Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

“Tromsø kommer til å få alt og bestemme alt om Troms og Finnmark blir sammenslått”.

Dette mantraet ble gjentatt til det kjedsommelige fra senhøsten 2017, et drøyt halvår etter at Stortinget omsider vedtok en regionreform. Etter Stortingsvalget sep. 17 startet noen kvinner i Finnmark kampanjen “For Finnmark” – med hovedbase i Vadsø der fylkesadministrasjonen har sine 140 årsverk.

Nå skal det til de fleste finnmarkingers unnskyldning sies at informasjonen om den største demokrati-reformen siden 1837 var svært mangelfull. Finnmark fylkeskommune hadde ingen involverende prosess som tok innbyggerne med på råd. Ingen fylkespolitikere ville at innbyggerne skulle si sin mening FØR Stortinget tok sin avgjørelse i juni 2017 – slik våre fylkespolitikere fikk vite tidspunktet om allerede i 2015!

Heller ikke alle partiene som sto bak det enstemmige Stortingsvedtaket i 2014 om å be regjeringen utrede en regionreform gjorde noen god informasjonsjobb. Tvert i mot. Informasjonesflyten var dårlig og ble kun drøftet av få fylkespolitikere og færre stortingsrepresentanter.

Da SPs Kurt Wikan i februar 2018 fikk forslag fra SPs sentrale strateger om å prøve å avholde en folkeavstemning i Finnmark, gikk Ap rett i fella. SPs hensikt var selvsagt å håpe på et flertall fordi det ville være kun motstandere som ville møte opp. Dermed kunne de ri på den saken fram til kommune- og fylkestingsvalget i høst. For et ansvarlig styringsparti som Ap var dette veien ned i den politiske grøfta.

Noen fylkestingsrepresentanter i Finnmark stilte seg positive til folkeavstemning fordi det ville gi Finnmarks medlemmer i fellesnemnda økt legitimitet, og dermed i sterkere grad påvirke nemndas arbeid.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik ønsket minst 75 % valgdeltakelse for å ha finnmarkingenes entydige råd. Spørsmålet som velgerne skulle ta stilling til var myntet på motstandere av regionreformen. I informasjonen fra fylkesrådmannen til velgerne ble de oppfordret til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen til en fylkeskommune”.

Bestemme!! Altså: En gruppe velgere skal bestemme over Stortinget i en sak Stortinget avgjorde 11 måneder tidligere? Alle med et minimum av samfunnskunnskap ser at det er i strid med Norges politiske styringssystem.

I debatten utover våren hadde “For Finnmark” store kampanjer med følgende skremsler:
” Finnmark vil miste alle 140 arbeidsplasser på fylkesbygget i Vadsø til Tromsø”.
” Tromsø skal bestemme over Finnmark”
” Naturressursene i Finnmark vil bli styrt fra Tromsø”
” Det blir kjøttvekta som rår; Troms og Tromsø får flertall i det nye fylkestinget”.

Noen av oss forsøkte å trenge gjennom støyen og bringe inn fakta i debatten. Det falt på stengrunn. Ikke ulikt når vitenskapsfolk forsøker å forklare sammenhenger i naturen til en som kun har en religiøs synsvinkel på det hun “vet” – av “overbevisning”.

Valgdeltakelsen i den regisserte folkeavstemninga ble kun 58 %, og av disse stemte 87 % nei. Med andre ord: Hver 2.finnmarking hadde sagt nei. (30 300 av 59 600 stemmer).

9.september 2019 har velgerne i Troms og Finnmark sagt sitt i det første fylkestingsvalget for det sammenslåtte og langt sterkere fylket.

Her er resultatet av fylkestingsvalget: Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.05

Som vi ser, har altså fordelingen av mandater mellom de to tidligere fylkene blitt svært jevn. Bortsett fra Rødt og KrF som har alle mandatene fra Troms, er Finnmark godt representert hos de øvrige. To av partiene har sine kun fra Finnmark.

Med 31-26 til Troms kan det se ut som det er et matematisk flertall fra Troms. Som man husker fra debatten om sammenslåing, har både Rødt, MDG og SV sagt at de vil støtte Finnmark i saker hvor Finnmark kan tape til Troms. I så fall er stemmetallene 37-20 til Finnmark!

Men det som styrer det hele er faktisk fylkestingsprogrammet. Og de som skal tolke og forstå dette er fylkesstyret, mens fylkestingsgruppa til slutt avgjør. Velgerne har satt seg inn i programmene må vi anta og disse gir retningen for de kommende 4 år.

Om det fortsatt er noen som tror på skremslene sitert over, kan de nå endelig sove trygt om natta. Det meste blir som før. Bortsett fra her i Nord hvor Norge nå er blitt en politisk sterkere region. Så lenge ikke SVSP, Rødt og muligens Ap vil starte med å demontere den?

Men hvordan gikk det så med Tromsø kommune og by i det hele. Hvis skremslene om at kjøttvekta bestemmer blir oppfylt, skal denne byen ha 1/3 av alle fylkestingsrepresentantene.  Kjøttvekta forteller at antall velgere og innbyggere i Tromsø utgjør 1/3 av alle i Troms og Finnmark. 1/3 av 57 er 19. Fikk Tromsø da 19 mandater?  La oss se på oversikten:
Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.20.png

 Tromsø fikk ikke flertall, de fikk ikke engang de 19 de matematisk kunne hatt.
De fikk kun 10 av de 57 representantene!

Også her ligger skremselet dødt og maktesløs. Finnmarkinger som trodde på spådommen kan igjen sove trygt.

Fylkestingsvalget bekrefter at partiene har opptrådt redelig i valgkampen og ikke minst; De har sikret balanserte fylkestingslister og ikke kjørt noen form for organiserte kampanjer. Med et mulig unntak for Rødt og KrF?

Hva med fremtiden?

Også her har velgerne blitt utsatt for et narrespill i denne valgkampen. Mange velgere tror at dersom Stortingsvalget i 2021 gir en annen regjering, er Troms og Finnmark egne fylkeskommuner med egne fylkesting straks etterpå.

Det er feil.
En evt. deling av en fylkeskommune kan tidligst skje med virkning fra 1.1.2024.

Det betyr at om dette fylkestinget allerede nå gjør vedtak om å sette igang en prosess om deling, vil det gå 4 år før den kan være gjennomført.

Om det er noen politikere som kjenner arbeidsgiveransvaret tynge, er det tvilsomt om de vil utsette de ansatte for enda mer usikkerhet ved å ta enda en kostbar, energitappende og ødende runde – kun for å svekke Norges viktigste region sin langt sterkere politiske rolle.

Inndelingsloven gir kommuner og fylkeskommuner adgang til både å slå seg sammen og til å dele seg. Loven stiller noen krav om å følge prosedyrer, bl.a. å involvere innbyggerne i prosessen. Det er Stortinget som avgjør deling av fylke.

Siden ingen av de drøye 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark har fått uttale seg spesifikt om en deling, er det helt naturlig at de denne gang skal få gjøre det – FØR Stortinget fatter sitt vedtak.

En rådgivende folkeavstemning vil hjelpe fylkestinget til å gi sitt råd til Stortinget.
Som voteringstema kan følgende Ja/Nei-spørsmål brukes:
«Mener du at «Troms og Finnmark» må deles inn i to mindre fylkeskommuner ?»

Et klart råd i en folkeavstemning hvor minst 2/3 deltar  vil selvsagt gi langt større legitimitet for en tilbakeføring til to mindre fylkeskommuner med redusert ansvar og økonomi som konsekvens.

Jeg ser at de gjenværende motstandere av regionreformen ikke ønsker en slik folkeavstemning.

Hvorfor ikke?

Er de redd for at innbyggerne har fått mer kunnskap om de muligheter reformen gir oss i strategisk viktige nord?

