Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

Etter nesten 30 år med utredninger om flytting av makt fra staten og nærmere innbyggerne, vedtok Stortinget en lenge etterlengtet regionreform 8.juni 2017.

Vi har de siste fire år vært vitne til slutten på en over 200 år gammel interessekonflikt mellom den sentralstyrte embetsmannsstaten og et moderne demokrati med maktspredning. Når makt flyttes til lokale folkevalgte, får den enkelte innbygger påvirke sitt eget liv, sin hjemplass og sin fremtid.

Regjeringa la 5.april 2017 fram sitt forslag (Prop 84S 2016-2017) til regionreform. Videre holdt regjeringa døren åpen for å bruke mer tid på regionløsning i nord. Alternativene var enten et samlet Nord-Norge som region, eller en deling i to. Regjeringen ønsket primært et samlet Nord-Norge slik at man havnet på 10 regioner. Det ville i så fall være kun én «dårligere» enn det Haga fra SP hadde foreslått før den rødgrønne regjeringens regionreform krasjlandet i 2009.

Noen jurister har i år kritisert stortinget for å ikke ha fulgt forvaltningslovens bestemmelser før vedtaket. De hevdet at fylkeskommunene ikke er blitt hørt og dermed ikke har fått gitt sitt syn tilkjenne vedr. de ulike alternativer for sammenslåing. De la til grunn at det ble gjort et vedtak i Stortinget mens fylkeskommunene i nord trodde at dette skulle avgjøres våren 2018.

Juristene var ikke kjent med viktige opplysninger i saken: De nord-norske fylkeskommunene, inkludert Finnmark frarådet å vente et år og krevde ved tre anledninger at Stortinget avgjorde dette i juni 2017.

Senhøsten 2017 kom en aksjonsgruppe sammen og mente at nå «forsvinner» Finnmark – både som geografisk navn, som identitetsmerke og hva verre var: Fylkets naturressurser og arbeidsplasser ville bli «okkupert av Troms».

De fikk vann på mølla av spesielt Troms sine medlemmer i forhandlingsutvalget. Dette organet på 10 medlemmer skulle berede prosessen for å ha Troms og Finnmark fylkeskommune på plass til 1.januar 2020.

Det var flere konfliktpunkter. Det ene gikk på sammensetting av fellesnemnda som skal planlegge, forberede og samordne aktiviteten i forbindelse med sammenslåinga.

Troms ville følge Inndelingsloven som var enstemmig vedtatt av Stortinget i 2001. Der står det at nemnda «bør» avspeile folketallet forholdsmessig. Siden Troms har dobbelt så mange innbyggere som Finnmark, ville ei nemnd på 27 gitt 18 til Troms og 9 til Finnmark.

Troms ble oppfattet som unødig provoserende

Dette ble naturligvis oppfattet svært negativt i Finnmark. Med vår historie om å alltid være marginalisert og i mindretall og aldri ha styrke nok til å få vår rettmessige andel av verdiskapinga i f.eks Barentshavet, trykket Troms på sterke følelser: En så skjevfordelt fellesnemnd var selve beviset på at heller ikke denne gang ville Finnmark komme godt ut. Troms klarte slik å rekruttere en betydelig andel nye tilhengere til aksjonsgruppa mot regionreformen. Sterke «nasjonalistiske» følelser preget noen. En redaktør i Finnmark ville endog opprette egen stat.

Finnmarks fem medlemmer i utvalget ønsket likevel å bidra i prosessen og foreslo en såkalt 4+-modell for etablering av minst 4 regionsentra i den nye regionen. Den administrative ledelsen skulle være i Vadsø og den politiske i Tromsø. Det hører med til historien at regjeringen hadde tidligere avgjort at fylkesmannen for Troms og Finnmark skulle ha sitt hovedsete i Vadsø.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Under møtet med fylkesmann Knut Storberget som mekler, endte partene med en enighet. Fellesnemnda skulle bestå av 19 fra Troms og 17 fra Finnmark, politisk og adm.ledelse i Tromsø og med tunge fagseksjoner fordelt mellom byene.

Fylkesordføreren ble utsatt for stygg hets fra aksjonistene da dette ble kjent. I tillegg gikk SP ut med forslag om folkeavstemning rett før fylkesårsmøtet i Finnmark Ap. Sistnevnte parti har ikke dette programfestet. Av hensyn til en rekke Ap-ordførere måtte Ap følge SP.

I fylkestinget var hovedargumenter for folkeavstemning todelt; Lytte til folk. Behov for styrket legitimitet i møtene med Troms.

I fylkeskommunens oppsiktsvekkende info til velgerne sto det: «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?». Det ene var at det ble vist til fylker, mens det var fylkeskommunen det var snakk om. Det andre og mer alvorlige var at motstanderne (som avstemningen var ment for) ble gitt et falskt håp om at de kunne bestemme over et stortingsvedtak.
Det virket: 50,8 % av velgerne sa aktivt nei til at «fylkene» skulle slås sammen.

Deretter låste det seg for fylkestinget som oppfattet at de nå hadde et mandat fra velgerne til å stoppe prosessen. Og der er Finnmark i dag – malt inn i et hjørne.

Hva er løsningen for å komme videre?

Begge fylkeskommuner var enige om å fordele funksjoner mellom Troms og Finnmark, ha politisk ledelse i Troms og at begge fylkesting kan utgjøre fellesnemnda.

Regjeringen har gjentatt i sin oppgavemelding 19.10.18 det flertallet på Stortinget har sagt; Øst-Finnmark generelt og Vadsø spesielt må tas hensyn til ved fordeling av stillinger.Skjermbilde 2018-10-31 kl. 20.39.06

Hittil er 47 konkrete overføringer av myndighet planlagt flyttet fra stat til folkevalgt nivå fra 1.1.2020. Videre er ca 1600 årsverk planlagt overført fra staten til det regionale nivået gjennom Sams vegadministrasjon. Det planlegges videre for utflytting av ca 4 700 årsverk gjennom de store oppgavene som Ekspertutvalget foreslo.

Det er svært viktig å flytte arbeidsgiveransvaret fra staten til de nye regionene. Slik hindrer vi at disse blir sentralisert, og til slutt havner i Osloområdet  slik sentraliseringen har foregått de siste 30 år.

