En sykemeldt skoleleders hvernatt

Jeg er i mitt 41. år i arbeidslivet inkludert 2 år med studier underveis. I 26 år har jeg vært i en lederposisjon derav 20 år som rektor. Å være leder er å bli utfordret på både utenkelige og uvirkelige situasjoner hvor kun én har ansvar – lederen. Du kan ikke gjemme deg bak noen eller skylde på andre og annet. Ansvaret er ditt. Konsekvensene av dine avgjørelser – eller mangler på slike har du ansvar for.

Alle som er eller har vært leder vet at dette er krevende. Men hva skjer når du ikke lenger evner å skjønne at maskineriet ditt – kropp og sinn – trenger hvile og nødvendig vedlikehold? Da går det galt.

Jeg er i min første langtidssykemelding siden 1985. Da ble jeg sykemeldt for en drøy uke på grunn av en enkel brokkoperasjon. Nå er det på grunn av en komplisert «bråk-operasjon» hvor gode venner og medisinsk personell så signalene i tide. Det har trolig reddet meg.

Støyen

03.15.  Tallene lyser overraskende fra klokka på telefonen. Våken nå igjen? Jeg kjenner at jeg er svett. Tenker på mye av det som skjedde i går. Eleven jeg ikke fikk tatt en prat med som lovet, telefonen jeg burde tatt til barnevernet, læreren som ikke fikk svar på mailen sin om avspasering før jul om drøye 2 måneder. Hvordan følge opp gårsdagens møter raskt nok de neste dagene som allerede er fulle av gjøremål?

For noen er dette bagateller, for eleven, læreren og forelderen det gjelder er det viktig. Og her ligger jeg med hodet fullt av viktige bagateller. Så vandrer hodet fra fortid til fremtid, og tilbake  igjen.

Jeg blir liggende å vri meg og planlegge noen endringer i morgen.

Enn om vi setter av litt tid i ledergruppa straks 1.time har startet og ser på hvordan veiledning av våre nye lærere har fungert? Det er veldig viktig for en utkantkommune å ta vare på disse talentene som nå utdannes målretta mot klasserommet.

I år har jeg rigget til en slik veiledningsressurs. En av avdelingslederne med kompetanse i coaching og lang, bred og dyp erfaring fra alle grunnskolens trinn tar seg av dette. Jeg vet at det er i de beste hender – såfremt hun får gjort alle andre oppgaver som popper opp i en uforutsigbar skolehverdag.

Men rekker vi et slikt møte? Vel, under forutsetning av at undervisningsinspektøren har klart å skaffe vikarer for de vi vet er fraværende og for de vi ikke kjenner til – ennå. Og hvis vi ikke når det da, kan vi ta det om ettermiddagen. Hvis de har overskudd? Rektorhodet jobber med alternative løsninger. Derfor sovner ikke rektorkroppen før nærmere kl. 6 og våkner av wakeup-tonene en halv time senere.

Frokosten er i mine øyne både sunn og enkel. Havregrøt med blåbærsyltetøy, kanel og litt melk. Blåbær fordi det visstnok skal gjøre hjernen mer skjerpa, og det trenger alle – også rektorer. Kanel fordi den er full av antioksidanter som holder helsa på plass og rektor i statistikken for friskhetsnærværet.

På radioen snakker de nå om tiltak for å få ned sykefraværet i norsk arbeidsliv, om god ledelse som nøkkel til det meste av utfordringer på en arbeidsplass, om at hver enkelt ansatt har ansvar for sin egen helse og at arbeidsgiver kan tilrettelegge for mer fysisk trening på arbeidsplassen.

På min skole hadde arkitektene løst det ved å ha lange ganger og mange trapper. Muligens ikke bevisst med tanke på å holde kroppene i bevegelse. Det bare ble slik med betongskolene i Finnmark bygget opp etter krigens herjinger.

Det blir enda en arbeidsdag hvor det som var planlagt med få unntak må endres, med nye akutte hendelser og brannslokking, med vesentlige og mindre vesentlige problemstillinger, med nye forventninger fra overordnet nivå også om at budsjettet må være ferdig om 3 dager, og med flere avkryssede oppgaver i kategorien «ikke gjennomført».

For n’te gangen de siste to åra dukker tanken opp i et tidels sekund før jeg rister den av meg: «Hvorfor gidder jeg dette?». På ren ryggmargsrefleks svarer jeg meg sjøl «Fordi det er jobben din og fordi du vil få det gjennomført – med en eller annen kostnad for deg sjøl. Eller gevinst for elevene!». Den siste var alltid der som en trigger til å stå på videre.

Langt senere på kvelden og etter enda et møte med tilhørende etterarbeid, låser jeg døra til kontoret og kjører hjemover. Må bare innom butikken for å hente en enkel Bali gryterett fra Fjordland. Når den begynner å pipe etter drøye 3 minutter, har jeg allerede varmet opp en tallerken i rennende varmt vann. Blir litt mer hjemmekoselig med en varm tallerken, og ikke et raskt, kjølig måltid slik som på jobb for ikke å komme for sent til neste avtale.

21-nyhetene på TV2  passerer uten at jeg fester meg ved noe spesielt, men merker at Sweet& Sour i kyllingretten smaker godt. Så kommer værdama og jeg kjenner meg bare så trøtt. Og enda verre: Så lei. Så sliten.

Kveldens siste telefon er som vanlig av det hyggelige slaget som gir energi. Å bo på hver vår kant av landet minimerer avstand gjennom digital lyd og bilde. Det er som om man er i samme rom. Nærhet, men ikke nært nok. Som så ofte før snakker vi om hendelser både privat og profesjonelt, og hun har alltid noen refleksjoner om læring og læringsledelse som inspirerer meg.

Hun er nå avdelingsleder på sin skole, og har et langt liv som Lærer og Klasseleder med meget fornøyde foreldre og elever som resultat. Det snakker hun aldri om. Hun mener at også hun kan lære mer av hva forskning viser, tenke nytt, prøve det i praksis – alltid på vei til å bli en god lærer  og leder.

