Troms må vise mer raushet overfor Finnmark: Start med en likeverdig fellesnemnd!

Regionreformen har slitt i motbakke til tross for at et enstemmig Storting i 2014 står bak ønsket å desentralisere statlige oppgaver til regionen. Reformen er et ektefødt barn av sentrumspartienes felles politikk om å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo og til folkevalgte organ i regionene.
Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14Der KrF og Venstre mente at en slik reform måtte avgjøres av Stortinget, valgte SP å gi én fylkeskommune avgjørende myndighet; den som motsatte seg å bli slått sammen. Derfor endte SP på Stortinget med å si nei til sammenslåinger hvis en av fylkeskommunene sa nei.

Dette ville selvsagt ødelegge muligheten for å starte en slik revolusjon som det er å flytte ut statlig makt. Sammen med Solberg-regjeringen av H og Frp i forrige stortingsperiode, klarte sentrumspartiene KrF og Venstre derfor å få landet denne demokratireformen.

Dessverre lå regjeringen og V og KrF på latsiden både før stortingsvedtaket og etterpå. De kommuniserte lite eller ingenting av hva reformen var. De fikk engang fortalt selvfølgeligheten om at helt siden 1989 har KS (interesseorganisasjon for kommuner og fylkeskommuner) enstemmig jobbet for å få flyttet mer statlig makt og myndighet til folkevalgte.

Vrengebilde av reformen

Reformen ble dessverre av motstanderne fremstilt – også i nord hvor de fleste knapt har brydd seg om fylkeskommunen – som nedlegging av fylker, fjerning av fylkesnavn og i verste fall; fjerning av identitet og lokal kultur. Som om en nordlending, møring eller finnmarking har sin identitet knyttet til fylkeshuset der sentraladministrasjonen holder til, enten det er Bodø, Molde eller Vadsø?

Ikke minst Sp – som sier de er for desentralisering – spilte på denne misnøyen. Store velgergrupper var mulig å høste av ved kommende valg.

Resten kjenner vi. Finnmark SP fant ut i sin visdom at en folkeavstemning i Finnmark nesten 1 år etter stortingets vedtak, kunne oppheve stortingsvedtaket. Noen parti stemte også for folkeavstemning fordi de ville at Finnmarks medlemmer i fellesnemnda skulle ha størst mulig legitimitet og styrke i møtet med Troms. Da resultatet forelå, hadde 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt sagt nei.

Finnmark Ap som ikke er for folkeavstemninger som prinsipp, måtte henge seg på slik at ikke SP stakk avgårde med deres stemmer høsten 2019. Det kunne bety farvel til ordførerkjeder for sittende Ap-ordførere i Finnmark. Dermed gikk Finnmark Ap i lås og ville ikke velge medlemmer til fellesnemnd før sommeren. Der sitter de ennå.

Det kom derfor ikke som noen bombe at Kommunaldepartementet i dag erklærte fylkestingets vedtak i juni ulovlig. Vedtaket i saken «Valg av medlemmer til fellesnemnd» gikk ut på å IKKE velge medlemmer – noe fylkestinget er lovpålagt å gjøre.

Hva nå?

Nå er tiden for politiske demonstrasjoner over. Nå må begge fylkesting komme videre. Finnmark fylkesting må velge sine medlemmer og møte i fellesnemnda. Sammensettinga her avgjøres av den til enhver tid gjeldende forskrift. Den siste ga Troms 18 og Finnmark 9 medlemmer, den fra april ga 19-17 til Troms. Mæland har sagt hun er villig til å endre forskriften dersom Finnmark viser at de vil bidra i prosessen.

Løsning:

Det heter seg at den klokeste gir seg først. I dette tilfelle kan vi betrakte både Troms fylkesting, Finnmark fylkesting og Kommunaldepartementet som like kloke, og som alle gir noe, f.eks slik;

  1. Troms viser forståelse og raushet og aksepterer at fellesnemnda har like mange fra hver av fylkestingene, alternativt at begge fylkesting sammen utgjør fellesnemnda
  2. Finnmark fylkesting velger å delta i den videre prosessen under forutsetning av at forskriften endres slik at fellesnemnda har  like mange fra hver (alternativt at begge fylkesting utgjør fellesnemnda)
  3. Kommunaldepartementet endrer forskriften i samsvar med dette. Dersom forskriften endres slik at begge fylkesting utgjør fellesnemnd, tar departementet alle merkostnader ved dette.

Stadig flere får nå høre om den vellykkede sammenslåingen av Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylkeskommune. En viktig forutsetning var at de ikke ville følge Inndelingslovens bokstav om en fellesnemnd sammensatt forholdsmessig etter folketallet. Nei, de gjorde det smarte trekket at de ville inkludere alle folkevalgte i begge fylker for å bygge relasjoner og en felles kultur. De bestemte derfor at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting med sine tilsammen 78 (!) medlemmer.

Vi står nå ved en skillevei. Politikere og andre som har tro på denne delen av Norge kan nå starte arbeidet med å bygge den nye regionen. Det er også to andre veier noen vil slite seg gjennom:

Politiker og andre kan bruke energi på å fordele skyld for både rotete prosess på stortinget, mangelfull prosess i fylkeskommunene og partiers behov for egen markering og velgersanking.

Man kan også velge å bruke tid til mismot  om Troms og Finnmarks opplevde trasige fortid enten det gjaldt kongens skattefangst til København, handelsmenn i Bergen, tyskernes herjinger under krigen, undertrykking av samer og kvener og norsk fiskeripolitikk sin utarming av vårt rike nord i moderne tid.

Vi får ikke gjort noe med historien, den kan ikke spoles tilbake og redigeres.

Modigere politikere

Derimot kan vi nå i Norges viktigste region starte nybrottsarbeidet som regionreformen gir mulighet for. Med flytting av makt – og ikke minst krav om enda mer myndighet – kan våre egne folkevalgte endelig få de verktøy de alltid har savnet for å utvikle vår del av landet.

Men da trenger vi politiske ledere i Troms, Finnmark og regjering som både kan opptre raust, skape gjensidig tillit og snu mismot og pessimisme til det vi vet også bor i befolkningen her oppe.

Hvis Troms og Finnmark har politikere av slikt format, bør de kjenne sin besøkelsestid.

Reklamer

Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

Mange har spurt om hvilke oppgaver den nye regionreformen skal gi våre folkevalgte.  Representanter for stortingsflertallet hevdet like etter vedtaket i juni -17 at oppgavene er gitt og at mer skal komme. I år er det blitt hevdet fra fylkespolitikere i Finnmark og representanter for opposisjonen på Stortinget at det ikke er planlagt eller vedtatt oppgaver til de 11 regionene utover de få dagens fylkeskommuner har.

Jeg har derfor valgt å se nærmere på de tre hoved-dokumentene som lå til grunn for stortingets vedtak om regionreformen i juni 2017. Videre har jeg sett på forslaget fra det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget som skulle se på ytterligere oppgaver.

Et kjapt resymé av regionreformens snart 30 år lange historie:

I 1989  opprettes Christiansenutvalget, ledet av tdl. stortingsrepresentant for Ap  og fylkesmann i Buskerud, Ragnar Christiansen. Utvalget utarbeidet NOU 1992:15 «Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring». Denne viste et sterkt behov for endring av kommune- og fylkesstrukturen i Norge.

I 1998 nedsatte kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) i regjeringen Bondevik I et Oppgavefordelingsutvalg for å se hvilke oppgaver som kunne flyttes fra staten og til folkevalgte organ lokalt.

Skjermbilde 2018-08-23 kl. 10.26.01

 

Regjeringen Bondevik II satte deretter etter forslag fra Inge Ryan (SV) i 2002 ned en Distriktskommisjon for å snu den sterke statlige sentraliseringa.

NOU 2004:19

Her starter dette årtusen sin store regionreform

KS (Kommunenes Sentralforbund) som er interesseorganisasjonen for alle kommuner og fylkeskommuner i Norge har vært enstemmig i kravet om flytting av statlig makt til folkevalgt nivå helt siden slutten av 80-tallet. KS utarbeidet en solid utredning i 2004 de kalte «Sterke regioner», og som skisserte et færre antall regioner/landsdeler med betydelig overført statlig makt og myndighet:

KOU 2004:1

Kommuner og fylkeskommuner ønsker sterke regioner

Stoltenberg-regjeringen tok reformarbeidet videre i 2005 og Åslaug Haga foreslo 9 regioner med betydelige statlige oppgaver overført disse. Arbeidet internt i regjeringen havarerte, 19 fylkeskommuner fortsatt som før med med én stor oppgave overført: Riksveiene ble overført fylkeskommunene som skulle drifte og vedlikeholde disse med egne midler.

