Den største politiske saken i Tana: Tillit?

Mange spør meg om hvorfor jeg som ordførerkandidat ønsker meg både ny politisk og ny administrativ ledelse i Tana kommune. Har jeg ikke tillit til at dagens ledelse kan rydde opp i de problemer den samme ledelse har skapt ?
Her kommer noen svar.

Vi har over mange år hatt gående en debatt i Tana om kommunens arbeidsgiverpolitikk og personalpolitikk. I denne ligger også hvilke spilleregler som skal gjelde for at ansettelser både blir riktige og rettferdige og skaper tillit og ro.

Jeg har som ordførerkandidat for Tana Venstre satt fokus på både økonomistyring og personalpolitikk ved årets kommunevalg i Tana.
Hvorfor?

Fordi disse to sakene er av vesentlig betydning for om Tana kommune skal bli slik vi ønsker: En kommune «hvor folk flytter til og ikke vil reise fra».
Eller skal kommunen forsterke omdømmet av at «det er der hvor venner og bekjente av ledelsen får jobb og hvor fagfolk flykter vekk til tryggere forhold».

Mislykkes Tana på dette området, rammer det barn i barnehage og skole, det rammer eldre pleietrengende og deres pårørende og det rammer alle som trenger en stabil fastlege. Dette handler om TRYGGHET!

Filmen «Våre håpefulle» viser glimt av en norsk skole på godt og vondt. Og dessverre er det mange elever som lider fordi kommunene ikke klare å skaffe eller ta seg råd til fagfolk i klasserommene. Også i Tana. Lånegjelda er prekær, og det som kunne vært lønn til nye dyktige fagfolk sendes nå til banksjefen i form av renter og avdrag.

Fagfolk er kritisk viktige. Ikke minst fagkompetanse blant ledere. De må ha solid kjennskap til fagområdet de skal lede, og de må kunne veilede sine ansatte. Det skaper trygghet for den ansatte, og det gir innbyggerne bedre tjenester.

Derfor måtte jeg sjekke om ansettelser i Tana skjer slik at «den beste» får jobben, og at det er reell konkurranse mellom søkerne. En merkelig prosess de siste årene gjorde meg nysgjerrig, og jeg måtte spørre meg fram.

Også tidligere har kommunestyrerepresentanter i Tana stilt slike spørsmål for å sikre seg at reglene for ansettelser følges. Bl.a. denne er fra rådmannens første år i kommunen:


Skjermbilde 2019-08-30 kl. 09.27.08



I 2015 søkte kommunen etter leder på avdelingen for teknisk drift (bygg, anlegg mm). Gjennom to søknadsrunder med flere meget godt kvalifiserte søkere endte det med at en som ikke hadde søkt, fikk jobben! Intet galt sagt om vedkommende. Kun om prosessen.

Som noen har fått med seg i avisene i det siste, sendte jeg inn noen spørsmål til rådmannen tidligere i sommer.  Jeg ville sjekke en mildt sagt underlig form for endring av kommunens egne spilleregler ved ansettelser i denne kommunestyreperioden.

Her kan du lese brevet med spørsmål: Tana – status delegasjonsreglement 2019 (Klikk på lenken og dokumentet åpnes i nytt vindu. Gjelder også dokumentene nedenfor med farget skrift).

Jeg fikk ikke konkrete svar fra rådmannen på de prinsipielt viktigste spørsmålene:254135_READONLY.DOC

Derfor sendte jeg dette purrebrevet: Purring på spørsmål

Svaret fra rådmannen var oppsiktsvekkende: 254364_READONLY.DOC (3)

Saken ble referert i avisa Finnmarken.hvor jeg hevdet at rådmannens svar var direkte frekt.

Til avisa sier rådmannen bl.a.:
Jeg har ingenting å beklage, det jeg har kommunisert til mannen er: Skriv saklig så får du saklige svar, svarer han.

Jeg ringte rett til ordfører Frank Ingilæ og ba om en beklagelse for rådmannens lite profesjonelle svar. Frank mente han ikke hadde noe å beklage, og jeg minnet han om at han er rådmannens sjef. Frank mente dette var en polemikk mellom meg og rådmannen, noe jeg selvsagt var uenig i.

Og så hadde ordføreren selvsagt et viktig poeng under samtalen: Det er vanskelig å kommentere saken siden nettopp han er den som har fått stillingen etter endringen av delegasjonsreglementet.
Her er vi ved stridens kjerne: Rolleforståelse når det blir slike flytende grenser i en liten kommune hvor alle kjenner alle.

Selvsagt ble jeg skuffet over at han valgte å forsvare rådmannens måte å besvare en henvendelse på. Og ekstra skuffet ble jeg over at han slik stilte seg bak rådmannens angrep på meg som person, og ikke ønsket å svare på noen enkle spørsmål.

Jeg valgte å ta rådmannen på ordet, og sendte han derfor straks følgende spørsmål:

«Jeg fikk ikke konkret svar på flere av spørsmålene, og regner med at du nå kan svare når spørsmålene er ytterligere presisert. I tillegg må jeg be om svar på noen nye med bakgrunn i dine svar:

a. Var det rådmann eller ordfører som foreslo å endre delegasjonsreglementet vdr. ansettelsesmyndighet FØR ad-hoc-utvalget ble nedsatt?

b. Hva var begrunnelsen for å endre delegasjonsreglementet når kommunestyret med hjemmel i kommuneloven av 1993 hadde lagt dette ansvaret til rådmannen allerede før tusenårsskiftet?

c. I april 2019 går kommunestyret tilbake til tidligere praksis fordi presiseringer i Kommuneloven tilsier det. Det er det samme prinsippet som følges når det gjelder personalforvaltning i ansettelsessaker; det er rådmannen som tilsetter – ikke politikere. Altså samme praksis som fram til 2016. Visste ikke Tana kommune om at dette prinsippet sto fast også i forslag til endringer i kommuneloven?

d. Fikk endringen av delegasjon noen innvirkning på rådmannens lederavtale med tanke på lønn og evt. andre ordninger etter 2015, og evt. hvilke?

e. Hvorfor ble det ikke brukt ekstern rådgiver for de øvrige stillinger tilsatt av formannskapet – siden kommunestyret tydeligvis ikke hadde tillit til at rådmannen kunne ansette?

f) Rådmannen gjør altså alt arbeid vdr. forberedelser av seks ansettelser og slik legger alle føringer på hvem som er aktuelle/uaktuelle og hvem som skal innstilles. Formannskapet tar deretter avgjørelsen. Ansettelsen skjer altså på et rent politisk grunnlag, og rådmannen var involvert i dette. Er ikke dette en meget uryddig og tvilsom arbeidsgiverpolitikk som det gamle delegasjonsreglementet (fram til høsten 2016) ville ha forhindret – om det ikke var blitt endret?

g) Hva tenker rådmannen om sin rolle i dette? Ble politikerne advart mot en slik praksis?

Jeg håper på et kjapt svar innen fredag 23.8.»

Jeg har fortsatt ikke fått noe svar slik han lovet, og får det neppe. Rådmannen ser nok i likhet med de som nå får tilgang til denne informasjonen at både han og ordføreren har en dårlig sak.

Hvorfor er denne saken dårlig for rådmann og ordfører ?

I sitt første svar skriver rådmannen at delegasjonsreglementet ble endret 4.april 2019 på grunn av en ny kommunelov vedtatt i 2018. Det er korrekt. Mer interessant er hva han IKKE fortalte i sitt svar til meg:
Denne nye kommuneloven hadde både rådmann og ordfører kunnskap om allerede i 2016 – FØR kommunestyret endret delegasjonsreglementet! Men sa de det til kommunestyret?

Tana kommune  fikk sammen med de øvrige kommunene i landet tilsendt høringsutkastet til ny Kommunelov – NOU 4-16, og den er registrert i kommunens postsystem allerede 6.april 2016 – med ordfører Frank Ingilæ som saksbehandler! Rådmannen sender den videre 1.9 på høring.

62237487_193081561602837_6205261061545787392_n (1).jpg

(skjermbilde av saken i kommunens sak/arkivsystem)

Altså, både rådmann og ordfører visste våren 2016 at den gamle regelen om rådmannen som ansettelsesmyndighet  ville bli ytterligere forsterket med ny kommunelov. Likevel starter de opp et arbeid for å ENDRE delegasjonsreglementet slik at det nå er formannskapet som får full ansettelsesmyndighet, og ikke rådmannen.

Nå kan det jo være at ordføreren fikk saken, men sov i timen og ikke fikk det med seg (noe som sjeldent skjer). Da er det interessant hva som skjer midt i september – altså før dette ad-hocutvalget er kommet i gang med sine evt. endringer.

Ordfører Ingilæ deltar som styremedlem på møte i KS Finnmark 21.sept.:


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 15.28.31.png


På dette møtet har de en viktig sak til behandling – Høring – Ny kommunelov:


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 15.27.32.png


Om ikke ordføreren (og rådmannen?!) hadde lest høringsutkastet på våren eller sommeren, visste de nå i alle fall meget godt hvilke endringer som ville komme.
Det var med andre ord ingen saklig grunn for å endre delegasjonsreglementet i stikk motsatt retning.

Men det fantes to andre mulige grunner:

1) Sørge for at formannskapet fikk full kontroll på ledige stillinger og politisk bestemme hvem som skulle ansettes, inkludert venner og bekjente som søkte. (Både gruppelederen i Ap og ordføreren ble gitt hver sin stilling av sitt eget flertall i formannskapet).

2) Formannskapet hadde nettopp sett folkets vrede i Tana for måten rådmannen hadde behandlet både leger, innbyggere og ansatte på (se under). Nå måtte de inn å ta kontroll over rådmannen. Verken ordfører eller flertallet i kommunestyret torde avslutte arbeidsforholdet til rådmannen. Det forteller om hvem som har makta i Tana!

