Gir KrF opp kampen mot sorteringssamfunnet?

Abortsaken er en av de viktigste og vanskeligste politiske saker for alle partier, og har vært det helt siden debatten om abortloven startet på begynnelsen av 70-tallet.

Hvem husker ikke SVs Otto Hauglin som valgte å være restriktiv til abort og ble trakassert for sitt standpunkt. Hauglin, som satt på vippen i Stortinget, mente at en fullstendig friabort-ordning uten reservasjonsrett verken var bra for den vordende mor eller for samfunnet.
Han valgte å følge sin samvittighet slik han hadde sagt i valgkampen i 1973 og ble respektert for det.

KrF har alltid vært restriktiv i dette spørsmålet, men har akseptert at Stortinget har vedtatt at kvinnen sjøl kan avgjøre om hun vil avbryte svangerskapet innen 12. svangerskapsuke.

I 2016 skjedde det en dramatisk endring av abortloven. Fra da ble «fosterreduksjon» tillatt. Eller «tvillingabort» som det kalles i dagligtalen.
Dette kom på bakgrunn av en juridisk tolkning i departementet. Fosterreduksjon var ikke teknisk mulig den gangen abortloven – eller «Lov om svangerskapsavbrudd» som den egentlig heter, ble vedtatt i 1975.

Det er dette som åpner for det sorteringssamfunnet KrF, SP og mange andre vil hindre.
Hva blir det neste skrittet på veien dit?

Det er ikke bare antall fostre som i dag kan oppdages tidlig i svangerskapet. Også fosterets kjønn og andre egenskaper kan kartlegges. Skal vi så akseptere at en kvinne velger abort fordi hun ikke vil ha en jente fordi hun har tre fra før og ingen gutter? Skal hun kunne velge en jente fordi en gutt er ofte noe mer slitsom enn en stille jente?
Skjermbilde 2018-10-23 kl. 10.58.49

Dette gir uhyggelige perspektiver og er et viktig etisk spørsmål Stortinget må ta opp til ny vurdering. Det er ingen omkamp om abortloven, men å sette foten ned for et sorteringssamfunn verken kristne eller humanister må godta.

KrF kan etter landsmøtet velge å kjempe mot sorteringssamfunnet, og faktisk reversere det.

Hvor har KrF størst mulighet for å få gjennomslag?

SV og Ap vil ikke endre abortloven vdr verken tvillingabort eller å definere et menneskefoster med Downs syndrom som sykdom og dermed grunnlag for abort. Statsministeren har sagt at hun og Høyre kan vurdere disse punktene på nytt.

Frp og Venstre har sagt at de ikke vil endre abortloven. Samtidig har landsmøtet i Venstre vært delt i synet på  tvillingabort. Abid Raja sier at dette må også Venstre kunne drøfte.
SP synes å ha gitt opp sitt primærstandpunkt mot sorteringssamfunnet ved å angripe Erna Solberg fordi hun åpner  for å  justere abortloven på dette området.

Med den politiske tyngden Erna Solberg har som statsminister er jeg trygg på at KrF vil få mest igjen hos Høyre.
KrF vil ikke ha den samme muligheten hos Ap skal vi ta Gahr Støre på alvor.

Men da kommer det viktige spørsmålet for KrF: Er kampen mot sorteringssamfunnet så viktig som KrF later som – eller er det kun en sak for å holde fast på velgerne og nyinnmeldte medlemmer på vei inn i en Støre-ledet regjering?

Vil KrF virkelig gjøre alt som er mulig for å reversere politikken som lar Norge skli videre inn i sorteringssamfunnet?

Det er KrFs landsmøte som sjøl velger hvilke saker som er viktige å få gjennomslag for.

Om partiet blir stående der det er i dag, kan de trekke begge sider av den politiske midtstreken i retning KrF og de viktigste sakene.

Går partiet til Ap er det en støtte til sorteringssamfunnet Krf sier de ikke ønsker.

Velger KrF å forsøke samarbeid med dagens sentrum-Høyreregjering, vil de opplagt ha sitt beste forhandlingskort etter at statsministeren nå har innrømmet at abortloven åpenbart innebærer sortering av mennesker.

KrF og Erna synes nå være siste mulighet for å stoppe ferden videre inn i sorteringssamfunnet.

