Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

Etter nesten 30 år med utredninger om flytting av makt fra staten og nærmere innbyggerne, vedtok Stortinget en lenge etterlengtet regionreform 8.juni 2017.

Vi har de siste fire år vært vitne til slutten på en over 200 år gammel interessekonflikt mellom den sentralstyrte embetsmannsstaten og et moderne demokrati med maktspredning. Når makt flyttes til lokale folkevalgte, får den enkelte innbygger påvirke sitt eget liv, sin hjemplass og sin fremtid.

Regjeringa la 5.april 2017 fram sitt forslag (Prop 84S 2016-2017) til regionreform. Videre holdt regjeringa døren åpen for å bruke mer tid på regionløsning i nord. Alternativene var enten et samlet Nord-Norge som region, eller en deling i to. Regjeringen ønsket primært et samlet Nord-Norge slik at man havnet på 10 regioner. Det ville i så fall være kun én «dårligere» enn det Haga fra SP hadde foreslått før den rødgrønne regjeringens regionreform krasjlandet i 2009.

Noen jurister har i år kritisert stortinget for å ikke ha fulgt forvaltningslovens bestemmelser før vedtaket. De hevdet at fylkeskommunene ikke er blitt hørt og dermed ikke har fått gitt sitt syn tilkjenne vedr. de ulike alternativer for sammenslåing. De la til grunn at det ble gjort et vedtak i Stortinget mens fylkeskommunene i nord trodde at dette skulle avgjøres våren 2018.

Juristene var ikke kjent med viktige opplysninger i saken: De nord-norske fylkeskommunene, inkludert Finnmark frarådet å vente et år og krevde ved tre anledninger at Stortinget avgjorde dette i juni 2017.

Senhøsten 2017 kom en aksjonsgruppe sammen og mente at nå «forsvinner» Finnmark – både som geografisk navn, som identitetsmerke og hva verre var: Fylkets naturressurser og arbeidsplasser ville bli «okkupert av Troms».

De fikk vann på mølla av spesielt Troms sine medlemmer i forhandlingsutvalget. Dette organet på 10 medlemmer skulle berede prosessen for å ha Troms og Finnmark fylkeskommune på plass til 1.januar 2020.

Det var flere konfliktpunkter. Det ene gikk på sammensetting av fellesnemnda som skal planlegge, forberede og samordne aktiviteten i forbindelse med sammenslåinga.

Troms ville følge Inndelingsloven som var enstemmig vedtatt av Stortinget i 2001. Der står det at nemnda «bør» avspeile folketallet forholdsmessig. Siden Troms har dobbelt så mange innbyggere som Finnmark, ville ei nemnd på 27 gitt 18 til Troms og 9 til Finnmark.

Troms ble oppfattet som unødig provoserende

Dette ble naturligvis oppfattet svært negativt i Finnmark. Med vår historie om å alltid være marginalisert og i mindretall og aldri ha styrke nok til å få vår rettmessige andel av verdiskapinga i f.eks Barentshavet, trykket Troms på sterke følelser: En så skjevfordelt fellesnemnd var selve beviset på at heller ikke denne gang ville Finnmark komme godt ut. Troms klarte slik å rekruttere en betydelig andel nye tilhengere til aksjonsgruppa mot regionreformen. Sterke «nasjonalistiske» følelser preget noen. En redaktør i Finnmark ville endog opprette egen stat.

Finnmarks fem medlemmer i utvalget ønsket likevel å bidra i prosessen og foreslo en såkalt 4+-modell for etablering av minst 4 regionsentra i den nye regionen. Den administrative ledelsen skulle være i Vadsø og den politiske i Tromsø. Det hører med til historien at regjeringen hadde tidligere avgjort at fylkesmannen for Troms og Finnmark skulle ha sitt hovedsete i Vadsø.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Under møtet med fylkesmann Knut Storberget som mekler, endte partene med en enighet. Fellesnemnda skulle bestå av 19 fra Troms og 17 fra Finnmark, politisk og adm.ledelse i Tromsø og med tunge fagseksjoner fordelt mellom byene.

Fylkesordføreren ble utsatt for stygg hets fra aksjonistene da dette ble kjent. I tillegg gikk SP ut med forslag om folkeavstemning rett før fylkesårsmøtet i Finnmark Ap. Sistnevnte parti har ikke dette programfestet. Av hensyn til en rekke Ap-ordførere måtte Ap følge SP.

I fylkestinget var hovedargumenter for folkeavstemning todelt; Lytte til folk. Behov for styrket legitimitet i møtene med Troms.

I fylkeskommunens oppsiktsvekkende info til velgerne sto det: «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?». Det ene var at det ble vist til fylker, mens det var fylkeskommunen det var snakk om. Det andre og mer alvorlige var at motstanderne (som avstemningen var ment for) ble gitt et falskt håp om at de kunne bestemme over et stortingsvedtak.
Det virket: 50,8 % av velgerne sa aktivt nei til at «fylkene» skulle slås sammen.

Deretter låste det seg for fylkestinget som oppfattet at de nå hadde et mandat fra velgerne til å stoppe prosessen. Og der er Finnmark i dag – malt inn i et hjørne.

Hva er løsningen for å komme videre?

Begge fylkeskommuner var enige om å fordele funksjoner mellom Troms og Finnmark, ha politisk ledelse i Troms og at begge fylkesting kan utgjøre fellesnemnda.

Regjeringen har gjentatt i sin oppgavemelding 19.10.18 det flertallet på Stortinget har sagt; Øst-Finnmark generelt og Vadsø spesielt må tas hensyn til ved fordeling av stillinger.Skjermbilde 2018-10-31 kl. 20.39.06

Hittil er 47 konkrete overføringer av myndighet planlagt flyttet fra stat til folkevalgt nivå fra 1.1.2020. Videre er ca 1600 årsverk planlagt overført fra staten til det regionale nivået gjennom Sams vegadministrasjon. Det planlegges videre for utflytting av ca 4 700 årsverk gjennom de store oppgavene som Ekspertutvalget foreslo.

Det er svært viktig å flytte arbeidsgiveransvaret fra staten til de nye regionene. Slik hindrer vi at disse blir sentralisert, og til slutt havner i Osloområdet  slik sentraliseringen har foregått de siste 30 år.

Troms og Finnmark har hittil tapt mye verdifull tid for å gjøre våre to fylkeskommuner til én fra 1.januar 2020. Vi må komme raskt i gang nå for å kunne bli en politisk sterk region i nord.