Grunnen til den økte misnøyen gikk på rådmannens lederstil og en ordfører som ikke tok tak i problemet.

Varaordfører Elisabeth Erke(Ap)  og leder av HOOK (Hovedutvalget for Oppvekst Omsorg og Kultur) ønsker å rydde opp i dette vinteren 2016. Hun får høre av rådmannen at hun er en «..jævla HOOK-kjerring..», noe ordfører velger å lukke ørene for. Slik skapes og vedlikeholdes fryktkultur.

På et folkemøte om legekrisa sommeren 2016 blir ærlige og respekterte mennesker beskyldt for å lyve om situasjonen. Ansatte beskriver en fryktkultur. Ordføreren bruker sin posisjon til å beskytte rådmannen – og vedlikeholder dermed fryktkulturen.


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 15.57.17.png


Saken om endring i delegasjonsreglementet kommer til formannskapet 3.11 fra ad-hoc-utvalget. Det står følgende om dette i saken som skal til kommunestyret 17.nov. 2016:

Skjermbilde 2019-09-01 kl. 16.07.41.png


I innkallingen til kommunestyremøtet 17.11.16  forelå ikke noe referat fra møte (-ne?) i ad-hocutvalget.

Heller ikke her opplyses de folkevalgte om prinsippene, verken i den eksisterende kommunelov eller den nye som kommer. Ingen i kommunestyret får altså skriftlig kunnskap om  det ordføreren og rådmannen visste meget godt lang tid i forveien: Det er rådmannen som skal foreta ansettelser av alle sine ansatte, også kommunalsjefer og enhetsledere.

Høringsuttalelsen fra 3 fagforeninger oppsummerte godt hvor problematisk dette var:
IMG_9229

Andre løsninger blir feil. Har man ikke tillit til at rådmannen kan foreta lovlige og gyldige ansettelser, skal  man være voksen nok til å finne en ny rådmann. Er det derimot sterke bindinger mellom politikere og rådmann, fortsetter alt som før.

Det likevel mest betenkelig med dette er denne rolleblandingen av politikk og administrasjon vi ser:

I ansettelsessakene er det rådmannen som gjør alt arbeid fra å utforme utlysningsteksten, til å sile ut kandidater for intervju, til å innstille og til å fastsette lønnsbetingelser.

Politikerne gjør kun den formelle beslutningen om HVEM de skal ansette – på bakgrunn av rådmannens finmaskete arbeid! Hvem er det da som egentlig bestemmer i et slikt rotete system?

Ordførerens kremjobb – og prosessen bak

Det topper seg i fjor. Da får alle et innblikk i hvor galt det kan gå. Allerede et – 1 – år (!) før lederen av kommunens utviklingsavdeling skal fratre sin stilling, lyses stillingen ledig!

Hvor mange har noengang opplevd slik langtidsplanlegging i en bedrift eller offentlig organisasjon?? Dette er så oppsiktsvekkende at man undres på hvorfor  rådmannen og formannskapet torde det.

Stillingen lyses ut med slikt innhold:


Skjermbilde 2019-08-27 kl. 13.16.39.png


Søknadsfristen er satt til 21.oktober 2018  i god tid før 1.januar -19 som mange i fjor oppfattet at den nye kommuneloven skulle gjelde fra. Det hastet altså med en rask ansettelse gjort av formannskapet. Hvis ikke, må rådmannen ansette sin egen «sjef». Den belastningen ønsket selvsagt ikke rådmannen, forståelig nok. Da blir «vennskap og kjennskap-bindinger» for avslørende.

Det er spesielt interessant å se hvilke krav kommunen stiller til evt. søkere:

I den generelle delen heter det:
«Kommunen legger vekt på å rekruttere medarbeidere med høy kompetanse, arbeidsvilje, gode kommunikasjonsevner og serviceinnstilling.»

Tana kommune gjør her en meget god og viktig vektlegging! Slik skal det være. Dette er det eneste riktige signal til alle våre unge som er under utdannelse.

I den videre teksten står det følgende om hvilke kvalifikasjoner som kreves: «Relevant høyere utdanning, ledererfaring, erfaring fra utviklingsarbeid, god kjennskap til kommunal sektor og kompetanse i organisasjonskultur..».

Utviklingsavdelingen har på det tidspunktet flere dyktige ansatte som oppfyller disse krav. De som lever i håpet om at det vil være like konkurransevilkår, velger å søke.

Ikke uventet kommer det også en søknad fra kommunens egen ordfører. Han har forlengst sagt offentlig at han ikke stiller til gjenvalg etter 12 år, og ønsker selvsagt da å gjøre noe annet. Men med kun videregående skole og div. kurs innen salg og service i butikkbransjen, kan det bli vanskelig. Den eneste som blir sjokkert over at ordføreren søker på stillingen, er rådmannen som uttaler til pressen; «Jeg så ikke den komme..!».
Om dette var ironisk ment, er vanskelig å vite.

Ordføreren søker derfor på denne stillingen, men med et stort handicap:  Han oppfyller ikke kravene i utlysningsteksten!

Han får likevel jobben – etter at formannskapet måtte ta en ekstrarunde. Også der var noen i berettiget tvil?
I oktober -18 visste også Tana kommune at den «nye» kommuneloven ikke skulle gjelde allerede fra 1.januar. De hadde altså bedre tid. Den brukes til en ny utlysning. Kanskje det kunne føre til at kvalifiserte søkerne trakk seg og slik gjorde løpet for ordføreren enklere. Slik kunne formannskapet med 5 medlemmer av 5 mulige fra posisjonen skape en mer legitim avgjørelse?

For at hele prosessen skal gis et skinn av legitimitet, er hele prosessen fra utlysningstekst til forberedelser og intervju gjort av et eksternt firma. Noen tror at slike firma opererer i et vakuum og at det ikke finnes kommunikasjon mellom oppdragsgiveren og firmaet fra start til mål. Selvsagt gjør det det. Spør fagforeningene om hvorvidt firmaet ba de om innspill på utlysningsteksten!

Formannskapet setter altså enstemmig sin egen politikerkollega i stillingen, mens to faglig sterke søkere fra utviklingsavdelingen blir høflig satt på reserveplass. Hvilken sjanse hadde de på en rettferdig behandling?

Denne ansettelsen skjer torsdag 31.januar i år.
Samme dag er det møte mellom formannskapet og rådmannen.
Sak: Lønnskrav fra rådmannen.

Det ordner seg greit slik dette dokumentet viser:


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 17.53.58.png


31.januar 2019 er altså en trivelig dag for både ordfører og rådmann. Den ene har fått seg jobb, den andre et saftig lønnshopp, og gleder seg til 9 mndr. etterbetaling på konto.

Deretter starter rådmannen en saksbehandling for å omgjøre delegasjonsreglementet tilbake til slik det var før 2016 for hvem som er ansettelsesmyndighet! Det vedtas i neste kommunestyremøte. Drøye 2 års unntak fra prinsippet i kommuneloven har gitt to fremtredende AP-topper i Tana nye lederjobber og rådmannen lønn for strevet!

Men hva betyr dette for Tana kommunes omdømme? Skaper slik saksbehandling og endring i spillereglene tillit til og respekt for ledelsen i kommunen?

Og det mest ubehagelige spørsmålet kommer helt naturlig:
Er en slik bruk av politisk makt og folks skattepenger å anse som etisk forsvarlig?

Leder av utviklingsavdelingen i offentlig sektor med fast lønn og opptjening av pensjonspoeng til pensjonsalder har en verdi  på rundt 850 000 kr. Over 10 år utgjør det 8, 5 mill kr. + pensjonsutbetalingen deretter.
Å få + 8,5 mill kr fordi du tilfeldigvis var politiker og hadde venner rundt deg er som å vinne i Lotto. Bare så mye enklere.
Det er i alle fall ikke rettferdig overfor antatt bedre kvalifiserte søkere.

Et tilbakeblikk til da rådmannen ble ansatt er også interessant i så måte:

I 2005 ga kommunestyret fullmakt til det såkalte rekrutteringsutvalget om å inngå arbeidsavtale med den da nytilsatte rådmannen som skulle tiltre senere på våren. Utvalget besto av ordfører Ingrid Smuk Rollstad, Reidar Varsi og Kåre Breivik.

På anmodning har jeg fått tilsendt referat fra utvalgets arbeid. Det finnes ingen referat fra deres møter etter kommunestyremøtet da fullmakt ble gitt de til å inngå arbeidsavtale.

Arbeidsavtale JA av 2005 viser at den ikke er undertegnet av ordføreren som er det vanlige . Den er undertegnet av Frank Ingilæ som varaordfører. Hvorfor?
Avtalen gir rådmannen 24 måneders etterlønn ( i dag er verdien av dette 1,9 mill kr).

Det fremgår altså ikke noe skriftlig dokumentasjon om hvordan fullmakten fra kommunestyret er fulgt opp. Heller ikke om hvem som var bemyndiget til å signere avtalen på vegne av arbeidsgiver.

Dersom rådmannen må gå på dagen, kommer avtalen til anvendelse. Det er selvsagt her som i andre kommuner under forutsetning av at rådmannen ikke har gjort seg skyldig i noe lovstridig eller ureglementert.

Det skal blåse en forandringens vind i Tana etter valget!

Som politiker og ordførerkandidat akter jeg å bli «ombudsmann» for innbyggerne. Da er det min plikt å se til at regler for ansettelse følges også i Tana. Prinsippet er at det skal være fritt fram å søke for alle som mener de oppfyller kravene i utlysningsteksten, selvsagt også for politikere. Den best kvalifiserte skal ansettes, og det skal ikke lages en prosess som skal gi bestemte personer en fordel.

