Hvor upartisk og nøytral er Holte-rapporten?

Temperaturen rundt etablering av et nytt fellessykehus for Nordmøre og Romsdal steg brått da adm.direktør Astrid Eidsvik i Helse Møre og Romsdal (HMR) valgte å gå på dagen. Hennes begrunnelse var forståelig: Hun gikk fordi overordnet nivå valgte å gripe inn i hennes tilrådning om plassering av det nye fellessykehuset før hun hadde konkludert.

Det som gjennom  de siste årene var opparbeidet av tillit til prosessen rundt vurdering av de ulike plasseringsalternativ, forsvant som dugg for solen. Holte-rapporten ble lagt fram for offentligheten og ble fra kretsen rundt Hjelset-tilhengerne, anført av Romsdal Budstikke i Molde,  ansett som «slakt» av Eidsvik-administrasjonens arbeid. Den ble tilsvarende «kvestet» i møte med «Frei-tilhengerne», i første rekke Tidens Krav i Kristiansund og Sunnmørsposten i Ålesund.

Jeg har lest  styrepapirene inkludert saksfremlegget og Holterapporten som styret i HMR skal ta stilling til for å gi et faglig og politisk råd om til styret i Helse Midt Norge (HMN). Deres behandling av saken og innstilling  danner et beslutningsgrunnlag for at helseministeren i et foretaksmøte etterpå kan ta en endelig beslutning for både plassering og videre fremdrift.

En tikkende politisk bombe

Det sier seg selv at det blir enkelt for helseministeren å bestemme seg dersom det er to samstemte råd han skal forholde seg til. Blir det uenighet internt i begge styrer eller mellom styrene, har helseministeren en tikkende politisk bombe i hendene.

Begge styrer må derfor tenke slik: Hvordan kan vi sikre en avgjørelse som er faglig forsvarlig og setter pasientens liv og helse i fremste rekke OG som samtidig skaper legitimitet for valg av sted for det nye sykehuset?

I «faglig forsvarlig» ligger at det skal være både medisinsk og økonomisk bærekraftig. Det betyr at investeringen skal være i en størrelsesorden som ikke må dekkes ved å redusere de nødvendige funksjoner som legges til det nye sykehuset. Tilbudet skal kunne gis av faglig kompetente miljø som «har nok på gjøre» for å holde seg ajour til enhver tid. Det er slutt på den tid hvor små sykehus kunne ha avdelinger med noen få operasjoner i måneden, og det nye fellessykehuset må derfor ha et omland av pasienter å ta av.

Det har Møre og Romsdal med tanke på et sykehus, og det har Nordmøre og Romsdal dersom sykehuset plasseres optimalt.

Svakheter ved Eidsvik-administrasjonens saksutredning

Holterapporten mener på et generelt grunnlag at den store svakheten er de manglende kriterier for å kunne avveie de 3 tomtealternatvene mot hverandre. Fordi disse kriteriene ikke er konkrete nok, blir både Frei og Hjelset som alternativ ganske like. Derimot mener Holte-rapporten at Astad som alternativ er dårligere enn de andre og viser til argumentasjonen fra Eidsvik-administrasjonen.

Jeg har lest gjennom det Eidsvik-administrasjonen skriver om Astad som alternativ. De skriver bl.a. (s.21-22):

«Ved evalueringa har ein då igjen lokaliseringane på Storbakken, Astad og Opdøl. Som det går fram av vurderingane, så vert Astad vurdert som mindre eigna enn Storbakken og Opdøl innanfor tomteeigenskapar, lokaliseringseigenskapar, sjukehuset si kjerneverksemd og ROSanalysen.

Når det gjeld sjukehuset si kjerneverksemd, er det først og fremst evna til rekruttering og å bygge og vedlikehalde robuste fagmiljø som følgje av lokaliseringseigenskapane, som trekker ned. Så lenge opptaksområdet og dimensjoneringa av sjukehuset er likt dei andre alternativa, kan ein ikkje seie at dette sjukehuset si evne til å levere sjukehustenester er dårlegare enn dei andre.

