«Hva skal man med fiender når man har slike venner?» – eller – Historien om politikere som ikke vil ha makt. Kun frikjøp for å forbli maktesløse.

Hele Norge har denne uka fått bekreftet myten om at de fleste i Troms og Finnmark ikke evner makt og ansvar uten en sterk stat.

Det har vært interessant via web-TV å følge deler av det konstituerende fylkestinget for Norges viktigste region; Troms og Finnmark.

Jeg fikk med meg de nye administrative lederne sin gjennomgang tirsdag av deres ansvar på de enkelte fagområder. Det var et viktig stikkord som gikk igjen: Kompetanse. Skal den nye fylkeskommunen lykkes, må det være tilstrekkelig kompetanse på alle nivå.

Der sliter denne fylkeskommunen allerede i starten. De mangler en rekke fagfolk på mange områder. Og det kan de takke i første rekke sine tidligere fylkespolitikere for.

Der andre fylkeskommuner straks gikk i gang med å rigge sin nye sammenslåtte fylkeskommune og i løpet av gode to år sikre seg tilstrekkelig med fagfolk, rotet spesielt Finnmark sine politikere det til. Ved å utsette valg av fellesnemnd til det var et drøyt svangerskap fram til konstituering, skapte de uro, mismot, uklarhet og liten interesse for søkere utenfra til å våge å søke her nord. Slik hindret flertallet å få inn viktig kompetanse  til regionen vår.

Det er meget alvorlig.

Og det er her vi er i 2019: Stortinget har bestemt at Troms og Finnmark fra 1.1.2020 utgjør en politisk enhet med langt større innflytelse over vår egen utvikling enn noengang før.

Joda. Jeg ser den. Det var ingen god prosess som bidro til en god regionreform. Delvis skyldes det Høyre og Frp som ville fjerne fylkeskommunen. Det skyldtes også at Ap er under streng kontroll av LO i Oslo, og der er de ikke ivrige på å flytte makt og arbeidsplasser ut til regionene. I tillegg gikk SP og SV fra sine opprinnelige posisjoner om å desentralisere makt og myndighet. Noen lukter bedre enn andre hvor vinden blåser, og stemmejakt er forståelig nok for enkelte parti viktigere enn å gjennomføre prinsipielt viktige reformer.

Finnmark fylkeskommune hadde på forhånd bestemt seg for at alt skulle være som før, og gjennomførte verken høringer eller folkeavstemning FØR Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017.

Jeg er helt enig med de som kritiserer rekkefølgen for regionreformens ulike faser. Hadde regjeringen høsten 2013 inkludert V og Krf, vet jeg at en kommunalminister fra et av de partiene vill gjennomført den «ideelle» prosessen: Først måtte regjeringen foreslå hvilke store oppgaver/funksjoner som skulle overføres fra stat til nye regioner – etter forslag fra både kommuner og fylkeskommuner. Deretter skulle det vært gjort et stortingsvedtak om omfanget. Til slutt måtte landet deles i «færre, større og sterkere regioner» – slik SV og V foreslo det i Stortinget.
Jeg tviler sterkt på at at vi hadde endt med flere enn 5-6 (SP foreslo 9 i Stoltenberg-regjeringen, Ola Borten Moe tok til orde for max 7).

Det viktigste er likevel nå at prinsippet om flytting av statlig makt og myndighet til folkevalgt nivå nærmere innbyggerne, nå er sementert. Med unntak av en teoretisk tilbakeflytting av makt til Oslo og staten, vil nok et solid flertall på Stortinget de neste 50-100 år fortsette maktflyttingen ut til regionene.

Men hva sa noen av fylkespolitikerne fra talerstolen – og i intervju med media under konstitueringen denne uka ?

Hold dere fast – for dette er nesten ikke til å fatte kommer fra en fylkespolitikers munn:
«Det viktigste prosjektet for ledelsen er å oppheve tvangssammenslåingen.»

Skjermbilde 2019-11-01 kl. 20.58.47

Ikke bare skal SVs Kirsti Bergstø  og det nye flertallet på fylkestinget slik overta Stortingets myndighet til å vedta nasjonale reformer. En imponerende ambisjon – ikke minst av en som har vært stortingsrepresentant og burde ha noe kjennskap til maktfordelingsprinsippet i Norge – som i andre liberale demokrati.

SV skal altså i tillegg avvikle en sterkere politisk enhet som fremover endelig kan utfordre Stortinget der de gamle fylkestingene knapt ble lagt merke til. Bortsett i lokalmedia under de mange årlige prisutdelinger, festmiddager og løpende rettsaker.

Dette er ekstra interessant med bakgrunn i at SV på Stortinget vedtok å gå i gang med en regionreform og foreslo dette (sammen med Venstre) i 2014:

««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. «

Hvorfor foreslo de dette?

Fordi fylkeskommunen helt siden 1837 har vært politisk impotent: De vil og vil, men får det ikke til.
Stortinget har – med sterke departement og direktorat med sine direktører som premissleverandører nemlig tviholdt på reell flytting av makt fra Oslo til politikere på regional nivå – inntil 2014.

I 177 år har den statlige makta få avgjørende innflytelse på livet i distrikts-Norge.

2014 blir det historisk viktige året Venstre og KrF enstemmig får gjennom det Bondevik-regjeringene (inkludert SP!) la grunnlaget for: Flytting av makt og myndighet slik at regionene kan dra nytte av sine naturressurser og beliggenhet for mer verdiskaping, arbeidplasser og folkevekst.
Dette er både demokratisering og desentralisering. (Og ja, Stortinget burde først vedtatt ALLE oppgavene og deretter struktur! Kritikken mot at det ikke skjedde er helt berettiget! Men det kan repareres av det samme Stortinget.)

Hva gjør SV i dette nye fylkestinget – som kan bli en ny politisk maktfaktor i Norge?

SV vil bygge det ned, demontere makta og skape ny usikkerhet blant de ansatte og slik stoppe vår historiske mulighet til å utvikle den viktigste regionen i Norge!

SVs uklare politikk  fører til  enda mindre fagfolk og kompetanse i nord, og desto mer i de regioner hvor de nå ser at de kan utgjøre en politisk forskjell. Trøndelag og Agder er kommet langt i å etablere gode fagmiljø – og de tiltrekker seg fagfolk.

Til og med Vestland fylkesting der SP i noen dager etter valget ønsket reversering, har lagt det forslaget helt dødt. Nå er dette blitt et populist-prosjekt hvor noen få parti skal forsøke å holde på velgerne  i Troms og Finnmark, samt i Viken fram til stortingsvalget i 2021.

Til alt overmål foreslår SV i fylkestinget nå både et parlamentarisk styringssystem (som de var sterkt i mot før valget),  men også at et ukjent antall partimedlemmer skal bli frikjøpt fra sin vanlige jobb – for å avvikle seg sjøl. Så meningsfullt, da?

Et slikt vedtak der de vil søke Stortinget om å bli fradelt hadde kostet et minimum: Med formannskapsmodellen holder det med å kun møte opp i et fylkesting og gjøre vedtak om å søke om fradeling.

Og 12-13 millioner kroner ville blitt frigjort til flere lærere i den videregående skolen, og til vedlikehold av fylkesveier.
Men SV er altså nå 100 % med på den ferden de var 100 % mot før valget.

Det skal likevel SV ha. De forsto hvor viktig det er at fylkestinget tar opp viktige saker på vegne av innbyggerne. SV foreslo at ambulanse-saken måtte drøftes av fylkestinget. SV ble nedstemt. Dessverre.

Samtidig var dette en naturlig konsekvens av SV, Ap og SP sin egen holdning til å få flyttet makt og myndighet til «færre, større og sterkere regioner».

For hvorfor skal fylkestinget drøfte store helsespørsmål når de samme politikerne ikke vil ha innflytelse, makt og ansvar for helsepolitikk?

Å starte demontering av den regionale makta får en konsekvens:  Oslo-miljøet jubler for støtten fra SV, SP og Ap  til fortsatt økt statlig makt. Og LO i Oslo gir seg i hendene. Sammen med finansnæringa, boligspekulanter og andre som for lenge har levd fett av sentraliseringa.

Derfor er det rett av Nordlys’ Tone Angell Jensen å spørre SV: Hvordan blir det med troverdigheten? 

Flere innlegg om samme sak i linker under her:

——————————————————————————————————————-

Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Reklamer

Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

“Tromsø kommer til å få alt og bestemme alt om Troms og Finnmark blir sammenslått”.

Dette mantraet ble gjentatt til det kjedsommelige fra senhøsten 2017, et drøyt halvår etter at Stortinget omsider vedtok en regionreform. Etter Stortingsvalget sep. 17 startet noen kvinner i Finnmark kampanjen “For Finnmark” – med hovedbase i Vadsø der fylkesadministrasjonen har sine 140 årsverk.

Nå skal det til de fleste finnmarkingers unnskyldning sies at informasjonen om den største demokrati-reformen siden 1837 var svært mangelfull. Finnmark fylkeskommune hadde ingen involverende prosess som tok innbyggerne med på råd. Ingen fylkespolitikere ville at innbyggerne skulle si sin mening FØR Stortinget tok sin avgjørelse i juni 2017 – slik våre fylkespolitikere fikk vite tidspunktet om allerede i 2015!

Heller ikke alle partiene som sto bak det enstemmige Stortingsvedtaket i 2014 om å be regjeringen utrede en regionreform gjorde noen god informasjonsjobb. Tvert i mot. Informasjonesflyten var dårlig og ble kun drøftet av få fylkespolitikere og færre stortingsrepresentanter.

Da SPs Kurt Wikan i februar 2018 fikk forslag fra SPs sentrale strateger om å prøve å avholde en folkeavstemning i Finnmark, gikk Ap rett i fella. SPs hensikt var selvsagt å håpe på et flertall fordi det ville være kun motstandere som ville møte opp. Dermed kunne de ri på den saken fram til kommune- og fylkestingsvalget i høst. For et ansvarlig styringsparti som Ap var dette veien ned i den politiske grøfta.

Noen fylkestingsrepresentanter i Finnmark stilte seg positive til folkeavstemning fordi det ville gi Finnmarks medlemmer i fellesnemnda økt legitimitet, og dermed i sterkere grad påvirke nemndas arbeid.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik ønsket minst 75 % valgdeltakelse for å ha finnmarkingenes entydige råd. Spørsmålet som velgerne skulle ta stilling til var myntet på motstandere av regionreformen. I informasjonen fra fylkesrådmannen til velgerne ble de oppfordret til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen til en fylkeskommune”.

Bestemme!! Altså: En gruppe velgere skal bestemme over Stortinget i en sak Stortinget avgjorde 11 måneder tidligere? Alle med et minimum av samfunnskunnskap ser at det er i strid med Norges politiske styringssystem.

I debatten utover våren hadde “For Finnmark” store kampanjer med følgende skremsler:
” Finnmark vil miste alle 140 arbeidsplasser på fylkesbygget i Vadsø til Tromsø”.
” Tromsø skal bestemme over Finnmark”
” Naturressursene i Finnmark vil bli styrt fra Tromsø”
” Det blir kjøttvekta som rår; Troms og Tromsø får flertall i det nye fylkestinget”.

Noen av oss forsøkte å trenge gjennom støyen og bringe inn fakta i debatten. Det falt på stengrunn. Ikke ulikt når vitenskapsfolk forsøker å forklare sammenhenger i naturen til en som kun har en religiøs synsvinkel på det hun “vet” – av “overbevisning”.

Valgdeltakelsen i den regisserte folkeavstemninga ble kun 58 %, og av disse stemte 87 % nei. Med andre ord: Hver 2.finnmarking hadde sagt nei. (30 300 av 59 600 stemmer).

9.september 2019 har velgerne i Troms og Finnmark sagt sitt i det første fylkestingsvalget for det sammenslåtte og langt sterkere fylket.

