Ti gode og tre dårlige grunner for en regionreform

Etter 28 år med langvarig press fra alle norske fylkeskommuner mannet Stortinget seg endelig opp i fjor. De fikk på på plass en lenge påkrevd regionreform.

Kravet var begrunnet i mangel på makt og myndighet til å bestemme slik at innbyggerne kan få en bedre og tryggere hverdag utover det kommunen alene klarer å gi. For at folk både skal ha bolyst og en inntekt å leve av, må det være et oppegående næringsliv og gode offentlige tjenester i eller i nærheten av bostedet. Hittil har fylkeskommunene i liten grad kunne påvirke dette.

Fylkespolitikere har kun hatt myndighet over videregående opplæring (som er detaljstyrt gjennom lovverket), samferdsel (både infrastruktur og kollektiv transport på vei og sjø) samt tannhelse. Skole og samferdsel tar over 80 % av driftsbudsjettet i fylkeskommunen.

Stortinget forutsatte derfor at ny regionstruktur måtte bety en betydelig maktoverføring til de nye regionene. Jo større regionen er i folketall, dess sterkere blir både tilgang på kompetanse og økonomi til å makte de nye oppgavene.

I det følgende vil jeg liste opp mange gode og noen få dårlige grunner for denne regionreformen som blir satt i verk fra 1.januar 2020. Jeg vil også vise til hva dette konkret kan bety for fellesskapet Troms og Finnmark.

 1. Demokratisering

Demokrati betyr i praksis at avgjørelser kan tas nærmest mulig den det gjelder. I dag tas en rekke viktige beslutninger som påvirker din hverdag av folk du ikke har kunne velge. De er altså ikke folkevalgte. Svært ofte er de byråkrater med vide fullmakter. De befinner seg i statlige organ, styrt av en direktør i Oslo – eller de befinner seg hos fylkesmannen i de enkelte fylker.  Her kan enkeltpersoner avgjøre tilskuddsmidler og andre enkeltpersoner kan gjennom innsigelse omgjøre lokale vedtak hvor du var søker.

Regionreformen endrer dette. Gjennom så langt 47 konkrete oppgaver skal makt flyttes fra staten i Oslo eller hos fylkesmannen til folkevalgte. Det betyr at du kan velge dine folkevalgte som har faktisk avgjørelsesmyndighet for disse nye oppgavene.
To eksempler for å illustrere en av disse 47 oppgavene: I dag er det fylkesmannen som avgjør løypenettet for motorferdsel – til tross for at det finnes mye kunnskap og klokskap i kommunene. Fra 2020 er det de folkevalgte i fylkestinget som vedtar rammer og retningslinjer som folkevalgte  i kommunene kan justere nødvendige løyper etter. Derimot kan ikke lokale folkevalgte forvalte utsatte arter i naturmangfoldet som står på «rødlista» (liste over utrydningstrua arter eller naturtyper). Her vil fortsatt fylkesmannen ha avgjørende myndighet som kontrollorgan. En god balanse er ivaretatt.

2. Desentralisering

De fleste har kjent på kroppen hva det betyr at tjenester sentraliseres. Over mange år har altfor mange kommuner sentralisert sine tjenester til kommunesenteret, fylkeskommunene har bevisst satset på noen få steder i fylket og staten har innenfor sine områder siden 80-tallet kjørt en beinhard sentraliseringspolitikk.

Vi som velgere har kun påvirket våre folkevalgte i kommuner og fylkesting, men har hatt null og nada påvirkning på statens viktige valg. Her er det bygd opp et sterkt maktsenter i Oslo hvor direktører med vide fullmakter kunne organisere sin virksomhet som Skatteetaten, NAV, BUF-etat osv.. De har effektivisert gjennom å først sentralisere innen fylker og regioner for til slutt sentralisere videre fra regionene til Oslo.

Regionreformen vil snu denne utviklinga. Stortinget har forutsatt at i tillegg til makt og myndighet på 47 områder, skal også tunge institusjoner som bl.a. Sams Vegadministrasjon, StatPed, BUF-etat, SIVA, Kompetanse Norge og IMDI ut til regionene etterhvert. Vi snakker her om over 4700 årsverk som kan skifte arbeidsgiver og komme under regional kontroll. I Troms og Finnmark er det snakk om rundt 250 årsverk når alt er overført en gang etter 2020.

3. Frigjøre administrative ressurser for å dekke opp mangelen på viktige helsefaggrupper om knappe 15 år

SSB har beregnet at det vil være en mangel på nærmere 85 000 ansatte i 2035(!) for å dekke viktige stillinger som fagarbeidere og sykepleiere. Disse kan hentes fra utlandet, ved å ansette pensjonister/øke pensjonsalderen og øke antall arbeidstimer i uka fra dagens 37,5 til over 40. Norge har allerede i dag mange arbeidsinnvandrere både i privat og offentlig sektor. Vi risikerer å miste disse tilbake til sine hjemland etterhvert som økonomien der blir bedre. Da er krisen ikke mulig å reparere og konsekvensen blir at pasienter og pleietrengende overlates til seg selv og deres pårørende. Derfor må det handles NÅ ved å starte reduksjonen av antall årsverk i offentlig administrasjon! Spesielt i Troms og Finnmark hvor vi til vanlig sliter med å få nok kvalifiserte søkere er dette kritisk viktig!

4. Frigjøre penger til bedre tjenestetilbud

Det er i dag i underkant av 200 000 ansatte i offentlig administrasjon i Norge. Alle er enige om at dette tallet må ned. Det koster ca 3,6 mrd kr å administrere dagens 19 fylkeskommuner. Når de reduseres til 11, blir besparingen minimum 350 -400 mill.kr fra 2024. For Troms og Finnmark betyr det at fylkespolitikerne fra da kan bruke drøye 20 mill. kr mer pr år til å gi innbyggerne bedre tjenester.

5. Sikre at statlige ansatte overføres regioner og ikke kan sentraliseres til Oslo

Ved å flytte de større oppgavene ut av Oslo slik Ekspertutvalget foreslo og regjeringen jobber med nå, gir dette flere arbeidsplasser i regionene. Hva som er viktigere: Disse kan ikke sentraliseres til Oslo slik som i dag når staten styrer gjennom direktører med vide fullmakter. Med Troms og Finnmark fylkeskommune som ny arbeidsgiver blir dette sikre arbeidsplasser i vår region. Det er beregnet at hele Nord-Norge får i underkant av 500 nye arbeidsplasser, med ca. halvparten til Troms og Finnmark. Dette er statlige arbeidsplasser som ellers ikke ville blitt desentralisert hit. Og nå blir de her! For godt.

6. Sikre et godt tjenestetilbud i distriktskommunene

Vi ser den illevarslende trenden: I distriktskommunene i Troms og Finnmark øker andelen eldre dramatisk. Antall som er 80 år eller mer vil øke fra 223 000 i 2018 til 697 000 i 2060! Det er beregnet at i de minste kommunene med størst fraflytting vil andelen eldre over 70 år øke til over 30 %! Et stigende antall av disse eldre vil naturlig nok ha krav på omsorgstjenester.  Det vil i tillegg være barn og unge med krav på grunnskoleopplæring også i disse kommunene. Lærermangelen er beregnet til drøye 10 000 før det faller ned til en mangel på 6000 fra 2036.

Norge har altså ikke fagfolk nok i overskuelig fremtid til å gi verken mennesker med omsorgsbehov eller skoleelever det faglig forsvarlige tilbudet de har krav på. Derfor må vi ganske raskt redusere stillinger i først og fremst i sentrale statlige administrasjoner)  slik at ikke viktige faggrupper søker seg dit, og at vi slik frigjør kompetanse til det som er viktigst.

7. Sørge for god kompetanse og sikker inntekt i arbeidslivet

Regionreformen gir fylkespolitikerne et langt større ansvar – og nye muligheter- for å gi flere fagbrev og gi ansatte oppdatert kompetanse gjennom et helt arbeidsliv. Det vil bli stadig større endringer og mobilitet i arbeidslivet, og færre som får gullklokka. I motsetning til for 40 år siden da de fleste tok seg en utdannelse og kunne stå i samme jobb livet ut, vil de aller fleste i arbeidslivet skifte jobb flere ganger før oppnådd pensjonsalder fordi de må eller vil.

For å ha et oppegående næringsliv i Troms og Finnmark også i 2030, 2040 og etter 2050, er det våre folkevalgte som vil få hovedansvaret for dette fra 2020. Regionreformen gir oss regional makt til å bestemme hvordan vi skal gjennomføre det vi finner riktig å gjøre for arbeidslivet, samtidig som vi kan gi flere tilgang til jobb og dermed grunnlag for et tryggere og bedre liv.

8. Spre kompetanse over gamle grenser sammen med nye venner

Frivillige organisasjoner, privat næringsliv og offentlig sektor blir kun bedre av å jobbe tett og forpliktende i gode nettverk. Ulike miljø i Troms og Finnmark har høstet erfaring som er viktig å dele med andre slik at vi kan utvikle Norges viktigste region. Vi får nå et betydelig sterkere og mer forpliktende samspill mellom et aktivt og større folkevalgt organ med representanter fra Borkenes i sørvest til Båtsfjord i nordøst og ulike fagmiljø i privat og offentlig sektor.

Kast et blikk nedover vestlandskysten å se hvordan de slik har klart å få til spinoff-effekter for den maritime sektor, og som har gjort de verdensledende. Med vår beliggenhet midt i det sentrale arktiske området har Troms og Finnmark bokstavelig talt et hav av muligheter – i alle retninger!

9. Starte prosess med mål om at Nord-Norge blir en mer sjølstyrt region  

Nord-Norge er en naturlig region i Norge med felles identitet både historisk og kulturelt. Landsdelen utgjør et felles sammenhengende geografisk område, med grenser mot 3 land og mot et stort sammenhengende havområde som også skal sikre fremtidig verdiskaping.

En region av denne størrelsen må få økt myndighet til å styre over naturresursene og disponere grunnrenta for å skape ny vekst i landsdelen. Det vil styrke Nord-Norges mindre regioner fra Helgeland i sørvest til Øst-Finnmark i nordøst, ikke bare de tidligere «fylkeshovedstedene».

Minner derfor om hva flertallet fra Ap, H, Frp, Krf og V vedtok  da de behandlet stortingsmeldingen om regioner i 2016 :

«Komiteens flertall viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, om lokalisering av statlige arbeidsplasser. Flertallet mener at lokalisering må særlig vurderes i nye regionsentre, også utenom de store byene. I den forbindelse skal også direktoratenes oppgaveportefølje vurderes. Flertallet mener dette vil tilføre en breiere tilgang av kompetansearbeidsplasser i mange regionsenter».

10. Mer kuriøst: Det kommer til å stå enda flere bak hvert nytt gull i nord!

Finnmark har i over 40 år avgitt talenter til gode nordnorske fotballlag, noe som har gitt mesterskap til både Bodø-Glimt og Tromsø IL. Også i andre sportsgrener har finnmarkinger løftet nivået også i Troms. En rekke kjente kulturutøvere i begge fylker har satt sitt stempel både i og utenfor Norge og gjort oss stolte.  I fortsettelsen kommer vi til å føle ytterligere stolthet når det er våre egne fra arktiske nord som utmerker seg. En slik stolthet smitter lettere over på andre områder og vil skape en helt nødvendig  begeistring og en fremtidsrettet optimisme her nord.