Hvis da landsmøtet mener det er en så viktig sak?

Reklamer

Mer enn 50 % sjanse for at Erna fortsetter som statsminister.

Førstkommende tirsdag har det norske folk igjen blikket rettet mot Stortinget. Denne gangen er det ikke nytt postmottak og tunnel under Stortinget folk er opptatt av. Nå skal Stortinget avklare om hvorvidt de har tillit til statsråd Sylvi Listhaug. Rødt har levert mistillitsforslag og Stortinget må behandle det. Det helt spesielle nå er at Stortinget for første gang skal behandle handlingen til en statsråd utøvd på sosiale medier, ikke om statsråden har sviktet i informasjon til stortinget eller har latt være å gjennomføre stortingets vedtak som forutsatt. Hennes atferd er ikke sak for Stortingets Kontrollkomite.

Hva blir utgangen på dette?

Slik jeg vurderer situasjonen er det mer enn 50 % sannsynlighet for at Erna Solberg er statsminister også etter tirsdagen.

Det er tre faktorer som kommer til å avgjøre dette:

  1. Hvor stor interesse har Ap, SV, Rødt og SP av å danne en ny mindretallsregjering?
  2. Trenger KrF en tydeligere beklagelse fra Listhaug utover den hun ga etter den sterke kritikken i Stortinget i forrige uke (SVs forslag som ble et «daddelvedtak»).
  3. Hvor går grensa for hva statsministeren kan akseptere av «stortingsregjereri» på hvordan hun har organisert sin regjering?

Vi tar det i rekkefølge:

1 Hvor stor interesse har Ap, SV, Rødt og SP av å danne en ny mindretallsregjering?

Å etablere en Ap-ledet regjering nå kan være fristende for Jonas Gahr Støre. Han vet at i 2021 kan hans parti fortsatt slite med velgeroppslutningen og kravet om å skifte leder vil øke i styrke. Å bli statsminister ved denne anledningen kan bli hans siste mulighet til å legge også «statsminister» inn på CVen og øke muligheten for gjenvalg.

Jonas Gahr Støre sin største bekymring er imidlertid hvordan en slik regjering skal oppnå faktisk flertall og være styringsdyktig. Først må han avklare om SP, SV, MDG og Rødt vil stå bak en slik regjering. Det kan enten skje ved en avtale med en eller flere av disse partier slik KrF og V hadde med Solberg-regjeringen i perioden 2013-17 eller som deltakere i regjeringen slik Venstre er blitt det nå.I tillegg må han sikre seg en samarbeidsavtale med KrF for at regjeringa blir styringsdyktig. For KrF er avstanden fortsatt for stor til å forlate den ikke-sosialistiske siden og hoppe over til den andre. KrF har store utfordringer med lav velgeroppslutning og i tillegg et svakt grunnfjell. Under 60 % av KrFs velgere anser seg som å tilhøre partiets grunnverdier og politikk.

Men Støre må uansett se for seg en mindretallsregjering. Og det er hans mareritt: Å fortsette en rød-grønn regjering med SV som juniorpartner og SP som en stadig større velgertrussel fram mot lokalvalget i 2019 kan bli en for spennende reise. SV har dårlig erfaring fra regjeringsarbeid, og startet på scratch i 2006. Eller plenen som det også heter. Stoltenberg måtte ta fram sin statsmannskunst for å holde SV i folden, noe som førte til at oppslutningen om SV sank.

Derfor er nok ikke SV interessert i å gjenta den for SV store blunderen. SV vet at de håver inn misfornøyde velgere ved å kritisere det bestående. SV kan vise til at de har mer penger enn de øvrige, at de bruker budsjettet på de svakeste i samfunnet ved å ta fra de «rike» og at de i utenrikspolitikken vil holde avstand til NATO-samarbeidet. Her kan Støre manøvrere ved å skaffe flertall med H og FrP i utenrikssaker, og heller gi SV noe igjen på fordelingspolitikk og på miljø – unntatt rovdyr.

Da kommer imidlertid SP inn i bildet med et helt motsatt syn på hva som vil være riktig forvaltning av alle rovdyr, spesielt ulven. Vi har altså SP på den ene siden av skalaen og SV/MDG som den «stygge ulven» på den andre. Dette skal altså Støre finne en løsning på. I tillegg må Støre  konferere med Rødt i store og prinsipielle spørsmål om f.eks nasjonalisering, forholdet til NATO og EØS og om det er mulig med  private leverandører av offentlige tjenester.

