Finnmark fylkesting har ikke sagt ja til rettsak mot staten!

Etter at regionreformen  ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, har noen ment at det vil være riktig å gå til rettsak mot staten for å få omgjort vedtaket. Deres påstand er at Stortinget gjorde et ulovlig vedtak. Jurister som har uttalt seg, har med ulik begrunnelse stilt spørsmål ved deler av prosessen.

En professor i offentlig rett er enig i at prosessen ikke har vært god og åpner for at det kan være ugyldig, men har avvist at vedtaket er i strid med Europarådets charter om folkestyre og vil heller ikke råde Finnmark fylkeskommune å gå til rettsak.

Aksjonsgruppa mot regionreformen, ForFinnmark, har sagt at om ikke fylkeskommunen velger å gå til sak, vil de gjøre det.

Finnmark AP valgte sist vinter å følge et nytt råd fra tidligere fylkesordfører Helga Pedersen. Da Helga var stortingsrepresentant og nestleder i Ap, tok hun til orde for å slå sammen kommuner som motsatte seg det. Nå har hun skiftet syn og mener at Stortinget ikke skal kunne gjøre slike vedtak – selv om lovverket gir hjemmel for det.

Dette var selvsagt et taktisk råd fra Helgas side som nå jobber for å bli ny ordfører i Tana etter at hun avsluttet sauedrifta. SP sentralt hadde i vinter funnet en nøkkel til å holde motstanden mot regionreformen varm lengst mulig; folkeavstemning for å komme misnøyen i møte. En slik folkeavstemning myntet på misnøye og motstand ville selvsagt gi et forventet nei – og mange velgere ved lokalvalget neste høst. Dermed ville både Sp og Ap ha malt seg inn i et hjørne de vanskelig kunne komme seg ut av nå, men som kunne gi mange velgere.

På en pressekonferanse som aksjonsgruppa ForFinnmark avholdt i Vadsø, ble det fra gruppas juridiske ekspertise, adv. Geir Johan Nilsen sagt at en rettsak mot staten kunne vinnes. Gruppeleder for Ap på fylkestinget, Remi Strand lovte å se på kravet.Skjermbilde 2018-11-12 kl. 15.38.14.png

Da fylkestinget i Finnmark var samlet nå i oktober, var ikke det ført opp noen sak om evt. rettslig vurdering.

Derimot måtte fylkestinget ta standpunkt til en lovlighetsklage om valg av fellesnemnd som sto på sakslista i juni.  Da saken dengang ble tatt opp til behandling fremmet Trine Noodt et forslag med navn på medlemmer til fellesnemnda.

KrF fremmet forslag om utsettelse til oktober når regjeringa hadde fått lagt fram oppgavemeldinga. Forslaget fra KrF fikk ikke flertall.

Remi Strand fremmet på vegne av APs fylkestingsgruppe så et forslag om å ikke velge medlemmer (noe som Inndelingsloven pålegger ). Fylkesordføreren valgte å stemme over dette «siden det var det mest ytterliggående». Det fikk et flertall av stemmene. Deretter ble det nektet votering over forslaget om medlemmer!

Et mindretall på 3 i et fylkesting kan fremme lovlighetsklage for å sjekke lovligheten av flertallets handling. Det ble gjort.

Prosessen er da slik at organet sjøl som 1.instans skal behandle lovlighetsklagen. Finner de at klagen er berettiget, blir tidligere vedtak annulert. Hvis fylkestinget (flertallet) vedtar at klagen ikke tas til følge, går den automatisk til departementet for avgjørelse.

Departementet kan også av eget tiltak foreta kontroll gjort av kommunestyrer og fylkesting.

Rett før fylkestinget møttes i oktober, kom det brev fra kommunaldepartementet om at flertallet hadde tatt en ulovlig avgjørelse. De kan ikke vedta å nekte å velge medlemmer til fellesnemnd når loven pålegger dem det.

Departementet tok derimot ikke stilling til lovlighetsklagen. Den skal fylkestinget først uttale seg om. Første anledning var 4 måneder senere da fylkesordføreren nektet å ta førsteinstansbehandlinga i juni. Det kunne møteleder ha gjort pga liten møtehyppighet for fylkestinget

Under saken om lovlighetsklagen nå i oktober ble det fremmet flere forslag, bl.a dette fellesforslaget fra Ap, SP, KrF og SV:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.38Under debatten ble forslagsstillerne klar over at dette kan ikke fylkestinget vedta når de behandler en lovlighetsklage. For det første hadde departementet gjennom sin rett til å kontrollere lovlighet, avklart at flertallsvedtaket i juni var ulovlig hva angår det å ikke velge medlemmer til fellesnemnda. Men departementet hadde ikke behandlet selve lovlighetsklagen som gikk ut på at mindretallet ble nektet å stemme over sitt forslag til medlemmer.

Regelen er slik at fylkestinget sjøl skal ha anledning til å rette opp denne feilen.
Forslaget fra Strand m.fl hadde ikke forholdt seg til dette. En henvendelse til fylkeskommunens jurist kunne forhindret tabben.