Vinnerne av regionreformen blir de minst 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Men dette fellesskapet er – ikke uvanlig – truet av sterke særinteresser som da vil tape på bekostning av fellesskapet. Det er i første rekke tre parter som kommer svekket ut med regionreformen:

Tre «dårlige grunner» for denne regionreformen

1) For det første vil fylkesmannsembetet miste betydelig makt over til folkevalgte politikere.  Dette er slutten på en over 200 år gammel maktstrid mellom «kongens menn» i amtene og de lokale myndigheter. Det statlige maktapparatet i de 11 ny regionene vil bli strippet for reell makt. Fylkesmannen skal fra 2020 i hovedsak kun veilede kommuner, men være innbyggernes talsmenn gjennom rene tilsyns- og kontrolloppgaver. 

2) Videre vil Oslo med sitt store apparat av statlige avdelinger, direktorat og andre organ som styres av statlige direktører tape på regionreformen. Disse direktører  er ikke underlagt folkevalgt styring, og har vide hjemler de kan bruke og har brukt gjennom de siste 40 åra. Der blir det bråstopp fra 2020.     

I tillegg vil en utflytting av statlige arbeidsplasser føre til at det kommer et stort antall boligenheter i salg, noe som senker pris og panteverdi over hele fjøla. Er det rart at en rekke viktige aktører i media og samfunnsliv i Oslo og Akershus heier på Finnmark i håp om få stanset regionreformen?

3) Sist men ikke minst (for noen): Regionreformen vil føre til at Troms med sine 37 og Finnmark med sine 35 folkevalgte i dag (tilsammen 72) fra 1.1.2020 utgjør et fylkesting på 57. Da er det 15 færre representanter enn i dag. Det betyr at 15 personer, derav 4-6 fra Ap mister en rekke privilegier det er å være fylkestingsrepresentant. Siden alle er i fare for å bli blant de 15, er dette en rasjonell grunn for å motsette seg en sammenslåing.                      Dersom fylkesrådmannen skal lede sine 140 ansatte i Vadsø fra Tromsø, er det ikke usannsynlig at det kan bli strengere styring med de frie midlene som har dryppet sterkere i nærområdet for fylkeshuset enn lenger unna. Også her kan privilegier for noen få i Øst-Finnmark ta en brå slutt fra 2020. 

Fremtidsoptimistene i Troms og Finnmark går gode tider i møte. De kan kanskje få hjelp av opposisjonen på Stortinget som forhåpentligvis vil vise enda mer politisk vilje enn regjeringen til å gi flere oppgaver til regionene?

Fortidspessimistene minsker i antall, noe som tyder på en utdøende politisk rase. Det lover godt for Norges viktigste region nå et svangerskap før vi skal velge vårt viktigste folkevalgte organ noensinne; Fylkestinget i Troms og Finnmark!

Reklamer

Løpet er nå kjørt for regionmotstanderne – det blir et fylkestingsvalg for «Troms og Finnmark»!

I dag røk håpet for de stadig færre som trodde at det var mulig å boikotte et nytt felles fylkesting for Troms og Finnmark. Stortinget tok grep og dermed er prosessen på sporet igjen ganske snart.

Et kjapt tilbakeblikk:

Stortinget vedtok 8.juni 2017 en regionreform som innebar at antall fylkeskommuner skulle reduseres fra 19 til 11. Samtidig skulle nærmere 50 statlige oppgaver overføres fra statlige direktører i Oslo og enkeltbyråkrater hos fylkesmannen og over  til de folkevalgte i de nye fylkestingene, inkludert Troms og Finnmark sine 57 folkevalgte.

Fra de mest ytterliggående motstanderne av reformen har det vært lagt et løp for å trenere prosessen i et slags håp om at det var mulig å likevel holde valg til et fylkesting i Finnmark. Slik kunne man beholde navnet «Finnmark» mente de. De var til og med villig til å droppe alle nye oppgaver bare man fikk fortsette med navnet Finnmark.  Dermed kunne man også sikre alle 140 arbeidsplassene i Finnmark fylkeskommunes sentraladministrasjon på fylkeshuset i Vadsø også etter 2024. For aksjonen ForFinnmark med hovedbase i Vadsø var dette viktigere enn noe annet.

Et av virkemidlene var å boikotte valg av Finnmarksmedlemmer til en fellesnemnd som i hovedsak skal forberede en ny organisasjon som står klar når det nye fylkestinget er valgt neste høst. Fellesnemnda har også ansvar for valgstyrearbeidet som skal sikre prosessen for å forberede og gjennomføre fylkestingsvalget.

I går innkalte statsråd Mæland både Finnmark og Troms fylkeskommuner til startmøte i fellesnemnda 17.desember i Tromsø. Det betyr at begge fylkeskommuner da må stille med de som skal representere begge fylkeskommunene.

I dag ble det levert inn et såkalt dokument 8-forslag i Stortinget fra André N. Skjelstad (V), Torhild Bransdal (KrF), Kari Kjønaas Kjos (Frp) og Norunn Tveiten Benestad (H).
Det er et lovforslag som i korthet går ut på å presisere Inndelingslovens hjemmelsparagraf (§17) som gir regjeringen hjemler til å gjennomføre Stortingets vedtak.

Det interessante er at da Stortinget enstemmig vedtok Stoltenbergregjeringens nye Inndelingslov i 2001, var det ingen som hadde tenkt tanken på at kommuner eller fylkeskommuner kom til å motsette seg et lovlig stortingsvedtak. I alle lovvedtak gir stortinget alltid nødvendige hjemler til regjeringen. Men de hadde glemt at også valgstyret som er velgernes garanti for å delta i demokratiske valg må kunne fungere, og ikke skal kunne boikottes.

Jeg må innrømme at jeg var sikker på at dette lå i hjemmelsparagrafen, og at staten allerede i 2001 hadde sikret dette. Så feil kan man ta.

Rent konkret foreslår representantene  nå følgende presisering i Inndelingsloven:

Ǥ 17 andre ledd bokstav a skal lyde:

  • a) reglar om lovpålagde organ i stat, fylkeskommune eller kommune. Dette inkluderer oppretting av slike organ når dei som har mynda etter lova, unnlèt å gjere dette»

Forslaget fra representantene forutsetter at lovvedtaket trer i kraft straks.
I praksis vil det si at denne hjemmelen er på plass om en måneds tid.

I klartekst betyr dette at departementet kommer til å gi Troms og Finnmark fylkeskommuner en frist for å få valgt et valgstyre. Er ikke valgstyret valgt innen fristen, har statsråden hjemmel for å få det på plass. Da er det departementet som avgjør sammensettinga.

Slik jeg skjønner forslaget kan ikke statsråden velge den fellesnemnda som begge fylkeskommuner er forpliktet til å velge. Dette vil fortsatt være ansvaret for de kommuner og fylkeskommuner som er vedtatt sammenslått.

Det sier seg selv at jo kortere tid man har på alt som skal på plass, jo dårligere blir sluttresultatet. For spesielt flertallet i Finnmark fylkesting  som har brukt for mye viktig politisk energi på å mislike stortingsvedtaket, haster det virkelig.

Skal fellesnemnda ha dobbelt så mange representanter fra Troms som fra Finnmark?

Kommunaldepartementet laget sin første forskrift for Troms og Finnmark i april i år. Da valgte Mæland å se bort fra Inndelingslovens bestemmelse om at folketallet bør legges til grunn. Hun valgte fordelingen 19-17. Altså fikk Troms kun 2 flere enn Finnmark, noe som selvsagt Troms mislikte.

Dessverre grep ikke Finnmark denne muligheten. De var på det tidspunkt i en fase hvor de hadde invitert alle motstandere av regionreformen til folkeavstemning. Da det viste seg at de som stemte nei utgjorde et knapt flertall på 50,8 % av alle velgerne, gikk det i lås for Finnmark Ap og SP.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Disse partiene mente altså at en folkeavstemning gjort ETTER at Stortinget hadde avgjort saken, var bestemmende over Stortinget! Det er både kunnskapsløst og historieløst. Andre fylkestingsrepresentanter som hadde sagt ja til en folkeavstemning, begrunnet dette med at det ville gi Finnmarks representanter større legitimitet og styrke i fellesnemnda.

Etter Finnmark fylkestings møte i juni hvor flertallet hindret et mindretall å legge fram og velge medlemmer til fellesnemnda, endret Mæland forskriften til 19-9 fordeling.. Hun trodde nok at Troms ville stille med minst 14 av sine 19 om Finnmark ikke møtte, og at møtet dermed ble beslutningsdyktig. Troms valgte å ikke ta ansvar alene, og i Finnmark hadde både Ap og SP malt seg inn i et hjørne og ble handlingslammet.

Mæland kan selvsagt nå holde fast ved sin forskrift og si at «dette valgte Finnmark sjøl, og de har seg sjøl å takke. De kunne fått 19-17 og valgte det bort». Ingen kan si noe på det.

Men Mæland kan også ta et utvidet politisk ansvar om hun ønsker det. Når to parter møtes for å kunne spille hverandre gode, er det en betingelse som må være oppfylt; gjensidig respekt og jevnbyrdighet.

Mæland kan opptre smidig og imøtekommende for å få prosessen med Troms og Finnmark som én fylkeskommune på et mer konstruktivt spor.
Begge fylkeskommuner har tidligere sagt de kan tenke seg en fellesnemnd som består av begge fylkesting. Mæland bør derfor endre dagens forskrift dersom fylkespolitikerne i Finnmark ber om det.

Jeg vil vise til den meget vellykkede sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag. Der ønsket begge fylkeskommuner at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting. Videre fikk fellesnemnda anledning til å dele seg inn i mange arbeidsgrupper som jobbet med sine spesielle oppgaver. Selvsagt vil det alltid være utfordringer med enhver organisasjonsendring, men de fleste legger alltid godviljen til for å få et godt resultat. Trønderne har klart å få fram optimisme og fremtidstro slik denne videoen bekrefter.

Nå kan ansvarlige politikere i Troms og Finnmark endelig se framover for å bygge opp landets viktigste region!

Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

Mange har spurt om hvilke oppgaver den nye regionreformen skal gi våre folkevalgte.  Representanter for stortingsflertallet hevdet like etter vedtaket i juni -17 at oppgavene er gitt og at mer skal komme. I år er det blitt hevdet fra fylkespolitikere i Finnmark og representanter for opposisjonen på Stortinget at det ikke er planlagt eller vedtatt oppgaver til de 11 regionene utover de få dagens fylkeskommuner har.

Jeg har derfor valgt å se nærmere på de tre hoved-dokumentene som lå til grunn for stortingets vedtak om regionreformen i juni 2017. Videre har jeg sett på forslaget fra det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget som skulle se på ytterligere oppgaver.

Et kjapt resymé av regionreformens snart 30 år lange historie:

I 1989  opprettes Christiansenutvalget, ledet av tdl. stortingsrepresentant for Ap  og fylkesmann i Buskerud, Ragnar Christiansen. Utvalget utarbeidet NOU 1992:15 «Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring». Denne viste et sterkt behov for endring av kommune- og fylkesstrukturen i Norge.

I 1998 nedsatte kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) i regjeringen Bondevik I et Oppgavefordelingsutvalg for å se hvilke oppgaver som kunne flyttes fra staten og til folkevalgte organ lokalt.

Skjermbilde 2018-08-23 kl. 10.26.01

 

Regjeringen Bondevik II satte deretter etter forslag fra Inge Ryan (SV) i 2002 ned en Distriktskommisjon for å snu den sterke statlige sentraliseringa.