Ny regionreform 5 år etter havariet

I februar 2014  la stortingsrepresentantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande fram et representantforslag om utredning av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for fylkeskommunen.

De begrunnet forslaget bl.a. slik:
«Forslagsstillerne mener at fylkeskommunen skal utvikles til et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. De nye folkevalgte regionene skal være et selvstendig og fullverdig forvaltningsnivå – slik kommunene er det på lokalt nivå med omfattende desentralisering av oppgaver, ansvar, myndighet og ressurser fra staten.»

Stortinget behandlet dette i juni 2014 og var enstemmig i at det var behov for en reform. Stortinget konkluderte slik:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2016

Legg merke til at det i vedtaket vises til tidligere utredninger, noen av disse er nevnt innledningsvis her. Det er vel neppe noe annet politikkområde som er så grundig utredet over lang tid som nettopp styring av det folkevalgte mellomnivået mellom kommune og stat!

2015: Sanner gir fylkeskommunene marsjordre

Etter at Stortinget har gitt sin bestilling til regjeringen, sendte daværende kommunalminister Jan Tore Sanner i juli 2015 et brev til alle fylkeskommuner om å gå i gang med forberedelsen til en regionreform. De fleste fylkeskommuner starter omgående med arbeidet og nabosamtaler, med unntak av Finnmark.

Regjeringen fulgte deretter opp med St.meld 22 (2015/16) «Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar». Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.45.22

I meldingen datert 6.april 2016 vises det til hva Stortinget forventet da Venstres forslag fra feb. 2014 ble behandlet:

«Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:

a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen
b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
d. styrking av de regionale forskningsfondene
e. fordeling av relevante prosjektmidler
f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.
Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.» 

2.juni 2016 har kommunalkomiteen behandlet stortingsmeldingen og lager en innstilling til Stortinget (Inns 377 (2015-16)). Medlemmene i komiteen er fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen og Eirin Sund, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,

2016: Klare signaler fra partiene på Stortinget: Ja til regionreform!

Flere viktige flertallsinnstillinger blir lagt fram og får deretter Stortingets tilslutning:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at den regionale inndelingen av statlig forvaltning i stor grad har vært styrt av sektorspesifikke interesser og hensyn, med liten vekt på koordinering. Dette har ført til svært ulik geografisk inndeling, og i flere tilfeller går de statlige regiongrensene på tvers av dagens fylker.

Flertallet viser til at dette gir utfordringer for den regionale stat, eksempelvis kapasitetsutfordringer i å delta i regionale prosesser og oppfølging av regionale planer og samhandling.»

«Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener en endring i inndelingen av de folkevalgte regionene i retning av større og færre regioner vil kunne redusere slike utfordringer.

Dette flertallet støtter regjeringens forslag om å gjennomgå de statlige regiongrensene i lys av de nye grensene for folkevalgte regioner. Dette flertallet mener dette vil styrke samhandlingen mellom staten og regionalt folkevalgt nivå.

Dette flertallet viser til at regjeringen har tatt utgangspunkt i retningslinjene for oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene, som ble lagt frem i Oppgavefordelingsutvalget NOU 2000:22.

Dette flertallet viser til at regjeringen har lagt til grunn stortingsflertallets merknad om at hovedprinsippene som må ligge til grunn for oppgavemeldingen mellom statlig, regional og kommunal sektor, er at oppgaver bør legges på lavest mulig effektive nivå, at staten bør ta seg av oppgaver som skal gjennomføres likeartet over hele landet, og at oppgaver som forutsetter lokal kjennskap og lokalt initiativ bør legges til region- eller kommunenivå, jf. Innst. 333 S (2014–2015)».

Et flertall bestående av Ap, H, Frp, KrF og V sier

«det er naturlig å gjennomføre kommunereformen og regionreformen samtidig, slik at både nye kommuner og nye folkevalgte regioner kan tre i kraft fra 1. januar 2020.»

Om pkt 2.2.8 Statlig lokaliseringspolitikk sier flertallet fra Ap, H, Frp, Krf og V:

«Komiteens flertall viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, om lokalisering av statlige arbeidsplasser. Flertallet mener at lokalisering må særlig vurderes i nye regionsentre, også utenom de store byene. I den forbindelse skal også direktoratenes oppgaveportefølje vurderes. Flertallet mener dette vil tilføre en breiere tilgang av kompetansearbeidsplasser i mange regionsenter».

Stortinget behandler hele denne innstillinga 8.juni 2016 og gjør bl.a. følgende viktige vedtak:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017.»

2017: Regjeringen foreslår struktur og innhold i regionreformen

Vinteren 2017 oppsummerte Kommunaldep. og statsråd Jan Torer Sanner opp alle utredninger som var gjort av fylkeskommunene. 4.april legger han fram regjeringens innstilling om regionreformen som et forslag til Stortinget; Prop 84S (2016-17). I forslaget listes det opp en rekke oppgaver som kan flyttes fra statlig byråkratstyre til folkevalgt regionalt nivå med basis i det stortingsflertallet ba om å få vurdert i juni 2016.

Skjermbilde 2018-09-04 kl. 15.37.22

De berørte departement har uttalt seg om muligheten for slik flytting.  Det skinner gjennom at dette møter tildels betydelig motstand i Oslomiljøet. Likevel velger Mæland å gå til det i seg sjøl dramatiske skrittet å foreslå flytting av makt fra stat til regioner på flere viktige områder.

Dette markerer et paradigmeskifte for det norske demokratiet om det blir realisert, og spenningen nå vil være; Hva sier Stortinget til en slik oppsiktsvekkende «revolusjon»?

Kommunalkomiteen – med samme besetning som da St.meld 22 (2015-16) ble behandlet  – tar i mot dette svært positivt. De ulike fraksjonene nærmest overgår hverandre i å foreslå nye oppgaver i samsvar med deres uttrykte vilje et år tidligere. Alle parti er for å flytte statlig makt ut til folkevalgte organ! Uenigheten går på et parti som mener at et  flertall mot en sammenslåing i et fylke, skal ha veto over det andre fylkets ja.  Stortingsflertallet synes å være opptatt av økt makt til færre, men sterkere regioner – slik SP, SV og Ap gikk inn for i perioden 2005-2009.

Komiteen lever sin innstilling 2.juni 2017.

Skjermbilde 2018-09-18 kl. 18.50.37

I kap. 3.6 lister komiteen opp de nye oppgavene for de 11 regioner som også vedtas:

  1. Regional vegadministrasjon med ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå fra 2020
  2. Overføre tilskudd til ikke-statlige flyplasser til regionene
  3. Overføre innkjøp av innenlandske flyruter til regionene
  4. Løyver og personbefordring for persontransport kan bestemmes av de nye regionene
  5. Beslutning  rundt prosjektstøtte fra regionale forskningsfond og Forskningsrådet bestemmes regionalt
  6. Oppgaver tilknyttet regional næringsutvikling overføres fra Innovasjon Norge til regionene
  7. Flytte innflytelse og faglige ressurser fra Fiskeridirektoratet til de folkevalgte regioner
  8. Forvaltning av utrednings- og tilretteleggingstiltak, kystskogsbruk og økologiske foregangsfylker flyttes til regionalt folkevalgt nivå
  9. Flytting av deler av det statlige utdanningsfeltets ansvar for kompetanseheving til regional nivå
  10. Flytting av en rekke kulturfaglige oppgaver (unntatt nasjonale/internasjonale) til regionalt nivå
  11. Økt ansvar for kulturminner til regionalt nivå
  12. Deler av miljø- og klimapolitikken blir et regional ansvar
  13. Overføring av flere IMDI-oppgaver for å bedre lykkes med integrering
  14. Gi regionale organ mye sterkere innflytelse når det kommer EU-initiativ for politikk og regelverk

I tillegg forutsetter komiteen følgende som tydelige styringssignaler:

3.7 Statlig lokaliseringspolitikk:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og  Venstre , merker seg at regjeringen, i samarbeid med Venstre, har lagt opp til en ambisiøs omlokalisering og nyetablering av statlige arbeidsplasser utenfor Oslo.

