Båtsfjord fortjener ny skole – nå!


«Båtsfjord må velge mellom lånegjeld – eller litt mindre lånegjeld på noe som ikke er bedre. Bare dyrere».

Debatten om en evt. ny skole i Båtsfjord skaper et helt naturlig engasjement i landets fiskerihovedstad. Det skulle bare mangle. Det handler om skoledagen til flere hundre barn og unge de kommende 40 år. Det handler også om arbeidsdagen for ca. 60 viktige ansatte som er med på å skape bolyst i kommunen ved å gi barna et solid fundament for deres voksenliv.

Begge skolebygg er av en beskaffenhet som kun kan drives på nåde når gjelder HMS for de voksne og etter Forskrift for miljørettet helsevern for de yngre.

Enhver kan forestille seg hvordan det er å være i et sørvendt klasserom når sola steiker, det er 30 grader inne og lite eller ingen utskifting av luft selv med åpne vindu. For oss som kunne søke litt skygge og antydning til frisk luft på et kontor, var det greit.

Og skoleansatte på Nordskogen skole har arbeidsplassene i kjelleren – i 2019!

Romtemperatur kl. 13 en onsdag i august 2016, Båtsfjord skole. T.h; Nordskogen skole

For lærere, barneveiledere og elever er dette selvsagt uakseptabelt i Norge 2019. Som i 2015 og 2010. Og 2005, 2000 osv.

Som rektor fram til jeg ble rammet av langvarig sykdom, deltok jeg i starten av denne interessante siste runden med planer om mer hensiktsmessige lokaler. Kommunen har hatt flere runder de siste mer enn 20 år uten å ha klart å finne en løsning. Det har manglet politisk vilje og  handlekraft.
Derfor hadde både administrasjon og politikere (skoleeieren) forlengst konkludert med at noe måtte gjøres. Ikke minst har ordfører Geir Knutsen(A) og rådmannen engasjert seg prisverdig sterkt i saken.

Det jeg imidlertid ikke forsto, var Knutsens politisk-bestemte kobling av både skole og barnehage i ett og samme prosjekt. Det var etter min mening unødvendig fordi det gjorde en kompleks sak allerede da enda mer komplisert. Grunnskolen er obligatorisk, og må selvsagt komme først.
Her har skolepartiet Høyre forholdt seg uventet passivt. Inntrykket de gir er at et skolebygg med flere funksjoner tilpasset dagens krav ikke synes viktig nok i Båtsfjord. Utsettelse av saken betyr trenering, fordyring og i verste fall stengning av kommunale bygg når myndighetene krever det.

Som lokal- og fylkespolitiker gjennom 30 år og som leder i privat og off. sektor i over 26 år har jeg nok sett det meste av sløsing med penger på lokaler.

Noen kommuner må redusere vedlikehold fordi pengene brukes til å betjene store lån til «alt vi trenger av ordførermonument» med renteøkninger over tid – inntil smellen kommer og renovering/nybygg tvinger seg fram.

Det ønskelige er å ta vare på et nybygg gjennom planmessig fornuftig renovering og slik ta vare på nedbetalt bygningsmasse over tid.

Dessverre tvinges  noen til å godta dyre og kortsiktige renoveringsløsninger med varighet 12-15 år hvor alternativet hadde vært nybygg av beste standard for fremtiden med lavere årlige drifts- og kapitalkostnader over 40 år.

IMG_0176

Tunge skyer over Båtsfjord skole som består av gammelt og mindre gammelt byggverk.

 

Kommunen sitter i dag med mye gammel og kostbar bygningsmasse med stort vedlikeholdsetterslep.

Det ville derfor være en stor gevinst om kommunen kunne bygge ETT fellesbygg for skole og tilhørende funksjoner og avhende det øvrige. Beregninger viste at det var mulig å redusere den totale bygningsmassen med 1/3 – med tilhørende reduksjoner på driftsbudsjettet!

I Båtsfjord viser utregninger at det er dårlig økonomi å renovere størstedelen av bygningsmassen. Det er tvert om både billigere og bedre å rive ned og heller bygge et nytt felles bygg for både skole (1. – 10. + videregående), voksenopplæring, kulturskole, hjelpetjenester, bibliotek og arrangement for kulturlivet.

Jeg skal ikke gi råd til skoleeieren Båtsfjord kommune om det skal tas nettoinvesteringer på drøye 241 mill.kr nybygg skole –  eller 184 mill.kr. til renovering og oppgradering til minimum Tek10-standard av dagens skolebygg. Det er mange kloke hoder samlet i kommunestyret. De må – som Høyre er opptatt av – forvalte både kommunens inntekter og utgifter langsiktig. Og det er selvsagt klokt.

Vi har nettopp sett hvor galt det kan gå da fylkestingets flertall i Finnmark vedtok altfor store og ikke helsemessige nødvendige investeringer i milliardklassen. Disse skulle betales tilbake ved å kutte 70 mill.kr.  i videregående skole bl.a. uten at dette var spesifisert!
Jeg forstår godt at Høyre og Venstre der marsjerte ut i protest mot uansvarligheten til Ap.

Båtsfjord er i en noe annen situasjon. Om det renoveres eller bygges nytt, vil det koste nesten det samme hvert år framover iflg. sakspapirer til kommunestyret. Det blir altså uansett økte gjeldskostnader! Og det blir reduserte driftskostnader på færre bygg ved å følge de foreliggende planer (beregnet til i underkant av 6 mill. kr hvert år for skole/hjelpetjenester).

I Norge har vi solide erfaringer med å bygge skoler. Vi har også erfaringer med å se de mulige gevinster av oppgradering/renovering av bygg  og rene nybygg. Denne oversikten viser noe spesielt interessant for de som skal ta avgjørelsen i Båtsfjord etter en tilsvarende sak i Trondheim (hentet fra NOU 2004:22):

Skjermbilde 2019-04-01 kl. 14.02.25.png
Selv om kostnaden ved nybygg betyr ca 20 % mer i låneopptak, blir gjeldskostnaden kun 6 % høyere pr år. Driftskostnadene økte med vel 30 % og i tillegg måtte det gjøres nye tilpasninger fordi dette ikke fantes i tdl. bygg. Tilsammen ble dette nesten 2 mill. kr DYRERE ved rehabilitering  pr år enn ved riving/nybygg!

Politikerne (og innbyggerne) bør nå vurdere disse to valg:

1) Ikke trenér skoleprosjektet. Vær da heller ærlig å si rett ut at for deg er verken grunnopplæring eller videregående skole så viktig. Da kan de av foreldrene som ønsker det beste for barna sine få anledning til å ta grunnskoleopplæring i en annen kommune i et forsvarlig skolebygg.

2) Eller si fra nå – i god tid før valget – at det haster med en felles og fremtidsrettet skole med viktige funksjoner samlet, og at de penger som er brukt hittil er vel anvendte. Spaden må i jorda i sommer. Det er ingen tid å miste – eller flere kroner å tape.

Ingen i Båtsfjord får oppfylt sine ønsker 100 % i et slikt prosjekt.

Er det ikke da bedre at alle føler de har fått 95 % «god-nok»-løsning fremfor å fortsette med dagens uverdige og meget kostbare løsning som tapper energi for alle parter?

Jeg ønsker kommunen til lykke med å straks få på plass et funksjonelt skolebygg som symboliserer det jeg og flere mener:  Fiskerihovedstaden Båtsfjord skiller seg fra svært mange kommuner i Finnmark og Nord-Norge ved å være  fremtidsrettet, nytenkende og optimistisk.

Slik skapes bolyst. Og ny tilflytting. Og skatteinntekter.
En god verdikjede med andre ord.

 

Reklamer

Rådmann og økonomisjef – statens «copycat» ?

