Et godt og konstruktivt 2019 ønskes Finnmark og våre fylkespolitikere!

Etter mange og harde tak for våre fylkespolitikere i hele 2018, valgte et enstemmig fylkesting i siste møte i desember de 19 representantene som skal møte i fellesnemnda for Troms og Finnmark.

Nå har nemnda like mange fra hver av partene etter at statsråd Mæland etterkom kravet fra Finnmark fullt ut – til skuffelse for Troms.  Ulf Trygve Ballo er enstemmig valgt som nestleder, et verv jeg tror han er i stand til å utføre på beste måte. Han er blant de få av fylkespolitikerne i Ap med lang fartstid som folkevalgt, og har i tillegg solid erfaring fra både organisasjonsarbeid og erfaring fra arbeidet i Samerettsutvalgets.

Det kommer til nytte også for de  avklaringer som vil kreve klokskap fra begge parter.I denne prosessen skal det kun skapes vinnere.

Alle partiene i fylkestinget er representert i fellesnemnda unntatt to, KrF og Sp. Slik jeg har forstått det har Ap hatt et nært samarbeid med KrF i denne perioden, og det synes derfor svært merkelig at de ikke ga KrF en plass i fellesnemnda.

Svein Iversen er en svært erfaren, klok og løsningsorientert KrF-politiker og burde så avgjort deltatt i arbeidet. Nå har fellesnemnda anledning til å opprette arbeidsgrupper med særskilte oppgaver med medlemmer fra fylkestingene, og Iversen er en opplagt lederkandidat for en av disse.

Noen lurer sikkert på hvorfor SP ikke deltar siden de hadde krav på en representant. De har muligens sjøl et godt svar på det. De boikottet ikke valget av fellesnemnd noe man kunne få inntrykk av i media på forhånd, og skal ha gitt sin støtte til Aps kandidater.

Det er jo ikke ulovlig. Og det er helt forståelig dersom de ikke sjøl anser å ha gode nok kandidater til dette viktige arbeidet.  De skal møte sine egne partifeller fra Troms, og føler de seg underlegne ved starten, lover det ikke godt for det videre arbeidet.

To betydningsfulle vedtak

Fylkestinget gjorde flere vedtak i desember, og to av dem er verdt noen ord.

Flertallet vedtok et budsjett som ikke er i balanse slik Kommuneloven stiller krav om. I vedtaket kan man tydelig lese at flertallet ikke maktet å komme i mål. De har gjort noe så spesielt som å gi to hovedutvalg ansvaret for  smertefulle kutt for tilsammen 55 millioner kr.

Dette har jeg aldri opplevd i min tid som fylkespolitiker. Den gangen tok alle folkevalgte sitt ansvar svært alvorlig og satte sin ære i ansvarlige budsjett  i balanse. Dette er tross alt hovedsaken for et fylkesting.

I fylkeskommunens budsjett og økonomiplan for 2019 – 2022 skal det visstnok heller ikke vært tatt høyde for merkostnader tilknyttet økning i lånefinansierte investeringer, noe som i så fall gjør situasjonen svært krevende.

Var dette et bevisst valg fra flertallet?
Overfor velgerne later de som de er 100 % mot en sammenslåing med Troms, men i budsjettet leser man kun et svar: Finnmark fylkeskommune kan kun reddes økonomisk ved at Finnmark blir en del av dobbelt så store Troms-budsjett, og lavere gjeldsbyrde. Da slipper man i utgangspunktet  å kutte i det videregående skoletilbudet, veivedlikehold og transporttjenester i Finnmark.

Uten sammenslåing med Troms ville vi fått oppleve et massivt kutt over hele linja i Finnmark fra 2020. Derfor forstår jeg både SV og Ap her. Hva SP mener om budsjettet vet vi ikke da partiet overraskende nok ikke la fram eget forslag, og protokollen viser heller ikke hva de stemte til slutt.

Den andre saken fylkestinget behandlet, var egentlig delt i to og handlet om prosessen med sammenslåing av Troms og Finnmark:

Det ene var valget av 19 medlemmer til fellesnemnda hvor et forslag fra SV og SP om å ikke velge medlemmer ble nedstemt med overveldende flertall.
Deretter var både SP og SV politisk kloke nok til stille seg bak de 19 medlemmene som er valgt. Dermed er det et enstemmig fylkesting som nå jobber videre med sammenslåinga.

