Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

Mange har spurt om hvilke oppgaver den nye regionreformen skal gi våre folkevalgte.  Representanter for stortingsflertallet hevdet like etter vedtaket i juni -17 at oppgavene er gitt og at mer skal komme. I år er det blitt hevdet fra fylkespolitikere i Finnmark og representanter for opposisjonen på Stortinget at det ikke er planlagt eller vedtatt oppgaver til de 11 regionene utover de få dagens fylkeskommuner har.

Jeg har derfor valgt å se nærmere på de tre hoved-dokumentene som lå til grunn for stortingets vedtak om regionreformen i juni 2017. Videre har jeg sett på forslaget fra det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget som skulle se på ytterligere oppgaver.

Et kjapt resymé av regionreformens snart 30 år lange historie:

I 1989  opprettes Christiansenutvalget, ledet av tdl. stortingsrepresentant for Ap  og fylkesmann i Buskerud, Ragnar Christiansen. Utvalget utarbeidet NOU 1992:15 «Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring». Denne viste et sterkt behov for endring av kommune- og fylkesstrukturen i Norge.

I 1998 nedsatte kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) i regjeringen Bondevik I et Oppgavefordelingsutvalg for å se hvilke oppgaver som kunne flyttes fra staten og til folkevalgte organ lokalt.

Skjermbilde 2018-08-23 kl. 10.26.01

 

Regjeringen Bondevik II satte deretter etter forslag fra Inge Ryan (SV) i 2002 ned en Distriktskommisjon for å snu den sterke statlige sentraliseringa.

NOU 2004:19

Her starter dette årtusen sin store regionreform

KS (Kommunenes Sentralforbund) som er interesseorganisasjonen for alle kommuner og fylkeskommuner i Norge har vært enstemmig i kravet om flytting av statlig makt til folkevalgt nivå helt siden slutten av 80-tallet. KS utarbeidet en solid utredning i 2004 de kalte «Sterke regioner», og som skisserte et færre antall regioner/landsdeler med betydelig overført statlig makt og myndighet:

KOU 2004:1

Kommuner og fylkeskommuner ønsker sterke regioner

Stoltenberg-regjeringen tok reformarbeidet videre i 2005 og Åslaug Haga foreslo 9 regioner med betydelige statlige oppgaver overført disse. Arbeidet internt i regjeringen havarerte, 19 fylkeskommuner fortsatt som før med med én stor oppgave overført: Riksveiene ble overført fylkeskommunene som skulle drifte og vedlikeholde disse med egne midler.

Ny regionreform 5 år etter havariet

I februar 2014  la stortingsrepresentantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande fram et representantforslag om utredning av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for fylkeskommunen.

De begrunnet forslaget bl.a. slik:
«Forslagsstillerne mener at fylkeskommunen skal utvikles til et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. De nye folkevalgte regionene skal være et selvstendig og fullverdig forvaltningsnivå – slik kommunene er det på lokalt nivå med omfattende desentralisering av oppgaver, ansvar, myndighet og ressurser fra staten.»

Stortinget behandlet dette i juni 2014 og var enstemmig i at det var behov for en reform. Stortinget konkluderte slik:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2016

Legg merke til at det i vedtaket vises til tidligere utredninger, noen av disse er nevnt innledningsvis her. Det er vel neppe noe annet politikkområde som er så grundig utredet over lang tid som nettopp styring av det folkevalgte mellomnivået mellom kommune og stat!

Også et annet interessant forslag fremmes av Venstre og SV:
«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

2015: Sanner gir fylkeskommunene marsjordre

Etter at Stortinget har gitt sin bestilling til regjeringen, sendte daværende kommunalminister Jan Tore Sanner i juli 2015 et brev til alle fylkeskommuner om å gå i gang med forberedelsen til en regionreform. De fleste fylkeskommuner starter omgående med arbeidet og nabosamtaler, med unntak av Finnmark.

Regjeringen fulgte deretter opp med St.meld 22 (2015/16) «Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar». Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.45.22

I meldingen datert 6.april 2016 vises det til hva Stortinget forventet da Venstres forslag fra feb. 2014 ble behandlet:

«Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:

a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen
b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
d. styrking av de regionale forskningsfondene
e. fordeling av relevante prosjektmidler
f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.
Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.» 

2.juni 2016 har kommunalkomiteen behandlet stortingsmeldingen og lager en innstilling til Stortinget (Inns 377 (2015-16)). Medlemmene i komiteen er fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen og Eirin Sund, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,

2016: Klare signaler fra partiene på Stortinget: Ja til regionreform!

Flere viktige flertallsinnstillinger blir lagt fram og får deretter Stortingets tilslutning:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at den regionale inndelingen av statlig forvaltning i stor grad har vært styrt av sektorspesifikke interesser og hensyn, med liten vekt på koordinering. Dette har ført til svært ulik geografisk inndeling, og i flere tilfeller går de statlige regiongrensene på tvers av dagens fylker.

Flertallet viser til at dette gir utfordringer for den regionale stat, eksempelvis kapasitetsutfordringer i å delta i regionale prosesser og oppfølging av regionale planer og samhandling.»

«Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener en endring i inndelingen av de folkevalgte regionene i retning av større og færre regioner vil kunne redusere slike utfordringer.

Dette flertallet støtter regjeringens forslag om å gjennomgå de statlige regiongrensene i lys av de nye grensene for folkevalgte regioner. Dette flertallet mener dette vil styrke samhandlingen mellom staten og regionalt folkevalgt nivå.

Dette flertallet viser til at regjeringen har tatt utgangspunkt i retningslinjene for oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene, som ble lagt frem i Oppgavefordelingsutvalget NOU 2000:22.

Dette flertallet viser til at regjeringen har lagt til grunn stortingsflertallets merknad om at hovedprinsippene som må ligge til grunn for oppgavemeldingen mellom statlig, regional og kommunal sektor, er at oppgaver bør legges på lavest mulig effektive nivå, at staten bør ta seg av oppgaver som skal gjennomføres likeartet over hele landet, og at oppgaver som forutsetter lokal kjennskap og lokalt initiativ bør legges til region- eller kommunenivå, jf. Innst. 333 S (2014–2015)».

Et flertall bestående av Ap, H, Frp, KrF og V sier

«det er naturlig å gjennomføre kommunereformen og regionreformen samtidig, slik at både nye kommuner og nye folkevalgte regioner kan tre i kraft fra 1. januar 2020.»

Om pkt 2.2.8 Statlig lokaliseringspolitikk sier flertallet fra Ap, H, Frp, Krf og V:

«Komiteens flertall viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, om lokalisering av statlige arbeidsplasser. Flertallet mener at lokalisering må særlig vurderes i nye regionsentre, også utenom de store byene. I den forbindelse skal også direktoratenes oppgaveportefølje vurderes. Flertallet mener dette vil tilføre en breiere tilgang av kompetansearbeidsplasser i mange regionsenter».

Stortinget behandler hele denne innstillinga 8.juni 2016 og gjør bl.a. følgende viktige vedtak:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017.»

2017: Regjeringen foreslår struktur og innhold i regionreformen

Vinteren 2017 oppsummerte Kommunaldep. og statsråd Jan Torer Sanner opp alle utredninger som var gjort av fylkeskommunene. 4.april legger han fram regjeringens innstilling om regionreformen som et forslag til Stortinget; Prop 84S (2016-17). I forslaget listes det opp en rekke oppgaver som kan flyttes fra statlig byråkratstyre til folkevalgt regionalt nivå med basis i det stortingsflertallet ba om å få vurdert i juni 2016.

Skjermbilde 2018-09-04 kl. 15.37.22

De berørte departement har uttalt seg om muligheten for slik flytting.  Det skinner gjennom at dette møter tildels betydelig motstand i Oslomiljøet. Likevel velger Mæland å gå til det i seg sjøl dramatiske skrittet å foreslå flytting av makt fra stat til regioner på flere viktige områder.

Dette markerer et paradigmeskifte for det norske demokratiet om det blir realisert, og spenningen nå vil være; Hva sier Stortinget til en slik oppsiktsvekkende «revolusjon»?

Kommunalkomiteen – med samme besetning som da St.meld 22 (2015-16) ble behandlet  – tar i mot dette svært positivt. De ulike fraksjonene nærmest overgår hverandre i å foreslå nye oppgaver i samsvar med deres uttrykte vilje et år tidligere. Alle parti er for å flytte statlig makt ut til folkevalgte organ! Uenigheten går på et parti som mener at et  flertall mot en sammenslåing i et fylke, skal ha veto over det andre fylkets ja.  Stortingsflertallet synes å være opptatt av økt makt til færre, men sterkere regioner – slik SP, SV og Ap gikk inn for i perioden 2005-2009.

Komiteen lever sin innstilling 2.juni 2017.

Skjermbilde 2018-09-18 kl. 18.50.37

I kap. 3.6 lister komiteen opp de nye oppgavene for de 11 regioner som også vedtas:

  1. Regional vegadministrasjon med ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå fra 2020
  2. Overføre tilskudd til ikke-statlige flyplasser til regionene
  3. Overføre innkjøp av innenlandske flyruter til regionene
  4. Løyver og personbefordring for persontransport kan bestemmes av de nye regionene
  5. Beslutning  rundt prosjektstøtte fra regionale forskningsfond og Forskningsrådet bestemmes regionalt
  6. Oppgaver tilknyttet regional næringsutvikling overføres fra Innovasjon Norge til regionene
  7. Flytte innflytelse og faglige ressurser fra Fiskeridirektoratet til de folkevalgte regioner
  8. Forvaltning av utrednings- og tilretteleggingstiltak, kystskogsbruk og økologiske foregangsfylker flyttes til regionalt folkevalgt nivå
  9. Flytting av deler av det statlige utdanningsfeltets ansvar for kompetanseheving til regional nivå
  10. Flytting av en rekke kulturfaglige oppgaver (unntatt nasjonale/internasjonale) til regionalt nivå
  11. Økt ansvar for kulturminner til regionalt nivå
  12. Deler av miljø- og klimapolitikken blir et regional ansvar
  13. Overføring av flere IMDI-oppgaver for å bedre lykkes med integrering
  14. Gi regionale organ mye sterkere innflytelse når det kommer EU-initiativ for politikk og regelverk

I tillegg forutsetter komiteen følgende som tydelige styringssignaler:

3.7 Statlig lokaliseringspolitikk:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og  Venstre , merker seg at regjeringen, i samarbeid med Venstre, har lagt opp til en ambisiøs omlokalisering og nyetablering av statlige arbeidsplasser utenfor Oslo.

F l e r t a l l e t forventer at regjeringen jobber videre med å sikre en jevnere spredning av statlige av arbeidsplasser i hele landet. Det er også viktig at regjeringen legger dette ønsket til grunn når framtidig lokalisering av nye statlige enheter blir besluttet. F l e r t a l l e t ser det som særlig viktig at statlige arbeidsplasser også tilfaller landets mindre byer. «

3.8. Nordområdepolitikk:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , legger til grunn at regionreformen vil sikre de relevante fylkeskommunene en enda mer sentral rolle i utformingen og gjennomføringen av norsk nordområdepolitikk. F l e r t a l l e t vil peke på at det nye fylket Troms/ Finnmark står i en særstilling når det gjelder nordområdepolitikken, og i forholdet til Russland. «

3.9 Økonomiske og administrative konsekvenser:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g  Ve n s t r e , anerkjenner at reformen på sikt vil føre til stordriftsfordeler og en mer effektiv ressursbruk. Samtidig er det viktig at fylkeskommunene sikres tilstrekkelig finansiering til å håndtere sammenslåing på en god måte. Dette gjelder både kortsiktige og mer langsiktige kostnader. F l e r t a l l e t forventer at regjeringen legger dette til grunn i arbeidet med kommende forslag til statsbudsjett. «

Stortinget slutter seg til de nevnte oppgaver og forutsetninger i møte 8.juni.2017. Stortinget vedtar samtidig at de tidligere 19 fylkeskommuner reduseres til 11. Kun Nordland (243 000 innb), Møre og Romsdal (266 000) samt Rogaland (470 000) fortsetter som før. Oslo med sine 675 000 innbyggere fortsetter som både kommune og fylkeskommune.