Er det mulig å teste lysten til å overta regjeringsmakt nå med tilhørende behørig risiko for fallende oppslutning på meningsmålinger? Kan vi se tegn på hvor stor ønsket og viljen er til å overta vel vitende om at alle regjeringer må oppleve en nedtur når upopulære vedtak må gjøres?

Jeg fant to interessante tegn da media intervjuet SP-leder Vedum og AP-leder Støre før helga. Begge hadde et kroppsspråk som bekreftet ubehag ved tanken om regjeringsskifte. Og begge antydet det samme: Det er OK om statsminister Solberg flytter Listhaug til et annet departement. Altså; de to partilederne har ikke tillit til statsråd Listhaug i Justisdep., men de har tillit til statsråd Listhaug i annet dep!

Jeg tolker dette slik at de vil helst slippe å ta regjeringsansvar nå. Lysten på å bli statsråd med makt symbolisert med å ferdes rundt i de svarte bilene er stor, men ikke så stor at de risikerer slitasje underveis og få en dårligere oppslutning i det viktige lokalvalget som skal sikre de flertall ved det viktige neste stortingsvalg.

2 Trenger KrF en klarere unnskyldning fra Listhaug utover den hun ga etter den sterke kritikken i Stortinget i forrige uke (SVs forslag som ble et «daddelvedtak»).

Det var interessant å overhøre debatten i Stortinget i forrige uke vedr. dobbelt statsborgerskap og reaksjoner ved mistanke om lovbrudd. Hovedsaken i den debatten ble et Facebook-innlegg på Listhaug sin private vegg uka før med denne meldingen og oppfordring om «Lik og del»;

Skjermbilde 2018-03-18 kl. 22.08.26

Meldingen ble lagt ut dagen før premieren for «Utøya 22.juli», Erik Poppes film om den største terrorhandlinga på norsk jord. Det var ikke et terrorangrep fra radikale muslimer eller andre ytterliggående krefter , men utøvd av en etnisk nordmann. Terroren var resultat av hans og hans likesinnedes hat mot Ap og mot AUF.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Naturligvis reagerte Aps partileder sterkt. Det var tross alt de og deres ungdomsorganisasjon som ble hardest rammet. Også Venstres leder Trine Skei Grande og Abid Raja reagerte meget sterkt på bildet og teksten til tross for at deres deltakelse i regjeringen kunne tilsagt taushet. At Listhaug bedyret fra Stortingets talerstol at timingen var dårlig og at det ikke var hensikten at «noen skulle føle seg såret», ble av mange oppfattet som at hun ikke forsto alvoret. Det var ikke bare Ap hun beskyldte for å sette terroristenes rettigheter i første rekke. Heller ikke SV, SP, KrF, MDG, Rødt og Venstre ønsket  at mennesker med dobbelt statsborgerskap skulle bli fratatt sitt pass ved mistanke  uten å gå om domstolene.

Hun fikk flere muligheter til gi en uforbeholden unnskyldning før hun endelig ble trodd på. Etter noe som tyder på lekkasjer fra kretsen som står nær statsministeren, er vi også fortalt at Listhaug avvek fra sitt manus som var avtale med statsministeren. I så fall vil det være et grovt tillitsbrudd også overfor Listhaug sin egen sjef. Vesentlig her for å vurdere mistillitsforslaget mot Listhaug er i hvor stor grad KrF har fått en unnskyldning de kan godta. Listhaug har tidligere ikke gitt slik unnskyldning, og et sted går smertegrensen for KrF.

I pkt 1 har jeg skrevet om KrFs situasjon etter krisevalget, deres dårlige oppslutning og behov for å markere at de utgjør en forskjell. KrF har akseptert regjeringens unnskyldning slik Jan Tore Sanner (og ansvarlig for saker vdr statsborgerskap) fremførte den med tydelig og troverdig alvor. KrF har ennå ikke mottatt tilsvarende fra Listhaug. Og det er nok kjernepunktet før tirsdagens behandling av mistillitsforslaget.

