Løpet er nå kjørt for regionmotstanderne – det blir et fylkestingsvalg for «Troms og Finnmark»!

I dag røk håpet for de stadig færre som trodde at det var mulig å boikotte et nytt felles fylkesting for Troms og Finnmark. Stortinget tok grep og dermed er prosessen på sporet igjen ganske snart.

Et kjapt tilbakeblikk:

Stortinget vedtok 8.juni 2017 en regionreform som innebar at antall fylkeskommuner skulle reduseres fra 19 til 11. Samtidig skulle nærmere 50 statlige oppgaver overføres fra statlige direktører i Oslo og enkeltbyråkrater hos fylkesmannen og over  til de folkevalgte i de nye fylkestingene, inkludert Troms og Finnmark sine 57 folkevalgte.

Fra de mest ytterliggående motstanderne av reformen har det vært lagt et løp for å trenere prosessen i et slags håp om at det var mulig å likevel holde valg til et fylkesting i Finnmark. Slik kunne man beholde navnet «Finnmark» mente de. De var til og med villig til å droppe alle nye oppgaver bare man fikk fortsette med navnet Finnmark.  Dermed kunne man også sikre alle 140 arbeidsplassene i Finnmark fylkeskommunes sentraladministrasjon på fylkeshuset i Vadsø også etter 2024. For aksjonen ForFinnmark med hovedbase i Vadsø var dette viktigere enn noe annet.

Et av virkemidlene var å boikotte valg av Finnmarksmedlemmer til en fellesnemnd som i hovedsak skal forberede en ny organisasjon som står klar når det nye fylkestinget er valgt neste høst. Fellesnemnda har også ansvar for valgstyrearbeidet som skal sikre prosessen for å forberede og gjennomføre fylkestingsvalget.

I går innkalte statsråd Mæland både Finnmark og Troms fylkeskommuner til startmøte i fellesnemnda 17.desember i Tromsø. Det betyr at begge fylkeskommuner da må stille med de som skal representere begge fylkeskommunene.

I dag ble det levert inn et såkalt dokument 8-forslag i Stortinget fra André N. Skjelstad (V), Torhild Bransdal (KrF), Kari Kjønaas Kjos (Frp) og Norunn Tveiten Benestad (H).
Det er et lovforslag som i korthet går ut på å presisere Inndelingslovens hjemmelsparagraf (§17) som gir regjeringen hjemler til å gjennomføre Stortingets vedtak.

Det interessante er at da Stortinget enstemmig vedtok Stoltenbergregjeringens nye Inndelingslov i 2001, var det ingen som hadde tenkt tanken på at kommuner eller fylkeskommuner kom til å motsette seg et lovlig stortingsvedtak. I alle lovvedtak gir stortinget alltid nødvendige hjemler til regjeringen. Men de hadde glemt at også valgstyret som er velgernes garanti for å delta i demokratiske valg må kunne fungere, og ikke skal kunne boikottes.

Jeg må innrømme at jeg var sikker på at dette lå i hjemmelsparagrafen, og at staten allerede i 2001 hadde sikret dette. Så feil kan man ta.

Rent konkret foreslår representantene  nå følgende presisering i Inndelingsloven:

Ǥ 17 andre ledd bokstav a skal lyde:

  • a) reglar om lovpålagde organ i stat, fylkeskommune eller kommune. Dette inkluderer oppretting av slike organ når dei som har mynda etter lova, unnlèt å gjere dette»

Forslaget fra representantene forutsetter at lovvedtaket trer i kraft straks.
I praksis vil det si at denne hjemmelen er på plass om en måneds tid.

I klartekst betyr dette at departementet kommer til å gi Troms og Finnmark fylkeskommuner en frist for å få valgt et valgstyre. Er ikke valgstyret valgt innen fristen, har statsråden hjemmel for å få det på plass. Da er det departementet som avgjør sammensettinga.

Slik jeg skjønner forslaget kan ikke statsråden velge den fellesnemnda som begge fylkeskommuner er forpliktet til å velge. Dette vil fortsatt være ansvaret for de kommuner og fylkeskommuner som er vedtatt sammenslått.

Det sier seg selv at jo kortere tid man har på alt som skal på plass, jo dårligere blir sluttresultatet. For spesielt flertallet i Finnmark fylkesting  som har brukt for mye viktig politisk energi på å mislike stortingsvedtaket, haster det virkelig.

Skal fellesnemnda ha dobbelt så mange representanter fra Troms som fra Finnmark?

Kommunaldepartementet laget sin første forskrift for Troms og Finnmark i april i år. Da valgte Mæland å se bort fra Inndelingslovens bestemmelse om at folketallet bør legges til grunn. Hun valgte fordelingen 19-17. Altså fikk Troms kun 2 flere enn Finnmark, noe som selvsagt Troms mislikte.

