Troms må vise mer raushet overfor Finnmark: Start med en likeverdig fellesnemnd!

Regionreformen har slitt i motbakke til tross for at et enstemmig Storting i 2014 står bak ønsket å desentralisere statlige oppgaver til regionen. Reformen er et ektefødt barn av sentrumspartienes felles politikk om å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo og til folkevalgte organ i regionene.
Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14Der KrF og Venstre mente at en slik reform måtte avgjøres av Stortinget, valgte SP å gi én fylkeskommune avgjørende myndighet; den som motsatte seg å bli slått sammen. Derfor endte SP på Stortinget med å si nei til sammenslåinger hvis en av fylkeskommunene sa nei.

Dette ville selvsagt ødelegge muligheten for å starte en slik revolusjon som det er å flytte ut statlig makt. Sammen med Solberg-regjeringen av H og Frp i forrige stortingsperiode, klarte sentrumspartiene KrF og Venstre derfor å få landet denne demokratireformen.

Dessverre lå regjeringen og V og KrF på latsiden både før stortingsvedtaket og etterpå. De kommuniserte lite eller ingenting av hva reformen var. De fikk engang fortalt selvfølgeligheten om at helt siden 1989 har KS (interesseorganisasjon for kommuner og fylkeskommuner) enstemmig jobbet for å få flyttet mer statlig makt og myndighet til folkevalgte.

Vrengebilde av reformen

Reformen ble dessverre av motstanderne fremstilt – også i nord hvor de fleste knapt har brydd seg om fylkeskommunen – som nedlegging av fylker, fjerning av fylkesnavn og i verste fall; fjerning av identitet og lokal kultur. Som om en nordlending, møring eller finnmarking har sin identitet knyttet til fylkeshuset der sentraladministrasjonen holder til, enten det er Bodø, Molde eller Vadsø?

Ikke minst Sp – som sier de er for desentralisering – spilte på denne misnøyen. Store velgergrupper var mulig å høste av ved kommende valg.

Resten kjenner vi. Finnmark SP fant ut i sin visdom at en folkeavstemning i Finnmark nesten 1 år etter stortingets vedtak, kunne oppheve stortingsvedtaket. Noen parti stemte også for folkeavstemning fordi de ville at Finnmarks medlemmer i fellesnemnda skulle ha størst mulig legitimitet og styrke i møtet med Troms. Da resultatet forelå, hadde 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt sagt nei.

Finnmark Ap som ikke er for folkeavstemninger som prinsipp, måtte henge seg på slik at ikke SP stakk avgårde med deres stemmer høsten 2019. Det kunne bety farvel til ordførerkjeder for sittende Ap-ordførere i Finnmark. Dermed gikk Finnmark Ap i lås og ville ikke velge medlemmer til fellesnemnd før sommeren. Der sitter de ennå.

Det kom derfor ikke som noen bombe at Kommunaldepartementet i dag erklærte fylkestingets vedtak i juni ulovlig. Vedtaket i saken «Valg av medlemmer til fellesnemnd» gikk ut på å IKKE velge medlemmer – noe fylkestinget er lovpålagt å gjøre.

Hva nå?

Nå er tiden for politiske demonstrasjoner over. Nå må begge fylkesting komme videre. Finnmark fylkesting må velge sine medlemmer og møte i fellesnemnda. Sammensettinga her avgjøres av den til enhver tid gjeldende forskrift. Den siste ga Troms 18 og Finnmark 9 medlemmer, den fra april ga 19-17 til Troms. Mæland har sagt hun er villig til å endre forskriften dersom Finnmark viser at de vil bidra i prosessen.

Løsning:

Det heter seg at den klokeste gir seg først. I dette tilfelle kan vi betrakte både Troms fylkesting, Finnmark fylkesting og Kommunaldepartementet som like kloke, og som alle gir noe, f.eks slik;

  1. Troms viser forståelse og raushet og aksepterer at fellesnemnda har like mange fra hver av fylkestingene, alternativt at begge fylkesting sammen utgjør fellesnemnda
  2. Finnmark fylkesting velger å delta i den videre prosessen under forutsetning av at forskriften endres slik at fellesnemnda har  like mange fra hver (alternativt at begge fylkesting utgjør fellesnemnda)
  3. Kommunaldepartementet endrer forskriften i samsvar med dette. Dersom forskriften endres slik at begge fylkesting utgjør fellesnemnd, tar departementet alle merkostnader ved dette.

Stadig flere får nå høre om den vellykkede sammenslåingen av Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylkeskommune. En viktig forutsetning var at de ikke ville følge Inndelingslovens bokstav om en fellesnemnd sammensatt forholdsmessig etter folketallet. Nei, de gjorde det smarte trekket at de ville inkludere alle folkevalgte i begge fylker for å bygge relasjoner og en felles kultur. De bestemte derfor at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting med sine tilsammen 78 (!) medlemmer.

Vi står nå ved en skillevei. Politikere og andre som har tro på denne delen av Norge kan nå starte arbeidet med å bygge den nye regionen. Det er også to andre veier noen vil slite seg gjennom:

Politiker og andre kan bruke energi på å fordele skyld for både rotete prosess på stortinget, mangelfull prosess i fylkeskommunene og partiers behov for egen markering og velgersanking.

Man kan også velge å bruke tid til mismot  om Troms og Finnmarks opplevde trasige fortid enten det gjaldt kongens skattefangst til København, handelsmenn i Bergen, tyskernes herjinger under krigen, undertrykking av samer og kvener og norsk fiskeripolitikk sin utarming av vårt rike nord i moderne tid.

Vi får ikke gjort noe med historien, den kan ikke spoles tilbake og redigeres.

Modigere politikere

Derimot kan vi nå i Norges viktigste region starte nybrottsarbeidet som regionreformen gir mulighet for. Med flytting av makt – og ikke minst krav om enda mer myndighet – kan våre egne folkevalgte endelig få de verktøy de alltid har savnet for å utvikle vår del av landet.

Men da trenger vi politiske ledere i Troms, Finnmark og regjering som både kan opptre raust, skape gjensidig tillit og snu mismot og pessimisme til det vi vet også bor i befolkningen her oppe.

Hvis Troms og Finnmark har politikere av slikt format, bør de kjenne sin besøkelsestid.

Reklamer

Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

I Nord-Norge er vi velsignet med aviser som har talt landsdelens sak der en sterk sentralmakt eller sterke økonomiske interesser har andre planer.

I saken om regionreformen har spesielt avisa Nordlys vært stjerneklar på at dette er noe Nord-Norge kan få store fordeler av. Forunderlig har avisa fått motbør av Sandra Borch og SP. Hun beskylder Nordlys for å løpe statsmakta sitt ærend. Har hun rett i sin påstand?

Skjermbilde 2018-09-04 kl. 08.42.25
Som kjent har fylkestinget siden det ble direktevalgt i 1975 kun hatt ansvaret for tjenestetilbud om videregående skoler og tannhelsetjenesten. I tillegg har de ansvar for rutetilbud og fylkesveier. Alle andre tjenester som innbyggerne har bruk for og berøres av er kommunenes ansvar. Det har altså vært fint lite for fylkespolitikerne å drive politikk på. Til alt overmål kunne både skole og tannhelse blitt overført kommuner og samferdsel flyttet til overordnet nivå.  Da hadde det ikke vært bruk for fylkeskommunen.