Regjeringen må derfor snarest endre forskriften om sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommune slik at fellesnemnda består av begge fylkesting. Innkall så til startmøte. Det gir alle dagens folkevalgte anledning til å delta i prosessen, bygge relasjoner og kultur og sørge for at vi her i nord får en fylkeskommune som er stor og sterk nok til å kunne ta de samme oppgavene som de øvrige regioner, men også de nye og tyngre som vil komme. Det blir en fellesnemnd som vil skape både balanse og ro i det videre arbeidet.

Stortinget må for all del unngå særordninger som stempler Finnmark og Troms som annenrangs:
Denne regionen må derfor få de samme store oppgavene som de øvrige regioner får!

Vi trenger nå å bli vist tillit til.

Redaktører, kulturkjendiser og politikere i sør som velmenende støtter «undertrykte finnmarkinger» bidrar kun til å stakkarsliggjøre oss.

Vi er mange stolte finnmarkinger som gleder oss til – sammen med Troms – å bygge opp Norges viktigste region!
Og det haster.

Fylkespolitikerne i Finnmark må realitetsorientere seg nå: Troms og Finnmark utgjør en samlet fylkeskommune om 1,5 år.

«Politikk er å ville» heter det. En tillitsvalgt eller folkevalgt er med i et parti fordi de ønsker endring, og gjør deretter det som er mulig for å skape et flertall for denne endringa. Hva har vært de politiske motiv med regionreformen? Og hvorfor denne motstanden mot endringer?

Skjermbilde 2017-11-18 kl. 19.47.35

Dette er Norges rikeste og viktigste region.

Det har lenge knirket i rustne fylkeskommunale hengsler. Før 2002 hadde fylkeskommunen ansvaret for somatiske og psykiatriske sykehustjenester. Etter at dette viktige politikkområdet ble flyttet fra fylkeskommunene til staten (som statlige foretak), satt fylkeskommunen igjen med kun lovpålagte oppgaver innen videregående skoler, tannhelse, fylkesveier og rutetrafikk. I tillegg noen mindre tjenester innen kultur.
Helse alene beslagla inntil 2001 over 50 % av budsjettet!
Da jeg var fylkespolitiker fra 1983, var det den gang knappe 45 ansatte i fylkesadministrasjonen, noe som var steget til over 70 da jeg slutta i 1999.
I dag – etter at helsetjenestene er borte – er det steget til hele 140 årsverk i fylkesadministrasjonen i følge Finnmark fylkeskommunes egne dokumenter!

Tilslutning og legitimitet til fylkeskommunen målt i valgdeltakelse har vært langt mindre enn ved kommunevalg. Det antas at om fylkestingsvalget ikke hadde vært samtidig med kommunevalget, ville oppslutningen vært betydelig lavere. Fylkestinget skal i prinsippet være fylkets «Storting» i betydning for innbyggerne, bortsett fra at kun Stortinget kan vedta lover. Mens det aldri har vært under 75 % valgdeltakelse ved stortingsvalg, har oppslutningen om fylkestingsvalg vært såvidt over 50 %! Man kan trygt si at «annenhver finnmarking» bryr seg lite eller ingenting om fylkeskommunen.

Har du mye bruk for en fylkeskommune?

Hvor mange innbyggere i Finnmark har behov for de fylkeskommunale tjenester? For å ta de tre største tjenesteområder ser det slik ut i dag:
Videregående opplæring: Elever over 16 år som skal ta studiespesialisering eller fagbrev.
Tannhelse: Alle som får «tannverk» og behøver hjelp fra tannhelsetjenesten
Samferdsel: Alle som vil ferdes behagelig fra A til B med ulike transportmidler

Hvor skjer dette? Det skjer i kommunene gjennom skoletilbud i egne bygg under egen ledelse, tannhelseklinikker og på buss og ferger.

Hvor mange innbyggere har behov for å oppsøke fylkeshuset enten det ligger i Vadsø, Tromsø, Alta eller Kirkenes? I praksis 0 når vi ser bort fra fylkespolitikere, ordførere og få ansatte i kommunale administrasjoner. Siden både telefon og internett forlengst er oppfunnet, kan kontakten også skje digitalt.

Dessverre ble det aldri noen debatt i Finnmark om regionreformen. Det var synd, ikke minst fordi velgerne kun ble invitert til å ønske noe – mer enn et år for sent. De fikk ikke velge mellom ulike alternativer for den nye regionen, og den såkalte «folkeavstemningen» ble kun en meningsmåling styrt etter på hva de ikke ønsker. Når har et slikt tema tidligere blitt gitt velgerne og hvor velgerne sa ja til endringer? Aldri.

Hvorfor ble det ingen debatt om regionreformen i Finnmark?

Vi  kunne fått en frisk debatt med kunnskapsrike innlegg om pluss og minus med et samlet Troms og Finnmark. I stedet ble det fremført en rekke påstander fra sentrale politikere og aksjonsgruppa – med god hjelp av mikrofonstativ i media. Når noen ba om dokumentasjon og belegg for påstanden i offentlighet, ble det helt taust. Det var en systematisk arroganse som var oppsiktsvekkende. Var det fordi fremtredende folk i og utenfor aksjonsgruppa styrt fra Vadsø ikke ønsket å innrømme at påstandene var feil?

Jeg vil trekke fram 6 av de viktigste påstandene mot en sammenslåing og som kan ha påvirket mange mennesker i fylket vårt:

– «Finnmark utgjør bare 1/3 av et samlet fylke, og vil dermed få kun 1/3 av medlemmene i fylkestinget». Svar: Dette er faktisk feil. Finnmark kan like gjerne få flertall, men geografi spiller uansett liten rolle. Her kan du lese hvorfor. Det har hittil ikke skjedd i Finnmark fylkesting sin historie med direktevalg at vi har fått en ren geografisk deling under avstemning. Selvsagt ikke. Partier har program, og de har interne prosesser for å finne de beste løsninger. Slik blir det også i nye Troms og Finnmark fylkesting.

– «Finnmark vil forsvinne som navn på vår del av landet». Dette er feil. Hvis noen tror at Romsdal er forsvunnet ved dannelsen av Møre og Romsdal, er det bare å reise til..Romsdal. Eksisterer i beste velgående, bosatt av romsdalinger.

– «Folket i Finnmark har ikke fått være med å bestemme dette». I juli 2015 fikk Finnmark fylkeskommune et brev fra kommunalministeren. Der ble fylkeskommunen bedt om starte prosessen for å se om de sammen med nabofylket(-ene) kunne rigges for å ta på seg nye oppgaver overført fra staten. I denne prosessen skulle både kommuner og innbyggere involveres. Innbyggerne ble ikke involvert før i år – ett år etter at Stortinget hadde fattet sin beslutning som varslet! Skal man skylde på noen for denne tabben, må det være på Finmark fylkeskommune.

