«Hitler ville elsket sosiale medier»

Disney-sjefen Bob Iger mottok nylig en utmerkelse for sitt arbeid for humanismen. Han holdt en tale som iflg. Washington Post 11.april var en kraftig kritikk av den siste presidentvalgkampen i USA og en advarsel om den kommende.

På sitt mest grusomme tillater sosiale medier at ondskapen utnytter forvirrede sjeler med plagede sinn, sa Iger. Han sa dette  under en middag arrangert av Simon Wiesenthal Center.

Hitler ville elsket det. Det er det mest virkningsfulle redskapet en ekstremist kan ønske seg, sa Iger.

Bob Iger ber altså om en helt annen valgkamp i 2020 enn den verden fikk se i 2016 mellom Hillary Clinton og Donald Trump.

– Jeg vil høre en inkluderende visjon som ikke er bygget på forakt for andre.  Det er mulig å argumentere for sitt politiske standpunkt uten å angripe andre, sa Disenysjefen.

Mandag denne uka var landets ordførere invitert av KS (interesseorganisasjon for norske kommuner og fylkeskommuner) for å bl.a. drøfte spillereglene for den politiske debatten. Der «vedtok» de «Valgløftet 2019». Det sier fra om at politikere må behandle hverandre med respekt og vise gjensidig tillit i tiden fram til kommunestyre- og fylkestingsvalget.

Hvorfor er dette nødvendig? Bør ikke alle innbyggerne få uttrykke sin mening fritt og uten hindringer?

Et helt berettiget spørsmål, og svaret er selvsagt «ja». Innenfor akseptable grenser.

«Send ordføraren til helvete!». «Den dama er full i faen», «Ho er faen ikkje god», «maktsjuk» og «diktatorisk».

Slik og andre meldingene med hetsende innhold tok aldri slutt for ordfører i Vågsøy Kristin Maurstad. Som ordfører måtte hun også ta de tunge beslutninger om å si nei til noen eller mange som tror at kommunen kan betale seg ut av alt med kredittkort.

Det er tøft å si nei. Du blir langt mer populær om du svarer ja til alt, og deretter sender regninga til neste kommunestyre som må finne dekning for den. Ved f.eks å si opp lærere eller sykepleiere – som ikke er en ukjent øvelse.

Hele 43 % av alle politikere som ble spurt i en undersøkelse svarte at de har opplevd dette som Vågsøy-ordføreren har opplevd!  Kan media – den 4.statsmakt i Norge – bidra til en endret atferd. Eller vil de heller forsterke den?

På samme konferanse var det også en debatt om kommunenes evne til å skape gode nok fagmiljø. Politikere både lokalt, regionalt og sentralt frykter at kommunene skal miste ungdommen når de er ferdig utdannet.

For oss som bor i små kommuner, vet vi at utfordringene står i kø. Svært mange kommuner er forgjeldet (fordi de har valgt det sjøl) og evner ikke å betale ned på sine altfor store lån. De sliter med å rekruttere og behold fagfolk – fordi fagfolk gjerne vil tilhøre et fagmiljø. Det blir dessverre for spinkelt med 1,5 ansatte. Hvilke ungdommer flytter tilbake til sin hjemkommune for å nøye seg med  en 50%-stilling?

Venstre-lederen Trine Skei Grande påsto at de ikke kommer tilbake til kommunen hvis det kun er en 50%-stilling kommunen tilbyr. De vil i likhet med oss alle ha en full stilling. Hun provoserte til debatt  ved å utfordre alle ordførerne til å vurdere om deres lille kommune kanskje kunne tjene på sammenslåing.

Spørsmålet er altså hvor små kommuner vi kan tillate dersom hensikten er både å få ungdommen tilbake etter utdanning OG gi brukerne et faglig godt nok tilbud.

Også små kommuner må ha en administrasjon, noe som binder for de minste fra 5-10 mill.kroner.
Med samme administrasjon for to slike kommuner, frigjøres straks samme beløp til stillinger rettet direkte mot innbyggerne. Og dermed åpner det seg for 100-% jobber for ungdom som vil tilbake og økt fagkompetanse.

NRK-Nordland lagde sin egen forkortede og spissete versjon av Grandes innlegg og la den ut på sin nettside og på sosiale medier  (So-Me) .
NRK hadde selvsagt tatt kontakt med noen ordførere: Hadde de ikke følte seg krenket av Grandes tale?
En ikke uvanlig måte å lage store mediesaker på i vår tid.

Dermed tok det selvsagt fyr på So-Me, slik disse glimtene fra den offentlige debatten på NRK Nordlands FB-side viser:

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 10.03.34

 

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 10.00.58

 

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.59.52
Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.57.29
NRK Nordland lot debatten gå i mange timer før noen der skjønte at de kanskje burde minne om noen regler.

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.54.08

Dere kan sjøl gå inn på den siden og sjekke om det hjalp.

Venstrelederen satte altså fingeren på vår tids største utfordring: Sikre god nok kompetanse i de offentlige tjenester.

NRK klarer på en meget interessant måte å redigere dette slik at de øvrige politikerne i panelet «himler med øynene» når de svært sannsynlig kun er overrasket over at en partileder tør provosere slik rett før et lokalvalg. Det er selvsagt modig gjort.

NRK har også laget sitt eget begrep «koseklubb» av dette innlegget, og som selvsagt dyrkes videre på So-Me. Og som deles flittig – noe også Hitler ville elsket som Disneysjefen er inne på. For slikt skapes hat rettet mot enkeltpersoner og deretter grupper av enkeltpersoner. På 30-taller var det jøder. På 80-tallet var det pakistanere i Norge. Fra 90-tallet asylsøkere . Og i dag..?

Hovedpoenget med mitt innlegg her er å vise til hvordan landets medier bekrefter Disney-sjefens frykt.
Ved å sile og vekte informasjon slik at det blir passe konfliktfylt, skaffer man klikk og seere/lesere. Noen av oss har tradisjonelt «følt» at NRK har stått i en særstilling for å bidra til en åpen og saklig debatt.

Etter skandalen i VG (Giskevideoen) og VG/Dagbladets hetsaktige jakt på Giske og NRKs mange og lange angrep mot Venstre i vinter, skjønner jeg godt hvor viktig og nødvendig Bob Igers budskap er.

Det er kanskje et håp om at også unge journalister heretter undertrykker egne preferanser om politikk og verdier og formidler det som faktisk skjer – selvsagt uten å bli et ukritisk mikrofonstativ.

Alle kan bidra for å oppfylle Disney-sjefens ønske om stå i mot denne utviklinga «Hitler ville elsket».

Med mine, mine barn og barnebarns gode opplevelser Disney har gitt gjennom årene, har i alle fall jeg fått en fornyet energi til å jobbe for at Disneysjefens «dreams come true».


Denne handler om samme tema, men er avgrenset til en politiker:

«Når pressen presser Venstre, må Trine ikke grine»

Reklamer

Båtsfjord fortjener ny skole – nå!


«Båtsfjord må velge mellom lånegjeld – eller litt mindre lånegjeld på noe som ikke er bedre. Bare dyrere».

Debatten om en evt. ny skole i Båtsfjord skaper et helt naturlig engasjement i landets fiskerihovedstad. Det skulle bare mangle. Det handler om skoledagen til flere hundre barn og unge de kommende 40 år. Det handler også om arbeidsdagen for ca. 60 viktige ansatte som er med på å skape bolyst i kommunen ved å gi barna et solid fundament for deres voksenliv.

Begge skolebygg er av en beskaffenhet som kun kan drives på nåde når gjelder HMS for de voksne og etter Forskrift for miljørettet helsevern for de yngre.

Enhver kan forestille seg hvordan det er å være i et sørvendt klasserom når sola steiker, det er 30 grader inne og lite eller ingen utskifting av luft selv med åpne vindu. For oss som kunne søke litt skygge og antydning til frisk luft på et kontor, var det greit.

Og skoleansatte på Nordskogen skole har arbeidsplassene i kjelleren – i 2019!

Romtemperatur kl. 13 en onsdag i august 2016, Båtsfjord skole. T.h; Nordskogen skole

For lærere, barneveiledere og elever er dette selvsagt uakseptabelt i Norge 2019. Som i 2015 og 2010. Og 2005, 2000 osv.

Som rektor fram til jeg ble rammet av langvarig sykdom, deltok jeg i starten av denne interessante siste runden med planer om mer hensiktsmessige lokaler. Kommunen har hatt flere runder de siste mer enn 20 år uten å ha klart å finne en løsning. Det har manglet politisk vilje og  handlekraft.
Derfor hadde både administrasjon og politikere (skoleeieren) forlengst konkludert med at noe måtte gjøres. Ikke minst har ordfører Geir Knutsen(A) og rådmannen engasjert seg prisverdig sterkt i saken.

Det jeg imidlertid ikke forsto, var Knutsens politisk-bestemte kobling av både skole og barnehage i ett og samme prosjekt. Det var etter min mening unødvendig fordi det gjorde en kompleks sak allerede da enda mer komplisert. Grunnskolen er obligatorisk, og må selvsagt komme først.
Her har skolepartiet Høyre forholdt seg uventet passivt. Inntrykket de gir er at et skolebygg med flere funksjoner tilpasset dagens krav ikke synes viktig nok i Båtsfjord. Utsettelse av saken betyr trenering, fordyring og i verste fall stengning av kommunale bygg når myndighetene krever det.

Som lokal- og fylkespolitiker gjennom 30 år og som leder i privat og off. sektor i over 26 år har jeg nok sett det meste av sløsing med penger på lokaler.

Noen kommuner må redusere vedlikehold fordi pengene brukes til å betjene store lån til «alt vi trenger av ordførermonument» med renteøkninger over tid – inntil smellen kommer og renovering/nybygg tvinger seg fram.

Det ønskelige er å ta vare på et nybygg gjennom planmessig fornuftig renovering og slik ta vare på nedbetalt bygningsmasse over tid.

Dessverre tvinges  noen til å godta dyre og kortsiktige renoveringsløsninger med varighet 12-15 år hvor alternativet hadde vært nybygg av beste standard for fremtiden med lavere årlige drifts- og kapitalkostnader over 40 år.

