KrFs landsmøte 2.11 avgjør 2021-valget

KrFs tid som et betydningsfullt parti i norsk politikk kan gå mot en ende.

Det meldes nå om stigende misnøye med prosess i lokallag og fylkesparti, ulike bakkanaler, masseinnmeldinger som har påvirket valg av delegater og en stadig stigende mistenksomhet om hvorvidt dette er en «åpen og ærlig» prosess slik partileder Knut Arild Hareide har erklært at han står for.

KrFs skjebnevalg er likevel ikke isolert til dette landsmøtet, men til stortingsvalget 2021. Resultatet av avgjørelsen nå får imidlertid stor innvirkning på valgresultatet i 2021.

Dagens stortingsgruppe kommer i hovedsak fra aksen Telemark – Møre og Romsdal. Gitt at KrFs landsmøte velger å stå uavhengig av blokkene (Grøvan-alternativet)  eller si ja til å sondere mulighet for å gå inn i en Solberg-ledet regjering, vil nok dette sikre gjenvalg i 2021 stort sett i de samme fylker som nå.

Går derimot landsmøtet inn for å bli del av en Støre-ledet regjering, er disse fylkene i spill. I verste fall faller oppslutningen så lavt at partiet havner under sperregrensa.

Da må partiet håpe på ekstra stor velgerstøtte i de store valgdistrikt slik at de kan ta direktemandater. KrF må på mirakuløst vis bytte ut velgergruppen fra sør- og vestlandet med tilsvarende nye i Oslo/Akershus i håp om å komme over 4 % på landsbasis.

Det kan de selvsagt klare, sjøl om det blir svært krevende. KrFs nye velgere må da komme fra tidligere AP/SP-velgere over hele landet, og spesielt fra AP-velgerne i det sentrale østlandet. Men disse har Støre som sitt 1.valg, ikke Hareide.

Dette har nok Hareide kalkulert som en risiko, men som er mulig å klare takket være hans personlige egenskaper og at han oppfattes som både hyggelig, rakrygget og modig politiker. Det siste bekreftes av både «stortingsgarasjens skjebne» for tdl. stortingspresident Olemic Thommesen og Sylvi Listhaugs avgang som statsråd.

Men har dette vært den «åpne og ærlige prosessen» som Hareide sa det skulle bli?

NRK har ifølge kilder vist til at Hareide i sentralstyret har sagt at han går av om ikke landsmøtet følger han. Slike «spekulasjoner» vil han verken «bekrefte eller avkrefte». Hvorfor ikke? Dersom han ikke vil bruke den sterkeste trusselen en partileder har – avgang, så er det bare å feie all tvil til side ved å si » Uansett hva landsmøtet kommer fram til, fortsetter jeg som partileder så lenge partiet vil det!»

Når han ikke sier dette, lar han trusselen henge over landsmøtet. Og hvis det er slik stadig flere føler den «åpne og ærlige» prosessen, ser jeg for meg følgende neste fredag under landsmøtet som er i ferd med å klyve partiet i to:

Hareide tar ordet i en landsmøtesal der den absolutte stillhet rår og sier bl.a. noe slikt;
» Vi skal nå gjennomføre en skriftlig votering nå. Det betyr at alle delegater stemmer etter sin overbevisning for hva de tror er det riktige retningsvalget for KrF. Dersom landsmøtet ikke støtter forslaget om å søke samarbeid med Ap og SP, men velger å heller støtte at KrF går inne i en regjering med Frp, kan ikke lenger jeg lede partiet».

Dette er Hareides siste, men viktigste kort; seg sjøl som fortsatt partileder. Og det er et uhyre sterkt kort!

Skjermbilde 2018-10-11 kl. 18.42.46

Det får nok to hovedreaksjoner i salen; de som synes dette er en utidig og uakseptabel  bruk av partilederrollen for å tvinge delegater til å stemme annerledes, og de som tenker slik at KrF har ikke råd til en opprivende partilederstrid framover. I sum vil tvilerne blant de som hadde bestemt seg for en Solberg-løsning da heller stemme for det motsatte.
På den måten kan Hareide få det slik han vedtok da boka hans ble skrevet, og gjennom de tanker og taktiske vurderinger han har delt med Bondevik, Steensnæs, Frafjord Johnsen og Støre i forkant og underveis i den «åpne og ærlige» prosessen.

Spørsmålet blir da; Hva sier Stortingsgruppa til det? De er valgt av KrFs 123 000 velgere, ikke av et flertall av 192 på landsmøtet. De har lovt velgerne en sentrum-Høyreregjering, og skal brått gå motsatt vei. De er styrt av partiprogram og hva de lovte velgerne, og det var ikke å få Støre som statsminister.

Som alle ser: KrFs landsmøte handler om langt mer enn partilederen. Det handler om partiets sjel og mulige fremtid etter stortingsvalget 2021.

Jeg har skrevet det i en tidligere blogg: Til syvende og sist er det partiledelsens klokskap og redaksjonsnemdas evne til å enstemmig formulere et mulighetsrom som avgjør KrFs fremtid.

Neste fredag sent på kvelden har vi en foreløpig fasit.

Og i 2021 den endelige.

Reklamer

Hvorfor misliker SP tanken på regjeringsdeltakelse med KrF nå?

For de fleste parti er den ultimate drømmen å komme i posisjon for å gjennomføre politikk. I landets nasjonalforsamling er et liv i opposisjon ikke ønskelig, unntatt i et helt spesielt tilfelle: For å bygge opp partiet fram mot kommende valg.

Hareides fredagsbønn om nyorientering til sine tillitsvalgte 28.september var helt klart et ønske om å få en hånd på regjeringsroret. Etter Hareides tale ble alle politiske journalister svært travelt opptatt med å høre hva de øvrige partilederne mente.

Det var én de 4 mannlige opposisjonspolitiker som både verbalt og gjennom kroppspråk syntes enda mer misfornøyd enn regjeringsdamene Erna, Siv og Trine.  SP-leder Trygve Slagsvold Vedum uttalte seg positivt om alle saker han nå oppfattet KrF ga sin støtte til SP til, og vektla det siste i hver eneste setning ved å repetere SPs mantra om sentralisering.
Men det var iøyenfallende liten begeistring å spore slik man kunne forvente for en nyerklært mulig regjeringspartner.

Hvorfor ikke mer glede fra Vedum og SP?

Knut Arild Hareide listet opp for journalister det samme som han forkynnet sitt landsstyre: Det er ingen KrF står nærmere enn SP i høyreorienterte verdispørsmål som f.eks surrogati, restriktiv abortpraksis, søndagstengte butikker, eggdonasjon og kristendommens plass i skole og barnehage. (Og det er som kjent få partier som står KrF fjernere i de samme spørsmål enn Ap, SV, Frp og Venstre).

SP og Slagsvold Vedum burde følt seg smigret av KrF, og gjør nok det innerst inne. Likevel; Hareides nyorientering er politisk livsfarlig for SP! Den kan torpedere alle SPs planer om å vokse framover. Ikke minst dersom det skulle bli en ny regjering av AP, Sp og Krf.

KrFs forutsigbarhet er SPs akilleshæl

SP vet at KrF er et parti som er omtrent kjemisk fritt for lettvint populisme. KrF har alltid vært kjedelig ryddig og forutsigbart. Når KrF lander en grundig debatt i et politisk spørsmål og konkluderer, så står de fast ved det. Regionreformen er en sak der KrF og V har stått skulder ved skulder siden 90-tallet. Også lenge før stortingsbehandlingen i fjor skrev KrF-medlemmer leserinnlegg som sterkt understreket flytting av desentralisert statlig makt til folkevalgte organ, slik som dette fra 1.kandidaten fra Troms KrF 13.mars 2017:

«I denne reformen får regionene både større myndighet, flere oppgaver og flere arbeidsplasser. Slik sett er denne reformen en betydelig demokrati, distrikts- og desentraliseringsreform.»

Derfor har KrF stått urokkelig bak regionreformen og kommer selvsagt til å gjøre det framover. Etter uroen tidligere i sommer om stortingsvedtak skal respekteres som spesielt AP-leder Støre og SP-leder Vedum har skapt tvil om, skrev samtlige av KrFs fylkestingsgruppledere et brev til KrFs stortingsgruppe i starten av september og ba om at regionreformen ble gjennomført som vedtatt.

Regionreformen er altså en sak som det er svært vanskelig, ja umulig for SP å snu i nå. Her har SP satset hele sin politiske kapital på å bli det mest ytterliggående partiet og som kan høste av enhver misnøye i de 13 fylker som er sammenslått fra 1.januar 2020.

Skjermbilde 2018-06-06 kl. 12.04.11

Når KrF og Venstre slik som i Bondeviks regjeringstid mener det fortsatt er sunt for demokratiet å spre statens makt, er SP faktisk enig i dette.  SP har stått bak alle initiativ for å få på plass en regionreform. Men i motsetning til sine to politiske søsken i sentrum, har SP valgt å ikke la Stortinget avgjøre dette. Sp har gitt de tidligere 19 fylkesting all makt til å bestemme – alene – selv med knappest mulig flertall i det ene fylkestinget.

Dette kan nok høres demokratisk ut, men som V og KrF har argumentert med: Det er Stortingets simple plikt og ansvar å gjennomføre nasjonale reformer. Og Stortinget vedtok i 2001 en Inndelingslov som ga de hjemmel for å gjøre slike vedtak.

I dette spørsmålet har SP havnet i den merkelige situasjonen at de er blitt den sentrale statsmakt sin viktigste støttespiller. Som kjent er det ikke noe hørbart rop fra statlige direktører i Oslo om å gi fra seg makt og sin myndighet. Denne sterke statlige styringen fra byråkrater har ført til en betydelig sentralisering av statlige arbeidsplasser de siste 35 år. Sentraliseringen har fått lov å holde på gjennom såkalt omorganisering og effektivisering først fra distriktene til de store byer, deretter fra regionale byer videre til Oslo. Man skulle tro at de tre sentrumspartiene fortsatt sto samlet om en politikk som flytter makt, arbeidsplasser og ressurser ut til resten av landet?