Dramatisk økning i «portoutgifter» rammer ungdom

I samme gate gjorde fylkestinget et merkelig vedtak om søksmål. Etter at et forslag om rettslige skritt ble trukket og nullet ut et annet som viste til samme forslag, kunne fylkesrådmannen parkert det.

Han kunne alternativt kun fulgt opp henstillinga om en saksutredning og oppfylt det flere representanter sa i fylkestinget: Det kommer kun til å koste et frimerke å sende et prosessvarsel. I stedet valgte han å sende dette over til et advokatfirma!

Jeg regner med at han ba om pristilbud. Siden regningen fra advokatfirmaet oversteg 500.000 kroner så er det et spørsmål om ikke oppdraget skulle ha vært på anbud, jamfør lov om offentlige anskaffelser?

Hva verre er: Utredninga fra advokatfirmaet kunne hans ansatte like gjerne skrevet – for null kroner. Fylkeskommunen er godt kjent med saken. Vi må anta at fylkesrådmannen som jurist og hans jurister har gitt råd til den politiske ledelsen da sistnevnte gikk ut våren 2018 og snakket om at stortinget hadde gjort et ulovlig vedtak?
I så fall burde et prosessvarsel vært skrevet på et slikt grunnlag.

Forleden fikk finnmarkingene vite at portoen har steget dramatisk fra oktober. Da kostet et prosessvarsel kun et frimerke, altså 14 kroner ifølge Remi Strand og Kurt Wikan fra fylkestingets talerstol. 1,5 måned senere var det steget til utrolige 680 000 kr.!!!

Summen tilsvarer altså 20 kr mindre pr bussbillett i byene for 35 000 passasjerreiser eller ca 800 vikartimer som elevene kunne fått i videregående skole framfor å sitte uten lærer.

Ikke driv gjøn med finnmarkingene

En sak er kostnaden. Hva som er langt verre er narrespillet, som søksmålet er basert på. Nok en gang skal SP, AP og SV skape et håp om at en rettsak vil oppheve stortingets vedtak.

Akkurat slik de som var skremt til å tro at Finnmark ville opphøre å eksistere om de ikke møtte opp i en folkeavstemning – uten betydning. Og minst et år for sent fordi fylkespolitikerne ikke ville høre på innbyggerne før fristen gikk ut våren 2017.

For det første fordi en evt. tvilsom oppfyllelse av Inndelingslovens bokstav må ha hatt AVGJØRENDE innvirkning på stortingsvedtaket. Et politisk vedtak betyr at det politiske skjønn har avgjort saken.

Altså, det politikerne er enig om er et godt vedtak, er prinsipielt et vedtak i samsvar med grunnlovens ånd. Men det betyr ikke at det er enstemmig.  Det vil som regel være et større eller mindre flertall bak vedtaket.

I dette tilfellet har det vært framført påstander om lovbrudd fra flere hold i Finnmark. Så viste det seg med en mer nøye gjennomgang at selv professorer kan glippe på fakta i saken. Det var ikke slik som først trodd at regjeringen hadde lovt å vente til våren 2018 med avgjørelse for sammenslåinger i Nord-Norge, men likevel lot Stortinget ta avgjørelsen juni 2017. I så fall ville det vært kritikkverdig – fordi det ville være lureri. Og en betydelig økt mulighet for Finnmark å vinne fram i en rettsak mot staten.

Nå er det dokumentert at Finnmark ved tre anledninger ba om at Stortinget måttet fatte vedtak samtidig med de andre fylkessammenslåingene og ikke vente til 2018. Selvsagt fulgte Stortinget kravet.

Det er også dokumentert at alle fylkeskommunene fulgte samme mal for utredning og konklusjon. Ingen av de andre har ment at det ble gjort et ulovlig vedtak! Hvorfor ikke når de fleste av dem hadde anbefalt en annen løsning enn den regjeringen valgte.

Den andre grunnen til at en rettslig prosess vil bli avsluttet straks fylkeskommunen får svar er det faktum at Inndelingsloven har et punkt som omhandler fylkesinndeling. Der er navn på de nye fylkene opplistet. Dette ligger altså i lovverket. Og det lar seg ikke gjøre å prosedere i det norske rettsapparatet mot lovligheten av en lov som Stortinget har myndighet til å vedta.

Et søksmål mot staten på dette grunnlag vil opplagt ikke kunne føre fram. Professor i jus, Jan Fridtjof Bernt, landets desiderte ener på dette saksfeltet er veldig klar på at en ikke vil nå frem med et slikt søksmål, i siste nummer av Kommunal rapport.

