Skal hemmelig votering avgjøre viktige saker i Norge?

Spørsmålet er blitt høyaktuelt i forkant av KrFs landsmøte. Der har partiledelsen valgt å innføre et prinsipp om hemmelige votering i spørsmålet om partiet skal forbli gult, eller gå i regjering med «rødt» eller «blått» for å holde oss til begrepene vi har hørt fra fylkesårsmøtene.

Resultatet av avstemninga er selvsagt det viktigste, ikke minst når landet kan få et regjeringsskifte uten at det har oppstått en såkalt parlamentarisk situasjon som f.eks kabinettspørsmål.
Når i tillegg et evt. regjeringsskifte fører til et alternativ som KrF ikke nevnte som aktuelt før siste stortingsvalg, er det selvsagt knyttet enda større spenning til utfallet.

Derfor blir voteringsmåten ekstra interessant.
Skjer et slikt valg i full åpenhet hvor den enkelte representant må stå for sitt valg – slik som på Stortinget eller i et kommunestyre?
Der ser alle hva den enkelte har stemt, med noen få unntak som jeg kommer tilbake til.

Partiledelsen har lagt dette opp slik at delegatene først skal stemme over hvorvidt  KrF skal stå som et fritt opposisjonsparti fremover – eller skal velge å gå i regjering. Blir det flertall for forslaget som kalles Grøvan-modellen (etter KrFs parlamentariske nestleder Hans Fredrik Grøvan), er det en avgjørelse som avslutter debatten. KrF fortsetter i samme posisjon som nå utover i stortingsperioden inntil det skulle skje en parlamentarisk situasjon.

Hvis forslaget faller, skal så landsmøtet velge mellom Hareides forslag om å søke rødgrønt samarbeid med Ap og SP – eller forslaget fra nestlederne om å søke samarbeid med dagen blågrønne Solberg-regjering.

I disse avstemningene skal det så kun stemmes med penn og papir, evt. elektronisk – ikke med håndsopprekning og stemmeskilt.

Dette er oppsiktsvekkende i moderne norsk politikk.

Politiske parti er riktignok autonome organisasjoner og bestemmer sjøl sine vedtekter.  Disse skal sikre at saker avgjøres etter retningslinjer det er enighet om. Vedtekter kan endres etter prosedyrer, og det skjer i «fredstid» – ikke når kontroversielle saker kommer opp. Da er det nærliggende å mistenke at spilleregler endres mens spillet pågår.

KrF har i likhet med de fleste andre parti hittil praktisert åpen stemmegiving, men generalsekretæren fikk dette endret for en måned siden.  gjennom en e-post til sentralstyret.
Ekstra pikant blir det at generalsekretær Frafjord Johnsen  tilhører Hareides indre kjerne av støttespillere.

Politiske partier har det til felles at de er etablert for å utføre viktige funksjoner i et demokrati. Partiene nominerer sine kandidater til storting, fylkesting og kommunestyrer. Medlemmer av de to siste må forholde seg til Kommuneloven ved saksbehandling.

Kommuneloven fastslår at skriftlig avstemning kan kun skje ved valg eller ansettelser. Men da er forutsetningen at minst én krever det.

I alle andre saker skjer avstemninga åpent, slik at alle ser hva den enkelte stemmer.

Et kommunestyre ville gjennom flertallsvedtak vedta skriftlig avstemning i ordinære saker. Det ble løftet til departementet for tolkning av Kommunelovens bestemmelser.

Der kom kommunaldepartementet  fram til  følgende tolkningsbestemmelse: hvor det bl.a. heter:

«Som hovudregel skal avstemmingar i folkevalde organ skje ved røysteteikn, opent i møtet. Medlemene i organet er vald for å representere og stå til ansvar ovanfor sine veljarar, og normalt også ovanfor eit politisk parti som har nominert vedkommande. Ved val og tilsetjingar er det innarbeidd ein regel om at eit enkeltmedlem kan krevja skriftleg avstemming, og dette er også slått fast i kommunelova.»

«Departementet peika på at det er ein del av demokratiet at veljarane skal kunne vite kva for politikarar som står for kva for standpunkt, og om til dømes valkampsaker er blitt følgde av politikarane.»

Som sagt har partiene autonomi til å sjøl bestemme sine vedtekter. Og slik bør det være.
Likevel er Kommuneloven en svært nyttig og normativ veiviser på hva som bør etterstrebes i de samme partiene som er del av det demokratiet Kommuneloven skal sikre.
Slik er det også på Stortinget. Alle vet hva den enkelte representant har stemt i salen.

Skjermbilde 2018-10-30 kl. 14.32.35
Uansett hvilket standpunkt KrF havner på under sitt landsmøte, tjener nok partiet på det Knut Arild Hareide lovte etter landsstyremøtet i september; en ærlig og åpen prosess.

En lukket prosess i den saka som av folk i partiet oppleves som et viktig veivalg for partiet, gjør det vanskeligere å skape den tilliten som skal bære et samlet parti. Og enda mer utfordrende blir det dersom et knapt flertall avgjør dette i all hemmelighet.

KrFs leder Knut Arild Hareide har sagt at han ikke vil bruke sin dobbeltstemme for å avgjøre spørsmålet om sidevalg. Han har også blitt forstått slik at han ikke setter sitt lederverv foran landsmøtets ønske.
Men hva skjer dersom han som en siste desperat mulighet stiller kabinettspørsmål?

Da skal altså delegatene i all hemmelighet ikke fritt avgjøre om hvordan KrF skal få størst politisk innflytelse overfor, evt i en regjering. De skal derimot tvinges til å avgjøre om KrF skal bytte partileder, noe som ikke er egen, forberedt sak på dette landsmøtet!

Det blir et umulig valg for over halvparten av delegatene. Og det vil skape store frustrasjoner for svært mange å slik bli tatt på senga. Det blir åpenbart ingen festlig og motiverende hjemreise deretter.

De dyktigste og mest respekterte  partiledere i norsk og internasjonal historie ble det fordi de satte partiet høyere enn seg sjøl.

I motsatt fall blir Gardemoen 2018 KrFs svar på Venstres Røros 1972.

KrFs landsmøte 2.11 avgjør 2021-valget

KrFs tid som et betydningsfullt parti i norsk politikk kan gå mot en ende.

Det meldes nå om stigende misnøye med prosess i lokallag og fylkesparti, ulike bakkanaler, masseinnmeldinger som har påvirket valg av delegater og en stadig stigende mistenksomhet om hvorvidt dette er en «åpen og ærlig» prosess slik partileder Knut Arild Hareide har erklært at han står for.

KrFs skjebnevalg er likevel ikke isolert til dette landsmøtet, men til stortingsvalget 2021. Resultatet av avgjørelsen nå får imidlertid stor innvirkning på valgresultatet i 2021.

Dagens stortingsgruppe kommer i hovedsak fra aksen Telemark – Møre og Romsdal. Gitt at KrFs landsmøte velger å stå uavhengig av blokkene (Grøvan-alternativet)  eller si ja til å sondere mulighet for å gå inn i en Solberg-ledet regjering, vil nok dette sikre gjenvalg i 2021 stort sett i de samme fylker som nå.

Går derimot landsmøtet inn for å bli del av en Støre-ledet regjering, er disse fylkene i spill. I verste fall faller oppslutningen så lavt at partiet havner under sperregrensa.

Da må partiet håpe på ekstra stor velgerstøtte i de store valgdistrikt slik at de kan ta direktemandater. KrF må på mirakuløst vis bytte ut velgergruppen fra sør- og vestlandet med tilsvarende nye i Oslo/Akershus i håp om å komme over 4 % på landsbasis.

Det kan de selvsagt klare, sjøl om det blir svært krevende. KrFs nye velgere må da komme fra tidligere AP/SP-velgere over hele landet, og spesielt fra AP-velgerne i det sentrale østlandet. Men disse har Støre som sitt 1.valg, ikke Hareide.

Dette har nok Hareide kalkulert som en risiko, men som er mulig å klare takket være hans personlige egenskaper og at han oppfattes som både hyggelig, rakrygget og modig politiker. Det siste bekreftes av både «stortingsgarasjens skjebne» for tdl. stortingspresident Olemic Thommesen og Sylvi Listhaugs avgang som statsråd.

Men har dette vært den «åpne og ærlige prosessen» som Hareide sa det skulle bli?

NRK har ifølge kilder vist til at Hareide i sentralstyret har sagt at han går av om ikke landsmøtet følger han. Slike «spekulasjoner» vil han verken «bekrefte eller avkrefte». Hvorfor ikke? Dersom han ikke vil bruke den sterkeste trusselen en partileder har – avgang, så er det bare å feie all tvil til side ved å si » Uansett hva landsmøtet kommer fram til, fortsetter jeg som partileder så lenge partiet vil det!»

Når han ikke sier dette, lar han trusselen henge over landsmøtet. Og hvis det er slik stadig flere føler den «åpne og ærlige» prosessen, ser jeg for meg følgende neste fredag under landsmøtet som er i ferd med å klyve partiet i to:

Hareide tar ordet i en landsmøtesal der den absolutte stillhet rår og sier bl.a. noe slikt;
» Vi skal nå gjennomføre en skriftlig votering nå. Det betyr at alle delegater stemmer etter sin overbevisning for hva de tror er det riktige retningsvalget for KrF. Dersom landsmøtet ikke støtter forslaget om å søke samarbeid med Ap og SP, men velger å heller støtte at KrF går inne i en regjering med Frp, kan ikke lenger jeg lede partiet».

Dette er Hareides siste, men viktigste kort; seg sjøl som fortsatt partileder. Og det er et uhyre sterkt kort!

Skjermbilde 2018-10-11 kl. 18.42.46

Det får nok to hovedreaksjoner i salen; de som synes dette er en utidig og uakseptabel  bruk av partilederrollen for å tvinge delegater til å stemme annerledes, og de som tenker slik at KrF har ikke råd til en opprivende partilederstrid framover. I sum vil tvilerne blant de som hadde bestemt seg for en Solberg-løsning da heller stemme for det motsatte.
På den måten kan Hareide få det slik han vedtok da boka hans ble skrevet, og gjennom de tanker og taktiske vurderinger han har delt med Bondevik, Steensnæs, Frafjord Johnsen og Støre i forkant og underveis i den «åpne og ærlige» prosessen.

Spørsmålet blir da; Hva sier Stortingsgruppa til det? De er valgt av KrFs 123 000 velgere, ikke av et flertall av 192 på landsmøtet. De har lovt velgerne en sentrum-Høyreregjering, og skal brått gå motsatt vei. De er styrt av partiprogram og hva de lovte velgerne, og det var ikke å få Støre som statsminister.

Som alle ser: KrFs landsmøte handler om langt mer enn partilederen. Det handler om partiets sjel og mulige fremtid etter stortingsvalget 2021.

Jeg har skrevet det i en tidligere blogg: Til syvende og sist er det partiledelsens klokskap og redaksjonsnemdas evne til å enstemmig formulere et mulighetsrom som avgjør KrFs fremtid.

Neste fredag sent på kvelden har vi en foreløpig fasit.

Og i 2021 den endelige.

Gir KrF opp kampen mot sorteringssamfunnet?

Abortsaken er en av de viktigste og vanskeligste politiske saker for alle partier, og har vært det helt siden debatten om abortloven startet på begynnelsen av 70-tallet.

Hvem husker ikke SVs Otto Hauglin som valgte å være restriktiv til abort og ble trakassert for sitt standpunkt. Hauglin, som satt på vippen i Stortinget, mente at en fullstendig friabort-ordning uten reservasjonsrett verken var bra for den vordende mor eller for samfunnet.
Han valgte å følge sin samvittighet slik han hadde sagt i valgkampen i 1973 og ble respektert for det.