IMG_0176

Tunge skyer over Båtsfjord skole som består av gammelt og mindre gammelt byggverk.

 

Kommunen sitter i dag med mye gammel og kostbar bygningsmasse med stort vedlikeholdsetterslep.

Det ville derfor være en stor gevinst om kommunen kunne bygge ETT fellesbygg for skole og tilhørende funksjoner og avhende det øvrige. Beregninger viste at det var mulig å redusere den totale bygningsmassen med 1/3 – med tilhørende reduksjoner på driftsbudsjettet!

I Båtsfjord viser utregninger at det er dårlig økonomi å renovere størstedelen av bygningsmassen. Det er tvert om både billigere og bedre å rive ned og heller bygge et nytt felles bygg for både skole (1. – 10. + videregående), voksenopplæring, kulturskole, hjelpetjenester, bibliotek og arrangement for kulturlivet.

Jeg skal ikke gi råd til skoleeieren Båtsfjord kommune om det skal tas nettoinvesteringer på drøye 241 mill.kr nybygg skole –  eller 184 mill.kr. til renovering og oppgradering til minimum Tek10-standard av dagens skolebygg. Det er mange kloke hoder samlet i kommunestyret. De må – som Høyre er opptatt av – forvalte både kommunens inntekter og utgifter langsiktig. Og det er selvsagt klokt.

Vi har nettopp sett hvor galt det kan gå da fylkestingets flertall i Finnmark vedtok altfor store og ikke helsemessige nødvendige investeringer i milliardklassen. Disse skulle betales tilbake ved å kutte 70 mill.kr.  i videregående skole bl.a. uten at dette var spesifisert!
Jeg forstår godt at Høyre og Venstre der marsjerte ut i protest mot uansvarligheten til Ap.

Båtsfjord er i en noe annen situasjon. Om det renoveres eller bygges nytt, vil det koste nesten det samme hvert år framover iflg. sakspapirer til kommunestyret. Det blir altså uansett økte gjeldskostnader! Og det blir reduserte driftskostnader på færre bygg ved å følge de foreliggende planer (beregnet til i underkant av 6 mill. kr hvert år for skole/hjelpetjenester).

I Norge har vi solide erfaringer med å bygge skoler. Vi har også erfaringer med å se de mulige gevinster av oppgradering/renovering av bygg  og rene nybygg. Denne oversikten viser noe spesielt interessant for de som skal ta avgjørelsen i Båtsfjord etter en tilsvarende sak i Trondheim (hentet fra NOU 2004:22):

Skjermbilde 2019-04-01 kl. 14.02.25.png
Selv om kostnaden ved nybygg betyr ca 20 % mer i låneopptak, blir gjeldskostnaden kun 6 % høyere pr år. Driftskostnadene økte med vel 30 % og i tillegg måtte det gjøres nye tilpasninger fordi dette ikke fantes i tdl. bygg. Tilsammen ble dette nesten 2 mill. kr DYRERE ved rehabilitering  pr år enn ved riving/nybygg!

Politikerne (og innbyggerne) bør nå vurdere disse to valg:

1) Ikke trenér skoleprosjektet. Vær da heller ærlig å si rett ut at for deg er verken grunnopplæring eller videregående skole så viktig. Da kan de av foreldrene som ønsker det beste for barna sine få anledning til å ta grunnskoleopplæring i en annen kommune i et forsvarlig skolebygg.

2) Eller si fra nå – i god tid før valget – at det haster med en felles og fremtidsrettet skole med viktige funksjoner samlet, og at de penger som er brukt hittil er vel anvendte. Spaden må i jorda i sommer. Det er ingen tid å miste – eller flere kroner å tape.

Ingen i Båtsfjord får oppfylt sine ønsker 100 % i et slikt prosjekt.

Er det ikke da bedre at alle føler de har fått 95 % «god-nok»-løsning fremfor å fortsette med dagens uverdige og meget kostbare løsning som tapper energi for alle parter?

Jeg ønsker kommunen til lykke med å straks få på plass et funksjonelt skolebygg som symboliserer det jeg og flere mener:  Fiskerihovedstaden Båtsfjord skiller seg fra svært mange kommuner i Finnmark og Nord-Norge ved å være  fremtidsrettet, nytenkende og optimistisk.

Slik skapes bolyst. Og ny tilflytting. Og skatteinntekter.
En god verdikjede med andre ord.

 

«Viking Sky» – meter og minutter unna et norsk «Costa Concordia»

Lørdag 23.mars  2019 kl. 13.55 sender det norskeide cruiseskipet «Viking Sky» ut MAYDAY. Det internasjonale varselet for skip i nød blir straks mottatt av Hovedredningssentralen i Stavanger , og et stort redningsapparat settes i sving.

Alvoret går straks opp for alle.

Viking Sky har 1373 mennesker ombord, de fleste av de 915 passasjerene er eldre mennesker. Fartøyet driver uten motorkraft inn mot land på Hustadvika i vind av kulings styrke med storm i kastene. Det er 8 grader i vannet, 5 i luften. Den sterke vinden sørger for tunge og kraftige bølger opp mot 10-12 m. Det hersker ingen tvil nå: Situasjonen er kritisk for Viking Sky.

Etter 3 timer iherdig innsats ombord i båten har mannskapet fått startet en av de 4 motorene, og skipet kommer seg ut på noe dypere vann.

Men hvor nær var verden og vi et norsk Costa Concordia-forlis?

Det italienske cruiseskipet Costa Concordia fikk i januar 2012 revet opp deler av bunnen da det berørte et skjær utenfor øya Giglio vest for Italia under gode værforhold. Det gikk over en time før skipet sank nær land. Likevel omkom 33 mennesker.

«Hustadvika er den skitneste delen av hele hurtigruteleia. Jeg har vært nervøs mange ganger da jeg sto til rors der«.

Ordene kom fra min far fra Gamvik. Jeg var 10 år der vi satt ved kjøkkenbordet i Tana. Det var alltid spennende å høre hans opplevelser til sjøs hvor han jobbet vel 15 år på hurtigruta. Han fortalte om hvor viktig det var å følge med på losens anvisninger. Når losen sa «251» måtte rormannen gjenta «251» høyt og tydelig mens han dreide roret til riktig kurs og holdt denne til neste kurs ble lest opp fra losen.

IMG_8291.jpeg

Min far, Johan Edvin Rudolf Børresen, f.1916

Pappa fortalte at han fortsatt kunne kjenne på følelsen av mangel på kontroll når de på den mørklagte broen kunne skimte lys fra lyktene. Så ser han noe hvitt, nesten som en sky på styrbord side. En stor bølge treffer «Lofoten» og tvinger den ut av kurs, og roret slår i hendene hans mens han prøver å gjenvinne balansen. Da hastet det med å vri roret raskt tilbake til opprinnelig kurs, ellers kunne det bli bunnberøring i verste fall.  Alle sjøfolk vet konsekvensene av det i dårlig vær. Da havner sannsynligvis navnet i avisa med svart ramme rundt, med en opplisting av de gjenværende i familien..

Min interesse for sjø, marin teknikk, kart osv startet der ved kjøkkenbordet da pappa ga meg et svært fint etui med en passer i. Han mente jeg burde ta utdanning slik at jeg ble styrmann. Dette forklarer hvorfor min interesse for sjøen og aktiviteter der er over gjennomsnittet.

Tilfeldigvis var jeg nesten 55 år senere ved Hustadvika lørdag 23.mars i år. Eli og jeg gikk langs kyststien Julshamn – Nordneset fyr for både å få trim og få oppleve naturens krefter.
Over en bakketopp ser jeg brått konturene av noe som ikke stemmer; Et stort cruiseskip med retning mot land! Hva er det som skjer??
Klokken er 14.32 når dette bildet blir tatt:
IMG_7473.jpeg

Men hvor nært land eller grunner er egentlig Viking Sky her?

På dette kartet har jeg trukket en linje fra der jeg tar bildet og over mot baugen. Ut fra dette ser vi at Viking Sky nå ligger faretruende nær grunner og land.
Skjermbilde 2019-03-28 kl. 12.04.16.png

Fortsatt har ikke mannskapet fått liv i motorene. Ca kl. 14.05 har mannskapet sluppet ankeret for å redusere farten og helst stanse det drøyt 47 000 tonn tunge og 230 meter lange skipets ferd mot land og forlis. Jeg tar dette skjermbilde av informasjonen som appen Marine Traffic gir. Den viser posisjonen til båten kl. 14.36 (2 min forsinkelse):

IMG_5868

Mannskapet ombord kjenner på den ekle følelsen av å ikke ha kontroll. Viking Sky driver for vær og vind. Med det store vindfanget driver den med 4-5 knops fart mot land. Skipet må  stoppes før bunnen berøres!

Og endelig – ca. kl. 14.35 lykkes de. Begge anker har huket seg fast i bunnen. Skipsoffiserene på broen kjenner en enorm lettelse når skipet langsomt vrir seg med baugen fra land og mot vind og bølger.

Ombord i skipet blir det kaos idet båten dreier seg motsatt vei. Krengningen er stor, sjøen slår inn over nederste åpne dekk 6 meter over sjøen, og vann strømmer inn på dørken innenfor. På øverste dekk i panorama-salongen foran merkes krengningen enda sterkere, slik dette videoklippet på YouTube viser.  Bord, stoler og passasjerer sklir fra side til side inn til baugen ikke lenger peker på tvers av  bølgene, men mot dem. Nå merkes slagene fra den tunge sjøen hver gang baugen møter neste bølge. Vil ankerkjettingene tåle dette, og evt. hvor lenge?

IMG_7506.jpeg

Kl. 14.35: Ankrene har festet seg til bunnen og Viking Sky stopper ferden mot land

IMG_7514.jpeg

Kl. 14.35.37: Viking Sky krenger idet skipet dreier seg i retning mot vind og bølger

IMG_7538.jpeg

Kl. 14.37: Viking Sky ligger ca 100 meter fra nærmeste grunne og venter på slep.

