«Hva skal man med fiender når man har slike venner?» – eller – Historien om politikere som ikke vil ha makt. Kun frikjøp for å forbli maktesløse.

Hele Norge har denne uka fått bekreftet myten om at de fleste i Troms og Finnmark ikke evner makt og ansvar uten en sterk stat.

Det har vært interessant via web-TV å følge deler av det konstituerende fylkestinget for Norges viktigste region; Troms og Finnmark.

Jeg fikk med meg de nye administrative lederne sin gjennomgang tirsdag av deres ansvar på de enkelte fagområder. Det var et viktig stikkord som gikk igjen: Kompetanse. Skal den nye fylkeskommunen lykkes, må det være tilstrekkelig kompetanse på alle nivå.

Der sliter denne fylkeskommunen allerede i starten. De mangler en rekke fagfolk på mange områder. Og det kan de takke i første rekke sine tidligere fylkespolitikere for.

Der andre fylkeskommuner straks gikk i gang med å rigge sin nye sammenslåtte fylkeskommune og i løpet av gode to år sikre seg tilstrekkelig med fagfolk, rotet spesielt Finnmark sine politikere det til. Ved å utsette valg av fellesnemnd til det var et drøyt svangerskap fram til konstituering, skapte de uro, mismot, uklarhet og liten interesse for søkere utenfra til å våge å søke her nord. Slik hindret flertallet å få inn viktig kompetanse  til regionen vår.

Det er meget alvorlig.

Og det er her vi er i 2019: Stortinget har bestemt at Troms og Finnmark fra 1.1.2020 utgjør en politisk enhet med langt større innflytelse over vår egen utvikling enn noengang før.

Joda. Jeg ser den. Det var ingen god prosess som bidro til en god regionreform. Delvis skyldes det Høyre og Frp som ville fjerne fylkeskommunen. Det skyldtes også at Ap er under streng kontroll av LO i Oslo, og der er de ikke ivrige på å flytte makt og arbeidsplasser ut til regionene. I tillegg gikk SP og SV fra sine opprinnelige posisjoner om å desentralisere makt og myndighet. Noen lukter bedre enn andre hvor vinden blåser, og stemmejakt er forståelig nok for enkelte parti viktigere enn å gjennomføre prinsipielt viktige reformer.

Finnmark fylkeskommune hadde på forhånd bestemt seg for at alt skulle være som før, og gjennomførte verken høringer eller folkeavstemning FØR Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017.

Jeg er helt enig med de som kritiserer rekkefølgen for regionreformens ulike faser. Hadde regjeringen høsten 2013 inkludert V og Krf, vet jeg at en kommunalminister fra et av de partiene vill gjennomført den «ideelle» prosessen: Først måtte regjeringen foreslå hvilke store oppgaver/funksjoner som skulle overføres fra stat til nye regioner – etter forslag fra både kommuner og fylkeskommuner. Deretter skulle det vært gjort et stortingsvedtak om omfanget. Til slutt måtte landet deles i «færre, større og sterkere regioner» – slik SV og V foreslo det i Stortinget.
Jeg tviler sterkt på at at vi hadde endt med flere enn 5-6 (SP foreslo 9 i Stoltenberg-regjeringen, Ola Borten Moe tok til orde for max 7).

Det viktigste er likevel nå at prinsippet om flytting av statlig makt og myndighet til folkevalgt nivå nærmere innbyggerne, nå er sementert. Med unntak av en teoretisk tilbakeflytting av makt til Oslo og staten, vil nok et solid flertall på Stortinget de neste 50-100 år fortsette maktflyttingen ut til regionene.

Men hva sa noen av fylkespolitikerne fra talerstolen – og i intervju med media under konstitueringen denne uka ?

Hold dere fast – for dette er nesten ikke til å fatte kommer fra en fylkespolitikers munn:
«Det viktigste prosjektet for ledelsen er å oppheve tvangssammenslåingen.»

Skjermbilde 2019-11-01 kl. 20.58.47

Ikke bare skal SVs Kirsti Bergstø  og det nye flertallet på fylkestinget slik overta Stortingets myndighet til å vedta nasjonale reformer. En imponerende ambisjon – ikke minst av en som har vært stortingsrepresentant og burde ha noe kjennskap til maktfordelingsprinsippet i Norge – som i andre liberale demokrati.

SV skal altså i tillegg avvikle en sterkere politisk enhet som fremover endelig kan utfordre Stortinget der de gamle fylkestingene knapt ble lagt merke til. Bortsett i lokalmedia under de mange årlige prisutdelinger, festmiddager og løpende rettsaker.

Dette er ekstra interessant med bakgrunn i at SV på Stortinget vedtok å gå i gang med en regionreform og foreslo dette (sammen med Venstre) i 2014:

««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. «

Hvorfor foreslo de dette?

Fordi fylkeskommunen helt siden 1837 har vært politisk impotent: De vil og vil, men får det ikke til.
Stortinget har – med sterke departement og direktorat med sine direktører som premissleverandører nemlig tviholdt på reell flytting av makt fra Oslo til politikere på regional nivå – inntil 2014.

I 177 år har den statlige makta få avgjørende innflytelse på livet i distrikts-Norge.

2014 blir det historisk viktige året Venstre og KrF enstemmig får gjennom det Bondevik-regjeringene (inkludert SP!) la grunnlaget for: Flytting av makt og myndighet slik at regionene kan dra nytte av sine naturressurser og beliggenhet for mer verdiskaping, arbeidplasser og folkevekst.
Dette er både demokratisering og desentralisering. (Og ja, Stortinget burde først vedtatt ALLE oppgavene og deretter struktur! Kritikken mot at det ikke skjedde er helt berettiget! Men det kan repareres av det samme Stortinget.)

Hva gjør SV i dette nye fylkestinget – som kan bli en ny politisk maktfaktor i Norge?

SV vil bygge det ned, demontere makta og skape ny usikkerhet blant de ansatte og slik stoppe vår historiske mulighet til å utvikle den viktigste regionen i Norge!

SVs uklare politikk  fører til  enda mindre fagfolk og kompetanse i nord, og desto mer i de regioner hvor de nå ser at de kan utgjøre en politisk forskjell. Trøndelag og Agder er kommet langt i å etablere gode fagmiljø – og de tiltrekker seg fagfolk.

Til og med Vestland fylkesting der SP i noen dager etter valget ønsket reversering, har lagt det forslaget helt dødt. Nå er dette blitt et populist-prosjekt hvor noen få parti skal forsøke å holde på velgerne  i Troms og Finnmark, samt i Viken fram til stortingsvalget i 2021.

Til alt overmål foreslår SV i fylkestinget nå både et parlamentarisk styringssystem (som de var sterkt i mot før valget),  men også at et ukjent antall partimedlemmer skal bli frikjøpt fra sin vanlige jobb – for å avvikle seg sjøl. Så meningsfullt, da?

Et slikt vedtak der de vil søke Stortinget om å bli fradelt hadde kostet et minimum: Med formannskapsmodellen holder det med å kun møte opp i et fylkesting og gjøre vedtak om å søke om fradeling.

Og 12-13 millioner kroner ville blitt frigjort til flere lærere i den videregående skolen, og til vedlikehold av fylkesveier.
Men SV er altså nå 100 % med på den ferden de var 100 % mot før valget.

Det skal likevel SV ha. De forsto hvor viktig det er at fylkestinget tar opp viktige saker på vegne av innbyggerne. SV foreslo at ambulanse-saken måtte drøftes av fylkestinget. SV ble nedstemt. Dessverre.

Samtidig var dette en naturlig konsekvens av SV, Ap og SP sin egen holdning til å få flyttet makt og myndighet til «færre, større og sterkere regioner».

For hvorfor skal fylkestinget drøfte store helsespørsmål når de samme politikerne ikke vil ha innflytelse, makt og ansvar for helsepolitikk?

Å starte demontering av den regionale makta får en konsekvens:  Oslo-miljøet jubler for støtten fra SV, SP og Ap  til fortsatt økt statlig makt. Og LO i Oslo gir seg i hendene. Sammen med finansnæringa, boligspekulanter og andre som for lenge har levd fett av sentraliseringa.

Derfor er det rett av Nordlys’ Tone Angell Jensen å spørre SV: Hvordan blir det med troverdigheten? 

Flere innlegg om samme sak i linker under her:

——————————————————————————————————————-

Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Reklamer

Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

“Tromsø kommer til å få alt og bestemme alt om Troms og Finnmark blir sammenslått”.

Dette mantraet ble gjentatt til det kjedsommelige fra senhøsten 2017, et drøyt halvår etter at Stortinget omsider vedtok en regionreform. Etter Stortingsvalget sep. 17 startet noen kvinner i Finnmark kampanjen “For Finnmark” – med hovedbase i Vadsø der fylkesadministrasjonen har sine 140 årsverk.

Nå skal det til de fleste finnmarkingers unnskyldning sies at informasjonen om den største demokrati-reformen siden 1837 var svært mangelfull. Finnmark fylkeskommune hadde ingen involverende prosess som tok innbyggerne med på råd. Ingen fylkespolitikere ville at innbyggerne skulle si sin mening FØR Stortinget tok sin avgjørelse i juni 2017 – slik våre fylkespolitikere fikk vite tidspunktet om allerede i 2015!