F l e r t a l l e t forventer at regjeringen jobber videre med å sikre en jevnere spredning av statlige av arbeidsplasser i hele landet. Det er også viktig at regjeringen legger dette ønsket til grunn når framtidig lokalisering av nye statlige enheter blir besluttet. F l e r t a l l e t ser det som særlig viktig at statlige arbeidsplasser også tilfaller landets mindre byer. «

3.8. Nordområdepolitikk:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , legger til grunn at regionreformen vil sikre de relevante fylkeskommunene en enda mer sentral rolle i utformingen og gjennomføringen av norsk nordområdepolitikk. F l e r t a l l e t vil peke på at det nye fylket Troms/ Finnmark står i en særstilling når det gjelder nordområdepolitikken, og i forholdet til Russland. «

3.9 Økonomiske og administrative konsekvenser:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g  Ve n s t r e , anerkjenner at reformen på sikt vil føre til stordriftsfordeler og en mer effektiv ressursbruk. Samtidig er det viktig at fylkeskommunene sikres tilstrekkelig finansiering til å håndtere sammenslåing på en god måte. Dette gjelder både kortsiktige og mer langsiktige kostnader. F l e r t a l l e t forventer at regjeringen legger dette til grunn i arbeidet med kommende forslag til statsbudsjett. «

Stortinget slutter seg til de nevnte oppgaver og forutsetninger i møte 8.juni.2017. Stortinget vedtar samtidig at de tidligere 19 fylkeskommuner reduseres til 11. Kun Nordland (243 000 innb), Møre og Romsdal (266 000) samt Rogaland (470 000) fortsetter som før. Oslo med sine 675 000 innbyggere fortsetter som både kommune og fylkeskommune.

2018: Ekspertutvalgets forslag utfordrer en mektig stat

Skjermbilde 2018-09-18 kl. 18.52.15

Stortinget hadde tidligere pålagt regjeringen å sette ned et ekspertutvalg for å se på ytterligere statlige oppgaver som kan overføres de nye regionene. Utvalget ble ledet av professor Terje P. Hagen, og hadde en bred faglig sammensetting. 1.februar 2018 la ekspertutvalget fram en grundig utredning over 189 sider om hvilke andre oppgaver som kunne overføres til de nye folkevalgte regionene:

Næring, kompetanse og integrering

  1. Oppdragsgiveransvar for minst halvparten av det offentliges midler som i dag forvaltes av Innovasjon Norge.
  2. Ansvar for oppgavene og virkemidlene som i dag ligger til Siva. Siva nedlegges.
  3. Ansvar for om lag halvparten av det offentliges innsats for næringsrettet forskning som i dag ligger til Forskningsrådet. Midlene forvaltes etter modell av regionale forskningsfond.
  4. Ansvar for Regionalt næringsprogram som i dag ligger til fylkesmannen. Midlene til investeringer og bedriftsutvikling i landbruket (IBU-midlene) overføres fra Landbruks- og matdepartementet til fylkeskommunene som gir oppdrag til Innovasjon Norge.
  5. Ansvar for oppgavene og virkemidlene som i dag ligger til Distriktssenteret. Distriktssenteret nedlegges.
  6. Ansvar for om lag halvparten av midlene over tilskuddsordningen Arktis 2030 som involverer nordnorske aktører overføres til fylkeskommunene i Nord-Norge. Ansvaret ligger i dag til Utenriksdepartementet. Utvalget mener staten bør vurdere å gi fylkeskommunene i Nord-Norge et mer aktivt og formelt ansvar for å delta og forberede møter i Arktisk Råd.
  7. Ansvar for oppgavene og virkemidlene knyttet til karriereveiledning som i dag ligger til Kompetanse Norge og NAV.
  8. Ansvar for å legge til rette for og finansiere opplæring og utdanningstiltak som ikke er finansiert over ordinære bevilgninger til universiteter og høgskoler eller over fylkeskommunenes budsjetter til videregående opplæring og fagskoler. Det omfatter blant annet ansvar for ulike tilskudd som i dag ligger til Kompetanse Norge. Nasjonale oppgaver i Kompetanse Norge kan overføres til Utdanningsdirektoratet. Kompetanse Norge nedlegges.
  9. Ansvar for store deler av oppgavene som i dag ligger til IMDi, herunder veiledning av kommunene, utbetaling av tilskudd til kommunene, kompetansetiltak og bosetting. Utbetaling av integreringstilskuddet og gjenværende oppgaver av nasjonal karakter kan overføres til ansvarlig departement. IMDi nedlegges.

Samferdsel

  1. Ansvar for kjøp av fylkesinterne togruter og kjøp av togruter mellom henholdsvis Østfold/Akershus/Buskerud, Telemark/Vestfold, Hedmark/Oppland og Oslo, som i dag ligger til Jernbanedirektoratet. Ansvar for grenseoverskridende togruter forutsetter et nært samarbeid mellom fylkeskommunene, for eksempel ved at Østfold/Akershus/ Buskerud tar et vertskommuneansvar som det største «jernbanefylket».
  2. Den statlige tilskuddsordning for utvidet TT-tilbud overføres til fylkeskommunene gjennom rammetilskuddet.
  3. Ansvar for forvaltning av tilskudd til utbygging av bredbånd som i dag ligger til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Klima, miljø og naturressurser

  1. Ansvar for klima- og miljøoppgavene som i dag ligger til fylkesmannen, med unntak av forurensingsområdet og oppgaver knyttet til kontroll, tilsyn og klage.
  2. Fylkeskommunene får et regionalt samordningsansvar på klimaområdet knyttet til oppfølgingen av klimaloven.
  3. Myndighet til å fatte vedtak om konsesjon til utbygging av vannkraft på 1-10 MW og vindkraft over 1 MW/fem turbiner som i dag ligger til NVE. Fylkeskommunene kan benytte NVE i saksbehandlingen.

Kultur og kulturminnevern

  1. Ansvar for prosjektmidler og driftsstøtte til institusjoner og arrangementer av lokal eller regional karakter og som i dag ligger til Norsk Kulturråd.
  2. Ansvar for samtlige institusjoner innenfor kap. 323 Musikk og scenekunst, post 60 Landsdelsmusikerne i Nord-Norge, post 71 Region-/landsdelsinstitusjoner og post 73 Region- og distriktsopera som i dag ligger til Kulturdepartementet. Fra post 70 under samme kapittel overføres Den Nationale Scene og Bergen Filharmoniske Orkester. Flertallet av tilskuddene som finansieres over post 78 under samme kapittel, foreslår også overført.
  3. Ansvar for flertallet av museer som finansieres over kap. 328 Museum og visuell kunst, post 70 Det nasjonale museumsnettverket. Flertallet av tilskudd som i dag finansieres over post 78 under samme kapittel, foreslås også overført.
  4. Ansvar for investeringsmidler tilhørende ovennevnte institusjoner innen musikk, scenekunst og museum som i dag ligger til Kulturdepartementet (kap. 322 Bygg og offentlige rom, post 70 Nasjonale kulturbygg).
  5. Ansvar for forvaltning av spillemidler til kulturbygg, Den kulturelle skolesekken, Musikkutstyrsordningen, Ordningen for innkjøp av musikkinstrumenter, Aktivitetsmidler kor, Krafttak for sang og Ordningen for historiske spill som i dag ligger til Kulturdepartementet.
  6. Ansvar for forvaltning av spillemidler på biblioteks-, arkiv- og museumsfeltet som i dag ligger til Nasjonalbiblioteket, Arkivverket og Kulturrådet. Spillemidlene til idrettsanlegg i kommunene foreslås fordelt direkte til fylkeskommunene uten forutgående behandling i Kulturdepartementet.
  7. Ansvar for hovedmengden av førstelinjeoppgaver på kulturminnefeltet som i dag ligger til Riksantikvaren. Ansvaret for relevante tilskuddsordninger foreslås lagt til fylkeskommunene. Helse og levekår
  8. Ansvar for folkehelseoppgavene som i dag ligger til fylkesmannen, med unntak av oppgaver knyttet til tilsyn. Ansvar for tilskuddsordninger med relevans for lokalt og regionalt folkehelsearbeid som i dag ligger til Helsedirektoratet og fylkesmannen.
  9. Ansvar for pedagogiske-psykologiske støttetjenester (PPT) som i dag ligger til Statped, og overtar ansvaret for veiledning og støttetjenester overfor kommunene. Ansvar for statens spesialskole i Skådalen foreslås overført til Oslo kommune som må ivareta et landsdekkende tilbud. Øvrige oppgaver i Statped kan overføres til Utdanningsdirektoratet. Statped nedlegges.
  10. Ansvar for barnevernsinstitusjoner, fosterhjem og adopsjon som i dag ligger til Bufetat. Ansvar for omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere under femten år forblir statlige. Bufetat legges ned. Bufdir beholdes som fagdirektorat for barnevernet.
  11. Ansvar for familievernet som i dag ligger til Bufetat. Utvalgets forslag innebærer at fylkeskommunene får forvaltningsansvar for relevante tilskudds- og prosjektmidler innenfor de oppgaveområdene som foreslås overført, og som i dag er lagt til departementer, direktorater og fylkesmannen.

