Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

Etter nesten 30 år med utredninger om flytting av makt fra staten og nærmere innbyggerne, vedtok Stortinget en lenge etterlengtet regionreform 8.juni 2017.

Vi har de siste fire år vært vitne til slutten på en over 200 år gammel interessekonflikt mellom den sentralstyrte embetsmannsstaten og et moderne demokrati med maktspredning. Når makt flyttes til lokale folkevalgte, får den enkelte innbygger påvirke sitt eget liv, sin hjemplass og sin fremtid.

Regjeringa la 5.april 2017 fram sitt forslag (Prop 84S 2016-2017) til regionreform. Videre holdt regjeringa døren åpen for å bruke mer tid på regionløsning i nord. Alternativene var enten et samlet Nord-Norge som region, eller en deling i to. Regjeringen ønsket primært et samlet Nord-Norge slik at man havnet på 10 regioner. Det ville i så fall være kun én «dårligere» enn det Haga fra SP hadde foreslått før den rødgrønne regjeringens regionreform krasjlandet i 2009.

Noen jurister har i år kritisert stortinget for å ikke ha fulgt forvaltningslovens bestemmelser før vedtaket. De hevdet at fylkeskommunene ikke er blitt hørt og dermed ikke har fått gitt sitt syn tilkjenne vedr. de ulike alternativer for sammenslåing. De la til grunn at det ble gjort et vedtak i Stortinget mens fylkeskommunene i nord trodde at dette skulle avgjøres våren 2018.

Juristene var ikke kjent med viktige opplysninger i saken: De nord-norske fylkeskommunene, inkludert Finnmark frarådet å vente et år og krevde ved tre anledninger at Stortinget avgjorde dette i juni 2017.

Senhøsten 2017 kom en aksjonsgruppe sammen og mente at nå «forsvinner» Finnmark – både som geografisk navn, som identitetsmerke og hva verre var: Fylkets naturressurser og arbeidsplasser ville bli «okkupert av Troms».

De fikk vann på mølla av spesielt Troms sine medlemmer i forhandlingsutvalget. Dette organet på 10 medlemmer skulle berede prosessen for å ha Troms og Finnmark fylkeskommune på plass til 1.januar 2020.

Det var flere konfliktpunkter. Det ene gikk på sammensetting av fellesnemnda som skal planlegge, forberede og samordne aktiviteten i forbindelse med sammenslåinga.

Troms ville følge Inndelingsloven som var enstemmig vedtatt av Stortinget i 2001. Der står det at nemnda «bør» avspeile folketallet forholdsmessig. Siden Troms har dobbelt så mange innbyggere som Finnmark, ville ei nemnd på 27 gitt 18 til Troms og 9 til Finnmark.

Troms ble oppfattet som unødig provoserende

Dette ble naturligvis oppfattet svært negativt i Finnmark. Med vår historie om å alltid være marginalisert og i mindretall og aldri ha styrke nok til å få vår rettmessige andel av verdiskapinga i f.eks Barentshavet, trykket Troms på sterke følelser: En så skjevfordelt fellesnemnd var selve beviset på at heller ikke denne gang ville Finnmark komme godt ut. Troms klarte slik å rekruttere en betydelig andel nye tilhengere til aksjonsgruppa mot regionreformen. Sterke «nasjonalistiske» følelser preget noen. En redaktør i Finnmark ville endog opprette egen stat.

Finnmarks fem medlemmer i utvalget ønsket likevel å bidra i prosessen og foreslo en såkalt 4+-modell for etablering av minst 4 regionsentra i den nye regionen. Den administrative ledelsen skulle være i Vadsø og den politiske i Tromsø. Det hører med til historien at regjeringen hadde tidligere avgjort at fylkesmannen for Troms og Finnmark skulle ha sitt hovedsete i Vadsø.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Under møtet med fylkesmann Knut Storberget som mekler, endte partene med en enighet. Fellesnemnda skulle bestå av 19 fra Troms og 17 fra Finnmark, politisk og adm.ledelse i Tromsø og med tunge fagseksjoner fordelt mellom byene.

Fylkesordføreren ble utsatt for stygg hets fra aksjonistene da dette ble kjent. I tillegg gikk SP ut med forslag om folkeavstemning rett før fylkesårsmøtet i Finnmark Ap. Sistnevnte parti har ikke dette programfestet. Av hensyn til en rekke Ap-ordførere måtte Ap følge SP.

I fylkestinget var hovedargumenter for folkeavstemning todelt; Lytte til folk. Behov for styrket legitimitet i møtene med Troms.

I fylkeskommunens oppsiktsvekkende info til velgerne sto det: «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?». Det ene var at det ble vist til fylker, mens det var fylkeskommunen det var snakk om. Det andre og mer alvorlige var at motstanderne (som avstemningen var ment for) ble gitt et falskt håp om at de kunne bestemme over et stortingsvedtak.
Det virket: 50,8 % av velgerne sa aktivt nei til at «fylkene» skulle slås sammen.

Deretter låste det seg for fylkestinget som oppfattet at de nå hadde et mandat fra velgerne til å stoppe prosessen. Og der er Finnmark i dag – malt inn i et hjørne.

Hva er løsningen for å komme videre?

Begge fylkeskommuner var enige om å fordele funksjoner mellom Troms og Finnmark, ha politisk ledelse i Troms og at begge fylkesting kan utgjøre fellesnemnda.

Regjeringen har gjentatt i sin oppgavemelding 19.10.18 det flertallet på Stortinget har sagt; Øst-Finnmark generelt og Vadsø spesielt må tas hensyn til ved fordeling av stillinger.Skjermbilde 2018-10-31 kl. 20.39.06

Hittil er 47 konkrete overføringer av myndighet planlagt flyttet fra stat til folkevalgt nivå fra 1.1.2020. Videre er ca 1600 årsverk planlagt overført fra staten til det regionale nivået gjennom Sams vegadministrasjon. Det planlegges videre for utflytting av ca 4 700 årsverk gjennom de store oppgavene som Ekspertutvalget foreslo.

Det er svært viktig å flytte arbeidsgiveransvaret fra staten til de nye regionene. Slik hindrer vi at disse blir sentralisert, og til slutt havner i Osloområdet  slik sentraliseringen har foregått de siste 30 år.

Troms og Finnmark har hittil tapt mye verdifull tid for å gjøre våre to fylkeskommuner til én fra 1.januar 2020. Vi må komme raskt i gang nå for å kunne bli en politisk sterk region i nord.

Regjeringen må derfor snarest endre forskriften om sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommune slik at fellesnemnda består av begge fylkesting. Innkall så til startmøte. Det gir alle dagens folkevalgte anledning til å delta i prosessen, bygge relasjoner og kultur og sørge for at vi her i nord får en fylkeskommune som er stor og sterk nok til å kunne ta de samme oppgavene som de øvrige regioner, men også de nye og tyngre som vil komme. Det blir en fellesnemnd som vil skape både balanse og ro i det videre arbeidet.

Stortinget må for all del unngå særordninger som stempler Finnmark og Troms som annenrangs:
Denne regionen må derfor få de samme store oppgavene som de øvrige regioner får!

Vi trenger nå å bli vist tillit til.

Redaktører, kulturkjendiser og politikere i sør som velmenende støtter «undertrykte finnmarkinger» bidrar kun til å stakkarsliggjøre oss.

Vi er mange stolte finnmarkinger som gleder oss til – sammen med Troms – å bygge opp Norges viktigste region!
Og det haster.

Reklamer

Nei, adv. Nilsen: Stortinget kunne ikke tvinge fylkestinget til å uttale seg.

