«Har han Benn noe personlig mot deg?»

Jeg har fått dette spørsmålet tre ganger fra personer i ulike miljø det siste året, sist fra et av mine fem barn.

Jeg har svart at det eneste må være at vi er svært uenige i noen politiske spørsmål.
– Vi prater da normalt når vi møtes, men det skjer ofte noe i tonen på sosiale medier (SoMe).

Og så kan man undre seg over hvorfor tonen er så helt ulikt fra SoMe til virkeligheten.
Hvorfor er det sånn forskjell på om debatten er i de lukkede digitale rom, i de mer åpne rom og ikke minst der ansikt møter ansikt. I hverdagen og virkeligheten.

Sist vinter inviterte Morgenbladet, Dagens Næringsliv, Fagbladet og NRK til «Hele Norge snakker». Den tyske avisen Die Zeit hadde sett hvor hatsk og uforsonlig debattklimaet var blitt i tyske SoMe. Derfor inviterte de folk til å møtes offline – ansikt til ansikt.

Jeg meldte meg på – også for å bli «bedre kjent» med mine svakere og sterkere sider som deltaker i det offentlige ordskiftet.
Ikke minst fordi jeg et godt år tidligere møtte veggen og nå trente på å komme meg tilbake.

Livets nedturer gjør deg klokere og sterkere

Jeg har hatt mine opp- og nedturer i livet, og ikke hatt evnen til å til å si nei til pauser når jeg burde tatt de. Da jeg som 23-åring startet i min første lærerjobb, var jeg også engasjert i fylkespolitikk for Unge Venstre, i lokalpolitikk for Tana Venstre, på Austertana IL sitt første fotballag og i flere aktiviteter i bygda.

Jeg bodde et år i sokkelleilighet hos Haakon og Kari Marie Henriksen i Alta. Det var de som fikk meg til å finne meg til rette i et sosialliberalt parti etter at jeg først vanket sammen med både Rødt og Unge Høyre i deres domener på lærerskolen.
Håkon var samisklærer og aktiv i Alta Venstre, etterhvert også som frontperson i Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Hun var psykolog. 5 år etterpå besøkte de oss i Austertana, og jeg kom aldri til å glemme hennes ord, eller kanskje råd til meg da hun skjønte hva jeg var med på:
– Du må passe på deg selv, Børre. Ellers så risikerer du å brenne lyset ditt i begge ender.

De gangene senere hvor jeg kjente på at at lyset brant litt raskt, har jeg klart å ta meg inn. Men ikke for lang tid av gangen. Jeg elsket utfordringer, de var lærerike, utviklende og stimulerende. 

En dag høsten 2017 var det slutt. Det var som om det brennende lyset sluknet. Det ble mørkt.Svært mørkt.

Signalene hadde jeg fått før det. Men selv en tur med ambulansefly til sykehus om våren samme år var likevel ikke nok til å roe meg ned nok til å forstå alvoret. 
Ikke før høstmørket i dobbel forstand la seg over livet.

Norske kommuner er velsignet med dyktige leger. I Båtsfjord hadde de flere. Det ble min redning. Det jeg trodde skulle bli en kort sykemelding, ble avvist av legene: 
– Dette er alvorlig. Dette kan ta lang tid. Veldig lang tid. Vær glad om du en dag føler at livet vender tilbake. Og glem dine forpliktelser overfor jobb og arbeidsgiver. Nå skal du tenke på deg sjøl.

En god gammel og meget klok venn ringte meg ikke lenge etterpå.  Hun sa:
«Det er ikke rådmannen i Båtsfjord som besøker deg på sykehuset og holder deg i hånden. Det er det Eli og barna dine som gjør. Nå skal du ikke tenke på arbeidsgiveren, men på deg sjøl og hva som er best for helsa di».

Likevel, også takket være en empatisk og omsorgsfull rådmann der er jeg  «i livet» – i dobbelt forstand. Livslysta er tilbake. Det gjør godt å høre folk si de kjenner «gode, gamle Børre»  igjen nå.