Regional planlegging

Utvalget støtter regjeringens forslag til tiltak for å styrke regional planlegging som virkemiddel for samordning. Videre foreslår utvalget:

  1. å tydeliggjøre og forankre statens plikt til deltakelse og oppfølging av regionale planer i plan- og bygningsloven.
  2. å vurdere hvordan fylkesmannen kan innta en tilsynsrolle overfor statlige etater med hensyn til faktisk deltakelse i planprosesser og oppfølging i tråd med plan- og bygningsloven.
  3. å utvikle fastere prosedyrer for å sette samfunnsmål for KVU-arbeidet i den innledende idéfasen i KS-systemet, og for tilsvarende prosesser for vurdering av andre store statlige investeringer.
  4. at regionale planbestemmelser videreutvikles og formidles som et virkemiddel for en langt større bredde av temaer enn hvordan det brukes i dag
  5. at det i plan- og bygningsloven åpnes for at fylkeskommunen (etter anmodning fra aktuelle kommuner eller pålegg fra staten) i tillegg til staten kan tre inn i myndigheten til kommunestyret og utarbeide plan etter bestemmelsene for kommunal plan med juridisk bindende virkning.
  6. at staten aktivt bruker muligheten til å gi tydelige nasjonale forventninger til regional planlegging som virkemiddel for gjennomføring av nasjonal politikk. Utvalget foreslår at ansvar for planjuridisk veiledning av kommunene som i dag ligger til fylkesmannen, overføres til fylkeskommunene.
  7. Utvalget mener det er viktig å gjennomgå sektorlover med sikte på bedre harmonisering til plan- og bygningsloven. Figur 26.1 illustrerer de fem områdene der utvalget har drøftet og foreslår overføring av oppgaver og ansvar. Figur 26.1 Fylkeskommunens oppgaver og ansvar i lys av utvalgets forslag

Hagen-utvalget foreslår altså 33 konkrete ansvarsområder overført fra staten til folkevalgte regioner.

For overføring av oppgaver fra staten forutsettes det såkalte «generalistprinsippet»; at alle regioner blir likeverdige i betydningen av å ha ansvar for samme type oppgaver. Likevel skal noen helt spesifikke oppgaver kunne legges der det er hensiktsmesssig og mest naturlig i en eller få regioner. Det vil være unaturlig om Viken eller Vestlandet skulle ha oppgaver innen nordområdesatsing og forholdet til Russland. Denne legges derfor til region Troms og Finnmark.

Siden det er snakk om en betydelig overføring av statlig makt og ansvar, kreves det at regionene har økonomiske muskler for å klare alle driftsoppgaver og investeringer. Gjennom inntektssystemet får regionene et kronebeløp pr innbygger. Det betyr grovt regnet at en region med en befolkningsmengde som øker med det dobbelte også får dobbelt opp med inntekter.

Videre må regionene ha et stort nok befolkningsgrunnlag for både å rekruttere og  beholde arbeidskraft slik at tjenestene blir forutsigbare og av høy kvalitet.

Ingen av regionene har under 240 000 innbyggere etter 1.1.2020. ( I dag har den minste fylkeskommunen under 76 000 innbyggere. 9 kommuner i Norge har flere innbyggere enn dette, men er med unntak for Oslo likevel ikke tiltenkt de oppgaver regionene skal få.)

Nedlegging av 5 statlige institusjoner

Utvalgets forslag medfører nedleggelse av fem statlige institusjoner: IMDi, Kompetanse Norge, Statped, Distriktssenteret og Siva. I tillegg medfører det nedleggelse av Bufetat. Tilsammen blir over 4700 årsverk flyttet fra statlig ledelse i Oslo til regionene. Disse årsverk kan da ikke lenger sentraliseres fra regionene og til Oslo slik det har skjedd de siste 40 år – uansett regjering. Tilsammen utgjør budsjettressursene ca 23,5 mrd. kr. som fra 1.januar 2020 forvaltes av regionale folkevalgte organ.

Oppgaver som i dag ligger under fylkesmannsembetet blir også overført til regionene hvor folkevalgte skal bruke sitt skjønn. Dette har vært et omforent krav fra lokale folkevalgte gjennom 2 generasjoner med politikere fra alle parti.

Stortingsflertallets 14 oppgaver utvides altså med 33 nye forslag fra Ekspertutvalget. Noen av disse er delvis overlappende, men vi sitter altså igjen med over 40 konkrete ansvarsområder som skal overføres fra staten til lokale folkevalgte i de 11 regionene fra tidligst 1.januar 2020!

Og det behøver ikke å stoppe her. Ekspertutvalget (Hagen-utvalget) kommer også med viktige , men kontroversielle innspill om flere:

«Utvalget mener regionreformen legger grunnlag også for ytterligere utredning av endringer:

− Det bør utredes overføring av barnevernsoppgavene som i dag ligger til kommunene, til fylkeskommunen.

− Det bør utredes overføring av ansvar for tilskuddsordningene innenfor arbeidsmarkedsopplæringen og bedriftsintern opplæring som i dag ligger til NAV, til fylkeskommunene.

− Staten bør kartlegge dagens tilsyns- og klagehjemler overfor fylkeskommunene med sikte på en reduksjon av antall hjemler og sterkere ansvarliggjøring av fylkeskommunen.

− Spørsmålet om organiseringen av sykehusene bør vurderes på nytt, der en fylkeskommunal modell inkluderes i utredningen.»

Det siste punktet kan raskt bli svært aktuelt. Et mindretallsforslag fra SP er i 2018-vårens debatt om luftambulansetjenesten særlig interessant og må nevnes her:

 

«Styring av sykehusene. I første omgang ved å fjerne de regionale helseforetakene og beholde de etablerte sykehusforetakene, men med styrer hvor et flertall er oppnevnt av fylkestinget.» 

SP ser at politisk styring av statlige sykehus er nødvendig og vil ha dette ansvaret over på de nye folkevalgte fylkesting.  Kritikken mot topptunge helseforetak med store lønnsutgifter blir en annen om det er de nye fylkesting som må finne dekning for dette.

Fra 2020: En tilpasset verktøykasse for regionale folkevalgte

Jeg mener at den samlede oppstillingen overfor bekrefter at Stortinget har oppfylt det Ap,SP, KrF, V, H,SV og Frp  forutsatte da Stortingsmelding 22 (2015-16)»Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar» ble behandlet, nemlig økt desentralisering og demokratisering av statlig makt, myndighet og ressurser:

  • Norge får en ny regioninndeling fra 1.januar 2020 med færre og politisk sterkere regioner enn i dag
  • Regionene får en betydelig økt makt og myndighet ved at statlige oppgaver overføres
  • Oppgaver og tilhørende arbeidsplasser skal også lokaliseres til mindre byer for å skape utvikling i hele regionen

Jeg forventer selvsagt i likhet med stortingsflertallet at regjeringen setter alt dette ut i livet – samtidig i alle regioner.
Selvsagt har høringsrunden om Ekspertutvalgets forslag møtt på motstand fra Oslo og omegn. Spesielt har noen fagforeninger ropt høyt mot dette nå. De samme var omtrent lydløse da statens sentraliserte arbeidsplasser fra regionene og til Oslo-området – fordi det skjedde over 40 år og med små drypp av gangen.