Jeg går raskt videre mot Nordneset fyr (merket med stjerne-symbol i kartet over). Det går opp for oss som står ved fyrlykta at vi er farlig nær å bli vitner til en større skipskatastrofe. Vi vet alle hvilket farlig farvann dette er. Og der Viking Sky nå ligger er det både grunt og en hel rekke med båer og skjær i farlig nærhet som dette kartet viser. Røde sirkler viser dybder som 6,5 meter dype Viking Sky kunne ha berørt på lavvann og i bølgehøyder på 6- 8 meter. Og det viser ikke minst hvor nært skipet er land.

Skjermbilde 2019-03-30 kl. 19.07.25.png

Kartet her baserer seg på målinger gjort rundt 1960. Da kartla man grovt hvordan hovedleia så ut, og sjøkartverket foretok mer nøyaktige målinger i og rundt grunner som kunne være en fare for skipstrafikken.

Men hva er vanligvis den største faren for skip nært land? Bortsett fra direkte berøring av grunner i eller såvidt under havoverflaten som opplagt utgjør en fare for forlis, kan også grunner som ligger betydelig lavere enn skipets laveste punkt være farlige. Store, tunge bølger som har fått bygget seg opp over lange avstander, kan i verste fall føre til grunnbrott helt ned på 15 – 20 meters dyp. Det betyr at Viking Sky som stikker 6,5 m dypt under vannlinja likevel kan treffe havbunnen som ligger 10 meter under kjølen!

Jeg vil illustrere dette ved bruk av denne tegninga fra en dansk lærebok for en uteskole, og hvor jeg har lagt inn en skisse av Viking Sky. Tallene er eksempler for å illustrere poenget med hva som skjer når et skip får bølgene på tvers og «danser» opp og ned.

Med en bølgehøyde på 8 meter, var laveste punkt på båten ca 10,5 meter( 6,5 m. + 8/2) under ordinær vannstand. Et skjær på 8 -11  meter under overflaten på lavvann, kunne derfor utgjøre en farlig trussel – slik det skjedde med Costa Concordia.

Denne dagen ca. kl 13 var det storsjøtt (storflo), dvs månefasen økte vannstanden til drøye meteren over normal vannstand. På lavvann ville imidlertid laveste vannstand være enda lavere av samme grunn – månefasen:

Skjermbilde 2019-03-31 kl. 12.57.33.png

Ser vi på sjøkartet under og ser skipets ferd fra tidspunktet alle 4 fire motorer får black-out, er det åpenbart at denne lørdagen var det flaks (og noen vil hevde sterkere makter) som reddet 1373 mennesker og et helt naturmiljø fra en større katastrofe.

Jeg har lagt inn to alternative tidspunkt for når motorstansen kunne oppstått, ca. 5 minutter før og 5 minutter etter når det faktisk skjedde.
Hvis vi forutsetter at Viking Sky ville drevet etter samme kurs, ser vi at den ville ha truffet grunnen ca. kl. 14.15 for det sørligste alternativet. Ved det nordligste ferden kunne den ha truffet undervannsskjærene Finnen ca.14.20, evt. de øvrige grunnene lenger øst ca. 14.30 (se ringene på kartet over).

Bilde 29.03.2019 klokken 20.02-kopi

Katastrofens omfang vil bedre forstås når vi ser på ulykken med Costa Concordia. I ganske rolig vær fikk de passasjerer og mannskap over i livbåter, flåter og en rekke små og større båter som kom til. Likevel omkom 33 personer.

IMG_7822.jpeg

På Hustadvika lørdag 23.mars, ville låring av livbåter vært svært krevende. De første helikopterne kom nærmere kl. 15, og på det tidspunktet ville allerede en rekke mennesker mest sannsynlig vært ute i sjøen.

Fræna kommune gjorde en imponerende redningsinnsats med bl.a rask støtte fra medlemmer fra IL Bryn som klargjorde Brynhallen som mottakssenter. Det ble kjørt fram en tankbil med fuel til helikopterne slik at de slapp å ha fulle tanker under redningen. Dermed kunne de ta flere ombord, noe de gjorde og fikk fraktet over 400 passasjerer trygt til mottaksenteret.

Skjermbilde 2019-03-31 kl. 14.58.26

Foto: CHC Helikopterservice

Dersom Viking Sky hadde berørt grunnen slik Costa Concordia gjorde, ville bunnplatene svært sannsynlig gitt etter, og vann ville strømmet inn i skipet. Viking Sky drev med en hastighet på 3,5 – 5 knops fart. En masse på 47 000 tonn i slik fart stopper ikke øyeblikkelig om det treffer et skjær. Bildet av bunnen på Costa Concordia sier det meste om kreftene som er i sving og som også kunne gitt slike konsekvenser for Viking Sky:

Skjermbilde 2019-03-31 kl. 11.11.50

Bunnen på Costa Concordia ble revet opp i en lengde av over 53 meter.

Det er vanskelig å se for seg hvordan redningshelikopterne kunne ha reddet så mange fra urolig sjø som de kunne gjøre fra et skipsdekk. Hjelpefartøy måtte være av betydelig størrelse for å kunne bidra med redningsoppdrag. Begge redningskøytene som gikk ut mot Viking Sky 23.mars måtte avbryte oppdraget pga været.

Når man i sikkerhetsarbeid gjennomfører risiko- og sårbarhetsanalyser, må man også ta i betraktning det verst tenkelig scenario. Fræna kommune som hadde det meste av prosedyrer på plass, måtte innrømme at selv de ikke hadde sett for seg et scenario hvor et cruiseskip forliser.

Jeg har skrevet dette i håp om at nasjonale myndigheter nå må kritisk evaluere hendelsen og trekke ut noen viktige lærepunkter og følge de raskt opp.
Slik jeg vurderer læringa etter dette, er det bl.a.

1) Redningsberedskapen må dimensjoneres til å kunne takle at et cruiseskip går på grunn i dårlig vær.

2) I tillegg til losplikt for cruisebåter som følger den ordinære skipsleia, må det også være et nettverk av slepebåter tilgjengelig. Dersom cruisebåter velger å gå i dårlig vær, må de i av beredskapshensyn forpliktes til å ha følge av slepebåt underveis.

3) Helikoptertjenesten må organiseres slik at både ordinære redningshelikopter, forsvarets helikoptre og helikopter tilknyttet oljenæringa utgjør en samlet redningstjeneste i krisesituasjoner. Det betyr at i Nord-Norge bør det være redningshelikopter både i midt-Troms og på Varangerhalvøya.

4) Samtlige risikostrekninger langs kysten må bli oppmålt og avmerket på nytt slik at både fysiske og digitale kart er i overenstemmelse med de faktiske bunnforhold.

Skjermbilde 2019-03-27 kl. 07.51.59.png

Dette bildet viser sjøtrafikken utenfor Hustadvika i løpet av 2017. Som man ser er det en rekke fartøy som passerer her. Og noen færre –  når været var slik som det var 23.mars 2019.

Med slik mengde båter, bunkers og mennesker kan ikke Norge ta for lett på konsekvensene av en for dårlig beredskap. Det er avgjørende viktig å allerede nå starte et omfattende revideringsarbeid av gjeldende beredskap mens vi venter på den endelig rapporten om nesten-forliset til Viking Sky.
Dette skipet var altså var kun minutter og meter fra den sannsynligvis største skipskatastrofen i Europa i fredstid.

Ja, det går kaldt nedover ryggen å erkjenne at Viking Sky unngikk forlis grunnet tilfeldigheter og flaks. Og neste gang…?

Jeg – en «frontkjemper for Nussir ASA»?

I følge Svein Lunds innlegg i iFinnmark er jeg en «frontkjemper» for Nussir. Han bygger sin konklusjon på mitt leserinnlegg som handler om Faktisk.no , et fagmiljø for faktasjekk som eies av 6 mediabedrifter. Min påstand er at Faktisk.no setter stempelet «Faktisk feil» på gale påstander fra alle andre, men unnlater å gjøre det når egne journalistkolleger jukser med fakta.

Som ferskt eksempel siterte jeg kommentator i VG og Tromsø som hevdet at «millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl».

Jeg påviste hvorfor dette er feil.

Svein Lund mener derfor at jeg er representant for Nussir ASA og at jeg forsvarer miljø-ødeleggelsene. Han dokumenterer dette med at jeg for 30 år siden var daglig leder for en bergverksbedrift i min hjembygd Austertana eid av Elkem.

Det første er feil. Det siste stemmer. Jeg fikk gjennom nevnte jobb god innsikt i hvordan verdifulle mineraler i Finnmark kan komme til nytte i den øvrige verden, og så hvordan dette skapte trygge arbeidsplasser lokalt og ga kjærkomne skatteinntekter til kommunen. Men jeg fikk også kunnskap om hvordan det sentrale østlandet høstet mest verdier av våre ressurser, noe jeg (dessverre for min egen del)  snakket for høyt og kritisk om den gang (også).

Hvis jeg kan påvirke noe i denne saken, må det være at det blir et driftsopplegg for Nussir ASA som lager minst mulig miljøavtrykk, får minimal innvirkning på reindrifta, og skaper sikre arbeidsplasser i Kvalsundområdet for minst 30 år framover.

Som politisk nyengasjert ønsker jeg kun å gjøre det enda lettere å få gjennomført det nødvendige grønne økonomiske skiftet – som våre barnebarn skal få gleden av når vi leverer tilbake kloden vi låner av dem. Kobber er et helt nødvendig metall der verken aluminium eller andre legeringer har samme fysiske effekt og kvalitet på en rekke viktige produkter.

Viktigst for meg nå er derfor at det må være fakta –  ikke skremsler – som skal avgjøre skjebnen til både naturmiljø, reindriftsnæring  og bedrift.

Jeg ville reagert på samme måte om Nussir ASA hadde jukset med tall for å minimere skadevirkninger. Denne gang er det altså miljøbevegelsen som gjør det – med såkalt faglig støtte fra høringsinstanser.