Når Tana kommune endrer sine egne spilleregler underveis og går på tvers av kommunelovens intensjon om hvem som har myndighet til å ansette, må noen våge å stille spørsmål. Det er blitt min oppgave, og derfor ba jeg om svar der jeg trodde svar var å finne.

En profesjonell rådmann i en seriøs kommune vil da kunne svare på de spørsmål han får fordi han har dokumentasjonen tilgjengelig.
Han/hun vil ikke angripe meg  slik rådmannen i Tana gjør i sine kommentarer til avisene. Hersketeknikken han bruker er å gjøre meg mest mulig ubetydelig, usynlig og useriøs ved å omtale meg som «mannen» og «personen», og ikke ved navn han ellers bruker. Her fra avisa Sagat;

«– Personen har skrevet til kommunen og kommet med anklager om korrupsjon og myndighetsmisbruk. Dette er usaklig og uten rot i virkeligheten, sånne ting skriver man bare ikke til en organisasjon, uansett om man er ordførerkandidat eller ikke. Dette er ikke saklig, det er ingen grunn til å komme med slike påstander. Han knytter kritikken opp mot ansettelser og det mener jeg ikke han har grunnlag for.»

Det er forståelig at rådmannen vil mene at jeg ikke har grunnlag for mine påstander. Jeg mener at jeg  har et meget godt grunnlag ut fra hva jeg viser til over. Jeg har ikke påstått i mitt brev at dette ER korrupsjon, kun at det grenser opp mot det og det er alvorlig nok.
Uansett smaker det for sterkt av nepotisme* (se forklaring nederst).

Når bortimot 50 % av innbyggerne tror det foregår korrupsjon, kan en åpenhetskultur i kommunene sterkere være med å avkrefte mistanken.

Kanskje det beste hadde vært om Øko-krim hadde tatt enn titt på Tana kommune for å avklare de faktiske forhold?

Hva tenker de f.eks om at Tana kommune tillater oppført et forretningsbygg i sentrum med formål om at et familiemedlem av rådmannen  skal etablere butikk der? Hva tenker de om at et nært familiemedlem blir ansatt i Tana kommune? Og at skjer etter at den best kvalifiserte tilbys lønn som ikke er i samsvar med kompetanse og takket som forventet nei?
Erklærte rådmannen seg inhabil i begge sakene og lot f.eks nabokommunen forestå saksbehandlingen, inkludert lønnsfastsettelse ? Nei, det kan man ikke lese av saksdokumentene.

Jeg mener det er er påkrevet at Tana kommune nå løfter sin etiske standard. En slik bevisstgjøring av politisk og administrativ ledelse vil igjen skape tillit blant både ansatte og innbyggere i Tana.

Min gode venn Hans Antonsen var ordfører for Venstre i Grimstad kommune i 10 år. Der kjørte de en prosess om hvilke etiske kjerneverdier som skal prege kommunen. Alle ansatte og folkevalgte var involvert. Det hele endte i følgende etikk-plakat:

Skjermbilde 2019-09-02 kl. 07.18.46
Tana kommune er nå i en situasjon hvor vi bør dra i gang en lignende prosess. Det vil være blant de første oppgaver jeg vil starte med dersom jeg blir ordfører.

Jeg vet at disse avsløringene om ledelsen i vår kommune gjør inntrykk, og har skapt panikk hos de som utøver makta i kommunen. De kan etter valget stå uten den makt og de privilegier de har hatt i for mange år.

Derfor forsøker de nå å skape et negativt inntrykk av meg som politiker og menneske. Det vil åpenbart komme mer før valget. Mye står på spill. Men la de avsløre seg!

Jeg skal tåle det, ikke minst fordi innbyggere i Tana vil tape på at dagens ledelse fortsetter. Spør småbarnsforeldre. Spør pårørende til pleietrengende. Spør de som sender barna på skolen. Det er mange som nå ønsker større trygghet for sine.

Men jeg synes ikke det er greit at mine meninger og mitt politiske arbeid skal ramme alle de som regnes som mine venner og bekjente. De frykter konsekvensene dersom det ikke skulle bli et politisk skifte i Tana og at frykt-kulturen dermed fortsetter, med de konsekvenser det får for dem. Også politikere fra flere parti sier under få øyne at de er enig med meg, men tør ikke si det høyt nå.
Velgerne i Tana har nå sin største sjanse til et skifte i kommunens ledelse!

Hvis velgerne vil det ved valgurna, kommer en forandringens vind over vår mangfoldige og fantastiske  kommune på valgnatta. Da kommer ny energi, nye ideer og etterhvert også nye arbeidsplasser til det naturlige sentrum i hele Øst-Finnmark.

Jeg er optimist og tror det vil skje.

Men velgerne avgjør – og det skal alle respektere!


* Forklaring på begrepet nepotisme:

Ifølge jusleksikon.no defineres dette slik:
«Nepotisme (av lat, nepos; «nevø», etterkommer) betegner favorisering av slektninger, ektefelle eller venner, og det å sette kjennskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser.
Begrepet kom i forbindelse med middelalderens paver, som ofte utnevnte sine nevøer til viktige verv i Den katolske kirke. Praksisen anses i moderne tid som en form for korrupsjon.»

Reklamer

«Har han Benn noe personlig mot deg?»

Jeg har fått dette spørsmålet tre ganger fra personer i ulike miljø det siste året, sist fra et av mine fem barn.

Jeg har svart at det eneste må være at vi er svært uenige i noen politiske spørsmål.
– Vi prater da normalt når vi møtes, men det skjer ofte noe i tonen på sosiale medier (SoMe).

Og så kan man undre seg over hvorfor tonen er så helt ulikt fra SoMe til virkeligheten.
Hvorfor er det sånn forskjell på om debatten er i de lukkede digitale rom, i de mer åpne rom og ikke minst der ansikt møter ansikt. I hverdagen og virkeligheten.

Sist vinter inviterte Morgenbladet, Dagens Næringsliv, Fagbladet og NRK til «Hele Norge snakker». Den tyske avisen Die Zeit hadde sett hvor hatsk og uforsonlig debattklimaet var blitt i tyske SoMe. Derfor inviterte de folk til å møtes offline – ansikt til ansikt.

Jeg meldte meg på – også for å bli «bedre kjent» med mine svakere og sterkere sider som deltaker i det offentlige ordskiftet.
Ikke minst fordi jeg et godt år tidligere møtte veggen og nå trente på å komme meg tilbake.

Livets nedturer gjør deg klokere og sterkere

Jeg har hatt mine opp- og nedturer i livet, og ikke hatt evnen til å til å si nei til pauser når jeg burde tatt de. Da jeg som 23-åring startet i min første lærerjobb, var jeg også engasjert i fylkespolitikk for Unge Venstre, i lokalpolitikk for Tana Venstre, på Austertana IL sitt første fotballag og i flere aktiviteter i bygda.

Jeg bodde et år i sokkelleilighet hos Haakon og Kari Marie Henriksen i Alta. Det var de som fikk meg til å finne meg til rette i et sosialliberalt parti etter at jeg først vanket sammen med både Rødt og Unge Høyre i deres domener på lærerskolen.
Håkon var samisklærer og aktiv i Alta Venstre, etterhvert også som frontperson i Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Hun var psykolog. 5 år etterpå besøkte de oss i Austertana, og jeg kom aldri til å glemme hennes ord, eller kanskje råd til meg da hun skjønte hva jeg var med på:
– Du må passe på deg selv, Børre. Ellers så risikerer du å brenne lyset ditt i begge ender.

De gangene senere hvor jeg kjente på at at lyset brant litt raskt, har jeg klart å ta meg inn. Men ikke for lang tid av gangen. Jeg elsket utfordringer, de var lærerike, utviklende og stimulerende. 

En dag høsten 2017 var det slutt. Det var som om det brennende lyset sluknet. Det ble mørkt.Svært mørkt.

Signalene hadde jeg fått før det. Men selv en tur med ambulansefly til sykehus om våren samme år var likevel ikke nok til å roe meg ned nok til å forstå alvoret. 
Ikke før høstmørket i dobbel forstand la seg over livet.

Norske kommuner er velsignet med dyktige leger. I Båtsfjord hadde de flere. Det ble min redning. Det jeg trodde skulle bli en kort sykemelding, ble avvist av legene: 
– Dette er alvorlig. Dette kan ta lang tid. Veldig lang tid. Vær glad om du en dag føler at livet vender tilbake. Og glem dine forpliktelser overfor jobb og arbeidsgiver. Nå skal du tenke på deg sjøl.

En god gammel og meget klok venn ringte meg ikke lenge etterpå.  Hun sa:
«Det er ikke rådmannen i Båtsfjord som besøker deg på sykehuset og holder deg i hånden. Det er det Eli og barna dine som gjør. Nå skal du ikke tenke på arbeidsgiveren, men på deg sjøl og hva som er best for helsa di».

Likevel, også takket være en empatisk og omsorgsfull rådmann der er jeg  «i livet» – i dobbelt forstand. Livslysta er tilbake. Det gjør godt å høre folk si de kjenner «gode, gamle Børre»  igjen nå.

Jeg skylder spesielt psykolog Kristin Eide så mange takk for måten hun fikk livsgnisten, livstroen og livsgleden tilbake. Både sorgtårer og gledestårer måtte til.
Trivelig å møte henne igjen under Varangerfestivalen nylig:

IMG_8318

(foto: Trine Noodt)

Her kan du lese mer om hvordan jeg opplevde møtet med veggen.

«Hele Norge snakker»

Jeg møtte altså på plass i «Hele Norge snakker» som del av min egen terapi. Der traff jeg en trivelig ingeniør, opprinnelig fra Lesja som også hadde vært innom videregående skole som lærer i en kort periode. Slik hadde vi skole som noe felles, men med ganske ulikt utgangspunkt. Han som lærer og jeg som tidligere lærer og skoleleder.