Vi er mange som håper at regjeringen og stortinget har politisk ryggrad.  Da står de fast ved regionreformen og gjennomfører denne desentraliseringen og demokratiseringen som forutsatt. Svaret får vi i første omgang i midten av oktober.

I debatten nå over et år etter stortingsvedtaket hevder SP-leder Trygve Slagsvold Vedum at stortingsvedtaket om regionreformen er som å gi en snekker oppdrag å bygge et hus hvor man ikke vet hvilke rom som skal være der. I tillegg påpeker han at tomtegrensene kunne vært justert noe. Han sier imidlertid ikke noe om at Stortinget har forutsatt at disse grensene kan justeres underveis

Vedums bilde av snekker og hus er etter min vurdering lite dekkende når man ser hva kommuner og fylkeskommuner i KS har krevd gjennom snart 30 år: Flere gode verktøy for å gjøre en god jobb som folkevalgt. Folkevalgte driver politisk håndverk og trenger selvsagt tilpassede verktøy.

Fylkespolitikere må derfor ses på som et lag håndverkere som skal planlegge og bygge det største og viktigste av alt: Fremtiden.  I alle år har deres verktøykasse bestått av kun tommestokk, hammer og øks. De har vært flinke til å sette mål, de har hamret løs på storting og regjering over mangel på flere og mer nyttige verktøy og de har brukt øks for å redusere budsjett og lånegjeld som skulle gi innbyggerne bedre tjenester.

Nå gir stortingsflertallet de lokale folkevalgte en langt større verktøykasse med langt mer hensiktsmessige verktøy. I tillegg får de tilgang på enda flere fagfolk og en sterkere økonomi. Dette bygger opp kompetanse for sterkere politiske og faglige miljø i hele Norge, ikke kun på det sentrale østlandet.

Hvorfor regional motstand mot noe politikere har vært for?

Stortinget har altså enstemmig jobbet for  å flytte betydelig statlig makt til regionene.

Hvordan er det da mulig at enkelte folkevalgte på region-nivå motsetter seg dette?
Er følelser og identitetstilknytning til fylkeskommunens administrasjonslokaler alene god nok grunn til å hindre en slik viktig reform?
Hva ligger konkret i denne frykten for en slik viktig endring av maktfordeling mellom statlig byråkrati og folkevalgte fylkespolitikere?

SP hevder de er for demokratisering og desentralisering – noe som er denne reformens bærende idégrunnlag og politiske forutsetning.

Det er selvsagt ikke ulovlig for stortingsrepresentanter å være mer opptatt av kommende valgkamp og hva som lønner seg i håp om nye velgere. Det er bare så uforståelig og meningsløst at disse i praksis motarbeider et lovlig stortingsvedtak om en regionreform. Etter 30 års krav fra landets lokalpolitikere er reformen snart på plass – en reform SP sjøl har gitt sin prinsipielle støtte til.

Riktignok er ikke alle regiongrenser blitt tegnet med rette streker på et kart.Stortingsflertallet har lagt til grunn at disse grensene kan justeres etter lokale prosesser. Både fylkeskommuner og regjering har i altfor stor grad fulgt de gamle, skjeve og tilfeldige fylkesgrensene fra 1800-tallet.

Men det kan da umulig være grunn nok til å motarbeide en 30 år gammel ønsket og meget grundig utredet reform?

 

«Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

Det er sagt at i en hver krig er sannheten det første offer. Regjeringen påstår den har behandlet saken om regionreformen på en god måte, også den delen som betyr at Troms og Finnmark er slått sammen fra 1.januar 2020. En rekke fylkespolitikere, stortingsrepresentanter, aksjonen ForFinnmark og ikke minst alle nei-velgere hevder at det har skjedd et skittent spill og et overgep mot Finnmark. Resultatet av dette spillet er at en stortingsrepresentant helt på slutten av en debatt kastet inn et helt nytt forslag som blir vedtatt. Dermed var Troms og Finnmark vedtatt sammenslått – uten mulighet til å påvirke vedtaket.
Den siste som har hevdet dette er fylkesvaraordføreren i Finnmark i et debattinnlegg på ifinnmark.no 23.juni.

Begge sider kan ikke ha helt rett. Målt i antall som hevder hva, er regjeringen i mindretall. Det store flertallet befinner seg i Finnmark. Men hvem har rett i sin påstand?

Jeg har valgt å utfordre meg sjøl: Ta et skritt tilbake fra hva jeg har hevdet hittil i debatten. Dette for å faktisk undersøke det mine meningsmotstandere hevder. For de kan objektivt ha rett. Da må jeg så grundig det er mulig å sette meg inn i alle sakens dokumenter som direkte påvirker utfallet.
Jeg fant flere forhold som overrasket meg, og innrømmer at bildet er mye mer «uklart» enn hva jeg trodde før gjennomgangen av fakta i saken.

I det følgende skal jeg redegjøre for det jeg fant. Og til slutt skal jeg – bedømt ut fra dokumentene – konkludere om noen har fortalt den hele og fulle sannhet. Jeg drister meg også til å se litt framover på hva som evt kan skje videre. Der vil nok mitt verdisyn skinne igjennom: Desentralisering av makt er både nødvendig og riktig.  Uansett standpunkt vi måtte ha vet vi at det i politiske kampsaker finnes mektige motstandere – men også såkalte «nyttige idioter» slik Lenin omtalte de som i naivitet velger «feil side».

Underveis legger jeg inn linker til de ulike dokumentene i saken slik at du som leser sjøl kan sjekke disse og gjøre deg opp din mening.

Jeg har ikke sett en samlet oversikt over prosessen med regionreformen andre steder. Derfor har jeg tatt meg tid til å lage en slik. Jeg håper dette kan være til nytte for alle de som trenger en samlet oversikt som er forholdsvis kortfattet – uten at viktige saksopplysninger er utelatt.

Først kort om begrepet benkeforslag: Et benkeforslag fremmes i selve møtet der og da fra den folkevalgtes plass (benken)  uten at forslaget er utredet av administrasjonen, evt har vært kjent gjennom f.eks. offentlig høring. Det er ikke uvanlig med benkeforslag i kommunestyre eller fylkesting. Slik praksis vil imidlertid være ytterst tvilsom på Stortinget, og ikke forenlig med krav til en forsvarlig politisk saksbehandling i forkant av en såpass stor politisk sak som en reform vitterlig er.

I det følgende bruker jeg begrepet «regjeringen» der et departement har foreslått noe, og jeg bruker kun første del av navnet den aktuelle komitéen. Dette fordi de korrekte  navn på både departement og komiteer er for lange når de skal gjentas ofte som her.

2014: Forslag om å flytte statlig makt nedover

Hva er bakgrunnen for denne nye versjonen av en regionreform ? Det har vært gjort forsøk tidligere, men alle har strandet.

På grunnlag av et forslag fra stortingsrepresentantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande (Venstre) 26.feb. 2014  (Dok 8:26 S (2013–2014)), fattet Kommunalkomiteen 8. juni 2014 innstilling om følgende anmodningsvedtak (Innst. 262 S (2013–2014)):

Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2015.
Stortinget vedtok deretter dette 18.juni 2014.

I samme sak fremmes også andre forslag:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen sørge for at regjeringens ekspertutvalg vurderer hvordan dagens statlige regioninndeling på ulike områder samsvarer med dagens fylkesinndeling. Utvalget skal også vurdere hvilke oppgaver større regioner kan overta fra staten. Dette tas inn i ekspertutvalgets mandat.»

Også et annet interessant forslag fremmes av Venstre og SV:
«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

Regjeringen er forpliktet til å følge opp stortingets anmodninger, slik rådmannen er forpliktet til å utrede det et kommunestyre eller fylkesting ber om.

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.40.44.png

En annen viktig politisk sak samme vår er regjeringens Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015 . Der har Kommunalkomiteen flere synspunkter, også på vedtaket jeg viser til foran. De fremmer merknader og følgende blir vedtatt av Stortinget ved behandlingen av proposisjonen:

«Stortinget konstaterer at det ikkje er fleirtal for Høgre og Framstegspartiet sine primærstandpunkt om to folkevalde nivå, jf. desse partia sine merknader i saken. Stortinget viser vidare til felles merknad i saken frå medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti der det kjem fram at parallelt med kommunereforma må regjeringa gjennomgå og samanstille utredningar gjeldande mellomnivået og sjå desse i samanheng med reforma utan at dette skal forseinka arbeidet med kommunereforma for primærkommunane. Stortinget stadfester at gjennomgangen av oppgåvene til kommunane må inkludere oppgåvene som skal liggje til eit folkevald regionnivå/mellomnivå/færre fylkeskommunar.» 

