lot debatten gå i mange timer før noen der skjønte at de kanskje burde minne om noen regler.

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.54.08

Dere kan sjøl gå inn på den siden og sjekke om det hjalp.

Venstrelederen satte altså fingeren på vår tids største utfordring: Sikre god nok kompetanse i de offentlige tjenester.

NRK klarer på en meget interessant måte å redigere dette slik at de øvrige politikerne i panelet «himler med øynene» når de svært sannsynlig kun er overrasket over at en partileder tør provosere slik rett før et lokalvalg. Det er selvsagt modig gjort.

NRK har også laget sitt eget begrep «koseklubb» av dette innlegget, og som selvsagt dyrkes videre på So-Me. Og som deles flittig – noe også Hitler ville elsket som Disneysjefen er inne på. For slikt skapes hat rettet mot enkeltpersoner og deretter grupper av enkeltpersoner. På 30-taller var det jøder. På 80-tallet var det pakistanere i Norge. Fra 90-tallet asylsøkere . Og i dag..?

Hovedpoenget med mitt innlegg her er å vise til hvordan landets medier bekrefter Disney-sjefens frykt.
Ved å sile og vekte informasjon slik at det blir passe konfliktfylt, skaffer man klikk og seere/lesere. Noen av oss har tradisjonelt «følt» at NRK har stått i en særstilling for å bidra til en åpen og saklig debatt.

Etter skandalen i VG (Giskevideoen) og VG/Dagbladets hetsaktige jakt på Giske og NRKs mange og lange angrep mot Venstre i vinter, skjønner jeg godt hvor viktig og nødvendig Bob Igers budskap er.

Det er kanskje et håp om at også unge journalister heretter undertrykker egne preferanser om politikk og verdier og formidler det som faktisk skjer – selvsagt uten å bli et ukritisk mikrofonstativ.

Alle kan bidra for å oppfylle Disney-sjefens ønske om stå i mot denne utviklinga «Hitler ville elsket».

Med mine, mine barn og barnebarns gode opplevelser Disney har gitt gjennom årene, har i alle fall jeg fått en fornyet energi til å jobbe for at Disneysjefens «dreams come true».


Denne handler om samme tema, men er avgrenset til en politiker:

«Når pressen presser Venstre, må Trine ikke grine»

Reklamer

Når pressen presser Venstre, må «Trine ikke grine»?

Alle som bryr seg om politikk generelt og debattklima spesielt, har reagert på både tøffere språk, polarisering og medias arbeidsmetoder de siste åra.

Også kong Harald hadde i 2018 merket seg dette. Han startet  sin nyttårstale med å sitere Salomos Ordspråk:
«Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.».

Kongen fortsatte:

» Så hvordan bevarer vi hjertet vårt? Vi gjør det ved å være vennlige mot hverandre.Ved å føre en respektfull samtale på tross av uenighet. Ved å løfte andre frem. Vi bevarer det også når vi gjenkjenner et medmenneske i en fremmed…//..

Skal det beste i oss vinne frem, krever det aktiv handling:  Ved å bidra til at alle som ønsker felleskap, blir inkludert.  Ved å ta til motmæle mot nedbrytende tale.
Ved å stå opp for mennesker, saker og verdier vi setter høyt.

Slik styrker vi samfunnet vårt. Slik bevarer vi samfunnets hjerte..//..

Som voksne har vi et særlig ansvar for måten vi omgås hverandre på. Barn og unge lærer av det voksne gjør og sier.Det er vi som gjennom vår adferd formidler hva som er greit. Derfor må vi oppføre oss ordentlig mot hverandre. Vi må snakke om og til hverandre på en måte som vi ønsker at barna våre skal ta med seg videre gjennom livet.»

Skjermbilde 2019-02-15 kl. 07.47.26

Kongen avsluttet talen med denne oppfordringa om et nyttårsforsett:
«At vi i året som kommer skal møte hverandre med vennlighet.

Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja så klarer vi det.«

Kongehuset står sterkt i Norge. Kong Harald regnes som en verdig arvtaker etter kong Olav – folkekongen. Det de sier er samlende for nasjonen vår. Nyttårstalen ble derfor tatt godt i mot.

De neste drøye to ukene var det som om at kongens forslag til nyttårsforsett ble fulgt av de fleste. Det var påtakelig færre negative Tweets, færre illsinte kommentarer fra ytterliggående på begge sider i det politiske landskap og også debattene på TV og i radio var mer lavmælte.

Inntil  en torsdag i januar. Torsdag 17.

Da var det som om oppdemmet frustrasjon etter nyttår bare eksploderte. Hva hadde skjedd??
Et flertall av partiene på Stortinget hadde dannet en flertallsregjering av ikke-sosialistiske partier, den første siden 1985 og den første 4-partiregjeringa siden 1969.

Slik vakte naturligvis ikke bare glede. Selvsagt skal en opposisjon påpeke det de er uenige i. Det er opposisjonens rolle. Og like selvsagt skal pressen – den 4.statsmakt bore dypt ned i den 1. og 2.statsmakts politiske formuleringer og avdekke hva dette kan bety for folk og samfunn.

Det som kom var en offentlig debatt som ikke var Norge verdig slik kongen hadde ønsket det i sin tale. «Mørkemenn» og «yppersteprest» huskes nok best som nye merkelapper.

Det skjedde mer. Journalister fra både presse og etermedia har en tendens til å opptre som en ulveflokk når de får teft av blod. Ikke minst interessant er det hvis det er uenighet i politiske parti og helst når dette kan kobles til personer og mindre til politikk.

En slik sak hadde pressen spist godt av i slutten av november og begynnelsen av desember i fjor. Det startet med at partileder og kulturminister Trine Skei Grande over høyttalende telefon kom med kritikk av Abid Raja som forhandlingsleder for statsbudsjettet. Grande ba Raja om unnskyldning, og de var ferdige med saken da de ble intervjuet av NRKs Fredrik Solvang 6.desember.

Straks regjeringsforhandlingene var kommet i mål på Granavolden har VG et stort oppslag om Skei Grande. Nå har hun «ifølge kilder» omtalt Alfred Bjørlo, en populær Venstre-ordfører på Vestlandet som psykopat og en partifelle i stortingsgruppa som «han homoen». 

Verken ordføreren og stortingspolitikeren som angivelig skal være omtalt slik, kjenner seg igjen i dette, og viser til at Grande tvertimot løfter de og andre politikere opp og fram. Ingen andre tilstedeværende står fram og kan bekrefte det som her ute virker som et ondsinnet rykte.

Ut januar og inn i februar blir en rekke Venstre-folk kontaktet av media. Journalistene har med utgangspunkt i det som har skrevet et ønske om at disse forteller om hva de har opplevd negativt om Venstres partileder.

Som en følge av denne massive negative oppmerksomheten om Venstre som parti og Grande som partileder, viser også meningsmålingene for Stortingsvalget et fall. ( Rart nok kommer det nasjonale meningsmålinger i et år hvor det ikke er stortingsvalg, kun lokalvalg!).

Summen av dette blir journalister som trigges. Hva kan vi finne ut om stemningen i Venstre. Er det krig? Mellom hvem?

De kaster seg på i håp om å være først ute med ny informasjon – en nyhetssak som får leserne til å klikke seg inn på deres sider og kjøpe deres aviser. Rundt om i de store redaksjoner gis det klarsignal for nye runder via telefon og SMS  som f.eks disse eksempler:

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.27.15

 

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.27.39

 

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.28.52

Det er ingenting galt med å drive journalistisk arbeid. Og det er naturlig å sjekke rundt i alle parti om hvordan arbeidet går. Det eneste påtakelige er at det blir noen få nyhetssaker om dette, basert på gammelt nytt. De positive svar som bekrefter at det ikke er noen strid i partiledelsen, eller at Grande får ros fra både nære og mer perifere partimedlemmer blir ikke nevnt.

Hvorfor er ikke det nyhetsmessig interessant når det gir et motsatt inntrykk enn hva media sjøl har skapt de siste måneder?

Journalister er trent til å definere/lukte nyheter:
«At en hund biter en mann er ingen nyhet, men at en mann biter en hund er definitivt en nyhet».

Denne enkle læresetningen er kjent blant fagfolk i bransjen.

Er det ikke en nyhet at en partileder som indirekte stemples som alt annet enn positiv av journalister, ikke blir stemplet slik av medlemmene?

Jeg leser alltid redaksjonelle kommentarer i aviser fordi de evner å foreta gode analyser av det som foregår i samfunnet. De evner også å påpeke svakheter og styrke i partienes argumenter for egen politikk.

Kompetente journalister opplyser samfunnsdebatten og er en helt nødvendig forutsetning for vårt liberale demokrati.

I aviser med partipolitisk tilknytning må man selvsagt forstå de redaksjonelle kommentarer slik de skal fungere; forsvare avisens bånd til en politisk partiorganisasjon – enten de er av formell eller historisk karakter.

Torsdag 7.februar på formiddagen kunne vi lese følgende kommentar i VG av kommentator Astri Meland med denne overskriften:

«NÅ NYTTER DET IKKE GRINE, TRINE

Det er åpent opprør mot Venstre-leder Trine Skei Grande.»

Innholdet var en opplisting av påstander fra «sikre kilder» og «folk i partiet som gjør åpent oppgjør». «Folk i partiet» er en tidligere utmeldt 67-åring i Oslo. De sikre kildene er så usikre at de ikke vil stå fram. Et åpent «opprør»?

For VG spiller det liten rolle. Har man ingen god sak, kan man lage en.

Meland bygger sin kommentar på en samling av drittpakker som Trine Skei Grande er blitt utsatt for, og delvis sjøl har ansvaret for. Utbruddet mot den engasjerte skipskanon Abid Raja viste seg imidlertid å være basert på en misforståelse internt i regjeringen som statsministeren  tok på seg ansvaret for.

Meland topper sin kommentar ved å trekke fram en annen økonomisk VG-suksess for både løssalg og klikk: Hendelsen under et bryllup i Trøndelag 10 år tidligere da Grande var stortingspolitiker. I følge Meland gjorde den saken det ekstra vanskelig for Venstre å forhandle seg inn i en regjering i januar 2018. Det Meland ikke skriver om, er at Grande  under forhandlingene måtte ta en pause for å vitne i en rettsak mot en mann (!) som hadde drapstruet henne på grunn av flyseteavgiften (og som ble dømt).

Grande fikk en rekke hat- og trusselmeldinger ( i hovedsak fra kategorien «menn som hater kvinner») hvor hun anmeldte dette:
«Hdi Trine. Innen flyseteavgiften setter inn, skal du være tatt. Vet ikke om du har sett meg? Jeg sto ved siden av deg i går. Du skal forsvinne fra jordens overflate innen avgiften din begynner. Hilsen en leiemorder.»

«Kan ikke ta telefonen. Da har du noe å glede deg til: Møtes ved arbeidsplassen din en dag.»

Da hadde Skei Grande vært utsatt for et vedvarende sterkt press helt siden regjeringen vedtok flyseteavgiften høsten 2015. Hun hadde som partileder for et sosialliberalt parti en policy om at hun skulle være tilgjengelig for samtale for alle som ringte henne. Det kostet.

(Det hører forøvrig med til historien at Venstre ønsket ikke flyseteavgifter pr reisestrekning. De ville ha én avgift basert på hele reisen, noe finansdepartementet ikke foreslo.)

Meland i VG nevner heller ikke hvilken politiker som offentliggjorde og forstørret den «bryllupssaken» på et meget viktig tidspunkt for Venstre og Grande.

Dagen før Venstre skulle avholde en pressekonferanse før landsmøtet i april i fjor, skriver Ola Borten Moe på sin Facebookside om det omtalte bryllupet. VG er selvsagt et godt redskap for å formidle dette videre. Borten Moe æreskjeller Grande for episoden 10 år tilbake i tid – en sak som var avsluttet for de involverte.

Det er ikke vanskelig å være enig om at episoden med den da 17 år gamle gutten ikke burde skjedd. Selv om det ikke var ulovlig, var det dumt. Og dessverre er det litt for mange av oss vanlige folk, journalister og politikere som med alkohol innabords har sagt eller gjort dumme ting vi ellers ikke ville gjort. Men saken som sådan var tilbakelagt for de involverte. Case closed.

Borten Moes innlegg kunne endret historien dersom landsmøtet valgte å fjerne Grande på bakgrunn av dette. Og det var ganske sikkert mye frustrasjon i partiet fordi dette heftet negativt ved både henne og partiet

Noen uker etterpå skjønte de fleste at det ikke var den moralske indignasjonen som førte til SP-politikerens Facebookinnlegg og VGs økonomiske suksess i saken .
(FB-posten ble senere fjernet. Da hadde han allerede fått spørsmål om han gjorde det for å tåkelegge noe annet).

Dette viste seg selvsagt å være  tåkelegging og støy overført på Grande for å dekke over en sak journalistene jobbet iherdig med samtidig: Den meget berømte SMSen som var sendt av Borten Moe sjøl eller en av hans ni mannlige venner på en hyttetur i Sverige til tdl. partileder Liv-Signe Navarsete om hvilken kroppsdel avsenderen ville ha.

Borten Moes støy om Grande ble etterhvert til større støy om SPs lyster i «fjøs og hytte». Fryktelig dumt og igjen; alkohol unnskylder ikke, men når en sak er avsluttet er den nettopp det. Avsluttet. Case closed.

VGs Meland  gjenbruker likevel saken til egen tilfredstillelse i sin kommentar to dager før Venstres landsstyremøte 9.februar 2019. Men etter å ha hørt den positive stemningen der, modererer hun den. For skam skyld?

Skjermbilde 2019-02-13 kl. 12.50.03.png

NRK PÅ KRIGSTIEN?

NRK utmerker seg i sin journalistikk med å gå mer grundig til verks overfor Venstres folkevalgte. De bruker et elektronisk feedback-skjema med mange spørsmål eller påstander. Slik kan de danne seg et bilde av hva som rører seg blant partiets listetopper i 2015, og slik lage interessante nyhetssaker.
Flere av spørsmålene går på hva listetoppene synes om partilederen.

Her ser vi svaret fra én. Hun valgte å krysse av for at hun kunne bli kontaktet av NRK om hennes svar.
Hun ble ikke kontaktet. Fordi hun skrev en klar melding under «andre synspunkter» som ikke NRK fant verdt å sitere?

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.47.52

En av NRKs oppfølgingssaker om Venstre i februar er at et Venstrelag i Nordkapp kommunestyre med to medlemmer melder seg ut og etablerer SP-lag. Nyhet?
Ja, det var en nyhet. Våren 2018. For det var da det skjedde, behørig omtalt i mediene i Finnmark. Men gjenbruk  er viktig synes det som om – også i NRK og avisene som etterhvert gjorde det til en nyhetssak.

I denne saken kan man også høre et intervju med en av representantene som begrunner sin utmeldelse. Ikke på grunn av at Venstre er i regjering. Det sier han er OK. Men partiet «har vært for lite flinke til kommunikasjon»! En forståelig kritikk med andre ord.

I tillegg er fiskeripolitikken i beste fall uklar, noe flere av oss vil underskrive. Og så er det regionreformen som våren 2018 hadde skremt 50, 8 % av velgerne i Finnmark til å aktivt si nei i en folkeavstemning nesten et år etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak.

Det kan ikke være tvil om at Venstre (og stortingsflertallet) hadde gjort en dårlig jobb for å opplyse finnmarkingene om reformens hensikt: Demokratisering og desentralisering. Fra 2015 – 2017 hadde heller ikke fylkespolitikerne tatt seg bryet med å verken forklare hensikten med den eller spørre innbyggerne om deres syn.

Tilsammen har NRK hittil produsert rundt 30 saker om Venstre, Trine Skei Grande og misnøyen fra to Venstre-veteraner i Lødingen og Kvæfjord.

Hva er grunnen til NRKs store Venstre/KrF-fokus i år ?

Ved millenniumskiftet hadde jeg en vikarjobb som programleder ved et av NRKs distriktskontor. Det var for det første spennende på nært hold å se hvordan profesjonelle journalister jobber fram nyheter for å opplyse folk og bidra i den offentlige debatt.

Ikke minst interessant var det å observere hvordan NRK slik setter dagsorden – også for politikere. NRK var på det tidspunktet «den 4.statsmakt» i ordets egentlig betydning. Det er en forutsetning for et demokrati at de tre faktiske statsmakter (Storting, regjering og domstolene) kan bli kontrollert. I et liberalt demokrati som de vestlige er derfor en fri presse grunnmuren.

Hver morgen var det et møte mellom NRKs nyhetsredaksjon på Marienlyst og samtlige distriktskontor. Denne menyen av lokale nyheter ble det plukket av for de store sendingene i NRK TV og NRK Radio. Det ble avtalt hvem som skulle jobbe videre med lokale innslag for å skaffe stoff nok til de sentrale aktualitetssendinger.

Var det konfliktsaker som angikk organisasjoner, bedrifter og parti, ble det gjerne prioritert for videre oppfølging med nye saker. Det var bare å grave i vei.

Det er rimelig grunn til å anta at NRK nå har fattet en spesiell interesse for Venstre (og KrF), også  fordi en sannsynlig personkonflikt i partiledelsen kunne ha implikasjoner ute i fylkeslagene, men også inn i regjeringen. På distriktskontorene satt journalister med nesen i avisene og hånden på telefonen.

