Nei, Troms er ikke garantert flertall i det nye fylkestinget. Og geografi betyr lite uansett!

Stortinget vedtok i juni 2017 at antall fylkeskommuner skal reduseres fra 19 til 11. Etter stortingsvalget i fjor høst hvor velgerne kunne omgjøre stortingsvedtaket, gjentok Stortinget sin beslutning. Det betyr at fylkestingsvalget i september 2019 blir det første for velgerne i Troms og Finnmark. Det er de som skal avgjøre hvordan det nye fylkestinget for Troms og Finnmark skal se ut.

Fylkestinget i Finnmark spurte ikke innbyggerne i Finnmark om deres syn på en evt sammenslåing med Troms før Stortinget gjorde sitt vedtak. De kunne gjort det gjennom innbyggerundersøkelser, meningsmålinger eller folkeavstemning. De valgte ingen av delene. Temaet var oppe i valgkampen i fjor uten at det ga store utslag.

I februar i år (!) kommer Per Olav Lundteigen,Sp (Buskerud) med et forslag til Finnmark SPs fylkestingsgruppe: Dere kan jo vedta å avholde folkeavstemning. Panikken bryter deretter ut i Ap; de kan ikke la SP alene få gevinsten av et slikt forslag. Finnmark er fullt av velgere som for tiden tror at navnet Finnmark forsvinner, at fylkeskommunens arbeidsplasser flyttes til Troms og at alle i Finnmark i vår digitale tid heretter må reise til Troms for å få utført sine ærend i fylkeskommunen.  AP har ikke programfestet folkeavstemning som prinsipp, men må av rene partitaktiske grunner støtte SP.  14.mai skal derfor velgerne i Finnmark lures til å tro at en slik avstemning fører til at Finnmark fortsetter som egen fylkeskommune om det blir et flertall for det. Fylkespolitikerne er vel vitende om at Stortinget selvsagt ikke endrer et lovlig fattet vedtak som omhandler en nasjonal reform. Og stortinget gjør det selvsagt ikke  kun fordi fylkestinget i Finnmark sov i timen og ikke avholdt en slik avstemning FØR det lovlig fattede stortingsvedtaket.

I debatten i Finnmark har følelser skjøvet  fakta og kunnskaper på sidelinjen. Et stadig gjentatt hovedargument er at «kjøttvekta rår og Troms tar alt», «matematisk vinner selvsagt Troms som har over dobbelt så mange innbyggere» og » Finnmark gir fra seg alt til Troms fordi vi er så få». Fra fylkestingets talerstol ble det til og med hevdet at Troms vil få 2/3 flertall i det nye fylkestinget!

Teoretisk er det selvsagt mulig, men da snakker vi om noe som er tilnærmet maktmisbruk fra et knapt flertall partimedlemmer i Troms og at få fra Finnmark deltar i det kommende fylkestingsvalget. Det skjer ikke.

Hva er det mest sannsynlige scenariet?

For å forstå dette, må velgerne vite at det foregår en viktig nominasjonsprosess i alle parti i god tid før fylkestingsvalget. Siden det skal velges et felles fylkesting for Troms og Finnmark i september 2019, må partilaga i begge fylker utgjøre en felles partiorganisasjon med ett «fylkeslag». De må avholde et nominasjonsmøte som skal vedta den offisielle fylkestingslista for partiet. Der møter representanter fra alle kommuner hvor partiet har et lokallag. Partiene har regler for hvor mange som kan møte, som regel knyttet til medlemstall/stemmetall ved siste valg.
Før det avgjørende nominasjonsmøtet har partiene en nominasjonskomite som jobber fram forslag til liste. Det er mange forhold partiene må ta hensyn til ( kjønn, alder, geografi, yrker e.l.). Nominasjonskomiteens forslag  blir lagt fram for alle de møtende utsendinger, og lista blir til slutt vedtatt som offisiell valgliste. Det er denne lista som legges fram for velgerne i fylkestingsvalget i september 2019.

Hva er det spesielle ved nominasjonen denne gang?  Det er opplagt historisk at det nå skal velges et helt nytt og større fylkesting. Nominasjonsmøtet kan derfor ikke havne i en situasjon hvor representanter fra de ulike fylker havner i hver sin leir. Da kaster man i praksis viktige stemmer over til andre partier. Men enda viktigere: Politiske partier må vise til at de kan skape politiske løsninger, at de evner å opptre troverdig og ikke minst: at de går foran i å skape tillit. Det er dette som er politikkens vesen i et levende demokrati. Det er slikt som gjør det lettere å vinne velgere.