Her er resultatet av fylkestingsvalget: Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.05

Som vi ser, har altså fordelingen av mandater mellom de to tidligere fylkene blitt svært jevn. Bortsett fra Rødt og KrF som har alle mandatene fra Troms, er Finnmark godt representert hos de øvrige. To av partiene har sine kun fra Finnmark.

Med 31-26 til Troms kan det se ut som det er et matematisk flertall fra Troms. Som man husker fra debatten om sammenslåing, har både Rødt, MDG og SV sagt at de vil støtte Finnmark i saker hvor Finnmark kan tape til Troms. I så fall er stemmetallene 37-20 til Finnmark!

Men det som styrer det hele er faktisk fylkestingsprogrammet. Og de som skal tolke og forstå dette er fylkesstyret, mens fylkestingsgruppa til slutt avgjør. Velgerne har satt seg inn i programmene må vi anta og disse gir retningen for de kommende 4 år.

Om det fortsatt er noen som tror på skremslene sitert over, kan de nå endelig sove trygt om natta. Det meste blir som før. Bortsett fra her i Nord hvor Norge nå er blitt en politisk sterkere region. Så lenge ikke SVSP, Rødt og muligens Ap vil starte med å demontere den?

Men hvordan gikk det så med Tromsø kommune og by i det hele. Hvis skremslene om at kjøttvekta bestemmer blir oppfylt, skal denne byen ha 1/3 av alle fylkestingsrepresentantene.  Kjøttvekta forteller at antall velgere og innbyggere i Tromsø utgjør 1/3 av alle i Troms og Finnmark. 1/3 av 57 er 19. Fikk Tromsø da 19 mandater?  La oss se på oversikten:
Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.20.png

 Tromsø fikk ikke flertall, de fikk ikke engang de 19 de matematisk kunne hatt.
De fikk kun 10 av de 57 representantene!

Også her ligger skremselet dødt og maktesløs. Finnmarkinger som trodde på spådommen kan igjen sove trygt.

Fylkestingsvalget bekrefter at partiene har opptrådt redelig i valgkampen og ikke minst; De har sikret balanserte fylkestingslister og ikke kjørt noen form for organiserte kampanjer. Med et mulig unntak for Rødt og KrF?

Hva med fremtiden?

Også her har velgerne blitt utsatt for et narrespill i denne valgkampen. Mange velgere tror at dersom Stortingsvalget i 2021 gir en annen regjering, er Troms og Finnmark egne fylkeskommuner med egne fylkesting straks etterpå.

Det er feil.
En evt. deling av en fylkeskommune kan tidligst skje med virkning fra 1.1.2024.

Det betyr at om dette fylkestinget allerede nå gjør vedtak om å sette igang en prosess om deling, vil det gå 4 år før den kan være gjennomført.

Om det er noen politikere som kjenner arbeidsgiveransvaret tynge, er det tvilsomt om de vil utsette de ansatte for enda mer usikkerhet ved å ta enda en kostbar, energitappende og ødende runde – kun for å svekke Norges viktigste region sin langt sterkere politiske rolle.

Inndelingsloven gir kommuner og fylkeskommuner adgang til både å slå seg sammen og til å dele seg. Loven stiller noen krav om å følge prosedyrer, bl.a. å involvere innbyggerne i prosessen. Det er Stortinget som avgjør deling av fylke.

Siden ingen av de drøye 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark har fått uttale seg spesifikt om en deling, er det helt naturlig at de denne gang skal få gjøre det – FØR Stortinget fatter sitt vedtak.

En rådgivende folkeavstemning vil hjelpe fylkestinget til å gi sitt råd til Stortinget.
Som voteringstema kan følgende Ja/Nei-spørsmål brukes:
«Mener du at «Troms og Finnmark» må deles inn i to mindre fylkeskommuner ?»

Et klart råd i en folkeavstemning hvor minst 2/3 deltar  vil selvsagt gi langt større legitimitet for en tilbakeføring til to mindre fylkeskommuner med redusert ansvar og økonomi som konsekvens.

Jeg ser at de gjenværende motstandere av regionreformen ikke ønsker en slik folkeavstemning.

Hvorfor ikke?

Er de redd for at innbyggerne har fått mer kunnskap om de muligheter reformen gir oss i strategisk viktige nord?

Hvis de hadde et prinsipielt standpunkt for et år siden til at innbyggerne må få uttale seg slik fylkespolitikerne forhindret før stortingsvedtaket i juni 2017, bør de ha det samme standpunktet nå.
Er de blitt motstandere av en ny folkeavstemning, vitner det om en redsel for at folket skal mene noe annerledes enn dem.

Det som jeg er sikker på vil hjelpe vår region i langt sterkere grad, er et fylkesting som nå jobber for å få mer makt overført fra staten. De foreløpig 50 oppgavene som fylkespolitikerne skal skjøtte fra 1.1.2020 er en god start, og som må inspirere til å få flere.

Det er en linje SP tidligere har stått for der Ap og SV fortsatt vil at LOs ønske skal følges: Statlig makt skal forbli i Oslo.

Den største politiske saken i Tana: Tillit?

Mange spør meg om hvorfor jeg som ordførerkandidat ønsker meg både ny politisk og ny administrativ ledelse i Tana kommune. Har jeg ikke tillit til at dagens ledelse kan rydde opp i de problemer den samme ledelse har skapt ?
Her kommer noen svar.

Vi har over mange år hatt gående en debatt i Tana om kommunens arbeidsgiverpolitikk og personalpolitikk. I denne ligger også hvilke spilleregler som skal gjelde for at ansettelser både blir riktige og rettferdige og skaper tillit og ro.

Jeg har som ordførerkandidat for Tana Venstre satt fokus på både økonomistyring og personalpolitikk ved årets kommunevalg i Tana.
Hvorfor?

Fordi disse to sakene er av vesentlig betydning for om Tana kommune skal bli slik vi ønsker: En kommune «hvor folk flytter til og ikke vil reise fra».
Eller skal kommunen forsterke omdømmet av at «det er der hvor venner og bekjente av ledelsen får jobb og hvor fagfolk flykter vekk til tryggere forhold».

Mislykkes Tana på dette området, rammer det barn i barnehage og skole, det rammer eldre pleietrengende og deres pårørende og det rammer alle som trenger en stabil fastlege. Dette handler om TRYGGHET!

Filmen «Våre håpefulle» viser glimt av en norsk skole på godt og vondt. Og dessverre er det mange elever som lider fordi kommunene ikke klare å skaffe eller ta seg råd til fagfolk i klasserommene. Også i Tana. Lånegjelda er prekær, og det som kunne vært lønn til nye dyktige fagfolk sendes nå til banksjefen i form av renter og avdrag.

Fagfolk er kritisk viktige. Ikke minst fagkompetanse blant ledere. De må ha solid kjennskap til fagområdet de skal lede, og de må kunne veilede sine ansatte. Det skaper trygghet for den ansatte, og det gir innbyggerne bedre tjenester.

Derfor måtte jeg sjekke om ansettelser i Tana skjer slik at «den beste» får jobben, og at det er reell konkurranse mellom søkerne. En merkelig prosess de siste årene gjorde meg nysgjerrig, og jeg måtte spørre meg fram.

Også tidligere har kommunestyrerepresentanter i Tana stilt slike spørsmål for å sikre seg at reglene for ansettelser følges. Bl.a. denne er fra rådmannens første år i kommunen:


Skjermbilde 2019-08-30 kl. 09.27.08



I 2015 søkte kommunen etter leder på avdelingen for teknisk drift (bygg, anlegg mm). Gjennom to søknadsrunder med flere meget godt kvalifiserte søkere endte det med at en som ikke hadde søkt, fikk jobben! Intet galt sagt om vedkommende. Kun om prosessen.

Som noen har fått med seg i avisene i det siste, sendte jeg inn noen spørsmål til rådmannen tidligere i sommer.  Jeg ville sjekke en mildt sagt underlig form for endring av kommunens egne spilleregler ved ansettelser i denne kommunestyreperioden.

Her kan du lese brevet med spørsmål: Tana – status delegasjonsreglement 2019 (Klikk på lenken og dokumentet åpnes i nytt vindu. Gjelder også dokumentene nedenfor med farget skrift).

Jeg fikk ikke konkrete svar fra rådmannen på de prinsipielt viktigste spørsmålene:254135_READONLY.DOC

Derfor sendte jeg dette purrebrevet: Purring på spørsmål

Svaret fra rådmannen var oppsiktsvekkende: 254364_READONLY.DOC (3)

Saken ble referert i avisa Finnmarken.hvor jeg hevdet at rådmannens svar var direkte frekt.

Til avisa sier rådmannen bl.a.:
Jeg har ingenting å beklage, det jeg har kommunisert til mannen er: Skriv saklig så får du saklige svar, svarer han.

Jeg ringte rett til ordfører Frank Ingilæ og ba om en beklagelse for rådmannens lite profesjonelle svar. Frank mente han ikke hadde noe å beklage, og jeg minnet han om at han er rådmannens sjef. Frank mente dette var en polemikk mellom meg og rådmannen, noe jeg selvsagt var uenig i.

Og så hadde ordføreren selvsagt et viktig poeng under samtalen: Det er vanskelig å kommentere saken siden nettopp han er den som har fått stillingen etter endringen av delegasjonsreglementet.
Her er vi ved stridens kjerne: Rolleforståelse når det blir slike flytende grenser i en liten kommune hvor alle kjenner alle.

Selvsagt ble jeg skuffet over at han valgte å forsvare rådmannens måte å besvare en henvendelse på. Og ekstra skuffet ble jeg over at han slik stilte seg bak rådmannens angrep på meg som person, og ikke ønsket å svare på noen enkle spørsmål.

Jeg valgte å ta rådmannen på ordet, og sendte han derfor straks følgende spørsmål:

«Jeg fikk ikke konkret svar på flere av spørsmålene, og regner med at du nå kan svare når spørsmålene er ytterligere presisert. I tillegg må jeg be om svar på noen nye med bakgrunn i dine svar:

a. Var det rådmann eller ordfører som foreslo å endre delegasjonsreglementet vdr. ansettelsesmyndighet FØR ad-hoc-utvalget ble nedsatt?

b. Hva var begrunnelsen for å endre delegasjonsreglementet når kommunestyret med hjemmel i kommuneloven av 1993 hadde lagt dette ansvaret til rådmannen allerede før tusenårsskiftet?

c. I april 2019 går kommunestyret tilbake til tidligere praksis fordi presiseringer i Kommuneloven tilsier det. Det er det samme prinsippet som følges når det gjelder personalforvaltning i ansettelsessaker; det er rådmannen som tilsetter – ikke politikere. Altså samme praksis som fram til 2016. Visste ikke Tana kommune om at dette prinsippet sto fast også i forslag til endringer i kommuneloven?

d. Fikk endringen av delegasjon noen innvirkning på rådmannens lederavtale med tanke på lønn og evt. andre ordninger etter 2015, og evt. hvilke?

e. Hvorfor ble det ikke brukt ekstern rådgiver for de øvrige stillinger tilsatt av formannskapet – siden kommunestyret tydeligvis ikke hadde tillit til at rådmannen kunne ansette?

f) Rådmannen gjør altså alt arbeid vdr. forberedelser av seks ansettelser og slik legger alle føringer på hvem som er aktuelle/uaktuelle og hvem som skal innstilles. Formannskapet tar deretter avgjørelsen. Ansettelsen skjer altså på et rent politisk grunnlag, og rådmannen var involvert i dette. Er ikke dette en meget uryddig og tvilsom arbeidsgiverpolitikk som det gamle delegasjonsreglementet (fram til høsten 2016) ville ha forhindret – om det ikke var blitt endret?

g) Hva tenker rådmannen om sin rolle i dette? Ble politikerne advart mot en slik praksis?

Jeg håper på et kjapt svar innen fredag 23.8.»