Slik skapes ny energi og optimisme

Finnmark fylkesting må derfor bruke 2019 til å skape et konstruktivt politisk miljø i Finnmark og ta dette videre inn i et like konstruktivt samarbeid med politikerkolleger i Troms. Å bygge en kultur av tillit på tvers av parti- og fylkesgrenser er avgjørende for at det nye fylkestinget skal bli en politisk kraft i nord. Det er dette vi har manglet i generasjoner og som er med å forklare hvorfor vår region er svekket både når det gjelder folketall og næringsutvikling – til tross for vår beliggenhet ved verdens hittil reneste matfat – Barentshavet.

Det siste Finnmark fylkesting skal gjøre nå, er å spenne krokfot på prosessen ved å åpne for nye millioner i ren gave til advokater. Det tapper politisk energi, det reduserer budsjettene til vår ungdom på skole, øker billettprisene ytterligere og skaper bare ytterligere mismot.

Jeg ønsker både finnmarkingene og våre fylkespolitikere et riktig godt og konstruktivt år.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18: Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?

14.12.18: Tromsø blir regionsenter, Vadsø må forbli fylkeshovedstad

Reklamer

Tromsø blir regionsenter, Vadsø må forbli fylkeshovedstad

En fylkeshovedstad  er navnet på stedet der statens ytre etat; fylkesmannsembetet har sitt hovedkontor. Den «ytre stat» har hittil vært lokalisert i 17 byer. Her i nord har fylkesmannen hatt sine seter i Bodø, Troms og Vadsø.

Fra 1.1.2019 er den ytre stat omorganisert i 10 regioner. (Oslo, Akershus, Buskerud og Østfold sees under ett). I Nord-Norge har fylkesmannen nå hovedkontor i Bodø og Vadsø, med avdeling i Tromsø.
For Troms og Finnmark blir derfor Vadsø fylkeshovedstaden.

Når vi går fra stat til de nye politiske regioner – fylkeskommunen – blir disse lagt noe annerledes i de fleste av de 11 regionene. Her blir det en speilvending av hvordan staten har organisert seg. For Troms og Finnmark blir toppledelsen i den nye fylkeskommunen lagt til Tromsø, med en stor avdeling i Vadsø. Om flere funksjoner blir lagt til andre regionsentra er ennå ikke bestemt, og skal behandles i fellesnemnda.

Troms Ap har i forslag til avtale med Finnmark Ap i eget punkt skrevet at «Fylkeshovedstaden skal være i Tromsø».
Jeg er sikker på at dette skyldes en feilaktig forståelse av begrep, ikke et vondt forsøk på å ta statusen fylkeshovedstad fra Vadsø. Troms Ap  har argumentert for at de få arbeidsplasser i den administrative og politiske toppledelsen i den nye fylkeskommunen skal være i Tromsø. Det er uproblematisk.

Jeg må innom stikkordet arbeidsplasser her fordi det opptar mange i Varangerområdet:
I undergrunnsdebatten i Finnmark har det blitt brukt mange skremsler. Et av dem var at alle arbeidsplassene i i Vadsø ville bli flyttet til Tromsø. Det er helt feil. Alle stillinger som er besatt i dag i Vadsø, er garantert fram til 2025. Samme garanti er gitt de ansatte i Tromsø.

Fellesnemnda kan nå også si noe om hva som bør skje etter 2025.  Jeg blir ikke overrasket over om politikerne legger «tigangen» til grunn som prinsipp for evt reduksjoner i administrasjonen: For hver stilling mindre i Vadsø, blir det 10 færre i Tromsø. Hvorfor?
Tromsø kommune som regionsenter har mer enn 10 ganger så mange innbyggere som Vadsø og tåler derfor langt bedre evt. reduksjoner enn Vadsø.

Det kan finnes derfor mange måter å beskrive Tromsø i fylkeskommunen Troms og Finnmark. Slike begrep kan være regionhovedsenter, regionsenter, fylkeskommunesenter, fylkeskommunehovedstad – eller kanskje det enkleste; regionhovedsete? Her må fellesnemnda finne den beste betegnelsen.

Det vil alltid være viktig å beholde sine fortrinn for alle lokalsamfunn – enten de er mindre bygder eller store byer.
Fra 1.1.2020 er ikke Vadsø lenger administrasjonssenter for både fylkesmannen og fylkeskommunen som de har vært siden «Finnmark fylke» ble etablert som navn på området i 1919. Vadsø må derfor som et minimum beholde statusen som fylkeshovedstad som de har hatt siden 1919 og som de vitterlig har fra 1.januar 2019.