– «Tromsø kommer til å ta naturressursene i Finnmark». Helt feil. FeFo fortsetter som før, valgt av 3 fra Sametinget og 3 fra fylkestinget, alle må ha adresse i Finnmark. Dette har stortinget vedtatt som eget punkt.

– «Det blir så langt å reise til fylkeshuset.»  Dette stemmer – for politikere. 99,99 % av befolkningen forøvrig har som forklart overfor ikke behov for å få utført fysiske tjenester i fylkesadministrasjonen.

– «Finnmark mister stortingsrepresentanter». Helt teoretisk kan samtlige partier nominere kun finnmarkinger eller kun folk fra Troms på de sikre plassene. Dette vil aldri skje i praksis. Du kan lese mer om det her.

Hva er veien videre?

Det var nok godt ment fra SP sin side når de et år for sent foreslo en folkeavstemning i Finnmark. Alle parti er opptatt av å holde sin velgeroppslutning og helst vinne de neste valg. Da blir man som SP med dette forslaget opptatt av å holde på en sak for slik å vinne velgere. Når SP gjorde det, måtte også AP kaste seg på – selv om partiet ikke har folkeavstemning i sitt program! Deler av opposisjonen gikk også med på det for å gi fellesnemndas medlemmer fra Finnmark økt tyngde og legitimitet i det videre arbeidet med Troms. Det måtte selvsagt gå galt. Alvoret går nå langsomt opp for Finnmark Ap.

Det både SP og Ap  glemte var at dette får konsekvenser for folks «tro og håp». Aksjonsgruppa styrt fra Vadsø så selvsagt en folkeavstemning  som mulighet til å trenere saken. men det var noe som var langt verre:  SP og AP ga velgerne et helt urealistisk håp om at folkeavstemninga kunne føre til at stortinget skrotet en hel reform etter å ha investert politisk kapital i den. Mange finnmarkinger lever den dag i dag i troen på at folkeavstemninga betyr at Finnmark fortsetter som egen fylkeskommune. SP og AP må med viten og vilje ha skjønt at det var helt urealistisk. Likevel var de mer opptatt av valgtaktikk enn realiteter.

Jeg forutsetter at våre folkevalgte på alle nivå setter seg godt inn i saksdokumenter i de store og viktige sakene. De som har gjort det på fylkestinget må også ha forstått at regionreformen er endelig vedtatt. Den vil ikke bli endret. Troms og Finnmark blir en samlet fylkeskommune/region fra 1.januar 2020.

De som ikke har fått lest det, kan gjøre det nå. Her er nemlig den aller siste konklusjonen fra et flertall på Stortinget – fra kommunalkomiteens innstilling 6.juni og som ble bekreftet av Stortinget  i forrige uke:

«Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget var godt kjent med motstanden i Finnmark mot sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner. Flertallet i Finnmark fylkesting vedtok i desember 2016 at Finnmark fylkeskommune skulle bestå som egen fylkeskommune. Dette var også Stortinget godt kjent med da de vedtok sammenslåingen 8. juni 2017. Disse medlemmer viser til at saken ble behandlet på nytt etter stortingsvalget i 2017. I Representantforslag 13 S (2017–2018) fra stortingsrepresentantene Runar Sjåstad og Ingalill Olsen om at fylkene Finnmark og Troms ikke tvinges til å slå seg sammen til én region, ble det også vist til vedtak i Finnmark fylkeskommune, i tillegg til vedtak i Vest-Finnmark og Øst-Finnmark regionråd, mot sammenslåingen. I høringen om representantforslaget var representanter fra Finnmark til stede for å orientere om sin motstand. Likevel stemte Stortinget mot en reversering av vedtaket om sammenslåing. Grunnen til det er at stortingsflertallet ønsker større og sterkere fylkeskommuner.

Disse medlemmer viser til at Troms 14. mars 2018 vedtok avtalen med stemmene til Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Kun Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne stemte imot sammenslåingen forhandlet fram ved mekling ledet av fylkesmann Knut Storberget. Finnmark avviste avtalen 15. mars. Finnmark vedtok samtidig å gjennomføre en folkeavstemning om sammenslåing, bare måneder etter Stortinget sitt vedtak.

Disse medlemmer mener det norske systemet er slik at alle kommuner og fylkeskommuner har de samme oppgavene, og da legger den minste fylkeskommunen rammene for hvilke oppgaver fylkeskommunene kan få (min utheving-BSB). Større fylkeskommuner er derfor nødvendig for å kunne desentralisere ytterligere makt fra statlig nivå. Motsatt vil en eventuell reversering av sammenslutningen av Troms og Finnmark redusere mulighetene for nye oppgaver til fylkeskommunene. Spørsmålet om Finnmark som egen fylkeskommune angår derfor flere enn innbyggerne i Finnmark.(min utheving-BSB).

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener fylkene Troms og Finnmark utgjør Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde, har en framskutt posisjon i nordområdene og representerer Norges grense mot Arktis og Russland. Troms og Finnmark har et interessefellesskap som vil støtte opp under utviklingen for innbyggere og virksomheter.

Disse medlemmer mener en forutsetning for å fylle en strategisk rolle som samfunnsutvikler og møte utfordringene i samfunnet er tett knyttet til regional struktur. Ny struktur er også en forutsetning for å overføre nye oppgaver til regionalt folkevalgt nivå, som regjeringen har startet på nå med ekspertutvalgets fremlegg om oppgaveoverføring. (min utheving-BSB).»

Jeg ber legge spesielt merke til de setninger som er uthevet. Klarere kan det ikke sies at dette er en nasjonal reform som henger sammen. Det er derfor uaktuelt for Stortinget å gjøre et unntak for Troms og Finnmark.

Kristelig Folkeparti er et seriøst parti som ikke snur kappa etter vinden selv om det blåser hardt. Men de er samtidig svært opptatt av å få på plass resten av reformen; overføring av statlige oppgaver. Disse oppgavene er listet opp både i Stortingsmelding 22 (2015-16) og i Ekspertutvalgets rapport.  Derfor fikk KrF et flertall på Stortinget med seg på å presse fram en samlet plan for disse oppgavene innen 15.oktober. Det er helt nødvendig. KrF sier de aksepterer at de ikke kan få den endelige oversikten og at de heller ikke kan forvente at dette er på plass fra 1.januar 2020, men de er krystallklar på at reformen skal gjennomføres over HELE landet.