Det er ikke unaturlig at også regjeringserklæringen indirekte kunne virke inn på hvilke saker det ble fokusert på. På kantina og i pauserom ble det «ifølge kilder» snakket høyt om NRKs tid som trygg arbeidsplass var over? Noen hadde funnet følgende i Granavolden-erklæringen og som også ble formidlet internt:

» Fjerne dagens lisens og endre finansieringsmodellen for NRK slik at den er mer fremtidsrettet, sikrer redaksjonell uavhengighet og legitimitet, styrker den sosiale profilen og er enkel og ubyråkratisk. All mediestøtte skal samles i én ordning.»

Wow!!  Denne var ny og dramatisk – også for NRKs sjef.  Han var mentalt forberedt på at kringkastingsavgiften kunne bli erstattet av en ordning hvor NRK får sine i dag 5,5 mrd. kroner over statsbudsjettet. Men nå kunne dette havne i én samlet, og begrenset pott for all mediastøtte!

Konsekvensene er åpenbare: Dersom støtten ble prioritert til å sikre mangfoldet av lokalaviser, ville andelen til NRK gå ned. Den trygge «statlige» arbeidsplassen ville ikke lenger være som andre statlige arbeidsplasser; en sikker inntekt fram til  du er pensjonist.
NRKs lønninger har vært oppsiktsvekkende høye. Når en journalist har over 1 mill.kr i årslønn, vil også disse være i faresonen for kutt dersom regjeringen gjennomfører vedtaket. Da må det spares på alle fronter, og kanskje spesielt i Oslo.

NRKs håp ligger derfor opplagt  i at denne regjeringen ikke får fortsette etter 2021. Og den får garantert ikke fortsette dersom V og KrF havner under sperregrensen. Det er altså ikke helt uinteressant om NRKs ulike redaksjoner løfter fram enhver negativ sak om V eller KrF og forstørrer disse. Det kan få konsekvenser.  I «beste» fall for de ansatte er det snakk om sikker lønn fram til pensjon.

Enda et forhold kan være med å påvirke om et parti får mye og positivt omtale eller mye og negativ omtale: Også journalister er mennesker. Også de har preferanser i bl.a. verdispørsmål, trossyn, politiske konfliktsaker og selvsagt partipolitikk. Slikt kan virke her som ellers der fagfolk må gjøre et valg. Man velger bort noe til fordel for annet. En kritisk uttalelse fra en politiker i et parti man «føler» for kan derfor bli valgt å jobbe positivt videre med. Mange journalister kjenner seg nok igjen i dette å velge – og hva som velges bort.

Hvilke parti stemmer journalister på?

Fagbladet «Journalisten» undersøkte journalisters politiske ståsted i 2017, og det viste seg at 70 % av journalistene ville stemt «rødt» – altså på daværende opposisjonspartier! Det er en betydelig overvekt, noe som nå og da gir seg utslag i spesielt negativt vinklede saker for regjeringspartiene.

Hvilke konsekvenser får dette? Som regel nok en gratis mulighet for et opposisjonsparti til å komme på lufta. I dagens sendinger (13.02.19) hører vi om endringer i postforsendelser med konsekvenser for innbyggere i Kvænangen i Troms. Selvsagt skal det ut . Det er en nyhet fordi det fører til endringer i posttjenester som gir negative konsekvenser for brukerne.

Likevel; Det blir ganske spesielt når Akershusrepresentanten Sverre Myrli (Ap) da uttaler seg – avbildet i klær tilpasset nord-norske værhold. Hvem har invitert hvem til PR-stuntet?

Og det gikk selvsagt ikke lang tid før en stortingsrepresentant kom løpende ut fra granskogen i Hedmark.  Som partileder følte han seg mest berettiget til å høste av misnøyen og ville bli sitert i NRK. Noe han selvsagt ble. Vedum synes å ha fått klippekort i studio.

Jeg tok disse eksemplene med for å illustrere den store makta NRK har og den utfordringa dette er i et liberalt demokrati. De kan gjennom sine vinklinger og vektlegginger i stor grad påvirke velgere. De kan slik få både velgere og partimedlemmer til å bli usikker på sitt eget valg. Langvarig negativ omtale basert på «sikre kilder» virker inn på folks oppfatning. Det kan igjen leses av meningsmålinger.

Spesielt for mindre partier som ikke mottar penger fra sterke særinteresseorganisasjoner, blir det utfordrende å holde tett nok kontakt med medlemmer og velgere. De har ikke ressurser til å kjempe mot avisers og NRKs budskap om elendigheten, noe NRK glimrende illustrerte på Politisk Kvarter 13.02.19 ,

I denne sendinga hadde NRK brukt den omtalte feedback-undersøkelsen overfor som ble etterfulgt med SMS. Funn de gjorde ble lagt fram med følgende dramatiske overskrifter:

Skjermbilde 2019-02-13 kl. 13.40.35.png

Dramatisk? Tja?

Dersom 43 listetopper har svart slik i en situasjon med dårlige nasjonale meningsmålinger og mye negativ støy basert på medias «sikre kilder», er det vel ikke overraskende? Også jeg kunne svart slik i slik mediemessig frustrasjon – som den enkleste løsning: Ja, partiet må ha ny leder, ny politikk, ny logo – ja alt må skiftes ut bare vi blir større. Panikkreaksjoner har sjeldent gitt langvarige resultater.

NRK kunne også valgt en helt annen overskrift.
» 247 av 290 tidligere listetopper fornøyd med Grande som partileder«.

I en tid hvor media har forsterket sitt eget bilde av henne som en umenneskelig partileder , er dette så avgjort en nyhet:  85,2 % av alle listetoppene fra 2015 uttrykker sin tillit til partilederen!

Begge overskrifter kan forsvares på sine premisser. Men vi skjønner godt at NRK ikke har noe ønske om å være en positiv PR-kanal for partiet. Og det skal selvsagt heller ikke NRK være. Det er likevel kanskje en grunn til en påkrevet refleksjon nå – ikke minst blant de journalister som har havnet i en politisk blodtåke?

Debatten i Politisk Kvarter 13.februar mellom to Venstre-topper i Sirdal og i Trondheim ble forøvrig opplysende for hva «Venstre-Grande» handler om; Manglende kommunikasjon i partiets organisasjon hvor de som representerer lokallag «der ute» ikke alltid vet om partiets seire. Gjennom media hører de kun om nederlag.

«Menn som hater kvinner» – eksempelet Skei Grande

Jeg vil avslutte dette blogginnlegget der jeg startet. Kongen ga i sin nyttårstale noen oppskrifter på hvordan vi «bevarer hjertet»: «Ved å ta til motmæle mot nedbrytende tale».

Derfor er det nødvendig  å løfte fram noe som ikke har vært for mye framme i medias massive personfokus, ikke minst på Venstres partileder.

Fra hun ble valgt som partileder i 2010, har hun stått i mang en politisk storm. Hun har tort å tenke høye på smale områder for å ytterligere verne om demokrati og menneskerettigheter. I 2012 utfordret hun SPs samferdselsminister Marit Arnstad på Hua-Wei sitt inntog i norske datanett, noe SP ikke var bekymret for.
(Og så kan leseren gjette hvilket parti som i opposisjon er bekymret? (Her er svaret)

Skei Grande har selvsagt som partileder i Venstre – det første partiet som formulerte noe forpliktende om natur- og miljøvern – vært ganske kompromissløs også i miljøspørsmål. Hun mente at Norge måtte gå foran i kampen for reduserte farlige klimautslipp og plast i havet. Det fikk hun svi for som må ha tvunget fram både sinne og tårer. Men også oppløftende meldinger.

I 2014 ble det under budsjettforhandlingen fremmet forslag om en  plastposeavgift som i tillegg til å bringe inn penger i statskassa, også skulle føre til en betydelig reduksjon av plast i naturen.
Selv om forslaget var et av mange fra finansdepartementet, valgte Grande å fronte en slik upopulær sak. (Dette var drøye 2 år før det strandet en hval på Sotra med magen full av plast og verden våknet til plast-sjokket i alle hav).

Høsten 2015  kom hun og partiet  med et forslag om flyseteavgift (som SV hadde foreslått i 2014). Og da tok det løs – ikke minst i Østfold:
RyanAir truet med å kutte sine ruter på Rygge, noe som ville føre til at flyplassen ville bli lagt ned.

Dette førte en flom av hatmeldinger på Skei Grandes telefon, og i kommentarfeltene gikk mannfolk «av begge kjønn» fullstendig amok. Hennes kroppsfasong var yndet tema der, og Stig Larssons trilogi om «Menn som hater kvinner» fikk sin norske variant i hvordan hatet kan spres.

Først da media begynte å skrive om dette, avtok hetsen og hatet. Og i fjor stilnet det helt da de mange engasjerte i Østfold innså at de hadde kjempet for en aktør som kun tenkte på sitt eget beste, ikke innbyggerne og de ansatte.  Det var altså ikke flyseteavgiften som var årsaken til at RyanAir la ned rutene på Rygge.

I valgkampen 2017 fikk Venstres partileder oppleve mannlige partilederes hersketeknikk hvor hun ble forsøkt latterligjort på grunn av både plastposeavgift og flyseteavgift. Og dette av partiledere som man trodde tok miljøet på alvor og torde stå opp for heller upopulære standpunkt. Det fikk konsekvens for min balansering på politiske grensegjerder de siste sju år.

Det blir hevdet av de såkalte «sikre kilder» i VG at partilederen også har grått i møter. Som vist overfor er det meget forståelig ut fra det enorme presset hun må ha levd under over lang tid.
Skjermbilde 2019-02-15 kl. 07.44.02

Men det er riktig; jeg har faktisk sett henne gråte. I høst var jeg for første gang på 19 år på en sentral konferanse i Venstreregi sammen med rundt 300 sosialliberale mennesker.

Da fortalte partilederen som kulturminister at hun uka før – sammen med statsministeren hadde gjort noe politikere tidligere burde gjort, men skygget unna: Bedt om unnskyldning til alle norske kvinner som gjorde den store «feilen» at de hadde falt for en tysk gutt under krigen.

Hun minnet om dette helvetet disse kvinnene og deres pårørende, ikke minst barna hadde vært gjennom. For altfor mange helt fram til disse kvinners død. Skammen. Fornedrelsen. Uten verdighet. Og reaksjonene da Norge offentlig ba om unnskyldning for behandlingen de var utsatt for. Dette var en sterk opplevelse for alle involverte.
Da tok hun til tårene. Og det gjorde svært mange i salen også. Også fordi dette handlet om selve kjernen i partiets ideologi: Respekten for enkeltmennesket og dets rett til verdighet. «Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre». Alltid. Uansett.

Det liberale demokratiet er under sterkt press

Det er disse sosialliberale verdiene som er under press nå. Over hele verden. Også i våre liberale demokrati i vesten. Rettsstaten med alle dens nødvendige institusjoner trues av  sterke populistiske krefter på begge politiske ytterfløyer.

Noen ønsker destabilisering i viktige land i Europa. Når riksdagens tradisjonelle parti og institusjoner får sine mailkonto hacket mens ytterfløyparti som har gitt sin støtte til Putin unngår det, forteller det om hvorfor dette nå er blitt en politisk kamp for vår viktigste forsikringspremie; det liberale demokrati.

Slike velregisserte kampanjer – i ytringsfrihetens navn – som Trine Skei Grande har vært utsatt for fra både «ytre høyre og ytre venstre» er skadelige for demokratiet. Det skal ikke være greit at folk kan gjemme seg bak en maske i medias kommentarfelt, på Twitter og Facebook eller som «sikre kilder» og underminere demokratiet vårt derfra.

Når summen av dette og Skei Grandes tydelige verdistandpunkter fører til bl.a. at hun nektes innreise til Russland, må det ringe noen varselklokker hos noen og enhver.

Et liberalt demokrati forutsetter innbyggere med en viss minimum  av dannelse og selvrespekt som åpent får hevde sine begrunnede meninger, bli møtt av saklige motforestillinger og hvor begge parter lærer noe nytt av hverandre: «Jøss, nå ble jeg nysgjerrig! Det du sier vil jeg lære mer om».
Dialog forsterker demokratiet, hatefulle ytringer svekker det.

Derfor tror jeg det vil tjene vårt norske demokrati  å minne om  kongens forslag til nyttårsforsett enda engang:

«Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja så klarer vi det.«

Jeg vet at mange har reagert på måten Trine Skei Grande er blitt behandlet på både som partileder og som medmenneske. Jeg vet også at til tross for svake meningsmålinger er det sosialliberale mennesker utenfor Venstres rekker som nå vekkes til ny dyst:

De vil  at landets eldste parti som alltid har stått fremst i kampen for demokrati og menneskerettigheter og som de har støttet tidligere, skal være der for dem når tidligere seire nå trues av tilbakeslag.

Tøffe, Tydelige og Troverdige Trine trenger derfor ikke grine.
Jo litt; i glede over den økende støtten hun og partiet kommer til å få framover.

Skjermbilde 2019-02-15 kl. 08.02.32.png

 

 

 

Venstrerop om «ulv,ulv» – i abortsaken

Venstre har i likhet med de øvrige sentrumspartiene hatt lange debatter om dagens abortlov. Der SP og KrF står stødig opp for menneskeverdet, har Venstre tvilt seg fram til et standpunkt hvor partiet står fast ved dagens abortlov fra 1978.

Det synes ikke å ha hatt noen umiddelbar innvirkning på et flertall i partiet at 40 år har gitt oss ny kunnskap. I dag er det mulig å undersøke det lille barnet /embryoet/fosteret/mennesket (kjært barn har mange navn) på et tidlig tidspunkt i dets liv.

Allerede nå er det flere som har falt ut: Liv? Snakker vi om liv? Hvilket liv? Hvilke rettigheter?

Og jeg tror det er her forklaringen ligger på hvorfor abortspørsmålet blir et fryktelig komplisert etisk tema for noen, mens det for andre er kun et rent teknisk spørsmål.

To hovedsyn står mot hverandre

For å ta de siste først: Det er gruppen av mennesker som  mener at et menneske først blir menneske ved fødsel når navlestrengen kuttes. De vil i prinsippet at fri abort skal være det politiske svaret. Moren som bærer «noe»/fosteret kan da når det måtte passe henne  kvitte seg med denne belastningen. Disse kan argumentere med at dette er spørsmål om å bestemme over egen kropp – fordi det ikke finnes andre kropper der, kun et fysisk «noe» materielt og ikke-menneskelig de har eiendomsretten til.

Politisk sett befinner disse seg ute på de politiske ytterfløyer, både til høyre og venstre i det politiske landskapet og langt fra det politiske sentrum.

Derfor er det i hovedsak (de økonomiske) liberalister i Frp og radikale sosialister i og til venstre for Ap som mener at dette ikke et spørsmål om liv og død der andre ser et blivende menneske. Dette er et i hovedsak et spørsmål om eiendomsrett. Og etter deres syn er det snakk om at kvinnen eier sin egen kropp og alt innafor.

At det naturligvis er snakk om å bestemme over sin egen kropp som er en opplagt rett, brukes som argument for at det også betyr å bestemme over en annens kropp – fosteret.

Den andre hovedgruppen anser dette som kompliserte etiske spørsmål fordi det handler om menneskeliv i sin spede begynnelse. Gruppen kan grovt sett deles i to;

  • de som mener at det ikke skal brukes prevensjonsmidler som ødelegger embryoet og at enhver befruktning – uansett grunn (inkl. voldtekt!) skal ende med fullført svangerskap
  • de som mener at det skal settes en grense tidlig i svangerskapet hvor kvinnen skal få ta avgjørelsen (fri abort). Etter en slik grense skal en utvalgt gruppe av fagfolk ta en slik avgjørelse etter at moren har fått forklart og forsvart sitt ønske. Nemnda innvilger kvinnens ønske i over 90 av 100 tilfeller.

Jeg vil si mer om denne siste gruppen, både fordi den er størst og den er viktigst i den store kampen for menneskeverdet; Retten til – og respekten for liv.

Det er noen uomtvistelige fakta alle skal kunne forholde seg til og som bør være grunnlaget for å drøfte hvor grenser kan gå:

Svangerskapets 40 uker er delt inn i tre trimester, hvorav det første varer i 12-13 uker. For kvinnen er dette tiden med kvalme og lykkerus om hverandre. Et menneske er på vei, forstyrrer hormonbalansen og – også spørsmål om «hvem er dette lille du» ?

Avhengig av samfunnets syn på menneskeverdet, går selvsagt tankene på hele spekteret; Fra hvor trygg er fremtiden for oss og «lille du» –  til om dette barnet kan mangle kroppsdeler, ha «feil» farge på øyne og hår eller kanskje være disponert for sykdommer.

Det siste fenomenet vokser selvsagt med en abortdebatt som dyrker det perfekte mennesket og som i teknologisk optimisme gir håp om få «justert gener og kromosomer» slik at man får «ønskebarnet».
Som om barn er noe som kan bestilles som en vare. Som noen kan eie.

Når blir embryoet til et  foster?

Menneskets begynnelse kalles et embryo i perioden fra det befruktede egget har festet seg i livmorslimhinnen til utgangen av 8. svangerskapsuke. Fra dette tidspunktet til fødselen kalles det nye individet foster.

Etter 21-23 dager ( 3 uker) starter hjertet å slå. Etter 9-10 uker kan man via en føtal  Dopplerenhet høre hjerteslagene på fosteret. Det synes å være stor enighet blant fagfolk om at embryoet blir å regne som føtal (foster) etter 8 uker. Altså: Vi snakker om et menneske under utvikling fra den 9.uke. Det er lite menneske; rundt 8 cm og i overkant av 20 gram. Men det er samtidig et Menneske. Og det er stort!

