Gir KrF opp kampen mot sorteringssamfunnet?

Abortsaken er en av de viktigste og vanskeligste politiske saker for alle partier, og har vært det helt siden debatten om abortloven startet på begynnelsen av 70-tallet.

Hvem husker ikke SVs Otto Hauglin som valgte å være restriktiv til abort og ble trakassert for sitt standpunkt. Hauglin, som satt på vippen i Stortinget, mente at en fullstendig friabort-ordning uten reservasjonsrett verken var bra for den vordende mor eller for samfunnet.
Han valgte å følge sin samvittighet slik han hadde sagt i valgkampen i 1973 og ble respektert for det.

KrF har alltid vært restriktiv i dette spørsmålet, men har akseptert at Stortinget har vedtatt at kvinnen sjøl kan avgjøre om hun vil avbryte svangerskapet innen 12. svangerskapsuke.

I 2016 skjedde det en dramatisk endring av abortloven. Fra da ble «fosterreduksjon» tillatt. Eller «tvillingabort» som det kalles i dagligtalen.
Dette kom på bakgrunn av en juridisk tolkning i departementet. Fosterreduksjon var ikke teknisk mulig den gangen abortloven – eller «Lov om svangerskapsavbrudd» som den egentlig heter, ble vedtatt i 1975.

Det er dette som åpner for det sorteringssamfunnet KrF, SP og mange andre vil hindre.
Hva blir det neste skrittet på veien dit?

Det er ikke bare antall fostre som i dag kan oppdages tidlig i svangerskapet. Også fosterets kjønn og andre egenskaper kan kartlegges. Skal vi så akseptere at en kvinne velger abort fordi hun ikke vil ha en jente fordi hun har tre fra før og ingen gutter? Skal hun kunne velge en jente fordi en gutt er ofte noe mer slitsom enn en stille jente?
Skjermbilde 2018-10-23 kl. 10.58.49

Dette gir uhyggelige perspektiver og er et viktig etisk spørsmål Stortinget må ta opp til ny vurdering. Det er ingen omkamp om abortloven, men å sette foten ned for et sorteringssamfunn verken kristne eller humanister må godta.

KrF kan etter landsmøtet velge å kjempe mot sorteringssamfunnet, og faktisk reversere det.

Hvor har KrF størst mulighet for å få gjennomslag?

SV og Ap vil ikke endre abortloven vdr verken tvillingabort eller å definere et menneskefoster med Downs syndrom som sykdom og dermed grunnlag for abort. Statsministeren har sagt at hun og Høyre kan vurdere disse punktene på nytt.

Frp og Venstre har sagt at de ikke vil endre abortloven. Samtidig har landsmøtet i Venstre vært delt i synet på  tvillingabort. Abid Raja sier at dette må også Venstre kunne drøfte.
SP synes å ha gitt opp sitt primærstandpunkt mot sorteringssamfunnet ved å angripe Erna Solberg fordi hun åpner  for å  justere abortloven på dette området.

Med den politiske tyngden Erna Solberg har som statsminister er jeg trygg på at KrF vil få mest igjen hos Høyre.
KrF vil ikke ha den samme muligheten hos Ap skal vi ta Gahr Støre på alvor.

Men da kommer det viktige spørsmålet for KrF: Er kampen mot sorteringssamfunnet så viktig som KrF later som – eller er det kun en sak for å holde fast på velgerne og nyinnmeldte medlemmer på vei inn i en Støre-ledet regjering?

Vil KrF virkelig gjøre alt som er mulig for å reversere politikken som lar Norge skli videre inn i sorteringssamfunnet?

Det er KrFs landsmøte som sjøl velger hvilke saker som er viktige å få gjennomslag for.

Om partiet blir stående der det er i dag, kan de trekke begge sider av den politiske midtstreken i retning KrF og de viktigste sakene.

Går partiet til Ap er det en støtte til sorteringssamfunnet Krf sier de ikke ønsker.

Velger KrF å forsøke samarbeid med dagens sentrum-Høyreregjering, vil de opplagt ha sitt beste forhandlingskort etter at statsministeren nå har innrømmet at abortloven åpenbart innebærer sortering av mennesker.

KrF og Erna synes nå være siste mulighet for å stoppe ferden videre inn i sorteringssamfunnet.

Hvis da landsmøtet mener det er en så viktig sak?

KrF-Hareides leting kan ende med en sentrum/Høyre-regjering

Jeg vil berømme  partileder Knut Arild Hareides noe dristige lederskap i vår ellers så kjedelige politiske andedam.  Hareide har klart å sette KrF og partiets politikk i begivenhetenes sentrum for minst de neste fire uker. I tillegg er Hareides søken en reise i og rundt det viktige politiske sentrum, noe som påvirker alle parti. Enhver flertallskonstellasjon må basere seg på støtte fra sentrumsparti. Uansett utfall på KrFs landsmøte får det konsekvenser både ut stortingsperioden og inn i den neste.

Skjermbilde 2018-10-11 kl. 18.42.46

Det hele startet med boka «Det som betyr noe». Hareide skrev en begrunnet og sammenhengende argumentasjon for å søke regjeringsmakt der hans verdier og KrF får mest igjen. I boka var det lite som tydet på at han var fornøyd med de gjennomslag KrF hadde fått gjennom samarbeidet med regjeringene etter 2013. Venstres Trine Skei Grande luktet straks lunta og var tidlig ute med en kommentar hvor hun var forundret over hans manglende glede tatt i betraktning de politiske seire sentrum inkludert KrF hadde fått siden 2013.

Jonas Gahr Støre hilste selvsagt Hareides nye tanker velkommen, Audun Lysbakken var glad for den positive omtalen SV fikk i Hareides bok og MDGs Une Bastholm mente at de og KrF hadde mange sammenfallende synspunkter i både klima og bistandspolitikk.
Klassekampen kan til og med melde at Rødts Bjørnar Moxness nå omfavner KrF.

28.september 2018: Hareide utfordrer KrF og de andre partiene

Etter Hareides fredagsbønn til sitt landsstyre 28.september var det riktignok en opposisjonspolitiker som både verbalt og gjennom kroppspråk syntes enda mindre glade enn regjeringsdamene Erna, Siv og Trine.  SP-leder Trygve Slagsvold Vedum uttalte seg positivt om alle saker KrF nå ga sin støtte til SP til, og vektla det siste i hver eneste setning ved å repetere SPs mantra om sentralisering. Men det var liten begeistring å spore slik man kunne forvente for en nyerklært mulig regjeringspartner.

Hvorfor ikke mer glede fra Vedum og SP? Knut Arild Hareide listet opp for journalister det samme som han sa til sitt landsstyre: Det er ingen KrF står nærmere enn SP i høyredreide verdispørsmål som f.eks surrogati, restriktiv abortpraksis, eggdonasjon og kristendommens plass i skole og barnehage. Og det er som kjent få som står KrF fjernere her enn Ap, SV og Venstre.

SP og Slagsvold Vedum burde følt seg smigret av KrF, og det gjør de nok. Likevel; Hareides nyorientering torpederer alle SPs planer om å vokse framover, spesielt dersom det skulle bli en ny regjering av AP, Sp og Krf.

KrFs politiske standpunkt er SPs akilleshæl! Det handler nå om regionreformen der KrF står fjellstøtt på at reformen skal gjennomføres. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende. Mer om SPs skremmende dilemma i denne bloggen.

I regjeringen var det naturligvis bekymring for signalene fra Hareide. Venstres Abid Raja lovte rundhåndet KrF tre statsråder hvis de går inn i dagens blå-grønne regjering. Erna Solberg mener at KrF ikke kan forvente støtte fra Høyre dersom KrF trenger et flertall i Stortinget for sine kjernesaker. Siv Jensen var forundret over Frps sterke støtte til kristne verdier og at ikke KrF satte mer pris på det.

Og som for å ytterligere bekrefte hvorfor Hareide har Frp i vrangstrupen, gikk Frps Keshvari ut på sin Facebookside der han sammenlignet Hareide med Judas. Han beklaget dette dagen etter. Der var det nok «mor sjøl i Frp», Siv Jensen som ga han klar beskjed om å oppføre seg dannet. Hun er nok klok av skade for alt det «verstingene» i Frp har prestert i i sin uenighet med Krf.

Andre eksempler fra «verstinger» i Frp: Når Listhaug mente at Hareide «sleiker imaner oppetter ryggen» og Per Sandberg mente Krf (0g Venstre) var ansvarlig for IS-terror, skapte det ingen gode relasjoner mellom Hareide og slike politikere. Og det er et viktig poeng i politikk som i annet organisasjonsarbeid; sørg for gode relasjoner på det personlige plan, så finner man alltid løsninger i fellesskap. Uten gode relasjoner med gjensidig respekt og forståelse skapes avstand og lite grunnlag for samarbeid.

