Ti gode og tre dårlige grunner for en regionreform

Etter 28 år med langvarig press fra alle norske fylkeskommuner mannet Stortinget seg endelig opp i fjor. De fikk på på plass en lenge påkrevd regionreform.

Kravet var begrunnet i mangel på makt og myndighet til å bestemme slik at innbyggerne kan få en bedre og tryggere hverdag utover det kommunen alene klarer å gi. For at folk både skal ha bolyst og en inntekt å leve av, må det være et oppegående næringsliv og gode offentlige tjenester i eller i nærheten av bostedet. Hittil har fylkeskommunene i liten grad kunne påvirke dette.

Fylkespolitikere har kun hatt myndighet over videregående opplæring (som er detaljstyrt gjennom lovverket), samferdsel (både infrastruktur og kollektiv transport på vei og sjø) samt tannhelse. Skole og samferdsel tar over 80 % av driftsbudsjettet i fylkeskommunen.

Stortinget forutsatte derfor at ny regionstruktur måtte bety en betydelig maktoverføring til de nye regionene. Jo større regionen er i folketall, dess sterkere blir både tilgang på kompetanse og økonomi til å makte de nye oppgavene.

I det følgende vil jeg liste opp mange gode og noen få dårlige grunner for denne regionreformen som blir satt i verk fra 1.januar 2020. Jeg vil også vise til hva dette konkret kan bety for fellesskapet Troms og Finnmark.

 1. Demokratisering

Demokrati betyr i praksis at avgjørelser kan tas nærmest mulig den det gjelder. I dag tas en rekke viktige beslutninger som påvirker din hverdag av folk du ikke har kunne velge. De er altså ikke folkevalgte. Svært ofte er de byråkrater med vide fullmakter. De befinner seg i statlige organ, styrt av en direktør i Oslo – eller de befinner seg hos fylkesmannen i de enkelte fylker.  Her kan enkeltpersoner avgjøre tilskuddsmidler og andre enkeltpersoner kan gjennom innsigelse omgjøre lokale vedtak hvor du var søker.

Regionreformen endrer dette. Gjennom så langt 47 konkrete oppgaver skal makt flyttes fra staten i Oslo eller hos fylkesmannen til folkevalgte. Det betyr at du kan velge dine folkevalgte som har faktisk avgjørelsesmyndighet for disse nye oppgavene.
To eksempler for å illustrere en av disse 47 oppgavene: I dag er det fylkesmannen som avgjør løypenettet for motorferdsel – til tross for at det finnes mye kunnskap og klokskap i kommunene. Fra 2020 er det de folkevalgte i fylkestinget som vedtar rammer og retningslinjer som folkevalgte  i kommunene kan justere nødvendige løyper etter. Derimot kan ikke lokale folkevalgte forvalte utsatte arter i naturmangfoldet som står på «rødlista» (liste over utrydningstrua arter eller naturtyper). Her vil fortsatt fylkesmannen ha avgjørende myndighet som kontrollorgan. En god balanse er ivaretatt.

2. Desentralisering

De fleste har kjent på kroppen hva det betyr at tjenester sentraliseres. Over mange år har altfor mange kommuner sentralisert sine tjenester til kommunesenteret, fylkeskommunene har bevisst satset på noen få steder i fylket og staten har innenfor sine områder siden 80-tallet kjørt en beinhard sentraliseringspolitikk.

Vi som velgere har kun påvirket våre folkevalgte i kommuner og fylkesting, men har hatt null og nada påvirkning på statens viktige valg. Her er det bygd opp et sterkt maktsenter i Oslo hvor direktører med vide fullmakter kunne organisere sin virksomhet som Skatteetaten, NAV, BUF-etat osv.. De har effektivisert gjennom å først sentralisere innen fylker og regioner for til slutt sentralisere videre fra regionene til Oslo.

Regionreformen vil snu denne utviklinga. Stortinget har forutsatt at i tillegg til makt og myndighet på 47 områder, skal også tunge institusjoner som bl.a. Sams Vegadministrasjon, StatPed, BUF-etat, SIVA, Kompetanse Norge og IMDI ut til regionene etterhvert. Vi snakker her om over 4700 årsverk som kan skifte arbeidsgiver og komme under regional kontroll. I Troms og Finnmark er det snakk om rundt 250 årsverk når alt er overført en gang etter 2020.

3. Frigjøre administrative ressurser for å dekke opp mangelen på viktige helsefaggrupper om knappe 15 år

SSB har beregnet at det vil være en mangel på nærmere 85 000 ansatte i 2035(!) for å dekke viktige stillinger som fagarbeidere og sykepleiere. Disse kan hentes fra utlandet, ved å ansette pensjonister/øke pensjonsalderen og øke antall arbeidstimer i uka fra dagens 37,5 til over 40. Norge har allerede i dag mange arbeidsinnvandrere både i privat og offentlig sektor. Vi risikerer å miste disse tilbake til sine hjemland etterhvert som økonomien der blir bedre. Da er krisen ikke mulig å reparere og konsekvensen blir at pasienter og pleietrengende overlates til seg selv og deres pårørende. Derfor må det handles NÅ ved å starte reduksjonen av antall årsverk i offentlig administrasjon! Spesielt i Troms og Finnmark hvor vi til vanlig sliter med å få nok kvalifiserte søkere er dette kritisk viktig!

4. Frigjøre penger til bedre tjenestetilbud

Det er i dag i underkant av 200 000 ansatte i offentlig administrasjon i Norge. Alle er enige om at dette tallet må ned. Det koster ca 3,6 mrd kr å administrere dagens 19 fylkeskommuner. Når de reduseres til 11, blir besparingen minimum 350 -400 mill.kr fra 2024. For Troms og Finnmark betyr det at fylkespolitikerne fra da kan bruke drøye 20 mill. kr mer pr år til å gi innbyggerne bedre tjenester.

5. Sikre at statlige ansatte overføres regioner og ikke kan sentraliseres til Oslo

Ved å flytte de større oppgavene ut av Oslo slik Ekspertutvalget foreslo og regjeringen jobber med nå, gir dette flere arbeidsplasser i regionene. Hva som er viktigere: Disse kan ikke sentraliseres til Oslo slik som i dag når staten styrer gjennom direktører med vide fullmakter. Med Troms og Finnmark fylkeskommune som ny arbeidsgiver blir dette sikre arbeidsplasser i vår region. Det er beregnet at hele Nord-Norge får i underkant av 500 nye arbeidsplasser, med ca. halvparten til Troms og Finnmark. Dette er statlige arbeidsplasser som ellers ikke ville blitt desentralisert hit. Og nå blir de her! For godt.

6. Sikre et godt tjenestetilbud i distriktskommunene

Vi ser den illevarslende trenden: I distriktskommunene i Troms og Finnmark øker andelen eldre dramatisk. Antall som er 80 år eller mer vil øke fra 223 000 i 2018 til 697 000 i 2060! Det er beregnet at i de minste kommunene med størst fraflytting vil andelen eldre over 70 år øke til over 30 %! Et stigende antall av disse eldre vil naturlig nok ha krav på omsorgstjenester.  Det vil i tillegg være barn og unge med krav på grunnskoleopplæring også i disse kommunene. Lærermangelen er beregnet til drøye 10 000 før det faller ned til en mangel på 6000 fra 2036.

Norge har altså ikke fagfolk nok i overskuelig fremtid til å gi verken mennesker med omsorgsbehov eller skoleelever det faglig forsvarlige tilbudet de har krav på. Derfor må vi ganske raskt redusere stillinger i først og fremst i sentrale statlige administrasjoner)  slik at ikke viktige faggrupper søker seg dit, og at vi slik frigjør kompetanse til det som er viktigst.