Den mest kritiske periode i fosterutviklingen er de første åtte til ti ukene. I denne perioden utvikles fosterets organsystemer og lemmer. I samme periode er fosteret mest følsomt for skadelige påvirkninger utenfra som forstyrrer cellenes funksjoner og hemmer utviklingen.

Fagfolk hevder at kanskje opp mot halvparten av alle graviditeter avsluttes med spontanbort. Svært mange av disse abortene skyldes genetiske feil. Disse kan ha oppstått under dannelsen av kjønnscellene eller da det befruktede egg delte seg, men de kan også være arvelige. Det skyldes da feil ved et arveanlegg hos foreldrene eller en kromosomfeil  hos en av foreldrene.

En grense for selvbestemt abort burde ut fra forståelsen av når et fullverdig menneske dannes vært ved den 9.uke.

I Norge ble abortloven vedtatt med en grense på 12 uker (utgangen av det første trimester). Det er imidlertid mulig å søke om å få fjernet fosteret etter den 12.uke, og fosterets rettigheter ivaretas da av en nemnd.

Når oppstår menneskets rett til å leve?

Hvis man legger til grunn at et foster er mennesket i spede begynnelse, ville det logisk innebære at det oppstår en rett til liv fra den 9.uke når embryoet går over til foster.

Jeg ser at det kan drøftes hvorvidt denne grensen kan gå både tidligere og ikke minst senere. Abortloven i Norge er normativ fordi den fastslår at fosteret har en selvstendig rett til å bli «hørt» av en nøytral nemnd etter 12.uke.

La oss for enkelthets skyld holde fast ved det når to andre viktige spørsmål dukker opp:
– hvilke kriterier må oppfylles for å kunne avslutte dette livet etter den 12.uke?
– kan man diskriminere mennesker i dette stadiet av deres liv?

§2c i Lov om svangerskapsavbrudd lyder i dag:

«Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når…

c) det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet

Kriteriene er romslige og det meste kan innfortolkes her.

Men hva er «stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom»? 50 %? 10 %?

Og hva er «alvorlig sykdom»? Betyr det fare for store lidelser og snarlig død?

Alle mennesker er gjennom hele livet utsatt for en viss fare for alvorlig sykdom.
I dette tilfellet kobles det direkte til følgen av arvelig anlegg.

Hva ligger i det? Er det under dette punktet vi kan registrere redselen for å bli mor til et barn med trisomi21 (Downs syndrom) ?

Hvor mange mennesker snakker vi om? Dette er hentet fra siste statistikk i Abortregisteret:

skjermbilde 2019-01-17 kl. 10.01.26
Som vi ser er det § 2c som er grunnlaget for de fleste av nemndbehandlede svangerskapsavbrudd.

Med rett til å diskriminere?

Slik jeg leser denne statistikken og lovens bokstav i §2c, er det snakk om å diskriminere mennesker. Vi er alle – utad – opptatt av at alle mennesker skal føle seg inkludert i samfunnet og ha samme mulighet uavhengig av rase, kjønn, tro, funksjonshemming osv.

I §2c har lovgiver åpnet for at mennesket kan sorteres og diskrimineres ut fra egenskaper.
Er dette et akseptabelt signal for oss som regner oss som sosialliberale?
Det burde ikke være det.

Å praktisere «frihet for den enkelte – ansvar for hverandre» på alle politikk-områder er en vanskelig øvelse ser vi stadig vekk eksempler på.

I abortspørsmålet burde det overordnete være:
«Hvordan kan staten sikre både mor og barn sin frihet – og hvordan kan den samme stat sørge for å ta ansvar for begge?»

Spørsmålet ble ytterligere aktualisert etter at spørsmålet om fosterreduksjon («tvillingabort») kom opp. Det er nok en stor grad av enighet om at dersom et eller flere av flereggede fostre åpenbart ikke er levedyktig og at deres fortsatte liv utgjør en helsesrisiko for de andre og/eller mor, må abort aksepteres.

Men hva der begge/alle fostre er friske og levedyktige?

Å gjennomføre fosterreduksjon er et komplisert inngrep. Det gir et annet foster en risiko for død på 10-15 prosent. Det er også belastende for kvinnen.

«Tvillingabort»

«Tvillingabort» (fosterreduksjon) skiller seg fra ordinære svangerskapsavbrudd. Det er legene som velger hvilket barn som skal aborteres bort. Legene skal velge det fosteret som ligger best tilgjengelig og dermed gir minst «komplikasjoner».

Legen velger altså hvem som skal dø av disse gryende mennesker. Det eneste positive med dette er selvsagt at moren slipper evt. traumer i ettertid dersom det var hun som skulle avgjøre skjebnen.

Overlege Birgitte Heiberg Kahrs, overlege ved Nasjonalt senter for fostermedisin på St. Olavs hospital, uttalte til NRK 19. februar 2016 følgende:
« Kvinnen er ved bevissthet, og vi står overfor henne og ser på to ultralydskjermer mens vi stikker nålen inn i hjertet til det ene barnet. Så må vi vente i mange minutter til hjertet slutter å slå. Det er annerledes ved vanlig abort».

Etter at døden har inntruffet blir det avlivede fosteret liggende i livmoren ut svangerskapet.

For meg høres dette kun groteskt ut. Hva slags etiske og/eller liberale prinsipper kan gi legitimitet til en slik handling mot et menneskebarn?

Dette er et spørsmål som ikke har vært til behandling i Venstres landsmøte – noe det selvsagt burde.

Som sosialliberaler er jeg mot dødsstraff – uansett. Jeg har også sterke betenkeligheter med aktiv dødshjelp.  Jeg er redd dette presser familier, venner og pårørende og dermed individet som pga sykdom eller alderdom kan oppfattes som en «belastning» til å avslutte livet tidligere.

skjermbilde 2019-01-17 kl. 12.47.16

Hvis formuleringer om både §2c og prinsippet om «tvillingabort» er tatt inn i den nye regjeringserklæringen som offentliggjøres i morgen, vil det være en stor seier for menneskeverd og menneskerettigheter. Mener noen i Venstre at fordi dette kommer fra KrF, kan de ikke støtte det?

Selv om ikke dette – dessverre – er en politisk hovedsak for Venstre, men kun for KrF og SP, kan jeg vanskelig tenke meg at noen i Venstres landsstyre vil gå mot den samlede erklæringen om KrF skulle få noe av dette inn i regjeringsplattformen.

Det måtte i så fall være fordi Venstres hovedsaker innen klima/miljø, utdanning og næringslivssatsing i distriktene er svekket sammenlignet med Jeløya-erklæringen.

Skaperverket

Vi som har engasjert oss i Venstre og andre parti med et sterkt engasjement for et globalt felleskap, har gjort det i erkjennelse av at det finnes ingen «planet b».

En rettferdigere fordeling av jordens ressurser og ikke minst en miljøpolitikk som sikrer klimabalansen er helt nødvendig dersom vi skal ta vare på dette skaperverket som er blitt oss til del.

For meg er det uinteressant om skaperverket vårt er et resultatet av en religiøs skaperkraft eller kan forklares naturvitenskapelig. Den er kun her, den ene jorden vi har til disposisjon.

Hvert liv på den er et under i seg seg selv. Å kjempe for artsmangfoldet er å kjempe for å bevare det unike og mangfoldige  livet i naturen. Og da må menneskets selvbestemmelse avgrenses slik at ikke mangfoldet bevares

For Venstre som et konsistent parti på mange politikkområder vil det være like selvsagt å kjempe for menneskelivet, også det som på slutten av første trimester i svangerskapet har startet sin vekst og sin fremtid. Det gjør vi gjennom samfunnsforordninger basert på den liberale rettsstaten.

Derfor bør Venstrefolk i langt større grad lytte til de partier og bevegelser som går i front for å sikre menneskeverdet på en anstendig måte.

Avslutningsvis tenker jeg at en av Norges største diktere kan uttrykke Venstre konsistente politiske ståsted i 2019  best. I politisk forstand må vi være en storebror.

Einar Skjæraasen var samfunnskritisk, men lot Platons tanker om «det gode, det sanne, det skjønne» få prege kritikken :

DU SKA ITTE TRØ I GRASET

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du skal itte røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.

Du ska itte sette snuru
Når du ser et hara-spor.
Du ska sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæraasen

Troms må vise mer raushet overfor Finnmark: Start med en likeverdig fellesnemnd!

Regionreformen har slitt i motbakke til tross for at et enstemmig Storting i 2014 står bak ønsket å desentralisere statlige oppgaver til regionen. Reformen er et ektefødt barn av sentrumspartienes felles politikk om å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo og til folkevalgte organ i regionene.
Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14Der KrF og Venstre mente at en slik reform måtte avgjøres av Stortinget, valgte SP å gi én fylkeskommune avgjørende myndighet; den som motsatte seg å bli slått sammen. Derfor endte SP på Stortinget med å si nei til sammenslåinger hvis en av fylkeskommunene sa nei.

Dette ville selvsagt ødelegge muligheten for å starte en slik revolusjon som det er å flytte ut statlig makt. Sammen med Solberg-regjeringen av H og Frp i forrige stortingsperiode, klarte sentrumspartiene KrF og Venstre derfor å få landet denne demokratireformen.

Dessverre lå regjeringen og V og KrF på latsiden både før stortingsvedtaket og etterpå. De kommuniserte lite eller ingenting av hva reformen var. De fikk engang fortalt selvfølgeligheten om at helt siden 1989 har KS (interesseorganisasjon for kommuner og fylkeskommuner) enstemmig jobbet for å få flyttet mer statlig makt og myndighet til folkevalgte.

Vrengebilde av reformen

Reformen ble dessverre av motstanderne fremstilt – også i nord hvor de fleste knapt har brydd seg om fylkeskommunen – som nedlegging av fylker, fjerning av fylkesnavn og i verste fall; fjerning av identitet og lokal kultur. Som om en nordlending, møring eller finnmarking har sin identitet knyttet til fylkeshuset der sentraladministrasjonen holder til, enten det er Bodø, Molde eller Vadsø?

Ikke minst Sp – som sier de er for desentralisering – spilte på denne misnøyen. Store velgergrupper var mulig å høste av ved kommende valg.

Resten kjenner vi. Finnmark SP fant ut i sin visdom at en folkeavstemning i Finnmark nesten 1 år etter stortingets vedtak, kunne oppheve stortingsvedtaket. Noen parti stemte også for folkeavstemning fordi de ville at Finnmarks medlemmer i fellesnemnda skulle ha størst mulig legitimitet og styrke i møtet med Troms. Da resultatet forelå, hadde 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt sagt nei.

Finnmark Ap som ikke er for folkeavstemninger som prinsipp, måtte henge seg på slik at ikke SP stakk avgårde med deres stemmer høsten 2019. Det kunne bety farvel til ordførerkjeder for sittende Ap-ordførere i Finnmark. Dermed gikk Finnmark Ap i lås og ville ikke velge medlemmer til fellesnemnd før sommeren. Der sitter de ennå.

Det kom derfor ikke som noen bombe at Kommunaldepartementet i dag erklærte fylkestingets vedtak i juni ulovlig. Vedtaket i saken «Valg av medlemmer til fellesnemnd» gikk ut på å IKKE velge medlemmer – noe fylkestinget er lovpålagt å gjøre.

Hva nå?

Nå er tiden for politiske demonstrasjoner over. Nå må begge fylkesting komme videre. Finnmark fylkesting må velge sine medlemmer og møte i fellesnemnda. Sammensettinga her avgjøres av den til enhver tid gjeldende forskrift. Den siste ga Troms 18 og Finnmark 9 medlemmer, den fra april ga 19-17 til Troms. Mæland har sagt hun er villig til å endre forskriften dersom Finnmark viser at de vil bidra i prosessen.

Løsning:

Det heter seg at den klokeste gir seg først. I dette tilfelle kan vi betrakte både Troms fylkesting, Finnmark fylkesting og Kommunaldepartementet som like kloke, og som alle gir noe, f.eks slik;

  1. Troms viser forståelse og raushet og aksepterer at fellesnemnda har like mange fra hver av fylkestingene, alternativt at begge fylkesting sammen utgjør fellesnemnda
  2. Finnmark fylkesting velger å delta i den videre prosessen under forutsetning av at forskriften endres slik at fellesnemnda har  like mange fra hver (alternativt at begge fylkesting utgjør fellesnemnda)
  3. Kommunaldepartementet endrer forskriften i samsvar med dette. Dersom forskriften endres slik at begge fylkesting utgjør fellesnemnd, tar departementet alle merkostnader ved dette.

Stadig flere får nå høre om den vellykkede sammenslåingen av Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylkeskommune. En viktig forutsetning var at de ikke ville følge Inndelingslovens bokstav om en fellesnemnd sammensatt forholdsmessig etter folketallet. Nei, de gjorde det smarte trekket at de ville inkludere alle folkevalgte i begge fylker for å bygge relasjoner og en felles kultur. De bestemte derfor at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting med sine tilsammen 78 (!) medlemmer.

Vi står nå ved en skillevei. Politikere og andre som har tro på denne delen av Norge kan nå starte arbeidet med å bygge den nye regionen. Det er også to andre veier noen vil slite seg gjennom:

Politiker og andre kan bruke energi på å fordele skyld for både rotete prosess på stortinget, mangelfull prosess i fylkeskommunene og partiers behov for egen markering og velgersanking.

Man kan også velge å bruke tid til mismot  om Troms og Finnmarks opplevde trasige fortid enten det gjaldt kongens skattefangst til København, handelsmenn i Bergen, tyskernes herjinger under krigen, undertrykking av samer og kvener og norsk fiskeripolitikk sin utarming av vårt rike nord i moderne tid.

Vi får ikke gjort noe med historien, den kan ikke spoles tilbake og redigeres.

Modigere politikere

Derimot kan vi nå i Norges viktigste region starte nybrottsarbeidet som regionreformen gir mulighet for. Med flytting av makt – og ikke minst krav om enda mer myndighet – kan våre egne folkevalgte endelig få de verktøy de alltid har savnet for å utvikle vår del av landet.

Men da trenger vi politiske ledere i Troms, Finnmark og regjering som både kan opptre raust, skape gjensidig tillit og snu mismot og pessimisme til det vi vet også bor i befolkningen her oppe.

Hvis Troms og Finnmark har politikere av slikt format, bør de kjenne sin besøkelsestid.

KrF-Hareides leting kan ende med en sentrum/Høyre-regjering

Jeg vil berømme  partileder Knut Arild Hareides noe dristige lederskap i vår ellers så kjedelige politiske andedam.  Hareide har klart å sette KrF og partiets politikk i begivenhetenes sentrum for minst de neste fire uker. I tillegg er Hareides søken en reise i og rundt det viktige politiske sentrum, noe som påvirker alle parti. Enhver flertallskonstellasjon må basere seg på støtte fra sentrumsparti. Uansett utfall på KrFs landsmøte får det konsekvenser både ut stortingsperioden og inn i den neste.

Skjermbilde 2018-10-11 kl. 18.42.46

Det hele startet med boka «Det som betyr noe». Hareide skrev en begrunnet og sammenhengende argumentasjon for å søke regjeringsmakt der hans verdier og KrF får mest igjen. I boka var det lite som tydet på at han var fornøyd med de gjennomslag KrF hadde fått gjennom samarbeidet med regjeringene etter 2013. Venstres Trine Skei Grande luktet straks lunta og var tidlig ute med en kommentar hvor hun var forundret over hans manglende glede tatt i betraktning de politiske seire sentrum inkludert KrF hadde fått siden 2013.

Jonas Gahr Støre hilste selvsagt Hareides nye tanker velkommen, Audun Lysbakken var glad for den positive omtalen SV fikk i Hareides bok og MDGs Une Bastholm mente at de og KrF hadde mange sammenfallende synspunkter i både klima og bistandspolitikk.
Klassekampen kan til og med melde at Rødts Bjørnar Moxness nå omfavner KrF.

28.september 2018: Hareide utfordrer KrF og de andre partiene

Etter Hareides fredagsbønn til sitt landsstyre 28.september var det riktignok en opposisjonspolitiker som både verbalt og gjennom kroppspråk syntes enda mindre glade enn regjeringsdamene Erna, Siv og Trine.  SP-leder Trygve Slagsvold Vedum uttalte seg positivt om alle saker KrF nå ga sin støtte til SP til, og vektla det siste i hver eneste setning ved å repetere SPs mantra om sentralisering. Men det var liten begeistring å spore slik man kunne forvente for en nyerklært mulig regjeringspartner.

Hvorfor ikke mer glede fra Vedum og SP? Knut Arild Hareide listet opp for journalister det samme som han sa til sitt landsstyre: Det er ingen KrF står nærmere enn SP i høyredreide verdispørsmål som f.eks surrogati, restriktiv abortpraksis, eggdonasjon og kristendommens plass i skole og barnehage. Og det er som kjent få som står KrF fjernere her enn Ap, SV og Venstre.

SP og Slagsvold Vedum burde følt seg smigret av KrF, og det gjør de nok. Likevel; Hareides nyorientering torpederer alle SPs planer om å vokse framover, spesielt dersom det skulle bli en ny regjering av AP, Sp og Krf.

KrFs politiske standpunkt er SPs akilleshæl! Det handler nå om regionreformen der KrF står fjellstøtt på at reformen skal gjennomføres. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende. Mer om SPs skremmende dilemma i denne bloggen.