Krfs største utfordring er deres eget grunnfjell

Alle politiske parti har sine grunnfjell av velgere. Det er kjernevelgerne – de som engang identifiserte seg med partiets verdier den gang og som siden har holdt ut i tykt og tynt. KrF ble stiftet i 1933 da de kristne velgerne i hovedsak på sør og vestlandet brøt ut av et Venstre de mente var for liberalt og for lite opptatt av de kristne grunnverdiene. KrFs velgere ble derfor hentet fra de lavkirkelige miljø. Samtidig hadde KrF og Venstre fortsatt mye felles tankegods som viktigheten av et privat næringsliv basert på småbedrifter, for betydningen av utdanning og etterhvert også miljøspørsmål og u-hjelpsarbeid fra 1960-tallet. Det ble sagt om folkehøyskolene at de var Venstre og KrFs ektefødte barn fordi den ga alle ungdommer uansett sosial bakgrunn en sjanse til å lykkes i livet.

Det er fra denne kulturen og denne historien KrF henter sitt grunnfjell fra. Når meningsmålinger har hatt KrF nede på 3-tallet og underlagsmaterialet viser en partilojalitet på 50 %, begynner grunnfjellet å bli farlig lite.

I en slik utfordrende situasjon vil Hareide nå løfte kjernevelgerne ned fra gjerdet og invitere flere med for å bygge opp grunnfjellet. Hans grep er dristig, men nødvendig. KrF vil opplagt gå opp på meningsmålingene fram til og med landsmøtet, og sannsynligvis også fortsette avhengig av hvor klart landsmøtets vedtak er .

Politiske meningsmålinger i vår tid

Jeg må ta en sving innom noe som påvirker alle velgere inkludert grunnfjellet; de hyppige meningsmålinger

Det er en vesensforskjell på dagens meningsmålinger sammenlignet med de Norge hadde 50 år tilbake i tid. Den gang eksisterte en TV-kanal, en radiokanal, et bredt utvalg aviser – og et firma som månedlig hadde sin meningsmåling – eller Gallup som det het da. «Alle» i kantina hadde sett eller hørt det samme, og samtalene ble deretter. Svingningene for partiene var derfor ubetydelige, og endringer på 0,5 % fra en måned til neste var så oppsiktsvekkende at dette ble heftig kommentert av journalister..
I dag er det sjeldent at folk som møtes har sett de samme programmene eller hørt samme radiokanal. Når våre i dag 11 meningsmålingsinstitutt ringer velgere, må det nødvendigvis bli mye sprik, store utslag fra måned til måned og umulig å forklare dette. For institutt med et fast velgerpanel på minst 1000 respondenter kan man derimot noe sikrere tolke endringer.

Men noe er synbart: Når en partileder blir mye eksponert og fortrinnsvis positivt, gir det seg utslag. Vi husker saken om Sylvi Listhaug i vår der spesielt Hareide og Moxness fra Rødt fikk mye oppmerksomhet. Dette kunne leses på de påfølgende partimålinger.
Men hjelper dette for å beholde eller øke grunnfjellet av velgere?

Hareides genistrek: Beveg ytterfløyene inn mot sentrum

Med boka hans som bakteppe og hans initiativ innad i KrF, tar Hareide en stor politisk sjanse som han, KrF og sentrum uansett vil vinne i alle fall på kort sikt. Samtlige parti reagerte med å bruke KrF som referanse og så forklare at også de har mye til felles med KrF.
For første gang siden den forrige sentrumsregjeringen ledet av KrFs Kjell Magne Bondevik, er sentrumspartiene i fokus. Og Hareide har klart å få fram at det finnes noen ytterfløyer som det er vanskeligere å samarbeide med nettopp fordi de i noen verdispørsmål er ytterliggående. At KrF også oppfattes om ytterliggående i noen spørsmål, synes ikke viktig for noen partier når de nå må tekkes Hareide.

Hareides mener at KrF før siste stortingsvalg har lovt velgerne både politikk og hvem de ikke skal samarbeide med – i regjering; Frp. Der Venstres landsmøte ikke lukket døren igjen for å samarbeide med FrP, gjorde KrF det.

Nå vil det alltid være en diskusjon om hva som er politikkens misjon. Noen vil hevde at det viktigste er å få gjennomført politikk – uansett hvem du samarbeider med. Andre vil hevde at du heller må droppe å få gjennomført politiske vedtak dersom dette blir vedtatt i samarbeid med parti som av en eller annen grunn skitner deg til. En vals med feieren legger igjen noen flekker.

Tidligere leder i Arne Fjørtoft sa det slik: «Det er det same om katta er kvit eller grå, berre ho fangar mus».

Ser vi rundt om i kommunestyrer og fylkesting finner de mest uventede konstellasjoner der også FrP og Ap eller SP og H kunne gå sammen for å bekle posisjoner.

Slikt er vanskeligere på nasjonalt nivå. Vi ser det spesielt i Sverige, Tyskland og andre europeiske land der ytterliggående populistpartier blir holdt utenfor. Disse er basert på en retorikk rettet mot i første rekke innvandrere, flyktninger og asylsøkere og som spiller på fremmedfrykt. I tillegg synes de å være svært lite opptatt av de to viktigste saken framover: Klima/miljø og kampen mot sorteringssamfunnet. 

«Verstingene» i Norge på denne populistaksen er SP og Frp i både human flyktningepolitikk og i miljøspørsmålet. FrP har blitt plaget av SPs Vedum etter hvert eneste budsjett Venstre og KrF har fått satt sine tydelige fingeravtrykk på, ikke minst  avgifter på fossilt brensel som er helt nødvendig skal vi nå 1,5-gradersmålet.

Er Frp i regjering ytterliggående?

Hva med Frp, har vi ikke det samme  i Norge?  Det er et meget interessant spørsmål. Frp havnet i regjering sammen med Høyre høsten 2013. Det har hatt samme virkning for de ytterliggående politiske standpunkt som det hadde for SV fra 2005-2013. Partiene justerer ned retorikk og innser at politikk er langt mer komplisert i regjering enn utenfor. Riktignok har Frp hatt statsråder og fremtredende politikere helt fram til sist vinter som har brukt en retorikk som har vært «typisk Frp». Likevel er disse mer ytterliggående talspersoner blitt svært marginalisert noe som gjør Frp til et mer moderat høyre-parti.

Hvem forbinder f.eks Ketil Solvik-Olsen, Solfrid Horne, Jon Georg Dale, Siv Jensen, Tor Mikkel Wara og Harald Tom Nesvik med Sverigedemokratene, Wilders parti i Nederland eller venstre- eller høyrepopulister i Italia?

Norge har som et av få land i Europa ikke fått noe ekstrem-populistisk parti i nasjonalforsamlingen. Hva som vil skje framover, er vanskelig å spå om. Det er frustrasjon i Frps grunnfjell og deler av stortingsgruppa etter at Venstre gikk inn i regjering og de mest ekstreme forsvant ut. Frykten er stor for at KrF kommer inn og gjør Frps enda mer ansvarlig.

Og det er nettopp dette som KrFs grunnfjell ikke får til å henge helt sammen. Et flertall av velgerne til KrF ser ingen grunn til å skifte ut Erna Solberg som statsminister. De vet at KrF før valget i 2017 i likhet med Venstre ville ha en sentrum-Høyre-regjering. Hvorfor skal KrF nå søke samarbeid med Ap, SP med støtte fra SV? Hareide sjøl er full av lovord og respekt for Erna Solberg. Men som han sier: KrF må respektere at Høyre har valgt FrP.
(Og her ligger åpningen landsmøtet kan ende på, noe jeg kommer til senere).

Dette er KrFs og Hareide største dilemma: Hvordan holde på det grunnfjellet som er etablert over mange år og samtidig få nye velgere? Både nye velgere og nye medlemmer kan være flyktige, de også. De er med på begeistringens rus nå, for deretter betrakte både KrF og politikk fra gjerdet sammen med de over 95 % velgere som ikke er medlem i noe politisk parti?

KrFs største utfordring nå er å unngå Venstres tilsvarende landsmøte på Røros i 1972. Der var det EU (dengang EF)-saken som splittet partiet i to uforsonlige leire.

Hittil har det gått imponerende åpent for seg i KrF med to fra partiledelsen som reiser rundt og legger fram hvert sitt syn. Men hva skjer når utvelgelse av delegater fra lokallag til fylkeslag og fra fylkeslag til landsmøtet også blir en diskusjon om bundet mandat? Da må det nødvendigvis bli frustrasjoner fra de som ikke når opp med sitt ønske. Vi ser det allerede i KrFu som er dypt splittet i synet på dette, og både om og evt. hvem KrF bør søke samarbeid med.

Dette må Hareide har tenkt gjennom da han skrev boka og la planen for hvordan han skulle vinne et flertall på landsmøtet. Er han en så smart strateg at han vil komme ut som en vinner uansett? Og er det i det hele tatt mulig å vinne nye velgermarkeder for KrF samtidig som man beholder grunnfjellet?

