Region Troms og Finnmark: En ny avtale kan neppe bli verre !?

Debatten om regionreformen fortsetter. Kritikken mot forhandlingene mellom Troms og Finnmark går på det ujevne styrkeforholdet mellom partene. Det er Stortinget som har vedtatt Inndelingsloven for kommuner og fylkeskommuner, også det som regulerer styrkeforholdet.

Ap og Sp står bak Stortingets enstemmige vedtak om Inndelingsloven og senere endringer, også punktet om at folketallet bør gjenspeiles i fellesnemnda. At også Helga Pedersen som tidligere nestleder i Ap og stortingsrepresentant nå innser at det ville vært klokere å ha skrevet i lovteksten at den skal ha like mange fra hver, er så sin sak. Etterpåkloke kan alle være.

Jeg stusser langt mer på Pedersens påstand om «Gardermoen-avtalen» som hun senere har fått Finnmark Ap med på: «Finnmark har fått så lite at en ny avtale neppe kan bli verre». (Finnmarken 1.3.18).

Stemmer dette – selv om hun garderer seg med et «neppe» ?

Hva hadde skjedd om lovteksten ble fulgt helt bokstavelig og Troms primære ønske om 28 i fellesnemnda ble lagt til grunn?  Da ville Troms med sine 165 000 innbyggere tatt 19 av disse og et kompakt flertall. Finnmark med sine 76 000 ville fått 9 medlemmer i fellesnemnda. Det er opplagt at Troms kunne bestemt rubb og rake alene – dersom færre enn 6 politikere fra Troms hadde støttet krav fra Finnmark.

Det ville vært den verst tenkelige situasjonen.

Under forhandlingene mellom Troms og Finnmark senere sist høst har Troms jenket seg noe i fordeling til fellesnemnd. Troms tilbød fordelinga 18-11, noe som selvsagt er litt bedre, men fortsatt altfor dårlig for Finnmark. Fortsatt måtte 4 politikere fra Troms støtte krav fra Finnmark for å få flertall.

Etter at det siste forhandlingsmøtet brøt sammen i januar, meldte Troms fra til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Troms så ingen hensikt i å gå videre når partene ikke sytes å ha vilje til å bli enige.

Statsråd Monica Mæland oppnevnte så fylkesmann og tdl. justisminister for Ap, Knut Storberget som megler til et møte på Gardermoen der begge fylkeskommuner skulle forsøke å finne en løsning.

Overraskende nok fikk Finnmark et sterkt prinsipielt gjennomslag: Folketallet legges ikke til grunn for sammensetninga av fellesnemnda slik Inndelingsloven anviser! Nemnda utvides til hele 36 medlemmer, og Troms får et knapt flertall på 2 ved fordelinga 19-17. Det betyr at i de videre forhandlinger mellom fylkene kreves kun 2 stemmer fra Troms for å få vedtatt krav fra Finnmark.

Er dette virkelig «så dårlig at en ny avtale neppe kan bli verre»?

Det er her i Finnmark hausset opp en ekkel stemning for å skremme. Fylkesvaraordføreren, et av ofrene for Utøya-terroristen fikk beskjed om at «det var synd Breivik ikke traff bedre». Det gjør virkelig vondt å lese  slikt.  Noen viser  til tyskernes okkupasjon for å vise alvoret. Også statsdannelse er foreslått – av repr. for den «kritiske» 4.statsmakt i Finnmark!
Mange i Finnmark lever derfor nå i frykt for at dette er slutten på Finnmark, og at all makt og arbeidsplasser flyttes til Tromsø.

Også fra Finnmark Ap er det blitt hevdet at avtalen vil innebære flytting av makt fra Finnmark til Troms(ø). Finnmark Ap kan opplagt ha et poeng. Gardermoen-avtalen tilsier nemlig at «politisk ledelse ligger i Troms».  Nå har riktignok Finnmark akseptert dette også tidligere, uvisst av hvilken grunn. Finnmark har heller prioritert at den nye administrasjonssjefen skal ha kontor i Vadsø!  Hvorfor Finnmark har prioritert administrasjon framfor politisk ledelse med kontorsted Vadsø, er vanskelig å skjønne for oss finnmarkinger som vet hvor viktig politisk makt er.

Det gir kun mening dersom Finnmark i første rekke har vært opptatt av å sikre arbeidsplasser i Vadsø. Det er et rasjonelt og forståelig synspunkt. På fylkeshuset i Vadsø er det hele 140 ansatte i sentraladministrasjonen som skal betjene politikere og de 860 andre ansatte på fylkeskommunens ulike tjenestesteder i Finnmark.  140 ansatte er mye, men de utgjør en betydelig større relativ del av Vadsøs folketall på 6000 sammenlignet med Tromsø 75 000. Tromsø kan lett tåle en reduksjon i antall ansatte, for Vadsø er det «10 ganger» vanskeligere. (Det er viktig å ha også et annet moment i bakhodet: Norge vil trenge nesten 100 000 nye ansatte i utdanning og helse om knappe 15 år. Samtidig blir det færre arbeidstakere å ta av pga de store etterkrigskull som går over i pensjon. Å låse et stort antall arbeidsplasser innen administrasjon samtidig blir umulig. Skole og helse/omsorg må komme først i køen!)