Troms og Finnmark har hittil tapt mye verdifull tid for å gjøre våre to fylkeskommuner til én fra 1.januar 2020. Vi må komme raskt i gang nå for å kunne bli en politisk sterk region i nord.

Regjeringen må derfor snarest endre forskriften om sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommune slik at fellesnemnda består av begge fylkesting. Innkall så til startmøte. Det gir alle dagens folkevalgte anledning til å delta i prosessen, bygge relasjoner og kultur og sørge for at vi her i nord får en fylkeskommune som er stor og sterk nok til å kunne ta de samme oppgavene som de øvrige regioner, men også de nye og tyngre som vil komme. Det blir en fellesnemnd som vil skape både balanse og ro i det videre arbeidet.

Stortinget må for all del unngå særordninger som stempler Finnmark og Troms som annenrangs:
Denne regionen må derfor få de samme store oppgavene som de øvrige regioner får!

Vi trenger nå å bli vist tillit til.

Redaktører, kulturkjendiser og politikere i sør som velmenende støtter «undertrykte finnmarkinger» bidrar kun til å stakkarsliggjøre oss.

Vi er mange stolte finnmarkinger som gleder oss til – sammen med Troms – å bygge opp Norges viktigste region!
Og det haster.

Reklamer

Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

I Nord-Norge er vi velsignet med aviser som har talt landsdelens sak der en sterk sentralmakt eller sterke økonomiske interesser har andre planer.

I saken om regionreformen har spesielt avisa Nordlys vært stjerneklar på at dette er noe Nord-Norge kan få store fordeler av. Forunderlig har avisa fått motbør av Sandra Borch og SP. Hun beskylder Nordlys for å løpe statsmakta sitt ærend. Har hun rett i sin påstand?

Skjermbilde 2018-09-04 kl. 08.42.25
Som kjent har fylkestinget siden det ble direktevalgt i 1975 kun hatt ansvaret for tjenestetilbud om videregående skoler og tannhelsetjenesten. I tillegg har de ansvar for rutetilbud og fylkesveier. Alle andre tjenester som innbyggerne har bruk for og berøres av er kommunenes ansvar. Det har altså vært fint lite for fylkespolitikerne å drive politikk på. Til alt overmål kunne både skole og tannhelse blitt overført kommuner og samferdsel flyttet til overordnet nivå.  Da hadde det ikke vært bruk for fylkeskommunen.

Regionreformen er ikke et morsomt påfunn fra en håndfull politikere etter en fuktig hyttefest. Helt siden Christiansen-utvalget i 1989 så på fylkesstruktur og -oppgaver har det pågått en etterhvert engasjert debatt om hvordan vi kan vitalisere demokratiet. Det har vært et spesielt fokus på hvordan mellomnivået – fylkestinget – kunne få reell makt til å utvikle offentlige tjenester og næringsliv.

Skjermbilde 2018-08-23 kl. 10.26.01

I 1998 satte kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) ned et Oppgavefordelingsutvalg for å se hvilke oppgaver som kunne flyttes fra staten og til folkevalgte organ lokalt. Regjeringen Bondevik satte deretter etter forslag fra Inge Ryan (SV) i 2002 ned en Distriktskommisjon for å snu den sterke statlige sentraliseringa. KS utarbeidet en solid utredning i 2004 de kalte «Sterke regioner», og har vært enstemmig på flytting av statlig makt til folkevalgt nivå.
SP støttet dette videre da de kom inn i den rød-grønne regjeringen i 2005. Ola Borten Mo mente at det holdt med 7 regioner i Norge dersom man virkelig skulle flytte statlig makt til store og kompetente nok regioner. Kommunalminister Haga (SP) gikk inn for 9.

NOU 2004:19

Her starter dette årtusen sin store regionreform

I februar 2014  la stortingsrepresentantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande fram et representantforslag om utvikling av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for fylkeskommunen.

De begrunnet forslaget bl.a. slik:
«Forslagsstillerne mener at fylkeskommunen skal utvikles til et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. De nye folkevalgte regionene skal være et selvstendig og fullverdig forvaltningsnivå – slik kommunene er det på lokalt nivå med omfattende desentralisering av oppgaver, ansvar, myndighet og ressurser fra staten.»

Stortinget behandlet dette og var enstemmige i behovet for sterke regioner med økt makt. Følgende ble vedtatt:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2016

Legg merke til at det i vedtaket vises til tidligere utredninger. Det er vel neppe noe annet politikkområde som er så grundig utredet over lang tid som nettopp styring av det folkevalgte mellomnivået mellom kommune og stat!

Regjeringen fulgte opp med St.meld 22 (2015/16) Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar. I meldingen datert 6.april 2016 vises det til hva stortinget forventer:

«Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:

a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen
b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
d. styrking av de regionale forskningsfondene
e. fordeling av relevante prosjektmidler
f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.
Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.» 

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.45.22

Stortinget behandlet stortingsmeldingen 8.juni 2016 og vedtok også:
«regjeringen må sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017″. 

Stortinget er med andre ord ikke fornøyd med forslag til antall oppgaver, og ønsker flere for å matche en ny regionstruktur med omlag 10 regioner.

Året før – i juli 2015 ba daværende kommunalminister  Jan Tore Sanner (H) alle fylkeskommunene om bl.a. å ta nabopraten med nærliggende fylkeskommune, involvere innbyggerne i dette arbeidet og utrede konsekvenser av ulike sammenslåinger. Dette var regjeringens startsignal om den nye regionreformen.

Med unntak av Finnmark, går de andre fylkeskommunene straks i gang med dette arbeidet, sterkt motivert av at endelig skal Stortinget oppfylle det gamle kravet fra fylkeskommunene om mer makt fra staten til folkevalgte organ.

Skjermbilde 2018-09-04 kl. 15.37.22

Etter at alle fylkeskommuner har utredet saken og konkludert om det de mener kan være den beste strukturen, kommer regjeringa med sin innstilling 5.april 2017. Der foreslår de 24 spesifikke oppgaver som kan flyttes til de nye regionene. I tillegg foreslår de en ny struktur for de nye regionene. For Nord-Norge ble det foreslått to løsninger; Nord-Norge som en region, alternativt 2 med Nordland som en og Troms og Finnmark som den andre. Dette fikk de nordnorske fylkeskommunene anledning til å uttale seg om, og regjeringen var villig til å gi de mer tid til våren 2018. Dette ønsket ikke noen av de 3 fylkeskommunene, heller ikke Finnmark (!). 