Regionreformen er ikke et morsomt påfunn fra en håndfull politikere etter en fuktig hyttefest. Helt siden Christiansen-utvalget i 1989 så på fylkesstruktur og -oppgaver har det pågått en etterhvert engasjert debatt om hvordan vi kan vitalisere demokratiet. Det har vært et spesielt fokus på hvordan mellomnivået – fylkestinget – kunne få reell makt til å utvikle offentlige tjenester og næringsliv.

Skjermbilde 2018-08-23 kl. 10.26.01

I 1998 satte kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) ned et Oppgavefordelingsutvalg for å se hvilke oppgaver som kunne flyttes fra staten og til folkevalgte organ lokalt. Regjeringen Bondevik satte deretter etter forslag fra Inge Ryan (SV) i 2002 ned en Distriktskommisjon for å snu den sterke statlige sentraliseringa. KS utarbeidet en solid utredning i 2004 de kalte «Sterke regioner», og har vært enstemmig på flytting av statlig makt til folkevalgt nivå.
SP støttet dette videre da de kom inn i den rød-grønne regjeringen i 2005. Ola Borten Mo mente at det holdt med 7 regioner i Norge dersom man virkelig skulle flytte statlig makt til store og kompetente nok regioner. Kommunalminister Haga (SP) gikk inn for 9.

NOU 2004:19

Her starter dette årtusen sin store regionreform

I februar 2014  la stortingsrepresentantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande fram et representantforslag om utvikling av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for fylkeskommunen.

De begrunnet forslaget bl.a. slik:
«Forslagsstillerne mener at fylkeskommunen skal utvikles til et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. De nye folkevalgte regionene skal være et selvstendig og fullverdig forvaltningsnivå – slik kommunene er det på lokalt nivå med omfattende desentralisering av oppgaver, ansvar, myndighet og ressurser fra staten.»

Stortinget behandlet dette og var enstemmige i behovet for sterke regioner med økt makt. Følgende ble vedtatt:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2016

Legg merke til at det i vedtaket vises til tidligere utredninger. Det er vel neppe noe annet politikkområde som er så grundig utredet over lang tid som nettopp styring av det folkevalgte mellomnivået mellom kommune og stat!

Regjeringen fulgte opp med St.meld 22 (2015/16) Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar. I meldingen datert 6.april 2016 vises det til hva stortinget forventer:

«Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:

a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen
b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
d. styrking av de regionale forskningsfondene
e. fordeling av relevante prosjektmidler
f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.
Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.» 

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.45.22

Stortinget behandlet stortingsmeldingen 8.juni 2016 og vedtok også:
«regjeringen må sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017″. 

Stortinget er med andre ord ikke fornøyd med forslag til antall oppgaver, og ønsker flere for å matche en ny regionstruktur med omlag 10 regioner.

Året før – i juli 2015 ba daværende kommunalminister  Jan Tore Sanner (H) alle fylkeskommunene om bl.a. å ta nabopraten med nærliggende fylkeskommune, involvere innbyggerne i dette arbeidet og utrede konsekvenser av ulike sammenslåinger. Dette var regjeringens startsignal om den nye regionreformen.

Med unntak av Finnmark, går de andre fylkeskommunene straks i gang med dette arbeidet, sterkt motivert av at endelig skal Stortinget oppfylle det gamle kravet fra fylkeskommunene om mer makt fra staten til folkevalgte organ.

Skjermbilde 2018-09-04 kl. 15.37.22

Etter at alle fylkeskommuner har utredet saken og konkludert om det de mener kan være den beste strukturen, kommer regjeringa med sin innstilling 5.april 2017. Der foreslår de 24 spesifikke oppgaver som kan flyttes til de nye regionene. I tillegg foreslår de en ny struktur for de nye regionene. For Nord-Norge ble det foreslått to løsninger; Nord-Norge som en region, alternativt 2 med Nordland som en og Troms og Finnmark som den andre. Dette fikk de nordnorske fylkeskommunene anledning til å uttale seg om, og regjeringen var villig til å gi de mer tid til våren 2018. Dette ønsket ikke noen av de 3 fylkeskommunene, heller ikke Finnmark (!). 

Stortinget fatter derfor sitt vedtak 8.juni 2017 og vedtar med 96 mot 73 stemmer at Nord-Norge deles i to; Nordland med sine 243 000 innbyggere som en, og Troms og Finnmark med sine 242 000 innbyggere som den andre regionen i nord.

Det er ingen hemmelighet at mange i Nord-Norge beklager denne løsningen. Vi har historiske tradisjoner for å stå sammen i nord. Fylkeskommunene stiftet i 1974 Landsdelutvalget for Nord-Norge (LU) for å styrke de nord-norske fylkenes stemme utad – og gjøre landsdelen bedre innad. Underveis ble også Nord-Trøndelag med. Dessverre ble LU nedlagt i 2011, i første rekke fordi Tromspolitikerne ble for opptatt av sin egen navle.

30 års krav fra alle folkevalgte fylkesnivå har i 2017/18 endelig resultert i at  statlig makt og skjønn utøvd av enkeltpersoner nå overføres til folkevalgte organ! Det er verdt en champagne eller ti!

Det er denne demokrati- og desentraliseringsreformen statsmakta i alle år har motsatt seg. Statlige organ med kontoradresse Oslo med sine statlige direktører og  et harem av underdirektører har kunne avgjøre med sitt skjønn hva som også passet oss i Nord-Norge. Og ikke nok med det: De har hatt alle fullmakter til å reorganisere og restrukturere sin virksomhet med det resultat vi passivt har måtte godta: Statlige arbeidsplasser støvsuges fra det øvrige Norge og inn til Oslo-området.

Det er helt forståelig at disse statlige maktsentra nå føler seg og sin makt truet. Sentralmakta ser nå at denne regionreformen er en trussel for dem.

Derfor blir det ikke bare oppsiktsvekkende, men også trist at det er SP – av alle – som verner om statsmaktas interesser. SP har alltid vært god på å PRATE om hvor viktig desentralisering er. SP og Sandra Borch bekrefter gjennom sitt innlegg i Nordlys at det blir med praten.

Hvorfor SP har havnet på statsmaktas side kan selvsagt skyldes at de værer en misnøye blant folk mot reformen, og vil gjerne skumme fløten av dette. I hele Europa  vinner populister sine kortvarige seire på å følge misnøye ved å tilby enkle og slagordpregede løsninger. I Norge følger partieier Vedum opp dette. Hans signingsferd i Finnmark fører til at nye lokallag spretter opp – alt basert på redsel for reformens påståtte negative virkninger. Men det skal også tilføyes; det er også en helt berettiget  misnøye i befolkningen over hvordan Finnmark historisk har vært behandlet av andre utenfor fylket.

Det siste er en faktisk kjensgjerning. Ikke noe fylke har vært mer underlagt statlig styring og kontroll. Resultatet er at bl.a. historisk viktige  fiskerettigheter er ført ut av fylket – takket være ikke-folkevalgte statlige organ sin makt til å vedta reguleringer og regelverk.