NOU 2004:19

Her starter dette årtusen sin store regionreform

KS (Kommunenes Sentralforbund) som er interesseorganisasjonen for alle kommuner og fylkeskommuner i Norge har vært enstemmig i kravet om flytting av statlig makt til folkevalgt nivå helt siden slutten av 80-tallet. KS utarbeidet en solid utredning i 2004 de kalte «Sterke regioner», og som skisserte et færre antall regioner/landsdeler med betydelig overført statlig makt og myndighet:

KOU 2004:1

Kommuner og fylkeskommuner ønsker sterke regioner

Stoltenberg-regjeringen tok reformarbeidet videre i 2005 og Åslaug Haga foreslo 9 regioner med betydelige statlige oppgaver overført disse. Arbeidet internt i regjeringen havarerte, 19 fylkeskommuner fortsatt som før med med én stor oppgave overført: Riksveiene ble overført fylkeskommunene som skulle drifte og vedlikeholde disse med egne midler.

Ny regionreform 5 år etter havariet

I februar 2014  la stortingsrepresentantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande fram et representantforslag om utredning av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for fylkeskommunen.

De begrunnet forslaget bl.a. slik:
«Forslagsstillerne mener at fylkeskommunen skal utvikles til et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. De nye folkevalgte regionene skal være et selvstendig og fullverdig forvaltningsnivå – slik kommunene er det på lokalt nivå med omfattende desentralisering av oppgaver, ansvar, myndighet og ressurser fra staten.»

Stortinget behandlet dette i juni 2014 og var enstemmig i at det var behov for en reform. Stortinget konkluderte slik:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2016

Legg merke til at det i vedtaket vises til tidligere utredninger, noen av disse er nevnt innledningsvis her. Det er vel neppe noe annet politikkområde som er så grundig utredet over lang tid som nettopp styring av det folkevalgte mellomnivået mellom kommune og stat!

2015: Sanner gir fylkeskommunene marsjordre

Etter at Stortinget har gitt sin bestilling til regjeringen, sendte daværende kommunalminister Jan Tore Sanner i juli 2015 et brev til alle fylkeskommuner om å gå i gang med forberedelsen til en regionreform. De fleste fylkeskommuner starter omgående med arbeidet og nabosamtaler, med unntak av Finnmark.

Regjeringen fulgte deretter opp med St.meld 22 (2015/16) «Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar». Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.45.22

I meldingen datert 6.april 2016 vises det til hva Stortinget forventet da Venstres forslag fra feb. 2014 ble behandlet:

«Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:

a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen
b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
d. styrking av de regionale forskningsfondene
e. fordeling av relevante prosjektmidler
f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.
Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.» 

2.juni 2016 har kommunalkomiteen behandlet stortingsmeldingen og lager en innstilling til Stortinget (Inns 377 (2015-16)). Medlemmene i komiteen er fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen og Eirin Sund, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,

2016: Klare signaler fra partiene på Stortinget: Ja til regionreform!

Flere viktige flertallsinnstillinger blir lagt fram og får deretter Stortingets tilslutning:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at den regionale inndelingen av statlig forvaltning i stor grad har vært styrt av sektorspesifikke interesser og hensyn, med liten vekt på koordinering. Dette har ført til svært ulik geografisk inndeling, og i flere tilfeller går de statlige regiongrensene på tvers av dagens fylker.

Flertallet viser til at dette gir utfordringer for den regionale stat, eksempelvis kapasitetsutfordringer i å delta i regionale prosesser og oppfølging av regionale planer og samhandling.»

«Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener en endring i inndelingen av de folkevalgte regionene i retning av større og færre regioner vil kunne redusere slike utfordringer.

Dette flertallet støtter regjeringens forslag om å gjennomgå de statlige regiongrensene i lys av de nye grensene for folkevalgte regioner. Dette flertallet mener dette vil styrke samhandlingen mellom staten og regionalt folkevalgt nivå.

Dette flertallet viser til at regjeringen har tatt utgangspunkt i retningslinjene for oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene, som ble lagt frem i Oppgavefordelingsutvalget NOU 2000:22.

Dette flertallet viser til at regjeringen har lagt til grunn stortingsflertallets merknad om at hovedprinsippene som må ligge til grunn for oppgavemeldingen mellom statlig, regional og kommunal sektor, er at oppgaver bør legges på lavest mulig effektive nivå, at staten bør ta seg av oppgaver som skal gjennomføres likeartet over hele landet, og at oppgaver som forutsetter lokal kjennskap og lokalt initiativ bør legges til region- eller kommunenivå, jf. Innst. 333 S (2014–2015)».

Et flertall bestående av Ap, H, Frp, KrF og V sier

«det er naturlig å gjennomføre kommunereformen og regionreformen samtidig, slik at både nye kommuner og nye folkevalgte regioner kan tre i kraft fra 1. januar 2020.»

Om pkt 2.2.8 Statlig lokaliseringspolitikk sier flertallet fra Ap, H, Frp, Krf og V:

«Komiteens flertall viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, om lokalisering av statlige arbeidsplasser. Flertallet mener at lokalisering må særlig vurderes i nye regionsentre, også utenom de store byene. I den forbindelse skal også direktoratenes oppgaveportefølje vurderes. Flertallet mener dette vil tilføre en breiere tilgang av kompetansearbeidsplasser i mange regionsenter».

Stortinget behandler hele denne innstillinga 8.juni 2016 og gjør bl.a. følgende viktige vedtak:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017.»

2017: Regjeringen foreslår struktur og innhold i regionreformen

Vinteren 2017 oppsummerte Kommunaldep. og statsråd Jan Torer Sanner opp alle utredninger som var gjort av fylkeskommunene. 4.april legger han fram regjeringens innstilling om regionreformen som et forslag til Stortinget; Prop 84S (2016-17). I forslaget listes det opp en rekke oppgaver som kan flyttes fra statlig byråkratstyre til folkevalgt regionalt nivå med basis i det stortingsflertallet ba om å få vurdert i juni 2016.

Skjermbilde 2018-09-04 kl. 15.37.22

De berørte departement har uttalt seg om muligheten for slik flytting.  Det skinner gjennom at dette møter tildels betydelig motstand i Oslomiljøet. Likevel velger Mæland å gå til det i seg sjøl dramatiske skrittet å foreslå flytting av makt fra stat til regioner på flere viktige områder.

Dette markerer et paradigmeskifte for det norske demokratiet om det blir realisert, og spenningen nå vil være; Hva sier Stortinget til en slik oppsiktsvekkende «revolusjon»?

Kommunalkomiteen – med samme besetning som da St.meld 22 (2015-16) ble behandlet  – tar i mot dette svært positivt. De ulike fraksjonene nærmest overgår hverandre i å foreslå nye oppgaver i samsvar med deres uttrykte vilje et år tidligere. Alle parti er for å flytte statlig makt ut til folkevalgte organ! Uenigheten går på et parti som mener at et  flertall mot en sammenslåing i et fylke, skal ha veto over det andre fylkets ja.  Stortingsflertallet synes å være opptatt av økt makt til færre, men sterkere regioner – slik SP, SV og Ap gikk inn for i perioden 2005-2009.

Komiteen lever sin innstilling 2.juni 2017.

Skjermbilde 2018-09-18 kl. 18.50.37

I kap. 3.6 lister komiteen opp de nye oppgavene for de 11 regioner som også vedtas:

  1. Regional vegadministrasjon med ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå fra 2020
  2. Overføre tilskudd til ikke-statlige flyplasser til regionene
  3. Overføre innkjøp av innenlandske flyruter til regionene
  4. Løyver og personbefordring for persontransport kan bestemmes av de nye regionene
  5. Beslutning  rundt prosjektstøtte fra regionale forskningsfond og Forskningsrådet bestemmes regionalt
  6. Oppgaver tilknyttet regional næringsutvikling overføres fra Innovasjon Norge til regionene
  7. Flytte innflytelse og faglige ressurser fra Fiskeridirektoratet til de folkevalgte regioner
  8. Forvaltning av utrednings- og tilretteleggingstiltak, kystskogsbruk og økologiske foregangsfylker flyttes til regionalt folkevalgt nivå
  9. Flytting av deler av det statlige utdanningsfeltets ansvar for kompetanseheving til regional nivå
  10. Flytting av en rekke kulturfaglige oppgaver (unntatt nasjonale/internasjonale) til regionalt nivå
  11. Økt ansvar for kulturminner til regionalt nivå
  12. Deler av miljø- og klimapolitikken blir et regional ansvar
  13. Overføring av flere IMDI-oppgaver for å bedre lykkes med integrering
  14. Gi regionale organ mye sterkere innflytelse når det kommer EU-initiativ for politikk og regelverk

I tillegg forutsetter komiteen følgende som tydelige styringssignaler:

3.7 Statlig lokaliseringspolitikk:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og  Venstre , merker seg at regjeringen, i samarbeid med Venstre, har lagt opp til en ambisiøs omlokalisering og nyetablering av statlige arbeidsplasser utenfor Oslo.

F l e r t a l l e t forventer at regjeringen jobber videre med å sikre en jevnere spredning av statlige av arbeidsplasser i hele landet. Det er også viktig at regjeringen legger dette ønsket til grunn når framtidig lokalisering av nye statlige enheter blir besluttet. F l e r t a l l e t ser det som særlig viktig at statlige arbeidsplasser også tilfaller landets mindre byer. «

3.8. Nordområdepolitikk:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , legger til grunn at regionreformen vil sikre de relevante fylkeskommunene en enda mer sentral rolle i utformingen og gjennomføringen av norsk nordområdepolitikk. F l e r t a l l e t vil peke på at det nye fylket Troms/ Finnmark står i en særstilling når det gjelder nordområdepolitikken, og i forholdet til Russland. «

3.9 Økonomiske og administrative konsekvenser:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g  Ve n s t r e , anerkjenner at reformen på sikt vil føre til stordriftsfordeler og en mer effektiv ressursbruk. Samtidig er det viktig at fylkeskommunene sikres tilstrekkelig finansiering til å håndtere sammenslåing på en god måte. Dette gjelder både kortsiktige og mer langsiktige kostnader. F l e r t a l l e t forventer at regjeringen legger dette til grunn i arbeidet med kommende forslag til statsbudsjett. «

Stortinget slutter seg til de nevnte oppgaver og forutsetninger i møte 8.juni.2017. Stortinget vedtar samtidig at de tidligere 19 fylkeskommuner reduseres til 11. Kun Nordland (243 000 innb), Møre og Romsdal (266 000) samt Rogaland (470 000) fortsetter som før. Oslo med sine 675 000 innbyggere fortsetter som både kommune og fylkeskommune.