Altså; her gir H og Frp opp sitt standpunkt om å legge ned de 19 fylkeskommunene og dermed det politiske nivå mellom stat og kommuner. Deretter slutter de seg til Venstre og KrF som ønsker en ny gjennomgang av  dette mellomnivået når det gjelder oppgaver og antall enheter. For KrF og Venstre har dette vært nødvendig for å kunne være en del av den parlamentariske støtten til regjeringen Solberg.

2015: Sanner ber fylkeskommunene om råd

Kommunalminister Jan Tore Sanner sender 3.juli 2015 et brev til landets fylkeskommuner . Han viser til at regjeringen i stortingsmelding nr. 14 (2014-2015), Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner, la fram forslag til prosess for en regionreform, med vekt på utvikling av regionalt folkevalgt nivå i rollen som samfunnsutvikler. Forslaget kommer altså etter at Stortinget i 2014 i samsvar med KrF og Vs ønske vedtok å be regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkes­kommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene.

Sanner ber i brevet fylkeskommunene starte med nabopraten og kjøre lokale prosesser som inkluderer innbyggerne. Denne prosessen kan føre til en ny regionreform i tråd med Stortingets ønske og som har tilstrekkelig legitimitet i befolkningen.

2016: Utredning om nye folkevalgte regioner er klar

Regjeringens utredning om oppgaver på regionalt nivå ender i Stortingsmeld 22 (2015-16) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver som 5.april 2016 oversendes Stortinget. Gjennom 70 sider skisseres regjeringens «pålagte» ambisjoner om å flytte ut statlig makt og komme ned på omlag 10 regioner. (SPs Åslaug Haga foreslo 9 regioner i Stoltenberg-regjeringen, men der havarerte forslaget i 2009 fordi som Haga sa: Det var ikke flertall på Stortinget for å avgi statlig makt og myndighet til politikere regionalt).

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.45.22

 

I meldingen vises det til hva flertallet på Stortinget har sagt om forventningene til reformen:

«Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:

a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen
b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
d. styrking av de regionale forskningsfondene
e. fordeling av relevante prosjektmidler
f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.
Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.» 

Regjeringen er også opptatt av hvordan man i årene som kommer skal skaffe folk og penger til det viktigste tjenestetilbudet innen skole, helse, eldreomsorg osv:

«Mer effektiv ressursbruk
Sammenslåing til større regioner i tråd med målet i denne meldingen vil gi større administrative enheter som legger grunnlag for å bygge opp større kapasitet og kompetanse i oppgaveløsningen. Større regioner vil innebære reduserte utgifter til administrasjon og blant annet legge grunnlag for stordriftsfordeler i tjenesteproduksjonen. Dette vil frigjøre ressurser som for eksempel kan brukes til å styrke tjenestetilbudet til innbyggerne. Bedre avklaring av regionens roller og virkemidler som regional samfunnsutvikler vil gi grunnlag for bedre samordning og samhandling mellom forvaltningsnivåene. Dette vil medføre bedre og mer effektiv bruk av samfunnets totale ressurser. Det å legge flere forvaltningsoppgaver til regionalt folkevalgt nivå på områder som fylkeskommunen har delvis ansvar for i dag, vil også innebære en mer kostnadseffektiv oppgaveløsning.»

 Stortinget behandler St.melding 22 om regionene 8.juni 2016, og pålegger regjeringen bl.a. å «sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017″. 

Stortinget er med andre ord ikke fornøyd med forslag til antall oppgaver, og ønsker flere for å matche en ny regionstruktur med omlag 10 regioner.

Et mindretallsforslag fra SP er i 2018-vårens debatt om luftambulansetjenesten særlig interessant og må nevnes her:

«Styring av sykehusene. I første omgang ved å fjerne de regionale helseforetakene og beholde de etablerte sykehusforetakene, men med styrer hvor et flertall er oppnevnt av fylkestinget.» 
SP ser at politisk styring av statlige sykehus er nødvendig og vil ha dette over på de nye folkevalgte fylkesting. Jeg tipper at dette er en sak som vil bli enda mer aktuelt når de nye 11 fylkesting kommer i funksjon fra 1.1.2020 og ønsker økt ansvar også for helsepolitikk i 2.linjetjenesten.

2016 Fylkeskommunene vurderer konsekvenser

De fleste fylkeskommunene startet sitt arbeid med regionreformen i 2015 straks etter at de hadde mottatt Sanners brev. I 2016 var alle fylkeskommunene i gang med prosessen. Regionreformen ble behandlet politisk gjennom flere vedtak i de ulike fylkeskommuner.

Flertallet i Finnmark fylkesting var i sin høringsuttalelse negativ til å bli del av en større region,. Her er deres politiske uttalelse (som ord-for-ord (!) bygger på fylkesrådmannens innstilling):

På bakgrunn av saksframlegg frå fylkesrådmannen og grunnlagsmateriale gjorde fylkestinget i Finnmark 7. desember 2016 dette vedtaket:

1. Fylkestinget vedtar at Finnmark skal bestå som egen region

2. Finnmark som egen region begrunnes med:

– Opprettholdelse av desentrale strukturer
– Vektlegging av nærhetsprinsippet når det gjelder folk og offentlige etater og institusjoner
– Reell demokratiutvikling
– Suverenitetshevdelse, med vekt på vår grense til Russland
– Eierforholdet til land og vann i Finnmark
– Den sterke identitetsfølelsen finnmarkingene har til eget fylke

3. Fylkestinget understreker på det sterkeste at regionalt folkevalgt nivå må tilføres nye oppgaver og myndighet – Det må følge med ressurser ved overføring av oppgaver og myndighet  –  Det må utredes muligheter for å lokalisere statlige direktorater og arbeidsplasser til regionalt folkevalgt nivå når det er viktig for regional utvikling          – Statens regionale inndeling må etableres i samsvar med inndelingen til folkevalgte regioner

4. Generalistprinsippet må beholdes

5. Fylkestinget mener at Finnmark har gode forutsetninger for vekst basert på naturressurser og sterke kompetansemiljøer

6. Finnmark må framover få en formell utviklerrolle i utøvelsen av nordområdepolitikken
7. Fylkestinget mener at sammenslåing av fylker må skje på bakgrunn av frivillighet

Vedtaket blei gjort med 25 stemmer mot 10 stemmer.

Fylkestinget kunne her valgt å også spørre innbyggerne i fylket gjennom innbyggerundersøkelse, meningsmåling eller folkeavstemning slik mange kommuner gjorde i arbeidet med kommunereformen. Kommuneloven gir adgang til rådgivende folkeavstemning.

Ingen parti eller enkeltrepresentant i Finnmark fylkesting foreslår dette!

 

2017: Regjeringens forslag – uten Troms og Finnmark!

Regjeringen oppsummerer vinteren 2017 alle innspill som er kommet fra samtlige fylkeskommuner.Videre gjør den en vurdering av disse sett opp mot Stortingets ønske om en overføring av statlig makt til et færre antall regioner.
Skjermbilde 2018-09-04 kl. 15.37.22

4.april 2017. sender regjeringen Prop. 84 S (2016–2017) «Ny inndeling av regionalt folkevalt nivå». til Stortinget for politisk behandling   Dette er altså regjeringens saksutredning, konklusjonen og anbefalinger til politikerne, og den er på hele 104 sider.
Slik konkluderer regjeringen som sin innstilling overfor Stortinget (legger ved fotodokumentasjon av side 104):

skjermbilde-2018-06-25-kl-14-33-41.png

Den våkne leser vil se at her står det ikke et ord om Nord-Norge eller Troms og Finnmark som ny region. De øvrige 11 fylkeskommuner som skal sammenslås er nevnt ved navn. Det styrker poenget til de som hevder at Troms og Finnmark er sammenslått ved et benkeforslag.

Leser vi denne proposisjonen grundigere, finner vi at de bruker samme prosedyren som i 2014 som jeg viste til tidligere, men selvsagt denne gang med et annet innhold.