SP fremmet et annet forslag under samme debatt og som ikke hadde noe med saken om lovlighetsklagen å gjøre, men fylkesordføreren tillater det likevel:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Det interessante her er at SPs gruppeleder nå vil at fylkestinget skal påføre seg nye rettslige kostnader – til tross for at Wikan på sin egen facebookside benektet at han og SP ville bruke fylkeskommunale penger:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

At Wikan ofte er uenig med seg sjøl og hopper fra standpunkt til standpunkt står han selvsagt fritt til å gjøre. Jeg vil tro de fleste som har fulgt fylkeskommunens ulike rettssaker de siste 5-6 åra, ikke vil anbefale en rettsprosess mot et stortingsvedtak.

17 tapte rettsaker er mye. Det er så mye at fylkeskommunen har nektet å legge fram tall på hva dette har kostet.

Her snakker vi altså om en part, Finnmark fylkeskommune som uten å tenke på kostnader kan anke en sak som tapes i laveste rettsinstans. Alle som har prøvd sin sak for retten som privatperson vet at du må lykkes ved å vinne i laveste instans, eller så har du tapt for godt.  Det koster så mye mer å prøve saken i neste instans. Det har privatpersoner sjeldent økonomi til.

I dette fylkestinget i oktober foreslår Wikan likevel å gå til søksmål mot staten og bruke av fylkeskommunes manglende penger til dette. Til tross for at fylkeskommunen mente de hadde råd til en «folkeavstemning» i vår, ser man denne høsten resultatet: Videregående skoler må spare på bl.a. vikarbudsjett og elevene får ikke kvalifisert lærervikar. Dette skjer altså i et fylke hvor hele 37 av 100 elever ikke klarer å fullføre videregående skole på normert tid! Og Wikan vil sløse bort flere gode penger etter de dårlige.

Hvordan reagerer resten av fylkestinget på Wikans idé om søksmål? Det blir ikke debattert noe utover det Wikan gjør når han fremlegger forslaget i en sak som ikke er oppført på sakslista. Med møtelederens godkjennelse..!

Så blir det en pause i forhandlingene. Flertallsgruppa skjønner at deres forslag ikke vil bli oppfattet seriøst, og justerer det. Deretter legges det fram følgende nytt forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.52

Nå har de foreslått at sak om fellesnemnda kommer tilbake til fylkestinget og vil bli fulgt opp der i samsvar med lovverket. Det er i seg sjøl positivt og på høy tid.
I tillegg vises det i siste setning til hvordan det fremsatte forslaget fra Sp og Wikan kan behandles.

Dette er ikke uvanlig. I et besluttende organ som fylkestinget er poenget at det faktisk besluttes noe. Dette i motsetning til et samarbeidsorgan hvor meninger kan utveksles, men hvor ingen kan beslutte noe med hjemmel i lovverk, bortsett fra neste møtetid og -sted.

Besluttende organ som storting, sameting, fylkesting og kommunestyrer har strenge formelle regler for saksbehandling. Vedtak skal komme til på korrekt måte og ikke kunne tolkes slik flertallet, evt. administrasjonen vil i etterkant. Det er også egne prosedyrer for å fremme forslag og få disse prøvd av det besluttende organ gjennom votering.

Forslag som fremmes i fylkestinget kan følgelig stemmes over. Får de flertall, må de gjennomføres. Får de ikke flertall, er de ikke nødvendig tapt for godt. Møteleder eller forslagsstiller kan foreslå at det oversendes enten et politisk utvalg (f.eks fylkesutvalget) eller administrasjonen for videre vurdering/evt oppfølging. Som regel aksepterer også mindretallet det. For hvem er redd for økt kunnskap om en sak?

Det er mulig at det var dette Wikan ønsket.

Hvis forslaget derimot trekkes, er det fordi forslagstiller ikke ser det hensiktsmessig å fremme det, eller at forslagets innhold blir innarbeidet i andre forslag.

Før fylkesordføreren går til votering i denne saken, skjer det noe overraskende: Kurt Wikan fra SP trekker forslaget! Altså forslaget som Strand m.fl viser til som «forslag», er nå trukket!! Formelt og reelt sett eksisterer det ikke lenger! Og strengt tatt tilhørte det en sak som ikke var ført opp på sakslista.

Dette ble protokollført slik:
Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.17.23Under voteringa som deretter følger står kun dette:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.16.54
Her har altså Wikan lurt seg sjøl og andre – for andre gang. Siste setning i vedtaket er nå uten verken formell eller reell betydning etter at forslaget ble trukket!

Dersom Wikan varslet Aps fylkestingsgruppa at han ville trekke forslaget om innholdet ble tatt med i et nytt forslag, ville selvsagt siste setning blitt formulert annerledes, som f.eks: » Fylkestinget ber administrasjonen utrede et evt. grunnlag for prosessvarsel».

Ut fra hva som formelt og reelt skjedde under fylkestingets saksbehandling i fylkestinget i oktober, jobber altså ikke Finnmark fylkeskommune med noen sak om søksmål nå.

Fylkesrådmannen er sikkert fornøyd med at hans kapasitet heretter kan brukes på en rekke andre og mer viktige saker, ikke minst budsjettet for 2019.

Reklamer

Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

Etter nesten 30 år med utredninger om flytting av makt fra staten og nærmere innbyggerne, vedtok Stortinget en lenge etterlengtet regionreform 8.juni 2017.

Vi har de siste fire år vært vitne til slutten på en over 200 år gammel interessekonflikt mellom den sentralstyrte embetsmannsstaten og et moderne demokrati med maktspredning. Når makt flyttes til lokale folkevalgte, får den enkelte innbygger påvirke sitt eget liv, sin hjemplass og sin fremtid.