Astad er marginalt dårlegare på bygg og eigedomsutvikling og økonomi utan at dette er avgjerdsrelevant. Ser ein alle evalueringskriteria samla, så er Astad eit såpass mykje dårlegare alternativ enn Storbakken og Opdøl, at det ikkje kan framførast som eit framtidsretta alternativ for SNR etableringa. Astad er såleis ikkje eit alternativ HMR kan føre fram som ei tilråding i lokaliseringsdiskusjonen knytt til SNR.» (NB:min utheving)

Da jeg leste dette så jeg at kritikerne av Eidsvik-administrasjonen har et poeng. Her er kriteriene så utydelige at det holder med en påstand: «Astad er såleis ikkje eit alternativ…»

I hoveddokumentet som denne påstanden bygger på klarer jeg heller ikke å finne ut hvorfor Astad ikke er et likeverdig alternativ. Eidsvik slår fast at med hensyn på bygg, eiendomsutvikling og økonomi er Astad likeverdig med de andre med tanke på en endelig avgjørelse. Det som trekker ned er de antatte muligheter til å sikre robuste fagmiljø. Det er selvsagt et viktig poeng. Men er det et faktisk gyldig poeng?

Holterapporten skaper ytterligere forvirring om Astad som alternativ

Holte Consulting skulle altså kvalitetssikre det arbeidet Eidsvik-administrasjonen har gjort gjennom Idéfaserapporten. Det er helt nødvendig at utenforstående kan sømgå det arbeidet som har vært gjort for å avdekke evt. svakheter. Det er tross alt 5 000 – 6 000 mill. kr som skal brukes til å bygge et funksjonelt bygg som skal vare i 40 år. Å plassere dette i utkanten av Nordmøre og Romsdal som f.eks Rauma eller på Smøla vil opplagt ikke skaffe nok pasienter til at en slik investering kan forsvares. Derfor er det interesant å se hva Holte sier om de 3 alternativene for plassering som styret for HMR har valgt å utrede.

På side 22  i Holte-rapporten står det:

«8.1.3: Heleseforetakets vurdering av tomter

Det er kommunene som har foreslått tomtene. Helseforetaket kommenterer ikke tomtenes egnethet i forhold til kriteriene, det vil si de gjør ikke en vekting av hva slag type tomteegenskaper som er viktigst for HMR. For eksempel likestilles byggbarhet og nærhet til kollektivtransport. Vi mener at nasjonale føringer, blant annet for lokalisering av store arbeidsplasser, i for liten grad er vektlagt i HMRs vurdering.*2 Likestilte vurderingskriterier fører til at det blir vanskelig å komme med en klar anbefaling for valg av tomt.»

Det Holte sier her i klartekst er at Eidsvik-administrasjonen har gjort politiske (ikke faglige) valg som skal begrunne plassering av sykehuset. Det er en alvorlig kritikk og må derfor sees nærmere på. Er den saklig ? Og i så fall, hvilke nasjonale føringer er det Eidsvik-administrasjonen har valgt å ikke følge?

I note 2 viser Holterapporten hva den bygger sin argumentasjon på; en NOU og en Stortingsmelding:

«NOU 2011:3, Kompetansearbeidsplasser – drivkraft i hele landet. Utredningen peker på at ved opprettelsen av statlige arbeidsplasser bør man velge lokalisering i regionale sentra som bidrar til å utvikle robuste arbeidsmarkeder.» 

NOU betyr Norsk Offentlig Utredning. Dette er grunnarbeidet som en regjering utfører på et politikkområde før den deretter gjør seg opp en mening om  utredningens arbeid og evt. konklusjoner. NOU 2011:3 ble sendt på høring når den forelå for å gi regjeringen et bredere grunnlag for evt å fremme en proposisjon til Stortinget. Det kom inn drøye 80 høringsuttalelser. De fleste av disse omhandlet krav om at nye statlige arbeidsplasser må legges utenfor Oslo/Akershus-området og at slike kompetansearbeidsplasser må legges i arbeidsmarkedsregioner som bidrar til vekst i området.

Fylkesutvalget i Møre og Romsdal  sin høringsuttalelse av aug. 2011 lød slik i de to mest konkrete punkta:

»  2. Fylkesutvalet vil framhalde staten sitt ansvar som landets største  enkeltarbeidsgivar for å sikre ein god geografisk fordeling av statlege kompetansearbeidsplassar. Det er nødvendig med ei heilskapelig leiing av den statlege verksemda. Får sektorinteressene bestemme si organisering sjølve, viser erfaringane at det vil innebere ei sentralisering av kompetansearbeidsplassar.

3. Fylkesutvalet vil støtte dei tiltaka som er foreslått, og oppfattar særleg tiltaka som går på å skape robuste arbeidsmarknader gjennom regionsutviding, satsing på regionalesentra, samt spreiing av statlege arbeidsplassar, som svært viktige.»