Finnmark fylkestings skjebnetunge valg

Denne uka skal fylkestinget i Finnmark velge medlemmer til fellesnemnda. Takket være det folkelige opprøret i Finnmark mot de første kravene fra Troms, har fylkesordføreren klart å forhandle seg fram til hennes og fylkets største seier. I stedet for en fellesnemnd hvor folketallet legges til grunn slik Ap og Sp har vedtatt Inndelingsloven og som Troms hele tiden har ønsket, har Monica Mæland gjennom en forskrift bestemt at Finnmark skal ha 17 og Troms 19 medlemmer. Dette er også i samsvar med det som både Ap og SV i Finnmark har ønsket; at begge fylkesting samlet utgjør fellesnemnda (35 til Finnmark og 37 til Troms).

Nå er altså alt lagt til rette for at Finnmark kan komme meget godt ut av arbeidet i fellesnemnda. Den kommer til å legge føringer på hvordan den nye fylkeskommunen er tenkt organisert. Alt som sto i Gardermoenavtalen om organisering av politisk og administrativ ledelse er nullet ut i Mælands forskrift.

Det som gjenstår er å velge de 17 fremste fylkespolitikere som skal møte på første møte i fellesnemnda fredag. Det er viktig at flest mulig parti (helst alle) er representert slik at de kan finne gode løsninger sammen med partifeller fra Troms.

Det har vært knyttet stor spenning til om Aps fylkestingsrepresentanter vil velge å ta ansvar for å sikre spesielt Vadsø og Øst-Finnmark sine interesser. Presset fra partiets kommende ordførerkandidater som f.eks Helga Pedersen er sterkt. Ap risikerer at SP soper inn misfornøyde velgere og slik fratar AP mange/alle ordførerkjeder ved kommunevalget neste høst. I tillegg er Aps fylkestingsgruppe innforstått med at halvparten av deres representanter forsvinner når man skal dele lista med Troms Ap på 50-50-basis.

Dersom Ap kun er opptatt av ren indremedisinske forhold i partiet, håper mange i Finnmark på at resten av fylkestinget er modige nok til å ta ansvar. Det er helt påkrevet nå – et drøyt halvår på overtid.

Region Troms og Finnmark: En ny avtale kan neppe bli verre !?

Debatten om regionreformen fortsetter. Kritikken mot forhandlingene mellom Troms og Finnmark går på det ujevne styrkeforholdet mellom partene. Det er Stortinget som har vedtatt Inndelingsloven for kommuner og fylkeskommuner, også det som regulerer styrkeforholdet.

Ap og Sp står bak Stortingets enstemmige vedtak om Inndelingsloven og senere endringer, også punktet om at folketallet bør gjenspeiles i fellesnemnda. At også Helga Pedersen som tidligere nestleder i Ap og stortingsrepresentant nå innser at det ville vært klokere å ha skrevet i lovteksten at den skal ha like mange fra hver, er så sin sak. Etterpåkloke kan alle være.

Jeg stusser langt mer på Pedersens påstand om «Gardermoen-avtalen» som hun senere har fått Finnmark Ap med på: «Finnmark har fått så lite at en ny avtale neppe kan bli verre». (Finnmarken 1.3.18).

Stemmer dette – selv om hun garderer seg med et «neppe» ?

Hva hadde skjedd om lovteksten ble fulgt helt bokstavelig og Troms primære ønske om 28 i fellesnemnda ble lagt til grunn?  Da ville Troms med sine 165 000 innbyggere tatt 19 av disse og et kompakt flertall. Finnmark med sine 76 000 ville fått 9 medlemmer i fellesnemnda. Det er opplagt at Troms kunne bestemt rubb og rake alene – dersom færre enn 6 politikere fra Troms hadde støttet krav fra Finnmark.

Det ville vært den verst tenkelige situasjonen.

Under forhandlingene mellom Troms og Finnmark senere sist høst har Troms jenket seg noe i fordeling til fellesnemnd. Troms tilbød fordelinga 18-11, noe som selvsagt er litt bedre, men fortsatt altfor dårlig for Finnmark. Fortsatt måtte 4 politikere fra Troms støtte krav fra Finnmark for å få flertall.

Etter at det siste forhandlingsmøtet brøt sammen i januar, meldte Troms fra til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Troms så ingen hensikt i å gå videre når partene ikke sytes å ha vilje til å bli enige.

Statsråd Monica Mæland oppnevnte så fylkesmann og tdl. justisminister for Ap, Knut Storberget som megler til et møte på Gardermoen der begge fylkeskommuner skulle forsøke å finne en løsning.

Overraskende nok fikk Finnmark et sterkt prinsipielt gjennomslag: Folketallet legges ikke til grunn for sammensetninga av fellesnemnda slik Inndelingsloven anviser! Nemnda utvides til hele 36 medlemmer, og Troms får et knapt flertall på 2 ved fordelinga 19-17. Det betyr at i de videre forhandlinger mellom fylkene kreves kun 2 stemmer fra Troms for å få vedtatt krav fra Finnmark.

Er dette virkelig «så dårlig at en ny avtale neppe kan bli verre»?

Det er her i Finnmark hausset opp en ekkel stemning for å skremme. Fylkesvaraordføreren, et av ofrene for Utøya-terroristen fikk beskjed om at «det var synd Breivik ikke traff bedre». Det gjør virkelig vondt å lese  slikt.  Noen viser  til tyskernes okkupasjon for å vise alvoret. Også statsdannelse er foreslått – av repr. for den «kritiske» 4.statsmakt i Finnmark!
Mange i Finnmark lever derfor nå i frykt for at dette er slutten på Finnmark, og at all makt og arbeidsplasser flyttes til Tromsø.

Også fra Finnmark Ap er det blitt hevdet at avtalen vil innebære flytting av makt fra Finnmark til Troms(ø). Finnmark Ap kan opplagt ha et poeng. Gardermoen-avtalen tilsier nemlig at «politisk ledelse ligger i Troms».  Nå har riktignok Finnmark akseptert dette også tidligere, uvisst av hvilken grunn. Finnmark har heller prioritert at den nye administrasjonssjefen skal ha kontor i Vadsø!  Hvorfor Finnmark har prioritert administrasjon framfor politisk ledelse med kontorsted Vadsø, er vanskelig å skjønne for oss finnmarkinger som vet hvor viktig politisk makt er.