I noen politiske saker var vi  i utgangspunktet ganske uenig. Det viste seg at det til tross for uenighet, var mulig til å forstå hverandres meninger bedre når man lot den andre snakke rolig og få argumentere. Deretter var det din tur, og slik ble det en opplysende dialog hvor vi begge lærte mye nytt.

Det er slik debatten i et liberalt demokrati bør være. Vi MÅ markere et skarpt skille mellom sak og person. Personen i seg sjøl er uviktig, men sakens innhold er det som teller.

I vår tid er det for mange som er tøffe i flokk, som mener de har kunnskaper på ALLE områder, og at de ikke har noe å lære av andre. Derfor kan debattene på Facebook bli preget av slikt – eller av lite sak, men mye personangrep.
Alle som har noen år på baken, også på høyere utdanning, har erfart visdomsordet «Jo mer jeg vet, dess mer vet jeg at jeg ikke vet».

At personen er knyttet til roller, sak og avgjørelser er naturlig, og kan være en del av debatten. Enhver må være tydelig på sin rolle. Politikere som har gjort vedtak, må selvsagt stå bak det. Men de kan over tid innse at det ikke var det best-mulige vedtak. Og politikere som er nedstemt, vil selvsagt også mene de hadde rett. Inntil de evt. skulle se at flertallet likevel «traff bedre».

SoMe skaper en distanse som gjør tonen skarpere enn nødvendig. Og det blir gjerne en konkurranse om å bevise at «jeg har 100 % rett». Jeg innrømmer at jeg sjøl har blitt for ivrig, brukt for mye tid på å repetere egne argumenter og i politiske spørsmål bli vel standhaftig. Det er ikke bra. Gode innspill fra nære og fjerne venner har beveget meg i retning hvor jeg er tydelig i budskap, men unngår å karakterisere motdebattanten.

Noen lever med en forestilling at uenighet er farlig. Eller at man ikke bør ta opp saker som oppleves ubehagelige. Vi politikere vil helst – med et smil – kun fortelle om alle de gode sakene våre. Men vi må tåle at noen spør etter fakta for våre påstander, og at vi kan dokumentere slikt. Noen saker er langt alvorligere enn andre.

Så jeg møter gjerne de som kan virke ganske skarpe på SoMe til en prat over en kopp kaffe når det byr seg en anledning. Jeg vet Benn er en mild og snill person ansikt til ansikt. Om andre vil være tilstede, er de hjertelig velkommen til å delta i debatten.


Ordfører Frank, en hyggelig fyr som har stått på for Tana!

Noen andre jeg har vært i – og kommer til å være i politisk diskusjon med, er avtroppende ordfører Frank Martin Ingilæ og APs ordførerkandidat ved dette lokalvalget i Tana, Helga Pedersen.

Jeg kjenner begge som to hyggelige mennesker. Frank har vært flink til å markedsføre det positive med Tana, og har også tort å være tydelig overfor statlige myndigheter når de vil styre mer enn godt er over vår kommune.

Han er en dyktig fotograf, og en ivrig turgåer som har markedsført vår langstrakte og vakre kommune på bokstavelig talt forbilledlig måte. Han har personlig tråkket opp og merket fine Perleturer i Tana. Og mange skal følge i hans tur-fotspor de kommende år. Det er bra for folkehelsa.

Jeg har aldri hatt problemer med å snakke med Frank, og synes han er høflig og lyttende. At vi er helt uenig i noen viktige spørsmål om Tana kommune, er slik det skal være. Vi er på andre områder enig.

Helga var fylkespolitikeren og fiskeriministeren som hadde visjon om «lys i husan» i Finnmark og fikk kontroll over ulovlig fiske i Barentshavet – selv om hun måtte gi seg på Kystfiskeutvalgets forslag om å gi fjordfiskerne sterkere rettigheter. Slik er politikk; litt søtt og litt surt.

Helga er en «likandes» dame, med genuin interesse for samfunnsforhold. Hun er vokst opp på en mindre plass innerst i vestre del av Tanafjorden.

I mine første perioder som fersk kommunestyrerepresentant fikk jeg gleden av å kjempe for å beholde den lille skolen der slik at Helga og hennes skolekamerater slapp unødvendig lang og slitsom skyss til nærmeste skole. Ved nesten hvert budsjettmøte kom det forslag om å legge ned skolen, men vi berget den.

Elevene fra Vestertana vant på å beholde skolemiljøet. Helga har mangesidig universitetsutdannelse, og avviker slik fra sine forgjengere i Tana-politikken. Flere av elevene der tok meget solid utdannelse og bekrefter at selv på små skoler får man gode resultater.


Det er på tide med et skifte i Tana av hensyn til ansatte og innbyggere

Jeg er nå ordførerkandidat for Tana Venstre. Vi legger ikke skjul på at vi ønsker et skifte i Tana kommune. Derfor er vi tydelige på at Ap etter 30 år med makta i Tana nå behøver avløsning. Vi skal likevel lytte til Ap og deres gode forslag om velgerne gir oss makta.

Det er ikke sunt for verken bedrifter eller organisasjoner som en kommune å sitte med samme ledelse over for lang tid. Regjeringer kan sitte i 8 år for å vise at de tar ansvar utover sin periode, men da er det på tide med noe nytt. Hvis ikke, stagnerer utviklingen og politikere klamrer seg til sine privilegier av egeninteresse. Slik kan det også bli i en kommune, både politisk og administrativt.

Kan lokalpolitikere ha en mening om kommunalt ansatte med stilling og navns nevnelse? Det kan de selvsagt. Men de skal aldri ta dette opp i offentlighet. Politikere forholder seg til og «kjenner» kun én eneste ansatt; Administrasjonssjefen (rådmann eller kommunedirektør som det også benevnes).

Som ombudspersoner kan lokalpolitikere melde fra til rådmannen dersom innbyggerne ikke er fornøyd med tjenestene.

Og da må rådmannen ordne opp. Hvis en rådmann ikke gjør jobben slik de folkevalgte og ordfører forventer, må rådmannen slutte på dagen.

Som regel har de arbeidsavtaler som sikrer de lønn i minst 3-6 mndr. framover. I Tana har ordføreren undertegnet en avtale med rådmannen som sikrer han inntil 24 måneder med lønnsutbetaling etter at han har fratrådt! Tilsammen med siste lønnshopp som det Ap-ledete formannskapet ga han i januar, utgjør dette 1,9 mill.kr.

En offentlig politisk debatt om tilstanden i Tana kommune, kan derfor ikke handle om enkeltansatte som samvittighetsfullt utfører sitt arbeid. De skal skjermes.
Det er kun den øverste administrative leder som kan bli gjenstand for vurdering.
Selvsagt skal det være slik. 

Så får jeg heller leve med at de som misliker mine synspunkt, velger å sverte meg som person framfor å diskutere sak. Jeg må tåle det (selv om det også selvsagt kan såre meg. Jeg skjønner likevel at noen frykter et skifte i Tana).
Men spar min familie, venner og politiske samarbeidskolleger.

Nå lar vi velgerne gjøre  sine valg, og så respekterer vi deres ønske. 

Godt valg!

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

(Lenger nede i teksten finner du lydopptak og kildehenvisninger)

Da fikk jeg omsider oppleve det jeg lenge har «drømt» om; Overvære en debatt arrangert av ForFinnmark og ForTroms (eller kanskje Mot-Troms-og-Finnmark?).

I et selskapstelt under Varangerfestivalen i Vadsø sist lørdag var partienes 1.kandidater samlet. De var invitert til til å fortelle om hvordan de skulle sørge for å oppheve deres verv som folkevalgte med økt makt i en politisk sterkere region. Det ble dessverre en heller lite optimistisk opplevelse. Troen på fremtiden var fraværende hos både arrangører og publikum. Heldigvis var det lite unge folk til stede. De ville ikke funnet Vadsø og Øst-Finnmark som attraktivt å bo i dersom fremtidspessimistene skal definere bolyst. Heldigvis var det tre politikere i panelet som hadde tro på øst-fylket også.

Som publikum møtte selvsagt de som har engasjert seg sterkt mot Stortingsvedtaket, og som naturlig heiagjeng for de som er mot regionreformen. SV og Raudt hadde mobilisert sine listekandidater og meget hørbare sympatisører. Det er lov. Basert på applausen kåret journalist i AP-avisa Finnmarken og tdl. fylkestingsrepresentant Bjørn Hildonen SV og Raudt til vinnere.

Det var anledning for publikum å stille spørsmål. Ikke uventet fikk motstandere av regionreformen og SVs flere politikere i salen svært mye taletid. Fagforbundet hadde til og med et ferdigskrevet manus med seg der hun brukte 5 minutter på å lese opp – med tillatelse av en forøvrig slagferdig debattleder.
Panelet ble utfordret på alt fra klimakrise (viktig!) til Sps holdning til abort (som fylkestinget ikke kan gjøre noe med!).

Også én erklært tilhenger av regionreformen fikk anledning til å stille spørsmål. Undertegnede. Det ga mye applaus. Ikke til meg, men til Raudt og SV.

Jeg spurte om partiene – om de måtte velge – heller ville ha et samlet Nord-Norge enn det som blir det todelte Nord-Norge. Jeg ønsket også å vite hva SV egentlig mener med at de vil ha sterkere regioner. Jeg siterte hva SV faktisk har ment i saken om regionreformen før Stortinget gjorde sitt endelige vedtak om innhold og struktur i juni 2017:

«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

Bergstø sa hun vil gjerne ha sterkere regioner, men benektet at SV hadde gått inn for færre og større. Selv om det altså står svart på hvitt i utskriften fra Stortingets hjemmeside.