Fylkespolitikerne i dette fylket har vært svært så tydelige på at kompetansearbeidsplasser ikke skal sentraliseres, og at det er viktig å satse på robuste arbeidsmarked gjennom regionsutvidelse. Etter min oppfatning vil plassering av et nytt fellessykehus omtrent midt mellom eksisterende sykehus derfor være noe som binder sammen to vekstkraftige regioner. Det styrker Kristiansund sine argumenter at Molde har relativt sett 1/3 flere statlige arbeidsplasser, og slik sett har mest å tape på Hjelseth som alternativ.

Viktigst i saken om Holte Consulting er imidlertid at de viser til en NOU som ikke er fulgt opp av regjeringen. På regjeringens nettside står det at saken er under behandling. Det blir derfor noe spesielt at Holterapporten bruker deler av en utredning for å argumentere mot Astad som alternativ.

Det blir enda mer spesielt når  Holterapporten bruker Stortingsmelding nr 34 – Folkehelsemeldingen som argument KUN mot Astad:

«St.meld. nr. 34 (2012-2013), Folkehelsemeldingen ”Gode steder gir gode liv. I stortingsmeldingen kommer det frem at utvikling av gode steder krever samordning med en miljø- og helsevennlig areal- og transportplanlegging. Det skal være mulig å gå eller sykle til arbeid, skole, daglig handel og i sosiale sammenhenger.» 

Hvis denne stortingsmeldingen skal brukes MOT Astad som Holterapporten gjør, er den et like relevant argument mot de to andre alternativene. Jeg har vanskelig å se for meg av dagens ansatte ved de to sykehusene i Molde og Kristiansund kommer til «å gå eller sykle til» og fra arbeid, enten det blir på Frei (Storbakken) eller på Hjelset (Oppdøl).

Men jeg synes heller ikke Eidsvik-administrasjonen sin argumentasjon er god.

Fra styrepapirene: (s.20):

«HMR er ikkje regionsutviklarar, og kan ikkje la regionsutviklande argument vere det som eravgjerande for val av tomt. Men ein er medviten om samfunnsansvaret og klar over dei effektane plassering av sjukehuset har for nærområdet. Slik ein forstår føreskrift om plassering av statlege arbeidsplassar så er ikkje helseføretak omfatta av denne. Spørsmålet om å balansere ut ulikskapar i arbeidsmarknad etc. er ikkje noko helseføretaket kan vurdere som utslagsgivande i denne saka, og heller ikkje fylkeskommunen har tatt til orde for val basert på desse viktige og vanskelege tema. Skal dette takast omsyn til i større grad, må avgjersla løftast opp til eit anna nivå.»

Dette er interessant. Etter at adm.direktør Astrid Eidvik la fram sin Idefaserapport 25.11 og sendte den til Holte Consultning for kvalitetsikring, vedtok regjeringen 28.11 en forskrift som kan gi føringer om nettopp dette i pkt 4:

«Retningslinjene gjeld ved

  • oppretting av nye verksemder, inkludert nye statlege verksemder som blir etablerte på grunnlag av personale frå eksisterande verksemder
  • omlokalisering av verksemder og oppgåver som følgje av bl.a. strukturendringar og rasjonalisering 
  • etablering av nye einingar eller utviding som følgje av nye oppgåver, under eksisterande verksemder»

Jeg er forundret over at Holte-rapporten ikke problematiserer rundt dette. Likevel, jeg er imponert over at de mottar den ferdige Idefaserapporten på 162 sider 25.november og har kvalitetsikret den allerede 5.desember. Kritikken mot «bortkastede konsulentmillioner» i sykehussaken blir interessant i så måte.

Er det fogderistriden som lar følelser styre?

Som innflytter i Romsdal er det interesant å se hva tidligere generasjoners fogderistrid har gjort med folk. Det gjelder i mindre grad de unge, det gjelder ikke innflytterne, men i hovedsak de eldre som har måtte «bære arvesynden» videre. Disse har en tendens til å ta standpunkt for nærmeste by – uansett. Og slik sett kan man holde fogderistriden i live også i kommende generasjoner.