Derfor tror jeg at alle de seriøse partiene vil bruke sin kløkt for å lage fylkestingslister som balanserer fylkene. Spesielt partiene i Troms vil vise stor raushet i å gi Finnmark god representasjon. Jeg tipper at de fleste listene (kanskje alle?) vil nominere en fra Troms og en fra Finnmark  på annenhver plass langt nedover lista. Jeg blir heller ikke overrasket over om halvparten av listene har en fra Finnmark på topp. Finnmark har mange dyktige fylkespolitikere som også nyter respekt hos partifeller i Troms. Samtidig har Finnmark partier og politikere med et mindreverdighetskompleks og som naturligvis frykter at de ikke «er gode nok» i konkurransen med sine partifeller fra Troms. For disse er fremtiden skremmende og deres angst for en sammenslåing forståelig.

Med utgangspunkt i dette har jeg ut fra gjeldende mandatutregningssystem og valgresultatet i 2015 sett hvordan fordelingen  av de 57 representantene i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark ville blitt.

Slik var valgresultatet i 2015 når vi legger sammen stemmetall i begge fylker:
Skjermbilde 2018-05-02 kl. 19.52.18

Jeg har også lagt til grunn at halvparten av partiene (her H,SP,V, KrF og Andre (her Kystpartiet)) nominerer en fra Finnmark på topp og en fra Troms som nr. 2. Jeg legger også til grunn at partiene har sikret begge fylker annenhver representant på de sikre plassene jf valget i 2015.

Da får vi følgende mandatfordeling:

Skjermbilde 2018-05-02 kl. 19.56.17

Hvis vi KUN skal sammenligne på geografisk bakgrunn, vil Finnmark få flertall i det nye fylkestinget med 29 mot Troms sine 28 representanter.

Dette betyr at alle pågående fortellinger om at Troms tar alt fordi de er dobbelt så mange innbyggere ikke bygger på noen matematisk  sannhet eller lov vedtatt av Stortinget. Det er med andre ord kun en påstand som brukes for å skremme finnmarkinger til å delta i en folkeavstemning. Det er helt forståelig at de 140 ansatte i fylkesadministrasjonen i Vadsø hausser opp en stemning gjennom en Vadsø-ledet aksjon for å forsøke å stoppe stortingsvedtaket. Til tross for at de er garantert en sikker stilling og lønn fram til 2025, er de ikke fornøyde. De ønsker å være tilsatt «for evig». Tenk om alle lærere, fagarbeidere og sykepleiere i kommunene i Finnmark eller de drøye 800 andre ansatte i fylkeskommunen hadde fått samme garanti!

Nå vil kanskje noen spørre: «Har vi en garanti for at det fylket som får flertall aldri kommer til å «stjele» arbeidsplasser over til sitt eget fylke?»

Geografi har heldigvis aldri spilt noen avgjørende rolle alene – verken i Troms eller Finnmark.
Jeg har vært med i 3 valgperioder i fylkestinget i Finnmark. Aldri har representantene fra Vest-Finnmark samlet seg mot representantene fra Øst-Finnmark. Partiene finner løsninger som samler gruppa.

Tilsvarende vil det bli i det nye fylkestinget.

Politikken avgjøres av partiene gjennom de bindende fylkestingsprogram de også skal vedta i forbindelse med nominasjonsprosessen høsten 2018/vinter 2019. Det er her politikerne fra hvert fylke kan fremme forslag på hva som skal være gjeldende politikk for Troms og Finnmark fylkeskommune de kommende 4 år. Det er tvilsomt om det vil bli fremmet radikale forslag som fjerner f.eks tilbud om videregående opplæring. Partier som drister seg med slikt, må nok regne med en markert tilbakegang i det fylket/de kommuner dette rammer. Velgernes makt er stor, og velgerne vil nok langt mer nøye enn tidligere finlese hva de ulike partier står for.

Demokratiet på regionalt nivå blir heretter mye mer interessant enn tidligere. Finnmarkingenes støtte til fylkeskommunen som folkevalgt nivå har vært svak. Rundt 50 % av velgerne deltar i fylkestingsvalget, og en god del av disse stemmer da «automatisk» fordi det samtidig er kommunevalg som har større legitimitet og velgeroppslutning.

Når de nye fylkeskommunene i tillegg skal få politisk ansvar for mer enn «videregående skole, tenner og asfalt», blir det langt mer interessant å være politiker også. Men viktigst: For innbyggerne blir det da mer meningsfullt å delta i et fylkestingsvalg.