Er kommunestyrer uvitende om, eller lukker de øynene for at staten reduserer midler til kommunene på en meget «smart» måte og ved hjelp av en lokal «copycat»? I mine 18 år som rektor har jeg vært nysgjerrig på hvordan skoleeier kan beregne ressursbehovet så presist som mulig for at alle elevene skal sikres det opplæringstilbudet de har en juridisk rett til. Hvis vi ser bort fra marginale kostnader til drift av skolelokaler, skoleområdet og rett til skoleskyss gjenstår flg. innsatsfaktorer; undervisningstimer og støttetimer, læremidler og arbeidsmateriell for elever og lærere og nødvendig vedlikehold og fornying av kompetansen for de ansatte. Kunnskapsløftet (som forskrift til opplæringsloven) beskriver eksakt hvor mange timer hvert fag skal ha fra 1 . -10.trinn. Antall elever avgjør antall klasser, og deretter er det bare å regne ut det totale årstimetallet. I tillegg til dette må det også avsettes ressurser til spesialundervisning, norsk for minoritetsspråklige, ulike funksjoner,  deling av klasser der fag/rom krever det og styrking av fag/klasser med spesiell vekt på 1. – 4.trinn. Fordelingen mellom utgifter til lønn og til øvrig driftsutgifter direkte tilknyttet opplæringen er om lag 9:1. Lønna tar altså grovt sett 90 % av driftsutgiftene. Vi kjenner kostnadene på skolens fast ansatte lærerstab. De får sin lønn etter utdanning og ansiennitet, og tallene henter vi rett ut av lønnsstigen. Men sluttsummen blir likevel ikke rett når «sensoren» får sett på dette. Hvordan kan det ha seg at rådmannen «underkjenner» rektors utregning? Jeg har fulgt mange kommuner over år for å lære av deres måter å sette opp forsvarlige budsjett på. Som rektor med totalansvar for elevens læring i min virksomhet,  jeg kjenne til hvilke rammer jeg har for å utøve min ledelse og oppfylle Opplæringsloven. Det er mange faktorer som skaper et godt læringsmiljø og som gir elevene det faglige og sosiale mestringsnivå de trenger for å lykkes på sin vei mot studiekompetanse eller fagbrev. Elevene trenger dyktige lærere som har tid og rom til å utøve sin profesjon og styrke sin kompetanse i takt med nye krav. Skolen må ha læremidler og undervisningsutstyr som motiverer for og forsterker læring, og elevene må oppleve å delta i et trygt, sosialt fellesskap. Det er rektors plikt å opplyse om og skaffe tilveie de tilsvarende økonomiske ressurser som kreves. De siste 5 år har jeg forsøkt å forstå hvordan budsjettet for grunnskolen i min nåværende kommune ble satt opp, og se om det var en logisk forklaring på utviklingen over tid. Jeg oppdaget da at veksten i grunnskolens budsjett var gjennomgående lavere enn lønns- og prisvekst og elevtallsøkningen skulle tilsi, og at budsjettet til alt overmål kunne bli betydelig endret midt i kalenderåret. Skolene måtte redusere med flere årsverk – selv om politikerne ikke hadde forutsatt og forutsett det. Grunnskolen kan få sin økonomiske ramme på mange måter, men i hovedsak velger de fleste rådmenn å gi rammer basert på at kostnadsveksten følger en statlig deflator. I budsjettdokumentene her (og likt de øvrige 428 kommunen i landet) ble det henvist til forutsetningene gitt av regjeringen ved framleggelse av statsbudsjett. Den viktigste forutsetningen for å predikere et reelt budsjett for kommende år bygger på nettopp – deflatorI statsbudsjettet legger regjeringen alltid sin deflator til grunn for å beregne hvor mye kommunesektoren samlet skal få overført fra statsbudsjettet. «Lønn teller knapt 2/3 i deflator» står det i statsbudsjettet. Det er her jeg mener vi finner forklaringa på den relative reduksjonen i grunnskolens budsjett over tid: Statsbudsjettet legger til grunn at all offentlig aktivitet har to hovedkostnader: Lønn (inkludert arbeidsgiveravgift og pensjonskostnader) og vanlige driftsutgifter. Staten forutsetter at uansett virksomhet fordeler disse seg matematisk likt med ca. minst 1/3 på drift og knapt 2/3 på lønn. Slik er det ikke i grunnskolen. Her brukes altså rundt 90 % av ressursene til å dekke lønnskostnadene. Differansen mellom 67 og 90 % må derfor ”spares” inn. Det betyr at dersom rådmannen i en kommune legger til grunn at statens deflator skal benyttes på skole, får skolen automatisk relativt mindre og må dekke de nødvendige merkostnader kun på en måte: Ved å redusere noe annet kostnadskrevende i budsjettet, i første rekke lærertimer. En lærerårstime koster ca 30 000. For min skole med et årsbudsjett på 20 mill.kr. betyr statlig deflator over 4 år en reduksjon på 900 000 kr. Det utgjør om lag 1,5 lærerårsverk! «Vi satser på skolen» blir dermed fortsatt kun et vakkert papirønske og ikke en reell satsing. Dersom både statlige myndigheter og KS erkjenner at dagens finansieringssystem for grunnskolen er negativt selvforsterkende, må de også gå inn og endre forutsetningene. Regjering, storting og KS; Tar dere hansken – nå?

Deflator forklarer grunnskolens budsjettvansker?

Høstens uvakre eventyr er budsjettprosessene i kommune-Norge. De starter som regel allerede på våren i de kommuner som ønsker å gjøre et grundig arbeid. I noen kommuner skjer det meste på høsten. Sent. Og lite godt. Tallene kommer like «overraskende» på både politikere og befolkningen: det blir nye reduksjoner – igjen.

Det er mye som kan sies om kommuners evne til å gi gode tjenester – uten at de samtidig må gå med store underskudd. Jeg vil som tidligere fylkes- og kommunepolitiker hevde at det finnes flere grunnleggende svakheter i dagens finansieringssystem for gode offentlige tjenester lokalt. Svakhetene påfører lokalpolitikerne  både frustrasjon, bekymring og hva verre er; flere folkevalgte velger å takke nei til en ny periode i folkets tjeneste. Dette er en utvikling som bør bekymre alle som er opptatt av et levende og dynamisk lokaldemokrati preget av tillit og kort avstand mellom den enkelte borger og de folkevalgte.

Jeg mener å se 4 forhold som direkte og sterkt påvirker kommuneøkonomien:

1) Et gap mellom statens ambisjoner om gode offentlige tjenester og de midler den samme stat stiller kommunen til disposisjon for at de skal yte tjenestene

2) En bevisst reduksjon av den kommunale skattøre på inntekt som reduserer de frie inntekter for kommunene til fordel for økte skatteinntekter til staten.

3) En bruk av deflator i statsbudsjettet som rådmenn kopierer, og som medfører reduserte budsjett for tjenesteområder hvor lønnskostnader utgjør mer enn 2/3 av budsjettet.

4) Et inntektssystem hvor kriteriet aldersgruppa 0 -18 år er vektet for lavt, og hvor kommunen ikke får kompensert sine utgifter fullt ut. (Utregningene er basert på at summen av alle variabler er konstant og at en økning på et område må dekkes ved reduksjon på et annet)

Mens punktene 1, 2 og 4  handler om politiske valg gjort på nasjonalt nivå, er det 3.punktet det som over tid får størst konsekvenser for grunnskolens stadig reduserte rammer. Jeg har en mistanke om at dette skjer ubevisst i de fleste kommuner, men konsekvensene er uansett store. Jeg vil i det følgende forklare det jeg mener er en klar sammenheng mellom bruken  av  «statens deflator» og grunnskolens relativt svakere vekst, og vise til hvordan dette kan endres.

Et skolebudsjett er lett å beregne, så hvorfor bommer vi?