KrF har alltid vært restriktiv i dette spørsmålet, men har akseptert at Stortinget har vedtatt at kvinnen sjøl kan avgjøre om hun vil avbryte svangerskapet innen 12. svangerskapsuke.

I 2016 skjedde det en dramatisk endring av abortloven. Fra da ble «fosterreduksjon» tillatt. Eller «tvillingabort» som det kalles i dagligtalen.
Dette kom på bakgrunn av en juridisk tolkning i departementet. Fosterreduksjon var ikke teknisk mulig den gangen abortloven – eller «Lov om svangerskapsavbrudd» som den egentlig heter, ble vedtatt i 1975.

Det er dette som åpner for det sorteringssamfunnet KrF, SP og mange andre vil hindre.
Hva blir det neste skrittet på veien dit?

Det er ikke bare antall fostre som i dag kan oppdages tidlig i svangerskapet. Også fosterets kjønn og andre egenskaper kan kartlegges. Skal vi så akseptere at en kvinne velger abort fordi hun ikke vil ha en jente fordi hun har tre fra før og ingen gutter? Skal hun kunne velge en jente fordi en gutt er ofte noe mer slitsom enn en stille jente?
Skjermbilde 2018-10-23 kl. 10.58.49

Dette gir uhyggelige perspektiver og er et viktig etisk spørsmål Stortinget må ta opp til ny vurdering. Det er ingen omkamp om abortloven, men å sette foten ned for et sorteringssamfunn verken kristne eller humanister må godta.

KrF kan etter landsmøtet velge å kjempe mot sorteringssamfunnet, og faktisk reversere det.

Hvor har KrF størst mulighet for å få gjennomslag?

SV og Ap vil ikke endre abortloven vdr verken tvillingabort eller å definere et menneskefoster med Downs syndrom som sykdom og dermed grunnlag for abort. Statsministeren har sagt at hun og Høyre kan vurdere disse punktene på nytt.

Frp og Venstre har sagt at de ikke vil endre abortloven. Samtidig har landsmøtet i Venstre vært delt i synet på  tvillingabort. Abid Raja sier at dette må også Venstre kunne drøfte.
SP synes å ha gitt opp sitt primærstandpunkt mot sorteringssamfunnet ved å angripe Erna Solberg fordi hun åpner  for å  justere abortloven på dette området.

Med den politiske tyngden Erna Solberg har som statsminister er jeg trygg på at KrF vil få mest igjen hos Høyre.
KrF vil ikke ha den samme muligheten hos Ap skal vi ta Gahr Støre på alvor.

Men da kommer det viktige spørsmålet for KrF: Er kampen mot sorteringssamfunnet så viktig som KrF later som – eller er det kun en sak for å holde fast på velgerne og nyinnmeldte medlemmer på vei inn i en Støre-ledet regjering?

Vil KrF virkelig gjøre alt som er mulig for å reversere politikken som lar Norge skli videre inn i sorteringssamfunnet?

Det er KrFs landsmøte som sjøl velger hvilke saker som er viktige å få gjennomslag for.

Om partiet blir stående der det er i dag, kan de trekke begge sider av den politiske midtstreken i retning KrF og de viktigste sakene.

Går partiet til Ap er det en støtte til sorteringssamfunnet Krf sier de ikke ønsker.

Velger KrF å forsøke samarbeid med dagens sentrum-Høyreregjering, vil de opplagt ha sitt beste forhandlingskort etter at statsministeren nå har innrømmet at abortloven åpenbart innebærer sortering av mennesker.

KrF og Erna synes nå være siste mulighet for å stoppe ferden videre inn i sorteringssamfunnet.

Hvis da landsmøtet mener det er en så viktig sak?

Troms må vise mer raushet overfor Finnmark: Start med en likeverdig fellesnemnd!

Regionreformen har slitt i motbakke til tross for at et enstemmig Storting i 2014 står bak ønsket å desentralisere statlige oppgaver til regionen. Reformen er et ektefødt barn av sentrumspartienes felles politikk om å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo og til folkevalgte organ i regionene.
Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14Der KrF og Venstre mente at en slik reform måtte avgjøres av Stortinget, valgte SP å gi én fylkeskommune avgjørende myndighet; den som motsatte seg å bli slått sammen. Derfor endte SP på Stortinget med å si nei til sammenslåinger hvis en av fylkeskommunene sa nei.

Dette ville selvsagt ødelegge muligheten for å starte en slik revolusjon som det er å flytte ut statlig makt. Sammen med Solberg-regjeringen av H og Frp i forrige stortingsperiode, klarte sentrumspartiene KrF og Venstre derfor å få landet denne demokratireformen.

Dessverre lå regjeringen og V og KrF på latsiden både før stortingsvedtaket og etterpå. De kommuniserte lite eller ingenting av hva reformen var. De fikk engang fortalt selvfølgeligheten om at helt siden 1989 har KS (interesseorganisasjon for kommuner og fylkeskommuner) enstemmig jobbet for å få flyttet mer statlig makt og myndighet til folkevalgte.

Vrengebilde av reformen

Reformen ble dessverre av motstanderne fremstilt – også i nord hvor de fleste knapt har brydd seg om fylkeskommunen – som nedlegging av fylker, fjerning av fylkesnavn og i verste fall; fjerning av identitet og lokal kultur. Som om en nordlending, møring eller finnmarking har sin identitet knyttet til fylkeshuset der sentraladministrasjonen holder til, enten det er Bodø, Molde eller Vadsø?

Ikke minst Sp – som sier de er for desentralisering – spilte på denne misnøyen. Store velgergrupper var mulig å høste av ved kommende valg.

Resten kjenner vi. Finnmark SP fant ut i sin visdom at en folkeavstemning i Finnmark nesten 1 år etter stortingets vedtak, kunne oppheve stortingsvedtaket. Noen parti stemte også for folkeavstemning fordi de ville at Finnmarks medlemmer i fellesnemnda skulle ha størst mulig legitimitet og styrke i møtet med Troms. Da resultatet forelå, hadde 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt sagt nei.

Finnmark Ap som ikke er for folkeavstemninger som prinsipp, måtte henge seg på slik at ikke SP stakk avgårde med deres stemmer høsten 2019. Det kunne bety farvel til ordførerkjeder for sittende Ap-ordførere i Finnmark. Dermed gikk Finnmark Ap i lås og ville ikke velge medlemmer til fellesnemnd før sommeren. Der sitter de ennå.

Det kom derfor ikke som noen bombe at Kommunaldepartementet i dag erklærte fylkestingets vedtak i juni ulovlig. Vedtaket i saken «Valg av medlemmer til fellesnemnd» gikk ut på å IKKE velge medlemmer – noe fylkestinget er lovpålagt å gjøre.

Hva nå?

Nå er tiden for politiske demonstrasjoner over. Nå må begge fylkesting komme videre. Finnmark fylkesting må velge sine medlemmer og møte i fellesnemnda. Sammensettinga her avgjøres av den til enhver tid gjeldende forskrift. Den siste ga Troms 18 og Finnmark 9 medlemmer, den fra april ga 19-17 til Troms. Mæland har sagt hun er villig til å endre forskriften dersom Finnmark viser at de vil bidra i prosessen.

Løsning:

Det heter seg at den klokeste gir seg først. I dette tilfelle kan vi betrakte både Troms fylkesting, Finnmark fylkesting og Kommunaldepartementet som like kloke, og som alle gir noe, f.eks slik;

  1. Troms viser forståelse og raushet og aksepterer at fellesnemnda har like mange fra hver av fylkestingene, alternativt at begge fylkesting sammen utgjør fellesnemnda
  2. Finnmark fylkesting velger å delta i den videre prosessen under forutsetning av at forskriften endres slik at fellesnemnda har  like mange fra hver (alternativt at begge fylkesting utgjør fellesnemnda)
  3. Kommunaldepartementet endrer forskriften i samsvar med dette. Dersom forskriften endres slik at begge fylkesting utgjør fellesnemnd, tar departementet alle merkostnader ved dette.

Stadig flere får nå høre om den vellykkede sammenslåingen av Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylkeskommune. En viktig forutsetning var at de ikke ville følge Inndelingslovens bokstav om en fellesnemnd sammensatt forholdsmessig etter folketallet. Nei, de gjorde det smarte trekket at de ville inkludere alle folkevalgte i begge fylker for å bygge relasjoner og en felles kultur. De bestemte derfor at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting med sine tilsammen 78 (!) medlemmer.

Vi står nå ved en skillevei. Politikere og andre som har tro på denne delen av Norge kan nå starte arbeidet med å bygge den nye regionen. Det er også to andre veier noen vil slite seg gjennom:

Politiker og andre kan bruke energi på å fordele skyld for både rotete prosess på stortinget, mangelfull prosess i fylkeskommunene og partiers behov for egen markering og velgersanking.

Man kan også velge å bruke tid til mismot  om Troms og Finnmarks opplevde trasige fortid enten det gjaldt kongens skattefangst til København, handelsmenn i Bergen, tyskernes herjinger under krigen, undertrykking av samer og kvener og norsk fiskeripolitikk sin utarming av vårt rike nord i moderne tid.

Vi får ikke gjort noe med historien, den kan ikke spoles tilbake og redigeres.

Modigere politikere

Derimot kan vi nå i Norges viktigste region starte nybrottsarbeidet som regionreformen gir mulighet for. Med flytting av makt – og ikke minst krav om enda mer myndighet – kan våre egne folkevalgte endelig få de verktøy de alltid har savnet for å utvikle vår del av landet.

Men da trenger vi politiske ledere i Troms, Finnmark og regjering som både kan opptre raust, skape gjensidig tillit og snu mismot og pessimisme til det vi vet også bor i befolkningen her oppe.

Hvis Troms og Finnmark har politikere av slikt format, bør de kjenne sin besøkelsestid.

KrF-Hareides leting kan ende med en sentrum/Høyre-regjering

Jeg vil berømme  partileder Knut Arild Hareides noe dristige lederskap i vår ellers så kjedelige politiske andedam.  Hareide har klart å sette KrF og partiets politikk i begivenhetenes sentrum for minst de neste fire uker. I tillegg er Hareides søken en reise i og rundt det viktige politiske sentrum, noe som påvirker alle parti. Enhver flertallskonstellasjon må basere seg på støtte fra sentrumsparti. Uansett utfall på KrFs landsmøte får det konsekvenser både ut stortingsperioden og inn i den neste.

Skjermbilde 2018-10-11 kl. 18.42.46

Det hele startet med boka «Det som betyr noe». Hareide skrev en begrunnet og sammenhengende argumentasjon for å søke regjeringsmakt der hans verdier og KrF får mest igjen. I boka var det lite som tydet på at han var fornøyd med de gjennomslag KrF hadde fått gjennom samarbeidet med regjeringene etter 2013. Venstres Trine Skei Grande luktet straks lunta og var tidlig ute med en kommentar hvor hun var forundret over hans manglende glede tatt i betraktning de politiske seire sentrum inkludert KrF hadde fått siden 2013.

Jonas Gahr Støre hilste selvsagt Hareides nye tanker velkommen, Audun Lysbakken var glad for den positive omtalen SV fikk i Hareides bok og MDGs Une Bastholm mente at de og KrF hadde mange sammenfallende synspunkter i både klima og bistandspolitikk.
Klassekampen kan til og med melde at Rødts Bjørnar Moxness nå omfavner KrF.