7. Sørge for god kompetanse og sikker inntekt i arbeidslivet

Regionreformen gir fylkespolitikerne et langt større ansvar – og nye muligheter- for å gi flere fagbrev og gi ansatte oppdatert kompetanse gjennom et helt arbeidsliv. Det vil bli stadig større endringer og mobilitet i arbeidslivet, og færre som får gullklokka. I motsetning til for 40 år siden da de fleste tok seg en utdannelse og kunne stå i samme jobb livet ut, vil de aller fleste i arbeidslivet skifte jobb flere ganger før oppnådd pensjonsalder fordi de må eller vil.

For å ha et oppegående næringsliv i Troms og Finnmark også i 2030, 2040 og etter 2050, er det våre folkevalgte som vil få hovedansvaret for dette fra 2020. Regionreformen gir oss regional makt til å bestemme hvordan vi skal gjennomføre det vi finner riktig å gjøre for arbeidslivet, samtidig som vi kan gi flere tilgang til jobb og dermed grunnlag for et tryggere og bedre liv.

8. Spre kompetanse over gamle grenser sammen med nye venner

Frivillige organisasjoner, privat næringsliv og offentlig sektor blir kun bedre av å jobbe tett og forpliktende i gode nettverk. Ulike miljø i Troms og Finnmark har høstet erfaring som er viktig å dele med andre slik at vi kan utvikle Norges viktigste region. Vi får nå et betydelig sterkere og mer forpliktende samspill mellom et aktivt og større folkevalgt organ med representanter fra Borkenes i sørvest til Båtsfjord i nordøst og ulike fagmiljø i privat og offentlig sektor.

Kast et blikk nedover vestlandskysten å se hvordan de slik har klart å få til spinoff-effekter for den maritime sektor, og som har gjort de verdensledende. Med vår beliggenhet midt i det sentrale arktiske området har Troms og Finnmark bokstavelig talt et hav av muligheter – i alle retninger!

9. Starte prosess med mål om at Nord-Norge blir en mer sjølstyrt region  

Nord-Norge er en naturlig region i Norge med felles identitet både historisk og kulturelt. Landsdelen utgjør et felles sammenhengende geografisk område, med grenser mot 3 land og mot et stort sammenhengende havområde som også skal sikre fremtidig verdiskaping.

En region av denne størrelsen må få økt myndighet til å styre over naturresursene og disponere grunnrenta for å skape ny vekst i landsdelen. Det vil styrke Nord-Norges mindre regioner fra Helgeland i sørvest til Øst-Finnmark i nordøst, ikke bare de tidligere «fylkeshovedstedene».

Minner derfor om hva flertallet fra Ap, H, Frp, Krf og V vedtok  da de behandlet stortingsmeldingen om regioner i 2016 :

«Komiteens flertall viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, om lokalisering av statlige arbeidsplasser. Flertallet mener at lokalisering må særlig vurderes i nye regionsentre, også utenom de store byene. I den forbindelse skal også direktoratenes oppgaveportefølje vurderes. Flertallet mener dette vil tilføre en breiere tilgang av kompetansearbeidsplasser i mange regionsenter».

10. Mer kuriøst: Det kommer til å stå enda flere bak hvert nytt gull i nord!

Finnmark har i over 40 år avgitt talenter til gode nordnorske fotballlag, noe som har gitt mesterskap til både Bodø-Glimt og Tromsø IL. Også i andre sportsgrener har finnmarkinger løftet nivået også i Troms. En rekke kjente kulturutøvere i begge fylker har satt sitt stempel både i og utenfor Norge og gjort oss stolte.  I fortsettelsen kommer vi til å føle ytterligere stolthet når det er våre egne fra arktiske nord som utmerker seg. En slik stolthet smitter lettere over på andre områder og vil skape en helt nødvendig  begeistring og en fremtidsrettet optimisme her nord.

Vinnerne av regionreformen blir de minst 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Men dette fellesskapet er – ikke uvanlig – truet av sterke særinteresser som da vil tape på bekostning av fellesskapet. Det er i første rekke tre parter som kommer svekket ut med regionreformen:

Tre «dårlige grunner» for denne regionreformen

1) For det første vil fylkesmannsembetet miste betydelig makt over til folkevalgte politikere.  Dette er slutten på en over 200 år gammel maktstrid mellom «kongens menn» i amtene og de lokale myndigheter. Det statlige maktapparatet i de 11 ny regionene vil bli strippet for reell makt. Fylkesmannen skal fra 2020 i hovedsak kun veilede kommuner, men være innbyggernes talsmenn gjennom rene tilsyns- og kontrolloppgaver. 

2) Videre vil Oslo med sitt store apparat av statlige avdelinger, direktorat og andre organ som styres av statlige direktører tape på regionreformen. Disse direktører  er ikke underlagt folkevalgt styring, og har vide hjemler de kan bruke og har brukt gjennom de siste 40 åra. Der blir det bråstopp fra 2020.     

I tillegg vil en utflytting av statlige arbeidsplasser føre til at det kommer et stort antall boligenheter i salg, noe som senker pris og panteverdi over hele fjøla. Er det rart at en rekke viktige aktører i media og samfunnsliv i Oslo og Akershus heier på Finnmark i håp om få stanset regionreformen?

3) Sist men ikke minst (for noen): Regionreformen vil føre til at Troms med sine 37 og Finnmark med sine 35 folkevalgte i dag (tilsammen 72) fra 1.1.2020 utgjør et fylkesting på 57. Da er det 15 færre representanter enn i dag. Det betyr at 15 personer, derav 4-6 fra Ap mister en rekke privilegier det er å være fylkestingsrepresentant. Siden alle er i fare for å bli blant de 15, er dette en rasjonell grunn for å motsette seg en sammenslåing.                      Dersom fylkesrådmannen skal lede sine 140 ansatte i Vadsø fra Tromsø, er det ikke usannsynlig at det kan bli strengere styring med de frie midlene som har dryppet sterkere i nærområdet for fylkeshuset enn lenger unna. Også her kan privilegier for noen få i Øst-Finnmark ta en brå slutt fra 2020. 

Fremtidsoptimistene i Troms og Finnmark går gode tider i møte. De kan kanskje få hjelp av opposisjonen på Stortinget som forhåpentligvis vil vise enda mer politisk vilje enn regjeringen til å gi flere oppgaver til regionene?

Fortidspessimistene minsker i antall, noe som tyder på en utdøende politisk rase. Det lover godt for Norges viktigste region nå et svangerskap før vi skal velge vårt viktigste folkevalgte organ noensinne; Fylkestinget i Troms og Finnmark!

Reklamer

Løpet er nå kjørt for regionmotstanderne – det blir et fylkestingsvalg for «Troms og Finnmark»!

I dag røk håpet for de stadig færre som trodde at det var mulig å boikotte et nytt felles fylkesting for Troms og Finnmark. Stortinget tok grep og dermed er prosessen på sporet igjen ganske snart.

Et kjapt tilbakeblikk:

Stortinget vedtok 8.juni 2017 en regionreform som innebar at antall fylkeskommuner skulle reduseres fra 19 til 11. Samtidig skulle nærmere 50 statlige oppgaver overføres fra statlige direktører i Oslo og enkeltbyråkrater hos fylkesmannen og over  til de folkevalgte i de nye fylkestingene, inkludert Troms og Finnmark sine 57 folkevalgte.

Fra de mest ytterliggående motstanderne av reformen har det vært lagt et løp for å trenere prosessen i et slags håp om at det var mulig å likevel holde valg til et fylkesting i Finnmark. Slik kunne man beholde navnet «Finnmark» mente de. De var til og med villig til å droppe alle nye oppgaver bare man fikk fortsette med navnet Finnmark.  Dermed kunne man også sikre alle 140 arbeidsplassene i Finnmark fylkeskommunes sentraladministrasjon på fylkeshuset i Vadsø også etter 2024. For aksjonen ForFinnmark med hovedbase i Vadsø var dette viktigere enn noe annet.