2018: Ekspertutvalgets forslag utfordrer en mektig stat

Skjermbilde 2018-09-18 kl. 18.52.15

Stortinget hadde tidligere pålagt regjeringen å sette ned et ekspertutvalg for å se på ytterligere statlige oppgaver som kan overføres de nye regionene. Utvalget ble ledet av professor Terje P. Hagen, og hadde en bred faglig sammensetting. 1.februar 2018 la ekspertutvalget fram en grundig utredning over 189 sider om hvilke andre oppgaver som kunne overføres til de nye folkevalgte regionene:

Næring, kompetanse og integrering

  1. Oppdragsgiveransvar for minst halvparten av det offentliges midler som i dag forvaltes av Innovasjon Norge.
  2. Ansvar for oppgavene og virkemidlene som i dag ligger til Siva. Siva nedlegges.
  3. Ansvar for om lag halvparten av det offentliges innsats for næringsrettet forskning som i dag ligger til Forskningsrådet. Midlene forvaltes etter modell av regionale forskningsfond.
  4. Ansvar for Regionalt næringsprogram som i dag ligger til fylkesmannen. Midlene til investeringer og bedriftsutvikling i landbruket (IBU-midlene) overføres fra Landbruks- og matdepartementet til fylkeskommunene som gir oppdrag til Innovasjon Norge.
  5. Ansvar for oppgavene og virkemidlene som i dag ligger til Distriktssenteret. Distriktssenteret nedlegges.
  6. Ansvar for om lag halvparten av midlene over tilskuddsordningen Arktis 2030 som involverer nordnorske aktører overføres til fylkeskommunene i Nord-Norge. Ansvaret ligger i dag til Utenriksdepartementet. Utvalget mener staten bør vurdere å gi fylkeskommunene i Nord-Norge et mer aktivt og formelt ansvar for å delta og forberede møter i Arktisk Råd.
  7. Ansvar for oppgavene og virkemidlene knyttet til karriereveiledning som i dag ligger til Kompetanse Norge og NAV.
  8. Ansvar for å legge til rette for og finansiere opplæring og utdanningstiltak som ikke er finansiert over ordinære bevilgninger til universiteter og høgskoler eller over fylkeskommunenes budsjetter til videregående opplæring og fagskoler. Det omfatter blant annet ansvar for ulike tilskudd som i dag ligger til Kompetanse Norge. Nasjonale oppgaver i Kompetanse Norge kan overføres til Utdanningsdirektoratet. Kompetanse Norge nedlegges.
  9. Ansvar for store deler av oppgavene som i dag ligger til IMDi, herunder veiledning av kommunene, utbetaling av tilskudd til kommunene, kompetansetiltak og bosetting. Utbetaling av integreringstilskuddet og gjenværende oppgaver av nasjonal karakter kan overføres til ansvarlig departement. IMDi nedlegges.

Samferdsel

  1. Ansvar for kjøp av fylkesinterne togruter og kjøp av togruter mellom henholdsvis Østfold/Akershus/Buskerud, Telemark/Vestfold, Hedmark/Oppland og Oslo, som i dag ligger til Jernbanedirektoratet. Ansvar for grenseoverskridende togruter forutsetter et nært samarbeid mellom fylkeskommunene, for eksempel ved at Østfold/Akershus/ Buskerud tar et vertskommuneansvar som det største «jernbanefylket».
  2. Den statlige tilskuddsordning for utvidet TT-tilbud overføres til fylkeskommunene gjennom rammetilskuddet.
  3. Ansvar for forvaltning av tilskudd til utbygging av bredbånd som i dag ligger til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Klima, miljø og naturressurser

  1. Ansvar for klima- og miljøoppgavene som i dag ligger til fylkesmannen, med unntak av forurensingsområdet og oppgaver knyttet til kontroll, tilsyn og klage.
  2. Fylkeskommunene får et regionalt samordningsansvar på klimaområdet knyttet til oppfølgingen av klimaloven.
  3. Myndighet til å fatte vedtak om konsesjon til utbygging av vannkraft på 1-10 MW og vindkraft over 1 MW/fem turbiner som i dag ligger til NVE. Fylkeskommunene kan benytte NVE i saksbehandlingen.

Kultur og kulturminnevern

  1. Ansvar for prosjektmidler og driftsstøtte til institusjoner og arrangementer av lokal eller regional karakter og som i dag ligger til Norsk Kulturråd.
  2. Ansvar for samtlige institusjoner innenfor kap. 323 Musikk og scenekunst, post 60 Landsdelsmusikerne i Nord-Norge, post 71 Region-/landsdelsinstitusjoner og post 73 Region- og distriktsopera som i dag ligger til Kulturdepartementet. Fra post 70 under samme kapittel overføres Den Nationale Scene og Bergen Filharmoniske Orkester. Flertallet av tilskuddene som finansieres over post 78 under samme kapittel, foreslår også overført.
  3. Ansvar for flertallet av museer som finansieres over kap. 328 Museum og visuell kunst, post 70 Det nasjonale museumsnettverket. Flertallet av tilskudd som i dag finansieres over post 78 under samme kapittel, foreslås også overført.
  4. Ansvar for investeringsmidler tilhørende ovennevnte institusjoner innen musikk, scenekunst og museum som i dag ligger til Kulturdepartementet (kap. 322 Bygg og offentlige rom, post 70 Nasjonale kulturbygg).
  5. Ansvar for forvaltning av spillemidler til kulturbygg, Den kulturelle skolesekken, Musikkutstyrsordningen, Ordningen for innkjøp av musikkinstrumenter, Aktivitetsmidler kor, Krafttak for sang og Ordningen for historiske spill som i dag ligger til Kulturdepartementet.
  6. Ansvar for forvaltning av spillemidler på biblioteks-, arkiv- og museumsfeltet som i dag ligger til Nasjonalbiblioteket, Arkivverket og Kulturrådet. Spillemidlene til idrettsanlegg i kommunene foreslås fordelt direkte til fylkeskommunene uten forutgående behandling i Kulturdepartementet.
  7. Ansvar for hovedmengden av førstelinjeoppgaver på kulturminnefeltet som i dag ligger til Riksantikvaren. Ansvaret for relevante tilskuddsordninger foreslås lagt til fylkeskommunene. Helse og levekår
  8. Ansvar for folkehelseoppgavene som i dag ligger til fylkesmannen, med unntak av oppgaver knyttet til tilsyn. Ansvar for tilskuddsordninger med relevans for lokalt og regionalt folkehelsearbeid som i dag ligger til Helsedirektoratet og fylkesmannen.
  9. Ansvar for pedagogiske-psykologiske støttetjenester (PPT) som i dag ligger til Statped, og overtar ansvaret for veiledning og støttetjenester overfor kommunene. Ansvar for statens spesialskole i Skådalen foreslås overført til Oslo kommune som må ivareta et landsdekkende tilbud. Øvrige oppgaver i Statped kan overføres til Utdanningsdirektoratet. Statped nedlegges.
  10. Ansvar for barnevernsinstitusjoner, fosterhjem og adopsjon som i dag ligger til Bufetat. Ansvar for omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere under femten år forblir statlige. Bufetat legges ned. Bufdir beholdes som fagdirektorat for barnevernet.
  11. Ansvar for familievernet som i dag ligger til Bufetat. Utvalgets forslag innebærer at fylkeskommunene får forvaltningsansvar for relevante tilskudds- og prosjektmidler innenfor de oppgaveområdene som foreslås overført, og som i dag er lagt til departementer, direktorater og fylkesmannen.

Regional planlegging

Utvalget støtter regjeringens forslag til tiltak for å styrke regional planlegging som virkemiddel for samordning. Videre foreslår utvalget:

  1. å tydeliggjøre og forankre statens plikt til deltakelse og oppfølging av regionale planer i plan- og bygningsloven.
  2. å vurdere hvordan fylkesmannen kan innta en tilsynsrolle overfor statlige etater med hensyn til faktisk deltakelse i planprosesser og oppfølging i tråd med plan- og bygningsloven.
  3. å utvikle fastere prosedyrer for å sette samfunnsmål for KVU-arbeidet i den innledende idéfasen i KS-systemet, og for tilsvarende prosesser for vurdering av andre store statlige investeringer.
  4. at regionale planbestemmelser videreutvikles og formidles som et virkemiddel for en langt større bredde av temaer enn hvordan det brukes i dag
  5. at det i plan- og bygningsloven åpnes for at fylkeskommunen (etter anmodning fra aktuelle kommuner eller pålegg fra staten) i tillegg til staten kan tre inn i myndigheten til kommunestyret og utarbeide plan etter bestemmelsene for kommunal plan med juridisk bindende virkning.
  6. at staten aktivt bruker muligheten til å gi tydelige nasjonale forventninger til regional planlegging som virkemiddel for gjennomføring av nasjonal politikk. Utvalget foreslår at ansvar for planjuridisk veiledning av kommunene som i dag ligger til fylkesmannen, overføres til fylkeskommunene.
  7. Utvalget mener det er viktig å gjennomgå sektorlover med sikte på bedre harmonisering til plan- og bygningsloven. Figur 26.1 illustrerer de fem områdene der utvalget har drøftet og foreslår overføring av oppgaver og ansvar. Figur 26.1 Fylkeskommunens oppgaver og ansvar i lys av utvalgets forslag

Hagen-utvalget foreslår altså 33 konkrete ansvarsområder overført fra staten til folkevalgte regioner.

For overføring av oppgaver fra staten forutsettes det såkalte «generalistprinsippet»; at alle regioner blir likeverdige i betydningen av å ha ansvar for samme type oppgaver. Likevel skal noen helt spesifikke oppgaver kunne legges der det er hensiktsmesssig og mest naturlig i en eller få regioner. Det vil være unaturlig om Viken eller Vestlandet skulle ha oppgaver innen nordområdesatsing og forholdet til Russland. Denne legges derfor til region Troms og Finnmark.

Siden det er snakk om en betydelig overføring av statlig makt og ansvar, kreves det at regionene har økonomiske muskler for å klare alle driftsoppgaver og investeringer. Gjennom inntektssystemet får regionene et kronebeløp pr innbygger. Det betyr grovt regnet at en region med en befolkningsmengde som øker med det dobbelte også får dobbelt opp med inntekter.

Videre må regionene ha et stort nok befolkningsgrunnlag for både å rekruttere og  beholde arbeidskraft slik at tjenestene blir forutsigbare og av høy kvalitet.

Ingen av regionene har under 240 000 innbyggere etter 1.1.2020. ( I dag har den minste fylkeskommunen under 76 000 innbyggere. 9 kommuner i Norge har flere innbyggere enn dette, men er med unntak for Oslo likevel ikke tiltenkt de oppgaver regionene skal få.)

Nedlegging av 5 statlige institusjoner

Utvalgets forslag medfører nedleggelse av fem statlige institusjoner: IMDi, Kompetanse Norge, Statped, Distriktssenteret og Siva. I tillegg medfører det nedleggelse av Bufetat. Tilsammen blir over 4700 årsverk flyttet fra statlig ledelse i Oslo til regionene. Disse årsverk kan da ikke lenger sentraliseres fra regionene og til Oslo slik det har skjedd de siste 40 år – uansett regjering. Tilsammen utgjør budsjettressursene ca 23,5 mrd. kr. som fra 1.januar 2020 forvaltes av regionale folkevalgte organ.

Oppgaver som i dag ligger under fylkesmannsembetet blir også overført til regionene hvor folkevalgte skal bruke sitt skjønn. Dette har vært et omforent krav fra lokale folkevalgte gjennom 2 generasjoner med politikere fra alle parti.

Stortingsflertallets 14 oppgaver utvides altså med 33 nye forslag fra Ekspertutvalget. Noen av disse er delvis overlappende, men vi sitter altså igjen med over 40 konkrete ansvarsområder som skal overføres fra staten til lokale folkevalgte i de 11 regionene fra tidligst 1.januar 2020!

Og det behøver ikke å stoppe her. Ekspertutvalget (Hagen-utvalget) kommer også med viktige , men kontroversielle innspill om flere:

«Utvalget mener regionreformen legger grunnlag også for ytterligere utredning av endringer:

− Det bør utredes overføring av barnevernsoppgavene som i dag ligger til kommunene, til fylkeskommunen.

