KrFs landsmøte 2.11 avgjør 2021-valget

KrFs tid som et betydningsfullt parti i norsk politikk kan gå mot en ende.

Det meldes nå om stigende misnøye med prosess i lokallag og fylkesparti, ulike bakkanaler, masseinnmeldinger som har påvirket valg av delegater og en stadig stigende mistenksomhet om hvorvidt dette er en «åpen og ærlig» prosess slik partileder Knut Arild Hareide har erklært at han står for.

KrFs skjebnevalg er likevel ikke isolert til dette landsmøtet, men til stortingsvalget 2021. Resultatet av avgjørelsen nå får imidlertid stor innvirkning på valgresultatet i 2021.

Dagens stortingsgruppe kommer i hovedsak fra aksen Telemark – Møre og Romsdal. Gitt at KrFs landsmøte velger å stå uavhengig av blokkene (Grøvan-alternativet)  eller si ja til å sondere mulighet for å gå inn i en Solberg-ledet regjering, vil nok dette sikre gjenvalg i 2021 stort sett i de samme fylker som nå.

Går derimot landsmøtet inn for å bli del av en Støre-ledet regjering, er disse fylkene i spill. I verste fall faller oppslutningen så lavt at partiet havner under sperregrensa.

Da må partiet håpe på ekstra stor velgerstøtte i de store valgdistrikt slik at de kan ta direktemandater. KrF må på mirakuløst vis bytte ut velgergruppen fra sør- og vestlandet med tilsvarende nye i Oslo/Akershus i håp om å komme over 4 % på landsbasis.

Det kan de selvsagt klare, sjøl om det blir svært krevende. KrFs nye velgere må da komme fra tidligere AP/SP-velgere over hele landet, og spesielt fra AP-velgerne i det sentrale østlandet. Men disse har Støre som sitt 1.valg, ikke Hareide.

Dette har nok Hareide kalkulert som en risiko, men som er mulig å klare takket være hans personlige egenskaper og at han oppfattes som både hyggelig, rakrygget og modig politiker. Det siste bekreftes av både «stortingsgarasjens skjebne» for tdl. stortingspresident Olemic Thommesen og Sylvi Listhaugs avgang som statsråd.

Men har dette vært den «åpne og ærlige prosessen» som Hareide sa det skulle bli?

NRK har ifølge kilder vist til at Hareide i sentralstyret har sagt at han går av om ikke landsmøtet følger han. Slike «spekulasjoner» vil han verken «bekrefte eller avkrefte». Hvorfor ikke? Dersom han ikke vil bruke den sterkeste trusselen en partileder har – avgang, så er det bare å feie all tvil til side ved å si » Uansett hva landsmøtet kommer fram til, fortsetter jeg som partileder så lenge partiet vil det!»

Når han ikke sier dette, lar han trusselen henge over landsmøtet. Og hvis det er slik stadig flere føler den «åpne og ærlige» prosessen, ser jeg for meg følgende neste fredag under landsmøtet som er i ferd med å klyve partiet i to:

Hareide tar ordet i en landsmøtesal der den absolutte stillhet rår og sier bl.a. noe slikt;
» Vi skal nå gjennomføre en skriftlig votering nå. Det betyr at alle delegater stemmer etter sin overbevisning for hva de tror er det riktige retningsvalget for KrF. Dersom landsmøtet ikke støtter forslaget om å søke samarbeid med Ap og SP, men velger å heller støtte at KrF går inne i en regjering med Frp, kan ikke lenger jeg lede partiet».

Dette er Hareides siste, men viktigste kort; seg sjøl som fortsatt partileder. Og det er et uhyre sterkt kort!

Skjermbilde 2018-10-11 kl. 18.42.46

Det får nok to hovedreaksjoner i salen; de som synes dette er en utidig og uakseptabel  bruk av partilederrollen for å tvinge delegater til å stemme annerledes, og de som tenker slik at KrF har ikke råd til en opprivende partilederstrid framover. I sum vil tvilerne blant de som hadde bestemt seg for en Solberg-løsning da heller stemme for det motsatte.
På den måten kan Hareide få det slik han vedtok da boka hans ble skrevet, og gjennom de tanker og taktiske vurderinger han har delt med Bondevik, Steensnæs, Frafjord Johnsen og Støre i forkant og underveis i den «åpne og ærlige» prosessen.