Under 5.3.9 Nord-Noreg i denne proposisjonen har regjeringen vurdert en evt. fremtidig region i nord.

(Vurderingen er grundig, men med en fornøyelig feil i beskrivelse av eksempler på avstander. Jeg tar kuriositeten med fordi det viser at det både kan gå litt vel raskt for seg i departementet og at «Oslo» ikke sitter med nok kunnskap om alt i Troms og Finnmark:

«Eit par døme kan ytterlegare illustrere reiseavstandane: frå Hammerfest i Vest-Finnmark til Vadsø i aust tek det vel 6 timar å køyre (420 km), medan det tek om lag 4 timar og 30 minutt å køyre frå Kvænangen i Sør-Troms til Tromsø (310 km). Begge strekningane krev bruk av ferje.«

Kvænangen ligger som kjent i Nord-Troms. Det er selvsagt  ønskelig med ferge over Porsangerfjorden for å forkorte turen fra Vest-Finnmark til Vadsø, og vi i Finnmark kan kanskje  ta det som en lovnad om hva som kommer..? Men i dag er det altså fortsatt fergefri vei fra vest til øst i Finnmark..)

Regjeringen sier at den forholder seg til et stortingsflertall og tidligere avtale om at Nord-Norge enten blir en enhet eller deles i to. Om dette skriver de konkret:

Tre hovudalternativ

Kommunal- og moderniseringsdepartementet legg opp til å fremme ein proposisjon om saka seinast våren 2018. Regjeringa føreslår at tre hovudalternativ blir vurderte nærare i lys av måla for reforma og kriteria for fylkesstrukturen:

1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast. I tillegg skal ein drøfte fylkeskommunane sin kapasitet og kompetanse til å løyse dagens og framtidige oppgåver.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast.

Proposisjonen de viser til er Kommuneproposisjonen 2018, mens de her i april vil gi seg over et år ekstra tid på å vurdere regionreformen for Nord-Norge!  Kommuneproposisjonen fremmes i mai. Før den tid skjer det noe i Nord-Norge.

Regjeringen gjennomfører drøftinger med de nord-norske fylkeskommuner. Finnmark sier nei til alt annet enn å være alene. Troms og Nordland hadde signalisert behov for å se nye løsninger, men uten Finnmark har det ikke ført videre til noe konkret. I tillegg har Troms hatt eget fylkesting i 24.april 2017 hvor de vedtar å gå inn for Nord-Norge som en samlet region, og med Troms og Finnmark som et alternativ 2 (sammenslått).

Videre har det vært åpne høringer i Kommunalkomiteen 2.mai 2017 der alle fylkeskommunene fikk anledning til å legge fram sine siste innspill før komiteen skulle gjøre ferdig saken for behandling i Stortinget før sommerferien.

(Ved bruk av denne linken får du tilgang til  videoopptak av høringen).

Fra Finnmark sin side ble det under den åpne høringen anført av fylkesordføreren at man håpet på et nytt stortingsflertall etter valget senere det året slik at det varslede vedtaket om at Troms og Finnmark skal sammenslåes fra 1.januar 2020 kunne bli omgjort.

 

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 15.10.15
I  St.prop 128 S Kommuneproposisjonen 2018 som fremmes 11.mai 2017 viser regjeringen derfor til de avholdte drøftinger med de tre nord-norske fylkeskommunene.

Regjeringen innstiller på følgende under pkt 4.2 i Kommuneproposisjonen:
«Departementet foreslår at Finnmark fylkeskommune og Troms fylkeskommune slås sammen fra 2020. Nordland fylkeskommune foreslås opprettholdt. «
Videre skriver regjeringen at «Departementet mener det vil være en fordel om fylkesinndelingen i Nord-Norge avklares nå og samtidig med fastsetting av ny inndeling for resten av landet.» 

Dette kan forklare hvorfor regjeringens forslag ikke kom med i den særskilte stortingsproposisjonen om regionreformen – prop 84 S 2016-2017 (PDF-utgaven)
(Se fotodokumentet over).
Samtidig er det noe oppsiktsvekkende at det samme departement som i april foreslår å vente til våren 2018 med å bestemme om Nord-Norge skal bli en eller to regioner, måneden etter sier det vil være en fordel om også Nord-Norge avklares våren 2017!

Hvorfor ombestemte regjeringen seg?

Jeg skal ikke spekulere over motiv, men tenker på to mulige forklaringer hvor begge kan være riktig:

1) Dette tema kan i det forestående stortingsvalget bli hovedsak i Nord-Norge siden det da vil et være et nytt storting som skal vedta «nye Nord-Norge». Det vil ikke flertallet på Stortinget risikere av den enkle grunn at da risikerer å miste makta og at regionreformen kan bli lagt død. Ved et vedtak nå er håpet at saken legges «død» i valgkampen.  Dette ut fra tanken om at når Stortinget har gjort et vedtak, står det uansett  fast uavhengig av regjeringer som kommer.

2) Det haster med å komme i gang med forberedelsene til de nye regionene og fylkestingsvalg som skal avholdes for første gang høsten 2019. Siden dette er en nasjonal reform vil det derfor være riktig å gjøre et samlet vedtak for hele Norge og ikke splitte regionreformen opp i flere stortingsvedtak over tid.

Kommunalkomiteen under tidspress?

Det var kommunalkomiteen som behandlet regjeringens forslag (Prop 84S).  Kommunalkomiteens innstilling til Stortinget heter Innst. 385 S (2016-2017). Den er på 64 ganske tettskrevne sider. Ved siden av en kort oppsummering av regjeringens og stortingets grunnlag, handler den også om hva alle medlemmer i komiteen mener og foreslår. På side 13,14, 15 og 21 er Nord-Norge og Finnmark blitt referert på deres fylkestingsvedtak og vurderinger av hvorfor regjeringen mener de foreslår en riktigere inndeling. Fra side 47 starter komiteens sitt arbeid med å lande på ulike regioninndelinger.

Om Nord-Norge sier flertallet i komiteen:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å inndele Nord-Norge i to regioner. Nordland består som i dag, mens Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. F l e r t a l l e t mener at med to regioner i nord med om lag 240 000 innbyggere hver, får vi en god balanse mellom fylkene.F l e r t a l l e t mener at de to nye regionene er godt rustet for å kunne motta flere statlige arbeidsplasser. F l e r t a l l e t viser for øvrig til Kommuneproposisjonen 2018 hvor inndelingen av Nord-Norge behandles.«(min utheving-bsb).

Det kom også andre forslag vdr. både Nord-Norge og de øvrige regioner. Innstillingen ble avlagt 1.juni 2017. Heller ikke i innstillingen er Troms og Finnmark nevnt i eget romertallpunkt – altså det er i praksis en kopi av regjeringens innstilling (se fotodokument overfor). Altså; fortsatt har ikke kommunalkomiteen fremmet et særskilt forslag/punkt om at Troms og Finnmark skal utgjøre én region fra 1.1.2020!

I saksdokumentene ligger det likevel som en forutsetning om at det skal skje, jfr sitatet overfor fra komiteens flertall. I siste setning bekrefter komiteen at de vet hva regjeringen har fremmet som ønske i Kommuneproposisjonen.

Stortingspolitikere blir kritisert for å ha for lang ferie og kort arbeidsuke. Jeg ser etter lesing av disse dokumentene at det ikke er helt rettferdig. I alle fall i vårmånedene jobbes det under høytrykk for å få avgitt innstillinger på løpende bånd i svært mange viktige saker. Og saker som er beslektet trenger en spesiell oppfølging. Om det er en inkurie (ubevisst uteglemmelse) eller at noen saksordførere ikke hadde den fulle oversikt vet jeg ikke, men uansett fulgte det ikke med et konkret verbalt forslag i innstillinga fra kommunalkomiteen til Stortinget om å slå sammen Troms og Finnmark!

Løsningen: Bruk et «løst forslag»

Dette ble løst slik jeg leser dokumentene ved at saksordfører for de beslektede sakene om kommunereform og regionreform på vegne av et flertall la fram et såkalt «løst forslag» i forkant av Stortingets behandling den 8.juni 2017.