I mine snart 18 år som rektor har jeg også vært nysgjerrig på hvordan det kan være mulig å beregne kostnadene så presist som mulig når alle elevene skal sikres  det opplæringstilbudet de har en juridisk rett til. Hvis vi ser bort fra kostnader til drift av skolelokaler, skoleområdet og rett til skoleskyss gjenstår flg. innsatsfaktorer; Midler til undervisningstimer og støttetimer, til læremidler og arbeidsmateriell for elever og lærere og nødvendig vedlikehold og fornying av kompetansen for de ansatte. Forskriften til opplæringslovene beskriver eksakt hvor mange timer i hvert av de obligatoriske fagene elevene skal ha fra 1 . -10.trinn. Antall elever avgjør hvor mange klasser skolen skal ha, og deretter er det bare å regne ut det totale årstimetallet. I tillegg til dette må det også avsettes timer til spesialundervisning, norsk for minoritetsspråklige,ulike funksjoner,  deling av klasser der fag/rom krever det og styrking av fag/klasser med spesiell vekt på 1. – 4.trinn. Fordelingen mellom utgifter til lønn og til øvrig driftsutgifter direkte tilknyttet opplæringen er som 9:1. Lønna tar ca 90 % av skolens ordinære pedagogisk begrunnede drift.

Vi kjenner kostnadene på skolens arbeidskraft. De får sin lønn etter utdanning og ansiennitet, og tallene henter vi rett ut av lønnsstigen.

Når vi har denne oversikten er resten ren summering i et regneark. Ja, det er så enkelt at rektorer med allminnelig forståelse av matematikk fra 8.klasse på begynnelsen av 70-tallet fortsatt klarer dette med blyant og papir.

Men sluttsummen blir likevel ikke rett når «sensoren»  får sett på dette. Hvordan kan det ha seg at rådmannen «underkjenner» rektors utregning?

Oppslag Stavanger Aftenblad 31.10.14

Oppslag Stavanger Aftenblad 31.10.14

Hvordan får grunnskolen sin økonomiske ramme?

Dette kan skje på mange måter, men i hovedsak velger rådmannen en av disse metodene:

1) tar utgangspunkt i budsjett inneværende år og legger til en antatt lønns- og prisvekst (deflator) for de enkelte skoler kommende år

2) lar rektorer med utgangspunkt i årets budsjett legge til utgifter for nye tiltak og reduksjoner for tiltak som utgår og rådmannen foreslår deretter den endelige ramma

3) fordeler en mer eller mindre tilfeldig ramme til enkeltskoler eller til grunnskolen samlet. Ved det siste fordeles dette (etter at kommunestyret har gjort vedtak) mellom skolene etter bestemte kriterier som gir noen skoler mer, andre mindre i forhold til behovet og som et nullsum-spill. Fordelinga må altså skje innenfor samme ramme.

Kommuneloven bestemmer at formannskapet skal lage et forslag til økonomiplan for de kommende 4 år, og hvor 1.året er kommende budsjettår. Forslaget skal ut på høring minst 14 dager før kommunestyremøtet som behandler budsjettet slik at innbyggere og organisasjoner kan få komme med synspunkter og innspill. Kommunestyret avgjør til slutt budsjettrammene som rådmannen og alle enhetsledere skal forholde seg til.I de aller fleste kommuner blir budsjettet nesten identisk med rådmannens forslag. Det blir kun flyttet på promiller av budsjettet, en sjelden gang i noen få kommuner kan det bli prosenter.

Rektorer i de aller fleste grunnskoler opplever oftere å få et budsjett med redusert ramme enn med økt ramme som vil dekke de kommende kostnader. Hvordan er det mulig? Ikke minst med tanke på den uttrykte vilje fra denne og tidligere regjeringer om å satse på skole er det vanskelig å forstå hvorfor budsjettet ikke tilpasses de faktiske kostnader.

«Djevelen ligger i detaljene». 

Jeg har fulgt mange kommuner over år for å lære av deres måter å sette opp forsvarlige budsjett på. Som rektor med totalansvar for min virksomhet, jeg kjenne til hvilke rammer jeg har for å utøve min ledelse. Det er mange faktorer som skaper et godt læringsmiljø og som gir elevene det faglige og sosiale mestrinsgnivå de trenger for å lykkes på sin vei mot studiekompetanse eller fagbrev. Elevene trenger dyktige lærere som har tid og rom til å utøve sin profesjon og styrke sin kompetanse i takt med nye krav, Elevene må ha læremidler og undervisningsutstyr som motiverer for og forsterker læring, og de må oppleve å delta i et trygt, sosialt fellesskap. Det er rektors plikt å skaffe tilveie de tilsvarende økonomiske ressurser som kreves for å lykkes å gi elevene den plattformen de trenger. En rektor må derfor bruke sin dyrebare tid til å argumentere for forsvarlige rammer.

De siste 5 år har jeg forsøkt å forstå hvordan budsjettet for grunnskolen i min nåværende kommune ble satt opp, og se om det var en logisk forklaring på utviklingen over tid. Jeg oppdaget da at veksten i grunnskolens budsjett var gjennomgående lavere enn lønns- og prisvekst skulle tilsi, og at budsjettet kunne bli endret midt i kalenderåret. Skolene måtte redusere med flere årsverk – selv om politikerne ikke hadde forutsatt og forutsett det.

I budsjettdokumentene her (som i min tidligere kommune og likt de øvrige 428 kommunen i landet) ble det henvist til forutsetningene gitt av regjeringen ved framleggelse av statsbudsjett.

Skjermbilde 2014-11-01 kl. 20.43.13

Den viktigste forusetningen for å predikere et reelt budsjett for kommende år bygger på deflator. I statsbudsjettet legger regjeringen deflator til grunn for å beregne hvor mye kommunesektorensamlet skal skal få overført fra statsbudsjettet. Deflatoren  er beregnet slik for inneværende år og for kommende år:

Skjermbilde 2014-11-01 kl. 21.00.04

Legg merke til siste setning. Det er her jeg mener vi finner forklaringa på den relative reduksjonen i grunnskolens budsjett over tid: Statsbudsjettet legger til grunn at all offentlig aktivitet har to hovedkostnader: Vanlig drift og lønn (inkludert arbeidgiveravgift og pensjonskostnader) og at disse uansett virksomhet fordeler seg matematisk likt med ca 1/3 på drift og 2/3 på lønn. Slik er det ikke i grunnskolen. Her brukes rundt 90 % av ressursene som  er direkte knyttet opp mot opplæringen til å dekke lønnskostnadene.

Det betyr at dersom rådmannen i en kommune legger til grunn at statens deflator skal benyttes på skole, får skolen automatisk relativt mindre og må dekke de nødvendige merkostnaden kun på en måte: Ved å redusere noe annet i budsjettet. Jeg skal legge fram et talleksempel som kan illustrere hvilke konsekvenser dette får over tid.

Skjermbilde 2014-11-01 kl. 21.27.06

På denne skolen er 91 % av utgiftene  tilknyttet lønn, de øvrige 9 % dekker resten av ordinære utgifter til opplæringen. Gitt et totalbudsjett på 20  mill. kr viser dette forskjellen dersom man legger ordinær deflator til grunn – eller om man velger det jeg kaller «skoledeflator».

Siden den gjennomsnittlige lønnsveksten for lærergruppene er beregnet til 3,55 % fra 2014 – 2015 bruker jeg dette for å beregne 91 % (og ikke 67 % (2/3) som staten legger opp til) av skolens lønnskostnader.

Allerede etter første år må skolen kutte med 89 300 kr for å holde budsjett. Hva kan kuttes? Hvis en lærerårstime er verdt 27 000 kr, må over 3 lærertimer fjernes og i 3 timer hver uke får altså elevene et dårligere tilbud enn inneværende år. 89 000 kroner kan også utgjøre kostnaden ved to klassesett med oppdaterte læreverk i et fag – slik det sømmer seg en moderne kunnskapsskole. En reduksjon av lærertimer og/eller innkjøp av nødvendige læremidler og utstyr kan neppe karakteriseres som satsing på skolen..

Det blir verre i år 2. Da må det kuttes med 184 000 kr. fordi den statlige deflatoren legges til grunn. Her må rektor skjære ned med (184 000: 27 000) = 6,9 timer , tilsammen er 7 timer redusert på 2 år fordi man bruker statsbudsjettets deflator og ikke en skoledeflator. Etter 3.år må man ha foretatt reduksjoner på 10 lærertimer og etter 4 år er drøye 14 lærertimer borte. Gitt at elevgrunnlaget er det samme i denne 4-årsperioden, vil dette være en reduksjon i opplæringstilbudet. Kommunen derimot har over 4 år spart 951 00 kr tilsammen som er tilført andre formål. Dette har skjedd uten at verken rådmenn eller politikere har vært bevisst det?! Og så er det bare å regne videre for 5, 6. 7.år osv… Denne deflatorstyringa har vart i over 25 år! ( Den eneste grunnen til at ikke alle budsjettår har gitt en like negativ budsjettutvikling er paradoksalt nok at lærernes lønnsoppgjør har vært så dårlige i mange av disse årene) .