Men for Vedum og SP handler det nå om et rent politisk spill hvor gevinsten er en mulig høyere velgeroppslutning – basert på misnøye de sjøl har skapt. SP aksepterer ikke at stortinget gjorde et lovlig vedtak om en landsdekkende regionreform 8.juni 2017.
Nesten et år etter at vedtaket, kom følgende påstander om at vedtaket var ulovlig:

  • Finnmark fylkeskommune hadde ikke sett noen utredning som konkluderte med Troms og Finnmark som egen region.
  • Fylkeskommunene i nord fikk heller ikke anledning til å bli hørt før vedtaket ble gjort.

Dette har også SP nå hevdet.

Det viser seg imidlertid nå at Finnmark fylkeskommune både hadde sett utredningens forslag og ved tre anledninger før stortingsbehandlingen bedt om å få saken avgjort i juni 2017.

Dersom SP skal inn i regjeringen, kan ikke en slik regjering gå videre uten å måtte forholde seg til stortingsvedtaket om regionreform. Jonas Gahr Støre har sagt at Ap vil forholde seg til det.

Skjermbilde 2018-10-01 kl. 15.55.09

Skjermfoto 25.9 fra NRKs nettsider

 

Hva sier SP da? De kan la være å gå med i regjering og kun være støtteparti, selv om det vil være noe helt nytt fra SP som maktpolitisk parti. Da risikerer de imidlertid ikke et så stort velgertap som om de er del av regjeringen.

Selvsagt kan SP si at de må innse at de er stemt ned av et flertall i stortinget og må forholde seg til det. Men i så tilfelle vil en rekke velgere spesielt i Finnmark oppleve dette som et gedigent løftebrudd. Sp kan da bare glemme den store oppturen de skulle få ved kommune- og fylkestingsvalget høsten 2019 og sannsynligvis også ved stortingsvalget i 2021 slik de har kalkulert med. SP-leder Vedum har i 2018 stiftet en rekke nye lokallag i Finnmark basert på misnøyen, og kan ikke svikte de nå.

Kan KrF gi SP noe for å «sukre pillen»?

Kan SP håpe at KrF kommer de litt i møte på regionreformen dersom disse skulle ende i regjeringen etter KrFs ekstraordinære landsmøte 2.november ?

KrF kan gjenta hva de har vært med på å vedta  i stortinget i 2017; alle kommune- og fylkesgrenser er mulig å justere. I så fall kan det åpne for at noen yttergrenser for Viken-regionen kan justeres. Å justere grenser for Troms/Finnmark er derimot lite aktuelt, hvis den da ikke flyttes til grensa mot Trøndelag og innebærer et samlet Nord-Norge. En slik løsning vil nok sannsynligvis ha stor støtte i Finnmark.

Den eneste muligheten for å unngå region Troms og Finnmark er å fravike det såkalte generalistprinsippet som gjelder i dag. Da må stortinget gi henholdsvis Troms og Finnmark et færre antall oppgaver enn de øvrige regioner. Det vil imidlertid sette et unødvendig «stakkars-stempel» på de to fylkeskommunene.

Det er enklere å forstå hva avvik fra generalistprinsippet  innebærer gjennom dette eksempelet med to nabokommuner: Den ene får fortsette sitt ansvar for eldreomsorg, barnevern og skole. Den andre har så svak kompetanse innen barnevern og skole at staten overtar dette ansvaret. Det siste ville være en sterk stigmatisering av både innbyggere, politikere og fagfolk og noe som ville sitte svært langt inne å gjennomføre.

Hvis en Ap-ledet regjering med KrF og Sp på laget skal overgå dagens regjering i regionreformen, må de følge opp sin egen kritikk da den foreløpige oppgaveoversikten ble lagt fram 24.september. Da sa representanter for begge parti både i nord og i Oslo at det var lite oppgaver – ja, mer som knapper og glansbilder å regne. I så fall må en ny regjering sjøl levere mer enn hva Hagen-utvalget foreslo og som Solberg-regjeringen nå jobber videre med.

Men dette vil bli enda mer problematisk for SP: Flere og større oppgaver gjør det  uaktuelt å la Troms og Finnmark fortsette som to mindre fylkeskommuner. De vil da i så fall ha enda mindre økonomisk styrke og et befolkningsgrunnlag som blir for lite til å rekruttere og beholde den mye større og bredere kompetansen som da trengs.

Det blir altså galt for SP uansett hva som velges.

Ved å gi de nye regionene flere og større oppgaver, blir nok ca 240 000 innbyggere en nedre grense slik leder av ekspertutvalget, professor Terje Hagen mener. I så fall må Troms og Finnmark bli en samlet region. Og det har SP sagt de er mot.

Dersom SP ikke vil gi regionene flere oppgaver, blir SPs kritikk mot de foreløpige oppgavene som for små og betydningsløse lite troverdig. KrF vil derimot komme styrket ut ved å få gjennomført sin sentrumspolitikk.

En annen og like viktig sak må kort nevnes her: Klima og miljøpolitikk. Også her har Vedum og SP valgt en populistisk linje, noe som selvsagt plager Frp. Frp kan ikke lenger hanke inn velgere ved bensinpumpene. Den rollen har SP med Vedum i spissen overtatt. Vedum er i sitt ess når han fra Stortingets talerstol  kan si: Denne regjeringa med Frp  er blitt norgesmestere i å øke prisene på drivstoff! KrF og Venstre har presset dere til det.

Selv Frp har forstått at om Parisavtalen skal kunne oppfylles, kommer vi ikke unna tiltak som smerter som bl.a. økte avgifter på fossilt brensel.

Skulle SP gå inn i valgkamp hvor de kontinuerlig vil bli minnet om løftebrudd når det gjelder regionreform og drivstoffpriser, får det et resultat: tapte velgere.

Derfor var Vedum den minst fornøyde partilederen da Hareide startet KrFs prosess med å se på andre regjeringsalternativer.

Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

9 måneder etter at stortinget med 96 mot 73 stemmer gjorde sitt vedtak 8.juni 2017 om regionreformen, dukker det opp påstander om at stortingsvedtaket var ulovlig.

Påstandene kom ikke uventet først i SoMe (sosiale medier). Spesielt i en facebookgruppe i Finnmark ble det hevdet at fylkestinget i Finnmark var totalt uforberedt da det ble fremmet et «benkeforslag» rett før voteringen om regionreformen.

En jurist (opprinnelig fra Finnmark) skrev flere innlegg hvor han bl.a. påsto at Stortinget også hadde sett bort fra internasjonale forpliktelser. Her viste han til Europarådets charter om lokalt folkestyre som Norge har sanksjonert. Videre hevdet han at Finnmark fylkeskommune ikke hadde blitt hørt om regjeringens forslag til regioninndeling og at vedtaket ble gjort etter et benkeforslag.

Dette skrev jeg en blogg om i juni. Der problematiserte jeg rundt denne planen om utsettelse av regioninndeling til våren 2018 og det angivelige «benkeforslaget». Jeg føler meg derfor noe «skyldig» i å ha skapt grunnlag for flere spekulasjoner.

I slutten av juni ble jusprofessor Eivind Smith intervjuet av NRK Finnmark om påstandene fra forretningsadvokaten. Smith var uenig i at Stortinget har brutt sine internasjonale forpliktelser, men mente at Stortinget ikke hadde fulgt regjeringens løp om å drøfte nærmere de ulike alternativene om sammenslåing i Nord-Norge. Smith viste til at regjeringen vinteren 2017 hadde vurdert å utsette dette til våren 2018.  Stortingets vedtak 8.juni 2017 var derfor et brudd på denne forutsetningen og i strid med de saksbehandlingsregler som Stortinget sjøl har vedtatt.

I en kronikk i NRK Ytring 3.juli skriver Smith bl.a.:

  • Loven krever at saken er ferdig utredet før forslag fremmes, og «fylkestinget sjølv» skal få uttale seg før vedtak blir truffet.
  • Ingen av disse kravene er oppfylt i denne saken.»

Smith presiserte senere i et innlegg i Aftenposten 29.juli bl.a dette:

«Det videre arbeidet med «korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast» skulle derfor skje «i dialog med fylkeskommunane».

Resultatet skulle legges frem i en egen proposisjon senest våren 2018, noe som ville ha vært tidsnok til å forberede en eventuell sammenslutning med virkning fra 2020.

Men våren 2017 hadde fylkestingene i nord ennå ikke fått uttale seg om noen bestemt løsning. At dette har bidratt til dagens vanskelige situasjon, er neppe tvilsomt..(…)

Vedtak om fylkessammenslutning treffes som forvaltningsmyndighet i kraft av inndelingslova. Den som treffer vedtak i kraft av lov, må følge loven. Dette har åpenbart ikke skjedd her…(…).

Det meste tilsier altså at det overhodet ikke er truffet noe lovlig sammenslutningsvedtak for Troms og Finnmark.»

Etter dette har bl.a. både fylkesordfører og fylkesvaraordfører i Finnmark hevdet at saken » ikke har vært utredet eller sendt på høring» og at «stortinget har vedtatt sammenslåing av Troms og Finnmark gjennom et benkeforslag».

I august i år sendte stortingsrepresentant Sandra Borch et brev til kommunalministeren hvor hun bl.a. hevdet:

«Forslaget om fylkessammenslåinger som regjeringen våren 2017 la frem for Stortinget, omfattet ikke Troms og Finnmark. For Nord-Norge, ble Stortinget i stedet gjort oppmerksom på at det kunne tenkes tre løsninger (ett fylke, Troms og Finnmark, eller Troms og Nordland).