Spørsmålet blir da; Hva sier Stortingsgruppa til det? De er valgt av KrFs 123 000 velgere, ikke av et flertall av 192 på landsmøtet. De har lovt velgerne en sentrum-Høyreregjering, og skal brått gå motsatt vei. De er styrt av partiprogram og hva de lovte velgerne, og det var ikke å få Støre som statsminister.

Som alle ser: KrFs landsmøte handler om langt mer enn partilederen. Det handler om partiets sjel og mulige fremtid etter stortingsvalget 2021.

Jeg har skrevet det i en tidligere blogg: Til syvende og sist er det partiledelsens klokskap og redaksjonsnemdas evne til å enstemmig formulere et mulighetsrom som avgjør KrFs fremtid.

Neste fredag sent på kvelden har vi en foreløpig fasit.

Og i 2021 den endelige.

KrF-Hareides leting kan ende med en sentrum/Høyre-regjering

Jeg vil berømme  partileder Knut Arild Hareides noe dristige lederskap i vår ellers så kjedelige politiske andedam.  Hareide har klart å sette KrF og partiets politikk i begivenhetenes sentrum for minst de neste fire uker. I tillegg er Hareides søken en reise i og rundt det viktige politiske sentrum, noe som påvirker alle parti. Enhver flertallskonstellasjon må basere seg på støtte fra sentrumsparti. Uansett utfall på KrFs landsmøte får det konsekvenser både ut stortingsperioden og inn i den neste.

Skjermbilde 2018-10-11 kl. 18.42.46

Det hele startet med boka «Det som betyr noe». Hareide skrev en begrunnet og sammenhengende argumentasjon for å søke regjeringsmakt der hans verdier og KrF får mest igjen. I boka var det lite som tydet på at han var fornøyd med de gjennomslag KrF hadde fått gjennom samarbeidet med regjeringene etter 2013. Venstres Trine Skei Grande luktet straks lunta og var tidlig ute med en kommentar hvor hun var forundret over hans manglende glede tatt i betraktning de politiske seire sentrum inkludert KrF hadde fått siden 2013.

Jonas Gahr Støre hilste selvsagt Hareides nye tanker velkommen, Audun Lysbakken var glad for den positive omtalen SV fikk i Hareides bok og MDGs Une Bastholm mente at de og KrF hadde mange sammenfallende synspunkter i både klima og bistandspolitikk.
Klassekampen kan til og med melde at Rødts Bjørnar Moxness nå omfavner KrF.

28.september 2018: Hareide utfordrer KrF og de andre partiene

Etter Hareides fredagsbønn til sitt landsstyre 28.september var det riktignok en opposisjonspolitiker som både verbalt og gjennom kroppspråk syntes enda mindre glade enn regjeringsdamene Erna, Siv og Trine.  SP-leder Trygve Slagsvold Vedum uttalte seg positivt om alle saker KrF nå ga sin støtte til SP til, og vektla det siste i hver eneste setning ved å repetere SPs mantra om sentralisering. Men det var liten begeistring å spore slik man kunne forvente for en nyerklært mulig regjeringspartner.

Hvorfor ikke mer glede fra Vedum og SP? Knut Arild Hareide listet opp for journalister det samme som han sa til sitt landsstyre: Det er ingen KrF står nærmere enn SP i høyredreide verdispørsmål som f.eks surrogati, restriktiv abortpraksis, eggdonasjon og kristendommens plass i skole og barnehage. Og det er som kjent få som står KrF fjernere her enn Ap, SV og Venstre.

SP og Slagsvold Vedum burde følt seg smigret av KrF, og det gjør de nok. Likevel; Hareides nyorientering torpederer alle SPs planer om å vokse framover, spesielt dersom det skulle bli en ny regjering av AP, Sp og Krf.