Heller ikke alle partiene som sto bak det enstemmige Stortingsvedtaket i 2014 om å be regjeringen utrede en regionreform gjorde noen god informasjonsjobb. Tvert i mot. Informasjonesflyten var dårlig og ble kun drøftet av få fylkespolitikere og færre stortingsrepresentanter.

Da SPs Kurt Wikan i februar 2018 fikk forslag fra SPs sentrale strateger om å prøve å avholde en folkeavstemning i Finnmark, gikk Ap rett i fella. SPs hensikt var selvsagt å håpe på et flertall fordi det ville være kun motstandere som ville møte opp. Dermed kunne de ri på den saken fram til kommune- og fylkestingsvalget i høst. For et ansvarlig styringsparti som Ap var dette veien ned i den politiske grøfta.

Noen fylkestingsrepresentanter i Finnmark stilte seg positive til folkeavstemning fordi det ville gi Finnmarks medlemmer i fellesnemnda økt legitimitet, og dermed i sterkere grad påvirke nemndas arbeid.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik ønsket minst 75 % valgdeltakelse for å ha finnmarkingenes entydige råd. Spørsmålet som velgerne skulle ta stilling til var myntet på motstandere av regionreformen. I informasjonen fra fylkesrådmannen til velgerne ble de oppfordret til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen til en fylkeskommune”.

Bestemme!! Altså: En gruppe velgere skal bestemme over Stortinget i en sak Stortinget avgjorde 11 måneder tidligere? Alle med et minimum av samfunnskunnskap ser at det er i strid med Norges politiske styringssystem.

I debatten utover våren hadde “For Finnmark” store kampanjer med følgende skremsler:
” Finnmark vil miste alle 140 arbeidsplasser på fylkesbygget i Vadsø til Tromsø”.
” Tromsø skal bestemme over Finnmark”
” Naturressursene i Finnmark vil bli styrt fra Tromsø”
” Det blir kjøttvekta som rår; Troms og Tromsø får flertall i det nye fylkestinget”.

Noen av oss forsøkte å trenge gjennom støyen og bringe inn fakta i debatten. Det falt på stengrunn. Ikke ulikt når vitenskapsfolk forsøker å forklare sammenhenger i naturen til en som kun har en religiøs synsvinkel på det hun “vet” – av “overbevisning”.

Valgdeltakelsen i den regisserte folkeavstemninga ble kun 58 %, og av disse stemte 87 % nei. Med andre ord: Hver 2.finnmarking hadde sagt nei. (30 300 av 59 600 stemmer).

9.september 2019 har velgerne i Troms og Finnmark sagt sitt i det første fylkestingsvalget for det sammenslåtte og langt sterkere fylket.

Her er resultatet av fylkestingsvalget: Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.05

Som vi ser, har altså fordelingen av mandater mellom de to tidligere fylkene blitt svært jevn. Bortsett fra Rødt og KrF som har alle mandatene fra Troms, er Finnmark godt representert hos de øvrige. To av partiene har sine kun fra Finnmark.

Med 31-26 til Troms kan det se ut som det er et matematisk flertall fra Troms. Som man husker fra debatten om sammenslåing, har både Rødt, MDG og SV sagt at de vil støtte Finnmark i saker hvor Finnmark kan tape til Troms. I så fall er stemmetallene 37-20 til Finnmark!

Men det som styrer det hele er faktisk fylkestingsprogrammet. Og de som skal tolke og forstå dette er fylkesstyret, mens fylkestingsgruppa til slutt avgjør. Velgerne har satt seg inn i programmene må vi anta og disse gir retningen for de kommende 4 år.

Om det fortsatt er noen som tror på skremslene sitert over, kan de nå endelig sove trygt om natta. Det meste blir som før. Bortsett fra her i Nord hvor Norge nå er blitt en politisk sterkere region. Så lenge ikke SVSP, Rødt og muligens Ap vil starte med å demontere den?

Men hvordan gikk det så med Tromsø kommune og by i det hele. Hvis skremslene om at kjøttvekta bestemmer blir oppfylt, skal denne byen ha 1/3 av alle fylkestingsrepresentantene.  Kjøttvekta forteller at antall velgere og innbyggere i Tromsø utgjør 1/3 av alle i Troms og Finnmark. 1/3 av 57 er 19. Fikk Tromsø da 19 mandater?  La oss se på oversikten:
Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.20.png

 Tromsø fikk ikke flertall, de fikk ikke engang de 19 de matematisk kunne hatt.
De fikk kun 10 av de 57 representantene!

Også her ligger skremselet dødt og maktesløs. Finnmarkinger som trodde på spådommen kan igjen sove trygt.

Fylkestingsvalget bekrefter at partiene har opptrådt redelig i valgkampen og ikke minst; De har sikret balanserte fylkestingslister og ikke kjørt noen form for organiserte kampanjer. Med et mulig unntak for Rødt og KrF?

Hva med fremtiden?

Også her har velgerne blitt utsatt for et narrespill i denne valgkampen. Mange velgere tror at dersom Stortingsvalget i 2021 gir en annen regjering, er Troms og Finnmark egne fylkeskommuner med egne fylkesting straks etterpå.

Det er feil.
En evt. deling av en fylkeskommune kan tidligst skje med virkning fra 1.1.2024.

Det betyr at om dette fylkestinget allerede nå gjør vedtak om å sette igang en prosess om deling, vil det gå 4 år før den kan være gjennomført.

Om det er noen politikere som kjenner arbeidsgiveransvaret tynge, er det tvilsomt om de vil utsette de ansatte for enda mer usikkerhet ved å ta enda en kostbar, energitappende og ødende runde – kun for å svekke Norges viktigste region sin langt sterkere politiske rolle.

Inndelingsloven gir kommuner og fylkeskommuner adgang til både å slå seg sammen og til å dele seg. Loven stiller noen krav om å følge prosedyrer, bl.a. å involvere innbyggerne i prosessen. Det er Stortinget som avgjør deling av fylke.

Siden ingen av de drøye 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark har fått uttale seg spesifikt om en deling, er det helt naturlig at de denne gang skal få gjøre det – FØR Stortinget fatter sitt vedtak.

En rådgivende folkeavstemning vil hjelpe fylkestinget til å gi sitt råd til Stortinget.
Som voteringstema kan følgende Ja/Nei-spørsmål brukes:
«Mener du at «Troms og Finnmark» må deles inn i to mindre fylkeskommuner ?»

Et klart råd i en folkeavstemning hvor minst 2/3 deltar  vil selvsagt gi langt større legitimitet for en tilbakeføring til to mindre fylkeskommuner med redusert ansvar og økonomi som konsekvens.

Jeg ser at de gjenværende motstandere av regionreformen ikke ønsker en slik folkeavstemning.

Hvorfor ikke?

Er de redd for at innbyggerne har fått mer kunnskap om de muligheter reformen gir oss i strategisk viktige nord?

Hvis de hadde et prinsipielt standpunkt for et år siden til at innbyggerne må få uttale seg slik fylkespolitikerne forhindret før stortingsvedtaket i juni 2017, bør de ha det samme standpunktet nå.
Er de blitt motstandere av en ny folkeavstemning, vitner det om en redsel for at folket skal mene noe annerledes enn dem.

Det som jeg er sikker på vil hjelpe vår region i langt sterkere grad, er et fylkesting som nå jobber for å få mer makt overført fra staten. De foreløpig 50 oppgavene som fylkespolitikerne skal skjøtte fra 1.1.2020 er en god start, og som må inspirere til å få flere.

Det er en linje SP tidligere har stått for der Ap og SV fortsatt vil at LOs ønske skal følges: Statlig makt skal forbli i Oslo.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Som kjent blir fylkestingsvalget i høst det mest spesielle siden Norge etablerte lokal styring i 1837, altså for 181 år siden!!

Den gang besto “amtstinget” av ordførerne i “herredene”, ledet av “amtsmannen” (i dag fylkesmannen). Også “amtsgrensene” var spikret fram til 1919, da de ble noe justert med samme debatt som i dag om hvor fornuftig det var i forhold til den gamle grensa.

I 1975 fikk vi direktevalgte fylkesting etter en reform som ga fylkeskommunene noe større frihet til å styre, men innenfor lover og forskrifter som detaljstyrte hva politikerne kunne utøve av skjønn. Fylkestinget kunne bl.a. bestemme hvor det skulle være videregående skoler, hvor tannklinikker skulle bygges og hvem som kunne få kulturpris e.l.
Fra valget i 1975 kunne altså velgerne stemme både ved kommunevalg og fylkestingsvalg.

I 2017 vedtar Stortinget den største demokratireformen siden formannskapslovene i 1837. Nå skulle det endelig bli flyttet reell makt fra staten til 11 fylkesting. Der skal folkevalgte nærmere innbyggerne få myndighet til å både planlegge og utvikle fremtiden til innbyggernes beste. Over 50 statlige oppgaver skal ikke lenger avgjøres i Oslo eller hos fylkesmannen, men av innbyggernes egne folkevalgte.

Til tross for berettiget støy i prosessen fram mot vedtaket, ser stadig flere at dette gir langt bedre muligheter enn tidligere. Støyen gikk selvsagt på at både regjering og stortingspartier i for liten grad “solgte inn sitt budskap”. Det gikk også på at noen få fylkeskommuner, deriblant Finnmark ikke involverte innbyggerne før Stortinget skulle fatte sin beslutning.