I regjeringen var det naturligvis bekymring for signalene fra Hareide. Venstres Abid Raja lovte rundhåndet KrF tre statsråder hvis de går inn i dagens blå-grønne regjering. Erna Solberg mener at KrF ikke kan forvente støtte fra Høyre dersom KrF trenger et flertall i Stortinget for sine kjernesaker. Siv Jensen var forundret over Frps sterke støtte til kristne verdier og at ikke KrF satte mer pris på det.

Og som for å ytterligere bekrefte hvorfor Hareide har Frp i vrangstrupen, gikk Frps Keshvari ut på sin Facebookside der han sammenlignet Hareide med Judas. Han beklaget dette dagen etter. Der var det nok «mor sjøl i Frp», Siv Jensen som ga han klar beskjed om å oppføre seg dannet. Hun er nok klok av skade for alt det «verstingene» i Frp har prestert i i sin uenighet med Krf.

Andre eksempler fra «verstinger» i Frp: Når Listhaug mente at Hareide «sleiker imaner oppetter ryggen» og Per Sandberg mente Krf (0g Venstre) var ansvarlig for IS-terror, skapte det ingen gode relasjoner mellom Hareide og slike politikere. Og det er et viktig poeng i politikk som i annet organisasjonsarbeid; sørg for gode relasjoner på det personlige plan, så finner man alltid løsninger i fellesskap. Uten gode relasjoner med gjensidig respekt og forståelse skapes avstand og lite grunnlag for samarbeid.

Krfs største utfordring er deres eget grunnfjell

Alle politiske parti har sine grunnfjell av velgere. Det er kjernevelgerne – de som engang identifiserte seg med partiets verdier den gang og som siden har holdt ut i tykt og tynt. KrF ble stiftet i 1933 da de kristne velgerne i hovedsak på sør og vestlandet brøt ut av et Venstre de mente var for liberalt og for lite opptatt av de kristne grunnverdiene. KrFs velgere ble derfor hentet fra de lavkirkelige miljø. Samtidig hadde KrF og Venstre fortsatt mye felles tankegods som viktigheten av et privat næringsliv basert på småbedrifter, for betydningen av utdanning og etterhvert også miljøspørsmål og u-hjelpsarbeid fra 1960-tallet. Det ble sagt om folkehøyskolene at de var Venstre og KrFs ektefødte barn fordi den ga alle ungdommer uansett sosial bakgrunn en sjanse til å lykkes i livet.

Det er fra denne kulturen og denne historien KrF henter sitt grunnfjell fra. Når meningsmålinger har hatt KrF nede på 3-tallet og underlagsmaterialet viser en partilojalitet på 50 %, begynner grunnfjellet å bli farlig lite.

I en slik utfordrende situasjon vil Hareide nå løfte kjernevelgerne ned fra gjerdet og invitere flere med for å bygge opp grunnfjellet. Hans grep er dristig, men nødvendig. KrF vil opplagt gå opp på meningsmålingene fram til og med landsmøtet, og sannsynligvis også fortsette avhengig av hvor klart landsmøtets vedtak er .

Politiske meningsmålinger i vår tid

Jeg må ta en sving innom noe som påvirker alle velgere inkludert grunnfjellet; de hyppige meningsmålinger

Det er en vesensforskjell på dagens meningsmålinger sammenlignet med de Norge hadde 50 år tilbake i tid. Den gang eksisterte en TV-kanal, en radiokanal, et bredt utvalg aviser – og et firma som månedlig hadde sin meningsmåling – eller Gallup som det het da. «Alle» i kantina hadde sett eller hørt det samme, og samtalene ble deretter. Svingningene for partiene var derfor ubetydelige, og endringer på 0,5 % fra en måned til neste var så oppsiktsvekkende at dette ble heftig kommentert av journalister..
I dag er det sjeldent at folk som møtes har sett de samme programmene eller hørt samme radiokanal. Når våre i dag 11 meningsmålingsinstitutt ringer velgere, må det nødvendigvis bli mye sprik, store utslag fra måned til måned og umulig å forklare dette. For institutt med et fast velgerpanel på minst 1000 respondenter kan man derimot noe sikrere tolke endringer.

Men noe er synbart: Når en partileder blir mye eksponert og fortrinnsvis positivt, gir det seg utslag. Vi husker saken om Sylvi Listhaug i vår der spesielt Hareide og Moxness fra Rødt fikk mye oppmerksomhet. Dette kunne leses på de påfølgende partimålinger.
Men hjelper dette for å beholde eller øke grunnfjellet av velgere?

Hareides genistrek: Beveg ytterfløyene inn mot sentrum

Med boka hans som bakteppe og hans initiativ innad i KrF, tar Hareide en stor politisk sjanse som han, KrF og sentrum uansett vil vinne i alle fall på kort sikt. Samtlige parti reagerte med å bruke KrF som referanse og så forklare at også de har mye til felles med KrF.
For første gang siden den forrige sentrumsregjeringen ledet av KrFs Kjell Magne Bondevik, er sentrumspartiene i fokus. Og Hareide har klart å få fram at det finnes noen ytterfløyer som det er vanskeligere å samarbeide med nettopp fordi de i noen verdispørsmål er ytterliggående. At KrF også oppfattes om ytterliggående i noen spørsmål, synes ikke viktig for noen partier når de nå må tekkes Hareide.

Hareides mener at KrF før siste stortingsvalg har lovt velgerne både politikk og hvem de ikke skal samarbeide med – i regjering; Frp. Der Venstres landsmøte ikke lukket døren igjen for å samarbeide med FrP, gjorde KrF det.

Nå vil det alltid være en diskusjon om hva som er politikkens misjon. Noen vil hevde at det viktigste er å få gjennomført politikk – uansett hvem du samarbeider med. Andre vil hevde at du heller må droppe å få gjennomført politiske vedtak dersom dette blir vedtatt i samarbeid med parti som av en eller annen grunn skitner deg til. En vals med feieren legger igjen noen flekker.

Tidligere leder i Venstre, Arne Fjørtoft sa det slik: «Det er det same om katta er kvit eller grå, berre ho fangar mus».

Ser vi rundt om i kommunestyrer og fylkesting finner de mest uventede konstellasjoner der også FrP og Ap eller SP og H kunne gå sammen for å bekle posisjoner.

Slikt er vanskeligere på nasjonalt nivå. Vi ser det spesielt i Sverige, Tyskland og andre europeiske land der ytterliggående populistpartier blir holdt utenfor. Disse er basert på en retorikk rettet mot i første rekke innvandrere, flyktninger og asylsøkere og som spiller på fremmedfrykt. I tillegg synes de å være svært lite opptatt av de to viktigste saken framover: Klima/miljø og kampen mot sorteringssamfunnet. 

«Verstingene» i Norge på denne populistaksen er SP og Frp i både human flyktningepolitikk og i miljøspørsmålet. FrP har blitt plaget av SPs Vedum etter hvert eneste budsjett Venstre og KrF har fått satt sine tydelige fingeravtrykk på, ikke minst  avgifter på fossilt brensel som er helt nødvendig skal vi nå 1,5-gradersmålet.

Er Frp i regjering ytterliggående?

Hva med Frp, har vi ikke det samme  i Norge?  Det er et meget interessant spørsmål. Frp havnet i regjering sammen med Høyre høsten 2013. Det har hatt samme virkning for de ytterliggående politiske standpunkt som det hadde for SV fra 2005-2013. Partiene justerer ned retorikk og innser at politikk er langt mer komplisert i regjering enn utenfor. Riktignok har Frp hatt statsråder og fremtredende politikere helt fram til sist vinter som har brukt en retorikk som har vært «typisk Frp». Likevel er disse mer ytterliggående talspersoner blitt svært marginalisert noe som gjør Frp til et mer moderat høyre-parti.

Hvem forbinder f.eks Ketil Solvik-Olsen, Solfrid Horne, Jon Georg Dale, Siv Jensen, Tor Mikkel Wara og Harald Tom Nesvik med Sverigedemokratene, Wilders parti i Nederland eller venstre- eller høyrepopulister i Italia?

Samfunnsvitere og statsvitere i Norge er samstemmige om at Frp ikke er et høyre-autoritært parti, slik som SD i Sverige og en rekke tilsvarende i EU.

Norge har som et av få land i Europa ikke fått noe ekstrem-populistisk parti i nasjonalforsamlingen. Hva som vil skje framover, er vanskelig å spå om. Det er frustrasjon i Frps grunnfjell og deler av stortingsgruppa etter at Venstre gikk inn i regjering og de mest ekstreme forsvant ut. Frykten er stor for at KrF kommer inn og gjør Frps enda mer ansvarlig.

Og det er nettopp dette som KrFs grunnfjell ikke får til å henge helt sammen. Et flertall av velgerne til KrF ser ingen grunn til å skifte ut Erna Solberg som statsminister. De vet at KrF før valget i 2017 i likhet med Venstre ville ha en sentrum-Høyre-regjering. Hvorfor skal KrF nå søke samarbeid med Ap, SP med støtte fra SV? Hareide sjøl er full av lovord og respekt for Erna Solberg. Men som han sier: KrF må respektere at Høyre har valgt FrP.
(Og her ligger åpningen landsmøtet kan ende på, noe jeg kommer til senere).

Dette er KrFs og Hareide største dilemma: Hvordan holde på det grunnfjellet som er etablert over mange år og samtidig få nye velgere? Både nye velgere og nye medlemmer kan være flyktige, de også. De er med på begeistringens rus nå, for deretter betrakte både KrF og politikk fra gjerdet sammen med de over 95 % velgere som ikke er medlem i noe politisk parti?

KrFs største utfordring nå er å unngå Venstres tilsvarende landsmøte på Røros i 1972. Der var det EU (dengang EF)-saken som splittet partiet i to uforsonlige leire.

Hittil har det gått imponerende åpent for seg i KrF med to fra partiledelsen som reiser rundt og legger fram hvert sitt syn. Men hva skjer når utvelgelse av delegater fra lokallag til fylkeslag og fra fylkeslag til landsmøtet også blir en diskusjon om bundet mandat? Da må det nødvendigvis bli frustrasjoner fra de som ikke når opp med sitt ønske. Vi ser det allerede i KrFu som er dypt splittet i synet på dette, og både om og evt. hvem KrF bør søke samarbeid med.

Dette må Hareide har tenkt gjennom da han skrev boka og la planen for hvordan han skulle vinne et flertall på landsmøtet. Er han en så smart strateg at han vil komme ut som en vinner uansett? Og er det i det hele tatt mulig å vinne nye velgermarkeder for KrF samtidig som man beholder grunnfjellet?

Hareide og KrFs landsmøte kan havarere

Det definitivt verste scenario for Hareide og ledelsen i KrF er at landsmøtet deles i to i en splittende votering over om KrF  skal gå inn i Solberg-regjeringen – eller felle den for å gå inn i en AP-SP-KrF-regjering basert på støtte fra SV.

Selv om nok både ledelsen og mange delegater som kommer i mindretall vil slukke brannen ved å si at de stiller seg bak flertallet, vil det oppfattes langt annerledes nede i partiorganisasjonen og blant en betydelig del av velgermassen. KrF risikerer utmeldinger, problemer med å stille liste og at lokallag blir uvirksomme.

Hvordan kan et slikt mulig havari hindres? Jeg ser to hovedmuligheter:

1. Flertallet for det ene alternativet blir så stort at det gis legitimitet også nedover i organsiasjonen
2. Et forslag om å fortsatt beholde posisjonen som uavhengig sentrumsparti med gjentatt primærønske sentrum-Høyreregjering fremmes og får flertall

Landsmøtets redaksjonsnemnd som formulerer forslag kan deretter levere inn en uttalelse som vedtas. I denne gir landsmøtet partiledelsen og stortingsgruppa fullmakt til oppta forhandlinger med sikte på en sentrum-Høyre-regjering «så snart det blir aktuelt».

I dag synes det vanskelig å se at flertallet blir så betydelig slik som beskrevet i pkt 1.
Hareide og landsmøtet vil selvsagt unngå en votering med få stemmers overvekt den ene eller annen vei. Det skaper ikke optimisme og energi og følelsen av «et-samlet-parti».

Alternativ 2 er derimot noe som åpner for KrFs primærønske. Men det vil få betydelige politiske konsekvenser for FrP, og en virkning som vil få SP til å puste med magen igjen.

KrF går inn i en sentrum-Høyre-regjering!

KrFs posisjon som et sterkt, troverdig og uavhengig sentrumsparti har de demonstrert både ved avgangene til tidligere statsråd Listhaug og til tidligere stortingspresident Thommesen. I begge tilfellene fikk dette en synlig opptur på meningsmålingene.  Sakene fikk nemlig markert KrF generelt og Hareide spesielt  i det politiske landskapet.

Om ikke lenge skal Stortinget konkludere i saken om norsk beredskapspolitikk og spesielt objektsikring hvor regjeringen får sterk kritikk fra riksrevisjonen og fra et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Her kan KrF igjen inneha rollen som sjølstendig og stemme for et forslag om mistillit til regjeringen. Det vil nok statsministeren besvare med et kabinettspørsmål, som da naturlig medfører regjeringens avgang.

Kongen må da sjekke ut om det er mulig med et annet flertall for en regjering. Erna Solberg kan da ta runden med Frp, V og KrF og får til svar fra KrF at det er mulig, men uten Frp i regjering. Frp vil som vanlig da si at de ikke støtter en regjering de ikke er en del av. Likevel vil de ikke motsette seg at Erna Solberg fortsetter som statsminister fordi iflg Frp «er alternativet med en Støre-ledet regjering enda verre for landet».

En slik situasjon vil for de mest ytterliggående i fløypartiene Frp, Rødt og SP være gode nyheter, selv om det selvsagt ikke føles godt for alle Frpere som har fått deltatt i Solbergregjeringen hittil.

Nå kan de imidlertid fritt fortsette å fronte egne vinnersaker fra opposisjonens vidunderlige verden, og de kan begge samtidig se mye lysere på lokal- og regionvalget neste høst for å bygge seg opp til stortingsvalget 2021.

For Frp vil en tilværelse utenfor regjering være deres nye mulighet til å få tilbake de velgere SP har på lån grunnet drivstoffavgifter og bompenger. For Siv Jensen vil det derimot nærme seg en rask slutt for hennes tid som partileder og finansminister, to verv hun har skjøttet på imponerende vis.

KrFs mulige seier etter landsmøtet

For KrF vil en slik løsning  være en betydelig seier.  Partiet vil ha høy troverdighet og respekt når de da går inn i den regjeringen de lovte velgerne ved stortingsvalget for et år siden. Og et helt Venstre (inkludert også de mest KrF-skeptiske) vil være glad for at den symbolske koblingen til Frp er borte.

Jeg har en mistanke om at dette er noe Hareide har med i sine planer dersom landsmøtet står fare for å ende med dyp og varig splittelse.
I så fall vil han bli genierklært etterpå. Han har maktet å dra alle parti enda nærmere  det politiske sentrum enn hva som syntes mulig før han startet prosessen i høst.

I tillegg har han og Støre denne høsten forsterket sin enighet om felles politiske mål og verdier. For Støre kan dette bety farvel til hans mulighet til å bli statsminister dersom han ikke får fortsette som partileder etter stortingsvalget i 2021. Likevel kan han vise statsmannskunst nå og påvirke sentrum-Høyreregjeringen der Ap kan få gevinster. Det vil ikke svekke Støre fram mot 2021.

En sentrum-Høyreregjering kan derfor lettere skaffe seg nødvendig støtte fra Ap i de store og tunge saker som kommer de neste åra.
Norge er da tilbake til den gangen Bondevik styrte landet, men denne gangen uten en statsminister fra Krf.

Enn så lenge.

Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

9 måneder etter at stortinget med 96 mot 73 stemmer gjorde sitt vedtak 8.juni 2017 om regionreformen, dukker det opp påstander om at stortingsvedtaket var ulovlig.

Påstandene kom ikke uventet først i SoMe (sosiale medier). Spesielt i en facebookgruppe i Finnmark ble det hevdet at fylkestinget i Finnmark var totalt uforberedt da det ble fremmet et «benkeforslag» rett før voteringen om regionreformen.

En jurist (opprinnelig fra Finnmark) skrev flere innlegg hvor han bl.a. påsto at Stortinget også hadde sett bort fra internasjonale forpliktelser. Her viste han til Europarådets charter om lokalt folkestyre som Norge har sanksjonert. Videre hevdet han at Finnmark fylkeskommune ikke hadde blitt hørt om regjeringens forslag til regioninndeling og at vedtaket ble gjort etter et benkeforslag.

Dette skrev jeg en blogg om i juni. Der problematiserte jeg rundt denne planen om utsettelse av regioninndeling til våren 2018 og det angivelige «benkeforslaget». Jeg føler meg derfor noe «skyldig» i å ha skapt grunnlag for flere spekulasjoner.

I slutten av juni ble jusprofessor Eivind Smith intervjuet av NRK Finnmark om påstandene fra forretningsadvokaten. Smith var uenig i at Stortinget har brutt sine internasjonale forpliktelser, men mente at Stortinget ikke hadde fulgt regjeringens løp om å drøfte nærmere de ulike alternativene om sammenslåing i Nord-Norge. Smith viste til at regjeringen vinteren 2017 hadde vurdert å utsette dette til våren 2018.  Stortingets vedtak 8.juni 2017 var derfor et brudd på denne forutsetningen og i strid med de saksbehandlingsregler som Stortinget sjøl har vedtatt.

I en kronikk i NRK Ytring 3.juli skriver Smith bl.a.:

  • Loven krever at saken er ferdig utredet før forslag fremmes, og «fylkestinget sjølv» skal få uttale seg før vedtak blir truffet.
  • Ingen av disse kravene er oppfylt i denne saken.»