Stortinget fatter derfor sitt vedtak 8.juni 2017 og vedtar med 96 mot 73 stemmer at Nord-Norge deles i to; Nordland med sine 243 000 innbyggere som en, og Troms og Finnmark med sine 242 000 innbyggere som den andre regionen i nord.

Det er ingen hemmelighet at mange i Nord-Norge beklager denne løsningen. Vi har historiske tradisjoner for å stå sammen i nord. Fylkeskommunene stiftet i 1974 Landsdelutvalget for Nord-Norge (LU) for å styrke de nord-norske fylkenes stemme utad – og gjøre landsdelen bedre innad. Underveis ble også Nord-Trøndelag med. Dessverre ble LU nedlagt i 2011, i første rekke fordi Tromspolitikerne ble for opptatt av sin egen navle.

30 års krav fra alle folkevalgte fylkesnivå har i 2017/18 endelig resultert i at  statlig makt og skjønn utøvd av enkeltpersoner nå overføres til folkevalgte organ! Det er verdt en champagne eller ti!

Det er denne demokrati- og desentraliseringsreformen statsmakta i alle år har motsatt seg. Statlige organ med kontoradresse Oslo med sine statlige direktører og  et harem av underdirektører har kunne avgjøre med sitt skjønn hva som også passet oss i Nord-Norge. Og ikke nok med det: De har hatt alle fullmakter til å reorganisere og restrukturere sin virksomhet med det resultat vi passivt har måtte godta: Statlige arbeidsplasser støvsuges fra det øvrige Norge og inn til Oslo-området.

Det er helt forståelig at disse statlige maktsentra nå føler seg og sin makt truet. Sentralmakta ser nå at denne regionreformen er en trussel for dem.

Derfor blir det ikke bare oppsiktsvekkende, men også trist at det er SP – av alle – som verner om statsmaktas interesser. SP har alltid vært god på å PRATE om hvor viktig desentralisering er. SP og Sandra Borch bekrefter gjennom sitt innlegg i Nordlys at det blir med praten.

Hvorfor SP har havnet på statsmaktas side kan selvsagt skyldes at de værer en misnøye blant folk mot reformen, og vil gjerne skumme fløten av dette. I hele Europa  vinner populister sine kortvarige seire på å følge misnøye ved å tilby enkle og slagordpregede løsninger. I Norge følger partieier Vedum opp dette. Hans signingsferd i Finnmark fører til at nye lokallag spretter opp – alt basert på redsel for reformens påståtte negative virkninger. Men det skal også tilføyes; det er også en helt berettiget  misnøye i befolkningen over hvordan Finnmark historisk har vært behandlet av andre utenfor fylket.

Det siste er en faktisk kjensgjerning. Ikke noe fylke har vært mer underlagt statlig styring og kontroll. Resultatet er at bl.a. historisk viktige  fiskerettigheter er ført ut av fylket – takket være ikke-folkevalgte statlige organ sin makt til å vedta reguleringer og regelverk.

Det er også en kjensgjerning at den statlige fylkesmannens skjønn altfor ofte har regulert finnmarkingene sin hverdag stikk motsatt av hva folk og kommunestyrer ønsker. Et godt eksempel kan være den mistillit staten har til at finnmarkingene gjennom sine folkevalgte ikke kan regulere motorferdselen. Selvsagt kan lokalpolitikere vurdere fagfolks råd om hva som er miljøpolitisk forsvarlig og ta hensyn til det. Men den statlige mistillit har innprentet oss med at «slikt kan ikke dere få bestemme».

KOU 2004:1

Alle fylkeskommuner ønsker sterke regioner

Regionreformen er starten på denne viktige snuoperasjonen. Nå er det de folkevalgte i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark som får bestemme dette fra 2020. Enkeltpersoners skjønn i den mektige stat skal byttes ut til fordel for folkevalgtes skjønn. Også for SP-folk må da dette være som musikk i deres ører?

Mange av oss håper at dette er bare begynnelsen på mer makt til regionene. Jeg mener stortingsvedtaket om regionreform representerer et paradigmeskifte i vår demokratiske utvikling.

Etter mitt syn behøver alle departement å være lokalisert fysisk i landets hovedstad, nær regjering og storting. Det samme gjelder sentrale statlige institusjoner som er tilknyttet landets øverste myndigheter slik at de kan utøve sin politiske styring i stort best mulig. Alt annet kan i prinsippet desentraliseres ut til regionene og styrke resten av Norge!

Tenk om Senterpartiet hadde blitt med på dette og fulgt sine tidligere venner i sentrumspartiene Venstre og Krf!!

Jeg håper i det lengste at jeg snart vil kjenne igjen det gamle Senterpartiet som en gang sto på for desentralisering av makt, myndighet og tilhørende arbeidsplasser.

Hvor upartisk og nøytral er Holte-rapporten?

Temperaturen rundt etablering av et nytt fellessykehus for Nordmøre og Romsdal steg brått da adm.direktør Astrid Eidsvik i Helse Møre og Romsdal (HMR) valgte å gå på dagen. Hennes begrunnelse var forståelig: Hun gikk fordi overordnet nivå valgte å gripe inn i hennes tilrådning om plassering av det nye fellessykehuset før hun hadde konkludert.

Det som gjennom  de siste årene var opparbeidet av tillit til prosessen rundt vurdering av de ulike plasseringsalternativ, forsvant som dugg for solen. Holte-rapporten ble lagt fram for offentligheten og ble fra kretsen rundt Hjelset-tilhengerne, anført av Romsdal Budstikke i Molde,  ansett som «slakt» av Eidsvik-administrasjonens arbeid. Den ble tilsvarende «kvestet» i møte med «Frei-tilhengerne», i første rekke Tidens Krav i Kristiansund og Sunnmørsposten i Ålesund.

Jeg har lest  styrepapirene inkludert saksfremlegget og Holterapporten som styret i HMR skal ta stilling til for å gi et faglig og politisk råd om til styret i Helse Midt Norge (HMN). Deres behandling av saken og innstilling  danner et beslutningsgrunnlag for at helseministeren i et foretaksmøte etterpå kan ta en endelig beslutning for både plassering og videre fremdrift.

