Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist

I dag kom svaret fra regjeringsadvokaten på prosessvarselet fra Finnmark fylkeskommune. En kort repetisjon først før jeg ser på konsekvensene:

I 2018 på våren kom det påstander om at vedtaket om at Troms og Finnmark var gjort på et ulovlig grunnlag. Slike påstander var det ingen som hevdet i 2017!

Riktignok kunne ikke de som påsto det, anføre konkret hva som var så ulovlig at det påvirket Stortinget til å fatte et ugyldig vedtak.

Det ble etterhvert åpenbart for de som mislikte vedtaket at det kanskje kunne være  to måter å hindre iverksetting;

1) arrangere en folkeavstemning og sikre et stort antall nei-stemmer for å bruke dette som en folkelig legitim vilje til å tvinge fram et annet vedtak

2) velge et rettslig spor med søksmål hvor domstolene skulle sette seg til doms over et politisk vedtak i landets lovlig valgte nasjonalforsamling

Pkt. 1 hadde en stor svakhet: Til tross for at Finnmark fylkeskommune i 2015 visste at Stortinget skulle gjøre sitt vedtak våren 2017, tok de seg ikke bryet med å spørre innbyggerne gjennom en folkeavstemning.

Nesten et år ETTER at vedtaket ble gjort så SPs Lundteigen og Vedum at en folkeavstemning i Finnmark kunne være god PR for – SP.

Når forslaget først kom, kunne ikke Finnmark Ap være dårligere. Da ville de garantert miste mange misnøye-velgere i Finnmark til Senterpartiet. Brått var det stor mulighet for at alle kommende ordførerkandidater med Helga Pedersen i spissen kunne miste mulighet for en  slik posisjon og «jobb» fra høsten .

Derfor sa Ap (som ikke har programfestet folkeavstemning som sak) også ja til dette.
Slik malte de seg inn i et hjørne de ikke kom ut av før i desember i fjor.

Pkt. 2 hadde en åpenbar svakhet: Etter grunnloven er det Stortinget som er landets øverste folkevalgte organ og har plikt til å måtte gjøre nødvendige vedtak for å sikre innbyggernes interesser.

Å gå til sak mot Stortinget var opplagt noe advokater gjerne kan fristes av. Det er juridisk spennende, men mest av alt er det økonomisk inntektsbringende når en med mye penger fyller på kontoen i takt med tikkinga fra taksameteret.

Ingen fylkespolitikere ville bruke fylkeskommunens penger på rettsak!

Før fylkestinget ble samlet i oktober, hadde aksjonsgruppa i Finnmark i forkant et ønske om at flertallet i fylkestinget måtte vedta å gå til søksmål.

Men hvem ville foreslå dette? Ingen av politikerne gikk i forkant ut og sa at dette må vi bruke våre penger på. Tvertimot. Både gruppeleder Remi Strand i Ap og Kurt Wikan i Sp hevdet at et prosessvarsel ikke ville koste noe.

Kurt Wikan hevdet sågar på sin offentlige facebookside 10.oktober at fylkeskommunen ikke skulle ha noen kostnader ved dette:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

Likevel, under fylkestingets møte er det nettopp samme Wikan som fremmer flg. forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Nå viser det seg at Wikan ikke vil få støtte for dette, og han har da muligheten for å få det oversendt til administrasjonen eller fylkesutvalget for oppfølging.

Han overrasker alle med å trekke det! I stedet blir han med på et forslag som ber fylkesrådmannen utrede et forslag om et evt. slikt søksmål for fylkespolitikerne. Det vedtas ikke avsatt  midler til kjøp av eksterne tjenester i saken. Flertallet regner nok med at fylkesrådmannen (som sjøl er jurist) eller en av hans jurister kan gjøre en grei avklaring hva et prosessvarsel vil innebære.

Til de flestes overraskelse kommer det en sak til fylkestinget i desember; utkast til prosessvarsel . Advoktafirmaets anbefaling er å sende et prosessvarsel, noe flertallet i fylkestinget sier de er positive til «fordi da får vi se at det var et ulovlig vedtak». Mindretallet argumenterer mot å bruke ytterligere penger på en tapt sak. Tidligere hadde fylkestinget kastet bort mellom 3 og 4 millioner kroner på en folkeavstemning et år for sent. Resultatet ble bl.a. at elever i videregående skole ikke fikk vikarlærere – det var ikke økonomi til det.

Fylkestingets flertall vedtok likevel at det skulle sendes et prosessvarsel: «Det koster kun portoen» sa bl.a. Remi Strand og Kurt Wikan i kor.

Det ingen fikk vite før 3 uker etter at fylkestinget var at fylkesrådmannen hadde betalt nesten 0,7 mill.kr for de 7 sidene med «utredning»!!

Nå foreligger svaret fra regjeringsadvokaten på flertallets vedtak om prosessvarsel:

skjermbilde 2019-01-25 kl. 15.14.16

 

Og som mange forgjeves hadde advart om på forhånd; regjeringsadvokaten avviser grunnlaget for søksmål.

Prosessen som har skjedd i forkant av vedtaket har vært slik den politiske saksbehandlinga er i et folkevalgt organ som Stortinget. Finnmark fylkeskommune har deltatt i prosessen. Da forslaget fra regjeringen om regioninndeling forelå 5.april 2017, kunne Finnmark som Troms gitt sitt svar. Fylkestinget valgte å ikke svare. Da kan man vanskelig kritisere Storting og regjering.

(Og enda verre/mer pinlig  for Finnmark fylkeskommune: De ba ved tre anledninger våren 2017 om at saken ikke måtte utsettes, men måtte avgjøres sammen med alle andre fylkeskommuner i Norge og Nord-Norge; i juni 2017!)

Som konklusjon på sitt 10 sider lange svar, skriver regjeringsadvokaten:

skjermbilde 2019-01-25 kl. 15.14.32

Fylkespolitikerne i Finnmark kommer ikke til å gå til søksmål av flere grunner;

1) De vil opplagt tape en slik rettsprosess fordi de fortsatt ikke har noe rettslig krav på få kjent vedtaket i Stortinget av 8.juni 2017 ugyldig.

2) Inndelingsloven beskriver at Troms og Finnmark fylkeskommuner er slått sammen til en. Det er ikke mulig å gå til rettsak mot at lovgiver har gjort sin plikt som lovgiver.

3) Fylkespolitikerne har så mange andre og viktigere oppgaver å bruke sitt budsjett for 2019 på når de ikke fant inndekning for 55 mill. kr. Ytterligere tilskudd til advokatfirma kan umulig ha høy prioritet.

4) Uansett søksmål, vil Troms og Finnmark fylkeskommune og fylkesting være i arbeid fra 1.12020. Den oppgaven sørger fellesnemnda for.

Jeg tviler på at det er noen fylkespolitikere som i fullt alvor likevel vil foreslå søksmål. Det måtte i så fall være de som håper at deres populisme kan gi de noen ekstra stemmer framover. De bryr seg lite om verken økonomi eller flere oppgaver overført fra statlige direktører og over til folkevalgte organ.
Resten av befolkningen må tenke annerledes.

Mange i Finnmark velger nå å se framover.

Og noen ser kun bakover: I Finnmark Ap sliter de med å bestemme seg om de skal bestemme sjøl eller om SP fortsatt skal styre deres valg.

Innbyggerne vet at det er langt viktigere å sikre ungdommen vår et godt videregående skoletilbud, gode rutetilbud, tannhelse, bibliotektilbud og godt vedlikehold av veier framfor å sløse bort mere penger i en 18.rettstvist på knappe 7 år.

Og med det budsjettet som flertallet har vedtatt for i år og de påfølgende 3 år, er det gjort kun fordi det vet at det blir økonomisk mulig når Troms og Finnmark blir slått sammen.
Uten en slik sammenslåing, hadde det fylkeskommunale tjenestetilbudet i Finnmark brutt sammen. Dette vet både Ap, SV og SP, men de sier det selvsagt ikke høyt.

Svaret fra regjeringsadvokaten kan du i sin helhet lese her. svar-pa-soksmalsvarsel-fra-finnmark-fylkeskommune

Case closed.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18:  Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?

Reklamer

Venstrerop om «ulv,ulv» – i abortsaken

Venstre har i likhet med de øvrige sentrumspartiene hatt lange debatter om dagens abortlov. Der SP og KrF står stødig opp for menneskeverdet, har Venstre tvilt seg fram til et standpunkt hvor partiet står fast ved dagens abortlov fra 1978.

Det synes ikke å ha hatt noen umiddelbar innvirkning på et flertall i partiet at 40 år har gitt oss ny kunnskap. I dag er det mulig å undersøke det lille barnet /embryoet/fosteret/mennesket (kjært barn har mange navn) på et tidlig tidspunkt i dets liv.

Allerede nå er det flere som har falt ut: Liv? Snakker vi om liv? Hvilket liv? Hvilke rettigheter?