Et av virkemidlene var å boikotte valg av Finnmarksmedlemmer til en fellesnemnd som i hovedsak skal forberede en ny organisasjon som står klar når det nye fylkestinget er valgt neste høst. Fellesnemnda har også ansvar for valgstyrearbeidet som skal sikre prosessen for å forberede og gjennomføre fylkestingsvalget.

I går innkalte statsråd Mæland både Finnmark og Troms fylkeskommuner til startmøte i fellesnemnda 17.desember i Tromsø. Det betyr at begge fylkeskommuner da må stille med de som skal representere begge fylkeskommunene.

I dag ble det levert inn et såkalt dokument 8-forslag i Stortinget fra André N. Skjelstad (V), Torhild Bransdal (KrF), Kari Kjønaas Kjos (Frp) og Norunn Tveiten Benestad (H).
Det er et lovforslag som i korthet går ut på å presisere Inndelingslovens hjemmelsparagraf (§17) som gir regjeringen hjemler til å gjennomføre Stortingets vedtak.

Det interessante er at da Stortinget enstemmig vedtok Stoltenbergregjeringens nye Inndelingslov i 2001, var det ingen som hadde tenkt tanken på at kommuner eller fylkeskommuner kom til å motsette seg et lovlig stortingsvedtak. I alle lovvedtak gir stortinget alltid nødvendige hjemler til regjeringen. Men de hadde glemt at også valgstyret som er velgernes garanti for å delta i demokratiske valg må kunne fungere, og ikke skal kunne boikottes.

Jeg må innrømme at jeg var sikker på at dette lå i hjemmelsparagrafen, og at staten allerede i 2001 hadde sikret dette. Så feil kan man ta.

Rent konkret foreslår representantene  nå følgende presisering i Inndelingsloven:

Ǥ 17 andre ledd bokstav a skal lyde:

  • a) reglar om lovpålagde organ i stat, fylkeskommune eller kommune. Dette inkluderer oppretting av slike organ når dei som har mynda etter lova, unnlèt å gjere dette»

Forslaget fra representantene forutsetter at lovvedtaket trer i kraft straks.
I praksis vil det si at denne hjemmelen er på plass om en måneds tid.

I klartekst betyr dette at departementet kommer til å gi Troms og Finnmark fylkeskommuner en frist for å få valgt et valgstyre. Er ikke valgstyret valgt innen fristen, har statsråden hjemmel for å få det på plass. Da er det departementet som avgjør sammensettinga.

Slik jeg skjønner forslaget kan ikke statsråden velge den fellesnemnda som begge fylkeskommuner er forpliktet til å velge. Dette vil fortsatt være ansvaret for de kommuner og fylkeskommuner som er vedtatt sammenslått.

Det sier seg selv at jo kortere tid man har på alt som skal på plass, jo dårligere blir sluttresultatet. For spesielt flertallet i Finnmark fylkesting  som har brukt for mye viktig politisk energi på å mislike stortingsvedtaket, haster det virkelig.

Skal fellesnemnda ha dobbelt så mange representanter fra Troms som fra Finnmark?

Kommunaldepartementet laget sin første forskrift for Troms og Finnmark i april i år. Da valgte Mæland å se bort fra Inndelingslovens bestemmelse om at folketallet bør legges til grunn. Hun valgte fordelingen 19-17. Altså fikk Troms kun 2 flere enn Finnmark, noe som selvsagt Troms mislikte.

Dessverre grep ikke Finnmark denne muligheten. De var på det tidspunkt i en fase hvor de hadde invitert alle motstandere av regionreformen til folkeavstemning. Da det viste seg at de som stemte nei utgjorde et knapt flertall på 50,8 % av alle velgerne, gikk det i lås for Finnmark Ap og SP.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Disse partiene mente altså at en folkeavstemning gjort ETTER at Stortinget hadde avgjort saken, var bestemmende over Stortinget! Det er både kunnskapsløst og historieløst. Andre fylkestingsrepresentanter som hadde sagt ja til en folkeavstemning, begrunnet dette med at det ville gi Finnmarks representanter større legitimitet og styrke i fellesnemnda.

Etter Finnmark fylkestings møte i juni hvor flertallet hindret et mindretall å legge fram og velge medlemmer til fellesnemnda, endret Mæland forskriften til 19-9 fordeling.. Hun trodde nok at Troms ville stille med minst 14 av sine 19 om Finnmark ikke møtte, og at møtet dermed ble beslutningsdyktig. Troms valgte å ikke ta ansvar alene, og i Finnmark hadde både Ap og SP malt seg inn i et hjørne og ble handlingslammet.

Mæland kan selvsagt nå holde fast ved sin forskrift og si at «dette valgte Finnmark sjøl, og de har seg sjøl å takke. De kunne fått 19-17 og valgte det bort». Ingen kan si noe på det.

Men Mæland kan også ta et utvidet politisk ansvar om hun ønsker det. Når to parter møtes for å kunne spille hverandre gode, er det en betingelse som må være oppfylt; gjensidig respekt og jevnbyrdighet.

Mæland kan opptre smidig og imøtekommende for å få prosessen med Troms og Finnmark som én fylkeskommune på et mer konstruktivt spor.
Begge fylkeskommuner har tidligere sagt de kan tenke seg en fellesnemnd som består av begge fylkesting. Mæland bør derfor endre dagens forskrift dersom fylkespolitikerne i Finnmark ber om det.

Jeg vil vise til den meget vellykkede sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag. Der ønsket begge fylkeskommuner at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting. Videre fikk fellesnemnda anledning til å dele seg inn i mange arbeidsgrupper som jobbet med sine spesielle oppgaver. Selvsagt vil det alltid være utfordringer med enhver organisasjonsendring, men de fleste legger alltid godviljen til for å få et godt resultat. Trønderne har klart å få fram optimisme og fremtidstro slik denne videoen bekrefter.

Nå kan ansvarlige politikere i Troms og Finnmark endelig se framover for å bygge opp landets viktigste region!

Finnmark fylkesting har ikke sagt ja til rettsak mot staten!

Etter at regionreformen  ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, har noen ment at det vil være riktig å gå til rettsak mot staten for å få omgjort vedtaket. Deres påstand er at Stortinget gjorde et ulovlig vedtak. Jurister som har uttalt seg, har med ulik begrunnelse stilt spørsmål ved deler av prosessen.

En professor i offentlig rett er enig i at prosessen ikke har vært god og åpner for at det kan være ugyldig, men har avvist at vedtaket er i strid med Europarådets charter om folkestyre og vil heller ikke råde Finnmark fylkeskommune å gå til rettsak.

Aksjonsgruppa mot regionreformen, ForFinnmark, har sagt at om ikke fylkeskommunen velger å gå til sak, vil de gjøre det.

Finnmark AP valgte sist vinter å følge et nytt råd fra tidligere fylkesordfører Helga Pedersen. Da Helga var stortingsrepresentant og nestleder i Ap, tok hun til orde for å slå sammen kommuner som motsatte seg det. Nå har hun skiftet syn og mener at Stortinget ikke skal kunne gjøre slike vedtak – selv om lovverket gir hjemmel for det.

Dette var selvsagt et taktisk råd fra Helgas side som nå jobber for å bli ny ordfører i Tana etter at hun avsluttet sauedrifta. SP sentralt hadde i vinter funnet en nøkkel til å holde motstanden mot regionreformen varm lengst mulig; folkeavstemning for å komme misnøyen i møte. En slik folkeavstemning myntet på misnøye og motstand ville selvsagt gi et forventet nei – og mange velgere ved lokalvalget neste høst. Dermed ville både Sp og Ap ha malt seg inn i et hjørne de vanskelig kunne komme seg ut av nå, men som kunne gi mange velgere.

På en pressekonferanse som aksjonsgruppa ForFinnmark avholdt i Vadsø 3.10.18 ble det fra gruppas juridiske ekspertise, adv. Geir Johan Nilsen sagt at en rettsak mot staten kunne vinnes. Gruppeleder Remi Strand for Ap på fylkestinget som satt i panelet sammen med aksjonsgruppa lovte å se på kravet:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 15.38.14.png

«Han mener fylkeskommunen vil løpe liten risiko ved å sende et slikt prosessvarsel.