Det er også en kjensgjerning at den statlige fylkesmannens skjønn altfor ofte har regulert finnmarkingene sin hverdag stikk motsatt av hva folk og kommunestyrer ønsker. Et godt eksempel kan være den mistillit staten har til at finnmarkingene gjennom sine folkevalgte ikke kan regulere motorferdselen. Selvsagt kan lokalpolitikere vurdere fagfolks råd om hva som er miljøpolitisk forsvarlig og ta hensyn til det. Men den statlige mistillit har innprentet oss med at «slikt kan ikke dere få bestemme».

KOU 2004:1

Alle fylkeskommuner ønsker sterke regioner

Regionreformen er starten på denne viktige snuoperasjonen. Nå er det de folkevalgte i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark som får bestemme dette fra 2020. Enkeltpersoners skjønn i den mektige stat skal byttes ut til fordel for folkevalgtes skjønn. Også for SP-folk må da dette være som musikk i deres ører?

Mange av oss håper at dette er bare begynnelsen på mer makt til regionene. Jeg mener stortingsvedtaket om regionreform representerer et paradigmeskifte i vår demokratiske utvikling.

Etter mitt syn behøver alle departement å være lokalisert fysisk i landets hovedstad, nær regjering og storting. Det samme gjelder sentrale statlige institusjoner som er tilknyttet landets øverste myndigheter slik at de kan utøve sin politiske styring i stort best mulig. Alt annet kan i prinsippet desentraliseres ut til regionene og styrke resten av Norge!

Tenk om Senterpartiet hadde blitt med på dette og fulgt sine tidligere venner i sentrumspartiene Venstre og Krf!!

Jeg håper i det lengste at jeg snart vil kjenne igjen det gamle Senterpartiet som en gang sto på for desentralisering av makt, myndighet og tilhørende arbeidsplasser.

Kan regionreformen stoppe en langsiktig negativ utvikling og redde Finnmark?

SP-politikeren Stensvaag skriver som vanlig både med innsikt og mye kunnskap om utviklingstrekk, noe han også gjør i sitt innlegg i Nordlys og  iFinnmark 12.juli. Vi finnmarkinger liker selvsagt at han forteller om den sterke veksten i folketall i Finnmark fram til 1975 som er større enn i Norge.

Men Stensvaag skriver ikke alt, og noe vesentlig om tiden etter 1975 blir helt borte:

Hadde Finnmark hatt samme relative folkevekst som landet forøvrig fra 1975 til i dag, ville vi ha vært nesten 105 000 innbyggere her. Vi er bare 76 000. Det betyr at Finnmark mangler 29 000 mennesker, eller fordelt likt på alle kommunene; Hver kommune kunne hatt over 1500 flere mennesker enn de som bor der i dag!

Nordland og Troms har hatt en noe bedre utvikling enn Finnmark, men også de er langt unna snittveksten for landet.

Det er spesielt interessant – og viktig – at Stensvaag nevner 1975. Det året ble fylkeskommunen direktevalgt av innbyggere over 18 år. Tidligere hadde ordførerne og for noen kommuner en folkevalgt til utgjort fylkestinget. Administrasjonen utgjorde 8 årsverk. Idag utgjør den 140!

Etter 1975 har altså Finnmark sine egne folkevalgte bestemt utviklinga!

Det har gått i fullstendig feil retning, noe også statistikk på mange tjenesteområder og folketallsutviklinga bekrefter.

Stadig flere av oss ser derfor overføring av statlig myndighet, oppgaver og årsverk til regionene som veien å gå. Det er selvsagt kritikkverdig og beklagelig at regjeringen kjørte regionprosessen i gal rekkefølge, noe som forklarer den sterke motstanden spesielt i Finnmark.

Det ville vært riktigst at både regjering og Storting var tøffe nok til først å vedta desentralisering av statlig myndighet på helt spesifikke områder. Deretter burde man tegnet opp det nye regionkartet. Jeg tipper på konklusjonen ville vært max. 5 regioner hvorav Nord-Norge som en samlet region. Dessverre ble regionkartet laget ut fra hvilke fylkeskommuner som var fremtidsrettet og så muligheten for nye statlige oppgaver. De som sov i timen, havnet på sidelinja. Ikke rart det deretter blir bråk i de fylkene.

Skjermbilde 2017-11-18 kl. 19.47.35

Dette er Norges rikeste og viktigste region.

Det er derfor veldig synd for Finnmark (og Troms) at på Stortinget sitter SP, Ap og SV og motarbeider slik desentralisering – slik de gjorde fra 2005 – 2013. Større og politisk sterkere regioner er både desentralisering av statlig virksomhet og delegering av en sterk sentral statsmakt utover landet. Dette gir også regionpolitikere både ansvar og mulighet for å snu de negative statistikker.

Regjeringen foreslo 8 statlige områder som kunne overføres til de nye regionene. Et eget Ekspertutvalg har konkretisert dette ytterligere. I sum betyr dette ca 5 000 årsverk som desentraliseres til politisk nivå i de 11 nye regionene. Troms og Finnmark sin forholdsmessige andel betyr i underkant av 250 nye årsverk i vår region. Regjeringen har sagt at det skal tas særskilte hensyn til Vadsø og Øst-Finnmark. Det er derfor våre fylkespolitikere nå må våkne og stille opp for denne delen av region Troms og Finnmark.

Jeg er glad for at 1/3 av fylkestinget ville ta på seg dette ansvaret. Dessverre blokkerte flertallet for dette ved å nekte å velge også disse til fellesnemnda. Slikt er både dumt og pinlig, og det tjener så avgjort ikke Finnmarks interesser. Men evner ikke Finnmarks egne folkevalgte dette, kan departementet like gjerne gjøre jobben for oss.

Avslutningsvis: SSB brukes for å hjelpe politikere på alle nivå til å fatte gode langsiktige løsninger, ikke minst på hvordan vi skal kunne yte gode offentlige tjenester også i distriktene. I denne sammenheng er både Troms og Finnmark som distrikter å regne.

Denne kommentaren fra Bergens Tidende kan kanskje vekke også de som motarbeider regionreformen?:

https://www.bt.no/btmeni…/kommentar/i/zL1Bx5/Goy-pa-landet

Fylkespolitikerne i Finnmark må realitetsorientere seg nå: Troms og Finnmark utgjør en samlet fylkeskommune om 1,5 år.

«Politikk er å ville» heter det. En tillitsvalgt eller folkevalgt er med i et parti fordi de ønsker endring, og gjør deretter det som er mulig for å skape et flertall for denne endringa. Hva har vært de politiske motiv med regionreformen? Og hvorfor denne motstanden mot endringer?

Skjermbilde 2017-11-18 kl. 19.47.35

Dette er Norges rikeste og viktigste region.