Jeg håper jeg har klart å tilbakevise skremslene om at Troms tar 2/3 av det nye fylkestinget og bestemmer alt i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark.

Det er tvert i mot grunn til fornyet optimisme i nord: Endelig skal våre to nordligste fylker få en sterkere stemme og betydning i den offentlige debatten. Finnmark har heldigvis mange dyktige politikere fra mange parti som vil fremme våre saker  i først partiets fylkestingsprogram og deretter i det nye fylkestinget. Det nye og mer betydningsfulle fylkestinget vil deretter påvirke storting og regjering i vår retning. I tillegg vil begge fylker nyte godt av hverandres erfaringer innen høyere utdanning, forskning, næringslivsutvikling og internasjonalt samarbeid. En ren VINN-VINN-situasjon for begge fylker med andre ord!

Til dere som er teppebombet av skremsler om Finnmarks undergang ved en sammenslåing med Troms, bør dere lytte til hva tidligere president i USA, Franklin D. Roosevelt sa i sin tiltredelseserklæring for nesten 85 år siden:
«La meg begynne med å understreke min faste overbevisning om at det eneste vi har å frykte, er frykten selv – den ordløse, ufornuftige, ubegrunnede redsel som lammer alle forsøk på framgang.»

Noe å tenke på før den kommende folkeavstemningen?

Reklamer

Hvor upartisk og nøytral er Holte-rapporten?

Temperaturen rundt etablering av et nytt fellessykehus for Nordmøre og Romsdal steg brått da adm.direktør Astrid Eidsvik i Helse Møre og Romsdal (HMR) valgte å gå på dagen. Hennes begrunnelse var forståelig: Hun gikk fordi overordnet nivå valgte å gripe inn i hennes tilrådning om plassering av det nye fellessykehuset før hun hadde konkludert.

Det som gjennom  de siste årene var opparbeidet av tillit til prosessen rundt vurdering av de ulike plasseringsalternativ, forsvant som dugg for solen. Holte-rapporten ble lagt fram for offentligheten og ble fra kretsen rundt Hjelset-tilhengerne, anført av Romsdal Budstikke i Molde,  ansett som «slakt» av Eidsvik-administrasjonens arbeid. Den ble tilsvarende «kvestet» i møte med «Frei-tilhengerne», i første rekke Tidens Krav i Kristiansund og Sunnmørsposten i Ålesund.

Jeg har lest  styrepapirene inkludert saksfremlegget og Holterapporten som styret i HMR skal ta stilling til for å gi et faglig og politisk råd om til styret i Helse Midt Norge (HMN). Deres behandling av saken og innstilling  danner et beslutningsgrunnlag for at helseministeren i et foretaksmøte etterpå kan ta en endelig beslutning for både plassering og videre fremdrift.

En tikkende politisk bombe

Det sier seg selv at det blir enkelt for helseministeren å bestemme seg dersom det er to samstemte råd han skal forholde seg til. Blir det uenighet internt i begge styrer eller mellom styrene, har helseministeren en tikkende politisk bombe i hendene.

Begge styrer må derfor tenke slik: Hvordan kan vi sikre en avgjørelse som er faglig forsvarlig og setter pasientens liv og helse i fremste rekke OG som samtidig skaper legitimitet for valg av sted for det nye sykehuset?

I «faglig forsvarlig» ligger at det skal være både medisinsk og økonomisk bærekraftig. Det betyr at investeringen skal være i en størrelsesorden som ikke må dekkes ved å redusere de nødvendige funksjoner som legges til det nye sykehuset. Tilbudet skal kunne gis av faglig kompetente miljø som «har nok på gjøre» for å holde seg ajour til enhver tid. Det er slutt på den tid hvor små sykehus kunne ha avdelinger med noen få operasjoner i måneden, og det nye fellessykehuset må derfor ha et omland av pasienter å ta av.

Det har Møre og Romsdal med tanke på et sykehus, og det har Nordmøre og Romsdal dersom sykehuset plasseres optimalt.

Svakheter ved Eidsvik-administrasjonens saksutredning

Holterapporten mener på et generelt grunnlag at den store svakheten er de manglende kriterier for å kunne avveie de 3 tomtealternatvene mot hverandre. Fordi disse kriteriene ikke er konkrete nok, blir både Frei og Hjelset som alternativ ganske like. Derimot mener Holte-rapporten at Astad som alternativ er dårligere enn de andre og viser til argumentasjonen fra Eidsvik-administrasjonen.