Fylkestingene i nord hadde ikke fått uttale seg om noen bestemt løsning våren 2017. Sammenslåingen av Troms og Finnmark var tydelig et kompromiss blant regjeringspartiene og KrF, og ble lagt frem som et løst forslag i salen under debatten. Da er det viktig å ha med seg, som presisert ovenfor, at Stortinget i denne saken er forvaltningsmyndighet. Stortinget treffer vedtak i kraft av lov, og må følge loven. Det har åpenbart ikke skjedd i sammenslåingen mellom Troms og Finnmark.

Både jusprofessor Eivind Smith og advokat Geir Johan Nilsen har nettopp utfordret Stortingsflertallet og regjeringen på lovligheten av vedtaket. På det grunnlag, vil jeg be Kommunal – og moderniseringsministeren svare på om Stortingsflertallet som forvaltningsansvarlig har fulgt Inndelingslova når de vedtok å sammenslå Troms og Finnmark»

Monica Mæland avviste i sitt svar til Borch at vedtaket var ulovlig. Det er likevel framsatt svært alvorlige påstander om vedtakets gyldighet og legitimitet. Dette igjen har skapt både følelser og  debatt og er blitt den store politiske saken i 2018.                            Stortinget har selvsagt rett til å gjøre politiske vedtak, slik bl.a. SVs Karin Andersen sa det etter debatten. Dette er politikk, ikke juss.

Likevel må et vedtak være kommet til på lovlig måte for å skape nødvendig legitimitet.

Har de som hevder at vedtaket er ulovlig all nødvendig informasjon for å trekke sin konklusjon?

Jeg har fulgt denne saken nært både i mitt tidligere politiske liv som fylkespolitiker og nå som samfunnsengasjert observatør, og er derfor opptatt av at det er faktisk kunnskap som skal avgjøre slike viktige saker.

Derfor har jeg undersøkt om det er grunnlag for påstanden. Ved nøye gjennomgang av  stortingsdokumenter, innsyn gjennom postlister i departement og fylkeskommuner og kontakt med kilder som har bidratt med å opplyse saken mener jeg å kunne presentere saksgangen som besvarer dette spørsmålet:

Er påstandene om ulovlighet faktisk riktige?

For å finne det korrekte svaret, må vi se nærmere på tidslinjen fra desember 2016 fram til stortingsvedtaket 8.juni 2017.

Desember 2016:
Alle fylkeskommuner har utredet konsekvensene av en evt sammenslåing med et eller flere nabofylker og har fattet vedtak om hva de ønsker.

Fylkestinget i Finnmark tok stilling til alternativene: 1) Finnmark som egen region, 2) Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms som en region, og 3) Finnmark og Troms som en region, jf. fylkeskommunens sak 38/16.
Finnmark fylkesting vedtar følgende med 25 mot 10 stemmer:

«På bakgrunn av saksframlegg frå fylkesrådmannen og grunnlagsmateriale gjorde fylkestinget i Finnmark 7. desember 2016 dette vedtaket:

1. Fylkestinget vedtar at Finnmark skal bestå som egen region

2. Finnmark som egen region begrunnes med:

– Opprettholdelse av desentrale strukturer
– Vektlegging av nærhetsprinsippet når det gjelder folk og offentlige etater og institusjoner
– Reell demokratiutvikling
– Suverenitetshevdelse, med vekt på vår grense til Russland
– Eierforholdet til land og vann i Finnmark
– Den sterke identitetsfølelsen finnmarkingene har til eget fylke

3. Fylkestinget understreker på det sterkeste at regionalt folkevalgt nivå må tilføres nye oppgaver og myndighet

– Det må følge med ressurser ved overføring av oppgaver og myndighet

–  Det må utredes muligheter for å lokalisere statlige direktorater og arbeidsplasser til regionalt folkevalgt nivå når det er viktig for regional utvikling         

– Statens regionale inndeling må etableres i samsvar med inndelingen til folkevalgte regioner

4. Generalistprinsippet må beholdes

5. Fylkestinget mener at Finnmark har gode forutsetninger for vekst basert på naturressurser og sterke kompetansemiljøer

6. Finnmark må framover få en formell utviklerrolle i utøvelsen av nordområdepolitikken
7. Fylkestinget mener at sammenslåing av fylker må skje på bakgrunn av frivillighet.»

 

Vedtaket er i følge saksutredningen ord-for-ord fylkesrådmannens innstilling og ikke et resultat av en politisk prosess i det folkevalgte fylkestinget.

Regjeringsapparatet hadde lagt opp et løp av ulike saker som skulle til endelig behandling i Stortinget våren 2017.

Saken om regionreformen var en av disse.På bakgrunn av fylkeskommunenes egne utredninger og konklusjoner gikk kommunaldeparementet igang med sin samla saksutredning. Regjeringens sluttbehandling skal ende med en innstilling til Stortinget.

En mindretallsregjering er avhengig av et flertall i stortinget for å få gjennomført delvis eller helst alt den ønsker. 17.februar 2017 møtes derfor H/Frp-regjeringen sine samarbeidspartier V og KrF for å vurdere de mest hensiktsmessige løsninger av en rekke ikke-optimale når det gjelder de foretrukne «omlag 10» regioner.

Et viktig politisk poeng her er at H/Frp ikke følte seg komfortable med at SP tidligere hadde foreslått 7 regioner.  Åslaug Haga som kommunalminister for SP i Stoltenbergregjeringen i 2008 gikk inn for 9.

Regjeringen og V/KrF er enige om ny regioninndeling for hele Sør-Norge, men vil jobbe mot to mulige løsninger i nord; enten en samlet region eller Nord-Norge delt i to.

Regjeringens forslag til regioninndeling

Innstillingen Prop.84 S (2016-2017) er under utarbeidelse vinteren 2017 og leveres formelt Stortinget den 4.april 2017.

Skjermbilde 2018-09-04 kl. 15.37.22

Drøye to uker før dette, sender statsråd Jan Tore Sanner et viktig brev –  Regionreform og vurdering av ny fylkesinndeling i Nord-Norg(475562) – til de tre nord-norske fylkeskommunene. I brevet inviteres disse til et møte den 19.april for å drøfte status og fremdrift videre.

Til møtet er disse godt forberedt både med egne standpunkt og med det som ligger i regjeringens innstilling om forslag til nye inndelinger for Nord-Norge:

«Tre hovudalternativ

Kommunal- og moderniseringsdepartementet legg opp til å fremme ein proposisjon om saka seinast våren 2018. Regjeringa føreslår at tre hovudalternativ blir vurderte nærare i lys av måla for reforma og kriteria for fylkesstrukturen:

1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.

For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast. I tillegg skal ein drøfte fylkeskommunane sin kapasitet og kompetanse til å løyse dagens og framtidige oppgåver.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast.»

Fylkeskommunene i Nord-Norge inkludert Finnmark har altså sett tidligere utredninger fra Stortinget, gjennomført «nabopraten» med aktuelle fylkeskommuner og sett og vurdert alternativene for Nord-Norge. De er nå inne i en prosess hvor de får anledning til å bli hørt enda en gang – nå om regjeringens samla utredning og konkrete forslag, også om et år mer tid til å vurdere løsningen for Nord-Norge.

For Finnmark fylkeskommune har ingenting endret seg. De har vurdert de samme alternativene da de konkluderte med sitt syn 7.desember 2016. Da har sagt sin mening, men regjeringen gir også de her en anledning til å bli hørt – nok en gang.

Under møtet mellom Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner og statsråd Sanner den 19.april, ber en samlet politiske ledelse for tre fylkeskommunenes om en avklaring allerede i 2017 og ikke våren 2018 slik regjeringen ønsket. Regjeringen hadde allerede planlagt en slik løsning inn i den kommende Kommuneproposisjonen 2018 som samlet skulle legges fram i mai. Kommunalministeren lar seg påvirke og overbevise av kravet fra de tre nord-norske fylkeskommunene. Jan Tore Sanner sier 19.april følgende til NRK-Troms:

«Jeg er enig med fylkene i nord om at det aller beste er om man klarer å lande en løsning før sommeren. Hvis Stortinget blir enige i dette, så vil også vi bidra til at man får gode løsninger – også for fordelingen av statlige arbeidsplasser.»

Og det var nettopp det Stortinget endte med som løsning. Kommuneproposisjonen endres i samsvar med ønsket fra bl.a Finnmark fylkeskommune slik at Stortinget også skal vedta inndelinga i Nord-Norge sammen med de øvrige 10 regioninndelingene nå i juni.

Hva gjorde fylkespolitikerne i Finnmark med regjeringens forslag om Troms og Finnmark som én region?

Det er regjeringen som har tatt initiativ til og invitert fylkeskommunene til både «naboprat» og utredninger om konsekvenser. Regjeringen er ikke pålagt etter §9 i Inndelingsloven å sende ut på ny høring også oppsummeringen av alle utredningene og forslag til inndeling dersom disse har vært kjent tidligere og vurdert av de aktuelle fylkeskommuner.

Regjeringens endelige innstilling om de nye regionene og mulige løsninger for Nord-Norge ble så lagt fram 4.april 2017.

De berørte fylkeskommuner kan likevel å si fra dersom de har nye og avvikende synspunkt sammenlignet med det de tidligere har fremmet i prosessen.

Samtlige fylkeskommuner i landet kaster seg fra 4.april over dette viktige dokumentet for å finne pluss og minus for egen del, og deretter påvirke sine stortingsrepresentanter fra fylket for å gjøre sluttresultatet enda bedre.

Troms fylkesting innkaller sågar til ekstraordinært fylkesting 24.april. Der behandles kun en sak;  PROP. 84 S (2016-2017) NY INNDELING AV REGIONALT FOLKEVALGT NIVÅ.  Nå går de primært inn for et samlet Nord-Norge, primært for at Nord-Norge deles i to befolkningsmessig like store deler; Nordland som en region (241 000 innb i 41 kommuner) og Troms og Finnmark som én (240 000 innb og 39 kommuner).