Regjeringa la 5.april 2017 fram sitt forslag (Prop 84S 2016-2017) til regionreform. Videre holdt regjeringa døren åpen for å bruke mer tid på regionløsning i nord. Alternativene var enten et samlet Nord-Norge som region, eller en deling i to. Regjeringen ønsket primært et samlet Nord-Norge slik at man havnet på 10 regioner. Det ville i så fall være kun én «dårligere» enn det Haga fra SP hadde foreslått før den rødgrønne regjeringens regionreform krasjlandet i 2009.

Noen jurister har i år kritisert stortinget for å ikke ha fulgt forvaltningslovens bestemmelser før vedtaket. De hevdet at fylkeskommunene ikke er blitt hørt og dermed ikke har fått gitt sitt syn tilkjenne vedr. de ulike alternativer for sammenslåing. De la til grunn at det ble gjort et vedtak i Stortinget mens fylkeskommunene i nord trodde at dette skulle avgjøres våren 2018.

Juristene var ikke kjent med viktige opplysninger i saken: De nord-norske fylkeskommunene, inkludert Finnmark frarådet å vente et år og krevde ved tre anledninger at Stortinget avgjorde dette i juni 2017.

Senhøsten 2017 kom en aksjonsgruppe sammen og mente at nå «forsvinner» Finnmark – både som geografisk navn, som identitetsmerke og hva verre var: Fylkets naturressurser og arbeidsplasser ville bli «okkupert av Troms».

De fikk vann på mølla av spesielt Troms sine medlemmer i forhandlingsutvalget. Dette organet på 10 medlemmer skulle berede prosessen for å ha Troms og Finnmark fylkeskommune på plass til 1.januar 2020.

Det var flere konfliktpunkter. Det ene gikk på sammensetting av fellesnemnda som skal planlegge, forberede og samordne aktiviteten i forbindelse med sammenslåinga.

Troms ville følge Inndelingsloven som var enstemmig vedtatt av Stortinget i 2001. Der står det at nemnda «bør» avspeile folketallet forholdsmessig. Siden Troms har dobbelt så mange innbyggere som Finnmark, ville ei nemnd på 27 gitt 18 til Troms og 9 til Finnmark.

Troms ble oppfattet som unødig provoserende

Dette ble naturligvis oppfattet svært negativt i Finnmark. Med vår historie om å alltid være marginalisert og i mindretall og aldri ha styrke nok til å få vår rettmessige andel av verdiskapinga i f.eks Barentshavet, trykket Troms på sterke følelser: En så skjevfordelt fellesnemnd var selve beviset på at heller ikke denne gang ville Finnmark komme godt ut. Troms klarte slik å rekruttere en betydelig andel nye tilhengere til aksjonsgruppa mot regionreformen. Sterke «nasjonalistiske» følelser preget noen. En redaktør i Finnmark ville endog opprette egen stat.

Finnmarks fem medlemmer i utvalget ønsket likevel å bidra i prosessen og foreslo en såkalt 4+-modell for etablering av minst 4 regionsentra i den nye regionen. Den administrative ledelsen skulle være i Vadsø og den politiske i Tromsø. Det hører med til historien at regjeringen hadde tidligere avgjort at fylkesmannen for Troms og Finnmark skulle ha sitt hovedsete i Vadsø.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Under møtet med fylkesmann Knut Storberget som mekler, endte partene med en enighet. Fellesnemnda skulle bestå av 19 fra Troms og 17 fra Finnmark, politisk og adm.ledelse i Tromsø og med tunge fagseksjoner fordelt mellom byene.

Fylkesordføreren ble utsatt for stygg hets fra aksjonistene da dette ble kjent. I tillegg gikk SP ut med forslag om folkeavstemning rett før fylkesårsmøtet i Finnmark Ap. Sistnevnte parti har ikke dette programfestet. Av hensyn til en rekke Ap-ordførere måtte Ap følge SP.

I fylkestinget var hovedargumenter for folkeavstemning todelt; Lytte til folk. Behov for styrket legitimitet i møtene med Troms.

I fylkeskommunens oppsiktsvekkende info til velgerne sto det: «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?». Det ene var at det ble vist til fylker, mens det var fylkeskommunen det var snakk om. Det andre og mer alvorlige var at motstanderne (som avstemningen var ment for) ble gitt et falskt håp om at de kunne bestemme over et stortingsvedtak.
Det virket: 50,8 % av velgerne sa aktivt nei til at «fylkene» skulle slås sammen.

Deretter låste det seg for fylkestinget som oppfattet at de nå hadde et mandat fra velgerne til å stoppe prosessen. Og der er Finnmark i dag – malt inn i et hjørne.

Hva er løsningen for å komme videre?

Begge fylkeskommuner var enige om å fordele funksjoner mellom Troms og Finnmark, ha politisk ledelse i Troms og at begge fylkesting kan utgjøre fellesnemnda.

Regjeringen har gjentatt i sin oppgavemelding 19.10.18 det flertallet på Stortinget har sagt; Øst-Finnmark generelt og Vadsø spesielt må tas hensyn til ved fordeling av stillinger.Skjermbilde 2018-10-31 kl. 20.39.06

Hittil er 47 konkrete overføringer av myndighet planlagt flyttet fra stat til folkevalgt nivå fra 1.1.2020. Videre er ca 1600 årsverk planlagt overført fra staten til det regionale nivået gjennom Sams vegadministrasjon. Det planlegges videre for utflytting av ca 4 700 årsverk gjennom de store oppgavene som Ekspertutvalget foreslo.

Det er svært viktig å flytte arbeidsgiveransvaret fra staten til de nye regionene. Slik hindrer vi at disse blir sentralisert, og til slutt havner i Osloområdet  slik sentraliseringen har foregått de siste 30 år.

Troms og Finnmark har hittil tapt mye verdifull tid for å gjøre våre to fylkeskommuner til én fra 1.januar 2020. Vi må komme raskt i gang nå for å kunne bli en politisk sterk region i nord.

Regjeringen må derfor snarest endre forskriften om sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommune slik at fellesnemnda består av begge fylkesting. Innkall så til startmøte. Det gir alle dagens folkevalgte anledning til å delta i prosessen, bygge relasjoner og kultur og sørge for at vi her i nord får en fylkeskommune som er stor og sterk nok til å kunne ta de samme oppgavene som de øvrige regioner, men også de nye og tyngre som vil komme. Det blir en fellesnemnd som vil skape både balanse og ro i det videre arbeidet.

Stortinget må for all del unngå særordninger som stempler Finnmark og Troms som annenrangs:
Denne regionen må derfor få de samme store oppgavene som de øvrige regioner får!

Vi trenger nå å bli vist tillit til.

Redaktører, kulturkjendiser og politikere i sør som velmenende støtter «undertrykte finnmarkinger» bidrar kun til å stakkarsliggjøre oss.

Vi er mange stolte finnmarkinger som gleder oss til – sammen med Troms – å bygge opp Norges viktigste region!
Og det haster.

Troms må vise mer raushet overfor Finnmark: Start med en likeverdig fellesnemnd!

Regionreformen har slitt i motbakke til tross for at et enstemmig Storting i 2014 står bak ønsket å desentralisere statlige oppgaver til regionen. Reformen er et ektefødt barn av sentrumspartienes felles politikk om å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo og til folkevalgte organ i regionene.
Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14Der KrF og Venstre mente at en slik reform måtte avgjøres av Stortinget, valgte SP å gi én fylkeskommune avgjørende myndighet; den som motsatte seg å bli slått sammen. Derfor endte SP på Stortinget med å si nei til sammenslåinger hvis en av fylkeskommunene sa nei.

Dette ville selvsagt ødelegge muligheten for å starte en slik revolusjon som det er å flytte ut statlig makt. Sammen med Solberg-regjeringen av H og Frp i forrige stortingsperiode, klarte sentrumspartiene KrF og Venstre derfor å få landet denne demokratireformen.

Dessverre lå regjeringen og V og KrF på latsiden både før stortingsvedtaket og etterpå. De kommuniserte lite eller ingenting av hva reformen var. De fikk engang fortalt selvfølgeligheten om at helt siden 1989 har KS (interesseorganisasjon for kommuner og fylkeskommuner) enstemmig jobbet for å få flyttet mer statlig makt og myndighet til folkevalgte.

Vrengebilde av reformen

Reformen ble dessverre av motstanderne fremstilt – også i nord hvor de fleste knapt har brydd seg om fylkeskommunen – som nedlegging av fylker, fjerning av fylkesnavn og i verste fall; fjerning av identitet og lokal kultur. Som om en nordlending, møring eller finnmarking har sin identitet knyttet til fylkeshuset der sentraladministrasjonen holder til, enten det er Bodø, Molde eller Vadsø?

Ikke minst Sp – som sier de er for desentralisering – spilte på denne misnøyen. Store velgergrupper var mulig å høste av ved kommende valg.

Resten kjenner vi. Finnmark SP fant ut i sin visdom at en folkeavstemning i Finnmark nesten 1 år etter stortingets vedtak, kunne oppheve stortingsvedtaket. Noen parti stemte også for folkeavstemning fordi de ville at Finnmarks medlemmer i fellesnemnda skulle ha størst mulig legitimitet og styrke i møtet med Troms. Da resultatet forelå, hadde 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt sagt nei.

Finnmark Ap som ikke er for folkeavstemninger som prinsipp, måtte henge seg på slik at ikke SP stakk avgårde med deres stemmer høsten 2019. Det kunne bety farvel til ordførerkjeder for sittende Ap-ordførere i Finnmark. Dermed gikk Finnmark Ap i lås og ville ikke velge medlemmer til fellesnemnd før sommeren. Der sitter de ennå.

Det kom derfor ikke som noen bombe at Kommunaldepartementet i dag erklærte fylkestingets vedtak i juni ulovlig. Vedtaket i saken «Valg av medlemmer til fellesnemnd» gikk ut på å IKKE velge medlemmer – noe fylkestinget er lovpålagt å gjøre.

Hva nå?

Nå er tiden for politiske demonstrasjoner over. Nå må begge fylkesting komme videre. Finnmark fylkesting må velge sine medlemmer og møte i fellesnemnda. Sammensettinga her avgjøres av den til enhver tid gjeldende forskrift. Den siste ga Troms 18 og Finnmark 9 medlemmer, den fra april ga 19-17 til Troms. Mæland har sagt hun er villig til å endre forskriften dersom Finnmark viser at de vil bidra i prosessen.

Løsning:

Det heter seg at den klokeste gir seg først. I dette tilfelle kan vi betrakte både Troms fylkesting, Finnmark fylkesting og Kommunaldepartementet som like kloke, og som alle gir noe, f.eks slik;

  1. Troms viser forståelse og raushet og aksepterer at fellesnemnda har like mange fra hver av fylkestingene, alternativt at begge fylkesting sammen utgjør fellesnemnda
  2. Finnmark fylkesting velger å delta i den videre prosessen under forutsetning av at forskriften endres slik at fellesnemnda har  like mange fra hver (alternativt at begge fylkesting utgjør fellesnemnda)
  3. Kommunaldepartementet endrer forskriften i samsvar med dette. Dersom forskriften endres slik at begge fylkesting utgjør fellesnemnd, tar departementet alle merkostnader ved dette.

Stadig flere får nå høre om den vellykkede sammenslåingen av Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylkeskommune. En viktig forutsetning var at de ikke ville følge Inndelingslovens bokstav om en fellesnemnd sammensatt forholdsmessig etter folketallet. Nei, de gjorde det smarte trekket at de ville inkludere alle folkevalgte i begge fylker for å bygge relasjoner og en felles kultur. De bestemte derfor at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting med sine tilsammen 78 (!) medlemmer.

Vi står nå ved en skillevei. Politikere og andre som har tro på denne delen av Norge kan nå starte arbeidet med å bygge den nye regionen. Det er også to andre veier noen vil slite seg gjennom:

Politiker og andre kan bruke energi på å fordele skyld for både rotete prosess på stortinget, mangelfull prosess i fylkeskommunene og partiers behov for egen markering og velgersanking.

Man kan også velge å bruke tid til mismot  om Troms og Finnmarks opplevde trasige fortid enten det gjaldt kongens skattefangst til København, handelsmenn i Bergen, tyskernes herjinger under krigen, undertrykking av samer og kvener og norsk fiskeripolitikk sin utarming av vårt rike nord i moderne tid.

Vi får ikke gjort noe med historien, den kan ikke spoles tilbake og redigeres.

Modigere politikere

Derimot kan vi nå i Norges viktigste region starte nybrottsarbeidet som regionreformen gir mulighet for. Med flytting av makt – og ikke minst krav om enda mer myndighet – kan våre egne folkevalgte endelig få de verktøy de alltid har savnet for å utvikle vår del av landet.

Men da trenger vi politiske ledere i Troms, Finnmark og regjering som både kan opptre raust, skape gjensidig tillit og snu mismot og pessimisme til det vi vet også bor i befolkningen her oppe.

Hvis Troms og Finnmark har politikere av slikt format, bør de kjenne sin besøkelsestid.

Fellesnemnda for Troms og Finnmark kan ikke gjøre politiske valg. Men den må starte arbeidet nå!

Debatten om regionreformen i sosiale medier viser en frykt for at deltakelse fra Finnmark i en fellesnemnd kan ende med at flertallet i nemnda vedtar å legge ned tilbud i Finnmark.

I Nordnorsk debatt (Nordlys 17.juni 2018) har professor i rettsvitenskap Peter Ørebech et innlegg som kan forstås som at han støtter en slik oppfatning.

Ørebech hovedpoeng er at en fellesnemnd uten et reglement vedtatt av begge fylkesting ikke vil være gyldig. Hans argument er enkelt og forståelig: For å gi fra seg myndighet fra et politisk organ, må organet gjøre vedtak om slik fullmakt.

Jeg har lest mange innlegg fra jurister fra ulike fagfelt i debatten om regionreformen. Eller rettere sagt: Om sammenslåinga av Troms og Finnmark. De øvrige fylkeskommunene er forlengst i gang med fellesnemndarbeidet, til tross for at det også det var motstand fram til stortinget gjorde sitt vedtak. De ser framover – fordi de ser mulighetene.

Jurister er også samfunnsengasjerte og noen av dem har klare partipreferanser.  Noen misliker en Høyreledet regjering, andre misliker en SP-ledet regjering. Også jurister må ha et hjerte for både ideologi og parti.

Derfor blir det i en sak om politisk organisering av det offentlige Norge viktig å lytte mest til de jurister som har forvaltningsrett og kommunalrett som hoveddisiplin. Den som regnes som den største kapasiteten er professor Jan Fr. Bernt . Han har utgitt en rekke artikler og bøker om  forvaltningsrett, kommunalrett og i generell rettsvitenskap. Han har vært medlem i  flere viktige lovutvalg, og ledet arbeidet med den nye kommuneloven (1993).

Kommunal Rapport stilte han 28.mai i år følgende spørsmål:
«Hvilke virkemidler finnes for regjering og Storting dersom Finnmark nekter å oppnevne medlemmer til fellesnemnda?

Her er svaret fra Bernt:
» Dette er en svært spesiell situasjon som jeg ikke kjenner til vi har vært oppe i tidligere. Utgangspunktet er Stortingets vedtak om sammenslåing (se § 4, første setning), og i inndelingslova § 26 (første setning) er det fastsatt at det skal «opprettast ei fellesnemnd til å samordne og ta seg av førebuinga av samanslåinga». Loven sier ikke noe om hvem skal opprette nemnden og treffe vedtak om sammensetningen av denne, men hvis ikke Stortinget selv har truffet vedtak om dette, må loven forstås slik at det er det departementet som bestemmer. Men departementets fullmakter er begrenset; loven (§ 26, første avsnitt) gir nærmere regler om sammensetningen av nemnden, blant annet at den bør «spegle av innbyggjartalet i dei enkelte … fylkeskommunane», at det skal være «minimum tre medlemmer i nemnda frå kvar … fylkeskommune», og at medlemmene skal velges av og blant medlemmene av fylkestingene i  de to fylkeskommunene som skal slås sammen.

Spørsmålet er altså hva som skjer når  den ene av de to fylkeskommunene nekter å velge medlemmer til fellesnemnden. Nemnden vil da ikke kunne oppfylle lovens krav om at det skal være medlemmer oppnevnt av begge fylkestingene, og vil dermed ikke være beslutningsdyktig. Dette har imidlertid ikke noen konsekvenser for selve sammenslåingen. Den er vedtatt og står ved lag så lenge ikke Stortinget finner grunn til å ta saken opp på nytt, og trer i kraft fra det tidspunktet Stortinget har vedtatt. Det vi mangler, er et organ som kan fungere som et overgangsstyre som kan treffe vedtak som er nødvendig å ha på plass før sammenslåingen trer i kraft, herunder om opprettelse av forvaltningsapparat og styringsorganer for det nye fylket, og om det forberedende arbeid med økonomiplan og årsbudsjett som det nye fylkestinget skal ta fatt på så snart det er konstituert.

Her må vi forstå loven slik at departementet kan tre i fellesnemndens sted, i medhold av fullmakten i § 26, fjerde avsnitt til å «ta avgjerd i slike spørsmål dersom det ikkje er mogleg å kome til semje», men det kan departementet bare gjøre hvis en av de sammenslåtte fylkeskommunene ber om det. Og slike vedtak er ikke en forskrift som binder den nye fylkeskommunen. Når det nye fylkestinget trer sammen, står det fritt til å revurdere det departementet har bestemt. Departementet opptrer her bare som et «interimstyre» på linje med en fellesnemnd, og har ingen instruksjons- eller forskriftsmyndighet ut over dette. Det skal bare bestemme det som må bestemmes før sammenslåingen trer i kraft, og det som bestemmes er bare bindende frem til det nye fylkestinget selv tar roret.»

Jeg oppfatter svaret slik at Mæland MÅ gjennomføre Stortingets vedtak, at hun MÅ oppnevne fellesnemnd siden Troms har bedt om hjelp til å komme videre med prosessen og at denne nemnda ikke kan gjøre politiske beslutninger som endrer tilbud innen videregående skole, tannhelse eller veivedlikehold som Finnmark fylkesting har vedtatt.

Det har vært et stort engasjement i sosiale medier om Finnmark og Troms som egen region. Det har derimot vært lite debatt om regionreformen som sådan. Den handler om to viktige politiske spørsmål:

  1. Hovedspørsmålet har vært om regionene bør få økt politisk innflytelse på andre områder enn lovbestemt videregående opplæring (som også kommuner kan ha ansvar for), tannhelse (som kommuner kan ha ansvaret for) og veiene i fylket (som staten kan ta ansvar for) ?
  2. Et noe mindre uttalt spørsmål er: Skal Norge redusere antall årsverk i offentlig administrasjon fra dagens + 200 000 for å frigjøre kapasitet til å dekke den stigende mangelen på fagfolk innen skole, barnehage, sykehus og  eldre- og pleieomsorg de neste 30 år? Det er helt nødvendig for å dekke opp for den store avgangen fra arbeidsliv til pensjon, det lavere fødselstall og færre arbeidsinnvandrere/i verste fall bortfall av arbeidsinnvandrere i takt med økonomisk utvikling i deres hjemland.

Stortinget har svart på begge:

  1. Ja, regionene skal få nye oppgaver. Et ekspertutvalg har foreslått flytting av statsinstitusjoner med 5000 årsverk til de nye regionene. Regjeringen må innen 15.10 legge fram en samlet oversikt over dette ifølge et flertallsvedtak Krf fikk støtte for i Stortinget i forrige uke. For at regionene skal kunne gjennomføre dette må de være av en viss størrelse (min. 240 000 innbyggere. Finnmark har 76 000).
  2. Regionreformen betyr at antall fylkesmannsembeter og fylkeskommuner hver reduseres fra 19 til 11. Fra 2025 (alle har fått jobbgaranti ut 2024) vil reduksjonen fra 38 til 22 adm. enheter alene bety en frigjøring av årsverk på min. 5000. Det betyr at fra 2025 kan kommunene regne med 5000 flere kvalifiserte som kan utføre det tjenestetibudet kommunen er pålagt å gi sine innbyggere. Men fortsatt vil det mangle minst 50 000 mennesker som kan fylle slike stillinger!

Det har vanket mye sympati for oss – det plagede og jagede Finnmarksfolket som snart forsvinner. Vi skal nemlig oppleve at «naturresursene skal styres fra Tromsø» og at «Tromsø skal vokse ved å ta ansatte fra Finnmark» for å sitere noen av kjerneargumentene fra «nei-siden».