Et eksempel på fagekspertise som Svein Lund viser til, og som har bidratt  med sitt i høringen: Fylkesmannens miljøavdeling i Finnmark laget en oversikt  som skal vise mengden av årlig utslipp.Skjermbilde 2019-03-06 kl. 22.50.13.png

Fylkesmannens fagfolk kan som matrisen over viser bidra med viktig informasjon:

Mens det årlig  lekker ut 63,4 tonn kobber ut i Barentshavets kystsone, skal det årlig slippes ut 1340 tonn kobber, en økning på dramatiske 2114 % etter at Nussir er kommet i drift!

Nå er dette riktignok en promille  av de «millioner av tonn tungmetaller» som ble nevnt av VGs kommentator. Likevel er dette uakseptabelt selv  i slik mengde.

Men også disse tall er fortsatt  svært langt unna sannheten! Miljøvernavdelinga har gjort den tabben at de har regnet ut hvor mye kobber det er i all avgangsmassen og ansett dette som kobber i ren form, altså som tungmetaller rett ut i vannmiljøet.

Det er kjørt simuleringer av steinen fra Nussir i forskningslaboratorium for å beregne sannsynlig utlekking av både kobber og de øvrige metaller. Basert på dette blir det ca 40 kilo ren kobber pr år. I dag er utlekking av kobber via elver og bekker ut i Repparfjorden 600 kilo hvert år!

Slike tungmetaller blir først farlige i ionisert form.  Da kan de bli biotilgjengelig for levende organismer (og opptas i næringskjeden).

Det er altså stor forskjell på «millioner av tonn av tungmetaller» og 1340 som fylkesmannens miljøavd. hadde regnet ut. Men det er også en svært stor forskjell på 1340 tonn og ca 40 kilo som blir det mer sannsynlige tallet for utlekking av kobber.

Også  de øvrige metallene som er oppgitt i tabellen over vil lekke ut i adskillig mindre omfang enn det fylkesmannen påstår.

Mitt ærend er altså å påpeke at her har dessverre miljøbevegelsen blitt ført bak lyset.

Det er ikke det samme som at denne gruvedriften er uten konsekvenser for naturmiljøet.  Nyere forskning (høsten 2018) viser at uansett lagring av overskuddsmasser, vil det bli et miljøavtrykk (direkte påvirkning på naturmiljøet).
Men forskninga viser at miljøavtrykket for denne type mineraler blir mindre ved sjødeponi enn ved landdeponi.

Lund viser til «fisken som får gjeller og mage fulle av finmalt gruveavgang». Jeg vet ikke hvor han har dette fra.
Fisk svømmer ikke under røret med avgangsmasse og dusjer seg i stein og sand. De skyr naturligvis unna.

Da Folldal Verk drev kobberdrift på 70-tallet ble langt mer forurenset avgangsmasse dumpet i den indre, grunnere delen av fjorden. Fiskere hevdet da at de kunne finne fisk med slam i gjellene. Nå skal deponiet legges på ned mot 90 meters dyp. Det skal føres streng overvåking av at masser forblir i dette bassenget.

Men dette er heller ikke den beste løsningen. Jeg mener fortsatt at også avgangsmassen må kunne utnyttes tilnærmet 100%. Derfor har jeg overfor Venstre og Klima- og miljøvernministeren bedt de vurdere å opprette et statlig «Grønn Gruvedrift»-fond.  Her skal bergverksbedrifter kunne få lån og tilskudd til innovasjon og forskning hvor målet er 100 % utnytttelse av overskuddsmassen.

Også det kan gi enda flere arbeidsplasser og bolyst i området, og avgir svært lite miljøavtrykk. I tillegg vil det øke bedriftens inntjening.

Jeg håper at alle som deltar i debatten unngår å lage skremmebilder, men opplyser debatten ved å bringe inn og vurdere fakta. Avgjørelser som baserer seg på forskningsmessig kunnskap står seg mye bedre enn den tynne suppa som er basert på synsing og gjetninger.

Faktisk.no – nøytral om gruvedrift i nord?

«Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. Fordi vi trenger pengene mer enn naturen.»

Slik starter Egon Holstad sin kommentar «La oss dumpe gift i havet» i avisa Tromsø (15.2) og VG 16.februar 2019.
For å virkelig vise hvor alvorlig dette er føyer han til ; «..30 millionene tonn med giftig avfall tømmes ut der»
Det skal altså dumpes 30 mill. tonn giftig avfall i Repparfjorden? Det høres både dramatisk og uakseptabelt ut. Og det er feil.

Holstads utgangspunkt er at slik gruvedrift er en trussel mot natur og livsmiljø, og han stiller viktige spørsmål  ved dette konkrete gruveprosjektet. Det er både forståelig og nødvendig. Holstad er en både skarp og kunnskapsrik journalist som har både tunge og tastatur i sin hule hånd, og er alltid interessant å både lese og lytte til.

Men kan en kommentator i norsk presse likevel få slenge ut usanne påstander – uten konsekvenser?

Hva er Faktisk.no ?

Norske medier utgjør samlet den 4.statsmakt. De skal kontrollere de 3 andre statsmaktene. De skal opplyse debatten og borgerne. Både Stortinget, regjeringen og domstolene skal vite at det er noen som på vegne av borgerne ser de i kortene. Den 4.statsmakt kan på sitt beste sørge for at makta fra folket forvaltes rettferdig og slik øker legitimiteten til vårt liberale demokrati.

Og motsatt; hvis den 4.statsmakt ikke opplyser folket, men villeder debatten blir den i sin ytterste konsekvens en trussel mot demokratiet. For hva skal folk tro? Skal de mistro ansvarlige politikere som sitter med ansvar – slik populistiske krefter på de politiske ytterfløyer jobber for? Eller skal de mistro journalister – de som er utdannet for å bringe fakta til torgs for å opplyse deg og meg og den offentlige debatt? Hver for seg gir begge spørsmål grunn til uro, samlet gir de et dystert fremtidsbilde.

De store mediebedriftene i Norge  gikk sommeren 2017 sammen og dannet faktisk.no, slik media i mange land med et liberalt demokrati har gjort.
Hensikten var å skape et miljø av journalister som kan sjekke sannhetsgehalten i påstander som fremmes i den offentlige debatten.

Faktisk.no beskriver hensikten slik:

«Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.

Vi ønsker å bidra til en åpen, inkluderende og faktabasert offentlig samtale. Ved å gjennomgå grunnlaget til aktuelle påstander som påvirker vår oppfatning av virkeligheten, jobber vi for et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt.

Faktisk.no skal også avdekke og forhindre spredningen av oppdiktede meldinger som utgir seg for å være ekte nyheter.»

Som vi alle skjønner når, vil dette bidra til en mer opplyst og saklig debatt og som kan påvirke beslutningene som må tas av de som har myndighet.

Faktisk.no oppfordrer folk til å bringe inn saker for faktasjekk. Det er prisverdig.

Et forsøk på faktasjekk

Jeg valgte å ta oppfordringa på alvor. Den 18.februar sendte jeg derfor påstanden fra Tromsø- og VG-kommentator Holstad til faktisk.no på den oppgitte mailadressa og skrev bl.a.:

«Jeg reagerer på at aviser på leder- og kommentarplass kommer med påstander som kun er egnet til skremme, ikke opplyse.
Når man leser kommentarer til artikkelen og den øvrige debatten i sosiale medier, nettaviser og trykte utgaver, synes påstandene å bli gjentatt og forsterket.
Jeg har vært politisk aktiv og miljøengasjert gjennom et langt liv. Jeg er redd for at desinformasjon og skremsler verken opplyser debatten eller bidrar til å finne bedre løsninger der naturmiljøet er under press.
Nå håper jeg at faktisk.no ikke er for sterkt bundet opp til sine eiere og ikke er i stand til å vurdere faktainnholdet.
Jeg spør derfor:
Er det et faktum at «Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl.»?
Etter min oppfatning er svaret » Dette er faktisk feil».«

Jeg fikk et høflig svar tilbake:

«Takk for e-post og innspill! Jeg har notert det ned. Påstanden du viser til er imidlertid vanskelig for oss å faktasjekke, da det er en fremskrivning. Den sier noe om hva som skal skje i fremtiden, og som vi per i dag ikke kan slå fast hvorvidt stemmer eller ikke.«

Fremskrivning er etter min oppfatning en påstand som kan sjekkes. Er det en realistisk fremskrivning som bygger på konkrete fakta, eller er det en gjetning – eller enda verre: et skremmebilde uten rot i virkeligheten?

Derfor ønsket jeg nettopp dette sjekket og skrev tilbake:

«Hvorfor er det vanskelig å sjekke en slik påstand – selv om kvantifisering er mer krevende? 
Tallene  står i både rapporter og underlagsmateriale for konsesjonssøknaden om mengden av tungmetaller. 

Det er bare å gange opp tallene for de ulike tungmetaller, og dere har et ganske nøyaktig anslag på hvor mye tungmetaller av hvert slag og tilsammen som årlig kan bli lagret i fjorden i konsesjonsperioden på 30 år. Da har du fakta om saken.

Og det blir ikke «millioner av tonn».

Millioner er flertall og betyr minst to. To millioner tonn = to milliarder kilo!! 

Skal skrekkinformasjon i media bli stående uimotsagt??
Hva skal vi med  faktisk.no da?«

Dagen etter har faktisk.no lagt ut denne på sin Facebookside. De har laget en oversiktlig artikkel (Innsikt) som tar for seg flere av sakens faktiske sider gjennom «5 spørsmål og svar»

Skjermbilde 2019-02-27 kl. 12.47.57

Men faktisk.no tar ikke stilling til det de er satt til å avgjøre: Er påstanden om at «millioner av tonn» med giftig avfall skal slippes ut i Repparfjorden faktisk feil eller faktisk rett.

Jeg har full forståelse at en liten redaksjon ikke makter å sette seg grundig nok inn i alle saker, ikke minst der det må gjøres utregninger.
Likevel berører faktisk. no to relevante opplysninger i sitt svar over:

Disse tungmetallene er del av mineralet, ikke særskilt utvinnet rent metall. Det er det siste som kan utgjøre en fare for livet i havet gjennom biotilgjengelighet (giftige rene tungmetaller i ioneform tas opp i næringskjeden).
Metaller som er en del av mineralet (steinstykkene i avgangsmassen) utgjør derimot mindre fare for livet i Repparfjorden enn det som i dag naturlig siver fra fjellet og ut i elv og sjø.