Og jeg tror det er her forklaringen ligger på hvorfor abortspørsmålet blir et fryktelig komplisert etisk tema for noen, mens det for andre er kun et rent teknisk spørsmål.

To hovedsyn står mot hverandre

For å ta de siste først: Det er gruppen av mennesker som  mener at et menneske først blir menneske ved fødsel når navlestrengen kuttes. De vil i prinsippet at fri abort skal være det politiske svaret. Moren som bærer «noe»/fosteret kan da når det måtte passe henne  kvitte seg med denne belastningen. Disse kan argumentere med at dette er spørsmål om å bestemme over egen kropp – fordi det ikke finnes andre kropper der, kun et fysisk «noe» materielt og ikke-menneskelig de har eiendomsretten til.

Politisk sett befinner disse seg ute på de politiske ytterfløyer, både til høyre og venstre i det politiske landskapet og langt fra det politiske sentrum.

Derfor er det i hovedsak (de økonomiske) liberalister i Frp og radikale sosialister i og til venstre for Ap som mener at dette ikke et spørsmål om liv og død der andre ser et blivende menneske. Dette er et i hovedsak et spørsmål om eiendomsrett. Og etter deres syn er det snakk om at kvinnen eier sin egen kropp og alt innafor.

At det naturligvis er snakk om å bestemme over sin egen kropp som er en opplagt rett, brukes som argument for at det også betyr å bestemme over en annens kropp – fosteret.

Den andre hovedgruppen anser dette som kompliserte etiske spørsmål fordi det handler om menneskeliv i sin spede begynnelse. Gruppen kan grovt sett deles i to;

  • de som mener at det ikke skal brukes prevensjonsmidler som ødelegger embryoet og at enhver befruktning – uansett grunn (inkl. voldtekt!) skal ende med fullført svangerskap
  • de som mener at det skal settes en grense tidlig i svangerskapet hvor kvinnen skal få ta avgjørelsen (fri abort). Etter en slik grense skal en utvalgt gruppe av fagfolk ta en slik avgjørelse etter at moren har fått forklart og forsvart sitt ønske. Nemnda innvilger kvinnens ønske i over 90 av 100 tilfeller.

Jeg vil si mer om denne siste gruppen, både fordi den er størst og den er viktigst i den store kampen for menneskeverdet; Retten til – og respekten for liv.

Det er noen uomtvistelige fakta alle skal kunne forholde seg til og som bør være grunnlaget for å drøfte hvor grenser kan gå:

Svangerskapets 40 uker er delt inn i tre trimester, hvorav det første varer i 12-13 uker. For kvinnen er dette tiden med kvalme og lykkerus om hverandre. Et menneske er på vei, forstyrrer hormonbalansen og – også spørsmål om «hvem er dette lille du» ?

Avhengig av samfunnets syn på menneskeverdet, går selvsagt tankene på hele spekteret; Fra hvor trygg er fremtiden for oss og «lille du» –  til om dette barnet kan mangle kroppsdeler, ha «feil» farge på øyne og hår eller kanskje være disponert for sykdommer.

Det siste fenomenet vokser selvsagt med en abortdebatt som dyrker det perfekte mennesket og som i teknologisk optimisme gir håp om få «justert gener og kromosomer» slik at man får «ønskebarnet».
Som om barn er noe som kan bestilles som en vare. Som noen kan eie.

Når blir embryoet til et  foster?

Menneskets begynnelse kalles et embryo i perioden fra det befruktede egget har festet seg i livmorslimhinnen til utgangen av 8. svangerskapsuke. Fra dette tidspunktet til fødselen kalles det nye individet foster.

Etter 21-23 dager ( 3 uker) starter hjertet å slå. Etter 9-10 uker kan man via en føtal  Dopplerenhet høre hjerteslagene på fosteret. Det synes å være stor enighet blant fagfolk om at embryoet blir å regne som føtal (foster) etter 8 uker. Altså: Vi snakker om et menneske under utvikling fra den 9.uke. Det er lite menneske; rundt 8 cm og i overkant av 20 gram. Men det er samtidig et Menneske. Og det er stort!

Den mest kritiske periode i fosterutviklingen er de første åtte til ti ukene. I denne perioden utvikles fosterets organsystemer og lemmer. I samme periode er fosteret mest følsomt for skadelige påvirkninger utenfra som forstyrrer cellenes funksjoner og hemmer utviklingen.

Fagfolk hevder at kanskje opp mot halvparten av alle graviditeter avsluttes med spontanbort. Svært mange av disse abortene skyldes genetiske feil. Disse kan ha oppstått under dannelsen av kjønnscellene eller da det befruktede egg delte seg, men de kan også være arvelige. Det skyldes da feil ved et arveanlegg hos foreldrene eller en kromosomfeil  hos en av foreldrene.

En grense for selvbestemt abort burde ut fra forståelsen av når et fullverdig menneske dannes vært ved den 9.uke.

I Norge ble abortloven vedtatt med en grense på 12 uker (utgangen av det første trimester). Det er imidlertid mulig å søke om å få fjernet fosteret etter den 12.uke, og fosterets rettigheter ivaretas da av en nemnd.

Når oppstår menneskets rett til å leve?

Hvis man legger til grunn at et foster er mennesket i spede begynnelse, ville det logisk innebære at det oppstår en rett til liv fra den 9.uke når embryoet går over til foster.

Jeg ser at det kan drøftes hvorvidt denne grensen kan gå både tidligere og ikke minst senere. Abortloven i Norge er normativ fordi den fastslår at fosteret har en selvstendig rett til å bli «hørt» av en nøytral nemnd etter 12.uke.

La oss for enkelthets skyld holde fast ved det når to andre viktige spørsmål dukker opp:
– hvilke kriterier må oppfylles for å kunne avslutte dette livet etter den 12.uke?
– kan man diskriminere mennesker i dette stadiet av deres liv?

§2c i Lov om svangerskapsavbrudd lyder i dag:

«Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når…

c) det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet

Kriteriene er romslige og det meste kan innfortolkes her.

Men hva er «stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom»? 50 %? 10 %?

Og hva er «alvorlig sykdom»? Betyr det fare for store lidelser og snarlig død?

Alle mennesker er gjennom hele livet utsatt for en viss fare for alvorlig sykdom.
I dette tilfellet kobles det direkte til følgen av arvelig anlegg.

Hva ligger i det? Er det under dette punktet vi kan registrere redselen for å bli mor til et barn med trisomi21 (Downs syndrom) ?

Hvor mange mennesker snakker vi om? Dette er hentet fra siste statistikk i Abortregisteret:

skjermbilde 2019-01-17 kl. 10.01.26
Som vi ser er det § 2c som er grunnlaget for de fleste av nemndbehandlede svangerskapsavbrudd.

Med rett til å diskriminere?

Slik jeg leser denne statistikken og lovens bokstav i §2c, er det snakk om å diskriminere mennesker. Vi er alle – utad – opptatt av at alle mennesker skal føle seg inkludert i samfunnet og ha samme mulighet uavhengig av rase, kjønn, tro, funksjonshemming osv.

I §2c har lovgiver åpnet for at mennesket kan sorteres og diskrimineres ut fra egenskaper.
Er dette et akseptabelt signal for oss som regner oss som sosialliberale?
Det burde ikke være det.

Å praktisere «frihet for den enkelte – ansvar for hverandre» på alle politikk-områder er en vanskelig øvelse ser vi stadig vekk eksempler på.

I abortspørsmålet burde det overordnete være:
«Hvordan kan staten sikre både mor og barn sin frihet – og hvordan kan den samme stat sørge for å ta ansvar for begge?»

Spørsmålet ble ytterligere aktualisert etter at spørsmålet om fosterreduksjon («tvillingabort») kom opp. Det er nok en stor grad av enighet om at dersom et eller flere av flereggede fostre åpenbart ikke er levedyktig og at deres fortsatte liv utgjør en helsesrisiko for de andre og/eller mor, må abort aksepteres.

Men hva der begge/alle fostre er friske og levedyktige?

Å gjennomføre fosterreduksjon er et komplisert inngrep. Det gir et annet foster en risiko for død på 10-15 prosent. Det er også belastende for kvinnen.

«Tvillingabort»

«Tvillingabort» (fosterreduksjon) skiller seg fra ordinære svangerskapsavbrudd. Det er legene som velger hvilket barn som skal aborteres bort. Legene skal velge det fosteret som ligger best tilgjengelig og dermed gir minst «komplikasjoner».

Legen velger altså hvem som skal dø av disse gryende mennesker. Det eneste positive med dette er selvsagt at moren slipper evt. traumer i ettertid dersom det var hun som skulle avgjøre skjebnen.

Overlege Birgitte Heiberg Kahrs, overlege ved Nasjonalt senter for fostermedisin på St. Olavs hospital, uttalte til NRK 19. februar 2016 følgende:
« Kvinnen er ved bevissthet, og vi står overfor henne og ser på to ultralydskjermer mens vi stikker nålen inn i hjertet til det ene barnet. Så må vi vente i mange minutter til hjertet slutter å slå. Det er annerledes ved vanlig abort».