– Man løper ingen risiko ved det. Det er snakk om at man sender et brev der man forteller hva kravet er. Deretter beskriver man det rettslige grunnlaget og legger fram de bevisene man mener å ha. Så sendes det til motparten, slik at de kan få kommentere på innholdet. Og da ser vi hvor den rettslige konflikten står, forteller Strand som selv er jurist.

– Først da vil spørsmålet om en eventuell rettssak komme på banen, sier Remi Strand.

– Fram til da vil ikke dette koste noen ting. Men etterpå, når man har fått svaret fra motparten, så må man vurdere grunnlaget, og se det opp mot risiko og kostnader, sier han.» (Finnmarken 5.10.18)

Da fylkestinget i Finnmark var samlet nå i oktober, var ikke det ført opp noen sak om evt. rettslig vurdering. Når en sak ønskes tatt opp til behandling kan fylkesordfører eller 1/3 av fylkestinget motsette seg dette.

Fylkestinget skulle derimot ta standpunkt til en lovlighetsklage om valg av fellesnemnd som sto på sakslista i juni, og nå var klar for nye behandling.  Da saken den gang ble tatt opp til behandling fremmet Trine Noodt (V) et forslag med navn på medlemmer til fellesnemnda.

KrF fremmet forslag om utsettelse til oktober når regjeringa hadde fått lagt fram oppgavemeldinga. Forslaget fra KrF fikk ikke flertall.

Remi Strand fremmet på vegne av APs fylkestingsgruppe så et forslag om å ikke velge medlemmer (noe som Inndelingsloven pålegger ). Fylkesordføreren valgte å stemme over dette «siden det var det mest ytterliggående». Det fikk et flertall av stemmene. Deretter ble det nektet votering over forslaget om medlemmer!

Et mindretall på 3 i et fylkesting kan fremme lovlighetsklage for å sjekke lovligheten av flertallets handling. Det ble gjort.

Prosessen er da slik at organet sjøl som 1.instans skal behandle lovlighetsklagen. Finner de at klagen er berettiget, blir tidligere vedtak annulert. Hvis fylkestinget (flertallet) vedtar at klagen ikke tas til følge, går den automatisk til departementet for avgjørelse.

Departementet kan også av eget tiltak foreta kontroll gjort av kommunestyrer og fylkesting.

Rett før fylkestinget møttes i oktober, kom det brev fra kommunaldepartementet om at flertallet hadde tatt en ulovlig avgjørelse. De kan ikke vedta å nekte å velge medlemmer til fellesnemnd når loven pålegger dem det.

Departementet tok derimot ikke stilling til selve lovlighetsklagen fra Noodt m.fl.. Den skal fylkestinget først uttale seg om. Første anledning ville bli 4 måneder senere da fylkesordføreren nektet å ta førsteinstansbehandlinga i junimøtet slik hun har adgang til. Fordi det er liten møtehyppighet for fylkestinget, ville det åpenbart vært riktig å gi saken sin første behandling der. I den grad fylkesordfører og ordfører ønsker å ha vervet for å verne om alle representantenes rett til å utføre sitt verv, burde det åpenbart vært gitt sin første behandling i juni.

Under saken om lovlighetsklagen nå i oktober ble det fremmet flere forslag, bl.a dette fellesforslaget fra Ap, SP, KrF og SV:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.38Under debatten ble forslagsstillerne klar over at dette kan ikke fylkestinget vedta når de behandler en lovlighetsklage. For det første hadde departementet gjennom sin rett til å kontrollere lovlighet, avklart at flertallsvedtaket i juni var ulovlig hva angår det å ikke velge medlemmer til fellesnemnda. Men departementet hadde ikke behandlet selve lovlighetsklagen som gikk ut på at mindretallet ble nektet å stemme over sitt forslag til medlemmer.

Regelen er slik at fylkestinget sjøl skal ha anledning til å rette opp denne feilen.
Forslaget fra Strand m.fl hadde ikke forholdt seg til dette. En henvendelse til fylkeskommunens jurist kunne forhindret tabben.

SP fremmet et annet forslag under samme debatt og som ikke hadde noe med saken om lovlighetsklagen å gjøre, men fylkesordføreren tillater det likevel:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Det interessante her er at SPs gruppeleder nå vil at fylkestinget skal påføre seg nye rettslige kostnader – til tross for at Wikan på sin egen offentlige facebookside benektet at han og SP ville bruke fylkeskommunale penger:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

At Wikan ofte er uenig med seg sjøl og hopper fra standpunkt til standpunkt står han selvsagt fritt til å gjøre.

Jeg vil tro de fleste som har fulgt fylkeskommunens ulike rettssaker de siste 5-6 åra, ikke vil anbefale en rettsprosess mot et stortingsvedtak. (Og jeg vet de ikke vil gjøre det dersom de ser hvor mange som vinner fram i saker om politiske avgjørelser).

17 tapte rettssaker er mye. Det er så mye at fylkeskommunen har nektet å legge fram tall på hva dette har kostet.

Her snakker vi altså om en part, Finnmark fylkeskommune som uten å tenke på kostnader kan anke en sak som tapes i laveste rettsinstans. Alle som har prøvd sin sak for retten som privatperson vet at du må lykkes ved å vinne i laveste instans, eller så har du tapt for godt.  Det koster så mye mer å prøve saken i neste instans. Det har privatpersoner sjeldent økonomi til.

I dette fylkestinget i oktober foreslår Wikan likevel å gå til søksmål mot staten og bruke av fylkeskommunes manglende penger til dette. Til tross for at fylkeskommunen mente de hadde råd til en «folkeavstemning» til nærmere 4 mill. kr.  i vår, ser man denne høsten resultatet: Videregående skoler må spare på bl.a. vikarbudsjett og elevene får ikke kvalifisert lærervikar. Dette skjer altså i et fylke hvor hele 37 av 100 elever ikke klarer å fullføre videregående skole på normert tid!

Og Wikan vil kaste bort flere gode penger etter de dårlige.

Hvordan reagerer resten av fylkestinget på Wikans idé om søksmål?
Fra flere representanter blir det stilt spørsmål om han i fullt alvor mener at fylkestinget skal gi seg i vei med nye kostnader og hva dette vil bety for elever i videregående skole, samferdsel og andre tjenester.

Wikan benektet at fylkeskommunen skulle bruke poenger på dette. Fra talerstolen sa  han  at aksjonsgruppa for Finnmark ville samle inn penger til en rettsprosess. Underforstått: Fylkeskommunen skal ikke bruke en krone på dette. Forøvrig helt i samsvar med hans uttalelse på Facebook uka før.

Det blir ikke debattert noe utover det Wikan gjør når han fremlegger forslaget i en sak som ikke er oppført på sakslista. Med møtelederens godkjennelse..!

Så blir det en pause i forhandlingene. Flertallsgruppa skjønner at deres forslag ikke vil bli oppfattet seriøst, og justerer det. Deretter legges det fram følgende nytt forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.52

Nå har de foreslått at sak om fellesnemnda kommer tilbake til fylkestinget og vil bli fulgt opp der i samsvar med lovverket. Det er i seg sjøl positivt og på høy tid.
I tillegg vises det i siste setning til hvordan det fremsatte forslaget fra Sp og Wikan kan behandles.

Dette er ikke uvanlig. I et besluttende organ som fylkestinget er poenget at det faktisk besluttes noe. Dette i motsetning til et samarbeidsorgan hvor meninger kan utveksles, men hvor ingen kan beslutte noe med hjemmel i lovverk, bortsett fra neste møtetid og -sted.

Besluttende organ som storting, sameting, fylkesting og kommunestyrer har strenge formelle regler for saksbehandling. Vedtak skal komme til på korrekt måte og ikke kunne tolkes slik flertallet, evt. administrasjonen vil i etterkant. Det er også egne prosedyrer for å fremme forslag og få disse prøvd av det besluttende organ gjennom votering.