Smith presiserte senere i et innlegg i Aftenposten 29.juli bl.a dette:

«Det videre arbeidet med «korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast» skulle derfor skje «i dialog med fylkeskommunane».

Resultatet skulle legges frem i en egen proposisjon senest våren 2018, noe som ville ha vært tidsnok til å forberede en eventuell sammenslutning med virkning fra 2020.

Men våren 2017 hadde fylkestingene i nord ennå ikke fått uttale seg om noen bestemt løsning. At dette har bidratt til dagens vanskelige situasjon, er neppe tvilsomt..(…)

Vedtak om fylkessammenslutning treffes som forvaltningsmyndighet i kraft av inndelingslova. Den som treffer vedtak i kraft av lov, må følge loven. Dette har åpenbart ikke skjedd her…(…).

Det meste tilsier altså at det overhodet ikke er truffet noe lovlig sammenslutningsvedtak for Troms og Finnmark.»

Etter dette har bl.a. både fylkesordfører og fylkesvaraordfører i Finnmark hevdet at saken » ikke har vært utredet eller sendt på høring» og at «stortinget har vedtatt sammenslåing av Troms og Finnmark gjennom et benkeforslag».

I august i år sendte stortingsrepresentant Sandra Borch et brev til kommunalministeren hvor hun bl.a. hevdet:

«Forslaget om fylkessammenslåinger som regjeringen våren 2017 la frem for Stortinget, omfattet ikke Troms og Finnmark. For Nord-Norge, ble Stortinget i stedet gjort oppmerksom på at det kunne tenkes tre løsninger (ett fylke, Troms og Finnmark, eller Troms og Nordland).

Fylkestingene i nord hadde ikke fått uttale seg om noen bestemt løsning våren 2017. Sammenslåingen av Troms og Finnmark var tydelig et kompromiss blant regjeringspartiene og KrF, og ble lagt frem som et løst forslag i salen under debatten. Da er det viktig å ha med seg, som presisert ovenfor, at Stortinget i denne saken er forvaltningsmyndighet. Stortinget treffer vedtak i kraft av lov, og må følge loven. Det har åpenbart ikke skjedd i sammenslåingen mellom Troms og Finnmark.

Både jusprofessor Eivind Smith og advokat Geir Johan Nilsen har nettopp utfordret Stortingsflertallet og regjeringen på lovligheten av vedtaket. På det grunnlag, vil jeg be Kommunal – og moderniseringsministeren svare på om Stortingsflertallet som forvaltningsansvarlig har fulgt Inndelingslova når de vedtok å sammenslå Troms og Finnmark»

Monica Mæland avviste i sitt svar til Borch at vedtaket var ulovlig. Det er likevel framsatt svært alvorlige påstander om vedtakets gyldighet og legitimitet. Dette igjen har skapt både følelser og  debatt og er blitt den store politiske saken i 2018.                            Stortinget har selvsagt rett til å gjøre politiske vedtak, slik bl.a. SVs Karin Andersen sa det etter debatten. Dette er politikk, ikke juss.

Likevel må et vedtak være kommet til på lovlig måte for å skape nødvendig legitimitet.

Har de som hevder at vedtaket er ulovlig all nødvendig informasjon for å trekke sin konklusjon?

Jeg har fulgt denne saken nært både i mitt tidligere politiske liv som fylkespolitiker og nå som samfunnsengasjert observatør, og er derfor opptatt av at det er faktisk kunnskap som skal avgjøre slike viktige saker.

Derfor har jeg undersøkt om det er grunnlag for påstanden. Ved nøye gjennomgang av  stortingsdokumenter, innsyn gjennom postlister i departement og fylkeskommuner og kontakt med kilder som har bidratt med å opplyse saken mener jeg å kunne presentere saksgangen som besvarer dette spørsmålet:

Er påstandene om ulovlighet faktisk riktige?

For å finne det korrekte svaret, må vi se nærmere på tidslinjen fra desember 2016 fram til stortingsvedtaket 8.juni 2017.

Desember 2016:
Alle fylkeskommuner har utredet konsekvensene av en evt sammenslåing med et eller flere nabofylker og har fattet vedtak om hva de ønsker.

Fylkestinget i Finnmark tok stilling til alternativene: 1) Finnmark som egen region, 2) Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms som en region, og 3) Finnmark og Troms som en region, jf. fylkeskommunens sak 38/16.
Finnmark fylkesting vedtar følgende med 25 mot 10 stemmer:

«På bakgrunn av saksframlegg frå fylkesrådmannen og grunnlagsmateriale gjorde fylkestinget i Finnmark 7. desember 2016 dette vedtaket:

1. Fylkestinget vedtar at Finnmark skal bestå som egen region

2. Finnmark som egen region begrunnes med:

– Opprettholdelse av desentrale strukturer
– Vektlegging av nærhetsprinsippet når det gjelder folk og offentlige etater og institusjoner
– Reell demokratiutvikling
– Suverenitetshevdelse, med vekt på vår grense til Russland
– Eierforholdet til land og vann i Finnmark
– Den sterke identitetsfølelsen finnmarkingene har til eget fylke

3. Fylkestinget understreker på det sterkeste at regionalt folkevalgt nivå må tilføres nye oppgaver og myndighet

– Det må følge med ressurser ved overføring av oppgaver og myndighet

–  Det må utredes muligheter for å lokalisere statlige direktorater og arbeidsplasser til regionalt folkevalgt nivå når det er viktig for regional utvikling         

– Statens regionale inndeling må etableres i samsvar med inndelingen til folkevalgte regioner

4. Generalistprinsippet må beholdes

5. Fylkestinget mener at Finnmark har gode forutsetninger for vekst basert på naturressurser og sterke kompetansemiljøer

6. Finnmark må framover få en formell utviklerrolle i utøvelsen av nordområdepolitikken
7. Fylkestinget mener at sammenslåing av fylker må skje på bakgrunn av frivillighet.»

 

Vedtaket er i følge saksutredningen ord-for-ord fylkesrådmannens innstilling og ikke et resultat av en politisk prosess i det folkevalgte fylkestinget.

Regjeringsapparatet hadde lagt opp et løp av ulike saker som skulle til endelig behandling i Stortinget våren 2017.

Saken om regionreformen var en av disse.På bakgrunn av fylkeskommunenes egne utredninger og konklusjoner gikk kommunaldeparementet igang med sin samla saksutredning. Regjeringens sluttbehandling skal ende med en innstilling til Stortinget.

En mindretallsregjering er avhengig av et flertall i stortinget for å få gjennomført delvis eller helst alt den ønsker. 17.februar 2017 møtes derfor H/Frp-regjeringen sine samarbeidspartier V og KrF for å vurdere de mest hensiktsmessige løsninger av en rekke ikke-optimale når det gjelder de foretrukne «omlag 10» regioner.

Et viktig politisk poeng her er at H/Frp ikke følte seg komfortable med at SP tidligere hadde foreslått 7 regioner.  Åslaug Haga som kommunalminister for SP i Stoltenbergregjeringen i 2008 gikk inn for 9.

Regjeringen og V/KrF er enige om ny regioninndeling for hele Sør-Norge, men vil jobbe mot to mulige løsninger i nord; enten en samlet region eller Nord-Norge delt i to.

Regjeringens forslag til regioninndeling

Innstillingen Prop.84 S (2016-2017) er under utarbeidelse vinteren 2017 og leveres formelt Stortinget den 4.april 2017.

Skjermbilde 2018-09-04 kl. 15.37.22

Drøye to uker før dette, sender statsråd Jan Tore Sanner et viktig brev –  Regionreform og vurdering av ny fylkesinndeling i Nord-Norg(475562) – til de tre nord-norske fylkeskommunene. I brevet inviteres disse til et møte den 19.april for å drøfte status og fremdrift videre.

Til møtet er disse godt forberedt både med egne standpunkt og med det som ligger i regjeringens innstilling om forslag til nye inndelinger for Nord-Norge:

«Tre hovudalternativ

Kommunal- og moderniseringsdepartementet legg opp til å fremme ein proposisjon om saka seinast våren 2018. Regjeringa føreslår at tre hovudalternativ blir vurderte nærare i lys av måla for reforma og kriteria for fylkesstrukturen:

1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.

For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast. I tillegg skal ein drøfte fylkeskommunane sin kapasitet og kompetanse til å løyse dagens og framtidige oppgåver.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast.»

Fylkeskommunene i Nord-Norge inkludert Finnmark har altså sett tidligere utredninger fra Stortinget, gjennomført «nabopraten» med aktuelle fylkeskommuner og sett og vurdert alternativene for Nord-Norge. De er nå inne i en prosess hvor de får anledning til å bli hørt enda en gang – nå om regjeringens samla utredning og konkrete forslag, også om et år mer tid til å vurdere løsningen for Nord-Norge.

For Finnmark fylkeskommune har ingenting endret seg. De har vurdert de samme alternativene da de konkluderte med sitt syn 7.desember 2016. Da har sagt sin mening, men regjeringen gir også de her en anledning til å bli hørt – nok en gang.

Under møtet mellom Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner og statsråd Sanner den 19.april, ber en samlet politiske ledelse for tre fylkeskommunenes om en avklaring allerede i 2017 og ikke våren 2018 slik regjeringen ønsket. Regjeringen hadde allerede planlagt en slik løsning inn i den kommende Kommuneproposisjonen 2018 som samlet skulle legges fram i mai. Kommunalministeren lar seg påvirke og overbevise av kravet fra de tre nord-norske fylkeskommunene. Jan Tore Sanner sier 19.april følgende til NRK-Troms:

«Jeg er enig med fylkene i nord om at det aller beste er om man klarer å lande en løsning før sommeren. Hvis Stortinget blir enige i dette, så vil også vi bidra til at man får gode løsninger – også for fordelingen av statlige arbeidsplasser.»

Og det var nettopp det Stortinget endte med som løsning. Kommuneproposisjonen endres i samsvar med ønsket fra bl.a Finnmark fylkeskommune slik at Stortinget også skal vedta inndelinga i Nord-Norge sammen med de øvrige 10 regioninndelingene nå i juni.

Hva gjorde fylkespolitikerne i Finnmark med regjeringens forslag om Troms og Finnmark som én region?

Det er regjeringen som har tatt initiativ til og invitert fylkeskommunene til både «naboprat» og utredninger om konsekvenser. Regjeringen er ikke pålagt etter §9 i Inndelingsloven å sende ut på ny høring også oppsummeringen av alle utredningene og forslag til inndeling dersom disse har vært kjent tidligere og vurdert av de aktuelle fylkeskommuner.

Regjeringens endelige innstilling om de nye regionene og mulige løsninger for Nord-Norge ble så lagt fram 5.april 2017.

De berørte fylkeskommuner kan likevel å si fra dersom de har nye og avvikende synspunkt sammenlignet med det de tidligere har fremmet i prosessen.

Samtlige fylkeskommuner i landet kaster seg fra 5.april over dette viktige dokumentet for å finne pluss og minus for egen del, og deretter påvirke sine stortingsrepresentanter fra fylket for å gjøre sluttresultatet enda bedre.

Troms fylkesting innkaller sågar til ekstraordinært fylkesting 24.april. Der behandles kun en sak;  PROP. 84 S (2016-2017) NY INNDELING AV REGIONALT FOLKEVALGT NIVÅ.  Nå går de primært inn for et samlet Nord-Norge, primært for at Nord-Norge deles i to befolkningsmessig like store deler; Nordland som en region (241 000 innb i 41 kommuner) og Troms og Finnmark som én (240 000 innb og 39 kommuner).

I Nordland behandler fylkesrådet saken Høring prop. 84 S -Ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå og Prop.96 S – Endringer i kommunestrukturen. den 27.april og vedtar enstemmig bl.a. krav om å avgjøre regioninndelingen nå og ikke vente til 2018.

I Finnmark skjer det derimot ingenting på politisk nivå. Utad gjentar fylkespolitikere at selv om regjeringen foreslår sammenslåing av Troms og Finnmark i sin innstilling, ønsker de å fortsette som egen fylkeskommune. Verken fylkesutvalget eller fylkestinget får Prop.84 S (2016-2017) til politisk behandling, og dermed avskjæres Finnmark sine fylkespolitikere muligheten til å få drøftet utredningen og bli hørt.

Det synes derfor vanskelig å klandre storting og regjering for at ikke Finnmark fylkeskommune bruker sin mulighet til å uttale seg mer om saken. Ingen kan likevel tvinge noen til å la seg høre. Og jeg kjenner ikke til om det var en politisk eller administrativ avgjørelse som lå til grunn. Det er ikke ukjent at administrasjoner i noen kommuner og fylkeskommuner der formannskapsmodellen praktiseres har unormalt mye makt.

Det viktige Møtet som få visste om

Men det skjer noe aktivt likevel. Nok en hendelse utover møtet 19.april mellom Sanner og de 3 fylkeskommunen i nord skal åpne veien for at Stortinget med støtte fra Finnmark kan avgjøre også Troms og Finnmarks skjebne den 8.juni 2017.

En gruppe fylkespolitikerne fra Finnmark reiser ut av fylket for å møte andre politikere.  Deres handlinger der er derfor meget oppsiktsvekkende når vi tar årets kritikk og påstand om ulovlig stortingsvedtak i betraktning.

Skjermbilde 2018-10-01 kl. 13.12.33

Quality Hotel Grand Royal, Narvik onsdag 26.april 2017 kl. 13.00

Over 20 personer samles til lunsj, og flere kommer til underveis. I dag har mange av dem reist langt, er både sulten og spent på Møtet etterpå, på gondolturen og middagen i kveld, konklusjonen i morgen. Fra Sør-Varanger i øst til Helgeland i sør hilser de på hverandre, blir  kjent med de mange nye ansiktene, utveksler meninger om både flytilbud, vær og mat – og Møtet.

Dette er ikke en helt tilfeldig samling av politikere. Dette er kremen av toppolitikere i de tre nordnorske fylkeskommunene. De som har reist langt, fått sin velfortjente matbit og forberedt seg godt på forhånd er medlemmer i Nordnorsk Råd (heretter NNR). Nå er det duket for enda et viktig rådsmøte.

Det sitter nå 27 politikere og 6 fra fylkeskommunenes administrasjon sammen når møtet starter kl. 14.

Hva er Nordnorsk Råd (NNR)?
Fra tidlig 80-tall til 2011 hadde Finnmark, Troms og Nordland behov for å møtes og drøfte saker som var grenseoverskridende. Dermed ble Landsdelsutvalget for Nord-Norge (LU) etablert. Underveis i prosessen ble også Nord-Trøndelag (Namdalen) innlemmet i samarbeidet. Sekretariatet lå i Bodø og var rigget med en dyktig stab. Det var høy kvalitet på møter og saksutredninger, og møtene var lærerike fordi de bygde kunnskap og kompetanse.

Men det var en hake ved dette slik det alltid er der man kun samarbeider: Det blir mange møter og mye prat, men ingen har verktøy for å beslutte og iverksette noe som helst. LU ble derfor et godt samarbeidsorgan, men var uten makt og myndighet. Det er en helt nødvendig forutsetning for å sette politiske ønsker ut i livet.

Troms fylkeskommune var den som var mest kritisk til å fortsette med LU og mente at dette mer fungerte som et «supperåd» enn som et aktivt politisk organ.

I 2011 vedtas LU nedlagt. Politikere i hele Nord-Norge beklager dette. Fra 2014 er man etter interne drøftinger tilbake til start – og oppretter NNR som et nytt, felles organ for de folkevalgte fylkesting i Nord-Norge.

Her i Narvik på denne vårdagen skal de 27 fremste politikerne i NNR tenke høyt og konstruktivt om de store felles utfordringer i nord.
Og en sak er på dette tidspunkt viktigere enn de andre: Prop.84 S (2016-2017) -Regjeringens forslag til regionreform.

Fra Finnmark deltar Ragnhild Vassvik og Sylvi Huseby fra Ap, Jo Inge Hesjevik (H), Kurt Wikan (SP), Trine Noodt (V) og Arne Liakleiv (MDG).

I luften ligger det en spenning mellom flere fylker. Alle kjenner historien om nedleggelsen av LU. Om hvordan noen fylkespolitikere ble høye på seg sjøl og sitt fylke og så ned på de andre. Hvordan det var viktig å samle flertall for seg, sin by og sitt fylke. Hvor lite konstruktive møtene ble når konflikter ble dyrket og få evnet å se over grensene for annet enn å skaffe seg sjøl og sitt fylke et flertall i en sak som betydde noen arbeidsplasser og ny virksomhet der. Det ble for mye «jeg» og for lite «vi».

Deltakere fra alle fylker har synspunkter på den fremtidige regionen. På tvers av parti- og fylkesgrenser løftes behovet for at Nord-Norge snakker med én stemme slik at Stortinget må lytte og komme den nordlige landsdelen i møte.

Forsamlingen vedtar i egen sak å ytterligere formalisere arbeidet i Nordnorsk Råd (NNR) slik at det kan opptre som et felles talsrør. De har vært enige om et fast sekretariat, og at fylkesordfører (Finnmark har formannskapsstyring) og Troms og Nordland med fylkesrådslederne (parlamentarisk styring) utgjør arbeidsutvalget.

Den store og avgjørende saken

Og så kommer den store saken – regionreformen – slik regjeringen foreslår den i sin innstilling Prop.84 S (2016-2017).