Advokat Geir Johan Nilsen har i et svar til meg på nettsiden og i Facebookgruppa til aksjonen ForFinnmark avsagt sin «kjennelse»:
Stortinget har fattet et ulovlig vedtak. Å hevde at vedtaket om regionreform er lovlig slik jeg gjorde i et innlegg for snart 2 uker siden, har jeg altså ifølge Nilsen ikke grunnlag for.
(Mitt svarinnlegg i facebookgruppa ble forøvrig fjernet av aksjonsgruppa noen timer etterpå, og resten av mitt innlegg her kan kanskje forklare hvorfor de frykter sannheten.)

Den samme adv. Nilsen deltok sammen med ledere i aksjonsgruppa, Torill Olsen og Arne Pedersen fra Vadsø under en pressekonferanse. Selvsagt i fylkeshuset i Vadsø.. Der svarte han bl.a.: «Der to jurister er samlet, er det som regel tre meninger».
Med det fikk han i alle fram at det er betydelig usikkerhet om påstått ulovlighet.

De første alvorlige påstandene om ulovligheter (bl.a. benkeforslag og manglende høring) kom nemlig året etter at vedtaket var gjort! Hvorfor var det ingen som påtalte slik ulovligheter i 2017 hvis de var så åpenbare som Nilsen hevder nå?

Som folkevalgt gjennom 30 år har jeg lært mye både om politikk og om lovverket som regulerer det politiske handlingsrom. Men jeg er verken utdannet politiker eller jurist, kun allminnelig lesefør, mer samfunnsinteressert og engasjert enn de fleste  og søker ny kunnskap der dette er å finne. Og jeg innser at ikke alle spørsmål har kun én gyldig fasit. Derfor leser jeg selvsagt også Nilsens betraktninger med stor interesse og nysgjerrighet.

De første alvorlige påstandene om ulovlighet (bl.a. benkeforslag og manglende høring) kom overraskende nok året etter at vedtaket var gjort! Hvorfor var det ingen som påtalte slik ulovligheter i 2017 hvis de var så åpenbare som Nilsen hevder nå?

Nilsens påstander om ulovlighet kan oppsummeres til følgende:

  1. Regjeringen sendte ikke ut noe forslag om regioninndeling i nord som Finnmark kunne uttale seg om
  2. Flertallet på stortinget bestemte seg 2.mai om at Nord-Norge skulle deles i to regioner, noe Finnmark ikke fikk uttalt seg om
  3. Det er kun fylkestinget som kunne uttale seg, noe regjeringen hindret gjennom pkt a og b overfor.

Vi tar dette i tur og orden:

  1. Regjeringen sendte ikke ut noe forslag om regioninndeling i nord som fylkeskommunene kunne uttale seg om.

Kommunalminister Jan Tore Sanner sendte 3. juli 2015 et oppdragsbrev til samtlige fylkeskommuner. Der viste Sanner til Stortingets enstemmige vedtak. Han ba de sette i gang en prosess inkl. naboprat med aktuelle nærliggende fylkeskommuner, invitere innbyggerne til å mene noe og utrede ulike alternativer og konsekvenser av sammenslåinger.
Prosessen Sanner valgte var lik den som var kjørt for kommunereformen.

Fylkestingets vedtak 8.desember 2016 er nok langt mer nyansert enn Nilsen påstår.  Han mener at det dreide seg kun om å rapportere til Sanner om nabosamtaler med Troms, og ikke om en sak etter Inndelingsloven som kunne medføre at Finnmark ble slått sammen med en eller flere fylkeskommuner.

Men Nilsen unnlater å fortelle hva fylkesrådmannen skriver i sin 13 sider lange saksutredning før hans forslag til innstilling:
«På bakgrunn av dette har fylkesrådmannen vurdert tre ulike alternativer for Finnmark fylkeskommune; Finnmark som egen region, Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms som en region, og Finnmark og Troms som en region.»

Her går det altså fram at fylkestinget har vurdert disse mulige løsninger, og at flertallet landet på at de vil bestå som egen region. To av disse løsningene Finnmark vurderte lå også i regjeringens samlede utredning 5.april.
Fylkestinget visste også at Stortinget ville konkludere om regionreformen våren 2017.
Til alt overmål heter saken 38/16 Regionreformen. Vurdering av ulike alternativer for Finnmark (!). Det var nettopp regionreformen denne saken handlet om og hvor Finnmark fylkeskommune skulle konkludere sin utredning, noe de gjorde. Fikk ikke Nilsen dette med seg?

H-Frp-regjeringen behandler vinteren 2017 innspillet fra Finnmark fylkeskommune (sammen med de øvrige 18 fylkeskommuners) og oppsummerer sin hovedutredning 5.april i sin innstilling til Stortinget (Prop 84S). Nevnt er også to av alternativene som Finnmark vurderte i des. 16 (Troms og Finnmark som én – eller Finnmark alene). I tillegg er det et forslag om Nord-Norge som én region.

2. Flertallet på stortinget bestemte seg 2.mai om at Nord-Norge skulle deles i to regioner, noe Finnmark ikke fikk uttalt seg om.

De 4 partiene som utgjorde flertallet (ofte med flere) under behandlinga av alle forslag i stortingsmeld. 22 om regioner, møttes så tidlig som 21. februar for å avklare både det nye regionkartet og mulig prosess for Nord-Norge. De var innstilt på å kunne utsette avgjørelsen til våren 2018 slik regjeringa sannsynligvis ville foreslå i sin innstilling. De mente at Nord-Norge maks kunne bli to regioner, helst en samlet region.

Etter at Finnmark fylkeskommune to ganger hadde krevd overfor regjeringen å få sluttbehandlet regioninndelingen i juni 2017 og gjentok dette under høringen 2.mai, var flertallet enige om å følge anmodningen fra Nord-Norge. Formelt måtte derfor det godt kjente alternativet et delt Nord-Norge (Troms og Finnmark som én samlet region og Nordland alene) inn i Kommuneproposisjonen slik at vedtak kunne treffes i juni 17.

Dette er kun en bekreftelse på hva det samme flertallet var enige om i februar, og som kom til uttrykk i regjeringens forslag 5.april. Alle fylkeskommuner kunne uttale seg om dette forslag, men kun fylkesrådet i Nordland og Troms fylkesting valgte å behandle dette. Finnmark avsto, og ba heller ikke om mer tid.

Jeg er forøvrig enig med Nilsen i at dette ble en unødvendig rotete prosess siden regjeringen 5.april ga åpning for en mulig utsettelse om Nord-Norge, noe Nord-Norge samstemt deretter takket nei til.

Nilsens resonnement videre for å konkludere med at vedtaket er ulovlig bygger på en forståelse av Inndelingsloven som jeg ikke helt klarer å følge.

3. Det er kun fylkestinget som kan uttale seg, noe regjeringen hindret Finnmark i å gjøre.

Mener Nilsen at fylkestinget var forpliktet til å avgi en ny uttalelse om sitt syn på struktur etter at regjeringen la fram sin innstilling 5.april, eller kunne fylkestinget også velge å avstå fra å uttale seg spesifikt om denne ?

Hvis ja på første del :
Mener Nilsen at departementet ikke bare skulle innkalt fylkestinget til et ekstraordinært fylkesting, men også tvinge de 35 fylkespolitikerne både til å møte opp og tvinge de til å avgi en høringsuttalelse?

For meg – og sikkert for mange andre også – høres dette ut som en særlig spesiell og lite demokratisk måte å sikre at fylkestinget i Finnmark avga nok en uttalelse om regionstruktur i nord slik han tolker som «Inndelingslovens ufravikelige krav».