Hareide og KrFs landsmøte kan havarere

Det definitivt verste scenario for Hareide og ledelsen i KrF er at landsmøtet deles i to i en splittende votering over om KrF  skal gå inn i Solberg-regjeringen – eller felle den for å gå inn i en AP-SP-KrF-regjering basert på støtte fra SV.

Selv om nok både ledelsen og mange delegater som kommer i mindretall vil slukke brannen ved å si at de stiller seg bak flertallet, vil det oppfattes langt annerledes nede i partiorganisasjonen og blant en betydelig del av velgermassen. KrF risikerer utmeldinger, problemer med å stille liste og at lokallag blir uvirksomme.

Hvordan kan et slikt mulig havari hindres? Jeg ser to hovedmuligheter:

1. Flertallet for det ene alternativet blir så stort (3/4?) at det gis legitimitet også nedover i organsiasjonen
2. Et forslag om å fortsatt beholde posisjonen som uavhengig sentrumsparti med gjentatt primærønske sentrum-Høyreregjering fremmes og får flertall

Landsmøtets redaksjonsnemnd som formulerer forslag kan deretter levere inn en uttalelse som vedtas. I denne gir landsmøtet partiledelsen og stortingsgruppa fullmakt til oppta forhandlinger med sikte på en sentrum-Høyre-regjering «så snart det blir aktuelt».

I dag synes det vanskelig å se at flertallet blir så betydelig slik som beskrevet i pkt 1.
Hareide og landsmøtet vil selvsagt unngå en votering med 20-30  stemmers overvekt den ene eller annen vei. Det skaper ikke optimisme og energi og følelsen av «et-samlet-parti».

Alternativ 2 er derimot noe som åpner for KrFs primærønske. Men det vil få betydelige politiske konsekvenser for FrP, og en virkning som vil få SP til å puste med magen igjen.

KrF går inn i en sentrum-Høyre-regjering!

KrFs posisjon som et sterkt, troverdig og uavhengig sentrumsparti har de demonstrert både ved avgangene til tidligere statsråd Listhaug og til tidligere stortingspresident Thommesen. I begge tilfellene fikk dette en synlig opptur på meningsmålingene.  Sakene fikk nemlig markert KrF generelt og Hareide spesielt  i det politiske landskapet.

Om ikke lenge skal Stortinget konkludere i saken om norsk beredskapspolitikk og spesielt objektsikring hvor regjeringen får sterk kritikk fra riksrevisjonen og fra et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Her kan KrF igjen inneha rollen som sjølstendig og stemme for et forslag om mistillit til regjeringen. Det vil nok statsministeren besvare med et kabinettspørsmål, som da naturlig medfører regjeringens avgang.

Kongen må da sjekke ut om det er mulig med et annet flertall for en regjering. Erna Solberg kan da ta runden med Frp, V og KrF og får til svar fra KrF at det er mulig, men uten Frp i regjering. Frp vil som vanlig da si at de ikke støtter en regjering de ikke er en del av. Likevel vil de ikke motsette seg at Erna Solberg fortsetter som statsminister fordi iflg Frp «er alternativet med en Støre-ledet regjering enda verre for landet».

En slik situasjon vil for de mest ytterliggående i fløypartiene Frp, Rødt og SP være gode nyheter, selv om det selvsagt ikke føles godt for alle Frpere som har fått deltatt i Solbergregjeringen hittil.

Nå kan de imidlertid fritt fortsette å fronte egne vinnersaker fra opposisjonens vidunderlige verden, og de kan begge samtidig se mye lysere på lokal- og regionvalget neste høst for å bygge seg opp til stortingsvalget 2021.

KrFs mulige seier etter landsmøtet

For KrF vil en slik løsning  være en betydelig seier.  Partiet vil ha høy troverdighet og respekt når de da går inn i den regjeringen de lovte velgerne ved stortingsvalget for et år siden. Og et helt Venstre (inkludert også de mest KrF-skeptiske) vil være glad for at den symbolske koblingen til Frp er borte.

Jeg har en mistanke om at dette er noe Hareide har med i sine planer dersom landsmøtet står fare for å ende med dyp og varig splittelse.
I så fall vil han bli genierklært etterpå. Han har maktet å dra alle parti enda nærmere  det politiske sentrum enn hva som syntes mulig før han startet prosessen i høst.

I tillegg har han og Støre denne høsten forsterket sin enighet om felles politiske mål og verdier. For Støre kan dette bety farvel til hans mulighet til å bli statsminister dersom han ikke får fortsette som partileder etter stortingsvalget i 2021. Likevel kan han vise statsmannskunst nå og påvirke sentrum-Høyreregjeringen der Ap kan få gevinster. Det vil ikke svekke Støre fram mot 2021.

En sentrum-Høyreregjering kan derfor lettere skaffe seg nødvendig støtte fra Ap i de store og tunge saker som kommer de neste åra.
Norge er da tilbake til den gangen Bondevik styrte landet, men denne gangen uten en statsminister fra Krf.

Enn så lenge.

En sykemeldt skoleleders hvernatt

Jeg er i mitt 41. år i arbeidslivet inkludert 2 år med studier underveis. I 26 år har jeg vært i en lederposisjon derav 20 år som rektor. Å være leder er å bli utfordret på både utenkelige og uvirkelige situasjoner hvor kun én har ansvar – lederen. Du kan ikke gjemme deg bak noen eller skylde på andre og annet. Ansvaret er ditt. Konsekvensene av dine avgjørelser – eller mangler på slike har du ansvar for. Alle som er eller har vært leder vet at dette er krevende. Men hva skjer når du ikke lenger evner å skjønne at maskineriet ditt – kropp og sinn – trenger hvile og nødvendig vedlikehold? Da går det galt. Jeg er i min første langtidssykemelding siden 1985. Da ble jeg sykemeldt for en drøy uke på grunn av en enkel brokkoperasjon. Nå er det på grunn av en komplisert «bråk-operasjon» hvor gode venner og medisinsk personell så signalene i tide. Det har trolig reddet meg.

Støyen

03.15.  Tallene lyser overraskende fra klokka på telefonen. Våken nå igjen? Jeg kjenner at jeg er svett. Tenker på mye av det som skjedde i går. Eleven jeg ikke fikk tatt en prat med som lovet, telefonen jeg burde tatt til barnevernet, læreren som ikke fikk svar på mailen sin om avspasering før jul om drøye 2 måneder. Hvordan følge opp gårsdagens møter raskt nok de neste dagene som allerede er fulle av gjøremål? For noen er dette bagateller, for eleven, læreren og forelderen det gjelder er det viktig. Og her ligger jeg med hodet fullt av viktige bagateller. Så vandrer hodet fra fortid til fremtid, og tilbake  igjen.

Jeg blir liggende å vri meg og planlegge noen endringer i morgen. Enn om vi setter av litt tid i ledergruppa straks 1.time har startet og ser på hvordan veiledning av våre nye lærere har fungert? Det er veldig viktig for en utkantkommune å ta vare på disse talentene som nå utdannes målretta mot klasserommet. I år har jeg rigget til en slik veiledningsressurs. En av avdelingslederne med kompetanse i coaching og lang, bred og dyp erfaring fra alle grunnskolens trinn tar seg av dette. Jeg vet at det er i de beste hender – såfremt hun får gjort alle andre oppgaver som popper opp i en uforutsigbar skolehverdag. Men rekker vi et slikt møte? Vel, under forutsetning av at undervisningsinspektøren har klart å skaffe vikarer for de vi vet er fraværende og for de vi ikke kjenner til – ennå. Og hvis vi ikke når det da, kan vi ta det om ettermiddagen. Hvis de har overskudd? Rektorhodet jobber med alternative løsninger. Derfor sovner ikke rektorkroppen før nærmere kl. 6 og våkner av wakeup-tonene en halv time senere.

Frokosten er i mine øyne både sunn og enkel. Havregrøt med blåbærsyltetøy, kanel og litt melk. Blåbær fordi det visstnok skal gjøre hjernen mer skjerpa, og det trenger alle – også rektorer. Kanel fordi den er full av antioksidanter som holder helsa på plass og rektor i statistikken for friskhetsnærværet. På radioen snakker de nå om tiltak for å få ned sykefraværet i norsk arbeidsliv, om god ledelse som nøkkel til det meste av utfordringer på en arbeidsplass, om at hver enkelt ansatt har ansvar for sin egen helse og at arbeidsgiver kan tilrettelegge for mer fysisk trening på arbeidsplassen. På min skole hadde arkitektene løst det ved å ha lange ganger og mange trapper. Muligens ikke bevisst med tanke på å holde kroppene i bevegelse. Det bare ble slik med betongskolene i Finnmark bygget opp etter krigens herjinger.

