«Hva skal man med fiender når man har slike venner?» – eller – Historien om politikere som ikke vil ha makt. Kun frikjøp for å forbli maktesløse.

Hele Norge har denne uka fått bekreftet myten om at de fleste i Troms og Finnmark ikke evner makt og ansvar uten en sterk stat.

Det har vært interessant via web-TV å følge deler av det konstituerende fylkestinget for Norges viktigste region; Troms og Finnmark.

Jeg fikk med meg de nye administrative lederne sin gjennomgang tirsdag av deres ansvar på de enkelte fagområder. Det var et viktig stikkord som gikk igjen: Kompetanse. Skal den nye fylkeskommunen lykkes, må det være tilstrekkelig kompetanse på alle nivå.

Der sliter denne fylkeskommunen allerede i starten. De mangler en rekke fagfolk på mange områder. Og det kan de takke i første rekke sine tidligere fylkespolitikere for.

Der andre fylkeskommuner straks gikk i gang med å rigge sin nye sammenslåtte fylkeskommune og i løpet av gode to år sikre seg tilstrekkelig med fagfolk, rotet spesielt Finnmark sine politikere det til. Ved å utsette valg av fellesnemnd til det var et drøyt svangerskap fram til konstituering, skapte de uro, mismot, uklarhet og liten interesse for søkere utenfra til å våge å søke her nord. Slik hindret flertallet å få inn viktig kompetanse  til regionen vår.

Det er meget alvorlig.

Og det er her vi er i 2019: Stortinget har bestemt at Troms og Finnmark fra 1.1.2020 utgjør en politisk enhet med langt større innflytelse over vår egen utvikling enn noengang før.

Joda. Jeg ser den. Det var ingen god prosess som bidro til en god regionreform. Delvis skyldes det Høyre og Frp som ville fjerne fylkeskommunen. Det skyldtes også at Ap er under streng kontroll av LO i Oslo, og der er de ikke ivrige på å flytte makt og arbeidsplasser ut til regionene. I tillegg gikk SP og SV fra sine opprinnelige posisjoner om å desentralisere makt og myndighet. Noen lukter bedre enn andre hvor vinden blåser, og stemmejakt er forståelig nok for enkelte parti viktigere enn å gjennomføre prinsipielt viktige reformer.

Finnmark fylkeskommune hadde på forhånd bestemt seg for at alt skulle være som før, og gjennomførte verken høringer eller folkeavstemning FØR Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017.

Jeg er helt enig med de som kritiserer rekkefølgen for regionreformens ulike faser. Hadde regjeringen høsten 2013 inkludert V og Krf, vet jeg at en kommunalminister fra et av de partiene vill gjennomført den «ideelle» prosessen: Først måtte regjeringen foreslå hvilke store oppgaver/funksjoner som skulle overføres fra stat til nye regioner – etter forslag fra både kommuner og fylkeskommuner. Deretter skulle det vært gjort et stortingsvedtak om omfanget. Til slutt måtte landet deles i «færre, større og sterkere regioner» – slik SV og V foreslo det i Stortinget.
Jeg tviler sterkt på at at vi hadde endt med flere enn 5-6 (SP foreslo 9 i Stoltenberg-regjeringen, Ola Borten Moe tok til orde for max 7).

Det viktigste er likevel nå at prinsippet om flytting av statlig makt og myndighet til folkevalgt nivå nærmere innbyggerne, nå er sementert. Med unntak av en teoretisk tilbakeflytting av makt til Oslo og staten, vil nok et solid flertall på Stortinget de neste 50-100 år fortsette maktflyttingen ut til regionene.

Men hva sa noen av fylkespolitikerne fra talerstolen – og i intervju med media under konstitueringen denne uka ?

Hold dere fast – for dette er nesten ikke til å fatte kommer fra en fylkespolitikers munn:
«Det viktigste prosjektet for ledelsen er å oppheve tvangssammenslåingen.»

Skjermbilde 2019-11-01 kl. 20.58.47

Ikke bare skal SVs Kirsti Bergstø  og det nye flertallet på fylkestinget slik overta Stortingets myndighet til å vedta nasjonale reformer. En imponerende ambisjon – ikke minst av en som har vært stortingsrepresentant og burde ha noe kjennskap til maktfordelingsprinsippet i Norge – som i andre liberale demokrati.

SV skal altså i tillegg avvikle en sterkere politisk enhet som fremover endelig kan utfordre Stortinget der de gamle fylkestingene knapt ble lagt merke til. Bortsett i lokalmedia under de mange årlige prisutdelinger, festmiddager og løpende rettsaker.