Alle representanter gir uttrykk for sitt partis syn og hva som er vedtatt i det enkelte fylke. Nordland og Finnmark vil primært stå alene , Troms kan tenke seg et samlet Nord-Norge som en region, sekundært Troms og Finnmark. Det fremmes også tanker om å samle Nord-Norge til en samlet region. Ingen fylker står samlet om alle synspunkter, men samtlige utøver godt politisk håndverk. Et forslag til vedtak var utsendt før møtet, er blitt bearbeidet i en redaksjonskomite og ligger nå på bordet til sluttbehandling:

Felles uttalelse fra Nordnorsk råd vedrørende regionreformen:

  1. Nordnorsk råd har behandlet sak om Prop 84 S (2016-2017) Ny inndeling av regionalt folkevalgte regioner. Vi konstaterer at regjeringen har lagt frem en proposisjon for ny regioninndeling i Norge (84S 2016-2017) hvor det er stort fokus på størrelse og inndeling og for lite fokus på reelle endringer i oppgavefordeling, kvalitet i tjenesteproduksjon på regionnivå og regionnivåets mulighet til å drive reell utvikling.
  2. Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.
  3. Nordnorsk råd konstaterer at kommunereformen ikke vil gi en kommunestruktur med overvekt av store regionkommuner. Det er i derfor viktig at de nye regionene både beholder det ansvaret fylkeskommunene har for viktige velferdstjenester de har i dag, og samtidig tilføres nye oppgaver. Det vises i denne sammenhengen til de innspill KS har gitt om nye oppgaver samt det som fylkeskommunene selv ha spilt inn i tidligere høringsuttalelser. Fylkesmannens rolle bør begrenses til i hovedsak tilsyn og kontroll, mens oppgaver som innebærer skjønnsutøvelse må overføres regionene. Oppgaver fra direktorater og departementer må også vurderes overført.
  4. Generalistkommuneprinsippet må ligge til grunn for reformen.
  5. Nordnorsk råd forutsetter at statens regionale inndeling i størst mulig grad samsvarer med inndelingen i nye folkevalgte regioner, med unntak av områder der det er åpenbart naturlig med annen inndeling enn det folkevalgte regionale nivå skal ha. Dette er viktig for de folkevalgte regionene sin samordningsoppgave i den regionale samfunnsplanleggingen, og det styrker fylkeskommunenes mulighet til å ivareta rollen som samfunnsutvikler.  Nordnorsk råd understreker betydningen av at det regionale folkevalgte nivå gis økt beslutningsmyndighet innenfor flere områder.
  6. Nordnorsk råd forventer at de nye regionene får tilført tilstrekkelig regionale utviklingsmidler. Det vil være avgjørende for å kunne ivareta rollen som regional utviklingsaktør.

Finnmark har fått med et punkt de hadde i sitt eget vedtak fra des. 2016  vdr. generalistprinsippet (pkt 4). Dette innebærer at alle nye fylkeskommuner skal ha ansvar for de samme type oppgaver. Ingen oppgave skal være så stor at det er kun de folketallsmessig største fylkeskommuner som får rå over slike politiske verktøy som kreves for å utvikle regionen. Og kravet fra NNR er krystallklart: Få flere og  betydelig større oppgaver overført fra staten til folkevalgte organ i Nord-Norge!

Uttalelsen bekrefter at det er samlet krav om å få tydeligere beskrevet hvilke nye oppgaver som skal komme. NNR ber også om at oppgaver fra direktorater og departement må vurderes overført.

Videre er et gammelt gnagsår tatt opp i pkt 3: Fylkesmannens rett til innsigelse og makt til å overprøve folkevalgtes skjønn i kommuner og fylkeskommune. Her vil NNR at fylkesmannen skal kun drive i hovedsak tilsyn og kontroll.

Pkt 5 er særlig interessant. Politikerne i NNR forutsetter at det folkevalgte nivå har ansvar innenfor samme geografiske område som staten i deres regionale inndeling. I klartekst: Skal «ytre stat»(fylkesmannen, NAV, Skattekontor o.l.) ha Troms og Finnmark som sitt område, må også det folkevalgte nivå dekke det samme området. På det tidspunktet pågikk prosessen med å slå sammen fylkesmannsembetene i Troms og Finnmark til ett embete fra 1.1.2019.
Finnmarkspolitikerne visste med andre ord meget godt hva de sa ja til her.

Pkt 2 blir med dagens kunnskap om prosessen og kritikken av den særlig interessant: Her sier et samlet politikerkorps i Nord-Norge at man ikke godtar regjeringens planer om å utsette behandlingen for Nord-Norges del til våren 2018. Altså: Dersom Stortinget når gjør vedtak om de øvrige regionene men utsetter Nord-Norge, er ikke dette akseptabelt!

Den bearbeidete uttalelsen får tilslutning fra alle fylkeskommuner og fra alle parti.

Med andre ord: Også Finnmark Ap og Finnmark SP sine fremste fylkespolitikere stiller seg bak dette vedtaket!

NNRs uttalelse om regjeringens utredning og innstilling Prop.84 S (2016-2017) er derfor et meget tydelig høringsinnspill til Stortinget.

2.mai deltar Finnmark fylkeskommune i en høring hos kommunalkomiteen.  Fylkesvaraordføreren holder fast ved tidligere standpunkt om Finnmark som egen region. I tillegg gjentar hun kravet om at Stortinget må foreta en endelig behandling nå og ikke utsette saken til våren 2018 som regjeringen åpnet for i sitt forslag 5.april!!
(Ved bruk av denne linken får du tilgang til  videoopptak av høringen som starter 17 min. ut i sendinga).

Kravene fra NNR og Finnmark fylkeskommune tok Stortinget hensyn til og endret sin kjøreplan i samsvar med dette.

Stortinget legger siste hånd på verket

Nå starter arbeidet i kommunalkomiteen under ledelse av saksordfører Helge Njåstad (Frp) for å få både en kommune- og en regionreform på plass med et vedtak i Stortinget 8.juni. Dette er i samsvar med det lovverket som beskriver saksbehandling og myndighet i Inndelingsloven.

Der heter det i § 4.Vedtak om samanslåing

«Stortinget gjer vedtak om samanslåing av fylke. Kongen gjer vedtak om samanslåing av kommunar når dei kommunane saka gjeld har slutta seg til forslaget om samanslåing. Dersom nokon av kommunane har uttalt seg mot samanslåing, skal saka leggjast fram for Stortinget til avgjerd.»

Kommunalkomiteens innstilling til Stortinget heter Innst. 385 S (2016-2017) og foreligger 1.juni 2017. Den er på 64 tettskrevne sider. Ved siden av en oppsummering av regjeringens og fylkeskommunenes utredninger som stortingets grunnlag, handler den også om hva alle medlemmer i komiteen mener og foreslår. På side 13,14, 15 og 21 er de nord-norske fylkeskommunene blitt referert på deres fylkestingsvedtak og regjeringens vurderinger av og forslag om antall regioner.

Fra side 47 starter så komiteens sitt arbeid for å lande på ulike regioninndelinger.

Om Nord-Norge sier flertallet i komiteen:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å inndele Nord-Norge i to regioner. Nordland består som i dag, mens Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. F l e r t a l l e t mener at med to regioner i nord med om lag 240 000 innbyggere hver, får vi en god balanse mellom fylkene.F l e r t a l l e t mener at de to nye regionene er godt rustet for å kunne motta flere statlige arbeidsplasser. F l e r t a l l e t  viser for øvrig til Kommuneproposisjonen 2018 hvor inndelingen av Nord-Norge behandles.«

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 15.10.15

Hva sto det så i Kommuneproposisjonen 2018 som ble levert Stortinget 11.mai?
På s. 27 og 28 står det bl.a.;

«Departementet foreslår at Finnmark fylkeskommune og Troms fylkeskommune slås sammen fra 2020. Nordland fylkeskommune foreslås opprettholdt. Dette er i tråd med avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Departementet mener det vil være en fordel om fylkesinndelingen i Nord-Norge avklares nå og samtidig med fastsetting av ny inndeling for resten av landet.»

Legg merke til siste setning. Den er en følge av at  Sanner fikk den klare beskjeden fra de tre nord-norske fylkeskommunene i møte 19.april og at Nordnorsk Råd også har sendt krav om å få avgjort regioninndelingen nå i 2017, og ikke i 2018 slik regjeringen foreslo 5.april.

Og som eget vedtakspunkt II står det:
«II – Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.»

Det er bare en liten, men viktig hake ved dette. I sin innstilling om regionreformen den 1.juni glemmer komiteen å føre dette opp som eget punkt. Nå står den kun som eget punkt i saken om kommuneproposisjonen 2018 som skal behandles 12.juni, og ikke i saken om regionreformen som skal behandles 8.juni.

Dette løser Stortinget slik det er full adgang til: I stedet for å innkalle stortingsrepresentanter som er travelt opptatt med komitearbeid som må avsluttes før sommerferien til nytt møte, løses dette ved at saksordfører fremmer dette som et såkalt «løst forslag» til debatten 8.juni. «Løse forslag» er forslag som ikke er fremmet tidligere eller ikke har fått flertall i komiteen, men som enhver stortingsrepresentant har rett til å fremme når saken skal avgjøres i Stortinget. Dette forslaget blir nummerert som nr. 16 i denne saken.
Det er dette som i 2018 av noen er blitt påstått å være «et benkeforslag som brått dukket opp av intet og som ingen tidligere hadde fått sett eller fått vurdere».

Opposisjonen angriper selvsagt også flertallsforslaget om at Nord-Norge skal deles i to. H/FRp/KrF og Venstres sin innstilling fra komiteen om at Troms og Finnmark skal slås sammen vekker stort verbal engasjement. Hele 51 ganger ble Finnmark nevnt i debatten, klart mest av alle fylker. Tilsammen 18 forslag ble drøftet av Stortinget.

Etter debatten er det avstemning. Jeg kopierer derfor ut fra referatet fra Stortinget ord for ord (side 3949):

«Presidenten:
Det voteres over forslag nr. 16, fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder: «Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.»
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har varslet at de vil stemme imot.
Votering: Forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble bifalt med 96 mot 73 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 19.53.50)»

I behandlingen av kommuneproposisjonen 2018 mandag 12.juni 2017 informerer saksordføreren i følge stortingsreferatet at det opprinnelige forslag om en egen region Troms og Finnmark nå er behandlet uka før i saken om regionreformen:
«Eg minner òg om at i innstillinga ligg det inne eit forslag om Finnmark og Troms som Stortinget voterte over torsdag, så eg reknar med at det ikkje er aktuelt å gjera det ein gong til i dag.». Det blir derfor ikke stemt over dette i denne saken.

Forslaget om sammenslåing av Troms og Finnmark som nå er vedtatt, er kjent for hele Stortinget gjennom regjeringens to proposisjoner 4.april og 11.mai, og har vært drøftet av de tre nord-norske fylkeskommunene også denne våren.

Det er deres – inkludert Finnmark fylkeskommunes ønske at dette skal ferdigbehandles i samme møte hvor de andre regionene vedtas og ikke utsettes til våren 2018. Både regjering og Storting har fulgt opp Finnmarks ønske og kan derfor ikke kritiseres for dette.

Finnmark fylkeskommune har altså fått uttale seg om regjeringens utredning og forslag, og er også blitt hørt i sitt ønske om få saken avgjort i juni 2017!

Det hører også med til historien at i stortingsdebatten om regionreformen er det ingen stortingsrepresentant som hevder at dette vedtaket blir til på ulovlig vis. Det er ingen som krever at saken må sendes tilbake til ny behandling slik vi vanligvis gjør dersom rådmannen/fylkesrådmannen ikke har gjort god nok jobb overfor kommunestyret/fylkestinget. Regjeringen er stortingets «rådmann».

Finnmark fylkeskommune har heller ikke på det tidspunktet kritisert regjeringen for at de ikke har fått uttale seg – all den stund de naturligvis har fått rikelig anledning til det. De har heller ikke bedt bedt om ytterligere tid slik at de endelig kan spørre innbyggerne om råd.

Jeg forutsetter at flertallet av fylkespolitikerne i Finnmark var våkne nok fram til juni 2017 og gjorde det de kunne for å bidra til en best mulig regionreform. Hvis de derimot var «bevisstløs i gjerningsøyeblikket», må det skyldes at de overhodet ikke kunne se for  seg en regionreform som både berørte og fikk noen konsekvenser for Finnmark.

For mange synes det som om flertallet i fylkestinget i Finnmark valgte å sitte i ro i båten og vente det til uværet var over. Mulig de håpet på at å være passiv kunne alt fortsette som før og Finnmark fylkeskommune kunne sysle med sine få oppgaver?

I så fall må jo velgerne i Finnmark stille seg følgende spørsmål: Har vi hatt nok kompetente fylkespolitikere da Stortinget skulle vedta den største demokratireformen siden fylkestinget ble direktevalgt i 1975?

Reaksjoner i Finnmark fylkesting uka etter vedtaket

Etter at Stortinget har vedtatt regionreformen, samles de 35 skarpeste politiske hoder i Finnmark seg i Hammerfest 14.og 15.juni 2017. Det er fylkestinget som møtes for å oppsummere det som har skjedd og veien videre.

Møtet starter med at fylkesrådmannen har en gjennomgang av saken om regionreform og forklarer hva som videre kan skje for å oppfylle stortingets vedtak.

Fylkesordføreren har laget en melding – Regionreformen – videre prosess etter vedtak i Stortinget til fylkestinget. Trine Noodt, gruppeleder for Venstre ber om at meldingen behandles som sak i fylkestinget siden den er viktig for det videre arbeidet, noe fylkesordføreren ikke har noe i mot.

Saken kommer opp til behandling dagen etter. Overraskende nok er det ikke én av representantene i en 3-timers debatt om veien videre som kritiserte prosessen som hadde foregått i Stortinget. Det var tydelig at alle representantene hadde fått med seg regjeringens forslag om hvordan Nord-Norge kunne enten samles eller deles.

Ragnhild Vassvik som fylkesvaraordfører påtaler heller ingen ulovligheter gjort av Stortinget. Hun mener riktignok at Stortinget har gjort et «tvangsvedtak» mot fylkestingets ønske, men har ikke en eneste kritisk betraktning til selve prosessen på nasjonalt plan. Heller ikke SP påstår at stortinget har gjort et ulovlig vedtak. Og heller ikke denne gangen er det noen som nevner folkeavstemning!

Derimot er både fylkesordføreren og mange fra Ap, Sp og SV klare i talen på at stortingets vedtak kan la seg endre. Det kommende stortingsvalget er kun knappe 3 måneder unna, og der kan velgerne i både Norge og Finnmark stemme inn et annet flertall for å fjerne regionreformen. Fylkesordfører Runar Sjåstad som nå står på 1.plassen på stortingsvalglista er en nøktern og realitetsorientert politiker. Han mener at om ikke det nye stortinget endrer vedtaket, må prosessen gå videre og fylkespolitikere i Finnmark må sikre Finnmarks interesser.

Det legges fram flere forslag, og følgende fikk flertall

1. Ved et regjeringsskifte etter stortingsvalget 11. september 2017, fremmes det sak til Regjeringen/Stortinget om omgjøring av vedtaket som er gjort om å slå sammen Finnmark og Troms (vedtatt med 25 mot 10 stemmer)

2. Ved en videreføring av sammenslåingsprosessen:

a. Finnmark er regionens nye navn

b. Avholdes felles fylkesting i Kirkenes etter oktober 2017

c. Velges like mange medlemmer fra Finnmark og Troms i fellesnemd

d. Legges hovedsetet / administrasjonen i regionen til Vadsø

e. Må formannskapsmodellen være regionens politiske styringsmodell
(alle pkt. vedtatt med 26 mot 9 stemmer).

Fylkets aviser vier dette fylkestinget liten oppmerksomhet. Likevel kan vi lese intervju med fylkesordføreren som sier at de ikke kan late som om stortinget ikke har gjort et vedtak og må derfor forholde seg til det. Derfor må de bruke energien på å få mest mulig innfridd gjennom de kommende forhandlingene med Troms.
Skjermbilde 2018-10-01 kl. 13.52.51
Det mest interessante man kan lese om i avisa Finnmarken er redaktørens nøkterne vurdering av at Stortinget har sagt sitt og at det kan komme til å stå seg etter valget (noe hun fikk rett i). I så måte må fylkespolitikerne vise ansvar og sørge for at Finnmark blir hørt og kommer best mulig styrket ut. Denne Ukeslutt-kommentaren ble ikke nådig tatt i mot i Vadsø-miljøet. Etterpå har Finnmarken stilt seg på regionmotstandernes side slik også den norskspråklige samiske avis Sagat har gjort.

Media i Finnmark har fortjenestefullt stilt kritiske spørsmål til makta utenfor Finnmark i denne saken.

Det har derimot – med få hederlige unntak – vært en påtakelig mangel på tilsvarende kritiske spørsmål til såvel fylkespolitikere som stortingsrepresentanter fra Finnmark.

De har – stort sett uimotsagt fra journalister –  først fritt få fremme ubegrunnede skremselspåstander, som bl.a. disse:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark mister stortingsrepresentasjon – Troms tar alle
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Deretter foreslår SP etter råd fra SP sentralt bruk av folkeavstemning som Ap ikke har programfestet, men godtar dette i bl.a. redsel for at SP stjeler brorparten av Ap-velgerne ved kommende valg i Finnmark.

Til slutt: 11 måneder etter stortingets vedtak rigges det en folkeavstemning hvor innbyggerne først er blitt skremt til å tro at Finnmark snart er en saga blott for deretter invitere de skremte  til «å bestemme» over Stortinget slik at Finnmark kan «fortsette»!

