Et godt og konstruktivt 2019 ønskes Finnmark og våre fylkespolitikere!

Etter mange og harde tak for våre fylkespolitikere i hele 2018, valgte et enstemmig fylkesting i siste møte i desember de 19 representantene som skal møte i fellesnemnda for Troms og Finnmark.

Nå har nemnda like mange fra hver av partene etter at statsråd Mæland etterkom kravet fra Finnmark fullt ut – til skuffelse for Troms.  Ulf Trygve Ballo er enstemmig valgt som nestleder, et verv jeg tror han er i stand til å utføre på beste måte. Han er blant de få av fylkespolitikerne i Ap med lang fartstid som folkevalgt, og har i tillegg solid erfaring fra både organisasjonsarbeid og erfaring fra arbeidet i Samerettsutvalgets.

Det kommer til nytte også for de  avklaringer som vil kreve klokskap fra begge parter.I denne prosessen skal det kun skapes vinnere.

Alle partiene i fylkestinget er representert i fellesnemnda unntatt to, KrF og Sp. Slik jeg har forstått det har Ap hatt et nært samarbeid med KrF i denne perioden, og det synes derfor svært merkelig at de ikke ga KrF en plass i fellesnemnda.

Svein Iversen er en svært erfaren, klok og løsningsorientert KrF-politiker og burde så avgjort deltatt i arbeidet. Nå har fellesnemnda anledning til å opprette arbeidsgrupper med særskilte oppgaver med medlemmer fra fylkestingene, og Iversen er en opplagt lederkandidat for en av disse.

Noen lurer sikkert på hvorfor SP ikke deltar siden de hadde krav på en representant. De har muligens sjøl et godt svar på det. De boikottet ikke valget av fellesnemnd noe man kunne få inntrykk av i media på forhånd. SP ga sin støtte til Aps kandidater og valget av de 19 fra Finnmark var enstemmig. Med SPs stemmer!!

Det er jo ikke ulovlig å heller gi sine stemmer til andre partis kandidater. Og det er helt forståelig dersom de ikke sjøl anser å ha gode nok kandidater til dette viktige arbeidet.  De skal møte sine egne partifeller fra Troms, og føler de seg underlegne ved starten, lover det ikke godt for det videre arbeidet.

To betydningsfulle vedtak

Fylkestinget gjorde flere vedtak i desember, og to av dem er verdt noen ord.

Flertallet vedtok et budsjett som ikke er i balanse slik Kommuneloven stiller krav om. I vedtaket kan man tydelig lese at flertallet ikke maktet å komme i mål. De har gjort noe så spesielt som å gi to hovedutvalg ansvaret for  smertefulle kutt. Flertallet hadde ikke nok inntekter til å dekke utgiftene de har vedtatt!

Dette har jeg aldri opplevd i min tid som fylkespolitiker. Den gangen tok alle folkevalgte sitt ansvar svært alvorlig og satte sin ære i ansvarlige budsjett  i balanse. Dette er tross alt hovedsaken for et fylkesting.

I fylkeskommunens budsjett og økonomiplan for 2019 – 2023 skal det visstnok heller ikke vært tatt høyde for merkostnader tilknyttet økning i lånefinansierte investeringer, noe som i så fall gjør situasjonen svært krevende.

Var dette et bevisst valg fra flertallet?
Overfor velgerne later de som de er 100 % mot en sammenslåing med Troms, men i budsjettet leser man kun et svar: Finnmark fylkeskommune kan kun reddes økonomisk ved at Finnmark blir en del av dobbelt så store Troms-budsjett, og lavere gjeldsbyrde. Da slipper man i utgangspunktet  å kutte i det videregående skoletilbudet, veivedlikehold og transporttjenester i Finnmark.

Uten sammenslåing med Troms ville vi fått oppleve et massivt kutt over hele linja i Finnmark fra 2020. Derfor forstår jeg både SV og Ap her. Hva SP mener om budsjettet vet vi ikke da partiet overraskende nok ikke la fram eget forslag, og protokollen viser heller ikke hva de stemte til slutt.