Dette er ekstra interessant med bakgrunn i at SV på Stortinget vedtok å gå i gang med en regionreform og foreslo dette (sammen med Venstre) i 2014:

««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. «

Hvorfor foreslo de dette?

Fordi fylkeskommunen helt siden 1837 har vært politisk impotent: De vil og vil, men får det ikke til.
Stortinget har – med sterke departement og direktorat med sine direktører som premissleverandører nemlig tviholdt på reell flytting av makt fra Oslo til politikere på regional nivå – inntil 2014.

I 177 år har den statlige makta få avgjørende innflytelse på livet i distrikts-Norge.

2014 blir det historisk viktige året Venstre og KrF enstemmig får gjennom det Bondevik-regjeringene (inkludert SP!) la grunnlaget for: Flytting av makt og myndighet slik at regionene kan dra nytte av sine naturressurser og beliggenhet for mer verdiskaping, arbeidplasser og folkevekst.
Dette er både demokratisering og desentralisering. (Og ja, Stortinget burde først vedtatt ALLE oppgavene og deretter struktur! Kritikken mot at det ikke skjedde er helt berettiget! Men det kan repareres av det samme Stortinget.)

Hva gjør SV i dette nye fylkestinget – som kan bli en ny politisk maktfaktor i Norge?

SV vil bygge det ned, demontere makta og skape ny usikkerhet blant de ansatte og slik stoppe vår historiske mulighet til å utvikle den viktigste regionen i Norge!

SVs uklare politikk  fører til  enda mindre fagfolk og kompetanse i nord, og desto mer i de regioner hvor de nå ser at de kan utgjøre en politisk forskjell. Trøndelag og Agder er kommet langt i å etablere gode fagmiljø – og de tiltrekker seg fagfolk.

Til og med Vestland fylkesting der SP i noen dager etter valget ønsket reversering, har lagt det forslaget helt dødt. Nå er dette blitt et populist-prosjekt hvor noen få parti skal forsøke å holde på velgerne  i Troms og Finnmark, samt i Viken fram til stortingsvalget i 2021.

Til alt overmål foreslår SV i fylkestinget nå både et parlamentarisk styringssystem (som de var sterkt i mot før valget),  men også at et ukjent antall partimedlemmer skal bli frikjøpt fra sin vanlige jobb – for å avvikle seg sjøl. Så meningsfullt, da?

Et slikt vedtak der de vil søke Stortinget om å bli fradelt hadde kostet et minimum: Med formannskapsmodellen holder det med å kun møte opp i et fylkesting og gjøre vedtak om å søke om fradeling.

Og 12-13 millioner kroner ville blitt frigjort til flere lærere i den videregående skolen, og til vedlikehold av fylkesveier.
Men SV er altså nå 100 % med på den ferden de var 100 % mot før valget.

Det skal likevel SV ha. De forsto hvor viktig det er at fylkestinget tar opp viktige saker på vegne av innbyggerne. SV foreslo at ambulanse-saken måtte drøftes av fylkestinget. SV ble nedstemt. Dessverre.

Samtidig var dette en naturlig konsekvens av SV, Ap og SP sin egen holdning til å få flyttet makt og myndighet til «færre, større og sterkere regioner».

For hvorfor skal fylkestinget drøfte store helsespørsmål når de samme politikerne ikke vil ha innflytelse, makt og ansvar for helsepolitikk?

Å starte demontering av den regionale makta får en konsekvens:  Oslo-miljøet jubler for støtten fra SV, SP og Ap  til fortsatt økt statlig makt. Og LO i Oslo gir seg i hendene. Sammen med finansnæringa, boligspekulanter og andre som for lenge har levd fett av sentraliseringa.

Derfor er det rett av Nordlys’ Tone Angell Jensen å spørre SV: Hvordan blir det med troverdigheten? 

Flere innlegg om samme sak i linker under her:

——————————————————————————————————————-

Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Reklamer

Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre Stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

Regionreformen –  den største demokratireformen i moderne tid i Norge måtte selvsagt få sine motstandere. Det er opplagt at staten ikke ønsker å miste makt og ressurser. Å flytte ut statlig skjønn fra byråkrater i hovedsak Oslo-området til regionpolitikere i resten av landet får konsekvenser. Når 5000 årsverk og 23 mrd. kr blir spredt på de nye regionene, setter Oslo-makta i gang sitt arbeid for å hindre dette. Hele utviklinga av det norske demokratiet har vært en kamp mellom et sterkt sentralt embetsverk og «vi andre».