Du tror det ikke før du får se det:

IMG_5266

Epilog

Når historien skal skrives om regionreformens lange og trange fødsel gjennom 30 år fra starten i 1989, vil det nok bli mest interessant å analysere de politiske partiers og medias innvirkning på den sterke motstanden i Finnmark fra 2017 til i dag. Det er åpenbart at prosessen hadde vært langt mindre konfliktfylt om

  • regjering og storting tidligere og tydelige hadde bestemt hvilken statlig makt, myndighet, ressurser og arbeidsplasser som skulle flyttes til regionalt nivå
  • fylkespolitikerne i Finnmark på et tidligere tidspunkt hadde startet informasjons- og diskusjonene i Finnmark og inkludert innbyggerne i dette
  • media i Finnmark hadde vært seg sitt ansvar bevisst og søkt kunnskap om hva regionreformen faktisk kunne innebære av muligheter, ikke bare hvilke evt. ulemper den kunne gi
  • stortingspartier og stortingsrepresentanter hadde vært trofast mot egne langsiktige ambisjoner om å flytte makt fra den enkelte statlige tjenestemanns skjønn i Oslo og hos nærmeste fylkesmann –  til lokale folkevalgte som står ansvarlig overfor sine velgere
  • nasjonale og regionale tillitsvalgte ikke hadde gjort dette til et politisk spill som dyrker misnøye basert på manglende kunnskap – med  kortsiktig velgergevinst og kommende valgresultat som siktemål


Hva er så min konklusjon vedr. spørsmålet om Stortinget gjorde et ulovlig vedtak om regionreformen (inkludert punktet om at Troms og Finnmark blir en ny region fra 1.1.2020)? 

Selv om en stor og kompleks demokratireform i seg selv opplagt kunne vært gjennomført på en enda bedre måte både nasjonalt og spesielt i Finnmark, er det ingen av de tilgjengelige dokumenter i saken omtalt foran som gir noe holdepunkt for å påstå at stortingsvedtaket er ulovlig.

Det var ingen stortingsrepresentanter – verken før, under eller etter stortingsdebatten – som hevdet at prosess eller sluttbehandling og vedtak var ulovlig eller i strid med saksbehandlingsreglene. De ville selvsagt benyttet stortingets talerstol til å påpeke slike alvorlige feil da saken var oppe til behandling – eller umiddelbart etterpå.

Tvertimot bekrefter de omtalte fakta jeg viser til at stortinget har gjort et gyldig vedtak – og har fulgt vedtatte saksbehandlingsregler. Finnmark fylkeskommune har i likhet med de øvrige fylkeskommuner fått flere anledninger til å komme med sitt syn på de alternativene som forelå. Dette har skjedd både før og etter at regjeringen la fram sin innstilling 4.april 2017.
Finnmarkspolitikerne har i tillegg i tre konkrete tilfeller motsatt seg et års utsettelse for å få enda bedre tid til å vurdere disse. De samme finnmarkspolitikere har tvertimot gjort krav om å få et endelig vedtak i juni 2017 også for regioninndeling i Nord-Norge!

Og Stortinget fulgte ønsket fra Finnmark.

Jeg forutsetter at heretter vil seriøse riks- og fylkespolitikere ikke omtale stortingsvedtaket og prosessen om regionreformen  som «udemokratisk» og «ulovlig». Det er ikke grunnlag for dette ut fra  de dokumenter som her er vist til.

Det er derimot anledning til å uttrykke sin uenighet om både prosessen og den politiske konklusjonen. Slik er det i vårt demokrati. Og det er også lov for Sp og evt andre til arbeide for en annen konklusjon og sikre at statens oppgaver, makt og myndighet hindres overført regionene/blir reversert tilbake til staten fra folkevalgte organ.

Hele den vestlige verden opplever nå at demokratiet og dets institusjoner er under et stadig sterkere press. En fremvekst av populistiske aktører som bader i misnøye og tørker kroppen med «fake news» må nå møtes i en åpen debatt som baseres på kunnskap og hvor vi verner om det representative demokrati: Folkevalgte i lovlige politiske organ som skal ta de vanskelige beslutninger og stå for dem i møtet med velgerne ved neste korsvei gjennom frie og kontrollérbare valg.

Både debatten blant folk flest og blant politikerne må skje i full offentlighet og ikke i  ulike Ekkokammer; der alle tenker likt, tenker som kjent ingen.
Den åpne debatten må være basert på kunnskaper og verdier, ikke kun følelser og slett ikke sjikane og hatefulle ytringer slik altfor mange har opplevd.

Når lovlige vedtak er gjort av folkevalgte som har fullmakt til å treffe disse, skal dette respekteres. Å motarbeide dette er å undergrave det demokratiet vi ellers er så opptatt av å bevare. Det kan selvsagt ikke aksepteres.

Skjermbilde 2018-10-01 kl. 15.55.09

Det er derfor mange demokrater som er glad for at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre nå har fjernet den store og uforståelige usikkerhet han sjøl har skapt om respekten for et stortingsvedtak.
Etter at den foreløpige oppgavemeldingen ble presentert av regjeringen og KrF mandag 24.9.18, var hans klare og korte beskjed: Ap aksepterer motvillig at stortingsflertallet står bak dette, men Ap vil respektere det heretter.

Regionreformen er omsider i mål slik alle parti på Stortinget har ønsket.
Det tok nesten utrolige 30 år!

Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

Mange har spurt om hvilke oppgaver den nye regionreformen skal gi våre folkevalgte.  Representanter for stortingsflertallet hevdet like etter vedtaket i juni -17 at oppgavene er gitt og at mer skal komme. I år er det blitt hevdet fra fylkespolitikere i Finnmark og representanter for opposisjonen på Stortinget at det ikke er planlagt eller vedtatt oppgaver til de 11 regionene utover de få dagens fylkeskommuner har.

Jeg har derfor valgt å se nærmere på de tre hoved-dokumentene som lå til grunn for stortingets vedtak om regionreformen i juni 2017. Videre har jeg sett på forslaget fra det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget som skulle se på ytterligere oppgaver.

Et kjapt resymé av regionreformens snart 30 år lange historie:

I 1989  opprettes Christiansenutvalget, ledet av tdl. stortingsrepresentant for Ap  og fylkesmann i Buskerud, Ragnar Christiansen. Utvalget utarbeidet NOU 1992:15 «Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring». Denne viste et sterkt behov for endring av kommune- og fylkesstrukturen i Norge.

I 1998 nedsatte kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) i regjeringen Bondevik I et Oppgavefordelingsutvalg for å se hvilke oppgaver som kunne flyttes fra staten og til folkevalgte organ lokalt.

Skjermbilde 2018-08-23 kl. 10.26.01

 

Regjeringen Bondevik II satte deretter etter forslag fra Inge Ryan (SV) i 2002 ned en Distriktskommisjon for å snu den sterke statlige sentraliseringa.

NOU 2004:19

Her starter dette årtusen sin store regionreform

KS (Kommunenes Sentralforbund) som er interesseorganisasjonen for alle kommuner og fylkeskommuner i Norge har vært enstemmig i kravet om flytting av statlig makt til folkevalgt nivå helt siden slutten av 80-tallet. KS utarbeidet en solid utredning i 2004 de kalte «Sterke regioner», og som skisserte et færre antall regioner/landsdeler med betydelig overført statlig makt og myndighet:

KOU 2004:1

Kommuner og fylkeskommuner ønsker sterke regioner

Stoltenberg-regjeringen tok reformarbeidet videre i 2005 og Åslaug Haga foreslo 9 regioner med betydelige statlige oppgaver overført disse. Arbeidet internt i regjeringen havarerte, 19 fylkeskommuner fortsatt som før med med én stor oppgave overført: Riksveiene ble overført fylkeskommunene som skulle drifte og vedlikeholde disse med egne midler.

Ny regionreform 5 år etter havariet

I februar 2014  la stortingsrepresentantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande fram et representantforslag om utredning av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for fylkeskommunen.

De begrunnet forslaget bl.a. slik:
«Forslagsstillerne mener at fylkeskommunen skal utvikles til et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. De nye folkevalgte regionene skal være et selvstendig og fullverdig forvaltningsnivå – slik kommunene er det på lokalt nivå med omfattende desentralisering av oppgaver, ansvar, myndighet og ressurser fra staten.»

Stortinget behandlet dette i juni 2014 og var enstemmig i at det var behov for en reform. Stortinget konkluderte slik:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2016

Legg merke til at det i vedtaket vises til tidligere utredninger, noen av disse er nevnt innledningsvis her. Det er vel neppe noe annet politikkområde som er så grundig utredet over lang tid som nettopp styring av det folkevalgte mellomnivået mellom kommune og stat!

Også et annet interessant forslag fremmes av Venstre og SV:
«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

2015: Sanner gir fylkeskommunene marsjordre

Etter at Stortinget har gitt sin bestilling til regjeringen, sendte daværende kommunalminister Jan Tore Sanner i juli 2015 et brev til alle fylkeskommuner om å gå i gang med forberedelsen til en regionreform. De fleste fylkeskommuner starter omgående med arbeidet og nabosamtaler, med unntak av Finnmark.

Regjeringen fulgte deretter opp med St.meld 22 (2015/16) «Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar». Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.45.22

I meldingen datert 6.april 2016 vises det til hva Stortinget forventet da Venstres forslag fra feb. 2014 ble behandlet:

«Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:

a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen
b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
d. styrking av de regionale forskningsfondene
e. fordeling av relevante prosjektmidler
f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.
Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.» 

2.juni 2016 har kommunalkomiteen behandlet stortingsmeldingen og lager en innstilling til Stortinget (Inns 377 (2015-16)). Medlemmene i komiteen er fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen og Eirin Sund, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,

2016: Klare signaler fra partiene på Stortinget: Ja til regionreform!

Flere viktige flertallsinnstillinger blir lagt fram og får deretter Stortingets tilslutning:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at den regionale inndelingen av statlig forvaltning i stor grad har vært styrt av sektorspesifikke interesser og hensyn, med liten vekt på koordinering. Dette har ført til svært ulik geografisk inndeling, og i flere tilfeller går de statlige regiongrensene på tvers av dagens fylker.

Flertallet viser til at dette gir utfordringer for den regionale stat, eksempelvis kapasitetsutfordringer i å delta i regionale prosesser og oppfølging av regionale planer og samhandling.»

«Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener en endring i inndelingen av de folkevalgte regionene i retning av større og færre regioner vil kunne redusere slike utfordringer.

Dette flertallet støtter regjeringens forslag om å gjennomgå de statlige regiongrensene i lys av de nye grensene for folkevalgte regioner. Dette flertallet mener dette vil styrke samhandlingen mellom staten og regionalt folkevalgt nivå.

Dette flertallet viser til at regjeringen har tatt utgangspunkt i retningslinjene for oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene, som ble lagt frem i Oppgavefordelingsutvalget NOU 2000:22.

Dette flertallet viser til at regjeringen har lagt til grunn stortingsflertallets merknad om at hovedprinsippene som må ligge til grunn for oppgavemeldingen mellom statlig, regional og kommunal sektor, er at oppgaver bør legges på lavest mulig effektive nivå, at staten bør ta seg av oppgaver som skal gjennomføres likeartet over hele landet, og at oppgaver som forutsetter lokal kjennskap og lokalt initiativ bør legges til region- eller kommunenivå, jf. Innst. 333 S (2014–2015)».

Et flertall bestående av Ap, H, Frp, KrF og V sier

«det er naturlig å gjennomføre kommunereformen og regionreformen samtidig, slik at både nye kommuner og nye folkevalgte regioner kan tre i kraft fra 1. januar 2020.»

Om pkt 2.2.8 Statlig lokaliseringspolitikk sier flertallet fra Ap, H, Frp, Krf og V:

«Komiteens flertall viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, om lokalisering av statlige arbeidsplasser. Flertallet mener at lokalisering må særlig vurderes i nye regionsentre, også utenom de store byene. I den forbindelse skal også direktoratenes oppgaveportefølje vurderes. Flertallet mener dette vil tilføre en breiere tilgang av kompetansearbeidsplasser i mange regionsenter».

Stortinget behandler hele denne innstillinga 8.juni 2016 og gjør bl.a. følgende viktige vedtak:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017.»

2017: Regjeringen foreslår struktur og innhold i regionreformen

Vinteren 2017 oppsummerte Kommunaldep. og statsråd Jan Torer Sanner opp alle utredninger som var gjort av fylkeskommunene. 4.april legger han fram regjeringens innstilling om regionreformen som et forslag til Stortinget; Prop 84S (2016-17). I forslaget listes det opp en rekke oppgaver som kan flyttes fra statlig byråkratstyre til folkevalgt regionalt nivå med basis i det stortingsflertallet ba om å få vurdert i juni 2016.

Skjermbilde 2018-09-04 kl. 15.37.22

De berørte departement har uttalt seg om muligheten for slik flytting.  Det skinner gjennom at dette møter tildels betydelig motstand i Oslomiljøet. Likevel velger Mæland å gå til det i seg sjøl dramatiske skrittet å foreslå flytting av makt fra stat til regioner på flere viktige områder.

Dette markerer et paradigmeskifte for det norske demokratiet om det blir realisert, og spenningen nå vil være; Hva sier Stortinget til en slik oppsiktsvekkende «revolusjon»?

Kommunalkomiteen – med samme besetning som da St.meld 22 (2015-16) ble behandlet  – tar i mot dette svært positivt. De ulike fraksjonene nærmest overgår hverandre i å foreslå nye oppgaver i samsvar med deres uttrykte vilje et år tidligere. Alle parti er for å flytte statlig makt ut til folkevalgte organ! Uenigheten går på et parti som mener at et  flertall mot en sammenslåing i et fylke, skal ha veto over det andre fylkets ja.  Stortingsflertallet synes å være opptatt av økt makt til færre, men sterkere regioner – slik SP, SV og Ap gikk inn for i perioden 2005-2009.

Komiteen lever sin innstilling 2.juni 2017.

Skjermbilde 2018-09-18 kl. 18.50.37

I kap. 3.6 lister komiteen opp de nye oppgavene for de 11 regioner som også vedtas:

  1. Regional vegadministrasjon med ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå fra 2020
  2. Overføre tilskudd til ikke-statlige flyplasser til regionene
  3. Overføre innkjøp av innenlandske flyruter til regionene
  4. Løyver og personbefordring for persontransport kan bestemmes av de nye regionene
  5. Beslutning  rundt prosjektstøtte fra regionale forskningsfond og Forskningsrådet bestemmes regionalt
  6. Oppgaver tilknyttet regional næringsutvikling overføres fra Innovasjon Norge til regionene
  7. Flytte innflytelse og faglige ressurser fra Fiskeridirektoratet til de folkevalgte regioner
  8. Forvaltning av utrednings- og tilretteleggingstiltak, kystskogsbruk og økologiske foregangsfylker flyttes til regionalt folkevalgt nivå
  9. Flytting av deler av det statlige utdanningsfeltets ansvar for kompetanseheving til regional nivå
  10. Flytting av en rekke kulturfaglige oppgaver (unntatt nasjonale/internasjonale) til regionalt nivå
  11. Økt ansvar for kulturminner til regionalt nivå
  12. Deler av miljø- og klimapolitikken blir et regional ansvar
  13. Overføring av flere IMDI-oppgaver for å bedre lykkes med integrering
  14. Gi regionale organ mye sterkere innflytelse når det kommer EU-initiativ for politikk og regelverk

I tillegg forutsetter komiteen følgende som tydelige styringssignaler:

3.7 Statlig lokaliseringspolitikk:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og  Venstre , merker seg at regjeringen, i samarbeid med Venstre, har lagt opp til en ambisiøs omlokalisering og nyetablering av statlige arbeidsplasser utenfor Oslo.

F l e r t a l l e t forventer at regjeringen jobber videre med å sikre en jevnere spredning av statlige av arbeidsplasser i hele landet. Det er også viktig at regjeringen legger dette ønsket til grunn når framtidig lokalisering av nye statlige enheter blir besluttet. F l e r t a l l e t ser det som særlig viktig at statlige arbeidsplasser også tilfaller landets mindre byer. «

3.8. Nordområdepolitikk:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , legger til grunn at regionreformen vil sikre de relevante fylkeskommunene en enda mer sentral rolle i utformingen og gjennomføringen av norsk nordområdepolitikk. F l e r t a l l e t vil peke på at det nye fylket Troms/ Finnmark står i en særstilling når det gjelder nordområdepolitikken, og i forholdet til Russland. «

3.9 Økonomiske og administrative konsekvenser:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g  Ve n s t r e , anerkjenner at reformen på sikt vil føre til stordriftsfordeler og en mer effektiv ressursbruk. Samtidig er det viktig at fylkeskommunene sikres tilstrekkelig finansiering til å håndtere sammenslåing på en god måte. Dette gjelder både kortsiktige og mer langsiktige kostnader. F l e r t a l l e t forventer at regjeringen legger dette til grunn i arbeidet med kommende forslag til statsbudsjett. «

Stortinget slutter seg til de nevnte oppgaver og forutsetninger i møte 8.juni.2017. Stortinget vedtar samtidig at de tidligere 19 fylkeskommuner reduseres til 11. Kun Nordland (243 000 innb), Møre og Romsdal (266 000) samt Rogaland (470 000) fortsetter som før. Oslo med sine 675 000 innbyggere fortsetter som både kommune og fylkeskommune.