Med tanke på at stortingsflertallet har forutsatt at et «Nordområdesekretariat» skal legges til Vadsø, er byens status ikke uvesentlig. For å gjøre disse og andre nye arbeidsplasser interessante, bygge opp solid kompetanse her og ikke minst øke statusen på arbeidet i denne delen av Europa, vil lokalisering i en by med status som fylkeshovedstad være av stor betydning.

Mitt råd til fellesnemnda blir derfor: La Vadsø fortsatt ha statusen som fylkeshovedstad.

Løpet er nå kjørt for regionmotstanderne – det blir et fylkestingsvalg for «Troms og Finnmark»!

I dag røk håpet for de stadig færre som trodde at det var mulig å boikotte et nytt felles fylkesting for Troms og Finnmark. Stortinget tok grep og dermed er prosessen på sporet igjen ganske snart.

Et kjapt tilbakeblikk:

Stortinget vedtok 8.juni 2017 en regionreform som innebar at antall fylkeskommuner skulle reduseres fra 19 til 11. Samtidig skulle nærmere 50 statlige oppgaver overføres fra statlige direktører i Oslo og enkeltbyråkrater hos fylkesmannen og over  til de folkevalgte i de nye fylkestingene, inkludert Troms og Finnmark sine 57 folkevalgte.

Fra de mest ytterliggående motstanderne av reformen har det vært lagt et løp for å trenere prosessen i et slags håp om at det var mulig å likevel holde valg til et fylkesting i Finnmark. Slik kunne man beholde navnet «Finnmark» mente de. De var til og med villig til å droppe alle nye oppgaver bare man fikk fortsette med navnet Finnmark.  Dermed kunne man også sikre alle 140 arbeidsplassene i Finnmark fylkeskommunes sentraladministrasjon på fylkeshuset i Vadsø også etter 2024. For aksjonen ForFinnmark med hovedbase i Vadsø var dette viktigere enn noe annet.

Et av virkemidlene var å boikotte valg av Finnmarksmedlemmer til en fellesnemnd som i hovedsak skal forberede en ny organisasjon som står klar når det nye fylkestinget er valgt neste høst. Fellesnemnda har også ansvar for valgstyrearbeidet som skal sikre prosessen for å forberede og gjennomføre fylkestingsvalget.

I går innkalte statsråd Mæland både Finnmark og Troms fylkeskommuner til startmøte i fellesnemnda 17.desember i Tromsø. Det betyr at begge fylkeskommuner da må stille med de som skal representere begge fylkeskommunene.

I dag ble det levert inn et såkalt dokument 8-forslag i Stortinget fra André N. Skjelstad (V), Torhild Bransdal (KrF), Kari Kjønaas Kjos (Frp) og Norunn Tveiten Benestad (H).
Det er et lovforslag som i korthet går ut på å presisere Inndelingslovens hjemmelsparagraf (§17) som gir regjeringen hjemler til å gjennomføre Stortingets vedtak.

Det interessante er at da Stortinget enstemmig vedtok Stoltenbergregjeringens nye Inndelingslov i 2001, var det ingen som hadde tenkt tanken på at kommuner eller fylkeskommuner kom til å motsette seg et lovlig stortingsvedtak. I alle lovvedtak gir stortinget alltid nødvendige hjemler til regjeringen. Men de hadde glemt at også valgstyret som er velgernes garanti for å delta i demokratiske valg må kunne fungere, og ikke skal kunne boikottes.

Jeg må innrømme at jeg var sikker på at dette lå i hjemmelsparagrafen, og at staten allerede i 2001 hadde sikret dette. Så feil kan man ta.

Rent konkret foreslår representantene  nå følgende presisering i Inndelingsloven:

Ǥ 17 andre ledd bokstav a skal lyde:

  • a) reglar om lovpålagde organ i stat, fylkeskommune eller kommune. Dette inkluderer oppretting av slike organ når dei som har mynda etter lova, unnlèt å gjere dette»

Forslaget fra representantene forutsetter at lovvedtaket trer i kraft straks.
I praksis vil det si at denne hjemmelen er på plass om en måneds tid.

I klartekst betyr dette at departementet kommer til å gi Troms og Finnmark fylkeskommuner en frist for å få valgt et valgstyre. Er ikke valgstyret valgt innen fristen, har statsråden hjemmel for å få det på plass. Da er det departementet som avgjør sammensettinga.