Etter at døden har inntruffet blir det avlivede fosteret liggende i livmoren ut svangerskapet.

For meg høres dette kun groteskt ut. Hva slags etiske og/eller liberale prinsipper kan gi legitimitet til en slik handling mot et menneskebarn?

Dette er et spørsmål som ikke har vært til behandling i Venstres landsmøte – noe det selvsagt burde.

Som sosialliberaler er jeg mot dødsstraff – uansett. Jeg har også sterke betenkeligheter med aktiv dødshjelp.  Jeg er redd dette presser familier, venner og pårørende og dermed individet som pga sykdom eller alderdom kan oppfattes som en «belastning» til å avslutte livet tidligere.

skjermbilde 2019-01-17 kl. 12.47.16

Hvis formuleringer om både §2c og prinsippet om «tvillingabort» er tatt inn i den nye regjeringserklæringen som offentliggjøres i morgen, vil det være en stor seier for menneskeverd og menneskerettigheter. Mener noen i Venstre at fordi dette kommer fra KrF, kan de ikke støtte det?

Selv om ikke dette – dessverre – er en politisk hovedsak for Venstre, men kun for KrF og SP, kan jeg vanskelig tenke meg at noen i Venstres landsstyre vil gå mot den samlede erklæringen om KrF skulle få noe av dette inn i regjeringsplattformen.

Det måtte i så fall være fordi Venstres hovedsaker innen klima/miljø, utdanning og næringslivssatsing i distriktene er svekket sammenlignet med Jeløya-erklæringen.

Skaperverket

Vi som har engasjert oss i Venstre og andre parti med et sterkt engasjement for et globalt felleskap, har gjort det i erkjennelse av at det finnes ingen «planet b».

En rettferdigere fordeling av jordens ressurser og ikke minst en miljøpolitikk som sikrer klimabalansen er helt nødvendig dersom vi skal ta vare på dette skaperverket som er blitt oss til del.

For meg er det uinteressant om skaperverket vårt er et resultatet av en religiøs skaperkraft eller kan forklares naturvitenskapelig. Den er kun her, den ene jorden vi har til disposisjon.

Hvert liv på den er et under i seg seg selv. Å kjempe for artsmangfoldet er å kjempe for å bevare det unike og mangfoldige  livet i naturen. Og da må menneskets selvbestemmelse avgrenses slik at ikke mangfoldet bevares

For Venstre som et konsistent parti på mange politikkområder vil det være like selvsagt å kjempe for menneskelivet, også det som på slutten av første trimester i svangerskapet har startet sin vekst og sin fremtid. Det gjør vi gjennom samfunnsforordninger basert på den liberale rettsstaten.

Derfor bør Venstrefolk i langt større grad lytte til de partier og bevegelser som går i front for å sikre menneskeverdet på en anstendig måte.

Avslutningsvis tenker jeg at en av Norges største diktere kan uttrykke Venstre konsistente politiske ståsted i 2019  best. I politisk forstand må vi være en storebror.

Einar Skjæraasen var samfunnskritisk, men lot Platons tanker om «det gode, det sanne, det skjønne» få prege kritikken :

DU SKA ITTE TRØ I GRASET

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du skal itte røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.

Du ska itte sette snuru
Når du ser et hara-spor.
Du ska sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæraasen

Et godt og konstruktivt 2019 ønskes Finnmark og våre fylkespolitikere!

Etter mange og harde tak for våre fylkespolitikere i hele 2018, valgte et enstemmig fylkesting i siste møte i desember de 19 representantene som skal møte i fellesnemnda for Troms og Finnmark.

Nå har nemnda like mange fra hver av partene etter at statsråd Mæland etterkom kravet fra Finnmark fullt ut – til skuffelse for Troms.  Ulf Trygve Ballo er enstemmig valgt som nestleder, et verv jeg tror han er i stand til å utføre på beste måte. Han er blant de få av fylkespolitikerne i Ap med lang fartstid som folkevalgt, og har i tillegg solid erfaring fra både organisasjonsarbeid og erfaring fra arbeidet i Samerettsutvalgets.

Det kommer til nytte også for de  avklaringer som vil kreve klokskap fra begge parter.I denne prosessen skal det kun skapes vinnere.

Alle partiene i fylkestinget er representert i fellesnemnda unntatt to, KrF og Sp. Slik jeg har forstått det har Ap hatt et nært samarbeid med KrF i denne perioden, og det synes derfor svært merkelig at de ikke ga KrF en plass i fellesnemnda.

Svein Iversen er en svært erfaren, klok og løsningsorientert KrF-politiker og burde så avgjort deltatt i arbeidet. Nå har fellesnemnda anledning til å opprette arbeidsgrupper med særskilte oppgaver med medlemmer fra fylkestingene, og Iversen er en opplagt lederkandidat for en av disse.

Noen lurer sikkert på hvorfor SP ikke deltar siden de hadde krav på en representant. De har muligens sjøl et godt svar på det. De boikottet ikke valget av fellesnemnd noe man kunne få inntrykk av i media på forhånd. SP ga sin støtte til Aps kandidater og valget av de 19 fra Finnmark var enstemmig. Med SPs stemmer!!

Det er jo ikke ulovlig å heller gi sine stemmer til andre partis kandidater. Og det er helt forståelig dersom de ikke sjøl anser å ha gode nok kandidater til dette viktige arbeidet.  De skal møte sine egne partifeller fra Troms, og føler de seg underlegne ved starten, lover det ikke godt for det videre arbeidet.

To betydningsfulle vedtak

Fylkestinget gjorde flere vedtak i desember, og to av dem er verdt noen ord.

Flertallet vedtok et budsjett som ikke er i balanse slik Kommuneloven stiller krav om. I vedtaket kan man tydelig lese at flertallet ikke maktet å komme i mål. De har gjort noe så spesielt som å gi to hovedutvalg ansvaret for  smertefulle kutt. Flertallet hadde ikke nok inntekter til å dekke utgiftene de har vedtatt!

Dette har jeg aldri opplevd i min tid som fylkespolitiker. Den gangen tok alle folkevalgte sitt ansvar svært alvorlig og satte sin ære i ansvarlige budsjett  i balanse. Dette er tross alt hovedsaken for et fylkesting.

I fylkeskommunens budsjett og økonomiplan for 2019 – 2023 skal det visstnok heller ikke vært tatt høyde for merkostnader tilknyttet økning i lånefinansierte investeringer, noe som i så fall gjør situasjonen svært krevende.

Var dette et bevisst valg fra flertallet?
Overfor velgerne later de som de er 100 % mot en sammenslåing med Troms, men i budsjettet leser man kun et svar: Finnmark fylkeskommune kan kun reddes økonomisk ved at Finnmark blir en del av dobbelt så store Troms-budsjett, og lavere gjeldsbyrde. Da slipper man i utgangspunktet  å kutte i det videregående skoletilbudet, veivedlikehold og transporttjenester i Finnmark.

Uten sammenslåing med Troms ville vi fått oppleve et massivt kutt over hele linja i Finnmark fra 2020. Derfor forstår jeg både SV og Ap her. Hva SP mener om budsjettet vet vi ikke da partiet overraskende nok ikke la fram eget forslag, og protokollen viser heller ikke hva de stemte til slutt.

Den andre saken fylkestinget behandlet, var egentlig delt i to og handlet om prosessen med sammenslåing av Troms og Finnmark:

Det ene var valget av 19 medlemmer til fellesnemnda hvor et forslag fra SV og SP om å ikke velge medlemmer ble nedstemt med overveldende flertall.
Deretter var både SP og SV politisk kloke nok til stille seg bak de 19 medlemmene som er valgt. Dermed er det et enstemmig fylkesting som nå jobber videre med sammenslåinga.

Dramatisk økning i «portoutgifter» rammer ungdom

I samme gate gjorde fylkestinget et merkelig vedtak om søksmål. Etter at et forslag om rettslige skritt ble trukket og nullet ut et annet som viste til samme forslag, kunne fylkesrådmannen parkert det.

Han kunne alternativt kun fulgt opp henstillinga om en saksutredning og oppfylt det flere representanter sa i fylkestinget: Det kommer kun til å koste et frimerke å sende et prosessvarsel. I stedet valgte han å sende dette over til et advokatfirma!

Jeg regner med at han ba om pristilbud. Siden regningen fra advokatfirmaet oversteg 500.000 kroner så er det et spørsmål om ikke oppdraget skulle ha vært på anbud, jamfør lov om offentlige anskaffelser?

Hva verre er: Utredninga fra advokatfirmaet kunne hans ansatte like gjerne skrevet – for null kroner. Fylkeskommunen er godt kjent med saken. Vi må anta at fylkesrådmannen som jurist og hans jurister har gitt råd til den politiske ledelsen da sistnevnte gikk ut våren 2018 og snakket om at stortinget hadde gjort et ulovlig vedtak?
I så fall burde et prosessvarsel vært skrevet på et slikt grunnlag.