Det blir enda en arbeidsdag hvor det som var planlagt med få unntak må endres, med nye akutte hendelser og brannslokking, med vesentlige og mindre vesentlige problemstillinger, med nye forventninger fra overordnet nivå også om at budsjettet må være ferdig om 3 dager, og med flere avkryssede oppgaver i kategorien «ikke gjennomført». For n’te gangen de siste to åra dukker tanken opp i et tidels sekund før jeg rister den av meg: «Hvorfor gidder jeg dette?». På ren ryggmargsrefleks svarer jeg meg sjøl «Fordi det er jobben din og fordi du vil få det gjennomført – med en eller annen kostnad for deg sjøl. Eller gevinst for elevene!». Den siste var alltid der som en trigger til å stå på videre.

Langt senere på kvelden og etter enda et møte med tilhørende etterarbeid, låser jeg døra til kontoret og kjører hjemover. Må bare innom butikken for å hente en enkel Bali gryterett fra Fjordland. Når den begynner å pipe etter drøye 3 minutter, har jeg allerede varmet opp en tallerken i rennende varmt vann. Blir litt mer hjemmekoselig med en varm tallerken, og ikke et raskt, kjølig måltid slik som på jobb for ikke å komme for sent til neste avtale. 21-nyhetene på TV2  passerer uten at jeg fester meg ved noe spesielt, men merker at Sweet& Sour i kyllingretten smaker godt. Så kommer værdama og jeg kjenner meg bare så trøtt. Og enda verre: Så lei. Så sliten.

Kveldens siste telefon er som vanlig av det hyggelige slaget som gir energi. Å bo på hver vår kant av landet minimerer avstand gjennom digital lyd og bilde. Det er som om man er i samme rom. Nærhet, men ikke nært nok. Som så ofte før snakker vi om hendelser både privat og profesjonelt, og hun har alltid noen refleksjoner om læring og læringsledelse som inspirerer meg. Hun er nå avdelingsleder på sin skole, og har et langt liv som Lærer og Klasseleder med meget fornøyde foreldre og elever som resultat. Det snakker hun aldri om. Hun mener at også hun kan lære mer av hva forskning viser, tenke nytt, prøve det i praksis – alltid på vei til å bli en god lærer  og leder.

– Husker du hva jeg sa da jeg skulle starte hjemover i forrige uke om syretesten?

Ja, det husket hun. Vi hadde feiret hennes 60. bursdag på Malta. Siden Eli har bursdag på skoleårets «verste dag» i en helg mellom planleggingsdager og 1.skoledag, måtte jeg  avstå fra å delta der. Det ville tatt seg ut om rektor på Båtsfjord skole ikke er tilstede på første skoledag!

Det ble en flott feiring på Malta til tross for noen gode nedbørsdager med varmt regn, og det ble deretter en trivelig uke i Molde. Flere ganger før jeg skulle starte hjemoverturen, sa jeg til Eli at jeg kjenner ikke på noen motivasjon for å begynne på jobb igjen. De siste 14 dagene før torsdagen jeg reiste nedover hadde jeg vært innom mitt kontor hver eneste dag, også i helgene. Den siste uka hadde jeg fire dager hvor jeg forlot kontoret etter kl. 22, tirsdagen kl. 23.30. Det er ikke noe galt i lange arbeidsdager når man kjenner på at man får unna alt som er viktig.  Det har jeg alltid tålt, og det hadde vært mange slike opp gjennom årene. Men jeg har alltid klart å overbevise meg sjøl om at «nå er det kun uker igjen til den ferien eller det avbrekket» og «da får jeg mange dager som gir meg ny energi».

Ikke minst er det lett å leve med slikt når man er i et kreativt og produktivt miljø som godt kompenserer for evt. hendelser som river ned. Men jeg var nå så fed-up av disse betongveggene som  repeterte «sånn har vi bestandig gjort det her», og kjente på at «her er noe som ikke stemmer». Og det skulle selvsagt vise seg å stemme.

Smellet

Flyturen nordover gikk fint. Ikke mye å se av landskap mens vi krysset Finnmark østover. Oktoberlyset er svakt om ettermiddagen, og over øst-Finnmark kommer skyene. Kjenner på mitt eget lys -motivasjonen. Ser mørke skyer som truer. Forsøker å tenke positivt: Etter mer enn to uker borte fra 10-12 timers daglig opphold med de hvite murveggene på kontoret, må jeg kanskje  ha fått ny energi og tåler en lengre periode før neste langhelg eller ferie. Det har jo på en måte gått bra før? Har det ikke? Noen uklare svar svevde rundt i hodet.

Vel hjemme i leiligheta fyrer jeg i ovnen, og setter meg ned og ser flammene leke bak glasset. Kjenner etterhvert at varmen stråler, tar fram et glass juice og logger meg på nettet. Like greit å sjekke jobbmailen og få et innblikk i hva som venter. Til tross for autosvar om at jeg har vært fraværende ligger over 300 uleste mail i Innboksen, samt rundt 50 i undermappene. Starter med de siste, det er jo fra ansatte i kommunene eller fra ulike fagnettverk. Etter å ha skummet gjennom ca 20 mail og lest ord som «krever at», «minner om tidligere spørsmål», «urimelig at jeg må ta klassen alene», «kritikkverdig»,»vanskelige elever»,»ledelsen gjør for lite»,»ta ned budsjettet» merker jeg at flammene i ovnen avtar. Det er mindre varmt å sitte nær ovnen. Energien forsvinner.

De neste dagene er hektiske og tette. Noe er galt. Kjenner på at jeg er mer mentalt trøtt enn det som har vært vanlig. Så langt fravær fra jobben og så har jeg ikke energi ? Må ta meg i den ekle følelsene når kropp og hode sender den neste advarselen. Sitter i et dagens 3. møte som er viktig også for disse deltakerne, mens hodet jobber på høygir: «Husk å få skrevet referatet fra det forrige møte, men noterte jeg ned alle punkter,tro?». Blar tilbake i boka mi og legger inn noen stikkord, og glipper selvsagt på hun som spør meg om noe her og nå – i dette møtet. Må innrømme at jeg ikke var helt med og ber henne gjenta spørsmålet. Flaut. Enda verre blir det på slutten av møtet. Jeg hører de snakker om arbeidet videre, men hvor er hodet mitt? Det er der det ikke bør være: I det neste møtet. «Har jeg sendt innkalling til alle? Var det noe dokumenter som jeg ikke har lest ?».

Det går brått opp for meg at jeg kanskje er syk. Ikke smerter i rygg og ledd, ikke spysyka, ikke influensa og ikke det jeg ble sendt til sykehus for i mai – med ambulansefly. Det jeg trodde da var KUN fysiske vansker med mage/tarmsystem, og som jeg nå etterhvert skulle skjønne bedre. Hadde lært meg begrepet psykosomatisk lidelse.

Når de siste har forlatt skolebygningen på ettermiddagen, senker freden seg og jeg prøver å komme ajour. Rektor har totalansvaret for ALLE system, og jeg vet utmerket godt at det viktige HMS-arbeidet ikke er i mål. Ferdig med de 3  «viktigste» kapitler, men fortsatt gjenstår de øvrige. Og hvor skal vi finne tid til neste møte og som passer alle som skal delta? Arbeidsgruppa gjorde mye på forrige møte, men klarte ikke å lande en dato for neste. Tar en siste sjekk på ubesvarte mail, huker av de som må ha svar og ser at oppgavelista med slike mail er styggelig lang. Forlater kontoret like før kl. 20 fordi middagstrangen er blitt for sterk, men føler en slags vunnet fritid ved at jeg får gode 3  timer hjemme før en velfortjent søvn.

Skammen

En rektors hvernatt for meg er igjen ny oppvåkning midt på natta og utsjekk på hva jeg ikke fikk gjort. Noterer på postit-lappen på nattbordet hva jeg må huske i morgen. Trekker deretter dyna godt opp og håper jeg får sove resten av natta. Etter en våken time står jeg opp, går på badet og blir stående og se meg sjøl i speilet. Ikke noe vakkert syn, tenker jeg, du ser da rett og slett sliten ut! Ja, svarer speilet, du er ikke bare sliten. Du er utkjørt, du har vært det lenge og du burde skjønt det for lang tid siden.

Slik står rektoren og speilet en stund før begge nikker; Kanskje du bør kontakte lege? Tenk om du er så kjørt at du utgjør en fare for deg sjøl og andre? Jeg har tross alt ansvaret for også 36 ansatte som har krav på å bli sett, lyttet til, få hjelp fra meg eller andre. Og hva med de 160 elevene som jeg ser og kun kjenner så altfor få av.