Jeg har lest gjennom det Eidsvik-administrasjonen skriver om Astad som alternativ. De skriver bl.a. (s.21-22):

«Ved evalueringa har ein då igjen lokaliseringane på Storbakken, Astad og Opdøl. Som det går fram av vurderingane, så vert Astad vurdert som mindre eigna enn Storbakken og Opdøl innanfor tomteeigenskapar, lokaliseringseigenskapar, sjukehuset si kjerneverksemd og ROSanalysen.

Når det gjeld sjukehuset si kjerneverksemd, er det først og fremst evna til rekruttering og å bygge og vedlikehalde robuste fagmiljø som følgje av lokaliseringseigenskapane, som trekker ned. Så lenge opptaksområdet og dimensjoneringa av sjukehuset er likt dei andre alternativa, kan ein ikkje seie at dette sjukehuset si evne til å levere sjukehustenester er dårlegare enn dei andre.

Astad er marginalt dårlegare på bygg og eigedomsutvikling og økonomi utan at dette er avgjerdsrelevant. Ser ein alle evalueringskriteria samla, så er Astad eit såpass mykje dårlegare alternativ enn Storbakken og Opdøl, at det ikkje kan framførast som eit framtidsretta alternativ for SNR etableringa. Astad er såleis ikkje eit alternativ HMR kan føre fram som ei tilråding i lokaliseringsdiskusjonen knytt til SNR.» (NB:min utheving)

Da jeg leste dette så jeg at kritikerne av Eidsvik-administrasjonen har et poeng. Her er kriteriene så utydelige at det holder med en påstand: «Astad er såleis ikkje eit alternativ…»

I hoveddokumentet som denne påstanden bygger på klarer jeg heller ikke å finne ut hvorfor Astad ikke er et likeverdig alternativ. Eidsvik slår fast at med hensyn på bygg, eiendomsutvikling og økonomi er Astad likeverdig med de andre med tanke på en endelig avgjørelse. Det som trekker ned er de antatte muligheter til å sikre robuste fagmiljø. Det er selvsagt et viktig poeng. Men er det et faktisk gyldig poeng?

Holterapporten skaper ytterligere forvirring om Astad som alternativ

Holte Consulting skulle altså kvalitetssikre det arbeidet Eidsvik-administrasjonen har gjort gjennom Idéfaserapporten. Det er helt nødvendig at utenforstående kan sømgå det arbeidet som har vært gjort for å avdekke evt. svakheter. Det er tross alt 5 000 – 6 000 mill. kr som skal brukes til å bygge et funksjonelt bygg som skal vare i 40 år. Å plassere dette i utkanten av Nordmøre og Romsdal som f.eks Rauma eller på Smøla vil opplagt ikke skaffe nok pasienter til at en slik investering kan forsvares. Derfor er det interesant å se hva Holte sier om de 3 alternativene for plassering som styret for HMR har valgt å utrede.

På side 22  i Holte-rapporten står det:

«8.1.3: Heleseforetakets vurdering av tomter

Det er kommunene som har foreslått tomtene. Helseforetaket kommenterer ikke tomtenes egnethet i forhold til kriteriene, det vil si de gjør ikke en vekting av hva slag type tomteegenskaper som er viktigst for HMR. For eksempel likestilles byggbarhet og nærhet til kollektivtransport. Vi mener at nasjonale føringer, blant annet for lokalisering av store arbeidsplasser, i for liten grad er vektlagt i HMRs vurdering.*2 Likestilte vurderingskriterier fører til at det blir vanskelig å komme med en klar anbefaling for valg av tomt.»

Det Holte sier her i klartekst er at Eidsvik-administrasjonen har gjort politiske (ikke faglige) valg som skal begrunne plassering av sykehuset. Det er en alvorlig kritikk og må derfor sees nærmere på. Er den saklig ? Og i så fall, hvilke nasjonale føringer er det Eidsvik-administrasjonen har valgt å ikke følge?

I note 2 viser Holterapporten hva den bygger sin argumentasjon på; en NOU og en Stortingsmelding:

«NOU 2011:3, Kompetansearbeidsplasser – drivkraft i hele landet. Utredningen peker på at ved opprettelsen av statlige arbeidsplasser bør man velge lokalisering i regionale sentra som bidrar til å utvikle robuste arbeidsmarkeder.» 