Forslag som fremmes i fylkestinget kan følgelig stemmes over. Får de flertall, må de gjennomføres. Får de ikke flertall, er de ikke nødvendig tapt for godt. Møteleder eller forslagsstiller kan foreslå at det oversendes enten et politisk utvalg (f.eks formannskapet i en kommune, eller fylkesutvalget) eller administrasjonen for videre vurdering/utredning Som regel aksepterer også mindretallet det. For hvem er redd for økt kunnskap om en sak?

Det er mulig at det var dette Wikan ønsket.

Hvis forslaget derimot trekkes, er det fordi forslagstiller ikke ser det hensiktsmessig å fremme det, eller at forslagets faktiske innhold er blitt  innarbeidet i andre forslag.

Rett før fylkesordføreren går til votering i denne saken, skjer det noe overraskende: Kurt Wikan fra SP trekker forslaget! Altså forslaget som Strand m.fl viser til som «forslag», er nå trukket!! Formelt og reelt sett eksisterer det ikke lenger! Og strengt tatt tilhørte det en sak som ikke var ført opp på sakslista! Fylkesordføreren kunne avvist behandling av forslaget, men var igjen passiv.

Saksbehandlinga ble protokollført slik:
Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.17.23Under voteringa som deretter følger står kun dette i protokollen:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.16.54
Her har altså Wikan lurt seg sjøl (og andre) – for andre gang. Siste setning i vedtaket er nå uten verken formell eller reell betydning etter at forslaget hans ble trukket!

Dersom Wikan varslet Aps fylkestingsgruppa at han ville trekke forslaget om innholdet i hans forslag ble tatt med i et nytt forslag, ville selvsagt siste setning blitt formulert annerledes, som f.eks: » Fylkestinget ber administrasjonen utrede et eventuelt grunnlag for prosessvarsel».

Ut fra hva som formelt og reelt skjedde under fylkestingets saksbehandling i fylkestinget i oktober, jobber altså ikke Finnmark fylkeskommunes administrasjon med noen sak om søksmål nå – hvis de av strategiske grunner ikke da velger å opptre politisk?

Siste setning kan også fortolkes positivt: Fylkestinget ber fylkesrådmannen om å lage en kort utredning  som forklarer hva et prosessvarsel er og lager et forslag på videre prosedyre. En slik prosedyre må også innbefatte kostnader ved å få laget et prosessvarsel og kostnader knyttet til en evt. oppfølging i en rettslig prosess. Fylkesrådmannens fullmakter til å påføre fylkeskommunen økte utgifter er begrenset, og han må derfor ha hjemmel fra politisk hold f.eks gjennom et politisk vedtak. Dette er ikke et fullmaktsvedtak som hjemler bruk av økonomiske midler

En fylkesrådmann burde til vanlig  være fornøyd med at hans kapasitet heller kan brukes på en rekke andre og mer viktige saker, ikke minst budsjettet for 2019. Om fylkesrådmannen  velger den siste fortolkninga, er han likevel på formell trygg grunn når fellesnemnda skal velges i desember.

Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

Etter nesten 30 år med utredninger om flytting av makt fra staten og nærmere innbyggerne, vedtok Stortinget en lenge etterlengtet regionreform 8.juni 2017.

Vi har de siste fire år vært vitne til slutten på en over 200 år gammel interessekonflikt mellom den sentralstyrte embetsmannsstaten og et moderne demokrati med maktspredning. Når makt flyttes til lokale folkevalgte, får den enkelte innbygger påvirke sitt eget liv, sin hjemplass og sin fremtid.

Regjeringa la 5.april 2017 fram sitt forslag (Prop 84S 2016-2017) til regionreform. Videre holdt regjeringa døren åpen for å bruke mer tid på regionløsning i nord. Alternativene var enten et samlet Nord-Norge som region, eller en deling i to. Regjeringen ønsket primært et samlet Nord-Norge slik at man havnet på 10 regioner. Det ville i så fall være kun én «dårligere» enn det Haga fra SP hadde foreslått før den rødgrønne regjeringens regionreform krasjlandet i 2009.

Noen jurister har i år kritisert stortinget for å ikke ha fulgt forvaltningslovens bestemmelser før vedtaket. De hevdet at fylkeskommunene ikke er blitt hørt og dermed ikke har fått gitt sitt syn tilkjenne vedr. de ulike alternativer for sammenslåing. De la til grunn at det ble gjort et vedtak i Stortinget mens fylkeskommunene i nord trodde at dette skulle avgjøres våren 2018.

Juristene var ikke kjent med viktige opplysninger i saken: De nord-norske fylkeskommunene, inkludert Finnmark frarådet å vente et år og krevde ved tre anledninger at Stortinget avgjorde dette i juni 2017.

Senhøsten 2017 kom en aksjonsgruppe sammen og mente at nå «forsvinner» Finnmark – både som geografisk navn, som identitetsmerke og hva verre var: Fylkets naturressurser og arbeidsplasser ville bli «okkupert av Troms».

De fikk vann på mølla av spesielt Troms sine medlemmer i forhandlingsutvalget. Dette organet på 10 medlemmer skulle berede prosessen for å ha Troms og Finnmark fylkeskommune på plass til 1.januar 2020.

Det var flere konfliktpunkter. Det ene gikk på sammensetting av fellesnemnda som skal planlegge, forberede og samordne aktiviteten i forbindelse med sammenslåinga.

Troms ville følge Inndelingsloven som var enstemmig vedtatt av Stortinget i 2001. Der står det at nemnda «bør» avspeile folketallet forholdsmessig. Siden Troms har dobbelt så mange innbyggere som Finnmark, ville ei nemnd på 27 gitt 18 til Troms og 9 til Finnmark.

Troms ble oppfattet som unødig provoserende

Dette ble naturligvis oppfattet svært negativt i Finnmark. Med vår historie om å alltid være marginalisert og i mindretall og aldri ha styrke nok til å få vår rettmessige andel av verdiskapinga i f.eks Barentshavet, trykket Troms på sterke følelser: En så skjevfordelt fellesnemnd var selve beviset på at heller ikke denne gang ville Finnmark komme godt ut. Troms klarte slik å rekruttere en betydelig andel nye tilhengere til aksjonsgruppa mot regionreformen. Sterke «nasjonalistiske» følelser preget noen. En redaktør i Finnmark ville endog opprette egen stat.

Finnmarks fem medlemmer i utvalget ønsket likevel å bidra i prosessen og foreslo en såkalt 4+-modell for etablering av minst 4 regionsentra i den nye regionen. Den administrative ledelsen skulle være i Vadsø og den politiske i Tromsø. Det hører med til historien at regjeringen hadde tidligere avgjort at fylkesmannen for Troms og Finnmark skulle ha sitt hovedsete i Vadsø.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Under møtet med fylkesmann Knut Storberget som mekler, endte partene med en enighet. Fellesnemnda skulle bestå av 19 fra Troms og 17 fra Finnmark, politisk og adm.ledelse i Tromsø og med tunge fagseksjoner fordelt mellom byene.

Fylkesordføreren ble utsatt for stygg hets fra aksjonistene da dette ble kjent. I tillegg gikk SP ut med forslag om folkeavstemning rett før fylkesårsmøtet i Finnmark Ap. Sistnevnte parti har ikke dette programfestet. Av hensyn til en rekke Ap-ordførere måtte Ap følge SP.

I fylkestinget var hovedargumenter for folkeavstemning todelt; Lytte til folk. Behov for styrket legitimitet i møtene med Troms.

I fylkeskommunens oppsiktsvekkende info til velgerne sto det: «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?». Det ene var at det ble vist til fylker, mens det var fylkeskommunen det var snakk om. Det andre og mer alvorlige var at motstanderne (som avstemningen var ment for) ble gitt et falskt håp om at de kunne bestemme over et stortingsvedtak.
Det virket: 50,8 % av velgerne sa aktivt nei til at «fylkene» skulle slås sammen.