Nilsen skriver: «Et minstekrav til fylkestingets uttalelse etter inndelingslova må selvsagt være at fylkestinget vet hva det uttaler seg om.»

Mener adv. Nilsen at Finnmark fylkesting ikke visste hva de gjorde i desember 2016 under behandlingen av saken Regionreformen – Vurdering av ulike alternativer for Finnmark  ?
Eller mener Nilsen at Finnmark fylkeskommune ikke har vært kompetent nok til å forstå at de også burde uttalt seg etter regjeringens konkrete forslag 5.april (slik Troms fylkesting forsto), og at Finnmarks politiske ledere og administrasjon i så måte ikke kan kritiseres for sin uvitenhet og passivitet?

Hvis ja på dette dukker selvsagt følgende ubehagelig spørsmål opp:
Hva sier det i så fall om Finnmark fylkeskommune og dets politiske og administrative ledere – som har argumentert for å fortsette alene som et kompetent politisk organ for å ivareta innbyggernes interesser?

Jeg minner om at Troms fylkeskommune innkalte til fylkesting i april 17 (og endret sin tidligere konklusjon fra desember 16).

Mener Nilsen at Stortinget ulovlig avgjorde regionstrukturen i nord i juni 2017?

Burde Stortinget tenkt noe i retning av at «Finnmark fylkeskommune er jo ikke ved sine fulle fem og vi bør derfor se bort fra kravet deres om en avgjørelse samtidig med de andre»?
I så fall sier Nilsen indirekte at Finnmark fylkeskommune burde vært sikret sine interesser gjennom vergemål siden de er ute av stand til å ta vare på seg sjøl.

Nilsen kan være med på å lede Finnmark fylkeskommune ut i en ny og høyst sannsynligvis nok en gang kostbar tapt rettsak dersom de følger slike evt. dyrebare advokatråd.

Jeg ser fram til hans klare svar på mine spørsmål.

Troms må vise mer raushet overfor Finnmark: Start med en likeverdig fellesnemnd!

Regionreformen har slitt i motbakke til tross for at et enstemmig Storting i 2014 står bak ønsket å desentralisere statlige oppgaver til regionen. Reformen er et ektefødt barn av sentrumspartienes felles politikk om å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo og til folkevalgte organ i regionene.
Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14Der KrF og Venstre mente at en slik reform måtte avgjøres av Stortinget, valgte SP å gi én fylkeskommune avgjørende myndighet; den som motsatte seg å bli slått sammen. Derfor endte SP på Stortinget med å si nei til sammenslåinger hvis en av fylkeskommunene sa nei.

Dette ville selvsagt ødelegge muligheten for å starte en slik revolusjon som det er å flytte ut statlig makt. Sammen med Solberg-regjeringen av H og Frp i forrige stortingsperiode, klarte sentrumspartiene KrF og Venstre derfor å få landet denne demokratireformen.

Dessverre lå regjeringen og V og KrF på latsiden både før stortingsvedtaket og etterpå. De kommuniserte lite eller ingenting av hva reformen var. De fikk engang fortalt selvfølgeligheten om at helt siden 1989 har KS (interesseorganisasjon for kommuner og fylkeskommuner) enstemmig jobbet for å få flyttet mer statlig makt og myndighet til folkevalgte.

Vrengebilde av reformen

Reformen ble dessverre av motstanderne fremstilt – også i nord hvor de fleste knapt har brydd seg om fylkeskommunen – som nedlegging av fylker, fjerning av fylkesnavn og i verste fall; fjerning av identitet og lokal kultur. Som om en nordlending, møring eller finnmarking har sin identitet knyttet til fylkeshuset der sentraladministrasjonen holder til, enten det er Bodø, Molde eller Vadsø?

Ikke minst Sp – som sier de er for desentralisering – spilte på denne misnøyen. Store velgergrupper var mulig å høste av ved kommende valg.

Resten kjenner vi. Finnmark SP fant ut i sin visdom at en folkeavstemning i Finnmark nesten 1 år etter stortingets vedtak, kunne oppheve stortingsvedtaket. Noen parti stemte også for folkeavstemning fordi de ville at Finnmarks medlemmer i fellesnemnda skulle ha størst mulig legitimitet og styrke i møtet med Troms. Da resultatet forelå, hadde 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt sagt nei.

Finnmark Ap som ikke er for folkeavstemninger som prinsipp, måtte henge seg på slik at ikke SP stakk avgårde med deres stemmer høsten 2019. Det kunne bety farvel til ordførerkjeder for sittende Ap-ordførere i Finnmark. Dermed gikk Finnmark Ap i lås og ville ikke velge medlemmer til fellesnemnd før sommeren. Der sitter de ennå.

Det kom derfor ikke som noen bombe at Kommunaldepartementet i dag erklærte fylkestingets vedtak i juni ulovlig. Vedtaket i saken «Valg av medlemmer til fellesnemnd» gikk ut på å IKKE velge medlemmer – noe fylkestinget er lovpålagt å gjøre.

Hva nå?

Nå er tiden for politiske demonstrasjoner over. Nå må begge fylkesting komme videre. Finnmark fylkesting må velge sine medlemmer og møte i fellesnemnda. Sammensettinga her avgjøres av den til enhver tid gjeldende forskrift. Den siste ga Troms 18 og Finnmark 9 medlemmer, den fra april ga 19-17 til Troms. Mæland har sagt hun er villig til å endre forskriften dersom Finnmark viser at de vil bidra i prosessen.

Løsning:

Det heter seg at den klokeste gir seg først. I dette tilfelle kan vi betrakte både Troms fylkesting, Finnmark fylkesting og Kommunaldepartementet som like kloke, og som alle gir noe, f.eks slik;

  1. Troms viser forståelse og raushet og aksepterer at fellesnemnda har like mange fra hver av fylkestingene, alternativt at begge fylkesting sammen utgjør fellesnemnda
  2. Finnmark fylkesting velger å delta i den videre prosessen under forutsetning av at forskriften endres slik at fellesnemnda har  like mange fra hver (alternativt at begge fylkesting utgjør fellesnemnda)
  3. Kommunaldepartementet endrer forskriften i samsvar med dette. Dersom forskriften endres slik at begge fylkesting utgjør fellesnemnd, tar departementet alle merkostnader ved dette.

Stadig flere får nå høre om den vellykkede sammenslåingen av Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylkeskommune. En viktig forutsetning var at de ikke ville følge Inndelingslovens bokstav om en fellesnemnd sammensatt forholdsmessig etter folketallet. Nei, de gjorde det smarte trekket at de ville inkludere alle folkevalgte i begge fylker for å bygge relasjoner og en felles kultur. De bestemte derfor at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting med sine tilsammen 78 (!) medlemmer.

Vi står nå ved en skillevei. Politikere og andre som har tro på denne delen av Norge kan nå starte arbeidet med å bygge den nye regionen. Det er også to andre veier noen vil slite seg gjennom:

Politiker og andre kan bruke energi på å fordele skyld for både rotete prosess på stortinget, mangelfull prosess i fylkeskommunene og partiers behov for egen markering og velgersanking.

Man kan også velge å bruke tid til mismot  om Troms og Finnmarks opplevde trasige fortid enten det gjaldt kongens skattefangst til København, handelsmenn i Bergen, tyskernes herjinger under krigen, undertrykking av samer og kvener og norsk fiskeripolitikk sin utarming av vårt rike nord i moderne tid.

Vi får ikke gjort noe med historien, den kan ikke spoles tilbake og redigeres.