– Husker du hva jeg sa da jeg skulle starte hjemover i forrige uke om syretesten?

Ja, det husket hun. Vi hadde feiret hennes 60. bursdag på Malta. Siden Eli har bursdag på skoleårets «verste dag» i en helg mellom planleggingsdager og 1.skoledag, måtte jeg  avstå fra å delta der. Det ville tatt seg ut om rektor på Båtsfjord skole ikke er tilstede på første skoledag!

Det ble en flott feiring på Malta til tross for noen gode nedbørsdager med varmt regn, og det ble deretter en trivelig uke i Molde. Flere ganger før jeg skulle starte hjemoverturen, sa jeg til Eli at jeg kjenner ikke på noen motivasjon for å begynne på jobb igjen.

De siste 14 dagene før torsdagen jeg reiste nedover hadde jeg vært innom mitt kontor hver eneste dag, også i helgene. Den siste uka hadde jeg fire dager hvor jeg forlot kontoret etter kl. 22, tirsdagen kl. 23.30. Det er ikke noe galt i lange arbeidsdager når man kjenner på at man får unna alt som er viktig.  Det har jeg alltid tålt, og det hadde vært mange slike opp gjennom årene. Men jeg har alltid klart å overbevise meg sjøl om at «nå er det kun uker igjen til den ferien eller det avbrekket» og «da får jeg mange dager som gir meg ny energi».

Ikke minst er det lett å leve med slikt når man er i et kreativt og produktivt miljø som godt kompenserer for evt. hendelser som river ned. Men jeg var nå så fed-up av disse betongveggene som  repeterte «sånn har vi bestandig gjort det her», og kjente på at «her er noe som ikke stemmer». Og det skulle selvsagt vise seg å stemme.

Smellet

Flyturen nordover gikk fint. Ikke mye å se av landskap mens vi krysset Finnmark østover. Oktoberlyset er svakt om ettermiddagen, og over øst-Finnmark kommer skyene. Kjenner på mitt eget lys -motivasjonen. Ser mørke skyer som truer.

Forsøker å tenke positivt: Etter mer enn to uker borte fra 10-12 timers daglig opphold med de hvite murveggene på kontoret, må jeg kanskje  ha fått ny energi og tåler en lengre periode før neste langhelg eller ferie. Det har jo på en måte gått bra før? Har det ikke? Noen uklare svar svevde rundt i hodet.

Vel hjemme i leiligheta fyrer jeg i ovnen, og setter meg ned og ser flammene leke bak glasset. Kjenner etterhvert at varmen stråler, tar fram et glass juice og logger meg på nettet. Like greit å sjekke jobbmailen og få et innblikk i hva som venter. Til tross for autosvar om at jeg har vært fraværende ligger over 300 uleste mail i Innboksen, samt rundt 50 i undermappene.

Starter med de siste, det er jo fra ansatte i kommunene eller fra ulike fagnettverk. Etter å ha skummet gjennom ca 20 mail og lest ord som «krever at», «minner om tidligere spørsmål», «urimelig at jeg må ta klassen alene», «kritikkverdig»,»vanskelige elever»,»ledelsen gjør for lite»,»ta ned budsjettet» merker jeg at flammene i ovnen avtar. Det er mindre varmt å sitte nær ovnen. Energien forsvinner.

De neste dagene er hektiske og tette. Noe er galt. Kjenner på at jeg er langt mer mentalt trøtt enn det som har vært vanlig. Så langt fravær fra jobben og så har jeg ikke energi ?

Må ta meg i den ekle følelsene når kropp og hode sender den neste advarselen. Sitter i et dagens 3. møte som er viktig også for disse deltakerne, mens hodet jobber på høygir: «Husk å få skrevet referatet fra det forrige møte, men noterte jeg ned alle punkter,tro?». Blar tilbake i boka mi og legger inn noen stikkord, og glipper selvsagt på hun som spør meg om noe her og nå – i dette møtet.
Må innrømme at jeg ikke var helt med og ber henne gjenta spørsmålet.
Flaut.

Enda verre blir det på slutten av møtet. Jeg hører de snakker om arbeidet videre, men hvor er hodet mitt? Det er der det ikke bør være: I det neste møtet. «Har jeg sendt innkalling til alle? Var det noe dokumenter som jeg ikke har lest ?».

Det går brått opp for meg at jeg kanskje er syk. Ikke smerter i rygg og ledd, ikke spysyka, ikke influensa og ikke det jeg ble sendt til sykehus for i mai – med ambulansefly. Det jeg trodde da var KUN fysiske vansker med mage/tarmsystem, og som jeg nå etterhvert skulle skjønne bedre. Hadde lært meg begrepet psykosomatisk lidelse.

Når de siste har forlatt skolebygningen på ettermiddagen, senker freden seg og jeg prøver å komme ajour. Rektor har totalansvaret for ALLE system, og jeg vet utmerket godt at det viktige HMS-arbeidet ikke er i mål. Ferdig med de 3  «viktigste» kapitler, men fortsatt gjenstår de øvrige.
Og hvor skal vi finne tid til neste møte og som passer alle som skal delta? Arbeidsgruppa gjorde mye på forrige møte, men klarte ikke å lande en dato for neste.

Tar en siste sjekk på ubesvarte mail, huker av de som må ha svar og ser at oppgavelista med slike mail er styggelig lang. Forlater kontoret like før kl. 20 fordi middagstrangen er blitt for sterk, men føler en slags vunnet fritid ved at jeg får gode 3  timer hjemme før en velfortjent søvn.

Skammen

En rektors hvernatt for meg er igjen ny oppvåkning midt på natta og utsjekk på hva jeg ikke fikk gjort. Noterer på postit-lappen på nattbordet hva jeg må huske i morgen. Trekker deretter dyna godt opp og håper jeg får sove resten av natta.

Etter en våken time står jeg opp, går på badet og blir stående og se meg sjøl i speilet. Ikke noe vakkert syn, tenker jeg, du ser da rett og slett sliten ut! Ja, svarer speilet, du er ikke bare sliten. Du er utkjørt, du har vært det lenge og du burde skjønt det for lang tid siden.