Jeg har fortsatt ikke fått noe svar slik han lovet, og får det neppe. Rådmannen ser nok i likhet med de som nå får tilgang til denne informasjonen at både han og ordføreren har en dårlig sak.

Hvorfor er denne saken dårlig for rådmann og ordfører ?

I sitt første svar skriver rådmannen at delegasjonsreglementet ble endret 4.april 2019 på grunn av en ny kommunelov vedtatt i 2018. Det er korrekt. Mer interessant er hva han IKKE fortalte i sitt svar til meg:
Denne nye kommuneloven hadde både rådmann og ordfører kunnskap om allerede i 2016 – FØR kommunestyret endret delegasjonsreglementet! Men sa de det til kommunestyret?

Tana kommune  fikk sammen med de øvrige kommunene i landet tilsendt høringsutkastet til ny Kommunelov – NOU 4-16, og den er registrert i kommunens postsystem allerede 6.april 2016 – med ordfører Frank Ingilæ som saksbehandler! Rådmannen sender den videre 1.9 på høring.

62237487_193081561602837_6205261061545787392_n (1).jpg

(skjermbilde av saken i kommunens sak/arkivsystem)

Altså, både rådmann og ordfører visste våren 2016 at den gamle regelen om rådmannen som ansettelsesmyndighet  ville bli ytterligere forsterket med ny kommunelov. Likevel starter de opp et arbeid for å ENDRE delegasjonsreglementet slik at det nå er formannskapet som får full ansettelsesmyndighet, og ikke rådmannen.

Nå kan det jo være at ordføreren fikk saken, men sov i timen og ikke fikk det med seg (noe som sjeldent skjer). Da er det interessant hva som skjer midt i september – altså før dette ad-hocutvalget er kommet i gang med sine evt. endringer.

Ordfører Ingilæ deltar som styremedlem på møte i KS Finnmark 21.sept.:


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 15.28.31.png


På dette møtet har de en viktig sak til behandling – Høring – Ny kommunelov:


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 15.27.32.png


Om ikke ordføreren (og rådmannen?!) hadde lest høringsutkastet på våren eller sommeren, visste de nå i alle fall meget godt hvilke endringer som ville komme.
Det var med andre ord ingen saklig grunn for å endre delegasjonsreglementet i stikk motsatt retning.

Men det fantes to andre mulige grunner:

1) Sørge for at formannskapet fikk full kontroll på ledige stillinger og politisk bestemme hvem som skulle ansettes, inkludert venner og bekjente som søkte. (Både gruppelederen i Ap og ordføreren ble gitt hver sin stilling av sitt eget flertall i formannskapet).

2) Formannskapet hadde nettopp sett folkets vrede i Tana for måten rådmannen hadde behandlet både leger, innbyggere og ansatte på (se under). Nå måtte de inn å ta kontroll over rådmannen. Verken ordfører eller flertallet i kommunestyret torde avslutte arbeidsforholdet til rådmannen. Det forteller om hvem som har makta i Tana!

Grunnen til den økte misnøyen gikk på rådmannens lederstil og en ordfører som ikke tok tak i problemet.

Varaordfører Elisabeth Erke(Ap)  og leder av HOOK (Hovedutvalget for Oppvekst Omsorg og Kultur) ønsker å rydde opp i dette vinteren 2016. Hun får høre av rådmannen at hun er en «..jævla HOOK-kjerring..», noe ordfører velger å lukke ørene for. Slik skapes og vedlikeholdes fryktkultur.

På et folkemøte om legekrisa sommeren 2016 blir ærlige og respekterte mennesker beskyldt for å lyve om situasjonen. Ansatte beskriver en fryktkultur. Ordføreren bruker sin posisjon til å beskytte rådmannen – og vedlikeholder dermed fryktkulturen.


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 15.57.17.png


Saken om endring i delegasjonsreglementet kommer til formannskapet 3.11 fra ad-hoc-utvalget. Det står følgende om dette i saken som skal til kommunestyret 17.nov. 2016:

Skjermbilde 2019-09-01 kl. 16.07.41.png


I innkallingen til kommunestyremøtet 17.11.16  forelå ikke noe referat fra møte (-ne?) i ad-hocutvalget.

Heller ikke her opplyses de folkevalgte om prinsippene, verken i den eksisterende kommunelov eller den nye som kommer. Ingen i kommunestyret får altså skriftlig kunnskap om  det ordføreren og rådmannen visste meget godt lang tid i forveien: Det er rådmannen som skal foreta ansettelser av alle sine ansatte, også kommunalsjefer og enhetsledere.

Høringsuttalelsen fra 3 fagforeninger oppsummerte godt hvor problematisk dette var:
IMG_9229

Andre løsninger blir feil. Har man ikke tillit til at rådmannen kan foreta lovlige og gyldige ansettelser, skal  man være voksen nok til å finne en ny rådmann. Er det derimot sterke bindinger mellom politikere og rådmann, fortsetter alt som før.

Det likevel mest betenkelig med dette er denne rolleblandingen av politikk og administrasjon vi ser:

I ansettelsessakene er det rådmannen som gjør alt arbeid fra å utforme utlysningsteksten, til å sile ut kandidater for intervju, til å innstille og til å fastsette lønnsbetingelser.

Politikerne gjør kun den formelle beslutningen om HVEM de skal ansette – på bakgrunn av rådmannens finmaskete arbeid! Hvem er det da som egentlig bestemmer i et slikt rotete system?

Ordførerens kremjobb – og prosessen bak

Det topper seg i fjor. Da får alle et innblikk i hvor galt det kan gå. Allerede et – 1 – år (!) før lederen av kommunens utviklingsavdeling skal fratre sin stilling, lyses stillingen ledig!

Hvor mange har noengang opplevd slik langtidsplanlegging i en bedrift eller offentlig organisasjon?? Dette er så oppsiktsvekkende at man undres på hvorfor  rådmannen og formannskapet torde det.

Stillingen lyses ut med slikt innhold:


Skjermbilde 2019-08-27 kl. 13.16.39.png


Søknadsfristen er satt til 21.oktober 2018  i god tid før 1.januar -19 som mange i fjor oppfattet at den nye kommuneloven skulle gjelde fra. Det hastet altså med en rask ansettelse gjort av formannskapet. Hvis ikke, må rådmannen ansette sin egen «sjef». Den belastningen ønsket selvsagt ikke rådmannen, forståelig nok. Da blir «vennskap og kjennskap-bindinger» for avslørende.

Det er spesielt interessant å se hvilke krav kommunen stiller til evt. søkere:

I den generelle delen heter det:
«Kommunen legger vekt på å rekruttere medarbeidere med høy kompetanse, arbeidsvilje, gode kommunikasjonsevner og serviceinnstilling.»

Tana kommune gjør her en meget god og viktig vektlegging! Slik skal det være. Dette er det eneste riktige signal til alle våre unge som er under utdannelse.

I den videre teksten står det følgende om hvilke kvalifikasjoner som kreves: «Relevant høyere utdanning, ledererfaring, erfaring fra utviklingsarbeid, god kjennskap til kommunal sektor og kompetanse i organisasjonskultur..».

Utviklingsavdelingen har på det tidspunktet flere dyktige ansatte som oppfyller disse krav. De som lever i håpet om at det vil være like konkurransevilkår, velger å søke.

Ikke uventet kommer det også en søknad fra kommunens egen ordfører. Han har forlengst sagt offentlig at han ikke stiller til gjenvalg etter 12 år, og ønsker selvsagt da å gjøre noe annet. Men med kun videregående skole og div. kurs innen salg og service i butikkbransjen, kan det bli vanskelig. Den eneste som blir sjokkert over at ordføreren søker på stillingen, er rådmannen som uttaler til pressen; «Jeg så ikke den komme..!».
Om dette var ironisk ment, er vanskelig å vite.

Ordføreren søker derfor på denne stillingen, men med et stort handicap:  Han oppfyller ikke kravene i utlysningsteksten!

Han får likevel jobben – etter at formannskapet måtte ta en ekstrarunde. Også der var noen i berettiget tvil?
I oktober -18 visste også Tana kommune at den «nye» kommuneloven ikke skulle gjelde allerede fra 1.januar. De hadde altså bedre tid. Den brukes til en ny utlysning. Kanskje det kunne føre til at kvalifiserte søkerne trakk seg og slik gjorde løpet for ordføreren enklere. Slik kunne formannskapet med 5 medlemmer av 5 mulige fra posisjonen skape en mer legitim avgjørelse?

For at hele prosessen skal gis et skinn av legitimitet, er hele prosessen fra utlysningstekst til forberedelser og intervju gjort av et eksternt firma. Noen tror at slike firma opererer i et vakuum og at det ikke finnes kommunikasjon mellom oppdragsgiveren og firmaet fra start til mål. Selvsagt gjør det det. Spør fagforeningene om hvorvidt firmaet ba de om innspill på utlysningsteksten!

Formannskapet setter altså enstemmig sin egen politikerkollega i stillingen, mens to faglig sterke søkere fra utviklingsavdelingen blir høflig satt på reserveplass. Hvilken sjanse hadde de på en rettferdig behandling?

Denne ansettelsen skjer torsdag 31.januar i år.
Samme dag er det møte mellom formannskapet og rådmannen.
Sak: Lønnskrav fra rådmannen.

Det ordner seg greit slik dette dokumentet viser:


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 17.53.58.png


31.januar 2019 er altså en trivelig dag for både ordfører og rådmann. Den ene har fått seg jobb, den andre et saftig lønnshopp, og gleder seg til 9 mndr. etterbetaling på konto.

Deretter starter rådmannen en saksbehandling for å omgjøre delegasjonsreglementet tilbake til slik det var før 2016 for hvem som er ansettelsesmyndighet! Det vedtas i neste kommunestyremøte. Drøye 2 års unntak fra prinsippet i kommuneloven har gitt to fremtredende AP-topper i Tana nye lederjobber og rådmannen lønn for strevet!

Men hva betyr dette for Tana kommunes omdømme? Skaper slik saksbehandling og endring i spillereglene tillit til og respekt for ledelsen i kommunen?

Og det mest ubehagelige spørsmålet kommer helt naturlig:
Er en slik bruk av politisk makt og folks skattepenger å anse som etisk forsvarlig?

Leder av utviklingsavdelingen i offentlig sektor med fast lønn og opptjening av pensjonspoeng til pensjonsalder har en verdi  på rundt 850 000 kr. Over 10 år utgjør det 8, 5 mill kr. + pensjonsutbetalingen deretter.
Å få + 8,5 mill kr fordi du tilfeldigvis var politiker og hadde venner rundt deg er som å vinne i Lotto. Bare så mye enklere.
Det er i alle fall ikke rettferdig overfor antatt bedre kvalifiserte søkere.

Et tilbakeblikk til da rådmannen ble ansatt er også interessant i så måte:

I 2005 ga kommunestyret fullmakt til det såkalte rekrutteringsutvalget om å inngå arbeidsavtale med den da nytilsatte rådmannen som skulle tiltre senere på våren. Utvalget besto av ordfører Ingrid Smuk Rollstad, Reidar Varsi og Kåre Breivik.

På anmodning har jeg fått tilsendt referat fra utvalgets arbeid. Det finnes ingen referat fra deres møter etter kommunestyremøtet da fullmakt ble gitt de til å inngå arbeidsavtale.

Arbeidsavtale JA av 2005 viser at den ikke er undertegnet av ordføreren som er det vanlige . Den er undertegnet av Frank Ingilæ som varaordfører. Hvorfor?
Avtalen gir rådmannen 24 måneders etterlønn ( i dag er verdien av dette 1,9 mill kr).

Det fremgår altså ikke noe skriftlig dokumentasjon om hvordan fullmakten fra kommunestyret er fulgt opp. Heller ikke om hvem som var bemyndiget til å signere avtalen på vegne av arbeidsgiver.

Dersom rådmannen må gå på dagen, kommer avtalen til anvendelse. Det er selvsagt her som i andre kommuner under forutsetning av at rådmannen ikke har gjort seg skyldig i noe lovstridig eller ureglementert.