Gitt at min analyse og  mine beregninger er riktige, er det i disse detaljene «djevelen ligger skjult». Mens rådmannen tilrår politikerne å vedta et budsjett basert på at lønn tar 2/3 av budsjettet når det  i virkelighetens verden ligger på rundt 90 %, blir alle overrasket når det nye budsjettåret ruller avgårde  og det viser seg at man må kutte mer enn planlagt for å holde budsjett. Politikerne lokalt over hele landet må få kjennskap til at en deflator på 3 % ikke holder for grunnskolen når den i realiteten bør være på rundt 3,45 % i 2015.

«Vi satser på skolen» blir dermed fortsatt kun et vakkert papirønske og ikke en reell satsing. Dersom både statlige myndigheter og KS erkjenner at dagens finansieringssystem for grunnskolen er negativt selvforsterkende, må de også gå inn og endre forutsetningene.

Først da tror jeg på at de også i virkelighetens verden faktisk satser på skolen.

Regjering, storting og KS; Tar dere hansken?

Nedenfor kan du si din mening om hva du tror er viktigst for å sikre skolen nødvendige ressurser:

Tvungen lønnsnemnd truer rundt neste sving

Som jeg skrev i bloggen min for 2 uker siden er tvungen lønnsnemnd neste løsning dersom partene ikke lykkes i å bli enige i forhandlinger eller i en frivllig megling. Som kjent forsøkte megleren seg fram gjennom den pålagte meglingen, men avstanden var for stor mellom partene. De har likevel nå valgt å forsøke å finne en løsning uten megler, men fortsatt er det stor avstand. Det er forståelig når vi tar utgangspunkt i to helt vesentlige momenter:

1) Partene sentralt ble 26.mai til slutt enige om en avtale etter at mekleren la fram en skisse. Den inneholdt tap (nederlag) for begge parter. KS måtte gi seg på kravet om at den sentrale avtalen ble en generell formåleserklæring barbert for konkrete punkter som avgrenset det lokale handlingsrommet. Utdanningsforbundet (UDF) måtte gi seg på kravet om å beholde den forrige avtalens lavere tilstedeværelsestid.

2) Begge parter har internt betydelig støtte for sine posisjoner nå. KS har 99,5 % tilslutning blant de av medlemmene som stemte, UDF 72 %. KS sine forhandlere har i tllegg fått fornyet støtte for sitt arbeid gjennom eget styrevedtak tirsdag denne uka. Skal partene gi noe og akseptere en annen avtale, må de også vite at deres oppdragsgivere er enige. Da er hovedspørsmålet: Hvor mye tør de å gi under forhandlingene uten å risikere å bli «skutt» av sine egne?

Svært krevende forhandlinger med stor avstand

Det er derfor disse forhandlingene er så krevende. Det hadde vært enkelt om den ene parten ga fullstendig opp sine posisjoner kun for å få en avtale, fred og ro og normalt skoleår igjen. Det skjer ikke gitt at partene er både rasjonelle og seriøse. For KS er det viktig å fronte det som både forskere viser til og skoleledere krever; rammer til å utvikle skolen lokalt med noe mer tid flyttet fra kveld til dag. Det er utvikling av en kollektiv læringskultur som bidrar til å skape en vi-skole. En vi-skole har større muligheter til å lykkes med alle elevene enn hva en tradisjonell skole klarer. Dagens avtale har vært for rigid, skolesystemet har ikke lykkes. De dystre tall kan leses i frafallstatistikken for videregående skole. Av 100 yrkesfagelever er det 45 som ikke klarere å fullføre den 13-årige løpet innen 15 år! Det er intet mindre enn en menneskelig katastrofe for de det gjelder. I tillegg koster det samfunnet 7 – 8 mrd kr hvert år.

UDF sliter nok mest under forhandlingene denne helga. Ledelsen i UDF har vist ledelse ved å ta innover seg hva forskning viser. De har sagt ja til meklerens skisse – helt sikkert mens de holdt seg for nesen. Men de hadde ikke regnet med sine medlemmers tolkning av dette, og kraften i det sinnet som kom til uttrrykk i vinter da KS snakket om «inntil 45 uker» og 37,5 timer/uke. Når det siste tallet kom med i meklerens skisse, var det som å kaste bensin på bålet. På en egen Facebokgruppe – Arbeidstidsforhandlinger – flammet sinnet opp gjennom utskjellinger av egne tillitsvalgte, KS, politikere og meningsmotstandere. Avtalen ble fremstilt karikert, og ikke minst ble det hevdet at dette var KS foreløpige stopp på vei mot at læreren skulle bli funksjonærer. «Å stemme ja til denne avtalen i uravstemning er å innføre den danske avtalen bakveien», ble de hevdet. Som kjent har et bredt politisk flertall i det danske folketinget anført av sosialdemokratene innført en ny skolereform som binder lærerne til arbeidsplassen 7,5 t. pr dag.

Hvor går smertegrensa for UDFs medlemmer?

Mot dette bakteppet blir fallhøyden til UDFs ledelse meget stor. Og hva verre er; de vet ikke hvor smertegrensen går. Når 46 000 av deres 94 000 medlemmer stemte nei, så er det umulig å si hva som var motivet for den enkelte og i sum. UDFs ledelse må vurdere følgende muiige grunner for at det ble nei fra medlemmene:

Var det økt binding av tida? Tja, her er det nok mest sannsynlig at medlemmer på ungdomsskole og i videregående skole har sagt nei. Gitt at alle lærerne i videregående skole er på skolen sin 29 timer i uka, ville de nå vært nødt til å være der i snitt 1 time og 45 min mer pr dag. For læreren på barnetrinnet ville det bli ca 50 minutter mer pr dag, ungdomstrinnet 1 t og 20 min. Mot dette fikk UDF gjennom en viktig presisering: Nå skal lærerne få anledning til å ta for- og etterarbeid i arbeidstida på skolen.

Var det den nye praktiseringen av vikartimer (lik bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven) ? Tidligere fikk en lærer som hadde en «hulltime» mellom kl. 13 og 14, betalt for nok en time + 50 % dersom han var vikar. Altså, 2,5 timelønn for hulltimen. Nå vil vedkommende kun få 50 %-tillegget. Dersom læreren var satt på annen arbeidsoppgave som må forskyves vil vedkommende også få utbetalt for en ekstra time slik det er i arbeidslivet forøvrig. Det har vært sterke protester mot dette av to grunner; For det første har det vært «god butikk» å ta vikartimer med den gamle ordningen, spesielt på videregående skole. For det andre frykter lærerne at dette skal bli en saldeingspost i skolens budsjett hvor lærere pålegges «gratis» vikararbeid.

Var det lønnsprofilen og lønnsutviklingen? Flere store lærergrupper fikk et heller magert oppgjør(adjunkter), mens andre fikk et betydelig løft – over frontfagets 3,3 %. Jeg vil anta at de som nok en gang opplever å sakke akterut sammenlignet med andre faggrupper med samme utdanningslengde, ganske sikkert ville markere dette ved et nei når de fikk muligheten.

Valget er pest eller kolera

Utdanningsforbundet (og de andre lærerorganisasjonene) må derfor tolke hva som er vektlagt, og dette vil de bruke for å sjekke ut smertegrensa i de pågående sonderinger med KS. Ledelsen i Utdanninsgforbundet som det klart største av lærerorganisasjonene har to valg i møtet med KS:

1) Akseptere en avtale hvor det åpnes for økning av tilstedeværelsen, men uten tallfesting. Deretter ta sjansen på at dette ikke stemmes ned av medlemmene som nå begynner å bli noe trett av streiken

2) Ikke akseptere en avtale, og fortsette streiken.