2018: Ekspertutvalgets forslag utfordrer en mektig stat

Skjermbilde 2018-09-18 kl. 18.52.15

Stortinget hadde tidligere pålagt regjeringen å sette ned et ekspertutvalg for å se på ytterligere statlige oppgaver som kan overføres de nye regionene. Utvalget ble ledet av professor Terje P. Hagen, og hadde en bred faglig sammensetting. 1.februar 2018 la ekspertutvalget fram en grundig utredning over 189 sider om hvilke andre oppgaver som kunne overføres til de nye folkevalgte regionene:

Næring, kompetanse og integrering

  1. Oppdragsgiveransvar for minst halvparten av det offentliges midler som i dag forvaltes av Innovasjon Norge.
  2. Ansvar for oppgavene og virkemidlene som i dag ligger til Siva. Siva nedlegges.
  3. Ansvar for om lag halvparten av det offentliges innsats for næringsrettet forskning som i dag ligger til Forskningsrådet. Midlene forvaltes etter modell av regionale forskningsfond.
  4. Ansvar for Regionalt næringsprogram som i dag ligger til fylkesmannen. Midlene til investeringer og bedriftsutvikling i landbruket (IBU-midlene) overføres fra Landbruks- og matdepartementet til fylkeskommunene som gir oppdrag til Innovasjon Norge.
  5. Ansvar for oppgavene og virkemidlene som i dag ligger til Distriktssenteret. Distriktssenteret nedlegges.
  6. Ansvar for om lag halvparten av midlene over tilskuddsordningen Arktis 2030 som involverer nordnorske aktører overføres til fylkeskommunene i Nord-Norge. Ansvaret ligger i dag til Utenriksdepartementet. Utvalget mener staten bør vurdere å gi fylkeskommunene i Nord-Norge et mer aktivt og formelt ansvar for å delta og forberede møter i Arktisk Råd.
  7. Ansvar for oppgavene og virkemidlene knyttet til karriereveiledning som i dag ligger til Kompetanse Norge og NAV.
  8. Ansvar for å legge til rette for og finansiere opplæring og utdanningstiltak som ikke er finansiert over ordinære bevilgninger til universiteter og høgskoler eller over fylkeskommunenes budsjetter til videregående opplæring og fagskoler. Det omfatter blant annet ansvar for ulike tilskudd som i dag ligger til Kompetanse Norge. Nasjonale oppgaver i Kompetanse Norge kan overføres til Utdanningsdirektoratet. Kompetanse Norge nedlegges.
  9. Ansvar for store deler av oppgavene som i dag ligger til IMDi, herunder veiledning av kommunene, utbetaling av tilskudd til kommunene, kompetansetiltak og bosetting. Utbetaling av integreringstilskuddet og gjenværende oppgaver av nasjonal karakter kan overføres til ansvarlig departement. IMDi nedlegges.

Samferdsel

  1. Ansvar for kjøp av fylkesinterne togruter og kjøp av togruter mellom henholdsvis Østfold/Akershus/Buskerud, Telemark/Vestfold, Hedmark/Oppland og Oslo, som i dag ligger til Jernbanedirektoratet. Ansvar for grenseoverskridende togruter forutsetter et nært samarbeid mellom fylkeskommunene, for eksempel ved at Østfold/Akershus/ Buskerud tar et vertskommuneansvar som det største «jernbanefylket».
  2. Den statlige tilskuddsordning for utvidet TT-tilbud overføres til fylkeskommunene gjennom rammetilskuddet.
  3. Ansvar for forvaltning av tilskudd til utbygging av bredbånd som i dag ligger til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Klima, miljø og naturressurser

  1. Ansvar for klima- og miljøoppgavene som i dag ligger til fylkesmannen, med unntak av forurensingsområdet og oppgaver knyttet til kontroll, tilsyn og klage.
  2. Fylkeskommunene får et regionalt samordningsansvar på klimaområdet knyttet til oppfølgingen av klimaloven.
  3. Myndighet til å fatte vedtak om konsesjon til utbygging av vannkraft på 1-10 MW og vindkraft over 1 MW/fem turbiner som i dag ligger til NVE. Fylkeskommunene kan benytte NVE i saksbehandlingen.

Kultur og kulturminnevern

  1. Ansvar for prosjektmidler og driftsstøtte til institusjoner og arrangementer av lokal eller regional karakter og som i dag ligger til Norsk Kulturråd.
  2. Ansvar for samtlige institusjoner innenfor kap. 323 Musikk og scenekunst, post 60 Landsdelsmusikerne i Nord-Norge, post 71 Region-/landsdelsinstitusjoner og post 73 Region- og distriktsopera som i dag ligger til Kulturdepartementet. Fra post 70 under samme kapittel overføres Den Nationale Scene og Bergen Filharmoniske Orkester. Flertallet av tilskuddene som finansieres over post 78 under samme kapittel, foreslår også overført.
  3. Ansvar for flertallet av museer som finansieres over kap. 328 Museum og visuell kunst, post 70 Det nasjonale museumsnettverket. Flertallet av tilskudd som i dag finansieres over post 78 under samme kapittel, foreslås også overført.
  4. Ansvar for investeringsmidler tilhørende ovennevnte institusjoner innen musikk, scenekunst og museum som i dag ligger til Kulturdepartementet (kap. 322 Bygg og offentlige rom, post 70 Nasjonale kulturbygg).
  5. Ansvar for forvaltning av spillemidler til kulturbygg, Den kulturelle skolesekken, Musikkutstyrsordningen, Ordningen for innkjøp av musikkinstrumenter, Aktivitetsmidler kor, Krafttak for sang og Ordningen for historiske spill som i dag ligger til Kulturdepartementet.
  6. Ansvar for forvaltning av spillemidler på biblioteks-, arkiv- og museumsfeltet som i dag ligger til Nasjonalbiblioteket, Arkivverket og Kulturrådet. Spillemidlene til idrettsanlegg i kommunene foreslås fordelt direkte til fylkeskommunene uten forutgående behandling i Kulturdepartementet.
  7. Ansvar for hovedmengden av førstelinjeoppgaver på kulturminnefeltet som i dag ligger til Riksantikvaren. Ansvaret for relevante tilskuddsordninger foreslås lagt til fylkeskommunene. Helse og levekår
  8. Ansvar for folkehelseoppgavene som i dag ligger til fylkesmannen, med unntak av oppgaver knyttet til tilsyn. Ansvar for tilskuddsordninger med relevans for lokalt og regionalt folkehelsearbeid som i dag ligger til Helsedirektoratet og fylkesmannen.
  9. Ansvar for pedagogiske-psykologiske støttetjenester (PPT) som i dag ligger til Statped, og overtar ansvaret for veiledning og støttetjenester overfor kommunene. Ansvar for statens spesialskole i Skådalen foreslås overført til Oslo kommune som må ivareta et landsdekkende tilbud. Øvrige oppgaver i Statped kan overføres til Utdanningsdirektoratet. Statped nedlegges.
  10. Ansvar for barnevernsinstitusjoner, fosterhjem og adopsjon som i dag ligger til Bufetat. Ansvar for omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere under femten år forblir statlige. Bufetat legges ned. Bufdir beholdes som fagdirektorat for barnevernet.
  11. Ansvar for familievernet som i dag ligger til Bufetat. Utvalgets forslag innebærer at fylkeskommunene får forvaltningsansvar for relevante tilskudds- og prosjektmidler innenfor de oppgaveområdene som foreslås overført, og som i dag er lagt til departementer, direktorater og fylkesmannen.

Regional planlegging

Utvalget støtter regjeringens forslag til tiltak for å styrke regional planlegging som virkemiddel for samordning. Videre foreslår utvalget:

  1. å tydeliggjøre og forankre statens plikt til deltakelse og oppfølging av regionale planer i plan- og bygningsloven.
  2. å vurdere hvordan fylkesmannen kan innta en tilsynsrolle overfor statlige etater med hensyn til faktisk deltakelse i planprosesser og oppfølging i tråd med plan- og bygningsloven.
  3. å utvikle fastere prosedyrer for å sette samfunnsmål for KVU-arbeidet i den innledende idéfasen i KS-systemet, og for tilsvarende prosesser for vurdering av andre store statlige investeringer.
  4. at regionale planbestemmelser videreutvikles og formidles som et virkemiddel for en langt større bredde av temaer enn hvordan det brukes i dag
  5. at det i plan- og bygningsloven åpnes for at fylkeskommunen (etter anmodning fra aktuelle kommuner eller pålegg fra staten) i tillegg til staten kan tre inn i myndigheten til kommunestyret og utarbeide plan etter bestemmelsene for kommunal plan med juridisk bindende virkning.
  6. at staten aktivt bruker muligheten til å gi tydelige nasjonale forventninger til regional planlegging som virkemiddel for gjennomføring av nasjonal politikk. Utvalget foreslår at ansvar for planjuridisk veiledning av kommunene som i dag ligger til fylkesmannen, overføres til fylkeskommunene.
  7. Utvalget mener det er viktig å gjennomgå sektorlover med sikte på bedre harmonisering til plan- og bygningsloven. Figur 26.1 illustrerer de fem områdene der utvalget har drøftet og foreslår overføring av oppgaver og ansvar. Figur 26.1 Fylkeskommunens oppgaver og ansvar i lys av utvalgets forslag

Hagen-utvalget foreslår altså 33 konkrete ansvarsområder overført fra staten til folkevalgte regioner.

For overføring av oppgaver fra staten forutsettes det såkalte «generalistprinsippet»; at alle regioner blir likeverdige i betydningen av å ha ansvar for samme type oppgaver. Likevel skal noen helt spesifikke oppgaver kunne legges der det er hensiktsmesssig og mest naturlig i en eller få regioner. Det vil være unaturlig om Viken eller Vestlandet skulle ha oppgaver innen nordområdesatsing og forholdet til Russland. Denne legges derfor til region Troms og Finnmark.

Siden det er snakk om en betydelig overføring av statlig makt og ansvar, kreves det at regionene har økonomiske muskler for å klare alle driftsoppgaver og investeringer. Gjennom inntektssystemet får regionene et kronebeløp pr innbygger. Det betyr grovt regnet at en region med en befolkningsmengde som øker med det dobbelte også får dobbelt opp med inntekter.

Videre må regionene ha et stort nok befolkningsgrunnlag for både å rekruttere og  beholde arbeidskraft slik at tjenestene blir forutsigbare og av høy kvalitet.

Ingen av regionene har under 240 000 innbyggere etter 1.1.2020. ( I dag har den minste fylkeskommunen under 76 000 innbyggere. 9 kommuner i Norge har flere innbyggere enn dette, men er med unntak for Oslo likevel ikke tiltenkt de oppgaver regionene skal få.)

Nedlegging av 5 statlige institusjoner

Utvalgets forslag medfører nedleggelse av fem statlige institusjoner: IMDi, Kompetanse Norge, Statped, Distriktssenteret og Siva. I tillegg medfører det nedleggelse av Bufetat. Tilsammen blir over 4700 årsverk flyttet fra statlig ledelse i Oslo til regionene. Disse årsverk kan da ikke lenger sentraliseres fra regionene og til Oslo slik det har skjedd de siste 40 år – uansett regjering. Tilsammen utgjør budsjettressursene ca 23,5 mrd. kr. som fra 1.januar 2020 forvaltes av regionale folkevalgte organ.

Oppgaver som i dag ligger under fylkesmannsembetet blir også overført til regionene hvor folkevalgte skal bruke sitt skjønn. Dette har vært et omforent krav fra lokale folkevalgte gjennom 2 generasjoner med politikere fra alle parti.

Stortingsflertallets 14 oppgaver utvides altså med 33 nye forslag fra Ekspertutvalget. Noen av disse er delvis overlappende, men vi sitter altså igjen med over 40 konkrete ansvarsområder som skal overføres fra staten til lokale folkevalgte i de 11 regionene fra tidligst 1.januar 2020!

Og det behøver ikke å stoppe her. Ekspertutvalget (Hagen-utvalget) kommer også med viktige , men kontroversielle innspill om flere:

«Utvalget mener regionreformen legger grunnlag også for ytterligere utredning av endringer:

− Det bør utredes overføring av barnevernsoppgavene som i dag ligger til kommunene, til fylkeskommunen.

− Det bør utredes overføring av ansvar for tilskuddsordningene innenfor arbeidsmarkedsopplæringen og bedriftsintern opplæring som i dag ligger til NAV, til fylkeskommunene.

− Staten bør kartlegge dagens tilsyns- og klagehjemler overfor fylkeskommunene med sikte på en reduksjon av antall hjemler og sterkere ansvarliggjøring av fylkeskommunen.

− Spørsmålet om organiseringen av sykehusene bør vurderes på nytt, der en fylkeskommunal modell inkluderes i utredningen.»

Det siste punktet kan raskt bli svært aktuelt. Et mindretallsforslag fra SP er i 2018-vårens debatt om luftambulansetjenesten særlig interessant og må nevnes her:

 

«Styring av sykehusene. I første omgang ved å fjerne de regionale helseforetakene og beholde de etablerte sykehusforetakene, men med styrer hvor et flertall er oppnevnt av fylkestinget.» 

SP ser at politisk styring av statlige sykehus er nødvendig og vil ha dette ansvaret over på de nye folkevalgte fylkesting.  Kritikken mot topptunge helseforetak med store lønnsutgifter blir en annen om det er de nye fylkesting som må finne dekning for dette.

Fra 2020: En tilpasset verktøykasse for regionale folkevalgte

Jeg mener at den samlede oppstillingen overfor bekrefter at Stortinget har oppfylt det Ap,SP, KrF, V, H,SV og Frp  forutsatte da Stortingsmelding 22 (2015-16)»Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar» ble behandlet, nemlig økt desentralisering og demokratisering av statlig makt, myndighet og ressurser:

  • Norge får en ny regioninndeling fra 1.januar 2020 med færre og politisk sterkere regioner enn i dag
  • Regionene får en betydelig økt makt og myndighet ved at statlige oppgaver overføres
  • Oppgaver og tilhørende arbeidsplasser skal også lokaliseres til mindre byer for å skape utvikling i hele regionen

Jeg forventer selvsagt i likhet med stortingsflertallet at regjeringen setter alt dette ut i livet – samtidig i alle regioner.
Selvsagt har høringsrunden om Ekspertutvalgets forslag møtt på motstand fra Oslo og omegn. Spesielt har noen fagforeninger ropt høyt mot dette nå. De samme var omtrent lydløse da statens sentraliserte arbeidsplasser fra regionene og til Oslo-området – fordi det skjedde over 40 år og med små drypp av gangen.

Vi er mange som håper at regjeringen og stortinget har politisk ryggrad.  Da står de fast ved regionreformen og gjennomfører denne desentraliseringen og demokratiseringen som forutsatt. Svaret får vi i første omgang i midten av oktober.

I debatten nå over et år etter stortingsvedtaket hevder SP-leder Trygve Slagsvold Vedum at stortingsvedtaket om regionreformen er som å gi en snekker oppdrag å bygge et hus hvor man ikke vet hvilke rom som skal være der. I tillegg påpeker han at tomtegrensene kunne vært justert noe. Han sier imidlertid ikke noe om at Stortinget har forutsatt at disse grensene kan justeres underveis

Vedums bilde av snekker og hus er etter min vurdering lite dekkende når man ser hva kommuner og fylkeskommuner i KS har krevd gjennom snart 30 år: Flere gode verktøy for å gjøre en god jobb som folkevalgt. Folkevalgte driver politisk håndverk og trenger selvsagt tilpassede verktøy.

Fylkespolitikere må derfor ses på som et lag håndverkere som skal planlegge og bygge det største og viktigste av alt: Fremtiden.  I alle år har deres verktøykasse bestått av kun tommestokk, hammer og øks. De har vært flinke til å sette mål, de har hamret løs på storting og regjering over mangel på flere og mer nyttige verktøy og de har brukt øks for å redusere budsjett og lånegjeld som skulle gi innbyggerne bedre tjenester.

Nå gir stortingsflertallet de lokale folkevalgte en langt større verktøykasse med langt mer hensiktsmessige verktøy. I tillegg får de tilgang på enda flere fagfolk og en sterkere økonomi. Dette bygger opp kompetanse for sterkere politiske og faglige miljø i hele Norge, ikke kun på det sentrale østlandet.

Hvorfor regional motstand mot noe politikere har vært for?

Stortinget har altså enstemmig jobbet for  å flytte betydelig statlig makt til regionene.

Hvordan er det da mulig at enkelte folkevalgte på region-nivå motsetter seg dette?
Er følelser og identitetstilknytning til fylkeskommunens administrasjonslokaler alene god nok grunn til å hindre en slik viktig reform?
Hva ligger konkret i denne frykten for en slik viktig endring av maktfordeling mellom statlig byråkrati og folkevalgte fylkespolitikere?

SP hevder de er for demokratisering og desentralisering – noe som er denne reformens bærende idégrunnlag og politiske forutsetning.

Det er selvsagt ikke ulovlig for stortingsrepresentanter å være mer opptatt av kommende valgkamp og hva som lønner seg i håp om nye velgere. Det er bare så uforståelig og meningsløst at disse i praksis motarbeider et lovlig stortingsvedtak om en regionreform. Etter 30 års krav fra landets lokalpolitikere er reformen snart på plass – en reform SP sjøl har gitt sin prinsipielle støtte til.

Riktignok er ikke alle regiongrenser blitt tegnet med rette streker på et kart.Stortingsflertallet har lagt til grunn at disse grensene kan justeres etter lokale prosesser. Både fylkeskommuner og regjering har i altfor stor grad fulgt de gamle, skjeve og tilfeldige fylkesgrensene fra 1800-tallet.

Men det kan da umulig være grunn nok til å motarbeide en 30 år gammel ønsket og meget grundig utredet reform?