NOU betyr Norsk Offentlig Utredning. Dette er grunnarbeidet som en regjering utfører på et politikkområde før den deretter gjør seg opp en mening om  utredningens arbeid og evt. konklusjoner. NOU 2011:3 ble sendt på høring når den forelå for å gi regjeringen et bredere grunnlag for evt å fremme en proposisjon til Stortinget. Det kom inn drøye 80 høringsuttalelser. De fleste av disse omhandlet krav om at nye statlige arbeidsplasser må legges utenfor Oslo/Akershus-området og at slike kompetansearbeidsplasser må legges i arbeidsmarkedsregioner som bidrar til vekst i området.

Fylkesutvalget i Møre og Romsdal  sin høringsuttalelse av aug. 2011 lød slik i de to mest konkrete punkta:

»  2. Fylkesutvalet vil framhalde staten sitt ansvar som landets største  enkeltarbeidsgivar for å sikre ein god geografisk fordeling av statlege kompetansearbeidsplassar. Det er nødvendig med ei heilskapelig leiing av den statlege verksemda. Får sektorinteressene bestemme si organisering sjølve, viser erfaringane at det vil innebere ei sentralisering av kompetansearbeidsplassar.

3. Fylkesutvalet vil støtte dei tiltaka som er foreslått, og oppfattar særleg tiltaka som går på å skape robuste arbeidsmarknader gjennom regionsutviding, satsing på regionalesentra, samt spreiing av statlege arbeidsplassar, som svært viktige.»

Fylkespolitikerne i dette fylket har vært svært så tydelige på at kompetansearbeidsplasser ikke skal sentraliseres, og at det er viktig å satse på robuste arbeidsmarked gjennom regionsutvidelse. Etter min oppfatning vil plassering av et nytt fellessykehus omtrent midt mellom eksisterende sykehus derfor være noe som binder sammen to vekstkraftige regioner. Det styrker Kristiansund sine argumenter at Molde har relativt sett 1/3 flere statlige arbeidsplasser, og slik sett har mest å tape på Hjelseth som alternativ.

Viktigst i saken om Holte Consulting er imidlertid at de viser til en NOU som ikke er fulgt opp av regjeringen. På regjeringens nettside står det at saken er under behandling. Det blir derfor noe spesielt at Holterapporten bruker deler av en utredning for å argumentere mot Astad som alternativ.

Det blir enda mer spesielt når  Holterapporten bruker Stortingsmelding nr 34 – Folkehelsemeldingen som argument KUN mot Astad:

«St.meld. nr. 34 (2012-2013), Folkehelsemeldingen ”Gode steder gir gode liv. I stortingsmeldingen kommer det frem at utvikling av gode steder krever samordning med en miljø- og helsevennlig areal- og transportplanlegging. Det skal være mulig å gå eller sykle til arbeid, skole, daglig handel og i sosiale sammenhenger.» 

Hvis denne stortingsmeldingen skal brukes MOT Astad som Holterapporten gjør, er den et like relevant argument mot de to andre alternativene. Jeg har vanskelig å se for meg av dagens ansatte ved de to sykehusene i Molde og Kristiansund kommer til «å gå eller sykle til» og fra arbeid, enten det blir på Frei (Storbakken) eller på Hjelset (Oppdøl).

Men jeg synes heller ikke Eidsvik-administrasjonen sin argumentasjon er god.

Fra styrepapirene: (s.20):

«HMR er ikkje regionsutviklarar, og kan ikkje la regionsutviklande argument vere det som eravgjerande for val av tomt. Men ein er medviten om samfunnsansvaret og klar over dei effektane plassering av sjukehuset har for nærområdet. Slik ein forstår føreskrift om plassering av statlege arbeidsplassar så er ikkje helseføretak omfatta av denne. Spørsmålet om å balansere ut ulikskapar i arbeidsmarknad etc. er ikkje noko helseføretaket kan vurdere som utslagsgivande i denne saka, og heller ikkje fylkeskommunen har tatt til orde for val basert på desse viktige og vanskelege tema. Skal dette takast omsyn til i større grad, må avgjersla løftast opp til eit anna nivå.»