Slik jeg skjønner forslaget kan ikke statsråden velge den fellesnemnda som begge fylkeskommuner er forpliktet til å velge. Dette vil fortsatt være ansvaret for de kommuner og fylkeskommuner som er vedtatt sammenslått.

Det sier seg selv at jo kortere tid man har på alt som skal på plass, jo dårligere blir sluttresultatet. For spesielt flertallet i Finnmark fylkesting  som har brukt for mye viktig politisk energi på å mislike stortingsvedtaket, haster det virkelig.

Skal fellesnemnda ha dobbelt så mange representanter fra Troms som fra Finnmark?

Kommunaldepartementet laget sin første forskrift for Troms og Finnmark i april i år. Da valgte Mæland å se bort fra Inndelingslovens bestemmelse om at folketallet bør legges til grunn. Hun valgte fordelingen 19-17. Altså fikk Troms kun 2 flere enn Finnmark, noe som selvsagt Troms mislikte.

Dessverre grep ikke Finnmark denne muligheten. De var på det tidspunkt i en fase hvor de hadde invitert alle motstandere av regionreformen til folkeavstemning. Da det viste seg at de som stemte nei utgjorde et knapt flertall på 50,8 % av alle velgerne, gikk det i lås for Finnmark Ap og SP.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Disse partiene mente altså at en folkeavstemning gjort ETTER at Stortinget hadde avgjort saken, var bestemmende over Stortinget! Det er både kunnskapsløst og historieløst. Andre fylkestingsrepresentanter som hadde sagt ja til en folkeavstemning, begrunnet dette med at det ville gi Finnmarks representanter større legitimitet og styrke i fellesnemnda.

Etter Finnmark fylkestings møte i juni hvor flertallet hindret et mindretall å legge fram og velge medlemmer til fellesnemnda, endret Mæland forskriften til 19-9 fordeling.. Hun trodde nok at Troms ville stille med minst 14 av sine 19 om Finnmark ikke møtte, og at møtet dermed ble beslutningsdyktig. Troms valgte å ikke ta ansvar alene, og i Finnmark hadde både Ap og SP malt seg inn i et hjørne og ble handlingslammet.

Mæland kan selvsagt nå holde fast ved sin forskrift og si at «dette valgte Finnmark sjøl, og de har seg sjøl å takke. De kunne fått 19-17 og valgte det bort». Ingen kan si noe på det.

Men Mæland kan også ta et utvidet politisk ansvar om hun ønsker det. Når to parter møtes for å kunne spille hverandre gode, er det en betingelse som må være oppfylt; gjensidig respekt og jevnbyrdighet.

Mæland kan opptre smidig og imøtekommende for å få prosessen med Troms og Finnmark som én fylkeskommune på et mer konstruktivt spor.
Begge fylkeskommuner har tidligere sagt de kan tenke seg en fellesnemnd som består av begge fylkesting. Mæland bør derfor endre dagens forskrift dersom fylkespolitikerne i Finnmark ber om det.

Jeg vil vise til den meget vellykkede sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag. Der ønsket begge fylkeskommuner at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting. Videre fikk fellesnemnda anledning til å dele seg inn i mange arbeidsgrupper som jobbet med sine spesielle oppgaver. Selvsagt vil det alltid være utfordringer med enhver organisasjonsendring, men de fleste legger alltid godviljen til for å få et godt resultat. Trønderne har klart å få fram optimisme og fremtidstro slik denne videoen bekrefter.

Nå kan ansvarlige politikere i Troms og Finnmark endelig se framover for å bygge opp landets viktigste region!

Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre Stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

Regionreformen –  den største demokratireformen i moderne tid i Norge måtte selvsagt få sine motstandere. Det er opplagt at staten ikke ønsker å miste makt og ressurser. Å flytte ut statlig skjønn fra byråkrater i hovedsak Oslo-området til regionpolitikere i resten av landet får konsekvenser. Når 5000 årsverk og 23 mrd. kr blir spredt på de nye regionene, setter Oslo-makta i gang sitt arbeid for å hindre dette. Hele utviklinga av det norske demokratiet har vært en kamp mellom et sterkt sentralt embetsverk og «vi andre».

Å utvikle et demokrati er en krevende prosess.
I 1837 fikk Norge formannskapslovene som ga en mindre krets med herrer med bart og stemmerett anledning  til å velge lokale representanter for å styre lokaldemokratiet. Dette ga mindre makt til statens embeter.
I 1884 ble parlamentarismen tvunget gjennom ved at et Venstreflertall (fortsatt herrer) på Stortinget  tvang regjeringen til å lyde Stortinget (parlamentet), ikke kongen(embetsverket).