Det gir kun mening dersom Finnmark i første rekke har vært opptatt av å sikre arbeidsplasser i Vadsø. Det er et rasjonelt og forståelig synspunkt. På fylkeshuset i Vadsø er det hele 140 ansatte i sentraladministrasjonen som skal betjene politikere og de 860 andre ansatte på fylkeskommunens ulike tjenestesteder i Finnmark.  140 ansatte er mye, men de utgjør en betydelig større relativ del av Vadsøs folketall på 6000 sammenlignet med Tromsø 75 000. Tromsø kan lett tåle en reduksjon i antall ansatte, for Vadsø er det «10 ganger» vanskeligere. (Det er viktig å ha også et annet moment i bakhodet: Norge vil trenge nesten 100 000 nye ansatte i utdanning og helse om knappe 15 år. Samtidig blir det færre arbeidstakere å ta av pga de store etterkrigskull som går over i pensjon. Å låse et stort antall arbeidsplasser innen administrasjon samtidig blir umulig. Skole og helse/omsorg må komme først i køen!)

Prioritering av administrasjon framfor politikk kan også forklares dersom Vadsømiljøet har erfart at det har vært enkelt å få politisk gjennomslag dersom de gikk rett til ansatte i fylkeshuset. Altså: Politisk makt i Finnmark = Administrativ makt. En profesjonell administrasjon i en vanlig kommune eller fylkeskommune skal utrede saker etter bestilling fra politikere. Deretter skal de gjennomføre politikernes vedtak. De skal ikke utøve ekstraordinær service for stedet der rådhuset ligger eller for kommunen med fylkeshus. Det er politikere som skal bestemme fordeling av fellesskapets ressurser, ikke administrasjonen alene.

Det er spesielt interessant at Wenche Pedersen, tidligere fylkesrådmann i Finnmark fronter saken for Vadsø gjennom sin posisjon som leder i Vadsø Ap. Har hun erfart at det er administrasjonen som utøver den egentlige makta? Og er dette en form for demokrati som gagner alle innbyggere i et fylke? Denne partilederen kalte altså fylkesordføreren i Finnmark for en «nyttig idiot» etter at Gardermoen-avtalen var i boks. Skjønner vi tegninga?

Finnmarksdelegasjonen fikk også en stor seier ved at formannskapsmodellen skal brukes. Hva innebærer det? I Troms har de en parlamentarisk modell hvor fylkesrådmannen er erstattet at et fylkesråd, med fylkesrådsleder og 4 fylkesråd for ulike tjenesteområder. Disse har betydelig makt, og fører til at fylkestinget blir et rent sandpåstrøingsorgan. Mye av saksbehandlingen er unndratt offentlighet slik det også er når administrasjonen saksforbereder saker i kommuner/ fylkeskommuner med formannskap/fylkesutvalg. Dette gir mindre innsyn og åpenhet for innbyggerne, et fundament i demokratiet.

Likevel er jeg i tvil om dette er et prinsipielt syn Finnmark AP har, eller om det kun er situasjonsbestemt? På et folkemøte i Kirkenes 1.mars som ble streamet sa nemlig Remy Strand, gruppeleder for Ap i fylkestinget at de gikk for dette for å sikre arbeidsplasser i Vadsø!! Javel, så mer politisk makt, økt åpenhet og mer demokrati er likevel av mindre betydning?

Jeg ser at Gardermoen-avtalen sikrer en fordeling av lederstillinger mellom Tromsø og Vadsø, og at det også er enighet om hvilke tjenesteområder som skal ligge i begge byene. De burde nok etter min mening også pekt ut flere steder i begge fylker som også skal få oppgaver i den nye fylkeskommunen.

Oppsummert: Finnmarksdelegasjonen (fylkesordfører Ragnhild Vassvik, fylkestingsrepr. Lise Svenning og fylkesrådmann Ø.Ruud) må gratuleres med å ha oppnådd svært mye mer gjennom Gardermoen-avtalen enn det Troms var villig til å gi tidligere. Med et lite flertall på 2 i fellesnemnda betyr det at Troms i de videre forhandlinger vil være særlig varsom på «geografiske» krav. Også i Troms finnes det kloke fylkestingsrepresentanter som skjønner at de som «storebror» må fremstå rause overfor deres politiske brødre og søstre i Finnmark. Fra neste fylkestingsperiode skal de tross alt jobbe sammen for hele regionen.

Gardermoen-avtalen er et langt bedre grunnlag for å komme til enighet. Senere i år skal fylkestingene ta stilling til fellesnemndas innstillinger. Muligens med en endelig folkeavstemning om den endelige avtalen i Finnmark? Grunnlaget er på plass for å starte arbeidet med det viktigste som Gardermoen-avtalen bygger på:

«Visjon: Et sterkere nord

Mål for den nye regionen:

  • Konkurransedyktig nasjonalt og internasjonalt
  • Fylkeskommunen skal bidra til en balansert utvikling av hele fylket, både i de delene av fylket som er spredt bebygd, og i befolknings- og næringstunge områder og således tiltrekke seg kompetent arbeidskraft.
  • Regionen skal være et godt sted for unge og kommende generasjoner å vokse opp, ta seg utdanning og finne arbeid i. «

Troms og Finnmark med sine under 5 % av innbyggerne i Norge trenger mer enn noen gang før modige, kunnskapsrike, solidariske og fremtidsrettede fylkespolitikere. Summen av ressurser og kompetanse i denne regionen utgjør en langt viktigere del enn folketallet tilsier. Det kan gjøre hele regionen til en sterk magnet og skape ny vekst – hvis vi vil. Toget går straks.

En halvgod – eller to dårlige fylkeskommuner i «Finnmarken Amt»?

Det sies å være et folkekrav at Troms og Finnmark ikke skal bli én fylkeskommune. Eller at de må fortsatt være to fylker. Eller at de må være to fylker og to fylkeskommuner. Folkekravet sier forbausende lite om «hvorfor». Er ikke det underlig – spesielt med den erfaringa Finnmark har?

I 1975 ble fylkeskommunen et politisk forvaltningsorgan styrt av et direktevalgt fylkesting. Tidligere besto fylkestinget av ordførerne i fylket. Jeg var fylkespolitiker i Finnmark i perioden 1983 – 1999 og fikk studert dette organets politiske «slagkraft» fra innsiden. I min tid hadde fylkeskommunen ansvaret for sykehusene, videregående skole, tannhelsetjenesten, noe kultur og noe transport samt fylkesveier. I tillegg vedtok fylkespolitikerne en rekke ganger å henvende seg til Storting og regjering om mer penger til tjenestetilbudet samt krav om å få større rett til å styre over fisken i havet og ressursene på land. I 2000/01 gikk daværende Stoltenberg-regjering inn for å flytte sykehusene fra fylkeskommunene til statlige foretak. Dermed forsvant drøye 40 % av fylkeskommunens aktiviteter, budsjett og politiske arbeid. Men fortsatt var det 35 fylkespolitikere i fylkestinget, med minst like store kostnader for å administrere de snaue 60 % av rest-fylkeskommunen.