KrFs politiske standpunkt er SPs akilleshæl! Det handler nå om regionreformen der KrF står fjellstøtt på at reformen skal gjennomføres. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende. Mer om SPs skremmende dilemma i denne bloggen.

I regjeringen var det naturligvis bekymring for signalene fra Hareide. Venstres Abid Raja lovte rundhåndet KrF tre statsråder hvis de går inn i dagens blå-grønne regjering. Erna Solberg mener at KrF ikke kan forvente støtte fra Høyre dersom KrF trenger et flertall i Stortinget for sine kjernesaker. Siv Jensen var forundret over Frps sterke støtte til kristne verdier og at ikke KrF satte mer pris på det.

Og som for å ytterligere bekrefte hvorfor Hareide har Frp i vrangstrupen, gikk Frps Keshvari ut på sin Facebookside der han sammenlignet Hareide med Judas. Han beklaget dette dagen etter. Der var det nok «mor sjøl i Frp», Siv Jensen som ga han klar beskjed om å oppføre seg dannet. Hun er nok klok av skade for alt det «verstingene» i Frp har prestert i i sin uenighet med Krf.

Andre eksempler fra «verstinger» i Frp: Når Listhaug mente at Hareide «sleiker imaner oppetter ryggen» og Per Sandberg mente Krf (0g Venstre) var ansvarlig for IS-terror, skapte det ingen gode relasjoner mellom Hareide og slike politikere. Og det er et viktig poeng i politikk som i annet organisasjonsarbeid; sørg for gode relasjoner på det personlige plan, så finner man alltid løsninger i fellesskap. Uten gode relasjoner med gjensidig respekt og forståelse skapes avstand og lite grunnlag for samarbeid.

Krfs største utfordring er deres eget grunnfjell

Alle politiske parti har sine grunnfjell av velgere. Det er kjernevelgerne – de som engang identifiserte seg med partiets verdier den gang og som siden har holdt ut i tykt og tynt. KrF ble stiftet i 1933 da de kristne velgerne i hovedsak på sør og vestlandet brøt ut av et Venstre de mente var for liberalt og for lite opptatt av de kristne grunnverdiene. KrFs velgere ble derfor hentet fra de lavkirkelige miljø. Samtidig hadde KrF og Venstre fortsatt mye felles tankegods som viktigheten av et privat næringsliv basert på småbedrifter, for betydningen av utdanning og etterhvert også miljøspørsmål og u-hjelpsarbeid fra 1960-tallet. Det ble sagt om folkehøyskolene at de var Venstre og KrFs ektefødte barn fordi den ga alle ungdommer uansett sosial bakgrunn en sjanse til å lykkes i livet.

Det er fra denne kulturen og denne historien KrF henter sitt grunnfjell fra. Når meningsmålinger har hatt KrF nede på 3-tallet og underlagsmaterialet viser en partilojalitet på 50 %, begynner grunnfjellet å bli farlig lite.

I en slik utfordrende situasjon vil Hareide nå løfte kjernevelgerne ned fra gjerdet og invitere flere med for å bygge opp grunnfjellet. Hans grep er dristig, men nødvendig. KrF vil opplagt gå opp på meningsmålingene fram til og med landsmøtet, og sannsynligvis også fortsette avhengig av hvor klart landsmøtets vedtak er .

Politiske meningsmålinger i vår tid

Jeg må ta en sving innom noe som påvirker alle velgere inkludert grunnfjellet; de hyppige meningsmålinger

Det er en vesensforskjell på dagens meningsmålinger sammenlignet med de Norge hadde 50 år tilbake i tid. Den gang eksisterte en TV-kanal, en radiokanal, et bredt utvalg aviser – og et firma som månedlig hadde sin meningsmåling – eller Gallup som det het da. «Alle» i kantina hadde sett eller hørt det samme, og samtalene ble deretter. Svingningene for partiene var derfor ubetydelige, og endringer på 0,5 % fra en måned til neste var så oppsiktsvekkende at dette ble heftig kommentert av journalister..
I dag er det sjeldent at folk som møtes har sett de samme programmene eller hørt samme radiokanal. Når våre i dag 11 meningsmålingsinstitutt ringer velgere, må det nødvendigvis bli mye sprik, store utslag fra måned til måned og umulig å forklare dette. For institutt med et fast velgerpanel på minst 1000 respondenter kan man derimot noe sikrere tolke endringer.