Det skal blåse en forandringens vind i Tana etter valget!

Som politiker og ordførerkandidat akter jeg å bli «ombudsmann» for innbyggerne. Da er det min plikt å se til at regler for ansettelse følges også i Tana. Prinsippet er at det skal være fritt fram å søke for alle som mener de oppfyller kravene i utlysningsteksten, selvsagt også for politikere. Den best kvalifiserte skal ansettes, og det skal ikke lages en prosess som skal gi bestemte personer en fordel.

Når Tana kommune endrer sine egne spilleregler underveis og går på tvers av kommunelovens intensjon om hvem som har myndighet til å ansette, må noen våge å stille spørsmål. Det er blitt min oppgave, og derfor ba jeg om svar der jeg trodde svar var å finne.

En profesjonell rådmann i en seriøs kommune vil da kunne svare på de spørsmål han får fordi han har dokumentasjonen tilgjengelig.
Han/hun vil ikke angripe meg  slik rådmannen i Tana gjør i sine kommentarer til avisene. Hersketeknikken han bruker er å gjøre meg mest mulig ubetydelig, usynlig og useriøs ved å omtale meg som «mannen» og «personen», og ikke ved navn han ellers bruker. Her fra avisa Sagat;

«– Personen har skrevet til kommunen og kommet med anklager om korrupsjon og myndighetsmisbruk. Dette er usaklig og uten rot i virkeligheten, sånne ting skriver man bare ikke til en organisasjon, uansett om man er ordførerkandidat eller ikke. Dette er ikke saklig, det er ingen grunn til å komme med slike påstander. Han knytter kritikken opp mot ansettelser og det mener jeg ikke han har grunnlag for.»

Det er forståelig at rådmannen vil mene at jeg ikke har grunnlag for mine påstander. Jeg mener at jeg  har et meget godt grunnlag ut fra hva jeg viser til over. Jeg har ikke påstått i mitt brev at dette ER korrupsjon, kun at det grenser opp mot det og det er alvorlig nok.
Uansett smaker det for sterkt av nepotisme* (se forklaring nederst).

Når bortimot 50 % av innbyggerne tror det foregår korrupsjon, kan en åpenhetskultur i kommunene sterkere være med å avkrefte mistanken.

Kanskje det beste hadde vært om Øko-krim hadde tatt enn titt på Tana kommune for å avklare de faktiske forhold?

Hva tenker de f.eks om at Tana kommune tillater oppført et forretningsbygg i sentrum med formål om at et familiemedlem av rådmannen  skal etablere butikk der? Hva tenker de om at et nært familiemedlem blir ansatt i Tana kommune? Og at skjer etter at den best kvalifiserte tilbys lønn som ikke er i samsvar med kompetanse og takket som forventet nei?
Erklærte rådmannen seg inhabil i begge sakene og lot f.eks nabokommunen forestå saksbehandlingen, inkludert lønnsfastsettelse ? Nei, det kan man ikke lese av saksdokumentene.

Jeg mener det er er påkrevet at Tana kommune nå løfter sin etiske standard. En slik bevisstgjøring av politisk og administrativ ledelse vil igjen skape tillit blant både ansatte og innbyggere i Tana.

Min gode venn Hans Antonsen var ordfører for Venstre i Grimstad kommune i 10 år. Der kjørte de en prosess om hvilke etiske kjerneverdier som skal prege kommunen. Alle ansatte og folkevalgte var involvert. Det hele endte i følgende etikk-plakat:

Skjermbilde 2019-09-02 kl. 07.18.46
Tana kommune er nå i en situasjon hvor vi bør dra i gang en lignende prosess. Det vil være blant de første oppgaver jeg vil starte med dersom jeg blir ordfører.

Jeg vet at disse avsløringene om ledelsen i vår kommune gjør inntrykk, og har skapt panikk hos de som utøver makta i kommunen. De kan etter valget stå uten den makt og de privilegier de har hatt i for mange år.

Derfor forsøker de nå å skape et negativt inntrykk av meg som politiker og menneske. Det vil åpenbart komme mer før valget. Mye står på spill. Men la de avsløre seg!

Jeg skal tåle det, ikke minst fordi innbyggere i Tana vil tape på at dagens ledelse fortsetter. Spør småbarnsforeldre. Spør pårørende til pleietrengende. Spør de som sender barna på skolen. Det er mange som nå ønsker større trygghet for sine.

Men jeg synes ikke det er greit at mine meninger og mitt politiske arbeid skal ramme alle de som regnes som mine venner og bekjente. De frykter konsekvensene dersom det ikke skulle bli et politisk skifte i Tana og at frykt-kulturen dermed fortsetter, med de konsekvenser det får for dem. Også politikere fra flere parti sier under få øyne at de er enig med meg, men tør ikke si det høyt nå.
Velgerne i Tana har nå sin største sjanse til et skifte i kommunens ledelse!

Hvis velgerne vil det ved valgurna, kommer en forandringens vind over vår mangfoldige og fantastiske  kommune på valgnatta. Da kommer ny energi, nye ideer og etterhvert også nye arbeidsplasser til det naturlige sentrum i hele Øst-Finnmark.

Jeg er optimist og tror det vil skje.

Men velgerne avgjør – og det skal alle respektere!


* Forklaring på begrepet nepotisme:

Ifølge jusleksikon.no defineres dette slik:
«Nepotisme (av lat, nepos; «nevø», etterkommer) betegner favorisering av slektninger, ektefelle eller venner, og det å sette kjennskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser.
Begrepet kom i forbindelse med middelalderens paver, som ofte utnevnte sine nevøer til viktige verv i Den katolske kirke. Praksisen anses i moderne tid som en form for korrupsjon.»

«Hitler ville elsket sosiale medier»

Disney-sjefen Bob Iger mottok nylig en utmerkelse for sitt arbeid for humanismen. Han holdt en tale som iflg. Washington Post 11.april var en kraftig kritikk av den siste presidentvalgkampen i USA og en advarsel om den kommende.

På sitt mest grusomme tillater sosiale medier at ondskapen utnytter forvirrede sjeler med plagede sinn, sa Iger. Han sa dette  under en middag arrangert av Simon Wiesenthal Center.

Hitler ville elsket det. Det er det mest virkningsfulle redskapet en ekstremist kan ønske seg, sa Iger.

Bob Iger ber altså om en helt annen valgkamp i 2020 enn den verden fikk se i 2016 mellom Hillary Clinton og Donald Trump.

– Jeg vil høre en inkluderende visjon som ikke er bygget på forakt for andre.  Det er mulig å argumentere for sitt politiske standpunkt uten å angripe andre, sa Disenysjefen.

Mandag denne uka var landets ordførere invitert av KS (interesseorganisasjon for norske kommuner og fylkeskommuner) for å bl.a. drøfte spillereglene for den politiske debatten. Der «vedtok» de «Valgløftet 2019». Det sier fra om at politikere må behandle hverandre med respekt og vise gjensidig tillit i tiden fram til kommunestyre- og fylkestingsvalget.

Hvorfor er dette nødvendig? Bør ikke alle innbyggerne få uttrykke sin mening fritt og uten hindringer?

Et helt berettiget spørsmål, og svaret er selvsagt «ja». Innenfor akseptable grenser.

«Send ordføraren til helvete!». «Den dama er full i faen», «Ho er faen ikkje god», «maktsjuk» og «diktatorisk».

Slik og andre meldingene med hetsende innhold tok aldri slutt for ordfører i Vågsøy Kristin Maurstad. Som ordfører måtte hun også ta de tunge beslutninger om å si nei til noen eller mange som tror at kommunen kan betale seg ut av alt med kredittkort.

Det er tøft å si nei. Du blir langt mer populær om du svarer ja til alt, og deretter sender regninga til neste kommunestyre som må finne dekning for den. Ved f.eks å si opp lærere eller sykepleiere – som ikke er en ukjent øvelse.

Hele 43 % av alle politikere som ble spurt i en undersøkelse svarte at de har opplevd dette som Vågsøy-ordføreren har opplevd!  Kan media – den 4.statsmakt i Norge – bidra til en endret atferd. Eller vil de heller forsterke den?

På samme konferanse var det også en debatt om kommunenes evne til å skape gode nok fagmiljø. Politikere både lokalt, regionalt og sentralt frykter at kommunene skal miste ungdommen når de er ferdig utdannet.

For oss som bor i små kommuner, vet vi at utfordringene står i kø. Svært mange kommuner er forgjeldet (fordi de har valgt det sjøl) og evner ikke å betale ned på sine altfor store lån. De sliter med å rekruttere og behold fagfolk – fordi fagfolk gjerne vil tilhøre et fagmiljø. Det blir dessverre for spinkelt med 1,5 ansatte. Hvilke ungdommer flytter tilbake til sin hjemkommune for å nøye seg med  en 50%-stilling?

Venstre-lederen Trine Skei Grande påsto at de ikke kommer tilbake til kommunen hvis det kun er en 50%-stilling kommunen tilbyr. De vil i likhet med oss alle ha en full stilling. Hun provoserte til debatt  ved å utfordre alle ordførerne til å vurdere om deres lille kommune kanskje kunne tjene på sammenslåing.

Spørsmålet er altså hvor små kommuner vi kan tillate dersom hensikten er både å få ungdommen tilbake etter utdanning OG gi brukerne et faglig godt nok tilbud.

Også små kommuner må ha en administrasjon, noe som binder for de minste fra 5-10 mill.kroner.
Med samme administrasjon for to slike kommuner, frigjøres straks samme beløp til stillinger rettet direkte mot innbyggerne. Og dermed åpner det seg for 100-% jobber for ungdom som vil tilbake og økt fagkompetanse.

NRK-Nordland lagde sin egen forkortede og spissete versjon av Grandes innlegg og la den ut på sin nettside og på sosiale medier  (So-Me) .
NRK hadde selvsagt tatt kontakt med noen ordførere: Hadde de ikke følte seg krenket av Grandes tale?
En ikke uvanlig måte å lage store mediesaker på i vår tid.

Dermed tok det selvsagt fyr på So-Me, slik disse glimtene fra den offentlige debatten på NRK Nordlands FB-side viser:

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 10.03.34

 

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 10.00.58

 

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.59.52
Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.57.29
NRK Nordland lot debatten gå i mange timer før noen der skjønte at de kanskje burde minne om noen regler.

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.54.08

Dere kan sjøl gå inn på den siden og sjekke om det hjalp.

Venstrelederen satte altså fingeren på vår tids største utfordring: Sikre god nok kompetanse i de offentlige tjenester.

NRK klarer på en meget interessant måte å redigere dette slik at de øvrige politikerne i panelet «himler med øynene» når de svært sannsynlig kun er overrasket over at en partileder tør provosere slik rett før et lokalvalg. Det er selvsagt modig gjort.

NRK har også laget sitt eget begrep «koseklubb» av dette innlegget, og som selvsagt dyrkes videre på So-Me. Og som deles flittig – noe også Hitler ville elsket som Disneysjefen er inne på. For slikt skapes hat rettet mot enkeltpersoner og deretter grupper av enkeltpersoner. På 30-taller var det jøder. På 80-tallet var det pakistanere i Norge. Fra 90-tallet asylsøkere . Og i dag..?

Hovedpoenget med mitt innlegg her er å vise til hvordan landets medier bekrefter Disney-sjefens frykt.
Ved å sile og vekte informasjon slik at det blir passe konfliktfylt, skaffer man klikk og seere/lesere. Noen av oss har tradisjonelt «følt» at NRK har stått i en særstilling for å bidra til en åpen og saklig debatt.

Etter skandalen i VG (Giskevideoen) og VG/Dagbladets hetsaktige jakt på Giske og NRKs mange og lange angrep mot Venstre i vinter, skjønner jeg godt hvor viktig og nødvendig Bob Igers budskap er.