Jeg skylder spesielt psykolog Kristin Eide så mange takk for måten hun fikk livsgnisten, livstroen og livsgleden tilbake. Både sorgtårer og gledestårer måtte til.
Trivelig å møte henne igjen under Varangerfestivalen nylig:

IMG_8318

(foto: Trine Noodt)

Her kan du lese mer om hvordan jeg opplevde møtet med veggen.

«Hele Norge snakker»

Jeg møtte altså på plass i «Hele Norge snakker» som del av min egen terapi. Der traff jeg en trivelig ingeniør, opprinnelig fra Lesja som også hadde vært innom videregående skole som lærer i en kort periode. Slik hadde vi skole som noe felles, men med ganske ulikt utgangspunkt. Han som lærer og jeg som tidligere lærer og skoleleder.

I noen politiske saker var vi  i utgangspunktet ganske uenig. Det viste seg at det til tross for uenighet, var mulig til å forstå hverandres meninger bedre når man lot den andre snakke rolig og få argumentere. Deretter var det din tur, og slik ble det en opplysende dialog hvor vi begge lærte mye nytt.

Det er slik debatten i et liberalt demokrati bør være. Vi MÅ markere et skarpt skille mellom sak og person. Personen i seg sjøl er uviktig, men sakens innhold er det som teller.

I vår tid er det for mange som er tøffe i flokk, som mener de har kunnskaper på ALLE områder, og at de ikke har noe å lære av andre. Derfor kan debattene på Facebook bli preget av slikt – eller av lite sak, men mye personangrep.
Alle som har noen år på baken, også på høyere utdanning, har erfart visdomsordet «Jo mer jeg vet, dess mer vet jeg at jeg ikke vet».

At personen er knyttet til roller, sak og avgjørelser er naturlig, og kan være en del av debatten. Enhver må være tydelig på sin rolle. Politikere som har gjort vedtak, må selvsagt stå bak det. Men de kan over tid innse at det ikke var det best-mulige vedtak. Og politikere som er nedstemt, vil selvsagt også mene de hadde rett. Inntil de evt. skulle se at flertallet likevel «traff bedre».

SoMe skaper en distanse som gjør tonen skarpere enn nødvendig. Og det blir gjerne en konkurranse om å bevise at «jeg har 100 % rett». Jeg innrømmer at jeg sjøl har blitt for ivrig, brukt for mye tid på å repetere egne argumenter og i politiske spørsmål bli vel standhaftig. Det er ikke bra. Gode innspill fra nære og fjerne venner har beveget meg i retning hvor jeg er tydelig i budskap, men unngår å karakterisere motdebattanten.

Noen lever med en forestilling at uenighet er farlig. Eller at man ikke bør ta opp saker som oppleves ubehagelige. Vi politikere vil helst – med et smil – kun fortelle om alle de gode sakene våre. Men vi må tåle at noen spør etter fakta for våre påstander, og at vi kan dokumentere slikt. Noen saker er langt alvorligere enn andre.

Så jeg møter gjerne de som kan virke ganske skarpe på SoMe til en prat over en kopp kaffe når det byr seg en anledning. Jeg vet Benn er en mild og snill person ansikt til ansikt. Om andre vil være tilstede, er de hjertelig velkommen til å delta i debatten.


Ordfører Frank, en hyggelig fyr som har stått på for Tana!

Noen andre jeg har vært i – og kommer til å være i politisk diskusjon med, er avtroppende ordfører Frank Martin Ingilæ og APs ordførerkandidat ved dette lokalvalget i Tana, Helga Pedersen.

Jeg kjenner begge som to hyggelige mennesker. Frank har vært flink til å markedsføre det positive med Tana, og har også tort å være tydelig overfor statlige myndigheter når de vil styre mer enn godt er over vår kommune.

Han er en dyktig fotograf, og en ivrig turgåer som har markedsført vår langstrakte og vakre kommune på bokstavelig talt forbilledlig måte. Han har personlig tråkket opp og merket fine Perleturer i Tana. Og mange skal følge i hans tur-fotspor de kommende år. Det er bra for folkehelsa.