I Nordland behandler fylkesrådet saken Høring prop. 84 S -Ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå og Prop.96 S – Endringer i kommunestrukturen. den 27.april og vedtar enstemmig bl.a. krav om å avgjøre regioninndelingen nå og ikke vente til 2018.

I Finnmark skjer det derimot ingenting på politisk nivå. Utad gjentar fylkespolitikere at selv om regjeringen foreslår sammenslåing av Troms og Finnmark i sin innstilling, ønsker de å fortsette som egen fylkeskommune. Verken fylkesutvalget eller fylkestinget får Prop.84 S (2016-2017) til politisk behandling, og dermed avskjæres Finnmark sine fylkespolitikere muligheten til å få drøftet utredningen og bli hørt.

Det synes derfor vanskelig å klandre storting og regjering for at ikke Finnmark fylkeskommune bruker sin mulighet til å uttale seg mer om saken. Ingen kan likevel tvinge noen til å la seg høre. Og jeg kjenner ikke til om det var en politisk eller administrativ avgjørelse som lå til grunn. Det er ikke ukjent at administrasjoner i noen kommuner og fylkeskommuner der formannskapsmodellen praktiseres har unormalt mye makt.

Det viktige Møtet som få visste om

Men det skjer noe aktivt likevel. Nok en hendelse utover møtet 19.april mellom Sanner og de 3 fylkeskommunen i nord skal åpne veien for at Stortinget med støtte fra Finnmark kan avgjøre også Troms og Finnmarks skjebne den 8.juni 2017.

En gruppe fylkespolitikerne fra Finnmark reiser ut av fylket for å møte andre politikere.  Deres handlinger der er derfor meget oppsiktsvekkende når vi tar årets kritikk og påstand om ulovlig stortingsvedtak i betraktning.

Skjermbilde 2018-10-01 kl. 13.12.33

Quality Hotel Grand Royal, Narvik onsdag 26.april 2017 kl. 13.00

Over 20 personer samles til lunsj, og flere kommer til underveis. I dag har mange av dem reist langt, er både sulten og spent på Møtet etterpå, på gondolturen og middagen i kveld, konklusjonen i morgen. Fra Sør-Varanger i øst til Helgeland i sør hilser de på hverandre, blir  kjent med de mange nye ansiktene, utveksler meninger om både flytilbud, vær og mat – og Møtet.

Dette er ikke en helt tilfeldig samling av politikere. Dette er kremen av toppolitikere i de tre nordnorske fylkeskommunene. De som har reist langt, fått sin velfortjente matbit og forberedt seg godt på forhånd er medlemmer i Nordnorsk Råd (heretter NNR). Nå er det duket for enda et viktig rådsmøte.

Det sitter nå 27 politikere og 6 fra fylkeskommunenes administrasjon sammen når møtet starter kl. 14.

Hva er Nordnorsk Råd (NNR)?
Fra tidlig 80-tall til 2011 hadde Finnmark, Troms og Nordland behov for å møtes og drøfte saker som var grenseoverskridende. Dermed ble Landsdelsutvalget for Nord-Norge (LU) etablert. Underveis i prosessen ble også Nord-Trøndelag (Namdalen) innlemmet i samarbeidet. Sekretariatet lå i Bodø og var rigget med en dyktig stab. Det var høy kvalitet på møter og saksutredninger, og møtene var lærerike fordi de bygde kunnskap og kompetanse.

Men det var en hake ved dette slik det alltid er der man kun samarbeider: Det blir mange møter og mye prat, men ingen har verktøy for å beslutte og iverksette noe som helst. LU ble derfor et godt samarbeidsorgan, men var uten makt og myndighet. Det er en helt nødvendig forutsetning for å sette politiske ønsker ut i livet.

Troms fylkeskommune var den som var mest kritisk til å fortsette med LU og mente at dette mer fungerte som et «supperåd» enn som et aktivt politisk organ.

I 2011 vedtas LU nedlagt. Politikere i hele Nord-Norge beklager dette. Fra 2014 er man etter interne drøftinger tilbake til start – og oppretter NNR som et nytt, felles organ for de folkevalgte fylkesting i Nord-Norge.

Her i Narvik på denne vårdagen skal de 27 fremste politikerne i NNR tenke høyt og konstruktivt om de store felles utfordringer i nord.
Og en sak er på dette tidspunkt viktigere enn de andre: Prop.84 S (2016-2017) -Regjeringens forslag til regionreform.

Fra Finnmark deltar Ragnhild Vassvik og Sylvi Huseby fra Ap, Jo Inge Hesjevik (H), Kurt Wikan (SP), Trine Noodt (V) og Arne Liakleiv (MDG).

I luften ligger det en spenning mellom flere fylker. Alle kjenner historien om nedleggelsen av LU. Om hvordan noen fylkespolitikere ble høye på seg sjøl og sitt fylke og så ned på de andre. Hvordan det var viktig å samle flertall for seg, sin by og sitt fylke. Hvor lite konstruktive møtene ble når konflikter ble dyrket og få evnet å se over grensene for annet enn å skaffe seg sjøl og sitt fylke et flertall i en sak som betydde noen arbeidsplasser og ny virksomhet der. Det ble for mye «jeg» og for lite «vi».

Deltakere fra alle fylker har synspunkter på den fremtidige regionen. På tvers av parti- og fylkesgrenser løftes behovet for at Nord-Norge snakker med én stemme slik at Stortinget må lytte og komme den nordlige landsdelen i møte.

Forsamlingen vedtar i egen sak å ytterligere formalisere arbeidet i Nordnorsk Råd (NNR) slik at det kan opptre som et felles talsrør. De har vært enige om et fast sekretariat, og at fylkesordfører (Finnmark har formannskapsstyring) og Troms og Nordland med fylkesrådslederne (parlamentarisk styring) utgjør arbeidsutvalget.

Den store og avgjørende saken

Og så kommer den store saken – regionreformen – slik regjeringen foreslår den i sin innstilling Prop.84 S (2016-2017).

Alle representanter gir uttrykk for sitt partis syn og hva som er vedtatt i det enkelte fylke. Nordland og Finnmark vil primært stå alene , Troms kan tenke seg et samlet Nord-Norge som en region, sekundært Troms og Finnmark. Det fremmes også tanker om å samle Nord-Norge til en samlet region. Ingen fylker står samlet om alle synspunkter, men samtlige utøver godt politisk håndverk. Et forslag til vedtak var utsendt før møtet, er blitt bearbeidet i en redaksjonskomite og ligger nå på bordet til sluttbehandling:

Felles uttalelse fra Nordnorsk råd vedrørende regionreformen:

  1. Nordnorsk råd har behandlet sak om Prop 84 S (2016-2017) Ny inndeling av regionalt folkevalgte regioner. Vi konstaterer at regjeringen har lagt frem en proposisjon for ny regioninndeling i Norge (84S 2016-2017) hvor det er stort fokus på størrelse og inndeling og for lite fokus på reelle endringer i oppgavefordeling, kvalitet i tjenesteproduksjon på regionnivå og regionnivåets mulighet til å drive reell utvikling.
  2. Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.
  3. Nordnorsk råd konstaterer at kommunereformen ikke vil gi en kommunestruktur med overvekt av store regionkommuner. Det er i derfor viktig at de nye regionene både beholder det ansvaret fylkeskommunene har for viktige velferdstjenester de har i dag, og samtidig tilføres nye oppgaver. Det vises i denne sammenhengen til de innspill KS har gitt om nye oppgaver samt det som fylkeskommunene selv ha spilt inn i tidligere høringsuttalelser. Fylkesmannens rolle bør begrenses til i hovedsak tilsyn og kontroll, mens oppgaver som innebærer skjønnsutøvelse må overføres regionene. Oppgaver fra direktorater og departementer må også vurderes overført.
  4. Generalistkommuneprinsippet må ligge til grunn for reformen.
  5. Nordnorsk råd forutsetter at statens regionale inndeling i størst mulig grad samsvarer med inndelingen i nye folkevalgte regioner, med unntak av områder der det er åpenbart naturlig med annen inndeling enn det folkevalgte regionale nivå skal ha. Dette er viktig for de folkevalgte regionene sin samordningsoppgave i den regionale samfunnsplanleggingen, og det styrker fylkeskommunenes mulighet til å ivareta rollen som samfunnsutvikler.  Nordnorsk råd understreker betydningen av at det regionale folkevalgte nivå gis økt beslutningsmyndighet innenfor flere områder.
  6. Nordnorsk råd forventer at de nye regionene får tilført tilstrekkelig regionale utviklingsmidler. Det vil være avgjørende for å kunne ivareta rollen som regional utviklingsaktør.

Finnmark har fått med et punkt de hadde i sitt eget vedtak fra des. 2016  vdr. generalistprinsippet (pkt 4). Dette innebærer at alle nye fylkeskommuner skal ha ansvar for de samme type oppgaver. Ingen oppgave skal være så stor at det er kun de folketallsmessig største fylkeskommuner som får rå over slike politiske verktøy som kreves for å utvikle regionen. Og kravet fra NNR er krystallklart: Få flere og  betydelig større oppgaver overført fra staten til folkevalgte organ i Nord-Norge!

Uttalelsen bekrefter at det er samlet krav om å få tydeligere beskrevet hvilke nye oppgaver som skal komme. NNR ber også om at oppgaver fra direktorater og departement må vurderes overført.

Videre er et gammelt gnagsår tatt opp i pkt 3: Fylkesmannens rett til innsigelse og makt til å overprøve folkevalgtes skjønn i kommuner og fylkeskommune. Her vil NNR at fylkesmannen skal kun drive i hovedsak tilsyn og kontroll.