Forleden fikk finnmarkingene vite at portoen har steget dramatisk fra oktober. Da kostet et prosessvarsel kun et frimerke, altså 14 kroner ifølge Remi Strand og Kurt Wikan fra fylkestingets talerstol. 1,5 måned senere var det steget til utrolige 680 000 kr.!!!

Summen tilsvarer altså 20 kr mindre pr bussbillett i byene for 35 000 passasjerreiser eller ca 800 vikartimer som elevene kunne fått i videregående skole framfor å sitte uten lærer.

Ikke driv gjøn med finnmarkingene

En sak er kostnaden.
Hva som er langt verre er narrespillet, som søksmålet er basert på. Nok en gang skal SP, AP og SV skape et håp for noen finnmarkinger om at en rettsak vil oppheve stortingets vedtak.

Akkurat slik de samme finnmarkinger var skremt til å tro at Finnmark ville opphøre å eksistere om de ikke møtte opp i en folkeavstemning – uten betydning. Og minst et år for sent – fordi fylkespolitikerne ikke ville høre på innbyggerne før fristen gikk ut våren 2017!

For det første er et søksmål  bortkastet fordi en evt. tvilsom oppfyllelse av Inndelingslovens bokstav må ha hatt AVGJØRENDE innvirkning på stortingsvedtaket. Et politisk vedtak betyr at det politiske skjønn har avgjort saken.

Altså, det politikerne er enig om er et godt vedtak, er prinsipielt et vedtak i samsvar med grunnlovens ånd. Men det betyr ikke at det er enstemmig.  Det vil som regel være et større eller mindre flertall bak vedtaket.

I dette tilfellet har det vært framført påstander om lovbrudd fra flere hold i Finnmark. Så viste det seg med en mer nøye gjennomgang at selv professorer kan glippe på fakta i saken. Det var ikke slik som først trodd at regjeringen uansett skulle vente til våren 2018 med avgjørelse for sammenslåinger i Nord-Norge. Og at flertallet deretter «lurte» alle ved  likevel å la  Stortinget ta avgjørelsen juni 2017. I så fall ville det vært kritikkverdig – fordi det ville være lureri. Og en betydelig økt mulighet for Finnmark å vinne fram i en rettsak mot staten.

Nå er det dokumentert at Finnmark ved hele tre anledninger ba om at Stortinget måttet fatte vedtak samtidig med de andre fylkessammenslåingene og ikke vente til 2018. Selvsagt fulgte Stortinget kravet.

Det er også dokumentert at alle fylkeskommunene fulgte samme mal for utredning av ulike sammenslåinger og konklusjon. Ingen av de andre har ment at det ble gjort et ulovlig vedtak! Hvorfor ikke – når de fleste av dem hadde anbefalt en annen løsning enn den regjeringen valgte?

Den andre grunnen til at en rettslig prosess vil bli avsluttet straks fylkeskommunen får svar er det faktum at Inndelingsloven har et punkt som omhandler fylkesinndeling. Der er navn på de nye fylkene opplistet. Dette ligger altså i lovverket. Og det lar seg ikke gjøre å prosedere i det norske rettsapparatet mot lovligheten av en lov som Stortinget har myndighet til å vedta.

Et søksmål mot staten på dette grunnlag vil opplagt ikke kunne føre fram. Professor i jus, Jan Fridtjof Bernt, landets desiderte ener på dette saksfeltet er veldig klar på at en ikke vil nå frem med et slikt søksmål (ref dette i Kommunal rapport)..

Slik skapes ny energi og optimisme

Finnmark fylkesting må derfor bruke 2019 til å skape et konstruktivt politisk miljø i Finnmark og ta dette videre inn i et like konstruktivt samarbeid med politikerkolleger i Troms. Å bygge en kultur av tillit på tvers av parti- og fylkesgrenser er avgjørende for at det nye fylkestinget skal bli en politisk kraft i nord. Det er dette vi har manglet i generasjoner og som er med å forklare hvorfor vår region er svekket både når det gjelder folketall og næringsutvikling – til tross for vår beliggenhet ved verdens hittil reneste matfat – Barentshavet.

Det siste Finnmark fylkesting skal gjøre nå, er å spenne krokfot på prosessen ved å åpne for nye millioner i ren gave til advokater. Det tapper politisk energi, det reduserer budsjettene til vår ungdom på skole, øker billettprisene ytterligere og skaper bare ytterligere mismot.

Jeg ønsker både finnmarkingene og våre fylkespolitikere et riktig godt og konstruktivt år.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18: Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?

14.12.18: Tromsø blir regionsenter, Vadsø må forbli fylkeshovedstad

Finnmark – under Solberg eller Putin?

«Finnmark er det einaste fylket som har grense mot Russland, og ein statleg politikk som provoserer befolkninga i grenseregionen vil, utilsikta, kunne lette arbeidet for andre makters etteretningsteneste.»

Dette skriver tidligere sentralstyremedlem i SP gjennom 8 år og professor ved det UiT, Nils Aarsæther 29 desember i nordnorskdebatt.no om regionreformens virkninger.

Sagt i klare ord: På grunn av regionreformen kan nå finnmarkinger lettere la seg verve til å utføre tjenester for Russland.

Jeg måtte la avisinnlegget ligge i noen dager før jeg leste det på nytt. Er dette mulig å påstå ? Er det noen som virkelig mener at det finnes noen finnmarkinger som vil svikte sitt fedreland fordi landets nasjonalforsamling – Stortinget – følger grunnloven?

Samtidig har tdl. redaktør i Finnmarken, nå redaktør i E24 Dine Penger, Gard L. Borch Mikalsen et innlegg hvor han stiller spørsmål ved den type fakenews som er oppstått  i nord. Han viser konkret til en konspirasjonsteori in spe fra Torill Olsen hvor hun antyder  at et lite folketall i Øst-Finnmark gjør dette til en buffersone for en evt. militær konflikt mellom NATO og Russland.

Nylig vedtok Stortinget at det skal være tillatt med dobbelt statsborgerskap for norske statsborgere. SP og AP gikk i mot. Per Olav Lundteigen deltok i den offentlige debatten med bl.a. følgende mistenkeliggjøring:
« Hvor vil disse med dobbelt statsborgerskap ha sin lojalitet den dagen Norge er i en konflikt?»

Flertallet på Stortinget hadde sin tillit til at folk med norsk statsborgerskap som oppholder seg i Norge har sin lojalitet til Norge.

La oss derfor følge litt videre dette som både Aarsæther, Aksjonsgruppas Torill Olsen og SP hevder:

Vil både de opprinnelige «russiske finnmarkinger» samt de i underkant av 51 % finnmarkinger som aktivt stemte nei til regionreformen heretter  arbeide for en russisk overtakelse av Finnmark?
Begrunnelsen må i så fall være at når Stortinget gjør sin grunnlovbegtemte plikt til å fatte vedtak, også om nasjonale reformer som er flertall i Finnmark er mot, vil vi få det alternativt langt bedre under styring fra Moskva?

Leserne vil nok riste på hodet. Vi er finnmarkinger og vi er nordmenn, og vi har langt mer til felles med Troms og det liberale demokratiet i Norge enn med det russiske regimet. Og vi er fortsatt for å opprettholde de mellommenneskelige relasjonene over landegrensene i nord.

Skjermbilde 2018-11-18 kl. 21.55.03Jeg er overbevist om at det vil tjene alle å akseptere at Stortinget 8.juni 2017 med 96 mot 73 stemmer gjorde et grunnlovsgyldig vedtak om å flytte statlig makt, myndighet og arbeidsplasser fra statlige direktører i Oslo til folkevalgte regionale organ.

Min henstilling til SP vil være: Slutt med denne svartmalinga for kun å skape misnøye og deretter høste velgere. Dere vet at regionreformen betyr at også vi i nord får anledning til å bestemme der staten bestemte tidligere. Dere vet også at det aldri vil bli vedtatt å oppheve sammenslåing av noen  av de 11 nye regionene. Dere driver kun velgerfrieri basert på et narrespill. AP kommer ikke til å vedta slik oppheving på sitt landsmøte i 2021, og SP kommer ifølge Vedum i et direktesendt intervju i desember,  heller ikke til å stille ultimatum om dette for å bli med i en evt. ny regjering etter 2021.

Troms og Finnmark blir ikke splittet. Det er langt mer sannsynlig at de blir del av et samlet og sterkere Nord-Norge.

Sp sin kyniske populisme bygger på skremsler og misnøye. Den er ytterst farlig fordi den forsterket mismot, pessimisme og fremtidsfrykt i Norges viktigste region; Troms og Finnmark.
Men regionmotstanderne går langt over streken når de vagt antyder at finnmarkinger vil foretrekke  å heller støtte Russland framfor Norge på grunn av regionreformen.