Hva er et «løst forslag»? Alle lovlig valgte stortingsrepresentanter har rett til å delta i debatt, foreslå og stemme over saker i Stortinget. Dersom de ønsker å fremme et forslag som kommer i tillegg til alle forslag i komitéinnstillingen har de adgang til det. Dette er hjemlet i Stortingets forretningsorden og nærmere omtalt i en egen veileder.

8.juni 2017 behandler Stortinget kommunereformen og regionreformen i samme møte i en svært omfattende debatt. Opposisjonen angriper selvsagt også flertallsforslaget om at Nord-Norge skal deles i to. Det er vel kanskje H/FRp/KrF og Venstres sin innstilling fra komiteen om at Troms og Finnmark skal slås sammen som vekker størst verbal engasjement. Hele 51 ganger ble Finnmark nevnt i debatten, klart mest av alle fylker. Tilsammen 18 forslag ble drøftet av Stortinget.

Etter debatten er det avstemning. Jeg kopierer derfor ut fra referatet fra Stortinget ord for ord (side 3949):

«Presidenten:
Det voteres over forslag nr. 16, fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder: «Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.»
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har varslet at de vil stemme imot.
Votering: Forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble bifalt med 96 mot 73 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 19.53.50)»

Regionreformen: En rotete og uklar prosess

Det har altså vært en lang kjede med utredninger, høringer, konsultasjoner, oppsummering fra regjeringen og vurderinger og innstilling fra kommunalkomiteen før det hele til slutt blir vedtatt.  Ut fra dette  synes det som Stortinget har gjort et lovlig og gyldig stortingsvedtak. Ingen på Stortinget har hittil bestridt lovligheten, noe som helt sikkert ville blitt behørig påtalt om så var. Stortingets kontrollkomité er svært våken i alle slike saker. En regjering som bryter spillereglene lever ikke bare farlig. Den må avgå ved berettiget mistillit.

Men saken om regionreformen  har likevel vært rotete og uklar. Ikke minst er det grunn til å kritisere prosessen og rekkefølgen på vedtak. Stortinget burde vært tøff nok til å først vedta hvilke statlige oppgaver som skal desentraliseres til folkevalgte organ på regionnivå. Deretter burde Stortinget vedtatt det nye regionkartet som var tilpasset disse oppgavene. Da Stoltenberg-regjeringen startet det tunge arbeidet med både kommune- og regionreform, hadde de ambisjoner om å både desentralisere statlig makt og ende med 5 – 7 regioner. Statsråd Åslaug Haga (SP) foreslo til slutt 9 regioner. Det endte i sanden. Haga har etterpå uttrykt dette slik at de måtte forholde seg til at Stortinget ikke ønsket å desentralisere statens makt

Nå har det endt med 11, men det er ikke satt punktum. Både for kommunene og de nye regionene er det full anledning til å «fortsette nabopraten» slik at man kan organisere det offentlige tjenestetilbudet om mulig enda bedre og med enda mer makt overført fra staten. Jeg føler meg ganske sikker på at det nye fylkestinget for Troms og Finnmark samt fylkestinget i Nordland som sin hovedsak i første periode 2020-2023 vil kreve enda mer statlig makt overført – og med et samlet Nord-Norge som den samlede politiske kraft i nord. Det er allerede kontakt mellom flere partiers fylkeslag for å få dette til.

En stille revolusjon

Uansett hvilket standpunkt den enkelte har hatt om saken, kan regionreformen bli en aldri så liten revolusjon i Norge. Den 15.oktober  – og 10 år for sent – får vi vite HVILKEN form for statlig makt og myndighet som skal overføres fra stat til folkevalgte nivå på regionalt nivå (evt. til kommuner også). Det kan bli en merkedag for alle oss som i hele vårt politiske liv har bedt om å få desentralisert makt og et betydelig større ansvar for utvikling av vår del av landet.

Regjeringen er under  press nå. Kr F har sammen med Venstre investert mye politisk kapital i denne reformen. Da kan ikke regjeringen komme med en uforpliktende liste med «småtterier».

Skal de nye fylkeskommunene fortsatt kun drive med hovedoppgavene videregående opplæring og tannhelse (som like greit kan overtas av kommuner i felleskap) eller samferdsel som staten også kan styre + noen mindre kosmetiske saker, kan man like gjerne legge ned de 19 fylkeskommunene – slik Høyre og Frp har som sitt primærstandpunkt.

Håper Høyre på at reformen skrotes?

Jeg har hatt mine tanker om det siste. Er det slik at H og Frp innerst inne håper på at reformen skrotes? Føler de at V og KrF har presset de altfor langt i redusere statens makt over det øvrige Norge? Samtidig: Både H og Frp har hevdet at fornuften er jevnt fordelt over hele landet, og at avgjørelser i prinsippet skal flyttes nærmere dem som opplever konsekvensene. Slik sett burde også i hjerte være tilhenger av desentralisering av makt?

Jeg tipper på at spesielt Høyre både på Storting og i regjering i disse dager lider valgets kvaler: Hvis de nå blir med og tar Norge inn i en fremtid med større desentralisert makt og en «mindre stat» slik V og KrF har fått flertall for sammen med dem, reduseres en viktig del av dominansen som det sentrale østlandet har hatt siden 1905. Det blir ikke så spennende å være statsminister eller stortingspolitiker når viktige beslutninger som angår f.eks vestlandet tas av folkevalgte organ der. Eller når Nord-Norge med rett til å ta ut grunnrente av våre naturressurser sjøl velger hva vi vil bruke den til for å styrke vår landsdel.

Får H og Frp hjelp av SP til å sikre fortsatt sentralisert statlig makt?

«Det nestbeste må aldri bli det bestes fiende» blir det sagt. Her kan faktisk H og Frp få hjelp av – SP! Det høres selvsagt ganske vilt ut – gitt retorikken SP helt riktig fører om hvor uheldig sentralisering er for ikke minst oss i utkantene. SP har – som tidligere sentrumsparti – alltid ønsket mer makt ut av Oslo og nedover til kommuner og fylkeskommuner.

I denne saken har SP oppsiktsvekkende(?) valgt å satse alt på et annet kort: Dersom en av de tidligere kommuner/fylkeskommunene sier nei til å bli sammenslått med et tilstrekkelig folketall som basis for mer maktavgivelse fra staten, vil SP som prinsipp likevel være enig med alle de som sier nei til både kommunereform og regionreform. Altså, SP er slik de har stemt på Stortinget den beste garantisten for at statens makt forblir sentralisert! I praksis er derfor SP den sentraliserte statsmakt sin beste venn og støttespiller for tiden.

SPs taktiske triumf – fram til 2021?

Jeg satte et spørsmålstegn bak «oppsiktsvekkende» i avsnittet foran. SP er kanskje landets beste parti i å legge smarte strategier i «hytter og fjøs». De har nok nøye kalkulert inn sin største gevinst: De mange velgere som er misfornøyde med både kommune- og regionreform og som frykter at deres identitet forsvinner ved endring av kommunenavn/grenser. Det er «frykt-velgerne» som skal gi SP velgeroppslutning og en rekke nye ordførere ved lokalvalget neste høst, og et godt utgangspunkt for stortingsvalget i 2021.

Disse velgerne er det også mange av i Finnmark. Mange av dem har tidligere stemt Ap. Er det noen som fortsatt lurer på hvorfor Aps ordførerkandidater i Finnmark så sterkt har støttet SPs forslag om folkeavstemning og nå har bundet seg til resultatet?
Hadde ikke Finnmark Ap fulgt SP her, kunne en rekke ordførerkjeder tilhørende Ap allerede pakkes bort for å bli overlevert SP-ordførere i de 18 Finnmark-kommuner neste høst!

Finnmark Ap har altså malt seg fullstendig fast inn i et hjørne. Med en maling som tørker uhyggelig langsomt, får de ikke gjort noe nyttig i de andre politiske rom som venter på å bli fikset. At Ap nektet å velge medlemmer til fellesnmnda i forrige uke, vitner om total handlingslammelse. Sp derimot ler hele veien til stemmelokalet neste høst.

Om SP kommer til å endre regionreformen etter 2021 dersom de er i regjering? Å nei. Da er det for sent vil SP si. Og så legger de til; «..men vi vil selvsagt sørge for at de nye regionene gis bedre rammebetingelser». Og ingen kan ta SP på det.  Tilbake sitter  velgerne forvirret:  «Politikk er fryktelig komplisert.»
Der får velgerne alltid rett!