Jeg tipper på at UDF vil foretrekke pkt 1 av den enkle grunn at alternativ 2 er langt verre. Det nærmer seg nå en smertegrense for regjeringen og de vil neppe la streiken vare mer enn max 2-3 uker til. Da vil regjeringen kunne peke på vitale samfunnsinteresser dersom foreldre i nøkkelstillinger i samfunnet må benytte seg av force majeure for å passe på barna som ikke har skoleplass. Videre øker muligheten for at skolebarn som ikke er på  skolen kan bli utsatt for alvorlige hendelser som ikke ville skjedd dersom de var på skolen. Trussel mot liv og helse har også et annet aspekt som jeg tipper nettopp Høyre som skoleparti vil vektlegge, og som kunnskapsministeren har antydet ganske klart: Skoleleever har ikke en dag å tape på veien mot  en god nok grunnopplæring og for å kvallfisere seg for videre studier eller arbeid. Hver tapt skoledag må tas tilbake, og derfor kan ikke en streik bli langvarig. Siden kommunene kan vise til at de rammet av en streik som de ikke er direkte ansvarlig for , blir de heller ikke erstatningspliktig. Derfor blir det regjeringen som blir ansvarlig for å reparere dette, og den raskeste veien for å «begrense skaden» er å fremme en midlertidig lov om tvungen lønnsnemnd og regne med at Stortinget som vanlig stiller seg bak.

Sannsynlig utfall i rikslønnsnemnd

Og hva er så konsekvensene dersom partene ikke blir enige og en tvungen lønnsnemnd kommer? Skal rikslønnsnemnda følge den praksis de har hatt siden 1991, er det arbeidsgiver som i hovedsak vinner gjennom med sine krav. Og siden partene her i tillegg var enige 26.mai om meklerens skisse, vil nok denne bli lagt til grunn. Da har medlemmenes nei ingen verdi lenger – annet enn at de har fått protestert og advart, og slik sett ikke sitter med eneansvaret for den nye avtalen.

Utdanningsforbundet kan selvsagt gamble på at en rikslønnsnemnd kan falle for andre argumenter enn de tradisjonelle. Medlemmene der er mennesker med interesse for og sannsynligvis stor respekt for skolens plass i det norske samfunnet. Også blant medlemmene kan det være noen med nære forbindelser til både lærere og skolemiljø og som kan vektlegge UNIOs argumenter når saken prosederes i rikslønnsnemnda. Og selvsagt kan KS velge å prosedere på en light-vesjon – uten de konkrete timetall (37,5 og 7,5) som  ble avslørt kom fra mekleren. Da kan sluttresultatet bli en smule bedre – og KS vil vinne litt anseelse.

Hva må utgangen bli for at partene skal enes og streiken avsluttes ?

Som jeg har skrevet i tidligere blogger mener jeg at det er på høy tid at KS og lærerorganisasjonene blir enige om noen forutsetninger for en ny og langsiktig avtale, men som er av en slik art at regjeringen må inn og bidra til løsning. Det er derfor interessant å merke seg hva kunnskapsministeren sier til VG i dag:

«- Vi har ikke fått noen henvendelser fra partene om å bidra. Det er fortsatt slik at det er partene som har hovedrollen. Det er etter en slik konflikt at alle må bidra, både partene og hele det politiske miljøet, inkludert Stortinget og regjeringen. Konkrete bidrag i form av pakker fra regjeringen, er en hypotetisk problemstilling.«

Smak på begrepet «hypotetisk problemstilling». Selvsagt er det det. I dag. Han kunne ikke sagt noe annet, det ville vært en direkte innblanding i oppgjøret. Partene har hovedrollen og ansvaret. Men her ligger altså etter min vurdering den lange planken både KS og Utdanningsforbundet kan bruke for å komme over den brede kløften. Dersom de blir enige om at en ny avtale hviler på noen forutsetninger om forutsigbare rammer garantert av regjering og storting, er løsningen snublende nær.

Regjeringens (stortingets) bidrag?

En slik garanti kan ligge på økonomi som sikrer mer forutsigbare rammer for drift av grunnopplæringen, og slik at kommunene i større grad bindes til å bruke de på skole.

Det kan også forutsette at staten bidrar med rentefrie lån til den helt nødvendige utbyggingen av gode arbeidsforhold for lærerne. Det er antydet summer på 14 mrd. kr., men dette er helt nødvendig når man ser tilstanden på svært mange skolebygg. Et eksempel fra min egen hverdag:Jeg kan ikke som rektor forvente at mine 22 lærere skal ha et felles trangt kontorlokale som i dag og sitte der samlet utover ettermiddagen. Arbeidsmiljøloven må gjelde for lærere også. Dette handler om verdighet for landets viktigste yrkesgruppe – de som «bygger menneskene som skal bygge framtiden».

Garantien må også ligge på at kommunene forplikter seg på bl.a. bedre helsesøstertjenester, og en vaktmester- og renholdstjeneste som sparer lærere for denne type arbeid. Videre må det kunne settes inn flere barneveiledere/andre ansatte som kan avlaste lærere med inspeksjoner, spesielt i barneskolen hvor lærerne har høy undervisningsbyrde.

Et elemnet i en slik avtale bør også være at man nå ser på dagens lesepliktsystem med tanke på endringer. Om KS hadde signalisert allerede nå at de vil redusere leseplikten på barnetrinnet med 1 skoletime fra neste skoleår, ville dette blitt godt mottatt i skolen og slik sett kunne bidra til å bygge opp tillit.

Sist, men ikke minst: Regjeringen må sammen med KS garantere at tidstyver skal identifiseres, fanges og dømmes til livslagt opphold langt vekk fra skolehverdagen.

Min konklusjon:

Jeg tipper på at partene kommer nærmere hverandre på viktige områder i helga, og at de sammen vil be regjeringen om å bidra til en endelig løsning. Skjer det, tror jeg det er grunnlag for en mer varig og forutsigbar avtale som forplikter både KS, lærerorganisasjonene og Stortinget (gjennom regjeringen). En slik avtale må bygge på respekt for lærerens profesjonelle autonomi, på skolens behov for en kollektiv læringskultur og for samfunnets behov for å beholde og rekruttere gode lærere. En slik avtale vil selvsagt få et kvalifisert flertall gjennom et stort antall ja-stemmer. Den økende tillitskrisen kan brått vendes til en begynnende tillit som vil bli målt og sjekket ut av lærerne skoleår etter skoleår. KS har alt å bevise, og de må lykkes. Selv om det kan bety at en del ordførere og rådmenn som ikke vektlegger skole heretter må øve på nettopp det.

Hvis dette blir enden på visa, var streiken et konstruktivt bidrag: Lærere og ledere kan igjen samlet gå videre for å gjøre den norske fellesskolen enda bedre i trygghet om at KS vil gjøre kommunene til bedre skoleeiere enn de er i dag.

Da har ikke minst kunnskapsministeren grunn til å smile. Omsider. Sammen med nesten en million foreldre og deres barn.

Nedenfor kan du avgi stemme på hvordan du tror streiken ender.                        Hvis du mener det mangler et alternativ, kan du skrive det inn i kommentarfeltet under.

Unødvendig streik gir endelig nødvendig skolesatsing?

Årets tariffforhandlinger for lærerne vil nok gå inn i historiebøkene som en av de mer spesielle – uansett utfall. Det er minst 3 forhold som blir husket;

1. Temperaturen i forkant:

KS gikk både hardt og høyt ut i fjor høst hvor et enstemmig hovedstyre ønsket å gi mer myndighet til skoleeierne lokalt, og hvor mandatet ble tolket slik at lærerne skulle få et endret arbeidsår. KS ønsket derfor primært fjernet den sentrale forbundsvise særavtalen – arbeidstidsavtalen (SFS 2213), sekundært få overført økt myndighet til skoleeierne lokalt.  Lærerne som tidligere var forpliktet til å være på skolen i et komprimert arbeidsår med en gjennomsnittlig arbeidsuke på 43,5 timer og avspaseringer i høst og vinterferie, jule og påskeferie samt i tilknytning til den ordinære sommerferien, skulle nå pålegges 37,5 timers uke i et «inntil» 45 ukers arbeidsår. I tillegg ønsket KS å fjerne årsrammene, noe som kunne bety at en lærer måtte undervise etter skolens behov – enten det var 17 eller 30 timer i uka. Lærerne skulle bli funksjonærer.