 Finnmark har styrt sjøl - og savner 29 000 innbyggere i 2017

I perioden 1975 -2016 – med finnmarkingers politisk styring av Finnmark – har fylkets andel av folketallet i Norge blitt kraftig redusert. Mens Finnmark hadde 1,99 % av landets folketall i 1975 (79 413 innbyggere), er dette på 1,44 % i dag! Prosenter sier ikke så mye, mens nominelle tall er enklere å skjønne. I 2017 bor det 76092 innbyggere i Norge ved utgangen av 3.kvartal (kilde: SSB). Dersom Finnmark hadde beholdt sin relative andel av folketallet, skulle det i dag bodd 105 065 innbyggere her! Altså: Finnmark mangler i år 29 000 finnmarkinger som kunne vært med å løfte fylket til der det hører hjemme, og i en posisjon som legitimerer Norges rettigheter og suverenitet i nordområdene.

Nå kan de som har hatt makta på fylkestinget i Finnmark siden 1975 selvsagt unnskylde seg som vanlig med at dette skyldes forhold utenfor Finnmark. Det er «Oslo som bestemmer», det var dessuten selplage i Barentshavet på 80-tallet og loddebestanden kollapset med de følger det fikk for torskefiskeriene. Med liten utsikt til fast arbeid valgte mange å flytte bort, spesielt på kysten. Og så var det selvsagt grønnere plener og lengre solsesong sørpå. Likevel: Finnmark fylkeskommune fikk tilført betydelige statlige midler  (DUF/SUF) som skulle brukes både til omstilling og ikke minst nyskaping. Likevel klarte ikke fylkeskommunen/fylkestinget å bidra med handlinger som skapte ny optimisme. Tvertimot ble det inngått merkelig avtaler og konstruksjoner som førte til at viktige verdier gikk til kapitaleiere på Vestlandet – med hjelp og støtte fra fylkespolitikerne våre. Skandalen rundt investeringsselskapet Finnvest  ble høydepunktet der fylkeskommunen måtte utbetale over 40 mill kr av egne penger. Dette var midler det var behov for  på sykehus, videregående skole og fylkesveier. Og hva verre er: Store offentlige midler som kunne bygget opp godt funderte bedrifter i Finnmark basert på lokal verdiskaping, endte sine dager symbolsk ved at Kjell Inge Røkke kunne kjøpe opp Svartnesanlegget (verdi 350 mill.kr. inkluderte kaiene) og 10,85 torsketrålkvoter for skarve 10 mill.kr. Dette var enden på Brødrene Aarsæthers virksomhet i Finnmark over mange generasjoner, nå tappet og «solgt» til multimillardæren som stolt fortalte han stemmer på Arbeiderpartiet (2005). Ikke rart. Finnmark fylkeskommunen og Finnmark Ap har virkelig bidratt til å skape verdier – for det meste utenfor fylket og som har gjort gode partifeller formuende.

Fylkeskommunen som velgjører for trofaste partimedlemmer

Slik har Finnmark Arbeiderparti og dets tillits- og folkevalgte altså skapt arbeidsplasser og inntekter – for sine egne. Det var ingen hemmelighet på 60-, 70- og 80-tallet at partiboka var viktigste kvalifikasjon for å bli vurdert for de ulike stillinger som ble opprettet i både kommuner og fylkeskommunen i Finnmark. Å bli administrativ leder av et tjenesteområde på fylkeshuset i Vadsø på den tiden innebar liten konkurranse på høyt nivå blant faglig sterke kandidater. (Langt senere er det blitt stilt strengere krav om formelle kvalifikasjoner). Dette ble selvsagt en snakkis blant politikere, uavhengige journalister og ansatte. En elite hadde fått seg godt betalte jobber eller verv i fylkeskommunen basert på venner og familie i parti-familien. På slutten av 80-tallet laget journalister i Vadsø en revy med tittelen Lønnstrinn 87. Den henspeilte på de «viktigste politiske sakene» som var oppe til debatt i fylkeskommunen – fylkets viktigste politiske fora! Hvordan sikre at fylkets heltidspolitikere holdt tritt med lønnsøkningene til fylkesrådmann og hans lederkorps?

(Dengang var det også gode tider for pelsnæringa sørpå, minnes jeg. I alle fall var det mange innbringende reiser på slutten av hvert år til Oslo med oppgradering til SAS sitt Gullkort, og hvor politiske og administrative ledere ofte kom hjem med ny pelskåpe. Det må likevel erkjennes at pelsutvalget var lite i Kirkenes og Nuorgam. Derimot var fylkesutvalget i Vadsø stort. Så stort at de måtte ansette politikere (fylkesråder) på heltid for å holde orden på økonomien som fylkesrådmannen og hans ledere ikke klarte?)

Hvem kan utføre fylkeskommunale oppgaver?

Kan de utføres av kun fylkeskommunen? Gitt større kommuner med minimum 10 000 innbyggere vil en slik kommune kunne ta ansvaret for videregående skole. Opplæringsloven gjelder for det 13-årige opplæringsløpet som skal kvalifisere for fagbrev eller høyere utdanning. Det synes rart at ansvaret for denne viktige grunnutdanninga som skal gi elevene livsmestring må være fordelt på to folkevalgte nivå (kommune og fylkeskommune). Slikt fører til ansvarspulverisering. Resultatet ser vi i urovekkende høyt frafall hvor flotte ungdommer gir opp grunnopplæringa. Tannhelsetjenesten kan like gjerne skje på kommunalt nivå der kommunelegen jobber med resten av kroppen – unntatt tennene. Når det gjelder de tidligere riksveiene som ble overført fra staten til fylkeskommunen, kan disse tilbakeføres staten som bør ha ansvaret for den nasjonale infrastrukturen i landet.

Eneste gode grunn for dagens fylkeskommune: Arbeidsplasser i byråkratiet?

Hvorfor denne motstanden mot sammenslåing av de to fylkeskommunene i Troms og Finnmark? Er det fordi et slikt organ kan få økt makt som staten må gi fra seg? Nei, det har ikke vært noe stort poeng fra de som har deltatt i den offentlige debatten – eller på de «tusen» Facebookvegger – spesielt i valgkampen.