En tikkende politisk bombe

Det sier seg selv at det blir enkelt for helseministeren å bestemme seg dersom det er to samstemte råd han skal forholde seg til. Blir det uenighet internt i begge styrer eller mellom styrene, har helseministeren en tikkende politisk bombe i hendene.

Begge styrer må derfor tenke slik: Hvordan kan vi sikre en avgjørelse som er faglig forsvarlig og setter pasientens liv og helse i fremste rekke OG som samtidig skaper legitimitet for valg av sted for det nye sykehuset?

I «faglig forsvarlig» ligger at det skal være både medisinsk og økonomisk bærekraftig. Det betyr at investeringen skal være i en størrelsesorden som ikke må dekkes ved å redusere de nødvendige funksjoner som legges til det nye sykehuset. Tilbudet skal kunne gis av faglig kompetente miljø som «har nok på gjøre» for å holde seg ajour til enhver tid. Det er slutt på den tid hvor små sykehus kunne ha avdelinger med noen få operasjoner i måneden, og det nye fellessykehuset må derfor ha et omland av pasienter å ta av.

Det har Møre og Romsdal med tanke på et sykehus, og det har Nordmøre og Romsdal dersom sykehuset plasseres optimalt.

Svakheter ved Eidsvik-administrasjonens saksutredning

Holterapporten mener på et generelt grunnlag at den store svakheten er de manglende kriterier for å kunne avveie de 3 tomtealternatvene mot hverandre. Fordi disse kriteriene ikke er konkrete nok, blir både Frei og Hjelset som alternativ ganske like. Derimot mener Holte-rapporten at Astad som alternativ er dårligere enn de andre og viser til argumentasjonen fra Eidsvik-administrasjonen.

Jeg har lest gjennom det Eidsvik-administrasjonen skriver om Astad som alternativ. De skriver bl.a. (s.21-22):

«Ved evalueringa har ein då igjen lokaliseringane på Storbakken, Astad og Opdøl. Som det går fram av vurderingane, så vert Astad vurdert som mindre eigna enn Storbakken og Opdøl innanfor tomteeigenskapar, lokaliseringseigenskapar, sjukehuset si kjerneverksemd og ROSanalysen.

Når det gjeld sjukehuset si kjerneverksemd, er det først og fremst evna til rekruttering og å bygge og vedlikehalde robuste fagmiljø som følgje av lokaliseringseigenskapane, som trekker ned. Så lenge opptaksområdet og dimensjoneringa av sjukehuset er likt dei andre alternativa, kan ein ikkje seie at dette sjukehuset si evne til å levere sjukehustenester er dårlegare enn dei andre.

Astad er marginalt dårlegare på bygg og eigedomsutvikling og økonomi utan at dette er avgjerdsrelevant. Ser ein alle evalueringskriteria samla, så er Astad eit såpass mykje dårlegare alternativ enn Storbakken og Opdøl, at det ikkje kan framførast som eit framtidsretta alternativ for SNR etableringa. Astad er såleis ikkje eit alternativ HMR kan føre fram som ei tilråding i lokaliseringsdiskusjonen knytt til SNR.» (NB:min utheving)

Da jeg leste dette så jeg at kritikerne av Eidsvik-administrasjonen har et poeng. Her er kriteriene så utydelige at det holder med en påstand: «Astad er såleis ikkje eit alternativ…»

I hoveddokumentet som denne påstanden bygger på klarer jeg heller ikke å finne ut hvorfor Astad ikke er et likeverdig alternativ. Eidsvik slår fast at med hensyn på bygg, eiendomsutvikling og økonomi er Astad likeverdig med de andre med tanke på en endelig avgjørelse. Det som trekker ned er de antatte muligheter til å sikre robuste fagmiljø. Det er selvsagt et viktig poeng. Men er det et faktisk gyldig poeng?

Holterapporten skaper ytterligere forvirring om Astad som alternativ

Holte Consulting skulle altså kvalitetssikre det arbeidet Eidsvik-administrasjonen har gjort gjennom Idéfaserapporten. Det er helt nødvendig at utenforstående kan sømgå det arbeidet som har vært gjort for å avdekke evt. svakheter. Det er tross alt 5 000 – 6 000 mill. kr som skal brukes til å bygge et funksjonelt bygg som skal vare i 40 år. Å plassere dette i utkanten av Nordmøre og Romsdal som f.eks Rauma eller på Smøla vil opplagt ikke skaffe nok pasienter til at en slik investering kan forsvares. Derfor er det interesant å se hva Holte sier om de 3 alternativene for plassering som styret for HMR har valgt å utrede.

På side 22  i Holte-rapporten står det:

«8.1.3: Heleseforetakets vurdering av tomter

Det er kommunene som har foreslått tomtene. Helseforetaket kommenterer ikke tomtenes egnethet i forhold til kriteriene, det vil si de gjør ikke en vekting av hva slag type tomteegenskaper som er viktigst for HMR. For eksempel likestilles byggbarhet og nærhet til kollektivtransport. Vi mener at nasjonale føringer, blant annet for lokalisering av store arbeidsplasser, i for liten grad er vektlagt i HMRs vurdering.*2 Likestilte vurderingskriterier fører til at det blir vanskelig å komme med en klar anbefaling for valg av tomt.»

Det Holte sier her i klartekst er at Eidsvik-administrasjonen har gjort politiske (ikke faglige) valg som skal begrunne plassering av sykehuset. Det er en alvorlig kritikk og må derfor sees nærmere på. Er den saklig ? Og i så fall, hvilke nasjonale føringer er det Eidsvik-administrasjonen har valgt å ikke følge?

I note 2 viser Holterapporten hva den bygger sin argumentasjon på; en NOU og en Stortingsmelding:

«NOU 2011:3, Kompetansearbeidsplasser – drivkraft i hele landet. Utredningen peker på at ved opprettelsen av statlige arbeidsplasser bør man velge lokalisering i regionale sentra som bidrar til å utvikle robuste arbeidsmarkeder.» 