Som tidligere fylkespolitiker med 12 års erfaring bak meg i annet fylke, har jeg også lært hvor vanskelig det er å bygge broer mellom ulike geografiske områder der det ene rammes ekstra hardt av vedtak gjort med knapt flertall. Det lar seg imidlertid gjøre å finne gode kompromisser. Derfor kan styret i HMR bidra til et godt sluttresultat dersom de snakker med én stemme. Å skape konsensus (100 % enighet) om et vedtak, er vanskelig. Og vi må godta at de ansattes representanter kan føle seg mest lojale overfor egen arbeidsplass. Derfor er det viktig at de politisk valgte i styret lander på et standpunkt. Å utsette saken med  2-3 måneder slik at faktagrunnlaget kan ytterligere kvalitetssikres og ikke minst la de folkevalgte kommunestyrer i alle kommuner i det nye sykehusets pasientområde vil styrke, ikke svekke tilliten til det endelige vedtaket.

JA til gode lokalsykehus med blålys på taket!

Sjøl bor jeg i Fræna med kortest vei til Hjelset (halvtime). Frei og Astad betyr et kvarter lengere reisevei. Den dagen jeg blir syk og trenger hjelp, er det ikke avstanden til sykehuset som er det mest kritiske og avgjørende for meg og mine pårørende. Det mest kritiske er den pre-hospitale tjenesten: AMK, legevakt og gode ambulanser med kompetente ansatte og nødvendig utstyr. Disse «lokalsykehus» med blålys på taket er de absolutt viktigste med tanke på livreddende og helsebringende hjelp. Her vil jeg spesielt trekke fram pionerinnsatsen som nåværende adm.direktør i Helse Midt-Norge, Daniel Haga var involvert i som kommunelege i Alta. Gjennom det første BEST-prosjektet utenfor sykehus fikk de utprøvd hva gode pre-hospitale tjenester betyr i praksis. BEST står for BEdre og Systematisk Traumebehandling.

Må jeg videre til spesialisthelsetjeneste, spiller det liten rolle om det skjer i Molde, Astad, Ålesund eller Oslo. Jeg har kun et krav: At det er et faglig forsvarlig og fullverdig tilbud som blir kroppen min til nytte.

Et slikt tilbud fikk svenskene bosatt i Norrbotten da de la ned bysykehusene i Boden og Luleå på slutten av 90-tallet og bygde et moderen fellessykehus midt mellom byene. Til tross for protester ikke minst fra leger om at dette ville føre til flukt av helsepersonell fra Norrbotten, gikk det motsatt vei. Sykehuset virket som en magnet på dyktige profesjonsutøvere som så muligheten for å utvikle seg videre.

Akkurat slik det kan skje om fellessykehuset legges til Astad.

Til slutt en illustrasjon fra Eidsvikadministrasjonens saksfremlegg som forteller om hvilket sted som gir mindre enn en time i reisetid for de fleste av pasientgrunnlaget  (klikk på den for større bilde):

Skjermbilde 2014-12-14 kl. 16.05.44

Det er spesielt interessant å se at over 75 000 mennesker har mindre enn 3 kvarter å kjøre for å komme til Astad – med dagens veinett, mens det er under 55 000 for Hjelset-alternativet. Med et oppgradert veinett vil det bli enda bedre for flere.

Til slutt skal du få delta i en nettbasert meningsmåling som sjekker hva leserne helst ser som den beste løsninga for Romsdal og Nordmøre

Reklamer

Kompetent arbeidskraft må avgjøre sykehusstruktur

Jeg starter med konklusjonen: Dersom Møre og Romsdal trenger et fremtidsrettet sykehustilbud av god kvalitet, er det risikabelt å satse på flere sykehus. Fylket klarer seg med et i Ålesund (Åse), men skal det være et til bør det bygges i Gjemnes (Astad).

Hva? Jeg hører reaksjonene. « Ett sykehus i store Møre og Romsdal – ikke mulig! Og man kan da slett ikke bygge et sykehus i en liten kommune, man får ikke fagfolk dit».

Er Møre og Romsdal geografisk stort?