Slik står rektoren og speilet en stund før begge nikker; Kanskje du bør kontakte lege? Tenk om du er så kjørt at du utgjør en fare for deg sjøl og andre?

Jeg har tross alt ansvaret for også 36 ansatte som har krav på å bli sett, lyttet til, få hjelp fra meg eller andre. Og hva med de 160 elevene som jeg ser og kun kjenner så altfor få av. Dette er ikke slik det skal være. Det er noe som overhodet ikke stemmer!

Når slike spørsmål kommer, slår Sannhetens øyeblikk hardt inn i ditt liv. «Du må oppsøke fagfolk!»

Det har jeg gjort tidligere – når jeg har fryktet for alvorlige sykdommer. Sånn for sikkerhets skyld. Ikke mange ganger, men noen, og av det mindre farlige slaget.

Slik som i vår da jeg 17.mai fikk noen merkelige smerter i magen. Etter noen dager var smertene så intense at jeg måtte oppsøke lege. Neste etappe gikk i ambulansefly til sykehus. Også da klarte jeg å fokusere på alt det positive i livet for å gi kroppen den energi som jeg håpet ville slå sykdommen tilbake.

Min største frykt var å bli lenge på sykehus, evt bli erklært ikke-reisedyktig. Det måtte IKKE skje! Om 4 dager skulle jeg og Eli til på en lenge planlagt Roma-tur, og den ville jeg ikke miste etter en lang og altfor intens arbeidsvår.

Det ble tre døgn på sykehus og mandags kveld var jeg hjemme igjen. Brukte kun egenmelding den dagen, og avslo sykemelding. Det har jeg tenkt på som det aller siste man skal bruke, og da bør det være veldig alvorlig.

Slik tenkte altså «supermennesket» som alltid har ment  at et årsverk er et årsverk  og da må du fylle det opp med arbeid. Det er det du har lønn for. Jeg skal denne dagen og de neste ukene møte mine egne ord og holdninger på en ganske annen måte. Og jeg skal skjønne mer om hvorfor arbeidsmiljøloven har bestemmelser om overtidsarbeid.

Resten av natta blir søvnløs. Koker meg havregrøt og lytter til værvarselet til havs. De første høstkulingene har kommet til Norge. Inni meg stormer det. I dag må jeg feige ut og ringe til legesenteret og bestille time. Samtidig kjenner jeg på en skam for å gjøre dette. Nå setter jeg mine avdelingsledere i en knipe dersom dette ender i sykefravær. Og enda mer å tenke på for rådmannen som har så mye annet å få orden på framover.

Jeg gjør likevel som planlagt. Den hyggelige damen sier hun skal få lege til å ringe meg. Litt senere dukker det opp «Skjult nummer» på displayet. Vi avtaler konsultasjon senere på dagen. Jeg takker for velviljen og legger på. Så kjenner jeg det inni meg: Endelig!

Kanskje jeg kan «spole tilbake» og starte på nytt – med ny energi? Bli den beste utgaven av meg? For dette er ikke meg slik jeg vil være. Dette er ikke et liv jeg orker å leve, og som jeg har kjent på i flere år. Hvorfor tok jeg ikke en time-out tidligere, spør skyldneren i meg.

Støtten

Jeg tenker tilbake på alle gode råd jeg har fått fra både erfarne og mindre erfarne skoleledere, og ikke minst viktig støtte og oppmuntring slik Veilederkorpset har gitt meg.

Ofte kan det bli slik at det er lett å anbefale andre  noen mulige løsninger, men det er kun en som skal gjennomføre dette – og stå for konsekvensene i ettertid. En rådgiver i en  kommune sørpå som tidligere har jobbet her oppe, sa det med et smil: Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg kan gi velmente råd til skolelederne mine om hva de bør gjøre, men det er heldigvis de som kan velge å gjennomføre det og må ta konsekvensene, ikke meg.

Han misunte ikke rektorers arbeidsbetingelser.

For rektorer i et fylke som må ha ekstra stor trykk på opplæring og utdanning, er det et savn med fagnettverk som står seg over tid. De siste årene har Øst-Finnmark vært velsignet med en koordinator for den statlige satsinga «Ungdomstrinn i utvikling» som virkelig har motivert og løftet grunnskolen.
Hun har fått til et helt nødvendig nettverksarbeid som alle bevisste skoleeiere burde være svært takknemlig for. Prosjektet avsluttes i høst og som rektor kjenner jeg på fortvilelsen dersom også dette fagnettverket forvitrer.

Rektorer er generelt en ganske ensom yrkesgruppe med en eller få utøvere i de fleste av kommunene. Vi trenger hverandres støtte, kompetanse og erfaringer for at flere elever skal kunne mestre både faget og livet.

Stillheten

Leger er profesjonsutøvere på linje med  lærere, politi og sykepleiere. De har en fagkompetanse som må være på plass for å kunne tre inn i slik stilling. Det er derfor spennende å møte leger og se deres profesjonsutøvelse i praksis, se hvor metodisk de går fram.

Jeg har alltid følt meg trygg sammen med min lege. Så også denne gangen. Leger stiller gode spørsmål for å utelukke noe og bekrefte annet. Denne legen har tydeligvis vært bort i «mitt tilfelle» tidligere.

Det tar ikke lang tid før Sannhetens øyeblikk rammer meg midt i mage, hjerte og hode samtidig: Jeg er psykisk utslitt, har tegn på depresjon og for første gang i mitt liv forhøyet blodtrykk.

Det tar litt tid før jeg skjønner hva han sier. Og hva dette innebærer for meg.

Jeg hører legen langt borte mumle noe om «at dette kan ta sin tid». Inni meg raser det noen stormkast, horisonten er utydelig. Hva nå? Hodet ramset opp alle oppgaver som lå foran i løypa, og jeg hører meg si høyt: » Kan jeg gå ned til 80 % sykemelding slik at jeg kan avhjelpe de andre på jobb? Klarer sikkert å jobbe litt deltid.» Det blir slik i 2 uker. To lærerike uker.
For hva skjedde?