Den andre opplysningen fra Miljødirektoratet går på mengden av tungmetaller:

«Oppsummert kan vi si at gruveprosjektet vil føre til millioner av tonn med avgangsmasser av knust fjell som deponeres på fjordbunnen, men mengden tungmetaller vil være veldig mye mindre enn dette, sier Kari Kjønigsen i Miljødirektoratet.»

Og det er nettopp her faktisk.no burde ha funnet de tall som ligger offentlig tilgjengelig. Da ville leserne fått se hvor store mengder vi snakker om når det gjelder tungmetaller som miljøtrussel.

Langt mindre farlige tungmetaller enn det medieskapte

De største metallkildene i mineraler som utgjør fjellene vest for Repparfjorden er kobber og nikkel.  Innslaget av kobber ligger på mellom 320 og 670 mg/kg bergfangst.

Hvis vi for enkelthets skyld bruker 500 mg kobber som snitt, betyr det at for hvert 2. kilo med stein får vi et gram  kobber, eller omregnet til de store tall: 2 tonn bergfangst (mineraler) gir 1 kg kobber. 2 millioner tonn stein i avgangen inneholder da 1000 tonn kobber som blir lagret på fjordbunnen.

Nå høres 1000 tonn kobber mye ut for både en selger og en kjøper. Med en kilospris på 7000 dollar (60 mill. kr) er jo dette ressurser på avveie. Tilsvarende for nikkel utgjør dette rundt 500 tonn. Det sier seg sjøl at både bedriftsøkonomisk og samfunnsmessig er det smartere å få tatt dette i bruk.
Skjermbilde 2019-02-27 kl. 16.13.50
Til sammen utgjør likevel ikke dette «milllioner av tonn» årlig  av de to største grupper tungmetaller i avgangen som skal lagres i ro på bunnen av fjorden utenfor Markopneset, men drøye 1500 tonn med metaller som del av mineraler.

Men er det også 1500 tonn giftige tungmetaller på avveie?
Nei. Disse er bundet til mineralet og må skilles ut gjennom egne prosesser i et landanlegg. Det skjer i svært liten grad i en grop på et begrenset bunnområde i den 13 km. lange fjorden.

Australske undersøkelser viser at ca 96 % av kobbersammensettinga i mineralet forblir der og påvirker ikke miljøet.

Noe av de bundne metallene vil sive ut i den lagrede massen på havbunnen gjennom porevannstrøm. (Avgangen av stein, grus og sand ligger under trykk av vannsøylen og det vil «presse» ut metall av mineralet). Dette er beregnet til bl.a. 40 kilo rent kobber i året.

Er dette eneste tilførsel av kobber, vil det være mye. Da er det greit å vite at det renner ut ca. 600 kilo kobber naturlig ut i Repparfjorden årlig – fra alle elver og bekker i området.

Dette kommer fram i den dokumentasjonen som både KLIF (tdl. SFT) og Miljødirektoratet har forholdt seg til da Miljødirektoratet ga Nussir ASA utslippstillatelse i 2016.
(Avgjørelsen ble påklaget, men Miljøvernminister Vidar Helgesen(H)  opprettholdt miljødirektoratets faglige avgjørelse.)

Det hører også med i bildet at den sist kjente forskninga på sjødeponi vs landdeponi tilsier at et sjødeponi gir mindre miljøavtrykk. Og det er vel det de fleste av oss er opptatte av?

Min konklusjon:

Påstandene «Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl.» og  «30 millionene tonn med giftig avfall tømmes ut der» er faktisk feil.

Hvorfor vil ikke faktisk.no likevel sette et «Faktisk feil»-stempel?
Det forundrer meg.

Jeg hadde et håp om at de ville være like nøytral og nådeløs enten påstanden kom fra en politiker eller en ansatt i de mediebedrifter som har etablert faktisk.no (VG, Dagbladet, NRK. TV2, Amedia og PolarisMedia).

Skyldes forklaringen på det manglende stempelet «Faktisk feil» noe så banalt som at påstanden denne gang kom fra en av deres egne journalister og ansatt i en mediebedrift som finansierer faktisk.no? Jeg vil jo ikke tro at «blod er tykkere enn vann» i slike kollegiale sirkler, men er blitt usikker nå.

I så fall håper jeg faktisk.no retter opp i dette snarest og sikrer sin troverdighet som et nøytralt faktasjekk-organ.

Miljøkampen er så viktig at vi ikke kan tillate slike grove faktafeil. I så fall svikter media sin opplysningsplikt og svekker alvoret i saken.

Og Faktisk.no vil heretter slite med sitt omdømme og troverdighet.

ETTERORD:
Jeg vil avslutningsvis for min egen del påstå at naturinngrepet her synes å ha mindre  påvirkning på livsmiljøet i fjorden gitt de betingelser som stilles fra Næringsdepartementet. Et landdeponi gir mye større miljøavtrykk, og vil i tillegg kunne frigi mye svevestøv som finner veien i nærområdene der reindrifta periodevis holder til.

Størst påvirkning synes gruveprosjektet  å bli for den tradisjonsbundne reindriftsnæringen. Både flytteveier og kalvingsland kan bli forstyrret av driften. Konsesjonsbetingelsene er satt opp slik at reindrifta skjermes. Om det er nok, er det bare reindrifta sjøl som kan avgjøre.

Med min erfaring med konstruktive reindriftsutøvere i Øst-Finnmark, tror jeg nok man klarer å finne gode løsninger for de to reindriftsområdene som blir berørt ved kobberutvinning i Kvalsund.

Når pressen presser Venstre, må «Trine ikke grine»?

Alle som bryr seg om politikk generelt og debattklima spesielt, har reagert på både tøffere språk, polarisering og medias arbeidsmetoder de siste åra.

Også kong Harald hadde i 2018 merket seg dette. Han startet  sin nyttårstale for 2019 med å sitere Salomos Ordspråk:
«Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.».

Kongen fortsatte:

» Så hvordan bevarer vi hjertet vårt? Vi gjør det ved å være vennlige mot hverandre.Ved å føre en respektfull samtale på tross av uenighet. Ved å løfte andre frem. Vi bevarer det også når vi gjenkjenner et medmenneske i en fremmed…//..

Skal det beste i oss vinne frem, krever det aktiv handling:  Ved å bidra til at alle som ønsker felleskap, blir inkludert.  Ved å ta til motmæle mot nedbrytende tale.
Ved å stå opp for mennesker, saker og verdier vi setter høyt.

Slik styrker vi samfunnet vårt. Slik bevarer vi samfunnets hjerte..//..

Som voksne har vi et særlig ansvar for måten vi omgås hverandre på. Barn og unge lærer av det voksne gjør og sier.Det er vi som gjennom vår adferd formidler hva som er greit. Derfor må vi oppføre oss ordentlig mot hverandre. Vi må snakke om og til hverandre på en måte som vi ønsker at barna våre skal ta med seg videre gjennom livet.»

Skjermbilde 2019-02-15 kl. 07.47.26

Kongen avsluttet talen med denne oppfordringa om et nyttårsforsett:
«At vi i året som kommer skal møte hverandre med vennlighet.

Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja så klarer vi det.«

Kongehuset står sterkt i Norge. Kong Harald regnes som en verdig arvtaker etter kong Olav – folkekongen. Det de sier er samlende for nasjonen vår. Nyttårstalen ble derfor tatt godt i mot.

De neste drøye to ukene var det som om at kongens forslag til nyttårsforsett ble fulgt av de fleste. Det var påtakelig færre negative Tweets, færre illsinte kommentarer fra ytterliggående på begge sider i det politiske landskap og også debattene på TV og i radio var mer lavmælte.

Inntil  en torsdag i januar. Torsdag 17.

Da var det som om oppdemmet frustrasjon etter nyttår bare eksploderte. Hva hadde skjedd??
Et flertall av partiene på Stortinget hadde dannet en flertallsregjering av ikke-sosialistiske partier, den første siden 1985 og den første 4-partiregjeringa siden 1969.

Slik vakte naturligvis ikke bare glede. Selvsagt skal en opposisjon påpeke det de er uenige i. Det er opposisjonens rolle. Og like selvsagt skal pressen – den 4.statsmakt bore dypt ned i den 1. og 2.statsmakts politiske formuleringer og avdekke hva dette kan bety for folk og samfunn.

Det som kom var en offentlig debatt som ikke var Norge verdig slik kongen hadde ønsket det i sin tale.
«Mørkemenn» og «yppersteprest» huskes nok best som nye merkelapper.

Det skjedde mer. Journalister fra både presse og etermedia har en tendens til å opptre som en ulveflokk når de får teft av blod. Ikke minst interessant er det hvis det er uenighet i politiske parti og helst når dette kan kobles til personer og mindre til politikk.

En slik sak hadde pressen spist godt av i slutten av november og begynnelsen av desember i fjor. Det startet med at partileder og kulturminister Trine Skei Grande over høyttalende telefon kom med kritikk av Abid Raja som forhandlingsleder for statsbudsjettet. Grande ba Raja om unnskyldning, og de var ferdige med saken da de ble intervjuet av NRKs Fredrik Solvang 6.desember.

Straks regjeringsforhandlingene var kommet i mål på Granavolden har VG et stort oppslag om Skei Grande. Nå har hun «ifølge kilder» omtalt Alfred Bjørlo, en populær Venstre-ordfører på Vestlandet som psykopat og en partifelle i stortingsgruppa som «han homoen». 

Verken ordføreren og stortingspolitikeren som angivelig skal være omtalt slik, kjenner seg igjen i dette, og viser til at Grande tvert i mot løfter de og andre politikere opp og fram. Ingen andre tilstedeværende står fram og kan bekrefte det som her ute virker som et ondsinnet rykte.

Ut januar og inn i februar blir en rekke Venstre-folk kontaktet av media. Journalistene har med utgangspunkt i det som har skrevet et ønske om at disse forteller om hva de har opplevd negativt om Venstres partileder.