Å utvikle et demokrati er en krevende prosess.
I 1837 fikk Norge formannskapslovene som ga en mindre krets med herrer med bart og stemmerett anledning  til å velge lokale representanter for å styre lokaldemokratiet. Dette ga mindre makt til statens embeter.
I 1884 ble parlamentarismen tvunget gjennom ved at et Venstreflertall (fortsatt herrer) på Stortinget  tvang regjeringen til å lyde Stortinget (parlamentet), ikke kongen(embetsverket).

For 105 år siden nådde Norge en ny milepæl da Venstre og Ap sørget for at også kvinnene fikk allminnelig stemmerett. I et land med politisk makt noe skjevt fordelt mellom  kommuner, fylkeskommuner og stat var det opplagt en historisk viktig begivenhet.

Etterpå har det meste gått seg til med små justeringer i oppgaver og grenser. I 1993 vedtok Stortinget en kommunelov som erstattet to særlover for hhv kommuner og fylkeskommuner. Et viktig prinsipp ble innført: Skille mellom politikk og administrasjon (tdl. «lokalt embetsverk»). Der administrasjonssjefen eller rådmannen tidligere kunne legge fram forslag i folkevalgte organ, var det nå kun politikere som kunne det.

Hvorfor? Fordi velgerne skal kunne ansvarliggjøre politikere. De kan ikke velge inn en rådmann og heller ikke stemme vedkommende ut. Det kan de med ordfører og de andre folkevalgte.

(Ironisk nok er det i dag fortsatt liten bevisshet om dette blant politikere i en rekke mindre kommuner. Flere ordførere tillater at «rådmannens forslag» blir tatt opp til votering  uten at dette formelt fremmes av en ansvarlig politiker!)

Etter at kommuneloven ble vedtatt, dukket det opp to nye debatter. Den ene gikk på om 2.linjetjenesten (tjenester som tar seg av somatiske og psykiske helseplager) skulle fortsatt være et fylkeskommunalt ansvar, eller om staten skulle overta det. (I 2002 ble sykehusene overført til statlige foretak). Den andre gikk på om regionene skulle få mer myndighet og slik sterkere påvirke sin egen utvikling.

Skjermbilde 2018-08-23 kl. 10.26.01

Hvorfor en regionreform?

Kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) så behovet for en reform som kunne gi økt makt og myndighet til regionene. Bondevik I-regjeringa oppnevnte derfor i 1998 et Oppgavefordelingsutvalg som skulle se på om det var behov for å endre på oppgavefordelingene mellom de 3 forvaltningsnivåene kommune, fylkeskommune og stat. De vurderte 4 hovedalternativer:

1. Landsdelsmodellen: 5-7 landsdelsregioner, større ansvarsområde og direkte valg til politisk styringsorgan

2. Utviklingsmodellen: 10-15 regioner, styrking av den regionale utviklingsrollen og direkte valg

3. Samarbeidsmodellen: 10-15 regioner, styrking av den regionale utviklingsrollen, overføring av spesialisthelsetjenesten til staten og indirekte valg

4. Tonivå-modellen: Dagens fylkeskommune avvikles og det innføres en forvaltningsordning basert på to nivåer, stat og kommune.

I sin innstilling til Stortinget da NOUen ble behandlet skrev regjeringen bl.a.:
«Skal en styrking av den regionale utviklingsrollen bli reell, vil det etter Regjeringens syn forutsette at de regionale organer får større myndighet over de beslutninger som har direkte betydning for den regionale utviklingen. I forhold til dagens organisering vil det innebære at det regionale nivået får et tyngre ansvar for og innflytelse over regional samferdsel, regional planlegging og arealdisponering, regionale miljøoppgaver, regionale landbruksoppgaver, tilrettelegging for næringsutvikling og bygdeutvikling samt regionale kulturoppgaver.»

Bondevik II-regjeringen lovet etter en interpellasjon fra Inge Ryan(SV) i 2002 å opprette en “distriktskommisjon”.  Den ble opprettet i 2003 med 5 av 15 medlemmer fra Troms og Finnmark, bl.a. lederen Johan Petter Barlindhaug.

NOU 2004:19

Her starter dette årtusen sin store regionreform

Kommisjonen skulle legge fram forslag til hvordan den langvarige sentraliseringa skulle snus ved å gi regionene økt innflytelse over egen utvikling. Rapporten forelå som NOU 2004:19 – Livskraftige distrikter og regioner. Deretter startet arbeidet med regionreformen, noe Erna Solberg som kommunalminister fikk ansvaret for uten at hun kom så langt før valget i 2005.