11 måneder etter at Stortinget hadde avgjort saken slik fylkeskommunene på forhånd var varslet om, ble det arrangert en uautorisert folkeavstemning i Finnmark.

Denne skapte først uberettiget håp fordi velgerne ble invitert til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen” som det het i informasjonen fra fylkeskommunen. Deretter skapte det frustrasjon over å bli lurt til å delta i noe som ikke hadde noen betydning for Stortingets fullt lovlige og legitime vedtak.( Les om lureriet her.)

Det har derfor vært knyttet stor spenning til hvordan velgerne i Troms og Finnmark ville respondere på prosessen og gi uttrykk for det ved kommende fylkestingsvalg. Vil de delta i valget og aktivt påvirke, eller vil de boikotte for å markere mistillit?

Jeg har sett på de to siste meningsmålingen som dekker Troms og Finnmark, regnet ut gjennomsnittet og sett hvilke følger det får på mandatfordeling i det nye fylkestinget.

Videre har jeg sett på hovedargumenter mot sammenslåingen sett med Finnmarks-motstandernes øyne. Kan meningsmålingene gi disse rett i sin frykt?

Mandatfordeling basert på snitt av de to siste målinger i Troms og Finnmark:

I gruppen andre er Nordkalottpartiet antatt å bli størst av de tre som inngår i gruppen Andre, og er derfor tatt særskilt med her.

Den våkne leser har allerede fått med seg hvor jevnt det er mellom de 5 største partiene. Det skal lite til for å endre dette. MDG trenger 160 stemmer for å få et nytt mandat. H og SP har de to siste mandatene.

Den fortsatt våkne leser har allerede sett summeringen av de tidligere fylkenes representanter. Skulle dette bli valgresultatet, ville altså Troms fått 32 og Finnmark 25 av de 57 tingmedlemmene.

Vi hører allerede ropet om at dette beviser at “Troms tar alt” fordi de har et stemmemessig flertall i det nye fylkestinget.

Det er imidlertid ikke slik et fylkesting fungerer. Fylkestinget består av partier som står samlet bak sitt fylkesprogram. Det betyr at man ikke kommer til å få en geografisk deling i fylkestinget som f.eks. Finnmark mot Troms. I 1975 ble fylkestinget for første gang folkevalgt. Her i Finnmark har det hittil ikke skjedd at samtlige fra Øst-Finnmark har stemt sammen på tvers av partiene mot et samlet Vest-Finnmark.

Det kommer heller ikke til å skje i det nye fylkestinget. De som fulgte med under direktesendingene fra fellesnemndas møter i vår så beviset: Det ble ingen votering hvor Finnmark sine 19 stemte mot Troms sine 19. Ulike flertall skyldtes at partiene fant ulike allianser med andre parti.

Sperregrense for fylkestingskandidater

Det er ikke mange velgere som kjenner til den makt de har ved et fylkestingsvalg. De har nemlig lov til å gi tilleggstemmer til kandidater på lista. Og det kan teoretisk sett “snu lista oppned”.

Regelen er grei. Hvis ingen av kandidatene har fått mer enn 8% tilleggstemmer, blir lista slik den var vedtatt av partiets nominasjonsmøte.

Hvis derimot noen av kandidatene får 8% eller flere tillegg-stemmer, rykker de oppover lista. Det betyr at om hver 13. velger har gitt samme person en tilleggstemme, passerer vedkommende alle foran seg som har fått mindre enn 8 % tilleggstemmer. Det er altså mulig at en som står nederst på lista kan havne i fylkestinget!

La oss leke med tanken på at SP-lagene i Finnmark ber sine medlemmer og velgere om å gi samtlige SP-kandidater fra Finnmark en tilleggstemme, mens SP i Troms forholder seg passiv til dette. Videre tenker vi oss at SP får dobbelt så mange stemmer i Troms som i Finnmark.

Med over 8 % tilleggstemmer på finnmarkskandidatene, vil samtlige 13 som SP etter disse meningsmålingen får i det nye fylkestinget være fra Finnmark. Ingen fra Troms!

Dermed vil det plutselig være et flertall på 32 fra Finnmark i det nye fylkestinget!
Betyr det at Finnmark “tar alt” i det nye fylkestinget?

Nei, på samme måte som vist til tidligere, er det partiene som samlet står bak sitt vedtatte fylkestingsprogram. Det er dette programmet som er kontrakten med velgerne. Selv om alle medlemmer i fylkestingsgruppa er fra samme fylke, vil programmet forplikte. Å bryte det er å ødelegge tilliten til partiet, noe som vil skape dype sår og ramme hardt ved neste valg.

Det vil derfor fortsatt ikke bli noen geografisk deling i fylkestinget. Partiledere og fylkespolitikere er for kloke mennesker til å svekke tilliten til demokratiet.

Hva med frykten som ble plantet før «folkeavstemninga»?

Aksjonene ForFinnmark og ForTroms (i sum: MotTroms og Finnmark) med støtte fra et knippe fylkestingspolitikere og stortingsrepresentanter gikk høyt på banen. Det ble laget en fortelling som daglig ble gjentatt av politikere og noen «journalister» i Finnmark. Innbyggerne ble innpodet med følgende fryktelig scenarier fra 1.januar 2020 når Troms og Finnmark var blitt egen region:
1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Etterhvert som tiden gikk, debatten ble mer opplysende enn følelsesbasert og fellesnemnda med like mange fra Troms og Finnmark håndterte dette på klok måte, er frykten redusert.

Likevel: Fortsatt vil de mest ytterliggående holde fast ved skremselsbildet. Og de slipper på 2.år på rad å bli stilt kritiske spørsmål fra de fleste medier i Finnmark. De har fritt kunne fremme sterke påstander – uten å bli avkrevd dokumentasjon.Hvorfor sviktet så mange journalister ?

All makt til Tromsø?

En av de sterkeste skremslene som ble brukt av regionmotstanderne var at Tromsø kommune (og by) ville få all makt over Finnmark (og Troms).

Hva om meningsmålinger ble valgresultat og listene fikk innvalgt sine kandidater i samsvar med lista? Tromsø ville ikke komme ut som noen maktfaktor. Denne tabellen viser hvorfor:

Tromsørepresentanter i det nye fylkestinget

Fra Tromsø kommune vil det altså bli innvalgt 11 av de 57 representantene. Av de 11 kommer 7 fra partiene Ap, H og Frp. Disse har tilsammen 29 representanter i det nye fylkestinget.

Uansett hvordan man snur og vender på det, vil ingen enkeltkommune kunne få noe som helst flertall alene. Dessuten vil partisystemet i det nye såvel som i det gamle hindre at en enkeltkommune skal få fremstå som egen partigruppering.

Dermed bør frykten som ligger i påstanden «Tromsøværinger skal bestemme over Finnmark» en gang for alle være lagt død og maktesløs.

Nei, redaktør. Dine «eksperter» er ikke nøytrale. De vil bare ikke miste sin makt!

Finnmarkens redaktør Anniken Renslo Sandvik har kommentert forslaget om å flytte ansvaret som tidligere lå i Statens Vegvesen over til de nye fylkeskommunene.

Hun skriver bla.: «Flytting av oppgaver fra Statens vegvesen til fylkeskommunen er et godt eksempel på en regionreform uten innhold».

Som belegg for sin påstand bruker hun Vegdirektoratet som sannhetsvitne:
«…vanskelig å se at de mulige positive virkningene ved overføring av veiadministrasjon kan veie opp for risikoen for varige økte kostnader, kompetansetap og redusert kvalitet i oppgaveløsningen.  Statens vegvesen mener derfor at dagens ordning med felles veiadministrasjon bør videreføres.»

Vegdirektoratet har adresse i Oslo og ledes av direktør Terje Mo Gustavsen. Han er en av mer enn 105 statlige direktører som har reell makt i Norge.  Det er den makten som nå er vedtatt av Stortinget skal flyttes fra enkeltpersoner i Oslo/Akershus til folkevalgte i de nye fylkeskommunene. Det kaller vi med andre ord  for demokratisering og desentralisering – av makt, ressurser og stillinger.

Redaktør Sandvik lager et skremmebilde av hvordan veinettet blir i Finnmark når de ansatte  sitter fra 1.1.2020 i de samme kontorene som i dag. Forskjellen er at de da ledes av en leder som er ansatt i fylkeskommunen, ikke staten.
Redaktøren beskriver at en kjøretur langs en skrapet og brøytet Europavei fra Vadsø til Båtsfjord, kan ende på en uhøvlet, igjenføket vei fra Tanabru.

Nå tror jeg bilistene har opplevd dårlig vedlikeholdte statlige veier og tilsvarende meget godt vinter-vedlikeholdte fylkesveier – uten at det skal være et argument mot staten som veiansvarlig.

Det viktigste her er at det er våre folkevalgte som skal sette veistandarden, og de ansatte som skal følge dette opp. Det er ikke lenger en statlig veidirektør og hans regionveisjefer som skal sitte med  avgjørelsesmyndighet. En regionveisjef er aldri på valg og kan følgelig ikke stilles til ansvar. Det kan kun våre fylkespolitikere. Og det er poenget med vårt representative demokrati.

Fra 1.januar 2020 er det fylkespolitikerne som endelig har totalansvaret for 80 % av den samla veimassen i Norge. Da har de det administrative ansvaret for planer, utbygging, drift og vedlikehold. Dette skjer altså hele 10 år etter at Stoltenberg II-regjeringen i sin regionreform fikk overført 44 000 km riksveier over til fylkeskommunen – uten at det fulgte med verken penger eller makt.