− Det bør utredes overføring av ansvar for tilskuddsordningene innenfor arbeidsmarkedsopplæringen og bedriftsintern opplæring som i dag ligger til NAV, til fylkeskommunene.

− Staten bør kartlegge dagens tilsyns- og klagehjemler overfor fylkeskommunene med sikte på en reduksjon av antall hjemler og sterkere ansvarliggjøring av fylkeskommunen.

− Spørsmålet om organiseringen av sykehusene bør vurderes på nytt, der en fylkeskommunal modell inkluderes i utredningen.»

Det siste punktet kan raskt bli svært aktuelt. Et mindretallsforslag fra SP er i 2018-vårens debatt om luftambulansetjenesten særlig interessant og må nevnes her:

 

«Styring av sykehusene. I første omgang ved å fjerne de regionale helseforetakene og beholde de etablerte sykehusforetakene, men med styrer hvor et flertall er oppnevnt av fylkestinget.» 

SP ser at politisk styring av statlige sykehus er nødvendig og vil ha dette ansvaret over på de nye folkevalgte fylkesting.  Kritikken mot topptunge helseforetak med store lønnsutgifter blir en annen om det er de nye fylkesting som må finne dekning for dette.

Fra 2020: En tilpasset verktøykasse for regionale folkevalgte

Jeg mener at den samlede oppstillingen overfor bekrefter at Stortinget har oppfylt det Ap,SP, KrF, V, H,SV og Frp  forutsatte da Stortingsmelding 22 (2015-16)»Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar» ble behandlet, nemlig økt desentralisering og demokratisering av statlig makt, myndighet og ressurser:

  • Norge får en ny regioninndeling fra 1.januar 2020 med færre og politisk sterkere regioner enn i dag
  • Regionene får en betydelig økt makt og myndighet ved at statlige oppgaver overføres
  • Oppgaver og tilhørende arbeidsplasser skal også lokaliseres til mindre byer for å skape utvikling i hele regionen

Jeg forventer selvsagt i likhet med stortingsflertallet at regjeringen setter alt dette ut i livet – samtidig i alle regioner.
Selvsagt har høringsrunden om Ekspertutvalgets forslag møtt på motstand fra Oslo og omegn. Spesielt har noen fagforeninger ropt høyt mot dette nå. De samme var omtrent lydløse da statens sentraliserte arbeidsplasser fra regionene og til Oslo-området – fordi det skjedde over 40 år og med små drypp av gangen.

Vi er mange som håper at regjeringen og stortinget har politisk ryggrad.  Da står de fast ved regionreformen og gjennomfører denne desentraliseringen og demokratiseringen som forutsatt. Svaret får vi i første omgang i midten av oktober.

I debatten nå over et år etter stortingsvedtaket hevder SP-leder Trygve Slagsvold Vedum at stortingsvedtaket om regionreformen er som å gi en snekker oppdrag å bygge et hus hvor man ikke vet hvilke rom som skal være der. I tillegg påpeker han at tomtegrensene kunne vært justert noe. Han sier imidlertid ikke noe om at Stortinget har forutsatt at disse grensene kan justeres underveis

Vedums bilde av snekker og hus er etter min vurdering lite dekkende når man ser hva kommuner og fylkeskommuner i KS har krevd gjennom snart 30 år: Flere gode verktøy for å gjøre en god jobb som folkevalgt. Folkevalgte driver politisk håndverk og trenger selvsagt tilpassede verktøy.

Fylkespolitikere må derfor ses på som et lag håndverkere som skal planlegge og bygge det største og viktigste av alt: Fremtiden.  I alle år har deres verktøykasse bestått av kun tommestokk, hammer og øks. De har vært flinke til å sette mål, de har hamret løs på storting og regjering over mangel på flere og mer nyttige verktøy og de har brukt øks for å redusere budsjett og lånegjeld som skulle gi innbyggerne bedre tjenester.

Nå gir stortingsflertallet de lokale folkevalgte en langt større verktøykasse med langt mer hensiktsmessige verktøy. I tillegg får de tilgang på enda flere fagfolk og en sterkere økonomi. Dette bygger opp kompetanse for sterkere politiske og faglige miljø i hele Norge, ikke kun på det sentrale østlandet.

Hvorfor regional motstand mot noe politikere har vært for?

Stortinget har altså enstemmig jobbet for  å flytte betydelig statlig makt til regionene.

Hvordan er det da mulig at enkelte folkevalgte på region-nivå motsetter seg dette?
Er følelser og identitetstilknytning til fylkeskommunens administrasjonslokaler alene god nok grunn til å hindre en slik viktig reform?
Hva ligger konkret i denne frykten for en slik viktig endring av maktfordeling mellom statlig byråkrati og folkevalgte fylkespolitikere?

SP hevder de er for demokratisering og desentralisering – noe som er denne reformens bærende idégrunnlag og politiske forutsetning.

Det er selvsagt ikke ulovlig for stortingsrepresentanter å være mer opptatt av kommende valgkamp og hva som lønner seg i håp om nye velgere. Det er bare så uforståelig og meningsløst at disse i praksis motarbeider et lovlig stortingsvedtak om en regionreform. Etter 30 års krav fra landets lokalpolitikere er reformen snart på plass – en reform SP sjøl har gitt sin prinsipielle støtte til.

Riktignok er ikke alle regiongrenser blitt tegnet med rette streker på et kart.Stortingsflertallet har lagt til grunn at disse grensene kan justeres etter lokale prosesser. Både fylkeskommuner og regjering har i altfor stor grad fulgt de gamle, skjeve og tilfeldige fylkesgrensene fra 1800-tallet.

Men det kan da umulig være grunn nok til å motarbeide en 30 år gammel ønsket og meget grundig utredet reform?

 

«Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

Det er sagt at i en hver krig er sannheten det første offer. Regjeringen påstår den har behandlet saken om regionreformen på en god måte, også den delen som betyr at Troms og Finnmark er slått sammen fra 1.januar 2020. En rekke fylkespolitikere, stortingsrepresentanter, aksjonen ForFinnmark og ikke minst alle nei-velgere hevder at det har skjedd et skittent spill og et overgep mot Finnmark. Resultatet av dette spillet er at en stortingsrepresentant helt på slutten av en debatt kastet inn et helt nytt forslag som blir vedtatt. Dermed var Troms og Finnmark vedtatt sammenslått – uten mulighet til å påvirke vedtaket.
Den siste som har hevdet dette er fylkesvaraordføreren i Finnmark i et debattinnlegg på ifinnmark.no 23.juni.

Begge sider kan ikke ha helt rett. Målt i antall som hevder hva, er regjeringen i mindretall. Det store flertallet befinner seg i Finnmark. Men hvem har rett i sin påstand?

Jeg har valgt å utfordre meg sjøl: Ta et skritt tilbake fra hva jeg har hevdet hittil i debatten. Dette for å faktisk undersøke det mine meningsmotstandere hevder. For de kan objektivt ha rett. Da må jeg så grundig det er mulig å sette meg inn i alle sakens dokumenter som direkte påvirker utfallet.
Jeg fant flere forhold som overrasket meg, og innrømmer at bildet er mye mer «uklart» enn hva jeg trodde før gjennomgangen av fakta i saken.

I det følgende skal jeg redegjøre for det jeg fant. Og til slutt skal jeg – bedømt ut fra dokumentene – konkludere om noen har fortalt den hele og fulle sannhet. Jeg drister meg også til å se litt framover på hva som evt kan skje videre. Der vil nok mitt verdisyn skinne igjennom: Desentralisering av makt er både nødvendig og riktig.  Uansett standpunkt vi måtte ha vet vi at det i politiske kampsaker finnes mektige motstandere – men også såkalte «nyttige idioter» slik Lenin omtalte de som i naivitet velger «feil side».

Underveis legger jeg inn linker til de ulike dokumentene i saken slik at du som leser sjøl kan sjekke disse og gjøre deg opp din mening.

Jeg har ikke sett en samlet oversikt over prosessen med regionreformen andre steder. Derfor har jeg tatt meg tid til å lage en slik. Jeg håper dette kan være til nytte for alle de som trenger en samlet oversikt som er forholdsvis kortfattet – uten at viktige saksopplysninger er utelatt.

Først kort om begrepet benkeforslag: Et benkeforslag fremmes i selve møtet der og da fra den folkevalgtes plass (benken)  uten at forslaget er utredet av administrasjonen, evt har vært kjent gjennom f.eks. offentlig høring. Det er ikke uvanlig med benkeforslag i kommunestyre eller fylkesting. Slik praksis vil imidlertid være ytterst tvilsom på Stortinget, og ikke forenlig med krav til en forsvarlig politisk saksbehandling i forkant av en såpass stor politisk sak som en reform vitterlig er.

I det følgende bruker jeg begrepet «regjeringen» der et departement har foreslått noe, og jeg bruker kun første del av navnet den aktuelle komitéen. Dette fordi de korrekte  navn på både departement og komiteer er for lange når de skal gjentas ofte som her.

2014: Forslag om å flytte statlig makt nedover

Hva er bakgrunnen for denne nye versjonen av en regionreform ? Det har vært gjort forsøk tidligere, men alle har strandet.

På grunnlag av et forslag fra stortingsrepresentantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande (Venstre) 26.feb. 2014  (Dok 8:26 S (2013–2014)), fattet Kommunalkomiteen 8. juni 2014 innstilling om følgende anmodningsvedtak (Innst. 262 S (2013–2014)):

Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2015.
Stortinget vedtok deretter dette 18.juni 2014.

I samme sak fremmes også andre forslag:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen sørge for at regjeringens ekspertutvalg vurderer hvordan dagens statlige regioninndeling på ulike områder samsvarer med dagens fylkesinndeling. Utvalget skal også vurdere hvilke oppgaver større regioner kan overta fra staten. Dette tas inn i ekspertutvalgets mandat.»

Også et annet interessant forslag fremmes av Venstre og SV:
«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

Regjeringen er forpliktet til å følge opp stortingets anmodninger, slik rådmannen er forpliktet til å utrede det et kommunestyre eller fylkesting ber om.

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.40.44.png

En annen viktig politisk sak samme vår er regjeringens Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015 . Der har Kommunalkomiteen flere synspunkter, også på vedtaket jeg viser til foran. De fremmer merknader og følgende blir vedtatt av Stortinget ved behandlingen av proposisjonen:

«Stortinget konstaterer at det ikkje er fleirtal for Høgre og Framstegspartiet sine primærstandpunkt om to folkevalde nivå, jf. desse partia sine merknader i saken. Stortinget viser vidare til felles merknad i saken frå medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti der det kjem fram at parallelt med kommunereforma må regjeringa gjennomgå og samanstille utredningar gjeldande mellomnivået og sjå desse i samanheng med reforma utan at dette skal forseinka arbeidet med kommunereforma for primærkommunane. Stortinget stadfester at gjennomgangen av oppgåvene til kommunane må inkludere oppgåvene som skal liggje til eit folkevald regionnivå/mellomnivå/færre fylkeskommunar.» 

Altså; her gir H og Frp opp sitt standpunkt om å legge ned de 19 fylkeskommunene og dermed det politiske nivå mellom stat og kommuner. Deretter slutter de seg til Venstre og KrF som ønsker en ny gjennomgang av  dette mellomnivået når det gjelder oppgaver og antall enheter. For KrF og Venstre har dette vært nødvendig for å kunne være en del av den parlamentariske støtten til regjeringen Solberg.