28.september 2018: Hareide utfordrer KrF og de andre partiene

Etter Hareides fredagsbønn til sitt landsstyre 28.september var det riktignok en opposisjonspolitiker som både verbalt og gjennom kroppspråk syntes enda mindre glade enn regjeringsdamene Erna, Siv og Trine.  SP-leder Trygve Slagsvold Vedum uttalte seg positivt om alle saker KrF nå ga sin støtte til SP til, og vektla det siste i hver eneste setning ved å repetere SPs mantra om sentralisering. Men det var liten begeistring å spore slik man kunne forvente for en nyerklært mulig regjeringspartner.

Hvorfor ikke mer glede fra Vedum og SP? Knut Arild Hareide listet opp for journalister det samme som han sa til sitt landsstyre: Det er ingen KrF står nærmere enn SP i høyredreide verdispørsmål som f.eks surrogati, restriktiv abortpraksis, eggdonasjon og kristendommens plass i skole og barnehage. Og det er som kjent få som står KrF fjernere her enn Ap, SV og Venstre.

SP og Slagsvold Vedum burde følt seg smigret av KrF, og det gjør de nok. Likevel; Hareides nyorientering torpederer alle SPs planer om å vokse framover, spesielt dersom det skulle bli en ny regjering av AP, Sp og Krf.

KrFs politiske standpunkt er SPs akilleshæl! Det handler nå om regionreformen der KrF står fjellstøtt på at reformen skal gjennomføres. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende. Mer om SPs skremmende dilemma i denne bloggen.

I regjeringen var det naturligvis bekymring for signalene fra Hareide. Venstres Abid Raja lovte rundhåndet KrF tre statsråder hvis de går inn i dagens blå-grønne regjering. Erna Solberg mener at KrF ikke kan forvente støtte fra Høyre dersom KrF trenger et flertall i Stortinget for sine kjernesaker. Siv Jensen var forundret over Frps sterke støtte til kristne verdier og at ikke KrF satte mer pris på det.

Og som for å ytterligere bekrefte hvorfor Hareide har Frp i vrangstrupen, gikk Frps Keshvari ut på sin Facebookside der han sammenlignet Hareide med Judas. Han beklaget dette dagen etter. Der var det nok «mor sjøl i Frp», Siv Jensen som ga han klar beskjed om å oppføre seg dannet. Hun er nok klok av skade for alt det «verstingene» i Frp har prestert i i sin uenighet med Krf.

Andre eksempler fra «verstinger» i Frp: Når Listhaug mente at Hareide «sleiker imaner oppetter ryggen» og Per Sandberg mente Krf (0g Venstre) var ansvarlig for IS-terror, skapte det ingen gode relasjoner mellom Hareide og slike politikere. Og det er et viktig poeng i politikk som i annet organisasjonsarbeid; sørg for gode relasjoner på det personlige plan, så finner man alltid løsninger i fellesskap. Uten gode relasjoner med gjensidig respekt og forståelse skapes avstand og lite grunnlag for samarbeid.

Krfs største utfordring er deres eget grunnfjell

Alle politiske parti har sine grunnfjell av velgere. Det er kjernevelgerne – de som engang identifiserte seg med partiets verdier den gang og som siden har holdt ut i tykt og tynt. KrF ble stiftet i 1933 da de kristne velgerne i hovedsak på sør og vestlandet brøt ut av et Venstre de mente var for liberalt og for lite opptatt av de kristne grunnverdiene. KrFs velgere ble derfor hentet fra de lavkirkelige miljø. Samtidig hadde KrF og Venstre fortsatt mye felles tankegods som viktigheten av et privat næringsliv basert på småbedrifter, for betydningen av utdanning og etterhvert også miljøspørsmål og u-hjelpsarbeid fra 1960-tallet. Det ble sagt om folkehøyskolene at de var Venstre og KrFs ektefødte barn fordi den ga alle ungdommer uansett sosial bakgrunn en sjanse til å lykkes i livet.

Det er fra denne kulturen og denne historien KrF henter sitt grunnfjell fra. Når meningsmålinger har hatt KrF nede på 3-tallet og underlagsmaterialet viser en partilojalitet på 50 %, begynner grunnfjellet å bli farlig lite.

I en slik utfordrende situasjon vil Hareide nå løfte kjernevelgerne ned fra gjerdet og invitere flere med for å bygge opp grunnfjellet. Hans grep er dristig, men nødvendig. KrF vil opplagt gå opp på meningsmålingene fram til og med landsmøtet, og sannsynligvis også fortsette avhengig av hvor klart landsmøtets vedtak er .

Politiske meningsmålinger i vår tid

Jeg må ta en sving innom noe som påvirker alle velgere inkludert grunnfjellet; de hyppige meningsmålinger

Det er en vesensforskjell på dagens meningsmålinger sammenlignet med de Norge hadde 50 år tilbake i tid. Den gang eksisterte en TV-kanal, en radiokanal, et bredt utvalg aviser – og et firma som månedlig hadde sin meningsmåling – eller Gallup som det het da. «Alle» i kantina hadde sett eller hørt det samme, og samtalene ble deretter. Svingningene for partiene var derfor ubetydelige, og endringer på 0,5 % fra en måned til neste var så oppsiktsvekkende at dette ble heftig kommentert av journalister..
I dag er det sjeldent at folk som møtes har sett de samme programmene eller hørt samme radiokanal. Når våre i dag 11 meningsmålingsinstitutt ringer velgere, må det nødvendigvis bli mye sprik, store utslag fra måned til måned og umulig å forklare dette. For institutt med et fast velgerpanel på minst 1000 respondenter kan man derimot noe sikrere tolke endringer.

Men noe er synbart: Når en partileder blir mye eksponert og fortrinnsvis positivt, gir det seg utslag. Vi husker saken om Sylvi Listhaug i vår der spesielt Hareide og Moxness fra Rødt fikk mye oppmerksomhet. Dette kunne leses på de påfølgende partimålinger.
Men hjelper dette for å beholde eller øke grunnfjellet av velgere?

Hareides genistrek: Beveg ytterfløyene inn mot sentrum

Med boka hans som bakteppe og hans initiativ innad i KrF, tar Hareide en stor politisk sjanse som han, KrF og sentrum uansett vil vinne i alle fall på kort sikt. Samtlige parti reagerte med å bruke KrF som referanse og så forklare at også de har mye til felles med KrF.
For første gang siden den forrige sentrumsregjeringen ledet av KrFs Kjell Magne Bondevik, er sentrumspartiene i fokus. Og Hareide har klart å få fram at det finnes noen ytterfløyer som det er vanskeligere å samarbeide med nettopp fordi de i noen verdispørsmål er ytterliggående. At KrF også oppfattes om ytterliggående i noen spørsmål, synes ikke viktig for noen partier når de nå må tekkes Hareide.

Hareides mener at KrF før siste stortingsvalg har lovt velgerne både politikk og hvem de ikke skal samarbeide med – i regjering; Frp. Der Venstres landsmøte ikke lukket døren igjen for å samarbeide med FrP, gjorde KrF det.

Nå vil det alltid være en diskusjon om hva som er politikkens misjon. Noen vil hevde at det viktigste er å få gjennomført politikk – uansett hvem du samarbeider med. Andre vil hevde at du heller må droppe å få gjennomført politiske vedtak dersom dette blir vedtatt i samarbeid med parti som av en eller annen grunn skitner deg til. En vals med feieren legger igjen noen flekker.

Tidligere leder i Arne Fjørtoft sa det slik: «Det er det same om katta er kvit eller grå, berre ho fangar mus».

Ser vi rundt om i kommunestyrer og fylkesting finner de mest uventede konstellasjoner der også FrP og Ap eller SP og H kunne gå sammen for å bekle posisjoner.

Slikt er vanskeligere på nasjonalt nivå. Vi ser det spesielt i Sverige, Tyskland og andre europeiske land der ytterliggående populistpartier blir holdt utenfor. Disse er basert på en retorikk rettet mot i første rekke innvandrere, flyktninger og asylsøkere og som spiller på fremmedfrykt. I tillegg synes de å være svært lite opptatt av de to viktigste saken framover: Klima/miljø og kampen mot sorteringssamfunnet. 

«Verstingene» i Norge på denne populistaksen er SP og Frp i både human flyktningepolitikk og i miljøspørsmålet. FrP har blitt plaget av SPs Vedum etter hvert eneste budsjett Venstre og KrF har fått satt sine tydelige fingeravtrykk på, ikke minst  avgifter på fossilt brensel som er helt nødvendig skal vi nå 1,5-gradersmålet.

Er Frp i regjering ytterliggående?

Hva med Frp, har vi ikke det samme  i Norge?  Det er et meget interessant spørsmål. Frp havnet i regjering sammen med Høyre høsten 2013. Det har hatt samme virkning for de ytterliggående politiske standpunkt som det hadde for SV fra 2005-2013. Partiene justerer ned retorikk og innser at politikk er langt mer komplisert i regjering enn utenfor. Riktignok har Frp hatt statsråder og fremtredende politikere helt fram til sist vinter som har brukt en retorikk som har vært «typisk Frp». Likevel er disse mer ytterliggående talspersoner blitt svært marginalisert noe som gjør Frp til et mer moderat høyre-parti.

Hvem forbinder f.eks Ketil Solvik-Olsen, Solfrid Horne, Jon Georg Dale, Siv Jensen, Tor Mikkel Wara og Harald Tom Nesvik med Sverigedemokratene, Wilders parti i Nederland eller venstre- eller høyrepopulister i Italia?

Norge har som et av få land i Europa ikke fått noe ekstrem-populistisk parti i nasjonalforsamlingen. Hva som vil skje framover, er vanskelig å spå om. Det er frustrasjon i Frps grunnfjell og deler av stortingsgruppa etter at Venstre gikk inn i regjering og de mest ekstreme forsvant ut. Frykten er stor for at KrF kommer inn og gjør Frps enda mer ansvarlig.

Og det er nettopp dette som KrFs grunnfjell ikke får til å henge helt sammen. Et flertall av velgerne til KrF ser ingen grunn til å skifte ut Erna Solberg som statsminister. De vet at KrF før valget i 2017 i likhet med Venstre ville ha en sentrum-Høyre-regjering. Hvorfor skal KrF nå søke samarbeid med Ap, SP med støtte fra SV? Hareide sjøl er full av lovord og respekt for Erna Solberg. Men som han sier: KrF må respektere at Høyre har valgt FrP.
(Og her ligger åpningen landsmøtet kan ende på, noe jeg kommer til senere).

Dette er KrFs og Hareide største dilemma: Hvordan holde på det grunnfjellet som er etablert over mange år og samtidig få nye velgere? Både nye velgere og nye medlemmer kan være flyktige, de også. De er med på begeistringens rus nå, for deretter betrakte både KrF og politikk fra gjerdet sammen med de over 95 % velgere som ikke er medlem i noe politisk parti?

KrFs største utfordring nå er å unngå Venstres tilsvarende landsmøte på Røros i 1972. Der var det EU (dengang EF)-saken som splittet partiet i to uforsonlige leire.

Hittil har det gått imponerende åpent for seg i KrF med to fra partiledelsen som reiser rundt og legger fram hvert sitt syn. Men hva skjer når utvelgelse av delegater fra lokallag til fylkeslag og fra fylkeslag til landsmøtet også blir en diskusjon om bundet mandat? Da må det nødvendigvis bli frustrasjoner fra de som ikke når opp med sitt ønske. Vi ser det allerede i KrFu som er dypt splittet i synet på dette, og både om og evt. hvem KrF bør søke samarbeid med.

Dette må Hareide har tenkt gjennom da han skrev boka og la planen for hvordan han skulle vinne et flertall på landsmøtet. Er han en så smart strateg at han vil komme ut som en vinner uansett? Og er det i det hele tatt mulig å vinne nye velgermarkeder for KrF samtidig som man beholder grunnfjellet?