Det er kanskje et håp om at også unge journalister heretter undertrykker egne preferanser om politikk og verdier og formidler det som faktisk skjer – selvsagt uten å bli et ukritisk mikrofonstativ.

Alle kan bidra for å oppfylle Disney-sjefens ønske om stå i mot denne utviklinga «Hitler ville elsket».

Med mine, mine barn og barnebarns gode opplevelser Disney har gitt gjennom årene, har i alle fall jeg fått en fornyet energi til å jobbe for at Disneysjefens «dreams come true».


Denne handler om samme tema, men er avgrenset til en politiker:

«Når pressen presser Venstre, må Trine ikke grine»

Jeg – en «frontkjemper for Nussir ASA»?

I følge Svein Lunds innlegg i iFinnmark er jeg en «frontkjemper» for Nussir. Han bygger sin konklusjon på mitt leserinnlegg som handler om Faktisk.no , et fagmiljø for faktasjekk som eies av 6 mediabedrifter. Min påstand er at Faktisk.no setter stempelet «Faktisk feil» på gale påstander fra alle andre, men unnlater å gjøre det når egne journalistkolleger jukser med fakta.

Som ferskt eksempel siterte jeg kommentator i VG og Tromsø som hevdet at «millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl».

Jeg påviste hvorfor dette er feil.

Svein Lund mener derfor at jeg er representant for Nussir ASA og at jeg forsvarer miljø-ødeleggelsene. Han dokumenterer dette med at jeg for 30 år siden var daglig leder for en bergverksbedrift i min hjembygd Austertana eid av Elkem.

Det første er feil. Det siste stemmer. Jeg fikk gjennom nevnte jobb god innsikt i hvordan verdifulle mineraler i Finnmark kan komme til nytte i den øvrige verden, og så hvordan dette skapte trygge arbeidsplasser lokalt og ga kjærkomne skatteinntekter til kommunen. Men jeg fikk også kunnskap om hvordan det sentrale østlandet høstet mest verdier av våre ressurser, noe jeg (dessverre for min egen del)  snakket for høyt og kritisk om den gang (også).

Hvis jeg kan påvirke noe i denne saken, må det være at det blir et driftsopplegg for Nussir ASA som lager minst mulig miljøavtrykk, får minimal innvirkning på reindrifta, og skaper sikre arbeidsplasser i Kvalsundområdet for minst 30 år framover.

Som politisk nyengasjert ønsker jeg kun å gjøre det enda lettere å få gjennomført det nødvendige grønne økonomiske skiftet – som våre barnebarn skal få gleden av når vi leverer tilbake kloden vi låner av dem. Kobber er et helt nødvendig metall der verken aluminium eller andre legeringer har samme fysiske effekt og kvalitet på en rekke viktige produkter.

Viktigst for meg nå er derfor at det må være fakta –  ikke skremsler – som skal avgjøre skjebnen til både naturmiljø, reindriftsnæring  og bedrift.

Jeg ville reagert på samme måte om Nussir ASA hadde jukset med tall for å minimere skadevirkninger. Denne gang er det altså miljøbevegelsen som gjør det – med såkalt faglig støtte fra høringsinstanser.

Et eksempel på fagekspertise som Svein Lund viser til, og som har bidratt  med sitt i høringen: Fylkesmannens miljøavdeling i Finnmark laget en oversikt  som skal vise mengden av årlig utslipp.Skjermbilde 2019-03-06 kl. 22.50.13.png

Fylkesmannens fagfolk kan som matrisen over viser bidra med viktig informasjon:

Mens det årlig  lekker ut 63,4 tonn kobber ut i Barentshavets kystsone, skal det årlig slippes ut 1340 tonn kobber, en økning på dramatiske 2114 % etter at Nussir er kommet i drift!

Nå er dette riktignok en promille  av de «millioner av tonn tungmetaller» som ble nevnt av VGs kommentator. Likevel er dette uakseptabelt selv  i slik mengde.

Men også disse tall er fortsatt  svært langt unna sannheten! Miljøvernavdelinga har gjort den tabben at de har regnet ut hvor mye kobber det er i all avgangsmassen og ansett dette som kobber i ren form, altså som tungmetaller rett ut i vannmiljøet.

Det er kjørt simuleringer av steinen fra Nussir i forskningslaboratorium for å beregne sannsynlig utlekking av både kobber og de øvrige metaller. Basert på dette blir det ca 40 kilo ren kobber pr år. I dag er utlekking av kobber via elver og bekker ut i Repparfjorden 600 kilo hvert år!

Slike tungmetaller blir først farlige i ionisert form.  Da kan de bli biotilgjengelig for levende organismer (og opptas i næringskjeden).

Det er altså stor forskjell på «millioner av tonn av tungmetaller» og 1340 som fylkesmannens miljøavd. hadde regnet ut. Men det er også en svært stor forskjell på 1340 tonn og ca 40 kilo som blir det mer sannsynlige tallet for utlekking av kobber.

Også  de øvrige metallene som er oppgitt i tabellen over vil lekke ut i adskillig mindre omfang enn det fylkesmannen påstår.

Mitt ærend er altså å påpeke at her har dessverre miljøbevegelsen blitt ført bak lyset.

Det er ikke det samme som at denne gruvedriften er uten konsekvenser for naturmiljøet.  Nyere forskning (høsten 2018) viser at uansett lagring av overskuddsmasser, vil det bli et miljøavtrykk (direkte påvirkning på naturmiljøet).
Men forskninga viser at miljøavtrykket for denne type mineraler blir mindre ved sjødeponi enn ved landdeponi.

Lund viser til «fisken som får gjeller og mage fulle av finmalt gruveavgang». Jeg vet ikke hvor han har dette fra.
Fisk svømmer ikke under røret med avgangsmasse og dusjer seg i stein og sand. De skyr naturligvis unna.

Da Folldal Verk drev kobberdrift på 70-tallet ble langt mer forurenset avgangsmasse dumpet i den indre, grunnere delen av fjorden. Fiskere hevdet da at de kunne finne fisk med slam i gjellene. Nå skal deponiet legges på ned mot 90 meters dyp. Det skal føres streng overvåking av at masser forblir i dette bassenget.

Men dette er heller ikke den beste løsningen. Jeg mener fortsatt at også avgangsmassen må kunne utnyttes tilnærmet 100%. Derfor har jeg overfor Venstre og Klima- og miljøvernministeren bedt de vurdere å opprette et statlig «Grønn Gruvedrift»-fond.  Her skal bergverksbedrifter kunne få lån og tilskudd til innovasjon og forskning hvor målet er 100 % utnytttelse av overskuddsmassen.

Også det kan gi enda flere arbeidsplasser og bolyst i området, og avgir svært lite miljøavtrykk. I tillegg vil det øke bedriftens inntjening.

Jeg håper at alle som deltar i debatten unngår å lage skremmebilder, men opplyser debatten ved å bringe inn og vurdere fakta. Avgjørelser som baserer seg på forskningsmessig kunnskap står seg mye bedre enn den tynne suppa som er basert på synsing og gjetninger.

Faktisk.no – nøytral om gruvedrift i nord?

«Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. Fordi vi trenger pengene mer enn naturen.»

Slik starter Egon Holstad sin kommentar «La oss dumpe gift i havet» i avisa Tromsø (15.2) og VG 16.februar 2019.
For å virkelig vise hvor alvorlig dette er føyer han til ; «..30 millionene tonn med giftig avfall tømmes ut der»
Det skal altså dumpes 30 mill. tonn giftig avfall i Repparfjorden? Det høres både dramatisk og uakseptabelt ut. Og det er feil.

Holstads utgangspunkt er at slik gruvedrift er en trussel mot natur og livsmiljø, og han stiller viktige spørsmål  ved dette konkrete gruveprosjektet. Det er både forståelig og nødvendig. Holstad er en både skarp og kunnskapsrik journalist som har både tunge og tastatur i sin hule hånd, og er alltid interessant å både lese og lytte til.

Men kan en kommentator i norsk presse likevel få slenge ut usanne påstander – uten konsekvenser?

Hva er Faktisk.no ?

Norske medier utgjør samlet den 4.statsmakt. De skal kontrollere de 3 andre statsmaktene. De skal opplyse debatten og borgerne. Både Stortinget, regjeringen og domstolene skal vite at det er noen som på vegne av borgerne ser de i kortene. Den 4.statsmakt kan på sitt beste sørge for at makta fra folket forvaltes rettferdig og slik øker legitimiteten til vårt liberale demokrati.

Og motsatt; hvis den 4.statsmakt ikke opplyser folket, men villeder debatten blir den i sin ytterste konsekvens en trussel mot demokratiet. For hva skal folk tro? Skal de mistro ansvarlige politikere som sitter med ansvar – slik populistiske krefter på de politiske ytterfløyer jobber for? Eller skal de mistro journalister – de som er utdannet for å bringe fakta til torgs for å opplyse deg og meg og den offentlige debatt? Hver for seg gir begge spørsmål grunn til uro, samlet gir de et dystert fremtidsbilde.

De store mediebedriftene i Norge  gikk sommeren 2017 sammen og dannet faktisk.no, slik media i mange land med et liberalt demokrati har gjort.
Hensikten var å skape et miljø av journalister som kan sjekke sannhetsgehalten i påstander som fremmes i den offentlige debatten.

Faktisk.no beskriver hensikten slik:

«Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.

Vi ønsker å bidra til en åpen, inkluderende og faktabasert offentlig samtale. Ved å gjennomgå grunnlaget til aktuelle påstander som påvirker vår oppfatning av virkeligheten, jobber vi for et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt.

Faktisk.no skal også avdekke og forhindre spredningen av oppdiktede meldinger som utgir seg for å være ekte nyheter.»

Som vi alle skjønner når, vil dette bidra til en mer opplyst og saklig debatt og som kan påvirke beslutningene som må tas av de som har myndighet.

Faktisk.no oppfordrer folk til å bringe inn saker for faktasjekk. Det er prisverdig.

Et forsøk på faktasjekk

Jeg valgte å ta oppfordringa på alvor. Den 18.februar sendte jeg derfor påstanden fra Tromsø- og VG-kommentator Holstad til faktisk.no på den oppgitte mailadressa og skrev bl.a.:

«Jeg reagerer på at aviser på leder- og kommentarplass kommer med påstander som kun er egnet til skremme, ikke opplyse.
Når man leser kommentarer til artikkelen og den øvrige debatten i sosiale medier, nettaviser og trykte utgaver, synes påstandene å bli gjentatt og forsterket.
Jeg har vært politisk aktiv og miljøengasjert gjennom et langt liv. Jeg er redd for at desinformasjon og skremsler verken opplyser debatten eller bidrar til å finne bedre løsninger der naturmiljøet er under press.
Nå håper jeg at faktisk.no ikke er for sterkt bundet opp til sine eiere og ikke er i stand til å vurdere faktainnholdet.
Jeg spør derfor:
Er det et faktum at «Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl.»?
Etter min oppfatning er svaret » Dette er faktisk feil».«

Jeg fikk et høflig svar tilbake:

«Takk for e-post og innspill! Jeg har notert det ned. Påstanden du viser til er imidlertid vanskelig for oss å faktasjekke, da det er en fremskrivning. Den sier noe om hva som skal skje i fremtiden, og som vi per i dag ikke kan slå fast hvorvidt stemmer eller ikke.«

Fremskrivning er etter min oppfatning en påstand som kan sjekkes. Er det en realistisk fremskrivning som bygger på konkrete fakta, eller er det en gjetning – eller enda verre: et skremmebilde uten rot i virkeligheten?

Derfor ønsket jeg nettopp dette sjekket og skrev tilbake:

«Hvorfor er det vanskelig å sjekke en slik påstand – selv om kvantifisering er mer krevende? 
Tallene  står i både rapporter og underlagsmateriale for konsesjonssøknaden om mengden av tungmetaller. 