Flere innlegg om regionreformen og SP:

20.11.2018: Ti gode og 3 dårlige grunner for regionreformen

04.09.2018: Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

06.06.2018:  Finnmark – Senterpartiets beiteland og test-lab for populisme

Hvorfor vil Ap og Sp delta i fellesnemnda nå?

Denne uka er det fylkesting i Finnmark. Også i 2018 skal fylkestinget diskutere seg sjøl som del av en større region. Det har fylkestinget gjort i 2015, 2016 og 2017 også.

Stortingsvedtaket ble gjort 8.juni 2017 med 96 mot 73 stemmer. De partiene som var i mindretall lovet sine velgere før valget at dette «overgrepet» mot norske fylkeskommuner måtte velgerne gjøre noe med. Det var likevel ikke viktig nok for velgerne, og det nye Stortinget sto fast ved vedtaket om regionreformen.

Mange trodde at virkeligheten innhentet både Finnmark Ap og Finnmark Sp da Stortinget behandlet et Dok8-forslag fra Ap 10.desember 2017.

Forslaget lød:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om at den vedtatte tvangssammenslåingen av fylkeskommunene Finnmark og Troms til én region oppheves, og at de to fylkeskommunene består som i dag.»

Forslaget ble nedstemt av det nye Stortinget (som altså ble valgt i september 2017).

Likevel, noen i Finnmark var lite fornøyd. Motstanden var særlig sterk i Vadsø som huser fylkesadministrasjonen med sine 140 årsverk. Ikke minst på fylkeshuset var det mange som opplevde den nye regionen som en trussel. Helt forståelig; den organiserte skremselspropagandaen fortalte at alle disse arbeidsplassen skulle til Tromsø.

Dårlig samarbeidsklima mellom Troms og Finnmark. Hvorfor?

Forhandlingene mellom Troms og Finnmark kom i gang senhøsten i fjor og fortsatte inne i 2018. Dessverre var forhandlingsutvalget skjevt sammensatt. Fra Troms stilte et fylkesråd med fem «administrative politikere», fra Finnmark folkevalgte fra fylkestinget. Det måtte gå som det gjorde. Der fylkesrådene fra Troms var fulltidsansatt, var det kun to politikere fra Finnmark som hadde dette som heltidsbeskjeftigelse. De siste vil alltid føle seg «svakere» og ikke likeverdige.

Det skaper ikke noe godt klima for forhandlinger. Hvis man i tillegg oppfatter en smule mannlig arroganse fra den sterkeste gruppen, skaper dette lite energi. Gardermoen-avtalen ble riktignok inngått 15.februar – mest fordi en troverdig tidligere stortingsrepresentant og justisminister som Knut Storberget hadde ansvaret for meglingen.

Avtalen innebar at fellesnemnda skulle ha 36 medlemmer med fordeling 19-17 og at både politisk ledelse og administrativ ledelse skal ha hovedkontoret i Tromsø.

Da fylkesordføreren vendte tilbake til Vadsø, ble hun erklært som «nyttig idiot» av tdl. fylkesrådmann i Finnmark fylkeskommune og gruppeleder for Ap i Vadsø kommunestyre.

Like etterpå fant SP i sin visdom at fylkestinget kunne bestemme over et stortingsvedtak dersom man arrangerte en folkeavstemning et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!.

Folkeavstemning et år for sent

Finnmark AP med Helga Pedersen som hærfører kastet seg på Sp-toget selv om Ap ikke har programfestet folkeavstemninger. De følte de måtte. Hvis SP ble alene om forslaget, kom AP til å tape stort i kommende lokalvalg. Det ville også bety at Helga Pedersen ville tape ordførermuligheten i Tana og Wenche Pedersen i Vadsø.Årsmøtet i Finnmakr Ap gikk med på det.

Fylkestingets flertall vedtok i sitt marsmøte å avholde en folkeavstemning i mai. I Finnmark trodde de  fleste motstanderne av sammenslåing at dette var en mulighet til gjøre om Stortingets vedtak.

IMG_5266

Aksjonsgruppa mot regionreformen kjørte nå en massiv kampanje sammen med flere «journalister»  i fylket. Følgende påstander ble jevnlig repetert for å påvirke motstanderen til å delta i folkeavstemninga:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Og for å krydre det hele, viste man til at det var «110 mil fra Harstad til Vadsø med reiser gjennom to andre land» for å komme til motsatt sted i den nye regionen. Som om det er noen som må kjøre den strekningen for å få utført en fylkeskommunal tjeneste – like lite som om man må kjøre fra Hasvik til Vadsø. Det er ikke én innbygger som har behov for personlig oppmøte i fylkeshuset.

Våren 2018 begynte noen å spinne på påstander om at Stortingsvedtaket var ugyldig.
Påstandene om ulovlighet var flere, og de ble endret og ulikt vektlagt underveis.

I folkeavstemninga som velgerne fikk flere purringer på for å delta i, valgte 58 % av velgerne å delta. Av disse svarte 87 % nei som forventet. Dette innebar at 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt har sagt nei til en sammenslåing – som Stortinget allerede hadde vedtatt 11 måneder tidligere!

IMG_1635I juni i år skulle fylkestinget velge medlemmer til fellesnemnda, og det ble satt fram forslag om navn. Fylkesordføreren valgte da å godta et forslag om at fylkestinget IKKE skulle gjøre det de var pålagt etter lov, og forslagstillerne fikk dermed ikke stemt. Finnmark hadde fortsatt ikke valgt sine 17 medlemmer av ei fellesnemnd på 36.

Dagen etter endrer statsråd Mæland forskriften slik at Troms skal ha 19 og Finnmark 9 i fellesnemnda. Som statsråd er hun pålagt å gjennomføre Stortingets vedtak. Hun håpet derfor at Troms ville stille opp i nemnda alene slik at den ble beslutningsdyktig. Det takket Troms nei til så lenge ingen fra Finnmark møtte.

På neste fylkesting i oktober fikk fylkestinget beskjed om at saksbehandlinga i juni var i strid med lovverket.  Men flertallet ville fortsatt ikke la fylkesordføreren velge medlemmer slik opposisjonen fremmet navneforslag på.

Under samme fylkesting fremmet SPs Wikan forslag om å innlede en rettslig prosess, men trakk det rett før avstemning. Likevel trodde flertallet at forslaget ble beholdt og ba derfor adm. om å utrede det videre.

Til tross for at forslaget ble trukket og ikke eksisterte lenger, har fylkesrådmannen likevel kjøpt inn tjenester fra advokatfirmaet Kluge som naturligvis har anbefalt å ta rettslige skritt – med en rekke forbehold.

Fellesnemnda – eller ny trenering gjennom rettslig prosess?

Denne uka skal Finnmark fylkesting derfor både ta stilling til fellesnemnda og til evt. rettslig prosess.

Finnmark Ap har som ventet landet på at de vil være ansvarlig etter et styrevedtak i fylkespartiet. Til grunn for det lå en avtale mellom fylkespartiene i Troms og Finnmark.
Det er første gang på snart et år at det har vært en bevegelse i det anstrengte forholdet mellom de to fylkeslaga, noe som skaper tvil om de er i stand til å stå sammen i det nye fylkestinget fra 1.1.2020.

Troms og Finnmark Ap innser at Stortinget har myndighet til å treffe beslutninger om nasjonale reformer. De har også innsett at et søksmål ikke har noe for seg. Den eneste klare ulovligheten som kan dokumenteres er at verken innbyggere, kommuner eller næringsliv i Finnmark er blitt hørt i fylkeskommunens prosess.

Problemet er at av 14 fylkeskommuner som gjennomførte slik høring høsten 2016, var det ikke departementet som sto bak. Det var fylkeskommunene sjøl!
I Finnmark valgte altså politikerne å ikke høre på sine innbyggere før Stortingsvedtaket skulle gjøres forsommeren 2017.

Sp har brukt regionreformen for alt den er verdt som stemmesanker. Sp vet at alle reformer i et samfunn vil møte ulike former for motstand. Det vil for de fleste reformer være flere som er mot endringer enn som er for. Det er menneskets natur vi snakker om. Den amerikanske psykologen Maslow illustrerte menneskets behov i en pyramide.

Skjermbilde 2018-12-11 kl. 09.49.34

Maslows behovspyramide

Nederst og viktigst er de rent fysiologiske behov for å overleve; nok mat, væske, søvn, (energipåfyll). Deretter kommer trygghet, forutsigbarhet, beskyttelse, sikkerhet.
En reform vil for mange være forbundet med mindre forutsigbarhet og mindre trygghet.

Populistiske parti vil spille på denne uforutsigbarheten. Velgere som er utrygge fordi de blir skremt til å frykte fremtiden, søker etter de som kan love at ingenting endres og alt blir som før.