Denne vinglete politikken fra et stortingsparti burde bekymre flere enn meg. Argumentet for «færre og større» er nettopp for å begrunne flytting av makt fra statlige direktører i Oslo og til de nye fylkesting. Når da Bergstø ikke vil ha «færre og større», men vil at fylkeskommunene skal bli «sterkere» og «få ansvaret for sykehusene», må man spørre om hvilken klode SV er på.

Selv SP har i så fall vært ærlig og ment at også sykehusene burde overføres til fylkeskommunene når disse er store og sterke nok. Som noen husker gikk daværende kommunalminister Åslaug Haga i den rødgrønne regjeringen inn for 9 regioner. Ola Borten Moe fra SP ønsket 7. Begge med erkjennelse av at økt politisk makt også for sykehus betinger færre og større regioner.

Selv Nord-Norge med i underkant av halv million mennesker er i grenseland stor nok til at politikere skal ha ansvaret for sykehusene. Finnmark med 75 000 innbyggere vil ikke ha økonomisk mulighet til å konkurrere om manglende arbeidskraft dersom også alle 9 kommuner i Norge større enn 76 000 innbyggere skal gis anledning til å etablere sykehus.
Det er denne nedre størrelsen som SV ikke tar innover seg for hvilke oppgaver som er mulig å flytte. Derfor endte Stortinget på en minimumsstørrelse på 250 000 for at en fylkeskommune skal være faglig og økonomisk sterk nok til å overta statlige oppgaver.

SV-Bergstø tok likevel kaka da hun påsto følgende:

Her kan du høre hva Kirsti Bergstø sa

Hun påstår altså at Finnmark 1) ikke fikk uttale seg og ikke fikk se forslaget, 2) ikke fikk delta i en høring, 3) at innbyggerne ikke fikk si sin mening og 4) at det hele ble avgjort på et bakrom.
Alt dette er feil. Eller løgn som slike påstander vitterlig er.

Vi tar påstandene i rekkefølge:

1) Fikk ikke uttale seg?

a) Finnmark gjennomførte nabosamtaler med Troms før fylkestinget i desember 2016 møttes. I møtet lå det rundt 100 sider med konsekvensutredninger. Flertallet gikk primært inn for å fortsette som egen fylkeskommune, alternativt sammen med Nord-Troms. Fylkestinget sendte ikke sine utredninger på høring til innbyggerne og arrangerte heller ikke folkeavstemming.

b) 5.april -17 la regjeringen fram sitt forslag til innhold og struktur for de nye regionene. For Nord-Norge foreslo regjeringen at avgjørelsen om en eller to fylkeskommuner i nord kunne vente til våren 2018, altså utsettelse med et år ! Nå kunne Finnmark fylkesting behandle dette forslaget fra regjeringen og si sin mening.

2) Fikk ikke delta i høring?

Både Troms fylkesting og Fylkesrådet i Nordland tok forslaget fra regjeringen til ny vurdering og avga høringsuttalelser. Finnmark valgte å ikke gjøre det. Representanter for Finnmark fylkesting deltok derimot i Nord-Norsk Råd sitt møte i Narvik 26.april. Ragnhild Vassvik, Sylvi Jane Huseby og Kurt Wikan er også der. De behandler regjeringens høringsforslag, og med Vassvik som leder av redaksjonsnemnda vedtar de enstemmig bl.a dette i pkt 2:

«Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.«

Altså, de nord-norske fylkeskommunene inkludert Finnmark krever at Stortinget ikke følger regjeringens forslag om å utsette saken til våren 2018!
Jens Ingvald Olsens påsto det motsatte under debatten. Han sa at Finnmark var naiv og ble lurt til å tro at de skulle få utsatt saken med et år, og ble dermed overrumplet av Stortinget som likevel gjorde et vedtak. (Hør opptaket her).

Påstanden fra Bergstø imøtegås og Jens Ingvald Olsen tyr til løgn

Det er dokumentert at Olsens påstand er en løgn. Slik går det når de mest ekstreme motstandere av regionreformen planter usannheter i alle sine kanaler, gjentar disse og til slutt tror på dem sjøl.

I tillegg til den enstemmige høringsuttalelsen fra Nord-Norsk råd, sa fylkesordføreren i Finnmark ved to andre anledninger ( 16.4 og 2.5.17) til kommunalministeren at Finnmark ville ha en avgjørelse allerede i juni 2017. Finnmark ønsket altså ingen utsettelse slik Olsen feilaktig fremstiller det!

3) Innbyggerne fikk ikke si sin mening?

Finnmark kunne altså bedt om at Stortinget fulgte regjeringens forslag om et år utsettelse. De kunne begrunnet det med at de trengte mer tid til høringen og ønsket å først høre folkets mening i folkeavstemning og gjennomføre denne prosessen i ro og mak.

Det var altså IKKE regjeringen og stortingsflertallet som ville skynde på også for Nord-Norge, men Finnmarkspolitikerne som ba de om å avgjøre saken i juni 2017! Verken SP, SV eller AP ønsket folkeavstemning – fordi de visste bedre enn folket da de ba Stortinget avgjøre?

Dette brakte statsråden videre til Stortinget. Komiteen drøftet da Nord-Norge og endte med en deling som vi nå kjenner til.

4) Avgjørelsen ble tatt på et bakrom?

Dette skjedde ikke på noe bakrom, men i full åpenhet. Alle de tre gangene Finnmarkspolitikerne ba Stortinget om å ikke utsette saken, er behørig dokumentert av media og i dokumenter som er offentlig tilgjengelige. Stortingets behandling av saken finner man grundig og opplyst på stortinget.no .

Her er link til en samlet dokumentasjon:

Kirsti Bergstøs påstander er dermed påviselig feil – uansett hvor mye hun reiser rundt og sprer slike løgner og får automatisk applaus fra støttespillere som tror hun snakker sant.

Bergstø er først og fremst en dyktig retoriker. Hun er veltalende og formulerer seg slagferdig i slike debatter. Hun representerer de politiske broilere som har hatt verv og posisjoner i partiet fra ung alder.
Hun er ikke ulik Audun Lysbakken som retoriker. Glitrende formuleringer, men ofte uten reelt innhold. Alternativene blir vage, og lite troverdige.

SV skal bruke «skattelettelser til de rike» på så mange områder at de hadde trengt 5 ganger så mange skattelettelser. Uten nye olje- og gassinntekter ville ikke det vært mulig. Men så var det dette med SV innenfor eller utenfor regjering og oljepolitikk, da.

Det var kanskje en skjebnens ironi at det politiske par i SV-hjerter som bestyrte et helt departement måtte begge trekke seg i 2012. Alt på grunn av Bergstøs økonomiske støtte gitt til en avdeling av Bergstøs Sosialistisk Ungdom – til tross for advarsler fra embetsverket.

Da debatten om Troms og Finnmark raste før Stortingsvalget i 2017 falt Bergstø ut av Finnmarksbenken.

SV har selvsagt panikk i 2018 og 2019 nå når de ser at SP vinner velgere de også vil ha. SV i Finnmark fylkesting ble med på arbeidet i fellesnemnda sammen med sine i Troms. Det kan føre til at også SV vil tape stemmer til SP. Panikken har nådd SV. At SP i Finnmark ga sine stemmer til APs folk i fellesnemnda, vet de færreste. Den støtten ga SPs Prestbakmo plass i arbeidsutvalget!

Det er åpenbart at både SVs Bergstø og Raudts Olsen nå konkurrer om de samme velgerne i et marked som utgjør kanskje fortsatt over 50 %..
Da ender det gjerne med at man tyr til løgn slik det skjedde i debatten i Vadsø. De håper å kapre velgere som er i flyt, og som ikke har tid til å sette seg grundig inn i sakens faktiske sider.

Resultatet kan bli at et et sterkt politisk organ i «Europas viktigste region» i verste fall blir demontert. Tilbake har vi to svake fylkesting i to mindre viktige fylker.
Men velgerne kan stoppe slik demontering av vår motmakt mot Oslo-makta ved å stemme på de parti som tydeligst står opp for økt makt til Troms og Finnmark.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Som kjent blir fylkestingsvalget i høst det mest spesielle siden Norge etablerte lokal styring i 1837, altså for 181 år siden!!

Den gang besto “amtstinget” av ordførerne i “herredene”, ledet av “amtsmannen” (i dag fylkesmannen). Også “amtsgrensene” var spikret fram til 1919, da de ble noe justert med samme debatt som i dag om hvor fornuftig det var i forhold til den gamle grensa.

I 1975 fikk vi direktevalgte fylkesting etter en reform som ga fylkeskommunene noe større frihet til å styre, men innenfor lover og forskrifter som detaljstyrte hva politikerne kunne utøve av skjønn. Fylkestinget kunne bl.a. bestemme hvor det skulle være videregående skoler, hvor tannklinikker skulle bygges og hvem som kunne få kulturpris e.l.
Fra valget i 1975 kunne altså velgerne stemme både ved kommunevalg og fylkestingsvalg.

I 2017 vedtar Stortinget den største demokratireformen siden formannskapslovene i 1837. Nå skulle det endelig bli flyttet reell makt fra staten til 11 fylkesting. Der skal folkevalgte nærmere innbyggerne få myndighet til å både planlegge og utvikle fremtiden til innbyggernes beste. Over 50 statlige oppgaver skal ikke lenger avgjøres i Oslo eller hos fylkesmannen, men av innbyggernes egne folkevalgte.

Til tross for berettiget støy i prosessen fram mot vedtaket, ser stadig flere at dette gir langt bedre muligheter enn tidligere. Støyen gikk selvsagt på at både regjering og stortingspartier i for liten grad “solgte inn sitt budskap”. Det gikk også på at noen få fylkeskommuner, deriblant Finnmark ikke involverte innbyggerne før Stortinget skulle fatte sin beslutning.