2018: Ekspertutvalgets forslag utfordrer en mektig stat

Skjermbilde 2018-09-18 kl. 18.52.15

Stortinget hadde tidligere pålagt regjeringen å sette ned et ekspertutvalg for å se på ytterligere statlige oppgaver som kan overføres de nye regionene. Utvalget ble ledet av professor Terje P. Hagen, og hadde en bred faglig sammensetting. 1.februar 2018 la ekspertutvalget fram en grundig utredning over 189 sider om hvilke andre oppgaver som kunne overføres til de nye folkevalgte regionene:

Næring, kompetanse og integrering

  1. Oppdragsgiveransvar for minst halvparten av det offentliges midler som i dag forvaltes av Innovasjon Norge.
  2. Ansvar for oppgavene og virkemidlene som i dag ligger til Siva. Siva nedlegges.
  3. Ansvar for om lag halvparten av det offentliges innsats for næringsrettet forskning som i dag ligger til Forskningsrådet. Midlene forvaltes etter modell av regionale forskningsfond.
  4. Ansvar for Regionalt næringsprogram som i dag ligger til fylkesmannen. Midlene til investeringer og bedriftsutvikling i landbruket (IBU-midlene) overføres fra Landbruks- og matdepartementet til fylkeskommunene som gir oppdrag til Innovasjon Norge.
  5. Ansvar for oppgavene og virkemidlene som i dag ligger til Distriktssenteret. Distriktssenteret nedlegges.
  6. Ansvar for om lag halvparten av midlene over tilskuddsordningen Arktis 2030 som involverer nordnorske aktører overføres til fylkeskommunene i Nord-Norge. Ansvaret ligger i dag til Utenriksdepartementet. Utvalget mener staten bør vurdere å gi fylkeskommunene i Nord-Norge et mer aktivt og formelt ansvar for å delta og forberede møter i Arktisk Råd.
  7. Ansvar for oppgavene og virkemidlene knyttet til karriereveiledning som i dag ligger til Kompetanse Norge og NAV.
  8. Ansvar for å legge til rette for og finansiere opplæring og utdanningstiltak som ikke er finansiert over ordinære bevilgninger til universiteter og høgskoler eller over fylkeskommunenes budsjetter til videregående opplæring og fagskoler. Det omfatter blant annet ansvar for ulike tilskudd som i dag ligger til Kompetanse Norge. Nasjonale oppgaver i Kompetanse Norge kan overføres til Utdanningsdirektoratet. Kompetanse Norge nedlegges.
  9. Ansvar for store deler av oppgavene som i dag ligger til IMDi, herunder veiledning av kommunene, utbetaling av tilskudd til kommunene, kompetansetiltak og bosetting. Utbetaling av integreringstilskuddet og gjenværende oppgaver av nasjonal karakter kan overføres til ansvarlig departement. IMDi nedlegges.

Samferdsel

  1. Ansvar for kjøp av fylkesinterne togruter og kjøp av togruter mellom henholdsvis Østfold/Akershus/Buskerud, Telemark/Vestfold, Hedmark/Oppland og Oslo, som i dag ligger til Jernbanedirektoratet. Ansvar for grenseoverskridende togruter forutsetter et nært samarbeid mellom fylkeskommunene, for eksempel ved at Østfold/Akershus/ Buskerud tar et vertskommuneansvar som det største «jernbanefylket».
  2. Den statlige tilskuddsordning for utvidet TT-tilbud overføres til fylkeskommunene gjennom rammetilskuddet.
  3. Ansvar for forvaltning av tilskudd til utbygging av bredbånd som i dag ligger til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Klima, miljø og naturressurser

  1. Ansvar for klima- og miljøoppgavene som i dag ligger til fylkesmannen, med unntak av forurensingsområdet og oppgaver knyttet til kontroll, tilsyn og klage.
  2. Fylkeskommunene får et regionalt samordningsansvar på klimaområdet knyttet til oppfølgingen av klimaloven.
  3. Myndighet til å fatte vedtak om konsesjon til utbygging av vannkraft på 1-10 MW og vindkraft over 1 MW/fem turbiner som i dag ligger til NVE. Fylkeskommunene kan benytte NVE i saksbehandlingen.

Kultur og kulturminnevern

  1. Ansvar for prosjektmidler og driftsstøtte til institusjoner og arrangementer av lokal eller regional karakter og som i dag ligger til Norsk Kulturråd.
  2. Ansvar for samtlige institusjoner innenfor kap. 323 Musikk og scenekunst, post 60 Landsdelsmusikerne i Nord-Norge, post 71 Region-/landsdelsinstitusjoner og post 73 Region- og distriktsopera som i dag ligger til Kulturdepartementet. Fra post 70 under samme kapittel overføres Den Nationale Scene og Bergen Filharmoniske Orkester. Flertallet av tilskuddene som finansieres over post 78 under samme kapittel, foreslår også overført.
  3. Ansvar for flertallet av museer som finansieres over kap. 328 Museum og visuell kunst, post 70 Det nasjonale museumsnettverket. Flertallet av tilskudd som i dag finansieres over post 78 under samme kapittel, foreslås også overført.
  4. Ansvar for investeringsmidler tilhørende ovennevnte institusjoner innen musikk, scenekunst og museum som i dag ligger til Kulturdepartementet (kap. 322 Bygg og offentlige rom, post 70 Nasjonale kulturbygg).
  5. Ansvar for forvaltning av spillemidler til kulturbygg, Den kulturelle skolesekken, Musikkutstyrsordningen, Ordningen for innkjøp av musikkinstrumenter, Aktivitetsmidler kor, Krafttak for sang og Ordningen for historiske spill som i dag ligger til Kulturdepartementet.
  6. Ansvar for forvaltning av spillemidler på biblioteks-, arkiv- og museumsfeltet som i dag ligger til Nasjonalbiblioteket, Arkivverket og Kulturrådet. Spillemidlene til idrettsanlegg i kommunene foreslås fordelt direkte til fylkeskommunene uten forutgående behandling i Kulturdepartementet.
  7. Ansvar for hovedmengden av førstelinjeoppgaver på kulturminnefeltet som i dag ligger til Riksantikvaren. Ansvaret for relevante tilskuddsordninger foreslås lagt til fylkeskommunene. Helse og levekår
  8. Ansvar for folkehelseoppgavene som i dag ligger til fylkesmannen, med unntak av oppgaver knyttet til tilsyn. Ansvar for tilskuddsordninger med relevans for lokalt og regionalt folkehelsearbeid som i dag ligger til Helsedirektoratet og fylkesmannen.
  9. Ansvar for pedagogiske-psykologiske støttetjenester (PPT) som i dag ligger til Statped, og overtar ansvaret for veiledning og støttetjenester overfor kommunene. Ansvar for statens spesialskole i Skådalen foreslås overført til Oslo kommune som må ivareta et landsdekkende tilbud. Øvrige oppgaver i Statped kan overføres til Utdanningsdirektoratet. Statped nedlegges.
  10. Ansvar for barnevernsinstitusjoner, fosterhjem og adopsjon som i dag ligger til Bufetat. Ansvar for omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere under femten år forblir statlige. Bufetat legges ned. Bufdir beholdes som fagdirektorat for barnevernet.
  11. Ansvar for familievernet som i dag ligger til Bufetat. Utvalgets forslag innebærer at fylkeskommunene får forvaltningsansvar for relevante tilskudds- og prosjektmidler innenfor de oppgaveområdene som foreslås overført, og som i dag er lagt til departementer, direktorater og fylkesmannen.

Regional planlegging

Utvalget støtter regjeringens forslag til tiltak for å styrke regional planlegging som virkemiddel for samordning. Videre foreslår utvalget:

  1. å tydeliggjøre og forankre statens plikt til deltakelse og oppfølging av regionale planer i plan- og bygningsloven.
  2. å vurdere hvordan fylkesmannen kan innta en tilsynsrolle overfor statlige etater med hensyn til faktisk deltakelse i planprosesser og oppfølging i tråd med plan- og bygningsloven.
  3. å utvikle fastere prosedyrer for å sette samfunnsmål for KVU-arbeidet i den innledende idéfasen i KS-systemet, og for tilsvarende prosesser for vurdering av andre store statlige investeringer.
  4. at regionale planbestemmelser videreutvikles og formidles som et virkemiddel for en langt større bredde av temaer enn hvordan det brukes i dag
  5. at det i plan- og bygningsloven åpnes for at fylkeskommunen (etter anmodning fra aktuelle kommuner eller pålegg fra staten) i tillegg til staten kan tre inn i myndigheten til kommunestyret og utarbeide plan etter bestemmelsene for kommunal plan med juridisk bindende virkning.
  6. at staten aktivt bruker muligheten til å gi tydelige nasjonale forventninger til regional planlegging som virkemiddel for gjennomføring av nasjonal politikk. Utvalget foreslår at ansvar for planjuridisk veiledning av kommunene som i dag ligger til fylkesmannen, overføres til fylkeskommunene.
  7. Utvalget mener det er viktig å gjennomgå sektorlover med sikte på bedre harmonisering til plan- og bygningsloven. Figur 26.1 illustrerer de fem områdene der utvalget har drøftet og foreslår overføring av oppgaver og ansvar. Figur 26.1 Fylkeskommunens oppgaver og ansvar i lys av utvalgets forslag

Hagen-utvalget foreslår altså 33 konkrete ansvarsområder overført fra staten til folkevalgte regioner.

For overføring av oppgaver fra staten forutsettes det såkalte «generalistprinsippet»; at alle regioner blir likeverdige i betydningen av å ha ansvar for samme type oppgaver. Likevel skal noen helt spesifikke oppgaver kunne legges der det er hensiktsmesssig og mest naturlig i en eller få regioner. Det vil være unaturlig om Viken eller Vestlandet skulle ha oppgaver innen nordområdesatsing og forholdet til Russland. Denne legges derfor til region Troms og Finnmark.

Siden det er snakk om en betydelig overføring av statlig makt og ansvar, kreves det at regionene har økonomiske muskler for å klare alle driftsoppgaver og investeringer. Gjennom inntektssystemet får regionene et kronebeløp pr innbygger. Det betyr grovt regnet at en region med en befolkningsmengde som øker med det dobbelte også får dobbelt opp med inntekter.

Videre må regionene ha et stort nok befolkningsgrunnlag for både å rekruttere og  beholde arbeidskraft slik at tjenestene blir forutsigbare og av høy kvalitet.

Ingen av regionene har under 240 000 innbyggere etter 1.1.2020. ( I dag har den minste fylkeskommunen under 76 000 innbyggere. 9 kommuner i Norge har flere innbyggere enn dette, men er med unntak for Oslo likevel ikke tiltenkt de oppgaver regionene skal få.)

Nedlegging av 5 statlige institusjoner

Utvalgets forslag medfører nedleggelse av fem statlige institusjoner: IMDi, Kompetanse Norge, Statped, Distriktssenteret og Siva. I tillegg medfører det nedleggelse av Bufetat. Tilsammen blir over 4700 årsverk flyttet fra statlig ledelse i Oslo til regionene. Disse årsverk kan da ikke lenger sentraliseres fra regionene og til Oslo slik det har skjedd de siste 40 år – uansett regjering. Tilsammen utgjør budsjettressursene ca 23,5 mrd. kr. som fra 1.januar 2020 forvaltes av regionale folkevalgte organ.

Oppgaver som i dag ligger under fylkesmannsembetet blir også overført til regionene hvor folkevalgte skal bruke sitt skjønn. Dette har vært et omforent krav fra lokale folkevalgte gjennom 2 generasjoner med politikere fra alle parti.