NOU betyr Norsk Offentlig Utredning. Dette er grunnarbeidet som en regjering utfører på et politikkområde før den deretter gjør seg opp en mening om  utredningens arbeid og evt. konklusjoner. NOU 2011:3 ble sendt på høring når den forelå for å gi regjeringen et bredere grunnlag for evt å fremme en proposisjon til Stortinget. Det kom inn drøye 80 høringsuttalelser. De fleste av disse omhandlet krav om at nye statlige arbeidsplasser må legges utenfor Oslo/Akershus-området og at slike kompetansearbeidsplasser må legges i arbeidsmarkedsregioner som bidrar til vekst i området.

Fylkesutvalget i Møre og Romsdal  sin høringsuttalelse av aug. 2011 lød slik i de to mest konkrete punkta:

»  2. Fylkesutvalet vil framhalde staten sitt ansvar som landets største  enkeltarbeidsgivar for å sikre ein god geografisk fordeling av statlege kompetansearbeidsplassar. Det er nødvendig med ei heilskapelig leiing av den statlege verksemda. Får sektorinteressene bestemme si organisering sjølve, viser erfaringane at det vil innebere ei sentralisering av kompetansearbeidsplassar.

3. Fylkesutvalet vil støtte dei tiltaka som er foreslått, og oppfattar særleg tiltaka som går på å skape robuste arbeidsmarknader gjennom regionsutviding, satsing på regionalesentra, samt spreiing av statlege arbeidsplassar, som svært viktige.»

Fylkespolitikerne i dette fylket har vært svært så tydelige på at kompetansearbeidsplasser ikke skal sentraliseres, og at det er viktig å satse på robuste arbeidsmarked gjennom regionsutvidelse. Etter min oppfatning vil plassering av et nytt fellessykehus omtrent midt mellom eksisterende sykehus derfor være noe som binder sammen to vekstkraftige regioner. Det styrker Kristiansund sine argumenter at Molde har relativt sett 1/3 flere statlige arbeidsplasser, og slik sett har mest å tape på Hjelseth som alternativ.

Viktigst i saken om Holte Consulting er imidlertid at de viser til en NOU som ikke er fulgt opp av regjeringen. På regjeringens nettside står det at saken er under behandling. Det blir derfor noe spesielt at Holterapporten bruker deler av en utredning for å argumentere mot Astad som alternativ.

Det blir enda mer spesielt når  Holterapporten bruker Stortingsmelding nr 34 – Folkehelsemeldingen som argument KUN mot Astad:

«St.meld. nr. 34 (2012-2013), Folkehelsemeldingen ”Gode steder gir gode liv. I stortingsmeldingen kommer det frem at utvikling av gode steder krever samordning med en miljø- og helsevennlig areal- og transportplanlegging. Det skal være mulig å gå eller sykle til arbeid, skole, daglig handel og i sosiale sammenhenger.» 

Hvis denne stortingsmeldingen skal brukes MOT Astad som Holterapporten gjør, er den et like relevant argument mot de to andre alternativene. Jeg har vanskelig å se for meg av dagens ansatte ved de to sykehusene i Molde og Kristiansund kommer til «å gå eller sykle til» og fra arbeid, enten det blir på Frei (Storbakken) eller på Hjelset (Oppdøl).

Men jeg synes heller ikke Eidsvik-administrasjonen sin argumentasjon er god.

Fra styrepapirene: (s.20):

«HMR er ikkje regionsutviklarar, og kan ikkje la regionsutviklande argument vere det som eravgjerande for val av tomt. Men ein er medviten om samfunnsansvaret og klar over dei effektane plassering av sjukehuset har for nærområdet. Slik ein forstår føreskrift om plassering av statlege arbeidsplassar så er ikkje helseføretak omfatta av denne. Spørsmålet om å balansere ut ulikskapar i arbeidsmarknad etc. er ikkje noko helseføretaket kan vurdere som utslagsgivande i denne saka, og heller ikkje fylkeskommunen har tatt til orde for val basert på desse viktige og vanskelege tema. Skal dette takast omsyn til i større grad, må avgjersla løftast opp til eit anna nivå.»

Dette er interessant. Etter at adm.direktør Astrid Eidvik la fram sin Idefaserapport 25.11 og sendte den til Holte Consultning for kvalitetsikring, vedtok regjeringen 28.11 en forskrift som kan gi føringer om nettopp dette i pkt 4:

«Retningslinjene gjeld ved

  • oppretting av nye verksemder, inkludert nye statlege verksemder som blir etablerte på grunnlag av personale frå eksisterande verksemder
  • omlokalisering av verksemder og oppgåver som følgje av bl.a. strukturendringar og rasjonalisering 
  • etablering av nye einingar eller utviding som følgje av nye oppgåver, under eksisterande verksemder»

Jeg er forundret over at Holte-rapporten ikke problematiserer rundt dette. Likevel, jeg er imponert over at de mottar den ferdige Idefaserapporten på 162 sider 25.november og har kvalitetsikret den allerede 5.desember. Kritikken mot «bortkastede konsulentmillioner» i sykehussaken blir interessant i så måte.

Er det fogderistriden som lar følelser styre?

Som innflytter i Romsdal er det interesant å se hva tidligere generasjoners fogderistrid har gjort med folk. Det gjelder i mindre grad de unge, det gjelder ikke innflytterne, men i hovedsak de eldre som har måtte «bære arvesynden» videre. Disse har en tendens til å ta standpunkt for nærmeste by – uansett. Og slik sett kan man holde fogderistriden i live også i kommende generasjoner.

Som tidligere fylkespolitiker med 12 års erfaring bak meg i annet fylke, har jeg også lært hvor vanskelig det er å bygge broer mellom ulike geografiske områder der det ene rammes ekstra hardt av vedtak gjort med knapt flertall. Det lar seg imidlertid gjøre å finne gode kompromisser. Derfor kan styret i HMR bidra til et godt sluttresultat dersom de snakker med én stemme. Å skape konsensus (100 % enighet) om et vedtak, er vanskelig. Og vi må godta at de ansattes representanter kan føle seg mest lojale overfor egen arbeidsplass. Derfor er det viktig at de politisk valgte i styret lander på et standpunkt. Å utsette saken med  2-3 måneder slik at faktagrunnlaget kan ytterligere kvalitetssikres og ikke minst la de folkevalgte kommunestyrer i alle kommuner i det nye sykehusets pasientområde vil styrke, ikke svekke tilliten til det endelige vedtaket.

JA til gode lokalsykehus med blålys på taket!