Dette har den nåværende regjering nå fått på plass. Og legg merke til det: Som et enstemmig Storting  i 2014 ønsket en sterk regionreform, var det også et enstemmig Storting som sa følgende i vedtak 838 i juni 2017:
««Stortinget ber regjeringen sørge for at regional veiadministrasjon, som har ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene, overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå.»

Til tross for dette klare vedtaket stritter vegdirektøren i mot. Hvorfor?

Selvsagt fordi han i likhet med andre statlige direktører misliker en regjering og et storting som tar fra de makt og privilegier og sprer denne makta utover landet. I alle år har de klart å få Stortinget til å la de fortsatt beholde makta. I 2017 mannet Stortinget seg opp og valgte heller demokratisering av samferdselspolitikken.

I følge vegdirektøren er det 4000 – 4500 ansatte som jobber med fylkesveier i Statens Vegvesen. Disse vil da bli overført til fylkeskommunen og få en lokal arbeidsgiver.

Disse stillingene kan ikke lenger sentraliseres til Oslo slik vi gjennom 30 år har passivt måtte godta gjort av statlige direktører i Oslo (skatteetaten, fiskeridirektorat, Posten,politiet,  NAV, BUF-etat osv). Det har skjedd under skiftende regjeringer som ikke har hatt myndighet til å gripe inn.

Disse drøye 4000 jobber ikke med selve drift og vedlikehold. Det er satt av til entreprenører som Mesta og andre. De jobber altså kun administrativt.

Til sammenligning har Nye Veger AS 125 ansatte for å administrere riksveiutbygging for over 130 mrd. kroner!!

Og kronen på verket for Vegdirektoratet: De kjøper inn konsulenttjenster for over 600 mill. kr årlig for å administrere fylkesveinettet!!

Finnmarkens redaktør ser ut til å være låst på autopilot. Kan det være fordi fylkesadministrasjonen og Vadsø Ap lenge har presset henne ? Hun har  oppsiktsvekkende nok ikke hatt et godt ord å si om regionreformen, og synes ikke å forstå at dette handler om demokratisering og desentralisering av makt og myndighet.

Hva som er verre: Hun er redaksjonelt ansvarlig for en avis som i 2018 ikke torde å stille den politiske ledelsen i Finnmark verdens enkleste tre spørsmål:

1) Hvordan kan dere påstå at Stortingsvedtaket er ulovlig når dere sjøl tre ganger ba Stortinget ta en endelig avgjørelse i juni 2017?

2) Hvis dere mente dere ikke var blitt hørt, hvorfor innkalte dere ikke (slik Troms gjorde) til fylkesting etter at regjeringens forslag til løsninger i Nord-Norge forelå 5.april 2017 ?

3) Og hvorfor ba dere ikke Stortinget om mer tid for å arrangere en folkeavstemning FØR Stortinget skulle gjøre sitt varslede vedtak i juni 2017?

Jeg godtar at redaktøren er under sterkt press fra avisas utgiversted og Aps strukturkonservative tillitsvalgte der. De har vært vant med å styre avisa i den tiden da naboen i øst het Sovjet-unionen og i årene etter oppløsningen av kommunistregimet.

Jeg hadde likevel et håp om at hun i dette årtusen ikke skulle løpe Oslo-maktas ærend slik hun gjør når hun bruker den statlige vegdirektøren som sannhetsvitne mot en politisk ønsket regionreform som flytter reell makt til Troms og Finnmark.

Finnmark – under Solberg eller Putin?

«Finnmark er det einaste fylket som har grense mot Russland, og ein statleg politikk som provoserer befolkninga i grenseregionen vil, utilsikta, kunne lette arbeidet for andre makters etteretningsteneste.»

Dette skriver tidligere sentralstyremedlem i SP gjennom 8 år og professor ved det UiT, Nils Aarsæther 29 desember i nordnorskdebatt.no om regionreformens virkninger.

Sagt i klare ord: På grunn av regionreformen kan nå finnmarkinger lettere la seg verve til å utføre tjenester for Russland.

Jeg måtte la avisinnlegget ligge i noen dager før jeg leste det på nytt. Er dette mulig å påstå ? Er det noen som virkelig mener at det finnes noen finnmarkinger som vil svikte sitt fedreland fordi landets nasjonalforsamling – Stortinget – følger grunnloven?

Samtidig har tdl. redaktør i Finnmarken, nå redaktør i E24 Dine Penger, Gard L. Borch Mikalsen et innlegg hvor han stiller spørsmål ved den type fakenews som er oppstått  i nord. Han viser konkret til en konspirasjonsteori in spe fra Torill Olsen hvor hun antyder  at et lite folketall i Øst-Finnmark gjør dette til en buffersone for en evt. militær konflikt mellom NATO og Russland.

Nylig vedtok Stortinget at det skal være tillatt med dobbelt statsborgerskap for norske statsborgere. SP og AP gikk i mot. Per Olav Lundteigen deltok i den offentlige debatten med bl.a. følgende mistenkeliggjøring:
« Hvor vil disse med dobbelt statsborgerskap ha sin lojalitet den dagen Norge er i en konflikt?»

Flertallet på Stortinget hadde sin tillit til at folk med norsk statsborgerskap som oppholder seg i Norge har sin lojalitet til Norge.

La oss derfor følge litt videre dette som både Aarsæther, Aksjonsgruppas Torill Olsen og SP hevder:

Vil både de opprinnelige «russiske finnmarkinger» samt de i underkant av 51 % finnmarkinger som aktivt stemte nei til regionreformen heretter  arbeide for en russisk overtakelse av Finnmark?
Begrunnelsen må i så fall være at når Stortinget gjør sin grunnlovbegtemte plikt til å fatte vedtak, også om nasjonale reformer som er flertall i Finnmark er mot, vil vi få det alternativt langt bedre under styring fra Moskva?

Leserne vil nok riste på hodet. Vi er finnmarkinger og vi er nordmenn, og vi har langt mer til felles med Troms og det liberale demokratiet i Norge enn med det russiske regimet. Og vi er fortsatt for å opprettholde de mellommenneskelige relasjonene over landegrensene i nord.

Skjermbilde 2018-11-18 kl. 21.55.03Jeg er overbevist om at det vil tjene alle å akseptere at Stortinget 8.juni 2017 med 96 mot 73 stemmer gjorde et grunnlovsgyldig vedtak om å flytte statlig makt, myndighet og arbeidsplasser fra statlige direktører i Oslo til folkevalgte regionale organ.

Min henstilling til SP vil være: Slutt med denne svartmalinga for kun å skape misnøye og deretter høste velgere. Dere vet at regionreformen betyr at også vi i nord får anledning til å bestemme der staten bestemte tidligere. Dere vet også at det aldri vil bli vedtatt å oppheve sammenslåing av noen  av de 11 nye regionene. Dere driver kun velgerfrieri basert på et narrespill. AP kommer ikke til å vedta slik oppheving på sitt landsmøte i 2021, og SP kommer ifølge Vedum i et direktesendt intervju i desember,  heller ikke til å stille ultimatum om dette for å bli med i en evt. ny regjering etter 2021.

Troms og Finnmark blir ikke splittet. Det er langt mer sannsynlig at de blir del av et samlet og sterkere Nord-Norge.

Sp sin kyniske populisme bygger på skremsler og misnøye. Den er ytterst farlig fordi den forsterket mismot, pessimisme og fremtidsfrykt i Norges viktigste region; Troms og Finnmark.
Men regionmotstanderne går langt over streken når de vagt antyder at finnmarkinger vil foretrekke  å heller støtte Russland framfor Norge på grunn av regionreformen.

Flere innlegg om regionreformen og SP:

20.11.2018: Ti gode og 3 dårlige grunner for regionreformen

04.09.2018: Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

06.06.2018:  Finnmark – Senterpartiets beiteland og test-lab for populisme

Hvorfor vil Ap og Sp delta i fellesnemnda nå?

Denne uka er det fylkesting i Finnmark. Også i 2018 skal fylkestinget diskutere seg sjøl som del av en større region. Det har fylkestinget gjort i 2015, 2016 og 2017 også.

Stortingsvedtaket ble gjort 8.juni 2017 med 96 mot 73 stemmer. De partiene som var i mindretall lovet sine velgere før valget at dette «overgrepet» mot norske fylkeskommuner måtte velgerne gjøre noe med. Det var likevel ikke viktig nok for velgerne, og det nye Stortinget sto fast ved vedtaket om regionreformen.

Mange trodde at virkeligheten innhentet både Finnmark Ap og Finnmark Sp da Stortinget behandlet et Dok8-forslag fra Ap 10.desember 2017.

Forslaget lød:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om at den vedtatte tvangssammenslåingen av fylkeskommunene Finnmark og Troms til én region oppheves, og at de to fylkeskommunene består som i dag.»

Forslaget ble nedstemt av det nye Stortinget (som altså ble valgt i september 2017).

Likevel, noen i Finnmark var lite fornøyd. Motstanden var særlig sterk i Vadsø som huser fylkesadministrasjonen med sine 140 årsverk. Ikke minst på fylkeshuset var det mange som opplevde den nye regionen som en trussel. Helt forståelig; den organiserte skremselspropagandaen fortalte at alle disse arbeidsplassen skulle til Tromsø.