Pkt 5 er særlig interessant. Politikerne i NNR forutsetter at det folkevalgte nivå har ansvar innenfor samme geografiske område som staten i deres regionale inndeling. I klartekst: Skal «ytre stat»(fylkesmannen, NAV, Skattekontor o.l.) ha Troms og Finnmark som sitt område, må også det folkevalgte nivå dekke det samme området. På det tidspunktet pågikk prosessen med å slå sammen fylkesmannsembetene i Troms og Finnmark til ett embete fra 1.1.2019.
Finnmarkspolitikerne visste med andre ord meget godt hva de sa ja til her.

Pkt 2 blir med dagens kunnskap om prosessen og kritikken av den særlig interessant: Her sier et samlet politikerkorps i Nord-Norge at man ikke godtar regjeringens planer om å utsette behandlingen for Nord-Norges del til våren 2018. Altså: Dersom Stortinget når gjør vedtak om de øvrige regionene men utsetter Nord-Norge, er ikke dette akseptabelt!

Den bearbeidete uttalelsen får tilslutning fra alle fylkeskommuner og fra alle parti.

Med andre ord: Også Finnmark Ap og Finnmark SP sine fremste fylkespolitikere stiller seg bak dette vedtaket!

NNRs uttalelse om regjeringens utredning og innstilling Prop.84 S (2016-2017) er derfor et meget tydelig høringsinnspill til Stortinget.

2.mai deltar Finnmark fylkeskommune i en høring hos kommunalkomiteen.  Fylkesvaraordføreren holder fast ved tidligere standpunkt om Finnmark som egen region. I tillegg gjentar hun kravet om at Stortinget må foreta en endelig behandling nå og ikke utsette saken til våren 2018 som regjeringen åpnet for i sitt forslag 4.april!!
(Ved bruk av denne linken får du tilgang til  videoopptak av høringen som starter 17 min. ut i sendinga).

Kravene fra NNR og Finnmark fylkeskommune tok Stortinget hensyn til og endret sin kjøreplan i samsvar med dette.

Stortinget legger siste hånd på verket

Nå starter arbeidet i kommunalkomiteen under ledelse av saksordfører Helge Njåstad (Frp) for å få både en kommune- og en regionreform på plass med et vedtak i Stortinget 8.juni. Dette er i samsvar med det lovverket som beskriver saksbehandling og myndighet i Inndelingsloven.

Der heter det i § 4.Vedtak om samanslåing

«Stortinget gjer vedtak om samanslåing av fylke. Kongen gjer vedtak om samanslåing av kommunar når dei kommunane saka gjeld har slutta seg til forslaget om samanslåing. Dersom nokon av kommunane har uttalt seg mot samanslåing, skal saka leggjast fram for Stortinget til avgjerd.»

Kommunalkomiteens innstilling til Stortinget heter Innst. 385 S (2016-2017) og foreligger 1.juni 2017. Den er på 64 tettskrevne sider. Ved siden av en oppsummering av regjeringens og fylkeskommunenes utredninger som stortingets grunnlag, handler den også om hva alle medlemmer i komiteen mener og foreslår. På side 13,14, 15 og 21 er de nord-norske fylkeskommunene blitt referert på deres fylkestingsvedtak og regjeringens vurderinger av og forslag om antall regioner.

Fra side 47 starter så komiteens sitt arbeid for å lande på ulike regioninndelinger.

Om Nord-Norge sier flertallet i komiteen:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å inndele Nord-Norge i to regioner. Nordland består som i dag, mens Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. F l e r t a l l e t mener at med to regioner i nord med om lag 240 000 innbyggere hver, får vi en god balanse mellom fylkene.F l e r t a l l e t mener at de to nye regionene er godt rustet for å kunne motta flere statlige arbeidsplasser. F l e r t a l l e t  viser for øvrig til Kommuneproposisjonen 2018 hvor inndelingen av Nord-Norge behandles.«

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 15.10.15

Hva sto det så i Kommuneproposisjonen 2018 som ble levert Stortinget 11.mai?
På s. 27 og 28 står det bl.a.;

«Departementet foreslår at Finnmark fylkeskommune og Troms fylkeskommune slås sammen fra 2020. Nordland fylkeskommune foreslås opprettholdt. Dette er i tråd med avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Departementet mener det vil være en fordel om fylkesinndelingen i Nord-Norge avklares nå og samtidig med fastsetting av ny inndeling for resten av landet.»

Legg merke til siste setning. Den er en følge av at  Sanner fikk den klare beskjeden fra de tre nord-norske fylkeskommunene i møte 19.april og at Nordnorsk Råd også har sendt krav om å få avgjort regioninndelingen nå i 2017, og ikke i 2018 slik regjeringen foreslo 4.april.

Og som eget vedtakspunkt II står det:
«II – Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.»

Det er bare en liten, men viktig hake ved dette. I sin innstilling om regionreformen den 1.juni glemmer komiteen å føre dette opp som eget punkt. Nå står den kun som eget punkt i saken om kommuneproposisjonen 2018 som skal behandles 12.juni, og ikke i saken om regionreformen som skal behandles 8.juni.

Dette løser Stortinget slik det er full adgang til: I stedet for å innkalle stortingsrepresentanter som er travelt opptatt med komitearbeid som må avsluttes før sommerferien til nytt møte, løses dette ved at saksordfører fremmer dette som et såkalt «løst forslag» til debatten 8.juni. «Løse forslag» er forslag som ikke er fremmet tidligere eller ikke har fått flertall i komiteen, men som enhver stortingsrepresentant har rett til å fremme når saken skal avgjøres i Stortinget. Dette forslaget blir nummerert som nr. 16 i denne saken.
Det er dette som i 2018 av noen er blitt påstått å være «et benkeforslag som brått dukket opp av intet og som ingen tidligere hadde fått sett eller fått vurdere».

Opposisjonen angriper selvsagt også flertallsforslaget om at Nord-Norge skal deles i to. H/FRp/KrF og Venstres sin innstilling fra komiteen om at Troms og Finnmark skal slås sammen vekker stort verbal engasjement. Hele 51 ganger ble Finnmark nevnt i debatten, klart mest av alle fylker. Tilsammen 18 forslag ble drøftet av Stortinget.

Etter debatten er det avstemning. Jeg kopierer derfor ut fra referatet fra Stortinget ord for ord (side 3949):

«Presidenten:
Det voteres over forslag nr. 16, fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder: «Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.»
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har varslet at de vil stemme imot.
Votering: Forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble bifalt med 96 mot 73 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 19.53.50)»

I behandlingen av kommuneproposisjonen 2018 mandag 12.juni 2017 informerer saksordføreren i følge stortingsreferatet at det opprinnelige forslag om en egen region Troms og Finnmark nå er behandlet uka før i saken om regionreformen:
«Eg minner òg om at i innstillinga ligg det inne eit forslag om Finnmark og Troms som Stortinget voterte over torsdag, så eg reknar med at det ikkje er aktuelt å gjera det ein gong til i dag.». Det blir derfor ikke stemt over dette i denne saken.

Forslaget om sammenslåing av Troms og Finnmark som nå er vedtatt, er kjent for hele Stortinget gjennom regjeringens to proposisjoner 4.april og 11.mai, og har vært drøftet av de tre nord-norske fylkeskommunene også denne våren.

Det er deres – inkludert Finnmark fylkeskommunes ønske at dette skal ferdigbehandles i samme møte hvor de andre regionene vedtas og ikke utsettes til våren 2018. Både regjering og Storting har fulgt opp Finnmarks ønske og kan derfor ikke kritiseres for dette.

Finnmark fylkeskommune har altså fått uttale seg om regjeringens utredning og forslag, og er også blitt hørt i sitt ønske om få saken avgjort i juni 2017!

Det hører også med til historien at i stortingsdebatten om regionreformen er det ingen stortingsrepresentant som hevder at dette vedtaket blir til på ulovlig vis. Det er ingen som krever at saken må sendes tilbake til ny behandling slik vi vanligvis gjør dersom rådmannen/fylkesrådmannen ikke har gjort god nok jobb overfor kommunestyret/fylkestinget. Regjeringen er stortingets «rådmann».

Finnmark fylkeskommune har heller ikke på det tidspunktet kritisert regjeringen for at de ikke har fått uttale seg – all den stund de naturligvis har fått rikelig anledning til det. De har heller ikke bedt bedt om ytterligere tid slik at de endelig kan spørre innbyggerne om råd.

Jeg forutsetter at flertallet av fylkespolitikerne i Finnmark var våkne nok fram til juni 2017 og gjorde det de kunne for å bidra til en best mulig regionreform. Hvis de derimot var «bevisstløs i gjerningsøyeblikket», må det skyldes at de overhodet ikke kunne se for  seg en regionreform som både berørte og fikk noen konsekvenser for Finnmark.

For mange synes det som om flertallet i fylkestinget i Finnmark valgte å sitte i ro i båten og vente det til uværet var over. Mulig de håpet på at å være passiv kunne alt fortsette som før og Finnmark fylkeskommune kunne sysle med sine få oppgaver?

I så fall må jo velgerne i Finnmark stille seg følgende spørsmål: Har vi hatt nok kompetente fylkespolitikere da Stortinget skulle vedta den største demokratireformen siden fylkestinget ble direktevalgt i 1975?

Reaksjoner i Finnmark fylkesting uka etter vedtaket

Etter at Stortinget har vedtatt regionreformen, samles de 35 skarpeste politiske hoder i Finnmark seg i Hammerfest 14.og 15.juni 2017. Det er fylkestinget som møtes for å oppsummere det som har skjedd og veien videre.

Møtet starter med at fylkesrådmannen har en gjennomgang av saken om regionreform og forklarer hva som videre kan skje for å oppfylle stortingets vedtak.