Modigere politikere

Derimot kan vi nå i Norges viktigste region starte nybrottsarbeidet som regionreformen gir mulighet for. Med flytting av makt – og ikke minst krav om enda mer myndighet – kan våre egne folkevalgte endelig få de verktøy de alltid har savnet for å utvikle vår del av landet.

Men da trenger vi politiske ledere i Troms, Finnmark og regjering som både kan opptre raust, skape gjensidig tillit og snu mismot og pessimisme til det vi vet også bor i befolkningen her oppe.

Hvis Troms og Finnmark har politikere av slikt format, bør de kjenne sin besøkelsestid.

Kan regionreformen stoppe en langsiktig negativ utvikling og redde Finnmark?

SP-politikeren Stensvaag skriver som vanlig både med innsikt og mye kunnskap om utviklingstrekk, noe han også gjør i sitt innlegg i Nordlys og  iFinnmark 12.juli. Vi finnmarkinger liker selvsagt at han forteller om den sterke veksten i folketall i Finnmark fram til 1975 som er større enn i Norge.

Men Stensvaag skriver ikke alt, og noe vesentlig om tiden etter 1975 blir helt borte:

Hadde Finnmark hatt samme relative folkevekst som landet forøvrig fra 1975 til i dag, ville vi ha vært nesten 105 000 innbyggere her. Vi er bare 76 000. Det betyr at Finnmark mangler 29 000 mennesker, eller fordelt likt på alle kommunene; Hver kommune kunne hatt over 1500 flere mennesker enn de som bor der i dag!

Nordland og Troms har hatt en noe bedre utvikling enn Finnmark, men også de er langt unna snittveksten for landet.

Det er spesielt interessant – og viktig – at Stensvaag nevner 1975. Det året ble fylkeskommunen direktevalgt av innbyggere over 18 år. Tidligere hadde ordførerne og for noen kommuner en folkevalgt til utgjort fylkestinget. Administrasjonen utgjorde 8 årsverk. Idag utgjør den 140!

Etter 1975 har altså Finnmark sine egne folkevalgte bestemt utviklinga!

Det har gått i fullstendig feil retning, noe også statistikk på mange tjenesteområder og folketallsutviklinga bekrefter.

Stadig flere av oss ser derfor overføring av statlig myndighet, oppgaver og årsverk til regionene som veien å gå. Det er selvsagt kritikkverdig og beklagelig at regjeringen kjørte regionprosessen i gal rekkefølge, noe som forklarer den sterke motstanden spesielt i Finnmark.

Det ville vært riktigst at både regjering og Storting var tøffe nok til først å vedta desentralisering av statlig myndighet på helt spesifikke områder. Deretter burde man tegnet opp det nye regionkartet. Jeg tipper på konklusjonen ville vært max. 5 regioner hvorav Nord-Norge som en samlet region. Dessverre ble regionkartet laget ut fra hvilke fylkeskommuner som var fremtidsrettet og så muligheten for nye statlige oppgaver. De som sov i timen, havnet på sidelinja. Ikke rart det deretter blir bråk i de fylkene.

Skjermbilde 2017-11-18 kl. 19.47.35

Dette er Norges rikeste og viktigste region.

Det er derfor veldig synd for Finnmark (og Troms) at på Stortinget sitter SP, Ap og SV og motarbeider slik desentralisering – slik de gjorde fra 2005 – 2013. Større og politisk sterkere regioner er både desentralisering av statlig virksomhet og delegering av en sterk sentral statsmakt utover landet. Dette gir også regionpolitikere både ansvar og mulighet for å snu de negative statistikker.

Regjeringen foreslo 8 statlige områder som kunne overføres til de nye regionene. Et eget Ekspertutvalg har konkretisert dette ytterligere. I sum betyr dette ca 5 000 årsverk som desentraliseres til politisk nivå i de 11 nye regionene. Troms og Finnmark sin forholdsmessige andel betyr i underkant av 250 nye årsverk i vår region. Regjeringen har sagt at det skal tas særskilte hensyn til Vadsø og Øst-Finnmark. Det er derfor våre fylkespolitikere nå må våkne og stille opp for denne delen av region Troms og Finnmark.

Jeg er glad for at 1/3 av fylkestinget ville ta på seg dette ansvaret. Dessverre blokkerte flertallet for dette ved å nekte å velge også disse til fellesnemnda. Slikt er både dumt og pinlig, og det tjener så avgjort ikke Finnmarks interesser. Men evner ikke Finnmarks egne folkevalgte dette, kan departementet like gjerne gjøre jobben for oss.

Avslutningsvis: SSB brukes for å hjelpe politikere på alle nivå til å fatte gode langsiktige løsninger, ikke minst på hvordan vi skal kunne yte gode offentlige tjenester også i distriktene. I denne sammenheng er både Troms og Finnmark som distrikter å regne.

Denne kommentaren fra Bergens Tidende kan kanskje vekke også de som motarbeider regionreformen?:

https://www.bt.no/btmeni…/kommentar/i/zL1Bx5/Goy-pa-landet

Fylkespolitikerne i Finnmark må realitetsorientere seg nå: Troms og Finnmark utgjør en samlet fylkeskommune om 1,5 år.

«Politikk er å ville» heter det. En tillitsvalgt eller folkevalgt er med i et parti fordi de ønsker endring, og gjør deretter det som er mulig for å skape et flertall for denne endringa. Hva har vært de politiske motiv med regionreformen? Og hvorfor denne motstanden mot endringer?

Skjermbilde 2017-11-18 kl. 19.47.35

Dette er Norges rikeste og viktigste region.

Det har lenge knirket i rustne fylkeskommunale hengsler. Før 2002 hadde fylkeskommunen ansvaret for somatiske og psykiatriske sykehustjenester. Etter at dette viktige politikkområdet ble flyttet fra fylkeskommunene til staten (som statlige foretak), satt fylkeskommunen igjen med kun lovpålagte oppgaver innen videregående skoler, tannhelse, fylkesveier og rutetrafikk. I tillegg noen mindre tjenester innen kultur.
Helse alene beslagla inntil 2001 over 50 % av budsjettet!
Da jeg var fylkespolitiker fra 1983, var det den gang knappe 45 ansatte i fylkesadministrasjonen, noe som var steget til over 70 da jeg slutta i 1999.
I dag – etter at helsetjenestene er borte – er det steget til hele 140 årsverk i fylkesadministrasjonen i følge Finnmark fylkeskommunes egne dokumenter!

Tilslutning og legitimitet til fylkeskommunen målt i valgdeltakelse har vært langt mindre enn ved kommunevalg. Det antas at om fylkestingsvalget ikke hadde vært samtidig med kommunevalget, ville oppslutningen vært betydelig lavere. Fylkestinget skal i prinsippet være fylkets «Storting» i betydning for innbyggerne, bortsett fra at kun Stortinget kan vedta lover. Mens det aldri har vært under 75 % valgdeltakelse ved stortingsvalg, har oppslutningen om fylkestingsvalg vært såvidt over 50 %! Man kan trygt si at «annenhver finnmarking» bryr seg lite eller ingenting om fylkeskommunen.

Har du mye bruk for en fylkeskommune?

Hvor mange innbyggere i Finnmark har behov for de fylkeskommunale tjenester? For å ta de tre største tjenesteområder ser det slik ut i dag:
Videregående opplæring: Elever over 16 år som skal ta studiespesialisering eller fagbrev.
Tannhelse: Alle som får «tannverk» og behøver hjelp fra tannhelsetjenesten
Samferdsel: Alle som vil ferdes behagelig fra A til B med ulike transportmidler

Hvor skjer dette? Det skjer i kommunene gjennom skoletilbud i egne bygg under egen ledelse, tannhelseklinikker og på buss og ferger.