Hareide og KrFs landsmøte kan havarere

Det definitivt verste scenario for Hareide og ledelsen i KrF er at landsmøtet deles i to i en splittende votering over om KrF  skal gå inn i Solberg-regjeringen – eller felle den for å gå inn i en AP-SP-KrF-regjering basert på støtte fra SV.

Selv om nok både ledelsen og mange delegater som kommer i mindretall vil slukke brannen ved å si at de stiller seg bak flertallet, vil det oppfattes langt annerledes nede i partiorganisasjonen og blant en betydelig del av velgermassen. KrF risikerer utmeldinger, problemer med å stille liste og at lokallag blir uvirksomme.

Hvordan kan et slikt mulig havari hindres? Jeg ser to hovedmuligheter:

1. Flertallet for det ene alternativet blir så stort (3/4?) at det gis legitimitet også nedover i organsiasjonen
2. Et forslag om å fortsatt beholde posisjonen som uavhengig sentrumsparti med gjentatt primærønske sentrum-Høyreregjering fremmes og får flertall

Landsmøtets redaksjonsnemnd som formulerer forslag kan deretter levere inn en uttalelse som vedtas. I denne gir landsmøtet partiledelsen og stortingsgruppa fullmakt til oppta forhandlinger med sikte på en sentrum-Høyre-regjering «så snart det blir aktuelt».

I dag synes det vanskelig å se at flertallet blir så betydelig slik som beskrevet i pkt 1.
Hareide og landsmøtet vil selvsagt unngå en votering med 20-30  stemmers overvekt den ene eller annen vei. Det skaper ikke optimisme og energi og følelsen av «et-samlet-parti».

Alternativ 2 er derimot noe som åpner for KrFs primærønske. Men det vil få betydelige politiske konsekvenser for FrP, og en virkning som vil få SP til å puste med magen igjen.

KrF går inn i en sentrum-Høyre-regjering!

KrFs posisjon som et sterkt, troverdig og uavhengig sentrumsparti har de demonstrert både ved avgangene til tidligere statsråd Listhaug og til tidligere stortingspresident Thommesen. I begge tilfellene fikk dette en synlig opptur på meningsmålingene.  Sakene fikk nemlig markert KrF generelt og Hareide spesielt  i det politiske landskapet.

Om ikke lenge skal Stortinget konkludere i saken om norsk beredskapspolitikk og spesielt objektsikring hvor regjeringen får sterk kritikk fra riksrevisjonen og fra et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Her kan KrF igjen inneha rollen som sjølstendig og stemme for et forslag om mistillit til regjeringen. Det vil nok statsministeren besvare med et kabinettspørsmål, som da naturlig medfører regjeringens avgang.

Kongen må da sjekke ut om det er mulig med et annet flertall for en regjering. Erna Solberg kan da ta runden med Frp, V og KrF og får til svar fra KrF at det er mulig, men uten Frp i regjering. Frp vil som vanlig da si at de ikke støtter en regjering de ikke er en del av. Likevel vil de ikke motsette seg at Erna Solberg fortsetter som statsminister fordi iflg Frp «er alternativet med en Støre-ledet regjering enda verre for landet».

En slik situasjon vil for de mest ytterliggående i fløypartiene Frp, Rødt og SP være gode nyheter, selv om det selvsagt ikke føles godt for alle Frpere som har fått deltatt i Solbergregjeringen hittil.

Nå kan de imidlertid fritt fortsette å fronte egne vinnersaker fra opposisjonens vidunderlige verden, og de kan begge samtidig se mye lysere på lokal- og regionvalget neste høst for å bygge seg opp til stortingsvalget 2021.

KrFs mulige seier etter landsmøtet

For KrF vil en slik løsning  være en betydelig seier.  Partiet vil ha høy troverdighet og respekt når de da går inn i den regjeringen de lovte velgerne ved stortingsvalget for et år siden. Og et helt Venstre (inkludert også de mest KrF-skeptiske) vil være glad for at den symbolske koblingen til Frp er borte.

Jeg har en mistanke om at dette er noe Hareide har med i sine planer dersom landsmøtet står fare for å ende med dyp og varig splittelse.
I så fall vil han bli genierklært etterpå. Han har maktet å dra alle parti enda nærmere  det politiske sentrum enn hva som syntes mulig før han startet prosessen i høst.

I tillegg har han og Støre denne høsten forsterket sin enighet om felles politiske mål og verdier. For Støre kan dette bety farvel til hans mulighet til å bli statsminister dersom han ikke får fortsette som partileder etter stortingsvalget i 2021. Likevel kan han vise statsmannskunst nå og påvirke sentrum-Høyreregjeringen der Ap kan få gevinster. Det vil ikke svekke Støre fram mot 2021.

En sentrum-Høyreregjering kan derfor lettere skaffe seg nødvendig støtte fra Ap i de store og tunge saker som kommer de neste åra.
Norge er da tilbake til den gangen Bondevik styrte landet, men denne gangen uten en statsminister fra Krf.

Enn så lenge.

Hvorfor misliker SP tanken på regjeringsdeltakelse med KrF nå?

For de fleste parti er den ultimate drømmen å komme i posisjon for å gjennomføre politikk. I landets nasjonalforsamling er et liv i opposisjon ikke ønskelig, unntatt i et helt spesielt tilfelle: For å bygge opp partiet fram mot kommende valg.

Hareides fredagsbønn om nyorientering til sine tillitsvalgte 28.september var helt klart et ønske om å få en hånd på regjeringsroret. Etter Hareides tale ble alle politiske journalister svært travelt opptatt med å høre hva de øvrige partilederne mente.

Det var én de 4 mannlige opposisjonspolitiker som både verbalt og gjennom kroppspråk syntes enda mer misfornøyd enn regjeringsdamene Erna, Siv og Trine.  SP-leder Trygve Slagsvold Vedum uttalte seg positivt om alle saker han nå oppfattet KrF ga sin støtte til SP til, og vektla det siste i hver eneste setning ved å repetere SPs mantra om sentralisering.
Men det var iøyenfallende liten begeistring å spore slik man kunne forvente for en nyerklært mulig regjeringspartner.

Hvorfor ikke mer glede fra Vedum og SP?

Knut Arild Hareide listet opp for journalister det samme som han forkynnet sitt landsstyre: Det er ingen KrF står nærmere enn SP i høyreorienterte verdispørsmål som f.eks surrogati, restriktiv abortpraksis, søndagstengte butikker, eggdonasjon og kristendommens plass i skole og barnehage. (Og det er som kjent få partier som står KrF fjernere i de samme spørsmål enn Ap, SV, Frp og Venstre).

SP og Slagsvold Vedum burde følt seg smigret av KrF, og gjør nok det innerst inne. Likevel; Hareides nyorientering er politisk livsfarlig for SP! Den kan torpedere alle SPs planer om å vokse framover. Ikke minst dersom det skulle bli en ny regjering av AP, Sp og Krf.

KrFs forutsigbarhet er SPs akilleshæl

SP vet at KrF er et parti som er omtrent kjemisk fritt for lettvint populisme. KrF har alltid vært kjedelig ryddig og forutsigbart. Når KrF lander en grundig debatt i et politisk spørsmål og konkluderer, så står de fast ved det. Regionreformen er en sak der KrF og V har stått skulder ved skulder siden 90-tallet. Også lenge før stortingsbehandlingen i fjor skrev KrF-medlemmer leserinnlegg som sterkt understreket flytting av desentralisert statlig makt til folkevalgte organ, slik som dette fra 1.kandidaten fra Troms KrF 13.mars 2017:

«I denne reformen får regionene både større myndighet, flere oppgaver og flere arbeidsplasser. Slik sett er denne reformen en betydelig demokrati, distrikts- og desentraliseringsreform.»

Derfor har KrF stått urokkelig bak regionreformen og kommer selvsagt til å gjøre det framover. Etter uroen tidligere i sommer om stortingsvedtak skal respekteres som spesielt AP-leder Støre og SP-leder Vedum har skapt tvil om, skrev samtlige av KrFs fylkestingsgruppledere et brev til KrFs stortingsgruppe i starten av september og ba om at regionreformen ble gjennomført som vedtatt.

Regionreformen er altså en sak som det er svært vanskelig, ja umulig for SP å snu i nå. Her har SP satset hele sin politiske kapital på å bli det mest ytterliggående partiet og som kan høste av enhver misnøye i de 13 fylker som er sammenslått fra 1.januar 2020.

Skjermbilde 2018-06-06 kl. 12.04.11

Når KrF og Venstre slik som i Bondeviks regjeringstid mener det fortsatt er sunt for demokratiet å spre statens makt, er SP faktisk enig i dette.  SP har stått bak alle initiativ for å få på plass en regionreform. Men i motsetning til sine to politiske søsken i sentrum, har SP valgt å ikke la Stortinget avgjøre dette. Sp har gitt de tidligere 19 fylkesting all makt til å bestemme – alene – selv med knappest mulig flertall i det ene fylkestinget.

Dette kan nok høres demokratisk ut, men som V og KrF har argumentert med: Det er Stortingets simple plikt og ansvar å gjennomføre nasjonale reformer. Og Stortinget vedtok i 2001 en Inndelingslov som ga de hjemmel for å gjøre slike vedtak.

I dette spørsmålet har SP havnet i den merkelige situasjonen at de er blitt den sentrale statsmakt sin viktigste støttespiller. Som kjent er det ikke noe hørbart rop fra statlige direktører i Oslo om å gi fra seg makt og sin myndighet. Denne sterke statlige styringen fra byråkrater har ført til en betydelig sentralisering av statlige arbeidsplasser de siste 35 år. Sentraliseringen har fått lov å holde på gjennom såkalt omorganisering og effektivisering først fra distriktene til de store byer, deretter fra regionale byer videre til Oslo. Man skulle tro at de tre sentrumspartiene fortsatt sto samlet om en politikk som flytter makt, arbeidsplasser og ressurser ut til resten av landet?

Men for Vedum og SP handler det nå om et rent politisk spill hvor gevinsten er en mulig høyere velgeroppslutning – basert på misnøye de sjøl har skapt. SP aksepterer ikke at stortinget gjorde et lovlig vedtak om en landsdekkende regionreform 8.juni 2017.
Nesten et år etter at vedtaket, kom følgende påstander om at vedtaket var ulovlig:

  • Finnmark fylkeskommune hadde ikke sett noen utredning som konkluderte med Troms og Finnmark som egen region.
  • Fylkeskommunene i nord fikk heller ikke anledning til å bli hørt før vedtaket ble gjort.

Dette har også SP nå hevdet.

Det viser seg imidlertid nå at Finnmark fylkeskommune både hadde sett utredningens forslag og ved tre anledninger før stortingsbehandlingen bedt om å få saken avgjort i juni 2017.

Dersom SP skal inn i regjeringen, kan ikke en slik regjering gå videre uten å måtte forholde seg til stortingsvedtaket om regionreform. Jonas Gahr Støre har sagt at Ap vil forholde seg til det.

Skjermbilde 2018-10-01 kl. 15.55.09

Skjermfoto 25.9 fra NRKs nettsider

 

Hva sier SP da? De kan la være å gå med i regjering og kun være støtteparti, selv om det vil være noe helt nytt fra SP som maktpolitisk parti. Da risikerer de imidlertid ikke et så stort velgertap som om de er del av regjeringen.

Selvsagt kan SP si at de må innse at de er stemt ned av et flertall i stortinget og må forholde seg til det. Men i så tilfelle vil en rekke velgere spesielt i Finnmark oppleve dette som et gedigent løftebrudd. Sp kan da bare glemme den store oppturen de skulle få ved kommune- og fylkestingsvalget høsten 2019 og sannsynligvis også ved stortingsvalget i 2021 slik de har kalkulert med. SP-leder Vedum har i 2018 stiftet en rekke nye lokallag i Finnmark basert på misnøyen, og kan ikke svikte de nå.