Jeg ser to store engasjement, og i første rekke i Finnmark:

1) Det er fokus på administrative arbeidsplasser i Vadsø som kan bli redusert ved at Troms og Finnmark blir en fylkeskommune, og en diskusjon om «fylkeshovedstaden» skal være Vadsø eller Tromsø.

2) Det er sterke følelser knyttet til navn. «Finnmark» står sterkt som merkenavn, og for noen oppleves det som at de blir fratatt sin identitet  som finnmarking.

Jeg savner derimot det største og viktigste engasjementet: Hvordan kan et folkevalgt regionalt nivå få råde over et så stort og ressursrikt område (målt i folketall og areal) og slik at de faktisk bidrar til regional verdiskaping med nye arbeidsplasser og befolkningsøkning som resultat. Dette er langt viktigere enn både navn og en ganske  tøvete forfengelighetsfokus på «hovedstad».

Nord-Norge - fordi Troms og Finnmark er for lite og svakt

Jeg foreslo på begynnelsen av 90-tallet at de da 19 fylkeskommunene i Norge kunne opphøre, og at disse tjenestene kunne overføres til større kommuner (med unntak for  sykehus og nasjonale transportårer).

Alternativt kunne de 19 fylkeskommunene erstattes av 3-5 folkevalgte regioner med betydelig overført statlig makt. Konkret foreslo jeg Nord-Norge som en region (Hålogaland) styrt av et ministorting (Hålogating) som besto av et oddetall heltidspolitikere fra Nord-Norge.

Disse skulle velges gjennom et valgsystem hvor hvert fylke hadde 1/3 av de folkevalgte + en ekstra representant. I tillegg skulle det for de første 2-3 valgperiodene være slik at forslag om flytting av virksomheter fra et fylke til et annet måtte kreve 2/3 flertall + 3 stemmer. Slik måtte de tidligere fylker samarbeide om løsningene  for å få gjennomført de fordi et fylke da satt med veto. Og den sikkerheten må alle fylker ha for minst 8 år framover.

Denne løsningen med et sterkt Nord-Norge med politisk makt er ikke blitt mindre aktuell etter turbulensen med kommunereform I. Regjeringen så at 19 fylkeskommuner er for mange, og opposisjonen ser at disse må få overført mye større ansvar.

I den videre diskusjonen om hvilke oppgaver som må overføres, håper og tror jeg det blir en ny og edruelig debatt om sterkere regioner. I så fall håper jeg at Nord-Norge vil stå samlet om å få større råderett over grunnrenta (ressurs-skatt på all produksjon basert på biomasse, energi og mineraler). Med slike verdier i bunn kan det skapes ny vekst i Norges ressursrike og fremtidsrettede region.

Først da blir det mening å ha et politisk nivå mellom Storting og kommunestyrer.

Ikke ellers.

Tanker ved en helts bortgang

Det er mange minner knyttet til desember, alt fra de såre og triste til de gode og glade. Den 15.desember tar en hel verden farvel med Madiba – Nelson Mandela.
I desember 1986 var jeg fylkespolitiker i Finnmark, og det som skjedde den måneden ga meg mye å tenke på om menneskers mot og hvordan sterke krefter påvirker positivt og negativt. Fylkestinget hadde året før gjort et viktig vedtak etter forslag fra Aps fylkestingsgruppe om å støtte kampen for å fjerne apartheid i Sør-Afrika. Dette skjedde etter at det hvite mindretallsregimet 12.juni 1985 erklærte full unntakstilstand. At det skjedde på min bursdag rørte nok enda sterkere. 24 millioner mennesker var direkte berørt av regimets overgrep.
Uttalelsen i fylkestinget var av mer generell karakter, men tydelig på at en samlet internasjonal opptreden var veien å gå. Det beste virkemiddelet ville være en internasjonal boikott. Slik kunne man presse store selskap til å redusere aktiviteten og trekke seg ut slik at det hvite mindretallsregimet ble tvunget til å fjerne raseskillepolitikken.
Skal handling følge ord? 
Fylkestingets vedtak fikk stor oppmerksomhet, og flere fylkeskommuner og kommuner fulgte opp med tilsvarende vedtak. Før og under fylkestingets samling i desember 1986, fikk Finnamrk Venstre og jeg flere innspill om at fylkestinget burde bli mer konkret på vår støtte til boikottlinja. Jeg fremmet derfor et forslag under saken om budsjett som i praksis ville innebære at fylkeskommunen ikke skulle kjøpe drivstoff- og fyringsolje fra Norske Shell. Jeg spurte Aps gruppeleder Kåre Rønbech om deres gruppe kunne slutte seg til dette. Han var helt klar på at det kunne de og begrunnet det med at en politisk støtteerklæring uten noe innhold var uten verdi. Han holdt forøvrig meget gode innlegg om hvordan apartheidregimet fungerte rasistisk og menneskefiendtlig. Høyre og de to fra Frp var skeptisk til forslaget, og begrunnet det også denne gangen med at fylkestinget ikke skulle drive med «utenrikspolitikk». Mitt forslag fikk et stort flertall, og vakte selvsagt interesse også i media. NRK kjørte meldingen i sine dagsnyttsendinger, og det skulle vise seg at menn med makt begynte å røre på seg.
Drama i kulissene
Jeg la etter hvert merke til at sentrale Ap-politikere ofte ble hentet ut i telefon utover den samme ettermiddagen, og det ble hvisket i krokene om at selveste LO hadde reagert og bedt Ap omgjøre vedtaket. Hvorfor det? Jeg forsto meget godt hvilke mektige krefter mitt lille forslag hadde utfordret. På den tiden foregikk det nemlig et samarbeid mellom Finnmark AP, LO og Shell. LO hadde noen år tidligere etablert FAFO, Fagbevegelsens Forskningssenter med bl.a. Gudmund Hernes som leder og Terje Rød Larsen som en av forskerne. FAFO hadde nok et ærlig og vel ment engasjement for å avhjelpe den gryende krisen på finnmarkskysten. En sterk reduksjon av lodda og deretter torsk i Barentshavet sammen med en økende kobbeinvasjon sendte fiskemottak og produksjonsbedrifter til skifteretten, og de ansatte ble parkert på arbeidsledighetstrygd. Hele Finnmark trengte nye arbeidsplasser og voila; der sto Shell med penger som FAFO trengte for å utvikle den såkalte Swanson-metoden. Denne gikk ut på at man ved hjelp av fiskefarse kunne utvikle nye matprodukter.
Finnmark skulle få nesten 1000 nye arbeidsplasser
Daværende fylkesordfører Helmer Mikkelsen kunne i 1985 stolt fortelle fylkestinget at det nå ville komme 850 – 1000 nye arbeidsplasser på kysten, skapet av et selskap som heter FIDECO. Og vi vanlige fylkespolitikere syntes dette hørtes for godt ut til å være sant. Vi fikk senere bekreftet at det ofte er slik: Det er for godt til å være sant. Shells motiv var åpenbar. De trengte politisk goodwill for å få tilgang til oljeproduksjon i Nordsjøen og senere Barentshavet. Ved å støtte et slikt fremtidseventyr som Fideco, ville Shells muligheter øke. FAFO, eid av LO, sto i tett kontakt med Finnmark Ap. Det var viktig å være samkjørt. Det de ikke regnet med, var at i Ap satt det politikere som i sin grunnholdning sto på de svakes side, nasjonalt og internasjonalt. Kåre Rønbech fra Hammerfest var en slik helstøpt politiker. Derfor var det helt naturlig for han å mene at en boikott av Shell ville være riktig. Ingen av oss ønsket å ødelegge for de ansatte på de mange Shellstasjoner i Finnmark, men vi håpet at dette kunne være med å raskt presse Norske Shell og deretter Shell International som multinasjonalt selskap til å trekke seg ut av Sør-Afrika. Slik håpet vi både på å fremskynde apartheidregimest fall og frigjøre ANCs Nelson Mandela fra Robben Island.
Helvete bryter løs – i Norge
Men etter vedtaket i fylkestinget denne desemberdagen brøt helvetet løs. Ikke i Sør-Afrika – der pågikk det hver dag. I Norge trommet en rasende LO-leder Thor Halvorsen sine støttespillere sammen mot vedtaket: Dette ville ødelegge for Finnmark. Shell var LOs venn, og FAFO og Fideco var avhengig av støtten LO og Shell ga. Finnmark Ap ble utsatt for et meget sterk press for å gjøre om vedtaket. Og det endte slik. I et ekstraordinært fylkesutvalgetsmøte i Vadsø senere samme måned la de fylkestingets vedtak på is. Det var kun den meget engasjerte og sterke Kari Meløy fra SV som holdt stand og argumenterte sterkt for å stå fast ved det. Men too late: Multinasjonale Shell i kompaniskap med LO i Norge vant. Dessverre.