Fylkesordføreren har laget en melding – Regionreformen – videre prosess etter vedtak i Stortinget til fylkestinget. Trine Noodt, gruppeleder for Venstre ber om at meldingen behandles som sak i fylkestinget siden den er viktig for det videre arbeidet, noe fylkesordføreren ikke har noe i mot.

Saken kommer opp til behandling dagen etter. Overraskende nok er det ikke én av representantene i en 3-timers debatt om veien videre som kritiserte prosessen som hadde foregått i Stortinget. Det var tydelig at alle representantene hadde fått med seg regjeringens forslag om hvordan Nord-Norge kunne enten samles eller deles.

Ragnhild Vassvik som fylkesvaraordfører påtaler heller ingen ulovligheter gjort av Stortinget. Hun mener riktignok at Stortinget har gjort et «tvangsvedtak» mot fylkestingets ønske, men har ikke en eneste kritisk betraktning til selve prosessen på nasjonalt plan. Heller ikke SP påstår at stortinget har gjort et ulovlig vedtak. Og heller ikke denne gangen er det noen som nevner folkeavstemning!

Derimot er både fylkesordføreren og mange fra Ap, Sp og SV klare i talen på at stortingets vedtak kan la seg endre. Det kommende stortingsvalget er kun knappe 3 måneder unna, og der kan velgerne i både Norge og Finnmark stemme inn et annet flertall for å fjerne regionreformen. Fylkesordfører Runar Sjåstad som nå står på 1.plassen på stortingsvalglista er en nøktern og realitetsorientert politiker. Han mener at om ikke det nye stortinget endrer vedtaket, må prosessen gå videre og fylkespolitikere i Finnmark må sikre Finnmarks interesser.

Det legges fram flere forslag, og følgende fikk flertall

1. Ved et regjeringsskifte etter stortingsvalget 11. september 2017, fremmes det sak til Regjeringen/Stortinget om omgjøring av vedtaket som er gjort om å slå sammen Finnmark og Troms (vedtatt med 25 mot 10 stemmer)

2. Ved en videreføring av sammenslåingsprosessen:

a. Finnmark er regionens nye navn

b. Avholdes felles fylkesting i Kirkenes etter oktober 2017

c. Velges like mange medlemmer fra Finnmark og Troms i fellesnemd

d. Legges hovedsetet / administrasjonen i regionen til Vadsø

e. Må formannskapsmodellen være regionens politiske styringsmodell
(alle pkt. vedtatt med 26 mot 9 stemmer).

Fylkets aviser vier dette fylkestinget liten oppmerksomhet. Likevel kan vi lese intervju med fylkesordføreren som sier at de ikke kan late som om stortinget ikke har gjort et vedtak og må derfor forholde seg til det. Derfor må de bruke energien på å få mest mulig innfridd gjennom de kommende forhandlingene med Troms.
Skjermbilde 2018-10-01 kl. 13.52.51
Det mest interessante man kan lese om i avisa Finnmarken er redaktørens nøkterne vurdering av at Stortinget har sagt sitt og at det kan komme til å stå seg etter valget (noe hun fikk rett i). I så måte må fylkespolitikerne vise ansvar og sørge for at Finnmark blir hørt og kommer best mulig styrket ut. Denne Ukeslutt-kommentaren ble ikke nådig tatt i mot i Vadsø-miljøet. Etterpå har Finnmarken stilt seg på regionmotstandernes side slik også den norskspråklige samiske avis Sagat har gjort.

Media i Finnmark har fortjenestefullt stilt kritiske spørsmål til makta utenfor Finnmark i denne saken.

Det har derimot – med få hederlige unntak – vært en påtakelig mangel på tilsvarende kritiske spørsmål til såvel fylkespolitikere som stortingsrepresentanter fra Finnmark.

De har – stort sett uimotsagt fra journalister –  først fritt få fremme ubegrunnede skremselspåstander, som bl.a. disse:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark mister stortingsrepresentasjon – Troms tar alle
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Deretter foreslår SP etter råd fra SP sentralt bruk av folkeavstemning som Ap ikke har programfestet, men godtar dette i bl.a. redsel for at SP stjeler brorparten av Ap-velgerne ved kommende valg i Finnmark.

Til slutt: 11 måneder etter stortingets vedtak rigges det en folkeavstemning hvor innbyggerne først er blitt skremt til å tro at Finnmark snart er en saga blott for deretter invitere de skremte  til «å bestemme» over Stortinget slik at Finnmark kan «fortsette»!

Du tror det ikke før du får se det:

IMG_5266

Epilog

Når historien skal skrives om regionreformens lange og trange fødsel gjennom 30 år fra starten i 1989, vil det nok bli mest interessant å analysere de politiske partiers og medias innvirkning på den sterke motstanden i Finnmark fra 2017 til i dag. Det er åpenbart at prosessen hadde vært langt mindre konfliktfylt om

  • regjering og storting tidligere og tydelige hadde bestemt hvilken statlig makt, myndighet, ressurser og arbeidsplasser som skulle flyttes til regionalt nivå
  • fylkespolitikerne i Finnmark på et tidligere tidspunkt hadde startet informasjons- og diskusjonene i Finnmark og inkludert innbyggerne i dette
  • media i Finnmark hadde vært seg sitt ansvar bevisst og søkt kunnskap om hva regionreformen faktisk kunne innebære av muligheter, ikke bare hvilke evt. ulemper den kunne gi
  • stortingspartier og stortingsrepresentanter hadde vært trofast mot egne langsiktige ambisjoner om å flytte makt fra den enkelte statlige tjenestemanns skjønn i Oslo og hos nærmeste fylkesmann –  til lokale folkevalgte som står ansvarlig overfor sine velgere
  • nasjonale og regionale tillitsvalgte ikke hadde gjort dette til et politisk spill som dyrker misnøye basert på manglende kunnskap – med  kortsiktig velgergevinst og kommende valgresultat som siktemål


Hva er så min konklusjon vedr. spørsmålet om Stortinget gjorde et ulovlig vedtak om regionreformen (inkludert punktet om at Troms og Finnmark blir en ny region fra 1.1.2020)? 

Selv om en stor og kompleks demokratireform i seg selv opplagt kunne vært gjennomført på en enda bedre måte både nasjonalt og spesielt i Finnmark, er det ingen av de tilgjengelige dokumenter i saken omtalt foran som gir noe holdepunkt for å påstå at stortingsvedtaket er ulovlig.

Det var ingen stortingsrepresentanter – verken før, under eller etter stortingsdebatten – som hevdet at prosess eller sluttbehandling og vedtak var ulovlig eller i strid med saksbehandlingsreglene. De ville selvsagt benyttet stortingets talerstol til å påpeke slike alvorlige feil da saken var oppe til behandling – eller umiddelbart etterpå.

Tvertimot bekrefter de omtalte fakta jeg viser til at stortinget har gjort et gyldig vedtak – og har fulgt vedtatte saksbehandlingsregler. Finnmark fylkeskommune har i likhet med de øvrige fylkeskommuner fått flere anledninger til å komme med sitt syn på de alternativene som forelå. Dette har skjedd både før og etter at regjeringen la fram sin innstilling 4.april 2017.
Finnmarkspolitikerne har i tillegg i tre konkrete tilfeller motsatt seg et års utsettelse for å få enda bedre tid til å vurdere disse. De samme finnmarkspolitikere har tvertimot gjort krav om å få et endelig vedtak i juni 2017 også for regioninndeling i Nord-Norge!

Og Stortinget fulgte ønsket fra Finnmark.

Jeg forutsetter at heretter vil seriøse riks- og fylkespolitikere ikke omtale stortingsvedtaket og prosessen om regionreformen  som «udemokratisk» og «ulovlig». Det er ikke grunnlag for dette ut fra  de dokumenter som her er vist til.

Det er derimot anledning til å uttrykke sin uenighet om både prosessen og den politiske konklusjonen. Slik er det i vårt demokrati. Og det er også lov for Sp og evt andre til arbeide for en annen konklusjon og sikre at statens oppgaver, makt og myndighet hindres overført regionene/blir reversert tilbake til staten fra folkevalgte organ.

Hele den vestlige verden opplever nå at demokratiet og dets institusjoner er under et stadig sterkere press. En fremvekst av populistiske aktører som bader i misnøye og tørker kroppen med «fake news» må nå møtes i en åpen debatt som baseres på kunnskap og hvor vi verner om det representative demokrati: Folkevalgte i lovlige politiske organ som skal ta de vanskelige beslutninger og stå for dem i møtet med velgerne ved neste korsvei gjennom frie og kontrollérbare valg.

Både debatten blant folk flest og blant politikerne må skje i full offentlighet og ikke i  ulike Ekkokammer; der alle tenker likt, tenker som kjent ingen.
Den åpne debatten må være basert på kunnskaper og verdier, ikke kun følelser og slett ikke sjikane og hatefulle ytringer slik altfor mange har opplevd.

Når lovlige vedtak er gjort av folkevalgte som har fullmakt til å treffe disse, skal dette respekteres. Å motarbeide dette er å undergrave det demokratiet vi ellers er så opptatt av å bevare. Det kan selvsagt ikke aksepteres.

Skjermbilde 2018-10-01 kl. 15.55.09

Det er derfor mange demokrater som er glad for at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre nå har fjernet den store og uforståelige usikkerhet han sjøl har skapt om respekten for et stortingsvedtak.
Etter at den foreløpige oppgavemeldingen ble presentert av regjeringen og KrF mandag 24.9.18, var hans klare og korte beskjed: Ap aksepterer motvillig at stortingsflertallet står bak dette, men Ap vil respektere det heretter.

Regionreformen er omsider i mål slik alle parti på Stortinget har ønsket.
Det tok nesten utrolige 30 år!

Mer enn 50 % sjanse for at Erna fortsetter som statsminister.