Da KS i 2003 starta sitt arbeid for å få overført statlige oppgaver til færre, men sterkere regioner var også Finnmark og Troms enig om at det var viktig. KS kjørte et prosjekt de kalte “Sterke regioner – forslag til ny regioninndeling av Norge” (KOU2004:1)

KOU 2004:1

Kommuner og fylkeskommuner ønsker sterke regioner

Stoltenberg-regjeringen tok et godt tak i dette fra 2005, og statsministeren sjøl var meget engasjert. Han så to utfordringer som kunne løses: Økt demokratisering på regionnivå ved overføring av statlig oppgavemyndighet. Færre administrative enheter for å ikke låse for mange til administrasjon når behovet fra 2030 tilsier langt flere fagansatte i bl.a. kommunale omsorgstjenester, helse og oppvekst.

SP i Stoltenberg I: 9 regioner

Daværende kommunalminister Åslaug Haga mente 7-9 regioner var mulig. Reformen endte med et mageplask i 2009. Det eneste betydelige resultat var at riksveiene ble overført til de 19 fylkeskommunene – uten at det fulgte med tilsvarende penger.

Haga ble i ettertid spurt om hvorfor det ikke ble den reformen som alle egentlig ønsket. Hun svarte at når Stortinget ikke har vilje til dette, så går det slik.

Venstre tok i 2014 opp saken på nytt og fikk flertall på stortinget om å få vurdert en regionreform. Sammen med KrF fikk de H og Frp å legge bort sin programpost om å fjerne det regionale politiske nivå. I bytte mot dette skulle H og Frp bidra til at staten skulle overføre makt, myndighet, arbeidsplasser og økonomi til regionene, men færre i antall. De antydet 10 – altså flere enn SP hadde arbeidet for i den rød-grønne regjeringa.

I 2017 var alle prosesser gjennomført, seriøse fylkeskommuner hadde utredet konsekvensene for sin egen del og konkludert med om de ville slå seg sammen og evt. med hvem. På grunnlag av dette gjorde Stortinget deretter et vedtak i juni som innebar at fra 1.1 2020 ville det være 11 regioner i Norge. Nord-Norge ble delt i to fordi både Finnmark og Nordland ønsket å være alene. Dessverre.

Solberg: 11 regioner

I august 2018 er vi altså svært nær målet med den største demokratireformen i Norge i moderne tid. Men motstandere av regionreformen finnes det fortsatt.  Oslo har fått uventet støtte fra Sp og fra Finnmark – av alle!

Fylkesordføreren i Finnmark fylkeskommune skriver følgende i Nordlys 21.8.18 og gjentar det i nytt innlegg dagen etter:

“Boikotter Finnmark fylkesting stortingsvedtak? Nei. Vedtaket har ikke latt seg gjennomføre. Vi har forsøkt. Tro meg. “

Hvis vi skal tro på henne må hun straks forklare følgende: Hvorfor nektet hun da å møte i fellesnemnda som Mæland vedtok i forskriften fra april -18?

Inndelingsloven (vedtatt av også SP og Ap i 2001) tilsier at en fellesnemnd bør avspeile folketallet i de kommuner eller fylkeskommuner som skal slås sammen. Troms har 162 000 innbyggere, Finnmark 76 000. Med 27 medlemmer i fellesnemnda ville Troms fått 18, Finnmark 9.

Fellesnemndsjokket

Mæland valgte til manges overraskelse at nemnda skulle bestå av 36 medlemmer, 19 fra Troms og 17 fra Finnmark. Her kom Mæland Finnmark tydelig i møte på fylkespolitikerne i Finnmark sin berettigede  kritikk: En fellesnemnd med skjev sammensetting oppleves som at makta skal ligge i Troms. Det skaper ihvertfall ikke noe godt grunnlag for å jobbe sammen.

Mælands forskrift med 19-17-fordeling  var åpenbart for alle en helt ny og langt bedre posisjon for Finnmark, noe som skapte frustrasjon i den politiske ledelsen i Troms. Der hadde nemlig representanter for MDGSV og Rødt i Troms sagt at de ville bidra til en jevnere fordeling av administrative ressurser mellom Vadsø og Tromsø. De var ikke interessert i å “rane” Finnmark. Hvis nemnda opptrådte rent geografisk under avstemningene, ville Finnmark i så fall hatt 20 stemmer, Troms 16.

Men verken fylkesordfører eller flertallet i Finnmark fylkesting forsøkte å gjennomføre stortingsvedtaket. De valgte å boikotte både stortingsvedtak og fellesnemnd!

Men motstandere av regionreformen finnes det fortsatt.  Oslo har fått uventet støtte fra Sp og fra Finnmark – av alle!