Hvis de hadde et prinsipielt standpunkt for et år siden til at innbyggerne må få uttale seg slik fylkespolitikerne forhindret før stortingsvedtaket i juni 2017, bør de ha det samme standpunktet nå.
Er de blitt motstandere av en ny folkeavstemning, vitner det om en redsel for at folket skal mene noe annerledes enn dem.

Det som jeg er sikker på vil hjelpe vår region i langt sterkere grad, er et fylkesting som nå jobber for å få mer makt overført fra staten. De foreløpig 50 oppgavene som fylkespolitikerne skal skjøtte fra 1.1.2020 er en god start, og som må inspirere til å få flere.

Det er en linje SP tidligere har stått for der Ap og SV fortsatt vil at LOs ønske skal følges: Statlig makt skal forbli i Oslo.

Hvorfor vil Ap og Sp delta i fellesnemnda nå?

Denne uka er det fylkesting i Finnmark. Også i 2018 skal fylkestinget diskutere seg sjøl som del av en større region. Det har fylkestinget gjort i 2015, 2016 og 2017 også.

Stortingsvedtaket ble gjort 8.juni 2017 med 96 mot 73 stemmer. De partiene som var i mindretall lovet sine velgere før valget at dette «overgrepet» mot norske fylkeskommuner måtte velgerne gjøre noe med. Det var likevel ikke viktig nok for velgerne, og det nye Stortinget sto fast ved vedtaket om regionreformen.

Mange trodde at virkeligheten innhentet både Finnmark Ap og Finnmark Sp da Stortinget behandlet et Dok8-forslag fra Ap 10.desember 2017.

Forslaget lød:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om at den vedtatte tvangssammenslåingen av fylkeskommunene Finnmark og Troms til én region oppheves, og at de to fylkeskommunene består som i dag.»

Forslaget ble nedstemt av det nye Stortinget (som altså ble valgt i september 2017).

Likevel, noen i Finnmark var lite fornøyd. Motstanden var særlig sterk i Vadsø som huser fylkesadministrasjonen med sine 140 årsverk. Ikke minst på fylkeshuset var det mange som opplevde den nye regionen som en trussel. Helt forståelig; den organiserte skremselspropagandaen fortalte at alle disse arbeidsplassen skulle til Tromsø.

Dårlig samarbeidsklima mellom Troms og Finnmark. Hvorfor?

Forhandlingene mellom Troms og Finnmark kom i gang senhøsten i fjor og fortsatte inne i 2018. Dessverre var forhandlingsutvalget skjevt sammensatt. Fra Troms stilte et fylkesråd med fem «administrative politikere», fra Finnmark folkevalgte fra fylkestinget. Det måtte gå som det gjorde. Der fylkesrådene fra Troms var fulltidsansatt, var det kun to politikere fra Finnmark som hadde dette som heltidsbeskjeftigelse. De siste vil alltid føle seg «svakere» og ikke likeverdige.

Det skaper ikke noe godt klima for forhandlinger. Hvis man i tillegg oppfatter en smule mannlig arroganse fra den sterkeste gruppen, skaper dette lite energi. Gardermoen-avtalen ble riktignok inngått 15.februar – mest fordi en troverdig tidligere stortingsrepresentant og justisminister som Knut Storberget hadde ansvaret for meglingen.

Avtalen innebar at fellesnemnda skulle ha 36 medlemmer med fordeling 19-17 og at både politisk ledelse og administrativ ledelse skal ha hovedkontoret i Tromsø.

Da fylkesordføreren vendte tilbake til Vadsø, ble hun erklært som «nyttig idiot» av tdl. fylkesrådmann i Finnmark fylkeskommune og gruppeleder for Ap i Vadsø kommunestyre.

Like etterpå fant SP i sin visdom at fylkestinget kunne bestemme over et stortingsvedtak dersom man arrangerte en folkeavstemning et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!.

Folkeavstemning et år for sent

Finnmark AP med Helga Pedersen som hærfører kastet seg på Sp-toget selv om Ap ikke har programfestet folkeavstemninger. De følte de måtte. Hvis SP ble alene om forslaget, kom AP til å tape stort i kommende lokalvalg. Det ville også bety at Helga Pedersen ville tape ordførermuligheten i Tana og Wenche Pedersen i Vadsø.Årsmøtet i Finnmakr Ap gikk med på det.

Fylkestingets flertall vedtok i sitt marsmøte å avholde en folkeavstemning i mai. I Finnmark trodde de  fleste motstanderne av sammenslåing at dette var en mulighet til gjøre om Stortingets vedtak.

IMG_5266

Aksjonsgruppa mot regionreformen kjørte nå en massiv kampanje sammen med flere «journalister»  i fylket. Følgende påstander ble jevnlig repetert for å påvirke motstanderen til å delta i folkeavstemninga:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Og for å krydre det hele, viste man til at det var «110 mil fra Harstad til Vadsø med reiser gjennom to andre land» for å komme til motsatt sted i den nye regionen. Som om det er noen som må kjøre den strekningen for å få utført en fylkeskommunal tjeneste – like lite som om man må kjøre fra Hasvik til Vadsø. Det er ikke én innbygger som har behov for personlig oppmøte i fylkeshuset.

Våren 2018 begynte noen å spinne på påstander om at Stortingsvedtaket var ugyldig.
Påstandene om ulovlighet var flere, og de ble endret og ulikt vektlagt underveis.

I folkeavstemninga som velgerne fikk flere purringer på for å delta i, valgte 58 % av velgerne å delta. Av disse svarte 87 % nei som forventet. Dette innebar at 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt har sagt nei til en sammenslåing – som Stortinget allerede hadde vedtatt 11 måneder tidligere!

IMG_1635I juni i år skulle fylkestinget velge medlemmer til fellesnemnda, og det ble satt fram forslag om navn. Fylkesordføreren valgte da å godta et forslag om at fylkestinget IKKE skulle gjøre det de var pålagt etter lov, og forslagstillerne fikk dermed ikke stemt. Finnmark hadde fortsatt ikke valgt sine 17 medlemmer av ei fellesnemnd på 36.

Dagen etter endrer statsråd Mæland forskriften slik at Troms skal ha 19 og Finnmark 9 i fellesnemnda. Som statsråd er hun pålagt å gjennomføre Stortingets vedtak. Hun håpet derfor at Troms ville stille opp i nemnda alene slik at den ble beslutningsdyktig. Det takket Troms nei til så lenge ingen fra Finnmark møtte.

På neste fylkesting i oktober fikk fylkestinget beskjed om at saksbehandlinga i juni var i strid med lovverket.  Men flertallet ville fortsatt ikke la fylkesordføreren velge medlemmer slik opposisjonen fremmet navneforslag på.

Under samme fylkesting fremmet SPs Wikan forslag om å innlede en rettslig prosess, men trakk det rett før avstemning. Likevel trodde flertallet at forslaget ble beholdt og ba derfor adm. om å utrede det videre.

Til tross for at forslaget ble trukket og ikke eksisterte lenger, har fylkesrådmannen likevel kjøpt inn tjenester fra advokatfirmaet Kluge som naturligvis har anbefalt å ta rettslige skritt – med en rekke forbehold.

Fellesnemnda – eller ny trenering gjennom rettslig prosess?

Denne uka skal Finnmark fylkesting derfor både ta stilling til fellesnemnda og til evt. rettslig prosess.

Finnmark Ap har som ventet landet på at de vil være ansvarlig etter et styrevedtak i fylkespartiet. Til grunn for det lå en avtale mellom fylkespartiene i Troms og Finnmark.
Det er første gang på snart et år at det har vært en bevegelse i det anstrengte forholdet mellom de to fylkeslaga, noe som skaper tvil om de er i stand til å stå sammen i det nye fylkestinget fra 1.1.2020.

Troms og Finnmark Ap innser at Stortinget har myndighet til å treffe beslutninger om nasjonale reformer. De har også innsett at et søksmål ikke har noe for seg. Den eneste klare ulovligheten som kan dokumenteres er at verken innbyggere, kommuner eller næringsliv i Finnmark er blitt hørt i fylkeskommunens prosess.