Det er bare å gange opp tallene for de ulike tungmetaller, og dere har et ganske nøyaktig anslag på hvor mye tungmetaller av hvert slag og tilsammen som årlig kan bli lagret i fjorden i konsesjonsperioden på 30 år. Da har du fakta om saken.

Og det blir ikke «millioner av tonn».

Millioner er flertall og betyr minst to. To millioner tonn = to milliarder kilo!! 

Skal skrekkinformasjon i media bli stående uimotsagt??
Hva skal vi med  faktisk.no da?«

Dagen etter har faktisk.no lagt ut denne på sin Facebookside. De har laget en oversiktlig artikkel (Innsikt) som tar for seg flere av sakens faktiske sider gjennom «5 spørsmål og svar»

Skjermbilde 2019-02-27 kl. 12.47.57

Men faktisk.no tar ikke stilling til det de er satt til å avgjøre: Er påstanden om at «millioner av tonn» med giftig avfall skal slippes ut i Repparfjorden faktisk feil eller faktisk rett.

Jeg har full forståelse at en liten redaksjon ikke makter å sette seg grundig nok inn i alle saker, ikke minst der det må gjøres utregninger.
Likevel berører faktisk. no to relevante opplysninger i sitt svar over:

Disse tungmetallene er del av mineralet, ikke særskilt utvinnet rent metall. Det er det siste som kan utgjøre en fare for livet i havet gjennom biotilgjengelighet (giftige rene tungmetaller i ioneform tas opp i næringskjeden).
Metaller som er en del av mineralet (steinstykkene i avgangsmassen) utgjør derimot mindre fare for livet i Repparfjorden enn det som i dag naturlig siver fra fjellet og ut i elv og sjø.

Den andre opplysningen fra Miljødirektoratet går på mengden av tungmetaller:

«Oppsummert kan vi si at gruveprosjektet vil føre til millioner av tonn med avgangsmasser av knust fjell som deponeres på fjordbunnen, men mengden tungmetaller vil være veldig mye mindre enn dette, sier Kari Kjønigsen i Miljødirektoratet.»

Og det er nettopp her faktisk.no burde ha funnet de tall som ligger offentlig tilgjengelig. Da ville leserne fått se hvor store mengder vi snakker om når det gjelder tungmetaller som miljøtrussel.

Langt mindre farlige tungmetaller enn det medieskapte

De største metallkildene i mineraler som utgjør fjellene vest for Repparfjorden er kobber og nikkel.  Innslaget av kobber ligger på mellom 320 og 670 mg/kg bergfangst.

Hvis vi for enkelthets skyld bruker 500 mg kobber som snitt, betyr det at for hvert 2. kilo med stein får vi et gram  kobber, eller omregnet til de store tall: 2 tonn bergfangst (mineraler) gir 1 kg kobber. 2 millioner tonn stein i avgangen inneholder da 1000 tonn kobber som blir lagret på fjordbunnen.

Nå høres 1000 tonn kobber mye ut for både en selger og en kjøper. Med en kilospris på 7000 dollar (60 mill. kr) er jo dette ressurser på avveie. Tilsvarende for nikkel utgjør dette rundt 500 tonn. Det sier seg sjøl at både bedriftsøkonomisk og samfunnsmessig er det smartere å få tatt dette i bruk.
Skjermbilde 2019-02-27 kl. 16.13.50
Til sammen utgjør likevel ikke dette «milllioner av tonn» årlig  av de to største grupper tungmetaller i avgangen som skal lagres i ro på bunnen av fjorden utenfor Markopneset, men drøye 1500 tonn med metaller som del av mineraler.

Men er det også 1500 tonn giftige tungmetaller på avveie?
Nei. Disse er bundet til mineralet og må skilles ut gjennom egne prosesser i et landanlegg. Det skjer i svært liten grad i en grop på et begrenset bunnområde i den 13 km. lange fjorden.

Australske undersøkelser viser at ca 96 % av kobbersammensettinga i mineralet forblir der og påvirker ikke miljøet.

Noe av de bundne metallene vil sive ut i den lagrede massen på havbunnen gjennom porevannstrøm. (Avgangen av stein, grus og sand ligger under trykk av vannsøylen og det vil «presse» ut metall av mineralet). Dette er beregnet til bl.a. 40 kilo rent kobber i året.

Er dette eneste tilførsel av kobber, vil det være mye. Da er det greit å vite at det renner ut ca. 600 kilo kobber naturlig ut i Repparfjorden årlig – fra alle elver og bekker i området.

Dette kommer fram i den dokumentasjonen som både KLIF (tdl. SFT) og Miljødirektoratet har forholdt seg til da Miljødirektoratet ga Nussir ASA utslippstillatelse i 2016.
(Avgjørelsen ble påklaget, men Miljøvernminister Vidar Helgesen(H)  opprettholdt miljødirektoratets faglige avgjørelse.)

Det hører også med i bildet at den sist kjente forskninga på sjødeponi vs landdeponi tilsier at et sjødeponi gir mindre miljøavtrykk. Og det er vel det de fleste av oss er opptatte av?

Min konklusjon:

Påstandene «Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl.» og  «30 millionene tonn med giftig avfall tømmes ut der» er faktisk feil.

Hvorfor vil ikke faktisk.no likevel sette et «Faktisk feil»-stempel?
Det forundrer meg.

Jeg hadde et håp om at de ville være like nøytral og nådeløs enten påstanden kom fra en politiker eller en ansatt i de mediebedrifter som har etablert faktisk.no (VG, Dagbladet, NRK. TV2, Amedia og PolarisMedia).

Skyldes forklaringen på det manglende stempelet «Faktisk feil» noe så banalt som at påstanden denne gang kom fra en av deres egne journalister og ansatt i en mediebedrift som finansierer faktisk.no? Jeg vil jo ikke tro at «blod er tykkere enn vann» i slike kollegiale sirkler, men er blitt usikker nå.

I så fall håper jeg faktisk.no retter opp i dette snarest og sikrer sin troverdighet som et nøytralt faktasjekk-organ.

Miljøkampen er så viktig at vi ikke kan tillate slike grove faktafeil. I så fall svikter media sin opplysningsplikt og svekker alvoret i saken.

Og Faktisk.no vil heretter slite med sitt omdømme og troverdighet.

ETTERORD:
Jeg vil avslutningsvis for min egen del påstå at naturinngrepet her synes å ha mindre  påvirkning på livsmiljøet i fjorden gitt de betingelser som stilles fra Næringsdepartementet. Et landdeponi gir mye større miljøavtrykk, og vil i tillegg kunne frigi mye svevestøv som finner veien i nærområdene der reindrifta periodevis holder til.

Størst påvirkning synes gruveprosjektet  å bli for den tradisjonsbundne reindriftsnæringen. Både flytteveier og kalvingsland kan bli forstyrret av driften. Konsesjonsbetingelsene er satt opp slik at reindrifta skjermes. Om det er nok, er det bare reindrifta sjøl som kan avgjøre.

Med min erfaring med konstruktive reindriftsutøvere i Øst-Finnmark, tror jeg nok man klarer å finne gode løsninger for de to reindriftsområdene som blir berørt ved kobberutvinning i Kvalsund.

Når pressen presser Venstre, må «Trine ikke grine»?

Alle som bryr seg om politikk generelt og debattklima spesielt, har reagert på både tøffere språk, polarisering og medias arbeidsmetoder de siste åra.

Også kong Harald hadde i 2018 merket seg dette. Han startet  sin nyttårstale for 2019 med å sitere Salomos Ordspråk:
«Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.».

Kongen fortsatte:

» Så hvordan bevarer vi hjertet vårt? Vi gjør det ved å være vennlige mot hverandre.Ved å føre en respektfull samtale på tross av uenighet. Ved å løfte andre frem. Vi bevarer det også når vi gjenkjenner et medmenneske i en fremmed…//..

Skal det beste i oss vinne frem, krever det aktiv handling:  Ved å bidra til at alle som ønsker felleskap, blir inkludert.  Ved å ta til motmæle mot nedbrytende tale.
Ved å stå opp for mennesker, saker og verdier vi setter høyt.

Slik styrker vi samfunnet vårt. Slik bevarer vi samfunnets hjerte..//..

Som voksne har vi et særlig ansvar for måten vi omgås hverandre på. Barn og unge lærer av det voksne gjør og sier.Det er vi som gjennom vår adferd formidler hva som er greit. Derfor må vi oppføre oss ordentlig mot hverandre. Vi må snakke om og til hverandre på en måte som vi ønsker at barna våre skal ta med seg videre gjennom livet.»

Skjermbilde 2019-02-15 kl. 07.47.26

Kongen avsluttet talen med denne oppfordringa om et nyttårsforsett:
«At vi i året som kommer skal møte hverandre med vennlighet.

Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja så klarer vi det.«

Kongehuset står sterkt i Norge. Kong Harald regnes som en verdig arvtaker etter kong Olav – folkekongen. Det de sier er samlende for nasjonen vår. Nyttårstalen ble derfor tatt godt i mot.

De neste drøye to ukene var det som om at kongens forslag til nyttårsforsett ble fulgt av de fleste. Det var påtakelig færre negative Tweets, færre illsinte kommentarer fra ytterliggående på begge sider i det politiske landskap og også debattene på TV og i radio var mer lavmælte.

Inntil  en torsdag i januar. Torsdag 17.

Da var det som om oppdemmet frustrasjon etter nyttår bare eksploderte. Hva hadde skjedd??
Et flertall av partiene på Stortinget hadde dannet en flertallsregjering av ikke-sosialistiske partier, den første siden 1985 og den første 4-partiregjeringa siden 1969.

Slik vakte naturligvis ikke bare glede. Selvsagt skal en opposisjon påpeke det de er uenige i. Det er opposisjonens rolle. Og like selvsagt skal pressen – den 4.statsmakt bore dypt ned i den 1. og 2.statsmakts politiske formuleringer og avdekke hva dette kan bety for folk og samfunn.

Det som kom var en offentlig debatt som ikke var Norge verdig slik kongen hadde ønsket det i sin tale.
«Mørkemenn» og «yppersteprest» huskes nok best som nye merkelapper.

Det skjedde mer. Journalister fra både presse og etermedia har en tendens til å opptre som en ulveflokk når de får teft av blod. Ikke minst interessant er det hvis det er uenighet i politiske parti og helst når dette kan kobles til personer og mindre til politikk.

En slik sak hadde pressen spist godt av i slutten av november og begynnelsen av desember i fjor. Det startet med at partileder og kulturminister Trine Skei Grande over høyttalende telefon kom med kritikk av Abid Raja som forhandlingsleder for statsbudsjettet. Grande ba Raja om unnskyldning, og de var ferdige med saken da de ble intervjuet av NRKs Fredrik Solvang 6.desember.

Straks regjeringsforhandlingene var kommet i mål på Granavolden har VG et stort oppslag om Skei Grande. Nå har hun «ifølge kilder» omtalt Alfred Bjørlo, en populær Venstre-ordfører på Vestlandet som psykopat og en partifelle i stortingsgruppa som «han homoen». 

Verken ordføreren og stortingspolitikeren som angivelig skal være omtalt slik, kjenner seg igjen i dette, og viser til at Grande tvert i mot løfter de og andre politikere opp og fram. Ingen andre tilstedeværende står fram og kan bekrefte det som her ute virker som et ondsinnet rykte.

Ut januar og inn i februar blir en rekke Venstre-folk kontaktet av media. Journalistene har med utgangspunkt i det som har skrevet et ønske om at disse forteller om hva de har opplevd negativt om Venstres partileder.

Som en følge av denne massive negative oppmerksomheten om Venstre som parti og Grande som partileder, viser også meningsmålingene for Stortingsvalget et fall. ( Rart nok kommer det nasjonale meningsmålinger i et år hvor det ikke er stortingsvalg, kun lokalvalg!).

Summen av dette blir journalister som trigges. Hva kan vi finne ut om stemningen i Venstre. Er det krig? Mellom hvem?