Som en følge av denne massive negative oppmerksomheten om Venstre som parti og Grande som partileder, viser også meningsmålingene for Stortingsvalget et fall. ( Rart nok kommer det nasjonale meningsmålinger i et år hvor det ikke er stortingsvalg, kun lokalvalg!).

Summen av dette blir journalister som trigges. Hva kan vi finne ut om stemningen i Venstre. Er det krig? Mellom hvem?

De kaster seg på i håp om å være først ute med ny informasjon – en nyhetssak som får leserne til å klikke seg inn på deres sider og kjøpe deres aviser. Rundt om i de store redaksjoner gis det klarsignal for nye runder via telefon og SMS  som f.eks disse eksempler:

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.27.15

 

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.27.39

 

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.28.52

Det er ingenting galt i å drive journalistisk arbeid. Og det er naturlig å sjekke rundt i alle parti om hvordan arbeidet går. Det eneste påtakelige er at det blir noen få nyhetssaker om dette, basert på gammelt nytt. De positive svar som bekrefter at det ikke er noen strid i partiledelsen, eller at Grande får ros fra både nære og mer perifere partimedlemmer blir ikke nevnt.

Hvorfor er ikke det nyhetsmessig like interessant når det gir et motsatt inntrykk enn hva media sjøl har skapt de siste måneder?

Journalister er trent til å definere/lukte nyheter:
«At en hund biter en mann er ingen nyhet, men at en mann biter en hund er definitivt en nyhet».

Denne enkle læresetningen er kjent blant fagfolk i bransjen.

Er det ikke en nyhet at en partileder som indirekte stemples som alt annet enn positiv av journalister, ikke blir stemplet slik av medlemmene?

Jeg leser alltid redaksjonelle kommentarer i aviser fordi de evner å foreta gode analyser av det som foregår i samfunnet. De evner også å påpeke svakheter og styrke i partienes argumenter for egen politikk.

Kompetente journalister opplyser samfunnsdebatten og er en helt nødvendig forutsetning for vårt liberale demokrati.

I aviser med partipolitisk tilknytning må man selvsagt forstå de redaksjonelle kommentarer slik de skal fungere; forsvare avisens bånd til en politisk partiorganisasjon – enten de er av formell eller historisk karakter.

Skjermbilde 2019-09-14 kl. 12.02.08.png
Torsdag 7.februar på formiddagen kunne vi lese følgende kommentar i VG av kommentator Astri Meland med nøye valgt tabloid overskrift.

Innholdet var en opplisting av påstander fra «sikre kilder» og «folk i partiet som gjør åpent oppgjør». «Folk i partiet» er en tidligere utmeldt 67-åring i Oslo. De sikre kildene er så usikre at de ikke vil stå fram. Et åpent «opprør»?

For VG spiller det liten rolle. Har man ingen god sak, kan man lage en.

Meland bygger sin kommentar på en samling av drittpakker som Trine Skei Grande er blitt utsatt for, og delvis sjøl har ansvaret for. Utbruddet mot den engasjerte og av noen påståtte «skipskanon» Abid Raja viste seg imidlertid å være basert på en misforståelse internt i regjeringen som statsministeren  tok på seg ansvaret for.

Meland topper sin kommentar ved å trekke fram en annen økonomisk VG-suksess for både løssalg og klikk: Hendelsen under et bryllup i Trøndelag 10 år tidligere da Grande var stortingspolitiker. I følge Meland gjorde den saken det ekstra vanskelig for Venstre å forhandle seg inn i en regjering i januar 2018. Det Meland ikke skriver om, er at Grande  under forhandlingene måtte ta en pause for å vitne i en rettsak mot en mann (!) som hadde drapstruet henne på grunn av flyseteavgiften (og som ble dømt).

Grande fikk en rekke hat- og trusselmeldinger ( i hovedsak fra kategorien «menn som hater kvinner») hvor hun anmeldte dette:
«Hdi Trine. Innen flyseteavgiften setter inn, skal du være tatt. Vet ikke om du har sett meg? Jeg sto ved siden av deg i går. Du skal forsvinne fra jordens overflate innen avgiften din begynner. Hilsen en leiemorder.»

«Kan ikke ta telefonen. Da har du noe å glede deg til: Møtes ved arbeidsplassen din en dag.»

Da hadde Skei Grande vært utsatt for et vedvarende sterkt press helt siden regjeringen vedtok flyseteavgiften høsten 2015. Hun hadde som partileder for et sosialliberalt parti en policy om at hun skulle være tilgjengelig for samtale for alle som ringte henne. Det kostet.

(Det hører forøvrig med til historien at Venstre ønsket ikke flyseteavgifter pr reisestrekning. De ville ha én avgift basert på hele reisen, noe finansdepartementet ikke anbefalte.)

Meland i VG nevner heller ikke hvilken politiker som offentliggjorde og forstørret den «bryllupssaken» på et meget viktig tidspunkt for Venstre og Grande.

Dagen før Venstre skulle avholde en pressekonferanse før landsmøtet i april i fjor, skriver Ola Borten Moe på sin Facebookside om det omtalte bryllupet. VG er selvsagt et godt redskap for å formidle dette videre. Borten Moe æreskjeller Grande for episoden 10 år tilbake i tid – en sak som var avsluttet for de involverte.

Det er ikke vanskelig å være enig om at episoden med den da 17 år gamle gutten ikke burde skjedd. Selv om det ikke var ulovlig, var det dumt. Og dessverre er det litt for mange av oss vanlige folk, journalister og politikere som med alkohol innabords har sagt eller gjort dumme ting vi ellers ikke ville gjort. Men saken som sådan var tilbakelagt for de involverte. Case closed.

Borten Moes innlegg kunne endret Venstres historie dersom landsmøtet valgte å fjerne Grande på bakgrunn av dette. Og det var ganske sikkert mye frustrasjon i partiet fordi dette heftet negativt ved både henne og partiet. Enhver som hadde en mening om Grande, var altfor ofte om innom denne åkeren i Trøndelag.

Noen uker etterpå skjønte de fleste at det ikke var Borten Moes moralske indignasjon som førte til hans Facebook-innlegg og VGs økonomiske suksess i saken .
(FB-posten ble senere fjernet. Da hadde han allerede fått spørsmål om han gjorde det for å tåkelegge noe annet, noe han selvsagt ikke svarte på).

Dette viste seg selvsagt å være  tåkelegging og støy overført på Grande for å dekke over en sak journalistene jobbet iherdig med samtidig: Den meget berømte SMSen som var sendt av Borten Moe sjøl eller en av hans ni mannlige venner. De hadde vært samlet til en hyttetur i Sverige. Der skrev en av dem en SMS til tdl. partileder Liv-Signe Navarsete om hvilken kroppsdel disse 10 så gjerne ville ha.

Borten Moes støy om Grande ble etterhvert til større støy om SPs lyster i «fjøs og hytte». Fryktelig dumt og igjen; alkohol unnskylder ikke, men når en sak er avsluttet er den nettopp det. Avsluttet. Case closed.

VGs Meland  gjenbruker likevel saken til egen tilfredstillelse i sin kommentar to dager før Venstres landsstyremøte 9.februar 2019. Men etter å ha hørt den positive stemningen der, modererer hun den. For skam skyld?

Skjermbilde 2019-02-13 kl. 12.50.03.png

NRK PÅ KRIGSTIEN?

NRK utmerker seg i sin journalistikk med å gå mer grundig til verks overfor Venstres folkevalgte. De bruker et elektronisk feedback-skjema med mange spørsmål eller påstander. Slik kan de danne seg et bilde av hva som i februar 2019 rører seg blant partiets listetopper i 2015, og slik lage interessante nyhetssaker.
Flere av spørsmålene går på hva listetoppene synes om partilederen.

Her ser vi svaret fra én. Hun valgte å krysse av for at hun kunne bli kontaktet av NRK om hennes svar.
Hun ble ikke kontaktet. Fordi hun skrev en klar melding under «andre synspunkter» som ikke NRK fant verdt å sitere?

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.47.52

En av NRKs oppfølgingssaker om Venstre i februar er at et Venstrelag i Nordkapp kommunestyre med to medlemmer melder seg ut og etablerer SP-lag. Nyhet?
Ja, det var en nyhet. Våren 2018. For det var da det skjedde, behørig omtalt i mediene i Finnmark. Men gjenbruk  er viktig synes det som om – også i NRK og avisene som etterhvert gjorde det til en nyhetssak.

I denne saken kan man også høre et intervju med en av representantene som begrunner sin utmeldelse. Ikke på grunn av at Venstre er i regjering. Det sier han er OK. Men partiet «har vært for lite flinke til kommunikasjon»! En forståelig kritikk med andre ord.

I tillegg er fiskeripolitikken i beste fall uklar, noe flere av oss vil underskrive. Og så er det regionreformen som våren 2018 hadde skremt 50, 8 % av velgerne i Finnmark til å aktivt si nei i en folkeavstemning nesten et år etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak.

Det kan ikke være tvil om at Venstre (og stortingsflertallet) hadde gjort en dårlig jobb for å opplyse finnmarkingene om reformens hensikt: Demokratisering og desentralisering. Fra 2015 – 2017 hadde heller ikke fylkespolitikerne tatt seg bryet med å verken forklare hensikten med den eller spørre innbyggerne om deres syn.

Tilsammen har NRK hittil produsert rundt 30 saker om Venstre, Trine Skei Grande og misnøyen fra to Venstre-veteraner i Lødingen og Kvæfjord.

Hva er grunnen til NRKs store Venstre/KrF-fokus i år ?

Ved millenniumskiftet hadde jeg en vikarjobb som programleder ved et av NRKs distriktskontor. Det var for det første spennende på nært hold å se hvordan profesjonelle journalister jobber fram nyheter for å opplyse folk og bidra i den offentlige debatt.

Ikke minst interessant var det å observere hvordan NRK slik setter dagsorden – også for politikere. NRK var på det tidspunktet «den 4.statsmakt» i ordets egentlig betydning. Det er en forutsetning for et demokrati at de tre faktiske statsmakter (Storting, regjering og domstolene) kan bli kontrollert. I et liberalt demokrati som de vestlige er derfor en fri presse grunnmuren.