Problemet er at av 14 fylkeskommuner som gjennomførte slik høring høsten 2016, var det ikke departementet som sto bak. Det var fylkeskommunene sjøl!
I Finnmark valgte altså politikerne å ikke høre på sine innbyggere før Stortingsvedtaket skulle gjøres forsommeren 2017.

Sp har brukt regionreformen for alt den er verdt som stemmesanker. Sp vet at alle reformer i et samfunn vil møte ulike former for motstand. Det vil for de fleste reformer være flere som er mot endringer enn som er for. Det er menneskets natur vi snakker om. Den amerikanske psykologen Maslow illustrerte menneskets behov i en pyramide.

Skjermbilde 2018-12-11 kl. 09.49.34

Maslows behovspyramide

Nederst og viktigst er de rent fysiologiske behov for å overleve; nok mat, væske, søvn, (energipåfyll). Deretter kommer trygghet, forutsigbarhet, beskyttelse, sikkerhet.
En reform vil for mange være forbundet med mindre forutsigbarhet og mindre trygghet.

Populistiske parti vil spille på denne uforutsigbarheten. Velgere som er utrygge fordi de blir skremt til å frykte fremtiden, søker etter de som kan love at ingenting endres og alt blir som før.

Men nå i desember kommer også SP i Finnmark fram til en ny erkjennelse: Stortinget har gjort et vedtak i juni 2017. Vi har fått et nytt storting etter siste valg, men de holder fast ved reformen. Ved to anledninger de siste 12 måneder har SP lagt inn forslag i Stortinget om å reversere dette. Det ble nedstemt i desember i fjor og selvsagt ble det nedstemt også i desember i år. Det er de samme partiene som sto samlet bak reformen i forrige stortingsperiode som i denne. V og KrF har kjempet på plass dette, og H og Frp har gitt seg på å nedlegge fylkeskommunen på en betingelse: Færre regioner = økt maktoverføring fra stat og nærmere folket som vil merke konsekvensene av vedtak, og skal kunne påvirke de.

Dette er noe også SV på Stortinget har støttet gjennom dette fellesforslaget fra Venstre og SV i stortingsbehandlinga av Dok8-forslaget fra Venstre i februar 2014:

«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»

Dersom Finnmark Ap har vendt tilbake som et styringsparti slik vi husker det fra tidligere,  kommer fylkestinget torsdag i denne uka til å velge medlemmer til fellesnemnda – hvor også Ap,Sp og SV vil ønske å delta for å sikre mest mulig av Finnmarks interesser.

Men det er naturlig å kreve en fellesnemnd med like mange medlemmer fra hver fylkeskommune fordi samarbeidsklimaet nå må bygges opp fra dagens minusgrader til en langt mer behagelig temperatur.

Skal fylkestinget gå til domstolene for å få dømt Stortinget?

Fylkestinget kommer også til å vedta å ikke gå rettens vei for å få prøvd lovligheten av Stortingets vedtak.

I flg. Finnmark Dagblad 19.januar i år har Finnmark fylkeskommune vært gjennom 17 rettslige prosesser, noe som har påført fylkeskommunen store økonomiske forpliktelser.

En rettsak mot staten vil være et stort tapsprosjekt for Finnmark fylkeskommune. Sjansen for å vinne gjennom synes minimal. Retten skal altså bli overbevist om at det ble begått et brudd på Inndelingsloven som har hatt avgjørende betydning for selve vedtaket 8.juni 2017.

Vedtaket Stortinget gjorde er opplagt politisk vedtak. Det betyr at partiprogram og prinsipprogram ligger til grunn for de vedtak partiene gjør internt og i prosessen mot et endelig vedtak. Er det noen som i fullt alvor mener at domstolene skal avgjøre om partiene har rett til selvstendige politiske meninger?

Det finnes land i verden som har en slik tekning, men de blir stadig færre.

Så kan man innvende at Stortinget som vedtar lover, også må følge dem. Det er et relevant argument. I denne saken er det blitt hevdet ulovligheter – men påstanden kom ikke før  i 2018.

I 2017 var det ingen – verken i Stortinget, Sametinget eller fylkestinget som påsto at Inndelingsloven ikke var fulgt. Det var over 20 jurister blant stortingsrepresentantene i juni 2017 under behandlingen av regionreformen. Ingen av disse påtalte brudd på Inndelingsloven!! Hvordan er det mulig?

Kan det være av den enkle grunn at det likevel ikke var ulovlig og at vedtaket dermed er gyldig?

Ap og Sp; Fra protestparti til ansvarlig styringsparti?

Som denne gjennomgangen viser har Finnmark Ap og Finnmark SP (med SV som slep) vandret fra å spille på misnøye og å være lite konstruktive til nå å godta at Stortinget har gjort et gyldig vedtak.

Nedsiden av dette er at Finnmark har tapt et år med tid på å finne de gode og fremtidsrettede løsninger. Det sier seg selv at med det tidspresset fylkespolitikerne i både Troms og Finnmark har, får vi ikke bedre løsninger.

Både regjeringen og stortingsflertallet har forutsatt at det skal tas spesielle hensyn til Øst-Finnmark og Vadsø. Det er opplagt nødvendig. Nå er de ansatte garantert sine stillinger ut 2024. Men det vil opplagt måtte bli noen reduksjoner for å frigjøre lønnsmidler til bl.a. videregående skole, tannhelse, bibliotekdrift og utgifter til rutetilbud og veivedlikehold.

Det er svært viktig at det politiske miljøet i alle kommuner (Øst-Finnmark regionråd) samler seg straks for å hjelpe fellesnemnda med innspill på hva som vil styrke Øst-Finnmark og Vadsø.

Det er opplagt at en reduksjon av 30 årsverk fra 2025 i Vadsø får langt større konsekvenser enn for Tromsø. 30 årsverk spiller liten rolle i Tromsø med 76 000 innbyggere, men en betydelig rolle i Vadsø med under 6 000 innbyggere. Fylkeskommunen utgjør en hjørnesteinsbedrift i Nord-Varanger.
Derfor må kommende reduksjoner i all hovedsak tas i Tromsø.

Nå vil det komme nye oppgaver fra staten som medfører årsverk overført til fylkeskommunene. Fellesnemnda må derfor som prinsipp følge stortingsflertallet uttrykte vilje til at Øst-Finnmark og Vadsø må tas spesielt hensyn til ved fordeling av de nye stillingene. Den positive nettovirkninga av arbeidplasser skal merkes forholdsvis mye bedre i Øst-Finnmark og andre regionsenter i nord, og minst i Tromsø. Tromsø kommune går uansett for egen maskin framover med alle tunge miljø som allerede er lagt der.

Vadsø fortsetter som fylkeshovedstad

Siden Vadsø blir hovedadressa for det nye fylkesmannsembetet fra 1.januar, blir Vadsø fortsatt å regne som fylkeshovedstad i Troms og Finnmark. Troms blir derimot det naturlige geografiske regionsenteret for Troms og Finnmark.

Et så sterkt regionsenter som dekker 1/3 av befolkningen må vise tilbakeholdenhet i krav om oppgaver. Det er kun for de virkelig store oppgavene der det i dag er kun en sentraladministrasjon i Oslo som skal «klones» i 11 tilsvarende at Tromsø og andre byer over 20 000 innbyggere er store nok til å sikre og beholde spisskompetanse.

For alle de øvrige oppgavene må disse – som Venstre fikk gjennomslag for i Stortinget  -fordeles på alle regionsentra. Og vi har flere av dem i hver av fylkene.

Fra nå av starter arbeidet med å styrke Norges nordligste og viktigste region. Det ligger i kortene at området som grenser mot en supermakt må være i vekst for å forvare Norges legitime interesser. Dette gjelder i særlig grad i Øst-Finnmark.