Når slike spørsmål kommer, slår Sannhetens øyeblikk hardt inn i ditt liv. «Du må oppsøke fagfolk!» Det har jeg gjort tidligere – når jeg har fryktet for alvorlige sykdommer. Sånn for sikkerhets skyld. Ikke mange ganger, men noen, og av det mindre farlige slaget. Slik som i vår da jeg 17.mai fikk noen merkelige smerter i magen. Etter noen dager var smertene så intense at jeg måtte oppsøke lege. Neste etappe gikk i ambulansefly til sykehus. Også da klarte jeg å fokusere på alt det positive i livet for å gi kroppen den energi som jeg håpet ville slå sykdommen tilbake. Min største frykt var å bli lenge på sykehus, evt bli erklært ikke-reisedyktig. Det måtte IKKE skje! Om 4 dager skulle jeg og Eli til på en lenge planlagt Roma-tur, og den ville jeg ikke miste etter en lang og altfor intens arbeidsvår. Det ble tre døgn på sykehus og mandags kveld var jeg hjemme igjen. Brukte kun egenmelding den dagen, og avslo sykemelding. Det har jeg tenkt på som det aller siste man skal bruke, og da bør det være veldig alvorlig. Tenkte altså «supermennesket» som alltid har ment  at et årsverk er et årsverk  og da må du fylle det opp med arbeid. Det er det du har lønn for. Jeg skal denne dagen og de neste ukene møte mine egne ord og holdninger på en ganske annen måte. Og jeg skal skjønne mer om hvorfor arbeidsmiljøloven har bestemmelser om overtidsarbeid.

Resten av natta blir søvnløs. Koker meg havregrøt og lytter til værvarselet til havs. De første høstkulingene har kommet til Norge. Inni meg stormer det. I dag må jeg feige ut og ringe til legesenteret og bestille time. Samtidig kjenner jeg på en skam for å gjøre dette. Nå setter jeg mine avdelingsledere i en knipe dersom dette ender i sykefravær.

Jeg gjør likevel som planlagt. Den hyggelige damen sier hun skal få lege til å ringe meg. Litt senere dukker det opp «Skjult nummer» på displayet. Vi avtaler konsultasjon senere på dagen. Jeg takker for velviljen og legger på. Så kjenner jeg det inni meg: Endelig! Kanskje jeg kan spole tilbake og starte på nytt – med ny energi? Bli den beste utgaven av meg? For dette er ikke meg slik jeg vil være. Dette er ikke et liv jeg orker å leve, og som jeg har kjent på i flere år. Hvorfor tok jeg ikke en time-out tidligere, spør skyldneren i meg.

Støtten

Tenker tilbake på alle gode råd jeg har fått fra både erfarne og mindre erfarne skoleledere, og ikke minst viktig støtte og oppmuntring slik Veilederkorpset har gitt meg. Ofte kan det bli slik at det er lett å anbefale andre  noen mulige løsninger, men det er kun en som skal gjennomføre dette – og stå for konsekvensene i ettertid. En rådgiver i en  kommune sørpå som tidligere har jobbet her oppe, sa det med et smil: Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg kan gi velmente råd til skolelederne mine om hva de bør gjøre, men det er heldigvis de som kan velge å gjennomføre det og må ta konsekvensene, ikke meg.

Han misunte ikke rektorers arbeidsbetingelser.

For rektorer i et fylke som må ha ekstra stor trykk på opplæring og utdanning, er det et savn med fagnettverk som står seg over tid. De siste årene har Øst-Finnmark vært velsignet med en koordinator for den statlige satsinga «Ungdomstrinn i utvikling» som virkelig har motivert og løftet grunnskolen. Hun har fått til et helt nødvendig nettverksarbeid som alle bevisste skoleeiere burde være svært takknemlig for. Prosjektet avsluttes i høst og som rektor kjenner jeg på fortvilelsen dersom også dette fagnettverket forvitrer. Rektorer er generelt en ganske ensom yrkesgruppe med en eller få utøvere i de fleste av kommunene. Vi trenger hverandres støtte, kompetanse og erfaringer for at flere elever skal kunne mestre både faget og livet.

Stillheten

Leger er profesjonsutøvere på linje med  lærere, politi og sykepleiere. De har en fagkompetanse som må være på plass for å kunne tre inn i slik stilling. Det er derfor spennende å møte leger og se deres profesjonsutøvelse i praksis, se hvor metodisk de går fram. . Jeg har alltid følt meg trygg sammen med min lege. Så også denne gangen. Leger stiller gode spørsmål for å utelukke noe og bekrefte annet. Denne legen har tydeligvis vært bort i «mitt tilfelle» tidligere. Det tar ikke lang tid før Sannhetens øyeblikk rammer meg midt i mage, hjerte og hode samtidig: Jeg er psykisk utslitt, har en mild depresjon og for første gang i mitt liv forhøyet blodtrykk. Det tar litt tid før jeg skjønner hva han sier. Og hva dette innebærer for meg. Jeg hører legen langt borte mumle noe om «at dette kan ta sin tid». Inni meg raser det noen stormkast, horisonten er utydelig. Hva nå? Hodet ramset opp alle oppgaver som lå foran i løypa, og jeg hører meg si høyt: » Kan jeg gå ned til 80 % sykemelding slik at jeg kan avhjelpe de andre på jobb? Klarer sikkert å jobbe litt deltid.» Det blir slik i 2 uker. To lærerike uker. For hva skjedde?

Jeg er hver dag inne på mail for å «hjelpe til», og jeg følger opp ulike oppgaver. Men jeg kjenner på noe rart: Jeg blir bare enda mer sliten. Kjenner på en blanding av skyldfølelse og skam. Jeg svikter jo min egen arbeidsavtale med arbeidsgiver og som det ligger mye forventninger i! Men det er også noe annet som rammes; Min egen fagstolthet. Jeg er utdannet som lærer og har i tillegg utdannet meg som skoleleder. Og så skal jeg altså ikke ha energi nok til å utføre jobben min!

Neste legekonsultasjon åpner øynene mine og jeg godtar 100 % sykemelding. Kjenner på en lettelse for første gang siden  det første legebesøket.

Slutten?

Jeg har nå vært fullt sykemeldt i over 6 uker og skal være det ut året. Jula nærmer seg, og jeg gleder meg til å få være sammen med mine nærmeste. Men er jeg blitt friskere, og evt når kan jeg begynne i fullt arbeid igjen? Dette er det veldig vanskelig å vite. Jeg har også fått henvisning til psykolog, men må fortsatt vente en god stund før jeg får time. Jeg har tidligere konsultert psykolog, men da var jeg ikke sykemeldt. Det ville nok vært en fordel å ikke være leder i full jobb mens man tar slike samtaler. Du må la hodet ta helt «fri».

For noen tiår siden var det et ikke-tema for menn å ha det psykisk tøft. Også skoleledere unngikk å snakke om slikt. Noe av det gledeligste jeg opplever nå, er de som har tatt kontakt fordi de kjenner til min helsetilstand. De kan fortelle om lignende opplevelser og om hvordan de også kjente på disse negative følelsene. Ord som «skam», «flaut», «redusert sjøltillit» er brukt.  I mine fagnettverk vet jeg om mange skoleledere som har gjort jobben sin og mere til – inntil det sprakk. «Tar du den, så tar du den også!» som bonden sa da han fyllte sleden med ved – inntil hesten ikke klarte å dra i gang. Ledernes fortellinger om sine opplevelser har nok hjulpet meg i å komme meg opp i knestående. Likevel er det rart når jeg ser tilbake på de siste måneder og år: Hvorfor fornektet jeg så lenge at jeg var psykisk utkjørt? Hvorfor tok jeg ikke hensyn til kroppens varsler tidligere? Hvorfor måtte en lege bruke tid til å få meg til å forstå alvoret?

Du spør kanskje: «Hvorfor skriver du dette? De fleste har vært sykemeldt og kjenner igjen mye av det du beskriver».

Mitt håp er å bevisstgjøre flere – både toppledere, mellomledere og ikke-ledere – at du har ansvar for din egen helse. Og at du må evne å si nei – i tide. Det er sagt om rektorer at de befinner seg alltid mellom barken og veden. De skal tilfredstille manges forventninger og behov; eleven, lærere, andre ansatte, foreldre, rådmann, ordfører og kommunestyre – tilsammen nesten 500 mennesker for min skole. Og her det ikke så sjeldent motstridende interesser. Som rektor står du fullt ansvarlig for alt som skjer på din skole. Du kan ikke gjemme deg bak noen, og du kan heller ikke si nei når du blir pålagt nye oppgaver. Du går til du stuper – eller så må du bare være tøff og legge oppgaver til siden når arbeidsdagen er over: «Beklager, jeg nådde det ikke. Det ble for mange avbrudd, men jeg kom i alle fall så langt i dag». Det kan gå bra en lang stund, men før eller siden er det noen som ikke er tålmodig ventende lenger.

En skole kan heller ikke mangle – eller ha en rektor i redusert stilling over lang tid. Og jeg kjenner på presset på å bli raskest mulig 100 % frisk.