Sjøl bor jeg i Fræna med kortest vei til Hjelset (halvtime). Frei og Astad betyr et kvarter lengere reisevei. Den dagen jeg blir syk og trenger hjelp, er det ikke avstanden til sykehuset som er det mest kritiske og avgjørende for meg og mine pårørende. Det mest kritiske er den pre-hospitale tjenesten: AMK, legevakt og gode ambulanser med kompetente ansatte og nødvendig utstyr. Disse «lokalsykehus» med blålys på taket er de absolutt viktigste med tanke på livreddende og helsebringende hjelp. Her vil jeg spesielt trekke fram pionerinnsatsen som nåværende adm.direktør i Helse Midt-Norge, Daniel Haga var involvert i som kommunelege i Alta. Gjennom det første BEST-prosjektet utenfor sykehus fikk de utprøvd hva gode pre-hospitale tjenester betyr i praksis. BEST står for BEdre og Systematisk Traumebehandling.

Må jeg videre til spesialisthelsetjeneste, spiller det liten rolle om det skjer i Molde, Astad, Ålesund eller Oslo. Jeg har kun et krav: At det er et faglig forsvarlig og fullverdig tilbud som blir kroppen min til nytte.

Et slikt tilbud fikk svenskene bosatt i Norrbotten da de la ned bysykehusene i Boden og Luleå på slutten av 90-tallet og bygde et moderen fellessykehus midt mellom byene. Til tross for protester ikke minst fra leger om at dette ville føre til flukt av helsepersonell fra Norrbotten, gikk det motsatt vei. Sykehuset virket som en magnet på dyktige profesjonsutøvere som så muligheten for å utvikle seg videre.

Akkurat slik det kan skje om fellessykehuset legges til Astad.

Til slutt en illustrasjon fra Eidsvikadministrasjonens saksfremlegg som forteller om hvilket sted som gir mindre enn en time i reisetid for de fleste av pasientgrunnlaget  (klikk på den for større bilde):

Skjermbilde 2014-12-14 kl. 16.05.44

Det er spesielt interessant å se at over 75 000 mennesker har mindre enn 3 kvarter å kjøre for å komme til Astad – med dagens veinett, mens det er under 55 000 for Hjelset-alternativet. Med et oppgradert veinett vil det bli enda bedre for flere.

Til slutt skal du få delta i en nettbasert meningsmåling som sjekker hva leserne helst ser som den beste løsninga for Romsdal og Nordmøre

Streiken kan avsluttes med dette utkastet til avtale

Streiken går nå inn i sin 9.uke, derav 2 uker som har berørt elever direkte i de kommuner hvor lærere er tatt ut i streik. Den siste  uka har det ikke vært kontakt mellom partene. Situasjonen er tydeligvis ganske fastlåst.

Noe har imidlertid kommet fram denne uka etter en kanskje overraskende åpenhet fra KS side:

– KS holder ikke lenger fast ved enigheten om 37,5 timers arbeidsuke mellom partene 26.mai, en enighet som ble meglet fram og hvor megleren foreslo de konkrete tall. KS har gått med på å redusere dette timetallet

– KS har kommet med 3 alternative måter å flytte arbeidstid fra kveld til dag:

i) 29-31-33 t/uke som i dag med 4 dager ekstra pr år til samarbeid og skoleutvikling

ii) 30-32-34 t/uke  med 2 dager ekstra pr år til samarbeid og skoleutvikling

iii) 32-34-36 t/uke og ingen ekstra dager

Utdanningsforbundet har avvist dette.

– KS har sagt at de «vil være imøtekommende i øvrige omstridte deler av avtalen, f.eks overtidsbetaling ved vikartimer innenfor arbeidstiden»

– Utdanningsforbundet har sagt at KS må gi mer dersom det skal være aktuelt å forhandle, men forbundet har ikke sagt noe konkret om hva de er villig til å gi for å få en avtale på plass og streiken avsluttet.

Alle forhandlinger er vanskelige. Lærerorganisasjonene kan med rette vise til at den negative lønnsutviklingen som startet på 70-tallet har fortsatt også etter at lærerne ble overført til kommunene som totalarbeidsgiver 1.mai 2004. Videre har lærerne og skoleledere sett at kommunene er pålagt å gjennomføre en rekke reformer staten vedtar på mange tjenesteområder. Slike pålegg blir ikke fulgt opp med tilstrekkelig finansiering fra statens side, og kommunene må derfor skjære ned bl.a på skolebudsjettet for å komme i balanse slik de er pålagt jfr Kommunelovens bestemmelser.

Dette bakteppet viser hvor vanskelig det er for partene å finne en løsning og samtidig ha gjensidig tillit til at dette skal føre til en bedre skole. Skal KS gjenreise den tillit som lærerorganisasjonene etterlyser, må KS de kommende år vise seg tilliten verdig. Det er i handling de kan overbevise tvilerne. Ved å gjennomføre en inngått avtale til punkt og prikke vil tilliten styrkes noe som er helt nødvendig for å få hele skole-Norge til å trekke i samme retning.

Samtidig må partene være enige om å forplikte regjeringen til å bidra til løsning. Et 3-partsamarbeid er helt nødvendig nå. Regjeringen kan ikke på eget initiativ blande seg inn i konflikten og påvirke utfallet direkte. Når konflikten når et visst nivå og elevens tap av verdifull skoletid kan påstås å ha en helsemssig konsekvens, kan regjeringen bruke tvungen lønnsnemnd. Også dersom elever utsettes for fare pga stengte skoler, kan det kunne defineres som rettmessig grunnlag for å agere fra regjeringens side.

Det er verdt å merke seg hva statsministeren sier til Aftenposten 31.august:

-– Vi er ikke i en situasjon nå hvor tvungen lønnsnemnd er et reelt vurderingstema, sier statsministeren.

Altså, om streiken fortsetter nærmer regjeringen seg en slik situasjon hvor de må vurdere tvungen lønnsnemnd. Høyre føler nok et stor ubehag ved situasjonen nå. De har lagt mye av sin politiske kapital i å fremstå som skolepartiet som handler for å gjøre skolen enda bedre, og de ønsker minst av alt mistanken om at de vil svekke den offentlige skolen for å gjøre det enklere å starte privatskoler. I en slik situasjon må de fremstå troverdige. Riktignok har regjeringen og kunnskapsministeren vært pinlig nøye på å ikke blande seg direkte inn i konflikten. Samtidig klør det nok i fingrene å få lov til å løse denne floken jo før jo heller.