Men noe er synbart: Når en partileder blir mye eksponert og fortrinnsvis positivt, gir det seg utslag. Vi husker saken om Sylvi Listhaug i vår der spesielt Hareide og Moxness fra Rødt fikk mye oppmerksomhet. Dette kunne leses på de påfølgende partimålinger.
Men hjelper dette for å beholde eller øke grunnfjellet av velgere?

Hareides genistrek: Beveg ytterfløyene inn mot sentrum

Med boka hans som bakteppe og hans initiativ innad i KrF, tar Hareide en stor politisk sjanse som han, KrF og sentrum uansett vil vinne i alle fall på kort sikt. Samtlige parti reagerte med å bruke KrF som referanse og så forklare at også de har mye til felles med KrF.
For første gang siden den forrige sentrumsregjeringen ledet av KrFs Kjell Magne Bondevik, er sentrumspartiene i fokus. Og Hareide har klart å få fram at det finnes noen ytterfløyer som det er vanskeligere å samarbeide med nettopp fordi de i noen verdispørsmål er ytterliggående. At KrF også oppfattes om ytterliggående i noen spørsmål, synes ikke viktig for noen partier når de nå må tekkes Hareide.

Hareides mener at KrF før siste stortingsvalg har lovt velgerne både politikk og hvem de ikke skal samarbeide med – i regjering; Frp. Der Venstres landsmøte ikke lukket døren igjen for å samarbeide med FrP, gjorde KrF det.

Nå vil det alltid være en diskusjon om hva som er politikkens misjon. Noen vil hevde at det viktigste er å få gjennomført politikk – uansett hvem du samarbeider med. Andre vil hevde at du heller må droppe å få gjennomført politiske vedtak dersom dette blir vedtatt i samarbeid med parti som av en eller annen grunn skitner deg til. En vals med feieren legger igjen noen flekker.

Tidligere leder i Arne Fjørtoft sa det slik: «Det er det same om katta er kvit eller grå, berre ho fangar mus».

Ser vi rundt om i kommunestyrer og fylkesting finner de mest uventede konstellasjoner der også FrP og Ap eller SP og H kunne gå sammen for å bekle posisjoner.

Slikt er vanskeligere på nasjonalt nivå. Vi ser det spesielt i Sverige, Tyskland og andre europeiske land der ytterliggående populistpartier blir holdt utenfor. Disse er basert på en retorikk rettet mot i første rekke innvandrere, flyktninger og asylsøkere og som spiller på fremmedfrykt. I tillegg synes de å være svært lite opptatt av de to viktigste saken framover: Klima/miljø og kampen mot sorteringssamfunnet. 

«Verstingene» i Norge på denne populistaksen er SP og Frp i både human flyktningepolitikk og i miljøspørsmålet. FrP har blitt plaget av SPs Vedum etter hvert eneste budsjett Venstre og KrF har fått satt sine tydelige fingeravtrykk på, ikke minst  avgifter på fossilt brensel som er helt nødvendig skal vi nå 1,5-gradersmålet.

Er Frp i regjering ytterliggående?

Hva med Frp, har vi ikke det samme  i Norge?  Det er et meget interessant spørsmål. Frp havnet i regjering sammen med Høyre høsten 2013. Det har hatt samme virkning for de ytterliggående politiske standpunkt som det hadde for SV fra 2005-2013. Partiene justerer ned retorikk og innser at politikk er langt mer komplisert i regjering enn utenfor. Riktignok har Frp hatt statsråder og fremtredende politikere helt fram til sist vinter som har brukt en retorikk som har vært «typisk Frp». Likevel er disse mer ytterliggående talspersoner blitt svært marginalisert noe som gjør Frp til et mer moderat høyre-parti.