Det har lenge knirket i rustne fylkeskommunale hengsler. Før 2002 hadde fylkeskommunen ansvaret for somatiske og psykiatriske sykehustjenester. Etter at dette viktige politikkområdet ble flyttet fra fylkeskommunene til staten (som statlige foretak), satt fylkeskommunen igjen med kun lovpålagte oppgaver innen videregående skoler, tannhelse, fylkesveier og rutetrafikk. I tillegg noen mindre tjenester innen kultur.
Helse alene beslagla inntil 2001 over 50 % av budsjettet!
Da jeg var fylkespolitiker fra 1983, var det den gang knappe 45 ansatte i fylkesadministrasjonen, noe som var steget til over 70 da jeg slutta i 1999.
I dag – etter at helsetjenestene er borte – er det steget til hele 140 årsverk i fylkesadministrasjonen i følge Finnmark fylkeskommunes egne dokumenter!

Tilslutning og legitimitet til fylkeskommunen målt i valgdeltakelse har vært langt mindre enn ved kommunevalg. Det antas at om fylkestingsvalget ikke hadde vært samtidig med kommunevalget, ville oppslutningen vært betydelig lavere. Fylkestinget skal i prinsippet være fylkets «Storting» i betydning for innbyggerne, bortsett fra at kun Stortinget kan vedta lover. Mens det aldri har vært under 75 % valgdeltakelse ved stortingsvalg, har oppslutningen om fylkestingsvalg vært såvidt over 50 %! Man kan trygt si at «annenhver finnmarking» bryr seg lite eller ingenting om fylkeskommunen.

Har du mye bruk for en fylkeskommune?

Hvor mange innbyggere i Finnmark har behov for de fylkeskommunale tjenester? For å ta de tre største tjenesteområder ser det slik ut i dag:
Videregående opplæring: Elever over 16 år som skal ta studiespesialisering eller fagbrev.
Tannhelse: Alle som får «tannverk» og behøver hjelp fra tannhelsetjenesten
Samferdsel: Alle som vil ferdes behagelig fra A til B med ulike transportmidler

Hvor skjer dette? Det skjer i kommunene gjennom skoletilbud i egne bygg under egen ledelse, tannhelseklinikker og på buss og ferger.

Hvor mange innbyggere har behov for å oppsøke fylkeshuset enten det ligger i Vadsø, Tromsø, Alta eller Kirkenes? I praksis 0 når vi ser bort fra fylkespolitikere, ordførere og få ansatte i kommunale administrasjoner. Siden både telefon og internett forlengst er oppfunnet, kan kontakten også skje digitalt.

Dessverre ble det aldri noen debatt i Finnmark om regionreformen. Det var synd, ikke minst fordi velgerne kun ble invitert til å ønske noe – mer enn et år for sent. De fikk ikke velge mellom ulike alternativer for den nye regionen, og den såkalte «folkeavstemningen» ble kun en meningsmåling styrt etter på hva de ikke ønsker. Når har et slikt tema tidligere blitt gitt velgerne og hvor velgerne sa ja til endringer? Aldri.

Hvorfor ble det ingen debatt om regionreformen i Finnmark?

Vi  kunne fått en frisk debatt med kunnskapsrike innlegg om pluss og minus med et samlet Troms og Finnmark. I stedet ble det fremført en rekke påstander fra sentrale politikere og aksjonsgruppa – med god hjelp av mikrofonstativ i media. Når noen ba om dokumentasjon og belegg for påstanden i offentlighet, ble det helt taust. Det var en systematisk arroganse som var oppsiktsvekkende. Var det fordi fremtredende folk i og utenfor aksjonsgruppa styrt fra Vadsø ikke ønsket å innrømme at påstandene var feil?

Jeg vil trekke fram 6 av de viktigste påstandene mot en sammenslåing og som kan ha påvirket mange mennesker i fylket vårt:

– «Finnmark utgjør bare 1/3 av et samlet fylke, og vil dermed få kun 1/3 av medlemmene i fylkestinget». Svar: Dette er faktisk feil. Finnmark kan like gjerne få flertall, men geografi spiller uansett liten rolle. Her kan du lese hvorfor. Det har hittil ikke skjedd i Finnmark fylkesting sin historie med direktevalg at vi har fått en ren geografisk deling under avstemning. Selvsagt ikke. Partier har program, og de har interne prosesser for å finne de beste løsninger. Slik blir det også i nye Troms og Finnmark fylkesting.

– «Finnmark vil forsvinne som navn på vår del av landet». Dette er feil. Hvis noen tror at Romsdal er forsvunnet ved dannelsen av Møre og Romsdal, er det bare å reise til..Romsdal. Eksisterer i beste velgående, bosatt av romsdalinger.

– «Folket i Finnmark har ikke fått være med å bestemme dette». I juli 2015 fikk Finnmark fylkeskommune et brev fra kommunalministeren. Der ble fylkeskommunen bedt om starte prosessen for å se om de sammen med nabofylket(-ene) kunne rigges for å ta på seg nye oppgaver overført fra staten. I denne prosessen skulle både kommuner og innbyggere involveres. Innbyggerne ble ikke involvert før i år – ett år etter at Stortinget hadde fattet sin beslutning som varslet! Skal man skylde på noen for denne tabben, må det være på Finmark fylkeskommune.

– «Tromsø kommer til å ta naturressursene i Finnmark». Helt feil. FeFo fortsetter som før, valgt av 3 fra Sametinget og 3 fra fylkestinget, alle må ha adresse i Finnmark. Dette har stortinget vedtatt som eget punkt.

– «Det blir så langt å reise til fylkeshuset.»  Dette stemmer – for politikere. 99,99 % av befolkningen forøvrig har som forklart overfor ikke behov for å få utført fysiske tjenester i fylkesadministrasjonen.

– «Finnmark mister stortingsrepresentanter». Helt teoretisk kan samtlige partier nominere kun finnmarkinger eller kun folk fra Troms på de sikre plassene. Dette vil aldri skje i praksis. Du kan lese mer om det her.

Hva er veien videre?

Det var nok godt ment fra SP sin side når de et år for sent foreslo en folkeavstemning i Finnmark. Alle parti er opptatt av å holde sin velgeroppslutning og helst vinne de neste valg. Da blir man som SP med dette forslaget opptatt av å holde på en sak for slik å vinne velgere. Når SP gjorde det, måtte også AP kaste seg på – selv om partiet ikke har folkeavstemning i sitt program! Deler av opposisjonen gikk også med på det for å gi fellesnemndas medlemmer fra Finnmark økt tyngde og legitimitet i det videre arbeidet med Troms. Det måtte selvsagt gå galt. Alvoret går nå langsomt opp for Finnmark Ap.

Det både SP og Ap  glemte var at dette får konsekvenser for folks «tro og håp». Aksjonsgruppa styrt fra Vadsø så selvsagt en folkeavstemning  som mulighet til å trenere saken. men det var noe som var langt verre:  SP og AP ga velgerne et helt urealistisk håp om at folkeavstemninga kunne føre til at stortinget skrotet en hel reform etter å ha investert politisk kapital i den. Mange finnmarkinger lever den dag i dag i troen på at folkeavstemninga betyr at Finnmark fortsetter som egen fylkeskommune. SP og AP må med viten og vilje ha skjønt at det var helt urealistisk. Likevel var de mer opptatt av valgtaktikk enn realiteter.

Jeg forutsetter at våre folkevalgte på alle nivå setter seg godt inn i saksdokumenter i de store og viktige sakene. De som har gjort det på fylkestinget må også ha forstått at regionreformen er endelig vedtatt. Den vil ikke bli endret. Troms og Finnmark blir en samlet fylkeskommune/region fra 1.januar 2020.