11 måneder etter at Stortinget hadde avgjort saken slik fylkeskommunene på forhånd var varslet om, ble det arrangert en uautorisert folkeavstemning i Finnmark.

Denne skapte først uberettiget håp fordi velgerne ble invitert til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen” som det het i informasjonen fra fylkeskommunen. Deretter skapte det frustrasjon over å bli lurt til å delta i noe som ikke hadde noen betydning for Stortingets fullt lovlige og legitime vedtak.( Les om lureriet her.)

Det har derfor vært knyttet stor spenning til hvordan velgerne i Troms og Finnmark ville respondere på prosessen og gi uttrykk for det ved kommende fylkestingsvalg. Vil de delta i valget og aktivt påvirke, eller vil de boikotte for å markere mistillit?

Jeg har sett på de to siste meningsmålingen som dekker Troms og Finnmark, regnet ut gjennomsnittet og sett hvilke følger det får på mandatfordeling i det nye fylkestinget.

Videre har jeg sett på hovedargumenter mot sammenslåingen sett med Finnmarks-motstandernes øyne. Kan meningsmålingene gi disse rett i sin frykt?

Mandatfordeling basert på snitt av de to siste målinger i Troms og Finnmark:

I gruppen andre er Nordkalottpartiet antatt å bli størst av de tre som inngår i gruppen Andre, og er derfor tatt særskilt med her.

Den våkne leser har allerede fått med seg hvor jevnt det er mellom de 5 største partiene. Det skal lite til for å endre dette. MDG trenger 160 stemmer for å få et nytt mandat. H og SP har de to siste mandatene.

Den fortsatt våkne leser har allerede sett summeringen av de tidligere fylkenes representanter. Skulle dette bli valgresultatet, ville altså Troms fått 32 og Finnmark 25 av de 57 tingmedlemmene.

Vi hører allerede ropet om at dette beviser at “Troms tar alt” fordi de har et stemmemessig flertall i det nye fylkestinget.

Det er imidlertid ikke slik et fylkesting fungerer. Fylkestinget består av partier som står samlet bak sitt fylkesprogram. Det betyr at man ikke kommer til å få en geografisk deling i fylkestinget som f.eks. Finnmark mot Troms. I 1975 ble fylkestinget for første gang folkevalgt. Her i Finnmark har det hittil ikke skjedd at samtlige fra Øst-Finnmark har stemt sammen på tvers av partiene mot et samlet Vest-Finnmark.

Det kommer heller ikke til å skje i det nye fylkestinget. De som fulgte med under direktesendingene fra fellesnemndas møter i vår så beviset: Det ble ingen votering hvor Finnmark sine 19 stemte mot Troms sine 19. Ulike flertall skyldtes at partiene fant ulike allianser med andre parti.

Sperregrense for fylkestingskandidater

Det er ikke mange velgere som kjenner til den makt de har ved et fylkestingsvalg. De har nemlig lov til å gi tilleggstemmer til kandidater på lista. Og det kan teoretisk sett “snu lista oppned”.

Regelen er grei. Hvis ingen av kandidatene har fått mer enn 8% tilleggstemmer, blir lista slik den var vedtatt av partiets nominasjonsmøte.

Hvis derimot noen av kandidatene får 8% eller flere tillegg-stemmer, rykker de oppover lista. Det betyr at om hver 13. velger har gitt samme person en tilleggstemme, passerer vedkommende alle foran seg som har fått mindre enn 8 % tilleggstemmer. Det er altså mulig at en som står nederst på lista kan havne i fylkestinget!

La oss leke med tanken på at SP-lagene i Finnmark ber sine medlemmer og velgere om å gi samtlige SP-kandidater fra Finnmark en tilleggstemme, mens SP i Troms forholder seg passiv til dette. Videre tenker vi oss at SP får dobbelt så mange stemmer i Troms som i Finnmark.

Med over 8 % tilleggstemmer på finnmarkskandidatene, vil samtlige 13 som SP etter disse meningsmålingen får i det nye fylkestinget være fra Finnmark. Ingen fra Troms!

Dermed vil det plutselig være et flertall på 32 fra Finnmark i det nye fylkestinget!
Betyr det at Finnmark “tar alt” i det nye fylkestinget?

Nei, på samme måte som vist til tidligere, er det partiene som samlet står bak sitt vedtatte fylkestingsprogram. Det er dette programmet som er kontrakten med velgerne. Selv om alle medlemmer i fylkestingsgruppa er fra samme fylke, vil programmet forplikte. Å bryte det er å ødelegge tilliten til partiet, noe som vil skape dype sår og ramme hardt ved neste valg.

Det vil derfor fortsatt ikke bli noen geografisk deling i fylkestinget. Partiledere og fylkespolitikere er for kloke mennesker til å svekke tilliten til demokratiet.

Hva med frykten som ble plantet før «folkeavstemninga»?

Aksjonene ForFinnmark og ForTroms (i sum: MotTroms og Finnmark) med støtte fra et knippe fylkestingspolitikere og stortingsrepresentanter gikk høyt på banen. Det ble laget en fortelling som daglig ble gjentatt av politikere og noen «journalister» i Finnmark. Innbyggerne ble innpodet med følgende fryktelig scenarier fra 1.januar 2020 når Troms og Finnmark var blitt egen region:
1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Etterhvert som tiden gikk, debatten ble mer opplysende enn følelsesbasert og fellesnemnda med like mange fra Troms og Finnmark håndterte dette på klok måte, er frykten redusert.

Likevel: Fortsatt vil de mest ytterliggående holde fast ved skremselsbildet. Og de slipper på 2.år på rad å bli stilt kritiske spørsmål fra de fleste medier i Finnmark. De har fritt kunne fremme sterke påstander – uten å bli avkrevd dokumentasjon.Hvorfor sviktet så mange journalister ?

All makt til Tromsø?

En av de sterkeste skremslene som ble brukt av regionmotstanderne var at Tromsø kommune (og by) ville få all makt over Finnmark (og Troms).

Hva om meningsmålinger ble valgresultat og listene fikk innvalgt sine kandidater i samsvar med lista? Tromsø ville ikke komme ut som noen maktfaktor. Denne tabellen viser hvorfor:

Tromsørepresentanter i det nye fylkestinget

Fra Tromsø kommune vil det altså bli innvalgt 11 av de 57 representantene. Av de 11 kommer 7 fra partiene Ap, H og Frp. Disse har tilsammen 29 representanter i det nye fylkestinget.

Uansett hvordan man snur og vender på det, vil ingen enkeltkommune kunne få noe som helst flertall alene. Dessuten vil partisystemet i det nye såvel som i det gamle hindre at en enkeltkommune skal få fremstå som egen partigruppering.

Dermed bør frykten som ligger i påstanden «Tromsøværinger skal bestemme over Finnmark» en gang for alle være lagt død og maktesløs.

Gamle Tana bru må bevares som et verdifullt kulturminne!

Faksimile fra deler av førstesiden i avisa Finnmarken tirsdag 17.august 1948 (Kilde: Finnmarken digitale arkiv)

Vi lever i en tid hvor viktige kulturminner enten blir ødelagt eller ikke blir tatt vare på.

Tana bru ble bygget i 1941 – 1944, men ble sprengt av nazistene brannhøsten -44. Etter at de allierte til slutt sendte nazismen på historiens skraphaug, startet Norge med å bygge opp vårt land. Og symbolsk nok ble en nye bru oppført på akkurat samme plass som den gamle og med rester av den gamle brua som materialer.

Beslutningen om tvangsevakuering og den brente jords taktikk ble tatt av Hitler personlig den 28. oktober. Initiativ kom fra Reichskommissar Terboven, tysk nazistisk stats- og partitjenestemann og Reichskommissar i det okkuperte Norge i årene 1940–1945.. Avgjørelsen ble bekjentgjort ved oppslag og på løpesedler undertegnet av Terboven og Rendulic, den tyske øverstkommanderende i nord.

Tyskerne gjennomførte «den brente jords taktikk» svært grundig. Ingenting av bygninger og infrastruktur skulle være tilbake når de allierte igjen skulle ta kontrollen over Finnmark. Broer var særlig viktig å ødelegge for slik å forsinke fremrykkingen av allierte styrker, i hovedsak fra den sovjetiske armé. Dermed ville tyskerne få bedre tid til å foreta evakueringen.
Sent søndag kveld den 5.november 1944 sprenger tyskerne Tana bru.

Deretter følger en massiv ødeleggelse av både hus, fjøs og offentlige bygninger. Den 6. november brenner tyske soldater Tana kirke. De brenner også resten av daværende kommunesenter på Langnes samt Tanagård, barnehjemmet Schanches Minde, landbruksskolen og nesten all annen bebyggelse. (Kilde: Dag F. Simonsen – https://snefjellet.no/ ).

I flg. Simonsen (som bygger på en rekke kilder) ble Tana sammen med Gamvik og Berlevåg hardest rammet av nedbrenningen:

«Mens Vadsø og Vardø med omkringliggende områder var utsatte steder gjennom store deler av krigen og ble ødelagt av bombing, og mens Sør-Varanger ble arena for både bombing og blodige kamper, var Tana den kommunen i Øst-Finnmark ved siden av Gamvik og deler av Berlevåg som ble hardest rammet av brenningen i 1944.