Reaksjonene måtte bli som forventet. Lærerne raste. En Facebook-gruppe – Arbeidstidsforhandlinger – vokste i omfang og engasjement, og diskusjonene gikk høylytt på de tusen lærerværelser.Skjermbilde 2014-08-10 kl. 19.16.06

Forhandlinger ble avsluttet uten ny avtale i januar og skulle da etter avtalen bli en del av hovedtariffoppgjøret i april. Utdanningsforbundet (UDF) kunne ikke godta noe som minnet om hva KL i Danmark (deres KS) hadde triumfet i gjennom: Lærerens arbeidsdag var kun mellom kl. 08 og 16.

Også i trykte medier tok flere  kommentatorer opp disse tolkningene av KS’ politikk og advarte mot en slik kurs.

Styreleder i KS, Gunn May Helgesen svarte på vegne av KS og presiserte hva som var KS sitt syn: http://www.dagbladet.no/2014/01/28/kultur/meninger/kronikk/ks/lerere/31518320/

2. Bruddet i meklingen – og enighet til slutt:

Partene sto langt fra hverandre 30.april både på lønn og vdr en ny arbeidstidsavtale. KS kom med et siste tilbud 30.april og hvor de gjennom 4 avsnitt ønsket en generell tekstlig avtale. Her var det ikke krav om verken 45 uker eller 7,5 time pr uke.  Forhandlingene endte med brudd. Etter at mekleren forsøkte å finne et kompromiss, viste det seg noe overaskende at partene likevel ble enige om denne til slutt. KS hadde gitt seg på kravet om frafall av en sentral arbeidstidsavtale og UNIO hadde på vegne av UDF gått med på at noe mer av den såkalte «ubundne tiden» skulle flyttes til dagtid. For lærere på barnetrinnet ville det bety at 4,5 timer av de 10 «ubundne» timene heretter ville bli en del av den ordinære arbeidsdagen på skolen. For lærere på videregående skole innebar dette at 8,5 timer av de 14,5 ubundne timene nå ville bli avholdt på skolen. Det var en viktig, men svært nødvendig forutsetning som UDF hadde fått med i den fremforhandlete avtalen. Denne flyttinga av lærerens arbeidstid til dagtid og til arbeidsplassen på skolen betinget at lærerne hadde forsvarlige arbeidsforhold. Dersom kontorforholdene/arbeidslokalene hvor lærerne skulle utføre denne delen av arbeidet ikke var akseptabelt for verneombud, tillitsvalgte og rektor, ville den gamle avtalens bestemmelser om tidsdisponering fortsatt gjelde. Vi var mange som knapt trodde hva vi leste: Dette var oppsiktsvekkende sterke signaler fra KS og som ville forplikte alle skoleeierne, både fylkeskommuner og kommuner. Endelig var lærerne tatt på alvor og verdsatt ved at også denne profesjonsgruppa skulle få gode nok arbeidsforhold. I tillegg til den omforente skissen, ga KS og UDF ut en felles Veileder som skulle presisere den nye arbeidstidsavtalen.

3. Temperaturen blant lærerne etter sentral tariffenighet:

Reaksjonene blant lærere på denne sentrale enigheten var blandete. På sosiale medier steg temperaturen i takt med tolkningene. Mens noen reagerte sterkt på at lærernes negative lønnsutvikling over tid ikke ble reparert ved dette oppgjøret, reagerte de fleste (?) på den økte bindinga til arbeidsplassen. Spesielt var reaksjonene sterke blant ansatte på ungdomsskoler og i videregående skoler som nå måtte være tilstede på skolen i en langt større del av arbeidsuka enn tidligere. I tillegg til dette var det mange «småting» ved avtalen som ble oppfattet som om at KS kun var ute etter økonomisk besparelse:  Overtidsreglene som gjaldt for lærere tidligere ble endret til det som gjelder i samfunnet forøvrig. I tillegg ble seniortiltakene endret negativt til å gjelde kun fra fyllte 58 år (tidl. 55 år). Positivt ble nå også seniorene sikret rett til for- og etterarbeid i den delen av arbeidstiden som skjer på skolen, noe heller ikke de hadde tidligere.

I sum ble denne tariffavtalen for mange lærere uspiselig. Jeg tror hovedgrunnen til det  er at  KS ble mistenkt for å ha en annen agenda – nemlig å kopiere den danske avtalen. Til tross for at KS ikke satte fram krav om dette i de ordinære tarifforhandlingene hvor arbeidstidsavtalen var en del av den, ble det i det kanskje viktigste debattforumet fremstilt slik. For det andre hadde KS gjennom samtlige tariffopgjør siden de overtok arbeidsgiveransvaret for lærerne (2004) vist at de nivellerte lærerlønna nedover mot de store arbeidstakergruppene i kommunesektoren. Dermed fortsatte den negative reallønnsutviklinga for lærerne som hadde vart nesten uavbrutt siden midten på 60-tallet. (Staten har hatt ansvaret for denne utviklingen helt fram til 2003, mens KS har ansvaret for de 10 siste åra).

Alt dette ble tatt opp og drøftet i en rekke debatttråder på FB-gruppa Arbeidstidsforthandlinger. Denne gruppa mobiliserte meget sterkt med sikte på å få medlemmene i Utdanningssforbundet til å stemme nei i den kommende uravstemninga i juni. De mindre lærerorganisasjonene hadde allerede sagt nei til avtalen, og medlemmer i disse  deltok meget ivrig på Facebook . De la ikke skjul på hvem de representerte, og etterhvert kunne vi lese innlegg som » Jeg stemmer nei – deretter melder jeg meg ut av UDF». En effektiv kampanje som fikk flere til å vurdere nei som svar – og evt overgang til en av de mindre lærerorganisasjonene. Det er selvsagt ikke ulovlig med slik markedsføring av konkurrerende fagforening. Konsekvensen av dette ble enda sterkere kritikk av ledelsen i UDF. Og bildet av KS som hadde langsiktige «onde planer» for lærerstanden ble vedlikeholdt. Det hjalp ikke at forhandlinsgleder Per K. Sundnes i KS forsøkte å berolige med at de ikke hadde det:Skjermbilde 2014-08-10 kl. 20.11.26

Resultatet av denne debatten ble en massemønstring mot KS, mot UDFs ledelse og mot meklerens skisse. En skisse verken KS eller UDF var helt fornøyde med. Blant medlemmene «der ute» var det liten forståelse for at UDF ikke klarte å «doble lønna og halvere leseplikten» når forventningene ble skrudd opp til å tro på slike «julenisser». Men slik vil det være i alle organisasjoner: Kunnskapen og erfaringer om slike sentrale forhandlinger er noe som de færreste medlemmer støter bort i. Sett fra tribunen kan hjemmelaget gjøre det langt bedre ute på banen «dersom jeg hadde fått bestemme».

Jeg vil påstå at dette var det første tariffoppgjøret hvor kampen ble vunnet på sosiale medier. Uten nettet og sosiale medier – og i dette tilfellet Arbeidstidsforhandlinger på Facebook – ville valgdeltakelsen i uravstemninga blitt lavere og langt under det vedtektene i UDF krevde for at den skulle være bestemmende. Jeg tror også at det ville blitt et langt jevnere resultat. Av UDFs 93 000 medlemmer, deltok helt 67 % i uravstemninga. Av disse stemte 73 % nei. Det betyr at ca 45 000 UDF medlemmer aktivt sa nei, mens 16 000 aktivt sa ja. Hva de 31 000 medlemmer som ikke stemte egentlig mente, får vi aldri vite.