De som ikke har fått lest det, kan gjøre det nå. Her er nemlig den aller siste konklusjonen fra et flertall på Stortinget – fra kommunalkomiteens innstilling 6.juni og som ble bekreftet av Stortinget  i forrige uke:

«Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget var godt kjent med motstanden i Finnmark mot sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner. Flertallet i Finnmark fylkesting vedtok i desember 2016 at Finnmark fylkeskommune skulle bestå som egen fylkeskommune. Dette var også Stortinget godt kjent med da de vedtok sammenslåingen 8. juni 2017. Disse medlemmer viser til at saken ble behandlet på nytt etter stortingsvalget i 2017. I Representantforslag 13 S (2017–2018) fra stortingsrepresentantene Runar Sjåstad og Ingalill Olsen om at fylkene Finnmark og Troms ikke tvinges til å slå seg sammen til én region, ble det også vist til vedtak i Finnmark fylkeskommune, i tillegg til vedtak i Vest-Finnmark og Øst-Finnmark regionråd, mot sammenslåingen. I høringen om representantforslaget var representanter fra Finnmark til stede for å orientere om sin motstand. Likevel stemte Stortinget mot en reversering av vedtaket om sammenslåing. Grunnen til det er at stortingsflertallet ønsker større og sterkere fylkeskommuner.

Disse medlemmer viser til at Troms 14. mars 2018 vedtok avtalen med stemmene til Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Kun Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne stemte imot sammenslåingen forhandlet fram ved mekling ledet av fylkesmann Knut Storberget. Finnmark avviste avtalen 15. mars. Finnmark vedtok samtidig å gjennomføre en folkeavstemning om sammenslåing, bare måneder etter Stortinget sitt vedtak.

Disse medlemmer mener det norske systemet er slik at alle kommuner og fylkeskommuner har de samme oppgavene, og da legger den minste fylkeskommunen rammene for hvilke oppgaver fylkeskommunene kan få (min utheving-BSB). Større fylkeskommuner er derfor nødvendig for å kunne desentralisere ytterligere makt fra statlig nivå. Motsatt vil en eventuell reversering av sammenslutningen av Troms og Finnmark redusere mulighetene for nye oppgaver til fylkeskommunene. Spørsmålet om Finnmark som egen fylkeskommune angår derfor flere enn innbyggerne i Finnmark.(min utheving-BSB).

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener fylkene Troms og Finnmark utgjør Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde, har en framskutt posisjon i nordområdene og representerer Norges grense mot Arktis og Russland. Troms og Finnmark har et interessefellesskap som vil støtte opp under utviklingen for innbyggere og virksomheter.

Disse medlemmer mener en forutsetning for å fylle en strategisk rolle som samfunnsutvikler og møte utfordringene i samfunnet er tett knyttet til regional struktur. Ny struktur er også en forutsetning for å overføre nye oppgaver til regionalt folkevalgt nivå, som regjeringen har startet på nå med ekspertutvalgets fremlegg om oppgaveoverføring. (min utheving-BSB).»

Jeg ber legge spesielt merke til de setninger som er uthevet. Klarere kan det ikke sies at dette er en nasjonal reform som henger sammen. Det er derfor uaktuelt for Stortinget å gjøre et unntak for Troms og Finnmark.

Kristelig Folkeparti er et seriøst parti som ikke snur kappa etter vinden selv om det blåser hardt. Men de er samtidig svært opptatt av å få på plass resten av reformen; overføring av statlige oppgaver. Disse oppgavene er listet opp både i Stortingsmelding 22 (2015-16) og i Ekspertutvalgets rapport.  Derfor fikk KrF et flertall på Stortinget med seg på å presse fram en samlet plan for disse oppgavene innen 15.oktober. Det er helt nødvendig. KrF sier de aksepterer at de ikke kan få den endelige oversikten og at de heller ikke kan forvente at dette er på plass fra 1.januar 2020, men de er krystallklar på at reformen skal gjennomføres over HELE landet.

Finnmark fylkestings skjebnetunge valg

Denne uka skal fylkestinget i Finnmark velge medlemmer til fellesnemnda. Takket være det folkelige opprøret i Finnmark mot de første kravene fra Troms, har fylkesordføreren klart å forhandle seg fram til hennes og fylkets største seier. I stedet for en fellesnemnd hvor folketallet legges til grunn slik Ap og Sp har vedtatt Inndelingsloven og som Troms hele tiden har ønsket, har Monica Mæland gjennom en forskrift bestemt at Finnmark skal ha 17 og Troms 19 medlemmer. Dette er også i samsvar med det som både Ap og SV i Finnmark har ønsket; at begge fylkesting samlet utgjør fellesnemnda (35 til Finnmark og 37 til Troms).

Nå er altså alt lagt til rette for at Finnmark kan komme meget godt ut av arbeidet i fellesnemnda. Den kommer til å legge føringer på hvordan den nye fylkeskommunen er tenkt organisert. Alt som sto i Gardermoenavtalen om organisering av politisk og administrativ ledelse er nullet ut i Mælands forskrift.

Det som gjenstår er å velge de 17 fremste fylkespolitikere som skal møte på første møte i fellesnemnda fredag. Det er viktig at flest mulig parti (helst alle) er representert slik at de kan finne gode løsninger sammen med partifeller fra Troms.

Det har vært knyttet stor spenning til om Aps fylkestingsrepresentanter vil velge å ta ansvar for å sikre spesielt Vadsø og Øst-Finnmark sine interesser. Presset fra partiets kommende ordførerkandidater som f.eks Helga Pedersen er sterkt. Ap risikerer at SP soper inn misfornøyde velgere og slik fratar AP mange/alle ordførerkjeder ved kommunevalget neste høst. I tillegg er Aps fylkestingsgruppe innforstått med at halvparten av deres representanter forsvinner når man skal dele lista med Troms Ap på 50-50-basis.

Dersom Ap kun er opptatt av ren indremedisinske forhold i partiet, håper mange i Finnmark på at resten av fylkestinget er modige nok til å ta ansvar. Det er helt påkrevet nå – et drøyt halvår på overtid.

Ordførere i Finnmark godtar at innbyggere nekter å betale eiendomsskatt !?

Kommunestyrene i Finnmark vedtar årlig satsene for eiendomsskatt og nivå for de kommunale gebyrer for venn, avløp m,v, Etter lange prosesser i kommunen ender man i desember med et vedtak som sørger for et budsjett i balanse. Politikerne har ansvaret for helheten, men også for dem smerter det å øke innbyggernes utgifter.

Fra kommende høst kan vi kanskje få en radikal endring:
Nå kan bygdelag på vegne av sine innbyggere kreve å slippe disse utgiftene. Det holder med at et bygdelag lager en underskriftsliste i januar med følgende tekst: Vi viser til vedtatt budsjett i desember. Vi ønsker at kommunen fjerner eiendomsskatt og kommunale avgifter for innbyggerne i vår bygd! Deretter skriver nesten 40 % av alle innbyggerne, alternativt 50,8 % av alle velgere under. På grunn av dette kravet må kommunestyret i februar redusere antall ansatte både på skole, eldreomsorg – ja i verst fall på rådhuset for å klare seg med de reduserte inntekter. Ordførere og rådmenn gråter av fortvilelse.