Den gamle Tana kommune var totalskadet etter krigen, med 90–100 prosents ødeleggelse. Områdene øst for elva i gamle Polmak kommune hadde delvis skade (50–90 prosents ødeleggelse). Ifølge tall hos Trond Dancke ble det i det gamle Tana totalskadet i alt 380 boliger og 270 fjøs. I det gamle Polmak kommune var det totalskade bare fra Skipagurra og nordover, mens Aleknjarg ble delvis avsvidd. I alt ble 34 hus og 20 fjøs krigsskadet i Polmak

Hele 370 bruer i Finnmark ble sprengt av tyskerne for å gjøre fremrykkingen til de allierte vanskeligst mulig!!
Og den største og mest betydningsfulle av dem alle var nettopp Tana bru.

(Denne korte filmen oppsummerer «brannhøsten» som ble et felles begrep i Finnmark over «den brente jords taktikk» i 1944.)

Avisa Finnmarken laget en reportasje tirsdag 17.august 1948 om åpningen av «nye» Tana bru som ble bygget opp som en kopi av den første brua. Den ble nesten en kopi i ordets egentlige betydning. Mye av delene fra den gamle broen ble brukt i den nye konstruksjonen.

Jeg legger ved faksimile av Finnmarkens artikkel om selve broåpninga. Der kan man bl.a. lese daværende fylkesmann Peder Holts tale da Norges da nest-lengste hengebro ble innviet:

Som vi leser av artikkelen er altså den nye brua en tro kopi av den gamle som ble bygget i 1941 – 1944. Den var en helt nødvendig bro for å knytte sammen den såkalte «Nord-Norgeveien». Stortinget vedtok i 1939 en bevilgning for å få bygget denne siste broen slik at det var mulig å reise langs vei fra sør i Nordland til øst i Finnmark.

Det er mye kunnskap å hente fra avisas oppslag og mange andre interessante poeng her. Den gang var Finnmarken eid og styrt av Arbeiderpartiet, noe som ble i alle fall formelt avsluttet for en generasjon siden. Det står også at dette var 4.årgang av avisa, noe som ikke stemmer med at avisa er i sin 121. årgang nå. Forøvrig var kvartalsprisen «hele» 3 kroner 😀

Legger også ved foto av bilen som ble brukt til å frakte både fylkesmann, overingeniør Hofseth og andre gjester over den nye brua.

Y-2042 var registreringsnummeret på Chevroleten som ble brukt til å kjøre de første over Tana bru ved åpningen av «nybrua» i august 1948. Bilen står på Veimuseet i Skippagurra. Her finner man en betydelig samling av kjøretøy og utstyr fra Statens Vegvesen sin historie i Finnmark og Nord-Norge. En av av de største ildsjelene bak denne samlingen var tidligere oppsynsmann i Vegvesenet, Inge Fred Dervo fra Seida.

Denne bilen er fortsatt kjørbar! Det hadde vært flott å kunne se denne bilen kjøre tilbake over den gamle brua og kjøre over den nye brua for å innvie den. Symbolsk kan den da markere overgangen fra fortid til fremtid. Uten forbindelse til fortiden og vår historie, vil fremtiden mangle en viktig link.

Vi lever i en tid hvor noen av de unge har arvet en del eldres syn på gamle byggverk: Riv skiten!
Heldigvis er det stadig flere som ser verdien av gamle kulturminner. Og dette er er både et kulturminne, et krigshistorisk minne og et minne om da moderne transportveier ble bygd ut i Finnmark etter krigen.

I respekt for de som bygde opp Øst-Finnmark etter nazismens herjinger bør derfor gamle Tana bru tas vare på – ikke rives!

Jeg håper – som «gammel tanaværing» – at under 70-årsmarkeringen av brannhøsten vil det komme en gladmelding fra våre myndigheter: Gamle Tana bru skal bli bevart som et synlig minne om både den tragiske krigen, men også om vår evne til å bygge opp landet igjen!

_____________________________________________________________________________

Her finner du forskjellige medieoppslag og andre linker der folk tar til orde for å bevare den gamle brua:
Tanaværingene vil bevare gamlebrua: – Den er sjela vår

Tana bru må vernes

Forslag om fredning av Tana bru

Slik kan det gjøres

Gamle Tana bru. Det meste av det vi ser her kan tas vare på etter at nybrua står ferdig.

Nei, Troms og Finnmark skal ikke kutte alle investeringer i Finnmark.Tvertimot!

I Sagats leder 17.juni synes lederskribenten å mene at regionreformen nå hindrer Finnmark i å gjøre omfattende investeringer de ellers ville ha gjennomført i egen regi.

Sagat synes fortsatt ikke å være positive til utflytting av makt fra statlige direktører i hovedsak på Østlandet, til våre folkevalgte i nord. De synes heller ikke å være positive til at fylkesmannen får mindre makt over viktige beslutninger som bør tas av de folkevalgte. I alt er det nesten 50 små og store oppgaver som våre folkevalgte endelig skal få avgjøre sjøl.

En langvarig politisk kamp fra samtlige parti og fylkeskommuner siden slutten av 80-tallet ble kronet med en foreløpig seier 8.juni 2017. I de kommende år vil kravet fra de nye regionene om flere oppgaver melde seg med større tyngde. Det er viktig for demokratiet. Desentralisering av makt stopper den langvarige sentraliseringa statens direktører har hatt fullmakt til – uansett regjeringer siden 1990.

Norges viktigste region – Troms og Finnmark med sine 240 000 innbyggere, øker sine inntekter mer enn summen av begge de tidligere fylkeskommunene og er derfor i stand til å betjene en noe større lånegjeld.

Det var nok dette flertallet i Finnmark fylkesting gamblet på da de vedtok tidenes største investeringsbudsjett i desember 2018. De tok sjansen på at sammen med Troms ville det være mulig å få alt de hadde listet opp av gode utbyggingssaker. De visste meget godt at Finnmark fylkeskommune alene aldri ville klart å betjene en slik gjeld uten betydelige kutt i driftsbudsjettene de neste 20 år. Og de visste at innbyggerne aldri ville godta at veiene ikke skal vedlikeholdes, at buss- og båtruter raseres og at videregående skoler må legges ned.

For dette er saken: I desember 2017 vedtok Finnmark fylkesting et investeringsbudsjett på 415 mill. kr. Det var nøkternt og fylkeskommunen ville med egne driftsinntekter maktet å betjene lånene.
I desember 2018 vedtar det samme fylkesting et nytt investeringsbudsjett på…hold dere fast: 2 138 mill. kr!!  Fullstendig urealistisk.

Det eneste som har skjedd i mellomtiden er at flertallet (Ap,Sp, SV) har akseptert at Troms og Finnmark blir et sammenslått fylke. Og da blir økonomien bedre. Men ikke SÅ mye bedre.

Den mest ærlige i Aps fylkestingsgruppe var nominert varaordførerkandidat i Tana, Ulf Ballo. Han sa i forrige uke på det direktesendte møtet fra Fellesnemndas AU at de nok måtte innrømme «å ha drukket for mye Møllers tran» da flertallet vedtok investeringsbudsjettet i des. 2018.

Der Troms har hatt sine investeringsbudsjett innenfor nøkterne rammer i en årrekke med de samme investeringsbehov, ville det sammen med alle ekstraordinære investeringer i Finnmark økt lånegjelda til nærmere 120 % av brutto driftsinntekter. Da blinker det i røde varselslamper.

Å kutte 1 350 mill av de urealistiske 2 130 mill. kr betyr at Finnmark kan foreta investeringer for 780 mill kr. Det er 365 mill. kr MER enn hva fylkespolitikerne i Finnmark mente de kunne klare i 2017. Og det bekrefter at større fylkeskommuner får sterkere økonomiske muskler for å gjøre viktige løft for befolkningen. Sammenslåingen av Troms og Finnmark er i tillegg til å gjøre «Norges viktigste region» politisk sterkere overfor sentrale myndigheter, også i bedre stand økonomisk til å gi innbyggerne bedre tjenester.

Å fremstille dette som om Troms har ranet Finnmark har derfor ingenting med virkeligheten å gjøre. Politikerne fra Ap og SP ga derfor i forrige uke sin støtte til den mer edruelige investeringsplanen.

Avisene i Finnmark synes å ha et ganske edruelig syn på sin egen økonomi og kostnadene ved lånebaserte investeringer. Flere av dem ser ut til å ha skjønt at det også må gjelde både kommuner og fylkeskommunen.

Sagat sliter kanskje med virkelighetsforståelsen? Eller så har de stirret seg så blind på sin motstand mot regionreformen og flytting av makt nordover at alle midler er tillatt. Også å forsvare at fylkespolitikere må fortsette å drikke for mye både av Møllers tran eller andre kunstige energikilder?

Men det ville altså rammet innbyggerne og i første rekke ungdommen i Finnmark om flertallet i Finnmark fylkesting alene hadde gjennomført sine eventyr-investeringer de vedtok i desember 2018.

Derfor er det grunn til å rose  Ap, SP  og Ulf Ballo for denne nødvendige snuoperasjonen.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18:  Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?

25.01.19:  Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist

Ett år siden Finnmarks politikere lurte… Finnmark

I dag er det et år siden det ble avholdt en folkeavstemning i Finnmark. Det var en folkeavstemning som ikke hadde annen praktisk funksjon enn at den ville gi Finnmarks representanter i fellesnemnda større legitimitet for de krav de fremmet.

I et innlegg 13.5 i avisa Nordlys fra trioen Karlstrøm, Olsen og Pedersen, hevder de at kampen mot at Finnmark og Troms skal bli en sterk politisk region ikke er over. Det er de selvsagt nødt til å hevde. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende deres motstand tatt i betraktning.

Skjermbilde 2019-05-14 kl. 17.42.51.png
Avgjørelsen om at Troms og Finnmark skulle utgjøre en fylkeskommune ble tatt av Stortinget 8.juni 2017. Finnmark fylkeskommune var varslet om dette tidspunktet allerede i 2015.