Utfordringene er ikke over. Men denne gangen har jeg bestemt meg for å ta tiden til hjelp. MIN tid.

Hva blir da slutten på denne historien ?

 

Hvor upartisk og nøytral er Holte-rapporten?

Temperaturen rundt etablering av et nytt fellessykehus for Nordmøre og Romsdal steg brått da adm.direktør Astrid Eidsvik i Helse Møre og Romsdal (HMR) valgte å gå på dagen. Hennes begrunnelse var forståelig: Hun gikk fordi overordnet nivå valgte å gripe inn i hennes tilrådning om plassering av det nye fellessykehuset før hun hadde konkludert.

Det som gjennom  de siste årene var opparbeidet av tillit til prosessen rundt vurdering av de ulike plasseringsalternativ, forsvant som dugg for solen. Holte-rapporten ble lagt fram for offentligheten og ble fra kretsen rundt Hjelset-tilhengerne, anført av Romsdal Budstikke i Molde,  ansett som «slakt» av Eidsvik-administrasjonens arbeid. Den ble tilsvarende «kvestet» i møte med «Frei-tilhengerne», i første rekke Tidens Krav i Kristiansund og Sunnmørsposten i Ålesund.

Jeg har lest  styrepapirene inkludert saksfremlegget og Holterapporten som styret i HMR skal ta stilling til for å gi et faglig og politisk råd om til styret i Helse Midt Norge (HMN). Deres behandling av saken og innstilling  danner et beslutningsgrunnlag for at helseministeren i et foretaksmøte etterpå kan ta en endelig beslutning for både plassering og videre fremdrift.

En tikkende politisk bombe

Det sier seg selv at det blir enkelt for helseministeren å bestemme seg dersom det er to samstemte råd han skal forholde seg til. Blir det uenighet internt i begge styrer eller mellom styrene, har helseministeren en tikkende politisk bombe i hendene.

Begge styrer må derfor tenke slik: Hvordan kan vi sikre en avgjørelse som er faglig forsvarlig og setter pasientens liv og helse i fremste rekke OG som samtidig skaper legitimitet for valg av sted for det nye sykehuset?

I «faglig forsvarlig» ligger at det skal være både medisinsk og økonomisk bærekraftig. Det betyr at investeringen skal være i en størrelsesorden som ikke må dekkes ved å redusere de nødvendige funksjoner som legges til det nye sykehuset. Tilbudet skal kunne gis av faglig kompetente miljø som «har nok på gjøre» for å holde seg ajour til enhver tid. Det er slutt på den tid hvor små sykehus kunne ha avdelinger med noen få operasjoner i måneden, og det nye fellessykehuset må derfor ha et omland av pasienter å ta av.

Det har Møre og Romsdal med tanke på et sykehus, og det har Nordmøre og Romsdal dersom sykehuset plasseres optimalt.

Svakheter ved Eidsvik-administrasjonens saksutredning

Holterapporten mener på et generelt grunnlag at den store svakheten er de manglende kriterier for å kunne avveie de 3 tomtealternatvene mot hverandre. Fordi disse kriteriene ikke er konkrete nok, blir både Frei og Hjelset som alternativ ganske like. Derimot mener Holte-rapporten at Astad som alternativ er dårligere enn de andre og viser til argumentasjonen fra Eidsvik-administrasjonen.

Jeg har lest gjennom det Eidsvik-administrasjonen skriver om Astad som alternativ. De skriver bl.a. (s.21-22):

«Ved evalueringa har ein då igjen lokaliseringane på Storbakken, Astad og Opdøl. Som det går fram av vurderingane, så vert Astad vurdert som mindre eigna enn Storbakken og Opdøl innanfor tomteeigenskapar, lokaliseringseigenskapar, sjukehuset si kjerneverksemd og ROSanalysen.

Når det gjeld sjukehuset si kjerneverksemd, er det først og fremst evna til rekruttering og å bygge og vedlikehalde robuste fagmiljø som følgje av lokaliseringseigenskapane, som trekker ned. Så lenge opptaksområdet og dimensjoneringa av sjukehuset er likt dei andre alternativa, kan ein ikkje seie at dette sjukehuset si evne til å levere sjukehustenester er dårlegare enn dei andre.

Astad er marginalt dårlegare på bygg og eigedomsutvikling og økonomi utan at dette er avgjerdsrelevant. Ser ein alle evalueringskriteria samla, så er Astad eit såpass mykje dårlegare alternativ enn Storbakken og Opdøl, at det ikkje kan framførast som eit framtidsretta alternativ for SNR etableringa. Astad er såleis ikkje eit alternativ HMR kan føre fram som ei tilråding i lokaliseringsdiskusjonen knytt til SNR.» (NB:min utheving)

Da jeg leste dette så jeg at kritikerne av Eidsvik-administrasjonen har et poeng. Her er kriteriene så utydelige at det holder med en påstand: «Astad er såleis ikkje eit alternativ…»

I hoveddokumentet som denne påstanden bygger på klarer jeg heller ikke å finne ut hvorfor Astad ikke er et likeverdig alternativ. Eidsvik slår fast at med hensyn på bygg, eiendomsutvikling og økonomi er Astad likeverdig med de andre med tanke på en endelig avgjørelse. Det som trekker ned er de antatte muligheter til å sikre robuste fagmiljø. Det er selvsagt et viktig poeng. Men er det et faktisk gyldig poeng?

Holterapporten skaper ytterligere forvirring om Astad som alternativ

Holte Consulting skulle altså kvalitetssikre det arbeidet Eidsvik-administrasjonen har gjort gjennom Idéfaserapporten. Det er helt nødvendig at utenforstående kan sømgå det arbeidet som har vært gjort for å avdekke evt. svakheter. Det er tross alt 5 000 – 6 000 mill. kr som skal brukes til å bygge et funksjonelt bygg som skal vare i 40 år. Å plassere dette i utkanten av Nordmøre og Romsdal som f.eks Rauma eller på Smøla vil opplagt ikke skaffe nok pasienter til at en slik investering kan forsvares. Derfor er det interesant å se hva Holte sier om de 3 alternativene for plassering som styret for HMR har valgt å utrede.

På side 22  i Holte-rapporten står det:

«8.1.3: Heleseforetakets vurdering av tomter

Det er kommunene som har foreslått tomtene. Helseforetaket kommenterer ikke tomtenes egnethet i forhold til kriteriene, det vil si de gjør ikke en vekting av hva slag type tomteegenskaper som er viktigst for HMR. For eksempel likestilles byggbarhet og nærhet til kollektivtransport. Vi mener at nasjonale føringer, blant annet for lokalisering av store arbeidsplasser, i for liten grad er vektlagt i HMRs vurdering.*2 Likestilte vurderingskriterier fører til at det blir vanskelig å komme med en klar anbefaling for valg av tomt.»

Det Holte sier her i klartekst er at Eidsvik-administrasjonen har gjort politiske (ikke faglige) valg som skal begrunne plassering av sykehuset. Det er en alvorlig kritikk og må derfor sees nærmere på. Er den saklig ? Og i så fall, hvilke nasjonale føringer er det Eidsvik-administrasjonen har valgt å ikke følge?

I note 2 viser Holterapporten hva den bygger sin argumentasjon på; en NOU og en Stortingsmelding:

«NOU 2011:3, Kompetansearbeidsplasser – drivkraft i hele landet. Utredningen peker på at ved opprettelsen av statlige arbeidsplasser bør man velge lokalisering i regionale sentra som bidrar til å utvikle robuste arbeidsmarkeder.» 

NOU betyr Norsk Offentlig Utredning. Dette er grunnarbeidet som en regjering utfører på et politikkområde før den deretter gjør seg opp en mening om  utredningens arbeid og evt. konklusjoner. NOU 2011:3 ble sendt på høring når den forelå for å gi regjeringen et bredere grunnlag for evt å fremme en proposisjon til Stortinget. Det kom inn drøye 80 høringsuttalelser. De fleste av disse omhandlet krav om at nye statlige arbeidsplasser må legges utenfor Oslo/Akershus-området og at slike kompetansearbeidsplasser må legges i arbeidsmarkedsregioner som bidrar til vekst i området.

Fylkesutvalget i Møre og Romsdal  sin høringsuttalelse av aug. 2011 lød slik i de to mest konkrete punkta:

»  2. Fylkesutvalet vil framhalde staten sitt ansvar som landets største  enkeltarbeidsgivar for å sikre ein god geografisk fordeling av statlege kompetansearbeidsplassar. Det er nødvendig med ei heilskapelig leiing av den statlege verksemda. Får sektorinteressene bestemme si organisering sjølve, viser erfaringane at det vil innebere ei sentralisering av kompetansearbeidsplassar.