Men nå i desember kommer også SP i Finnmark fram til en ny erkjennelse: Stortinget har gjort et vedtak i juni 2017. Vi har fått et nytt storting etter siste valg, men de holder fast ved reformen. Ved to anledninger de siste 12 måneder har SP lagt inn forslag i Stortinget om å reversere dette. Det ble nedstemt i desember i fjor og selvsagt ble det nedstemt også i desember i år. Det er de samme partiene som sto samlet bak reformen i forrige stortingsperiode som i denne. V og KrF har kjempet på plass dette, og H og Frp har gitt seg på å nedlegge fylkeskommunen på en betingelse: Færre regioner = økt maktoverføring fra stat og nærmere folket som vil merke konsekvensene av vedtak, og skal kunne påvirke de.

Dette er noe også SV på Stortinget har støttet gjennom dette fellesforslaget fra Venstre og SV i stortingsbehandlinga av Dok8-forslaget fra Venstre i februar 2014:

«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»

Dersom Finnmark Ap har vendt tilbake som et styringsparti slik vi husker det fra tidligere,  kommer fylkestinget torsdag i denne uka til å velge medlemmer til fellesnemnda – hvor også Ap,Sp og SV vil ønske å delta for å sikre mest mulig av Finnmarks interesser.

Men det er naturlig å kreve en fellesnemnd med like mange medlemmer fra hver fylkeskommune fordi samarbeidsklimaet nå må bygges opp fra dagens minusgrader til en langt mer behagelig temperatur.

Skal fylkestinget gå til domstolene for å få dømt Stortinget?

Fylkestinget kommer også til å vedta å ikke gå rettens vei for å få prøvd lovligheten av Stortingets vedtak.

I flg. Finnmark Dagblad 19.januar i år har Finnmark fylkeskommune vært gjennom 17 rettslige prosesser, noe som har påført fylkeskommunen store økonomiske forpliktelser.

En rettsak mot staten vil være et stort tapsprosjekt for Finnmark fylkeskommune. Sjansen for å vinne gjennom synes minimal. Retten skal altså bli overbevist om at det ble begått et brudd på Inndelingsloven som har hatt avgjørende betydning for selve vedtaket 8.juni 2017.

Vedtaket Stortinget gjorde er opplagt politisk vedtak. Det betyr at partiprogram og prinsipprogram ligger til grunn for de vedtak partiene gjør internt og i prosessen mot et endelig vedtak. Er det noen som i fullt alvor mener at domstolene skal avgjøre om partiene har rett til selvstendige politiske meninger?

Det finnes land i verden som har en slik tekning, men de blir stadig færre.

Så kan man innvende at Stortinget som vedtar lover, også må følge dem. Det er et relevant argument. I denne saken er det blitt hevdet ulovligheter – men påstanden kom ikke før  i 2018.

I 2017 var det ingen – verken i Stortinget, Sametinget eller fylkestinget som påsto at Inndelingsloven ikke var fulgt. Det var over 20 jurister blant stortingsrepresentantene i juni 2017 under behandlingen av regionreformen. Ingen av disse påtalte brudd på Inndelingsloven!! Hvordan er det mulig?

Kan det være av den enkle grunn at det likevel ikke var ulovlig og at vedtaket dermed er gyldig?

Ap og Sp; Fra protestparti til ansvarlig styringsparti?

Som denne gjennomgangen viser har Finnmark Ap og Finnmark SP (med SV som slep) vandret fra å spille på misnøye og å være lite konstruktive til nå å godta at Stortinget har gjort et gyldig vedtak.

Nedsiden av dette er at Finnmark har tapt et år med tid på å finne de gode og fremtidsrettede løsninger. Det sier seg selv at med det tidspresset fylkespolitikerne i både Troms og Finnmark har, får vi ikke bedre løsninger.

Både regjeringen og stortingsflertallet har forutsatt at det skal tas spesielle hensyn til Øst-Finnmark og Vadsø. Det er opplagt nødvendig. Nå er de ansatte garantert sine stillinger ut 2024. Men det vil opplagt måtte bli noen reduksjoner for å frigjøre lønnsmidler til bl.a. videregående skole, tannhelse, bibliotekdrift og utgifter til rutetilbud og veivedlikehold.

Det er svært viktig at det politiske miljøet i alle kommuner (Øst-Finnmark regionråd) samler seg straks for å hjelpe fellesnemnda med innspill på hva som vil styrke Øst-Finnmark og Vadsø.

Det er opplagt at en reduksjon av 30 årsverk fra 2025 i Vadsø får langt større konsekvenser enn for Tromsø. 30 årsverk spiller liten rolle i Tromsø med 76 000 innbyggere, men en betydelig rolle i Vadsø med under 6 000 innbyggere. Fylkeskommunen utgjør en hjørnesteinsbedrift i Nord-Varanger.
Derfor må kommende reduksjoner i all hovedsak tas i Tromsø.

Nå vil det komme nye oppgaver fra staten som medfører årsverk overført til fylkeskommunene. Fellesnemnda må derfor som prinsipp følge stortingsflertallet uttrykte vilje til at Øst-Finnmark og Vadsø må tas spesielt hensyn til ved fordeling av de nye stillingene. Den positive nettovirkninga av arbeidplasser skal merkes forholdsvis mye bedre i Øst-Finnmark og andre regionsenter i nord, og minst i Tromsø. Tromsø kommune går uansett for egen maskin framover med alle tunge miljø som allerede er lagt der.

Vadsø fortsetter som fylkeshovedstad

Siden Vadsø blir hovedadressa for det nye fylkesmannsembetet fra 1.januar, blir Vadsø fortsatt å regne som fylkeshovedstad i Troms og Finnmark. Troms blir derimot det naturlige geografiske regionsenteret for Troms og Finnmark.

Et så sterkt regionsenter som dekker 1/3 av befolkningen må vise tilbakeholdenhet i krav om oppgaver. Det er kun for de virkelig store oppgavene der det i dag er kun en sentraladministrasjon i Oslo som skal «klones» i 11 tilsvarende at Tromsø og andre byer over 20 000 innbyggere er store nok til å sikre og beholde spisskompetanse.

For alle de øvrige oppgavene må disse – som Venstre fikk gjennomslag for i Stortinget  -fordeles på alle regionsentra. Og vi har flere av dem i hver av fylkene.

Fra nå av starter arbeidet med å styrke Norges nordligste og viktigste region. Det ligger i kortene at området som grenser mot en supermakt må være i vekst for å forvare Norges legitime interesser. Dette gjelder i særlig grad i Øst-Finnmark.

Regionreformen vil derfor være det som kan gi en lenge etterlengtet vekst i nord!

 

Løpet er nå kjørt for regionmotstanderne – det blir et fylkestingsvalg for «Troms og Finnmark»!

I dag røk håpet for de stadig færre som trodde at det var mulig å boikotte et nytt felles fylkesting for Troms og Finnmark. Stortinget tok grep og dermed er prosessen på sporet igjen ganske snart.

Et kjapt tilbakeblikk:

Stortinget vedtok 8.juni 2017 en regionreform som innebar at antall fylkeskommuner skulle reduseres fra 19 til 11. Samtidig skulle nærmere 50 statlige oppgaver overføres fra statlige direktører i Oslo og enkeltbyråkrater hos fylkesmannen og over  til de folkevalgte i de nye fylkestingene, inkludert Troms og Finnmark sine 57 folkevalgte.

Fra de mest ytterliggående motstanderne av reformen har det vært lagt et løp for å trenere prosessen i et slags håp om at det var mulig å likevel holde valg til et fylkesting i Finnmark. Slik kunne man beholde navnet «Finnmark» mente de. De var til og med villig til å droppe alle nye oppgaver bare man fikk fortsette med navnet Finnmark.  Dermed kunne man også sikre alle 140 arbeidsplassene i Finnmark fylkeskommunes sentraladministrasjon på fylkeshuset i Vadsø også etter 2024. For aksjonen ForFinnmark med hovedbase i Vadsø var dette viktigere enn noe annet.

Et av virkemidlene var å boikotte valg av Finnmarksmedlemmer til en fellesnemnd som i hovedsak skal forberede en ny organisasjon som står klar når det nye fylkestinget er valgt neste høst. Fellesnemnda har også ansvar for valgstyrearbeidet som skal sikre prosessen for å forberede og gjennomføre fylkestingsvalget.

I går innkalte statsråd Mæland både Finnmark og Troms fylkeskommuner til startmøte i fellesnemnda 17.desember i Tromsø. Det betyr at begge fylkeskommuner da må stille med de som skal representere begge fylkeskommunene.

I dag ble det levert inn et såkalt dokument 8-forslag i Stortinget fra André N. Skjelstad (V), Torhild Bransdal (KrF), Kari Kjønaas Kjos (Frp) og Norunn Tveiten Benestad (H).
Det er et lovforslag som i korthet går ut på å presisere Inndelingslovens hjemmelsparagraf (§17) som gir regjeringen hjemler til å gjennomføre Stortingets vedtak.