Den andre saken fylkestinget behandlet, var egentlig delt i to og handlet om prosessen med sammenslåing av Troms og Finnmark:

Det ene var valget av 19 medlemmer til fellesnemnda hvor et forslag fra SV og SP om å ikke velge medlemmer ble nedstemt med overveldende flertall.
Deretter var både SP og SV politisk kloke nok til stille seg bak de 19 medlemmene som er valgt. Dermed er det et enstemmig fylkesting som nå jobber videre med sammenslåinga.

Dramatisk økning i «portoutgifter» rammer ungdom

I samme gate gjorde fylkestinget et merkelig vedtak om søksmål. Etter at et forslag om rettslige skritt ble trukket og nullet ut et annet som viste til samme forslag, kunne fylkesrådmannen parkert det.

Han kunne alternativt kun fulgt opp henstillinga om en saksutredning og oppfylt det flere representanter sa i fylkestinget: Det kommer kun til å koste et frimerke å sende et prosessvarsel. I stedet valgte han å sende dette over til et advokatfirma!

Jeg regner med at han ba om pristilbud. Siden regningen fra advokatfirmaet oversteg 500.000 kroner så er det et spørsmål om ikke oppdraget skulle ha vært på anbud, jamfør lov om offentlige anskaffelser?

Hva verre er: Utredninga fra advokatfirmaet kunne hans ansatte like gjerne skrevet – for null kroner. Fylkeskommunen er godt kjent med saken. Vi må anta at fylkesrådmannen som jurist og hans jurister har gitt råd til den politiske ledelsen da sistnevnte gikk ut våren 2018 og snakket om at stortinget hadde gjort et ulovlig vedtak?
I så fall burde et prosessvarsel vært skrevet på et slikt grunnlag.

Forleden fikk finnmarkingene vite at portoen har steget dramatisk fra oktober. Da kostet et prosessvarsel kun et frimerke, altså 14 kroner ifølge Remi Strand og Kurt Wikan fra fylkestingets talerstol. 1,5 måned senere var det steget til utrolige 680 000 kr.!!!

Summen tilsvarer altså 20 kr mindre pr bussbillett i byene for 35 000 passasjerreiser eller ca 800 vikartimer som elevene kunne fått i videregående skole framfor å sitte uten lærer.

Ikke driv gjøn med finnmarkingene

En sak er kostnaden.
Hva som er langt verre er narrespillet, som søksmålet er basert på. Nok en gang skal SP, AP og SV skape et håp for noen finnmarkinger om at en rettsak vil oppheve stortingets vedtak.

Akkurat slik de samme finnmarkinger var skremt til å tro at Finnmark ville opphøre å eksistere om de ikke møtte opp i en folkeavstemning – uten betydning. Og minst et år for sent – fordi fylkespolitikerne ikke ville høre på innbyggerne før fristen gikk ut våren 2017!

For det første er et søksmål  bortkastet fordi en evt. tvilsom oppfyllelse av Inndelingslovens bokstav må ha hatt AVGJØRENDE innvirkning på stortingsvedtaket. Et politisk vedtak betyr at det politiske skjønn har avgjort saken.

Altså, det politikerne er enig om er et godt vedtak, er prinsipielt et vedtak i samsvar med grunnlovens ånd. Men det betyr ikke at det er enstemmig.  Det vil som regel være et større eller mindre flertall bak vedtaket.

I dette tilfellet har det vært framført påstander om lovbrudd fra flere hold i Finnmark. Så viste det seg med en mer nøye gjennomgang at selv professorer kan glippe på fakta i saken. Det var ikke slik som først trodd at regjeringen uansett skulle vente til våren 2018 med avgjørelse for sammenslåinger i Nord-Norge. Og at flertallet deretter «lurte» alle ved  likevel å la  Stortinget ta avgjørelsen juni 2017. I så fall ville det vært kritikkverdig – fordi det ville være lureri. Og en betydelig økt mulighet for Finnmark å vinne fram i en rettsak mot staten.

Nå er det dokumentert at Finnmark ved hele tre anledninger ba om at Stortinget måttet fatte vedtak samtidig med de andre fylkessammenslåingene og ikke vente til 2018. Selvsagt fulgte Stortinget kravet.