Etter min oppfatning ligger løsningen åpenbart hos KS og Utdanningsforbundets/lærerorganisasjonenes ledelse.

Lærerorganisasjonene har ennå ikke tort å ta store grupper ut i streik. Det skyldes selvsagt en begrenset streikekasse og håpet om at hele KS-systemet er så vaklevorent at enkeltordførere og lokalpolitikere underminerer sitt eget hovedstyre dess lenger streiken varer. Det negative for Utdanninsgforbundet med et så lite streikeuttak er at kun en mindre andel er i streik og merker dette sjøl på kroppen. Disse er nok de som først vil kjenne en viss slitasje, ikke de 90% som er i ordinær undervisning. Disse 90 % vil derfor utgjøre en potensiell fare for å bidra til et nytt nei i en uravstemning, og det vil være et prestisjenederlag for lederen Ragnhild Lied og resten av ledelsen i forbundet. Ved et nytt nei rykker tvungen lønnsnemnd straks svært mye nærmere. Og da vil rikslnnsnemnda med stor sannsynlighet havne på meklerens skisse dersom ikke KS som arbeidsgiver velger å prosedere på en annen ønsket slutning

Jeg tror at dersom ledelsen i begge leire kan samsnakkes om et grunnlag for å bringe inn regjeringen, er mye vunnet. Dette handler om klok ledelse, gode relasjoner til tross for uenighet og ikke minst et fellesansvar for å ikke svekke norsk skole ytterligere. I en slik situasjon er det nødvendig at prestisje må vike og at begge parter må vise vilje til imøtekommenhet.

Hvis partene gjerne ønsker noe å snakke om som kan bringe de videre, våger jeg meg frampå med momenter til et avtaleutkast. Det tar utgangspunkt i meklerens skisse av 26.mai, men med flere viktige justeringer og presiseringer. I tillegg åpner den altså for at partene – om de ønsker det (hvilket de burde!) sammen kan invitere regjeringen i en 3-partløsning.

Med utgangspunkt i inngått tariffavtale og ny SFS2213 av 26.mai 2014 og omforent forståelse gitt i veilederen, inngår partene en ny avtale med følgende presiseringer;

  1. Tilstedeværelse på arbeidsplassen (kjernetid) utvides med i snitt 2 t/uke som en forsøksordning for hele landet. Timene kan legges fast hver uke, samles opp på enkelte uker/dager eller en kombinasjon av dette innenfor et elevår på inntil 38 skoleuker og et lærerår på inntil 40 uker. (Fylkes)kommunen avgjør hvordan dette organiseres der det ikke oppnås enighet på den enkelte skole. Forsøksordningen evalueres av partene i fellesskap innen vår 2017.
  2. Siden 2 uketimer flyttes fra lærerens forberedelsestid m.m. utenfor kjernetid, skal læreren sikres  anledning  til å bruke tilsvarende kjernetid til slikt arbeid.
  3. Vikartimer godtgjøres i samsvar med AMLs bestemmelser, dog slik at lærere som må tas ut av planfestede faste fellesmøter med andre lærere får godtgjort vikartimen etter gammel ordning.
  4. Denne presiseringen av 26.mai-avtalen forutsetter at de økonomiske resurser til skolen forblir på minst samme nivå som det beste av budsjettårene 2013 og 2014.
  5. KS forplikter medlemskommunene om å la lærergruppene bli tilgodesett med en større andel  enn pro rata av lønnspotten under de lokale forhandlingene i kap. 4.
  6. Virkningstidspunkt for lønnstillegg etter årets tariffoppgjør settes til 1.mai 2014.
  7. Partene er enige om dette og om at de i fellesskap vil be regjeringen om å bidra på viktige områder for å avslutte konflikten

Partene forutsetter at regjeringen bidrar ved å medvirke til følgende:

  • Regjeringen forplikter seg til at dagens inntektssystem for kommunene justeres for å vekte aldersgruppen 6 – 19 år noe sterkere.
  • Regjeringen vil  justere opp deflator for kostnadsvekst slik at lønn vektes høyere enn 67 % når overføringene til kommunene skal beregnes i kommende statsbudsjett.
  • Regjeringen stiller til disposisjon for kommunene en skolepakke på 15 mrd kr i investeringsmidler som skal gå til oppgradering av arbeidsforholdene for lærere.
  • Regjeringen vil foreta en rask gjennomgang av dagens pålagte rapportering slik at dette reduseres og forenkles.
  • Regjeringen utreder dagens lesepliktsystem for å sikre en bedre utjevning av undervisnings- og arbeidsbyrdene for lærere. Det tas sikte på å redusere leseplikten for lærere med størst arbeidsbyrde. Kostnadene ved dette skal i sin helhet kompenseres av staten. Det forutsettes at partene deltar og bidrar med sin kunnskap i utredningsarbeidet.

Leseren trenger kanskje en forklaring på hva som ligger i disse tekniske formuleringene i de to første kulepunktene. Dagens inntektssystem er et meget komplekst system med mange komponenter som i sum beregner hva den enkelte kommune skal få i rammeoverføring fra staten. De viktigste enkeltgrupper som gir stort utslag er barn i alderen 6 – 18 og eldre over 80 år. En økning av antallet i disse styrker kommunens økonomi, men samtidig trenger kommunen disse midlene for å kunne dekke kostnadene i de kommunale tjenester for disse. Altså, flere barn i kommunen gir økte inntekter – som skal brukes til å dekke flere lærere. Etter min mening er vektinga for liten fordi tjenesteutøverne i denne gruppa er lærere som i kommunen må betraktes som høyinntektsgrupper og tar en relativt høyere andel av budsjettet.