Og ikke nok med det: Fylkesordføreren nektet et betydelig mindretall i Finnmark fylkesting å velge sine medlemmer til fellesnemnda uten å vise til hjemmel for det!

Vi vil så gjerne tro henne i at hun og flertallet har forsøkt. Men vi vet at dere ikke forsøkte. Tvertimot har dere hindret et slikt forsøk på deltakelse! Det er alvorlig.

Enden på visa kan bli at regionreformen gjennomføres fullt ut i de øvrige regionene, mens Troms og Finnmark mister muligheten til å politisk styring på andre viktige samfunnsområder enn videregående skole, tannhelse og noe samferdsel. Det vil være et tilbakeslag for demokratisk utvikling i nord.
Men kanskje målet helliger middelet for de som mener Finnmark “er så spesiell at vi må spesialbehandles”?

Skremselspropaganda knuser kunnskap

Finnmark fylkesting med fylkesordføreren i spissen har hatt et betydelig ansvar for å informere om hva reformen faktisk innebærer.  De valgte en annen strategi:

Fylkespolitikere og aksjonsgruppa gjentok skremslenes følgende 6 punkter i aviser og sosiale medier slik at de etterhvert ble “sannheter”:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Deretter feiget de ut når de ble utfordret på å begrunne påstandene. På toppen av det hele  inviterte fylkesordføreren  alle frustrerte finnmarkinger som var skremt opp av dette til å gi uttrykk for sin frykt.  Løsningen ble en velregissert “folkeavstemning” etter forslag fra – stortingsrepresentant Lundteigen i SP!!

For å være sikker på at flest mulig deltok ved denne digitale klagemuren, sendte fylkesadministrasjonen i Vadsø også flere purre-SMS til oss som ikke hadde stemt. Altså: Full kontroll på regien mot et forventet resultat.

Resultatet ble nesten som forventet: 50, 8 % av de manntallførte velgerne svarte nei.  Finnmark ble  delt i to. Det er altså dårlig politisk håndverk i Finnmark som har splittet befolkningen og laget unødig splid i nord.
Og nå tror alle motstandere av denne regionreformen at folkesavstemninga skal stå over et stortingsvedtak?
Altså, 30 300 velgere i Finnmark som stemte nei av totalt  60 000 velgere/76 000 innbyggere skal altså avgjøre en helt nødvendig nasjonal reform Stortinget har etterlyst siden slutten av 1970-tallet?

Er det rart noen og enhver rister på hodet på en slik manglende forståelse for det representative demokrati Norge har valgt – innenfor våre landegrenser, inkludert vårt fylke.

Det finnes en løsning på den gordiske knute:

Jeg håper inderlig ikke at det er mitt fylke Finnmark som skal ødelegge en etterlengtet regionreform for resten av Norge. Og jeg håper også at Troms ikke skal bli skadelidende fordi et flertall av politikere i Finnmark hittil har vært mest opptatt av navlen sin  enn av å utvikle kompetanse, næringsliv og gode offentlige tjenester i Norges viktigste region: Troms og Finnmark.

En region som kunne blitt langt sterkere om Nord-Norge sto samlet slik Troms foreslo. Men dette satte Finnmark og Nordland seg mot. Fordi de er så spesielle?

Dyktige politikere leter alltid etter gode og bærekraftige løsninger og de finner dem.

Her er et forslag – helt gratis:
Tromspolitikere med solide politiske baller går en runde med seg sjøl, demonstrerer en politisk klok raushet som skaper tillit og tilbyr en fellesnemnd med like mange fra hver av partene! Troms må da gjerne få lederen i nemnda siden de har demonstrert større vilje til fremdrift og til å ta større ansvar for de nye oppgavene som alle regioner skal få. Finnmark møter selvsagt fulltallig og prosessen er på skinner igjen.

Sinnet roer seg, smilene avløser bitre ansikt og det nye fylkestinget møtes neste høst som en konstruktiv politisk forsamling.  Den er halvt om halvt fordelt med politikere fra Troms og Finnmark som vet at sammen står vi sterkere og som er innvalgt på fylkestingsprogram som peker framover for hele regionen.

Regner med at fylkesordfører Vassvik  er enig i forslaget, siden hun vil vi skal TRO hun har forsøkt å få dette til. Dette handler nemlig om TROverdighet. Og hennes troverdighet har hun dessverre hengt i en meget tynn tråd nå.

Men hun har som øverste politiske leder i Finnmark  fortsatt sjansen til å bevise sin påstand om at hun ikke boikotter stortingsvedtaket. Det vil hun vinne mye respekt på.

Her kan du lese om prosessen med regionreform 2014 -2018 kronologisk satt opp.