Hvem forbinder f.eks Ketil Solvik-Olsen, Solfrid Horne, Jon Georg Dale, Siv Jensen, Tor Mikkel Wara og Harald Tom Nesvik med Sverigedemokratene, Wilders parti i Nederland eller venstre- eller høyrepopulister i Italia?

Norge har som et av få land i Europa ikke fått noe ekstrem-populistisk parti i nasjonalforsamlingen. Hva som vil skje framover, er vanskelig å spå om. Det er frustrasjon i Frps grunnfjell og deler av stortingsgruppa etter at Venstre gikk inn i regjering og de mest ekstreme forsvant ut. Frykten er stor for at KrF kommer inn og gjør Frps enda mer ansvarlig.

Og det er nettopp dette som KrFs grunnfjell ikke får til å henge helt sammen. Et flertall av velgerne til KrF ser ingen grunn til å skifte ut Erna Solberg som statsminister. De vet at KrF før valget i 2017 i likhet med Venstre ville ha en sentrum-Høyre-regjering. Hvorfor skal KrF nå søke samarbeid med Ap, SP med støtte fra SV? Hareide sjøl er full av lovord og respekt for Erna Solberg. Men som han sier: KrF må respektere at Høyre har valgt FrP.
(Og her ligger åpningen landsmøtet kan ende på, noe jeg kommer til senere).

Dette er KrFs og Hareide største dilemma: Hvordan holde på det grunnfjellet som er etablert over mange år og samtidig få nye velgere? Både nye velgere og nye medlemmer kan være flyktige, de også. De er med på begeistringens rus nå, for deretter betrakte både KrF og politikk fra gjerdet sammen med de over 95 % velgere som ikke er medlem i noe politisk parti?

KrFs største utfordring nå er å unngå Venstres tilsvarende landsmøte på Røros i 1972. Der var det EU (dengang EF)-saken som splittet partiet i to uforsonlige leire.

Hittil har det gått imponerende åpent for seg i KrF med to fra partiledelsen som reiser rundt og legger fram hvert sitt syn. Men hva skjer når utvelgelse av delegater fra lokallag til fylkeslag og fra fylkeslag til landsmøtet også blir en diskusjon om bundet mandat? Da må det nødvendigvis bli frustrasjoner fra de som ikke når opp med sitt ønske. Vi ser det allerede i KrFu som er dypt splittet i synet på dette, og både om og evt. hvem KrF bør søke samarbeid med.

Dette må Hareide har tenkt gjennom da han skrev boka og la planen for hvordan han skulle vinne et flertall på landsmøtet. Er han en så smart strateg at han vil komme ut som en vinner uansett? Og er det i det hele tatt mulig å vinne nye velgermarkeder for KrF samtidig som man beholder grunnfjellet?

Hareide og KrFs landsmøte kan havarere

Det definitivt verste scenario for Hareide og ledelsen i KrF er at landsmøtet deles i to i en splittende votering over om KrF  skal gå inn i Solberg-regjeringen – eller felle den for å gå inn i en AP-SP-KrF-regjering basert på støtte fra SV.

Selv om nok både ledelsen og mange delegater som kommer i mindretall vil slukke brannen ved å si at de stiller seg bak flertallet, vil det oppfattes langt annerledes nede i partiorganisasjonen og blant en betydelig del av velgermassen. KrF risikerer utmeldinger, problemer med å stille liste og at lokallag blir uvirksomme.

Hvordan kan et slikt mulig havari hindres? Jeg ser to hovedmuligheter:

1. Flertallet for det ene alternativet blir så stort (3/4?) at det gis legitimitet også nedover i organsiasjonen
2. Et forslag om å fortsatt beholde posisjonen som uavhengig sentrumsparti med gjentatt primærønske sentrum-Høyreregjering fremmes og får flertall

Landsmøtets redaksjonsnemnd som formulerer forslag kan deretter levere inn en uttalelse som vedtas. I denne gir landsmøtet partiledelsen og stortingsgruppa fullmakt til oppta forhandlinger med sikte på en sentrum-Høyre-regjering «så snart det blir aktuelt».