De kaster seg på i håp om å være først ute med ny informasjon – en nyhetssak som får leserne til å klikke seg inn på deres sider og kjøpe deres aviser. Rundt om i de store redaksjoner gis det klarsignal for nye runder via telefon og SMS  som f.eks disse eksempler:

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.27.15

 

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.27.39

 

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.28.52

Det er ingenting galt i å drive journalistisk arbeid. Og det er naturlig å sjekke rundt i alle parti om hvordan arbeidet går. Det eneste påtakelige er at det blir noen få nyhetssaker om dette, basert på gammelt nytt. De positive svar som bekrefter at det ikke er noen strid i partiledelsen, eller at Grande får ros fra både nære og mer perifere partimedlemmer blir ikke nevnt.

Hvorfor er ikke det nyhetsmessig like interessant når det gir et motsatt inntrykk enn hva media sjøl har skapt de siste måneder?

Journalister er trent til å definere/lukte nyheter:
«At en hund biter en mann er ingen nyhet, men at en mann biter en hund er definitivt en nyhet».

Denne enkle læresetningen er kjent blant fagfolk i bransjen.

Er det ikke en nyhet at en partileder som indirekte stemples som alt annet enn positiv av journalister, ikke blir stemplet slik av medlemmene?

Jeg leser alltid redaksjonelle kommentarer i aviser fordi de evner å foreta gode analyser av det som foregår i samfunnet. De evner også å påpeke svakheter og styrke i partienes argumenter for egen politikk.

Kompetente journalister opplyser samfunnsdebatten og er en helt nødvendig forutsetning for vårt liberale demokrati.

I aviser med partipolitisk tilknytning må man selvsagt forstå de redaksjonelle kommentarer slik de skal fungere; forsvare avisens bånd til en politisk partiorganisasjon – enten de er av formell eller historisk karakter.

Skjermbilde 2019-09-14 kl. 12.02.08.png
Torsdag 7.februar på formiddagen kunne vi lese følgende kommentar i VG av kommentator Astri Meland med nøye valgt tabloid overskrift.

Innholdet var en opplisting av påstander fra «sikre kilder» og «folk i partiet som gjør åpent oppgjør». «Folk i partiet» er en tidligere utmeldt 67-åring i Oslo. De sikre kildene er så usikre at de ikke vil stå fram. Et åpent «opprør»?

For VG spiller det liten rolle. Har man ingen god sak, kan man lage en.

Meland bygger sin kommentar på en samling av drittpakker som Trine Skei Grande er blitt utsatt for, og delvis sjøl har ansvaret for. Utbruddet mot den engasjerte og av noen påståtte «skipskanon» Abid Raja viste seg imidlertid å være basert på en misforståelse internt i regjeringen som statsministeren  tok på seg ansvaret for.

Meland topper sin kommentar ved å trekke fram en annen økonomisk VG-suksess for både løssalg og klikk: Hendelsen under et bryllup i Trøndelag 10 år tidligere da Grande var stortingspolitiker. I følge Meland gjorde den saken det ekstra vanskelig for Venstre å forhandle seg inn i en regjering i januar 2018. Det Meland ikke skriver om, er at Grande  under forhandlingene måtte ta en pause for å vitne i en rettsak mot en mann (!) som hadde drapstruet henne på grunn av flyseteavgiften (og som ble dømt).

Grande fikk en rekke hat- og trusselmeldinger ( i hovedsak fra kategorien «menn som hater kvinner») hvor hun anmeldte dette:
«Hdi Trine. Innen flyseteavgiften setter inn, skal du være tatt. Vet ikke om du har sett meg? Jeg sto ved siden av deg i går. Du skal forsvinne fra jordens overflate innen avgiften din begynner. Hilsen en leiemorder.»

«Kan ikke ta telefonen. Da har du noe å glede deg til: Møtes ved arbeidsplassen din en dag.»

Da hadde Skei Grande vært utsatt for et vedvarende sterkt press helt siden regjeringen vedtok flyseteavgiften høsten 2015. Hun hadde som partileder for et sosialliberalt parti en policy om at hun skulle være tilgjengelig for samtale for alle som ringte henne. Det kostet.

(Det hører forøvrig med til historien at Venstre ønsket ikke flyseteavgifter pr reisestrekning. De ville ha én avgift basert på hele reisen, noe finansdepartementet ikke anbefalte.)

Meland i VG nevner heller ikke hvilken politiker som offentliggjorde og forstørret den «bryllupssaken» på et meget viktig tidspunkt for Venstre og Grande.

Dagen før Venstre skulle avholde en pressekonferanse før landsmøtet i april i fjor, skriver Ola Borten Moe på sin Facebookside om det omtalte bryllupet. VG er selvsagt et godt redskap for å formidle dette videre. Borten Moe æreskjeller Grande for episoden 10 år tilbake i tid – en sak som var avsluttet for de involverte.

Det er ikke vanskelig å være enig om at episoden med den da 17 år gamle gutten ikke burde skjedd. Selv om det ikke var ulovlig, var det dumt. Og dessverre er det litt for mange av oss vanlige folk, journalister og politikere som med alkohol innabords har sagt eller gjort dumme ting vi ellers ikke ville gjort. Men saken som sådan var tilbakelagt for de involverte. Case closed.

Borten Moes innlegg kunne endret Venstres historie dersom landsmøtet valgte å fjerne Grande på bakgrunn av dette. Og det var ganske sikkert mye frustrasjon i partiet fordi dette heftet negativt ved både henne og partiet. Enhver som hadde en mening om Grande, var altfor ofte om innom denne åkeren i Trøndelag.

Noen uker etterpå skjønte de fleste at det ikke var Borten Moes moralske indignasjon som førte til hans Facebook-innlegg og VGs økonomiske suksess i saken .
(FB-posten ble senere fjernet. Da hadde han allerede fått spørsmål om han gjorde det for å tåkelegge noe annet, noe han selvsagt ikke svarte på).

Dette viste seg selvsagt å være  tåkelegging og støy overført på Grande for å dekke over en sak journalistene jobbet iherdig med samtidig: Den meget berømte SMSen som var sendt av Borten Moe sjøl eller en av hans ni mannlige venner. De hadde vært samlet til en hyttetur i Sverige. Der skrev en av dem en SMS til tdl. partileder Liv-Signe Navarsete om hvilken kroppsdel disse 10 så gjerne ville ha.

Borten Moes støy om Grande ble etterhvert til større støy om SPs lyster i «fjøs og hytte». Fryktelig dumt og igjen; alkohol unnskylder ikke, men når en sak er avsluttet er den nettopp det. Avsluttet. Case closed.

VGs Meland  gjenbruker likevel saken til egen tilfredstillelse i sin kommentar to dager før Venstres landsstyremøte 9.februar 2019. Men etter å ha hørt den positive stemningen der, modererer hun den. For skam skyld?

Skjermbilde 2019-02-13 kl. 12.50.03.png

NRK PÅ KRIGSTIEN?

NRK utmerker seg i sin journalistikk med å gå mer grundig til verks overfor Venstres folkevalgte. De bruker et elektronisk feedback-skjema med mange spørsmål eller påstander. Slik kan de danne seg et bilde av hva som i februar 2019 rører seg blant partiets listetopper i 2015, og slik lage interessante nyhetssaker.
Flere av spørsmålene går på hva listetoppene synes om partilederen.

Her ser vi svaret fra én. Hun valgte å krysse av for at hun kunne bli kontaktet av NRK om hennes svar.
Hun ble ikke kontaktet. Fordi hun skrev en klar melding under «andre synspunkter» som ikke NRK fant verdt å sitere?

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.47.52

En av NRKs oppfølgingssaker om Venstre i februar er at et Venstrelag i Nordkapp kommunestyre med to medlemmer melder seg ut og etablerer SP-lag. Nyhet?
Ja, det var en nyhet. Våren 2018. For det var da det skjedde, behørig omtalt i mediene i Finnmark. Men gjenbruk  er viktig synes det som om – også i NRK og avisene som etterhvert gjorde det til en nyhetssak.

I denne saken kan man også høre et intervju med en av representantene som begrunner sin utmeldelse. Ikke på grunn av at Venstre er i regjering. Det sier han er OK. Men partiet «har vært for lite flinke til kommunikasjon»! En forståelig kritikk med andre ord.

I tillegg er fiskeripolitikken i beste fall uklar, noe flere av oss vil underskrive. Og så er det regionreformen som våren 2018 hadde skremt 50, 8 % av velgerne i Finnmark til å aktivt si nei i en folkeavstemning nesten et år etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak.

Det kan ikke være tvil om at Venstre (og stortingsflertallet) hadde gjort en dårlig jobb for å opplyse finnmarkingene om reformens hensikt: Demokratisering og desentralisering. Fra 2015 – 2017 hadde heller ikke fylkespolitikerne tatt seg bryet med å verken forklare hensikten med den eller spørre innbyggerne om deres syn.

Tilsammen har NRK hittil produsert rundt 30 saker om Venstre, Trine Skei Grande og misnøyen fra to Venstre-veteraner i Lødingen og Kvæfjord.

Hva er grunnen til NRKs store Venstre/KrF-fokus i år ?

Ved millenniumskiftet hadde jeg en vikarjobb som programleder ved et av NRKs distriktskontor. Det var for det første spennende på nært hold å se hvordan profesjonelle journalister jobber fram nyheter for å opplyse folk og bidra i den offentlige debatt.

Ikke minst interessant var det å observere hvordan NRK slik setter dagsorden – også for politikere. NRK var på det tidspunktet «den 4.statsmakt» i ordets egentlig betydning. Det er en forutsetning for et demokrati at de tre faktiske statsmakter (Storting, regjering og domstolene) kan bli kontrollert. I et liberalt demokrati som de vestlige er derfor en fri presse grunnmuren.

Hver morgen var det et møte mellom NRKs nyhetsredaksjon på Marienlyst og samtlige distriktskontor. Denne menyen av lokale nyheter ble det plukket av for de store sendingene i NRK TV og NRK Radio. Det ble avtalt hvem som skulle jobbe videre med lokale innslag for å skaffe stoff nok til de sentrale aktualitetssendinger.

Var det konfliktsaker som angikk organisasjoner, bedrifter og parti, ble det gjerne prioritert for videre oppfølging med nye saker. Det var bare å grave i vei.

Det er rimelig grunn til å anta at NRK nå har fattet en spesiell interesse for Venstre (og KrF), også  fordi en sannsynlig personkonflikt i partiledelsen kunne ha implikasjoner ute i fylkeslagene, men også inn i regjeringen. På distriktskontorene satt journalister med nesen i avisene og hånden på telefonen.

Det er ikke unaturlig at også regjeringserklæringen indirekte kunne virke inn på hvilke saker det ble fokusert på. På kantina og i pauserom ble det «ifølge kilder» snakket høyt om NRKs tid som trygg arbeidsplass var over? Noen hadde funnet følgende i Granavolden-erklæringen og som også ble formidlet internt:

» Fjerne dagens lisens og endre finansieringsmodellen for NRK slik at den er mer fremtidsrettet, sikrer redaksjonell uavhengighet og legitimitet, styrker den sosiale profilen og er enkel og ubyråkratisk. All mediestøtte skal samles i én ordning.»

Wow!!  Denne var ny og dramatisk – også for NRKs sjef.  Han var mentalt forberedt på at kringkastingsavgiften kunne bli erstattet av en ordning hvor NRK får sine i dag 5,5 mrd. kroner over statsbudsjettet. Men nå kunne dette havne i én samlet, og begrenset pott for all mediastøtte!

Konsekvensene er åpenbare: Dersom støtten ble prioritert til å sikre mangfoldet av lokalaviser, ville andelen til NRK gå ned. Den trygge «statlige» arbeidsplassen ville ikke lenger være som andre statlige arbeidsplasser; en sikker inntekt fram til  du er pensjonist.