Hvor mange innbyggere har behov for å oppsøke fylkeshuset enten det ligger i Vadsø, Tromsø, Alta eller Kirkenes? I praksis 0 når vi ser bort fra fylkespolitikere, ordførere og få ansatte i kommunale administrasjoner. Siden både telefon og internett forlengst er oppfunnet, kan kontakten også skje digitalt.

Dessverre ble det aldri noen debatt i Finnmark om regionreformen. Det var synd, ikke minst fordi velgerne kun ble invitert til å ønske noe – mer enn et år for sent. De fikk ikke velge mellom ulike alternativer for den nye regionen, og den såkalte «folkeavstemningen» ble kun en meningsmåling styrt etter på hva de ikke ønsker. Når har et slikt tema tidligere blitt gitt velgerne og hvor velgerne sa ja til endringer? Aldri.

Hvorfor ble det ingen debatt om regionreformen i Finnmark?

Vi  kunne fått en frisk debatt med kunnskapsrike innlegg om pluss og minus med et samlet Troms og Finnmark. I stedet ble det fremført en rekke påstander fra sentrale politikere og aksjonsgruppa – med god hjelp av mikrofonstativ i media. Når noen ba om dokumentasjon og belegg for påstanden i offentlighet, ble det helt taust. Det var en systematisk arroganse som var oppsiktsvekkende. Var det fordi fremtredende folk i og utenfor aksjonsgruppa styrt fra Vadsø ikke ønsket å innrømme at påstandene var feil?

Jeg vil trekke fram 6 av de viktigste påstandene mot en sammenslåing og som kan ha påvirket mange mennesker i fylket vårt:

– «Finnmark utgjør bare 1/3 av et samlet fylke, og vil dermed få kun 1/3 av medlemmene i fylkestinget». Svar: Dette er faktisk feil. Finnmark kan like gjerne få flertall, men geografi spiller uansett liten rolle. Her kan du lese hvorfor. Det har hittil ikke skjedd i Finnmark fylkesting sin historie med direktevalg at vi har fått en ren geografisk deling under avstemning. Selvsagt ikke. Partier har program, og de har interne prosesser for å finne de beste løsninger. Slik blir det også i nye Troms og Finnmark fylkesting.

– «Finnmark vil forsvinne som navn på vår del av landet». Dette er feil. Hvis noen tror at Romsdal er forsvunnet ved dannelsen av Møre og Romsdal, er det bare å reise til..Romsdal. Eksisterer i beste velgående, bosatt av romsdalinger.

– «Folket i Finnmark har ikke fått være med å bestemme dette». I juli 2015 fikk Finnmark fylkeskommune et brev fra kommunalministeren. Der ble fylkeskommunen bedt om starte prosessen for å se om de sammen med nabofylket(-ene) kunne rigges for å ta på seg nye oppgaver overført fra staten. I denne prosessen skulle både kommuner og innbyggere involveres. Innbyggerne ble ikke involvert før i år – ett år etter at Stortinget hadde fattet sin beslutning som varslet! Skal man skylde på noen for denne tabben, må det være på Finmark fylkeskommune.

– «Tromsø kommer til å ta naturressursene i Finnmark». Helt feil. FeFo fortsetter som før, valgt av 3 fra Sametinget og 3 fra fylkestinget, alle må ha adresse i Finnmark. Dette har stortinget vedtatt som eget punkt.

– «Det blir så langt å reise til fylkeshuset.»  Dette stemmer – for politikere. 99,99 % av befolkningen forøvrig har som forklart overfor ikke behov for å få utført fysiske tjenester i fylkesadministrasjonen.

– «Finnmark mister stortingsrepresentanter». Helt teoretisk kan samtlige partier nominere kun finnmarkinger eller kun folk fra Troms på de sikre plassene. Dette vil aldri skje i praksis. Du kan lese mer om det her.

Hva er veien videre?

Det var nok godt ment fra SP sin side når de et år for sent foreslo en folkeavstemning i Finnmark. Alle parti er opptatt av å holde sin velgeroppslutning og helst vinne de neste valg. Da blir man som SP med dette forslaget opptatt av å holde på en sak for slik å vinne velgere. Når SP gjorde det, måtte også AP kaste seg på – selv om partiet ikke har folkeavstemning i sitt program! Deler av opposisjonen gikk også med på det for å gi fellesnemndas medlemmer fra Finnmark økt tyngde og legitimitet i det videre arbeidet med Troms. Det måtte selvsagt gå galt. Alvoret går nå langsomt opp for Finnmark Ap.

Det både SP og Ap  glemte var at dette får konsekvenser for folks «tro og håp». Aksjonsgruppa styrt fra Vadsø så selvsagt en folkeavstemning  som mulighet til å trenere saken. men det var noe som var langt verre:  SP og AP ga velgerne et helt urealistisk håp om at folkeavstemninga kunne føre til at stortinget skrotet en hel reform etter å ha investert politisk kapital i den. Mange finnmarkinger lever den dag i dag i troen på at folkeavstemninga betyr at Finnmark fortsetter som egen fylkeskommune. SP og AP må med viten og vilje ha skjønt at det var helt urealistisk. Likevel var de mer opptatt av valgtaktikk enn realiteter.

Jeg forutsetter at våre folkevalgte på alle nivå setter seg godt inn i saksdokumenter i de store og viktige sakene. De som har gjort det på fylkestinget må også ha forstått at regionreformen er endelig vedtatt. Den vil ikke bli endret. Troms og Finnmark blir en samlet fylkeskommune/region fra 1.januar 2020.

De som ikke har fått lest det, kan gjøre det nå. Her er nemlig den aller siste konklusjonen fra et flertall på Stortinget – fra kommunalkomiteens innstilling 6.juni og som ble bekreftet av Stortinget  i forrige uke:

«Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget var godt kjent med motstanden i Finnmark mot sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner. Flertallet i Finnmark fylkesting vedtok i desember 2016 at Finnmark fylkeskommune skulle bestå som egen fylkeskommune. Dette var også Stortinget godt kjent med da de vedtok sammenslåingen 8. juni 2017. Disse medlemmer viser til at saken ble behandlet på nytt etter stortingsvalget i 2017. I Representantforslag 13 S (2017–2018) fra stortingsrepresentantene Runar Sjåstad og Ingalill Olsen om at fylkene Finnmark og Troms ikke tvinges til å slå seg sammen til én region, ble det også vist til vedtak i Finnmark fylkeskommune, i tillegg til vedtak i Vest-Finnmark og Øst-Finnmark regionråd, mot sammenslåingen. I høringen om representantforslaget var representanter fra Finnmark til stede for å orientere om sin motstand. Likevel stemte Stortinget mot en reversering av vedtaket om sammenslåing. Grunnen til det er at stortingsflertallet ønsker større og sterkere fylkeskommuner.

Disse medlemmer viser til at Troms 14. mars 2018 vedtok avtalen med stemmene til Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Kun Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne stemte imot sammenslåingen forhandlet fram ved mekling ledet av fylkesmann Knut Storberget. Finnmark avviste avtalen 15. mars. Finnmark vedtok samtidig å gjennomføre en folkeavstemning om sammenslåing, bare måneder etter Stortinget sitt vedtak.