Regionreformen vil derfor være det som kan gi en lenge etterlengtet vekst i nord!

 

Ordførere i Finnmark godtar at innbyggere nekter å betale eiendomsskatt !?

Kommunestyrene i Finnmark vedtar årlig satsene for eiendomsskatt og nivå for de kommunale gebyrer for venn, avløp m,v, Etter lange prosesser i kommunen ender man i desember med et vedtak som sørger for et budsjett i balanse. Politikerne har ansvaret for helheten, men også for dem smerter det å øke innbyggernes utgifter.

Fra kommende høst kan vi kanskje få en radikal endring:
Nå kan bygdelag på vegne av sine innbyggere kreve å slippe disse utgiftene. Det holder med at et bygdelag lager en underskriftsliste i januar med følgende tekst: Vi viser til vedtatt budsjett i desember. Vi ønsker at kommunen fjerner eiendomsskatt og kommunale avgifter for innbyggerne i vår bygd! Deretter skriver nesten 40 % av alle innbyggerne, alternativt 50,8 % av alle velgere under. På grunn av dette kravet må kommunestyret i februar redusere antall ansatte både på skole, eldreomsorg – ja i verst fall på rådhuset for å klare seg med de reduserte inntekter. Ordførere og rådmenn gråter av fortvilelse.

Eller..?
Stopp litt. Hva er dette for et nytt prinsipp?

Fra bygdelagenes side vil det opplagt handle om deres forståelse av demokrati. De ble ikke hørt da kommunestyret fattet sitt vedtak. De hadde tross alt protestert mot at kommunestyret skulle pålegge innbyggerne slike ekstrakostnader. Bygdelagene kunne da ikke overkjøres av noen som sitter langt unna dem? De spør derfor «Hva er dette for demokrati»? Det er jo vi som bestemmer!

Skjermbilde 2018-06-12 kl. 12.31.55

Den våkne leser har nok allerede sett ironien i hva som skjer når de folkevalgte ikke lenger følger prinsipper. Dette er hva den såkalte «folkeavstemninga» i Finnmark innfører som nytt prinsipp i vårt representative demokrati.

Altså; selv om Stortinget to ganger har gjort vedtak om en reform, så skal i følge SP  og Ap et område av landet kunne blokkere for vedtaket.
Finnmark fylkeskommune har (uten å ta sine innbyggerne og kommunene på råd) 4 ganger behandlet saken om regionreform FØR Stortinget fattet sitt vedtak i juni 2017. Fylkeskommunen synes likevel å mene at de likevel har rett til å motsette seg Stortingets vilje ?

Mitt spørsmål til nåværende og kommende ordførere i Finnmark blir derfor:

-Vil dere heretter bruke samme prinsipp i egen kommune og gi innbyggerne i deler av kommunen anledning til å blokkere et kommunestyrevedtak?
-Kan dere love at det vil skje allerede til høsten?

Jeg forventer selvsagt at alle ordførerne offentlig svarer på dette. Det holder som kjent med et JA eller NEI..

Finnmark – Senterpartiets beiteland og test-lab for populisme

Det har vært interessant å følge med i hvordan Finnmark fylkeskommunes administrasjon på fylkeshuset jobber for å fortsette i nåværende form. Den aksjonsgruppa som ble etablert med hovedtyngde i Vadsø har gjort et utmerket strategisk arbeid i så måte. Ved å unngå å debattere hva regionreformen handler om rent faktisk, har de heller spilt på de følelser man utmerket godt vet ligger i en befolkning hvor pessimismen har fått overtaket. Når naboer, slekt og venner flytter fra fylket, må den lettvinte forklaringen ligge utenfor Finnmark. Og derfor stemmer man nei i håp om at Finnmark fortsatt skal «styre utviklingen».  Det er den samme styrte utviklingen som nettopp har ført til at Finnmark i dag har kun 76 000 innbyggere. Hadde Finnmark styrt godt og fulgt folkeveksten i resten av landet, ville vi vært 105 000 innbyggere – eller i snitt over 1500 flere innbyggere i hver kommune!! Det hadde skapt vekst, utvikling og optimisme.

Skjermbilde 2018-06-06 kl. 12.04.11

To populist-orienterte strateger –                       med fremtiden bak seg ?

Den store vinneren så langt er imidlertid han som skrev leserinnlegget «Et nytt slag står for tur» . I dette innlegget takker SPs Geir Adelsten Iversen velgerne for «tilliten». Det kan vanskelig tolkes annerledes enn at velgerne har tillit til SPs taktiske manøver i saken om den nasjonale regionreformen, og at de nå er skyldig han å stemme SP ved kommende valg.

Og det skal Iversen og SP ha; de er åpne om både sine politiske mål og strategier. Dette handler nemlig om et grunnlovsforslag som SP-representantene Toppe og Lundteigen har fremmet om folkeavstemninger i §49. I dag lyder lovteksten slik:

«Folket utøver den lovgjevande makta gjennom Stortinget. Stortingsrepresentantane blir valde gjennom frie og hemmelege val. Innbyggjarane har rett til å styre lokale tilhøve gjennom lokale folkevalde organ. Nærare føresegner om det lokale folkevalde nivået blir fastsette i lov.»

SP ønsker flg. tillegg:
«Folket kan gjennom folkeavstemning sette til side nye lovvedtak og vedtak om Norges tilslutning til traktater. En slik folkeavstemning skal avholdes dersom minst 100 000 statsborgere krever det. Folkeavstemningen er gyldig dersom minst 40 prosent av de stemmeberettigede har stemt»

Jeg har sans for deler av forslaget. Det gir en stor gruppe av voksne innbyggere (100 000) rett til å kreve folkeavstemning om evt. norsk tilslutning til internasjonale traktater. Det kan være en god sikkerhetsventil i helt spesielle tilfeller der Stortinget med knappest mulig margin har vedtatt tilslutning til en traktat som kan ramme deler av Norge urimelig hardt. Vi kan f.eks tenke oss en internasjonal traktat som forbyr norske kystfiskere å fangste i deres nærområder.

Folkeavstemning og gyldighet ?

Gyldigheten av en slik folkeavstemning kan imidlertid ikke basere seg på at kun 40 % har deltatt. Da kan vi komme i den situasjon at av de 40 % har 51 % stemt mot Stortingets vedtak om tilslutning. Det innebærer at en femtedel av folket har sagt «nei» og dette skal overstyre et storting valgt av folket i tråd med grunnloven?! Hvis en folkeavstemning skal være gyldig i betydning å sette stortingsflertallet til side, bør minst 75 – 80 % av velgerne ha deltatt i avstemninga og av disse må det være et flertall mot stortingsvedtaket for å gjøre det gyldig. (Det har etter 1945 aldri vært under 75 % valgdeltakelse ved stortingsvalg).

Iversen mener å se grunnlovsforslaget i sammenheng med den nylig avholdte folkeavstemninga i Finnmark. Han skriver at SP nå har fått prøvd ut slike prinsipper i Finnmark. Det er en oppsiktsvekkende opplysning!

Det er vanskelig å følge SP og Iversen her. Folkeavstemninga i Finnmark er riktignok SPs idé, men har ingenting å gjøre med internasjonale traktater og lovvedtak knyttet til disse. Det var ifølge Kurt Wikan, gruppeleder for SP i fylkestinget Per Olav Lundteigen som i vinter foreslo Finnmark som en prøvestein for å kunne velte regionreformen. SP var for reformen, men kun dersom alle aktuelle fylkeskommuner var for, noe de ikke var i alle nye regioner.