Jeg er hver dag inne på mail for å «hjelpe til», og jeg følger opp ulike oppgaver. Men jeg kjenner på noe rart: Jeg blir bare enda mer sliten. Og fryktelig ukonsentrert.  Kjenner på en blanding av skyldfølelse og skam. Jeg svikter jo min egen arbeidsavtale med arbeidsgiver og som det ligger mye forventninger i! Men det er også noe annet som rammes; Min egen fagstolthet. Jeg er utdannet som lærer og har i tillegg utdannet meg som skoleleder. Og så skal jeg altså ikke ha energi nok til å utføre jobben min!

Neste legekonsultasjon åpner øynene mine og jeg godtar 100 % sykemelding. Kjenner på en lettelse for første gang siden  det første legebesøket.

Slutten?

Jeg har nå vært fullt sykemeldt i over 7 uker og skal være det ut året. I første omgang, sier legen, men du må være forberedt på at dette blir langvarig.
Jula nærmer seg, og jeg gleder meg til å få være sammen med mine nærmeste.

Men er jeg blitt friskere, og evt når kan jeg begynne i fullt arbeid igjen? For noe i meg vil jo tilbake til normalen, tilbake til den jeg egentlig er, til spøk og latter slik mine nærmeste kjenner meg.Dette er det veldig vanskelig å vite. Og det er på mange måter det tyngste.

Jeg har også fått henvisning til psykolog, men må fortsatt vente en god stund før jeg får time. Jeg har tidligere konsultert psykolog, men da var jeg ikke sykemeldt. Det ville nok vært en fordel å ikke være leder i full jobb mens man tar slike samtaler. Du må la hodet ta helt «fri».

Hodet, ja. Når helsa endrer seg, tenker man alltid det verste. Kreft? Hjerneslag?
Det siste har jeg ofret mye tid på – rett og slett fordi det finnes perioder nå i høst og de siste årene som føles  helt borte fra hukommelsen. Jeg må rekonstruere, sjekke mail, sjekke kalendre for å finne svar. Legene sier at følelsen av hukommelsestap er typisk når «hodet er tomt», når du er så sliten at du ikke fungerer lenger. Og det blir ofte noe selvforsterkende som tapper deg for siste rest av mental energi. Derfor er en lang rekonvalensens ganske vanlig.

For noen tiår siden var det et ikke-tema for menn å ha det psykisk tøft. Også skoleledere unngikk å snakke om slikt. Noe av det gledeligste jeg opplever nå, er de som har tatt kontakt fordi de kjenner til min helsetilstand. Også menn! De kan fortelle om lignende opplevelser og om hvordan de også kjente på disse negative følelsene. Om hvordan de unngår sosiale treff, går på butikken sent om kvelden så man slipper å møte så mange. Ord som «skam», «flaut», «redusert sjøltillit» er brukt.

I mine fagnettverk kjenner jeg til mange skoleledere som har gjort jobben sin og mere til – inntil det sprakk. «Tar du den, så tar du den også!» som bonden sa da han fylte sleden med ved – inntil hesten ikke klarte å dra i gang.

Ledernes fortellinger om sine opplevelser har nok hjulpet meg i å komme meg opp i knestående. Likevel er det rart når jeg ser tilbake på de siste måneder og år: Hvorfor fornektet jeg så lenge at jeg var psykisk utkjørt? Hvorfor tok jeg ikke hensyn til kroppens varsler tidligere? Hvorfor måtte en lege bruke tid til å få meg til å forstå alvoret?

Du spør kanskje:
«Hvorfor skriver du dette? De fleste har vært sykemeldt og kjenner igjen mye av det du beskriver».

Mitt håp er å bevisstgjøre flere – både toppledere, mellomledere og ikke-ledere – at du har ansvar for din egen helse. Og at du må evne å si nei – i tide. Om du skal leve, ikke bare eksistere.

Det er sagt om rektorer at de befinner seg alltid mellom barken og veden. De skal tilfredstille manges forventninger og behov; eleven, lærere, andre ansatte, foreldre, rådmann, ordfører og kommunestyre – tilsammen nesten 500 mennesker for min skole.

Og her det ikke så sjeldent motstridende interesser. Som rektor står du fullt ansvarlig for alt som skjer på din skole. Du kan ikke gjemme deg bak noen, og du kan heller ikke si nei når du blir pålagt nye oppgaver. Du går til du stuper – eller så må du bare være tøff og legge oppgaver til siden når arbeidsdagen er over:
«Beklager, jeg nådde det ikke. Det ble for mange avbrudd, men jeg kom i alle fall så langt i dag».

Det kan gå bra en lang stund, men før eller siden er det noen som ikke er tålmodig ventende lenger.

En skole kan heller ikke mangle – eller ha en rektor i redusert stilling over lang tid. Og jeg kjenner på presset på å bli raskest mulig 100 % frisk.

Utfordringene er ikke over. Men denne gangen har jeg bestemt meg for å ta tiden til hjelp. MIN tid. Uansett hvor lenge det vil ta; Jeg SKAL bli frisk en dag.

Jeg har virkelig anstrengt meg nå for å skrive dette. Og har brukt noen uker. Fordi det er tungt å sette ord på en mental tilstand andre beskriver «å møte veggen». Jeg kjenner slitet mellom å beskrive elendigheten dette er  og forsøke å skape meg et håp om det som skal komme.

Den største frykten er kanskje irrasjonell. En mann yngre enn meg her sa at han brukte mye tid til å tenke på hva andre tenkte om han. Det er sant. For jeg er ennå ikke i stand til å fortelle min ærlige historie fullt ut, og jeg vet ikke om og evt. når jeg kommer til å gjøre det ansikt til ansikt til noen. Bortsett fra psykologen.

Ikke engang de tyngste tankene deler jeg her. Kanskje senere. Både av hensyn til familien, venner – og meg selv. For jeg vil ikke at lyset skal slukne.