3 Hvor går grensa for hva statsministeren kan akseptere av «stortingsregjereri» om hvordan hun har organisert sin regjering?

Statsministeren har avvist å bytte statsråd Listhaug til annet departement kun fordi opposisjonen krever det. Hun mener at det er statsministeren som setter opp regjeringen etter grunnlovens §§ 3 og 12, og vil naturlig ha seg frabedt at Stortinget skal intervenere her.
Det er ikke det samme som at statsminister Solberg ikke har vurdert Listhaug sitt verv. Solberg har hittil brukt uforholdsmessig mye tid på å besvare spørsmål knyttet til Listhaug sin ganske enerådende fremferd, noe som selvsagt tar fokus,tid  og energi internt og som heller burde vært brukt på nødvendig politisk arbeid utad.
Når det nå er fremmet et mistillitsforslag, må Stortinget avgjøre det. Statsministeren kan selvsagt velge å ta forslaget bokstavelig, og i så tilfelle er det justisministeren som har fått mistilliten rettet mot seg. Det er ikke en mistillit mot regjeringen. Men Solberg har i forkant av dette bundet seg til at hun har tillit til Listhaug. I så fall må Solberg tolke dette forslaget som en mistillit mot regjeringen, stille kabinettspørsmål  til Stortinget og må fratre dersom Stortingets flertall gir uttrykk for slik mistillit.

Statsministerens håp om å overleve som regjeringssjef er nå avhengig av

a)   at noen av opposisjonspartiene feiger ut i redsel for regjeringsansvar og ikke stemmer for mistillitsforslaget eller
b)   at KrF (og Stortinget) får en utvetydig beklagelse fra Sylvi Listhaug sjøl, eller gjennom statsministeren i Stortingssalen.

Det siste vil utvilsomt være en kraftig ripe i Listhaugs politisk harde metallic-lakk, og det kan være nok til at KrF ikke støtter mistillitsforslaget. Statsministeren kan nok bruke denne tilspissede situasjonen til å disiplinere sine statsråder (men først og fremst Listhaug) ved å uttale seg i retning av «Verken KrF eller andre vil heretter oppleve slike utspill fra mine statsråder «.  Da har statsministeren vist den nødvendige autoritet og Listhaug får ingen nye muligheter for å bli tilgitt senere.

KrFs leder Knut-Arild Hareide har fremstått som en ryddig partileder og som melder fra i de riktige kanaler til de som skal vite hans og partiets standpunkt. Det så vi sist i saken om mistillitsforslaget mot stortingspresident Olemic Thommesen som øverst ansvarlig for overskridelsen på Stortings-utbyggingen. Hareide ga først beskjed til ledelsen i Høyre før han møtte pressen.

Jeg antar at han er like ryddig denne gang. I så fall har han først fått gitt statsministeren beskjed om hvor hans og KrF sin smertegrense går denne gang. Jeg blir ikke overrasket om Erna Solberg tar det ad notam og justerer seg slik at hun unngår å måtte stille kabinettspørsmål.

Min analyse konkluderer med at Listhaugs ripe i lakken forsterkes nok engang gjennom ny beklagelse, at Hareide aksepterer beklagelsen og at Erna Solberg fortsetter som statsminister.

Så spørs det om Listhaug og Frp tåler å bli påført et slikt nederlag uten å gi statsministeren anledning til endringer i regjeringen om forholdsvis kort tid.

I så fall kan det gjøre regjeringsdeltakelse desto mer fristende for KrF.  Men det kan også føre til at Norge i likhet med et stigende antall land i Europa får et helt klart definert parti ytterst til høyre.

Solberg vil nok fortsatt ønske hun har Frp i regjering enn utenfor. Hun er likevel  forberedt på å bruke sin statsmannskunst ut denne perioden for å holde den seriøse delen av Frp på et konstruktivt og parlamentarisk spor.

Får, har eller tar ledelse?

«Petter Northug har tatt ledelsen i løpet!». Det ligger i en konkurranses natur at noen vinner til slutt. I alle konkurranser er det derfor viktig med gode forberedelser før konkurransedagen, en god start på løpet og evnen og viljen til å ta ledelse – og ha ledelsen til mållinja er passert.