Litt om dette landet og mine erfaringer: I Finnmark var det 4 sykehus og en rekke sykestuer på 70-tallet. Selv om fylkets areal er over 3 ganger større enn hele Møre og Romsdal, var befolkningsgrunnlaget knappe 50 % større enn Molde og Kristiansund tilsammen. Det var ikke grunnlag til å drive 4 godt funksjonelle sykehus. Ikke fordi befolkningen er friskere enn landet forøvrig (heller tvert imot), men fordi det var vanskelig å skaffe fagfolk over tid, noe som forringet kvaliteten. Etter noen politisk turbulente år ble det bestemt at Hammerfest sykehus i vest skulle bestå. Sykehusene i Vadsø og Vardø ble nedlagt mens tilbudet ble noe oppgradert på Kirkenes sykehus. Avstanden mellom Vadsø og Vardø var snaue 75 km, omtrent samme avstand som Molde-Kristiansund. Men etter vedtaket om kun et sykehus i Øst-Finnmark, fikk folk i Vardø 27 mil til nærmeste sykehus, Vadsø 20 mil. De som bodde lengst unna Kirkenes sykehus i Øst-Finnmark, hadde over 30 mil langs vei. Mellom Kirkenes og Hammerfest er det 48 mil (med snarvei gjennom Finland). 25 % av befolkningen i Finnmark bor i sykehuskommunene, i Romsdal og Nordmøre bor 40 % i de to sykehuskommunene. Fra Molde til Ålesund (Åse) er det knappe 80 km, og noe kortere til Kristiansund. 3 sykehus innenfor 160 km er minst ett for mye.

Her er et kart over Finnmark med rød fylkesgrense mot Troms og svart mot Finland og Russland. Hammerfest og Kirkenes sykehus er markert med rød prikk. Midt på Finnmarksvidda har jeg felt inn kartutsnitt over området fra Ålesund i sør til Kristiansund med dagens tre sykehus som røde prikker. Som dere ser utgjør området for de 3 nordligste sykehusene i Møre og Romsdal en ganske liten del av Finnmark:

Skjermbilde 2014-12-07 kl. 14.43.41

Er folk i Romsdal og Nordmøre svakere rent medisinsk?

Det har vært et ganske uttalt krav om å beholde begge sykehustilbudene ved å lappe på eksisterende lokaler. Hvorfor? Jeg tror det bygger på en innbilt følelse av trygghet for de som bor nært disse sykehus. Skulle ulykka være ute, er det beroligende å vite at  sykehuset er like i nærheten. Men sykehuset er i seg sjøl ikke avgjørende. Langt viktigere er at det er et faglig sterkt og trygt tilbud hvor pasienten blir ivaretatt. Og enda viktigere: De fagfolka som har størst innvirkning på utfallet jobber i de mobile sykehus : Ambulanse, legeskyssbåt og helikopter. På 90-tallet utviklet Universitetssykehuset i Tromsø et konsept hvor ambulansene ble utstyrt med medisinsk utstyr og kompetent personell. Ved hjelp av trombolyse kunne de redusere skadene ved blodpropp. Ideen var nettopp å avhjelpe pasienten lenge før ankomst sykehus. Dette har vært vellykket og andelen pasienter med langtidsskader er redusert. Etter min mening må det være smartere å fortsatt heve kvaliteten på alle mobile sykehus utstyrt med blålys. Livreddende førstehjelp og profesjonell oppfølging på vei til sykehus er fortsatt viktigst for helsa!

Bruker helsepersonell sitt eget sykehus?

Pasientrettigheter gir hver enkelte pasient anledning til å vurdere ulike sykehustilbud. Det synes å være en tendens til at mer kompliserte sykdomsbehandling foretrekkes utført ved de store sentrale sykehusene. Dette kan forklares i «tro»; Pasienten og de pårørende tror at store sykehus er ensbetydende med gode faglige miljø, godt utstyrte sykehus og et bedre oppfølgingstilbud etterpå for både pasient og pårørende. Det kan også forklares i en annen «tro»: Antallet feildiagnoser og feiloperasjoner opptrer oftere i små fagmiljø, og vi tror derfor det er tryggere å få det utført på St.Olav, Haukeland eller Ullevaal framfor Kristiansund,Ålesund eller Molde. Tro og tillit henger sammen. Har vi tillit til at vårt lokalsykehus er det beste, vil vi selvsagt velge bort alle andre alternativer.

Det er derfor nødvendig å stille kontrollspørsmålet:

Hvor mange av de ansatte ved våre to sykehus har «for sikkerhets skyld» valgt å søke videre medisinsk hjelp fra et stort sykehus framfor tilsvarende hjelp fra våre to lokale?

Hvis ingen har gjort det,styrker det selvsagt tilliten til lokalsykehuset!

Behovet for  helsepersonell rammer sykehus?

Det er to yrkesgrupper det vil bli spesielt stor mangel på de neste 20 år; Lærere og helsepersonell i pleie- og eldreomsorgen. I en slik situasjon må det være samfunnsøkonomisk smartere å heller redusere antallet sykehus og bygge opp gode fagmiljø på de gjenværende. Stordriftsfordelene vil betinge mindre behov for den type helsepersonale som også kommunene vil trenge. Den store økningen i antallet eldre må løses ved å frigi helsepersonell fra dagens for mange sykehus.