Hva blir da slutten på denne historien ?

 

Reklamer

Tvungen lønnsnemnd truer rundt neste sving

Som jeg skrev i bloggen min for 2 uker siden er tvungen lønnsnemnd neste løsning dersom partene ikke lykkes i å bli enige i forhandlinger eller i en frivllig megling. Som kjent forsøkte megleren seg fram gjennom den pålagte meglingen, men avstanden var for stor mellom partene. De har likevel nå valgt å forsøke å finne en løsning uten megler, men fortsatt er det stor avstand. Det er forståelig når vi tar utgangspunkt i to helt vesentlige momenter:

1) Partene sentralt ble 26.mai til slutt enige om en avtale etter at mekleren la fram en skisse. Den inneholdt tap (nederlag) for begge parter. KS måtte gi seg på kravet om at den sentrale avtalen ble en generell formåleserklæring barbert for konkrete punkter som avgrenset det lokale handlingsrommet. Utdanningsforbundet (UDF) måtte gi seg på kravet om å beholde den forrige avtalens lavere tilstedeværelsestid.

2) Begge parter har internt betydelig støtte for sine posisjoner nå. KS har 99,5 % tilslutning blant de av medlemmene som stemte, UDF 72 %. KS sine forhandlere har i tllegg fått fornyet støtte for sitt arbeid gjennom eget styrevedtak tirsdag denne uka. Skal partene gi noe og akseptere en annen avtale, må de også vite at deres oppdragsgivere er enige. Da er hovedspørsmålet: Hvor mye tør de å gi under forhandlingene uten å risikere å bli «skutt» av sine egne?

Svært krevende forhandlinger med stor avstand

Det er derfor disse forhandlingene er så krevende. Det hadde vært enkelt om den ene parten ga fullstendig opp sine posisjoner kun for å få en avtale, fred og ro og normalt skoleår igjen. Det skjer ikke gitt at partene er både rasjonelle og seriøse. For KS er det viktig å fronte det som både forskere viser til og skoleledere krever; rammer til å utvikle skolen lokalt med noe mer tid flyttet fra kveld til dag. Det er utvikling av en kollektiv læringskultur som bidrar til å skape en vi-skole. En vi-skole har større muligheter til å lykkes med alle elevene enn hva en tradisjonell skole klarer. Dagens avtale har vært for rigid, skolesystemet har ikke lykkes. De dystre tall kan leses i frafallstatistikken for videregående skole. Av 100 yrkesfagelever er det 45 som ikke klarere å fullføre den 13-årige løpet innen 15 år! Det er intet mindre enn en menneskelig katastrofe for de det gjelder. I tillegg koster det samfunnet 7 – 8 mrd kr hvert år.

UDF sliter nok mest under forhandlingene denne helga. Ledelsen i UDF har vist ledelse ved å ta innover seg hva forskning viser. De har sagt ja til meklerens skisse – helt sikkert mens de holdt seg for nesen. Men de hadde ikke regnet med sine medlemmers tolkning av dette, og kraften i det sinnet som kom til uttrrykk i vinter da KS snakket om «inntil 45 uker» og 37,5 timer/uke. Når det siste tallet kom med i meklerens skisse, var det som å kaste bensin på bålet. På en egen Facebokgruppe – Arbeidstidsforhandlinger – flammet sinnet opp gjennom utskjellinger av egne tillitsvalgte, KS, politikere og meningsmotstandere. Avtalen ble fremstilt karikert, og ikke minst ble det hevdet at dette var KS foreløpige stopp på vei mot at læreren skulle bli funksjonærer. «Å stemme ja til denne avtalen i uravstemning er å innføre den danske avtalen bakveien», ble de hevdet. Som kjent har et bredt politisk flertall i det danske folketinget anført av sosialdemokratene innført en ny skolereform som binder lærerne til arbeidsplassen 7,5 t. pr dag.

Hvor går smertegrensa for UDFs medlemmer?

Mot dette bakteppet blir fallhøyden til UDFs ledelse meget stor. Og hva verre er; de vet ikke hvor smertegrensen går. Når 46 000 av deres 94 000 medlemmer stemte nei, så er det umulig å si hva som var motivet for den enkelte og i sum. UDFs ledelse må vurdere følgende muiige grunner for at det ble nei fra medlemmene:

Var det økt binding av tida? Tja, her er det nok mest sannsynlig at medlemmer på ungdomsskole og i videregående skole har sagt nei. Gitt at alle lærerne i videregående skole er på skolen sin 29 timer i uka, ville de nå vært nødt til å være der i snitt 1 time og 45 min mer pr dag. For læreren på barnetrinnet ville det bli ca 50 minutter mer pr dag, ungdomstrinnet 1 t og 20 min. Mot dette fikk UDF gjennom en viktig presisering: Nå skal lærerne få anledning til å ta for- og etterarbeid i arbeidstida på skolen.

Var det den nye praktiseringen av vikartimer (lik bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven) ? Tidligere fikk en lærer som hadde en «hulltime» mellom kl. 13 og 14, betalt for nok en time + 50 % dersom han var vikar. Altså, 2,5 timelønn for hulltimen. Nå vil vedkommende kun få 50 %-tillegget. Dersom læreren var satt på annen arbeidsoppgave som må forskyves vil vedkommende også få utbetalt for en ekstra time slik det er i arbeidslivet forøvrig. Det har vært sterke protester mot dette av to grunner; For det første har det vært «god butikk» å ta vikartimer med den gamle ordningen, spesielt på videregående skole. For det andre frykter lærerne at dette skal bli en saldeingspost i skolens budsjett hvor lærere pålegges «gratis» vikararbeid.

Var det lønnsprofilen og lønnsutviklingen? Flere store lærergrupper fikk et heller magert oppgjør(adjunkter), mens andre fikk et betydelig løft – over frontfagets 3,3 %. Jeg vil anta at de som nok en gang opplever å sakke akterut sammenlignet med andre faggrupper med samme utdanningslengde, ganske sikkert ville markere dette ved et nei når de fikk muligheten.