I offentlig virksomhet finner vi elementer av dette. På politisk nivå foregår det hvert 4.år valg av folkevalgte på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Også her gjelder det å være godt forberedt og ta ledelsen tidlig i løpet. Det skjer ved at partier og dets kandidater forsøker å sette dagsorden ved å løfte fram sine saker og standpunkter.  Deretter håper de å «få ledelsen» – at dette blir tema helt fram til valgdagen. Klarer de det, er muligheten for å vinne valget større slik at de også «har ledelsen» deretter.

På administrativt nivå i offentlig virksomhet er konkurranseelementet langt mindre. Her er øvelsene av en helt annen karakter. De ansatte – fra topplederen og helt ut til den ansatte som fysisk og sosialt befinner seg langt unna ledelsen har samme oppdrag: Gi befolkningen gode offentlige tjenester med optimal ressursbruk. Det eneste konkurranseelementet vi finner her kan være sammenligning av f.eks. ressursbruk eller sykefravær fra et år til det neste. En annen øvelse er å sammenligne vår virksomhet med naboen: Grunnskolen etter år 2000 er et eksempel på hvordan «konkurranseøvelsen» er betydelig endret. Tidligere var det fokus på fravær på ungdomstrinnet, eksamensresultater og andelen som søkte seg til videregående skole. Nå er det i tillegg fokus på elevens læringsresultater (Nasjonale prøver) og deres fysiske og psykososiale miljø etter at elevens «arbeidsmiljølov» – § 9a i Opplæringsloven ble gjeldende fra 2004. Mest kjent er «mobbetallene» som viser i hvor stor grad skolene lykkes med å redusere antall tilfeller.

Selv om det finnes et snev av konkurranse innenfor offentlig virksomhet, er hovedfokuset å gi innbyggerne gode tjenester etter behov og innenfor vedtatt budsjett. Dersom rådmannen ikke makter å oppfylle oppdraget h*n har fått fra de folkevalgte, er ikke veien lang til en omforent pressemelding om at rådmannen «etter eget ønske» har valgt å slutte og at partene «ikke har kommentarer utover dette». En unaturlig utgang dersom rådmannen har gjennomført det politikerne ønsket, men helt naturlig dersom rådmannen har ment seg å vite bedre enn politikerne om hva som gagner kommunen best – med misnøye som resultat.

Skjermbilde 2015-02-26 kl. 21.52.20

Men slik må det fungere. Innbyggerne har i åpne, demokratiske valg plukket ut de politiske program og personer de har størst tillit til og gitt de mandatet. Innbyggeren må derfor forvente at de fatter politiske avgjørelser i samsvar med program. Hvis de velger å gjøre noe annet, stiller de i neste «konkurranse» 4 år senere med et handicap: «Hvorfor fortjener du min stemme igjen når du ikke gikk inn for det du lovte i forrige løp?» Det er en fryktelig dårlig unnskyldning å si at «du må stole på meg, men jeg fulgte bare rådmannen innstilling».  Naturlige spørsmål blir derfor:

Hva er politikernes tillitsvotum? Hvor motivert er de egentlig for å stille opp i denne store dugnaden vi kaller «demokrati» der de må «tenke sjøl» og ta vanskelige avgjørelser ?   Eller overlater de det politiske skjønn til administrasjonen ved at de som folkevalgt mer fungerer som rådmannens automatiske telefonsvarer?

Ofte kan betydningsfulle tilfeldigheter avgjøre hvem som skal få ledelsen lokalt:

«Småting på Storting» preger mediebildet og influerer indirekte på kommunestyrets sammensetting: Ved lokalvalget i 2011 seilte Høyre inn med en betydelig større skare av lokalpolitikere enn i 2007. I mange kommuner hadde Høyre vært flinke til å markere politiske alternativer, men langt fra i alle kommuner. I 2011 hadde den rød-grønne regjeringen sittet i over en valgperiode med makten. Slitasjen utnyttet Høyre bedre enn de øvrige «opposisjonspartier». Med en stadig mer smilende og sympatisk Erna Solberg som partileder påpekte hun opplagte svakheter i regjeringens politikk og var ellers utydelig om egne alternativ.

I dag er Høyre i regjering, og utenfor sitter Aps Jonas Gahr Støre og bruker samme taktikk: Noe kritikk av regjeringens svakheter og mye taus utydelighet om en alternativ politikk: Resultat: Løft på meningsmålingene for Ap – også når spørsmålet er om hva velgerne skal stemme ved høsten lokalvalg.