«Vi kan inte bygga sjukhus på prærien».

På 90-tallet ble det mye uro i Norrbottens län i Sverige. Boden og Luleå hadde begge sine lokalsykehus, men strevde med rekruttering og å beholde fagpersonellet. Begge sykehus var ganske nedslitt og det var behov for store investeringer. Da forslaget om ett sykehus kom, mobiliserte begge byene: «Enten fortsatt to sykehus, eller så skal det nye legges til vår by». Det ble ikke mindre strid da det ble forslått å legge det nye sykehuset i Sunderbyn – et lite sted med drøye 1000 innbyggere den gang. «Man kan inte bygga på sjukhus på prærien», ble det ropt og skrevet.» Våre fagfolk vil flytte fra både Boden og Luleå til store sykehus, ikke til et lite sted, ble det hevdet. Ikke ulikt det vi har hørt i vår lokale debatt. Legene protesterte mot at de kanskje måtte kjøre hele 3-4 mil til sin nye arbeidsplass. Nå var det riktignok noe kortere vei for de fleste ansatte. Fra ytterpunktene i Boden og Luleå er veilengden drøye 70 km,. Det nye sykehuset ble lagt nesten midt i mellom, noe nærmere den største byen Luleå. Sykehuset ble tatt i bruk ved årtusenskiftet, i dag er det fortsatt regnet som et av de mest moderne i Nord-Europa også fordi man tenker helhetlig for både pasient og pårørende. Sykehuset har også trukket til seg fagfolk fra de tunge sykehusmiljøene i og rundt Stockholm. Sunderbyn er nå vokst til nesten 3000 innbyggere, og regnes i dag som del av Luleå. Mens folketallet i innlandskommunen Boden er redusert med drøye 1000 til under 28 000, er den vokst med over 4000 til 75 500 i Luleå. Luleå har dermed motsatt utvikling av Norrland i Sverige som ikke følger folketilveksten i Sverige forøvrig.

Det nye Sunderbyn sykehus ligger mellom de gamle sykehusbyene Boden og Luleå i Norrbotten län:..

Skjermbilde 2014-12-07 kl. 13.23.23

..og det nye fellessykehuset på Astad vil ligge mellom de gamle sykehusbyene Molde og Kristiansund i Romsdal og Nordmøre:

Skjermbilde 2014-12-07 kl. 14.11.08

Styret kan vanskelig havne på annet enn «midten-alternativet».

Jeg føler meg trygg på at det mest fremtidsrettede vil være å bygge opp et godt fagmiljø i Ålesund (Åse). Dersom det må bygges sykehus i Romsdal/Nordmøre føler jeg meg like trygg på at et sykehus på Astad vil stå seg godt i det lange løp. I tillegg til sykehus må veinettet opprustes med ekstra kjørefelt (slik de har løst på E4 langs Bottenviken). Med ei fartsgrense på 100-110 km/t og forsterket busstransport sykehus-bykjerne (hyppige avganger morgen, ettermiddag og ved skiftbytter), vil dette være et godt alternativ til privatbil. Men hva som er langt viktigere: Dette vil være begynnelsen på en nærmere kobling mellom næringsliv i Romsdal og Nordmøre der byene vokser mot hverandre. Og viktigst: det nye sykehuset kan etablere et faglig sterkt miljø til pasientens beste. Et alternativ som for fagpersonell fremstår som et godt alternativ til St.Olav og andre sentralsykehus. Fremtidens helsepersonell vil være særdeles fornøyd med tilgang til den fantastiske naturen som dette området har et så variert mangfold av. Det er et konkurransefortrinn St.Olav ikke har mulighet til å svare på. Det kan likevel ledelsen ved St.Olav og Helse Midt-Norge gjøre noe med: Ved å legge sykehuset nærmest mulig Ålesund sikrer de seg større tilfang av pasienter fra Nordmøre. Og et lite sykehus i Molde kan krympes ytterligere med argumentet om at det er bedre å bygge noe større i Ålesund.

Slik kan Helse Midt Norge la St.Olav til slutt bli det eneste komplette sykehuset i området.

Taperne blir da befolkningen i hele Møre og Romsdal. Men det skjer ikke før etter 2020 – hvis det kan trøste de kortsynte.

I neste blogginnlegg kan du stemme for ditt alternativ.