Dette er interessant. Etter at adm.direktør Astrid Eidvik la fram sin Idefaserapport 25.11 og sendte den til Holte Consultning for kvalitetsikring, vedtok regjeringen 28.11 en forskrift som kan gi føringer om nettopp dette i pkt 4:

«Retningslinjene gjeld ved

  • oppretting av nye verksemder, inkludert nye statlege verksemder som blir etablerte på grunnlag av personale frå eksisterande verksemder
  • omlokalisering av verksemder og oppgåver som følgje av bl.a. strukturendringar og rasjonalisering 
  • etablering av nye einingar eller utviding som følgje av nye oppgåver, under eksisterande verksemder»

Jeg er forundret over at Holte-rapporten ikke problematiserer rundt dette. Likevel, jeg er imponert over at de mottar den ferdige Idefaserapporten på 162 sider 25.november og har kvalitetsikret den allerede 5.desember. Kritikken mot «bortkastede konsulentmillioner» i sykehussaken blir interessant i så måte.

Er det fogderistriden som lar følelser styre?

Som innflytter i Romsdal er det interesant å se hva tidligere generasjoners fogderistrid har gjort med folk. Det gjelder i mindre grad de unge, det gjelder ikke innflytterne, men i hovedsak de eldre som har måtte «bære arvesynden» videre. Disse har en tendens til å ta standpunkt for nærmeste by – uansett. Og slik sett kan man holde fogderistriden i live også i kommende generasjoner.

Som tidligere fylkespolitiker med 12 års erfaring bak meg i annet fylke, har jeg også lært hvor vanskelig det er å bygge broer mellom ulike geografiske områder der det ene rammes ekstra hardt av vedtak gjort med knapt flertall. Det lar seg imidlertid gjøre å finne gode kompromisser. Derfor kan styret i HMR bidra til et godt sluttresultat dersom de snakker med én stemme. Å skape konsensus (100 % enighet) om et vedtak, er vanskelig. Og vi må godta at de ansattes representanter kan føle seg mest lojale overfor egen arbeidsplass. Derfor er det viktig at de politisk valgte i styret lander på et standpunkt. Å utsette saken med  2-3 måneder slik at faktagrunnlaget kan ytterligere kvalitetssikres og ikke minst la de folkevalgte kommunestyrer i alle kommuner i det nye sykehusets pasientområde vil styrke, ikke svekke tilliten til det endelige vedtaket.

JA til gode lokalsykehus med blålys på taket!

Sjøl bor jeg i Fræna med kortest vei til Hjelset (halvtime). Frei og Astad betyr et kvarter lengere reisevei. Den dagen jeg blir syk og trenger hjelp, er det ikke avstanden til sykehuset som er det mest kritiske og avgjørende for meg og mine pårørende. Det mest kritiske er den pre-hospitale tjenesten: AMK, legevakt og gode ambulanser med kompetente ansatte og nødvendig utstyr. Disse «lokalsykehus» med blålys på taket er de absolutt viktigste med tanke på livreddende og helsebringende hjelp. Her vil jeg spesielt trekke fram pionerinnsatsen som nåværende adm.direktør i Helse Midt-Norge, Daniel Haga var involvert i som kommunelege i Alta. Gjennom det første BEST-prosjektet utenfor sykehus fikk de utprøvd hva gode pre-hospitale tjenester betyr i praksis. BEST står for BEdre og Systematisk Traumebehandling.

Må jeg videre til spesialisthelsetjeneste, spiller det liten rolle om det skjer i Molde, Astad, Ålesund eller Oslo. Jeg har kun et krav: At det er et faglig forsvarlig og fullverdig tilbud som blir kroppen min til nytte.

Et slikt tilbud fikk svenskene bosatt i Norrbotten da de la ned bysykehusene i Boden og Luleå på slutten av 90-tallet og bygde et moderen fellessykehus midt mellom byene. Til tross for protester ikke minst fra leger om at dette ville føre til flukt av helsepersonell fra Norrbotten, gikk det motsatt vei. Sykehuset virket som en magnet på dyktige profesjonsutøvere som så muligheten for å utvikle seg videre.

Akkurat slik det kan skje om fellessykehuset legges til Astad.

Til slutt en illustrasjon fra Eidsvikadministrasjonens saksfremlegg som forteller om hvilket sted som gir mindre enn en time i reisetid for de fleste av pasientgrunnlaget  (klikk på den for større bilde):

Skjermbilde 2014-12-14 kl. 16.05.44

Det er spesielt interessant å se at over 75 000 mennesker har mindre enn 3 kvarter å kjøre for å komme til Astad – med dagens veinett, mens det er under 55 000 for Hjelset-alternativet. Med et oppgradert veinett vil det bli enda bedre for flere.

Til slutt skal du få delta i en nettbasert meningsmåling som sjekker hva leserne helst ser som den beste løsninga for Romsdal og Nordmøre