Kan KrF gi SP noe for å «sukre pillen»?

Kan SP håpe at KrF kommer de litt i møte på regionreformen dersom disse skulle ende i regjeringen etter KrFs ekstraordinære landsmøte 2.november ?

KrF kan gjenta hva de har vært med på å vedta  i stortinget i 2017; alle kommune- og fylkesgrenser er mulig å justere. I så fall kan det åpne for at noen yttergrenser for Viken-regionen kan justeres. Å justere grenser for Troms/Finnmark er derimot lite aktuelt, hvis den da ikke flyttes til grensa mot Trøndelag og innebærer et samlet Nord-Norge. En slik løsning vil nok sannsynligvis ha stor støtte i Finnmark.

Den eneste muligheten for å unngå region Troms og Finnmark er å fravike det såkalte generalistprinsippet som gjelder i dag. Da må stortinget gi henholdsvis Troms og Finnmark et færre antall oppgaver enn de øvrige regioner. Det vil imidlertid sette et unødvendig «stakkars-stempel» på de to fylkeskommunene.

Det er enklere å forstå hva avvik fra generalistprinsippet  innebærer gjennom dette eksempelet med to nabokommuner: Den ene får fortsette sitt ansvar for eldreomsorg, barnevern og skole. Den andre har så svak kompetanse innen barnevern og skole at staten overtar dette ansvaret. Det siste ville være en sterk stigmatisering av både innbyggere, politikere og fagfolk og noe som ville sitte svært langt inne å gjennomføre.

Hvis en Ap-ledet regjering med KrF og Sp på laget skal overgå dagens regjering i regionreformen, må de følge opp sin egen kritikk da den foreløpige oppgaveoversikten ble lagt fram 24.september. Da sa representanter for begge parti både i nord og i Oslo at det var lite oppgaver – ja, mer som knapper og glansbilder å regne. I så fall må en ny regjering sjøl levere mer enn hva Hagen-utvalget foreslo og som Solberg-regjeringen nå jobber videre med.

Men dette vil bli enda mer problematisk for SP: Flere og større oppgaver gjør det  uaktuelt å la Troms og Finnmark fortsette som to mindre fylkeskommuner. De vil da i så fall ha enda mindre økonomisk styrke og et befolkningsgrunnlag som blir for lite til å rekruttere og beholde den mye større og bredere kompetansen som da trengs.

Det blir altså galt for SP uansett hva som velges.

Ved å gi de nye regionene flere og større oppgaver, blir nok ca 240 000 innbyggere en nedre grense slik leder av ekspertutvalget, professor Terje Hagen mener. I så fall må Troms og Finnmark bli en samlet region. Og det har SP sagt de er mot.

Dersom SP ikke vil gi regionene flere oppgaver, blir SPs kritikk mot de foreløpige oppgavene som for små og betydningsløse lite troverdig. KrF vil derimot komme styrket ut ved å få gjennomført sin sentrumspolitikk.

En annen og like viktig sak må kort nevnes her: Klima og miljøpolitikk. Også her har Vedum og SP valgt en populistisk linje, noe som selvsagt plager Frp. Frp kan ikke lenger hanke inn velgere ved bensinpumpene. Den rollen har SP med Vedum i spissen overtatt. Vedum er i sitt ess når han fra Stortingets talerstol  kan si: Denne regjeringa med Frp  er blitt norgesmestere i å øke prisene på drivstoff! KrF og Venstre har presset dere til det.

Selv Frp har forstått at om Parisavtalen skal kunne oppfylles, kommer vi ikke unna tiltak som smerter som bl.a. økte avgifter på fossilt brensel.

Skulle SP gå inn i valgkamp hvor de kontinuerlig vil bli minnet om løftebrudd når det gjelder regionreform og drivstoffpriser, får det et resultat: tapte velgere.

Derfor var Vedum den minst fornøyde partilederen da Hareide startet KrFs prosess med å se på andre regjeringsalternativer.

Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

9 måneder etter at stortinget med 96 mot 73 stemmer gjorde sitt vedtak 8.juni 2017 om regionreformen, dukker det opp påstander om at stortingsvedtaket var ulovlig.

Påstandene kom ikke uventet først i SoMe (sosiale medier). Spesielt i en facebookgruppe i Finnmark ble det hevdet at fylkestinget i Finnmark var totalt uforberedt da det ble fremmet et «benkeforslag» rett før voteringen om regionreformen.

En jurist (opprinnelig fra Finnmark) skrev flere innlegg hvor han bl.a. påsto at Stortinget også hadde sett bort fra internasjonale forpliktelser. Her viste han til Europarådets charter om lokalt folkestyre som Norge har sanksjonert. Videre hevdet han at Finnmark fylkeskommune ikke hadde blitt hørt om regjeringens forslag til regioninndeling og at vedtaket ble gjort etter et benkeforslag.

Dette skrev jeg en blogg om i juni. Der problematiserte jeg rundt denne planen om utsettelse av regioninndeling til våren 2018 og det angivelige «benkeforslaget». Jeg føler meg derfor noe «skyldig» i å ha skapt grunnlag for flere spekulasjoner.

I slutten av juni ble jusprofessor Eivind Smith intervjuet av NRK Finnmark om påstandene fra forretningsadvokaten. Smith var uenig i at Stortinget har brutt sine internasjonale forpliktelser, men mente at Stortinget ikke hadde fulgt regjeringens løp om å drøfte nærmere de ulike alternativene om sammenslåing i Nord-Norge. Smith viste til at regjeringen vinteren 2017 hadde vurdert å utsette dette til våren 2018.  Stortingets vedtak 8.juni 2017 var derfor et brudd på denne forutsetningen og i strid med de saksbehandlingsregler som Stortinget sjøl har vedtatt.

I en kronikk i NRK Ytring 3.juli skriver Smith bl.a.:

  • Loven krever at saken er ferdig utredet før forslag fremmes, og «fylkestinget sjølv» skal få uttale seg før vedtak blir truffet.
  • Ingen av disse kravene er oppfylt i denne saken.»

Smith presiserte senere i et innlegg i Aftenposten 29.juli bl.a dette:

«Det videre arbeidet med «korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast» skulle derfor skje «i dialog med fylkeskommunane».

Resultatet skulle legges frem i en egen proposisjon senest våren 2018, noe som ville ha vært tidsnok til å forberede en eventuell sammenslutning med virkning fra 2020.

Men våren 2017 hadde fylkestingene i nord ennå ikke fått uttale seg om noen bestemt løsning. At dette har bidratt til dagens vanskelige situasjon, er neppe tvilsomt..(…)

Vedtak om fylkessammenslutning treffes som forvaltningsmyndighet i kraft av inndelingslova. Den som treffer vedtak i kraft av lov, må følge loven. Dette har åpenbart ikke skjedd her…(…).

Det meste tilsier altså at det overhodet ikke er truffet noe lovlig sammenslutningsvedtak for Troms og Finnmark.»

Etter dette har bl.a. både fylkesordfører og fylkesvaraordfører i Finnmark hevdet at saken » ikke har vært utredet eller sendt på høring» og at «stortinget har vedtatt sammenslåing av Troms og Finnmark gjennom et benkeforslag».

I august i år sendte stortingsrepresentant Sandra Borch et brev til kommunalministeren hvor hun bl.a. hevdet:

«Forslaget om fylkessammenslåinger som regjeringen våren 2017 la frem for Stortinget, omfattet ikke Troms og Finnmark. For Nord-Norge, ble Stortinget i stedet gjort oppmerksom på at det kunne tenkes tre løsninger (ett fylke, Troms og Finnmark, eller Troms og Nordland).

Fylkestingene i nord hadde ikke fått uttale seg om noen bestemt løsning våren 2017. Sammenslåingen av Troms og Finnmark var tydelig et kompromiss blant regjeringspartiene og KrF, og ble lagt frem som et løst forslag i salen under debatten. Da er det viktig å ha med seg, som presisert ovenfor, at Stortinget i denne saken er forvaltningsmyndighet. Stortinget treffer vedtak i kraft av lov, og må følge loven. Det har åpenbart ikke skjedd i sammenslåingen mellom Troms og Finnmark.

Både jusprofessor Eivind Smith og advokat Geir Johan Nilsen har nettopp utfordret Stortingsflertallet og regjeringen på lovligheten av vedtaket. På det grunnlag, vil jeg be Kommunal – og moderniseringsministeren svare på om Stortingsflertallet som forvaltningsansvarlig har fulgt Inndelingslova når de vedtok å sammenslå Troms og Finnmark»

Monica Mæland avviste i sitt svar til Borch at vedtaket var ulovlig. Det er likevel framsatt svært alvorlige påstander om vedtakets gyldighet og legitimitet. Dette igjen har skapt både følelser og  debatt og er blitt den store politiske saken i 2018.                            Stortinget har selvsagt rett til å gjøre politiske vedtak, slik bl.a. SVs Karin Andersen sa det etter debatten. Dette er politikk, ikke juss.

Likevel må et vedtak være kommet til på lovlig måte for å skape nødvendig legitimitet.

Har de som hevder at vedtaket er ulovlig all nødvendig informasjon for å trekke sin konklusjon?

Jeg har fulgt denne saken nært både i mitt tidligere politiske liv som fylkespolitiker og nå som samfunnsengasjert observatør, og er derfor opptatt av at det er faktisk kunnskap som skal avgjøre slike viktige saker.

Derfor har jeg undersøkt om det er grunnlag for påstanden. Ved nøye gjennomgang av  stortingsdokumenter, innsyn gjennom postlister i departement og fylkeskommuner og kontakt med kilder som har bidratt med å opplyse saken mener jeg å kunne presentere saksgangen som besvarer dette spørsmålet:

Er påstandene om ulovlighet faktisk riktige?

For å finne det korrekte svaret, må vi se nærmere på tidslinjen fra desember 2016 fram til stortingsvedtaket 8.juni 2017.

Desember 2016:
Alle fylkeskommuner har utredet konsekvensene av en evt sammenslåing med et eller flere nabofylker og har fattet vedtak om hva de ønsker.

Fylkestinget i Finnmark tok stilling til alternativene: 1) Finnmark som egen region, 2) Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms som en region, og 3) Finnmark og Troms som en region, jf. fylkeskommunens sak 38/16.
Finnmark fylkesting vedtar følgende med 25 mot 10 stemmer:

«På bakgrunn av saksframlegg frå fylkesrådmannen og grunnlagsmateriale gjorde fylkestinget i Finnmark 7. desember 2016 dette vedtaket:

1. Fylkestinget vedtar at Finnmark skal bestå som egen region

2. Finnmark som egen region begrunnes med:

– Opprettholdelse av desentrale strukturer
– Vektlegging av nærhetsprinsippet når det gjelder folk og offentlige etater og institusjoner
– Reell demokratiutvikling
– Suverenitetshevdelse, med vekt på vår grense til Russland
– Eierforholdet til land og vann i Finnmark
– Den sterke identitetsfølelsen finnmarkingene har til eget fylke

3. Fylkestinget understreker på det sterkeste at regionalt folkevalgt nivå må tilføres nye oppgaver og myndighet

– Det må følge med ressurser ved overføring av oppgaver og myndighet

–  Det må utredes muligheter for å lokalisere statlige direktorater og arbeidsplasser til regionalt folkevalgt nivå når det er viktig for regional utvikling         

– Statens regionale inndeling må etableres i samsvar med inndelingen til folkevalgte regioner

4. Generalistprinsippet må beholdes

5. Fylkestinget mener at Finnmark har gode forutsetninger for vekst basert på naturressurser og sterke kompetansemiljøer

6. Finnmark må framover få en formell utviklerrolle i utøvelsen av nordområdepolitikken
7. Fylkestinget mener at sammenslåing av fylker må skje på bakgrunn av frivillighet.»