Disse medlemmer mener det norske systemet er slik at alle kommuner og fylkeskommuner har de samme oppgavene, og da legger den minste fylkeskommunen rammene for hvilke oppgaver fylkeskommunene kan få (min utheving-BSB). Større fylkeskommuner er derfor nødvendig for å kunne desentralisere ytterligere makt fra statlig nivå. Motsatt vil en eventuell reversering av sammenslutningen av Troms og Finnmark redusere mulighetene for nye oppgaver til fylkeskommunene. Spørsmålet om Finnmark som egen fylkeskommune angår derfor flere enn innbyggerne i Finnmark.(min utheving-BSB).

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener fylkene Troms og Finnmark utgjør Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde, har en framskutt posisjon i nordområdene og representerer Norges grense mot Arktis og Russland. Troms og Finnmark har et interessefellesskap som vil støtte opp under utviklingen for innbyggere og virksomheter.

Disse medlemmer mener en forutsetning for å fylle en strategisk rolle som samfunnsutvikler og møte utfordringene i samfunnet er tett knyttet til regional struktur. Ny struktur er også en forutsetning for å overføre nye oppgaver til regionalt folkevalgt nivå, som regjeringen har startet på nå med ekspertutvalgets fremlegg om oppgaveoverføring. (min utheving-BSB).»

Jeg ber legge spesielt merke til de setninger som er uthevet. Klarere kan det ikke sies at dette er en nasjonal reform som henger sammen. Det er derfor uaktuelt for Stortinget å gjøre et unntak for Troms og Finnmark.

Kristelig Folkeparti er et seriøst parti som ikke snur kappa etter vinden selv om det blåser hardt. Men de er samtidig svært opptatt av å få på plass resten av reformen; overføring av statlige oppgaver. Disse oppgavene er listet opp både i Stortingsmelding 22 (2015-16) og i Ekspertutvalgets rapport.  Derfor fikk KrF et flertall på Stortinget med seg på å presse fram en samlet plan for disse oppgavene innen 15.oktober. Det er helt nødvendig. KrF sier de aksepterer at de ikke kan få den endelige oversikten og at de heller ikke kan forvente at dette er på plass fra 1.januar 2020, men de er krystallklar på at reformen skal gjennomføres over HELE landet.

Finnmark fylkestings skjebnetunge valg

Denne uka skal fylkestinget i Finnmark velge medlemmer til fellesnemnda. Takket være det folkelige opprøret i Finnmark mot de første kravene fra Troms, har fylkesordføreren klart å forhandle seg fram til hennes og fylkets største seier. I stedet for en fellesnemnd hvor folketallet legges til grunn slik Ap og Sp har vedtatt Inndelingsloven og som Troms hele tiden har ønsket, har Monica Mæland gjennom en forskrift bestemt at Finnmark skal ha 17 og Troms 19 medlemmer. Dette er også i samsvar med det som både Ap og SV i Finnmark har ønsket; at begge fylkesting samlet utgjør fellesnemnda (35 til Finnmark og 37 til Troms).

Nå er altså alt lagt til rette for at Finnmark kan komme meget godt ut av arbeidet i fellesnemnda. Den kommer til å legge føringer på hvordan den nye fylkeskommunen er tenkt organisert. Alt som sto i Gardermoenavtalen om organisering av politisk og administrativ ledelse er nullet ut i Mælands forskrift.

Det som gjenstår er å velge de 17 fremste fylkespolitikere som skal møte på første møte i fellesnemnda fredag. Det er viktig at flest mulig parti (helst alle) er representert slik at de kan finne gode løsninger sammen med partifeller fra Troms.

Det har vært knyttet stor spenning til om Aps fylkestingsrepresentanter vil velge å ta ansvar for å sikre spesielt Vadsø og Øst-Finnmark sine interesser. Presset fra partiets kommende ordførerkandidater som f.eks Helga Pedersen er sterkt. Ap risikerer at SP soper inn misfornøyde velgere og slik fratar AP mange/alle ordførerkjeder ved kommunevalget neste høst. I tillegg er Aps fylkestingsgruppe innforstått med at halvparten av deres representanter forsvinner når man skal dele lista med Troms Ap på 50-50-basis.

Dersom Ap kun er opptatt av ren indremedisinske forhold i partiet, håper mange i Finnmark på at resten av fylkestinget er modige nok til å ta ansvar. Det er helt påkrevet nå – et drøyt halvår på overtid.

Fellesnemnda for Troms og Finnmark kan ikke gjøre politiske valg. Men den må starte arbeidet nå!

Debatten om regionreformen i sosiale medier viser en frykt for at deltakelse fra Finnmark i en fellesnemnd kan ende med at flertallet i nemnda vedtar å legge ned tilbud i Finnmark.

I Nordnorsk debatt (Nordlys 17.juni 2018) har professor i rettsvitenskap Peter Ørebech et innlegg som kan forstås som at han støtter en slik oppfatning.

Ørebech hovedpoeng er at en fellesnemnd uten et reglement vedtatt av begge fylkesting ikke vil være gyldig. Hans argument er enkelt og forståelig: For å gi fra seg myndighet fra et politisk organ, må organet gjøre vedtak om slik fullmakt.

Jeg har lest mange innlegg fra jurister fra ulike fagfelt i debatten om regionreformen. Eller rettere sagt: Om sammenslåinga av Troms og Finnmark. De øvrige fylkeskommunene er forlengst i gang med fellesnemndarbeidet, til tross for at det også det var motstand fram til stortinget gjorde sitt vedtak. De ser framover – fordi de ser mulighetene.

Jurister er også samfunnsengasjerte og noen av dem har klare partipreferanser.  Noen misliker en Høyreledet regjering, andre misliker en SP-ledet regjering. Også jurister må ha et hjerte for både ideologi og parti.

Derfor blir det i en sak om politisk organisering av det offentlige Norge viktig å lytte mest til de jurister som har forvaltningsrett og kommunalrett som hoveddisiplin. Den som regnes som den største kapasiteten er professor Jan Fr. Bernt . Han har utgitt en rekke artikler og bøker om  forvaltningsrett, kommunalrett og i generell rettsvitenskap. Han har vært medlem i  flere viktige lovutvalg, og ledet arbeidet med den nye kommuneloven (1993).

Kommunal Rapport stilte han 28.mai i år følgende spørsmål:
«Hvilke virkemidler finnes for regjering og Storting dersom Finnmark nekter å oppnevne medlemmer til fellesnemnda?

Her er svaret fra Bernt:
» Dette er en svært spesiell situasjon som jeg ikke kjenner til vi har vært oppe i tidligere. Utgangspunktet er Stortingets vedtak om sammenslåing (se § 4, første setning), og i inndelingslova § 26 (første setning) er det fastsatt at det skal «opprettast ei fellesnemnd til å samordne og ta seg av førebuinga av samanslåinga». Loven sier ikke noe om hvem skal opprette nemnden og treffe vedtak om sammensetningen av denne, men hvis ikke Stortinget selv har truffet vedtak om dette, må loven forstås slik at det er det departementet som bestemmer. Men departementets fullmakter er begrenset; loven (§ 26, første avsnitt) gir nærmere regler om sammensetningen av nemnden, blant annet at den bør «spegle av innbyggjartalet i dei enkelte … fylkeskommunane», at det skal være «minimum tre medlemmer i nemnda frå kvar … fylkeskommune», og at medlemmene skal velges av og blant medlemmene av fylkestingene i  de to fylkeskommunene som skal slås sammen.