Dårlig samarbeidsklima mellom Troms og Finnmark. Hvorfor?

Forhandlingene mellom Troms og Finnmark kom i gang senhøsten i fjor og fortsatte inne i 2018. Dessverre var forhandlingsutvalget skjevt sammensatt. Fra Troms stilte et fylkesråd med fem «administrative politikere», fra Finnmark folkevalgte fra fylkestinget. Det måtte gå som det gjorde. Der fylkesrådene fra Troms var fulltidsansatt, var det kun to politikere fra Finnmark som hadde dette som heltidsbeskjeftigelse. De siste vil alltid føle seg «svakere» og ikke likeverdige.

Det skaper ikke noe godt klima for forhandlinger. Hvis man i tillegg oppfatter en smule mannlig arroganse fra den sterkeste gruppen, skaper dette lite energi. Gardermoen-avtalen ble riktignok inngått 15.februar – mest fordi en troverdig tidligere stortingsrepresentant og justisminister som Knut Storberget hadde ansvaret for meglingen.

Avtalen innebar at fellesnemnda skulle ha 36 medlemmer med fordeling 19-17 og at både politisk ledelse og administrativ ledelse skal ha hovedkontoret i Tromsø.

Da fylkesordføreren vendte tilbake til Vadsø, ble hun erklært som «nyttig idiot» av tdl. fylkesrådmann i Finnmark fylkeskommune og gruppeleder for Ap i Vadsø kommunestyre.

Like etterpå fant SP i sin visdom at fylkestinget kunne bestemme over et stortingsvedtak dersom man arrangerte en folkeavstemning et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!.

Folkeavstemning et år for sent

Finnmark AP med Helga Pedersen som hærfører kastet seg på Sp-toget selv om Ap ikke har programfestet folkeavstemninger. De følte de måtte. Hvis SP ble alene om forslaget, kom AP til å tape stort i kommende lokalvalg. Det ville også bety at Helga Pedersen ville tape ordførermuligheten i Tana og Wenche Pedersen i Vadsø.Årsmøtet i Finnmakr Ap gikk med på det.

Fylkestingets flertall vedtok i sitt marsmøte å avholde en folkeavstemning i mai. I Finnmark trodde de  fleste motstanderne av sammenslåing at dette var en mulighet til gjøre om Stortingets vedtak.

IMG_5266

Aksjonsgruppa mot regionreformen kjørte nå en massiv kampanje sammen med flere «journalister»  i fylket. Følgende påstander ble jevnlig repetert for å påvirke motstanderen til å delta i folkeavstemninga:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Og for å krydre det hele, viste man til at det var «110 mil fra Harstad til Vadsø med reiser gjennom to andre land» for å komme til motsatt sted i den nye regionen. Som om det er noen som må kjøre den strekningen for å få utført en fylkeskommunal tjeneste – like lite som om man må kjøre fra Hasvik til Vadsø. Det er ikke én innbygger som har behov for personlig oppmøte i fylkeshuset.

Våren 2018 begynte noen å spinne på påstander om at Stortingsvedtaket var ugyldig.
Påstandene om ulovlighet var flere, og de ble endret og ulikt vektlagt underveis.

I folkeavstemninga som velgerne fikk flere purringer på for å delta i, valgte 58 % av velgerne å delta. Av disse svarte 87 % nei som forventet. Dette innebar at 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt har sagt nei til en sammenslåing – som Stortinget allerede hadde vedtatt 11 måneder tidligere!

IMG_1635I juni i år skulle fylkestinget velge medlemmer til fellesnemnda, og det ble satt fram forslag om navn. Fylkesordføreren valgte da å godta et forslag om at fylkestinget IKKE skulle gjøre det de var pålagt etter lov, og forslagstillerne fikk dermed ikke stemt. Finnmark hadde fortsatt ikke valgt sine 17 medlemmer av ei fellesnemnd på 36.

Dagen etter endrer statsråd Mæland forskriften slik at Troms skal ha 19 og Finnmark 9 i fellesnemnda. Som statsråd er hun pålagt å gjennomføre Stortingets vedtak. Hun håpet derfor at Troms ville stille opp i nemnda alene slik at den ble beslutningsdyktig. Det takket Troms nei til så lenge ingen fra Finnmark møtte.

På neste fylkesting i oktober fikk fylkestinget beskjed om at saksbehandlinga i juni var i strid med lovverket.  Men flertallet ville fortsatt ikke la fylkesordføreren velge medlemmer slik opposisjonen fremmet navneforslag på.

Under samme fylkesting fremmet SPs Wikan forslag om å innlede en rettslig prosess, men trakk det rett før avstemning. Likevel trodde flertallet at forslaget ble beholdt og ba derfor adm. om å utrede det videre.

Til tross for at forslaget ble trukket og ikke eksisterte lenger, har fylkesrådmannen likevel kjøpt inn tjenester fra advokatfirmaet Kluge som naturligvis har anbefalt å ta rettslige skritt – med en rekke forbehold.

Fellesnemnda – eller ny trenering gjennom rettslig prosess?

Denne uka skal Finnmark fylkesting derfor både ta stilling til fellesnemnda og til evt. rettslig prosess.

Finnmark Ap har som ventet landet på at de vil være ansvarlig etter et styrevedtak i fylkespartiet. Til grunn for det lå en avtale mellom fylkespartiene i Troms og Finnmark.
Det er første gang på snart et år at det har vært en bevegelse i det anstrengte forholdet mellom de to fylkeslaga, noe som skaper tvil om de er i stand til å stå sammen i det nye fylkestinget fra 1.1.2020.

Troms og Finnmark Ap innser at Stortinget har myndighet til å treffe beslutninger om nasjonale reformer. De har også innsett at et søksmål ikke har noe for seg. Den eneste klare ulovligheten som kan dokumenteres er at verken innbyggere, kommuner eller næringsliv i Finnmark er blitt hørt i fylkeskommunens prosess.

Problemet er at av 14 fylkeskommuner som gjennomførte slik høring høsten 2016, var det ikke departementet som sto bak. Det var fylkeskommunene sjøl!
I Finnmark valgte altså politikerne å ikke høre på sine innbyggere før Stortingsvedtaket skulle gjøres forsommeren 2017.

Sp har brukt regionreformen for alt den er verdt som stemmesanker. Sp vet at alle reformer i et samfunn vil møte ulike former for motstand. Det vil for de fleste reformer være flere som er mot endringer enn som er for. Det er menneskets natur vi snakker om. Den amerikanske psykologen Maslow illustrerte menneskets behov i en pyramide.

Skjermbilde 2018-12-11 kl. 09.49.34

Maslows behovspyramide

Nederst og viktigst er de rent fysiologiske behov for å overleve; nok mat, væske, søvn, (energipåfyll). Deretter kommer trygghet, forutsigbarhet, beskyttelse, sikkerhet.
En reform vil for mange være forbundet med mindre forutsigbarhet og mindre trygghet.

Populistiske parti vil spille på denne uforutsigbarheten. Velgere som er utrygge fordi de blir skremt til å frykte fremtiden, søker etter de som kan love at ingenting endres og alt blir som før.

Men nå i desember kommer også SP i Finnmark fram til en ny erkjennelse: Stortinget har gjort et vedtak i juni 2017. Vi har fått et nytt storting etter siste valg, men de holder fast ved reformen. Ved to anledninger de siste 12 måneder har SP lagt inn forslag i Stortinget om å reversere dette. Det ble nedstemt i desember i fjor og selvsagt ble det nedstemt også i desember i år. Det er de samme partiene som sto samlet bak reformen i forrige stortingsperiode som i denne. V og KrF har kjempet på plass dette, og H og Frp har gitt seg på å nedlegge fylkeskommunen på en betingelse: Færre regioner = økt maktoverføring fra stat og nærmere folket som vil merke konsekvensene av vedtak, og skal kunne påvirke de.

Dette er noe også SV på Stortinget har støttet gjennom dette fellesforslaget fra Venstre og SV i stortingsbehandlinga av Dok8-forslaget fra Venstre i februar 2014:

«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»

Dersom Finnmark Ap har vendt tilbake som et styringsparti slik vi husker det fra tidligere,  kommer fylkestinget torsdag i denne uka til å velge medlemmer til fellesnemnda – hvor også Ap,Sp og SV vil ønske å delta for å sikre mest mulig av Finnmarks interesser.

Men det er naturlig å kreve en fellesnemnd med like mange medlemmer fra hver fylkeskommune fordi samarbeidsklimaet nå må bygges opp fra dagens minusgrader til en langt mer behagelig temperatur.

Skal fylkestinget gå til domstolene for å få dømt Stortinget?

Fylkestinget kommer også til å vedta å ikke gå rettens vei for å få prøvd lovligheten av Stortingets vedtak.

I flg. Finnmark Dagblad 19.januar i år har Finnmark fylkeskommune vært gjennom 17 rettslige prosesser, noe som har påført fylkeskommunen store økonomiske forpliktelser.

En rettsak mot staten vil være et stort tapsprosjekt for Finnmark fylkeskommune. Sjansen for å vinne gjennom synes minimal. Retten skal altså bli overbevist om at det ble begått et brudd på Inndelingsloven som har hatt avgjørende betydning for selve vedtaket 8.juni 2017.