Det interessante er at da Stortinget enstemmig vedtok Stoltenbergregjeringens nye Inndelingslov i 2001, var det ingen som hadde tenkt tanken på at kommuner eller fylkeskommuner kom til å motsette seg et lovlig stortingsvedtak. I alle lovvedtak gir stortinget alltid nødvendige hjemler til regjeringen. Men de hadde glemt at også valgstyret som er velgernes garanti for å delta i demokratiske valg må kunne fungere, og ikke skal kunne boikottes.

Jeg må innrømme at jeg var sikker på at dette lå i hjemmelsparagrafen, og at staten allerede i 2001 hadde sikret dette. Så feil kan man ta.

Rent konkret foreslår representantene  nå følgende presisering i Inndelingsloven:

Ǥ 17 andre ledd bokstav a skal lyde:

  • a) reglar om lovpålagde organ i stat, fylkeskommune eller kommune. Dette inkluderer oppretting av slike organ når dei som har mynda etter lova, unnlèt å gjere dette»

Forslaget fra representantene forutsetter at lovvedtaket trer i kraft straks.
I praksis vil det si at denne hjemmelen er på plass om en måneds tid.

I klartekst betyr dette at departementet kommer til å gi Troms og Finnmark fylkeskommuner en frist for å få valgt et valgstyre. Er ikke valgstyret valgt innen fristen, har statsråden hjemmel for å få det på plass. Da er det departementet som avgjør sammensettinga.

Slik jeg skjønner forslaget kan ikke statsråden velge den fellesnemnda som begge fylkeskommuner er forpliktet til å velge. Dette vil fortsatt være ansvaret for de kommuner og fylkeskommuner som er vedtatt sammenslått.

Det sier seg selv at jo kortere tid man har på alt som skal på plass, jo dårligere blir sluttresultatet. For spesielt flertallet i Finnmark fylkesting  som har brukt for mye viktig politisk energi på å mislike stortingsvedtaket, haster det virkelig.

Skal fellesnemnda ha dobbelt så mange representanter fra Troms som fra Finnmark?

Kommunaldepartementet laget sin første forskrift for Troms og Finnmark i april i år. Da valgte Mæland å se bort fra Inndelingslovens bestemmelse om at folketallet bør legges til grunn. Hun valgte fordelingen 19-17. Altså fikk Troms kun 2 flere enn Finnmark, noe som selvsagt Troms mislikte.

Dessverre grep ikke Finnmark denne muligheten. De var på det tidspunkt i en fase hvor de hadde invitert alle motstandere av regionreformen til folkeavstemning. Da det viste seg at de som stemte nei utgjorde et knapt flertall på 50,8 % av alle velgerne, gikk det i lås for Finnmark Ap og SP.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Disse partiene mente altså at en folkeavstemning gjort ETTER at Stortinget hadde avgjort saken, var bestemmende over Stortinget! Det er både kunnskapsløst og historieløst. Andre fylkestingsrepresentanter som hadde sagt ja til en folkeavstemning, begrunnet dette med at det ville gi Finnmarks representanter større legitimitet og styrke i fellesnemnda.

Etter Finnmark fylkestings møte i juni hvor flertallet hindret et mindretall å legge fram og velge medlemmer til fellesnemnda, endret Mæland forskriften til 19-9 fordeling.. Hun trodde nok at Troms ville stille med minst 14 av sine 19 om Finnmark ikke møtte, og at møtet dermed ble beslutningsdyktig. Troms valgte å ikke ta ansvar alene, og i Finnmark hadde både Ap og SP malt seg inn i et hjørne og ble handlingslammet.

Mæland kan selvsagt nå holde fast ved sin forskrift og si at «dette valgte Finnmark sjøl, og de har seg sjøl å takke. De kunne fått 19-17 og valgte det bort». Ingen kan si noe på det.

Men Mæland kan også ta et utvidet politisk ansvar om hun ønsker det. Når to parter møtes for å kunne spille hverandre gode, er det en betingelse som må være oppfylt; gjensidig respekt og jevnbyrdighet.

Mæland kan opptre smidig og imøtekommende for å få prosessen med Troms og Finnmark som én fylkeskommune på et mer konstruktivt spor.
Begge fylkeskommuner har tidligere sagt de kan tenke seg en fellesnemnd som består av begge fylkesting. Mæland bør derfor endre dagens forskrift dersom fylkespolitikerne i Finnmark ber om det.

Jeg vil vise til den meget vellykkede sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag. Der ønsket begge fylkeskommuner at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting. Videre fikk fellesnemnda anledning til å dele seg inn i mange arbeidsgrupper som jobbet med sine spesielle oppgaver. Selvsagt vil det alltid være utfordringer med enhver organisasjonsendring, men de fleste legger alltid godviljen til for å få et godt resultat. Trønderne har klart å få fram optimisme og fremtidstro slik denne videoen bekrefter.

Nå kan ansvarlige politikere i Troms og Finnmark endelig se framover for å bygge opp landets viktigste region!

Finnmark fylkesting har ikke sagt ja til rettsak mot staten!

Etter at regionreformen  ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, har noen ment at det vil være riktig å gå til rettsak mot staten for å få omgjort vedtaket. Deres påstand er at Stortinget gjorde et ulovlig vedtak. Jurister som har uttalt seg, har med ulik begrunnelse stilt spørsmål ved deler av prosessen.

En professor i offentlig rett er enig i at prosessen ikke har vært god og åpner for at det kan være ugyldig, men har avvist at vedtaket er i strid med Europarådets charter om folkestyre og vil heller ikke råde Finnmark fylkeskommune å gå til rettsak.

Aksjonsgruppa mot regionreformen, ForFinnmark, har sagt at om ikke fylkeskommunen velger å gå til sak, vil de gjøre det.

Finnmark AP valgte sist vinter å følge et nytt råd fra tidligere fylkesordfører Helga Pedersen. Da Helga var stortingsrepresentant og nestleder i Ap, tok hun til orde for å slå sammen kommuner som motsatte seg det. Nå har hun skiftet syn og mener at Stortinget ikke skal kunne gjøre slike vedtak – selv om lovverket gir hjemmel for det.

Dette var selvsagt et taktisk råd fra Helgas side som nå jobber for å bli ny ordfører i Tana etter at hun avsluttet sauedrifta. SP sentralt hadde i vinter funnet en nøkkel til å holde motstanden mot regionreformen varm lengst mulig; folkeavstemning for å komme misnøyen i møte. En slik folkeavstemning myntet på misnøye og motstand ville selvsagt gi et forventet nei – og mange velgere ved lokalvalget neste høst. Dermed ville både Sp og Ap ha malt seg inn i et hjørne de vanskelig kunne komme seg ut av nå, men som kunne gi mange velgere.

På en pressekonferanse som aksjonsgruppa ForFinnmark avholdt i Vadsø 3.10.18 ble det fra gruppas juridiske ekspertise, adv. Geir Johan Nilsen sagt at en rettsak mot staten kunne vinnes. Gruppeleder Remi Strand for Ap på fylkestinget som satt i panelet sammen med aksjonsgruppa lovte å se på kravet:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 15.38.14.png

«Han mener fylkeskommunen vil løpe liten risiko ved å sende et slikt prosessvarsel.

– Man løper ingen risiko ved det. Det er snakk om at man sender et brev der man forteller hva kravet er. Deretter beskriver man det rettslige grunnlaget og legger fram de bevisene man mener å ha. Så sendes det til motparten, slik at de kan få kommentere på innholdet. Og da ser vi hvor den rettslige konflikten står, forteller Strand som selv er jurist.

– Først da vil spørsmålet om en eventuell rettssak komme på banen, sier Remi Strand.

– Fram til da vil ikke dette koste noen ting. Men etterpå, når man har fått svaret fra motparten, så må man vurdere grunnlaget, og se det opp mot risiko og kostnader, sier han.» (Finnmarken 5.10.18)

Da fylkestinget i Finnmark var samlet nå i oktober, var ikke det ført opp noen sak om evt. rettslig vurdering. Når en sak ønskes tatt opp til behandling kan fylkesordfører eller 1/3 av fylkestinget motsette seg dette.

Fylkestinget skulle derimot ta standpunkt til en lovlighetsklage om valg av fellesnemnd som sto på sakslista i juni, og nå var klar for nye behandling.  Da saken den gang ble tatt opp til behandling fremmet Trine Noodt (V) et forslag med navn på medlemmer til fellesnemnda.

KrF fremmet forslag om utsettelse til oktober når regjeringa hadde fått lagt fram oppgavemeldinga. Forslaget fra KrF fikk ikke flertall.

Remi Strand fremmet på vegne av APs fylkestingsgruppe så et forslag om å ikke velge medlemmer (noe som Inndelingsloven pålegger ). Fylkesordføreren valgte å stemme over dette «siden det var det mest ytterliggående». Det fikk et flertall av stemmene. Deretter ble det nektet votering over forslaget om medlemmer!

Et mindretall på 3 i et fylkesting kan fremme lovlighetsklage for å sjekke lovligheten av flertallets handling. Det ble gjort.