For 105 år siden nådde Norge en ny milepæl da Venstre og Ap sørget for at også kvinnene fikk allminnelig stemmerett. I et land med politisk makt noe skjevt fordelt mellom  kommuner, fylkeskommuner og stat var det opplagt en historisk viktig begivenhet.

Etterpå har det meste gått seg til med små justeringer i oppgaver og grenser. I 1993 vedtok Stortinget en kommunelov som erstattet to særlover for hhv kommuner og fylkeskommuner. Et viktig prinsipp ble innført: Skille mellom politikk og administrasjon (tdl. «lokalt embetsverk»). Der administrasjonssjefen eller rådmannen tidligere kunne legge fram forslag i folkevalgte organ, var det nå kun politikere som kunne det.

Hvorfor? Fordi velgerne skal kunne ansvarliggjøre politikere. De kan ikke velge inn en rådmann og heller ikke stemme vedkommende ut. Det kan de med ordfører og de andre folkevalgte.

(Ironisk nok er det i dag fortsatt liten bevisshet om dette blant politikere i en rekke mindre kommuner. Flere ordførere tillater at «rådmannens forslag» blir tatt opp til votering  uten at dette formelt fremmes av en ansvarlig politiker!)

Etter at kommuneloven ble vedtatt, dukket det opp to nye debatter. Den ene gikk på om 2.linjetjenesten (tjenester som tar seg av somatiske og psykiske helseplager) skulle fortsatt være et fylkeskommunalt ansvar, eller om staten skulle overta det. (I 2002 ble sykehusene overført til statlige foretak). Den andre gikk på om regionene skulle få mer myndighet og slik sterkere påvirke sin egen utvikling.

Skjermbilde 2018-08-23 kl. 10.26.01

Hvorfor en regionreform?

Kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) så behovet for en reform som kunne gi økt makt og myndighet til regionene. Bondevik I-regjeringa oppnevnte derfor i 1998 et Oppgavefordelingsutvalg som skulle se på om det var behov for å endre på oppgavefordelingene mellom de 3 forvaltningsnivåene kommune, fylkeskommune og stat. De vurderte 4 hovedalternativer:

1. Landsdelsmodellen: 5-7 landsdelsregioner, større ansvarsområde og direkte valg til politisk styringsorgan

2. Utviklingsmodellen: 10-15 regioner, styrking av den regionale utviklingsrollen og direkte valg

3. Samarbeidsmodellen: 10-15 regioner, styrking av den regionale utviklingsrollen, overføring av spesialisthelsetjenesten til staten og indirekte valg

4. Tonivå-modellen: Dagens fylkeskommune avvikles og det innføres en forvaltningsordning basert på to nivåer, stat og kommune.

I sin innstilling til Stortinget da NOUen ble behandlet skrev regjeringen bl.a.:
«Skal en styrking av den regionale utviklingsrollen bli reell, vil det etter Regjeringens syn forutsette at de regionale organer får større myndighet over de beslutninger som har direkte betydning for den regionale utviklingen. I forhold til dagens organisering vil det innebære at det regionale nivået får et tyngre ansvar for og innflytelse over regional samferdsel, regional planlegging og arealdisponering, regionale miljøoppgaver, regionale landbruksoppgaver, tilrettelegging for næringsutvikling og bygdeutvikling samt regionale kulturoppgaver.»

Bondevik II-regjeringen lovet etter en interpellasjon fra Inge Ryan(SV) i 2002 å opprette en “distriktskommisjon”.  Den ble opprettet i 2003 med 5 av 15 medlemmer fra Troms og Finnmark, bl.a. lederen Johan Petter Barlindhaug.

NOU 2004:19

Her starter dette årtusen sin store regionreform

Kommisjonen skulle legge fram forslag til hvordan den langvarige sentraliseringa skulle snus ved å gi regionene økt innflytelse over egen utvikling. Rapporten forelå som NOU 2004:19 – Livskraftige distrikter og regioner. Deretter startet arbeidet med regionreformen, noe Erna Solberg som kommunalminister fikk ansvaret for uten at hun kom så langt før valget i 2005.