Lundteigen, en av strategene i SP sentralt så for seg at dersom de foreslo folkeavstemning, torde ikke AP i Finnmark annet enn å sikre flertall til tross for at slik avstemning ikke er hjemlet i Aps program. Dermed kunne SP holde liv i denne saken og sikre SP mye oppmerksomhet og nye velgere også i månedene som kommer. Selvsagt fikk han rett. Ap kjenner hovedtyngden av sitt grunnfjell i fylket og vet at disse går raskt dit vinden blåser. Disse er generelt «mot alt» som myndigheter kommer med, spesielt hvis myndighetene befinner seg utenfor fylket. Ved å ikke støtte forslaget, kunne de miste mange velgere til SP. Det er for mange ordførerkjeder som da settes i spill, og den risikoen tok man selvsagt ikke.

SP sovnet i timen

SP kunne ha lykkes 100 % med sin taktikk om det ikke var det var for noen «bagateller»  SP «overså»: Skulle det vært mening med en folkeavstemninga , måtte den ha kommet før Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017. I stortingsmelding  22 (2015-16) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver, forutsatte nemlig regjeringen at fylkeskommunene tok innbyggerne med på råd. Da sov både SP og Ap i Finnmark fylkesting. Stortinget har som kjent både før og etter stortingsvalget i fjor vedtatt at regionreformen skal gjennomføres.

Kr.F har i tillegg sagt nok en gang klart og tydelig at de står bak regionreformen, og at den skal iverksettes 1.januar 2020. KrF har også sagt at de forutsetter at regjeringen kommer med en konkret oppfølging av Ekspertutvalgets innstilling. Dette utvalget, ledet av professor Terje P Hagen har skissert en rekke statlige oppgaver som kan overføres til de 11 regionene. Tilsammen 5000 årsverk og en budsjettmasse på 23,5 milliarder kr. kan flyttes fra sentral styring i Oslo til regionene. Dette  var noe både SP, AP og SV berettiget kritiserte som mangelfullt da regjeringens innstilling til regionreformen forelå. Regjeringen var for uklar på hvilke statlige oppgaver som kunne flyttes nedover.

SP vil nok derfor støtte en slik desentralisering til slutt og få i både pose og sekk: De får nå velgere som er mot regionreformen, og de får deretter velgere som blir for regionreformen når dette fører til en desentralisering av statlige oppgaver og mer makt regionalt.

Sp lykkes nok med det som er viktigst for dem; Velgerfangst i Finnmark. De vet at velgerne nå er godt orientert om deres standpunkt. Vedum har reist rundt og smilt i fylket, etablert lokallag og kommer nok ganske sikkert til å gjøre et brukbart kommunevalg. I et beiteland av misnøye har han gjødslet dette godt, vel vitende om at han skal høste det han sådde.

Flere SP-lister ved kommende fylkestingsvalg i «Troms og Finnmark»?

Det blir et felles fylkestingsvalg i Troms og Finnmark høsten 2019. Skal SP stille med to lister der de øvrige partiene stiller kun én liste felles for begge fylker? Og hva skal skal SP gå til valg på? Skal de bidra til å utvikle den nordligste regionen i landet til en sterkere og tydeligere stemme overfor regjering og Storting, eller skal de stikke kjepper i hjulene for utvikling i nord og håpe på at de kan hause opp en velgerstemning foran stortingsvalget i 2021?    Det vil jo opplagt være i SPs interesse at samarbeidet mellom Troms og Finnmark mislykkes mest mulig. I motsatt fall vil de øvrige partiene peke på SP og si: Det var jo kun populistiske skremsler dere kom med både før og etter folkeavstemninga i Finnmark.

SP spiller et høyt spill. Vi ser i mange europeiske land at der deler av befolkningen føler seg marginalisert støtter de partier som snakker folk etter munnen og tilbyr lettvinte løsninger. Parodien ble fullkommen da to populistiske partier på hver sin politiske fløy (femstjernersbevegelsen M5S og Ligaen) fant sammen i en felles regjering i Italia for 2 uker siden. Jeg tipper at selv ihuga SP-folk tenkte i sitt stille sinn: «Stakkars Italia».

Tidligere hadde vi et frittløpende populistisk parti i Norge, ledet av Carl i Hagen. Han har nå overlatt stafettpinnen til Trygve Slagsvold Vedum som løper videre til stor applaus  fra de misfornøyde.

FrP er blitt et ansvarlig regjeringsparti slik SV ble det ganske raskt i den rød-grønne regjeringa. Det gir håp om at Stortinget som nasjonens øverste folkevalgte og lovgivende forsamling er i stand til å vedta helt nødvendige reformer for å møte de store utfordringene de neste 30 år; Den store mangelen på kvalifisert arbeidskraft i Norge i takt med avgangen fra arbeidsliv til pensjonstilværelse vil redusere kvaliteten på det kommunale tjenestetilbudet. Da er det ikke mulig å låse fast 200 000 årsverk til å administrere for mange fylkesmenn,  fylkeskommuner og statlige direktorater og organer slik SP tviholder på med støtte fra de struktur-konservative.

Det forstår nok SP også, men for dem er den kortsiktige gevinsten i form av velgere mye viktigere. Finnmark er derfor blitt et viktig beiteland med misfornøyde velgere og en politisk test-lab hvor man kan drive populistiske eksperimenter i storskala.

Det er ikke rart SP takker nei-velgere i Finnmark for tilliten.

Folkeavstemning med uklart tema

Finnmarkingene inviteres til å si sin mening om Troms og Finnmark. Da jeg logget meg på den nettbasert tjenesten til Finnmark fylkeskommune, fikk jeg et overraskende spørsmål.

Skjermbilde 2018-05-07 kl. 10.45.01

«Ønsker du at Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?»

Å ønske noe er langt mindre forpliktende enn å faktisk måtte ta et endelig standpunkt. Da ville velgerne blitt presentert for et slikt valg: » Vil du at….osv.»
Jeg tar dette som et tegn på at fylkeskommunen med sine kompetente ledere har akseptert at Stortinget har fattet sin endelige beslutning. Troms og Finnmark blir en region fra 1.1.2020. Det er bestemt at fylkestinget for Troms og Finnmark skal velges høsten 2019.
Det er derfor i realiteten snakk om en ren meningsmåling som kan brukes for å gi Finnmark sine medlemmer i fellesnemnda større legitimitet for våre ønsker.

Men selv et «ønske-spørsmål» er til de grader tolkbart – med ulike svarmuligheter og et forsøk på svar:

– Hvor interessant er det å mene noe om at fylkesmannen i Troms fylke og fylkesmannen i Finnmark fylke skal utgjøre en enhet – med fordeling av oppgaver i Tromsø og Vadsø? Dette er jo avgjort. Fylkesmannen har hovedkontor i Vadsø og 6 av lederne sitter, 3 i Tromsø. BLANK.

– Eller mener man fylkeskommunene Troms og Finnmark? I så fall burde det vært skrevet. Uansett er det spørsmålet endelig avgjort av Stortinget. Men bevares, det er lov å ønske igjen.JA – som et første skritt mot et samlet Nord-Norge.

– Eller mener man fylker som stortingsvalgdistrikt? Det er også et interessant spørsmål hvor vi kan ønske at de 11 mandatene Troms og Finnmark har skal fordeles samlet – eller slik som i dag med 5 på Finnmark og 6 på Troms. NEI – evt JA dersom ikke valgsystemet endres vdr. innbygger og areal som beregningsgrunnlag.

– Hva med oss som ønsker at Nord-Norge skal utgjøre en slagkraftig og sterk region – til tross for at Nord-Norge kun har knappe 9 % av landets befolkning? Vi får ikke svare på et slikt viktig alternativ i denne målingen.

Det er med andre ord et meget vidt og tolkbart avstemningsgrunnlag, og hvor kun alternativet NEI er det enkleste. Og det er kanskje hensikten?

Som kjent er mennesker strukturkonservative og lite villig til å endre vaner, spesielt om det rammer hjerte eller lommebok. La oss ta en titt på det:

Om du spør innbyggerne i Norge om følgende forenklede JA/NEI-alternativer er sannsynligheten aller størst for…ja, hva tror du:

1) Vil du at også fylkeskommunen skal ha adgang til å innkreve eiendomsskatt fra deg for å finansiere fylkespolitikerne og administrasjonen?
2) Vil du at navnet på vår nasjon skal endres fra Norge til Norway – også i det norske språk?
3) Vil du at nærbutikken din skal legges ned mot at det kommer et stort kjøpesenter kun 60 km unna deg?