Stortingsflertallets 14 oppgaver utvides altså med 33 nye forslag fra Ekspertutvalget. Noen av disse er delvis overlappende, men vi sitter altså igjen med over 40 konkrete ansvarsområder som skal overføres fra staten til lokale folkevalgte i de 11 regionene fra tidligst 1.januar 2020!

Og det behøver ikke å stoppe her. Ekspertutvalget (Hagen-utvalget) kommer også med viktige , men kontroversielle innspill om flere:

«Utvalget mener regionreformen legger grunnlag også for ytterligere utredning av endringer:

− Det bør utredes overføring av barnevernsoppgavene som i dag ligger til kommunene, til fylkeskommunen.

− Det bør utredes overføring av ansvar for tilskuddsordningene innenfor arbeidsmarkedsopplæringen og bedriftsintern opplæring som i dag ligger til NAV, til fylkeskommunene.

− Staten bør kartlegge dagens tilsyns- og klagehjemler overfor fylkeskommunene med sikte på en reduksjon av antall hjemler og sterkere ansvarliggjøring av fylkeskommunen.

− Spørsmålet om organiseringen av sykehusene bør vurderes på nytt, der en fylkeskommunal modell inkluderes i utredningen.»

Det siste punktet kan raskt bli svært aktuelt. Et mindretallsforslag fra SP er i 2018-vårens debatt om luftambulansetjenesten særlig interessant og må nevnes her:

 

«Styring av sykehusene. I første omgang ved å fjerne de regionale helseforetakene og beholde de etablerte sykehusforetakene, men med styrer hvor et flertall er oppnevnt av fylkestinget.» 

SP ser at politisk styring av statlige sykehus er nødvendig og vil ha dette ansvaret over på de nye folkevalgte fylkesting.  Kritikken mot topptunge helseforetak med store lønnsutgifter blir en annen om det er de nye fylkesting som må finne dekning for dette.

Fra 2020: En tilpasset verktøykasse for regionale folkevalgte

Jeg mener at den samlede oppstillingen overfor bekrefter at Stortinget har oppfylt det Ap,SP, KrF, V, H,SV og Frp  forutsatte da Stortingsmelding 22 (2015-16)»Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar» ble behandlet, nemlig økt desentralisering og demokratisering av statlig makt, myndighet og ressurser:

  • Norge får en ny regioninndeling fra 1.januar 2020 med færre og politisk sterkere regioner enn i dag
  • Regionene får en betydelig økt makt og myndighet ved at statlige oppgaver overføres
  • Oppgaver og tilhørende arbeidsplasser skal også lokaliseres til mindre byer for å skape utvikling i hele regionen

Jeg forventer selvsagt i likhet med stortingsflertallet at regjeringen setter alt dette ut i livet – samtidig i alle regioner.
Selvsagt har høringsrunden om Ekspertutvalgets forslag møtt på motstand fra Oslo og omegn. Spesielt har noen fagforeninger ropt høyt mot dette nå. De samme var omtrent lydløse da statens sentraliserte arbeidsplasser fra regionene og til Oslo-området – fordi det skjedde over 40 år og med små drypp av gangen.

Vi er mange som håper at regjeringen og stortinget har politisk ryggrad.  Da står de fast ved regionreformen og gjennomfører denne desentraliseringen og demokratiseringen som forutsatt. Svaret får vi i første omgang i midten av oktober.

I debatten nå over et år etter stortingsvedtaket hevder SP-leder Trygve Slagsvold Vedum at stortingsvedtaket om regionreformen er som å gi en snekker oppdrag å bygge et hus hvor man ikke vet hvilke rom som skal være der. I tillegg påpeker han at tomtegrensene kunne vært justert noe. Han sier imidlertid ikke noe om at Stortinget har forutsatt at disse grensene kan justeres underveis

Vedums bilde av snekker og hus er etter min vurdering lite dekkende når man ser hva kommuner og fylkeskommuner i KS har krevd gjennom snart 30 år: Flere gode verktøy for å gjøre en god jobb som folkevalgt. Folkevalgte driver politisk håndverk og trenger selvsagt tilpassede verktøy.

Fylkespolitikere må derfor ses på som et lag håndverkere som skal planlegge og bygge det største og viktigste av alt: Fremtiden.  I alle år har deres verktøykasse bestått av kun tommestokk, hammer og øks. De har vært flinke til å sette mål, de har hamret løs på storting og regjering over mangel på flere og mer nyttige verktøy og de har brukt øks for å redusere budsjett og lånegjeld som skulle gi innbyggerne bedre tjenester.

Nå gir stortingsflertallet de lokale folkevalgte en langt større verktøykasse med langt mer hensiktsmessige verktøy. I tillegg får de tilgang på enda flere fagfolk og en sterkere økonomi. Dette bygger opp kompetanse for sterkere politiske og faglige miljø i hele Norge, ikke kun på det sentrale østlandet.

Hvorfor regional motstand mot noe politikere har vært for?

Stortinget har altså enstemmig jobbet for  å flytte betydelig statlig makt til regionene.

Hvordan er det da mulig at enkelte folkevalgte på region-nivå motsetter seg dette?
Er følelser og identitetstilknytning til fylkeskommunens administrasjonslokaler alene god nok grunn til å hindre en slik viktig reform?
Hva ligger konkret i denne frykten for en slik viktig endring av maktfordeling mellom statlig byråkrati og folkevalgte fylkespolitikere?

SP hevder de er for demokratisering og desentralisering – noe som er denne reformens bærende idégrunnlag og politiske forutsetning.

Det er selvsagt ikke ulovlig for stortingsrepresentanter å være mer opptatt av kommende valgkamp og hva som lønner seg i håp om nye velgere. Det er bare så uforståelig og meningsløst at disse i praksis motarbeider et lovlig stortingsvedtak om en regionreform. Etter 30 års krav fra landets lokalpolitikere er reformen snart på plass – en reform SP sjøl har gitt sin prinsipielle støtte til.

Riktignok er ikke alle regiongrenser blitt tegnet med rette streker på et kart.Stortingsflertallet har lagt til grunn at disse grensene kan justeres etter lokale prosesser. Både fylkeskommuner og regjering har i altfor stor grad fulgt de gamle, skjeve og tilfeldige fylkesgrensene fra 1800-tallet.

Men det kan da umulig være grunn nok til å motarbeide en 30 år gammel ønsket og meget grundig utredet reform?

 

Reklamer

Streiken kan avsluttes med dette utkastet til avtale

Streiken går nå inn i sin 9.uke, derav 2 uker som har berørt elever direkte i de kommuner hvor lærere er tatt ut i streik. Den siste  uka har det ikke vært kontakt mellom partene. Situasjonen er tydeligvis ganske fastlåst.

Noe har imidlertid kommet fram denne uka etter en kanskje overraskende åpenhet fra KS side:

– KS holder ikke lenger fast ved enigheten om 37,5 timers arbeidsuke mellom partene 26.mai, en enighet som ble meglet fram og hvor megleren foreslo de konkrete tall. KS har gått med på å redusere dette timetallet

– KS har kommet med 3 alternative måter å flytte arbeidstid fra kveld til dag:

i) 29-31-33 t/uke som i dag med 4 dager ekstra pr år til samarbeid og skoleutvikling

ii) 30-32-34 t/uke  med 2 dager ekstra pr år til samarbeid og skoleutvikling

iii) 32-34-36 t/uke og ingen ekstra dager

Utdanningsforbundet har avvist dette.

– KS har sagt at de «vil være imøtekommende i øvrige omstridte deler av avtalen, f.eks overtidsbetaling ved vikartimer innenfor arbeidstiden»

– Utdanningsforbundet har sagt at KS må gi mer dersom det skal være aktuelt å forhandle, men forbundet har ikke sagt noe konkret om hva de er villig til å gi for å få en avtale på plass og streiken avsluttet.

Alle forhandlinger er vanskelige. Lærerorganisasjonene kan med rette vise til at den negative lønnsutviklingen som startet på 70-tallet har fortsatt også etter at lærerne ble overført til kommunene som totalarbeidsgiver 1.mai 2004. Videre har lærerne og skoleledere sett at kommunene er pålagt å gjennomføre en rekke reformer staten vedtar på mange tjenesteområder. Slike pålegg blir ikke fulgt opp med tilstrekkelig finansiering fra statens side, og kommunene må derfor skjære ned bl.a på skolebudsjettet for å komme i balanse slik de er pålagt jfr Kommunelovens bestemmelser.

Dette bakteppet viser hvor vanskelig det er for partene å finne en løsning og samtidig ha gjensidig tillit til at dette skal føre til en bedre skole. Skal KS gjenreise den tillit som lærerorganisasjonene etterlyser, må KS de kommende år vise seg tilliten verdig. Det er i handling de kan overbevise tvilerne. Ved å gjennomføre en inngått avtale til punkt og prikke vil tilliten styrkes noe som er helt nødvendig for å få hele skole-Norge til å trekke i samme retning.

Samtidig må partene være enige om å forplikte regjeringen til å bidra til løsning. Et 3-partsamarbeid er helt nødvendig nå. Regjeringen kan ikke på eget initiativ blande seg inn i konflikten og påvirke utfallet direkte. Når konflikten når et visst nivå og elevens tap av verdifull skoletid kan påstås å ha en helsemssig konsekvens, kan regjeringen bruke tvungen lønnsnemnd. Også dersom elever utsettes for fare pga stengte skoler, kan det kunne defineres som rettmessig grunnlag for å agere fra regjeringens side.

Det er verdt å merke seg hva statsministeren sier til Aftenposten 31.august:

-– Vi er ikke i en situasjon nå hvor tvungen lønnsnemnd er et reelt vurderingstema, sier statsministeren.

Altså, om streiken fortsetter nærmer regjeringen seg en slik situasjon hvor de må vurdere tvungen lønnsnemnd. Høyre føler nok et stor ubehag ved situasjonen nå. De har lagt mye av sin politiske kapital i å fremstå som skolepartiet som handler for å gjøre skolen enda bedre, og de ønsker minst av alt mistanken om at de vil svekke den offentlige skolen for å gjøre det enklere å starte privatskoler. I en slik situasjon må de fremstå troverdige. Riktignok har regjeringen og kunnskapsministeren vært pinlig nøye på å ikke blande seg direkte inn i konflikten. Samtidig klør det nok i fingrene å få lov til å løse denne floken jo før jo heller.

Etter min oppfatning ligger løsningen åpenbart hos KS og Utdanningsforbundets/lærerorganisasjonenes ledelse.

Lærerorganisasjonene har ennå ikke tort å ta store grupper ut i streik. Det skyldes selvsagt en begrenset streikekasse og håpet om at hele KS-systemet er så vaklevorent at enkeltordførere og lokalpolitikere underminerer sitt eget hovedstyre dess lenger streiken varer. Det negative for Utdanninsgforbundet med et så lite streikeuttak er at kun en mindre andel er i streik og merker dette sjøl på kroppen. Disse er nok de som først vil kjenne en viss slitasje, ikke de 90% som er i ordinær undervisning. Disse 90 % vil derfor utgjøre en potensiell fare for å bidra til et nytt nei i en uravstemning, og det vil være et prestisjenederlag for lederen Ragnhild Lied og resten av ledelsen i forbundet. Ved et nytt nei rykker tvungen lønnsnemnd straks svært mye nærmere. Og da vil rikslnnsnemnda med stor sannsynlighet havne på meklerens skisse dersom ikke KS som arbeidsgiver velger å prosedere på en annen ønsket slutning

Jeg tror at dersom ledelsen i begge leire kan samsnakkes om et grunnlag for å bringe inn regjeringen, er mye vunnet. Dette handler om klok ledelse, gode relasjoner til tross for uenighet og ikke minst et fellesansvar for å ikke svekke norsk skole ytterligere. I en slik situasjon er det nødvendig at prestisje må vike og at begge parter må vise vilje til imøtekommenhet.