Det jeg er mest forundret over er den manglende kommunikasjonsstrategi hos både KS og UDF. Det ble omtrent dødsstille straks meklerens skisse var godtatt. Forståelig nok hadde forhandlerne behov for søvn, men her fikk vi en motsatt variant av det ungdommene kaller «å døgne». Jeg hadde forventet at de faktisk brukte de kritiske første dagene til å argumentere for alle positive sider ved avtalen, og at denne faktisk kunne gjøre skolen enda bedre slik solid forskning dokumenterer og anviser verktøy for.

Hvordan ender denne konflikten?

Storstreiken er nå et faktum. Fra mandag 11.august er 5500 medlemmer i UDF + noen få hundre i de mindre organisasjonene tatt ut i streik. Det er i hovedsak store ungdoms- og videregående skoler i sentrale strøk av landet som er tatt ut. Det vil selvsagt komme opptrapping av streiken utover – dersom den skal ha noen virkning som tvinger KS på kne foran forhandlingsbordet med bønn om nåde.

Vi står over følgende alternativer for å få slutt på streiken og gjenoppta arbeidsfreden:

a. Partene blir enige i frivillig megling.

b. Partene tvinges til å godta en endelig løsning i tvungen lønnsnemnd.

Dersom mekleren ikke lykkes med a) som starter tidligst tirsdag 12.august, trappes konflikten opp. Da kan regjeringen på eget initiativ fremme alternativ b) en midlertid lov om tvungen lønnsnemnd når konflikten har vart en stund. Hvis KS velger å gå til lock-out, må regjeringen gripe inn.

Jeg har tro på en løsning som gavner skolen både på kort og lang sikt. Med det sterke politiske presset som Høyre har satt seg sjøl under både i regjering og i KS, må de forsøke å ri inn en politisk gevinst. Høyre har ikke alene ansvaret for det mandatet hovedstyret i KS har gitt sine forhandlere. Der står samtlige norske partier bak – selv om SV i vinter hoppet av fra sitt tidligere standpunkt høsten 2013. I hovedstyret sitter de presumptivt mest kompetente lokal- og fylkespolitikere for partiene, og de fleste av disse har et hjerte for skolen. Samtidig ser de at kommunene er presset økonomisk av en gjerrig stat, en stat som har store ambisjoner om en god skole uten å ha samme vilje til å finansiere kommunene som skoleeier. For Høyre som kanskje det partiet sammen med SV og Venstre som er mest genuint opptatt av skolens funksjon for menneskelig og samfunnsmessig vekst, har de ikke råd til nedsnakking av skolen.

UDF har svært lite å gå på under denne meglingen, men de må få noe tilbake dersom en friviliig megling skal lykkes. KS kan gi seg på tallgrensa 37,5 pr uke. Det kan de f.eks. gjøre  dersom kommunene får en minst like liberal forsøksordning som Oslo-lærerne fikk i forhandlingene med Oslo kommune (som står utenfor KS i tariffspørsmål). Det betyr at dersom en kommune ønsker å kjøre et forsøk med mer enn 33,5 timer/uke, skal de ha anledning til det under forutsetning av at lærerog. gis anledning til å delta i og overvåker prosjektet.

UDF har gang på gang framsatt krav om redusert leseplikt som ble påført lærerne gjennom daværende kunnskapsminister Giskes skolepakke i 2001. Her kan begge parter kunne enes om å sette ned et partsammensatt utvalg som skal se på leseplikt og byrdefordeling med mål om å gjøre endringer allerede ved hovedoppgjøret i 2016.

KS kan bidra til helt nødvendig tillitsbygging dersom de i en frivlllig megling nå signaliserer økt vilje til lønnsøkning for lærergruppene. Det kan skje på flere måter;

1. KS kan justere opp de gruppene som kom dårligst ut med virkning fra i år

2. KS kan i protokoll forplikte seg til å øke lærernes lønn med n % over frontfaget ved de kommende oppgjør, også ved lokale oppgjør. Her vil lærerne raskt sjekke om de kan ha tillit til KS sine løfter

3. KS kan som en positiv gest gå med på at lærernes lønnsøkning skal gjelde fra 1.mai i år, selv om praksis er at den blir å gjelde fra avtalens inngåelse.

Begge parter kan også be megleren bringe inn regjeringen for å løse konflikten. Hvis både KS og lærerorganisasjonene får en garanti fra staten i retning av at staten skal sikre de økonomiske ressurser kommunene trenger for å oppfylle tariffavtalen, kan begge parter slappe langt mer av i fortsettelsen. KS har årlige drøftinger med staten for å forklare mangelen mellom statlige ambisjoner og tilstrekkelig finansiering av de samme ambisjoner, og vil da – brått og uventet – få et betydelig gjennomslag dersom de er interessert og regjeringen aksepterer dette. Hører dere, Erna Solberg og Torbjørn Røe-Isaksen ?

Hvis mekleren og partene ikke lykkes med slik frivillig meglingsløsning, står tvungen lønnsnemnd og banker på døra. Og den bankinga vil bli kraftig.

Skal Rikslønnsnemnda følge den praksis de har fulgt de 24 siste åra, blir resultatet slik det fremkom av meglerens skisse og partenes «enighet»  26.mai.

Dette er ingen katastrofe gitt KS utgangspunkt i januar. Alle i skole-Norge kan greit leve med dette, selv om det i første rekke vil by på en rekke utfordringer for spesielt ferske skolelederne uten tilstrekklelig lederutdanning/erfaring som brått skal praktisere den nye SFS 2213 med dens krav til pedagogisk ledelse. Dersom KS mener alvor med økt lokal frihet, må også både KS og lokale skoleeiere akseptere at det er skolelederne på den enkelte skole som er mest kompetent til å finne de beste løsninger i samarbeid med sine ansatte – innenfor rammene av den nye tariffavtalen og SFS 2213.

Rådmann og politikere må vise tillit til profesjonsutøverne i skolen og sørge for de økonomiske ressursene som omsider skal løfte norsk skole. Glem ikke at den store hovedtyngden av lærerstanden er profesjonsutøvere som kan sitt fag og som ønsker å bli bedre. Det er denne kapitalen skoleeierne – lokalpolitikerne – skal pleie og foredle slik at Stortingets ambisjoner om god skole for alle skal kunne oppfylles. Og i skole-Norge vet vi at «man behøver ikke å være dårlig for å bli bedre».

Alle bør legge seg dette på minnet: En god skole kan ikke vedtas sentralt. Den gode skolen kan kun skapes lokalt !

Her kan du spå utfallet av streiken:

Godt nytt år – for ALLE barn i Norge!

Siden jeg har opprettet en blogg, synes jeg det er naturlig å bruke den mer. (Hmm, her luktet det et nyttårsløfte..). Og jeg skal starte 2014 med en nyttårstale. Ja slik som kongen,statsministeren og sametingspresidenten får anledning til å gjøre via skjermen, kommer min tale fram på din skjerm. Min tale har ingen stor prestisje, blir ikke referert i riksmedia og blir «hørt» (lest) av et fåtall mennesker. Du er derfor priviligert 🙂

Min nyttårstale måtte derfor bli akkurat slik. Først hadde jeg tenkt å skrive den vanlige høflige hilsenen på veggen. Ikke husveggen, men fjesboka.  Men får jeg egentlig sagt det jeg vil? Og om jeg skriver det jeg ønsker; Har mine venner tid til å lese, reflektere og bli provosert til å ta standpunkt?

For jeg mener å ha et viktig budskap på tampen av 2013. Ikke spesielt originalt, men desto viktigere. Mitt ønske om et godt nytt år skal kun dreie seg om en «liten» gruppe i Norge – uten innflytelse. De utgjør likevel over 900 000 mennesker! Jeg tenker på de som ikke kan stemme ved demokratiske valg. Uten stemmerett og innflytelse står de utenfor fellesskapet – det fellesskapet som tar avgjørelser som angår de. Siden det er vi førsterangsborgere med stemmerett og innflytelse som utgjør fellesskapet, vil jeg bruke den anledningen inngangen til et nytt år gir meg til å ønske ALLE barn i Norge et godt nytt år.

Jeg vil gjerne være noe mer konkret om hvilke barn vi snakker om.