Vi er nok enige om at spesielt spørsmål 1 er egnet for standpunkt i et fylkestingsprogram og at velgerne slik sett kan påvirke svaret. Men vil det være riktig at velgerne gjennom en folkeavstemning skal bestemme at inntektene skal reduseres uten å anvise andre inntekter eller tilsvarende reduksjon av utgifter.

Dette er forskjellen mellom vårt representative demokrati og et direkte demokrati ved utstrakt bruk av bindende folkeavstemninger (som bl.a. brukes i kantonene i Sveits).

Slik avstemninga i Finnmark fylkeskommune er lagt opp med uklart tema og 3 valg, sier det seg sjøl at NEI vil få størst oppslutning for de som orker å bruke tiden sin til å delta.
Dessuten er avstemninga begrunnet i at det er en motstand «der ute» som harmonerer med flertallets syn på regionreformen. Hvordan skal vi få først og fremst motstanderne av reformen til å delta i avstemninga?

For ordens skyld gjengir jeg hovedargumentene som er brukt i debatten i forkant av avstemninga:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Fylkespolitikere har i urovekkende  liten grad ikke deltatt  i debatten , og har konsekvent nektet  å begrunne sine standpunkt. Grunnlaget for denne meningsmålingen blitt mer slagordpreget og overfladisk enn seriøst. Det appellerer selvsagt mest til hjertet og mindre til hodet.

Og det var kanskje meningen til de som kjemper for å beholde sine privilegier uberørt?

Det sier seg sjøl at når dagens AP-gruppe i Finnmark fylkesting på 17 medlemmer  kanskje beholder kun ca 10 av de 20 som Ap får i det nye fylkestinget, er dette en trussel for de 7 som faller ut. Og risikoen for å miste kjøttfylte ben som ledere, nestledere, medlem, styremedlem eller andre funksjoner, øker når flere skal dele på disse.

Finnmark Ap har derfor sterke rasjonelle grunner for å motsette seg regionreformen.

Men er de god nok rent politisk til å bruke en folkeavstemning som i verste fall kunne hindret en viktig nasjonal reform og ødelagt muligheten for å desentralisere statens makt?

14.mai – Finnmarks 1.april?

Kjære Finnmark fylkeskommune. Jeg fikk denne SMSen fra dere og ble overrasket. Det synes som om dere har god kontroll på hvem som ikke har stemt. Da skjønner jeg at dette er en meget viktig sak for dere, slik det også var da Gahr Støre sendte ut SMS i kirketiden før valget. Jeg har derfor noen spørsmål og synspunkt som jeg vil dele med andre i Finnmark.

IMG_1635Det står «Rådgivende folkeavstemming» og jeg antar at det menes folkeavstemning. Men hvem tenker dere dette er «rådgivende» for?

Norge som nasjon har hatt 6 nasjonale folkeavstemninger i det forrige århundre. 2 dreide seg om unionsoppløsningen med Sverige og monarki i 1905, to om brennevinsforbud på 1920-tallet og to om Norges forhold til EF/EU i 1972 og 1994.

Selv om ikke folkeavstemning (globalt kjent som referendum) er grunnlovsfestet i Norge, kan altså Stortinget velge å spørre folket i store og viktige spørsmål.
Stortinget har ikke ansett en offentlig reform for å være så viktig at den skulle avgjøres ved folkeavstemning. Derfor har heller ingen partier foreslått dette.

I forarbeidene rundt endringer i antall kommuner og fylkeskommuner, ble det anbefalt å spørre innbyggerne om råd gjennom meningsmålinger, innbyggerundersøkelser eller folkeavstemninger. 162 kommuner og  2 fylkeskommuner arrangerte lokale folkeavstemninger. Alt dette ble selvsagt gjort i god tid før Stortinget skulle fatte sitt vedtak juni 2017 – noe også Finnmark visste om allerede i 2015.

Fylkespolitikerne i Finnmark valgte å ikke gjøre det. Flertallet i fylkestinget var i høringsrunden negative til den delen av regionreformen som innebar at Troms og Finnmark skulle utgjøre en region og et folkevalgt nivå. De ønsket likevel ikke å høre på hva finnmarkingene mente.

Velgerne har sagt sitt om reformen
Etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak og før Stortingsvalget i september i fjor var regionreformen og stortingets sammenslåingsvedtak et hett hovedtema i Finnmark. Da fikk velgerne gi uttrykk for sin mening. Det endte med at SP fikk et stortingsmandat på bekostning av SV.

Også de 3,5 millioner innbyggere i de øvrige sammenslåtte fylker kunne endre stortingsvedtaket ved å få et nytt stortingsflertall.
Resultatet ble status quo, og Stortinget bekreftet sitt vedtak om regionreformen i oktober.

Så derfor er det helt relevant å spørre om hvem vi egentlig skal gi råd til? Det er opplagt ikke til Stortinget. Det er heller ikke til fylkestinget siden de ikke kan omgjøre et stortingsvedtak.

Den eneste adressat jeg ser som kan trenge råd, er fellesnemnda for Troms og Finnmark. Fellesnmenda henter sitt mandat fra Inndelingsloven. Fellesnemnda skal forberede den nye organiseringen av to eller flere kommuner/fylkeskommuner.

Inndelingsloven beskriver bl.a. at innbyggertallet bør avspeile sammensettingen i fellesnemnda. I så tilfelle vil Troms med sine dobbelt så mange innbyggere som Finnmark både kunne kreve og kunne tatt 19 av ei nemnd på 28 medlemmer. Finnmark ville fått 9.  Slik har bl.a. SV, SP og AP på Stortinget vedtatt loven.

Gjennom Gardermoenavtalen klarte fylkesordfører Ragnhild Vassvik i Finnmark å lande en avtale på fordeling 17-19! Det var en prestasjon, og rimeligvis var Troms skuffet. Det negative ved avtalen var at Øst-Finnmark og Vadsø ikke var godt nok tilgodesett slik Stortinget har forutsatt.

Nå har statsråd Monica Mæland vedtatt en forskrift hvor fellesnemnda er fordelt med 17 til Troms og 19 til Finnmark. I denne forskriften står det ingenting om hvor de ulike oppgaver skal løses. Altså, her begynner fellesnemnda fritt med blanke ark. Troms skjelver i buksene etter at 3 av deres 19 repr. har sagt de vil sikre Finnmark bedre enn det deres eget fylkesråd gjorde det motsatte av i forhandlingene.

Et råd fra finnmarkinger til fellesnemnda?
Den rådgivende folkeavstemninga i Finnmark vil derfor være et ytterligere press på ALLE fellesnemnda sine medlemmer for å styrke legitimiteten og tilliten til det nye folkevalgte regiontinget (fylkestinget) for Troms og Finnmark. Det betyr at begge parter skal kunne leve godt med det man enes om.

I prosessen rundt regionreformen kom beslutningen i gal rekkefølge. Det riktige ville vært å definert alle aktuelle statlige oppgaver som skulle overføres de nye regioner. Deretter burde Stortinget bestemt oppdeling av Norge i naturlige regioner. De 5 landsdelene er slike naturlige regioner, I stortingsmelding 22 (2015-16)  er det nevnt en rekke oppgaver som kan flyttes, og senere er et Ekspertutvalg opprettet for å konkretisere dette ytterligere. Den la fram sitt råd 1.februar hvor det er listet opp over 40 oppgaver som kan fjernes fra staten og gis de folkevalgte.

Derfor kommer denne rådgivende folkeavstemninga ut i et politisk ingenmannsland i Finnmark. Skulle den gitt råd til fylkestinget om hva fylkestinget skulle mene om regionreformen, måtte den ha vært avholdt for mer enn et år siden.