 

Vedtaket er i følge saksutredningen ord-for-ord fylkesrådmannens innstilling og ikke et resultat av en politisk prosess i det folkevalgte fylkestinget.

Regjeringsapparatet hadde lagt opp et løp av ulike saker som skulle til endelig behandling i Stortinget våren 2017.

Saken om regionreformen var en av disse.På bakgrunn av fylkeskommunenes egne utredninger og konklusjoner gikk kommunaldeparementet igang med sin samla saksutredning. Regjeringens sluttbehandling skal ende med en innstilling til Stortinget.

En mindretallsregjering er avhengig av et flertall i stortinget for å få gjennomført delvis eller helst alt den ønsker. 17.februar 2017 møtes derfor H/Frp-regjeringen sine samarbeidspartier V og KrF for å vurdere de mest hensiktsmessige løsninger av en rekke ikke-optimale når det gjelder de foretrukne «omlag 10» regioner.

Et viktig politisk poeng her er at H/Frp ikke følte seg komfortable med at SP tidligere hadde foreslått 7 regioner.  Åslaug Haga som kommunalminister for SP i Stoltenbergregjeringen i 2008 gikk inn for 9.

Regjeringen og V/KrF er enige om ny regioninndeling for hele Sør-Norge, men vil jobbe mot to mulige løsninger i nord; enten en samlet region eller Nord-Norge delt i to.

Regjeringens forslag til regioninndeling

Innstillingen Prop.84 S (2016-2017) er under utarbeidelse vinteren 2017 og leveres formelt Stortinget den 4.april 2017.

Skjermbilde 2018-09-04 kl. 15.37.22

Drøye to uker før dette, sender statsråd Jan Tore Sanner et viktig brev –  Regionreform og vurdering av ny fylkesinndeling i Nord-Norg(475562) – til de tre nord-norske fylkeskommunene. I brevet inviteres disse til et møte den 19.april for å drøfte status og fremdrift videre.

Til møtet er disse godt forberedt både med egne standpunkt og med det som ligger i regjeringens innstilling om forslag til nye inndelinger for Nord-Norge:

«Tre hovudalternativ

Kommunal- og moderniseringsdepartementet legg opp til å fremme ein proposisjon om saka seinast våren 2018. Regjeringa føreslår at tre hovudalternativ blir vurderte nærare i lys av måla for reforma og kriteria for fylkesstrukturen:

1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.

For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast. I tillegg skal ein drøfte fylkeskommunane sin kapasitet og kompetanse til å løyse dagens og framtidige oppgåver.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast.»

Fylkeskommunene i Nord-Norge inkludert Finnmark har altså sett tidligere utredninger fra Stortinget, gjennomført «nabopraten» med aktuelle fylkeskommuner og sett og vurdert alternativene for Nord-Norge. De er nå inne i en prosess hvor de får anledning til å bli hørt enda en gang – nå om regjeringens samla utredning og konkrete forslag, også om et år mer tid til å vurdere løsningen for Nord-Norge.

For Finnmark fylkeskommune har ingenting endret seg. De har vurdert de samme alternativene da de konkluderte med sitt syn 7.desember 2016. Da har sagt sin mening, men regjeringen gir også de her en anledning til å bli hørt – nok en gang.

Under møtet mellom Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner og statsråd Sanner den 19.april, ber en samlet politiske ledelse for tre fylkeskommunenes om en avklaring allerede i 2017 og ikke våren 2018 slik regjeringen ønsket. Regjeringen hadde allerede planlagt en slik løsning inn i den kommende Kommuneproposisjonen 2018 som samlet skulle legges fram i mai. Kommunalministeren lar seg påvirke og overbevise av kravet fra de tre nord-norske fylkeskommunene. Jan Tore Sanner sier 19.april følgende til NRK-Troms:

«Jeg er enig med fylkene i nord om at det aller beste er om man klarer å lande en løsning før sommeren. Hvis Stortinget blir enige i dette, så vil også vi bidra til at man får gode løsninger – også for fordelingen av statlige arbeidsplasser.»

Og det var nettopp det Stortinget endte med som løsning. Kommuneproposisjonen endres i samsvar med ønsket fra bl.a Finnmark fylkeskommune slik at Stortinget også skal vedta inndelinga i Nord-Norge sammen med de øvrige 10 regioninndelingene nå i juni.

Hva gjorde fylkespolitikerne i Finnmark med regjeringens forslag om Troms og Finnmark som én region?

Det er regjeringen som har tatt initiativ til og invitert fylkeskommunene til både «naboprat» og utredninger om konsekvenser. Regjeringen er ikke pålagt etter §9 i Inndelingsloven å sende ut på ny høring også oppsummeringen av alle utredningene og forslag til inndeling dersom disse har vært kjent tidligere og vurdert av de aktuelle fylkeskommuner.

Regjeringens endelige innstilling om de nye regionene og mulige løsninger for Nord-Norge ble så lagt fram 4.april 2017.

De berørte fylkeskommuner kan likevel å si fra dersom de har nye og avvikende synspunkt sammenlignet med det de tidligere har fremmet i prosessen.

Samtlige fylkeskommuner i landet kaster seg fra 4.april over dette viktige dokumentet for å finne pluss og minus for egen del, og deretter påvirke sine stortingsrepresentanter fra fylket for å gjøre sluttresultatet enda bedre.

Troms fylkesting innkaller sågar til ekstraordinært fylkesting 24.april. Der behandles kun en sak;  PROP. 84 S (2016-2017) NY INNDELING AV REGIONALT FOLKEVALGT NIVÅ.  Nå går de primært inn for et samlet Nord-Norge, primært for at Nord-Norge deles i to befolkningsmessig like store deler; Nordland som en region (241 000 innb i 41 kommuner) og Troms og Finnmark som én (240 000 innb og 39 kommuner).

I Nordland behandler fylkesrådet saken Høring prop. 84 S -Ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå og Prop.96 S – Endringer i kommunestrukturen. den 27.april og vedtar enstemmig bl.a. krav om å avgjøre regioninndelingen nå og ikke vente til 2018.

I Finnmark skjer det derimot ingenting på politisk nivå. Utad gjentar fylkespolitikere at selv om regjeringen foreslår sammenslåing av Troms og Finnmark i sin innstilling, ønsker de å fortsette som egen fylkeskommune. Verken fylkesutvalget eller fylkestinget får Prop.84 S (2016-2017) til politisk behandling, og dermed avskjæres Finnmark sine fylkespolitikere muligheten til å få drøftet utredningen og bli hørt.

Det synes derfor vanskelig å klandre storting og regjering for at ikke Finnmark fylkeskommune bruker sin mulighet til å uttale seg mer om saken. Ingen kan likevel tvinge noen til å la seg høre. Og jeg kjenner ikke til om det var en politisk eller administrativ avgjørelse som lå til grunn. Det er ikke ukjent at administrasjoner i noen kommuner og fylkeskommuner der formannskapsmodellen praktiseres har unormalt mye makt.

Det viktige Møtet som få visste om

Men det skjer noe aktivt likevel. Nok en hendelse utover møtet 19.april mellom Sanner og de 3 fylkeskommunen i nord skal åpne veien for at Stortinget med støtte fra Finnmark kan avgjøre også Troms og Finnmarks skjebne den 8.juni 2017.

En gruppe fylkespolitikerne fra Finnmark reiser ut av fylket for å møte andre politikere.  Deres handlinger der er derfor meget oppsiktsvekkende når vi tar årets kritikk og påstand om ulovlig stortingsvedtak i betraktning.

Skjermbilde 2018-10-01 kl. 13.12.33

Quality Hotel Grand Royal, Narvik onsdag 26.april 2017 kl. 13.00

Over 20 personer samles til lunsj, og flere kommer til underveis. I dag har mange av dem reist langt, er både sulten og spent på Møtet etterpå, på gondolturen og middagen i kveld, konklusjonen i morgen. Fra Sør-Varanger i øst til Helgeland i sør hilser de på hverandre, blir  kjent med de mange nye ansiktene, utveksler meninger om både flytilbud, vær og mat – og Møtet.

Dette er ikke en helt tilfeldig samling av politikere. Dette er kremen av toppolitikere i de tre nordnorske fylkeskommunene. De som har reist langt, fått sin velfortjente matbit og forberedt seg godt på forhånd er medlemmer i Nordnorsk Råd (heretter NNR). Nå er det duket for enda et viktig rådsmøte.

Det sitter nå 27 politikere og 6 fra fylkeskommunenes administrasjon sammen når møtet starter kl. 14.

Hva er Nordnorsk Råd (NNR)?
Fra tidlig 80-tall til 2011 hadde Finnmark, Troms og Nordland behov for å møtes og drøfte saker som var grenseoverskridende. Dermed ble Landsdelsutvalget for Nord-Norge (LU) etablert. Underveis i prosessen ble også Nord-Trøndelag (Namdalen) innlemmet i samarbeidet. Sekretariatet lå i Bodø og var rigget med en dyktig stab. Det var høy kvalitet på møter og saksutredninger, og møtene var lærerike fordi de bygde kunnskap og kompetanse.

Men det var en hake ved dette slik det alltid er der man kun samarbeider: Det blir mange møter og mye prat, men ingen har verktøy for å beslutte og iverksette noe som helst. LU ble derfor et godt samarbeidsorgan, men var uten makt og myndighet. Det er en helt nødvendig forutsetning for å sette politiske ønsker ut i livet.

Troms fylkeskommune var den som var mest kritisk til å fortsette med LU og mente at dette mer fungerte som et «supperåd» enn som et aktivt politisk organ.

I 2011 vedtas LU nedlagt. Politikere i hele Nord-Norge beklager dette. Fra 2014 er man etter interne drøftinger tilbake til start – og oppretter NNR som et nytt, felles organ for de folkevalgte fylkesting i Nord-Norge.

Her i Narvik på denne vårdagen skal de 27 fremste politikerne i NNR tenke høyt og konstruktivt om de store felles utfordringer i nord.
Og en sak er på dette tidspunkt viktigere enn de andre: Prop.84 S (2016-2017) -Regjeringens forslag til regionreform.

Fra Finnmark deltar Ragnhild Vassvik og Sylvi Huseby fra Ap, Jo Inge Hesjevik (H), Kurt Wikan (SP), Trine Noodt (V) og Arne Liakleiv (MDG).

I luften ligger det en spenning mellom flere fylker. Alle kjenner historien om nedleggelsen av LU. Om hvordan noen fylkespolitikere ble høye på seg sjøl og sitt fylke og så ned på de andre. Hvordan det var viktig å samle flertall for seg, sin by og sitt fylke. Hvor lite konstruktive møtene ble når konflikter ble dyrket og få evnet å se over grensene for annet enn å skaffe seg sjøl og sitt fylke et flertall i en sak som betydde noen arbeidsplasser og ny virksomhet der. Det ble for mye «jeg» og for lite «vi».

Deltakere fra alle fylker har synspunkter på den fremtidige regionen. På tvers av parti- og fylkesgrenser løftes behovet for at Nord-Norge snakker med én stemme slik at Stortinget må lytte og komme den nordlige landsdelen i møte.

Forsamlingen vedtar i egen sak å ytterligere formalisere arbeidet i Nordnorsk Råd (NNR) slik at det kan opptre som et felles talsrør. De har vært enige om et fast sekretariat, og at fylkesordfører (Finnmark har formannskapsstyring) og Troms og Nordland med fylkesrådslederne (parlamentarisk styring) utgjør arbeidsutvalget.