Deretter låste det seg for fylkestinget som oppfattet at de nå hadde et mandat fra velgerne til å stoppe prosessen. Og der er Finnmark i dag – malt inn i et hjørne.

Hva er løsningen for å komme videre?

Begge fylkeskommuner var enige om å fordele funksjoner mellom Troms og Finnmark, ha politisk ledelse i Troms og at begge fylkesting kan utgjøre fellesnemnda.

Regjeringen har gjentatt i sin oppgavemelding 19.10.18 det flertallet på Stortinget har sagt; Øst-Finnmark generelt og Vadsø spesielt må tas hensyn til ved fordeling av stillinger.Skjermbilde 2018-10-31 kl. 20.39.06

Hittil er 47 konkrete overføringer av myndighet planlagt flyttet fra stat til folkevalgt nivå fra 1.1.2020. Videre er ca 1600 årsverk planlagt overført fra staten til det regionale nivået gjennom Sams vegadministrasjon. Det planlegges videre for utflytting av ca 4 700 årsverk gjennom de store oppgavene som Ekspertutvalget foreslo.

Det er svært viktig å flytte arbeidsgiveransvaret fra staten til de nye regionene. Slik hindrer vi at disse blir sentralisert, og til slutt havner i Osloområdet  slik sentraliseringen har foregått de siste 30 år.

Troms og Finnmark har hittil tapt mye verdifull tid for å gjøre våre to fylkeskommuner til én fra 1.januar 2020. Vi må komme raskt i gang nå for å kunne bli en politisk sterk region i nord.

Regjeringen må derfor snarest endre forskriften om sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommune slik at fellesnemnda består av begge fylkesting. Innkall så til startmøte. Det gir alle dagens folkevalgte anledning til å delta i prosessen, bygge relasjoner og kultur og sørge for at vi her i nord får en fylkeskommune som er stor og sterk nok til å kunne ta de samme oppgavene som de øvrige regioner, men også de nye og tyngre som vil komme. Det blir en fellesnemnd som vil skape både balanse og ro i det videre arbeidet.

Stortinget må for all del unngå særordninger som stempler Finnmark og Troms som annenrangs:
Denne regionen må derfor få de samme store oppgavene som de øvrige regioner får!

Vi trenger nå å bli vist tillit til.

Redaktører, kulturkjendiser og politikere i sør som velmenende støtter «undertrykte finnmarkinger» bidrar kun til å stakkarsliggjøre oss.

Vi er mange stolte finnmarkinger som gleder oss til – sammen med Troms – å bygge opp Norges viktigste region!
Og det haster.

Juridisk flisespikkeri mot politisk vedtak

Debatten om hvorvidt Stortinget har gjort et ulovlig vedtak om regionreformen fortsetter. Følgende innlegg ligger offentlig tilgjengelig:

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

11.10.18: Ja, Børresen, Stortinget fattet et ulovlig vedtak 

16.10.18: Nei, adv. Nilsen:Stortinget kan ikke tvinge fylkestinget til å uttale seg

18.10.18: Svar til Børresen

I sitt siste svar i Sagat 18.10.18 kan Nilsen fortelle at han er enig i at fylkestinget i Finnmark ikke har noen plikt til å uttale seg om forslag til regionstruktur, heller ikke forslag om region «Troms og Finnmark».
Det er altså en rett fylkestinget har. Så langt synes vi å være enige.

Deretter gjør han et langt og innviklet nummer av at fylkestinget ikke fikk uttalt seg enda en gang om alternativ inndeling av Nord-Norge. Et av forslagene var å dele Nord-Norge slik; Troms og Finnmark blir en region og Nordland fortsetter som egen region.

Slik jeg forstår Nilsen mener han at regjeringen skulle foreslått KUN et eneste alternativ i nord, og ikke nevnt andre inndelingsforslag? Da hadde det vært lovlig om jeg forstår hans resonnement, og da kunne Finnmark fylkesting valgt om de ville uttale seg enda en gang.

Med respekt å melde: Da blir dette kun flisespikkeri, Nilsen. Hva er den substansielle forskjellen for fylkestinget i Finnmark sine alternativ?
Det vil uansett være snakk om – enda en gang – å ta stilling til for eller mot en region av Troms og Finnmark. Fylkestinget sa nei til dette alternativet i desember 2016 etter en grundig prosess iflg den 13 sider lange utredninga og et flertallsvedtak i 6 punkter.

Fylkestinget hadde – som vi er enige om – rett til å innkalle til møte etter at forslaget var kjent 5.april. Hvis fylkespolitikerne hadde endret standpunkt etter desember 2016 etter å ha sett regjeringens sine tre forslag for Nord-Norge, ville det komme fram i et slikt møte. Fylkesordfører valgte å IKKE innkalle til møte. Det var med andre ord ikke behov for Finnmark å gjenta sitt standpunkt fra des. 2016.

Fylkesordføreren i Troms fylkesting valgte imidlertid å innkalle til slikt møte, og de endret standpunkt etter sitt fra desember 2016!

Nå er jeg – sett i ettertidens klare lys – enig i at regjeringen rotet dette unødvendig til ved at de ga en åpning for lengre prosess i sin innstilling 5.april -17. Der ga de rom for at de foreslåtte inndelingene i Nord-Norge med en eller to regioner kunne vente til våren 2018. Det virker å være fundert i en demokratisk begrunnelse, men det hersker liten tvil om at regjeringen ønsket kun en region i nord for å komme ned nærmest mulig Haga (SP) sitt forslag om 9 regioner.

Hvis dette opplegget hadde blitt fulgt uten innvendinger fra noen og likevel endt med vedtak i juni 2017, ville adv. Nilsen og andre som har uttalt seg hatt et meget godt poeng.  Ut fra hva som er riktig saksbehandling ut fra forvaltningslovens bestemmelser, skal parter som berøres ha anledning til å uttale seg.

Det ville nok vært sterkt kritikkverdig og sannsynligvis ulovlig å fatte et vedtak om å slå sammen Troms og Finnmark gjennom et løst forslag 8.juni 2017 samtidig som de nordnorske fylkeskommunene ville være i en prosess for å se på mulighetene for et samlet Nord-Norge og som skulle ende med et vedtak i Stortinget våren 2018!

De ville da vært spilt utover sidelinja og ikke fått muligheten til å uttale seg. Det ville vært et overgrep og udemokratisk om et gammeldags benkeforslag ble fremmet og vedtatt.

Men slik gikk det ikke. Hvorfor ikke?
De tre fylkeskommunene ville nemlig IKKE utsette avgjørelsen. De – inkludert Finnmark -forsto alle alternativene for regioninndeling meget godt etter snart to års arbeid med disse. I tillegg hadde de ulike syn på inndelinga i Nord-Norge.

Ulike konsekvenser ved sammenslåing var godt nok utredet. De hadde ikke mer behov for tid – selv om adv. Nilsen et år etterpå ønsker de burde krevd det. Finnmark satte ikke fram krav om mer tid – det er hele poenget i saken.

Derimot ga fylkesordføreren i Finnmark statsråd Sanner tydelig beskjed om at Stortinget måtte fatte en avgjørelse i juni 2017 og ikke vente til 2018. Den politiske ledelsen av fylkestinget fremmet dette kravet 19.april  i møte med statsråd Sanner, 25.april gjennom vedtak i Nordnorsk Råd og under den åpne høringa 2.mai 2017.

Kravet ble tatt til følge, og stortinget fattet deretter sin beslutning 8.juni med 96 mot 73 stemmer i et lovlig vedtak.

Å koke en juridisk suppe på denne knappenåla er sikkert mulig.
Det kommer i så fall til å bli den dyreste suppa Finnmark fylkeskommune noensinne har laget. I tillegg blir den smakløs.