Hvis partene gjerne ønsker noe å snakke om som kan bringe de videre, våger jeg meg frampå med momenter til et avtaleutkast. Det tar utgangspunkt i meklerens skisse av 26.mai, men med flere viktige justeringer og presiseringer. I tillegg åpner den altså for at partene – om de ønsker det (hvilket de burde!) sammen kan invitere regjeringen i en 3-partløsning.

Med utgangspunkt i inngått tariffavtale og ny SFS2213 av 26.mai 2014 og omforent forståelse gitt i veilederen, inngår partene en ny avtale med følgende presiseringer;

  1. Tilstedeværelse på arbeidsplassen (kjernetid) utvides med i snitt 2 t/uke som en forsøksordning for hele landet. Timene kan legges fast hver uke, samles opp på enkelte uker/dager eller en kombinasjon av dette innenfor et elevår på inntil 38 skoleuker og et lærerår på inntil 40 uker. (Fylkes)kommunen avgjør hvordan dette organiseres der det ikke oppnås enighet på den enkelte skole. Forsøksordningen evalueres av partene i fellesskap innen vår 2017.
  2. Siden 2 uketimer flyttes fra lærerens forberedelsestid m.m. utenfor kjernetid, skal læreren sikres  anledning  til å bruke tilsvarende kjernetid til slikt arbeid.
  3. Vikartimer godtgjøres i samsvar med AMLs bestemmelser, dog slik at lærere som må tas ut av planfestede faste fellesmøter med andre lærere får godtgjort vikartimen etter gammel ordning.
  4. Denne presiseringen av 26.mai-avtalen forutsetter at de økonomiske resurser til skolen forblir på minst samme nivå som det beste av budsjettårene 2013 og 2014.
  5. KS forplikter medlemskommunene om å la lærergruppene bli tilgodesett med en større andel  enn pro rata av lønnspotten under de lokale forhandlingene i kap. 4.
  6. Virkningstidspunkt for lønnstillegg etter årets tariffoppgjør settes til 1.mai 2014.
  7. Partene er enige om dette og om at de i fellesskap vil be regjeringen om å bidra på viktige områder for å avslutte konflikten

Partene forutsetter at regjeringen bidrar ved å medvirke til følgende:

  • Regjeringen forplikter seg til at dagens inntektssystem for kommunene justeres for å vekte aldersgruppen 6 – 19 år noe sterkere.
  • Regjeringen vil  justere opp deflator for kostnadsvekst slik at lønn vektes høyere enn 67 % når overføringene til kommunene skal beregnes i kommende statsbudsjett.
  • Regjeringen stiller til disposisjon for kommunene en skolepakke på 15 mrd kr i investeringsmidler som skal gå til oppgradering av arbeidsforholdene for lærere.
  • Regjeringen vil foreta en rask gjennomgang av dagens pålagte rapportering slik at dette reduseres og forenkles.
  • Regjeringen utreder dagens lesepliktsystem for å sikre en bedre utjevning av undervisnings- og arbeidsbyrdene for lærere. Det tas sikte på å redusere leseplikten for lærere med størst arbeidsbyrde. Kostnadene ved dette skal i sin helhet kompenseres av staten. Det forutsettes at partene deltar og bidrar med sin kunnskap i utredningsarbeidet.

Leseren trenger kanskje en forklaring på hva som ligger i disse tekniske formuleringene i de to første kulepunktene. Dagens inntektssystem er et meget komplekst system med mange komponenter som i sum beregner hva den enkelte kommune skal få i rammeoverføring fra staten. De viktigste enkeltgrupper som gir stort utslag er barn i alderen 6 – 18 og eldre over 80 år. En økning av antallet i disse styrker kommunens økonomi, men samtidig trenger kommunen disse midlene for å kunne dekke kostnadene i de kommunale tjenester for disse. Altså, flere barn i kommunen gir økte inntekter – som skal brukes til å dekke flere lærere. Etter min mening er vektinga for liten fordi tjenesteutøverne i denne gruppa er lærere som i kommunen må betraktes som høyinntektsgrupper og tar en relativt høyere andel av budsjettet.

Staten bruker i tillegg en deflator for å beregne lønns- og prisstsigning fra et år til neste når statsbudsjettet skal lages. Statens deflator har en vekting av kostnader til lønn som utgjør av 2/3 av deflatoren, mens 1/3 er beregnet å tilhøre øvrige kostnader. Slik er ikke virkeligheten i f.eks skole. Her utgjør lønn i snitt ca 80 % jfr de siste tall som ble lagt ut i Skoleporten. Hva betyr dette i praksis? Når kommunen skal lage kommende års budsjett har de fått en ramme fra staten som forutsetter at lønn tar 67 % av budsjettet. Vi vet at snittet er 80 % for skole (mange kommuner/skoler er over 90 %). Denne differansen blir ikke kompensert, noe som gjør at skolebudsjettet økes ikke i samsvar med de reelle økninger. Dersom skolebudsjettet er 100 mill.kr legger statens deflator til grunn at lønna utgjør 67 mill kr. (som kommunen fordeler etter) mens den i realiteten utgjør minst 80 mill kr. Dette gapet på 13 mill kr kan bare repareres ved å fjerne stillinger eller redusere andre driftsposter, eller noe av begge. Dette mener jeg er en av hovedforklaringene på hvorfor mange skoler opplever jo-jo-effektene på budsjettene. Det er på tide at Stortinget gjør noe med dette slik at kommunene (og skolene) får bedre forutsigbarhet for sin drift. Jeg har derfor stor forståelse for den frykten lærerne har for at den enkelte skole skal få mer makt på bekostning av en sentrale avtale. Lærerne er naturligvis redde at rektor blir påtvunget av politikerne/rådmannen å redusere budsjettene, noe som i neste fase gjør deres arbeidsplasser utrygge. I tillegg gjør det forholdene for å drive god undervisning enda vanskeligere.

Jeg håper at både partene og regjeringen nå tar snarlig kontakt med hverandre og forbereder en avslutning av streiken. Her har jeg levert mitt bidrag, det finnes flere. Det viktigste er at det nå handles for å gjenreise tilliten mellom partene, skape ro i skolen og gi oss anledning til å fortsatt bygge framtiden gjennom en enda bedre offentlig skole.

Tvungen lønnsnemnd truer rundt neste sving

Som jeg skrev i bloggen min for 2 uker siden er tvungen lønnsnemnd neste løsning dersom partene ikke lykkes i å bli enige i forhandlinger eller i en frivllig megling. Som kjent forsøkte megleren seg fram gjennom den pålagte meglingen, men avstanden var for stor mellom partene. De har likevel nå valgt å forsøke å finne en løsning uten megler, men fortsatt er det stor avstand. Det er forståelig når vi tar utgangspunkt i to helt vesentlige momenter:

1) Partene sentralt ble 26.mai til slutt enige om en avtale etter at mekleren la fram en skisse. Den inneholdt tap (nederlag) for begge parter. KS måtte gi seg på kravet om at den sentrale avtalen ble en generell formåleserklæring barbert for konkrete punkter som avgrenset det lokale handlingsrommet. Utdanningsforbundet (UDF) måtte gi seg på kravet om å beholde den forrige avtalens lavere tilstedeværelsestid.

2) Begge parter har internt betydelig støtte for sine posisjoner nå. KS har 99,5 % tilslutning blant de av medlemmene som stemte, UDF 72 %. KS sine forhandlere har i tllegg fått fornyet støtte for sitt arbeid gjennom eget styrevedtak tirsdag denne uka. Skal partene gi noe og akseptere en annen avtale, må de også vite at deres oppdragsgivere er enige. Da er hovedspørsmålet: Hvor mye tør de å gi under forhandlingene uten å risikere å bli «skutt» av sine egne?

Svært krevende forhandlinger med stor avstand

Det er derfor disse forhandlingene er så krevende. Det hadde vært enkelt om den ene parten ga fullstendig opp sine posisjoner kun for å få en avtale, fred og ro og normalt skoleår igjen. Det skjer ikke gitt at partene er både rasjonelle og seriøse. For KS er det viktig å fronte det som både forskere viser til og skoleledere krever; rammer til å utvikle skolen lokalt med noe mer tid flyttet fra kveld til dag. Det er utvikling av en kollektiv læringskultur som bidrar til å skape en vi-skole. En vi-skole har større muligheter til å lykkes med alle elevene enn hva en tradisjonell skole klarer. Dagens avtale har vært for rigid, skolesystemet har ikke lykkes. De dystre tall kan leses i frafallstatistikken for videregående skole. Av 100 yrkesfagelever er det 45 som ikke klarere å fullføre den 13-årige løpet innen 15 år! Det er intet mindre enn en menneskelig katastrofe for de det gjelder. I tillegg koster det samfunnet 7 – 8 mrd kr hvert år.

UDF sliter nok mest under forhandlingene denne helga. Ledelsen i UDF har vist ledelse ved å ta innover seg hva forskning viser. De har sagt ja til meklerens skisse – helt sikkert mens de holdt seg for nesen. Men de hadde ikke regnet med sine medlemmers tolkning av dette, og kraften i det sinnet som kom til uttrrykk i vinter da KS snakket om «inntil 45 uker» og 37,5 timer/uke. Når det siste tallet kom med i meklerens skisse, var det som å kaste bensin på bålet. På en egen Facebokgruppe – Arbeidstidsforhandlinger – flammet sinnet opp gjennom utskjellinger av egne tillitsvalgte, KS, politikere og meningsmotstandere. Avtalen ble fremstilt karikert, og ikke minst ble det hevdet at dette var KS foreløpige stopp på vei mot at læreren skulle bli funksjonærer. «Å stemme ja til denne avtalen i uravstemning er å innføre den danske avtalen bakveien», ble de hevdet. Som kjent har et bredt politisk flertall i det danske folketinget anført av sosialdemokratene innført en ny skolereform som binder lærerne til arbeidsplassen 7,5 t. pr dag.

Hvor går smertegrensa for UDFs medlemmer?

Mot dette bakteppet blir fallhøyden til UDFs ledelse meget stor. Og hva verre er; de vet ikke hvor smertegrensen går. Når 46 000 av deres 94 000 medlemmer stemte nei, så er det umulig å si hva som var motivet for den enkelte og i sum. UDFs ledelse må vurdere følgende muiige grunner for at det ble nei fra medlemmene:

Var det økt binding av tida? Tja, her er det nok mest sannsynlig at medlemmer på ungdomsskole og i videregående skole har sagt nei. Gitt at alle lærerne i videregående skole er på skolen sin 29 timer i uka, ville de nå vært nødt til å være der i snitt 1 time og 45 min mer pr dag. For læreren på barnetrinnet ville det bli ca 50 minutter mer pr dag, ungdomstrinnet 1 t og 20 min. Mot dette fikk UDF gjennom en viktig presisering: Nå skal lærerne få anledning til å ta for- og etterarbeid i arbeidstida på skolen.

Var det den nye praktiseringen av vikartimer (lik bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven) ? Tidligere fikk en lærer som hadde en «hulltime» mellom kl. 13 og 14, betalt for nok en time + 50 % dersom han var vikar. Altså, 2,5 timelønn for hulltimen. Nå vil vedkommende kun få 50 %-tillegget. Dersom læreren var satt på annen arbeidsoppgave som må forskyves vil vedkommende også få utbetalt for en ekstra time slik det er i arbeidslivet forøvrig. Det har vært sterke protester mot dette av to grunner; For det første har det vært «god butikk» å ta vikartimer med den gamle ordningen, spesielt på videregående skole. For det andre frykter lærerne at dette skal bli en saldeingspost i skolens budsjett hvor lærere pålegges «gratis» vikararbeid.

Var det lønnsprofilen og lønnsutviklingen? Flere store lærergrupper fikk et heller magert oppgjør(adjunkter), mens andre fikk et betydelig løft – over frontfagets 3,3 %. Jeg vil anta at de som nok en gang opplever å sakke akterut sammenlignet med andre faggrupper med samme utdanningslengde, ganske sikkert ville markere dette ved et nei når de fikk muligheten.