Valget er pest eller kolera

Utdanningsforbundet (og de andre lærerorganisasjonene) må derfor tolke hva som er vektlagt, og dette vil de bruke for å sjekke ut smertegrensa i de pågående sonderinger med KS. Ledelsen i Utdanninsgforbundet som det klart største av lærerorganisasjonene har to valg i møtet med KS:

1) Akseptere en avtale hvor det åpnes for økning av tilstedeværelsen, men uten tallfesting. Deretter ta sjansen på at dette ikke stemmes ned av medlemmene som nå begynner å bli noe trett av streiken

2) Ikke akseptere en avtale, og fortsette streiken.

Jeg tipper på at UDF vil foretrekke pkt 1 av den enkle grunn at alternativ 2 er langt verre. Det nærmer seg nå en smertegrense for regjeringen og de vil neppe la streiken vare mer enn max 2-3 uker til. Da vil regjeringen kunne peke på vitale samfunnsinteresser dersom foreldre i nøkkelstillinger i samfunnet må benytte seg av force majeure for å passe på barna som ikke har skoleplass. Videre øker muligheten for at skolebarn som ikke er på  skolen kan bli utsatt for alvorlige hendelser som ikke ville skjedd dersom de var på skolen. Trussel mot liv og helse har også et annet aspekt som jeg tipper nettopp Høyre som skoleparti vil vektlegge, og som kunnskapsministeren har antydet ganske klart: Skoleleever har ikke en dag å tape på veien mot  en god nok grunnopplæring og for å kvallfisere seg for videre studier eller arbeid. Hver tapt skoledag må tas tilbake, og derfor kan ikke en streik bli langvarig. Siden kommunene kan vise til at de rammet av en streik som de ikke er direkte ansvarlig for , blir de heller ikke erstatningspliktig. Derfor blir det regjeringen som blir ansvarlig for å reparere dette, og den raskeste veien for å «begrense skaden» er å fremme en midlertidig lov om tvungen lønnsnemnd og regne med at Stortinget som vanlig stiller seg bak.

Sannsynlig utfall i rikslønnsnemnd

Og hva er så konsekvensene dersom partene ikke blir enige og en tvungen lønnsnemnd kommer? Skal rikslønnsnemnda følge den praksis de har hatt siden 1991, er det arbeidsgiver som i hovedsak vinner gjennom med sine krav. Og siden partene her i tillegg var enige 26.mai om meklerens skisse, vil nok denne bli lagt til grunn. Da har medlemmenes nei ingen verdi lenger – annet enn at de har fått protestert og advart, og slik sett ikke sitter med eneansvaret for den nye avtalen.

Utdanningsforbundet kan selvsagt gamble på at en rikslønnsnemnd kan falle for andre argumenter enn de tradisjonelle. Medlemmene der er mennesker med interesse for og sannsynligvis stor respekt for skolens plass i det norske samfunnet. Også blant medlemmene kan det være noen med nære forbindelser til både lærere og skolemiljø og som kan vektlegge UNIOs argumenter når saken prosederes i rikslønnsnemnda. Og selvsagt kan KS velge å prosedere på en light-vesjon – uten de konkrete timetall (37,5 og 7,5) som  ble avslørt kom fra mekleren. Da kan sluttresultatet bli en smule bedre – og KS vil vinne litt anseelse.

Hva må utgangen bli for at partene skal enes og streiken avsluttes ?

Som jeg har skrevet i tidligere blogger mener jeg at det er på høy tid at KS og lærerorganisasjonene blir enige om noen forutsetninger for en ny og langsiktig avtale, men som er av en slik art at regjeringen må inn og bidra til løsning. Det er derfor interessant å merke seg hva kunnskapsministeren sier til VG i dag:

«- Vi har ikke fått noen henvendelser fra partene om å bidra. Det er fortsatt slik at det er partene som har hovedrollen. Det er etter en slik konflikt at alle må bidra, både partene og hele det politiske miljøet, inkludert Stortinget og regjeringen. Konkrete bidrag i form av pakker fra regjeringen, er en hypotetisk problemstilling.«

Smak på begrepet «hypotetisk problemstilling». Selvsagt er det det. I dag. Han kunne ikke sagt noe annet, det ville vært en direkte innblanding i oppgjøret. Partene har hovedrollen og ansvaret. Men her ligger altså etter min vurdering den lange planken både KS og Utdanningsforbundet kan bruke for å komme over den brede kløften. Dersom de blir enige om at en ny avtale hviler på noen forutsetninger om forutsigbare rammer garantert av regjering og storting, er løsningen snublende nær.

Regjeringens (stortingets) bidrag?

En slik garanti kan ligge på økonomi som sikrer mer forutsigbare rammer for drift av grunnopplæringen, og slik at kommunene i større grad bindes til å bruke de på skole.

Det kan også forutsette at staten bidrar med rentefrie lån til den helt nødvendige utbyggingen av gode arbeidsforhold for lærerne. Det er antydet summer på 14 mrd. kr., men dette er helt nødvendig når man ser tilstanden på svært mange skolebygg. Et eksempel fra min egen hverdag:Jeg kan ikke som rektor forvente at mine 22 lærere skal ha et felles trangt kontorlokale som i dag og sitte der samlet utover ettermiddagen. Arbeidsmiljøloven må gjelde for lærere også. Dette handler om verdighet for landets viktigste yrkesgruppe – de som «bygger menneskene som skal bygge framtiden».

Garantien må også ligge på at kommunene forplikter seg på bl.a. bedre helsesøstertjenester, og en vaktmester- og renholdstjeneste som sparer lærere for denne type arbeid. Videre må det kunne settes inn flere barneveiledere/andre ansatte som kan avlaste lærere med inspeksjoner, spesielt i barneskolen hvor lærerne har høy undervisningsbyrde.