2015: Sanner ber fylkeskommunene om råd

Kommunalminister Jan Tore Sanner sender 3.juli 2015 et brev til landets fylkeskommuner . Han viser til at regjeringen i stortingsmelding nr. 14 (2014-2015), Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner, la fram forslag til prosess for en regionreform, med vekt på utvikling av regionalt folkevalgt nivå i rollen som samfunnsutvikler. Forslaget kommer altså etter at Stortinget i 2014 i samsvar med KrF og Vs ønske vedtok å be regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkes­kommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene.

Sanner ber i brevet fylkeskommunene starte med nabopraten og kjøre lokale prosesser som inkluderer innbyggerne. Denne prosessen kan føre til en ny regionreform i tråd med Stortingets ønske og som har tilstrekkelig legitimitet i befolkningen.

2016: Utredning om nye folkevalgte regioner er klar

Regjeringens utredning om oppgaver på regionalt nivå ender i Stortingsmeld 22 (2015-16) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver som 5.april 2016 oversendes Stortinget. Gjennom 70 sider skisseres regjeringens «pålagte» ambisjoner om å flytte ut statlig makt og komme ned på omlag 10 regioner. (SPs Åslaug Haga foreslo 9 regioner i Stoltenberg-regjeringen, men der havarerte forslaget i 2009 fordi som Haga sa: Det var ikke flertall på Stortinget for å avgi statlig makt og myndighet til politikere regionalt).

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.45.22

 

I meldingen vises det til hva flertallet på Stortinget har sagt om forventningene til reformen:

«Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:

a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen
b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
d. styrking av de regionale forskningsfondene
e. fordeling av relevante prosjektmidler
f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.
Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.» 

Regjeringen er også opptatt av hvordan man i årene som kommer skal skaffe folk og penger til det viktigste tjenestetilbudet innen skole, helse, eldreomsorg osv:

«Mer effektiv ressursbruk
Sammenslåing til større regioner i tråd med målet i denne meldingen vil gi større administrative enheter som legger grunnlag for å bygge opp større kapasitet og kompetanse i oppgaveløsningen. Større regioner vil innebære reduserte utgifter til administrasjon og blant annet legge grunnlag for stordriftsfordeler i tjenesteproduksjonen. Dette vil frigjøre ressurser som for eksempel kan brukes til å styrke tjenestetilbudet til innbyggerne. Bedre avklaring av regionens roller og virkemidler som regional samfunnsutvikler vil gi grunnlag for bedre samordning og samhandling mellom forvaltningsnivåene. Dette vil medføre bedre og mer effektiv bruk av samfunnets totale ressurser. Det å legge flere forvaltningsoppgaver til regionalt folkevalgt nivå på områder som fylkeskommunen har delvis ansvar for i dag, vil også innebære en mer kostnadseffektiv oppgaveløsning.»

 Stortinget behandler St.melding 22 om regionene 8.juni 2016, og pålegger regjeringen bl.a. å «sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017″. 

Stortinget er med andre ord ikke fornøyd med forslag til antall oppgaver, og ønsker flere for å matche en ny regionstruktur med omlag 10 regioner.

Et mindretallsforslag fra SP er i 2018-vårens debatt om luftambulansetjenesten særlig interessant og må nevnes her:

«Styring av sykehusene. I første omgang ved å fjerne de regionale helseforetakene og beholde de etablerte sykehusforetakene, men med styrer hvor et flertall er oppnevnt av fylkestinget.» 
SP ser at politisk styring av statlige sykehus er nødvendig og vil ha dette over på de nye folkevalgte fylkesting. Jeg tipper at dette er en sak som vil bli enda mer aktuelt når de nye 11 fylkesting kommer i funksjon fra 1.1.2020 og ønsker økt ansvar også for helsepolitikk i 2.linjetjenesten.

2016 Fylkeskommunene vurderer konsekvenser

De fleste fylkeskommunene startet sitt arbeid med regionreformen i 2015 straks etter at de hadde mottatt Sanners brev. I 2016 var alle fylkeskommunene i gang med prosessen. Regionreformen ble behandlet politisk gjennom flere vedtak i de ulike fylkeskommuner.

Flertallet i Finnmark fylkesting var i sin høringsuttalelse negativ til å bli del av en større region,. Her er deres politiske uttalelse (som ord-for-ord (!) bygger på fylkesrådmannens innstilling):

På bakgrunn av saksframlegg frå fylkesrådmannen og grunnlagsmateriale gjorde fylkestinget i Finnmark 7. desember 2016 dette vedtaket:

1. Fylkestinget vedtar at Finnmark skal bestå som egen region

2. Finnmark som egen region begrunnes med:

– Opprettholdelse av desentrale strukturer
– Vektlegging av nærhetsprinsippet når det gjelder folk og offentlige etater og institusjoner
– Reell demokratiutvikling
– Suverenitetshevdelse, med vekt på vår grense til Russland
– Eierforholdet til land og vann i Finnmark
– Den sterke identitetsfølelsen finnmarkingene har til eget fylke

3. Fylkestinget understreker på det sterkeste at regionalt folkevalgt nivå må tilføres nye oppgaver og myndighet – Det må følge med ressurser ved overføring av oppgaver og myndighet  –  Det må utredes muligheter for å lokalisere statlige direktorater og arbeidsplasser til regionalt folkevalgt nivå når det er viktig for regional utvikling          – Statens regionale inndeling må etableres i samsvar med inndelingen til folkevalgte regioner

4. Generalistprinsippet må beholdes

5. Fylkestinget mener at Finnmark har gode forutsetninger for vekst basert på naturressurser og sterke kompetansemiljøer

6. Finnmark må framover få en formell utviklerrolle i utøvelsen av nordområdepolitikken
7. Fylkestinget mener at sammenslåing av fylker må skje på bakgrunn av frivillighet

Vedtaket blei gjort med 25 stemmer mot 10 stemmer.

Fylkestinget kunne her valgt å også spørre innbyggerne i fylket gjennom innbyggerundersøkelse, meningsmåling eller folkeavstemning slik mange kommuner gjorde i arbeidet med kommunereformen. Kommuneloven gir adgang til rådgivende folkeavstemning.

Ingen parti eller enkeltrepresentant i Finnmark fylkesting foreslår dette!

 

2017: Regjeringens forslag – uten Troms og Finnmark!

Regjeringen oppsummerer vinteren 2017 alle innspill som er kommet fra samtlige fylkeskommuner.Videre gjør den en vurdering av disse sett opp mot Stortingets ønske om en overføring av statlig makt til et færre antall regioner.
Skjermbilde 2018-09-04 kl. 15.37.22

4.april 2017. sender regjeringen Prop. 84 S (2016–2017) «Ny inndeling av regionalt folkevalt nivå». til Stortinget for politisk behandling   Dette er altså regjeringens saksutredning, konklusjonen og anbefalinger til politikerne, og den er på hele 104 sider.
Slik konkluderer regjeringen som sin innstilling overfor Stortinget (legger ved fotodokumentasjon av side 104):

skjermbilde-2018-06-25-kl-14-33-41.png

Den våkne leser vil se at her står det ikke et ord om Nord-Norge eller Troms og Finnmark som ny region. De øvrige 11 fylkeskommuner som skal sammenslås er nevnt ved navn. Det styrker poenget til de som hevder at Troms og Finnmark er sammenslått ved et benkeforslag.

Leser vi denne proposisjonen grundigere, finner vi at de bruker samme prosedyren som i 2014 som jeg viste til tidligere, men selvsagt denne gang med et annet innhold.

Under 5.3.9 Nord-Noreg i denne proposisjonen har regjeringen vurdert en evt. fremtidig region i nord.

(Vurderingen er grundig, men med en fornøyelig feil i beskrivelse av eksempler på avstander. Jeg tar kuriositeten med fordi det viser at det både kan gå litt vel raskt for seg i departementet og at «Oslo» ikke sitter med nok kunnskap om alt i Troms og Finnmark:

«Eit par døme kan ytterlegare illustrere reiseavstandane: frå Hammerfest i Vest-Finnmark til Vadsø i aust tek det vel 6 timar å køyre (420 km), medan det tek om lag 4 timar og 30 minutt å køyre frå Kvænangen i Sør-Troms til Tromsø (310 km). Begge strekningane krev bruk av ferje.«

Kvænangen ligger som kjent i Nord-Troms. Det er selvsagt  ønskelig med ferge over Porsangerfjorden for å forkorte turen fra Vest-Finnmark til Vadsø, og vi i Finnmark kan kanskje  ta det som en lovnad om hva som kommer..? Men i dag er det altså fortsatt fergefri vei fra vest til øst i Finnmark..)

Regjeringen sier at den forholder seg til et stortingsflertall og tidligere avtale om at Nord-Norge enten blir en enhet eller deles i to. Om dette skriver de konkret:

Tre hovudalternativ

Kommunal- og moderniseringsdepartementet legg opp til å fremme ein proposisjon om saka seinast våren 2018. Regjeringa føreslår at tre hovudalternativ blir vurderte nærare i lys av måla for reforma og kriteria for fylkesstrukturen:

1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast. I tillegg skal ein drøfte fylkeskommunane sin kapasitet og kompetanse til å løyse dagens og framtidige oppgåver.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast.

Proposisjonen de viser til er Kommuneproposisjonen 2018, mens de her i april vil gi seg over et år ekstra tid på å vurdere regionreformen for Nord-Norge!  Kommuneproposisjonen fremmes i mai. Før den tid skjer det noe i Nord-Norge.

Regjeringen gjennomfører drøftinger med de nord-norske fylkeskommuner. Finnmark sier nei til alt annet enn å være alene. Troms og Nordland hadde signalisert behov for å se nye løsninger, men uten Finnmark har det ikke ført videre til noe konkret. I tillegg har Troms hatt eget fylkesting i 24.april 2017 hvor de vedtar å gå inn for Nord-Norge som en samlet region, og med Troms og Finnmark som et alternativ 2 (sammenslått).

Videre har det vært åpne høringer i Kommunalkomiteen 2.mai 2017 der alle fylkeskommunene fikk anledning til å legge fram sine siste innspill før komiteen skulle gjøre ferdig saken for behandling i Stortinget før sommerferien.

(Ved bruk av denne linken får du tilgang til  videoopptak av høringen).

Fra Finnmark sin side ble det under den åpne høringen anført av fylkesordføreren at man håpet på et nytt stortingsflertall etter valget senere det året slik at det varslede vedtaket om at Troms og Finnmark skal sammenslåes fra 1.januar 2020 kunne bli omgjort.

 

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 15.10.15
I  St.prop 128 S Kommuneproposisjonen 2018 som fremmes 11.mai 2017 viser regjeringen derfor til de avholdte drøftinger med de tre nord-norske fylkeskommunene.

Regjeringen innstiller på følgende under pkt 4.2 i Kommuneproposisjonen:
«Departementet foreslår at Finnmark fylkeskommune og Troms fylkeskommune slås sammen fra 2020. Nordland fylkeskommune foreslås opprettholdt. «
Videre skriver regjeringen at «Departementet mener det vil være en fordel om fylkesinndelingen i Nord-Norge avklares nå og samtidig med fastsetting av ny inndeling for resten av landet.» 