Førstkommende tirsdag har det norske folk igjen blikket rettet mot Stortinget. Denne gangen er det ikke nytt postmottak og tunnel under Stortinget folk er opptatt av. Nå skal Stortinget avklare om hvorvidt de har tillit til statsråd Sylvi Listhaug. Rødt har levert mistillitsforslag og Stortinget må behandle det. Det helt spesielle nå er at Stortinget for første gang skal behandle handlingen til en statsråd utøvd på sosiale medier, ikke om statsråden har sviktet i informasjon til stortinget eller har latt være å gjennomføre stortingets vedtak som forutsatt. Hennes atferd er ikke sak for Stortingets Kontrollkomite.

Hva blir utgangen på dette?

Slik jeg vurderer situasjonen er det mer enn 50 % sannsynlighet for at Erna Solberg er statsminister også etter tirsdagen.

Det er tre faktorer som kommer til å avgjøre dette:

  1. Hvor stor interesse har Ap, SV, Rødt og SP av å danne en ny mindretallsregjering?
  2. Trenger KrF en tydeligere beklagelse fra Listhaug utover den hun ga etter den sterke kritikken i Stortinget i forrige uke (SVs forslag som ble et «daddelvedtak»).
  3. Hvor går grensa for hva statsministeren kan akseptere av «stortingsregjereri» på hvordan hun har organisert sin regjering?

Vi tar det i rekkefølge:

1 Hvor stor interesse har Ap, SV, Rødt og SP av å danne en ny mindretallsregjering?

Å etablere en Ap-ledet regjering nå kan være fristende for Jonas Gahr Støre. Han vet at i 2021 kan hans parti fortsatt slite med velgeroppslutningen og kravet om å skifte leder vil øke i styrke. Å bli statsminister ved denne anledningen kan bli hans siste mulighet til å legge også «statsminister» inn på CVen og øke muligheten for gjenvalg.

Jonas Gahr Støre sin største bekymring er imidlertid hvordan en slik regjering skal oppnå faktisk flertall og være styringsdyktig. Først må han avklare om SP, SV, MDG og Rødt vil stå bak en slik regjering. Det kan enten skje ved en avtale med en eller flere av disse partier slik KrF og V hadde med Solberg-regjeringen i perioden 2013-17 eller som deltakere i regjeringen slik Venstre er blitt det nå.I tillegg må han sikre seg en samarbeidsavtale med KrF for at regjeringa blir styringsdyktig. For KrF er avstanden fortsatt for stor til å forlate den ikke-sosialistiske siden og hoppe over til den andre. KrF har store utfordringer med lav velgeroppslutning og i tillegg et svakt grunnfjell. Under 60 % av KrFs velgere anser seg som å tilhøre partiets grunnverdier og politikk.

Men Støre må uansett se for seg en mindretallsregjering. Og det er hans mareritt: Å fortsette en rød-grønn regjering med SV som juniorpartner og SP som en stadig større velgertrussel fram mot lokalvalget i 2019 kan bli en for spennende reise. SV har dårlig erfaring fra regjeringsarbeid, og startet på scratch i 2006. Eller plenen som det også heter. Stoltenberg måtte ta fram sin statsmannskunst for å holde SV i folden, noe som førte til at oppslutningen om SV sank.

Derfor er nok ikke SV interessert i å gjenta den for SV store blunderen. SV vet at de håver inn misfornøyde velgere ved å kritisere det bestående. SV kan vise til at de har mer penger enn de øvrige, at de bruker budsjettet på de svakeste i samfunnet ved å ta fra de «rike» og at de i utenrikspolitikken vil holde avstand til NATO-samarbeidet. Her kan Støre manøvrere ved å skaffe flertall med H og FrP i utenrikssaker, og heller gi SV noe igjen på fordelingspolitikk og på miljø – unntatt rovdyr.

Da kommer imidlertid SP inn i bildet med et helt motsatt syn på hva som vil være riktig forvaltning av alle rovdyr, spesielt ulven. Vi har altså SP på den ene siden av skalaen og SV/MDG som den «stygge ulven» på den andre. Dette skal altså Støre finne en løsning på. I tillegg må Støre  konferere med Rødt i store og prinsipielle spørsmål om f.eks nasjonalisering, forholdet til NATO og EØS og om det er mulig med  private leverandører av offentlige tjenester.

Er det mulig å teste lysten til å overta regjeringsmakt nå med tilhørende behørig risiko for fallende oppslutning på meningsmålinger? Kan vi se tegn på hvor stor ønsket og viljen er til å overta vel vitende om at alle regjeringer må oppleve en nedtur når upopulære vedtak må gjøres?

Jeg fant to interessante tegn da media intervjuet SP-leder Vedum og AP-leder Støre før helga. Begge hadde et kroppsspråk som bekreftet ubehag ved tanken om regjeringsskifte. Og begge antydet det samme: Det er OK om statsminister Solberg flytter Listhaug til et annet departement. Altså; de to partilederne har ikke tillit til statsråd Listhaug i Justisdep., men de har tillit til statsråd Listhaug i annet dep!

Jeg tolker dette slik at de vil helst slippe å ta regjeringsansvar nå. Lysten på å bli statsråd med makt symbolisert med å ferdes rundt i de svarte bilene er stor, men ikke så stor at de risikerer slitasje underveis og få en dårligere oppslutning i det viktige lokalvalget som skal sikre de flertall ved det viktige neste stortingsvalg.

2 Trenger KrF en klarere unnskyldning fra Listhaug utover den hun ga etter den sterke kritikken i Stortinget i forrige uke (SVs forslag som ble et «daddelvedtak»).

Det var interessant å overhøre debatten i Stortinget i forrige uke vedr. dobbelt statsborgerskap og reaksjoner ved mistanke om lovbrudd. Hovedsaken i den debatten ble et Facebook-innlegg på Listhaug sin private vegg uka før med denne meldingen og oppfordring om «Lik og del»;

Skjermbilde 2018-03-18 kl. 22.08.26

Meldingen ble lagt ut dagen før premieren for «Utøya 22.juli», Erik Poppes film om den største terrorhandlinga på norsk jord. Det var ikke et terrorangrep fra radikale muslimer eller andre ytterliggående krefter , men utøvd av en etnisk nordmann. Terroren var resultat av hans og hans likesinnedes hat mot Ap og mot AUF.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Naturligvis reagerte Aps partileder sterkt. Det var tross alt de og deres ungdomsorganisasjon som ble hardest rammet. Også Venstres leder Trine Skei Grande og Abid Raja reagerte meget sterkt på bildet og teksten til tross for at deres deltakelse i regjeringen kunne tilsagt taushet. At Listhaug bedyret fra Stortingets talerstol at timingen var dårlig og at det ikke var hensikten at «noen skulle føle seg såret», ble av mange oppfattet som at hun ikke forsto alvoret. Det var ikke bare Ap hun beskyldte for å sette terroristenes rettigheter i første rekke. Heller ikke SV, SP, KrF, MDG, Rødt og Venstre ønsket  at mennesker med dobbelt statsborgerskap skulle bli fratatt sitt pass ved mistanke  uten å gå om domstolene.

Hun fikk flere muligheter til gi en uforbeholden unnskyldning før hun endelig ble trodd på. Etter noe som tyder på lekkasjer fra kretsen som står nær statsministeren, er vi også fortalt at Listhaug avvek fra sitt manus som var avtale med statsministeren. I så fall vil det være et grovt tillitsbrudd også overfor Listhaug sin egen sjef. Vesentlig her for å vurdere mistillitsforslaget mot Listhaug er i hvor stor grad KrF har fått en unnskyldning de kan godta. Listhaug har tidligere ikke gitt slik unnskyldning, og et sted går smertegrensen for KrF.

I pkt 1 har jeg skrevet om KrFs situasjon etter krisevalget, deres dårlige oppslutning og behov for å markere at de utgjør en forskjell. KrF har akseptert regjeringens unnskyldning slik Jan Tore Sanner (og ansvarlig for saker vdr statsborgerskap) fremførte den med tydelig og troverdig alvor. KrF har ennå ikke mottatt tilsvarende fra Listhaug. Og det er nok kjernepunktet før tirsdagens behandling av mistillitsforslaget.

3 Hvor går grensa for hva statsministeren kan akseptere av «stortingsregjereri» om hvordan hun har organisert sin regjering?

Statsministeren har avvist å bytte statsråd Listhaug til annet departement kun fordi opposisjonen krever det. Hun mener at det er statsministeren som setter opp regjeringen etter grunnlovens §§ 3 og 12, og vil naturlig ha seg frabedt at Stortinget skal intervenere her.
Det er ikke det samme som at statsminister Solberg ikke har vurdert Listhaug sitt verv. Solberg har hittil brukt uforholdsmessig mye tid på å besvare spørsmål knyttet til Listhaug sin ganske enerådende fremferd, noe som selvsagt tar fokus,tid  og energi internt og som heller burde vært brukt på nødvendig politisk arbeid utad.
Når det nå er fremmet et mistillitsforslag, må Stortinget avgjøre det. Statsministeren kan selvsagt velge å ta forslaget bokstavelig, og i så tilfelle er det justisministeren som har fått mistilliten rettet mot seg. Det er ikke en mistillit mot regjeringen. Men Solberg har i forkant av dette bundet seg til at hun har tillit til Listhaug. I så fall må Solberg tolke dette forslaget som en mistillit mot regjeringen, stille kabinettspørsmål  til Stortinget og må fratre dersom Stortingets flertall gir uttrykk for slik mistillit.

Statsministerens håp om å overleve som regjeringssjef er nå avhengig av

a)   at noen av opposisjonspartiene feiger ut i redsel for regjeringsansvar og ikke stemmer for mistillitsforslaget eller
b)   at KrF (og Stortinget) får en utvetydig beklagelse fra Sylvi Listhaug sjøl, eller gjennom statsministeren i Stortingssalen.