Skjermbilde 2018-10-23 kl. 07.37.54

Nei, adv. Nilsen: Stortinget kunne ikke tvinge fylkestinget til å uttale seg.

Advokat Geir Johan Nilsen har i et svar til meg på nettsiden og i Facebookgruppa til aksjonen ForFinnmark avsagt sin «kjennelse»:
Stortinget har fattet et ulovlig vedtak. Å hevde at vedtaket om regionreform er lovlig slik jeg gjorde i et innlegg for snart 2 uker siden, har jeg altså ifølge Nilsen ikke grunnlag for.
(Mitt svarinnlegg i facebookgruppa ble forøvrig fjernet av aksjonsgruppa noen timer etterpå, og resten av mitt innlegg her kan kanskje forklare hvorfor de frykter sannheten.)

Den samme adv. Nilsen deltok sammen med ledere i aksjonsgruppa, Torill Olsen og Arne Pedersen fra Vadsø under en pressekonferanse. Selvsagt i fylkeshuset i Vadsø.. Der svarte han bl.a.: «Der to jurister er samlet, er det som regel tre meninger».
Med det fikk han i alle fram at det er betydelig usikkerhet om påstått ulovlighet.

De første alvorlige påstandene om ulovligheter (bl.a. benkeforslag og manglende høring) kom nemlig året etter at vedtaket var gjort! Hvorfor var det ingen som påtalte slik ulovligheter i 2017 hvis de var så åpenbare som Nilsen hevder nå?

Som folkevalgt gjennom 30 år har jeg lært mye både om politikk og om lovverket som regulerer det politiske handlingsrom. Men jeg er verken utdannet politiker eller jurist, kun allminnelig lesefør, mer samfunnsinteressert og engasjert enn de fleste  og søker ny kunnskap der dette er å finne. Og jeg innser at ikke alle spørsmål har kun én gyldig fasit. Derfor leser jeg selvsagt også Nilsens betraktninger med stor interesse og nysgjerrighet.

De første alvorlige påstandene om ulovlighet (bl.a. benkeforslag og manglende høring) kom overraskende nok året etter at vedtaket var gjort! Hvorfor var det ingen som påtalte slik ulovligheter i 2017 hvis de var så åpenbare som Nilsen hevder nå?

Nilsens påstander om ulovlighet kan oppsummeres til følgende:

  1. Regjeringen sendte ikke ut noe forslag om regioninndeling i nord som Finnmark kunne uttale seg om
  2. Flertallet på stortinget bestemte seg 2.mai om at Nord-Norge skulle deles i to regioner, noe Finnmark ikke fikk uttalt seg om
  3. Det er kun fylkestinget som kunne uttale seg, noe regjeringen hindret gjennom pkt a og b overfor.

Vi tar dette i tur og orden:

  1. Regjeringen sendte ikke ut noe forslag om regioninndeling i nord som fylkeskommunene kunne uttale seg om.

Kommunalminister Jan Tore Sanner sendte 3. juli 2015 et oppdragsbrev til samtlige fylkeskommuner. Der viste Sanner til Stortingets enstemmige vedtak. Han ba de sette i gang en prosess inkl. naboprat med aktuelle nærliggende fylkeskommuner, invitere innbyggerne til å mene noe og utrede ulike alternativer og konsekvenser av sammenslåinger.
Prosessen Sanner valgte var lik den som var kjørt for kommunereformen.

Fylkestingets vedtak 8.desember 2016 er nok langt mer nyansert enn Nilsen påstår.  Han mener at det dreide seg kun om å rapportere til Sanner om nabosamtaler med Troms, og ikke om en sak etter Inndelingsloven som kunne medføre at Finnmark ble slått sammen med en eller flere fylkeskommuner.

Men Nilsen unnlater å fortelle hva fylkesrådmannen skriver i sin 13 sider lange saksutredning før hans forslag til innstilling:
«På bakgrunn av dette har fylkesrådmannen vurdert tre ulike alternativer for Finnmark fylkeskommune; Finnmark som egen region, Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms som en region, og Finnmark og Troms som en region.»

Her går det altså fram at fylkestinget har vurdert disse mulige løsninger, og at flertallet landet på at de vil bestå som egen region. To av disse løsningene Finnmark vurderte lå også i regjeringens samlede utredning 5.april.
Fylkestinget visste også at Stortinget ville konkludere om regionreformen våren 2017.
Til alt overmål heter saken 38/16 Regionreformen. Vurdering av ulike alternativer for Finnmark (!). Det var nettopp regionreformen denne saken handlet om og hvor Finnmark fylkeskommune skulle konkludere sin utredning, noe de gjorde. Fikk ikke Nilsen dette med seg?

H-Frp-regjeringen behandler vinteren 2017 innspillet fra Finnmark fylkeskommune (sammen med de øvrige 18 fylkeskommuners) og oppsummerer sin hovedutredning 5.april i sin innstilling til Stortinget (Prop 84S). Nevnt er også to av alternativene som Finnmark vurderte i des. 16 (Troms og Finnmark som én – eller Finnmark alene). I tillegg er det et forslag om Nord-Norge som én region.

2. Flertallet på stortinget bestemte seg 2.mai om at Nord-Norge skulle deles i to regioner, noe Finnmark ikke fikk uttalt seg om.

De 4 partiene som utgjorde flertallet (ofte med flere) under behandlinga av alle forslag i stortingsmeld. 22 om regioner, møttes så tidlig som 21. februar for å avklare både det nye regionkartet og mulig prosess for Nord-Norge. De var innstilt på å kunne utsette avgjørelsen til våren 2018 slik regjeringa sannsynligvis ville foreslå i sin innstilling. De mente at Nord-Norge maks kunne bli to regioner, helst en samlet region.

Etter at Finnmark fylkeskommune to ganger hadde krevd overfor regjeringen å få sluttbehandlet regioninndelingen i juni 2017 og gjentok dette under høringen 2.mai, var flertallet enige om å følge anmodningen fra Nord-Norge. Formelt måtte derfor det godt kjente alternativet et delt Nord-Norge (Troms og Finnmark som én samlet region og Nordland alene) inn i Kommuneproposisjonen slik at vedtak kunne treffes i juni 17.

Dette er kun en bekreftelse på hva det samme flertallet var enige om i februar, og som kom til uttrykk i regjeringens forslag 5.april. Alle fylkeskommuner kunne uttale seg om dette forslag, men kun fylkesrådet i Nordland og Troms fylkesting valgte å behandle dette. Finnmark avsto, og ba heller ikke om mer tid.

Jeg er forøvrig enig med Nilsen i at dette ble en unødvendig rotete prosess siden regjeringen 5.april ga åpning for en mulig utsettelse om Nord-Norge, noe Nord-Norge samstemt deretter takket nei til.

Nilsens resonnement videre for å konkludere med at vedtaket er ulovlig bygger på en forståelse av Inndelingsloven som jeg ikke helt klarer å følge.

3. Det er kun fylkestinget som kan uttale seg, noe regjeringen hindret Finnmark i å gjøre.

Mener Nilsen at fylkestinget var forpliktet til å avgi en ny uttalelse om sitt syn på struktur etter at regjeringen la fram sin innstilling 5.april, eller kunne fylkestinget også velge å avstå fra å uttale seg spesifikt om denne ?

Hvis ja på første del :
Mener Nilsen at departementet ikke bare skulle innkalt fylkestinget til et ekstraordinært fylkesting, men også tvinge de 35 fylkespolitikerne både til å møte opp og tvinge de til å avgi en høringsuttalelse?

For meg – og sikkert for mange andre også – høres dette ut som en særlig spesiell og lite demokratisk måte å sikre at fylkestinget i Finnmark avga nok en uttalelse om regionstruktur i nord slik han tolker som «Inndelingslovens ufravikelige krav».

Nilsen skriver: «Et minstekrav til fylkestingets uttalelse etter inndelingslova må selvsagt være at fylkestinget vet hva det uttaler seg om.»