Alternativt burde den komme etter at fellesnemnda har fremmet sin innstilling. Da ville vi i Finnmark kunne lese hva dette innebar, og drøfte konsekvensene. Det ville blitt en kunnskapsbasert debatt hvor fremtidens Finnmark sto i sentrum, ikke om følelser knyttet til brannhøsten -44 eller om danskekongens skatteregimer i middelalderen.

En slik folkeavstemning ville i en slik sammenheng vært et langt mer begrunnet råd til fylkespolitikerne om hvordan sikre våre interesser og ikke minst utnytte de muligheter en større og mer betydningsfull region i nord vil få.

Ikke smart å lure velgerne i Finnmark!
Nå har ledende fylkespolitikere gitt inntrykk av finnmarkingene må møte opp for å BESTEMME (se bildet) om Finnmark skal utgjøre en region sammen med Troms – eller fortsette alene som en minifylkeskommune.

IMG_5266
Det finnes finnmarkinger som kun leser overskrifter og som sammen med andre likesinnede nå tror at de faktisk avgjør dette spørsmålet. Det er i så fall et langt større lureri overfor velgerne her. I så fall blir mandag 14.mai i innhold mer lik 1.april. Alle som er blitt grundig lurt på den datoen, vet reaksjonene. Først blir man veldig irritert – mest over at «man var så dum». Deretter kan man le godt av det.

I dette tilfellet er det ingen som blir å le av det etterpå. Tvertimot kan fylkespolitikerne ha skaffet seg et stort troverdighetsproblem som gir innbyggerne enda en grunn til å ikke ha tillit til sine egne politikere.

For hva skjer dersom det skulle bli et knapt flertall av alle velgere i Finnmark for et nei? Det er ganske sannsynlig fordi folk flest vanligvis ikke liker endringer.  Og etter den skremselskampanjen som er kjørt liker man det i alle fall ikke i Finnmark.

Er da fylkestinget bundet av det? Formelt sett nei – de kan si at «dette var folkets råd, men vi som folkevalgte med et helhetlig ansvar må ta et helhetlig hensyn».
Da risikerer man i alle fall at flertallet føler seg lurt: Hvorfor ba dere om råd så lenge etter at Stortinget har gjort sitt vedtak  hvis dere ikke skal følge det?

Ap,Sp og SV har sagt at de kommer til uansett å følge folkets råd, og at de vil bruke alle midler for å hindre en sammenslåing. Hva skjer den dagen de forstår at grunnloven har gitt Stortinget myndighet som øverste folkevalgte organ? Hva skal de si til finnmarkingene som evt. blir lurt til å tro at de «skal bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke»?

Oppslutninga om fylkestingsvalget i Finnmark har vært magert gjennom mange tiår. Ved siste valg deltok såvidt 53 % av befolkningen. Det skyldes nok ikke bare at Finnmark fylkeskommune og dets politikere siden 1975 har gjort så altfor lite for å øke bolyst og næringslivssatsing. Hadde Finnmark fulgt den nasjonale folkeveksten, skulle vi vært 105 000 innbyggere her. Vi er knappe 76 000.

Fylkeskommunen har sjøl valgt en sentraliseringslinje gjennom den såkalte «kommunesenterstrategien».  Den innebar at kommunesenteret fikk midler for å «forskjønnes» mot å sette av egne midler til medfinansiering. Kommuner valgte å binde seg på dette. det fikk en naturlig konsekvens: Dette måtte finansiseres  ved å redusere tjenestene i kommunes utkanter med de følger det fikk for bolyst og befolkningsendring.

Den virkelig store bekymringen
Det som burde bekymre både finnmarkinger og andre som vet hvor viktig det er med gode kommunale tjenester er det nesten uløselige behovet for ansatte. Det er beregnet at lavere fødselstall, økende avgang fra stillinger til pensjon og en høyere levealder vil kreve innpå 100 000 nye ansatte i skole, barnehage, helse og eldre- og pleieomsorg de kommende 30 år.
«Men det er jo om mange år» sier du?

Nei, det er allerede nå stor mangel på lærere og fagarbeidere i skoleverket og barnehager. De fleste kommunene jobber for å få tak i kvalifiserte ansatte. Den økende andelen over 80 år legger mer beslag på sykehjemsplasser.

I denne situasjonen må regjering og Storting på overordnet nivå ha virkemidler som fungerer. Derfor er kommune- og regionreformen helt nødvendig. Å redusere antall kommuner og fylkeskommuner med nesten 70 adm.enheter vil om noen år frigi lønnsmidler og folk til tjenester som er langt viktigere. En reduksjon i statlige enheter med flytting til regioner vil også gi en netto reduksjon i administrative årsverk.

Når fylkestinget for Troms og Finnmark i 2028 møter ordførerne i alle kommuner samlet, er det et punkt på agendaen:
«Hva gjør vi for å skaffe nok kvalifiserte ansatte i kommunene i Troms og Finnmark? Det utdannes fortsatt for få for å dekke avgangen, og det er ikke heldig å fylle stillinger med ukvalifiserte. Skal vi åpne for en langt større arbeidsinnvandring? Skal vi sentralisere mye mer i våre kommuner/slå sammen kommuner?»

I dagens 2018 er 2028 så altfor langt borte. I dag er finnmarkingene mer opptatt av en nødvendig regionreform.
For gode politiske ledere må det være mye viktigere å se horisonten enn å stirre i bakspeilet. «Alt henger sammen med alt» som landsmoder Gro sa det i sin tid.

Nei, Troms er ikke garantert flertall i det nye fylkestinget. Og geografi betyr lite uansett!

Stortinget vedtok i juni 2017 at antall fylkeskommuner skal reduseres fra 19 til 11. Etter stortingsvalget i fjor høst hvor velgerne kunne omgjøre stortingsvedtaket, gjentok Stortinget sin beslutning. Det betyr at fylkestingsvalget i september 2019 blir det første for velgerne i Troms og Finnmark. Det er de som skal avgjøre hvordan det nye fylkestinget for Troms og Finnmark skal se ut.

Fylkestinget i Finnmark spurte ikke innbyggerne i Finnmark om deres syn på en evt sammenslåing med Troms før Stortinget gjorde sitt vedtak. De kunne gjort det gjennom innbyggerundersøkelser, meningsmålinger eller folkeavstemning. De valgte ingen av delene. Temaet var oppe i valgkampen i fjor uten at det ga store utslag.

I februar i år (!) kommer Per Olav Lundteigen,Sp (Buskerud) med et forslag til Finnmark SPs fylkestingsgruppe: Dere kan jo vedta å avholde folkeavstemning. Panikken bryter deretter ut i Ap; de kan ikke la SP alene få gevinsten av et slikt forslag. Finnmark er fullt av velgere som for tiden tror at navnet Finnmark forsvinner, at fylkeskommunens arbeidsplasser flyttes til Troms og at alle i Finnmark i vår digitale tid heretter må reise til Troms for å få utført sine ærend i fylkeskommunen.  AP har ikke programfestet folkeavstemning som prinsipp, men må av rene partitaktiske grunner støtte SP.  14.mai skal derfor velgerne i Finnmark lures til å tro at en slik avstemning fører til at Finnmark fortsetter som egen fylkeskommune om det blir et flertall for det. Fylkespolitikerne er vel vitende om at Stortinget selvsagt ikke endrer et lovlig fattet vedtak som omhandler en nasjonal reform. Og stortinget gjør det selvsagt ikke  kun fordi fylkestinget i Finnmark sov i timen og ikke avholdt en slik avstemning FØR det lovlig fattede stortingsvedtaket.

I debatten i Finnmark har følelser skjøvet  fakta og kunnskaper på sidelinjen. Et stadig gjentatt hovedargument er at «kjøttvekta rår og Troms tar alt», «matematisk vinner selvsagt Troms som har over dobbelt så mange innbyggere» og » Finnmark gir fra seg alt til Troms fordi vi er så få». Fra fylkestingets talerstol ble det til og med hevdet at Troms vil få 2/3 flertall i det nye fylkestinget!