3. Fylkesutvalet vil støtte dei tiltaka som er foreslått, og oppfattar særleg tiltaka som går på å skape robuste arbeidsmarknader gjennom regionsutviding, satsing på regionalesentra, samt spreiing av statlege arbeidsplassar, som svært viktige.»

Fylkespolitikerne i dette fylket har vært svært så tydelige på at kompetansearbeidsplasser ikke skal sentraliseres, og at det er viktig å satse på robuste arbeidsmarked gjennom regionsutvidelse. Etter min oppfatning vil plassering av et nytt fellessykehus omtrent midt mellom eksisterende sykehus derfor være noe som binder sammen to vekstkraftige regioner. Det styrker Kristiansund sine argumenter at Molde har relativt sett 1/3 flere statlige arbeidsplasser, og slik sett har mest å tape på Hjelseth som alternativ.

Viktigst i saken om Holte Consulting er imidlertid at de viser til en NOU som ikke er fulgt opp av regjeringen. På regjeringens nettside står det at saken er under behandling. Det blir derfor noe spesielt at Holterapporten bruker deler av en utredning for å argumentere mot Astad som alternativ.

Det blir enda mer spesielt når  Holterapporten bruker Stortingsmelding nr 34 – Folkehelsemeldingen som argument KUN mot Astad:

«St.meld. nr. 34 (2012-2013), Folkehelsemeldingen ”Gode steder gir gode liv. I stortingsmeldingen kommer det frem at utvikling av gode steder krever samordning med en miljø- og helsevennlig areal- og transportplanlegging. Det skal være mulig å gå eller sykle til arbeid, skole, daglig handel og i sosiale sammenhenger.» 

Hvis denne stortingsmeldingen skal brukes MOT Astad som Holterapporten gjør, er den et like relevant argument mot de to andre alternativene. Jeg har vanskelig å se for meg av dagens ansatte ved de to sykehusene i Molde og Kristiansund kommer til «å gå eller sykle til» og fra arbeid, enten det blir på Frei (Storbakken) eller på Hjelset (Oppdøl).

Men jeg synes heller ikke Eidsvik-administrasjonen sin argumentasjon er god.

Fra styrepapirene: (s.20):

«HMR er ikkje regionsutviklarar, og kan ikkje la regionsutviklande argument vere det som eravgjerande for val av tomt. Men ein er medviten om samfunnsansvaret og klar over dei effektane plassering av sjukehuset har for nærområdet. Slik ein forstår føreskrift om plassering av statlege arbeidsplassar så er ikkje helseføretak omfatta av denne. Spørsmålet om å balansere ut ulikskapar i arbeidsmarknad etc. er ikkje noko helseføretaket kan vurdere som utslagsgivande i denne saka, og heller ikkje fylkeskommunen har tatt til orde for val basert på desse viktige og vanskelege tema. Skal dette takast omsyn til i større grad, må avgjersla løftast opp til eit anna nivå.»

Dette er interessant. Etter at adm.direktør Astrid Eidvik la fram sin Idefaserapport 25.11 og sendte den til Holte Consultning for kvalitetsikring, vedtok regjeringen 28.11 en forskrift som kan gi føringer om nettopp dette i pkt 4:

«Retningslinjene gjeld ved

  • oppretting av nye verksemder, inkludert nye statlege verksemder som blir etablerte på grunnlag av personale frå eksisterande verksemder
  • omlokalisering av verksemder og oppgåver som følgje av bl.a. strukturendringar og rasjonalisering 
  • etablering av nye einingar eller utviding som følgje av nye oppgåver, under eksisterande verksemder»

Jeg er forundret over at Holte-rapporten ikke problematiserer rundt dette. Likevel, jeg er imponert over at de mottar den ferdige Idefaserapporten på 162 sider 25.november og har kvalitetsikret den allerede 5.desember. Kritikken mot «bortkastede konsulentmillioner» i sykehussaken blir interessant i så måte.

Er det fogderistriden som lar følelser styre?

Som innflytter i Romsdal er det interesant å se hva tidligere generasjoners fogderistrid har gjort med folk. Det gjelder i mindre grad de unge, det gjelder ikke innflytterne, men i hovedsak de eldre som har måtte «bære arvesynden» videre. Disse har en tendens til å ta standpunkt for nærmeste by – uansett. Og slik sett kan man holde fogderistriden i live også i kommende generasjoner.

Som tidligere fylkespolitiker med 12 års erfaring bak meg i annet fylke, har jeg også lært hvor vanskelig det er å bygge broer mellom ulike geografiske områder der det ene rammes ekstra hardt av vedtak gjort med knapt flertall. Det lar seg imidlertid gjøre å finne gode kompromisser. Derfor kan styret i HMR bidra til et godt sluttresultat dersom de snakker med én stemme. Å skape konsensus (100 % enighet) om et vedtak, er vanskelig. Og vi må godta at de ansattes representanter kan føle seg mest lojale overfor egen arbeidsplass. Derfor er det viktig at de politisk valgte i styret lander på et standpunkt. Å utsette saken med  2-3 måneder slik at faktagrunnlaget kan ytterligere kvalitetssikres og ikke minst la de folkevalgte kommunestyrer i alle kommuner i det nye sykehusets pasientområde vil styrke, ikke svekke tilliten til det endelige vedtaket.

JA til gode lokalsykehus med blålys på taket!

Sjøl bor jeg i Fræna med kortest vei til Hjelset (halvtime). Frei og Astad betyr et kvarter lengere reisevei. Den dagen jeg blir syk og trenger hjelp, er det ikke avstanden til sykehuset som er det mest kritiske og avgjørende for meg og mine pårørende. Det mest kritiske er den pre-hospitale tjenesten: AMK, legevakt og gode ambulanser med kompetente ansatte og nødvendig utstyr. Disse «lokalsykehus» med blålys på taket er de absolutt viktigste med tanke på livreddende og helsebringende hjelp. Her vil jeg spesielt trekke fram pionerinnsatsen som nåværende adm.direktør i Helse Midt-Norge, Daniel Haga var involvert i som kommunelege i Alta. Gjennom det første BEST-prosjektet utenfor sykehus fikk de utprøvd hva gode pre-hospitale tjenester betyr i praksis. BEST står for BEdre og Systematisk Traumebehandling.

Må jeg videre til spesialisthelsetjeneste, spiller det liten rolle om det skjer i Molde, Astad, Ålesund eller Oslo. Jeg har kun et krav: At det er et faglig forsvarlig og fullverdig tilbud som blir kroppen min til nytte.

Et slikt tilbud fikk svenskene bosatt i Norrbotten da de la ned bysykehusene i Boden og Luleå på slutten av 90-tallet og bygde et moderen fellessykehus midt mellom byene. Til tross for protester ikke minst fra leger om at dette ville føre til flukt av helsepersonell fra Norrbotten, gikk det motsatt vei. Sykehuset virket som en magnet på dyktige profesjonsutøvere som så muligheten for å utvikle seg videre.

Akkurat slik det kan skje om fellessykehuset legges til Astad.

Til slutt en illustrasjon fra Eidsvikadministrasjonens saksfremlegg som forteller om hvilket sted som gir mindre enn en time i reisetid for de fleste av pasientgrunnlaget  (klikk på den for større bilde):

Skjermbilde 2014-12-14 kl. 16.05.44

Det er spesielt interessant å se at over 75 000 mennesker har mindre enn 3 kvarter å kjøre for å komme til Astad – med dagens veinett, mens det er under 55 000 for Hjelset-alternativet. Med et oppgradert veinett vil det bli enda bedre for flere.

Til slutt skal du få delta i en nettbasert meningsmåling som sjekker hva leserne helst ser som den beste løsninga for Romsdal og Nordmøre

Kompetent arbeidskraft må avgjøre sykehusstruktur

Jeg starter med konklusjonen: Dersom Møre og Romsdal trenger et fremtidsrettet sykehustilbud av god kvalitet, er det risikabelt å satse på flere sykehus. Fylket klarer seg med et i Ålesund (Åse), men skal det være et til bør det bygges i Gjemnes (Astad).

Hva? Jeg hører reaksjonene. « Ett sykehus i store Møre og Romsdal – ikke mulig! Og man kan da slett ikke bygge et sykehus i en liten kommune, man får ikke fagfolk dit».

Er Møre og Romsdal geografisk stort?