Det er også dokumentert at alle fylkeskommunene fulgte samme mal for utredning av ulike sammenslåinger og konklusjon. Ingen av de andre har ment at det ble gjort et ulovlig vedtak! Hvorfor ikke – når de fleste av dem hadde anbefalt en annen løsning enn den regjeringen valgte?

Den andre grunnen til at en rettslig prosess vil bli avsluttet straks fylkeskommunen får svar er det faktum at Inndelingsloven har et punkt som omhandler fylkesinndeling. Der er navn på de nye fylkene opplistet. Dette ligger altså i lovverket. Og det lar seg ikke gjøre å prosedere i det norske rettsapparatet mot lovligheten av en lov som Stortinget har myndighet til å vedta.

Et søksmål mot staten på dette grunnlag vil opplagt ikke kunne føre fram. Professor i jus, Jan Fridtjof Bernt, landets desiderte ener på dette saksfeltet er veldig klar på at en ikke vil nå frem med et slikt søksmål (ref dette i Kommunal rapport)..

Slik skapes ny energi og optimisme

Finnmark fylkesting må derfor bruke 2019 til å skape et konstruktivt politisk miljø i Finnmark og ta dette videre inn i et like konstruktivt samarbeid med politikerkolleger i Troms. Å bygge en kultur av tillit på tvers av parti- og fylkesgrenser er avgjørende for at det nye fylkestinget skal bli en politisk kraft i nord. Det er dette vi har manglet i generasjoner og som er med å forklare hvorfor vår region er svekket både når det gjelder folketall og næringsutvikling – til tross for vår beliggenhet ved verdens hittil reneste matfat – Barentshavet.

Det siste Finnmark fylkesting skal gjøre nå, er å spenne krokfot på prosessen ved å åpne for nye millioner i ren gave til advokater. Det tapper politisk energi, det reduserer budsjettene til vår ungdom på skole, øker billettprisene ytterligere og skaper bare ytterligere mismot.

Jeg ønsker både finnmarkingene og våre fylkespolitikere et riktig godt og konstruktivt år.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18: Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?

14.12.18: Tromsø blir regionsenter, Vadsø må forbli fylkeshovedstad

Reklamer

Skal hemmelig votering avgjøre viktige saker i Norge?

Spørsmålet er blitt høyaktuelt i forkant av KrFs landsmøte. Der har partiledelsen valgt å innføre et prinsipp om hemmelige votering i spørsmålet om partiet skal forbli gult, eller gå i regjering med «rødt» eller «blått» for å holde oss til begrepene vi har hørt fra fylkesårsmøtene.

Resultatet av avstemninga er selvsagt det viktigste, ikke minst når landet kan få et regjeringsskifte uten at det har oppstått en såkalt parlamentarisk situasjon som f.eks kabinettspørsmål.
Når i tillegg et evt. regjeringsskifte fører til et alternativ som KrF ikke nevnte som aktuelt før siste stortingsvalg, er det selvsagt knyttet enda større spenning til utfallet.

Derfor blir voteringsmåten ekstra interessant.
Skjer et slikt valg i full åpenhet hvor den enkelte representant må stå for sitt valg – slik som på Stortinget eller i et kommunestyre?
Der ser alle hva den enkelte har stemt, med noen få unntak som jeg kommer tilbake til.

Partiledelsen har lagt dette opp slik at delegatene først skal stemme over hvorvidt  KrF skal stå som et fritt opposisjonsparti fremover – eller skal velge å gå i regjering. Blir det flertall for forslaget som kalles Grøvan-modellen (etter KrFs parlamentariske nestleder Hans Fredrik Grøvan), er det en avgjørelse som avslutter debatten. KrF fortsetter i samme posisjon som nå utover i stortingsperioden inntil det skulle skje en parlamentarisk situasjon.

Hvis forslaget faller, skal så landsmøtet velge mellom Hareides forslag om å søke rødgrønt samarbeid med Ap og SP – eller forslaget fra nestlederne om å søke samarbeid med dagen blågrønne Solberg-regjering.

I disse avstemningene skal det så kun stemmes med penn og papir, evt. elektronisk – ikke med håndsopprekning og stemmeskilt.