NRKs lønninger har vært oppsiktsvekkende høye. Når en journalist har over 1 mill.kr i årslønn, vil også disse være i faresonen for kutt dersom regjeringen gjennomfører vedtaket. Da må det spares på alle fronter, og kanskje spesielt i Oslo.

NRKs håp ligger derfor opplagt  i at denne regjeringen ikke får fortsette etter 2021. Og den får garantert ikke fortsette dersom V og KrF havner under sperregrensen. Det er altså ikke helt uinteressant om NRKs ulike redaksjoner løfter fram enhver negativ sak om V eller KrF og forstørrer disse. Det kan få konsekvenser.  I «beste» fall for de ansatte er det snakk om sikker lønn fram til pensjon.

Enda et forhold kan være med å påvirke om et parti får mye og positivt omtale eller mye og negativ omtale: Også journalister er mennesker. Også de har preferanser i bl.a. verdispørsmål, trossyn, politiske konfliktsaker og selvsagt partipolitikk. Slikt kan virke her som ellers der fagfolk må gjøre et valg. Man velger bort noe til fordel for annet.

En kritisk uttalelse fra en politiker i et parti man «føler» for kan derfor bli valgt å jobbe positivt videre med. Mange journalister kjenner seg nok igjen i dette å velge – og hva som velges bort.

Hvilke parti stemmer journalister på?

Fagbladet «Journalisten» undersøkte journalisters politiske ståsted i 2017, og det viste seg at 70 % av journalistene ville stemt «rødt» – altså på daværende opposisjonspartier! Det er en betydelig overvekt, noe som nå og da gir seg utslag i spesielt negativt vinklede saker for regjeringspartiene.

Hvilke konsekvenser får dette? Som regel nok en gratis mulighet for et opposisjonsparti til å komme på lufta. I dagens sendinger (13.02.19) hører vi om endringer i postforsendelser med konsekvenser for innbyggere i Kvænangen i Troms. Selvsagt skal det ut . Det er en nyhet fordi det fører til endringer i posttjenester som gir negative konsekvenser for brukerne.

Likevel; Det blir ganske spesielt når Akershusrepresentanten Sverre Myrli (Ap) da uttaler seg – avbildet i klær tilpasset nord-norske værhold. Hvem har invitert hvem til PR-stuntet?

Og det gikk selvsagt ikke lang tid før en stortingsrepresentant kom løpende ut fra granskogen i Hedmark.  Som partileder følte han seg mest berettiget til å høste av misnøyen og ville bli sitert i NRK. Noe han selvsagt ble. Vedum synes å ha fått klippekort i studio.

Jeg tok disse eksemplene med for å illustrere den store makta NRK har og den utfordringa dette er i et liberalt demokrati. De kan gjennom sine vinklinger og vektlegginger i stor grad påvirke velgere. De kan slik få både velgere og partimedlemmer til å bli usikker på sitt eget valg.

Langvarig negativ omtale basert på «sikre kilder» virker inn på folks oppfatning. Det kan igjen leses av meningsmålinger.

Spesielt for mindre partier som ikke mottar penger fra sterke særinteresseorganisasjoner, blir det utfordrende å holde tett nok kontakt med medlemmer og velgere. De har ikke ressurser til å kjempe mot avisers og NRKs budskap om elendigheten, noe NRK glimrende illustrerte på Politisk Kvarter 13.02.19 ,

I denne sendinga hadde NRK brukt den omtalte feedback-undersøkelsen overfor som ble etterfulgt med SMS. Funn de gjorde ble lagt fram med følgende dramatiske overskrifter:

Skjermbilde 2019-02-13 kl. 13.40.35.png

Dramatisk? Tja?

Dersom 43 listetopper har svart slik i en situasjon med dårlige nasjonale meningsmålinger og mye negativ støy basert på medias «sikre kilder», er det vel ikke overraskende? Også jeg kunne svart slik i slik mediemessig frustrasjon – som den enkleste løsning: Ja, partiet må ha ny leder, ny politikk, ny logo – ja alt må skiftes ut bare vi blir større. Panikkreaksjoner har sjeldent gitt langvarige resultater.

NRK kunne også valgt en helt annen overskrift.
» 247 av 290 tidligere listetopper fornøyd med Grande som partileder«.

I en tid hvor media har forsterket sitt eget bilde av henne som en umenneskelig partileder , er dette så avgjort en nyhet:  85,2 % av alle listetoppene fra 2015 uttrykker sin tillit til partilederen!

Begge overskrifter kan forsvares på sine premisser. Men vi skjønner godt at NRK ikke har noe ønske om å være en positiv PR-kanal for partiet. Og det skal selvsagt heller ikke NRK være. Det er likevel kanskje en grunn til en påkrevet refleksjon nå – ikke minst blant de journalister som har havnet i en politisk blodtåke?

Debatten i Politisk Kvarter 13.februar mellom to Venstre-topper i Sirdal og i Trondheim ble forøvrig opplysende for hva «Venstre-Grande» handler om; Manglende kommunikasjon i partiets organisasjon hvor de som representerer lokallag «der ute» ikke alltid vet om partiets seire. Gjennom media hører de kun om nederlag.

«Menn som hater kvinner» – eksempelet Skei Grande

Jeg vil avslutte dette blogginnlegget der jeg startet. Kongen ga i sin nyttårstale noen oppskrifter på hvordan vi «bevarer hjertet»: «Ved å ta til motmæle mot nedbrytende tale».

Derfor er det nødvendig  å løfte fram noe som ikke har vært for mye framme i medias massive personfokus, ikke minst på Venstres partileder.

Fra hun ble valgt som partileder i 2010, har hun stått i mang en politisk storm. Hun har tort å tenke høye på smale områder for å ytterligere verne om demokrati og menneskerettigheter. I 2012 utfordret hun SPs samferdselsminister Marit Arnstad på Hua-Wei sitt inntog i norske datanett, noe SP ikke var bekymret for.
(Og så kan leseren gjette hvilket parti som i opposisjon er bekymret? (Her er svaret)

Skei Grande har selvsagt som partileder i Venstre – det første partiet som formulerte noe forpliktende om natur- og miljøvern – vært ganske kompromissløs også i miljøspørsmål.

Hun mente at Norge måtte gå foran i kampen for reduserte farlige klimautslipp og plast i havet. Det fikk hun svi for som må ha tvunget fram både sinne og tårer. Men også oppløftende meldinger.

I 2014 ble det under budsjettforhandlingen fremmet forslag om en plastpose-avgift som i tillegg til å bringe inn penger i statskassa, også skulle føre til en betydelig reduksjon av plast i naturen.

Selv om forslaget var et av mange fra finansdepartementet, valgte Grande å fronte en slik upopulær sak. (Dette var drøye 2 år før det strandet en hval på Sotra med magen full av plast og verden våknet til plast-sjokket i alle hav).

Høsten 2015  kom hun og partiet  med et forslag om flysete-avgift (som SV hadde foreslått i 2014). Og da tok det løs – ikke minst i Østfold:
RyanAir truet med å kutte sine ruter på Rygge, noe som ville føre til at flyplassen ville bli lagt ned.

Dette førte en flom av hatmeldinger på Skei Grandes telefon, og i kommentarfeltene gikk mannfolk «av begge kjønn» fullstendig amok. Hennes kroppsfasong var yndet tema der, og Stig Larssons trilogi om «Menn som hater kvinner» fikk sin norske variant i hvordan hatet kan spres.

Først da media begynte å skrive om dette, avtok hetsen og hatet. Og i fjor stilnet det helt da de mange engasjerte i Østfold innså at de hadde kjempet for en aktør som kun tenkte på sitt eget beste, ikke innbyggerne og de ansatte.  Det var altså ikke flyseteavgiften og Trine Skei Grande som var årsaken til at RyanAir la ned rutene på Rygge.

I valgkampen 2017 fikk Venstres partileder oppleve mannlige partilederes hersketeknikk hvor hun ble forsøkt latterligjort på grunn av både plastpose-avgift og flysete-avgift. Og dette av partiledere som man trodde tok miljøet på alvor og torde stå opp for heller upopulære standpunkt. Det fikk konsekvens for min balansering på politiske grensegjerder de siste sju år.

Det blir hevdet av de såkalte «sikre kilder» i VG at partilederen også har grått i møter. Som vist overfor er det meget forståelig ut fra det enorme presset hun må ha levd under over lang tid.
Skjermbilde 2019-02-15 kl. 07.44.02

Men det er riktig; jeg har faktisk sett henne gråte. Sist høst var jeg for første gang på 19 år på en sentral konferanse i Venstreregi sammen med rundt 300 sosialliberale mennesker.

Da fortalte partilederen som kulturminister at hun uka før – sammen med statsministeren hadde gjort noe politikere tidligere burde gjort, men skygget unna: Bedt om unnskyldning til alle norske kvinner som gjorde den store «feilen» at de hadde falt for en gutt i nazi-uniform under krigen.

Hun minnet om dette helvetet disse kvinnene og deres pårørende, ikke minst barna hadde vært gjennom. For altfor mange helt fram til disse kvinners død. Skammen. Fornedrelsen. Uten verdighet.

Og reaksjonene da Norge offentlig ba om unnskyldning for behandlingen de var utsatt for. Dette var en sterk opplevelse for alle involverte.

Da tok hun til tårene.

Og det gjorde svært mange i salen også.

Også fordi dette handlet om selve kjernen i partiets ideologi: Respekten for enkeltmennesket og dets rett til verdighet. «Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre».

Alltid.

Uansett.

Det liberale demokratiet er under sterkt press

Det er disse sosialliberale verdiene som er under press nå. Over hele verden. Også i våre liberale demokrati i vesten. Rettsstaten med alle dens nødvendige institusjoner trues av  sterke populistiske krefter på begge politiske ytterfløyer.

Noen ønsker destabilisering i viktige land i Europa. Når riksdagens tradisjonelle parti og institusjoner får sine mailkonto hacket mens ytterfløyparti som har gitt sin støtte til Putin unngår det, forteller det om hvorfor dette nå er blitt en politisk kamp for vår viktigste forsikringspremie; det liberale demokrati.

Slike velregisserte kampanjer – i ytringsfrihetens navn – som Trine Skei Grande har vært utsatt for fra både «ytre høyre og ytre venstre» er skadelige for demokratiet. Det skal ikke være greit at folk kan gjemme seg bak en maske i medias kommentarfelt, på Twitter og Facebook eller som «sikre kilder» og underminere demokratiet vårt derfra.

Når summen av dette og Skei Grandes tydelige verdistandpunkter fører til bl.a. at hun nektes innreise til Russland, må det ringe noen varselklokker hos noen og enhver.

Et liberalt demokrati forutsetter innbyggere med en viss minimum  av dannelse og selvrespekt som åpent får hevde sine begrunnede meninger, bli møtt av saklige motforestillinger og hvor begge parter lærer noe nytt av hverandre: «Jøss, nå ble jeg nysgjerrig! Det du sier vil jeg lære mer om».

Dialog forsterker demokratiet, hatefulle ytringer svekker det.

Derfor tror jeg det vil tjene vårt norske demokrati  å minne om  kongens forslag til nyttårsforsett enda engang:

«Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja så klarer vi det.«

Jeg vet at mange har reagert på måten Trine Skei Grande er blitt behandlet på både som partileder og som medmenneske. Jeg vet også at til tross for svake meningsmålinger er det sosialliberale mennesker utenfor Venstres rekker som nå vekkes til ny dyst:

De vil  at landets eldste parti som alltid har stått fremst i kampen for demokrati og menneskerettigheter og som de har støttet tidligere, skal være der for dem når tidligere seire nå trues av tilbakeslag.

Tøffe, Tydelige og Troverdige Trine trenger derfor ikke grine.

Jo litt; i glede over den støtten hun og partiet likevel kommer til å få i årene framover, også etter hennes lederperiode.

Skjermbilde 2019-02-15 kl. 08.02.32.png