Blant akademikere, kulturarbeidere og andre som skriver og taler vel har det denne våren haglet kritikk mot regjeringen – som skal gjennomføre stortingets vedtak. Om de samme engasjerte noen gang har satt seg inn i hva regionreformen egentlig handler om, er jeg blitt mer og mer usikker på.

Kanskje noen og enhver snart vi forstå at regionreformen kan føre til et sterkere politisk talsrør i nord ved at Troms og Finnmark står samlet mot sentrale myndigheter som ikke våger gi mer makt og myndighet nedover? Og at reformen kan bidra til at både småbarnsforeldre og pårørende til de eldre også kan se fremtiden lysere i møte i denne delen av landet.
Eller spiller det virkelig ingen rolle om det mangler søkere – eller er ukvalifiserte som utfører de kommunale tjenestene i 2028, 2038 og 2048?
For det er nettopp det regionreformen også handler om: Å gi mulighet for det gode liv også i vår del av landet.

14.mai – Finnmarks 1.april?

Kjære Finnmark fylkeskommune. Jeg fikk denne SMSen fra dere og ble overrasket. Det synes som om dere har god kontroll på hvem som ikke har stemt. Da skjønner jeg at dette er en meget viktig sak for dere, slik det også var da Gahr Støre sendte ut SMS i kirketiden før valget. Jeg har derfor noen spørsmål og synspunkt som jeg vil dele med andre i Finnmark.

IMG_1635Det står «Rådgivende folkeavstemming» og jeg antar at det menes folkeavstemning. Men hvem tenker dere dette er «rådgivende» for?

Norge som nasjon har hatt 6 nasjonale folkeavstemninger i det forrige århundre. 2 dreide seg om unionsoppløsningen med Sverige og monarki i 1905, to om brennevinsforbud på 1920-tallet og to om Norges forhold til EF/EU i 1972 og 1994. Selv om ikke folkeavstemning (globalt kjent som referendum) er grunnlovsfestet i Norge, kan altså Stortinget velge å spørre folket i store og viktige spørsmål.
Stortinget har ikke ansett en offentlig reform for å være så viktig at den skulle avgjøres ved folkeavstemning. Derfor har heller ingen partier foreslått dette.

I forarbeidene rundt endringer i antall kommuner og fylkeskommuner, ble det anbefalt å spørre innbyggerne om råd gjennom meningsmålinger, innbyggerundersøkelser eller folkeavstemninger. 162 kommuner og  2 fylkeskommuner arrangerte lokale folkeavstemninger. Alt dette ble selvsagt gjort i god tid før Stortinget skulle fatte sitt vedtak 6.juni 2017.

Fylkespolitikerne i Finnmark valgte å ikke gjøre det. Flertallet i fylkestinget var i høringsrunden negative til den delen av regionreformen som innebar at Troms og Finnmark skulle utgjøre en region og et folkevalgt nivå. De ønsket likevel ikke å høre på hva finnmarkingene mente.

Velgerne har sagt sitt om reformen
Etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak og før Stortingsvalget i september i fjor var regionreformen og stortingets sammenslåingsvedtak et hett hovedtema i Finnmark. Da fikk velgerne gi uttrykk for sin mening. Det endte med at SP fikk et stortingsmandat på bekostning av SV.
Også de 3,5 millioner innbyggere i de øvrige sammenslåtte fylker kunne endre stortingsvedtaket ved å få et nytt stortingsflertall.
Resultatet ble status quo, og Stortinget bekreftet sitt vedtak om regionreformen i oktober.

Så derfor er det helt relevant å spørre om hvem vi egentlig skal gi råd til? Det er opplagt ikke til Stortinget. Det er heller ikke til fylkestinget siden de ikke kan omgjøre et stortingsvedtak.
Den eneste adressat jeg ser som kan trenge råd, er fellesnemnda for Troms og Finnmark. Fellesnmenda henter sitt mandat fra Inndelingsloven. Fellesnemnda skal forberede den nye organiseringen av to eller flere kommuner/fylkeskommuner.

Inndelingsloven beskriver bl.a. at innbyggertallet bør avspeile sammensettingen i fellesnemnda. I så tilfelle vil Troms med sine dobbelt så mange innbyggere som Finnmark både kunne kreve og kunne tatt 19 av ei nemnd på 27 medlemmer. Slik har bl.a. SV, SP og AP på Stortinget vedtatt loven.

Gjennom Gardermoenavtalen klarte fylkesordfører Ragnhild Vassvik i Finnmark å lande en avtale på fordeling 17-19! Det var en prestasjon, og rimeligvis var Troms skuffet. Det negative ved avtalen var at Øst-Finnmark og Vadsø ikke var godt nok tilgodesett slik Stortinget har forutsatt.

Nå har statsråd Monica Mæland vedtatt en forskrift hvor fellesnemnda er fordelt med 17 til Troms og 19 til Finnmark. I denne forskriften står det ingenting om hvor de ulike oppgaver skal løses. Altså, her begynner fellesnemnda fritt med blanke ark. Troms skjelver i buksene etter at 3 av deres 19 repr. har sagt de vil sikre Finnmark bedre enn det deres eget fylkesråd gjorde det motsatte av i forhandlingene.