Et elemnet i en slik avtale bør også være at man nå ser på dagens lesepliktsystem med tanke på endringer. Om KS hadde signalisert allerede nå at de vil redusere leseplikten på barnetrinnet med 1 skoletime fra neste skoleår, ville dette blitt godt mottatt i skolen og slik sett kunne bidra til å bygge opp tillit.

Sist, men ikke minst: Regjeringen må sammen med KS garantere at tidstyver skal identifiseres, fanges og dømmes til livslagt opphold langt vekk fra skolehverdagen.

Min konklusjon:

Jeg tipper på at partene kommer nærmere hverandre på viktige områder i helga, og at de sammen vil be regjeringen om å bidra til en endelig løsning. Skjer det, tror jeg det er grunnlag for en mer varig og forutsigbar avtale som forplikter både KS, lærerorganisasjonene og Stortinget (gjennom regjeringen). En slik avtale må bygge på respekt for lærerens profesjonelle autonomi, på skolens behov for en kollektiv læringskultur og for samfunnets behov for å beholde og rekruttere gode lærere. En slik avtale vil selvsagt få et kvalifisert flertall gjennom et stort antall ja-stemmer. Den økende tillitskrisen kan brått vendes til en begynnende tillit som vil bli målt og sjekket ut av lærerne skoleår etter skoleår. KS har alt å bevise, og de må lykkes. Selv om det kan bety at en del ordførere og rådmenn som ikke vektlegger skole heretter må øve på nettopp det.

Hvis dette blir enden på visa, var streiken et konstruktivt bidrag: Lærere og ledere kan igjen samlet gå videre for å gjøre den norske fellesskolen enda bedre i trygghet om at KS vil gjøre kommunene til bedre skoleeiere enn de er i dag.

Da har ikke minst kunnskapsministeren grunn til å smile. Omsider. Sammen med nesten en million foreldre og deres barn.

Nedenfor kan du avgi stemme på hvordan du tror streiken ender.                        Hvis du mener det mangler et alternativ, kan du skrive det inn i kommentarfeltet under.

KS + lærer + staten = Eureka

«Eureka!»

Historien om hvordan loven om et legemes oppdrift i væske ble oppdaget,er kjent for mange. Da den store greske matematikeren Arkimedes regnet og beregnet dette mens han lå i sitt badekar, ble han så opprømt over løsningen at han sprang naken gjennom gatene og ropte «Eureka» – Jeg har det!

Det er mange i skoleverket, kommunestyrer og på Stortinget som roper «Eureka!» for tiden – anstendig påkledd. Vi mener å ha beregninger som viser hvordan vi til tross for en tilsynelatende uløselig uenighet mellom KS og noen av de ansattes organisasjoner, likevel kan finne en farbar vei som gir norsk skole ønsket oppdrift.

En utfordrende uenighet

Grunnopplæringa i Norge står overfor sin største utfordring på mange ti-år. Det skyldes uenighet om hvem som skal bestemme hvordan arbeidstiden i skolen skal organiseres. Dagens arbeidstidsordning har verken KS eller de ansattes fagforeninger ansett som den optimale. KS ønsker den endret på prinsipielt grunnlag ved at arbeidsgiver gjennom styringsretten  skal disponere lærerens arbeidstid, mens lærerorganisasjoner mener grovt tegnet at deler av årsverket  skal disponeres av lærerne selv og kunne avspaseres i tilknytning til ordinære ferie.

Jeg føler meg trygg på at finnes en fruktbar løsning på denne uenigheten. Det krever for det første at begge parter har samme forståelse av hvilke utfordringer skolen har, og at staten aksepterer forståelsen og deretter inngår som en del av løsningen.

Første forståelse: Pedagogers svake lønnsvekst

Som tidligere lokal- og fylkespolitiker med funksjoner i KS, har det vært spennende å følge kommune-Norge etter at den nye kommuneloven  trådte i kraft i 1993. Kommunene skulle ha totalansvaret for sine tjenester, men det tok 10 år før de fikk fullt arbeidsgiveransvar for lærerne gjennom forhandlingsrett om lønns- og arbeidsvilkår. De sistnevnte var mot dette og hadde liten tillit til at kommunene bl.a. skulle sikre de en bedre lønnsutvikling enn hva staten hadde klart. Redselen var bl.a.  at kommunene skulle justere lærerlønna ned mot øvrige ansattgrupper. TBU viser at lønnsveksten for lærere har vært merkbart lavere i perioden 2005 – 2013 enn snittet for kommunesektoren. Lærerorganisasjonene har slik sett fått rett i sin skepsis mot KS. Den første forståelsen må derfor være at lærernes lønnsutvikling har vært for svak, og derfor må merkbart styrkes i de kommende lønnsoppgjør. Dette må avtales særskilt, og KS må allerede ved dette lønnsoppgjøret vise en reell vilje. OECDs rapport «Education at glance 2012» er i så måte en vekker. I Norge er det 19 %  lønnsforskjell mellom begynner- og topplønn for lærer i videregående skole, 24 % i grunnskolen mens det er 60 % i OECD-området. Mens lærere i videregående skole i Norge har en topplønn som er kun på knappe 70 % av snittlønna for andre grupper med samme utdanningslengde, ligger den i Finland nesten 10 % over!

Og et annet interessant poeng i samme gate: I Finland er det  kun 10 % av søkerne til lærerutdanning som kommer gjennom nåløyet, færre enn de som søker legestudiet. Kan det være en sammenheng mellom (lønn)status for lærerne og læringsresultater i Finland?

Andre forståelse: Behold en ytre ramme for undervisningstid

Den andre forståelsen vil nok KS og lærerorganisasjonene være enige om: Kommuneøkonomien er presset og det har også rammet skole. KS har vist til at statens ambisjoner på lovpålagte tjenester ikke følges opp med tilstrekkelig statlig finansiering. Dette gjelder også skole. Lærerne er redd for en ny arbeidstidsordning kan medføre at en underfinansiert kommune sikrer elevene sine timer ved å pålegge ekstra arbeid for lærerne.  Jeg deler en slik bekymring. En ny og ”varig” arbeidstidsordning må derfor bygge på at ingen lærere skal kunne pålegges mer enn 19 klokketimer undervisning som snitt for et skoleår på 38 uker (med redusert leseplikt for bl.a. kontaktlærere). Om læreren selv har et ønske om å få utføre mer undervisning, må det selvsagt være åpning for slikt etter nærmere avtale.