Prioritering av administrasjon framfor politikk kan også forklares dersom Vadsømiljøet har erfart at det har vært enkelt å få politisk gjennomslag dersom de gikk rett til ansatte i fylkeshuset. Altså: Politisk makt i Finnmark = Administrativ makt. En profesjonell administrasjon i en vanlig kommune eller fylkeskommune skal utrede saker etter bestilling fra politikere. Deretter skal de gjennomføre politikernes vedtak. De skal ikke utøve ekstraordinær service for stedet der rådhuset ligger eller for kommunen med fylkeshus. Det er politikere som skal bestemme fordeling av fellesskapets ressurser, ikke administrasjonen alene.

Det er spesielt interessant at Wenche Pedersen, tidligere fylkesrådmann i Finnmark fronter saken for Vadsø gjennom sin posisjon som leder i Vadsø Ap. Har hun erfart at det er administrasjonen som utøver den egentlige makta? Og er dette en form for demokrati som gagner alle innbyggere i et fylke? Denne partilederen kalte altså fylkesordføreren i Finnmark for en «nyttig idiot» etter at Gardermoen-avtalen var i boks. Skjønner vi tegninga?

Finnmarksdelegasjonen fikk også en stor seier ved at formannskapsmodellen skal brukes. Hva innebærer det? I Troms har de en parlamentarisk modell hvor fylkesrådmannen er erstattet at et fylkesråd, med fylkesrådsleder og 4 fylkesråd for ulike tjenesteområder. Disse har betydelig makt, og fører til at fylkestinget blir et rent sandpåstrøingsorgan. Mye av saksbehandlingen er unndratt offentlighet slik det også er når administrasjonen saksforbereder saker i kommuner/ fylkeskommuner med formannskap/fylkesutvalg. Dette gir mindre innsyn og åpenhet for innbyggerne, et fundament i demokratiet.

Likevel er jeg i tvil om dette er et prinsipielt syn Finnmark AP har, eller om det kun er situasjonsbestemt? På et folkemøte i Kirkenes 1.mars som ble streamet sa nemlig Remy Strand, gruppeleder for Ap i fylkestinget at de gikk for dette for å sikre arbeidsplasser i Vadsø!! Javel, så mer politisk makt, økt åpenhet og mer demokrati er likevel av mindre betydning?

Jeg ser at Gardermoen-avtalen sikrer en fordeling av lederstillinger mellom Tromsø og Vadsø, og at det også er enighet om hvilke tjenesteområder som skal ligge i begge byene. De burde nok etter min mening også pekt ut flere steder i begge fylker som også skal få oppgaver i den nye fylkeskommunen.

Oppsummert: Finnmarksdelegasjonen (fylkesordfører Ragnhild Vassvik, fylkestingsrepr. Lise Svenning og fylkesrådmann Ø.Ruud) må gratuleres med å ha oppnådd svært mye mer gjennom Gardermoen-avtalen enn det Troms var villig til å gi tidligere. Med et lite flertall på 2 i fellesnemnda betyr det at Troms i de videre forhandlinger vil være særlig varsom på «geografiske» krav. Også i Troms finnes det kloke fylkestingsrepresentanter som skjønner at de som «storebror» må fremstå rause overfor deres politiske brødre og søstre i Finnmark. Fra neste fylkestingsperiode skal de tross alt jobbe sammen for hele regionen.

Gardermoen-avtalen er et langt bedre grunnlag for å komme til enighet. Senere i år skal fylkestingene ta stilling til fellesnemndas innstillinger. Muligens med en endelig folkeavstemning om den endelige avtalen i Finnmark? Grunnlaget er på plass for å starte arbeidet med det viktigste som Gardermoen-avtalen bygger på:

«Visjon: Et sterkere nord

Mål for den nye regionen:

  • Konkurransedyktig nasjonalt og internasjonalt
  • Fylkeskommunen skal bidra til en balansert utvikling av hele fylket, både i de delene av fylket som er spredt bebygd, og i befolknings- og næringstunge områder og således tiltrekke seg kompetent arbeidskraft.
  • Regionen skal være et godt sted for unge og kommende generasjoner å vokse opp, ta seg utdanning og finne arbeid i. «

Troms og Finnmark med sine under 5 % av innbyggerne i Norge trenger mer enn noen gang før modige, kunnskapsrike, solidariske og fremtidsrettede fylkespolitikere. Summen av ressurser og kompetanse i denne regionen utgjør en langt viktigere del enn folketallet tilsier. Det kan gjøre hele regionen til en sterk magnet og skape ny vekst – hvis vi vil. Toget går straks.

Troms/Finnmark – Sanner: 0-1 til pause

Det har vakt berettiget oppsikt at delegasjonene fra fylkeskommunene i Troms og Finnmark ennå ikke har blitt enige om prosess og innhold i det som skal bli den nye regionen i nord.