Dette kan forklare hvorfor regjeringens forslag ikke kom med i den særskilte stortingsproposisjonen om regionreformen – prop 84 S 2016-2017 (PDF-utgaven)
(Se fotodokumentet over).
Samtidig er det noe oppsiktsvekkende at det samme departement som i april foreslår å vente til våren 2018 med å bestemme om Nord-Norge skal bli en eller to regioner, måneden etter sier det vil være en fordel om også Nord-Norge avklares våren 2017!

Hvorfor ombestemte regjeringen seg?

Jeg skal ikke spekulere over motiv, men tenker på to mulige forklaringer hvor begge kan være riktig:

1) Dette tema kan i det forestående stortingsvalget bli hovedsak i Nord-Norge siden det da vil et være et nytt storting som skal vedta «nye Nord-Norge». Det vil ikke flertallet på Stortinget risikere av den enkle grunn at da risikerer å miste makta og at regionreformen kan bli lagt død. Ved et vedtak nå er håpet at saken legges «død» i valgkampen.  Dette ut fra tanken om at når Stortinget har gjort et vedtak, står det uansett  fast uavhengig av regjeringer som kommer.

2) Det haster med å komme i gang med forberedelsene til de nye regionene og fylkestingsvalg som skal avholdes for første gang høsten 2019. Siden dette er en nasjonal reform vil det derfor være riktig å gjøre et samlet vedtak for hele Norge og ikke splitte regionreformen opp i flere stortingsvedtak over tid.

Kommunalkomiteen under tidspress?

Det var kommunalkomiteen som behandlet regjeringens forslag (Prop 84S).  Kommunalkomiteens innstilling til Stortinget heter Innst. 385 S (2016-2017). Den er på 64 ganske tettskrevne sider. Ved siden av en kort oppsummering av regjeringens og stortingets grunnlag, handler den også om hva alle medlemmer i komiteen mener og foreslår. På side 13,14, 15 og 21 er Nord-Norge og Finnmark blitt referert på deres fylkestingsvedtak og vurderinger av hvorfor regjeringen mener de foreslår en riktigere inndeling. Fra side 47 starter komiteens sitt arbeid med å lande på ulike regioninndelinger.

Om Nord-Norge sier flertallet i komiteen:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å inndele Nord-Norge i to regioner. Nordland består som i dag, mens Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. F l e r t a l l e t mener at med to regioner i nord med om lag 240 000 innbyggere hver, får vi en god balanse mellom fylkene.F l e r t a l l e t mener at de to nye regionene er godt rustet for å kunne motta flere statlige arbeidsplasser. F l e r t a l l e t viser for øvrig til Kommuneproposisjonen 2018 hvor inndelingen av Nord-Norge behandles.«(min utheving-bsb).

Det kom også andre forslag vdr. både Nord-Norge og de øvrige regioner. Innstillingen ble avlagt 1.juni 2017. Heller ikke i innstillingen er Troms og Finnmark nevnt i eget romertallpunkt – altså det er i praksis en kopi av regjeringens innstilling (se fotodokument overfor). Altså; fortsatt har ikke kommunalkomiteen fremmet et særskilt forslag/punkt om at Troms og Finnmark skal utgjøre én region fra 1.1.2020!

I saksdokumentene ligger det likevel som en forutsetning om at det skal skje, jfr sitatet overfor fra komiteens flertall. I siste setning bekrefter komiteen at de vet hva regjeringen har fremmet som ønske i Kommuneproposisjonen.

Stortingspolitikere blir kritisert for å ha for lang ferie og kort arbeidsuke. Jeg ser etter lesing av disse dokumentene at det ikke er helt rettferdig. I alle fall i vårmånedene jobbes det under høytrykk for å få avgitt innstillinger på løpende bånd i svært mange viktige saker. Og saker som er beslektet trenger en spesiell oppfølging. Om det er en inkurie (ubevisst uteglemmelse) eller at noen saksordførere ikke hadde den fulle oversikt vet jeg ikke, men uansett fulgte det ikke med et konkret verbalt forslag i innstillinga fra kommunalkomiteen til Stortinget om å slå sammen Troms og Finnmark!

Løsningen: Bruk et «løst forslag»

Dette ble løst slik jeg leser dokumentene ved at saksordfører for de beslektede sakene om kommunereform og regionreform på vegne av et flertall la fram et såkalt «løst forslag» i forkant av Stortingets behandling den 8.juni 2017.

Hva er et «løst forslag»? Alle lovlig valgte stortingsrepresentanter har rett til å delta i debatt, foreslå og stemme over saker i Stortinget. Dersom de ønsker å fremme et forslag som kommer i tillegg til alle forslag i komitéinnstillingen har de adgang til det. Dette er hjemlet i Stortingets forretningsorden og nærmere omtalt i en egen veileder.

8.juni 2017 behandler Stortinget kommunereformen og regionreformen i samme møte i en svært omfattende debatt. Opposisjonen angriper selvsagt også flertallsforslaget om at Nord-Norge skal deles i to. Det er vel kanskje H/FRp/KrF og Venstres sin innstilling fra komiteen om at Troms og Finnmark skal slås sammen som vekker størst verbal engasjement. Hele 51 ganger ble Finnmark nevnt i debatten, klart mest av alle fylker. Tilsammen 18 forslag ble drøftet av Stortinget.

Etter debatten er det avstemning. Jeg kopierer derfor ut fra referatet fra Stortinget ord for ord (side 3949):

«Presidenten:
Det voteres over forslag nr. 16, fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder: «Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.»
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har varslet at de vil stemme imot.
Votering: Forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble bifalt med 96 mot 73 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 19.53.50)»

Regionreformen: En rotete og uklar prosess

Det har altså vært en lang kjede med utredninger, høringer, konsultasjoner, oppsummering fra regjeringen og vurderinger og innstilling fra kommunalkomiteen før det hele til slutt blir vedtatt.  Ut fra dette  synes det som Stortinget har gjort et lovlig og gyldig stortingsvedtak. Ingen på Stortinget har hittil bestridt lovligheten, noe som helt sikkert ville blitt behørig påtalt om så var. Stortingets kontrollkomité er svært våken i alle slike saker. En regjering som bryter spillereglene lever ikke bare farlig. Den må avgå ved berettiget mistillit.

Men saken om regionreformen  har likevel vært rotete og uklar. Ikke minst er det grunn til å kritisere prosessen og rekkefølgen på vedtak. Stortinget burde vært tøff nok til å først vedta hvilke statlige oppgaver som skal desentraliseres til folkevalgte organ på regionnivå. Deretter burde Stortinget vedtatt det nye regionkartet som var tilpasset disse oppgavene. Da Stoltenberg-regjeringen startet det tunge arbeidet med både kommune- og regionreform, hadde de ambisjoner om å både desentralisere statlig makt og ende med 5 – 7 regioner. Statsråd Åslaug Haga (SP) foreslo til slutt 9 regioner. Det endte i sanden. Haga har etterpå uttrykt dette slik at de måtte forholde seg til at Stortinget ikke ønsket å desentralisere statens makt

Nå har det endt med 11, men det er ikke satt punktum. Både for kommunene og de nye regionene er det full anledning til å «fortsette nabopraten» slik at man kan organisere det offentlige tjenestetilbudet om mulig enda bedre og med enda mer makt overført fra staten. Jeg føler meg ganske sikker på at det nye fylkestinget for Troms og Finnmark samt fylkestinget i Nordland som sin hovedsak i første periode 2020-2023 vil kreve enda mer statlig makt overført – og med et samlet Nord-Norge som den samlede politiske kraft i nord. Det er allerede kontakt mellom flere partiers fylkeslag for å få dette til.

En stille revolusjon

Uansett hvilket standpunkt den enkelte har hatt om saken, kan regionreformen bli en aldri så liten revolusjon i Norge. Den 15.oktober  – og 10 år for sent – får vi vite HVILKEN form for statlig makt og myndighet som skal overføres fra stat til folkevalgte nivå på regionalt nivå (evt. til kommuner også). Det kan bli en merkedag for alle oss som i hele vårt politiske liv har bedt om å få desentralisert makt og et betydelig større ansvar for utvikling av vår del av landet.

Regjeringen er under  press nå. Kr F har sammen med Venstre investert mye politisk kapital i denne reformen. Da kan ikke regjeringen komme med en uforpliktende liste med «småtterier».

Skal de nye fylkeskommunene fortsatt kun drive med hovedoppgavene videregående opplæring og tannhelse (som like greit kan overtas av kommuner i felleskap) eller samferdsel som staten også kan styre + noen mindre kosmetiske saker, kan man like gjerne legge ned de 19 fylkeskommunene – slik Høyre og Frp har som sitt primærstandpunkt.

Håper Høyre på at reformen skrotes?

Jeg har hatt mine tanker om det siste. Er det slik at H og Frp innerst inne håper på at reformen skrotes? Føler de at V og KrF har presset de altfor langt i redusere statens makt over det øvrige Norge? Samtidig: Både H og Frp har hevdet at fornuften er jevnt fordelt over hele landet, og at avgjørelser i prinsippet skal flyttes nærmere dem som opplever konsekvensene. Slik sett burde også i hjerte være tilhenger av desentralisering av makt?

Jeg tipper på at spesielt Høyre både på Storting og i regjering i disse dager lider valgets kvaler: Hvis de nå blir med og tar Norge inn i en fremtid med større desentralisert makt og en «mindre stat» slik V og KrF har fått flertall for sammen med dem, reduseres en viktig del av dominansen som det sentrale østlandet har hatt siden 1905. Det blir ikke så spennende å være statsminister eller stortingspolitiker når viktige beslutninger som angår f.eks vestlandet tas av folkevalgte organ der. Eller når Nord-Norge med rett til å ta ut grunnrente av våre naturressurser sjøl velger hva vi vil bruke den til for å styrke vår landsdel.

Får H og Frp hjelp av SP til å sikre fortsatt sentralisert statlig makt?

«Det nestbeste må aldri bli det bestes fiende» blir det sagt. Her kan faktisk H og Frp få hjelp av – SP! Det høres selvsagt ganske vilt ut – gitt retorikken SP helt riktig fører om hvor uheldig sentralisering er for ikke minst oss i utkantene. SP har – som tidligere sentrumsparti – alltid ønsket mer makt ut av Oslo og nedover til kommuner og fylkeskommuner.

I denne saken har SP oppsiktsvekkende(?) valgt å satse alt på et annet kort: Dersom en av de tidligere kommuner/fylkeskommunene sier nei til å bli sammenslått med et tilstrekkelig folketall som basis for mer maktavgivelse fra staten, vil SP som prinsipp likevel være enig med alle de som sier nei til både kommunereform og regionreform. Altså, SP er slik de har stemt på Stortinget den beste garantisten for at statens makt forblir sentralisert! I praksis er derfor SP den sentraliserte statsmakt sin beste venn og støttespiller for tiden.

SPs taktiske triumf – fram til 2021?

Jeg satte et spørsmålstegn bak «oppsiktsvekkende» i avsnittet foran. SP er kanskje landets beste parti i å legge smarte strategier i «hytter og fjøs». De har nok nøye kalkulert inn sin største gevinst: De mange velgere som er misfornøyde med både kommune- og regionreform og som frykter at deres identitet forsvinner ved endring av kommunenavn/grenser. Det er «frykt-velgerne» som skal gi SP velgeroppslutning og en rekke nye ordførere ved lokalvalget neste høst, og et godt utgangspunkt for stortingsvalget i 2021.