Uansett sentral mediepåvirkning:

Lokalpolitikerne må ta ledelsen i valgkampen for deretter ledelsen ved å vinne lokalvalget. Det er likevel viktigere å VÅGE å ha ledelsen som velgerne har gitt de fram til neste valg. Da får velgerne et reellt grunnlag for å vurdere om de fortjener gjenvalg. Først da blir demokratiet levende og forpliktende.

Det meste av dette blogginnlegget finner du også i Kommunal Rapport.

Avslutningsvis kan du delta i denne avstemninga – hvis du har meninger om lokalpolitikk.

Savner du alternativer eller ønsker å presisere noe , kan du kommentere under «stemmeboksen».

Streiken kan avsluttes med dette utkastet til avtale

Streiken går nå inn i sin 9.uke, derav 2 uker som har berørt elever direkte i de kommuner hvor lærere er tatt ut i streik. Den siste  uka har det ikke vært kontakt mellom partene. Situasjonen er tydeligvis ganske fastlåst.

Noe har imidlertid kommet fram denne uka etter en kanskje overraskende åpenhet fra KS side:

– KS holder ikke lenger fast ved enigheten om 37,5 timers arbeidsuke mellom partene 26.mai, en enighet som ble meglet fram og hvor megleren foreslo de konkrete tall. KS har gått med på å redusere dette timetallet

– KS har kommet med 3 alternative måter å flytte arbeidstid fra kveld til dag:

i) 29-31-33 t/uke som i dag med 4 dager ekstra pr år til samarbeid og skoleutvikling

ii) 30-32-34 t/uke  med 2 dager ekstra pr år til samarbeid og skoleutvikling

iii) 32-34-36 t/uke og ingen ekstra dager

Utdanningsforbundet har avvist dette.

– KS har sagt at de «vil være imøtekommende i øvrige omstridte deler av avtalen, f.eks overtidsbetaling ved vikartimer innenfor arbeidstiden»

– Utdanningsforbundet har sagt at KS må gi mer dersom det skal være aktuelt å forhandle, men forbundet har ikke sagt noe konkret om hva de er villig til å gi for å få en avtale på plass og streiken avsluttet.

Alle forhandlinger er vanskelige. Lærerorganisasjonene kan med rette vise til at den negative lønnsutviklingen som startet på 70-tallet har fortsatt også etter at lærerne ble overført til kommunene som totalarbeidsgiver 1.mai 2004. Videre har lærerne og skoleledere sett at kommunene er pålagt å gjennomføre en rekke reformer staten vedtar på mange tjenesteområder. Slike pålegg blir ikke fulgt opp med tilstrekkelig finansiering fra statens side, og kommunene må derfor skjære ned bl.a på skolebudsjettet for å komme i balanse slik de er pålagt jfr Kommunelovens bestemmelser.

Dette bakteppet viser hvor vanskelig det er for partene å finne en løsning og samtidig ha gjensidig tillit til at dette skal føre til en bedre skole. Skal KS gjenreise den tillit som lærerorganisasjonene etterlyser, må KS de kommende år vise seg tilliten verdig. Det er i handling de kan overbevise tvilerne. Ved å gjennomføre en inngått avtale til punkt og prikke vil tilliten styrkes noe som er helt nødvendig for å få hele skole-Norge til å trekke i samme retning.

Samtidig må partene være enige om å forplikte regjeringen til å bidra til løsning. Et 3-partsamarbeid er helt nødvendig nå. Regjeringen kan ikke på eget initiativ blande seg inn i konflikten og påvirke utfallet direkte. Når konflikten når et visst nivå og elevens tap av verdifull skoletid kan påstås å ha en helsemssig konsekvens, kan regjeringen bruke tvungen lønnsnemnd. Også dersom elever utsettes for fare pga stengte skoler, kan det kunne defineres som rettmessig grunnlag for å agere fra regjeringens side.

Det er verdt å merke seg hva statsministeren sier til Aftenposten 31.august:

-– Vi er ikke i en situasjon nå hvor tvungen lønnsnemnd er et reelt vurderingstema, sier statsministeren.