Prosessen er da slik at organet sjøl som 1.instans skal behandle lovlighetsklagen. Finner de at klagen er berettiget, blir tidligere vedtak annulert. Hvis fylkestinget (flertallet) vedtar at klagen ikke tas til følge, går den automatisk til departementet for avgjørelse.

Departementet kan også av eget tiltak foreta kontroll gjort av kommunestyrer og fylkesting.

Rett før fylkestinget møttes i oktober, kom det brev fra kommunaldepartementet om at flertallet hadde tatt en ulovlig avgjørelse. De kan ikke vedta å nekte å velge medlemmer til fellesnemnd når loven pålegger dem det.

Departementet tok derimot ikke stilling til selve lovlighetsklagen fra Noodt m.fl.. Den skal fylkestinget først uttale seg om. Første anledning ville bli 4 måneder senere da fylkesordføreren nektet å ta førsteinstansbehandlinga i junimøtet slik hun har adgang til. Fordi det er liten møtehyppighet for fylkestinget, ville det åpenbart vært riktig å gi saken sin første behandling der. I den grad fylkesordfører og ordfører ønsker å ha vervet for å verne om alle representantenes rett til å utføre sitt verv, burde det åpenbart vært gitt sin første behandling i juni.

Under saken om lovlighetsklagen nå i oktober ble det fremmet flere forslag, bl.a dette fellesforslaget fra Ap, SP, KrF og SV:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.38Under debatten ble forslagsstillerne klar over at dette kan ikke fylkestinget vedta når de behandler en lovlighetsklage. For det første hadde departementet gjennom sin rett til å kontrollere lovlighet, avklart at flertallsvedtaket i juni var ulovlig hva angår det å ikke velge medlemmer til fellesnemnda. Men departementet hadde ikke behandlet selve lovlighetsklagen som gikk ut på at mindretallet ble nektet å stemme over sitt forslag til medlemmer.

Regelen er slik at fylkestinget sjøl skal ha anledning til å rette opp denne feilen.
Forslaget fra Strand m.fl hadde ikke forholdt seg til dette. En henvendelse til fylkeskommunens jurist kunne forhindret tabben.

SP fremmet et annet forslag under samme debatt og som ikke hadde noe med saken om lovlighetsklagen å gjøre, men fylkesordføreren tillater det likevel:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Det interessante her er at SPs gruppeleder nå vil at fylkestinget skal påføre seg nye rettslige kostnader – til tross for at Wikan på sin egen offentlige facebookside benektet at han og SP ville bruke fylkeskommunale penger:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

At Wikan ofte er uenig med seg sjøl og hopper fra standpunkt til standpunkt står han selvsagt fritt til å gjøre.

Jeg vil tro de fleste som har fulgt fylkeskommunens ulike rettssaker de siste 5-6 åra, ikke vil anbefale en rettsprosess mot et stortingsvedtak. (Og jeg vet de ikke vil gjøre det dersom de ser hvor mange som vinner fram i saker om politiske avgjørelser).

17 tapte rettssaker er mye. Det er så mye at fylkeskommunen har nektet å legge fram tall på hva dette har kostet.

Her snakker vi altså om en part, Finnmark fylkeskommune som uten å tenke på kostnader kan anke en sak som tapes i laveste rettsinstans. Alle som har prøvd sin sak for retten som privatperson vet at du må lykkes ved å vinne i laveste instans, eller så har du tapt for godt.  Det koster så mye mer å prøve saken i neste instans. Det har privatpersoner sjeldent økonomi til.

I dette fylkestinget i oktober foreslår Wikan likevel å gå til søksmål mot staten og bruke av fylkeskommunes manglende penger til dette. Til tross for at fylkeskommunen mente de hadde råd til en «folkeavstemning» til nærmere 4 mill. kr.  i vår, ser man denne høsten resultatet: Videregående skoler må spare på bl.a. vikarbudsjett og elevene får ikke kvalifisert lærervikar. Dette skjer altså i et fylke hvor hele 37 av 100 elever ikke klarer å fullføre videregående skole på normert tid!

Og Wikan vil kaste bort flere gode penger etter de dårlige.

Hvordan reagerer resten av fylkestinget på Wikans idé om søksmål?
Fra flere representanter blir det stilt spørsmål om han i fullt alvor mener at fylkestinget skal gi seg i vei med nye kostnader og hva dette vil bety for elever i videregående skole, samferdsel og andre tjenester.

Wikan benektet at fylkeskommunen skulle bruke poenger på dette. Fra talerstolen sa  han  at aksjonsgruppa for Finnmark ville samle inn penger til en rettsprosess. Underforstått: Fylkeskommunen skal ikke bruke en krone på dette. Forøvrig helt i samsvar med hans uttalelse på Facebook uka før.

Det blir ikke debattert noe utover det Wikan gjør når han fremlegger forslaget i en sak som ikke er oppført på sakslista. Med møtelederens godkjennelse..!

Så blir det en pause i forhandlingene. Flertallsgruppa skjønner at deres forslag ikke vil bli oppfattet seriøst, og justerer det. Deretter legges det fram følgende nytt forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.52

Nå har de foreslått at sak om fellesnemnda kommer tilbake til fylkestinget og vil bli fulgt opp der i samsvar med lovverket. Det er i seg sjøl positivt og på høy tid.
I tillegg vises det i siste setning til hvordan det fremsatte forslaget fra Sp og Wikan kan behandles.

Dette er ikke uvanlig. I et besluttende organ som fylkestinget er poenget at det faktisk besluttes noe. Dette i motsetning til et samarbeidsorgan hvor meninger kan utveksles, men hvor ingen kan beslutte noe med hjemmel i lovverk, bortsett fra neste møtetid og -sted.

Besluttende organ som storting, sameting, fylkesting og kommunestyrer har strenge formelle regler for saksbehandling. Vedtak skal komme til på korrekt måte og ikke kunne tolkes slik flertallet, evt. administrasjonen vil i etterkant. Det er også egne prosedyrer for å fremme forslag og få disse prøvd av det besluttende organ gjennom votering.

Forslag som fremmes i fylkestinget kan følgelig stemmes over. Får de flertall, må de gjennomføres. Får de ikke flertall, er de ikke nødvendig tapt for godt. Møteleder eller forslagsstiller kan foreslå at det oversendes enten et politisk utvalg (f.eks formannskapet i en kommune, eller fylkesutvalget) eller administrasjonen for videre vurdering/utredning Som regel aksepterer også mindretallet det. For hvem er redd for økt kunnskap om en sak?

Det er mulig at det var dette Wikan ønsket.

Hvis forslaget derimot trekkes, er det fordi forslagstiller ikke ser det hensiktsmessig å fremme det, eller at forslagets faktiske innhold er blitt  innarbeidet i andre forslag.

Rett før fylkesordføreren går til votering i denne saken, skjer det noe overraskende: Kurt Wikan fra SP trekker forslaget! Altså forslaget som Strand m.fl viser til som «forslag», er nå trukket!! Formelt og reelt sett eksisterer det ikke lenger! Og strengt tatt tilhørte det en sak som ikke var ført opp på sakslista! Fylkesordføreren kunne avvist behandling av forslaget, men var igjen passiv.

Saksbehandlinga ble protokollført slik:
Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.17.23Under voteringa som deretter følger står kun dette i protokollen:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.16.54
Her har altså Wikan lurt seg sjøl (og andre) – for andre gang. Siste setning i vedtaket er nå uten verken formell eller reell betydning etter at forslaget hans ble trukket!

Dersom Wikan varslet Aps fylkestingsgruppa at han ville trekke forslaget om innholdet i hans forslag ble tatt med i et nytt forslag, ville selvsagt siste setning blitt formulert annerledes, som f.eks: » Fylkestinget ber administrasjonen utrede et eventuelt grunnlag for prosessvarsel».

Ut fra hva som formelt og reelt skjedde under fylkestingets saksbehandling i fylkestinget i oktober, jobber altså ikke Finnmark fylkeskommunes administrasjon med noen sak om søksmål nå – hvis de av strategiske grunner ikke da velger å opptre politisk?

Siste setning kan også fortolkes positivt: Fylkestinget ber fylkesrådmannen om å lage en kort utredning  som forklarer hva et prosessvarsel er og lager et forslag på videre prosedyre. En slik prosedyre må også innbefatte kostnader ved å få laget et prosessvarsel og kostnader knyttet til en evt. oppfølging i en rettslig prosess. Fylkesrådmannens fullmakter til å påføre fylkeskommunen økte utgifter er begrenset, og han må derfor ha hjemmel fra politisk hold f.eks gjennom et politisk vedtak. Dette er ikke et fullmaktsvedtak som hjemler bruk av økonomiske midler

En fylkesrådmann burde til vanlig  være fornøyd med at hans kapasitet heller kan brukes på en rekke andre og mer viktige saker, ikke minst budsjettet for 2019. Om fylkesrådmannen  velger den siste fortolkninga, er han likevel på formell trygg grunn når fellesnemnda skal velges i desember.