Disse velgerne er det også mange av i Finnmark. Mange av dem har tidligere stemt Ap. Er det noen som fortsatt lurer på hvorfor Aps ordførerkandidater i Finnmark så sterkt har støttet SPs forslag om folkeavstemning og nå har bundet seg til resultatet?
Hadde ikke Finnmark Ap fulgt SP her, kunne en rekke ordførerkjeder tilhørende Ap allerede pakkes bort for å bli overlevert SP-ordførere i de 18 Finnmark-kommuner neste høst!

Finnmark Ap har altså malt seg fullstendig fast inn i et hjørne. Med en maling som tørker uhyggelig langsomt, får de ikke gjort noe nyttig i de andre politiske rom som venter på å bli fikset. At Ap nektet å velge medlemmer til fellesnmnda i forrige uke, vitner om total handlingslammelse. Sp derimot ler hele veien til stemmelokalet neste høst.

Om SP kommer til å endre regionreformen etter 2021 dersom de er i regjering? Å nei. Da er det for sent vil SP si. Og så legger de til; «..men vi vil selvsagt sørge for at de nye regionene gis bedre rammebetingelser». Og ingen kan ta SP på det.  Tilbake sitter  velgerne forvirret:  «Politikk er fryktelig komplisert.»
Der får velgerne alltid rett!

 

En halvgod – eller to dårlige fylkeskommuner i «Finnmarken Amt»?

Det sies å være et folkekrav at Troms og Finnmark ikke skal bli én fylkeskommune. Eller at de må fortsatt være to fylker. Eller at de må være to fylker og to fylkeskommuner. Folkekravet sier forbausende lite om «hvorfor». Er ikke det underlig – spesielt med den erfaringa Finnmark har?

I 1975 ble fylkeskommunen et politisk forvaltningsorgan styrt av et direktevalgt fylkesting. Tidligere besto fylkestinget av ordførerne i fylket. Jeg var fylkespolitiker i Finnmark i perioden 1983 – 1999 og fikk studert dette organets politiske «slagkraft» fra innsiden. I min tid hadde fylkeskommunen ansvaret for sykehusene, videregående skole, tannhelsetjenesten, noe kultur og noe transport samt fylkesveier. I tillegg vedtok fylkespolitikerne en rekke ganger å henvende seg til Storting og regjering om mer penger til tjenestetilbudet samt krav om å få større rett til å styre over fisken i havet og ressursene på land. I 2000/01 gikk daværende Stoltenberg-regjering inn for å flytte sykehusene fra fylkeskommunene til statlige foretak. Dermed forsvant drøye 40 % av fylkeskommunens aktiviteter, budsjett og politiske arbeid. Men fortsatt var det 35 fylkespolitikere i fylkestinget, med minst like store kostnader for å administrere de snaue 60 % av rest-fylkeskommunen.

 Finnmark har styrt sjøl - og savner 29 000 innbyggere i 2017

I perioden 1975 -2016 – med finnmarkingers politisk styring av Finnmark – har fylkets andel av folketallet i Norge blitt kraftig redusert. Mens Finnmark hadde 1,99 % av landets folketall i 1975 (79 413 innbyggere), er dette på 1,44 % i dag! Prosenter sier ikke så mye, mens nominelle tall er enklere å skjønne. I 2017 bor det 76092 innbyggere i Norge ved utgangen av 3.kvartal (kilde: SSB). Dersom Finnmark hadde beholdt sin relative andel av folketallet, skulle det i dag bodd 105 065 innbyggere her! Altså: Finnmark mangler i år 29 000 finnmarkinger som kunne vært med å løfte fylket til der det hører hjemme, og i en posisjon som legitimerer Norges rettigheter og suverenitet i nordområdene.

Nå kan de som har hatt makta på fylkestinget i Finnmark siden 1975 selvsagt unnskylde seg som vanlig med at dette skyldes forhold utenfor Finnmark. Det er «Oslo som bestemmer», det var dessuten selplage i Barentshavet på 80-tallet og loddebestanden kollapset med de følger det fikk for torskefiskeriene. Med liten utsikt til fast arbeid valgte mange å flytte bort, spesielt på kysten. Og så var det selvsagt grønnere plener og lengre solsesong sørpå. Likevel: Finnmark fylkeskommune fikk tilført betydelige statlige midler  (DUF/SUF) som skulle brukes både til omstilling og ikke minst nyskaping. Likevel klarte ikke fylkeskommunen/fylkestinget å bidra med handlinger som skapte ny optimisme. Tvertimot ble det inngått merkelig avtaler og konstruksjoner som førte til at viktige verdier gikk til kapitaleiere på Vestlandet – med hjelp og støtte fra fylkespolitikerne våre. Skandalen rundt investeringsselskapet Finnvest  ble høydepunktet der fylkeskommunen måtte utbetale over 40 mill kr av egne penger. Dette var midler det var behov for  på sykehus, videregående skole og fylkesveier. Og hva verre er: Store offentlige midler som kunne bygget opp godt funderte bedrifter i Finnmark basert på lokal verdiskaping, endte sine dager symbolsk ved at Kjell Inge Røkke kunne kjøpe opp Svartnesanlegget (verdi 350 mill.kr. inkluderte kaiene) og 10,85 torsketrålkvoter for skarve 10 mill.kr. Dette var enden på Brødrene Aarsæthers virksomhet i Finnmark over mange generasjoner, nå tappet og «solgt» til multimillardæren som stolt fortalte han stemmer på Arbeiderpartiet (2005). Ikke rart. Finnmark fylkeskommunen og Finnmark Ap har virkelig bidratt til å skape verdier – for det meste utenfor fylket og som har gjort gode partifeller formuende.

Fylkeskommunen som velgjører for trofaste partimedlemmer

Slik har Finnmark Arbeiderparti og dets tillits- og folkevalgte altså skapt arbeidsplasser og inntekter – for sine egne. Det var ingen hemmelighet på 60-, 70- og 80-tallet at partiboka var viktigste kvalifikasjon for å bli vurdert for de ulike stillinger som ble opprettet i både kommuner og fylkeskommunen i Finnmark. Å bli administrativ leder av et tjenesteområde på fylkeshuset i Vadsø på den tiden innebar liten konkurranse på høyt nivå blant faglig sterke kandidater. (Langt senere er det blitt stilt strengere krav om formelle kvalifikasjoner). Dette ble selvsagt en snakkis blant politikere, uavhengige journalister og ansatte. En elite hadde fått seg godt betalte jobber eller verv i fylkeskommunen basert på venner og familie i parti-familien. På slutten av 80-tallet laget journalister i Vadsø en revy med tittelen Lønnstrinn 87. Den henspeilte på de «viktigste politiske sakene» som var oppe til debatt i fylkeskommunen – fylkets viktigste politiske fora! Hvordan sikre at fylkets heltidspolitikere holdt tritt med lønnsøkningene til fylkesrådmann og hans lederkorps?

(Dengang var det også gode tider for pelsnæringa sørpå, minnes jeg. I alle fall var det mange innbringende reiser på slutten av hvert år til Oslo med oppgradering til SAS sitt Gullkort, og hvor politiske og administrative ledere ofte kom hjem med ny pelskåpe. Det må likevel erkjennes at pelsutvalget var lite i Kirkenes og Nuorgam. Derimot var fylkesutvalget i Vadsø stort. Så stort at de måtte ansette politikere (fylkesråder) på heltid for å holde orden på økonomien som fylkesrådmannen og hans ledere ikke klarte?)

Hvem kan utføre fylkeskommunale oppgaver?

Kan de utføres av kun fylkeskommunen? Gitt større kommuner med minimum 10 000 innbyggere vil en slik kommune kunne ta ansvaret for videregående skole. Opplæringsloven gjelder for det 13-årige opplæringsløpet som skal kvalifisere for fagbrev eller høyere utdanning. Det synes rart at ansvaret for denne viktige grunnutdanninga som skal gi elevene livsmestring må være fordelt på to folkevalgte nivå (kommune og fylkeskommune). Slikt fører til ansvarspulverisering. Resultatet ser vi i urovekkende høyt frafall hvor flotte ungdommer gir opp grunnopplæringa. Tannhelsetjenesten kan like gjerne skje på kommunalt nivå der kommunelegen jobber med resten av kroppen – unntatt tennene. Når det gjelder de tidligere riksveiene som ble overført fra staten til fylkeskommunen, kan disse tilbakeføres staten som bør ha ansvaret for den nasjonale infrastrukturen i landet.

Eneste gode grunn for dagens fylkeskommune: Arbeidsplasser i byråkratiet?

Hvorfor denne motstanden mot sammenslåing av de to fylkeskommunene i Troms og Finnmark? Er det fordi et slikt organ kan få økt makt som staten må gi fra seg? Nei, det har ikke vært noe stort poeng fra de som har deltatt i den offentlige debatten – eller på de «tusen» Facebookvegger – spesielt i valgkampen.

Jeg ser to store engasjement, og i første rekke i Finnmark:

1) Det er fokus på administrative arbeidsplasser i Vadsø som kan bli redusert ved at Troms og Finnmark blir en fylkeskommune, og en diskusjon om «fylkeshovedstaden» skal være Vadsø eller Tromsø.

2) Det er sterke følelser knyttet til navn. «Finnmark» står sterkt som merkenavn, og for noen oppleves det som at de blir fratatt sin identitet  som finnmarking.

Jeg savner derimot det største og viktigste engasjementet: Hvordan kan et folkevalgt regionalt nivå få råde over et så stort og ressursrikt område (målt i folketall og areal) og slik at de faktisk bidrar til regional verdiskaping med nye arbeidsplasser og befolkningsøkning som resultat. Dette er langt viktigere enn både navn og en ganske  tøvete forfengelighetsfokus på «hovedstad».

Nord-Norge - fordi Troms og Finnmark er for lite og svakt

Jeg foreslo på begynnelsen av 90-tallet at de da 19 fylkeskommunene i Norge kunne opphøre, og at disse tjenestene kunne overføres til større kommuner (med unntak for  sykehus og nasjonale transportårer).

Alternativt kunne de 19 fylkeskommunene erstattes av 3-5 folkevalgte regioner med betydelig overført statlig makt. Konkret foreslo jeg Nord-Norge som en region (Hålogaland) styrt av et ministorting (Hålogating) som besto av et oddetall heltidspolitikere fra Nord-Norge.

Disse skulle velges gjennom et valgsystem hvor hvert fylke hadde 1/3 av de folkevalgte + en ekstra representant. I tillegg skulle det for de første 2-3 valgperiodene være slik at forslag om flytting av virksomheter fra et fylke til et annet måtte kreve 2/3 flertall + 3 stemmer. Slik måtte de tidligere fylker samarbeide om løsningene  for å få gjennomført de fordi et fylke da satt med veto. Og den sikkerheten må alle fylker ha for minst 8 år framover.

Denne løsningen med et sterkt Nord-Norge med politisk makt er ikke blitt mindre aktuell etter turbulensen med kommunereform I. Regjeringen så at 19 fylkeskommuner er for mange, og opposisjonen ser at disse må få overført mye større ansvar.

I den videre diskusjonen om hvilke oppgaver som må overføres, håper og tror jeg det blir en ny og edruelig debatt om sterkere regioner. I så fall håper jeg at Nord-Norge vil stå samlet om å få større råderett over grunnrenta (ressurs-skatt på all produksjon basert på biomasse, energi og mineraler). Med slike verdier i bunn kan det skapes ny vekst i Norges ressursrike og fremtidsrettede region.

Først da blir det mening å ha et politisk nivå mellom Storting og kommunestyrer.

Ikke ellers.