Teoretisk er det selvsagt mulig, men da snakker vi om noe som er tilnærmet maktmisbruk fra et knapt flertall partimedlemmer i Troms og at få fra Finnmark deltar i det kommende fylkestingsvalget. Det skjer ikke.

Hva er det mest sannsynlige scenariet?

For å forstå dette, må velgerne vite at det foregår en viktig nominasjonsprosess i alle parti i god tid før fylkestingsvalget. Siden det skal velges et felles fylkesting for Troms og Finnmark i september 2019, må partilaga i begge fylker utgjøre en felles partiorganisasjon med ett «fylkeslag». De må avholde et nominasjonsmøte som skal vedta den offisielle fylkestingslista for partiet. Der møter representanter fra alle kommuner hvor partiet har et lokallag. Partiene har regler for hvor mange som kan møte, som regel knyttet til medlemstall/stemmetall ved siste valg.
Før det avgjørende nominasjonsmøtet har partiene en nominasjonskomite som jobber fram forslag til liste. Det er mange forhold partiene må ta hensyn til ( kjønn, alder, geografi, yrker e.l.). Nominasjonskomiteens forslag  blir lagt fram for alle de møtende utsendinger, og lista blir til slutt vedtatt som offisiell valgliste. Det er denne lista som legges fram for velgerne i fylkestingsvalget i september 2019.

Hva er det spesielle ved nominasjonen denne gang?  Det er opplagt historisk at det nå skal velges et helt nytt og større fylkesting. Nominasjonsmøtet kan derfor ikke havne i en situasjon hvor representanter fra de ulike fylker havner i hver sin leir. Da kaster man i praksis viktige stemmer over til andre partier. Men enda viktigere: Politiske partier må vise til at de kan skape politiske løsninger, at de evner å opptre troverdig og ikke minst: at de går foran i å skape tillit. Det er dette som er politikkens vesen i et levende demokrati. Det er slikt som gjør det lettere å vinne velgere.

Derfor tror jeg at alle de seriøse partiene vil bruke sin kløkt for å lage fylkestingslister som balanserer fylkene. Spesielt partiene i Troms vil vise stor raushet i å gi Finnmark god representasjon. Jeg tipper at de fleste listene (kanskje alle?) vil nominere en fra Troms og en fra Finnmark  på annenhver plass langt nedover lista. Jeg blir heller ikke overrasket over om halvparten av listene har en fra Finnmark på topp. Finnmark har mange dyktige fylkespolitikere som også nyter respekt hos partifeller i Troms. Samtidig har Finnmark partier og politikere med et mindreverdighetskompleks og som naturligvis frykter at de ikke «er gode nok» i konkurransen med sine partifeller fra Troms. For disse er fremtiden skremmende og deres angst for en sammenslåing forståelig.

Med utgangspunkt i dette har jeg ut fra gjeldende mandatutregningssystem og valgresultatet i 2015 sett hvordan fordelingen  av de 57 representantene i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark ville blitt.

Slik var valgresultatet i 2015 når vi legger sammen stemmetall i begge fylker:
Skjermbilde 2018-05-02 kl. 19.52.18

Jeg har også lagt til grunn at halvparten av partiene (her H,SP,V, KrF og Andre (her Kystpartiet)) nominerer en fra Finnmark på topp og en fra Troms som nr. 2. Jeg legger også til grunn at partiene har sikret begge fylker annenhver representant på de sikre plassene jf valget i 2015.

Da får vi følgende mandatfordeling:

Skjermbilde 2018-05-02 kl. 19.56.17

Hvis vi KUN skal sammenligne på geografisk bakgrunn, vil Finnmark få flertall i det nye fylkestinget med 29 mot Troms sine 28 representanter.

Dette betyr at alle pågående fortellinger om at Troms tar alt fordi de er dobbelt så mange innbyggere ikke bygger på noen matematisk  sannhet eller lov vedtatt av Stortinget. Det er med andre ord kun en påstand som brukes for å skremme finnmarkinger til å delta i en folkeavstemning. Det er helt forståelig at de 140 ansatte i fylkesadministrasjonen i Vadsø hausser opp en stemning gjennom en Vadsø-ledet aksjon for å forsøke å stoppe stortingsvedtaket. Til tross for at de er garantert en sikker stilling og lønn fram til 2025, er de ikke fornøyde. De ønsker å være tilsatt «for evig». Tenk om alle lærere, fagarbeidere og sykepleiere i kommunene i Finnmark eller de drøye 800 andre ansatte i fylkeskommunen hadde fått samme garanti!

Nå vil kanskje noen spørre: «Har vi en garanti for at det fylket som får flertall aldri kommer til å «stjele» arbeidsplasser over til sitt eget fylke?»

Geografi har heldigvis aldri spilt noen avgjørende rolle alene – verken i Troms eller Finnmark.
Jeg har vært med i 3 valgperioder i fylkestinget i Finnmark. Aldri har representantene fra Vest-Finnmark samlet seg mot representantene fra Øst-Finnmark. Partiene finner løsninger som samler gruppa.

Tilsvarende vil det bli i det nye fylkestinget.

Politikken avgjøres av partiene gjennom de bindende fylkestingsprogram de også skal vedta i forbindelse med nominasjonsprosessen høsten 2018/vinter 2019. Det er her politikerne fra hvert fylke kan fremme forslag på hva som skal være gjeldende politikk for Troms og Finnmark fylkeskommune de kommende 4 år. Det er tvilsomt om det vil bli fremmet radikale forslag som fjerner f.eks tilbud om videregående opplæring. Partier som drister seg med slikt, må nok regne med en markert tilbakegang i det fylket/de kommuner dette rammer. Velgernes makt er stor, og velgerne vil nok langt mer nøye enn tidligere finlese hva de ulike partier står for.

Demokratiet på regionalt nivå blir heretter mye mer interessant enn tidligere. Finnmarkingenes støtte til fylkeskommunen som folkevalgt nivå har vært svak. Rundt 50 % av velgerne deltar i fylkestingsvalget, og en god del av disse stemmer da «automatisk» fordi det samtidig er kommunevalg som har større legitimitet og velgeroppslutning.

Når de nye fylkeskommunene i tillegg skal få politisk ansvar for mer enn «videregående skole, tenner og asfalt», blir det langt mer interessant å være politiker også. Men viktigst: For innbyggerne blir det da mer meningsfullt å delta i et fylkestingsvalg.

Jeg håper jeg har klart å tilbakevise skremslene om at Troms tar 2/3 av det nye fylkestinget og bestemmer alt i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark.

Det er tvert i mot grunn til fornyet optimisme i nord: Endelig skal våre to nordligste fylker få en sterkere stemme og betydning i den offentlige debatten. Finnmark har heldigvis mange dyktige politikere fra mange parti som vil fremme våre saker  i først partiets fylkestingsprogram og deretter i det nye fylkestinget. Det nye og mer betydningsfulle fylkestinget vil deretter påvirke storting og regjering i vår retning. I tillegg vil begge fylker nyte godt av hverandres erfaringer innen høyere utdanning, forskning, næringslivsutvikling og internasjonalt samarbeid. En ren VINN-VINN-situasjon for begge fylker med andre ord!

Til dere som er teppebombet av skremsler om Finnmarks undergang ved en sammenslåing med Troms, bør dere lytte til hva tidligere president i USA, Franklin D. Roosevelt sa i sin tiltredelseserklæring for nesten 85 år siden:
«La meg begynne med å understreke min faste overbevisning om at det eneste vi har å frykte, er frykten selv – den ordløse, ufornuftige, ubegrunnede redsel som lammer alle forsøk på framgang.»

Noe å tenke på før den kommende folkeavstemningen?