Vedtaket Stortinget gjorde er opplagt politisk vedtak. Det betyr at partiprogram og prinsipprogram ligger til grunn for de vedtak partiene gjør internt og i prosessen mot et endelig vedtak. Er det noen som i fullt alvor mener at domstolene skal avgjøre om partiene har rett til selvstendige politiske meninger?

Det finnes land i verden som har en slik tekning, men de blir stadig færre.

Så kan man innvende at Stortinget som vedtar lover, også må følge dem. Det er et relevant argument. I denne saken er det blitt hevdet ulovligheter – men påstanden kom ikke før  i 2018.

I 2017 var det ingen – verken i Stortinget, Sametinget eller fylkestinget som påsto at Inndelingsloven ikke var fulgt. Det var over 20 jurister blant stortingsrepresentantene i juni 2017 under behandlingen av regionreformen. Ingen av disse påtalte brudd på Inndelingsloven!! Hvordan er det mulig?

Kan det være av den enkle grunn at det likevel ikke var ulovlig og at vedtaket dermed er gyldig?

Ap og Sp; Fra protestparti til ansvarlig styringsparti?

Som denne gjennomgangen viser har Finnmark Ap og Finnmark SP (med SV som slep) vandret fra å spille på misnøye og å være lite konstruktive til nå å godta at Stortinget har gjort et gyldig vedtak.

Nedsiden av dette er at Finnmark har tapt et år med tid på å finne de gode og fremtidsrettede løsninger. Det sier seg selv at med det tidspresset fylkespolitikerne i både Troms og Finnmark har, får vi ikke bedre løsninger.

Både regjeringen og stortingsflertallet har forutsatt at det skal tas spesielle hensyn til Øst-Finnmark og Vadsø. Det er opplagt nødvendig. Nå er de ansatte garantert sine stillinger ut 2024. Men det vil opplagt måtte bli noen reduksjoner for å frigjøre lønnsmidler til bl.a. videregående skole, tannhelse, bibliotekdrift og utgifter til rutetilbud og veivedlikehold.

Det er svært viktig at det politiske miljøet i alle kommuner (Øst-Finnmark regionråd) samler seg straks for å hjelpe fellesnemnda med innspill på hva som vil styrke Øst-Finnmark og Vadsø.

Det er opplagt at en reduksjon av 30 årsverk fra 2025 i Vadsø får langt større konsekvenser enn for Tromsø. 30 årsverk spiller liten rolle i Tromsø med 76 000 innbyggere, men en betydelig rolle i Vadsø med under 6 000 innbyggere. Fylkeskommunen utgjør en hjørnesteinsbedrift i Nord-Varanger.
Derfor må kommende reduksjoner i all hovedsak tas i Tromsø.

Nå vil det komme nye oppgaver fra staten som medfører årsverk overført til fylkeskommunene. Fellesnemnda må derfor som prinsipp følge stortingsflertallet uttrykte vilje til at Øst-Finnmark og Vadsø må tas spesielt hensyn til ved fordeling av de nye stillingene. Den positive nettovirkninga av arbeidplasser skal merkes forholdsvis mye bedre i Øst-Finnmark og andre regionsenter i nord, og minst i Tromsø. Tromsø kommune går uansett for egen maskin framover med alle tunge miljø som allerede er lagt der.

Vadsø fortsetter som fylkeshovedstad

Siden Vadsø blir hovedadressa for det nye fylkesmannsembetet fra 1.januar, blir Vadsø fortsatt å regne som fylkeshovedstad i Troms og Finnmark. Troms blir derimot det naturlige geografiske regionsenteret for Troms og Finnmark.

Et så sterkt regionsenter som dekker 1/3 av befolkningen må vise tilbakeholdenhet i krav om oppgaver. Det er kun for de virkelig store oppgavene der det i dag er kun en sentraladministrasjon i Oslo som skal «klones» i 11 tilsvarende at Tromsø og andre byer over 20 000 innbyggere er store nok til å sikre og beholde spisskompetanse.

For alle de øvrige oppgavene må disse – som Venstre fikk gjennomslag for i Stortinget  -fordeles på alle regionsentra. Og vi har flere av dem i hver av fylkene.

Fra nå av starter arbeidet med å styrke Norges nordligste og viktigste region. Det ligger i kortene at området som grenser mot en supermakt må være i vekst for å forvare Norges legitime interesser. Dette gjelder i særlig grad i Øst-Finnmark.

Regionreformen vil derfor være det som kan gi en lenge etterlengtet vekst i nord!

 

Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

I fjor nevnte ingen noe om ulovlig stortingsvedtak. I år er dette blitt hyppig hevdet av motstanderne av regionreformen. Hva skjedde?

Bakgrunn:

Det har det siste halve året blitt påstått at Stortinget har gjort et ulovlig og ugyldig vedtak om sammenslåing av Troms og Finnmark til en fylkeskommune.
Det er en alvorlig påstand. I et liberalt demokrati som vårt hviler tilliten på at landets lover følges og ikke brytes. Det vil være et dramatisk tillitsbrudd dersom Stortinget som lovgiver bryter landets lover når de fatter vedtak i viktige saker.

Det er all grunn til å undersøke dette nærmere. Heldigvis er ikke dette komplisert juss, og bl.a. har professor Eivind Smith på pedagogisk vis forenklet og gjort jussen forståelig. Allmenheten med leseferdigheter ser hva som står i lovverket, og vi kan forholde oss til hva som er faktum i saken. Ut fra det er det absolutt mulig å ha en kvalifisert mening hvorvidt påstandene om ulovlighet bygger på beviselig faktum, og at påstått ulovlighet har hatt avgjørende betydning for Stortingets vedtak.

Etter å ha lest alle innlegg fra flere professorer i offentlig rett i leserinnlegg eller intervju og deretter lest hovedpoengene («Avslutning» – se kopi under) til aksjonen ForFinnmark under den åpne høringen i Stortinget 6.november,

IMG_8372

Oppsummerende del av notat til kommunalkomiteens høring 6.11.18 (side 3)

oppfattes påstandene om ulovligheter slik:

1) Det er ikke tatt noe lovlig initiativ til en prosess som kan ende i en sammenslåing ( brudd på Inndelingslovens § 1  og § 8)

 2) Det er ikke laget noen utredning om konsekvenser for Finnmark ved en sammenslåing  med Troms,evt også Nordland) (brudd på § 9)

3) Finnmark har ikke fått uttale seg og er altså ikke blitt hørt før stortinget fattet sitt vedtak i juni 2017 (brudd på § 9)

4) Sametinget er ikke blitt hørt før Stortinget fattet sitt vedtak (brudd på § 9)

5) Det er ikke foretatt høringer av innbyggere eller andre i Finnmark (brudd på § 10)

I det følgende vil jeg gå gjennom de fem påstander om ulovlighet basert på de faktum vi i dag kjenner til, og som kan dokumenteres. Jeg vil også forklare de aktuelle lovparagrafer. Jeg legger ved dokumentasjonen (kopi eller link) i teksten.


Påstand 1) Det er ikke tatt noe lovlig initiativ til en prosess som kan ende i en sammenslåing ( brudd på Inndelingslovens § 1  og § 8)

Under høringen i Stortinget 6.11.18 påsto aksjonsgruppa ForFinnmark at stortingsvedtaket må være ulovlig fordi Finnmark fylkeskommune ikke hadde tatt noe initiativ til en sammenslåing:

IMG_5516.JPG

Øverste del av side 1 i notat fra ForFinnmark

Her sies det i klartekst at det i alle andre fylker har vært «en god og demokratisk prosess i arbeidet med å sammenslå fylker». For Finnmark og Troms satte «imidlertid departementet fylkeskommunenes demokratiske og juridiske rettigheter til side».

Til slutt konkluderer ForFinnmark nederst på s. 1 med at «Finnmark tok altså ikke noe initiativ til en fylkessammenslåing»:

IMG_0472

Nederste del av side 1 i notat fra ForFinnmark

Betyr dette at vedtaket dermed er ugyldig?

Alle departement har et stort korps av erfarne jurister. Før en regjering igangsetter en sak for stortingsbehandling, er det drøftinger internt om rammene som lovverket setter. Å sette igang noe uten å avklart dette vil være uhørt og utilgivelig. Det er å invitere Stortinget til å kaste regjeringen.

Bestemmelsen i Inndelingslovens § 8 regulerer innbyggeres, grunneieres, næringsdrivendes, kommunestyrets, fylkestingets og departementets initiativrett.

Bestemmelsen inneholder derimot ingen nærmere regler om Stortingets initiativrett. I de spesielle merknadene til bestemmelsen er dette kommentert slik: «Stortinget kan, som øvste nasjonale myndigheit, ta opp saker av eige tiltak», jf. Ot. prp. nr. 41 (2000–2001) s. 99.

Det var nettopp dette som skjedde gjennom oppfølging av et representantforslag i Stortinget i februar 2014. Regjeringen ble pålagt å utrede en regionreform inkludert struktur (grenser). Stortinget tok dermed et initiativ, noe som selvsagt landets øverste folkevalgte organ må ha rett til og har rett til slik Odelstinget har lagt til grunn under lovbehandlinga i 2001.

Svar på påstanden: Ja, det er tatt et lovlig initiativ for å kunne sammenslå Troms og Finnmark.