Eller..?
Stopp litt. Hva er dette for et nytt prinsipp?

Fra bygdelagenes side vil det opplagt handle om deres forståelse av demokrati. De ble ikke hørt da kommunestyret fattet sitt vedtak. De hadde tross alt protestert mot at kommunestyret skulle pålegge innbyggerne slike ekstrakostnader. Bygdelagene kunne da ikke overkjøres av noen som sitter langt unna dem? De spør derfor «Hva er dette for demokrati»? Det er jo vi som bestemmer!

Skjermbilde 2018-06-12 kl. 12.31.55

Den våkne leser har nok allerede sett ironien i hva som skjer når de folkevalgte ikke lenger følger prinsipper. Dette er hva den såkalte «folkeavstemninga» i Finnmark innfører som nytt prinsipp i vårt representative demokrati.

Altså; selv om Stortinget to ganger har gjort vedtak om en reform, så skal i følge SP  og Ap et område av landet kunne blokkere for vedtaket.
Finnmark fylkeskommune har (uten å ta sine innbyggerne og kommunene på råd) 4 ganger behandlet saken om regionreform FØR Stortinget fattet sitt vedtak i juni 2017. Fylkeskommunen synes likevel å mene at de likevel har rett til å motsette seg Stortingets vilje ?

Mitt spørsmål til nåværende og kommende ordførere i Finnmark blir derfor:

-Vil dere heretter bruke samme prinsipp i egen kommune og gi innbyggerne i deler av kommunen anledning til å blokkere et kommunestyrevedtak?
-Kan dere love at det vil skje allerede til høsten?

Jeg forventer selvsagt at alle ordførerne offentlig svarer på dette. Det holder som kjent med et JA eller NEI..

Finnmark – Senterpartiets beiteland og test-lab for populisme

Det har vært interessant å følge med i hvordan Finnmark fylkeskommunes administrasjon på fylkeshuset jobber for å fortsette i nåværende form. Den aksjonsgruppa som ble etablert med hovedtyngde i Vadsø har gjort et utmerket strategisk arbeid i så måte. Ved å unngå å debattere hva regionreformen handler om rent faktisk, har de heller spilt på de følelser man utmerket godt vet ligger i en befolkning hvor pessimismen har fått overtaket. Når naboer, slekt og venner flytter fra fylket, må den lettvinte forklaringen ligge utenfor Finnmark. Og derfor stemmer man nei i håp om at Finnmark fortsatt skal «styre utviklingen».  Det er den samme styrte utviklingen som nettopp har ført til at Finnmark i dag har kun 76 000 innbyggere. Hadde Finnmark styrt godt og fulgt folkeveksten i resten av landet, ville vi vært 105 000 innbyggere – eller i snitt over 1500 flere innbyggere i hver kommune!! Det hadde skapt vekst, utvikling og optimisme.

Skjermbilde 2018-06-06 kl. 12.04.11

To populist-orienterte strateger –                       med fremtiden bak seg ?

Den store vinneren så langt er imidlertid han som skrev leserinnlegget «Et nytt slag står for tur» . I dette innlegget takker SPs Geir Adelsten Iversen velgerne for «tilliten». Det kan vanskelig tolkes annerledes enn at velgerne har tillit til SPs taktiske manøver i saken om den nasjonale regionreformen, og at de nå er skyldig han å stemme SP ved kommende valg.

Og det skal Iversen og SP ha; de er åpne om både sine politiske mål og strategier. Dette handler nemlig om et grunnlovsforslag som SP-representantene Toppe og Lundteigen har fremmet om folkeavstemninger i §49. I dag lyder lovteksten slik:

«Folket utøver den lovgjevande makta gjennom Stortinget. Stortingsrepresentantane blir valde gjennom frie og hemmelege val. Innbyggjarane har rett til å styre lokale tilhøve gjennom lokale folkevalde organ. Nærare føresegner om det lokale folkevalde nivået blir fastsette i lov.»

SP ønsker flg. tillegg:
«Folket kan gjennom folkeavstemning sette til side nye lovvedtak og vedtak om Norges tilslutning til traktater. En slik folkeavstemning skal avholdes dersom minst 100 000 statsborgere krever det. Folkeavstemningen er gyldig dersom minst 40 prosent av de stemmeberettigede har stemt»

Jeg har sans for deler av forslaget. Det gir en stor gruppe av voksne innbyggere (100 000) rett til å kreve folkeavstemning om evt. norsk tilslutning til internasjonale traktater. Det kan være en god sikkerhetsventil i helt spesielle tilfeller der Stortinget med knappest mulig margin har vedtatt tilslutning til en traktat som kan ramme deler av Norge urimelig hardt. Vi kan f.eks tenke oss en internasjonal traktat som forbyr norske kystfiskere å fangste i deres nærområder.

Folkeavstemning og gyldighet ?

Gyldigheten av en slik folkeavstemning kan imidlertid ikke basere seg på at kun 40 % har deltatt. Da kan vi komme i den situasjon at av de 40 % har 51 % stemt mot Stortingets vedtak om tilslutning. Det innebærer at en femtedel av folket har sagt «nei» og dette skal overstyre et storting valgt av folket i tråd med grunnloven?! Hvis en folkeavstemning skal være gyldig i betydning å sette stortingsflertallet til side, bør minst 75 – 80 % av velgerne ha deltatt i avstemninga og av disse må det være et flertall mot stortingsvedtaket for å gjøre det gyldig. (Det har etter 1945 aldri vært under 75 % valgdeltakelse ved stortingsvalg).

Iversen mener å se grunnlovsforslaget i sammenheng med den nylig avholdte folkeavstemninga i Finnmark. Han skriver at SP nå har fått prøvd ut slike prinsipper i Finnmark. Det er en oppsiktsvekkende opplysning!

Det er vanskelig å følge SP og Iversen her. Folkeavstemninga i Finnmark er riktignok SPs idé, men har ingenting å gjøre med internasjonale traktater og lovvedtak knyttet til disse. Det var ifølge Kurt Wikan, gruppeleder for SP i fylkestinget Per Olav Lundteigen som i vinter foreslo Finnmark som en prøvestein for å kunne velte regionreformen. SP var for reformen, men kun dersom alle aktuelle fylkeskommuner var for, noe de ikke var i alle nye regioner.

Lundteigen, en av strategene i SP sentralt så for seg at dersom de foreslo folkeavstemning, torde ikke AP i Finnmark annet enn å sikre flertall til tross for at slik avstemning ikke er hjemlet i Aps program. Dermed kunne SP holde liv i denne saken og sikre SP mye oppmerksomhet og nye velgere også i månedene som kommer. Selvsagt fikk han rett. Ap kjenner hovedtyngden av sitt grunnfjell i fylket og vet at disse går raskt dit vinden blåser. Disse er generelt «mot alt» som myndigheter kommer med, spesielt hvis myndighetene befinner seg utenfor fylket. Ved å ikke støtte forslaget, kunne de miste mange velgere til SP. Det er for mange ordførerkjeder som da settes i spill, og den risikoen tok man selvsagt ikke.