Hver morgen var det et møte mellom NRKs nyhetsredaksjon på Marienlyst og samtlige distriktskontor. Denne menyen av lokale nyheter ble det plukket av for de store sendingene i NRK TV og NRK Radio. Det ble avtalt hvem som skulle jobbe videre med lokale innslag for å skaffe stoff nok til de sentrale aktualitetssendinger.

Var det konfliktsaker som angikk organisasjoner, bedrifter og parti, ble det gjerne prioritert for videre oppfølging med nye saker. Det var bare å grave i vei.

Det er rimelig grunn til å anta at NRK nå har fattet en spesiell interesse for Venstre (og KrF), også  fordi en sannsynlig personkonflikt i partiledelsen kunne ha implikasjoner ute i fylkeslagene, men også inn i regjeringen. På distriktskontorene satt journalister med nesen i avisene og hånden på telefonen.

Det er ikke unaturlig at også regjeringserklæringen indirekte kunne virke inn på hvilke saker det ble fokusert på. På kantina og i pauserom ble det «ifølge kilder» snakket høyt om NRKs tid som trygg arbeidsplass var over? Noen hadde funnet følgende i Granavolden-erklæringen og som også ble formidlet internt:

» Fjerne dagens lisens og endre finansieringsmodellen for NRK slik at den er mer fremtidsrettet, sikrer redaksjonell uavhengighet og legitimitet, styrker den sosiale profilen og er enkel og ubyråkratisk. All mediestøtte skal samles i én ordning.»

Wow!!  Denne var ny og dramatisk – også for NRKs sjef.  Han var mentalt forberedt på at kringkastingsavgiften kunne bli erstattet av en ordning hvor NRK får sine i dag 5,5 mrd. kroner over statsbudsjettet. Men nå kunne dette havne i én samlet, og begrenset pott for all mediastøtte!

Konsekvensene er åpenbare: Dersom støtten ble prioritert til å sikre mangfoldet av lokalaviser, ville andelen til NRK gå ned. Den trygge «statlige» arbeidsplassen ville ikke lenger være som andre statlige arbeidsplasser; en sikker inntekt fram til  du er pensjonist.

NRKs lønninger har vært oppsiktsvekkende høye. Når en journalist har over 1 mill.kr i årslønn, vil også disse være i faresonen for kutt dersom regjeringen gjennomfører vedtaket. Da må det spares på alle fronter, og kanskje spesielt i Oslo.

NRKs håp ligger derfor opplagt  i at denne regjeringen ikke får fortsette etter 2021. Og den får garantert ikke fortsette dersom V og KrF havner under sperregrensen. Det er altså ikke helt uinteressant om NRKs ulike redaksjoner løfter fram enhver negativ sak om V eller KrF og forstørrer disse. Det kan få konsekvenser.  I «beste» fall for de ansatte er det snakk om sikker lønn fram til pensjon.

Enda et forhold kan være med å påvirke om et parti får mye og positivt omtale eller mye og negativ omtale: Også journalister er mennesker. Også de har preferanser i bl.a. verdispørsmål, trossyn, politiske konfliktsaker og selvsagt partipolitikk. Slikt kan virke her som ellers der fagfolk må gjøre et valg. Man velger bort noe til fordel for annet.

En kritisk uttalelse fra en politiker i et parti man «føler» for kan derfor bli valgt å jobbe positivt videre med. Mange journalister kjenner seg nok igjen i dette å velge – og hva som velges bort.

Hvilke parti stemmer journalister på?

Fagbladet «Journalisten» undersøkte journalisters politiske ståsted i 2017, og det viste seg at 70 % av journalistene ville stemt «rødt» – altså på daværende opposisjonspartier! Det er en betydelig overvekt, noe som nå og da gir seg utslag i spesielt negativt vinklede saker for regjeringspartiene.

Hvilke konsekvenser får dette? Som regel nok en gratis mulighet for et opposisjonsparti til å komme på lufta. I dagens sendinger (13.02.19) hører vi om endringer i postforsendelser med konsekvenser for innbyggere i Kvænangen i Troms. Selvsagt skal det ut . Det er en nyhet fordi det fører til endringer i posttjenester som gir negative konsekvenser for brukerne.

Likevel; Det blir ganske spesielt når Akershusrepresentanten Sverre Myrli (Ap) da uttaler seg – avbildet i klær tilpasset nord-norske værhold. Hvem har invitert hvem til PR-stuntet?

Og det gikk selvsagt ikke lang tid før en stortingsrepresentant kom løpende ut fra granskogen i Hedmark.  Som partileder følte han seg mest berettiget til å høste av misnøyen og ville bli sitert i NRK. Noe han selvsagt ble. Vedum synes å ha fått klippekort i studio.

Jeg tok disse eksemplene med for å illustrere den store makta NRK har og den utfordringa dette er i et liberalt demokrati. De kan gjennom sine vinklinger og vektlegginger i stor grad påvirke velgere. De kan slik få både velgere og partimedlemmer til å bli usikker på sitt eget valg.

Langvarig negativ omtale basert på «sikre kilder» virker inn på folks oppfatning. Det kan igjen leses av meningsmålinger.

Spesielt for mindre partier som ikke mottar penger fra sterke særinteresseorganisasjoner, blir det utfordrende å holde tett nok kontakt med medlemmer og velgere. De har ikke ressurser til å kjempe mot avisers og NRKs budskap om elendigheten, noe NRK glimrende illustrerte på Politisk Kvarter 13.02.19 ,

I denne sendinga hadde NRK brukt den omtalte feedback-undersøkelsen overfor som ble etterfulgt med SMS. Funn de gjorde ble lagt fram med følgende dramatiske overskrifter:

Skjermbilde 2019-02-13 kl. 13.40.35.png

Dramatisk? Tja?

Dersom 43 listetopper har svart slik i en situasjon med dårlige nasjonale meningsmålinger og mye negativ støy basert på medias «sikre kilder», er det vel ikke overraskende? Også jeg kunne svart slik i slik mediemessig frustrasjon – som den enkleste løsning: Ja, partiet må ha ny leder, ny politikk, ny logo – ja alt må skiftes ut bare vi blir større. Panikkreaksjoner har sjeldent gitt langvarige resultater.

NRK kunne også valgt en helt annen overskrift.
» 247 av 290 tidligere listetopper fornøyd med Grande som partileder«.

I en tid hvor media har forsterket sitt eget bilde av henne som en umenneskelig partileder , er dette så avgjort en nyhet:  85,2 % av alle listetoppene fra 2015 uttrykker sin tillit til partilederen!

Begge overskrifter kan forsvares på sine premisser. Men vi skjønner godt at NRK ikke har noe ønske om å være en positiv PR-kanal for partiet. Og det skal selvsagt heller ikke NRK være. Det er likevel kanskje en grunn til en påkrevet refleksjon nå – ikke minst blant de journalister som har havnet i en politisk blodtåke?

Debatten i Politisk Kvarter 13.februar mellom to Venstre-topper i Sirdal og i Trondheim ble forøvrig opplysende for hva «Venstre-Grande» handler om; Manglende kommunikasjon i partiets organisasjon hvor de som representerer lokallag «der ute» ikke alltid vet om partiets seire. Gjennom media hører de kun om nederlag.

«Menn som hater kvinner» – eksempelet Skei Grande

Jeg vil avslutte dette blogginnlegget der jeg startet. Kongen ga i sin nyttårstale noen oppskrifter på hvordan vi «bevarer hjertet»: «Ved å ta til motmæle mot nedbrytende tale».

Derfor er det nødvendig  å løfte fram noe som ikke har vært for mye framme i medias massive personfokus, ikke minst på Venstres partileder.

Fra hun ble valgt som partileder i 2010, har hun stått i mang en politisk storm. Hun har tort å tenke høye på smale områder for å ytterligere verne om demokrati og menneskerettigheter. I 2012 utfordret hun SPs samferdselsminister Marit Arnstad på Hua-Wei sitt inntog i norske datanett, noe SP ikke var bekymret for.
(Og så kan leseren gjette hvilket parti som i opposisjon er bekymret? (Her er svaret)

Skei Grande har selvsagt som partileder i Venstre – det første partiet som formulerte noe forpliktende om natur- og miljøvern – vært ganske kompromissløs også i miljøspørsmål.

Hun mente at Norge måtte gå foran i kampen for reduserte farlige klimautslipp og plast i havet. Det fikk hun svi for som må ha tvunget fram både sinne og tårer. Men også oppløftende meldinger.

I 2014 ble det under budsjettforhandlingen fremmet forslag om en plastpose-avgift som i tillegg til å bringe inn penger i statskassa, også skulle føre til en betydelig reduksjon av plast i naturen.

Selv om forslaget var et av mange fra finansdepartementet, valgte Grande å fronte en slik upopulær sak. (Dette var drøye 2 år før det strandet en hval på Sotra med magen full av plast og verden våknet til plast-sjokket i alle hav).

Høsten 2015  kom hun og partiet  med et forslag om flysete-avgift (som SV hadde foreslått i 2014). Og da tok det løs – ikke minst i Østfold:
RyanAir truet med å kutte sine ruter på Rygge, noe som ville føre til at flyplassen ville bli lagt ned.

Dette førte en flom av hatmeldinger på Skei Grandes telefon, og i kommentarfeltene gikk mannfolk «av begge kjønn» fullstendig amok. Hennes kroppsfasong var yndet tema der, og Stig Larssons trilogi om «Menn som hater kvinner» fikk sin norske variant i hvordan hatet kan spres.

Først da media begynte å skrive om dette, avtok hetsen og hatet. Og i fjor stilnet det helt da de mange engasjerte i Østfold innså at de hadde kjempet for en aktør som kun tenkte på sitt eget beste, ikke innbyggerne og de ansatte.  Det var altså ikke flyseteavgiften og Trine Skei Grande som var årsaken til at RyanAir la ned rutene på Rygge.

I valgkampen 2017 fikk Venstres partileder oppleve mannlige partilederes hersketeknikk hvor hun ble forsøkt latterligjort på grunn av både plastpose-avgift og flysete-avgift. Og dette av partiledere som man trodde tok miljøet på alvor og torde stå opp for heller upopulære standpunkt. Det fikk konsekvens for min balansering på politiske grensegjerder de siste sju år.