Altså, om streiken fortsetter nærmer regjeringen seg en slik situasjon hvor de må vurdere tvungen lønnsnemnd. Høyre føler nok et stor ubehag ved situasjonen nå. De har lagt mye av sin politiske kapital i å fremstå som skolepartiet som handler for å gjøre skolen enda bedre, og de ønsker minst av alt mistanken om at de vil svekke den offentlige skolen for å gjøre det enklere å starte privatskoler. I en slik situasjon må de fremstå troverdige. Riktignok har regjeringen og kunnskapsministeren vært pinlig nøye på å ikke blande seg direkte inn i konflikten. Samtidig klør det nok i fingrene å få lov til å løse denne floken jo før jo heller.

Etter min oppfatning ligger løsningen åpenbart hos KS og Utdanningsforbundets/lærerorganisasjonenes ledelse.

Lærerorganisasjonene har ennå ikke tort å ta store grupper ut i streik. Det skyldes selvsagt en begrenset streikekasse og håpet om at hele KS-systemet er så vaklevorent at enkeltordførere og lokalpolitikere underminerer sitt eget hovedstyre dess lenger streiken varer. Det negative for Utdanninsgforbundet med et så lite streikeuttak er at kun en mindre andel er i streik og merker dette sjøl på kroppen. Disse er nok de som først vil kjenne en viss slitasje, ikke de 90% som er i ordinær undervisning. Disse 90 % vil derfor utgjøre en potensiell fare for å bidra til et nytt nei i en uravstemning, og det vil være et prestisjenederlag for lederen Ragnhild Lied og resten av ledelsen i forbundet. Ved et nytt nei rykker tvungen lønnsnemnd straks svært mye nærmere. Og da vil rikslnnsnemnda med stor sannsynlighet havne på meklerens skisse dersom ikke KS som arbeidsgiver velger å prosedere på en annen ønsket slutning

Jeg tror at dersom ledelsen i begge leire kan samsnakkes om et grunnlag for å bringe inn regjeringen, er mye vunnet. Dette handler om klok ledelse, gode relasjoner til tross for uenighet og ikke minst et fellesansvar for å ikke svekke norsk skole ytterligere. I en slik situasjon er det nødvendig at prestisje må vike og at begge parter må vise vilje til imøtekommenhet.

Hvis partene gjerne ønsker noe å snakke om som kan bringe de videre, våger jeg meg frampå med momenter til et avtaleutkast. Det tar utgangspunkt i meklerens skisse av 26.mai, men med flere viktige justeringer og presiseringer. I tillegg åpner den altså for at partene – om de ønsker det (hvilket de burde!) sammen kan invitere regjeringen i en 3-partløsning.

Med utgangspunkt i inngått tariffavtale og ny SFS2213 av 26.mai 2014 og omforent forståelse gitt i veilederen, inngår partene en ny avtale med følgende presiseringer;

  1. Tilstedeværelse på arbeidsplassen (kjernetid) utvides med i snitt 2 t/uke som en forsøksordning for hele landet. Timene kan legges fast hver uke, samles opp på enkelte uker/dager eller en kombinasjon av dette innenfor et elevår på inntil 38 skoleuker og et lærerår på inntil 40 uker. (Fylkes)kommunen avgjør hvordan dette organiseres der det ikke oppnås enighet på den enkelte skole. Forsøksordningen evalueres av partene i fellesskap innen vår 2017.
  2. Siden 2 uketimer flyttes fra lærerens forberedelsestid m.m. utenfor kjernetid, skal læreren sikres  anledning  til å bruke tilsvarende kjernetid til slikt arbeid.
  3. Vikartimer godtgjøres i samsvar med AMLs bestemmelser, dog slik at lærere som må tas ut av planfestede faste fellesmøter med andre lærere får godtgjort vikartimen etter gammel ordning.
  4. Denne presiseringen av 26.mai-avtalen forutsetter at de økonomiske resurser til skolen forblir på minst samme nivå som det beste av budsjettårene 2013 og 2014.
  5. KS forplikter medlemskommunene om å la lærergruppene bli tilgodesett med en større andel  enn pro rata av lønnspotten under de lokale forhandlingene i kap. 4.
  6. Virkningstidspunkt for lønnstillegg etter årets tariffoppgjør settes til 1.mai 2014.
  7. Partene er enige om dette og om at de i fellesskap vil be regjeringen om å bidra på viktige områder for å avslutte konflikten