Mener adv. Nilsen at Finnmark fylkesting ikke visste hva de gjorde i desember 2016 under behandlingen av saken Regionreformen – Vurdering av ulike alternativer for Finnmark  ?
Eller mener Nilsen at Finnmark fylkeskommune ikke har vært kompetent nok til å forstå at de også burde uttalt seg etter regjeringens konkrete forslag 5.april (slik Troms fylkesting forsto), og at Finnmarks politiske ledere og administrasjon i så måte ikke kan kritiseres for sin uvitenhet og passivitet?

Hvis ja på dette dukker selvsagt følgende ubehagelig spørsmål opp:
Hva sier det i så fall om Finnmark fylkeskommune og dets politiske og administrative ledere – som har argumentert for å fortsette alene som et kompetent politisk organ for å ivareta innbyggernes interesser?

Jeg minner om at Troms fylkeskommune innkalte til fylkesting i april 17 (og endret sin tidligere konklusjon fra desember 16).

Mener Nilsen at Stortinget ulovlig avgjorde regionstrukturen i nord i juni 2017?

Burde Stortinget tenkt noe i retning av at «Finnmark fylkeskommune er jo ikke ved sine fulle fem og vi bør derfor se bort fra kravet deres om en avgjørelse samtidig med de andre»?
I så fall sier Nilsen indirekte at Finnmark fylkeskommune burde vært sikret sine interesser gjennom vergemål siden de er ute av stand til å ta vare på seg sjøl.

Nilsen kan være med på å lede Finnmark fylkeskommune ut i en ny og høyst sannsynligvis nok en gang kostbar tapt rettsak dersom de følger slike evt. dyrebare advokatråd.

Jeg ser fram til hans klare svar på mine spørsmål.

Troms må vise mer raushet overfor Finnmark: Start med en likeverdig fellesnemnd!

Regionreformen har slitt i motbakke til tross for at et enstemmig Storting i 2014 står bak ønsket å desentralisere statlige oppgaver til regionen. Reformen er et ektefødt barn av sentrumspartienes felles politikk om å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo og til folkevalgte organ i regionene.
Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14Der KrF og Venstre mente at en slik reform måtte avgjøres av Stortinget, valgte SP å gi én fylkeskommune avgjørende myndighet; den som motsatte seg å bli slått sammen. Derfor endte SP på Stortinget med å si nei til sammenslåinger hvis en av fylkeskommunene sa nei.

Dette ville selvsagt ødelegge muligheten for å starte en slik revolusjon som det er å flytte ut statlig makt. Sammen med Solberg-regjeringen av H og Frp i forrige stortingsperiode, klarte sentrumspartiene KrF og Venstre derfor å få landet denne demokratireformen.

Dessverre lå regjeringen og V og KrF på latsiden både før stortingsvedtaket og etterpå. De kommuniserte lite eller ingenting av hva reformen var. De fikk engang fortalt selvfølgeligheten om at helt siden 1989 har KS (interesseorganisasjon for kommuner og fylkeskommuner) enstemmig jobbet for å få flyttet mer statlig makt og myndighet til folkevalgte.

Vrengebilde av reformen

Reformen ble dessverre av motstanderne fremstilt – også i nord hvor de fleste knapt har brydd seg om fylkeskommunen – som nedlegging av fylker, fjerning av fylkesnavn og i verste fall; fjerning av identitet og lokal kultur. Som om en nordlending, møring eller finnmarking har sin identitet knyttet til fylkeshuset der sentraladministrasjonen holder til, enten det er Bodø, Molde eller Vadsø?

Ikke minst Sp – som sier de er for desentralisering – spilte på denne misnøyen. Store velgergrupper var mulig å høste av ved kommende valg.

Resten kjenner vi. Finnmark SP fant ut i sin visdom at en folkeavstemning i Finnmark nesten 1 år etter stortingets vedtak, kunne oppheve stortingsvedtaket. Noen parti stemte også for folkeavstemning fordi de ville at Finnmarks medlemmer i fellesnemnda skulle ha størst mulig legitimitet og styrke i møtet med Troms. Da resultatet forelå, hadde 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt sagt nei.

Finnmark Ap som ikke er for folkeavstemninger som prinsipp, måtte henge seg på slik at ikke SP stakk avgårde med deres stemmer høsten 2019. Det kunne bety farvel til ordførerkjeder for sittende Ap-ordførere i Finnmark. Dermed gikk Finnmark Ap i lås og ville ikke velge medlemmer til fellesnemnd før sommeren. Der sitter de ennå.

Det kom derfor ikke som noen bombe at Kommunaldepartementet i dag erklærte fylkestingets vedtak i juni ulovlig. Vedtaket i saken «Valg av medlemmer til fellesnemnd» gikk ut på å IKKE velge medlemmer – noe fylkestinget er lovpålagt å gjøre.

Hva nå?

Nå er tiden for politiske demonstrasjoner over. Nå må begge fylkesting komme videre. Finnmark fylkesting må velge sine medlemmer og møte i fellesnemnda. Sammensettinga her avgjøres av den til enhver tid gjeldende forskrift. Den siste ga Troms 18 og Finnmark 9 medlemmer, den fra april ga 19-17 til Troms. Mæland har sagt hun er villig til å endre forskriften dersom Finnmark viser at de vil bidra i prosessen.

Løsning:

Det heter seg at den klokeste gir seg først. I dette tilfelle kan vi betrakte både Troms fylkesting, Finnmark fylkesting og Kommunaldepartementet som like kloke, og som alle gir noe, f.eks slik;

  1. Troms viser forståelse og raushet og aksepterer at fellesnemnda har like mange fra hver av fylkestingene, alternativt at begge fylkesting sammen utgjør fellesnemnda
  2. Finnmark fylkesting velger å delta i den videre prosessen under forutsetning av at forskriften endres slik at fellesnemnda har  like mange fra hver (alternativt at begge fylkesting utgjør fellesnemnda)
  3. Kommunaldepartementet endrer forskriften i samsvar med dette. Dersom forskriften endres slik at begge fylkesting utgjør fellesnemnd, tar departementet alle merkostnader ved dette.

Stadig flere får nå høre om den vellykkede sammenslåingen av Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylkeskommune. En viktig forutsetning var at de ikke ville følge Inndelingslovens bokstav om en fellesnemnd sammensatt forholdsmessig etter folketallet. Nei, de gjorde det smarte trekket at de ville inkludere alle folkevalgte i begge fylker for å bygge relasjoner og en felles kultur. De bestemte derfor at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting med sine tilsammen 78 (!) medlemmer.

Vi står nå ved en skillevei. Politikere og andre som har tro på denne delen av Norge kan nå starte arbeidet med å bygge den nye regionen. Det er også to andre veier noen vil slite seg gjennom:

Politiker og andre kan bruke energi på å fordele skyld for både rotete prosess på stortinget, mangelfull prosess i fylkeskommunene og partiers behov for egen markering og velgersanking.

Man kan også velge å bruke tid til mismot  om Troms og Finnmarks opplevde trasige fortid enten det gjaldt kongens skattefangst til København, handelsmenn i Bergen, tyskernes herjinger under krigen, undertrykking av samer og kvener og norsk fiskeripolitikk sin utarming av vårt rike nord i moderne tid.

Vi får ikke gjort noe med historien, den kan ikke spoles tilbake og redigeres.

Modigere politikere

Derimot kan vi nå i Norges viktigste region starte nybrottsarbeidet som regionreformen gir mulighet for. Med flytting av makt – og ikke minst krav om enda mer myndighet – kan våre egne folkevalgte endelig få de verktøy de alltid har savnet for å utvikle vår del av landet.

Men da trenger vi politiske ledere i Troms, Finnmark og regjering som både kan opptre raust, skape gjensidig tillit og snu mismot og pessimisme til det vi vet også bor i befolkningen her oppe.

Hvis Troms og Finnmark har politikere av slikt format, bør de kjenne sin besøkelsestid.