Fylkespolitikerne i Finnmark valgte deretter å ikke benytte seg av verken folkeavstemning eller høringsrunder i Finnmark først, noe de hadde anledning til. Finnmarkinger som er misfornøyd med resultatet av Stortingets vedtak må derfor rette kritikken mot de som hadde ansvaret i Finnmark; Våre fylkespolitikere.

Fylkespolitikerne hadde en rekke møter med både Troms og Nordland før et flertall desember 2016 vedtok at de ikke ønsket å bli del av noe større.

Regjeringen la fram sitt samla forslag om nye regioner 5.april 2017. For Nord-Norge åpnet regjeringen for å vente i et år før den nye strukturen skulle spikres av Stortinget. Alternativene da var et samlet Nord-Norge eller delt i to.

Fylkespolitikerne i både Nordland og Troms behandlet regjeringens forslag og ønsket ingen utsettelse. Finnmark sine fylkespolitikere valgte å ikke delta i høringen på nytt. De hadde sagt sitt 5 mndr tidligere.

Ved tre anledninger bekreftet fylkespolitikerne i Finnmark at også de ville ha en avklaring våren 2017. Bl.a. stemte fylkestingsrepresentantene Ragnhild Vassvik(Ap), Sylvi Huseby (Ap), Kurt Wikan (SP) og Arne Liakleiv (MDG) for dette på et møte i Nord-Norsk Råd i Narvik 27.april 2017.

Dette vedtaket ble selvsagt fulgt opp av både regjering og storting. Regjeringen la derfor fram forslag om at Nord-Norge deles i to med Nordland alene og at Troms og Finnmark blir ny politisk region, som var et av alternativene i Prop.84 S (2016-2017) .

Dermed var det to like store fylkeskommuner i nord, begge med rundt 40 kommuner hver og med ca. 240 000 innbyggere.

Stortinget gjorde sitt samla vedtak 8.juni 2017. Verken på Stortinget eller utenfor var det noen som tok ordet «ulovlig» i sin munn eller penn.

Fylkestinget i Finnmark var samlet uka etterpå, uten at en eneste representant påsto at det var mangel på høring, ulovlig fremgangsmåte eller annet kritikkverdig. Bortsett fra at flere var uenige i vedtaket.

Derimot gikk fylkestinget i gang med å forberede sammenslåingen og vedtok å ha et felles fylkesting med Troms i oktober.

Utover høsten våknet noen damer til liv, laget gruppe på Facebook og inviterte til motstand mot «tvangsvedtaket». Deres argumenter var

  • Navnet “Finnmark” ville forsvinne
  • Finnmarkingene ville miste sin identitet
  • All makt ville havne i Tromsø
  • Finnmark mister stortingsrepresentasjon – Troms tar alle
  • Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
  • Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark
  • Avstanden til fylkeshuset ville øke for alle innbyggere som ofte måtte dit (Ja, det var faktisk noen som trodde at innbyggere har behov for å møte noen på administrasjonsbygget!)

På en eller annen merkelig måte klarer de å hamre disse påstandene inn i hodet også på ellers oppegående politikere – som også gjentar dem. Til tross for at påstandene blir tilbakevist både i aviser og på nettet, blir de gjentatt som sannheter – liketil i fylkestinget. Og sent på våren i fjor ble det også påstått at Stortinget hadde gjort et ulovlig vedtak!

Og hva verre er: Folk ansatt i journalist-stillinger i Finnmark konfronterer ikke politikere som hevder dette. De svikter sin journalistfaglige integritet og holder seg tause framfor å kreve dokumentasjon. Det er til og med aviser som forlater journalistikken og opptrer kun som kampanjeorgan.

Skjermbilde 2018-06-06 kl. 12.04.11

To populist-orienterte strateger med fremtiden bak seg

Nå er følelsene skrudd opp på et nivå som strategene i SP i Oslo utnytter rått.
Kurt Wikan foreslår derfor i februar 2018 at det må avholdes en folkeavstemning. Dette er kun 10 mndr etter at samme Wikan krevde at Stortinget skulle ta en avgjørelse i juni 2017!

På dette tidspunkt sporer det meste av i takt med skremslene om at dette er endetiden for Finnmark jfr punktene over. Fylkestingets flertall vedtar folkeavstemning. Noen av de som stemmer for dette, sier de vil at fylkespolitikerne som skal møte i fellesnemnda trenger økt legitimitet.

Andre synes å tro at et flertall av innbyggerne i Finnmark kan omgjøre et stortingsvedtak. Administrasjonen i fylkeskommunen presterer til og med å lure velgerne gjennom en brosjyre som spør «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?»
IMG_5266

Ingen hadde reagert om dette hadde vært lagt ut til folkeavstemning høsten 2016 – før fylkestinget skulle konkludere i saken. Det hadde gitt fylkestingets vedtak økt legitimitet. Men fylkespolitikerne sviktet i så fall finnmarkingene. Verken AP, SP eller SV foreslo innbyggerhøring eller folkeavstemning!

Å komme med slikt etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak, var i beste fall å late som om man tok innbyggerne på alvor. Folkeavstemninga som skjedde 14.mai i fjor var derfor intet annet enn å føre Finnmark og finnmarkinger bak lyset. Flertallet av våre fylkespolitikere kunne ha unnskyldt seg med at de ikke visste bedre. Men i så fall ville det vært enda verre for tilliten til hele vårt politiske system.

Folkeavstemninga som varte i en uke, endte 14. mai med at 50, 8 % av alle stemmeberettigede aktivt deltok med svaret «nei» på spørsmålet. Høringen ble gjennomført både med stemmesedler og elektronisk uten tilstrekkelig kontroll av valgobservatører fra ulike politiske leire. Hvilken valgprosedyre som er fulgt og om de er i samsvar med gyldige nasjonale forskrifter er hittil ikke gjort rede for.

Det er mye viktig lærdom å hente i ettertid når det gjelder regionreformen:

Det er åpenbart at prosessen hadde blitt langt mindre konfliktfylt om

  • regjering og storting tidligere og tydelige hadde bestemt hvilken statlig makt, myndighet, ressurser og arbeidsplasser som skulle flyttes til regionalt nivå
  • fylkespolitikerne i Finnmark på et tidligere tidspunkt hadde startet informasjons- og diskusjonene i Finnmark og inkludert innbyggerne i dette
  • media i Finnmark hadde vært seg sitt ansvar bevisst og søkt kunnskap om hva regionreformen faktisk kunne innebære av muligheter, ikke bare hvilke evt. ulemper den kunne gi
  • stortingspartier og stortingsrepresentanter hadde vært trofast mot egne langsiktige ambisjoner om å flytte makt fra den enkelte statlige tjenestemanns skjønn i Oslo og hos nærmeste fylkesmann – til lokale folkevalgte som står ansvarlig overfor sine velgere
  • nasjonale og regionale tillitsvalgte ikke hadde gjort dette til et politisk spill som dyrker misnøye basert på manglende kunnskap – med kortsiktig velgergevinst og kommende valgresultat som siktemål
  • fellesnemnder generelt er basert på likeverdighet og likt antall fra alle parter, ikke basert på innbyggertall
  • fylkespolitikerne i Finnmark ikke hadde skapt inntrykk av innbyggerne i Finnmark kunne endre et stortingsvedtak

Finnmark lurte kun seg sjøl ved først å ikke spørre innbyggerne. Deretter – nesten et år etter Stortingets vedtak innbiller de innbyggerne at de skal få bestemme over Stortinget!

Det er vel en mager trøst at de fleste av disse fylkespolitikerne neppe blir å finne i det nye fylkestinget etter høstens valg?

De få gjenværende organiserte motstandere av regionreformen utgjør ca. 2,5 % av folketallet i Finnmark. De lever i håpet Vedum ga i fjor høst om at SP skulle gå inn for reversering av Troms og Finnmark.

De fikk kanskje ikke med seg at samme Vedum senere på direkte spørsmål fra en journalist i Vadsø svarte at han ikke ville stille dette som ultimatum overfor Ap for å kunne støtte en AP-ledet regjering.

Ap kommer selvsagt ikke til å reversere en reform de i prinsippet har vært for – fordi den er nødvendig for å flytte ut makt og for å redusere antall administrative stillinger til fordel for det store behovet i helse- og omsorgssektoren.

Om knappe 4 måneder vet vi hvem som utgjør de 57 nye folkevalgte i Troms og Finnmark fylkesting. De skal styre over Norges viktigste region. De nye regionene har en langt større politisk slagkraft enn de forrige. Enhver regjering og stortingsflertall blir nødt til å til å ta disse på alvor.

Skjermbilde 2018-11-18 kl. 21.55.03

Derfor vil det komme krav om å få enda flere oppgaver overført. Og derfor vil det også komme krav om å overta arbeidsgiveransvar for tidligere statlige ansatte. Da kan ikke lenger statlige direktører i Oslo med sine vide fullmakter fortsette den statlige sentraliseringa de har hatt makt til å gjøre i drøye 30 år. Det er den sentraliseringa folk flest har sett skje – og som lokal og regionalpolitikere har måtte akseptere.

Det blir en ny og bedre tid for distrikts-Norge fra 1.januar 2020.  Vi er mange som skal arbeid videre for å få overført enda mer makt fra Oslo til de nye og sterkere regionene.

Det vil være helt i pakt med dette kloke forslaget fremmet i Stortinget i 2014 da regionreformen ble vedtatt:
«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

 


Her er andre blogginnlegg om regionreformen:

03.05.18: Nei, Troms er ikke garantert flertall i det nye fylkestinget. Og geografi betyr lite uansett! 

12.05.18: 14.mai – Finnmarks 1.april?

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18:  Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?

14.12.18: Tromsø blir regionsenter, Vadsø må forbli fylkeshovedstad

25.01.19: Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist