Ti gode og tre dårlige grunner for en regionreform

Etter 28 år med langvarig press fra alle norske fylkeskommuner mannet Stortinget seg endelig opp i fjor. De fikk på på plass en lenge påkrevd regionreform.

Kravet var begrunnet i mangel på makt og myndighet til å bestemme slik at innbyggerne kan få en bedre og tryggere hverdag utover det kommunen alene klarer å gi. For at folk både skal ha bolyst og en inntekt å leve av, må det være et oppegående næringsliv og gode offentlige tjenester i eller i nærheten av bostedet. Hittil har fylkeskommunene i liten grad kunne påvirke dette.

Fylkespolitikere har kun hatt myndighet over videregående opplæring (som er detaljstyrt gjennom lovverket), samferdsel (både infrastruktur og kollektiv transport på vei og sjø) samt tannhelse. Skole og samferdsel tar over 80 % av driftsbudsjettet i fylkeskommunen.

Stortinget forutsatte derfor at ny regionstruktur måtte bety en betydelig maktoverføring til de nye regionene. Jo større regionen er i folketall, dess sterkere blir både tilgang på kompetanse og økonomi til å makte de nye oppgavene.

I det følgende vil jeg liste opp mange gode og noen få dårlige grunner for denne regionreformen som blir satt i verk fra 1.januar 2020. Jeg vil også vise til hva dette konkret kan bety for fellesskapet Troms og Finnmark.

 1. Demokratisering

Demokrati betyr i praksis at avgjørelser kan tas nærmest mulig den det gjelder. I dag tas en rekke viktige beslutninger som påvirker din hverdag av folk du ikke har kunne velge. De er altså ikke folkevalgte. Svært ofte er de byråkrater med vide fullmakter. De befinner seg i statlige organ, styrt av en direktør i Oslo – eller de befinner seg hos fylkesmannen i de enkelte fylker.  Her kan enkeltpersoner avgjøre tilskuddsmidler og andre enkeltpersoner kan gjennom innsigelse omgjøre lokale vedtak hvor du var søker.

Regionreformen endrer dette. Gjennom så langt 47 konkrete oppgaver skal makt flyttes fra staten i Oslo eller hos fylkesmannen til folkevalgte. Det betyr at du kan velge dine folkevalgte som har faktisk avgjørelsesmyndighet for disse nye oppgavene.
To eksempler for å illustrere en av disse 47 oppgavene: I dag er det fylkesmannen som avgjør løypenettet for motorferdsel – til tross for at det finnes mye kunnskap og klokskap i kommunene. Fra 2020 er det de folkevalgte i fylkestinget som vedtar rammer og retningslinjer som folkevalgte  i kommunene kan justere nødvendige løyper etter. Derimot kan ikke lokale folkevalgte forvalte utsatte arter i naturmangfoldet som står på «rødlista» (liste over utrydningstrua arter eller naturtyper). Her vil fortsatt fylkesmannen ha avgjørende myndighet som kontrollorgan. En god balanse er ivaretatt.

2. Desentralisering

De fleste har kjent på kroppen hva det betyr at tjenester sentraliseres. Over mange år har altfor mange kommuner sentralisert sine tjenester til kommunesenteret, fylkeskommunene har bevisst satset på noen få steder i fylket og staten har innenfor sine områder siden 80-tallet kjørt en beinhard sentraliseringspolitikk.

Vi som velgere har kun påvirket våre folkevalgte i kommuner og fylkesting, men har hatt null og nada påvirkning på statens viktige valg. Her er det bygd opp et sterkt maktsenter i Oslo hvor direktører med vide fullmakter kunne organisere sin virksomhet som Skatteetaten, NAV, BUF-etat osv.. De har effektivisert gjennom å først sentralisere innen fylker og regioner for til slutt sentralisere videre fra regionene til Oslo.

Regionreformen vil snu denne utviklinga. Stortinget har forutsatt at i tillegg til makt og myndighet på 47 områder, skal også tunge institusjoner som bl.a. Sams Vegadministrasjon, StatPed, BUF-etat, SIVA, Kompetanse Norge og IMDI ut til regionene etterhvert. Vi snakker her om over 4700 årsverk som kan skifte arbeidsgiver og komme under regional kontroll. I Troms og Finnmark er det snakk om rundt 250 årsverk når alt er overført en gang etter 2020.

3. Frigjøre administrative ressurser for å dekke opp mangelen på viktige helsefaggrupper om knappe 15 år

SSB har beregnet at det vil være en mangel på nærmere 85 000 ansatte i 2035(!) for å dekke viktige stillinger som fagarbeidere og sykepleiere. Disse kan hentes fra utlandet, ved å ansette pensjonister/øke pensjonsalderen og øke antall arbeidstimer i uka fra dagens 37,5 til over 40. Norge har allerede i dag mange arbeidsinnvandrere både i privat og offentlig sektor. Vi risikerer å miste disse tilbake til sine hjemland etterhvert som økonomien der blir bedre. Da er krisen ikke mulig å reparere og konsekvensen blir at pasienter og pleietrengende overlates til seg selv og deres pårørende. Derfor må det handles NÅ ved å starte reduksjonen av antall årsverk i offentlig administrasjon! Spesielt i Troms og Finnmark hvor vi til vanlig sliter med å få nok kvalifiserte søkere er dette kritisk viktig!

4. Frigjøre penger til bedre tjenestetilbud

Det er i dag i underkant av 200 000 ansatte i offentlig administrasjon i Norge. Alle er enige om at dette tallet må ned. Det koster ca 3,6 mrd kr å administrere dagens 19 fylkeskommuner. Når de reduseres til 11, blir besparingen minimum 350 -400 mill.kr fra 2024. For Troms og Finnmark betyr det at fylkespolitikerne fra da kan bruke drøye 20 mill. kr mer pr år til å gi innbyggerne bedre tjenester.

5. Sikre at statlige ansatte overføres regioner og ikke kan sentraliseres til Oslo

Ved å flytte de større oppgavene ut av Oslo slik Ekspertutvalget foreslo og regjeringen jobber med nå, gir dette flere arbeidsplasser i regionene. Hva som er viktigere: Disse kan ikke sentraliseres til Oslo slik som i dag når staten styrer gjennom direktører med vide fullmakter. Med Troms og Finnmark fylkeskommune som ny arbeidsgiver blir dette sikre arbeidsplasser i vår region. Det er beregnet at hele Nord-Norge får i underkant av 500 nye arbeidsplasser, med ca. halvparten til Troms og Finnmark. Dette er statlige arbeidsplasser som ellers ikke ville blitt desentralisert hit. Og nå blir de her! For godt.

6. Sikre et godt tjenestetilbud i distriktskommunene

Vi ser den illevarslende trenden: I distriktskommunene i Troms og Finnmark øker andelen eldre dramatisk. Antall som er 80 år eller mer vil øke fra 223 000 i 2018 til 697 000 i 2060! Det er beregnet at i de minste kommunene med størst fraflytting vil andelen eldre over 70 år øke til over 30 %! Et stigende antall av disse eldre vil naturlig nok ha krav på omsorgstjenester.  Det vil i tillegg være barn og unge med krav på grunnskoleopplæring også i disse kommunene. Lærermangelen er beregnet til drøye 10 000 før det faller ned til en mangel på 6000 fra 2036.

Norge har altså ikke fagfolk nok i overskuelig fremtid til å gi verken mennesker med omsorgsbehov eller skoleelever det faglig forsvarlige tilbudet de har krav på. Derfor må vi ganske raskt redusere stillinger i først og fremst i sentrale statlige administrasjoner)  slik at ikke viktige faggrupper søker seg dit, og at vi slik frigjør kompetanse til det som er viktigst.

7. Sørge for god kompetanse og sikker inntekt i arbeidslivet

Regionreformen gir fylkespolitikerne et langt større ansvar – og nye muligheter- for å gi flere fagbrev og gi ansatte oppdatert kompetanse gjennom et helt arbeidsliv. Det vil bli stadig større endringer og mobilitet i arbeidslivet, og færre som får gullklokka. I motsetning til for 40 år siden da de fleste tok seg en utdannelse og kunne stå i samme jobb livet ut, vil de aller fleste i arbeidslivet skifte jobb flere ganger før oppnådd pensjonsalder fordi de må eller vil.

For å ha et oppegående næringsliv i Troms og Finnmark også i 2030, 2040 og etter 2050, er det våre folkevalgte som vil få hovedansvaret for dette fra 2020. Regionreformen gir oss regional makt til å bestemme hvordan vi skal gjennomføre det vi finner riktig å gjøre for arbeidslivet, samtidig som vi kan gi flere tilgang til jobb og dermed grunnlag for et tryggere og bedre liv.

8. Spre kompetanse over gamle grenser sammen med nye venner

Frivillige organisasjoner, privat næringsliv og offentlig sektor blir kun bedre av å jobbe tett og forpliktende i gode nettverk. Ulike miljø i Troms og Finnmark har høstet erfaring som er viktig å dele med andre slik at vi kan utvikle Norges viktigste region. Vi får nå et betydelig sterkere og mer forpliktende samspill mellom et aktivt og større folkevalgt organ med representanter fra Borkenes i sørvest til Båtsfjord i nordøst og ulike fagmiljø i privat og offentlig sektor.

Kast et blikk nedover vestlandskysten å se hvordan de slik har klart å få til spinoff-effekter for den maritime sektor, og som har gjort de verdensledende. Med vår beliggenhet midt i det sentrale arktiske området har Troms og Finnmark bokstavelig talt et hav av muligheter – i alle retninger!

9. Starte prosess med mål om at Nord-Norge blir en mer sjølstyrt region  

Nord-Norge er en naturlig region i Norge med felles identitet både historisk og kulturelt. Landsdelen utgjør et felles sammenhengende geografisk område, med grenser mot 3 land og mot et stort sammenhengende havområde som også skal sikre fremtidig verdiskaping.

En region av denne størrelsen må få økt myndighet til å styre over naturresursene og disponere grunnrenta for å skape ny vekst i landsdelen. Det vil styrke Nord-Norges mindre regioner fra Helgeland i sørvest til Øst-Finnmark i nordøst, ikke bare de tidligere «fylkeshovedstedene».

Minner derfor om hva flertallet fra Ap, H, Frp, Krf og V vedtok  da de behandlet stortingsmeldingen om regioner i 2016 :

«Komiteens flertall viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, om lokalisering av statlige arbeidsplasser. Flertallet mener at lokalisering må særlig vurderes i nye regionsentre, også utenom de store byene. I den forbindelse skal også direktoratenes oppgaveportefølje vurderes. Flertallet mener dette vil tilføre en breiere tilgang av kompetansearbeidsplasser i mange regionsenter».

10. Mer kuriøst: Det kommer til å stå enda flere bak hvert nytt gull i nord!

Finnmark har i over 40 år avgitt talenter til gode nordnorske fotballlag, noe som har gitt mesterskap til både Bodø-Glimt og Tromsø IL. Også i andre sportsgrener har finnmarkinger løftet nivået også i Troms. En rekke kjente kulturutøvere i begge fylker har satt sitt stempel både i og utenfor Norge og gjort oss stolte.  I fortsettelsen kommer vi til å føle ytterligere stolthet når det er våre egne fra arktiske nord som utmerker seg. En slik stolthet smitter lettere over på andre områder og vil skape en helt nødvendig  begeistring og en fremtidsrettet optimisme her nord.

Vinnerne av regionreformen blir de minst 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Men dette fellesskapet er – ikke uvanlig – truet av sterke særinteresser som da vil tape på bekostning av fellesskapet. Det er i første rekke tre parter som kommer svekket ut med regionreformen:

Tre «dårlige grunner» for denne regionreformen

1) For det første vil fylkesmannsembetet miste betydelig makt over til folkevalgte politikere.  Dette er slutten på en over 200 år gammel maktstrid mellom «kongens menn» i amtene og de lokale myndigheter. Det statlige maktapparatet i de 11 ny regionene vil bli strippet for reell makt. Fylkesmannen skal fra 2020 i hovedsak kun veilede kommuner, men være innbyggernes talsmenn gjennom rene tilsyns- og kontrolloppgaver. 

2) Videre vil Oslo med sitt store apparat av statlige avdelinger, direktorat og andre organ som styres av statlige direktører tape på regionreformen. Disse direktører  er ikke underlagt folkevalgt styring, og har vide hjemler de kan bruke og har brukt gjennom de siste 40 åra. Der blir det bråstopp fra 2020.     

I tillegg vil en utflytting av statlige arbeidsplasser føre til at det kommer et stort antall boligenheter i salg, noe som senker pris og panteverdi over hele fjøla. Er det rart at en rekke viktige aktører i media og samfunnsliv i Oslo og Akershus heier på Finnmark i håp om få stanset regionreformen?

3) Sist men ikke minst (for noen): Regionreformen vil føre til at Troms med sine 37 og Finnmark med sine 35 folkevalgte i dag (tilsammen 72) fra 1.1.2020 utgjør et fylkesting på 57. Da er det 15 færre representanter enn i dag. Det betyr at 15 personer, derav 4-6 fra Ap mister en rekke privilegier det er å være fylkestingsrepresentant. Siden alle er i fare for å bli blant de 15, er dette en rasjonell grunn for å motsette seg en sammenslåing.                      Dersom fylkesrådmannen skal lede sine 140 ansatte i Vadsø fra Tromsø, er det ikke usannsynlig at det kan bli strengere styring med de frie midlene som har dryppet sterkere i nærområdet for fylkeshuset enn lenger unna. Også her kan privilegier for noen få i Øst-Finnmark ta en brå slutt fra 2020. 

Fremtidsoptimistene i Troms og Finnmark går gode tider i møte. De kan kanskje få hjelp av opposisjonen på Stortinget som forhåpentligvis vil vise enda mer politisk vilje enn regjeringen til å gi flere oppgaver til regionene?

Fortidspessimistene minsker i antall, noe som tyder på en utdøende politisk rase. Det lover godt for Norges viktigste region nå et svangerskap før vi skal velge vårt viktigste folkevalgte organ noensinne; Fylkestinget i Troms og Finnmark!

Reklamer

Finnmark fylkesting har ikke sagt ja til rettsak mot staten!

Etter at regionreformen  ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, har noen ment at det vil være riktig å gå til rettsak mot staten for å få omgjort vedtaket. Deres påstand er at Stortinget gjorde et ulovlig vedtak. Jurister som har uttalt seg, har med ulik begrunnelse stilt spørsmål ved deler av prosessen.

En professor i offentlig rett er enig i at prosessen ikke har vært god og åpner for at det kan være ugyldig, men har avvist at vedtaket er i strid med Europarådets charter om folkestyre og vil heller ikke råde Finnmark fylkeskommune å gå til rettsak.

Aksjonsgruppa mot regionreformen, ForFinnmark, har sagt at om ikke fylkeskommunen velger å gå til sak, vil de gjøre det.

Finnmark AP valgte sist vinter å følge et nytt råd fra tidligere fylkesordfører Helga Pedersen. Da Helga var stortingsrepresentant og nestleder i Ap, tok hun til orde for å slå sammen kommuner som motsatte seg det. Nå har hun skiftet syn og mener at Stortinget ikke skal kunne gjøre slike vedtak – selv om lovverket gir hjemmel for det.

Dette var selvsagt et taktisk råd fra Helgas side som nå jobber for å bli ny ordfører i Tana etter at hun avsluttet sauedrifta. SP sentralt hadde i vinter funnet en nøkkel til å holde motstanden mot regionreformen varm lengst mulig; folkeavstemning for å komme misnøyen i møte. En slik folkeavstemning myntet på misnøye og motstand ville selvsagt gi et forventet nei – og mange velgere ved lokalvalget neste høst. Dermed ville både Sp og Ap ha malt seg inn i et hjørne de vanskelig kunne komme seg ut av nå, men som kunne gi mange velgere.

På en pressekonferanse som aksjonsgruppa ForFinnmark avholdt i Vadsø, ble det fra gruppas juridiske ekspertise, adv. Geir Johan Nilsen sagt at en rettsak mot staten kunne vinnes. Gruppeleder for Ap på fylkestinget, Remi Strand lovte å se på kravet.Skjermbilde 2018-11-12 kl. 15.38.14.png

Da fylkestinget i Finnmark var samlet nå i oktober, var ikke det ført opp noen sak om evt. rettslig vurdering.

Derimot måtte fylkestinget ta standpunkt til en lovlighetsklage om valg av fellesnemnd som sto på sakslista i juni.  Da saken dengang ble tatt opp til behandling fremmet Trine Noodt et forslag med navn på medlemmer til fellesnemnda.

KrF fremmet forslag om utsettelse til oktober når regjeringa hadde fått lagt fram oppgavemeldinga. Forslaget fra KrF fikk ikke flertall.

Remi Strand fremmet på vegne av APs fylkestingsgruppe så et forslag om å ikke velge medlemmer (noe som Inndelingsloven pålegger ). Fylkesordføreren valgte å stemme over dette «siden det var det mest ytterliggående». Det fikk et flertall av stemmene. Deretter ble det nektet votering over forslaget om medlemmer!

Et mindretall på 3 i et fylkesting kan fremme lovlighetsklage for å sjekke lovligheten av flertallets handling. Det ble gjort.

Prosessen er da slik at organet sjøl som 1.instans skal behandle lovlighetsklagen. Finner de at klagen er berettiget, blir tidligere vedtak annulert. Hvis fylkestinget (flertallet) vedtar at klagen ikke tas til følge, går den automatisk til departementet for avgjørelse.

Departementet kan også av eget tiltak foreta kontroll gjort av kommunestyrer og fylkesting.

Rett før fylkestinget møttes i oktober, kom det brev fra kommunaldepartementet om at flertallet hadde tatt en ulovlig avgjørelse. De kan ikke vedta å nekte å velge medlemmer til fellesnemnd når loven pålegger dem det.

Departementet tok derimot ikke stilling til lovlighetsklagen. Den skal fylkestinget først uttale seg om. Første anledning var 4 måneder senere da fylkesordføreren nektet å ta førsteinstansbehandlinga i juni. Det kunne møteleder ha gjort pga liten møtehyppighet for fylkestinget

Under saken om lovlighetsklagen nå i oktober ble det fremmet flere forslag, bl.a dette fellesforslaget fra Ap, SP, KrF og SV:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.38Under debatten ble forslagsstillerne klar over at dette kan ikke fylkestinget vedta når de behandler en lovlighetsklage. For det første hadde departementet gjennom sin rett til å kontrollere lovlighet, avklart at flertallsvedtaket i juni var ulovlig hva angår det å ikke velge medlemmer til fellesnemnda. Men departementet hadde ikke behandlet selve lovlighetsklagen som gikk ut på at mindretallet ble nektet å stemme over sitt forslag til medlemmer.

Regelen er slik at fylkestinget sjøl skal ha anledning til å rette opp denne feilen.
Forslaget fra Strand m.fl hadde ikke forholdt seg til dette. En henvendelse til fylkeskommunens jurist kunne forhindret tabben.

SP fremmet et annet forslag under samme debatt og som ikke hadde noe med saken om lovlighetsklagen å gjøre, men fylkesordføreren tillater det likevel:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Det interessante her er at SPs gruppeleder nå vil at fylkestinget skal påføre seg nye rettslige kostnader – til tross for at Wikan på sin egen facebookside benektet at han og SP ville bruke fylkeskommunale penger:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

At Wikan ofte er uenig med seg sjøl og hopper fra standpunkt til standpunkt står han selvsagt fritt til å gjøre. Jeg vil tro de fleste som har fulgt fylkeskommunens ulike rettssaker de siste 5-6 åra, ikke vil anbefale en rettsprosess mot et stortingsvedtak.

17 tapte rettsaker er mye. Det er så mye at fylkeskommunen har nektet å legge fram tall på hva dette har kostet.

Her snakker vi altså om en part, Finnmark fylkeskommune som uten å tenke på kostnader kan anke en sak som tapes i laveste rettsinstans. Alle som har prøvd sin sak for retten som privatperson vet at du må lykkes ved å vinne i laveste instans, eller så har du tapt for godt.  Det koster så mye mer å prøve saken i neste instans. Det har privatpersoner sjeldent økonomi til.

I dette fylkestinget i oktober foreslår Wikan likevel å gå til søksmål mot staten og bruke av fylkeskommunes manglende penger til dette. Til tross for at fylkeskommunen mente de hadde råd til en «folkeavstemning» i vår, ser man denne høsten resultatet: Videregående skoler må spare på bl.a. vikarbudsjett og elevene får ikke kvalifisert lærervikar. Dette skjer altså i et fylke hvor hele 37 av 100 elever ikke klarer å fullføre videregående skole på normert tid! Og Wikan vil sløse bort flere gode penger etter de dårlige.

Hvordan reagerer resten av fylkestinget på Wikans idé om søksmål? Det blir ikke debattert noe utover det Wikan gjør når han fremlegger forslaget i en sak som ikke er oppført på sakslista. Med møtelederens godkjennelse..!

Så blir det en pause i forhandlingene. Flertallsgruppa skjønner at deres forslag ikke vil bli oppfattet seriøst, og justerer det. Deretter legges det fram følgende nytt forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.52

Nå har de foreslått at sak om fellesnemnda kommer tilbake til fylkestinget og vil bli fulgt opp der i samsvar med lovverket. Det er i seg sjøl positivt og på høy tid.
I tillegg vises det i siste setning til hvordan det fremsatte forslaget fra Sp og Wikan kan behandles.

Dette er ikke uvanlig. I et besluttende organ som fylkestinget er poenget at det faktisk besluttes noe. Dette i motsetning til et samarbeidsorgan hvor meninger kan utveksles, men hvor ingen kan beslutte noe med hjemmel i lovverk, bortsett fra neste møtetid og -sted.

Besluttende organ som storting, sameting, fylkesting og kommunestyrer har strenge formelle regler for saksbehandling. Vedtak skal komme til på korrekt måte og ikke kunne tolkes slik flertallet, evt. administrasjonen vil i etterkant. Det er også egne prosedyrer for å fremme forslag og få disse prøvd av det besluttende organ gjennom votering.

Forslag som fremmes i fylkestinget kan følgelig stemmes over. Får de flertall, må de gjennomføres. Får de ikke flertall, er de ikke nødvendig tapt for godt. Møteleder eller forslagsstiller kan foreslå at det oversendes enten et politisk utvalg (f.eks fylkesutvalget) eller administrasjonen for videre vurdering/evt oppfølging. Som regel aksepterer også mindretallet det. For hvem er redd for økt kunnskap om en sak?

Det er mulig at det var dette Wikan ønsket.

Hvis forslaget derimot trekkes, er det fordi forslagstiller ikke ser det hensiktsmessig å fremme det, eller at forslagets innhold blir innarbeidet i andre forslag.

Før fylkesordføreren går til votering i denne saken, skjer det noe overraskende: Kurt Wikan fra SP trekker forslaget! Altså forslaget som Strand m.fl viser til som «forslag», er nå trukket!! Formelt og reelt sett eksisterer det ikke lenger! Og strengt tatt tilhørte det en sak som ikke var ført opp på sakslista.

Dette ble protokollført slik:
Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.17.23Under voteringa som deretter følger står kun dette:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.16.54
Her har altså Wikan lurt seg sjøl og andre – for andre gang. Siste setning i vedtaket er nå uten verken formell eller reell betydning etter at forslaget ble trukket!

Dersom Wikan varslet Aps fylkestingsgruppa at han ville trekke forslaget om innholdet ble tatt med i et nytt forslag, ville selvsagt siste setning blitt formulert annerledes, som f.eks: » Fylkestinget ber administrasjonen utrede et evt. grunnlag for prosessvarsel».

Ut fra hva som formelt og reelt skjedde under fylkestingets saksbehandling i fylkestinget i oktober, jobber altså ikke Finnmark fylkeskommune med noen sak om søksmål nå.

Fylkesrådmannen er sikkert fornøyd med at hans kapasitet heretter kan brukes på en rekke andre og mer viktige saker, ikke minst budsjettet for 2019.

Ordførere i Finnmark godtar at innbyggere nekter å betale eiendomsskatt !?

Kommunestyrene i Finnmark vedtar årlig satsene for eiendomsskatt og nivå for de kommunale gebyrer for venn, avløp m,v, Etter lange prosesser i kommunen ender man i desember med et vedtak som sørger for et budsjett i balanse. Politikerne har ansvaret for helheten, men også for dem smerter det å øke innbyggernes utgifter.

Fra kommende høst kan vi kanskje få en radikal endring:
Nå kan bygdelag på vegne av sine innbyggere kreve å slippe disse utgiftene. Det holder med at et bygdelag lager en underskriftsliste i januar med følgende tekst: Vi viser til vedtatt budsjett i desember. Vi ønsker at kommunen fjerner eiendomsskatt og kommunale avgifter for innbyggerne i vår bygd! Deretter skriver nesten 40 % av alle innbyggerne, alternativt 50,8 % av alle velgere under. På grunn av dette kravet må kommunestyret i februar redusere antall ansatte både på skole, eldreomsorg – ja i verst fall på rådhuset for å klare seg med de reduserte inntekter. Ordførere og rådmenn gråter av fortvilelse.

Eller..?
Stopp litt. Hva er dette for et nytt prinsipp?

Fra bygdelagenes side vil det opplagt handle om deres forståelse av demokrati. De ble ikke hørt da kommunestyret fattet sitt vedtak. De hadde tross alt protestert mot at kommunestyret skulle pålegge innbyggerne slike ekstrakostnader. Bygdelagene kunne da ikke overkjøres av noen som sitter langt unna dem? De spør derfor «Hva er dette for demokrati»? Det er jo vi som bestemmer!

Skjermbilde 2018-06-12 kl. 12.31.55

Den våkne leser har nok allerede sett ironien i hva som skjer når de folkevalgte ikke lenger følger prinsipper. Dette er hva den såkalte «folkeavstemninga» i Finnmark innfører som nytt prinsipp i vårt representative demokrati.

Altså; selv om Stortinget to ganger har gjort vedtak om en reform, så skal i følge SP  og Ap et område av landet kunne blokkere for vedtaket.
Finnmark fylkeskommune har (uten å ta sine innbyggerne og kommunene på råd) 4 ganger behandlet saken om regionreform FØR Stortinget fattet sitt vedtak i juni 2017. Fylkeskommunen synes likevel å mene at de likevel har rett til å motsette seg Stortingets vilje ?

Mitt spørsmål til nåværende og kommende ordførere i Finnmark blir derfor:

-Vil dere heretter bruke samme prinsipp i egen kommune og gi innbyggerne i deler av kommunen anledning til å blokkere et kommunestyrevedtak?
-Kan dere love at det vil skje allerede til høsten?

Jeg forventer selvsagt at alle ordførerne offentlig svarer på dette. Det holder som kjent med et JA eller NEI..

En sykemeldt skoleleders hvernatt

Jeg er i mitt 41. år i arbeidslivet inkludert 2 år med studier underveis. I 26 år har jeg vært i en lederposisjon derav 20 år som rektor. Å være leder er å bli utfordret på både utenkelige og uvirkelige situasjoner hvor kun én har ansvar – lederen. Du kan ikke gjemme deg bak noen eller skylde på andre og annet. Ansvaret er ditt. Konsekvensene av dine avgjørelser – eller mangler på slike har du ansvar for. Alle som er eller har vært leder vet at dette er krevende. Men hva skjer når du ikke lenger evner å skjønne at maskineriet ditt – kropp og sinn – trenger hvile og nødvendig vedlikehold? Da går det galt. Jeg er i min første langtidssykemelding siden 1985. Da ble jeg sykemeldt for en drøy uke på grunn av en enkel brokkoperasjon. Nå er det på grunn av en komplisert «bråk-operasjon» hvor gode venner og medisinsk personell så signalene i tide. Det har trolig reddet meg.

Støyen

03.15.  Tallene lyser overraskende fra klokka på telefonen. Våken nå igjen? Jeg kjenner at jeg er svett. Tenker på mye av det som skjedde i går. Eleven jeg ikke fikk tatt en prat med som lovet, telefonen jeg burde tatt til barnevernet, læreren som ikke fikk svar på mailen sin om avspasering før jul om drøye 2 måneder. Hvordan følge opp gårsdagens møter raskt nok de neste dagene som allerede er fulle av gjøremål? For noen er dette bagateller, for eleven, læreren og forelderen det gjelder er det viktig. Og her ligger jeg med hodet fullt av viktige bagateller. Så vandrer hodet fra fortid til fremtid, og tilbake  igjen.

Jeg blir liggende å vri meg og planlegge noen endringer i morgen. Enn om vi setter av litt tid i ledergruppa straks 1.time har startet og ser på hvordan veiledning av våre nye lærere har fungert? Det er veldig viktig for en utkantkommune å ta vare på disse talentene som nå utdannes målretta mot klasserommet. I år har jeg rigget til en slik veiledningsressurs. En av avdelingslederne med kompetanse i coaching og lang, bred og dyp erfaring fra alle grunnskolens trinn tar seg av dette. Jeg vet at det er i de beste hender – såfremt hun får gjort alle andre oppgaver som popper opp i en uforutsigbar skolehverdag. Men rekker vi et slikt møte? Vel, under forutsetning av at undervisningsinspektøren har klart å skaffe vikarer for de vi vet er fraværende og for de vi ikke kjenner til – ennå. Og hvis vi ikke når det da, kan vi ta det om ettermiddagen. Hvis de har overskudd? Rektorhodet jobber med alternative løsninger. Derfor sovner ikke rektorkroppen før nærmere kl. 6 og våkner av wakeup-tonene en halv time senere.

Frokosten er i mine øyne både sunn og enkel. Havregrøt med blåbærsyltetøy, kanel og litt melk. Blåbær fordi det visstnok skal gjøre hjernen mer skjerpa, og det trenger alle – også rektorer. Kanel fordi den er full av antioksidanter som holder helsa på plass og rektor i statistikken for friskhetsnærværet. På radioen snakker de nå om tiltak for å få ned sykefraværet i norsk arbeidsliv, om god ledelse som nøkkel til det meste av utfordringer på en arbeidsplass, om at hver enkelt ansatt har ansvar for sin egen helse og at arbeidsgiver kan tilrettelegge for mer fysisk trening på arbeidsplassen. På min skole hadde arkitektene løst det ved å ha lange ganger og mange trapper. Muligens ikke bevisst med tanke på å holde kroppene i bevegelse. Det bare ble slik med betongskolene i Finnmark bygget opp etter krigens herjinger.

Det blir enda en arbeidsdag hvor det som var planlagt med få unntak må endres, med nye akutte hendelser og brannslokking, med vesentlige og mindre vesentlige problemstillinger, med nye forventninger fra overordnet nivå også om at budsjettet må være ferdig om 3 dager, og med flere avkryssede oppgaver i kategorien «ikke gjennomført». For n’te gangen de siste to åra dukker tanken opp i et tidels sekund før jeg rister den av meg: «Hvorfor gidder jeg dette?». På ren ryggmargsrefleks svarer jeg meg sjøl «Fordi det er jobben din og fordi du vil få det gjennomført – med en eller annen kostnad for deg sjøl. Eller gevinst for elevene!». Den siste var alltid der som en trigger til å stå på videre.

Langt senere på kvelden og etter enda et møte med tilhørende etterarbeid, låser jeg døra til kontoret og kjører hjemover. Må bare innom butikken for å hente en enkel Bali gryterett fra Fjordland. Når den begynner å pipe etter drøye 3 minutter, har jeg allerede varmet opp en tallerken i rennende varmt vann. Blir litt mer hjemmekoselig med en varm tallerken, og ikke et raskt, kjølig måltid slik som på jobb for ikke å komme for sent til neste avtale. 21-nyhetene på TV2  passerer uten at jeg fester meg ved noe spesielt, men merker at Sweet& Sour i kyllingretten smaker godt. Så kommer værdama og jeg kjenner meg bare så trøtt. Og enda verre: Så lei. Så sliten.

Kveldens siste telefon er som vanlig av det hyggelige slaget som gir energi. Å bo på hver vår kant av landet minimerer avstand gjennom digital lyd og bilde. Det er som om man er i samme rom. Nærhet, men ikke nært nok. Som så ofte før snakker vi om hendelser både privat og profesjonelt, og hun har alltid noen refleksjoner om læring og læringsledelse som inspirerer meg. Hun er nå avdelingsleder på sin skole, og har et langt liv som Lærer og Klasseleder med meget fornøyde foreldre og elever som resultat. Det snakker hun aldri om. Hun mener at også hun kan lære mer av hva forskning viser, tenke nytt, prøve det i praksis – alltid på vei til å bli en god lærer  og leder.

– Husker du hva jeg sa da jeg skulle starte hjemover i forrige uke om syretesten?

Ja, det husket hun. Vi hadde feiret hennes 60. bursdag på Malta. Siden Eli har bursdag på skoleårets «verste dag» i en helg mellom planleggingsdager og 1.skoledag, måtte jeg  avstå fra å delta der. Det ville tatt seg ut om rektor på Båtsfjord skole ikke er tilstede på første skoledag!

Det ble en flott feiring på Malta til tross for noen gode nedbørsdager med varmt regn, og det ble deretter en trivelig uke i Molde. Flere ganger før jeg skulle starte hjemoverturen, sa jeg til Eli at jeg kjenner ikke på noen motivasjon for å begynne på jobb igjen. De siste 14 dagene før torsdagen jeg reiste nedover hadde jeg vært innom mitt kontor hver eneste dag, også i helgene. Den siste uka hadde jeg fire dager hvor jeg forlot kontoret etter kl. 22, tirsdagen kl. 23.30. Det er ikke noe galt i lange arbeidsdager når man kjenner på at man får unna alt som er viktig.  Det har jeg alltid tålt, og det hadde vært mange slike opp gjennom årene. Men jeg har alltid klart å overbevise meg sjøl om at «nå er det kun uker igjen til den ferien eller det avbrekket» og «da får jeg mange dager som gir meg ny energi».

Ikke minst er det lett å leve med slikt når man er i et kreativt og produktivt miljø som godt kompenserer for evt. hendelser som river ned. Men jeg var nå så fed-up av disse betongveggene som  repeterte «sånn har vi bestandig gjort det her», og kjente på at «her er noe som ikke stemmer». Og det skulle selvsagt vise seg å stemme.

Smellet

Flyturen nordover gikk fint. Ikke mye å se av landskap mens vi krysset Finnmark østover. Oktoberlyset er svakt om ettermiddagen, og over øst-Finnmark kommer skyene. Kjenner på mitt eget lys -motivasjonen. Ser mørke skyer som truer. Forsøker å tenke positivt: Etter mer enn to uker borte fra 10-12 timers daglig opphold med de hvite murveggene på kontoret, må jeg kanskje  ha fått ny energi og tåler en lengre periode før neste langhelg eller ferie. Det har jo på en måte gått bra før? Har det ikke? Noen uklare svar svevde rundt i hodet.

Vel hjemme i leiligheta fyrer jeg i ovnen, og setter meg ned og ser flammene leke bak glasset. Kjenner etterhvert at varmen stråler, tar fram et glass juice og logger meg på nettet. Like greit å sjekke jobbmailen og få et innblikk i hva som venter. Til tross for autosvar om at jeg har vært fraværende ligger over 300 uleste mail i Innboksen, samt rundt 50 i undermappene. Starter med de siste, det er jo fra ansatte i kommunene eller fra ulike fagnettverk. Etter å ha skummet gjennom ca 20 mail og lest ord som «krever at», «minner om tidligere spørsmål», «urimelig at jeg må ta klassen alene», «kritikkverdig»,»vanskelige elever»,»ledelsen gjør for lite»,»ta ned budsjettet» merker jeg at flammene i ovnen avtar. Det er mindre varmt å sitte nær ovnen. Energien forsvinner.

De neste dagene er hektiske og tette. Noe er galt. Kjenner på at jeg er mer mentalt trøtt enn det som har vært vanlig. Så langt fravær fra jobben og så har jeg ikke energi ? Må ta meg i den ekle følelsene når kropp og hode sender den neste advarselen. Sitter i et dagens 3. møte som er viktig også for disse deltakerne, mens hodet jobber på høygir: «Husk å få skrevet referatet fra det forrige møte, men noterte jeg ned alle punkter,tro?». Blar tilbake i boka mi og legger inn noen stikkord, og glipper selvsagt på hun som spør meg om noe her og nå – i dette møtet. Må innrømme at jeg ikke var helt med og ber henne gjenta spørsmålet. Flaut. Enda verre blir det på slutten av møtet. Jeg hører de snakker om arbeidet videre, men hvor er hodet mitt? Det er der det ikke bør være: I det neste møtet. «Har jeg sendt innkalling til alle? Var det noe dokumenter som jeg ikke har lest ?».

Det går brått opp for meg at jeg kanskje er syk. Ikke smerter i rygg og ledd, ikke spysyka, ikke influensa og ikke det jeg ble sendt til sykehus for i mai – med ambulansefly. Det jeg trodde da var KUN fysiske vansker med mage/tarmsystem, og som jeg nå etterhvert skulle skjønne bedre. Hadde lært meg begrepet psykosomatisk lidelse.

Når de siste har forlatt skolebygningen på ettermiddagen, senker freden seg og jeg prøver å komme ajour. Rektor har totalansvaret for ALLE system, og jeg vet utmerket godt at det viktige HMS-arbeidet ikke er i mål. Ferdig med de 3  «viktigste» kapitler, men fortsatt gjenstår de øvrige. Og hvor skal vi finne tid til neste møte og som passer alle som skal delta? Arbeidsgruppa gjorde mye på forrige møte, men klarte ikke å lande en dato for neste. Tar en siste sjekk på ubesvarte mail, huker av de som må ha svar og ser at oppgavelista med slike mail er styggelig lang. Forlater kontoret like før kl. 20 fordi middagstrangen er blitt for sterk, men føler en slags vunnet fritid ved at jeg får gode 3  timer hjemme før en velfortjent søvn.

Skammen

En rektors hvernatt for meg er igjen ny oppvåkning midt på natta og utsjekk på hva jeg ikke fikk gjort. Noterer på postit-lappen på nattbordet hva jeg må huske i morgen. Trekker deretter dyna godt opp og håper jeg får sove resten av natta. Etter en våken time står jeg opp, går på badet og blir stående og se meg sjøl i speilet. Ikke noe vakkert syn, tenker jeg, du ser da rett og slett sliten ut! Ja, svarer speilet, du er ikke bare sliten. Du er utkjørt, du har vært det lenge og du burde skjønt det for lang tid siden.

Slik står rektoren og speilet en stund før begge nikker; Kanskje du bør kontakte lege? Tenk om du er så kjørt at du utgjør en fare for deg sjøl og andre? Jeg har tross alt ansvaret for også 36 ansatte som har krav på å bli sett, lyttet til, få hjelp fra meg eller andre. Og hva med de 160 elevene som jeg ser og kun kjenner så altfor få av.

Når slike spørsmål kommer, slår Sannhetens øyeblikk hardt inn i ditt liv. «Du må oppsøke fagfolk!» Det har jeg gjort tidligere – når jeg har fryktet for alvorlige sykdommer. Sånn for sikkerhets skyld. Ikke mange ganger, men noen, og av det mindre farlige slaget. Slik som i vår da jeg 17.mai fikk noen merkelige smerter i magen. Etter noen dager var smertene så intense at jeg måtte oppsøke lege. Neste etappe gikk i ambulansefly til sykehus. Også da klarte jeg å fokusere på alt det positive i livet for å gi kroppen den energi som jeg håpet ville slå sykdommen tilbake. Min største frykt var å bli lenge på sykehus, evt bli erklært ikke-reisedyktig. Det måtte IKKE skje! Om 4 dager skulle jeg og Eli til på en lenge planlagt Roma-tur, og den ville jeg ikke miste etter en lang og altfor intens arbeidsvår. Det ble tre døgn på sykehus og mandags kveld var jeg hjemme igjen. Brukte kun egenmelding den dagen, og avslo sykemelding. Det har jeg tenkt på som det aller siste man skal bruke, og da bør det være veldig alvorlig. Tenkte altså «supermennesket» som alltid har ment  at et årsverk er et årsverk  og da må du fylle det opp med arbeid. Det er det du har lønn for. Jeg skal denne dagen og de neste ukene møte mine egne ord og holdninger på en ganske annen måte. Og jeg skal skjønne mer om hvorfor arbeidsmiljøloven har bestemmelser om overtidsarbeid.

Resten av natta blir søvnløs. Koker meg havregrøt og lytter til værvarselet til havs. De første høstkulingene har kommet til Norge. Inni meg stormer det. I dag må jeg feige ut og ringe til legesenteret og bestille time. Samtidig kjenner jeg på en skam for å gjøre dette. Nå setter jeg mine avdelingsledere i en knipe dersom dette ender i sykefravær.

Jeg gjør likevel som planlagt. Den hyggelige damen sier hun skal få lege til å ringe meg. Litt senere dukker det opp «Skjult nummer» på displayet. Vi avtaler konsultasjon senere på dagen. Jeg takker for velviljen og legger på. Så kjenner jeg det inni meg: Endelig! Kanskje jeg kan spole tilbake og starte på nytt – med ny energi? Bli den beste utgaven av meg? For dette er ikke meg slik jeg vil være. Dette er ikke et liv jeg orker å leve, og som jeg har kjent på i flere år. Hvorfor tok jeg ikke en time-out tidligere, spør skyldneren i meg.

Støtten

Tenker tilbake på alle gode råd jeg har fått fra både erfarne og mindre erfarne skoleledere, og ikke minst viktig støtte og oppmuntring slik Veilederkorpset har gitt meg. Ofte kan det bli slik at det er lett å anbefale andre  noen mulige løsninger, men det er kun en som skal gjennomføre dette – og stå for konsekvensene i ettertid. En rådgiver i en  kommune sørpå som tidligere har jobbet her oppe, sa det med et smil: Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg kan gi velmente råd til skolelederne mine om hva de bør gjøre, men det er heldigvis de som kan velge å gjennomføre det og må ta konsekvensene, ikke meg.

Han misunte ikke rektorers arbeidsbetingelser.

For rektorer i et fylke som må ha ekstra stor trykk på opplæring og utdanning, er det et savn med fagnettverk som står seg over tid. De siste årene har Øst-Finnmark vært velsignet med en koordinator for den statlige satsinga «Ungdomstrinn i utvikling» som virkelig har motivert og løftet grunnskolen. Hun har fått til et helt nødvendig nettverksarbeid som alle bevisste skoleeiere burde være svært takknemlig for. Prosjektet avsluttes i høst og som rektor kjenner jeg på fortvilelsen dersom også dette fagnettverket forvitrer. Rektorer er generelt en ganske ensom yrkesgruppe med en eller få utøvere i de fleste av kommunene. Vi trenger hverandres støtte, kompetanse og erfaringer for at flere elever skal kunne mestre både faget og livet.

Stillheten

Leger er profesjonsutøvere på linje med  lærere, politi og sykepleiere. De har en fagkompetanse som må være på plass for å kunne tre inn i slik stilling. Det er derfor spennende å møte leger og se deres profesjonsutøvelse i praksis, se hvor metodisk de går fram. . Jeg har alltid følt meg trygg sammen med min lege. Så også denne gangen. Leger stiller gode spørsmål for å utelukke noe og bekrefte annet. Denne legen har tydeligvis vært bort i «mitt tilfelle» tidligere. Det tar ikke lang tid før Sannhetens øyeblikk rammer meg midt i mage, hjerte og hode samtidig: Jeg er psykisk utslitt, har en mild depresjon og for første gang i mitt liv forhøyet blodtrykk. Det tar litt tid før jeg skjønner hva han sier. Og hva dette innebærer for meg. Jeg hører legen langt borte mumle noe om «at dette kan ta sin tid». Inni meg raser det noen stormkast, horisonten er utydelig. Hva nå? Hodet ramset opp alle oppgaver som lå foran i løypa, og jeg hører meg si høyt: » Kan jeg gå ned til 80 % sykemelding slik at jeg kan avhjelpe de andre på jobb? Klarer sikkert å jobbe litt deltid.» Det blir slik i 2 uker. To lærerike uker. For hva skjedde?

Jeg er hver dag inne på mail for å «hjelpe til», og jeg følger opp ulike oppgaver. Men jeg kjenner på noe rart: Jeg blir bare enda mer sliten. Kjenner på en blanding av skyldfølelse og skam. Jeg svikter jo min egen arbeidsavtale med arbeidsgiver og som det ligger mye forventninger i! Men det er også noe annet som rammes; Min egen fagstolthet. Jeg er utdannet som lærer og har i tillegg utdannet meg som skoleleder. Og så skal jeg altså ikke ha energi nok til å utføre jobben min!

Neste legekonsultasjon åpner øynene mine og jeg godtar 100 % sykemelding. Kjenner på en lettelse for første gang siden  det første legebesøket.

Slutten?

Jeg har nå vært fullt sykemeldt i over 6 uker og skal være det ut året. Jula nærmer seg, og jeg gleder meg til å få være sammen med mine nærmeste. Men er jeg blitt friskere, og evt når kan jeg begynne i fullt arbeid igjen? Dette er det veldig vanskelig å vite. Jeg har også fått henvisning til psykolog, men må fortsatt vente en god stund før jeg får time. Jeg har tidligere konsultert psykolog, men da var jeg ikke sykemeldt. Det ville nok vært en fordel å ikke være leder i full jobb mens man tar slike samtaler. Du må la hodet ta helt «fri».

For noen tiår siden var det et ikke-tema for menn å ha det psykisk tøft. Også skoleledere unngikk å snakke om slikt. Noe av det gledeligste jeg opplever nå, er de som har tatt kontakt fordi de kjenner til min helsetilstand. De kan fortelle om lignende opplevelser og om hvordan de også kjente på disse negative følelsene. Ord som «skam», «flaut», «redusert sjøltillit» er brukt.  I mine fagnettverk vet jeg om mange skoleledere som har gjort jobben sin og mere til – inntil det sprakk. «Tar du den, så tar du den også!» som bonden sa da han fyllte sleden med ved – inntil hesten ikke klarte å dra i gang. Ledernes fortellinger om sine opplevelser har nok hjulpet meg i å komme meg opp i knestående. Likevel er det rart når jeg ser tilbake på de siste måneder og år: Hvorfor fornektet jeg så lenge at jeg var psykisk utkjørt? Hvorfor tok jeg ikke hensyn til kroppens varsler tidligere? Hvorfor måtte en lege bruke tid til å få meg til å forstå alvoret?

Du spør kanskje: «Hvorfor skriver du dette? De fleste har vært sykemeldt og kjenner igjen mye av det du beskriver».

Mitt håp er å bevisstgjøre flere – både toppledere, mellomledere og ikke-ledere – at du har ansvar for din egen helse. Og at du må evne å si nei – i tide. Det er sagt om rektorer at de befinner seg alltid mellom barken og veden. De skal tilfredstille manges forventninger og behov; eleven, lærere, andre ansatte, foreldre, rådmann, ordfører og kommunestyre – tilsammen nesten 500 mennesker for min skole. Og her det ikke så sjeldent motstridende interesser. Som rektor står du fullt ansvarlig for alt som skjer på din skole. Du kan ikke gjemme deg bak noen, og du kan heller ikke si nei når du blir pålagt nye oppgaver. Du går til du stuper – eller så må du bare være tøff og legge oppgaver til siden når arbeidsdagen er over: «Beklager, jeg nådde det ikke. Det ble for mange avbrudd, men jeg kom i alle fall så langt i dag». Det kan gå bra en lang stund, men før eller siden er det noen som ikke er tålmodig ventende lenger.

En skole kan heller ikke mangle – eller ha en rektor i redusert stilling over lang tid. Og jeg kjenner på presset på å bli raskest mulig 100 % frisk.

Utfordringene er ikke over. Men denne gangen har jeg bestemt meg for å ta tiden til hjelp. MIN tid.

Hva blir da slutten på denne historien ?

 

Norges viktigste ledere

Bør vi våge å si at det er noen yrkesgrupper/faggrupper som betyr noe mer og har større betydning for mennesker og samfunn i både nåtid og fremtid?

I god (evt. dårlig) sosialdemokratisk ånd vil vi helst konkludere med at alle ledergrupper er like viktige (likhetsprinsippet) og at alle i samme ledergruppa gjør akkurat den samme gode jobben (likeverdighetsprinsippet). Og i samme ånd kårer vi alle ansatte i offentlig sektor som like verdifulle og viktige for de offentlige tjenester i Norge. Ingen nevnt, ingen glemt.

Men stopp nå litt: Kan det være noen som er viktigere blant de viktige? Bør vi våge å si at det er noen yrkesgrupper/faggrupper som betyr noe mer og har større betydning for mennesker og samfunn i både nåtid og fremtid? Hvorfor vedtar FN konvensjoner som tilsvarende skal sikre rettigheter? Hvorfor vedtar Stortinget lover som sikrer disse rettigheter?

Derfor slipper jeg like gjerne katta ut av sekken:

Den viktigste gruppa med ansatte vi har i norske kommuner og fylkeskommuner er skolelederne, enten de er rektor, assisterende rektor, avdelingsleder, undervisningsinspektør eller andre titler brukt på disse met et klart definert lederansvar. «Det sier du siden du sjøl er rektor.» Jeg hører en opplagt innvending.  Så derfor unntar jeg meg sjøl her og nå fra «the upper class» og skoleledergruppa for å få et langt viktigere fokus på begrunnelsen. Og den finner jeg så langt tilbake som i i 1988.

På det tidspunktet var Norge i en økonomisk utfordrende tid. Høy inflasjon over mange år, banker som går konkurs eller restruktureres, lønns- og prisstopp og et næringsliv som sliter preger hverdagen. Etter 10 år i grunnskolen satt jeg brått som daglig leder i en Elkem-bedrift i mitt første arbeidsår, en bergverksbedrift som sikrer råvarer av god kvalitet for ferrolegeringsindustrien i Norge og Island.  Jeg var «headhuntet» (som høres mye viktigere ut enn det er) til jobben og læringskurven var lik Trollveggen. Vår bedrift sto overfor store omstillinger for å få lønnsomhet. Bl.a skulle mesteparten av boring, sprengning og transport outsourches til firma med lang og bred erfaring.

Det vanskeligste i denne omstillinga var å måtte si til naboer og venner fra området om at de ikke lenger kunne være ansatt hos oss. En av disse, en dyktig mann som hadde høy realkompetanse på å operere borerigger sa fortvilet til meg; «Børre, dette er det eneste jeg kan, det er dette som sørger for inntekta mi som dekker regningene mine og nå mister jeg jobben!?»

Jeg kjente at ordene traff meg. Samtidig klarte jeg å holde fokus på mulighetene – både for bedriften og for han: «Ja, jeg vet at slik kan det bli i verste fall. Samtidig vet jeg at du er en dyktig boreoperatør og det vet jeg at det nye firmaet trenger. Jeg skal orientere de om deg og din kompetanse.»

Det ordnet seg både for han og noen av de andre, men dessverre ikke for alle. De som fikk det vanskeligst, var de med liten formell utdannelse, de som manglet fagbrev – kort sagt de som ikke hadde lykkes i skolen. Ikke fordi de var «dumme». Tvertimot, dette var meget kunnskapsrike og meget nevenyttige menn, men de manglet de grunnleggende ferdigheter skolen skal gi for å kvalifisere de for en formell yrkesutdannelse.

Min daværende kone var samtidig rektor på skolen i bygda, og helt alene med lederansvaret. Som skoleleder måtte hun sørge for å bruke sitt budsjett slik at de skapte et forventet resultat i andre enden: Barn som er best mulig forberedt og utrustet for å bli voksne, skaffe seg inntekt og leve det gode liv helt fram til en forventet høy pensjonsalder. Hennes arbeid gikk grovt ut på å bygge opp hver enkelt elev slik at de kunne mestre voksenlivet. Eleven hadde krav på å kunne basisferdighetene lese, skrive og regne samt mestre de sosiale relasjoner til andre barn og voksne. Basisferdighetene er helt nødvendig for å lykkes i fagene, sikre seg nok kompetanse til å kunne søke seg videre på en yrkesutdanning.

Og det er kun dette – og alt dette – skoleledelse handler om: Gi mennesker et startgrunnlag for å leve sitt gode liv, et liv der de mestrer et fagfelt og forpliktelsene i samfunnet. Der de opplever økende sjøltillit og sjølrespekt, og der de utvikler gode holdninger som skal trygge et sosialt fellesskap,Skjermbilde 2015-10-18 kl. 12.57.06

Som bildet over viser er det et sterkt globalt fokus på barns muligheter til et likeverdig skoletilbud. Også i norske kommuner pågår det en debatt nå når forslag til budsjett blir kjent. Aldersgruppa 6 – 18 år blir gjerne omtalt i prosent av befolkningen når rådmannen legger fram de tørre tall for budsjett og økonomiplan. De utgjør X % av befolkningen og tar Y % av budsjettet. Både X og Y er nok interessante bokstaver for en rådmann. 

Norge går nå inn i en utfordrende tid. Landet må legge om fra å være «oljefinansiert» til å bli «kompetansefinansiert». Som både statsminister og partilederne sier; Vi kan ikke bli billigst, men vi kan bli smartest. Og den ledergruppa som har størst påvirkning på en slik suksess, er nettopp… ja , du tok den: Dyktige og framoverlente skoleledere som bruker sin tid på utvikle skolen og øke lærernes samlede kompetanse til glede for hver enkelt elev i det 13-årige opplæringsløpet.

De er ikke Norges viktigste ledere fordi de betjener 15- 20 % av innbyggerne i kommunen.
De er det fordi de bygger 100 % av landets fremtid.

(Dette blogginnlegget er i en kortere versjon også tatt inn som kronikk i ukeavisa Kommunal Rapport nr. 30/2015 8.oktober. Du kan også kommentere den  på nettet: http://debatt.kommunal-rapport.no/debatt/norges_viktigste_ledere )

Du kan også si din mening gjennom denne meningsmålingen:

Rådmann og økonomisjef – statens «copycat» ?

Er kommunestyrer uvitende om, eller lukker de øynene for at staten reduserer midler til kommunene på en meget «smart» måte og ved hjelp av en lokal «copycat»? I mine 18 år som rektor har jeg vært nysgjerrig på hvordan skoleeier kan beregne ressursbehovet så presist som mulig for at alle elevene skal sikres det opplæringstilbudet de har en juridisk rett til. Hvis vi ser bort fra marginale kostnader til drift av skolelokaler, skoleområdet og rett til skoleskyss gjenstår flg. innsatsfaktorer; undervisningstimer og støttetimer, læremidler og arbeidsmateriell for elever og lærere og nødvendig vedlikehold og fornying av kompetansen for de ansatte. Kunnskapsløftet (som forskrift til opplæringsloven) beskriver eksakt hvor mange timer hvert fag skal ha fra 1 . -10.trinn. Antall elever avgjør antall klasser, og deretter er det bare å regne ut det totale årstimetallet. I tillegg til dette må det også avsettes ressurser til spesialundervisning, norsk for minoritetsspråklige, ulike funksjoner,  deling av klasser der fag/rom krever det og styrking av fag/klasser med spesiell vekt på 1. – 4.trinn. Fordelingen mellom utgifter til lønn og til øvrig driftsutgifter direkte tilknyttet opplæringen er om lag 9:1. Lønna tar altså grovt sett 90 % av driftsutgiftene. Vi kjenner kostnadene på skolens fast ansatte lærerstab. De får sin lønn etter utdanning og ansiennitet, og tallene henter vi rett ut av lønnsstigen. Men sluttsummen blir likevel ikke rett når «sensoren» får sett på dette. Hvordan kan det ha seg at rådmannen «underkjenner» rektors utregning? Jeg har fulgt mange kommuner over år for å lære av deres måter å sette opp forsvarlige budsjett på. Som rektor med totalansvar for elevens læring i min virksomhet,  jeg kjenne til hvilke rammer jeg har for å utøve min ledelse og oppfylle Opplæringsloven. Det er mange faktorer som skaper et godt læringsmiljø og som gir elevene det faglige og sosiale mestringsnivå de trenger for å lykkes på sin vei mot studiekompetanse eller fagbrev. Elevene trenger dyktige lærere som har tid og rom til å utøve sin profesjon og styrke sin kompetanse i takt med nye krav. Skolen må ha læremidler og undervisningsutstyr som motiverer for og forsterker læring, og elevene må oppleve å delta i et trygt, sosialt fellesskap. Det er rektors plikt å opplyse om og skaffe tilveie de tilsvarende økonomiske ressurser som kreves. De siste 5 år har jeg forsøkt å forstå hvordan budsjettet for grunnskolen i min nåværende kommune ble satt opp, og se om det var en logisk forklaring på utviklingen over tid. Jeg oppdaget da at veksten i grunnskolens budsjett var gjennomgående lavere enn lønns- og prisvekst og elevtallsøkningen skulle tilsi, og at budsjettet til alt overmål kunne bli betydelig endret midt i kalenderåret. Skolene måtte redusere med flere årsverk – selv om politikerne ikke hadde forutsatt og forutsett det. Grunnskolen kan få sin økonomiske ramme på mange måter, men i hovedsak velger de fleste rådmenn å gi rammer basert på at kostnadsveksten følger en statlig deflator. I budsjettdokumentene her (og likt de øvrige 428 kommunen i landet) ble det henvist til forutsetningene gitt av regjeringen ved framleggelse av statsbudsjett. Den viktigste forutsetningen for å predikere et reelt budsjett for kommende år bygger på nettopp – deflatorI statsbudsjettet legger regjeringen alltid sin deflator til grunn for å beregne hvor mye kommunesektoren samlet skal få overført fra statsbudsjettet. «Lønn teller knapt 2/3 i deflator» står det i statsbudsjettet. Det er her jeg mener vi finner forklaringa på den relative reduksjonen i grunnskolens budsjett over tid: Statsbudsjettet legger til grunn at all offentlig aktivitet har to hovedkostnader: Lønn (inkludert arbeidsgiveravgift og pensjonskostnader) og vanlige driftsutgifter. Staten forutsetter at uansett virksomhet fordeler disse seg matematisk likt med ca. minst 1/3 på drift og knapt 2/3 på lønn. Slik er det ikke i grunnskolen. Her brukes altså rundt 90 % av ressursene til å dekke lønnskostnadene. Differansen mellom 67 og 90 % må derfor ”spares” inn. Det betyr at dersom rådmannen i en kommune legger til grunn at statens deflator skal benyttes på skole, får skolen automatisk relativt mindre og må dekke de nødvendige merkostnader kun på en måte: Ved å redusere noe annet kostnadskrevende i budsjettet, i første rekke lærertimer. En lærerårstime koster ca 30 000. For min skole med et årsbudsjett på 20 mill.kr. betyr statlig deflator over 4 år en reduksjon på 900 000 kr. Det utgjør om lag 1,5 lærerårsverk! «Vi satser på skolen» blir dermed fortsatt kun et vakkert papirønske og ikke en reell satsing. Dersom både statlige myndigheter og KS erkjenner at dagens finansieringssystem for grunnskolen er negativt selvforsterkende, må de også gå inn og endre forutsetningene. Regjering, storting og KS; Tar dere hansken – nå?

Deflator forklarer grunnskolens budsjettvansker?

Høstens uvakre eventyr er budsjettprosessene i kommune-Norge. De starter som regel allerede på våren i de kommuner som ønsker å gjøre et grundig arbeid. I noen kommuner skjer det meste på høsten. Sent. Og lite godt. Tallene kommer like «overraskende» på både politikere og befolkningen: det blir nye reduksjoner – igjen.

Det er mye som kan sies om kommuners evne til å gi gode tjenester – uten at de samtidig må gå med store underskudd. Jeg vil som tidligere fylkes- og kommunepolitiker hevde at det finnes flere grunnleggende svakheter i dagens finansieringssystem for gode offentlige tjenester lokalt. Svakhetene påfører lokalpolitikerne  både frustrasjon, bekymring og hva verre er; flere folkevalgte velger å takke nei til en ny periode i folkets tjeneste. Dette er en utvikling som bør bekymre alle som er opptatt av et levende og dynamisk lokaldemokrati preget av tillit og kort avstand mellom den enkelte borger og de folkevalgte.

Jeg mener å se 4 forhold som direkte og sterkt påvirker kommuneøkonomien:

1) Et gap mellom statens ambisjoner om gode offentlige tjenester og de midler den samme stat stiller kommunen til disposisjon for at de skal yte tjenestene

2) En bevisst reduksjon av den kommunale skattøre på inntekt som reduserer de frie inntekter for kommunene til fordel for økte skatteinntekter til staten.

3) En bruk av deflator i statsbudsjettet som rådmenn kopierer, og som medfører reduserte budsjett for tjenesteområder hvor lønnskostnader utgjør mer enn 2/3 av budsjettet.

4) Et inntektssystem hvor kriteriet aldersgruppa 0 -18 år er vektet for lavt, og hvor kommunen ikke får kompensert sine utgifter fullt ut. (Utregningene er basert på at summen av alle variabler er konstant og at en økning på et område må dekkes ved reduksjon på et annet)

Mens punktene 1, 2 og 4  handler om politiske valg gjort på nasjonalt nivå, er det 3.punktet det som over tid får størst konsekvenser for grunnskolens stadig reduserte rammer. Jeg har en mistanke om at dette skjer ubevisst i de fleste kommuner, men konsekvensene er uansett store. Jeg vil i det følgende forklare det jeg mener er en klar sammenheng mellom bruken  av  «statens deflator» og grunnskolens relativt svakere vekst, og vise til hvordan dette kan endres.

Et skolebudsjett er lett å beregne, så hvorfor bommer vi?

I mine snart 18 år som rektor har jeg også vært nysgjerrig på hvordan det kan være mulig å beregne kostnadene så presist som mulig når alle elevene skal sikres  det opplæringstilbudet de har en juridisk rett til. Hvis vi ser bort fra kostnader til drift av skolelokaler, skoleområdet og rett til skoleskyss gjenstår flg. innsatsfaktorer; Midler til undervisningstimer og støttetimer, til læremidler og arbeidsmateriell for elever og lærere og nødvendig vedlikehold og fornying av kompetansen for de ansatte. Forskriften til opplæringslovene beskriver eksakt hvor mange timer i hvert av de obligatoriske fagene elevene skal ha fra 1 . -10.trinn. Antall elever avgjør hvor mange klasser skolen skal ha, og deretter er det bare å regne ut det totale årstimetallet. I tillegg til dette må det også avsettes timer til spesialundervisning, norsk for minoritetsspråklige,ulike funksjoner,  deling av klasser der fag/rom krever det og styrking av fag/klasser med spesiell vekt på 1. – 4.trinn. Fordelingen mellom utgifter til lønn og til øvrig driftsutgifter direkte tilknyttet opplæringen er som 9:1. Lønna tar ca 90 % av skolens ordinære pedagogisk begrunnede drift.