Påstand 2) Det er ikke laget noen utredning om konsekvenser for Finnmark ved en sammenslåing  med Troms, evt. også Nordland) (brudd på § 9)

Etter inndelingsloven § 4 skal Stortinget fatte vedtak om sammenslåing av fylker. Stortinget må derfor forholde seg til de regler loven anviser for god saksbehandling.
Lovens kapittel III (§§ 8-11) inneholder nærmere bestemmelser om saksforberedelsen.

I §9 3.ledd heter det: «Kommunale, fylkeskommunale og statlege forvaltningsorgan skal gi nødvendige opplysningar og i rimeleg utstrekning medverke ved saksførebuinga, etter oppmoding frå den som gjer utgreiinga.»

Finnmark fylkeskommunes administrasjon hadde fått med seg Stortingets initiativ til sammenslåinger ved behandling av representantforslaget om region 2.juni 14. Fylkesrådmannen foreslo bl.a. følgende til fylkespolitikerne våren 2015:

«8. Alle avklaringer som gjelder det folkevalgte regionale nivå må skje parallelt med tilsvarende avklaringer knyttet til kommunestrukturen, jamfør Stortingets forutsetning av 2 juni 2014. Med dette som utgangspunkt ber fylkestinget om at Regjeringen i den stortingsmeldingen som fremmes våren 2015 gir sin vurdering av de prinsipper som ligger i dette vedtaket.
9. Prosessen med å vurdere eventuelle endringer av det regionale folkevalgte nivået bør starte i det enkelte fylke i 2015 med siktemål om vedtak i fylkestingene høsten 2016.»  (se hele dokumentet 25.03.15 Prinsipper-for-et-regionalt-folkevalgt-nivå )

I oppstartsbrevet fra statsråd Sanner 2.juli 2015 ba han fylkeskommunene om å medvirke slik at Stortinget våren kunne gjøre vedtak. Sanner skriver bl.a. dette om tidsplanen:

«Jeg vil våren 2016 legge fram et forslag for Stortinget om oppgaver og funksjoner til nytt regionalt folkevalgt nivå, i tråd med Stortingets ønske, jf. Innst. 333 S (2014–2015).

Kommunene skal fatte vedtak om sammenslåing innen 1. juli 2016. Jeg oppfordrer fylkes­kommunene til å fatte vedtak om strukturendringer på regionalt nivå i løpet av høsten 2016.

Regjeringen planlegger å fremme forslag til Stortinget om ny kommunestruktur og ny region­struktur våren 2017. Sammenslåingene som blir vedtatt av Stortinget, vil som hovedregel tre i kraft 1. januar 2020, etter kommune- og fylkestingsvalget høsten 2019

Fylkestinget i Finnmark har behandlet sak om regionreform fire ganger:

1. Mars 2015: FT-sak nr. 1/15 Prinsipper for et regionalt folkevalgt nivå. Fylkestinget vedtok i denne saken «at oppgaver skal overføres fra det regionale statlige nivå (fylkesmannen) til det regionale folkevalgte nivå (fylkeskommunen) og at Finnmark må bestå som eget fylke».

2. Desember 2015: Melding nr. 9/15 – Regionreformen og Finnmark. Meldingen var en orientering til det nye fylkestinget om historikken i regionreformen.

3. Juni 2016: FT-sak nr. 18/16. Fylkestinget vedtok følgende: «Finnmark fylkesting ber fylkesordføreren fortsette nabosamtalene med Troms- og Nordland fylkeskommuner. Det legges fram en sak for fylkestinget innen utgangen av 2016».

4.Fylkestinget i Finnmark endte denne prosessen med nabosamtaler, utredninger og konklusjon 7.desember 2016. Da hadde Finnmark fylkeskommune oppfylt sine forpliktelser i Innd.lovens § 9 2.ledd ved å «gi nødvendige opplysningar og i rimeleg utstrekning medverke ved saksførebuinga, etter oppmoding frå den som gjer utgreiinga.» slik fylkestinget var orientert om i mars 2015 og i samsvar med «oppmodinga» fra Sanner juli 2015.

Det var en solid utredning som var gjort. Tilsammen 101 sider med grundige utredninger etter nabosamtalene lå til grunn da fylkestinget 7.12. 2016 i sak 38/2016 gjorde et valg mellom disse 3 alternativene som var utredet av fylkesrådmannen:

1. Dagens Finnmark fylke består som egen region

2. Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms (tiltakssonen)

3. Finnmark og Troms fylker slås sammen til en region

I debatten kom det forslag om å fortsette samtalene med både Troms og Nordland (én region), men dette ble nedstemt.

Det ble til slutt vedtatt med stort flertall (25-10) å gå inn for pkt. 1.

Videre ble det vedtatt i samme sak to viktige punkt:

  • Statens regionale inndeling må etableres i samsvar med inndelingen til folkevalgte regioner
  • Generalistprinsippet må beholdes

Statens regionale inndeling er Troms og Finnmark fra 1.1.2019. Generalistprinsippet betyr at alle fylkeskommuner må være store nok i folketall for å kunne ha tilstrekkelig økonomi og kompetanse til å ta hånd om de samme oppgaver. Her har Finnmark fylkesting fått medhold gjennom Stortingsvedtaket om regionreformen.

Fylkestinget ble i samme sak 38/2016  Regionreformen. Vurdering av ulike alternativer for Finnmark igjen informert om at Stortinget skulle fatte et endelig vedtak våren 2017.

I Kommunaldepartementets  oppsummering og vurderinger av fylkeskommunenes utredninger (Prop 84S 2016-17), er også Finnmark og Troms sin saksbehandling tatt inn – på lik linje med de øvrige fylkeskommuner. Også her utreder departementet nærmere noen problemstillinger basert på Finnmark fylkestings saksbehandling.

Departementet vurderer to av de tre alternativene som flertallet i Finnmark fylkesting hadde stemt over, og også det som et mindretall hadde stemt for (Nord-Norge).

      1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
      2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering
      3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.

Samtidig foreslo departementet at man kunne utsette valget for Nord-Norge fram til våren 2018. Det motsatte alle tre nordnorske fylkeskommuner seg i møte i  Nordnorsk råd 26.april -17. Stortinget valgte derfor å følge deres ønske om samtidig behandling med de øvrige fylkeskommuner i juni 2017.

Til grunn for Stortingets behandling lå altså departementet samlede utredning og forslag. Av alle fylkeskommuner var det kun Rogaland, Møre og Romsdal samt Nordland som fikk sitt primærønske oppfylt jfr vedtak i fylkestingene. For alle de andre ble det foreslått endringer fra departementet i Prop 84 S., endringer som til slutt ble vedtatt i juni 2017.

Finnmark har medvirket sterkt til denne utredningen for sin egen del og har vært bevisst at de skulle sluttføre dette med en konklusjon innen utgangen av 2016. Deretter har departementet med bakgrunn i arbeidet fra bl.a. Finnmark vurdert og foreslått to av de samme mulige løsninger i Nord-Norge som Finnmark fylkesting vurderte i desember 2016.

Svar på påstand 2: Det er laget flere utredninger i saken som angår evt sammenslåing av Finnmark (og Troms). Lovkravet er dermed oppfylt.


3) Finnmark har ikke fått uttale seg og er altså ikke blitt hørt før stortinget fattet sitt vedtak i juni 2017 (brudd på § 9)

Finnmark fylkesting har ved fire anledninger behandlet regionreformen inkludert sluttbehandlinga i des. 2016. Finnmark har sjøl hatt hånden på rattet og gjort nødvendige utredninger om konsekvenser ved evt. sammenslåinger.

Da regjeringens innstilling forelå 5.april 2017 (prop 84S), var Finnmark fylkeskommunes vedtak og vurderinger tatt med. Utover dette oppsummerte regjeringen sin utredning for alle fylkeskommuner.

For Finnmark særskilt er dette utredet i egne pkt 4.18 og 5.1, samt i 5.3.9.

Alle fylkeskommuner kunne nå innkalle til nytt fylkesting dersom de ville påvirke Stortinget. Det var kun Troms fylkeskommune som gjorde dette, og gikk i eget fylkesting 24.april -17 nå inn for et samlet Nord-Norge som primærstandpunkt. Finnmark valgte å avstå fra å uttale seg på nytt!

Både Nordland, Troms og Finnmark var i møte med kommunalminister Sanner 19.april der han ville drøfte et mulig lenger løp for å finne en løsning for Nord-Norge. Alle tre fylkeskommuner sa nei og ba om å få avgjort saka i juni 2017.

Det samme gjorde Nord-Norsk Råd (der alle tre fylkeskommunene i Nord-Norge var representert) på sitt møte 26.april -17 da de behandlet regjeringens forslag (Prop 84S).
Stortinget etterkom kravene fra Nordland, Troms og Finnmark og avgjorde saken 8.juni 2017. Hva annet kunne Stortinget gjøre etter et slikt samstemt krav fra nord?

Svar på påstand 3: Finnmark har i likhet med de andre fylkeskommunene fått anledning til å uttale seg og ble hørt før Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017.


Påstand 4) Sametinget er ikke blitt hørt før Stortinget fattet sitt vedtak (brudd på § 9)

Også dette er en meget alvorlig påstand. Har kommunaldepartementet helt bevisst unnlatt å konsultere Sametinget i et spørsmål av nasjonal interesse som regionreformen vitterlig er?