I dag synes det vanskelig å se at flertallet blir så betydelig slik som beskrevet i pkt 1.
Hareide og landsmøtet vil selvsagt unngå en votering med 20-30  stemmers overvekt den ene eller annen vei. Det skaper ikke optimisme og energi og følelsen av «et-samlet-parti».

Alternativ 2 er derimot noe som åpner for KrFs primærønske. Men det vil få betydelige politiske konsekvenser for FrP, og en virkning som vil få SP til å puste med magen igjen.

KrF går inn i en sentrum-Høyre-regjering!

KrFs posisjon som et sterkt, troverdig og uavhengig sentrumsparti har de demonstrert både ved avgangene til tidligere statsråd Listhaug og til tidligere stortingspresident Thommesen. I begge tilfellene fikk dette en synlig opptur på meningsmålingene.  Sakene fikk nemlig markert KrF generelt og Hareide spesielt  i det politiske landskapet.

Om ikke lenge skal Stortinget konkludere i saken om norsk beredskapspolitikk og spesielt objektsikring hvor regjeringen får sterk kritikk fra riksrevisjonen og fra et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Her kan KrF igjen inneha rollen som sjølstendig og stemme for et forslag om mistillit til regjeringen. Det vil nok statsministeren besvare med et kabinettspørsmål, som da naturlig medfører regjeringens avgang.

Kongen må da sjekke ut om det er mulig med et annet flertall for en regjering. Erna Solberg kan da ta runden med Frp, V og KrF og får til svar fra KrF at det er mulig, men uten Frp i regjering. Frp vil som vanlig da si at de ikke støtter en regjering de ikke er en del av. Likevel vil de ikke motsette seg at Erna Solberg fortsetter som statsminister fordi iflg Frp «er alternativet med en Støre-ledet regjering enda verre for landet».

En slik situasjon vil for de mest ytterliggående i fløypartiene Frp, Rødt og SP være gode nyheter, selv om det selvsagt ikke føles godt for alle Frpere som har fått deltatt i Solbergregjeringen hittil.

Nå kan de imidlertid fritt fortsette å fronte egne vinnersaker fra opposisjonens vidunderlige verden, og de kan begge samtidig se mye lysere på lokal- og regionvalget neste høst for å bygge seg opp til stortingsvalget 2021.

KrFs mulige seier etter landsmøtet

For KrF vil en slik løsning  være en betydelig seier.  Partiet vil ha høy troverdighet og respekt når de da går inn i den regjeringen de lovte velgerne ved stortingsvalget for et år siden. Og et helt Venstre (inkludert også de mest KrF-skeptiske) vil være glad for at den symbolske koblingen til Frp er borte.

Jeg har en mistanke om at dette er noe Hareide har med i sine planer dersom landsmøtet står fare for å ende med dyp og varig splittelse.
I så fall vil han bli genierklært etterpå. Han har maktet å dra alle parti enda nærmere  det politiske sentrum enn hva som syntes mulig før han startet prosessen i høst.

I tillegg har han og Støre denne høsten forsterket sin enighet om felles politiske mål og verdier. For Støre kan dette bety farvel til hans mulighet til å bli statsminister dersom han ikke får fortsette som partileder etter stortingsvalget i 2021. Likevel kan han vise statsmannskunst nå og påvirke sentrum-Høyreregjeringen der Ap kan få gevinster. Det vil ikke svekke Støre fram mot 2021.

En sentrum-Høyreregjering kan derfor lettere skaffe seg nødvendig støtte fra Ap i de store og tunge saker som kommer de neste åra.
Norge er da tilbake til den gangen Bondevik styrte landet, men denne gangen uten en statsminister fra Krf.

Enn så lenge.