SP sovnet i timen

SP kunne ha lykkes 100 % med sin taktikk om det ikke var det var for noen «bagateller»  SP «overså»: Skulle det vært mening med en folkeavstemninga , måtte den ha kommet før Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017. I stortingsmelding  22 (2015-16) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver, forutsatte nemlig regjeringen at fylkeskommunene tok innbyggerne med på råd. Da sov både SP og Ap i Finnmark fylkesting. Stortinget har som kjent både før og etter stortingsvalget i fjor vedtatt at regionreformen skal gjennomføres.

Kr.F har i tillegg sagt nok en gang klart og tydelig at de står bak regionreformen, og at den skal iverksettes 1.januar 2020. KrF har også sagt at de forutsetter at regjeringen kommer med en konkret oppfølging av Ekspertutvalgets innstilling. Dette utvalget, ledet av professor Terje P Hagen har skissert en rekke statlige oppgaver som kan overføres til de 11 regionene. Tilsammen 5000 årsverk og en budsjettmasse på 23,5 milliarder kr. kan flyttes fra sentral styring i Oslo til regionene. Dette  var noe både SP, AP og SV berettiget kritiserte som mangelfullt da regjeringens innstilling til regionreformen forelå. Regjeringen var for uklar på hvilke statlige oppgaver som kunne flyttes nedover.

SP vil nok derfor støtte en slik desentralisering til slutt og få i både pose og sekk: De får nå velgere som er mot regionreformen, og de får deretter velgere som blir for regionreformen når dette fører til en desentralisering av statlige oppgaver og mer makt regionalt.

Sp lykkes nok med det som er viktigst for dem; Velgerfangst i Finnmark. De vet at velgerne nå er godt orientert om deres standpunkt. Vedum har reist rundt og smilt i fylket, etablert lokallag og kommer nok ganske sikkert til å gjøre et brukbart kommunevalg. I et beiteland av misnøye har han gjødslet dette godt, vel vitende om at han skal høste det han sådde.

Flere SP-lister ved kommende fylkestingsvalg i «Troms og Finnmark»?

Det blir et felles fylkestingsvalg i Troms og Finnmark høsten 2019. Skal SP stille med to lister der de øvrige partiene stiller kun én liste felles for begge fylker? Og hva skal skal SP gå til valg på? Skal de bidra til å utvikle den nordligste regionen i landet til en sterkere og tydeligere stemme overfor regjering og Storting, eller skal de stikke kjepper i hjulene for utvikling i nord og håpe på at de kan hause opp en velgerstemning foran stortingsvalget i 2021?    Det vil jo opplagt være i SPs interesse at samarbeidet mellom Troms og Finnmark mislykkes mest mulig. I motsatt fall vil de øvrige partiene peke på SP og si: Det var jo kun populistiske skremsler dere kom med både før og etter folkeavstemninga i Finnmark.

SP spiller et høyt spill. Vi ser i mange europeiske land at der deler av befolkningen føler seg marginalisert støtter de partier som snakker folk etter munnen og tilbyr lettvinte løsninger. Parodien ble fullkommen da to populistiske partier på hver sin politiske fløy (femstjernersbevegelsen M5S og Ligaen) fant sammen i en felles regjering i Italia for 2 uker siden. Jeg tipper at selv ihuga SP-folk tenkte i sitt stille sinn: «Stakkars Italia».

Tidligere hadde vi et frittløpende populistisk parti i Norge, ledet av Carl i Hagen. Han har nå overlatt stafettpinnen til Trygve Slagsvold Vedum som løper videre til stor applaus  fra de misfornøyde.

FrP er blitt et ansvarlig regjeringsparti slik SV ble det ganske raskt i den rød-grønne regjeringa. Det gir håp om at Stortinget som nasjonens øverste folkevalgte og lovgivende forsamling er i stand til å vedta helt nødvendige reformer for å møte de store utfordringene de neste 30 år; Den store mangelen på kvalifisert arbeidskraft i Norge i takt med avgangen fra arbeidsliv til pensjonstilværelse vil redusere kvaliteten på det kommunale tjenestetilbudet. Da er det ikke mulig å låse fast 200 000 årsverk til å administrere for mange fylkesmenn,  fylkeskommuner og statlige direktorater og organer slik SP tviholder på med støtte fra de struktur-konservative.

Det forstår nok SP også, men for dem er den kortsiktige gevinsten i form av velgere mye viktigere. Finnmark er derfor blitt et viktig beiteland med misfornøyde velgere og en politisk test-lab hvor man kan drive populistiske eksperimenter i storskala.

Det er ikke rart SP takker nei-velgere i Finnmark for tilliten.

Region Troms og Finnmark: En ny avtale kan neppe bli verre !?

Debatten om regionreformen fortsetter. Kritikken mot forhandlingene mellom Troms og Finnmark går på det ujevne styrkeforholdet mellom partene. Det er Stortinget som har vedtatt Inndelingsloven for kommuner og fylkeskommuner, også det som regulerer styrkeforholdet.

Ap og Sp står bak Stortingets enstemmige vedtak om Inndelingsloven og senere endringer, også punktet om at folketallet bør gjenspeiles i fellesnemnda. At også Helga Pedersen som tidligere nestleder i Ap og stortingsrepresentant nå innser at det ville vært klokere å ha skrevet i lovteksten at den skal ha like mange fra hver, er så sin sak. Etterpåkloke kan alle være.

Jeg stusser langt mer på Pedersens påstand om «Gardermoen-avtalen» som hun senere har fått Finnmark Ap med på: «Finnmark har fått så lite at en ny avtale neppe kan bli verre». (Finnmarken 1.3.18).

Stemmer dette – selv om hun garderer seg med et «neppe» ?

Hva hadde skjedd om lovteksten ble fulgt helt bokstavelig og Troms primære ønske om 28 i fellesnemnda ble lagt til grunn?  Da ville Troms med sine 165 000 innbyggere tatt 19 av disse og et kompakt flertall. Finnmark med sine 76 000 ville fått 9 medlemmer i fellesnemnda. Det er opplagt at Troms kunne bestemt rubb og rake alene – dersom færre enn 6 politikere fra Troms hadde støttet krav fra Finnmark.

Det ville vært den verst tenkelige situasjonen.

Under forhandlingene mellom Troms og Finnmark senere sist høst har Troms jenket seg noe i fordeling til fellesnemnd. Troms tilbød fordelinga 18-11, noe som selvsagt er litt bedre, men fortsatt altfor dårlig for Finnmark. Fortsatt måtte 4 politikere fra Troms støtte krav fra Finnmark for å få flertall.

Etter at det siste forhandlingsmøtet brøt sammen i januar, meldte Troms fra til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Troms så ingen hensikt i å gå videre når partene ikke sytes å ha vilje til å bli enige.

Statsråd Monica Mæland oppnevnte så fylkesmann og tdl. justisminister for Ap, Knut Storberget som megler til et møte på Gardermoen der begge fylkeskommuner skulle forsøke å finne en løsning.

Overraskende nok fikk Finnmark et sterkt prinsipielt gjennomslag: Folketallet legges ikke til grunn for sammensetninga av fellesnemnda slik Inndelingsloven anviser! Nemnda utvides til hele 36 medlemmer, og Troms får et knapt flertall på 2 ved fordelinga 19-17. Det betyr at i de videre forhandlinger mellom fylkene kreves kun 2 stemmer fra Troms for å få vedtatt krav fra Finnmark.

Er dette virkelig «så dårlig at en ny avtale neppe kan bli verre»?

Det er her i Finnmark hausset opp en ekkel stemning for å skremme. Fylkesvaraordføreren, et av ofrene for Utøya-terroristen fikk beskjed om at «det var synd Breivik ikke traff bedre». Det gjør virkelig vondt å lese  slikt.  Noen viser  til tyskernes okkupasjon for å vise alvoret. Også statsdannelse er foreslått – av repr. for den «kritiske» 4.statsmakt i Finnmark!
Mange i Finnmark lever derfor nå i frykt for at dette er slutten på Finnmark, og at all makt og arbeidsplasser flyttes til Tromsø.

Også fra Finnmark Ap er det blitt hevdet at avtalen vil innebære flytting av makt fra Finnmark til Troms(ø). Finnmark Ap kan opplagt ha et poeng. Gardermoen-avtalen tilsier nemlig at «politisk ledelse ligger i Troms».  Nå har riktignok Finnmark akseptert dette også tidligere, uvisst av hvilken grunn. Finnmark har heller prioritert at den nye administrasjonssjefen skal ha kontor i Vadsø!  Hvorfor Finnmark har prioritert administrasjon framfor politisk ledelse med kontorsted Vadsø, er vanskelig å skjønne for oss finnmarkinger som vet hvor viktig politisk makt er.

Det gir kun mening dersom Finnmark i første rekke har vært opptatt av å sikre arbeidsplasser i Vadsø. Det er et rasjonelt og forståelig synspunkt. På fylkeshuset i Vadsø er det hele 140 ansatte i sentraladministrasjonen som skal betjene politikere og de 860 andre ansatte på fylkeskommunens ulike tjenestesteder i Finnmark.  140 ansatte er mye, men de utgjør en betydelig større relativ del av Vadsøs folketall på 6000 sammenlignet med Tromsø 75 000. Tromsø kan lett tåle en reduksjon i antall ansatte, for Vadsø er det «10 ganger» vanskeligere. (Det er viktig å ha også et annet moment i bakhodet: Norge vil trenge nesten 100 000 nye ansatte i utdanning og helse om knappe 15 år. Samtidig blir det færre arbeidstakere å ta av pga de store etterkrigskull som går over i pensjon. Å låse et stort antall arbeidsplasser innen administrasjon samtidig blir umulig. Skole og helse/omsorg må komme først i køen!)

Prioritering av administrasjon framfor politikk kan også forklares dersom Vadsømiljøet har erfart at det har vært enkelt å få politisk gjennomslag dersom de gikk rett til ansatte i fylkeshuset. Altså: Politisk makt i Finnmark = Administrativ makt. En profesjonell administrasjon i en vanlig kommune eller fylkeskommune skal utrede saker etter bestilling fra politikere. Deretter skal de gjennomføre politikernes vedtak. De skal ikke utøve ekstraordinær service for stedet der rådhuset ligger eller for kommunen med fylkeshus. Det er politikere som skal bestemme fordeling av fellesskapets ressurser, ikke administrasjonen alene.

Det er spesielt interessant at Wenche Pedersen, tidligere fylkesrådmann i Finnmark fronter saken for Vadsø gjennom sin posisjon som leder i Vadsø Ap. Har hun erfart at det er administrasjonen som utøver den egentlige makta? Og er dette en form for demokrati som gagner alle innbyggere i et fylke? Denne partilederen kalte altså fylkesordføreren i Finnmark for en «nyttig idiot» etter at Gardermoen-avtalen var i boks. Skjønner vi tegninga?

Finnmarksdelegasjonen fikk også en stor seier ved at formannskapsmodellen skal brukes. Hva innebærer det? I Troms har de en parlamentarisk modell hvor fylkesrådmannen er erstattet at et fylkesråd, med fylkesrådsleder og 4 fylkesråd for ulike tjenesteområder. Disse har betydelig makt, og fører til at fylkestinget blir et rent sandpåstrøingsorgan. Mye av saksbehandlingen er unndratt offentlighet slik det også er når administrasjonen saksforbereder saker i kommuner/ fylkeskommuner med formannskap/fylkesutvalg. Dette gir mindre innsyn og åpenhet for innbyggerne, et fundament i demokratiet.

Likevel er jeg i tvil om dette er et prinsipielt syn Finnmark AP har, eller om det kun er situasjonsbestemt? På et folkemøte i Kirkenes 1.mars som ble streamet sa nemlig Remy Strand, gruppeleder for Ap i fylkestinget at de gikk for dette for å sikre arbeidsplasser i Vadsø!! Javel, så mer politisk makt, økt åpenhet og mer demokrati er likevel av mindre betydning?

Jeg ser at Gardermoen-avtalen sikrer en fordeling av lederstillinger mellom Tromsø og Vadsø, og at det også er enighet om hvilke tjenesteområder som skal ligge i begge byene. De burde nok etter min mening også pekt ut flere steder i begge fylker som også skal få oppgaver i den nye fylkeskommunen.

Oppsummert: Finnmarksdelegasjonen (fylkesordfører Ragnhild Vassvik, fylkestingsrepr. Lise Svenning og fylkesrådmann Ø.Ruud) må gratuleres med å ha oppnådd svært mye mer gjennom Gardermoen-avtalen enn det Troms var villig til å gi tidligere. Med et lite flertall på 2 i fellesnemnda betyr det at Troms i de videre forhandlinger vil være særlig varsom på «geografiske» krav. Også i Troms finnes det kloke fylkestingsrepresentanter som skjønner at de som «storebror» må fremstå rause overfor deres politiske brødre og søstre i Finnmark. Fra neste fylkestingsperiode skal de tross alt jobbe sammen for hele regionen.

Gardermoen-avtalen er et langt bedre grunnlag for å komme til enighet. Senere i år skal fylkestingene ta stilling til fellesnemndas innstillinger. Muligens med en endelig folkeavstemning om den endelige avtalen i Finnmark? Grunnlaget er på plass for å starte arbeidet med det viktigste som Gardermoen-avtalen bygger på:

«Visjon: Et sterkere nord

Mål for den nye regionen:

  • Konkurransedyktig nasjonalt og internasjonalt
  • Fylkeskommunen skal bidra til en balansert utvikling av hele fylket, både i de delene av fylket som er spredt bebygd, og i befolknings- og næringstunge områder og således tiltrekke seg kompetent arbeidskraft.
  • Regionen skal være et godt sted for unge og kommende generasjoner å vokse opp, ta seg utdanning og finne arbeid i. «

Troms og Finnmark med sine under 5 % av innbyggerne i Norge trenger mer enn noen gang før modige, kunnskapsrike, solidariske og fremtidsrettede fylkespolitikere. Summen av ressurser og kompetanse i denne regionen utgjør en langt viktigere del enn folketallet tilsier. Det kan gjøre hele regionen til en sterk magnet og skape ny vekst – hvis vi vil. Toget går straks.