Spørsmålet er altså hva som skjer når  den ene av de to fylkeskommunene nekter å velge medlemmer til fellesnemnden. Nemnden vil da ikke kunne oppfylle lovens krav om at det skal være medlemmer oppnevnt av begge fylkestingene, og vil dermed ikke være beslutningsdyktig. Dette har imidlertid ikke noen konsekvenser for selve sammenslåingen. Den er vedtatt og står ved lag så lenge ikke Stortinget finner grunn til å ta saken opp på nytt, og trer i kraft fra det tidspunktet Stortinget har vedtatt. Det vi mangler, er et organ som kan fungere som et overgangsstyre som kan treffe vedtak som er nødvendig å ha på plass før sammenslåingen trer i kraft, herunder om opprettelse av forvaltningsapparat og styringsorganer for det nye fylket, og om det forberedende arbeid med økonomiplan og årsbudsjett som det nye fylkestinget skal ta fatt på så snart det er konstituert.

Her må vi forstå loven slik at departementet kan tre i fellesnemndens sted, i medhold av fullmakten i § 26, fjerde avsnitt til å «ta avgjerd i slike spørsmål dersom det ikkje er mogleg å kome til semje», men det kan departementet bare gjøre hvis en av de sammenslåtte fylkeskommunene ber om det. Og slike vedtak er ikke en forskrift som binder den nye fylkeskommunen. Når det nye fylkestinget trer sammen, står det fritt til å revurdere det departementet har bestemt. Departementet opptrer her bare som et «interimstyre» på linje med en fellesnemnd, og har ingen instruksjons- eller forskriftsmyndighet ut over dette. Det skal bare bestemme det som må bestemmes før sammenslåingen trer i kraft, og det som bestemmes er bare bindende frem til det nye fylkestinget selv tar roret.»

Jeg oppfatter svaret slik at Mæland MÅ gjennomføre Stortingets vedtak, at hun MÅ oppnevne fellesnemnd siden Troms har bedt om hjelp til å komme videre med prosessen og at denne nemnda ikke kan gjøre politiske beslutninger som endrer tilbud innen videregående skole, tannhelse eller veivedlikehold som Finnmark fylkesting har vedtatt.

Det har vært et stort engasjement i sosiale medier om Finnmark og Troms som egen region. Det har derimot vært lite debatt om regionreformen som sådan. Den handler om to viktige politiske spørsmål:

  1. Hovedspørsmålet har vært om regionene bør få økt politisk innflytelse på andre områder enn lovbestemt videregående opplæring (som også kommuner kan ha ansvar for), tannhelse (som kommuner kan ha ansvaret for) og veiene i fylket (som staten kan ta ansvar for) ?
  2. Et noe mindre uttalt spørsmål er: Skal Norge redusere antall årsverk i offentlig administrasjon fra dagens + 200 000 for å frigjøre kapasitet til å dekke den stigende mangelen på fagfolk innen skole, barnehage, sykehus og  eldre- og pleieomsorg de neste 30 år? Det er helt nødvendig for å dekke opp for den store avgangen fra arbeidsliv til pensjon, det lavere fødselstall og færre arbeidsinnvandrere/i verste fall bortfall av arbeidsinnvandrere i takt med økonomisk utvikling i deres hjemland.

Stortinget har svart på begge:

  1. Ja, regionene skal få nye oppgaver. Et ekspertutvalg har foreslått flytting av statsinstitusjoner med 5000 årsverk til de nye regionene. Regjeringen må innen 15.10 legge fram en samlet oversikt over dette ifølge et flertallsvedtak Krf fikk støtte for i Stortinget i forrige uke. For at regionene skal kunne gjennomføre dette må de være av en viss størrelse (min. 240 000 innbyggere. Finnmark har 76 000).
  2. Regionreformen betyr at antall fylkesmannsembeter og fylkeskommuner hver reduseres fra 19 til 11. Fra 2025 (alle har fått jobbgaranti ut 2024) vil reduksjonen fra 38 til 22 adm. enheter alene bety en frigjøring av årsverk på min. 5000. Det betyr at fra 2025 kan kommunene regne med 5000 flere kvalifiserte som kan utføre det tjenestetibudet kommunen er pålagt å gi sine innbyggere. Men fortsatt vil det mangle minst 50 000 mennesker som kan fylle slike stillinger!

Det har vanket mye sympati for oss – det plagede og jagede Finnmarksfolket som snart forsvinner. Vi skal nemlig oppleve at «naturresursene skal styres fra Tromsø» og at «Tromsø skal vokse ved å ta ansatte fra Finnmark» for å sitere noen av kjerneargumentene fra «nei-siden».

Blant akademikere, kulturarbeidere og andre som skriver og taler vel har det denne våren haglet kritikk mot regjeringen – som skal gjennomføre stortingets vedtak. Om de samme engasjerte noen gang har satt seg inn i hva regionreformen egentlig handler om, er jeg blitt mer og mer usikker på.

Kanskje noen og enhver snart vi forstå at regionreformen kan føre til et sterkere politisk talsrør i nord ved at Troms og Finnmark står samlet mot sentrale myndigheter som ikke våger gi mer makt og myndighet nedover? Og at reformen kan bidra til at både småbarnsforeldre og pårørende til de eldre også kan se fremtiden lysere i møte i denne delen av landet.
Eller spiller det virkelig ingen rolle om det mangler søkere – eller er ukvalifiserte som utfører de kommunale tjenestene i 2028, 2038 og 2048?
For det er nettopp det regionreformen også handler om: Å gi mulighet for det gode liv også i vår del av landet.

Finnmark – Senterpartiets beiteland og test-lab for populisme

Det har vært interessant å følge med i hvordan Finnmark fylkeskommunes administrasjon på fylkeshuset jobber for å fortsette i nåværende form. Den aksjonsgruppa som ble etablert med hovedtyngde i Vadsø har gjort et utmerket strategisk arbeid i så måte. Ved å unngå å debattere hva regionreformen handler om rent faktisk, har de heller spilt på de følelser man utmerket godt vet ligger i en befolkning hvor pessimismen har fått overtaket. Når naboer, slekt og venner flytter fra fylket, må den lettvinte forklaringen ligge utenfor Finnmark. Og derfor stemmer man nei i håp om at Finnmark fortsatt skal «styre utviklingen».  Det er den samme styrte utviklingen som nettopp har ført til at Finnmark i dag har kun 76 000 innbyggere. Hadde Finnmark styrt godt og fulgt folkeveksten i resten av landet, ville vi vært 105 000 innbyggere – eller i snitt over 1500 flere innbyggere i hver kommune!! Det hadde skapt vekst, utvikling og optimisme.

Skjermbilde 2018-06-06 kl. 12.04.11

To populist-orienterte strateger –                       med fremtiden bak seg ?

Den store vinneren så langt er imidlertid han som skrev leserinnlegget «Et nytt slag står for tur» . I dette innlegget takker SPs Geir Adelsten Iversen velgerne for «tilliten». Det kan vanskelig tolkes annerledes enn at velgerne har tillit til SPs taktiske manøver i saken om den nasjonale regionreformen, og at de nå er skyldig han å stemme SP ved kommende valg.

Og det skal Iversen og SP ha; de er åpne om både sine politiske mål og strategier. Dette handler nemlig om et grunnlovsforslag som SP-representantene Toppe og Lundteigen har fremmet om folkeavstemninger i §49. I dag lyder lovteksten slik:

«Folket utøver den lovgjevande makta gjennom Stortinget. Stortingsrepresentantane blir valde gjennom frie og hemmelege val. Innbyggjarane har rett til å styre lokale tilhøve gjennom lokale folkevalde organ. Nærare føresegner om det lokale folkevalde nivået blir fastsette i lov.»