Jeg har aldri hatt problemer med å snakke med Frank, og synes han er høflig og lyttende. At vi er helt uenig i noen viktige spørsmål om Tana kommune, er slik det skal være. Vi er på andre områder enig.

Helga var fylkespolitikeren og fiskeriministeren som hadde visjon om «lys i husan» i Finnmark og fikk kontroll over ulovlig fiske i Barentshavet – selv om hun måtte gi seg på Kystfiskeutvalgets forslag om å gi fjordfiskerne sterkere rettigheter. Slik er politikk; litt søtt og litt surt.

Helga er en «likandes» dame, med genuin interesse for samfunnsforhold. Hun er vokst opp på en mindre plass innerst i vestre del av Tanafjorden.

I mine første perioder som fersk kommunestyrerepresentant fikk jeg gleden av å kjempe for å beholde den lille skolen der slik at Helga og hennes skolekamerater slapp unødvendig lang og slitsom skyss til nærmeste skole. Ved nesten hvert budsjettmøte kom det forslag om å legge ned skolen, men vi berget den.

Elevene fra Vestertana vant på å beholde skolemiljøet. Helga har mangesidig universitetsutdannelse, og avviker slik fra sine forgjengere i Tana-politikken. Flere av elevene der tok meget solid utdannelse og bekrefter at selv på små skoler får man gode resultater.


Det er på tide med et skifte i Tana av hensyn til ansatte og innbyggere

Jeg er nå ordførerkandidat for Tana Venstre. Vi legger ikke skjul på at vi ønsker et skifte i Tana kommune. Derfor er vi tydelige på at Ap etter 30 år med makta i Tana nå behøver avløsning. Vi skal likevel lytte til Ap og deres gode forslag om velgerne gir oss makta.

Det er ikke sunt for verken bedrifter eller organisasjoner som en kommune å sitte med samme ledelse over for lang tid. Regjeringer kan sitte i 8 år for å vise at de tar ansvar utover sin periode, men da er det på tide med noe nytt. Hvis ikke, stagnerer utviklingen og politikere klamrer seg til sine privilegier av egeninteresse. Slik kan det også bli i en kommune, både politisk og administrativt.

Kan lokalpolitikere ha en mening om kommunalt ansatte med stilling og navns nevnelse? Det kan de selvsagt. Men de skal aldri ta dette opp i offentlighet. Politikere forholder seg til og «kjenner» kun én eneste ansatt; Administrasjonssjefen (rådmann eller kommunedirektør som det også benevnes).

Som ombudspersoner kan lokalpolitikere melde fra til rådmannen dersom innbyggerne ikke er fornøyd med tjenestene.

Og da må rådmannen ordne opp. Hvis en rådmann ikke gjør jobben slik de folkevalgte og ordfører forventer, må rådmannen slutte på dagen.

Som regel har de arbeidsavtaler som sikrer de lønn i minst 3-6 mndr. framover. I Tana har ordføreren undertegnet en avtale med rådmannen som sikrer han inntil 24 måneder med lønnsutbetaling etter at han har fratrådt! Tilsammen med siste lønnshopp som det Ap-ledete formannskapet ga han i januar, utgjør dette 1,9 mill.kr.

En offentlig politisk debatt om tilstanden i Tana kommune, kan derfor ikke handle om enkeltansatte som samvittighetsfullt utfører sitt arbeid. De skal skjermes.
Det er kun den øverste administrative leder som kan bli gjenstand for vurdering.
Selvsagt skal det være slik. 

Så får jeg heller leve med at de som misliker mine synspunkt, velger å sverte meg som person framfor å diskutere sak. Jeg må tåle det (selv om det også selvsagt kan såre meg. Jeg skjønner likevel at noen frykter et skifte i Tana).
Men spar min familie, venner og politiske samarbeidskolleger.

Nå lar vi velgerne gjøre  sine valg, og så respekterer vi deres ønske. 

Godt valg!

Reklamer

2 tanker på “«Har han Benn noe personlig mot deg?»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s