Da KS i 2003 starta sitt arbeid for å få overført statlige oppgaver til færre, men sterkere regioner var også Finnmark og Troms enig om at det var viktig. KS kjørte et prosjekt de kalte “Sterke regioner – forslag til ny regioninndeling av Norge” (KOU2004:1)

KOU 2004:1

Kommuner og fylkeskommuner ønsker sterke regioner

Stoltenberg-regjeringen tok et godt tak i dette fra 2005, og statsministeren sjøl var meget engasjert. Han så to utfordringer som kunne løses: Økt demokratisering på regionnivå ved overføring av statlig oppgavemyndighet. Færre administrative enheter for å ikke låse for mange til administrasjon når behovet fra 2030 tilsier langt flere fagansatte i bl.a. kommunale omsorgstjenester, helse og oppvekst.

SP i Stoltenberg I: 9 regioner

Daværende kommunalminister Åslaug Haga mente 7-9 regioner var mulig. Reformen endte med et mageplask i 2009. Det eneste betydelige resultat var at riksveiene ble overført til de 19 fylkeskommunene – uten at det fulgte med tilsvarende penger.

Haga ble i ettertid spurt om hvorfor det ikke ble den reformen som alle egentlig ønsket. Hun svarte at når Stortinget ikke har vilje til dette, så går det slik.

Venstre tok i 2014 opp saken på nytt og fikk flertall på stortinget om å få vurdert en regionreform. Sammen med KrF fikk de H og Frp å legge bort sin programpost om å fjerne det regionale politiske nivå. I bytte mot dette skulle H og Frp bidra til at staten skulle overføre makt, myndighet, arbeidsplasser og økonomi til regionene, men færre i antall. De antydet 10 – altså flere enn SP hadde arbeidet for i den rød-grønne regjeringa.

I 2017 var alle prosesser gjennomført, seriøse fylkeskommuner hadde utredet konsekvensene for sin egen del og konkludert med om de ville slå seg sammen og evt. med hvem. På grunnlag av dette gjorde Stortinget deretter et vedtak i juni som innebar at fra 1.1 2020 ville det være 11 regioner i Norge. Nord-Norge ble delt i to fordi både Finnmark og Nordland ønsket å være alene. Dessverre.

Solberg: 11 regioner

I august 2018 er vi altså svært nær målet med den største demokratireformen i Norge i moderne tid. Men motstandere av regionreformen finnes det fortsatt.  Oslo har fått uventet støtte fra Sp og fra Finnmark – av alle!

Fylkesordføreren i Finnmark fylkeskommune skriver følgende i Nordlys 21.8.18 og gjentar det i nytt innlegg dagen etter:

“Boikotter Finnmark fylkesting stortingsvedtak? Nei. Vedtaket har ikke latt seg gjennomføre. Vi har forsøkt. Tro meg. “

Hvis vi skal tro på henne må hun straks forklare følgende: Hvorfor nektet hun da å møte i fellesnemnda som Mæland vedtok i forskriften fra april -18?

Inndelingsloven (vedtatt av også SP og Ap i 2001) tilsier at en fellesnemnd bør avspeile folketallet i de kommuner eller fylkeskommuner som skal slås sammen. Troms har 162 000 innbyggere, Finnmark 76 000. Med 27 medlemmer i fellesnemnda ville Troms fått 18, Finnmark 9.

Fellesnemndsjokket

Mæland valgte til manges overraskelse at nemnda skulle bestå av 36 medlemmer, 19 fra Troms og 17 fra Finnmark. Her kom Mæland Finnmark tydelig i møte på fylkespolitikerne i Finnmark sin berettigede  kritikk: En fellesnemnd med skjev sammensetting oppleves som at makta skal ligge i Troms. Det skaper ihvertfall ikke noe godt grunnlag for å jobbe sammen.

Mælands forskrift med 19-17-fordeling  var åpenbart for alle en helt ny og langt bedre posisjon for Finnmark, noe som skapte frustrasjon i den politiske ledelsen i Troms. Der hadde nemlig representanter for MDGSV og Rødt i Troms sagt at de ville bidra til en jevnere fordeling av administrative ressurser mellom Vadsø og Tromsø. De var ikke interessert i å “rane” Finnmark. Hvis nemnda opptrådte rent geografisk under avstemningene, ville Finnmark i så fall hatt 20 stemmer, Troms 16.

Men verken fylkesordfører eller flertallet i Finnmark fylkesting forsøkte å gjennomføre stortingsvedtaket. De valgte å boikotte både stortingsvedtak og fellesnemnd!

Men motstandere av regionreformen finnes det fortsatt.  Oslo har fått uventet støtte fra Sp og fra Finnmark – av alle!

Og ikke nok med det: Fylkesordføreren nektet et betydelig mindretall i Finnmark fylkesting å velge sine medlemmer til fellesnemnda uten å vise til hjemmel for det!