Det siste vil utvilsomt være en kraftig ripe i Listhaugs politisk harde metallic-lakk, og det kan være nok til at KrF ikke støtter mistillitsforslaget. Statsministeren kan nok bruke denne tilspissede situasjonen til å disiplinere sine statsråder (men først og fremst Listhaug) ved å uttale seg i retning av «Verken KrF eller andre vil heretter oppleve slike utspill fra mine statsråder «.  Da har statsministeren vist den nødvendige autoritet og Listhaug får ingen nye muligheter for å bli tilgitt senere.

KrFs leder Knut-Arild Hareide har fremstått som en ryddig partileder og som melder fra i de riktige kanaler til de som skal vite hans og partiets standpunkt. Det så vi sist i saken om mistillitsforslaget mot stortingspresident Olemic Thommesen som øverst ansvarlig for overskridelsen på Stortings-utbyggingen. Hareide ga først beskjed til ledelsen i Høyre før han møtte pressen.

Jeg antar at han er like ryddig denne gang. I så fall har han først fått gitt statsministeren beskjed om hvor hans og KrF sin smertegrense går denne gang. Jeg blir ikke overrasket om Erna Solberg tar det ad notam og justerer seg slik at hun unngår å måtte stille kabinettspørsmål.

Min analyse konkluderer med at Listhaugs ripe i lakken forsterkes nok engang gjennom ny beklagelse, at Hareide aksepterer beklagelsen og at Erna Solberg fortsetter som statsminister.

Så spørs det om Listhaug og Frp tåler å bli påført et slikt nederlag uten å gi statsministeren anledning til endringer i regjeringen om forholdsvis kort tid.

I så fall kan det gjøre regjeringsdeltakelse desto mer fristende for KrF.  Men det kan også føre til at Norge i likhet med et stigende antall land i Europa får et helt klart definert parti ytterst til høyre.

Solberg vil nok fortsatt ønske hun har Frp i regjering enn utenfor. Hun er likevel  forberedt på å bruke sin statsmannskunst ut denne perioden for å holde den seriøse delen av Frp på et konstruktivt og parlamentarisk spor.

Får, har eller tar ledelse?

«Petter Northug har tatt ledelsen i løpet!». Det ligger i en konkurranses natur at noen vinner til slutt. I alle konkurranser er det derfor viktig med gode forberedelser før konkurransedagen, en god start på løpet og evnen og viljen til å ta ledelse – og ha ledelsen til mållinja er passert.

I offentlig virksomhet finner vi elementer av dette. På politisk nivå foregår det hvert 4.år valg av folkevalgte på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Også her gjelder det å være godt forberedt og ta ledelsen tidlig i løpet. Det skjer ved at partier og dets kandidater forsøker å sette dagsorden ved å løfte fram sine saker og standpunkter.  Deretter håper de å «få ledelsen» – at dette blir tema helt fram til valgdagen. Klarer de det, er muligheten for å vinne valget større slik at de også «har ledelsen» deretter.

På administrativt nivå i offentlig virksomhet er konkurranseelementet langt mindre. Her er øvelsene av en helt annen karakter. De ansatte – fra topplederen og helt ut til den ansatte som fysisk og sosialt befinner seg langt unna ledelsen har samme oppdrag: Gi befolkningen gode offentlige tjenester med optimal ressursbruk. Det eneste konkurranseelementet vi finner her kan være sammenligning av f.eks. ressursbruk eller sykefravær fra et år til det neste. En annen øvelse er å sammenligne vår virksomhet med naboen: Grunnskolen etter år 2000 er et eksempel på hvordan «konkurranseøvelsen» er betydelig endret. Tidligere var det fokus på fravær på ungdomstrinnet, eksamensresultater og andelen som søkte seg til videregående skole. Nå er det i tillegg fokus på elevens læringsresultater (Nasjonale prøver) og deres fysiske og psykososiale miljø etter at elevens «arbeidsmiljølov» – § 9a i Opplæringsloven ble gjeldende fra 2004. Mest kjent er «mobbetallene» som viser i hvor stor grad skolene lykkes med å redusere antall tilfeller.

Selv om det finnes et snev av konkurranse innenfor offentlig virksomhet, er hovedfokuset å gi innbyggerne gode tjenester etter behov og innenfor vedtatt budsjett. Dersom rådmannen ikke makter å oppfylle oppdraget h*n har fått fra de folkevalgte, er ikke veien lang til en omforent pressemelding om at rådmannen «etter eget ønske» har valgt å slutte og at partene «ikke har kommentarer utover dette». En unaturlig utgang dersom rådmannen har gjennomført det politikerne ønsket, men helt naturlig dersom rådmannen har ment seg å vite bedre enn politikerne om hva som gagner kommunen best – med misnøye som resultat.

Skjermbilde 2015-02-26 kl. 21.52.20

Men slik må det fungere. Innbyggerne har i åpne, demokratiske valg plukket ut de politiske program og personer de har størst tillit til og gitt de mandatet. Innbyggeren må derfor forvente at de fatter politiske avgjørelser i samsvar med program. Hvis de velger å gjøre noe annet, stiller de i neste «konkurranse» 4 år senere med et handicap: «Hvorfor fortjener du min stemme igjen når du ikke gikk inn for det du lovte i forrige løp?» Det er en fryktelig dårlig unnskyldning å si at «du må stole på meg, men jeg fulgte bare rådmannen innstilling».  Naturlige spørsmål blir derfor:

Hva er politikernes tillitsvotum? Hvor motivert er de egentlig for å stille opp i denne store dugnaden vi kaller «demokrati» der de må «tenke sjøl» og ta vanskelige avgjørelser ?   Eller overlater de det politiske skjønn til administrasjonen ved at de som folkevalgt mer fungerer som rådmannens automatiske telefonsvarer?

Ofte kan betydningsfulle tilfeldigheter avgjøre hvem som skal få ledelsen lokalt:

«Småting på Storting» preger mediebildet og influerer indirekte på kommunestyrets sammensetting: Ved lokalvalget i 2011 seilte Høyre inn med en betydelig større skare av lokalpolitikere enn i 2007. I mange kommuner hadde Høyre vært flinke til å markere politiske alternativer, men langt fra i alle kommuner. I 2011 hadde den rød-grønne regjeringen sittet i over en valgperiode med makten. Slitasjen utnyttet Høyre bedre enn de øvrige «opposisjonspartier». Med en stadig mer smilende og sympatisk Erna Solberg som partileder påpekte hun opplagte svakheter i regjeringens politikk og var ellers utydelig om egne alternativ.

I dag er Høyre i regjering, og utenfor sitter Aps Jonas Gahr Støre og bruker samme taktikk: Noe kritikk av regjeringens svakheter og mye taus utydelighet om en alternativ politikk: Resultat: Løft på meningsmålingene for Ap – også når spørsmålet er om hva velgerne skal stemme ved høsten lokalvalg.

Uansett sentral mediepåvirkning:

Lokalpolitikerne må ta ledelsen i valgkampen for deretter ledelsen ved å vinne lokalvalget. Det er likevel viktigere å VÅGE å ha ledelsen som velgerne har gitt de fram til neste valg. Da får velgerne et reellt grunnlag for å vurdere om de fortjener gjenvalg. Først da blir demokratiet levende og forpliktende.

Det meste av dette blogginnlegget finner du også i Kommunal Rapport.

Avslutningsvis kan du delta i denne avstemninga – hvis du har meninger om lokalpolitikk.

Savner du alternativer eller ønsker å presisere noe , kan du kommentere under «stemmeboksen».

2015 – en oppsummering

Dette er mitt hittil siste og definitivt korteste blogginnlegg noen gang – av forståelige grunner:

2015 har vært overraskende kjedelig. Norge har ikke tatt en eneste medalje på ski – en sport som regnes som nasjonalsport og hvor forventningene alltid var skyhøye. Heller ikke den forgudete Per «Messias» Høgmo klarte å utrette mirakler med fotballlandslaget, og Norge ble derfor liggende stabilt på 67.plass på FIFA-rankingen. Martin Ødegaard ble fortsatt Strømsgodsetspiller dette året, noe som kom overraskende på de fleste av VG og Dagbladets lesere..Renta holdt seg forbausende stabil, og det samme gjorde bensinpris og kronekurs. Det ble ikke revet en eneste bomstasjon, men det ble heller ikke bygget noen nye. Ingen merka noe til effektene av plastposeavgiften, og mitt forbruk av shampoo ble ikke endret sammenlignet med (h)årene før.

Et par gressbranner var som forventet, forøvrig har været vært usedvanlig stabilt.
Det beste med 2015 sett med statsminister Solbergs øyne er at Jonas Gahr Støre ikke har vunnet et eneste nytt stortingsmandat dette året. Helseminister Høie har også hatt et bekymringsløst år uten en eneste sykehusstrid å nikke til. Også ordførere over det ganske land melder om at kommuneøkonomien ikke endret seg verken på utgifts- eller inntektssiden.
Folk flest mener at 2015 har vært det hittil mest stabile året så langt de kan huske. De melder også om at i 2015 har det vært enkelt å gjennomføre nyttårsløftene sine – til tross for betydelige fristelser utover året.

Det som kanskje bekymrer spesielt de yngste er den mangelen på kreativitet på musikk- og entertainmentfronten. Året brakte ikke fram en eneste skikkelig hit, og årets reality-program har vært usedvanlige tannløse og uten de store skandaler og snakkisser.
Alle jeg har snakket med er enstemmige om at bokutvalget var mye bedre og bredere i 2014.
Sorry, folkens, men 2015 ble ikke som forventet. Vi må heller se fram til 2016.

Vi kan alternativt fargelegge fremtiden i fellesskap, og vi starter nå kl. 10.10 torsdag 1.januar 2015

Godt nytt år til alle mine lesere med oppfordring om å hente fram ark og rikelig med fargestifter 🙂