SP ønsker flg. tillegg:
«Folket kan gjennom folkeavstemning sette til side nye lovvedtak og vedtak om Norges tilslutning til traktater. En slik folkeavstemning skal avholdes dersom minst 100 000 statsborgere krever det. Folkeavstemningen er gyldig dersom minst 40 prosent av de stemmeberettigede har stemt»

Jeg har sans for deler av forslaget. Det gir en stor gruppe av voksne innbyggere (100 000) rett til å kreve folkeavstemning om evt. norsk tilslutning til internasjonale traktater. Det kan være en god sikkerhetsventil i helt spesielle tilfeller der Stortinget med knappest mulig margin har vedtatt tilslutning til en traktat som kan ramme deler av Norge urimelig hardt. Vi kan f.eks tenke oss en internasjonal traktat som forbyr norske kystfiskere å fangste i deres nærområder.

Folkeavstemning og gyldighet ?

Gyldigheten av en slik folkeavstemning kan imidlertid ikke basere seg på at kun 40 % har deltatt. Da kan vi komme i den situasjon at av de 40 % har 51 % stemt mot Stortingets vedtak om tilslutning. Det innebærer at en femtedel av folket har sagt «nei» og dette skal overstyre et storting valgt av folket i tråd med grunnloven?! Hvis en folkeavstemning skal være gyldig i betydning å sette stortingsflertallet til side, bør minst 75 – 80 % av velgerne ha deltatt i avstemninga og av disse må det være et flertall mot stortingsvedtaket for å gjøre det gyldig. (Det har etter 1945 aldri vært under 75 % valgdeltakelse ved stortingsvalg).

Iversen mener å se grunnlovsforslaget i sammenheng med den nylig avholdte folkeavstemninga i Finnmark. Han skriver at SP nå har fått prøvd ut slike prinsipper i Finnmark. Det er en oppsiktsvekkende opplysning!

Det er vanskelig å følge SP og Iversen her. Folkeavstemninga i Finnmark er riktignok SPs idé, men har ingenting å gjøre med internasjonale traktater og lovvedtak knyttet til disse. Det var ifølge Kurt Wikan, gruppeleder for SP i fylkestinget Per Olav Lundteigen som i vinter foreslo Finnmark som en prøvestein for å kunne velte regionreformen. SP var for reformen, men kun dersom alle aktuelle fylkeskommuner var for, noe de ikke var i alle nye regioner.

Lundteigen, en av strategene i SP sentralt så for seg at dersom de foreslo folkeavstemning, torde ikke AP i Finnmark annet enn å sikre flertall til tross for at slik avstemning ikke er hjemlet i Aps program. Dermed kunne SP holde liv i denne saken og sikre SP mye oppmerksomhet og nye velgere også i månedene som kommer. Selvsagt fikk han rett. Ap kjenner hovedtyngden av sitt grunnfjell i fylket og vet at disse går raskt dit vinden blåser. Disse er generelt «mot alt» som myndigheter kommer med, spesielt hvis myndighetene befinner seg utenfor fylket. Ved å ikke støtte forslaget, kunne de miste mange velgere til SP. Det er for mange ordførerkjeder som da settes i spill, og den risikoen tok man selvsagt ikke.

SP sovnet i timen

SP kunne ha lykkes 100 % med sin taktikk om det ikke var det var for noen «bagateller»  SP «overså»: Skulle det vært mening med en folkeavstemninga , måtte den ha kommet før Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017. I stortingsmelding  22 (2015-16) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver, forutsatte nemlig regjeringen at fylkeskommunene tok innbyggerne med på råd. Da sov både SP og Ap i Finnmark fylkesting. Stortinget har som kjent både før og etter stortingsvalget i fjor vedtatt at regionreformen skal gjennomføres.

Kr.F har i tillegg sagt nok en gang klart og tydelig at de står bak regionreformen, og at den skal iverksettes 1.januar 2020. KrF har også sagt at de forutsetter at regjeringen kommer med en konkret oppfølging av Ekspertutvalgets innstilling. Dette utvalget, ledet av professor Terje P Hagen har skissert en rekke statlige oppgaver som kan overføres til de 11 regionene. Tilsammen 5000 årsverk og en budsjettmasse på 23,5 milliarder kr. kan flyttes fra sentral styring i Oslo til regionene. Dette  var noe både SP, AP og SV berettiget kritiserte som mangelfullt da regjeringens innstilling til regionreformen forelå. Regjeringen var for uklar på hvilke statlige oppgaver som kunne flyttes nedover.

SP vil nok derfor støtte en slik desentralisering til slutt og få i både pose og sekk: De får nå velgere som er mot regionreformen, og de får deretter velgere som blir for regionreformen når dette fører til en desentralisering av statlige oppgaver og mer makt regionalt.

Sp lykkes nok med det som er viktigst for dem; Velgerfangst i Finnmark. De vet at velgerne nå er godt orientert om deres standpunkt. Vedum har reist rundt og smilt i fylket, etablert lokallag og kommer nok ganske sikkert til å gjøre et brukbart kommunevalg. I et beiteland av misnøye har han gjødslet dette godt, vel vitende om at han skal høste det han sådde.

Flere SP-lister ved kommende fylkestingsvalg i «Troms og Finnmark»?

Det blir et felles fylkestingsvalg i Troms og Finnmark høsten 2019. Skal SP stille med to lister der de øvrige partiene stiller kun én liste felles for begge fylker? Og hva skal skal SP gå til valg på? Skal de bidra til å utvikle den nordligste regionen i landet til en sterkere og tydeligere stemme overfor regjering og Storting, eller skal de stikke kjepper i hjulene for utvikling i nord og håpe på at de kan hause opp en velgerstemning foran stortingsvalget i 2021?    Det vil jo opplagt være i SPs interesse at samarbeidet mellom Troms og Finnmark mislykkes mest mulig. I motsatt fall vil de øvrige partiene peke på SP og si: Det var jo kun populistiske skremsler dere kom med både før og etter folkeavstemninga i Finnmark.

SP spiller et høyt spill. Vi ser i mange europeiske land at der deler av befolkningen føler seg marginalisert støtter de partier som snakker folk etter munnen og tilbyr lettvinte løsninger. Parodien ble fullkommen da to populistiske partier på hver sin politiske fløy (femstjernersbevegelsen M5S og Ligaen) fant sammen i en felles regjering i Italia for 2 uker siden. Jeg tipper at selv ihuga SP-folk tenkte i sitt stille sinn: «Stakkars Italia».

Tidligere hadde vi et frittløpende populistisk parti i Norge, ledet av Carl i Hagen. Han har nå overlatt stafettpinnen til Trygve Slagsvold Vedum som løper videre til stor applaus  fra de misfornøyde.

FrP er blitt et ansvarlig regjeringsparti slik SV ble det ganske raskt i den rød-grønne regjeringa. Det gir håp om at Stortinget som nasjonens øverste folkevalgte og lovgivende forsamling er i stand til å vedta helt nødvendige reformer for å møte de store utfordringene de neste 30 år; Den store mangelen på kvalifisert arbeidskraft i Norge i takt med avgangen fra arbeidsliv til pensjonstilværelse vil redusere kvaliteten på det kommunale tjenestetilbudet. Da er det ikke mulig å låse fast 200 000 årsverk til å administrere for mange fylkesmenn,  fylkeskommuner og statlige direktorater og organer slik SP tviholder på med støtte fra de struktur-konservative.

Det forstår nok SP også, men for dem er den kortsiktige gevinsten i form av velgere mye viktigere. Finnmark er derfor blitt et viktig beiteland med misfornøyde velgere og en politisk test-lab hvor man kan drive populistiske eksperimenter i storskala.

Det er ikke rart SP takker nei-velgere i Finnmark for tilliten.