Tredje forståelse: En forutsigbar finansiering av grunnopplæringa

Som en konsekvens av den andre forståelsen, må den tredje forståelsen på plass: Når staten har ambisjoner for skolen og kunnskapssamfunnet, må den samtidig skape forutsigbarhet for at kommunesektoren kan oppfylle statens ambisjoner.  Staten har lovpålagt kommunene å ha 4-årige økonomiplaner for sin virksomhet. Det er et underlig styringssignal at ikke staten selv har slike forpliktende 4-årsplaner med bl.a. rammefinansiering av kommunesektoren inkl. undervisning. Jeg vil foreslå at KS og staten inngår en avtale som årlig sikrer en justering av  rammen for undervisning slik at skolens relative andel av rammeoverføringer sikres et forsvarlig nivå. Slik vi i dag har et TBU (teknisk beregningsutvalg) for lønnsutvikling, kan partene få på plass et TBU som sjekker ut  at staten finansierer grunnopplæringa.

Fjerde forståelse: Tillit gir energi – kontroll tar energi

Den fjerde forståelsen bygger på hva en verdens mest anerkjente skoleforskere har  postulert i sin bok ”All systems go!”. John Fullan hevder bl.a. at gode læringsresultater er kun mulig der dyktige lærere sammen med gode skoleeiere gis handlingsrom til å ta ut potensialet. Skoleeierne må gi skolelederne den nødvendige frihet til å organisere læringsressursene og mobilisere kompetanse.  Skolelederne må gi lærerne frihet til å organisere sin gode undervisning som del av en kollektiv læringskultur. Slik tillitskaping bygger læringskapasitet i norsk skole. Jeg føler meg sikker på dette vil gi flere elever gode mestringsopplevelser. En arbeidstidsordning med minuttelling er derfor et hån mot kunnskapsorganisasjoner og deres behov for akademisk frihet. Denne friheten må tillate at noe av årsverket fortsatt kan utføres utover bundet arbeidstid og kompenseres (ved lokalt avtalt avspasering/lønn). En ytre tidsramme må likevel være på plass. Skoler som har mer enn 33 timer bundet tid i uka, har erfart at mer samarbeidstid gir bedre læringsresultater. Det er ikke dramatisk for noen i full stilling med  35 t/u ytre ramme. Da må lærerne også tilbys forsvarlige arbeidsforhold. Her kan mange videregående skoler være gode eksempler på hvordan det bør være i grunnskolen.

Femte forståelse: Elevene skal møte profesjonelle lærere

Den femte og siste forståelsen må ta utgangspunkt i elevenes rett til å bli undervist av kompetente lærere. Du vil ikke være fornøyd med at tannlegen som skal bore i tanna di kun har sin erfaring fra boring i gruva på Svalbard. Som passasjer vil du heller ikke godta at flykapteinens eneste erfaring med fly, er at han har reist som passasjer i 20 år.  Det skal derfor heller ikke godtas at den som skal  gi et menneske en grunnleggende trygg og god start på et langt liv mangler profesjonsutdanning. Rekruttering av lærerstudenter er altfor svak. Dette sammen med en stor avgang på lærere de kommende år tilsier en mangel på over 11 000 lærere om  snaue 5 år. I snitt kan hver 5. elev få storparten av sine timer undervist av ufaglærte. På enkelte skoler i distrikts-Norge vil over halvparten av elevene kun forholde seg til ufaglærte. Dette er dramatisk og må være totalt uakseptabelt for våre nasjonale skolemyndigheter som krever kvalitet i opplæringen. Her må KS, de ansattes organisasjoner og staten sette seg sammen og bli enige om tiltak som virker. Det er over 38 000 lærerutdannete i andre yrker/bransjer i dag. Ved å tilby gode lønns- og arbeidsvilkår og bedre karriereveier kan skolen få tilbake flinke fagfolk. Videre bør man tilby PPU til fagfolk i andre yrker og få flere lærere til å stå utover fylte 62 år gjennom attraktive seniortiltak. Rekruttering av nye søkere til lærerutdanninga skyter nok fart dersom årets tariffoppgjør gir de riktige signaler, men da må det handles klokt nå – av alle parter!

Staten sitter med nøkkelen – bruk den!

Lønns- og arbeidsvilkår for lærere er en sak mellom (fylkes)kommuner som arbeidsgiver og lærerorganisasjonene. Staten kan ikke blande seg inn i dette uten at det er tvingende nødvendig. Vi er ved det punktet nå. Derfor må staten sjekke ut KS og lærernes analyse av situasjonen, og  bidra for å finne en bedre løsning som skaper ny energi i grunnopplæringen. Unngår Norge konflikt i vår med løsning som får læreren til å føle seg verdsatt som yrkesgruppe, vil det skapes et klima hvor læreryrket snakkes opp og skolen blir strategisk viktig for «læringslivet» og fremtidig verdiskaping. Og aller viktigst: En slik skole bidrar til at flere unge mennesker mestrer fag og sitt liv og blir aktive deltakere i samfunnet framfor passive NAV’ere. De siste må finansieres av den velferd de første skaper. En løsning i samsvar med  de 5 forståelser overfor vil derfor være samfunnsøkonomisk meget lønnsomt. Kloke parter finner en løsning dersom staten tar sitt ansvar.

Det hører med til historien om Arkimedes at han fikk en trist skjebne. Mens han skriblet matematiske ligninger i sanden, ble han drept av en romersk soldat som ikke likte dette. Så ille går det ikke for de som våger å skrible noe annerledes i den gode hensikt å starte en ny æra for norsk skole. Vi må likevel tåle at ikke alle arbeidsgivere og enkeltansatte vil juble like mye for nødvendige endringer og nye forpliktelser.

Eureka!