Staten bruker i tillegg en deflator for å beregne lønns- og prisstsigning fra et år til neste når statsbudsjettet skal lages. Statens deflator har en vekting av kostnader til lønn som utgjør av 2/3 av deflatoren, mens 1/3 er beregnet å tilhøre øvrige kostnader. Slik er ikke virkeligheten i f.eks skole. Her utgjør lønn i snitt ca 80 % jfr de siste tall som ble lagt ut i Skoleporten. Hva betyr dette i praksis? Når kommunen skal lage kommende års budsjett har de fått en ramme fra staten som forutsetter at lønn tar 67 % av budsjettet. Vi vet at snittet er 80 % for skole (mange kommuner/skoler er over 90 %). Denne differansen blir ikke kompensert, noe som gjør at skolebudsjettet økes ikke i samsvar med de reelle økninger. Dersom skolebudsjettet er 100 mill.kr legger statens deflator til grunn at lønna utgjør 67 mill kr. (som kommunen fordeler etter) mens den i realiteten utgjør minst 80 mill kr. Dette gapet på 13 mill kr kan bare repareres ved å fjerne stillinger eller redusere andre driftsposter, eller noe av begge. Dette mener jeg er en av hovedforklaringene på hvorfor mange skoler opplever jo-jo-effektene på budsjettene. Det er på tide at Stortinget gjør noe med dette slik at kommunene (og skolene) får bedre forutsigbarhet for sin drift. Jeg har derfor stor forståelse for den frykten lærerne har for at den enkelte skole skal få mer makt på bekostning av en sentrale avtale. Lærerne er naturligvis redde at rektor blir påtvunget av politikerne/rådmannen å redusere budsjettene, noe som i neste fase gjør deres arbeidsplasser utrygge. I tillegg gjør det forholdene for å drive god undervisning enda vanskeligere.

Jeg håper at både partene og regjeringen nå tar snarlig kontakt med hverandre og forbereder en avslutning av streiken. Her har jeg levert mitt bidrag, det finnes flere. Det viktigste er at det nå handles for å gjenreise tilliten mellom partene, skape ro i skolen og gi oss anledning til å fortsatt bygge framtiden gjennom en enda bedre offentlig skole.

En uspennende uravstemning om norsk skole?

Da er den mest spennende uravstemning i dette årtusen igang. I alle fall spennende for de som jobber i skolen. I verden utenfor har den interesse for et lite knippe journalister og analytikere. Det bør være bekymringsfullt for flere enn skolefolk.

Du har som medlem i Utdanningsforbundet kun to valg:

Ved JA aksepterer du den reviderte tariffavtalen med alle dens feil, mangler og styrke både hva angår lønn og arbeidstid.

Ved NEI aksepterer du den ikke og krever streik for å få endret den til det bedre.

Ved JA blir denne etter manges mening noe skrøpelige avtalen å gjelde fra 1.august i år. Ved NEI blir dette konsekvenser av ditt valg dersom din stemme er den som vipper for et kvalfisert nei: Det blir streik. Deretter vil det bli gjort forsøk på kontakt mellom partene. Det kan ende med «samtaler» hvor begge parter gir noe. Dersom Udf gir seg litt på lønn, kan KS gi seg på 1 time mindre bundet tid. Eller KS kan gladelig gi fra seg enda mer bare de slipper å binde kommunene til å ordne gode fysiske arbeidsforhold for lærerne? En slik enighet kan stadfestes i frivillig lønnsnemnd.

Blir det ikke løsning før en frivllig lønnsnemnd, kan regjeringen foreslå tvungen lønnsnemnd og Stortinget vil som alltid stille seg bak.

«Men her er det  jo ikke fare for liv og helse som skal være begrunnelsen for å vedta tvungen lønnsnemnd», sier du.

Vel, dersom regjering og storting er enig med oss skolefolk at god opplæring handler om å gi mennesket mulighet for å lære og mestre, vil all tap av tid til opplæring være en trussel mot helsa på et senere tidspunkt.

Når Stortinget har vedtatt tvungen lønsnnemnd, er det rikslønnsnemnda som suverent og eneherskende avgjør utfallet. Riktignok vil både KS og UNIO få legge fram sine påstander, men nemndas 5 upartiske medlemmer + en fra KS og en fra UNIO avgjør ved å skjele til de øvrige tariffoppgjør denne våren – slik de har hatt for vane siden 1990 iflg forsker og dr.philos Å.Arup Seips gjennomgang av kjennelsene.

Det betyr at rikslønnsnemnda i verste fall kan gi KS rett dersom de nå ønsker å tilby samme lønnsvekst som for de øvrige gruppene i offentlig sektor, og ikke den merveksten mange lærergrupper har fått. For nemnda gir omtrent uten unntak arbeidgiver rett iflg. Seip sin oversikt. I beste fall vil rikslønsnemnda vedta at meklerens skisse til løsning skal gjelde.

I så fall innebærer det at streiken kun får flg. praktiske konsekvenser;

– den er en sikkerhetsventil for de lærere som er sterkt imot at lærere ukentlig skal bindes til sin arbeidsplass i snitt 7,5 t/dag, de vil få markert sin motstand

– den vil føre til at de kommuner som rammes av streiken sparer betydelige lønnsutgifter

– den vil føre til at foreldre til elever som blir rammet av streiken etter kort tid vil vende om fra sympati for lærerprofesjonen til en mer kritisk holdning: «Streiker de mot noe som alle vi andre arbeidstakere må klare – 7,5 timer pr dag på arbeid? Og endatil har de avspaseringer etter kun 39-40 uker arbeidsår?»

– lærerprofesjonens omdømme kan få en knekk, og det tar tid å bygge tillit.

Når rikslønnsnemnda har kommet til en kjennelse om uker/måneder, går verden videre med denne nye SFS 2213.

Utdanningsforbundet klarte å beholde en sentral avtale, KS tapte den saken.

Og så er det usikkert om lærerne får beholde den tross alt noe bedre (men på ingenting godt nok for å ta igjen etterslepet) lønna som meklerens skisse sikret.

Den enkelte lærer får heldigvis gjennom en uravstemning anledning til å bestemme. Og den viktigste refleksjonen og det vesentligste spørsmålet de bør  stille seg selv er ikke ulikt det mange lærere spør elever som skal lære at enhver handling har en konsekvens:

» Tenk om min stemme avgjør det hele! Vil jeg da etterpå kunne forsvare at jeg stemte slik jeg gjorde når resultatet fikk slike konsekvenser?»

Hva tror du blir utfallet av uravstemninga?   Avslutningsvis skal alle leserne av dette få anledning til å spå utfallet av uravstemninga. Svaret kommer 25.juni, (Siste dag for uravstemninga er 18.juni .19.juni for Oslo):