Dessverre grep ikke Finnmark denne muligheten. De var på det tidspunkt i en fase hvor de hadde invitert alle motstandere av regionreformen til folkeavstemning. Da det viste seg at de som stemte nei utgjorde et knapt flertall på 50,8 % av alle velgerne, gikk det i lås for Finnmark Ap og SP.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Disse partiene mente altså at en folkeavstemning gjort ETTER at Stortinget hadde avgjort saken, var bestemmende over Stortinget! Det er både kunnskapsløst og historieløst. Andre fylkestingsrepresentanter som hadde sagt ja til en folkeavstemning, begrunnet dette med at det ville gi Finnmarks representanter større legitimitet og styrke i fellesnemnda.

Etter Finnmark fylkestings møte i juni hvor flertallet hindret et mindretall å legge fram og velge medlemmer til fellesnemnda, endret Mæland forskriften til 19-9 fordeling.. Hun trodde nok at Troms ville stille med minst 14 av sine 19 om Finnmark ikke møtte, og at møtet dermed ble beslutningsdyktig. Troms valgte å ikke ta ansvar alene, og i Finnmark hadde både Ap og SP malt seg inn i et hjørne og ble handlingslammet.

Mæland kan selvsagt nå holde fast ved sin forskrift og si at «dette valgte Finnmark sjøl, og de har seg sjøl å takke. De kunne fått 19-17 og valgte det bort». Ingen kan si noe på det.

Men Mæland kan også ta et utvidet politisk ansvar om hun ønsker det. Når to parter møtes for å kunne spille hverandre gode, er det en betingelse som må være oppfylt; gjensidig respekt og jevnbyrdighet.

Mæland kan opptre smidig og imøtekommende for å få prosessen med Troms og Finnmark som én fylkeskommune på et mer konstruktivt spor.
Begge fylkeskommuner har tidligere sagt de kan tenke seg en fellesnemnd som består av begge fylkesting. Mæland bør derfor endre dagens forskrift dersom fylkespolitikerne i Finnmark ber om det.

Jeg vil vise til den meget vellykkede sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag. Der ønsket begge fylkeskommuner at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting. Videre fikk fellesnemnda anledning til å dele seg inn i mange arbeidsgrupper som jobbet med sine spesielle oppgaver. Selvsagt vil det alltid være utfordringer med enhver organisasjonsendring, men de fleste legger alltid godviljen til for å få et godt resultat. Trønderne har klart å få fram optimisme og fremtidstro slik denne videoen bekrefter.

Nå kan ansvarlige politikere i Troms og Finnmark endelig se framover for å bygge opp landets viktigste region!

Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

Etter nesten 30 år med utredninger om flytting av makt fra staten og nærmere innbyggerne, vedtok Stortinget en lenge etterlengtet regionreform 8.juni 2017.

Vi har de siste fire år vært vitne til slutten på en over 200 år gammel interessekonflikt mellom den sentralstyrte embetsmannsstaten og et moderne demokrati med maktspredning. Når makt flyttes til lokale folkevalgte, får den enkelte innbygger påvirke sitt eget liv, sin hjemplass og sin fremtid.

Regjeringa la 5.april 2017 fram sitt forslag (Prop 84S 2016-2017) til regionreform. Videre holdt regjeringa døren åpen for å bruke mer tid på regionløsning i nord. Alternativene var enten et samlet Nord-Norge som region, eller en deling i to. Regjeringen ønsket primært et samlet Nord-Norge slik at man havnet på 10 regioner. Det ville i så fall være kun én «dårligere» enn det Haga fra SP hadde foreslått før den rødgrønne regjeringens regionreform krasjlandet i 2009.

Noen jurister har i år kritisert stortinget for å ikke ha fulgt forvaltningslovens bestemmelser før vedtaket. De hevdet at fylkeskommunene ikke er blitt hørt og dermed ikke har fått gitt sitt syn tilkjenne vedr. de ulike alternativer for sammenslåing. De la til grunn at det ble gjort et vedtak i Stortinget mens fylkeskommunene i nord trodde at dette skulle avgjøres våren 2018.

Juristene var ikke kjent med viktige opplysninger i saken: De nord-norske fylkeskommunene, inkludert Finnmark frarådet å vente et år og krevde ved tre anledninger at Stortinget avgjorde dette i juni 2017.

Senhøsten 2017 kom en aksjonsgruppe sammen og mente at nå «forsvinner» Finnmark – både som geografisk navn, som identitetsmerke og hva verre var: Fylkets naturressurser og arbeidsplasser ville bli «okkupert av Troms».

De fikk vann på mølla av spesielt Troms sine medlemmer i forhandlingsutvalget. Dette organet på 10 medlemmer skulle berede prosessen for å ha Troms og Finnmark fylkeskommune på plass til 1.januar 2020.

Det var flere konfliktpunkter. Det ene gikk på sammensetting av fellesnemnda som skal planlegge, forberede og samordne aktiviteten i forbindelse med sammenslåinga.

Troms ville følge Inndelingsloven som var enstemmig vedtatt av Stortinget i 2001. Der står det at nemnda «bør» avspeile folketallet forholdsmessig. Siden Troms har dobbelt så mange innbyggere som Finnmark, ville ei nemnd på 27 gitt 18 til Troms og 9 til Finnmark.