Valget er pest eller kolera

Utdanningsforbundet (og de andre lærerorganisasjonene) må derfor tolke hva som er vektlagt, og dette vil de bruke for å sjekke ut smertegrensa i de pågående sonderinger med KS. Ledelsen i Utdanninsgforbundet som det klart største av lærerorganisasjonene har to valg i møtet med KS:

1) Akseptere en avtale hvor det åpnes for økning av tilstedeværelsen, men uten tallfesting. Deretter ta sjansen på at dette ikke stemmes ned av medlemmene som nå begynner å bli noe trett av streiken

2) Ikke akseptere en avtale, og fortsette streiken.

Jeg tipper på at UDF vil foretrekke pkt 1 av den enkle grunn at alternativ 2 er langt verre. Det nærmer seg nå en smertegrense for regjeringen og de vil neppe la streiken vare mer enn max 2-3 uker til. Da vil regjeringen kunne peke på vitale samfunnsinteresser dersom foreldre i nøkkelstillinger i samfunnet må benytte seg av force majeure for å passe på barna som ikke har skoleplass. Videre øker muligheten for at skolebarn som ikke er på  skolen kan bli utsatt for alvorlige hendelser som ikke ville skjedd dersom de var på skolen. Trussel mot liv og helse har også et annet aspekt som jeg tipper nettopp Høyre som skoleparti vil vektlegge, og som kunnskapsministeren har antydet ganske klart: Skoleleever har ikke en dag å tape på veien mot  en god nok grunnopplæring og for å kvallfisere seg for videre studier eller arbeid. Hver tapt skoledag må tas tilbake, og derfor kan ikke en streik bli langvarig. Siden kommunene kan vise til at de rammet av en streik som de ikke er direkte ansvarlig for , blir de heller ikke erstatningspliktig. Derfor blir det regjeringen som blir ansvarlig for å reparere dette, og den raskeste veien for å «begrense skaden» er å fremme en midlertidig lov om tvungen lønnsnemnd og regne med at Stortinget som vanlig stiller seg bak.

Sannsynlig utfall i rikslønnsnemnd

Og hva er så konsekvensene dersom partene ikke blir enige og en tvungen lønnsnemnd kommer? Skal rikslønnsnemnda følge den praksis de har hatt siden 1991, er det arbeidsgiver som i hovedsak vinner gjennom med sine krav. Og siden partene her i tillegg var enige 26.mai om meklerens skisse, vil nok denne bli lagt til grunn. Da har medlemmenes nei ingen verdi lenger – annet enn at de har fått protestert og advart, og slik sett ikke sitter med eneansvaret for den nye avtalen.

Utdanningsforbundet kan selvsagt gamble på at en rikslønnsnemnd kan falle for andre argumenter enn de tradisjonelle. Medlemmene der er mennesker med interesse for og sannsynligvis stor respekt for skolens plass i det norske samfunnet. Også blant medlemmene kan det være noen med nære forbindelser til både lærere og skolemiljø og som kan vektlegge UNIOs argumenter når saken prosederes i rikslønnsnemnda. Og selvsagt kan KS velge å prosedere på en light-vesjon – uten de konkrete timetall (37,5 og 7,5) som  ble avslørt kom fra mekleren. Da kan sluttresultatet bli en smule bedre – og KS vil vinne litt anseelse.

Hva må utgangen bli for at partene skal enes og streiken avsluttes ?

Som jeg har skrevet i tidligere blogger mener jeg at det er på høy tid at KS og lærerorganisasjonene blir enige om noen forutsetninger for en ny og langsiktig avtale, men som er av en slik art at regjeringen må inn og bidra til løsning. Det er derfor interessant å merke seg hva kunnskapsministeren sier til VG i dag:

«- Vi har ikke fått noen henvendelser fra partene om å bidra. Det er fortsatt slik at det er partene som har hovedrollen. Det er etter en slik konflikt at alle må bidra, både partene og hele det politiske miljøet, inkludert Stortinget og regjeringen. Konkrete bidrag i form av pakker fra regjeringen, er en hypotetisk problemstilling.«

Smak på begrepet «hypotetisk problemstilling». Selvsagt er det det. I dag. Han kunne ikke sagt noe annet, det ville vært en direkte innblanding i oppgjøret. Partene har hovedrollen og ansvaret. Men her ligger altså etter min vurdering den lange planken både KS og Utdanningsforbundet kan bruke for å komme over den brede kløften. Dersom de blir enige om at en ny avtale hviler på noen forutsetninger om forutsigbare rammer garantert av regjering og storting, er løsningen snublende nær.

Regjeringens (stortingets) bidrag?

En slik garanti kan ligge på økonomi som sikrer mer forutsigbare rammer for drift av grunnopplæringen, og slik at kommunene i større grad bindes til å bruke de på skole.

Det kan også forutsette at staten bidrar med rentefrie lån til den helt nødvendige utbyggingen av gode arbeidsforhold for lærerne. Det er antydet summer på 14 mrd. kr., men dette er helt nødvendig når man ser tilstanden på svært mange skolebygg. Et eksempel fra min egen hverdag:Jeg kan ikke som rektor forvente at mine 22 lærere skal ha et felles trangt kontorlokale som i dag og sitte der samlet utover ettermiddagen. Arbeidsmiljøloven må gjelde for lærere også. Dette handler om verdighet for landets viktigste yrkesgruppe – de som «bygger menneskene som skal bygge framtiden».

Garantien må også ligge på at kommunene forplikter seg på bl.a. bedre helsesøstertjenester, og en vaktmester- og renholdstjeneste som sparer lærere for denne type arbeid. Videre må det kunne settes inn flere barneveiledere/andre ansatte som kan avlaste lærere med inspeksjoner, spesielt i barneskolen hvor lærerne har høy undervisningsbyrde.

Et elemnet i en slik avtale bør også være at man nå ser på dagens lesepliktsystem med tanke på endringer. Om KS hadde signalisert allerede nå at de vil redusere leseplikten på barnetrinnet med 1 skoletime fra neste skoleår, ville dette blitt godt mottatt i skolen og slik sett kunne bidra til å bygge opp tillit.

Sist, men ikke minst: Regjeringen må sammen med KS garantere at tidstyver skal identifiseres, fanges og dømmes til livslagt opphold langt vekk fra skolehverdagen.

Min konklusjon:

Jeg tipper på at partene kommer nærmere hverandre på viktige områder i helga, og at de sammen vil be regjeringen om å bidra til en endelig løsning. Skjer det, tror jeg det er grunnlag for en mer varig og forutsigbar avtale som forplikter både KS, lærerorganisasjonene og Stortinget (gjennom regjeringen). En slik avtale må bygge på respekt for lærerens profesjonelle autonomi, på skolens behov for en kollektiv læringskultur og for samfunnets behov for å beholde og rekruttere gode lærere. En slik avtale vil selvsagt få et kvalifisert flertall gjennom et stort antall ja-stemmer. Den økende tillitskrisen kan brått vendes til en begynnende tillit som vil bli målt og sjekket ut av lærerne skoleår etter skoleår. KS har alt å bevise, og de må lykkes. Selv om det kan bety at en del ordførere og rådmenn som ikke vektlegger skole heretter må øve på nettopp det.

Hvis dette blir enden på visa, var streiken et konstruktivt bidrag: Lærere og ledere kan igjen samlet gå videre for å gjøre den norske fellesskolen enda bedre i trygghet om at KS vil gjøre kommunene til bedre skoleeiere enn de er i dag.

Da har ikke minst kunnskapsministeren grunn til å smile. Omsider. Sammen med nesten en million foreldre og deres barn.

Nedenfor kan du avgi stemme på hvordan du tror streiken ender.                        Hvis du mener det mangler et alternativ, kan du skrive det inn i kommentarfeltet under.

Unødvendig streik gir endelig nødvendig skolesatsing?

Årets tariffforhandlinger for lærerne vil nok gå inn i historiebøkene som en av de mer spesielle – uansett utfall. Det er minst 3 forhold som blir husket;

1. Temperaturen i forkant:

KS gikk både hardt og høyt ut i fjor høst hvor et enstemmig hovedstyre ønsket å gi mer myndighet til skoleeierne lokalt, og hvor mandatet ble tolket slik at lærerne skulle få et endret arbeidsår. KS ønsket derfor primært fjernet den sentrale forbundsvise særavtalen – arbeidstidsavtalen (SFS 2213), sekundært få overført økt myndighet til skoleeierne lokalt.  Lærerne som tidligere var forpliktet til å være på skolen i et komprimert arbeidsår med en gjennomsnittlig arbeidsuke på 43,5 timer og avspaseringer i høst og vinterferie, jule og påskeferie samt i tilknytning til den ordinære sommerferien, skulle nå pålegges 37,5 timers uke i et «inntil» 45 ukers arbeidsår. I tillegg ønsket KS å fjerne årsrammene, noe som kunne bety at en lærer måtte undervise etter skolens behov – enten det var 17 eller 30 timer i uka. Lærerne skulle bli funksjonærer.

Reaksjonene måtte bli som forventet. Lærerne raste. En Facebook-gruppe – Arbeidstidsforhandlinger – vokste i omfang og engasjement, og diskusjonene gikk høylytt på de tusen lærerværelser.Skjermbilde 2014-08-10 kl. 19.16.06

Forhandlinger ble avsluttet uten ny avtale i januar og skulle da etter avtalen bli en del av hovedtariffoppgjøret i april. Utdanningsforbundet (UDF) kunne ikke godta noe som minnet om hva KL i Danmark (deres KS) hadde triumfet i gjennom: Lærerens arbeidsdag var kun mellom kl. 08 og 16.

Også i trykte medier tok flere  kommentatorer opp disse tolkningene av KS’ politikk og advarte mot en slik kurs.

Styreleder i KS, Gunn May Helgesen svarte på vegne av KS og presiserte hva som var KS sitt syn: http://www.dagbladet.no/2014/01/28/kultur/meninger/kronikk/ks/lerere/31518320/

2. Bruddet i meklingen – og enighet til slutt:

Partene sto langt fra hverandre 30.april både på lønn og vdr en ny arbeidstidsavtale. KS kom med et siste tilbud 30.april og hvor de gjennom 4 avsnitt ønsket en generell tekstlig avtale. Her var det ikke krav om verken 45 uker eller 7,5 time pr uke.  Forhandlingene endte med brudd. Etter at mekleren forsøkte å finne et kompromiss, viste det seg noe overaskende at partene likevel ble enige om denne til slutt. KS hadde gitt seg på kravet om frafall av en sentral arbeidstidsavtale og UNIO hadde på vegne av UDF gått med på at noe mer av den såkalte «ubundne tiden» skulle flyttes til dagtid. For lærere på barnetrinnet ville det bety at 4,5 timer av de 10 «ubundne» timene heretter ville bli en del av den ordinære arbeidsdagen på skolen. For lærere på videregående skole innebar dette at 8,5 timer av de 14,5 ubundne timene nå ville bli avholdt på skolen. Det var en viktig, men svært nødvendig forutsetning som UDF hadde fått med i den fremforhandlete avtalen. Denne flyttinga av lærerens arbeidstid til dagtid og til arbeidsplassen på skolen betinget at lærerne hadde forsvarlige arbeidsforhold. Dersom kontorforholdene/arbeidslokalene hvor lærerne skulle utføre denne delen av arbeidet ikke var akseptabelt for verneombud, tillitsvalgte og rektor, ville den gamle avtalens bestemmelser om tidsdisponering fortsatt gjelde. Vi var mange som knapt trodde hva vi leste: Dette var oppsiktsvekkende sterke signaler fra KS og som ville forplikte alle skoleeierne, både fylkeskommuner og kommuner. Endelig var lærerne tatt på alvor og verdsatt ved at også denne profesjonsgruppa skulle få gode nok arbeidsforhold. I tillegg til den omforente skissen, ga KS og UDF ut en felles Veileder som skulle presisere den nye arbeidstidsavtalen.

3. Temperaturen blant lærerne etter sentral tariffenighet:

Reaksjonene blant lærere på denne sentrale enigheten var blandete. På sosiale medier steg temperaturen i takt med tolkningene. Mens noen reagerte sterkt på at lærernes negative lønnsutvikling over tid ikke ble reparert ved dette oppgjøret, reagerte de fleste (?) på den økte bindinga til arbeidsplassen. Spesielt var reaksjonene sterke blant ansatte på ungdomsskoler og i videregående skoler som nå måtte være tilstede på skolen i en langt større del av arbeidsuka enn tidligere. I tillegg til dette var det mange «småting» ved avtalen som ble oppfattet som om at KS kun var ute etter økonomisk besparelse:  Overtidsreglene som gjaldt for lærere tidligere ble endret til det som gjelder i samfunnet forøvrig. I tillegg ble seniortiltakene endret negativt til å gjelde kun fra fyllte 58 år (tidl. 55 år). Positivt ble nå også seniorene sikret rett til for- og etterarbeid i den delen av arbeidstiden som skjer på skolen, noe heller ikke de hadde tidligere.

I sum ble denne tariffavtalen for mange lærere uspiselig. Jeg tror hovedgrunnen til det  er at  KS ble mistenkt for å ha en annen agenda – nemlig å kopiere den danske avtalen. Til tross for at KS ikke satte fram krav om dette i de ordinære tarifforhandlingene hvor arbeidstidsavtalen var en del av den, ble det i det kanskje viktigste debattforumet fremstilt slik. For det andre hadde KS gjennom samtlige tariffopgjør siden de overtok arbeidsgiveransvaret for lærerne (2004) vist at de nivellerte lærerlønna nedover mot de store arbeidstakergruppene i kommunesektoren. Dermed fortsatte den negative reallønnsutviklinga for lærerne som hadde vart nesten uavbrutt siden midten på 60-tallet. (Staten har hatt ansvaret for denne utviklingen helt fram til 2003, mens KS har ansvaret for de 10 siste åra).

Alt dette ble tatt opp og drøftet i en rekke debatttråder på FB-gruppa Arbeidstidsforthandlinger. Denne gruppa mobiliserte meget sterkt med sikte på å få medlemmene i Utdanningssforbundet til å stemme nei i den kommende uravstemninga i juni. De mindre lærerorganisasjonene hadde allerede sagt nei til avtalen, og medlemmer i disse  deltok meget ivrig på Facebook . De la ikke skjul på hvem de representerte, og etterhvert kunne vi lese innlegg som » Jeg stemmer nei – deretter melder jeg meg ut av UDF». En effektiv kampanje som fikk flere til å vurdere nei som svar – og evt overgang til en av de mindre lærerorganisasjonene. Det er selvsagt ikke ulovlig med slik markedsføring av konkurrerende fagforening. Konsekvensen av dette ble enda sterkere kritikk av ledelsen i UDF. Og bildet av KS som hadde langsiktige «onde planer» for lærerstanden ble vedlikeholdt. Det hjalp ikke at forhandlinsgleder Per K. Sundnes i KS forsøkte å berolige med at de ikke hadde det:Skjermbilde 2014-08-10 kl. 20.11.26

Resultatet av denne debatten ble en massemønstring mot KS, mot UDFs ledelse og mot meklerens skisse. En skisse verken KS eller UDF var helt fornøyde med. Blant medlemmene «der ute» var det liten forståelse for at UDF ikke klarte å «doble lønna og halvere leseplikten» når forventningene ble skrudd opp til å tro på slike «julenisser». Men slik vil det være i alle organisasjoner: Kunnskapen og erfaringer om slike sentrale forhandlinger er noe som de færreste medlemmer støter bort i. Sett fra tribunen kan hjemmelaget gjøre det langt bedre ute på banen «dersom jeg hadde fått bestemme».

Jeg vil påstå at dette var det første tariffoppgjøret hvor kampen ble vunnet på sosiale medier. Uten nettet og sosiale medier – og i dette tilfellet Arbeidstidsforhandlinger på Facebook – ville valgdeltakelsen i uravstemninga blitt lavere og langt under det vedtektene i UDF krevde for at den skulle være bestemmende. Jeg tror også at det ville blitt et langt jevnere resultat. Av UDFs 93 000 medlemmer, deltok helt 67 % i uravstemninga. Av disse stemte 73 % nei. Det betyr at ca 45 000 UDF medlemmer aktivt sa nei, mens 16 000 aktivt sa ja. Hva de 31 000 medlemmer som ikke stemte egentlig mente, får vi aldri vite.

Det jeg er mest forundret over er den manglende kommunikasjonsstrategi hos både KS og UDF. Det ble omtrent dødsstille straks meklerens skisse var godtatt. Forståelig nok hadde forhandlerne behov for søvn, men her fikk vi en motsatt variant av det ungdommene kaller «å døgne». Jeg hadde forventet at de faktisk brukte de kritiske første dagene til å argumentere for alle positive sider ved avtalen, og at denne faktisk kunne gjøre skolen enda bedre slik solid forskning dokumenterer og anviser verktøy for.

Hvordan ender denne konflikten?

Storstreiken er nå et faktum. Fra mandag 11.august er 5500 medlemmer i UDF + noen få hundre i de mindre organisasjonene tatt ut i streik. Det er i hovedsak store ungdoms- og videregående skoler i sentrale strøk av landet som er tatt ut. Det vil selvsagt komme opptrapping av streiken utover – dersom den skal ha noen virkning som tvinger KS på kne foran forhandlingsbordet med bønn om nåde.

Vi står over følgende alternativer for å få slutt på streiken og gjenoppta arbeidsfreden:

a. Partene blir enige i frivillig megling.

b. Partene tvinges til å godta en endelig løsning i tvungen lønnsnemnd.

Dersom mekleren ikke lykkes med a) som starter tidligst tirsdag 12.august, trappes konflikten opp. Da kan regjeringen på eget initiativ fremme alternativ b) en midlertid lov om tvungen lønnsnemnd når konflikten har vart en stund. Hvis KS velger å gå til lock-out, må regjeringen gripe inn.

Jeg har tro på en løsning som gavner skolen både på kort og lang sikt. Med det sterke politiske presset som Høyre har satt seg sjøl under både i regjering og i KS, må de forsøke å ri inn en politisk gevinst. Høyre har ikke alene ansvaret for det mandatet hovedstyret i KS har gitt sine forhandlere. Der står samtlige norske partier bak – selv om SV i vinter hoppet av fra sitt tidligere standpunkt høsten 2013. I hovedstyret sitter de presumptivt mest kompetente lokal- og fylkespolitikere for partiene, og de fleste av disse har et hjerte for skolen. Samtidig ser de at kommunene er presset økonomisk av en gjerrig stat, en stat som har store ambisjoner om en god skole uten å ha samme vilje til å finansiere kommunene som skoleeier. For Høyre som kanskje det partiet sammen med SV og Venstre som er mest genuint opptatt av skolens funksjon for menneskelig og samfunnsmessig vekst, har de ikke råd til nedsnakking av skolen.

UDF har svært lite å gå på under denne meglingen, men de må få noe tilbake dersom en friviliig megling skal lykkes. KS kan gi seg på tallgrensa 37,5 pr uke. Det kan de f.eks. gjøre  dersom kommunene får en minst like liberal forsøksordning som Oslo-lærerne fikk i forhandlingene med Oslo kommune (som står utenfor KS i tariffspørsmål). Det betyr at dersom en kommune ønsker å kjøre et forsøk med mer enn 33,5 timer/uke, skal de ha anledning til det under forutsetning av at lærerog. gis anledning til å delta i og overvåker prosjektet.

UDF har gang på gang framsatt krav om redusert leseplikt som ble påført lærerne gjennom daværende kunnskapsminister Giskes skolepakke i 2001. Her kan begge parter kunne enes om å sette ned et partsammensatt utvalg som skal se på leseplikt og byrdefordeling med mål om å gjøre endringer allerede ved hovedoppgjøret i 2016.

KS kan bidra til helt nødvendig tillitsbygging dersom de i en frivlllig megling nå signaliserer økt vilje til lønnsøkning for lærergruppene. Det kan skje på flere måter;

1. KS kan justere opp de gruppene som kom dårligst ut med virkning fra i år

2. KS kan i protokoll forplikte seg til å øke lærernes lønn med n % over frontfaget ved de kommende oppgjør, også ved lokale oppgjør. Her vil lærerne raskt sjekke om de kan ha tillit til KS sine løfter

3. KS kan som en positiv gest gå med på at lærernes lønnsøkning skal gjelde fra 1.mai i år, selv om praksis er at den blir å gjelde fra avtalens inngåelse.

Begge parter kan også be megleren bringe inn regjeringen for å løse konflikten. Hvis både KS og lærerorganisasjonene får en garanti fra staten i retning av at staten skal sikre de økonomiske ressurser kommunene trenger for å oppfylle tariffavtalen, kan begge parter slappe langt mer av i fortsettelsen. KS har årlige drøftinger med staten for å forklare mangelen mellom statlige ambisjoner og tilstrekkelig finansiering av de samme ambisjoner, og vil da – brått og uventet – få et betydelig gjennomslag dersom de er interessert og regjeringen aksepterer dette. Hører dere, Erna Solberg og Torbjørn Røe-Isaksen ?

Hvis mekleren og partene ikke lykkes med slik frivillig meglingsløsning, står tvungen lønnsnemnd og banker på døra. Og den bankinga vil bli kraftig.

Skal Rikslønnsnemnda følge den praksis de har fulgt de 24 siste åra, blir resultatet slik det fremkom av meglerens skisse og partenes «enighet»  26.mai.

Dette er ingen katastrofe gitt KS utgangspunkt i januar. Alle i skole-Norge kan greit leve med dette, selv om det i første rekke vil by på en rekke utfordringer for spesielt ferske skolelederne uten tilstrekklelig lederutdanning/erfaring som brått skal praktisere den nye SFS 2213 med dens krav til pedagogisk ledelse. Dersom KS mener alvor med økt lokal frihet, må også både KS og lokale skoleeiere akseptere at det er skolelederne på den enkelte skole som er mest kompetent til å finne de beste løsninger i samarbeid med sine ansatte – innenfor rammene av den nye tariffavtalen og SFS 2213.

Rådmann og politikere må vise tillit til profesjonsutøverne i skolen og sørge for de økonomiske ressursene som omsider skal løfte norsk skole. Glem ikke at den store hovedtyngden av lærerstanden er profesjonsutøvere som kan sitt fag og som ønsker å bli bedre. Det er denne kapitalen skoleeierne – lokalpolitikerne – skal pleie og foredle slik at Stortingets ambisjoner om god skole for alle skal kunne oppfylles. Og i skole-Norge vet vi at «man behøver ikke å være dårlig for å bli bedre».

Alle bør legge seg dette på minnet: En god skole kan ikke vedtas sentralt. Den gode skolen kan kun skapes lokalt !

Her kan du spå utfallet av streiken:

Uravstemninga ga et nei. Til hva ?

Iflg tall offentliggjort i dag har 67 % av medlemmene i Utdanningsforbundet (UDF) avgitt sin stemme ved årets tariffavtale. Av de som stemte sa 73 % nei. Det betyr altså at av de som gjorde seg opp en mening, sa en andel på minst 49 % av samtlige medlemmer et nei til avtalen.
Betyr dette at 51 % av lærerne i Utdanningsforbundet sier ja? En slik konklusjon er vanskelig å trekke. Andelen ja, nei-stemmer blant den siste tredelen kan teoretisk variere fra 100 % ja til 100% nei. Det er likevel interessant å observere at den «sterke Nei-støtten i norsk skole» («hos oss er det 100% Nei») ikke ble så tydelig manifestert likevel. Det er svært sannsynlig at Nei-siden har tatt ut maksimalt inn mot uravstemninga. Kan det tenkes at en overveiende del av de som ikke stemte syntes dette var en avtale som var til å leve med likevel?

Utdanningsforbundet har selv bestemt sine vedtekter. Der står det at ved minst 2/3 oppslutning i en uravstemning skal medlemmenes råd følges av forbundets organer. 67 % er mer enn 66,66 % og flertallet sa nei. Da er det ingen vei utenom. Meklerens skisse til løsning mellom KS og UNIO (som representerer lærerne i Utdanningsforbundet) er forkastet, og det er nå konflikt. En konflikt innebærer at arbeidgiver minst 4 dager i forveien skal varsles om aksjoner, og at om minst 4 dager er medlemmer i UDF i streik. «Medlemmer» betyr ikke bare lærere og barnehageansatte. Det betyr også rektorer, uv.inspektører, skolefaglige rådgivere og andre i KS-området som er medlemmer i UDF vil være i streik. De fleste av de siste har ordinær ferie og kan slik sett tas ut i streik fra 30.juni.

Denne uravstemningen inneholder en rekke uklarheter og resultatet vil få mange implikasjoner. Her nevnes noen:

1) Utdanningsforbundet og tilliten fra dets medlemmer.

UDF gikk høyt ut på banen og avviste KS sine krav om bortfall av SFS 2213 (Sentral Forbundsvis Særavtale). Når KS ga seg på denne til slutt, valgte UDF å godta noe mer rom for lokalt skjønn, lokale forhandlinger og lokale løsninger. For mange i UDF på lokalplanet ble dette oppfattet og fremstilt som om at rektor hadde full styringsrett. Og med mange læreres (mis)forståelse av styringsrett, var dette totalt uspiselig blant mange lærere. Både SFS 2213 og veilederen som var utarbeidet av KS og UDF sammen var presis på hvor grensa mellom drøfting og forhandling gikk, men dette ble selvsagt fremstilt som om at forhandlinger ikke lenger gjaldt av de som uansett var mot en større lokal frihet. UDF havnet dermed i en taktisk skvis. De klarte ikke å kommunisere overfor medlemmene at på de viktigste spørsmål om tid hadde arbeidstakerne vetorett.

2) KS og tilliten fra skolen.

Både for oss skoleledere, men også for mange lærere ble KS sin vilje til å endelig gjøre noe med lærernes arbeidsforhold en gledelig nyhet. I SFS 2213 og i veilederen var det ganske detaljert beskrevet hvilke prosedyrer som skulle følges for å skape «tilfredstillende arbeidforhold». At dette ville koste store summer i renovering og nybygg for at arbeidsforholdene skulle tilfredstille krav fra Arbeidstilsynet var åpenbart. Det tok ikke mange dager før Dagens Næringsliv lokket styreleder Gunn Helgesen i KS ut på glattisen. I avisa torpederte hun hele tillitsarbeidet forhandlingsleder Per Kr. Sundnes hadde maktet å få på plass. Hun avviste at lærerne kunne forvente en slik opprustning av arbeidsplassene. De av lærerne som inntil da vekslet mellom ja og nei fikk gjennom artikkelen en endelig bekreftelse på at KS ikke er til å stole på.

3) Har lærerne sagt nei til lønn eller tid?

Dette er selvsagt helt umulig å tolke ut av denne avstemninga. Bedømt ut fra Facebookgruppa Arbeidstidforhandlinger synes det å være en markant kraftigere retorikk mot bindinga av 37,5 t/uke til arbeidsplassen på skolen mer enn av selve lønnsoppgjøret. Riktignok har mange av medlemmene i gruppa hevdet det faktum at lærerne over tid har blitt hengende etter lønnsmessig. Slik tallene fra dette lønnsoppgjøret er blitt fremstilt, ser det ut til at de største lærergruppene har fått et oppgjør som gir over de 3,3 % lønnsstigning som frontfagene og de fleste grupper i offentlig sektor fikk. For Utdanningsforbundet som nå skal kreve mer av KS, kan det ikke være enkelt å formulere krav. Skal kravene gå på endringer i SFS 2213 som partene var enige om, eller skal de kreve høyere lønn, Evt. begge? Gitt at KS nekter plent å gi noe mer, og konflikten går til tvungen lønnsnemnd: Hvilken påstand skal UDF legge fram i Rikslønnsnemnda og håpe at nemnda vil akseptere som en konklusjon (kjennelse)?
Når man ser hvilken praksis Rikslønnsnemnda har lagt seg på siden 1990, vil det være oppsiktsvekkende om nemnda kommer fram til annen konklusjon enn det mekleren la fram i sin skisse til løsning og som dessuten begge parter godtok.

4) Har KS eller UDF noe å gi ?

Dette er kanskje det mest interessante spørsmålet nå når konflikten er et faktum. En frivillig løsning på konflikten UTEN tvungen lønnnsnemnd må betinge at begge parter kan gi noe for å få noe. UDF har fått et nei fra sine medlemmer uten å vite om det er lønn eller arbeidstid som er det vesentligste punktet. UDF øverste organer som er gitt beslutningsmyndighet har derfor også tolkningskompetanse. De må beslutte hva KS må gi for at UDF skal kunne gå med på en ny avtale. Det blir selvsagt kun gjetninger på hva det kan være. Vurdert ut fra alt det nye denne SFS 2213 utgjorde for skolen, blir jeg forbauset om KS vil gi seg på denne. Jeg antar at det har vært en skarp tone internt i KS etter at styrelederen falt forhandlingslederen i ryggen ved å nærmest avvise den inngåtte avtalen 26.mai hva angikk lærernes arbeidsforhold. Det kan være at KS vil tone ned kravet om 37,5 timers bindingstid mot å redusere forpliktelsen om å ruste opp lærernes arbeidsplasser slik som andre ansatte i kunnskapsorganisasjoner har det. Dette kan være en VINN-VINN-sak for begge parter; Dermed frafalles kravet om 37,5 timers arbeidsuke i de 39-40 arbeidsukene a 5 dager lærerne får, og kommunene slipper å ta kostnader ved å tilby tilfredstillende arbeidsplasser.
Om dette blir løsningen, gir det likevel et svært dårlig signal: Lærerne er ikke verdt gode arbeidsforhold.

Gitt at UDF likevel vil kjempe for at lærerne fortjener gode arbeidsforhold: Hva kan da KS gi tilbake for å få en avtale? Jeg tror at KS kan skaffe seg mer goodwill blant lærerne dersom de forplikter seg til et lønnsløft for lærerne ved de to neste hovedoppgjør i 2016 og 2018, og at de viser det nå i en frivillig avtale. Hvis lærerne ser i 2016 at etterslepet over mange år reduseres/lukkes, vil det være større mulighet for å føre denne nye SFS 2213 videre også etter 2018. Her er et lite knippe av konkrete forpliktelser som KS kan binde seg til i en justert avtale gjeldende fra 1.mai i år:
– innfør to nye trinn i lønnstigen; ved 24 år og ved 32 år. Dette vil motivere mange dyktige lærere til å fortsette noen år til og vil være en meget velkommen gest til de som har «holdt ut» ved skiftende regjeringer og reformer
– la ordningen med redusert leseplikt fortsatt gjelde for alle over 55 år
– la 1.årslærere nyte godt av 6 % redusert tid allerede fra dette skoleåret
– reduser leseplikten (årsrammen for barneskolen) med en halv time fra høsten 2015 og 1 time fra 2016.

5) Vil KS kynisk utnytte streiken for å spare lønnskostnader?

Det har vært spekulert i om KS egentlig vil være fornøyd med en streik. Som kjent utgjør skolens andel av kommunebudsjettene vel 1/3. Av dette er ca. 90 % direkte relatert til lønnskostnader. En måned streik vil dermed spare kommunen for nesten 3 % lønnskostnader. Dette er mye penger, og de fleste kommuner sliter nok som det er. At streikekassa til fagforeninger på denne måten avhjelper kommunene, vil nok KS vurdere som det mest positive ved en konflikt.

6) Vil regjeringen invitere Stortinget til lov om tvungen lønnsnemnd?

Umiddelbart er det ingen «fare» for det. Det er svært sjeldent at Storting og regjering blander seg inn i tariffforhandlingen som pr definisjon skal være frie, og hvor partene sjøl må ta ansvaret for å finne løsninger.
Det ligger i regjeringens fullmakter til enhver tid å vurdere de samfunnsmessige konsekvenser av en streik, og spesielt der det er fare for liv og helse. En regjering som har satt seg som mål å satse på skolen og bidra til at skolen og de ansatte der får bedre forhold for å utvikle kvalitet, kan ikke ensidig vurdere «liv og helse» som spørsmål om fare for akutt død. Som rektor vil jeg – sammen med mange profesjonsutøvere i skolen – faktisk hevde at opplæring er så viktig for et menneskes liv at selv 4 uker med tap av skolegang er en reduksjon av livskvalitet for eleven i et lengre perspektiv. Jeg foventer derfor at regjeringen vil la rikslønnsnemnda få avgjøre dette før skadevirkningene blir for store. Og på akkurat det punktet tror jeg at både skoleledere og lærere står sammen som gode profesjonsutøvere.

En uspennende uravstemning om norsk skole?

Da er den mest spennende uravstemning i dette årtusen igang. I alle fall spennende for de som jobber i skolen. I verden utenfor har den interesse for et lite knippe journalister og analytikere. Det bør være bekymringsfullt for flere enn skolefolk.

Du har som medlem i Utdanningsforbundet kun to valg:

Ved JA aksepterer du den reviderte tariffavtalen med alle dens feil, mangler og styrke både hva angår lønn og arbeidstid.

Ved NEI aksepterer du den ikke og krever streik for å få endret den til det bedre.

Ved JA blir denne etter manges mening noe skrøpelige avtalen å gjelde fra 1.august i år. Ved NEI blir dette konsekvenser av ditt valg dersom din stemme er den som vipper for et kvalfisert nei: Det blir streik. Deretter vil det bli gjort forsøk på kontakt mellom partene. Det kan ende med «samtaler» hvor begge parter gir noe. Dersom Udf gir seg litt på lønn, kan KS gi seg på 1 time mindre bundet tid. Eller KS kan gladelig gi fra seg enda mer bare de slipper å binde kommunene til å ordne gode fysiske arbeidsforhold for lærerne? En slik enighet kan stadfestes i frivillig lønnsnemnd.

Blir det ikke løsning før en frivllig lønnsnemnd, kan regjeringen foreslå tvungen lønnsnemnd og Stortinget vil som alltid stille seg bak.

«Men her er det  jo ikke fare for liv og helse som skal være begrunnelsen for å vedta tvungen lønnsnemnd», sier du.

Vel, dersom regjering og storting er enig med oss skolefolk at god opplæring handler om å gi mennesket mulighet for å lære og mestre, vil all tap av tid til opplæring være en trussel mot helsa på et senere tidspunkt.

Når Stortinget har vedtatt tvungen lønsnnemnd, er det rikslønnsnemnda som suverent og eneherskende avgjør utfallet. Riktignok vil både KS og UNIO få legge fram sine påstander, men nemndas 5 upartiske medlemmer + en fra KS og en fra UNIO avgjør ved å skjele til de øvrige tariffoppgjør denne våren – slik de har hatt for vane siden 1990 iflg forsker og dr.philos Å.Arup Seips gjennomgang av kjennelsene.

Det betyr at rikslønnsnemnda i verste fall kan gi KS rett dersom de nå ønsker å tilby samme lønnsvekst som for de øvrige gruppene i offentlig sektor, og ikke den merveksten mange lærergrupper har fått. For nemnda gir omtrent uten unntak arbeidgiver rett iflg. Seip sin oversikt. I beste fall vil rikslønsnemnda vedta at meklerens skisse til løsning skal gjelde.

I så fall innebærer det at streiken kun får flg. praktiske konsekvenser;

– den er en sikkerhetsventil for de lærere som er sterkt imot at lærere ukentlig skal bindes til sin arbeidsplass i snitt 7,5 t/dag, de vil få markert sin motstand

– den vil føre til at de kommuner som rammes av streiken sparer betydelige lønnsutgifter

– den vil føre til at foreldre til elever som blir rammet av streiken etter kort tid vil vende om fra sympati for lærerprofesjonen til en mer kritisk holdning: «Streiker de mot noe som alle vi andre arbeidstakere må klare – 7,5 timer pr dag på arbeid? Og endatil har de avspaseringer etter kun 39-40 uker arbeidsår?»

– lærerprofesjonens omdømme kan få en knekk, og det tar tid å bygge tillit.

Når rikslønnsnemnda har kommet til en kjennelse om uker/måneder, går verden videre med denne nye SFS 2213.

Utdanningsforbundet klarte å beholde en sentral avtale, KS tapte den saken.

Og så er det usikkert om lærerne får beholde den tross alt noe bedre (men på ingenting godt nok for å ta igjen etterslepet) lønna som meklerens skisse sikret.

Den enkelte lærer får heldigvis gjennom en uravstemning anledning til å bestemme. Og den viktigste refleksjonen og det vesentligste spørsmålet de bør  stille seg selv er ikke ulikt det mange lærere spør elever som skal lære at enhver handling har en konsekvens:

» Tenk om min stemme avgjør det hele! Vil jeg da etterpå kunne forsvare at jeg stemte slik jeg gjorde når resultatet fikk slike konsekvenser?»

Hva tror du blir utfallet av uravstemninga?   Avslutningsvis skal alle leserne av dette få anledning til å spå utfallet av uravstemninga. Svaret kommer 25.juni, (Siste dag for uravstemninga er 18.juni .19.juni for Oslo):

KS + lærer + staten = Eureka

«Eureka!»

Historien om hvordan loven om et legemes oppdrift i væske ble oppdaget,er kjent for mange. Da den store greske matematikeren Arkimedes regnet og beregnet dette mens han lå i sitt badekar, ble han så opprømt over løsningen at han sprang naken gjennom gatene og ropte «Eureka» – Jeg har det!

Det er mange i skoleverket, kommunestyrer og på Stortinget som roper «Eureka!» for tiden – anstendig påkledd. Vi mener å ha beregninger som viser hvordan vi til tross for en tilsynelatende uløselig uenighet mellom KS og noen av de ansattes organisasjoner, likevel kan finne en farbar vei som gir norsk skole ønsket oppdrift.

En utfordrende uenighet

Grunnopplæringa i Norge står overfor sin største utfordring på mange ti-år. Det skyldes uenighet om hvem som skal bestemme hvordan arbeidstiden i skolen skal organiseres. Dagens arbeidstidsordning har verken KS eller de ansattes fagforeninger ansett som den optimale. KS ønsker den endret på prinsipielt grunnlag ved at arbeidsgiver gjennom styringsretten  skal disponere lærerens arbeidstid, mens lærerorganisasjoner mener grovt tegnet at deler av årsverket  skal disponeres av lærerne selv og kunne avspaseres i tilknytning til ordinære ferie.

Jeg føler meg trygg på at finnes en fruktbar løsning på denne uenigheten. Det krever for det første at begge parter har samme forståelse av hvilke utfordringer skolen har, og at staten aksepterer forståelsen og deretter inngår som en del av løsningen.

Første forståelse: Pedagogers svake lønnsvekst

Som tidligere lokal- og fylkespolitiker med funksjoner i KS, har det vært spennende å følge kommune-Norge etter at den nye kommuneloven  trådte i kraft i 1993. Kommunene skulle ha totalansvaret for sine tjenester, men det tok 10 år før de fikk fullt arbeidsgiveransvar for lærerne gjennom forhandlingsrett om lønns- og arbeidsvilkår. De sistnevnte var mot dette og hadde liten tillit til at kommunene bl.a. skulle sikre de en bedre lønnsutvikling enn hva staten hadde klart. Redselen var bl.a.  at kommunene skulle justere lærerlønna ned mot øvrige ansattgrupper. TBU viser at lønnsveksten for lærere har vært merkbart lavere i perioden 2005 – 2013 enn snittet for kommunesektoren. Lærerorganisasjonene har slik sett fått rett i sin skepsis mot KS. Den første forståelsen må derfor være at lærernes lønnsutvikling har vært for svak, og derfor må merkbart styrkes i de kommende lønnsoppgjør. Dette må avtales særskilt, og KS må allerede ved dette lønnsoppgjøret vise en reell vilje. OECDs rapport «Education at glance 2012» er i så måte en vekker. I Norge er det 19 %  lønnsforskjell mellom begynner- og topplønn for lærer i videregående skole, 24 % i grunnskolen mens det er 60 % i OECD-området. Mens lærere i videregående skole i Norge har en topplønn som er kun på knappe 70 % av snittlønna for andre grupper med samme utdanningslengde, ligger den i Finland nesten 10 % over!

Og et annet interessant poeng i samme gate: I Finland er det  kun 10 % av søkerne til lærerutdanning som kommer gjennom nåløyet, færre enn de som søker legestudiet. Kan det være en sammenheng mellom (lønn)status for lærerne og læringsresultater i Finland?

Andre forståelse: Behold en ytre ramme for undervisningstid

Den andre forståelsen vil nok KS og lærerorganisasjonene være enige om: Kommuneøkonomien er presset og det har også rammet skole. KS har vist til at statens ambisjoner på lovpålagte tjenester ikke følges opp med tilstrekkelig statlig finansiering. Dette gjelder også skole. Lærerne er redd for en ny arbeidstidsordning kan medføre at en underfinansiert kommune sikrer elevene sine timer ved å pålegge ekstra arbeid for lærerne.  Jeg deler en slik bekymring. En ny og ”varig” arbeidstidsordning må derfor bygge på at ingen lærere skal kunne pålegges mer enn 19 klokketimer undervisning som snitt for et skoleår på 38 uker (med redusert leseplikt for bl.a. kontaktlærere). Om læreren selv har et ønske om å få utføre mer undervisning, må det selvsagt være åpning for slikt etter nærmere avtale.

Tredje forståelse: En forutsigbar finansiering av grunnopplæringa

Som en konsekvens av den andre forståelsen, må den tredje forståelsen på plass: Når staten har ambisjoner for skolen og kunnskapssamfunnet, må den samtidig skape forutsigbarhet for at kommunesektoren kan oppfylle statens ambisjoner.  Staten har lovpålagt kommunene å ha 4-årige økonomiplaner for sin virksomhet. Det er et underlig styringssignal at ikke staten selv har slike forpliktende 4-årsplaner med bl.a. rammefinansiering av kommunesektoren inkl. undervisning. Jeg vil foreslå at KS og staten inngår en avtale som årlig sikrer en justering av  rammen for undervisning slik at skolens relative andel av rammeoverføringer sikres et forsvarlig nivå. Slik vi i dag har et TBU (teknisk beregningsutvalg) for lønnsutvikling, kan partene få på plass et TBU som sjekker ut  at staten finansierer grunnopplæringa.

Fjerde forståelse: Tillit gir energi – kontroll tar energi

Den fjerde forståelsen bygger på hva en verdens mest anerkjente skoleforskere har  postulert i sin bok ”All systems go!”. John Fullan hevder bl.a. at gode læringsresultater er kun mulig der dyktige lærere sammen med gode skoleeiere gis handlingsrom til å ta ut potensialet. Skoleeierne må gi skolelederne den nødvendige frihet til å organisere læringsressursene og mobilisere kompetanse.  Skolelederne må gi lærerne frihet til å organisere sin gode undervisning som del av en kollektiv læringskultur. Slik tillitskaping bygger læringskapasitet i norsk skole. Jeg føler meg sikker på dette vil gi flere elever gode mestringsopplevelser. En arbeidstidsordning med minuttelling er derfor et hån mot kunnskapsorganisasjoner og deres behov for akademisk frihet. Denne friheten må tillate at noe av årsverket fortsatt kan utføres utover bundet arbeidstid og kompenseres (ved lokalt avtalt avspasering/lønn). En ytre tidsramme må likevel være på plass. Skoler som har mer enn 33 timer bundet tid i uka, har erfart at mer samarbeidstid gir bedre læringsresultater. Det er ikke dramatisk for noen i full stilling med  35 t/u ytre ramme. Da må lærerne også tilbys forsvarlige arbeidsforhold. Her kan mange videregående skoler være gode eksempler på hvordan det bør være i grunnskolen.

Femte forståelse: Elevene skal møte profesjonelle lærere

Den femte og siste forståelsen må ta utgangspunkt i elevenes rett til å bli undervist av kompetente lærere. Du vil ikke være fornøyd med at tannlegen som skal bore i tanna di kun har sin erfaring fra boring i gruva på Svalbard. Som passasjer vil du heller ikke godta at flykapteinens eneste erfaring med fly, er at han har reist som passasjer i 20 år.  Det skal derfor heller ikke godtas at den som skal  gi et menneske en grunnleggende trygg og god start på et langt liv mangler profesjonsutdanning. Rekruttering av lærerstudenter er altfor svak. Dette sammen med en stor avgang på lærere de kommende år tilsier en mangel på over 11 000 lærere om  snaue 5 år. I snitt kan hver 5. elev få storparten av sine timer undervist av ufaglærte. På enkelte skoler i distrikts-Norge vil over halvparten av elevene kun forholde seg til ufaglærte. Dette er dramatisk og må være totalt uakseptabelt for våre nasjonale skolemyndigheter som krever kvalitet i opplæringen. Her må KS, de ansattes organisasjoner og staten sette seg sammen og bli enige om tiltak som virker. Det er over 38 000 lærerutdannete i andre yrker/bransjer i dag. Ved å tilby gode lønns- og arbeidsvilkår og bedre karriereveier kan skolen få tilbake flinke fagfolk. Videre bør man tilby PPU til fagfolk i andre yrker og få flere lærere til å stå utover fylte 62 år gjennom attraktive seniortiltak. Rekruttering av nye søkere til lærerutdanninga skyter nok fart dersom årets tariffoppgjør gir de riktige signaler, men da må det handles klokt nå – av alle parter!

Staten sitter med nøkkelen – bruk den!

Lønns- og arbeidsvilkår for lærere er en sak mellom (fylkes)kommuner som arbeidsgiver og lærerorganisasjonene. Staten kan ikke blande seg inn i dette uten at det er tvingende nødvendig. Vi er ved det punktet nå. Derfor må staten sjekke ut KS og lærernes analyse av situasjonen, og  bidra for å finne en bedre løsning som skaper ny energi i grunnopplæringen. Unngår Norge konflikt i vår med løsning som får læreren til å føle seg verdsatt som yrkesgruppe, vil det skapes et klima hvor læreryrket snakkes opp og skolen blir strategisk viktig for «læringslivet» og fremtidig verdiskaping. Og aller viktigst: En slik skole bidrar til at flere unge mennesker mestrer fag og sitt liv og blir aktive deltakere i samfunnet framfor passive NAV’ere. De siste må finansieres av den velferd de første skaper. En løsning i samsvar med  de 5 forståelser overfor vil derfor være samfunnsøkonomisk meget lønnsomt. Kloke parter finner en løsning dersom staten tar sitt ansvar.

Det hører med til historien om Arkimedes at han fikk en trist skjebne. Mens han skriblet matematiske ligninger i sanden, ble han drept av en romersk soldat som ikke likte dette. Så ille går det ikke for de som våger å skrible noe annerledes i den gode hensikt å starte en ny æra for norsk skole. Vi må likevel tåle at ikke alle arbeidsgivere og enkeltansatte vil juble like mye for nødvendige endringer og nye forpliktelser.

Eureka!