Den store og avgjørende saken

Og så kommer den store saken – regionreformen – slik regjeringen foreslår den i sin innstilling Prop.84 S (2016-2017).

Alle representanter gir uttrykk for sitt partis syn og hva som er vedtatt i det enkelte fylke. Nordland og Finnmark vil primært stå alene , Troms kan tenke seg et samlet Nord-Norge som en region, sekundært Troms og Finnmark. Det fremmes også tanker om å samle Nord-Norge til en samlet region. Ingen fylker står samlet om alle synspunkter, men samtlige utøver godt politisk håndverk. Et forslag til vedtak var utsendt før møtet, er blitt bearbeidet i en redaksjonskomite og ligger nå på bordet til sluttbehandling:

Felles uttalelse fra Nordnorsk råd vedrørende regionreformen:

  1. Nordnorsk råd har behandlet sak om Prop 84 S (2016-2017) Ny inndeling av regionalt folkevalgte regioner. Vi konstaterer at regjeringen har lagt frem en proposisjon for ny regioninndeling i Norge (84S 2016-2017) hvor det er stort fokus på størrelse og inndeling og for lite fokus på reelle endringer i oppgavefordeling, kvalitet i tjenesteproduksjon på regionnivå og regionnivåets mulighet til å drive reell utvikling.
  2. Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.
  3. Nordnorsk råd konstaterer at kommunereformen ikke vil gi en kommunestruktur med overvekt av store regionkommuner. Det er i derfor viktig at de nye regionene både beholder det ansvaret fylkeskommunene har for viktige velferdstjenester de har i dag, og samtidig tilføres nye oppgaver. Det vises i denne sammenhengen til de innspill KS har gitt om nye oppgaver samt det som fylkeskommunene selv ha spilt inn i tidligere høringsuttalelser. Fylkesmannens rolle bør begrenses til i hovedsak tilsyn og kontroll, mens oppgaver som innebærer skjønnsutøvelse må overføres regionene. Oppgaver fra direktorater og departementer må også vurderes overført.
  4. Generalistkommuneprinsippet må ligge til grunn for reformen.
  5. Nordnorsk råd forutsetter at statens regionale inndeling i størst mulig grad samsvarer med inndelingen i nye folkevalgte regioner, med unntak av områder der det er åpenbart naturlig med annen inndeling enn det folkevalgte regionale nivå skal ha. Dette er viktig for de folkevalgte regionene sin samordningsoppgave i den regionale samfunnsplanleggingen, og det styrker fylkeskommunenes mulighet til å ivareta rollen som samfunnsutvikler.  Nordnorsk råd understreker betydningen av at det regionale folkevalgte nivå gis økt beslutningsmyndighet innenfor flere områder.
  6. Nordnorsk råd forventer at de nye regionene får tilført tilstrekkelig regionale utviklingsmidler. Det vil være avgjørende for å kunne ivareta rollen som regional utviklingsaktør.

Finnmark har fått med et punkt de hadde i sitt eget vedtak fra des. 2016  vdr. generalistprinsippet (pkt 4). Dette innebærer at alle nye fylkeskommuner skal ha ansvar for de samme type oppgaver. Ingen oppgave skal være så stor at det er kun de folketallsmessig største fylkeskommuner som får rå over slike politiske verktøy som kreves for å utvikle regionen. Og kravet fra NNR er krystallklart: Få flere og  betydelig større oppgaver overført fra staten til folkevalgte organ i Nord-Norge!

Uttalelsen bekrefter at det er samlet krav om å få tydeligere beskrevet hvilke nye oppgaver som skal komme. NNR ber også om at oppgaver fra direktorater og departement må vurderes overført.

Videre er et gammelt gnagsår tatt opp i pkt 3: Fylkesmannens rett til innsigelse og makt til å overprøve folkevalgtes skjønn i kommuner og fylkeskommune. Her vil NNR at fylkesmannen skal kun drive i hovedsak tilsyn og kontroll.

Pkt 5 er særlig interessant. Politikerne i NNR forutsetter at det folkevalgte nivå har ansvar innenfor samme geografiske område som staten i deres regionale inndeling. I klartekst: Skal «ytre stat»(fylkesmannen, NAV, Skattekontor o.l.) ha Troms og Finnmark som sitt område, må også det folkevalgte nivå dekke det samme området. På det tidspunktet pågikk prosessen med å slå sammen fylkesmannsembetene i Troms og Finnmark til ett embete fra 1.1.2019.
Finnmarkspolitikerne visste med andre ord meget godt hva de sa ja til her.

Pkt 2 blir med dagens kunnskap om prosessen og kritikken av den særlig interessant: Her sier et samlet politikerkorps i Nord-Norge at man ikke godtar regjeringens planer om å utsette behandlingen for Nord-Norges del til våren 2018. Altså: Dersom Stortinget når gjør vedtak om de øvrige regionene men utsetter Nord-Norge, er ikke dette akseptabelt!

Den bearbeidete uttalelsen får tilslutning fra alle fylkeskommuner og fra alle parti.

Med andre ord: Også Finnmark Ap og Finnmark SP sine fremste fylkespolitikere stiller seg bak dette vedtaket!

NNRs uttalelse om regjeringens utredning og innstilling Prop.84 S (2016-2017) er derfor et meget tydelig høringsinnspill til Stortinget.

2.mai deltar Finnmark fylkeskommune i en høring hos kommunalkomiteen.  Fylkesvaraordføreren holder fast ved tidligere standpunkt om Finnmark som egen region. I tillegg gjentar hun kravet om at Stortinget må foreta en endelig behandling nå og ikke utsette saken til våren 2018 som regjeringen åpnet for i sitt forslag 4.april!!
(Ved bruk av denne linken får du tilgang til  videoopptak av høringen som starter 17 min. ut i sendinga).

Kravene fra NNR og Finnmark fylkeskommune tok Stortinget hensyn til og endret sin kjøreplan i samsvar med dette.

Stortinget legger siste hånd på verket

Nå starter arbeidet i kommunalkomiteen under ledelse av saksordfører Helge Njåstad (Frp) for å få både en kommune- og en regionreform på plass med et vedtak i Stortinget 8.juni. Dette er i samsvar med det lovverket som beskriver saksbehandling og myndighet i Inndelingsloven.

Der heter det i § 4.Vedtak om samanslåing

«Stortinget gjer vedtak om samanslåing av fylke. Kongen gjer vedtak om samanslåing av kommunar når dei kommunane saka gjeld har slutta seg til forslaget om samanslåing. Dersom nokon av kommunane har uttalt seg mot samanslåing, skal saka leggjast fram for Stortinget til avgjerd.»

Kommunalkomiteens innstilling til Stortinget heter Innst. 385 S (2016-2017) og foreligger 1.juni 2017. Den er på 64 tettskrevne sider. Ved siden av en oppsummering av regjeringens og fylkeskommunenes utredninger som stortingets grunnlag, handler den også om hva alle medlemmer i komiteen mener og foreslår. På side 13,14, 15 og 21 er de nord-norske fylkeskommunene blitt referert på deres fylkestingsvedtak og regjeringens vurderinger av og forslag om antall regioner.

Fra side 47 starter så komiteens sitt arbeid for å lande på ulike regioninndelinger.

Om Nord-Norge sier flertallet i komiteen:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å inndele Nord-Norge i to regioner. Nordland består som i dag, mens Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. F l e r t a l l e t mener at med to regioner i nord med om lag 240 000 innbyggere hver, får vi en god balanse mellom fylkene.F l e r t a l l e t mener at de to nye regionene er godt rustet for å kunne motta flere statlige arbeidsplasser. F l e r t a l l e t  viser for øvrig til Kommuneproposisjonen 2018 hvor inndelingen av Nord-Norge behandles.«

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 15.10.15

Hva sto det så i Kommuneproposisjonen 2018 som ble levert Stortinget 11.mai?
På s. 27 og 28 står det bl.a.;

«Departementet foreslår at Finnmark fylkeskommune og Troms fylkeskommune slås sammen fra 2020. Nordland fylkeskommune foreslås opprettholdt. Dette er i tråd med avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Departementet mener det vil være en fordel om fylkesinndelingen i Nord-Norge avklares nå og samtidig med fastsetting av ny inndeling for resten av landet.»

Legg merke til siste setning. Den er en følge av at  Sanner fikk den klare beskjeden fra de tre nord-norske fylkeskommunene i møte 19.april og at Nordnorsk Råd også har sendt krav om å få avgjort regioninndelingen nå i 2017, og ikke i 2018 slik regjeringen foreslo 4.april.

Og som eget vedtakspunkt II står det:
«II – Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.»

Det er bare en liten, men viktig hake ved dette. I sin innstilling om regionreformen den 1.juni glemmer komiteen å føre dette opp som eget punkt. Nå står den kun som eget punkt i saken om kommuneproposisjonen 2018 som skal behandles 12.juni, og ikke i saken om regionreformen som skal behandles 8.juni.

Dette løser Stortinget slik det er full adgang til: I stedet for å innkalle stortingsrepresentanter som er travelt opptatt med komitearbeid som må avsluttes før sommerferien til nytt møte, løses dette ved at saksordfører fremmer dette som et såkalt «løst forslag» til debatten 8.juni. «Løse forslag» er forslag som ikke er fremmet tidligere eller ikke har fått flertall i komiteen, men som enhver stortingsrepresentant har rett til å fremme når saken skal avgjøres i Stortinget. Dette forslaget blir nummerert som nr. 16 i denne saken.
Det er dette som i 2018 av noen er blitt påstått å være «et benkeforslag som brått dukket opp av intet og som ingen tidligere hadde fått sett eller fått vurdere».

Opposisjonen angriper selvsagt også flertallsforslaget om at Nord-Norge skal deles i to. H/FRp/KrF og Venstres sin innstilling fra komiteen om at Troms og Finnmark skal slås sammen vekker stort verbal engasjement. Hele 51 ganger ble Finnmark nevnt i debatten, klart mest av alle fylker. Tilsammen 18 forslag ble drøftet av Stortinget.

Etter debatten er det avstemning. Jeg kopierer derfor ut fra referatet fra Stortinget ord for ord (side 3949):

«Presidenten:
Det voteres over forslag nr. 16, fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder: «Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.»
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har varslet at de vil stemme imot.
Votering: Forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble bifalt med 96 mot 73 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 19.53.50)»

I behandlingen av kommuneproposisjonen 2018 mandag 12.juni 2017 informerer saksordføreren i følge stortingsreferatet at det opprinnelige forslag om en egen region Troms og Finnmark nå er behandlet uka før i saken om regionreformen:
«Eg minner òg om at i innstillinga ligg det inne eit forslag om Finnmark og Troms som Stortinget voterte over torsdag, så eg reknar med at det ikkje er aktuelt å gjera det ein gong til i dag.». Det blir derfor ikke stemt over dette i denne saken.

Forslaget om sammenslåing av Troms og Finnmark som nå er vedtatt, er kjent for hele Stortinget gjennom regjeringens to proposisjoner 4.april og 11.mai, og har vært drøftet av de tre nord-norske fylkeskommunene også denne våren.

Det er deres – inkludert Finnmark fylkeskommunes ønske at dette skal ferdigbehandles i samme møte hvor de andre regionene vedtas og ikke utsettes til våren 2018. Både regjering og Storting har fulgt opp Finnmarks ønske og kan derfor ikke kritiseres for dette.

Finnmark fylkeskommune har altså fått uttale seg om regjeringens utredning og forslag, og er også blitt hørt i sitt ønske om få saken avgjort i juni 2017!