Litt om dette landet og mine erfaringer: I Finnmark var det 4 sykehus og en rekke sykestuer på 70-tallet. Selv om fylkets areal er over 3 ganger større enn hele Møre og Romsdal, var befolkningsgrunnlaget knappe 50 % større enn Molde og Kristiansund tilsammen. Det var ikke grunnlag til å drive 4 godt funksjonelle sykehus. Ikke fordi befolkningen er friskere enn landet forøvrig (heller tvert imot), men fordi det var vanskelig å skaffe fagfolk over tid, noe som forringet kvaliteten. Etter noen politisk turbulente år ble det bestemt at Hammerfest sykehus i vest skulle bestå. Sykehusene i Vadsø og Vardø ble nedlagt mens tilbudet ble noe oppgradert på Kirkenes sykehus. Avstanden mellom Vadsø og Vardø var snaue 75 km, omtrent samme avstand som Molde-Kristiansund. Men etter vedtaket om kun et sykehus i Øst-Finnmark, fikk folk i Vardø 27 mil til nærmeste sykehus, Vadsø 20 mil. De som bodde lengst unna Kirkenes sykehus i Øst-Finnmark, hadde over 30 mil langs vei. Mellom Kirkenes og Hammerfest er det 48 mil (med snarvei gjennom Finland). 25 % av befolkningen i Finnmark bor i sykehuskommunene, i Romsdal og Nordmøre bor 40 % i de to sykehuskommunene. Fra Molde til Ålesund (Åse) er det knappe 80 km, og noe kortere til Kristiansund. 3 sykehus innenfor 160 km er minst ett for mye.

Her er et kart over Finnmark med rød fylkesgrense mot Troms og svart mot Finland og Russland. Hammerfest og Kirkenes sykehus er markert med rød prikk. Midt på Finnmarksvidda har jeg felt inn kartutsnitt over området fra Ålesund i sør til Kristiansund med dagens tre sykehus som røde prikker. Som dere ser utgjør området for de 3 nordligste sykehusene i Møre og Romsdal en ganske liten del av Finnmark:

Skjermbilde 2014-12-07 kl. 14.43.41

Er folk i Romsdal og Nordmøre svakere rent medisinsk?

Det har vært et ganske uttalt krav om å beholde begge sykehustilbudene ved å lappe på eksisterende lokaler. Hvorfor? Jeg tror det bygger på en innbilt følelse av trygghet for de som bor nært disse sykehus. Skulle ulykka være ute, er det beroligende å vite at  sykehuset er like i nærheten. Men sykehuset er i seg sjøl ikke avgjørende. Langt viktigere er at det er et faglig sterkt og trygt tilbud hvor pasienten blir ivaretatt. Og enda viktigere: De fagfolka som har størst innvirkning på utfallet jobber i de mobile sykehus : Ambulanse, legeskyssbåt og helikopter. På 90-tallet utviklet Universitetssykehuset i Tromsø et konsept hvor ambulansene ble utstyrt med medisinsk utstyr og kompetent personell. Ved hjelp av trombolyse kunne de redusere skadene ved blodpropp. Ideen var nettopp å avhjelpe pasienten lenge før ankomst sykehus. Dette har vært vellykket og andelen pasienter med langtidsskader er redusert. Etter min mening må det være smartere å fortsatt heve kvaliteten på alle mobile sykehus utstyrt med blålys. Livreddende førstehjelp og profesjonell oppfølging på vei til sykehus er fortsatt viktigst for helsa!

Bruker helsepersonell sitt eget sykehus?

Pasientrettigheter gir hver enkelte pasient anledning til å vurdere ulike sykehustilbud. Det synes å være en tendens til at mer kompliserte sykdomsbehandling foretrekkes utført ved de store sentrale sykehusene. Dette kan forklares i «tro»; Pasienten og de pårørende tror at store sykehus er ensbetydende med gode faglige miljø, godt utstyrte sykehus og et bedre oppfølgingstilbud etterpå for både pasient og pårørende. Det kan også forklares i en annen «tro»: Antallet feildiagnoser og feiloperasjoner opptrer oftere i små fagmiljø, og vi tror derfor det er tryggere å få det utført på St.Olav, Haukeland eller Ullevaal framfor Kristiansund,Ålesund eller Molde. Tro og tillit henger sammen. Har vi tillit til at vårt lokalsykehus er det beste, vil vi selvsagt velge bort alle andre alternativer.

Det er derfor nødvendig å stille kontrollspørsmålet:

Hvor mange av de ansatte ved våre to sykehus har «for sikkerhets skyld» valgt å søke videre medisinsk hjelp fra et stort sykehus framfor tilsvarende hjelp fra våre to lokale?

Hvis ingen har gjort det,styrker det selvsagt tilliten til lokalsykehuset!

Behovet for  helsepersonell rammer sykehus?

Det er to yrkesgrupper det vil bli spesielt stor mangel på de neste 20 år; Lærere og helsepersonell i pleie- og eldreomsorgen. I en slik situasjon må det være samfunnsøkonomisk smartere å heller redusere antallet sykehus og bygge opp gode fagmiljø på de gjenværende. Stordriftsfordelene vil betinge mindre behov for den type helsepersonale som også kommunene vil trenge. Den store økningen i antallet eldre må løses ved å frigi helsepersonell fra dagens for mange sykehus.

«Vi kan inte bygga sjukhus på prærien».

På 90-tallet ble det mye uro i Norrbottens län i Sverige. Boden og Luleå hadde begge sine lokalsykehus, men strevde med rekruttering og å beholde fagpersonellet. Begge sykehus var ganske nedslitt og det var behov for store investeringer. Da forslaget om ett sykehus kom, mobiliserte begge byene: «Enten fortsatt to sykehus, eller så skal det nye legges til vår by». Det ble ikke mindre strid da det ble forslått å legge det nye sykehuset i Sunderbyn – et lite sted med drøye 1000 innbyggere den gang. «Man kan inte bygga på sjukhus på prærien», ble det ropt og skrevet.» Våre fagfolk vil flytte fra både Boden og Luleå til store sykehus, ikke til et lite sted, ble det hevdet. Ikke ulikt det vi har hørt i vår lokale debatt. Legene protesterte mot at de kanskje måtte kjøre hele 3-4 mil til sin nye arbeidsplass. Nå var det riktignok noe kortere vei for de fleste ansatte. Fra ytterpunktene i Boden og Luleå er veilengden drøye 70 km,. Det nye sykehuset ble lagt nesten midt i mellom, noe nærmere den største byen Luleå. Sykehuset ble tatt i bruk ved årtusenskiftet, i dag er det fortsatt regnet som et av de mest moderne i Nord-Europa også fordi man tenker helhetlig for både pasient og pårørende. Sykehuset har også trukket til seg fagfolk fra de tunge sykehusmiljøene i og rundt Stockholm. Sunderbyn er nå vokst til nesten 3000 innbyggere, og regnes i dag som del av Luleå. Mens folketallet i innlandskommunen Boden er redusert med drøye 1000 til under 28 000, er den vokst med over 4000 til 75 500 i Luleå. Luleå har dermed motsatt utvikling av Norrland i Sverige som ikke følger folketilveksten i Sverige forøvrig.

Det nye Sunderbyn sykehus ligger mellom de gamle sykehusbyene Boden og Luleå i Norrbotten län:..

Skjermbilde 2014-12-07 kl. 13.23.23

..og det nye fellessykehuset på Astad vil ligge mellom de gamle sykehusbyene Molde og Kristiansund i Romsdal og Nordmøre:

Skjermbilde 2014-12-07 kl. 14.11.08

Styret kan vanskelig havne på annet enn «midten-alternativet».

Jeg føler meg trygg på at det mest fremtidsrettede vil være å bygge opp et godt fagmiljø i Ålesund (Åse). Dersom det må bygges sykehus i Romsdal/Nordmøre føler jeg meg like trygg på at et sykehus på Astad vil stå seg godt i det lange løp. I tillegg til sykehus må veinettet opprustes med ekstra kjørefelt (slik de har løst på E4 langs Bottenviken). Med ei fartsgrense på 100-110 km/t og forsterket busstransport sykehus-bykjerne (hyppige avganger morgen, ettermiddag og ved skiftbytter), vil dette være et godt alternativ til privatbil. Men hva som er langt viktigere: Dette vil være begynnelsen på en nærmere kobling mellom næringsliv i Romsdal og Nordmøre der byene vokser mot hverandre. Og viktigst: det nye sykehuset kan etablere et faglig sterkt miljø til pasientens beste. Et alternativ som for fagpersonell fremstår som et godt alternativ til St.Olav og andre sentralsykehus. Fremtidens helsepersonell vil være særdeles fornøyd med tilgang til den fantastiske naturen som dette området har et så variert mangfold av. Det er et konkurransefortrinn St.Olav ikke har mulighet til å svare på. Det kan likevel ledelsen ved St.Olav og Helse Midt-Norge gjøre noe med: Ved å legge sykehuset nærmest mulig Ålesund sikrer de seg større tilfang av pasienter fra Nordmøre. Og et lite sykehus i Molde kan krympes ytterligere med argumentet om at det er bedre å bygge noe større i Ålesund.

Slik kan Helse Midt Norge la St.Olav til slutt bli det eneste komplette sykehuset i området.

Taperne blir da befolkningen i hele Møre og Romsdal. Men det skjer ikke før etter 2020 – hvis det kan trøste de kortsynte.

I neste blogginnlegg kan du stemme for ditt alternativ.