Når riksmedia og rikspolitikere avlyser lokalvalget

Da er sirkuset forlengst ankommet byen igjen. Plakater henger rundt om på lysstolper og butikker, og det deles ut gratisbilletter og flyers både i postkasser og direkte til eventuelle besøkende. Også i år lokkes det med nye artister og spektakulære stunt: Møt opp – opplev noe du ikke har sett maken til!

I sirkusmanesjen står en spent direktør og ønsker publikum velkommen til årets program. Direktøren kan være en lokal møteleder av en paneldebatt bestående av toppkandidater for listene som stiller til valget i kommunen. Slike er det ikke mange av, og de trekker heller ikke det store publikummet. Er kommunen derimot så heldig å kunne avgjøre en sak av stor betydning, øker også interessen og publikumstilstrømningen.

Skjermbilde 2015-08-29 kl. 23.32.45

De siste 30 åra har vi sett en gradvis flytting av valgsirkuset fra streder og torg til TV-skjermen. Det er helt naturlig når gjelder et stortingsvalg. Et slikt valg angår hele landet og velgerne har krav på å vite om forskjell og likhet i de ulike partienes politikk som skal vedtas av Stortinget.

Med 429 kommuner  og 18 fylkeskommuner (betegnet av lokalpolitikere som overkommuner) er utfordringene mangslungne. De store og prinsipielle skillelinjene som kjennetegner partiene synkront for alle disse kommunene er særs vanskelig å få øye på. Riktignok bruker rikspartiene media og spesielt  NRK og TV2 i lokalvalgkampen for å skape inntrykk av større forskjell. Det er nok mer ment for menigheten av de trofaste velgerne enn det har med realiteter å gjøre.

 Er det naturlig med like stor riksdekkende mediadekning av et lokalvalg?

Vel, det er i første rekke et ideologisk spørsmål: Hvilken betydning har lokalvalg og lokale folkevalgte organ? Er det et underbruk av nasjonalforsamlingen – eller er det fora hvor folkevalgte har stor grad av handlingsrom?

Sverige betrakter lokalvalget som en naturlig del av riksdagsvalget, og de har derfor en felles valgdato for både riksdags- og lokalvalg. Likevel er det ca. 8 %-poeng flere som stemmer ved riks- enn ved lokalvalg. Det burde vært omtrent samme tall dersom også lokalpolitikere har makt til å gjøre noe med innbyggernes hverdag. 10 % av de svenske velgerne som stemte ved riksvalget har ikke samme tillit og tro på at lokaldemokratiet utgjør en forskjell.

I SSBs Samfunnspeilet 2/2015 er valgdeltakelsen ved de siste lokalvalgene undersøkt, og Norge ligger langt etter Sverige og Danmark.  Da Nordisk Ministerråd i 2005 la fram sluttrapporten ”Demokrati i Norden” gikk det opp for også norske rikspolitikere at noe må gjøres.

Den lave oppslutningen om lokalvalg i Norge ble av flere politikere og fagfolk sett i sammenheng med statens detaljstyring og lokalpolitikernes manglende økonomiske frihet. Statens kontroll over kommunenes økonomi er sterkere i Norge enn i de øvrige nordiske landene, het det i rapporten «Demokrati i Norden» fra Nordisk Ministerråd.

«Når kommunenes handlingsrom på denne måten reduseres, vil lokalpolitikerne få en mindre viktig rolle. Mindre lokaldemokrati må ventes å føre til mindre velgerengasjement og valgdeltagelse», sa professor i økonomi Jørn Rattsø ved NTNU den gang.

Hva med å heller fjerne respiratoren og gi  livskrafta tilbake ved å grunnlovsfeste det lokale sjølstyret og gi langt mer myndighet  til de folkevalgte slik som i Danmark og dels Sverige?

Stortinget har ved 4 anledninger (1988,1999,2003 og 2012) behandlet forslag om å grunnlovsfeste lokaldemokratiet. Selv om Stortinget er enig om betydningen av formannskapslovene fra 1837, vil flertallet ikke grunnlovsfeste et slikt maktprinsipp.

Riktignok er det en tverrpolitisk erkjennelse av at det norske lokaldemokratiet ble etablert ved innføring av formannskapslovene i 1837. “Lokaldemokratiet er en av grunnsteinene i et levende og aktivt demokrati. I løpet av de 175 år som er gått har lokaldemokratiet utviklet seg til å få den form det har i dag. Lokaldemokratiet har, har hatt og vil ha en viktig rolle i den norske stat.” skrev en enstemmig komité I 2012 – før de skilte lag i oppfatningen av om den viktige rollen er viktig nok til å bli en del av landets grunnlov.

For godt over 100 år siden sa historikeren Johan Ernst Sars at formannskapslovene av 1837 «betegnede et saa stort fremskridt i hensyn paa folkets politiske utvikling, at de i saa maade næsten kan sidestilles med selve grundloven».

Skal kommunene få en økt reell makt, må staten gi denne fra seg. Først da vil et lokalvalg gi  legitimitet til at lekfolk I kommunen kan utøve sitt folkevalgte skjønn. Den lave oppslutninga om lokalvalget kan bøtes med mindre riksmedia og rikspolitikere i kommunevalgkampen, og økt engasjement lokalt om lokale saker.

Reklamer

Får, har eller tar ledelse?

«Petter Northug har tatt ledelsen i løpet!». Det ligger i en konkurranses natur at noen vinner til slutt. I alle konkurranser er det derfor viktig med gode forberedelser før konkurransedagen, en god start på løpet og evnen og viljen til å ta ledelse – og ha ledelsen til mållinja er passert.

I offentlig virksomhet finner vi elementer av dette. På politisk nivå foregår det hvert 4.år valg av folkevalgte på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Også her gjelder det å være godt forberedt og ta ledelsen tidlig i løpet. Det skjer ved at partier og dets kandidater forsøker å sette dagsorden ved å løfte fram sine saker og standpunkter.  Deretter håper de å «få ledelsen» – at dette blir tema helt fram til valgdagen. Klarer de det, er muligheten for å vinne valget større slik at de også «har ledelsen» deretter.

På administrativt nivå i offentlig virksomhet er konkurranseelementet langt mindre. Her er øvelsene av en helt annen karakter. De ansatte – fra topplederen og helt ut til den ansatte som fysisk og sosialt befinner seg langt unna ledelsen har samme oppdrag: Gi befolkningen gode offentlige tjenester med optimal ressursbruk. Det eneste konkurranseelementet vi finner her kan være sammenligning av f.eks. ressursbruk eller sykefravær fra et år til det neste. En annen øvelse er å sammenligne vår virksomhet med naboen: Grunnskolen etter år 2000 er et eksempel på hvordan «konkurranseøvelsen» er betydelig endret. Tidligere var det fokus på fravær på ungdomstrinnet, eksamensresultater og andelen som søkte seg til videregående skole. Nå er det i tillegg fokus på elevens læringsresultater (Nasjonale prøver) og deres fysiske og psykososiale miljø etter at elevens «arbeidsmiljølov» – § 9a i Opplæringsloven ble gjeldende fra 2004. Mest kjent er «mobbetallene» som viser i hvor stor grad skolene lykkes med å redusere antall tilfeller.

Selv om det finnes et snev av konkurranse innenfor offentlig virksomhet, er hovedfokuset å gi innbyggerne gode tjenester etter behov og innenfor vedtatt budsjett. Dersom rådmannen ikke makter å oppfylle oppdraget h*n har fått fra de folkevalgte, er ikke veien lang til en omforent pressemelding om at rådmannen «etter eget ønske» har valgt å slutte og at partene «ikke har kommentarer utover dette». En unaturlig utgang dersom rådmannen har gjennomført det politikerne ønsket, men helt naturlig dersom rådmannen har ment seg å vite bedre enn politikerne om hva som gagner kommunen best – med misnøye som resultat.

Skjermbilde 2015-02-26 kl. 21.52.20

Men slik må det fungere. Innbyggerne har i åpne, demokratiske valg plukket ut de politiske program og personer de har størst tillit til og gitt de mandatet. Innbyggeren må derfor forvente at de fatter politiske avgjørelser i samsvar med program. Hvis de velger å gjøre noe annet, stiller de i neste «konkurranse» 4 år senere med et handicap: «Hvorfor fortjener du min stemme igjen når du ikke gikk inn for det du lovte i forrige løp?» Det er en fryktelig dårlig unnskyldning å si at «du må stole på meg, men jeg fulgte bare rådmannen innstilling».  Naturlige spørsmål blir derfor:

Hva er politikernes tillitsvotum? Hvor motivert er de egentlig for å stille opp i denne store dugnaden vi kaller «demokrati» der de må «tenke sjøl» og ta vanskelige avgjørelser ?   Eller overlater de det politiske skjønn til administrasjonen ved at de som folkevalgt mer fungerer som rådmannens automatiske telefonsvarer?

Ofte kan betydningsfulle tilfeldigheter avgjøre hvem som skal få ledelsen lokalt:

«Småting på Storting» preger mediebildet og influerer indirekte på kommunestyrets sammensetting: Ved lokalvalget i 2011 seilte Høyre inn med en betydelig større skare av lokalpolitikere enn i 2007. I mange kommuner hadde Høyre vært flinke til å markere politiske alternativer, men langt fra i alle kommuner. I 2011 hadde den rød-grønne regjeringen sittet i over en valgperiode med makten. Slitasjen utnyttet Høyre bedre enn de øvrige «opposisjonspartier». Med en stadig mer smilende og sympatisk Erna Solberg som partileder påpekte hun opplagte svakheter i regjeringens politikk og var ellers utydelig om egne alternativ.

I dag er Høyre i regjering, og utenfor sitter Aps Jonas Gahr Støre og bruker samme taktikk: Noe kritikk av regjeringens svakheter og mye taus utydelighet om en alternativ politikk: Resultat: Løft på meningsmålingene for Ap – også når spørsmålet er om hva velgerne skal stemme ved høsten lokalvalg.

Uansett sentral mediepåvirkning:

Lokalpolitikerne må ta ledelsen i valgkampen for deretter ledelsen ved å vinne lokalvalget. Det er likevel viktigere å VÅGE å ha ledelsen som velgerne har gitt de fram til neste valg. Da får velgerne et reellt grunnlag for å vurdere om de fortjener gjenvalg. Først da blir demokratiet levende og forpliktende.

Det meste av dette blogginnlegget finner du også i Kommunal Rapport.

Avslutningsvis kan du delta i denne avstemninga – hvis du har meninger om lokalpolitikk.

Savner du alternativer eller ønsker å presisere noe , kan du kommentere under «stemmeboksen».