Det hører også med til historien at i stortingsdebatten om regionreformen er det ingen stortingsrepresentant som hevder at dette vedtaket blir til på ulovlig vis. Det er ingen som krever at saken må sendes tilbake til ny behandling slik vi vanligvis gjør dersom rådmannen/fylkesrådmannen ikke har gjort god nok jobb overfor kommunestyret/fylkestinget. Regjeringen er stortingets «rådmann».

Finnmark fylkeskommune har heller ikke på det tidspunktet kritisert regjeringen for at de ikke har fått uttale seg – all den stund de naturligvis har fått rikelig anledning til det. De har heller ikke bedt bedt om ytterligere tid slik at de endelig kan spørre innbyggerne om råd.

Jeg forutsetter at flertallet av fylkespolitikerne i Finnmark var våkne nok fram til juni 2017 og gjorde det de kunne for å bidra til en best mulig regionreform. Hvis de derimot var «bevisstløs i gjerningsøyeblikket», må det skyldes at de overhodet ikke kunne se for  seg en regionreform som både berørte og fikk noen konsekvenser for Finnmark.

For mange synes det som om flertallet i fylkestinget i Finnmark valgte å sitte i ro i båten og vente det til uværet var over. Mulig de håpet på at å være passiv kunne alt fortsette som før og Finnmark fylkeskommune kunne sysle med sine få oppgaver?

I så fall må jo velgerne i Finnmark stille seg følgende spørsmål: Har vi hatt nok kompetente fylkespolitikere da Stortinget skulle vedta den største demokratireformen siden fylkestinget ble direktevalgt i 1975?

Reaksjoner i Finnmark fylkesting uka etter vedtaket

Etter at Stortinget har vedtatt regionreformen, samles de 35 skarpeste politiske hoder i Finnmark seg i Hammerfest 14.og 15.juni 2017. Det er fylkestinget som møtes for å oppsummere det som har skjedd og veien videre.

Møtet starter med at fylkesrådmannen har en gjennomgang av saken om regionreform og forklarer hva som videre kan skje for å oppfylle stortingets vedtak.

Fylkesordføreren har laget en melding – Regionreformen – videre prosess etter vedtak i Stortinget til fylkestinget. Trine Noodt, gruppeleder for Venstre ber om at meldingen behandles som sak i fylkestinget siden den er viktig for det videre arbeidet, noe fylkesordføreren ikke har noe i mot.

Saken kommer opp til behandling dagen etter. Overraskende nok er det ikke én av representantene i en 3-timers debatt om veien videre som kritiserte prosessen som hadde foregått i Stortinget. Det var tydelig at alle representantene hadde fått med seg regjeringens forslag om hvordan Nord-Norge kunne enten samles eller deles.

Ragnhild Vassvik som fylkesvaraordfører påtaler heller ingen ulovligheter gjort av Stortinget. Hun mener riktignok at Stortinget har gjort et «tvangsvedtak» mot fylkestingets ønske, men har ikke en eneste kritisk betraktning til selve prosessen på nasjonalt plan. Heller ikke SP påstår at stortinget har gjort et ulovlig vedtak. Og heller ikke denne gangen er det noen som nevner folkeavstemning!

Derimot er både fylkesordføreren og mange fra Ap, Sp og SV klare i talen på at stortingets vedtak kan la seg endre. Det kommende stortingsvalget er kun knappe 3 måneder unna, og der kan velgerne i både Norge og Finnmark stemme inn et annet flertall for å fjerne regionreformen. Fylkesordfører Runar Sjåstad som nå står på 1.plassen på stortingsvalglista er en nøktern og realitetsorientert politiker. Han mener at om ikke det nye stortinget endrer vedtaket, må prosessen gå videre og fylkespolitikere i Finnmark må sikre Finnmarks interesser.

Det legges fram flere forslag, og følgende fikk flertall

1. Ved et regjeringsskifte etter stortingsvalget 11. september 2017, fremmes det sak til Regjeringen/Stortinget om omgjøring av vedtaket som er gjort om å slå sammen Finnmark og Troms (vedtatt med 25 mot 10 stemmer)

2. Ved en videreføring av sammenslåingsprosessen:

a. Finnmark er regionens nye navn

b. Avholdes felles fylkesting i Kirkenes etter oktober 2017

c. Velges like mange medlemmer fra Finnmark og Troms i fellesnemd

d. Legges hovedsetet / administrasjonen i regionen til Vadsø

e. Må formannskapsmodellen være regionens politiske styringsmodell
(alle pkt. vedtatt med 26 mot 9 stemmer).

Fylkets aviser vier dette fylkestinget liten oppmerksomhet. Likevel kan vi lese intervju med fylkesordføreren som sier at de ikke kan late som om stortinget ikke har gjort et vedtak og må derfor forholde seg til det. Derfor må de bruke energien på å få mest mulig innfridd gjennom de kommende forhandlingene med Troms.
Skjermbilde 2018-10-01 kl. 13.52.51
Det mest interessante man kan lese om i avisa Finnmarken er redaktørens nøkterne vurdering av at Stortinget har sagt sitt og at det kan komme til å stå seg etter valget (noe hun fikk rett i). I så måte må fylkespolitikerne vise ansvar og sørge for at Finnmark blir hørt og kommer best mulig styrket ut. Denne Ukeslutt-kommentaren ble ikke nådig tatt i mot i Vadsø-miljøet. Etterpå har Finnmarken stilt seg på regionmotstandernes side slik også den norskspråklige samiske avis Sagat har gjort.

Media i Finnmark har fortjenestefullt stilt kritiske spørsmål til makta utenfor Finnmark i denne saken.

Det har derimot – med få hederlige unntak – vært en påtakelig mangel på tilsvarende kritiske spørsmål til såvel fylkespolitikere som stortingsrepresentanter fra Finnmark.

De har – stort sett uimotsagt fra journalister –  først fritt få fremme ubegrunnede skremselspåstander, som bl.a. disse:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark mister stortingsrepresentasjon – Troms tar alle
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Deretter foreslår SP etter råd fra SP sentralt bruk av folkeavstemning som Ap ikke har programfestet, men godtar dette i bl.a. redsel for at SP stjeler brorparten av Ap-velgerne ved kommende valg i Finnmark.

Til slutt: 11 måneder etter stortingets vedtak rigges det en folkeavstemning hvor innbyggerne først er blitt skremt til å tro at Finnmark snart er en saga blott for deretter invitere de skremte  til «å bestemme» over Stortinget slik at Finnmark kan «fortsette»!

Du tror det ikke før du får se det:

IMG_5266

Epilog

Når historien skal skrives om regionreformens lange og trange fødsel gjennom 30 år fra starten i 1989, vil det nok bli mest interessant å analysere de politiske partiers og medias innvirkning på den sterke motstanden i Finnmark fra 2017 til i dag. Det er åpenbart at prosessen hadde vært langt mindre konfliktfylt om

  • regjering og storting tidligere og tydelige hadde bestemt hvilken statlig makt, myndighet, ressurser og arbeidsplasser som skulle flyttes til regionalt nivå
  • fylkespolitikerne i Finnmark på et tidligere tidspunkt hadde startet informasjons- og diskusjonene i Finnmark og inkludert innbyggerne i dette
  • media i Finnmark hadde vært seg sitt ansvar bevisst og søkt kunnskap om hva regionreformen faktisk kunne innebære av muligheter, ikke bare hvilke evt. ulemper den kunne gi
  • stortingspartier og stortingsrepresentanter hadde vært trofast mot egne langsiktige ambisjoner om å flytte makt fra den enkelte statlige tjenestemanns skjønn i Oslo og hos nærmeste fylkesmann –  til lokale folkevalgte som står ansvarlig overfor sine velgere
  • nasjonale og regionale tillitsvalgte ikke hadde gjort dette til et politisk spill som dyrker misnøye basert på manglende kunnskap – med  kortsiktig velgergevinst og kommende valgresultat som siktemål


Hva er så min konklusjon vedr. spørsmålet om Stortinget gjorde et ulovlig vedtak om regionreformen (inkludert punktet om at Troms og Finnmark blir en ny region fra 1.1.2020)? 

Selv om en stor og kompleks demokratireform i seg selv opplagt kunne vært gjennomført på en enda bedre måte både nasjonalt og spesielt i Finnmark, er det ingen av de tilgjengelige dokumenter i saken omtalt foran som gir noe holdepunkt for å påstå at stortingsvedtaket er ulovlig.

Det var ingen stortingsrepresentanter – verken før, under eller etter stortingsdebatten – som hevdet at prosess eller sluttbehandling og vedtak var ulovlig eller i strid med saksbehandlingsreglene. De ville selvsagt benyttet stortingets talerstol til å påpeke slike alvorlige feil da saken var oppe til behandling – eller umiddelbart etterpå.

Tvertimot bekrefter de omtalte fakta jeg viser til at stortinget har gjort et gyldig vedtak – og har fulgt vedtatte saksbehandlingsregler. Finnmark fylkeskommune har i likhet med de øvrige fylkeskommuner fått flere anledninger til å komme med sitt syn på de alternativene som forelå. Dette har skjedd både før og etter at regjeringen la fram sin innstilling 4.april 2017.
Finnmarkspolitikerne har i tillegg i tre konkrete tilfeller motsatt seg et års utsettelse for å få enda bedre tid til å vurdere disse. De samme finnmarkspolitikere har tvertimot gjort krav om å få et endelig vedtak i juni 2017 også for regioninndeling i Nord-Norge!

Og Stortinget fulgte ønsket fra Finnmark.

Jeg forutsetter at heretter vil seriøse riks- og fylkespolitikere ikke omtale stortingsvedtaket og prosessen om regionreformen  som «udemokratisk» og «ulovlig». Det er ikke grunnlag for dette ut fra  de dokumenter som her er vist til.

Det er derimot anledning til å uttrykke sin uenighet om både prosessen og den politiske konklusjonen. Slik er det i vårt demokrati. Og det er også lov for Sp og evt andre til arbeide for en annen konklusjon og sikre at statens oppgaver, makt og myndighet hindres overført regionene/blir reversert tilbake til staten fra folkevalgte organ.

Hele den vestlige verden opplever nå at demokratiet og dets institusjoner er under et stadig sterkere press. En fremvekst av populistiske aktører som bader i misnøye og tørker kroppen med «fake news» må nå møtes i en åpen debatt som baseres på kunnskap og hvor vi verner om det representative demokrati: Folkevalgte i lovlige politiske organ som skal ta de vanskelige beslutninger og stå for dem i møtet med velgerne ved neste korsvei gjennom frie og kontrollérbare valg.

Både debatten blant folk flest og blant politikerne må skje i full offentlighet og ikke i  ulike Ekkokammer; der alle tenker likt, tenker som kjent ingen.
Den åpne debatten må være basert på kunnskaper og verdier, ikke kun følelser og slett ikke sjikane og hatefulle ytringer slik altfor mange har opplevd.

Når lovlige vedtak er gjort av folkevalgte som har fullmakt til å treffe disse, skal dette respekteres. Å motarbeide dette er å undergrave det demokratiet vi ellers er så opptatt av å bevare. Det kan selvsagt ikke aksepteres.

Skjermbilde 2018-10-01 kl. 15.55.09

Det er derfor mange demokrater som er glad for at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre nå har fjernet den store og uforståelige usikkerhet han sjøl har skapt om respekten for et stortingsvedtak.
Etter at den foreløpige oppgavemeldingen ble presentert av regjeringen og KrF mandag 24.9.18, var hans klare og korte beskjed: Ap aksepterer motvillig at stortingsflertallet står bak dette, men Ap vil respektere det heretter.

Regionreformen er omsider i mål slik alle parti på Stortinget har ønsket.
Det tok nesten utrolige 30 år!