Først vil jeg nevne den største gruppen; de av barna som har et hjem og en familie og som alle er velfungerende. Selvsagt er det snakk om opp- og nedturer, men de er til å leve med. Barna har vært heldige med «valg» av foreldre, og sammen går de inn i 2014 med forventninger som er realistiske. Foreldrene har jobb og sikker inntekt, barna har et godt skoletilbud og deltar i aktiviteter på fritiden. En forholdsvis stor del av foreldrene sliter litt med å være tydelige overfor barna, kan bli for ettergivende for «husfredens skyld» og slik skaffe seg mer utfordringer enn godt er. Selvsagt har barnet en identitet de vil prøve mot andre, men samtidig setter de enorm pris på at det er mamma og pappa som bestemmer. Tydelige foreldre kan skape små gnisninger underveis, men viktigst: De skaper trygghet i det lange løp.Jeg ønsker dere alle et fortsatt godt år – den eneste forskjellen fra tidligere er at årstallet øker med 1.

Den andre hovedgruppen med barn består av så mangt. Det er barn som vokser opp med ustabile forhold av ulike slag. Her finner vi bl.a. barn som har opplevd at mamma og pappa ikke lenger bor sammen, barn med mor eller far som har rus- eller psykiske vansker eller som sjøl har det, barn som misbrukes, barn som opplever vold og uro, barn som lider åndelig og/eller materiell nød, barn som mister livsgnist og -håp i sitt eget hjem, på institusjon eller på asylmottak.

Det er denne gruppen av barn som aller mest trenger et godt, nytt år!

Vi har mange slike barn friskt i minne. Den saken som kanskje har gjort sterkest inntrykk på oss alle i dette årtusen, handler om en gutt som ikke ble sett før det var for sent. Historien om Christoffer Gjerstad Kihle rystet hele Norge. Han døde åtte år gammel i februar 2005 fordi stefaren mishandlet ham på det groveste. Lagmannsretten dømte stefaren til åtte års fengsel. Christoffers død ble dessverre symbolet på hva som skjer når et system svikter. Fellesskapets system. Det vi har skapt for å trygge tilværelsen for de som trenger beskyttelse, men som ikke besto prøven da en liten og fortvilet stemme ikke nådde fram. Christoffer sa på sin forsiktige måte til sine omgivelser som var bekymret for merker og endringer i humør. «Dette tenker jeg du skjønner». Men de skjønte det ikke helt og fullt. Og jeg vil ikke anklage dem: For hva vet vi om hva som skjer bak lukkede dører? Og kan vi virkelig tro at voksne mennesker kan behandle barn på en slik måte?

Dessverre har vi måtte akseptere at det er slik. Det finnes voksne mennesker som ikke tar vare på barna sine. Det finnes voksne mennesker som utøver psykisk eller fysisk vold mot sine barn, eller som misbruker de. Og som er beskyttet at husets fire vegger og vår godtroenhet: Voksne mennesker gjør ikke slikt mot sine barn, gjør de vel?

Christoffers død får kun en mening dersom det kan redde en rekke andre barn fra uakseptabel fornedrelse og helseskade. Men det kreves voksen-MOT. MOT til å si fra, MOT til å reagere, MOT til å ta ubehaget ved å varsle om sin bekymring.

Som far, onkel og bestefar blir hjertet for de minste bare større med årene. Som skoleleder på en skole med over 260 barn ser jeg mine egne barns, nevøers, niesers og barnebarns levende og glade øyne hver eneste arbeidsdag. Disse barna blir automatisk også «mine» barn. Men jeg opplever min egen sterke fortvilelse når jeg også ser noen øyne som ikke stråler glede, men oppgitthet eller sorg. Noen ganger kan vi gjøre noe med det fordi årsaken ligger i skolemiljøet. Men dessverre ligger årsaken ofte utenfor skolen – en skole hvor de opplever en tryggere hverdag enn den de finner hjemme. Min skole har dyktige ansatte som ser tegn på trivsel – og mistrivsel. De sier fra. Det er tungt å måtte ta kontakt med barnevern, politi eller andre instanser – men det er nødvendig. Vi har ingen flere Christoffer å ofre fordi vi ikke ser det vi burde se – og mangler MOT til å handle slik vi vet vi bør handle.

FNs barnekonvensjon ble vedtatt i 1989. UNICEF er gitt ansvaret for at denne skal bli retningsgivende i alle medlemsland og at den enkelte nasjonalsstat skal sikre barns rettigheter . I konvensjonens pkt 3 heter det:

3. Alt myndigheter og organisasjoner gjør som angår barn, skal ta hensyn til barnas beste. Staten skal sørge for at tilbud for barn følger regler som er bestemt.

Smak på ordene «barnas beste». Er det ikke vakkert? Det beste for barna, selvsagt! Men hva betyr dette i praksis? Det er selvsagt helt naturlig for en rektor å handle til barnets beste. Som rektor vil du gi barna den samme trygghet som du gir dine egne barn. Du vil ikke plassere de i et miljø hvor mobbing er vanlig eller hvor bygget er helseskadelig.

Når fremmede spør hva slags jobb jeg har svarer jeg kjapt:

– Entreprenør!

– Og i hvilken bransje, er som regel oppfølgingspørsmålet. Da svarer jeg som sant er: I den viktigste bransjen for menneskeheten. Og må selvsagt utdype det: Jeg bygger Fremtiden!

Jeg er stolt av den formuleringen. Ikke bare fordi jeg har funnet på det sjøl, men fordi jeg mener den i et nøtteskall forteller om hvor viktig skolegang og utdanning er. Vi som har arbeid i skoleverket er priviligerte. Hver dag får vi hjelpe et menneske til å mestre livet. Jo bedre jobb vi gjør, jo mere mestrer disse «små voksne». Stortinget har pålagt oss å gi barna grunnleggende ferdigheter: De skal kunne regne, lese, utrykke seg skriftlig og muntlig og ha digitale ferdigheter. Dette sammen med å oppnå høyest mulig grad av nesten 250 kompetansemål i alle fag skal skolen gi de en kunnskapsbase for å ta videre utdanning og sikre seg en jobb de kan leve av (og for?). Og opp i alt dette skal disse uskyldig små mennesker på tur fra barndom til voksen også lære seg å mestre deltakelse i et sosialt fellesskap. Det er dette som blir grunnlaget for deres fremtid som voksne samfunnsdeltakere. Det er dette som er Fremtiden i Norge , bygget møysommelig opp av  titusener av stolte og kompetente (men noe underbetalte) ansatte i skoleverket!

Som rektor ønsker jeg å bidra så sterkt og kompromissløst jeg kan for at barnekonvensjonen kan oppfylles. Jeg kan gjøre mitt for at skolen skal være en trygg og posistiv arena for barna i deres viktigste år i livet. En rektor jobber etter det mandatet Stortinget har gitt  og innenfor de rammer de lokale skoleierne setter. Blir mandatet utydelig eller rammene for rigide vil jeg si fra. Det vil være særlig inspirerende å gjøre det i 2014 – i samme året som Norge skal markere 200-årsjubileet for  vår egen grunnlov som ga landet vårt sjølstendighet og enkeltmennesket en grunnleggende menneskerettighet som ytringsfriheten. Ytringsfriheten gjelder selvsagt også for ansatte i offentlig sektor 🙂

17.mai i år blir derfor den viktigste markeringen for den viktigste gruppen av nordmenn: De uten stemmerett nå – men som utgjør fremtiden i morgen. 17.mai kalles gjerne barnas (nasjonal)dag og barnetogene symboliserer nasjonens fremtid. I 2014 håper jeg at Norge tar ALLE barn på alvor og sørger for at det blir enklere å bygge Fremtiden for oss «fremtidsentreprenører». Viktigst blir likevel å «se» de barna som kan få en bedre hverdag og et mer meningsfylt liv – og gjøre det som er nødvendig. Med en gang. Det trenger de, det fortjener de -og det har de krav på!

Jeg ønsker alle dere som blir med på den store dugnaden for barnas rettigheter et velfortjent godt nytt år !