Vi kjenner kostnadene på skolens arbeidskraft. De får sin lønn etter utdanning og ansiennitet, og tallene henter vi rett ut av lønnsstigen.

Når vi har denne oversikten er resten ren summering i et regneark. Ja, det er så enkelt at rektorer med allminnelig forståelse av matematikk fra 8.klasse på begynnelsen av 70-tallet fortsatt klarer dette med blyant og papir.

Men sluttsummen blir likevel ikke rett når «sensoren»  får sett på dette. Hvordan kan det ha seg at rådmannen «underkjenner» rektors utregning?

Oppslag Stavanger Aftenblad 31.10.14

Oppslag Stavanger Aftenblad 31.10.14

Hvordan får grunnskolen sin økonomiske ramme?

Dette kan skje på mange måter, men i hovedsak velger rådmannen en av disse metodene:

1) tar utgangspunkt i budsjett inneværende år og legger til en antatt lønns- og prisvekst (deflator) for de enkelte skoler kommende år

2) lar rektorer med utgangspunkt i årets budsjett legge til utgifter for nye tiltak og reduksjoner for tiltak som utgår og rådmannen foreslår deretter den endelige ramma

3) fordeler en mer eller mindre tilfeldig ramme til enkeltskoler eller til grunnskolen samlet. Ved det siste fordeles dette (etter at kommunestyret har gjort vedtak) mellom skolene etter bestemte kriterier som gir noen skoler mer, andre mindre i forhold til behovet og som et nullsum-spill. Fordelinga må altså skje innenfor samme ramme.

Kommuneloven bestemmer at formannskapet skal lage et forslag til økonomiplan for de kommende 4 år, og hvor 1.året er kommende budsjettår. Forslaget skal ut på høring minst 14 dager før kommunestyremøtet som behandler budsjettet slik at innbyggere og organisasjoner kan få komme med synspunkter og innspill. Kommunestyret avgjør til slutt budsjettrammene som rådmannen og alle enhetsledere skal forholde seg til.I de aller fleste kommuner blir budsjettet nesten identisk med rådmannens forslag. Det blir kun flyttet på promiller av budsjettet, en sjelden gang i noen få kommuner kan det bli prosenter.

Rektorer i de aller fleste grunnskoler opplever oftere å få et budsjett med redusert ramme enn med økt ramme som vil dekke de kommende kostnader. Hvordan er det mulig? Ikke minst med tanke på den uttrykte vilje fra denne og tidligere regjeringer om å satse på skole er det vanskelig å forstå hvorfor budsjettet ikke tilpasses de faktiske kostnader.

«Djevelen ligger i detaljene». 

Jeg har fulgt mange kommuner over år for å lære av deres måter å sette opp forsvarlige budsjett på. Som rektor med totalansvar for min virksomhet, jeg kjenne til hvilke rammer jeg har for å utøve min ledelse. Det er mange faktorer som skaper et godt læringsmiljø og som gir elevene det faglige og sosiale mestrinsgnivå de trenger for å lykkes på sin vei mot studiekompetanse eller fagbrev. Elevene trenger dyktige lærere som har tid og rom til å utøve sin profesjon og styrke sin kompetanse i takt med nye krav, Elevene må ha læremidler og undervisningsutstyr som motiverer for og forsterker læring, og de må oppleve å delta i et trygt, sosialt fellesskap. Det er rektors plikt å skaffe tilveie de tilsvarende økonomiske ressurser som kreves for å lykkes å gi elevene den plattformen de trenger. En rektor må derfor bruke sin dyrebare tid til å argumentere for forsvarlige rammer.

De siste 5 år har jeg forsøkt å forstå hvordan budsjettet for grunnskolen i min nåværende kommune ble satt opp, og se om det var en logisk forklaring på utviklingen over tid. Jeg oppdaget da at veksten i grunnskolens budsjett var gjennomgående lavere enn lønns- og prisvekst skulle tilsi, og at budsjettet kunne bli endret midt i kalenderåret. Skolene måtte redusere med flere årsverk – selv om politikerne ikke hadde forutsatt og forutsett det.

I budsjettdokumentene her (som i min tidligere kommune og likt de øvrige 428 kommunen i landet) ble det henvist til forutsetningene gitt av regjeringen ved framleggelse av statsbudsjett.

Skjermbilde 2014-11-01 kl. 20.43.13

Den viktigste forusetningen for å predikere et reelt budsjett for kommende år bygger på deflator. I statsbudsjettet legger regjeringen deflator til grunn for å beregne hvor mye kommunesektorensamlet skal skal få overført fra statsbudsjettet. Deflatoren  er beregnet slik for inneværende år og for kommende år:

Skjermbilde 2014-11-01 kl. 21.00.04

Legg merke til siste setning. Det er her jeg mener vi finner forklaringa på den relative reduksjonen i grunnskolens budsjett over tid: Statsbudsjettet legger til grunn at all offentlig aktivitet har to hovedkostnader: Vanlig drift og lønn (inkludert arbeidgiveravgift og pensjonskostnader) og at disse uansett virksomhet fordeler seg matematisk likt med ca 1/3 på drift og 2/3 på lønn. Slik er det ikke i grunnskolen. Her brukes rundt 90 % av ressursene som  er direkte knyttet opp mot opplæringen til å dekke lønnskostnadene.

Det betyr at dersom rådmannen i en kommune legger til grunn at statens deflator skal benyttes på skole, får skolen automatisk relativt mindre og må dekke de nødvendige merkostnaden kun på en måte: Ved å redusere noe annet i budsjettet. Jeg skal legge fram et talleksempel som kan illustrere hvilke konsekvenser dette får over tid.

Skjermbilde 2014-11-01 kl. 21.27.06

På denne skolen er 91 % av utgiftene  tilknyttet lønn, de øvrige 9 % dekker resten av ordinære utgifter til opplæringen. Gitt et totalbudsjett på 20  mill. kr viser dette forskjellen dersom man legger ordinær deflator til grunn – eller om man velger det jeg kaller «skoledeflator».

Siden den gjennomsnittlige lønnsveksten for lærergruppene er beregnet til 3,55 % fra 2014 – 2015 bruker jeg dette for å beregne 91 % (og ikke 67 % (2/3) som staten legger opp til) av skolens lønnskostnader.

Allerede etter første år må skolen kutte med 89 300 kr for å holde budsjett. Hva kan kuttes? Hvis en lærerårstime er verdt 27 000 kr, må over 3 lærertimer fjernes og i 3 timer hver uke får altså elevene et dårligere tilbud enn inneværende år. 89 000 kroner kan også utgjøre kostnaden ved to klassesett med oppdaterte læreverk i et fag – slik det sømmer seg en moderne kunnskapsskole. En reduksjon av lærertimer og/eller innkjøp av nødvendige læremidler og utstyr kan neppe karakteriseres som satsing på skolen..

Det blir verre i år 2. Da må det kuttes med 184 000 kr. fordi den statlige deflatoren legges til grunn. Her må rektor skjære ned med (184 000: 27 000) = 6,9 timer , tilsammen er 7 timer redusert på 2 år fordi man bruker statsbudsjettets deflator og ikke en skoledeflator. Etter 3.år må man ha foretatt reduksjoner på 10 lærertimer og etter 4 år er drøye 14 lærertimer borte. Gitt at elevgrunnlaget er det samme i denne 4-årsperioden, vil dette være en reduksjon i opplæringstilbudet. Kommunen derimot har over 4 år spart 951 00 kr tilsammen som er tilført andre formål. Dette har skjedd uten at verken rådmenn eller politikere har vært bevisst det?! Og så er det bare å regne videre for 5, 6. 7.år osv… Denne deflatorstyringa har vart i over 25 år! ( Den eneste grunnen til at ikke alle budsjettår har gitt en like negativ budsjettutvikling er paradoksalt nok at lærernes lønnsoppgjør har vært så dårlige i mange av disse årene) .

Gitt at min analyse og  mine beregninger er riktige, er det i disse detaljene «djevelen ligger skjult». Mens rådmannen tilrår politikerne å vedta et budsjett basert på at lønn tar 2/3 av budsjettet når det  i virkelighetens verden ligger på rundt 90 %, blir alle overrasket når det nye budsjettåret ruller avgårde  og det viser seg at man må kutte mer enn planlagt for å holde budsjett. Politikerne lokalt over hele landet må få kjennskap til at en deflator på 3 % ikke holder for grunnskolen når den i realiteten bør være på rundt 3,45 % i 2015.

«Vi satser på skolen» blir dermed fortsatt kun et vakkert papirønske og ikke en reell satsing. Dersom både statlige myndigheter og KS erkjenner at dagens finansieringssystem for grunnskolen er negativt selvforsterkende, må de også gå inn og endre forutsetningene.

Først da tror jeg på at de også i virkelighetens verden faktisk satser på skolen.

Regjering, storting og KS; Tar dere hansken?

Nedenfor kan du si din mening om hva du tror er viktigst for å sikre skolen nødvendige ressurser: