«Har han Benn noe personlig mot deg?»

Jeg har fått dette spørsmålet tre ganger fra personer i ulike miljø det siste året, sist fra et av mine fem barn.

Jeg har svart at det eneste må være at vi er svært uenige i noen politiske spørsmål.
– Vi prater da normalt når vi møtes, men det skjer ofte noe i tonen på sosiale medier (SoMe).

Og så kan man undre seg over hvorfor tonen er så helt ulikt fra SoMe til virkeligheten.
Hvorfor er det sånn forskjell på om debatten er i de lukkede digitale rom, i de mer åpne rom og ikke minst der ansikt møter ansikt. I hverdagen og virkeligheten.

Sist vinter inviterte Morgenbladet, Dagens Næringsliv, Fagbladet og NRK til «Hele Norge snakker». Den tyske avisen Die Zeit hadde sett hvor hatsk og uforsonlig debattklimaet var blitt i tyske SoMe. Derfor inviterte de folk til å møtes offline – ansikt til ansikt.

Jeg meldte meg på – også for å bli «bedre kjent» med mine svakere og sterkere sider som deltaker i det offentlige ordskiftet.
Ikke minst fordi jeg et godt år tidligere møtte veggen og nå trente på å komme meg tilbake.

Livets nedturer gjør deg klokere og sterkere

Jeg har hatt mine opp- og nedturer i livet, og ikke hatt evnen til å til å si nei til pauser når jeg burde tatt de. Da jeg som 23-åring startet i min første lærerjobb, var jeg også engasjert i fylkespolitikk for Unge Venstre, i lokalpolitikk for Tana Venstre, på Austertana IL sitt første fotballag og i flere aktiviteter i bygda.

Jeg bodde et år i sokkelleilighet hos Haakon og Kari Marie Henriksen i Alta. Det var de som fikk meg til å finne meg til rette i et sosialliberalt parti etter at jeg først vanket sammen med både Rødt og Unge Høyre i deres domener på lærerskolen.
Håkon var samisklærer og aktiv i Alta Venstre, etterhvert også som frontperson i Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Hun var psykolog. 5 år etterpå besøkte de oss i Austertana, og jeg kom aldri til å glemme hennes ord, eller kanskje råd til meg da hun skjønte hva jeg var med på:
– Du må passe på deg selv, Børre. Ellers så risikerer du å brenne lyset ditt i begge ender.

De gangene senere hvor jeg kjente på at at lyset brant litt raskt, har jeg klart å ta meg inn. Men ikke for lang tid av gangen. Jeg elsket utfordringer, de var lærerike, utviklende og stimulerende. 

En dag høsten 2017 var det slutt. Det var som om det brennende lyset sluknet. Det ble mørkt.Svært mørkt.

Signalene hadde jeg fått før det. Men selv en tur med ambulansefly til sykehus om våren samme år var likevel ikke nok til å roe meg ned nok til å forstå alvoret. 
Ikke før høstmørket i dobbel forstand la seg over livet.

Norske kommuner er velsignet med dyktige leger. I Båtsfjord hadde de flere. Det ble min redning. Det jeg trodde skulle bli en kort sykemelding, ble avvist av legene: 
– Dette er alvorlig. Dette kan ta lang tid. Veldig lang tid. Vær glad om du en dag føler at livet vender tilbake. Og glem dine forpliktelser overfor jobb og arbeidsgiver. Nå skal du tenke på deg sjøl.

En god gammel og meget klok venn ringte meg ikke lenge etterpå.  Hun sa:
«Det er ikke rådmannen i Båtsfjord som besøker deg på sykehuset og holder deg i hånden. Det er det Eli og barna dine som gjør. Nå skal du ikke tenke på arbeidsgiveren, men på deg sjøl og hva som er best for helsa di».

Likevel, også takket være en empatisk og omsorgsfull rådmann der er jeg  «i livet» – i dobbelt forstand. Livslysta er tilbake. Det gjør godt å høre folk si de kjenner «gode, gamle Børre»  igjen nå.

Jeg skylder spesielt psykolog Kristin Eide så mange takk for måten hun fikk livsgnisten, livstroen og livsgleden tilbake. Både sorgtårer og gledestårer måtte til.
Trivelig å møte henne igjen under Varangerfestivalen nylig:

IMG_8318

(foto: Trine Noodt)

Her kan du lese mer om hvordan jeg opplevde møtet med veggen.

«Hele Norge snakker»

Jeg møtte altså på plass i «Hele Norge snakker» som del av min egen terapi. Der traff jeg en trivelig ingeniør, opprinnelig fra Lesja som også hadde vært innom videregående skole som lærer i en kort periode. Slik hadde vi skole som noe felles, men med ganske ulikt utgangspunkt. Han som lærer og jeg som tidligere lærer og skoleleder.

I noen politiske saker var vi  i utgangspunktet ganske uenig. Det viste seg at det til tross for uenighet, var mulig til å forstå hverandres meninger bedre når man lot den andre snakke rolig og få argumentere. Deretter var det din tur, og slik ble det en opplysende dialog hvor vi begge lærte mye nytt.

Det er slik debatten i et liberalt demokrati bør være. Vi MÅ markere et skarpt skille mellom sak og person. Personen i seg sjøl er uviktig, men sakens innhold er det som teller.

I vår tid er det for mange som er tøffe i flokk, som mener de har kunnskaper på ALLE områder, og at de ikke har noe å lære av andre. Derfor kan debattene på Facebook bli preget av slikt – eller av lite sak, men mye personangrep.
Alle som har noen år på baken, også på høyere utdanning, har erfart visdomsordet «Jo mer jeg vet, dess mer vet jeg at jeg ikke vet».

At personen er knyttet til roller, sak og avgjørelser er naturlig, og kan være en del av debatten. Enhver må være tydelig på sin rolle. Politikere som har gjort vedtak, må selvsagt stå bak det. Men de kan over tid innse at det ikke var det best-mulige vedtak. Og politikere som er nedstemt, vil selvsagt også mene de hadde rett. Inntil de evt. skulle se at flertallet likevel «traff bedre».

SoMe skaper en distanse som gjør tonen skarpere enn nødvendig. Og det blir gjerne en konkurranse om å bevise at «jeg har 100 % rett». Jeg innrømmer at jeg sjøl har blitt for ivrig, brukt for mye tid på å repetere egne argumenter og i politiske spørsmål bli vel standhaftig. Det er ikke bra. Gode innspill fra nære og fjerne venner har beveget meg i retning hvor jeg er tydelig i budskap, men unngår å karakterisere motdebattanten.

Noen lever med en forestilling at uenighet er farlig. Eller at man ikke bør ta opp saker som oppleves ubehagelige. Vi politikere vil helst – med et smil – kun fortelle om alle de gode sakene våre. Men vi må tåle at noen spør etter fakta for våre påstander, og at vi kan dokumentere slikt. Noen saker er langt alvorligere enn andre.

Så jeg møter gjerne de som kan virke ganske skarpe på SoMe til en prat over en kopp kaffe når det byr seg en anledning. Jeg vet Benn er en mild og snill person ansikt til ansikt. Om andre vil være tilstede, er de hjertelig velkommen til å delta i debatten.


Ordfører Frank, en hyggelig fyr som har stått på for Tana!

Noen andre jeg har vært i – og kommer til å være i politisk diskusjon med, er avtroppende ordfører Frank Martin Ingilæ og APs ordførerkandidat ved dette lokalvalget i Tana, Helga Pedersen.

Jeg kjenner begge som to hyggelige mennesker. Frank har vært flink til å markedsføre det positive med Tana, og har også tort å være tydelig overfor statlige myndigheter når de vil styre mer enn godt er over vår kommune.

Han er en dyktig fotograf, og en ivrig turgåer som har markedsført vår langstrakte og vakre kommune på bokstavelig talt forbilledlig måte. Han har personlig tråkket opp og merket fine Perleturer i Tana. Og mange skal følge i hans tur-fotspor de kommende år. Det er bra for folkehelsa.

Jeg har aldri hatt problemer med å snakke med Frank, og synes han er høflig og lyttende. At vi er helt uenig i noen viktige spørsmål om Tana kommune, er slik det skal være. Vi er på andre områder enig.

Helga var fylkespolitikeren og fiskeriministeren som hadde visjon om «lys i husan» i Finnmark og fikk kontroll over ulovlig fiske i Barentshavet – selv om hun måtte gi seg på Kystfiskeutvalgets forslag om å gi fjordfiskerne sterkere rettigheter. Slik er politikk; litt søtt og litt surt.

Helga er en «likandes» dame, med genuin interesse for samfunnsforhold. Hun er vokst opp på en mindre plass innerst i vestre del av Tanafjorden.

I mine første perioder som fersk kommunestyrerepresentant fikk jeg gleden av å kjempe for å beholde den lille skolen der slik at Helga og hennes skolekamerater slapp unødvendig lang og slitsom skyss til nærmeste skole. Ved nesten hvert budsjettmøte kom det forslag om å legge ned skolen, men vi berget den.

Elevene fra Vestertana vant på å beholde skolemiljøet. Helga har mangesidig universitetsutdannelse, og avviker slik fra sine forgjengere i Tana-politikken. Flere av elevene der tok meget solid utdannelse og bekrefter at selv på små skoler får man gode resultater.


Det er på tide med et skifte i Tana av hensyn til ansatte og innbyggere

Jeg er nå ordførerkandidat for Tana Venstre. Vi legger ikke skjul på at vi ønsker et skifte i Tana kommune. Derfor er vi tydelige på at Ap etter 30 år med makta i Tana nå behøver avløsning. Vi skal likevel lytte til Ap og deres gode forslag om velgerne gir oss makta.

Det er ikke sunt for verken bedrifter eller organisasjoner som en kommune å sitte med samme ledelse over for lang tid. Regjeringer kan sitte i 8 år for å vise at de tar ansvar utover sin periode, men da er det på tide med noe nytt. Hvis ikke, stagnerer utviklingen og politikere klamrer seg til sine privilegier av egeninteresse. Slik kan det også bli i en kommune, både politisk og administrativt.

Kan lokalpolitikere ha en mening om kommunalt ansatte med stilling og navns nevnelse? Det kan de selvsagt. Men de skal aldri ta dette opp i offentlighet. Politikere forholder seg til og «kjenner» kun én eneste ansatt; Administrasjonssjefen (rådmann eller kommunedirektør som det også benevnes).

Som ombudspersoner kan lokalpolitikere melde fra til rådmannen dersom innbyggerne ikke er fornøyd med tjenestene.

Og da må rådmannen ordne opp. Hvis en rådmann ikke gjør jobben slik de folkevalgte og ordfører forventer, må rådmannen slutte på dagen.

Som regel har de arbeidsavtaler som sikrer de lønn i minst 3-6 mndr. framover. I Tana har ordføreren undertegnet en avtale med rådmannen som sikrer han inntil 24 måneder med lønnsutbetaling etter at han har fratrådt! Tilsammen med siste lønnshopp som det Ap-ledete formannskapet ga han i januar, utgjør dette 1,9 mill.kr.

En offentlig politisk debatt om tilstanden i Tana kommune, kan derfor ikke handle om enkeltansatte som samvittighetsfullt utfører sitt arbeid. De skal skjermes.
Det er kun den øverste administrative leder som kan bli gjenstand for vurdering.
Selvsagt skal det være slik. 

Så får jeg heller leve med at de som misliker mine synspunkt, velger å sverte meg som person framfor å diskutere sak. Jeg må tåle det (selv om det også selvsagt kan såre meg. Jeg skjønner likevel at noen frykter et skifte i Tana).
Men spar min familie, venner og politiske samarbeidskolleger.

Nå lar vi velgerne gjøre  sine valg, og så respekterer vi deres ønske. 

Godt valg!

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

(Lenger nede i teksten finner du lydopptak og kildehenvisninger)

Da fikk jeg omsider oppleve det jeg lenge har «drømt» om; Overvære en debatt arrangert av ForFinnmark og ForTroms (eller kanskje Mot-Troms-og-Finnmark?).

I et selskapstelt under Varangerfestivalen i Vadsø sist lørdag var partienes 1.kandidater samlet. De var invitert til til å fortelle om hvordan de skulle sørge for å oppheve deres verv som folkevalgte med økt makt i en politisk sterkere region. Det ble dessverre en heller lite optimistisk opplevelse. Troen på fremtiden var fraværende hos både arrangører og publikum. Heldigvis var det lite unge folk til stede. De ville ikke funnet Vadsø og Øst-Finnmark som attraktivt å bo i dersom fremtidspessimistene skal definere bolyst. Heldigvis var det tre politikere i panelet som hadde tro på øst-fylket også.

Som publikum møtte selvsagt de som har engasjert seg sterkt mot Stortingsvedtaket, og som naturlig heiagjeng for de som er mot regionreformen. SV og Raudt hadde mobilisert sine listekandidater og meget hørbare sympatisører. Det er lov. Basert på applausen kåret journalist i AP-avisa Finnmarken og tdl. fylkestingsrepresentant Bjørn Hildonen SV og Raudt til vinnere.

Det var anledning for publikum å stille spørsmål. Ikke uventet fikk motstandere av regionreformen og SVs flere politikere i salen svært mye taletid. Fagforbundet hadde til og med et ferdigskrevet manus med seg der hun brukte 5 minutter på å lese opp – med tillatelse av en forøvrig slagferdig debattleder.
Panelet ble utfordret på alt fra klimakrise (viktig!) til Sps holdning til abort (som fylkestinget ikke kan gjøre noe med!).

Også én erklært tilhenger av regionreformen fikk anledning til å stille spørsmål. Undertegnede. Det ga mye applaus. Ikke til meg, men til Raudt og SV.

Jeg spurte om partiene – om de måtte velge – heller ville ha et samlet Nord-Norge enn det som blir det todelte Nord-Norge. Jeg ønsket også å vite hva SV egentlig mener med at de vil ha sterkere regioner. Jeg siterte hva SV faktisk har ment i saken om regionreformen før Stortinget gjorde sitt endelige vedtak om innhold og struktur i juni 2017:

«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

Bergstø sa hun vil gjerne ha sterkere regioner, men benektet at SV hadde gått inn for færre og større. Selv om det altså står svart på hvitt i utskriften fra Stortingets hjemmeside.

Denne vinglete politikken fra et stortingsparti burde bekymre flere enn meg. Argumentet for «færre og større» er nettopp for å begrunne flytting av makt fra statlige direktører i Oslo og til de nye fylkesting. Når da Bergstø ikke vil ha «færre og større», men vil at fylkeskommunene skal bli «sterkere» og «få ansvaret for sykehusene», må man spørre om hvilken klode SV er på.

Selv SP har i så fall vært ærlig og ment at også sykehusene burde overføres til fylkeskommunene når disse er store og sterke nok. Som noen husker gikk daværende kommunalminister Åslaug Haga i den rødgrønne regjeringen inn for 9 regioner. Ola Borten Moe fra SP ønsket 7. Begge med erkjennelse av at økt politisk makt også for sykehus betinger færre og større regioner.

Selv Nord-Norge med i underkant av halv million mennesker er i grenseland stor nok til at politikere skal ha ansvaret for sykehusene. Finnmark med 75 000 innbyggere vil ikke ha økonomisk mulighet til å konkurrere om manglende arbeidskraft dersom også alle 9 kommuner i Norge større enn 76 000 innbyggere skal gis anledning til å etablere sykehus.
Det er denne nedre størrelsen som SV ikke tar innover seg for hvilke oppgaver som er mulig å flytte. Derfor endte Stortinget på en minimumsstørrelse på 250 000 for at en fylkeskommune skal være faglig og økonomisk sterk nok til å overta statlige oppgaver.

SV-Bergstø tok likevel kaka da hun påsto følgende:

Her kan du høre hva Kirsti Bergstø sa

Hun påstår altså at Finnmark 1) ikke fikk uttale seg og ikke fikk se forslaget, 2) ikke fikk delta i en høring, 3) at innbyggerne ikke fikk si sin mening og 4) at det hele ble avgjort på et bakrom.
Alt dette er feil. Eller løgn som slike påstander vitterlig er.

Vi tar påstandene i rekkefølge:

1) Fikk ikke uttale seg?

a) Finnmark gjennomførte nabosamtaler med Troms før fylkestinget i desember 2016 møttes. I møtet lå det rundt 100 sider med konsekvensutredninger. Flertallet gikk primært inn for å fortsette som egen fylkeskommune, alternativt sammen med Nord-Troms. Fylkestinget sendte ikke sine utredninger på høring til innbyggerne og arrangerte heller ikke folkeavstemming.

b) 5.april -17 la regjeringen fram sitt forslag til innhold og struktur for de nye regionene. For Nord-Norge foreslo regjeringen at avgjørelsen om en eller to fylkeskommuner i nord kunne vente til våren 2018, altså utsettelse med et år ! Nå kunne Finnmark fylkesting behandle dette forslaget fra regjeringen og si sin mening.

2) Fikk ikke delta i høring?

Både Troms fylkesting og Fylkesrådet i Nordland tok forslaget fra regjeringen til ny vurdering og avga høringsuttalelser. Finnmark valgte å ikke gjøre det. Representanter for Finnmark fylkesting deltok derimot i Nord-Norsk Råd sitt møte i Narvik 26.april. Ragnhild Vassvik, Sylvi Jane Huseby og Kurt Wikan er også der. De behandler regjeringens høringsforslag, og med Vassvik som leder av redaksjonsnemnda vedtar de enstemmig bl.a dette i pkt 2:

«Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.«

Altså, de nord-norske fylkeskommunene inkludert Finnmark krever at Stortinget ikke følger regjeringens forslag om å utsette saken til våren 2018!
Jens Ingvald Olsens påsto det motsatte under debatten. Han sa at Finnmark var naiv og ble lurt til å tro at de skulle få utsatt saken med et år, og ble dermed overrumplet av Stortinget som likevel gjorde et vedtak. (Hør opptaket her).

Påstanden fra Bergstø imøtegås og Jens Ingvald Olsen tyr til løgn

Det er dokumentert at Olsens påstand er en løgn. Slik går det når de mest ekstreme motstandere av regionreformen planter usannheter i alle sine kanaler, gjentar disse og til slutt tror på dem sjøl.

I tillegg til den enstemmige høringsuttalelsen fra Nord-Norsk råd, sa fylkesordføreren i Finnmark ved to andre anledninger ( 16.4 og 2.5.17) til kommunalministeren at Finnmark ville ha en avgjørelse allerede i juni 2017. Finnmark ønsket altså ingen utsettelse slik Olsen feilaktig fremstiller det!

3) Innbyggerne fikk ikke si sin mening?

Finnmark kunne altså bedt om at Stortinget fulgte regjeringens forslag om et år utsettelse. De kunne begrunnet det med at de trengte mer tid til høringen og ønsket å først høre folkets mening i folkeavstemning og gjennomføre denne prosessen i ro og mak.

Det var altså IKKE regjeringen og stortingsflertallet som ville skynde på også for Nord-Norge, men Finnmarkspolitikerne som ba de om å avgjøre saken i juni 2017! Verken SP, SV eller AP ønsket folkeavstemning – fordi de visste bedre enn folket da de ba Stortinget avgjøre?

Dette brakte statsråden videre til Stortinget. Komiteen drøftet da Nord-Norge og endte med en deling som vi nå kjenner til.

4) Avgjørelsen ble tatt på et bakrom?

Dette skjedde ikke på noe bakrom, men i full åpenhet. Alle de tre gangene Finnmarkspolitikerne ba Stortinget om å ikke utsette saken, er behørig dokumentert av media og i dokumenter som er offentlig tilgjengelige. Stortingets behandling av saken finner man grundig og opplyst på stortinget.no .

Her er link til en samlet dokumentasjon:

Kirsti Bergstøs påstander er dermed påviselig feil – uansett hvor mye hun reiser rundt og sprer slike løgner og får automatisk applaus fra støttespillere som tror hun snakker sant.

Bergstø er først og fremst en dyktig retoriker. Hun er veltalende og formulerer seg slagferdig i slike debatter. Hun representerer de politiske broilere som har hatt verv og posisjoner i partiet fra ung alder.
Hun er ikke ulik Audun Lysbakken som retoriker. Glitrende formuleringer, men ofte uten reelt innhold. Alternativene blir vage, og lite troverdige.

SV skal bruke «skattelettelser til de rike» på så mange områder at de hadde trengt 5 ganger så mange skattelettelser. Uten nye olje- og gassinntekter ville ikke det vært mulig. Men så var det dette med SV innenfor eller utenfor regjering og oljepolitikk, da.

Det var kanskje en skjebnens ironi at det politiske par i SV-hjerter som bestyrte et helt departement måtte begge trekke seg i 2012. Alt på grunn av Bergstøs økonomiske støtte gitt til en avdeling av Bergstøs Sosialistisk Ungdom – til tross for advarsler fra embetsverket.

Da debatten om Troms og Finnmark raste før Stortingsvalget i 2017 falt Bergstø ut av Finnmarksbenken.

SV har selvsagt panikk i 2018 og 2019 nå når de ser at SP vinner velgere de også vil ha. SV i Finnmark fylkesting ble med på arbeidet i fellesnemnda sammen med sine i Troms. Det kan føre til at også SV vil tape stemmer til SP. Panikken har nådd SV. At SP i Finnmark ga sine stemmer til APs folk i fellesnemnda, vet de færreste. Den støtten ga SPs Prestbakmo plass i arbeidsutvalget!

Det er åpenbart at både SVs Bergstø og Raudts Olsen nå konkurrer om de samme velgerne i et marked som utgjør kanskje fortsatt over 50 %..
Da ender det gjerne med at man tyr til løgn slik det skjedde i debatten i Vadsø. De håper å kapre velgere som er i flyt, og som ikke har tid til å sette seg grundig inn i sakens faktiske sider.

Resultatet kan bli at et et sterkt politisk organ i «Europas viktigste region» i verste fall blir demontert. Tilbake har vi to svake fylkesting i to mindre viktige fylker.
Men velgerne kan stoppe slik demontering av vår motmakt mot Oslo-makta ved å stemme på de parti som tydeligst står opp for økt makt til Troms og Finnmark.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Som kjent blir fylkestingsvalget i høst det mest spesielle siden Norge etablerte lokal styring i 1837, altså for 181 år siden!!

Den gang besto “amtstinget” av ordførerne i “herredene”, ledet av “amtsmannen” (i dag fylkesmannen). Også “amtsgrensene” var spikret fram til 1919, da de ble noe justert med samme debatt som i dag om hvor fornuftig det var i forhold til den gamle grensa.

I 1975 fikk vi direktevalgte fylkesting etter en reform som ga fylkeskommunene noe større frihet til å styre, men innenfor lover og forskrifter som detaljstyrte hva politikerne kunne utøve av skjønn. Fylkestinget kunne bl.a. bestemme hvor det skulle være videregående skoler, hvor tannklinikker skulle bygges og hvem som kunne få kulturpris e.l.
Fra valget i 1975 kunne altså velgerne stemme både ved kommunevalg og fylkestingsvalg.

I 2017 vedtar Stortinget den største demokratireformen siden formannskapslovene i 1837. Nå skulle det endelig bli flyttet reell makt fra staten til 11 fylkesting. Der skal folkevalgte nærmere innbyggerne få myndighet til å både planlegge og utvikle fremtiden til innbyggernes beste. Over 50 statlige oppgaver skal ikke lenger avgjøres i Oslo eller hos fylkesmannen, men av innbyggernes egne folkevalgte.

Til tross for berettiget støy i prosessen fram mot vedtaket, ser stadig flere at dette gir langt bedre muligheter enn tidligere. Støyen gikk selvsagt på at både regjering og stortingspartier i for liten grad “solgte inn sitt budskap”. Det gikk også på at noen få fylkeskommuner, deriblant Finnmark ikke involverte innbyggerne før Stortinget skulle fatte sin beslutning.

11 måneder etter at Stortinget hadde avgjort saken slik fylkeskommunene på forhånd var varslet om, ble det arrangert en uautorisert folkeavstemning i Finnmark.

Denne skapte først uberettiget håp fordi velgerne ble invitert til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen” som det het i informasjonen fra fylkeskommunen. Deretter skapte det frustrasjon over å bli lurt til å delta i noe som ikke hadde noen betydning for Stortingets fullt lovlige og legitime vedtak.( Les om lureriet her.)

Det har derfor vært knyttet stor spenning til hvordan velgerne i Troms og Finnmark ville respondere på prosessen og gi uttrykk for det ved kommende fylkestingsvalg. Vil de delta i valget og aktivt påvirke, eller vil de boikotte for å markere mistillit?

Jeg har sett på de to siste meningsmålingen som dekker Troms og Finnmark, regnet ut gjennomsnittet og sett hvilke følger det får på mandatfordeling i det nye fylkestinget.

Videre har jeg sett på hovedargumenter mot sammenslåingen sett med Finnmarks-motstandernes øyne. Kan meningsmålingene gi disse rett i sin frykt?

Mandatfordeling basert på snitt av de to siste målinger i Troms og Finnmark:

I gruppen andre er Nordkalottpartiet antatt å bli størst av de tre som inngår i gruppen Andre, og er derfor tatt særskilt med her.

Den våkne leser har allerede fått med seg hvor jevnt det er mellom de 5 største partiene. Det skal lite til for å endre dette. MDG trenger 160 stemmer for å få et nytt mandat. H og SP har de to siste mandatene.

Den fortsatt våkne leser har allerede sett summeringen av de tidligere fylkenes representanter. Skulle dette bli valgresultatet, ville altså Troms fått 32 og Finnmark 25 av de 57 tingmedlemmene.

Vi hører allerede ropet om at dette beviser at “Troms tar alt” fordi de har et stemmemessig flertall i det nye fylkestinget.

Det er imidlertid ikke slik et fylkesting fungerer. Fylkestinget består av partier som står samlet bak sitt fylkesprogram. Det betyr at man ikke kommer til å få en geografisk deling i fylkestinget som f.eks. Finnmark mot Troms. I 1975 ble fylkestinget for første gang folkevalgt. Her i Finnmark har det hittil ikke skjedd at samtlige fra Øst-Finnmark har stemt sammen på tvers av partiene mot et samlet Vest-Finnmark.

Det kommer heller ikke til å skje i det nye fylkestinget. De som fulgte med under direktesendingene fra fellesnemndas møter i vår så beviset: Det ble ingen votering hvor Finnmark sine 19 stemte mot Troms sine 19. Ulike flertall skyldtes at partiene fant ulike allianser med andre parti.

Sperregrense for fylkestingskandidater

Det er ikke mange velgere som kjenner til den makt de har ved et fylkestingsvalg. De har nemlig lov til å gi tilleggstemmer til kandidater på lista. Og det kan teoretisk sett “snu lista oppned”.

Regelen er grei. Hvis ingen av kandidatene har fått mer enn 8% tilleggstemmer, blir lista slik den var vedtatt av partiets nominasjonsmøte.

Hvis derimot noen av kandidatene får 8% eller flere tillegg-stemmer, rykker de oppover lista. Det betyr at om hver 13. velger har gitt samme person en tilleggstemme, passerer vedkommende alle foran seg som har fått mindre enn 8 % tilleggstemmer. Det er altså mulig at en som står nederst på lista kan havne i fylkestinget!

La oss leke med tanken på at SP-lagene i Finnmark ber sine medlemmer og velgere om å gi samtlige SP-kandidater fra Finnmark en tilleggstemme, mens SP i Troms forholder seg passiv til dette. Videre tenker vi oss at SP får dobbelt så mange stemmer i Troms som i Finnmark.

Med over 8 % tilleggstemmer på finnmarkskandidatene, vil samtlige 13 som SP etter disse meningsmålingen får i det nye fylkestinget være fra Finnmark. Ingen fra Troms!

Dermed vil det plutselig være et flertall på 32 fra Finnmark i det nye fylkestinget!
Betyr det at Finnmark “tar alt” i det nye fylkestinget?

Nei, på samme måte som vist til tidligere, er det partiene som samlet står bak sitt vedtatte fylkestingsprogram. Det er dette programmet som er kontrakten med velgerne. Selv om alle medlemmer i fylkestingsgruppa er fra samme fylke, vil programmet forplikte. Å bryte det er å ødelegge tilliten til partiet, noe som vil skape dype sår og ramme hardt ved neste valg.

Det vil derfor fortsatt ikke bli noen geografisk deling i fylkestinget. Partiledere og fylkespolitikere er for kloke mennesker til å svekke tilliten til demokratiet.

Hva med frykten som ble plantet før «folkeavstemninga»?

Aksjonene ForFinnmark og ForTroms (i sum: MotTroms og Finnmark) med støtte fra et knippe fylkestingspolitikere og stortingsrepresentanter gikk høyt på banen. Det ble laget en fortelling som daglig ble gjentatt av politikere og noen «journalister» i Finnmark. Innbyggerne ble innpodet med følgende fryktelig scenarier fra 1.januar 2020 når Troms og Finnmark var blitt egen region:
1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Etterhvert som tiden gikk, debatten ble mer opplysende enn følelsesbasert og fellesnemnda med like mange fra Troms og Finnmark håndterte dette på klok måte, er frykten redusert.

Likevel: Fortsatt vil de mest ytterliggående holde fast ved skremselsbildet. Og de slipper på 2.år på rad å bli stilt kritiske spørsmål fra de fleste medier i Finnmark. De har fritt kunne fremme sterke påstander – uten å bli avkrevd dokumentasjon.Hvorfor sviktet så mange journalister ?

All makt til Tromsø?

En av de sterkeste skremslene som ble brukt av regionmotstanderne var at Tromsø kommune (og by) ville få all makt over Finnmark (og Troms).

Hva om meningsmålinger ble valgresultat og listene fikk innvalgt sine kandidater i samsvar med lista? Tromsø ville ikke komme ut som noen maktfaktor. Denne tabellen viser hvorfor:

Tromsørepresentanter i det nye fylkestinget

Fra Tromsø kommune vil det altså bli innvalgt 11 av de 57 representantene. Av de 11 kommer 7 fra partiene Ap, H og Frp. Disse har tilsammen 29 representanter i det nye fylkestinget.

Uansett hvordan man snur og vender på det, vil ingen enkeltkommune kunne få noe som helst flertall alene. Dessuten vil partisystemet i det nye såvel som i det gamle hindre at en enkeltkommune skal få fremstå som egen partigruppering.

Dermed bør frykten som ligger i påstanden «Tromsøværinger skal bestemme over Finnmark» en gang for alle være lagt død og maktesløs.