Dette er oppsiktsvekkende i moderne norsk politikk.

Politiske parti er riktignok autonome organisasjoner og bestemmer sjøl sine vedtekter.  Disse skal sikre at saker avgjøres etter retningslinjer det er enighet om. Vedtekter kan endres etter prosedyrer, og det skjer i «fredstid» – ikke når kontroversielle saker kommer opp. Da er det nærliggende å mistenke at spilleregler endres mens spillet pågår.

KrF har i likhet med de fleste andre parti hittil praktisert åpen stemmegiving, men generalsekretæren fikk dette endret for en måned siden.  gjennom en e-post til sentralstyret.
Ekstra pikant blir det at generalsekretær Frafjord Johnsen  tilhører Hareides indre kjerne av støttespillere.

Politiske partier har det til felles at de er etablert for å utføre viktige funksjoner i et demokrati. Partiene nominerer sine kandidater til storting, fylkesting og kommunestyrer. Medlemmer av de to siste må forholde seg til Kommuneloven ved saksbehandling.

Kommuneloven fastslår at skriftlig avstemning kan kun skje ved valg eller ansettelser. Men da er forutsetningen at minst én krever det.

I alle andre saker skjer avstemninga åpent, slik at alle ser hva den enkelte stemmer.

Et kommunestyre ville gjennom flertallsvedtak vedta skriftlig avstemning i ordinære saker. Det ble løftet til departementet for tolkning av Kommunelovens bestemmelser.

Der kom kommunaldepartementet  fram til  følgende tolkningsbestemmelse: hvor det bl.a. heter:

«Som hovudregel skal avstemmingar i folkevalde organ skje ved røysteteikn, opent i møtet. Medlemene i organet er vald for å representere og stå til ansvar ovanfor sine veljarar, og normalt også ovanfor eit politisk parti som har nominert vedkommande. Ved val og tilsetjingar er det innarbeidd ein regel om at eit enkeltmedlem kan krevja skriftleg avstemming, og dette er også slått fast i kommunelova.»

«Departementet peika på at det er ein del av demokratiet at veljarane skal kunne vite kva for politikarar som står for kva for standpunkt, og om til dømes valkampsaker er blitt følgde av politikarane.»

Som sagt har partiene autonomi til å sjøl bestemme sine vedtekter. Og slik bør det være.
Likevel er Kommuneloven en svært nyttig og normativ veiviser på hva som bør etterstrebes i de samme partiene som er del av det demokratiet Kommuneloven skal sikre.
Slik er det også på Stortinget. Alle vet hva den enkelte representant har stemt i salen.

Skjermbilde 2018-10-30 kl. 14.32.35
Uansett hvilket standpunkt KrF havner på under sitt landsmøte, tjener nok partiet på det Knut Arild Hareide lovte etter landsstyremøtet i september; en ærlig og åpen prosess.

En lukket prosess i den saka som av folk i partiet oppleves som et viktig veivalg for partiet, gjør det vanskeligere å skape den tilliten som skal bære et samlet parti. Og enda mer utfordrende blir det dersom et knapt flertall avgjør dette i all hemmelighet.

KrFs leder Knut Arild Hareide har sagt at han ikke vil bruke sin dobbeltstemme for å avgjøre spørsmålet om sidevalg. Han har også blitt forstått slik at han ikke setter sitt lederverv foran landsmøtets ønske.
Men hva skjer dersom han som en siste desperat mulighet stiller kabinettspørsmål?

Da skal altså delegatene i all hemmelighet ikke fritt avgjøre om hvordan KrF skal få størst politisk innflytelse overfor, evt i en regjering. De skal derimot tvinges til å avgjøre om KrF skal bytte partileder, noe som ikke er egen, forberedt sak på dette landsmøtet!

Det blir et umulig valg for over halvparten av delegatene. Og det vil skape store frustrasjoner for svært mange å slik bli tatt på senga. Det blir åpenbart ingen festlig og motiverende hjemreise deretter.

De dyktigste og mest respekterte  partiledere i norsk og internasjonal historie ble det fordi de satte partiet høyere enn seg sjøl.

I motsatt fall blir Gardemoen 2018 KrFs svar på Venstres Røros 1972.