Troms ble oppfattet som unødig provoserende

Dette ble naturligvis oppfattet svært negativt i Finnmark. Med vår historie om å alltid være marginalisert og i mindretall og aldri ha styrke nok til å få vår rettmessige andel av verdiskapinga i f.eks Barentshavet, trykket Troms på sterke følelser: En så skjevfordelt fellesnemnd var selve beviset på at heller ikke denne gang ville Finnmark komme godt ut. Troms klarte slik å rekruttere en betydelig andel nye tilhengere til aksjonsgruppa mot regionreformen. Sterke «nasjonalistiske» følelser preget noen. En redaktør i Finnmark ville endog opprette egen stat.

Finnmarks fem medlemmer i utvalget ønsket likevel å bidra i prosessen og foreslo en såkalt 4+-modell for etablering av minst 4 regionsentra i den nye regionen. Den administrative ledelsen skulle være i Vadsø og den politiske i Tromsø. Det hører med til historien at regjeringen hadde tidligere avgjort at fylkesmannen for Troms og Finnmark skulle ha sitt hovedsete i Vadsø.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Under møtet med fylkesmann Knut Storberget som mekler, endte partene med en enighet. Fellesnemnda skulle bestå av 19 fra Troms og 17 fra Finnmark, politisk og adm.ledelse i Tromsø og med tunge fagseksjoner fordelt mellom byene.

Fylkesordføreren ble utsatt for stygg hets fra aksjonistene da dette ble kjent. I tillegg gikk SP ut med forslag om folkeavstemning rett før fylkesårsmøtet i Finnmark Ap. Sistnevnte parti har ikke dette programfestet. Av hensyn til en rekke Ap-ordførere måtte Ap følge SP.

I fylkestinget var hovedargumenter for folkeavstemning todelt; Lytte til folk. Behov for styrket legitimitet i møtene med Troms.

I fylkeskommunens oppsiktsvekkende info til velgerne sto det: «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?». Det ene var at det ble vist til fylker, mens det var fylkeskommunen det var snakk om. Det andre og mer alvorlige var at motstanderne (som avstemningen var ment for) ble gitt et falskt håp om at de kunne bestemme over et stortingsvedtak.
Det virket: 50,8 % av velgerne sa aktivt nei til at «fylkene» skulle slås sammen.

Deretter låste det seg for fylkestinget som oppfattet at de nå hadde et mandat fra velgerne til å stoppe prosessen. Og der er Finnmark i dag – malt inn i et hjørne.

Hva er løsningen for å komme videre?

Begge fylkeskommuner var enige om å fordele funksjoner mellom Troms og Finnmark, ha politisk ledelse i Troms og at begge fylkesting kan utgjøre fellesnemnda.

Regjeringen har gjentatt i sin oppgavemelding 19.10.18 det flertallet på Stortinget har sagt; Øst-Finnmark generelt og Vadsø spesielt må tas hensyn til ved fordeling av stillinger.Skjermbilde 2018-10-31 kl. 20.39.06

Hittil er 47 konkrete overføringer av myndighet planlagt flyttet fra stat til folkevalgt nivå fra 1.1.2020. Videre er ca 1600 årsverk planlagt overført fra staten til det regionale nivået gjennom Sams vegadministrasjon. Det planlegges videre for utflytting av ca 4 700 årsverk gjennom de store oppgavene som Ekspertutvalget foreslo.

Det er svært viktig å flytte arbeidsgiveransvaret fra staten til de nye regionene. Slik hindrer vi at disse blir sentralisert, og til slutt havner i Osloområdet  slik sentraliseringen har foregått de siste 30 år.

Troms og Finnmark har hittil tapt mye verdifull tid for å gjøre våre to fylkeskommuner til én fra 1.januar 2020. Vi må komme raskt i gang nå for å kunne bli en politisk sterk region i nord.

Regjeringen må derfor snarest endre forskriften om sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommune slik at fellesnemnda består av begge fylkesting. Innkall så til startmøte. Det gir alle dagens folkevalgte anledning til å delta i prosessen, bygge relasjoner og kultur og sørge for at vi her i nord får en fylkeskommune som er stor og sterk nok til å kunne ta de samme oppgavene som de øvrige regioner, men også de nye og tyngre som vil komme. Det blir en fellesnemnd som vil skape både balanse og ro i det videre arbeidet.

Stortinget må for all del unngå særordninger som stempler Finnmark og Troms som annenrangs:
Denne regionen må derfor få de samme store oppgavene som de øvrige regioner får!

Vi trenger nå å bli vist tillit til.

Redaktører, kulturkjendiser og politikere i sør som velmenende støtter «undertrykte finnmarkinger» bidrar kun til å stakkarsliggjøre oss.

Vi er mange stolte finnmarkinger som gleder oss til – sammen med Troms – å bygge opp Norges viktigste region!
Og det haster.