Et råd fra finnmarkinger til fellesnemnda?
Den rådgivende folkeavstemninga i Finnmark vil derfor være et ytterligere press på ALLE fellesnemnda sine medlemmer for å styrke legitimiteten og tilliten til det nye folkevalgte regiontinget for Troms og Finnmark. Det betyr at begge parter skal kunne leve godt med det man enes om.

I prosessen rundt regionreformen kom beslutningen i gal rekkefølge. Det riktige ville vært å definert alle aktuelle statlige oppgaver som skulle overføres de nye regioner. Deretter burde Stortinget bestemt oppdeling av Norge i naturlige regioner. I stortingsmelding 22 (2015-16)  er det nevnt en rekke oppgaver som kan flyttes, og senere er et Eksperutvalg opprettet for å konkretisere dette ytterligere.

Derfor kommer denne rådgivende folkeavstemninga ut i et politisk ingenmannsland i Finnmark. Skulle den gitt råd til fylkestinget om hva fylkestinget skulle mene om regionreformen, måtte den ha vært avholdt for mer enn et år siden. Alternativt burde den komme etter at fellesnemnda har fremmet sin innstilling. Da ville vi i Finnmark kunne lese hva dette innebar, og drøfte konsekvensene. Det ville blitt en kunnskapsbasert debatt hvor fremtidens Finnmark sto i sentrum, ikke om følelser knyttet til brannhøsten -44 eller om danskekongens skatteregimer i middelalderen.
En slik folkeavstemning ville vært et langt mer begrunnet råd til fylkespolitikerne om hvordan sikre våre interesser og ikke minst utnytte de muligheter en større og mer betydningsfull region i nord vil få.

Ikke smart å lure velgerne i Finnmark!
Nå har ledende fylkespolitikere gitt inntrykk av finnmarkingene må møte opp for å AVGJØRE om Finnmark skal utgjøre en region sammen med Troms – eller fortsette alene som en minifylkeskommune. Det finnes finnmarkinger som kun leser overskrifter og som sammen med andre likesinnede nå tror at de faktisk avgjør dett spørsmålet. Det er i så fall et langt større lureri overfor velgerne her. I så fall blir mandag 14.mai i innhold mer lik 1.april. Alle som er blitt grundig lurt på den datoen, vet reaksjonene. Først blir man veldig irritert – mest over at «man var så dum». Deretter kan man le godt av det.
I dette tilfellet er det ingen som blir å le av det etterpå. Tvertimot kan fylkespolitikerne ha skaffet seg et stort troverdighetsproblem som gir innbyggerne enda en grunn til å ikke ha tillit til sine egne politikere.

Oppslutninga om fylkestingsvalget i Finnmark har vært magert gjennom mange tiår. Ved siste valg deltok såvidt 50 % av befolkningen. Det skyldes nok ikke bare at Finnmark fylkeskommune og dets politikere siden 1975 har gjort så altfor lite for å øke bolyst og næringslivssatsing. Hadde Finnmark fulgt den nasjonale folkeveksten, skulle vi vært 105 000 innbyggere her. Vi er knappe 76 000. Fylkeskommunen har sjøl valgt en sentraliseringslinje gjennom den såkalte «kommunesenterstrategien».  Den innebar at kommunesenteret fikk midler for å «forskjønnes» mot å sette av egne midler til medfinansiering. Kommuner valgte å binde seg på dette. det fikk en naturlig konsekvens: Dette måtte finansiseres  ved å redusere tjenestene i kommunes utkanter med de følger det fikk for bolyst og befolkningsendring.

Den virkelig store bekymringen
Det som burde bekymre både finnmarkinger og andre som vet hvor viktig det er med gode kommunale tjenester er det nesten uløselige behovet for ansatte. Det er beregnet at lavere fødselstall, økende avgang fra stillinger til pensjon og en høyere levealder vil kreve innpå 100 000 nye ansatte i skole, barnehage, helse og eldre- og pleieomsorg de kommende 30 år.
«Men det er jo om mange år» sier du?
Nei, det er allerede nå stor mangel på lærere og fagarbeidere i skoleverket og barnehager. De fleste kommunene jobber for å få tak i kvalifiserte ansatte. Den økende andelen over 80 år legger mer beslag på sykehjemsplasser.

I denne situasjonen må regjering og Storting på overordnet nivå ha virkemidler som fungerer. Derfor er kommune- og regionreformen helt nødvendig. Å redusere antall kommuner og fylkeskommuner med nesten 70 adm.enheter vil om noen år frigi lønnsmidler og folk til tjenester som er langt viktigere. En reduksjon i statlige enheter med flytting til regioner vil også gi en netto reduksjon i administrative årsverk.

Når fylkestinget for Troms og Finnmark i 2028 møter ordførerne i alle kommuner samlet, er det et punkt på agendaen:
«Hva gjør vi for å skaffe nok kvalifiserte ansatte i kommunene i Troms og Finnmark? Det utdannes fortsatt for få for å dekke avgangen, og det er ikke heldig å fylle stillinger med ukvalifiserte. Skal vi åpne for en langt større arbeidsinnvandring? Skal vi sentralisere mye mer i våre kommuner/slå sammen kommuner?»

I dagens 2018 er 2028 så altfor langt borte. I dag er finnmarkingene mer opptatt av en nødvendig regionreform.
For gode politiske ledere må det være mye viktigere å se horisonten enn å stirre i bakspeilet. «Alt henger sammen med alt» som landsmoder Gro sa det i sin tid.