Det hører med til historien at i februar 1990 ble Nelsom Mandela satt fri. I 1992 ble store mengder «Fideco-produkter» kjørt på avfallstippen i Honningsvåg, og 80 mill kr var kastet ut av vinduet. Det ble ingen arbeidsplasser ut av LO og Shells mirakelkur. En av de som imidlertid tjente noe på dette eventyret var Terje Rød-Larsen i FAFO. Han hadde kjøpt aksjer i et teknologiselskap til 40 000 og fikk solgt dem for 640 000. Da bl.a. dette ble kjent etter at Jagland utnevnte han til statsråd i 1996, måtte han gå av.
Nelson Mandela gikk derimot på – som president i Sør-Afrika i 1994, året etter han sammen med de Klerk mottok Nobels fredspris.

Hva er lærdommen?

Hva lærte jeg av det som skjedde? Jo, f.eks

– At det i alle viktige saker som angår menneskeverdet er sterke motstridende interesser
– At mennesker må velge hvilke verdier som er viktigst å stå opp for
– At mennesket må ha MOT til å stå opp for disse
– At det samfunn som krymper sine mennesker vil erfare at med små mennesker kan intet stort utrettes
– At ingen blir store av å gjøre andre små

Derfor forblir Nelson Mandela mitt store forbilde – slik han ble det da jeg på folkehøgskole i 1972 fikk vite om hans skjebne. Det et sterkt å velge å sitte i fengsel fordi han ikke ville kjøpslå med det hvite mindretallsregimet om å akseptere deres krav for løslatelse – at han ubetinget skulle godta regimets «legitimitet». Men jeg synes det er enda sterkere å slippe ut etter 27 år og ikke sverge hevn – men forsoning. Og vise det i praksis!!

I 1988 så jeg filmen «Cry Freedom»(Et rop om frihet). Den var regissert av Richard Attenborough, og handlet om aktivisten Steve Biko i ANC. Biko ble glimrende spilt av Denzel Washington. Filmen handler om en hvit redaktørs mistro til Biko, inntil han blir med han og ser hvordan apartheid faktisk virker. Det er en film som virkelig berører deg. Jeg husker spesielt hvor vakker «Nkosi sikelele iafrika» er. Den er senere blitt nasjonalsangen til Sør-Afrika, og er i mine ører en av verdens vakreste nasjonalsanger.. Må innrømme at hver gang jeg hører den, blir jeg rørt til tårer.

Derfor avslutter jeg dette tilbakeblikket på noen gode og dårlige «desembere» gjennom livet ved dette lille klippet. Legg merke til rulletekstene som i kronologisk rekkefølge viser dato,navnet og dødsårsak (iflg. myndighetene) og vit at dette var mennesker med like stor rett til et meningsfylt og verdig liv som du og jeg ønsker oss – og har. Hver linje omhandler et menneske som ble fratatt livet fordi myndighetene anså de som mindreverdige. Du må tåle å se hver linje og du må våge å bli konfrontert med dine følelser der og da.

To fedre – to skjebner samme dag

Når rulleteksten kommer til 1977 er det år som treffer meg dypt i sjela. Den 20. desember det året ble jeg far til gode,blide Kjersti, mitt første av 5 flotte barn. Samme dag som hun ankommer verden mens gledestårene strømmer på for hennes unge far på 23 år, dør en ung fange, Mzukisi Nobhadula  av uforklarlige grunner i et sørafrikansk fengsel. Han hadde gjort «den fryktelige ugjerning» å delta i demonstrasjoner hvor svart ungdom krevde lik rett til skolegang og utdannelse som de hvite hadde i Sør-Afrika. En far og en mor mistet sitt barn de elsket – og drømte om skulle lykkes i livet. Han døde kun fordi han hadde en hudfarge som ikke var verdig nok for de daværende myndigheter. Dette skjer altså i samme verden – samme dag: I Norge, en fars gledestårer over å å bli pappa, i Sør-Afrika: en annen og utrøstelig fars tårer over å miste sitt kjære barn.

Madiba – Nelson Mandela traff hjertet mitt i 1972. Han skal forbli der til mitt hjerte en gang stopper. Men inntil da kommer jeg til å fortsatt være engasjert – og tydelig på å forsvare enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter. Alltid. Uansett.

Se filmsnutt (nesten 3 minutter) her