Jeg har fått innsyn i dokumenter fra Sametinget som viser en omfattende korrespondanse mellom Sametinget og Kommunaldepartementet. Sametinget har utarbeidet tre «Interesse-notat» i prosessen. Disse er brukt for å avklare Sametingets interesser i tilknytning til regionreformen, og var del av konsultasjonene mellom Sametinget og Kommunaldepartementet. Sametinget har vært spesielt opptatt av språk, kultur og kulturminnevern og ikke administrative grenser.

I tillegg har Sametinget også vært invitert av Troms fylkeskommune til et møte 23.august 2016 i Tromsø som oppfølging av fylkestingenes vedtak om nabosamtaler i Troms og Finnmark.

Regjeringen skriver 5.april 2017 dette i sitt forslag til regionreform (Prop 84 S):
«Departementet har konsultert Sametinget om tiltak i proposisjonen som kan påverke samane direkte, jf. Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget. Sametinget har i tillegg fått høve til å gje innspel i arbeidet med proposisjonen. I konsultasjonane blei det konstatert semje om omtale og dei fleste tiltaka i proposisjonen som gjeld ivaretaking av samiske perspektiv.»

Sametinget deltok også den offentlige høringen på Stortinget 2.mai 2017. Der bekreftet sametingsråd Lars Filip Paulsen at departementet har konsultert Sametinget både om kommunereformen og regionreformen.

Da komiteen behandlet regjeringens forslag 1.juni, sa flertallet dette:
«Flertallet er opptatt av at en ny regioninndeling i Nord-Norge skal skje på en måte som ivaretar samiske interesser i de tre nordligste fylkene. Derfor er flertallet fornøyd med at departementet har gjennomført konsultasjoner med Sametinget i forbindelse med denne proposisjonen.»

Sametinget hadde altså ikke noe kritisk å bemerke til verken prosessen, til Prop 84 S eller til at Stortinget gjorde sitt vedtak om sammenslåingene fra 19 til 11 fylkeskommuner 8.juni 2017.

I september 2017 var det nytt valg til Sametinget. Da skjedde det noe ganske spesielt. Noen av de innvalgte representanter fra Finnmark engasjerte seg mot den vedtatte sammenslåingen av Troms og Finnmark. Her var det åpenbart sametingspolitikere som ikke hadde forstått sin rolle som medlem av et kollegium for hele landet. De valgte imidlertid å bruke sitt verv som folkevalgt til å så tvil om stortingsvedtaket ved å ta på seg «Finnmarkshatten». De viste til at Sametinget ikke hadde fått anledning til å drøfte særskilt sammenslåingen av Troms og Finnmark.

Jeg vet at reaksjonene i både Troms og Finnmark hadde blitt ganske krasse dersom Sametinget som et nasjonalt folkevalgt organ hadde lagt seg opp i fylkestingenes selvstendige behandling av alternative sammenslåinger i 2016. Sametinget var den gang ledet (og er det fortsatt) av en sametingspresident som var bevisst rollen til Sametinget.

Svar på påstand 4:Sametinget er blitt konsultert underveis og hørt om regionreformen.


Påstand 5) Det er ikke foretatt høringer av innbyggere eller andre i Finnmark

Det er en riktig påstand.

Finnmark fylkeskommune valgte  i sin prosess å ikke sende saken ut på høring slik 14 av 19  fylkeskommunene gjorde. De 14 sendte ut på høring en status for hvor ulikt langt de var kommet i prosessen. Med unntak av 3 fylkeskommuner valgt flertallet i alle å konkludere annerledes enn høringsnotatet.
Ingen av fylkeskommunene valgte å avholde folkeavstemning.
Hvorfor ikke?

Inndelingslovens § 10 sier at «Kommunestyret bør innhente innbyggjarane sine synspunkt på forslag til grenseendring. Høyringa kan skje ved folkerøysting, opinionsundersøking, spørjeundersøking, møte eller på annan måte.»

Regelen er en bør-regel. Det følger av merknaden til bestemmelsen i Ot. prp. nr. 41 (2000–2001) s. 74 at kommunen ikke har plikt til å grunngi hvorfor høring av innbyggerne ikke blir iverksatt.
På s. 37 i Odelstingsproposisjonen står det at fylkeskommunen ikke er omfattet av § 10.
Det hindrer likevel ikke at fylkeskommunene kunne gjøre som alle kommuner gjorde; sjekket stemningen blant sine innbyggere.

Nesten et år (!!)  etter at Stortinget i juni 2017 hadde gjort sitt endelige vedtak slik fylkeskommunene allerede i 2015 ble varslet, avholdt Finnmark en folkeavstemning hvor 50,8 % av velgerne svarte nei til en sammenslåing.

Disse velgerne var da motivert av informasjon fra Finnmark fylkeskommune. Der sto det innledningsvis: «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylkes skal slås sammen med Troms fylke?»

Velgerne ble kontaktet via flere sms fra fylkeskommunen med påminning om fristen for avstemning. Likevel deltok kun 58 % av velgerne.

IMG_5266

Flere av fylkestingsrepresentantene ønsket riktignok en slik høring for å gi Finnmark sine medlemmer i fellesnemnda en sterkere støtte og legitimitet, ikke fordi det skulle være bindende.
De var tydelig i sin forståelse av hvordan det norske demokratiet fungerer. Stortinget er etter grunnlovens § 49 det øverste folkevalgte organ. Og det er tillagt Stortinget å avgjøre i denne type spørsmål.

Svar på påstand 5: Det ble ikke foretatt høring av innbyggere eller andre i Finnmark.


Oppsummering:

Jeg oppsummerer med å ta utgangspunkt i For Finnmark sin skriftlige avslutning under høringen 6.nov. 18:

IMG_2670

Som jeg har dokumentert over,  bygger de fire første påstandene på feil faktum. Den femte er korrekt; det ble ikke foretatt høringer  – fordi Finnmark fylkeskommune sjøl valgte å ikke gjennomføre slike.

Dersom det var departementet som var ene og alene ansvarlig for hele prosessen, utredninger, nabosamtaler og høringer vil man juridisk kunne si at manglende høring kan ha hatt avgjørende betydning for Stortinget sitt vedtak siden høringer ikke var gjennomført i bl.a. Finnmark. Ansvaret for høring hadde også Finnmark fylkeskommune ene og alene for våre innbyggere. De benyttet seg ikke av det. Og det synes tvilsomt at det hadde noen betydning for et flertall på Stortinget.

Stortingets avgjørelse ble derfor tatt med medvirkning fra 2015-2017 av samtlige fylkeskommuner (inkl. Finnmark) og i samsvar med lovbestemte krav.

Samtlige fylkeskommuner fulgte også samme mal for prosess og avga sine svar innen 2016 slik tidsplanen forutsatte. I tillegg valgte Troms fylkesting (som den eneste av samtlige fylkeskommuner) å behandle regjeringens forslag (Prop 84 S) 24. april. Nord-Norsk råd som består av medlemmer fra Nordland, Troms og Finnmark  behandlet også regjeringens forslag i møte 26.april og ba om at saken ble ferdigbehandlet i juni 2017.

Verken Nordland eller Troms fylkeskommuner har påstått at Stortinget har gjort et ulovlig og ugyldig vedtak slik ledende fylkespolitikere  i Finnmark fylkesting påstår. Hvorfor ikke? De burde gjort det ettersom også de har fått samme behandling som Finnmark!
Når de ikke gjør det, er det selvsagt fordi de ser at Stortinget har gjort et politisk vedtak man selvsagt kan være uenig i – uten at vedtaket dermed er ugyldig.

IMG_7510

Til slutt:
Professor Eivind Smith sa under høringen (kommer fram i notatets innledende del avbildet innledningsvis) noe både interessant og viktig i vurderingen av lovlighet: For de andre fylkeskommunene hadde departementet «da også lagt opp til en  god og demokratisk prosess i arbeidet med å sammenslå fylker, og gjennomførte stort sett dette på en god måte».

Det er underlig å lese slikt når vi vet at Finnmark gjennomførte samme prosess som de øvrige gjennom nabosamtaler, egne utredninger og konkluderte slik de andre også gjorde innen 2016. Men i kun Finnmarks tilfelle er dette likevel å betrakte som en ulovlig fremgangsmåte? Dette henger ikke på greip.

Jeg sitter igjen med følelse av at  den gode professor Smith skaffet seg litt for stor fallhøyde i sommer med den gang å akseptere feil faktum . Hans kritikk fra i sommer om at et ikke-utredet benkeforslag førte til en sammenslåing, ble ikke gjentatt under høringen. Selvsagt ikke, det var ikke lenger grunnlag for en slik påstand (en påstand som fortsatt lever blant regionmotstanderne i Finnmark!).

Smith fremsto merkelig passiv i høringen , tok forbehold om han kjente godt nok til de andre fylkeskommunenes prosesser og ville ikke anbefale søksmål. Når man leser alt dette i sammenheng, skjønner man nok mer om hvorfor.

Han oppfylte nok muligens aksjonsgruppas hensikt med å bruke han som talsmann:Her møter komiteen en professor i offentlig rett som taler vår sak, ikke aksjonens advokat som kun brenner for sitt barndoms fylke.  Komiteen vil nok være mest lydhør overfor en professor.

Men selv det endrer ikke faktum i denne saken.

 


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

12.11.18: Finnmark har ikke sagt ja til å gå til rettsak mot staten

20.11.18   10 gode og 3 dårlige grunner for en regionreform i nord