Vi vil så gjerne tro henne i at hun og flertallet har forsøkt. Men vi vet at dere ikke forsøkte. Tvertimot har dere hindret et slikt forsøk på deltakelse! Det er alvorlig.

Enden på visa kan bli at regionreformen gjennomføres fullt ut i de øvrige regionene, mens Troms og Finnmark mister muligheten til å politisk styring på andre viktige samfunnsområder enn videregående skole, tannhelse og noe samferdsel. Det vil være et tilbakeslag for demokratisk utvikling i nord.
Men kanskje målet helliger middelet for de som mener Finnmark “er så spesiell at vi må spesialbehandles”?

Skremselspropaganda knuser kunnskap

Finnmark fylkesting med fylkesordføreren i spissen har hatt et betydelig ansvar for å informere om hva reformen faktisk innebærer.  De valgte en annen strategi:

Fylkespolitikere og aksjonsgruppa gjentok skremslenes følgende 6 punkter i aviser og sosiale medier slik at de etterhvert ble “sannheter”:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Deretter feiget de ut når de ble utfordret på å begrunne påstandene. På toppen av det hele  inviterte fylkesordføreren  alle frustrerte finnmarkinger som var skremt opp av dette til å gi uttrykk for sin frykt.  Løsningen ble en velregissert “folkeavstemning” etter forslag fra – stortingsrepresentant Lundteigen i SP!!

For å være sikker på at flest mulig deltok ved denne digitale klagemuren, sendte fylkesadministrasjonen i Vadsø også flere purre-SMS til oss som ikke hadde stemt. Altså: Full kontroll på regien mot et forventet resultat.

Resultatet ble nesten som forventet: 50, 8 % av de manntallførte velgerne svarte nei.  Finnmark ble  delt i to. Det er altså dårlig politisk håndverk i Finnmark som har splittet befolkningen og laget unødig splid i nord.
Og nå tror alle motstandere av denne regionreformen at folkesavstemninga skal stå over et stortingsvedtak?
Altså, 30 300 velgere i Finnmark som stemte nei av totalt  60 000 velgere/76 000 innbyggere skal altså avgjøre en helt nødvendig nasjonal reform Stortinget har etterlyst siden slutten av 1970-tallet?

Er det rart noen og enhver rister på hodet på en slik manglende forståelse for det representative demokrati Norge har valgt – innenfor våre landegrenser, inkludert vårt fylke.

Det finnes en løsning på den gordiske knute:

Jeg håper inderlig ikke at det er mitt fylke Finnmark som skal ødelegge en etterlengtet regionreform for resten av Norge. Og jeg håper også at Troms ikke skal bli skadelidende fordi et flertall av politikere i Finnmark hittil har vært mest opptatt av navlen sin  enn av å utvikle kompetanse, næringsliv og gode offentlige tjenester i Norges viktigste region: Troms og Finnmark.

En region som kunne blitt langt sterkere om Nord-Norge sto samlet slik Troms foreslo. Men dette satte Finnmark og Nordland seg mot. Fordi de er så spesielle?

Dyktige politikere leter alltid etter gode og bærekraftige løsninger og de finner dem.

Her er et forslag – helt gratis:
Tromspolitikere med solide politiske baller går en runde med seg sjøl, demonstrerer en politisk klok raushet som skaper tillit og tilbyr en fellesnemnd med like mange fra hver av partene! Troms må da gjerne få lederen i nemnda siden de har demonstrert større vilje til fremdrift og til å ta større ansvar for de nye oppgavene som alle regioner skal få. Finnmark møter selvsagt fulltallig og prosessen er på skinner igjen.

Sinnet roer seg, smilene avløser bitre ansikt og det nye fylkestinget møtes neste høst som en konstruktiv politisk forsamling.  Den er halvt om halvt fordelt med politikere fra Troms og Finnmark som vet at sammen står vi sterkere og som er innvalgt på fylkestingsprogram som peker framover for hele regionen.

Regner med at fylkesordfører Vassvik  er enig i forslaget, siden hun vil vi skal TRO hun har forsøkt å få dette til. Dette handler nemlig om TROverdighet. Og hennes troverdighet har hun dessverre hengt i en meget tynn tråd nå.

Men hun har som øverste politiske leder i Finnmark  fortsatt sjansen til å bevise sin påstand om at hun ikke boikotter stortingsvedtaket. Det vil hun vinne mye respekt på.

Her kan du lese om prosessen med regionreform 2014 -2018 kronologisk satt opp.