For vanlige velgere er det lett å forstå Finnmark sine representanter dersom Troms ikke vil ha likeverdig representasjon i nemnda som skal drøfte innholdet i og organiseringen av den nye regionen. På dette stadiet hvor ingen beslutninger skal tas, men råd skal gis sier det seg sjøl at begge fylkeskommuner må ha like mange i nemnda. Hvordan skal man ellers kunne skape trygghet og tillit til hverandre ?

Jeg tror at hovedårsaken til striden skyldes noe så enkelt som forskjellen på politikk og administrasjon. Mens Finnmark fylkeskommune har sendt folkevalgte, stiller Troms med ikke-folkevalgte. Troms fylkeskommune er styrt av en parlamentarisk modell hvor de folkevalgte har utpekt et fylkesråd som sin øverste administrasjon. Finnmark bruker formannskapsmodellen hvor fylkesutvalget er det politiske organet bestående av kun folkevalgte, og hvor fylkesrådmannen er administrativt ansvarlig for saksutredning og gjennomføring.

Hittil har altså folkevalgte fra Finnmark, direktevalgt av velgerne i fylket møtt en administrasjon fra Troms som ikke er valgt av velgerne i Troms. Dersom denne ubalansen skal ytterligere svekkes ved at administrasjonen i Troms skal ha flere i nemnda som arbeider med et grunnlag for en ny region, betyr det en avdemokratisering av denne svært viktige prosessen.

Det er blitt hevdet at hele Finnmark er mot at Troms og Finnmark skal utgjøre en region. Selv om dette spørsmålet ikke har vært oppe til folkeavstemning, er det sannsynlig at mange, kanskje mer enn halvparten er skeptisk til dette. En slik frykt er basert på tidligere erfaringer ved statlig reduksjon/rasjonalisering. Litt for ofte har slike stillinger blitt redusert i Finmark og holdt på omtrent samme nivå i Troms (eks. NAV, Skatt).

Jeg tilhører den gruppen finnmarkinger som tror at en politisk sterk landsdel kunne gitt oss store fortrinn der 3 svake fylkeskommuner hittil har vært i praksis maktesløse. Det forutsetter en avgivelse av statlig myndighet til et politisk nivå som representerer hele den nord-norske befolkningen og med et valgsystem som sikrer at alle deler av landsdelen blir representert. Et slikt politisk nivå må både dekke et stort areal og en større befolkningsmengde. På veien dit må vi leve med to regioner (Nordland og Troms/Finnmark). Men det «gode behøver ikke bli det bestes fiende».  Dersom kloke folkevalgte i Troms og Finnmark ønsker det, kan de legge grunnlaget for en økt statlig overføring av makt og myndighet, og gi den nye regionforsamlingen langt mer interessante arbeidsoppgaver enn vedlikehold av videregående skole og veier samt  tannhelse og fylkesbibliotek.

Akkurat nå har i første rekke Troms rotet det til ved et uforståelig krav om at de skal ha et flertall i nemnda som skal jobbe fram et forslag til oppgaver og organisering. Begge delegasjoner synes å ha langt større fokus på det nye navnet og på «regionhovedstad»/»fylkeshovedstad» enn på hva det nye politiske organet faktisk skal ha som gjøremål. Det siste er det viktigste i forståelse av demokrati.

I verste fall kan en slik uenighet føre til at det blir «Oslo og Sanner» som tar avgjørelsen. Det vil være en fallitterklæring fra våre politikere i Troms og Finnmark. De behøver neppe å stille opp til neste valg dersom de viser slik udugelighet.

Jeg har derfor noen råd vil jeg vil spille inn i den viktige debatten som pågår.

  1. Bli enige om å ha en arbeidsgruppe/nemnd som består av like mange folkevalgte fylkestingsmedlemmer hver fra Troms og Finnmark.
  2. Bruk tiden på å bli enige om hvilke (nye) politiske oppgaver dere ønsker at den nye regionen skal ha (alt er ennå ikke bestemt på sentralt nivå).
  3. Bruk tiden til å tenke ut endringer i valgloven som kan bidra til bredest mulig geografisk representasjon i de nye folkevalgte organet for Troms og Finnmark. Valgordningen kan justeres  slik at begge fylker har omtrent halvparten hver i det nye organet. Det skaper større legitimitet for de avgjørelser som tas.
  4. Spinn videre på den desentraliserte modellen for fylkeskommunal administrasjon i Troms der administrative oppgaver er lagt til flere kommuner. Dette må gjelde begge fylker. Det må påregnes over tid noe nedgang av administrative arbeidsoppgaver i både Tromsø og Vadsø.

Begge fylkers fremste politikere nærmer seg en velfortjent pause, og må nok se at akkurat nå ligger de under «Oslolaget» anført av lagkaptein Sanner. Det er likevel 2.omgang som blir avgjørende. Fremtidsrettede politikere vil nok klare denne oppgaven med glans, og Sanner er nok stor nok til å gratulerer Troms og Finnmark med en velfortjent seier til slutt.