Partene forutsetter at regjeringen bidrar ved å medvirke til følgende:

  • Regjeringen forplikter seg til at dagens inntektssystem for kommunene justeres for å vekte aldersgruppen 6 – 19 år noe sterkere.
  • Regjeringen vil  justere opp deflator for kostnadsvekst slik at lønn vektes høyere enn 67 % når overføringene til kommunene skal beregnes i kommende statsbudsjett.
  • Regjeringen stiller til disposisjon for kommunene en skolepakke på 15 mrd kr i investeringsmidler som skal gå til oppgradering av arbeidsforholdene for lærere.
  • Regjeringen vil foreta en rask gjennomgang av dagens pålagte rapportering slik at dette reduseres og forenkles.
  • Regjeringen utreder dagens lesepliktsystem for å sikre en bedre utjevning av undervisnings- og arbeidsbyrdene for lærere. Det tas sikte på å redusere leseplikten for lærere med størst arbeidsbyrde. Kostnadene ved dette skal i sin helhet kompenseres av staten. Det forutsettes at partene deltar og bidrar med sin kunnskap i utredningsarbeidet.

Leseren trenger kanskje en forklaring på hva som ligger i disse tekniske formuleringene i de to første kulepunktene. Dagens inntektssystem er et meget komplekst system med mange komponenter som i sum beregner hva den enkelte kommune skal få i rammeoverføring fra staten. De viktigste enkeltgrupper som gir stort utslag er barn i alderen 6 – 18 og eldre over 80 år. En økning av antallet i disse styrker kommunens økonomi, men samtidig trenger kommunen disse midlene for å kunne dekke kostnadene i de kommunale tjenester for disse. Altså, flere barn i kommunen gir økte inntekter – som skal brukes til å dekke flere lærere. Etter min mening er vektinga for liten fordi tjenesteutøverne i denne gruppa er lærere som i kommunen må betraktes som høyinntektsgrupper og tar en relativt høyere andel av budsjettet.

Staten bruker i tillegg en deflator for å beregne lønns- og prisstsigning fra et år til neste når statsbudsjettet skal lages. Statens deflator har en vekting av kostnader til lønn som utgjør av 2/3 av deflatoren, mens 1/3 er beregnet å tilhøre øvrige kostnader. Slik er ikke virkeligheten i f.eks skole. Her utgjør lønn i snitt ca 80 % jfr de siste tall som ble lagt ut i Skoleporten. Hva betyr dette i praksis? Når kommunen skal lage kommende års budsjett har de fått en ramme fra staten som forutsetter at lønn tar 67 % av budsjettet. Vi vet at snittet er 80 % for skole (mange kommuner/skoler er over 90 %). Denne differansen blir ikke kompensert, noe som gjør at skolebudsjettet økes ikke i samsvar med de reelle økninger. Dersom skolebudsjettet er 100 mill.kr legger statens deflator til grunn at lønna utgjør 67 mill kr. (som kommunen fordeler etter) mens den i realiteten utgjør minst 80 mill kr. Dette gapet på 13 mill kr kan bare repareres ved å fjerne stillinger eller redusere andre driftsposter, eller noe av begge. Dette mener jeg er en av hovedforklaringene på hvorfor mange skoler opplever jo-jo-effektene på budsjettene. Det er på tide at Stortinget gjør noe med dette slik at kommunene (og skolene) får bedre forutsigbarhet for sin drift. Jeg har derfor stor forståelse for den frykten lærerne har for at den enkelte skole skal få mer makt på bekostning av en sentrale avtale. Lærerne er naturligvis redde at rektor blir påtvunget av politikerne/rådmannen å redusere budsjettene, noe som i neste fase gjør deres arbeidsplasser utrygge. I tillegg gjør det forholdene for å drive god undervisning enda vanskeligere.

Jeg håper at både partene og regjeringen nå tar snarlig kontakt med hverandre og forbereder en avslutning av streiken. Her har jeg levert mitt bidrag, det finnes flere. Det viktigste er at det nå handles for å gjenreise tilliten mellom partene, skape ro i skolen og gi oss anledning til å fortsatt bygge framtiden gjennom en enda bedre offentlig skole.