Det blir hevdet av de såkalte «sikre kilder» i VG at partilederen også har grått i møter. Som vist overfor er det meget forståelig ut fra det enorme presset hun må ha levd under over lang tid.
Skjermbilde 2019-02-15 kl. 07.44.02

Men det er riktig; jeg har faktisk sett henne gråte. Sist høst var jeg for første gang på 19 år på en sentral konferanse i Venstreregi sammen med rundt 300 sosialliberale mennesker.

Da fortalte partilederen som kulturminister at hun uka før – sammen med statsministeren hadde gjort noe politikere tidligere burde gjort, men skygget unna: Bedt om unnskyldning til alle norske kvinner som gjorde den store «feilen» at de hadde falt for en gutt i nazi-uniform under krigen.

Hun minnet om dette helvetet disse kvinnene og deres pårørende, ikke minst barna hadde vært gjennom. For altfor mange helt fram til disse kvinners død. Skammen. Fornedrelsen. Uten verdighet.

Og reaksjonene da Norge offentlig ba om unnskyldning for behandlingen de var utsatt for. Dette var en sterk opplevelse for alle involverte.

Da tok hun til tårene.

Og det gjorde svært mange i salen også.

Også fordi dette handlet om selve kjernen i partiets ideologi: Respekten for enkeltmennesket og dets rett til verdighet. «Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre».

Alltid.

Uansett.

Det liberale demokratiet er under sterkt press

Det er disse sosialliberale verdiene som er under press nå. Over hele verden. Også i våre liberale demokrati i vesten. Rettsstaten med alle dens nødvendige institusjoner trues av  sterke populistiske krefter på begge politiske ytterfløyer.

Noen ønsker destabilisering i viktige land i Europa. Når riksdagens tradisjonelle parti og institusjoner får sine mailkonto hacket mens ytterfløyparti som har gitt sin støtte til Putin unngår det, forteller det om hvorfor dette nå er blitt en politisk kamp for vår viktigste forsikringspremie; det liberale demokrati.

Slike velregisserte kampanjer – i ytringsfrihetens navn – som Trine Skei Grande har vært utsatt for fra både «ytre høyre og ytre venstre» er skadelige for demokratiet. Det skal ikke være greit at folk kan gjemme seg bak en maske i medias kommentarfelt, på Twitter og Facebook eller som «sikre kilder» og underminere demokratiet vårt derfra.

Når summen av dette og Skei Grandes tydelige verdistandpunkter fører til bl.a. at hun nektes innreise til Russland, må det ringe noen varselklokker hos noen og enhver.

Et liberalt demokrati forutsetter innbyggere med en viss minimum  av dannelse og selvrespekt som åpent får hevde sine begrunnede meninger, bli møtt av saklige motforestillinger og hvor begge parter lærer noe nytt av hverandre: «Jøss, nå ble jeg nysgjerrig! Det du sier vil jeg lære mer om».

Dialog forsterker demokratiet, hatefulle ytringer svekker det.

Derfor tror jeg det vil tjene vårt norske demokrati  å minne om  kongens forslag til nyttårsforsett enda engang:

«Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja så klarer vi det.«

Jeg vet at mange har reagert på måten Trine Skei Grande er blitt behandlet på både som partileder og som medmenneske. Jeg vet også at til tross for svake meningsmålinger er det sosialliberale mennesker utenfor Venstres rekker som nå vekkes til ny dyst:

De vil  at landets eldste parti som alltid har stått fremst i kampen for demokrati og menneskerettigheter og som de har støttet tidligere, skal være der for dem når tidligere seire nå trues av tilbakeslag.

Tøffe, Tydelige og Troverdige Trine trenger derfor ikke grine.

Jo litt; i glede over den støtten hun og partiet likevel kommer til å få i årene framover, også etter hennes lederperiode.

Skjermbilde 2019-02-15 kl. 08.02.32.png

 

 

 

Nei, redaktør. Dine «eksperter» er ikke nøytrale. De vil bare ikke miste sin makt!

Finnmarkens redaktør Anniken Renslo Sandvik har kommentert forslaget om å flytte ansvaret som tidligere lå i Statens Vegvesen over til de nye fylkeskommunene.

Hun skriver bla.: «Flytting av oppgaver fra Statens vegvesen til fylkeskommunen er et godt eksempel på en regionreform uten innhold».

Som belegg for sin påstand bruker hun Vegdirektoratet som sannhetsvitne:
«…vanskelig å se at de mulige positive virkningene ved overføring av veiadministrasjon kan veie opp for risikoen for varige økte kostnader, kompetansetap og redusert kvalitet i oppgaveløsningen.  Statens vegvesen mener derfor at dagens ordning med felles veiadministrasjon bør videreføres.»

Vegdirektoratet har adresse i Oslo og ledes av direktør Terje Mo Gustavsen. Han er en av mer enn 105 statlige direktører som har reell makt i Norge.  Det er den makten som nå er vedtatt av Stortinget skal flyttes fra enkeltpersoner i Oslo/Akershus til folkevalgte i de nye fylkeskommunene. Det kaller vi med andre ord  for demokratisering og desentralisering – av makt, ressurser og stillinger.

Redaktør Sandvik lager et skremmebilde av hvordan veinettet blir i Finnmark når de ansatte  sitter fra 1.1.2020 i de samme kontorene som i dag. Forskjellen er at de da ledes av en leder som er ansatt i fylkeskommunen, ikke staten.
Redaktøren beskriver at en kjøretur langs en skrapet og brøytet Europavei fra Vadsø til Båtsfjord, kan ende på en uhøvlet, igjenføket vei fra Tanabru.

Nå tror jeg bilistene har opplevd dårlig vedlikeholdte statlige veier og tilsvarende meget godt vinter-vedlikeholdte fylkesveier – uten at det skal være et argument mot staten som veiansvarlig.

Det viktigste her er at det er våre folkevalgte som skal sette veistandarden, og de ansatte som skal følge dette opp. Det er ikke lenger en statlig veidirektør og hans regionveisjefer som skal sitte med  avgjørelsesmyndighet. En regionveisjef er aldri på valg og kan følgelig ikke stilles til ansvar. Det kan kun våre fylkespolitikere. Og det er poenget med vårt representative demokrati.

Fra 1.januar 2020 er det fylkespolitikerne som endelig har totalansvaret for 80 % av den samla veimassen i Norge. Da har de det administrative ansvaret for planer, utbygging, drift og vedlikehold. Dette skjer altså hele 10 år etter at Stoltenberg II-regjeringen i sin regionreform fikk overført 44 000 km riksveier over til fylkeskommunen – uten at det fulgte med verken penger eller makt.

Dette har den nåværende regjering nå fått på plass. Og legg merke til det: Som et enstemmig Storting  i 2014 ønsket en sterk regionreform, var det også et enstemmig Storting som sa følgende i vedtak 838 i juni 2017:
««Stortinget ber regjeringen sørge for at regional veiadministrasjon, som har ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene, overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå.»

Til tross for dette klare vedtaket stritter vegdirektøren i mot. Hvorfor?

Selvsagt fordi han i likhet med andre statlige direktører misliker en regjering og et storting som tar fra de makt og privilegier og sprer denne makta utover landet. I alle år har de klart å få Stortinget til å la de fortsatt beholde makta. I 2017 mannet Stortinget seg opp og valgte heller demokratisering av samferdselspolitikken.

I følge vegdirektøren er det 4000 – 4500 ansatte som jobber med fylkesveier i Statens Vegvesen. Disse vil da bli overført til fylkeskommunen og få en lokal arbeidsgiver.

Disse stillingene kan ikke lenger sentraliseres til Oslo slik vi gjennom 30 år har passivt måtte godta gjort av statlige direktører i Oslo (skatteetaten, fiskeridirektorat, Posten,politiet,  NAV, BUF-etat osv). Det har skjedd under skiftende regjeringer som ikke har hatt myndighet til å gripe inn.

Disse drøye 4000 jobber ikke med selve drift og vedlikehold. Det er satt av til entreprenører som Mesta og andre. De jobber altså kun administrativt.

Til sammenligning har Nye Veger AS 125 ansatte for å administrere riksveiutbygging for over 130 mrd. kroner!!

Og kronen på verket for Vegdirektoratet: De kjøper inn konsulenttjenster for over 600 mill. kr årlig for å administrere fylkesveinettet!!

Finnmarkens redaktør ser ut til å være låst på autopilot. Kan det være fordi fylkesadministrasjonen og Vadsø Ap lenge har presset henne ? Hun har  oppsiktsvekkende nok ikke hatt et godt ord å si om regionreformen, og synes ikke å forstå at dette handler om demokratisering og desentralisering av makt og myndighet.

Hva som er verre: Hun er redaksjonelt ansvarlig for en avis som i 2018 ikke torde å stille den politiske ledelsen i Finnmark verdens enkleste tre spørsmål:

1) Hvordan kan dere påstå at Stortingsvedtaket er ulovlig når dere sjøl tre ganger ba Stortinget ta en endelig avgjørelse i juni 2017?

2) Hvis dere mente dere ikke var blitt hørt, hvorfor innkalte dere ikke (slik Troms gjorde) til fylkesting etter at regjeringens forslag til løsninger i Nord-Norge forelå 5.april 2017 ?

3) Og hvorfor ba dere ikke Stortinget om mer tid for å arrangere en folkeavstemning FØR Stortinget skulle gjøre sitt varslede vedtak i juni 2017?

Jeg godtar at redaktøren er under sterkt press fra avisas utgiversted og Aps strukturkonservative tillitsvalgte der. De har vært vant med å styre avisa i den tiden da naboen i øst het Sovjet-unionen og i årene etter oppløsningen av kommunistregimet.

Jeg hadde likevel et håp om at hun i dette årtusen ikke skulle løpe Oslo-maktas ærend slik hun gjør når hun bruker den statlige vegdirektøren som sannhetsvitne mot en politisk ønsket regionreform som flytter reell makt til Troms og Finnmark.