Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist

I dag kom svaret fra regjeringsadvokaten på prosessvarselet fra Finnmark fylkeskommune. En kort repetisjon først før jeg ser på konsekvensene:

I 2018 på våren kom det påstander om at vedtaket om at Troms og Finnmark var gjort på et ulovlig grunnlag. Slike påstander var det ingen som hevdet i 2017!

Riktignok kunne ikke de som påsto det, anføre konkret hva som var så ulovlig at det påvirket Stortinget til å fatte et ugyldig vedtak.

Det ble etterhvert åpenbart for de som mislikte vedtaket at det kanskje kunne være  to måter å hindre iverksetting;

1) arrangere en folkeavstemning og sikre et stort antall nei-stemmer for å bruke dette som en folkelig legitim vilje til å tvinge fram et annet vedtak

2) velge et rettslig spor med søksmål hvor domstolene skulle sette seg til doms over et politisk vedtak i landets lovlig valgte nasjonalforsamling

Pkt. 1 hadde en stor svakhet: Til tross for at Finnmark fylkeskommune i 2015 visste at Stortinget skulle gjøre sitt vedtak våren 2017, tok de seg ikke bryet med å spørre innbyggerne gjennom en folkeavstemning.

Nesten et år ETTER at vedtaket ble gjort så SPs Lundteigen og Vedum at en folkeavstemning i Finnmark kunne være god PR for – SP.

Når forslaget først kom, kunne ikke Finnmark Ap være dårligere. Da ville de garantert miste mange misnøye-velgere i Finnmark til Senterpartiet. Brått var det stor mulighet for at alle kommende ordførerkandidater med Helga Pedersen i spissen kunne miste mulighet for en  slik posisjon og «jobb» fra høsten .

Derfor sa Ap (som ikke har programfestet folkeavstemning som sak) også ja til dette.
Slik malte de seg inn i et hjørne de ikke kom ut av før i desember i fjor.

Pkt. 2 hadde en åpenbar svakhet: Etter grunnloven er det Stortinget som er landets øverste folkevalgte organ og har plikt til å måtte gjøre nødvendige vedtak for å sikre innbyggernes interesser.

Å gå til sak mot Stortinget var opplagt noe advokater gjerne kan fristes av. Det er juridisk spennende, men mest av alt er det økonomisk inntektsbringende når en med mye penger fyller på kontoen i takt med tikkinga fra taksameteret.

Ingen fylkespolitikere ville bruke fylkeskommunens penger på rettsak!

Før fylkestinget ble samlet i oktober, hadde aksjonsgruppa i Finnmark i forkant et ønske om at flertallet i fylkestinget måtte vedta å gå til søksmål.

Men hvem ville foreslå dette? Ingen av politikerne gikk i forkant ut og sa at dette må vi bruke våre penger på. Tvertimot. Både gruppeleder Remi Strand i Ap og Kurt Wikan i Sp hevdet at et prosessvarsel ikke ville koste noe.

Kurt Wikan hevdet sågar på sin offentlige facebookside 10.oktober at fylkeskommunen ikke skulle ha noen kostnader ved dette:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

Likevel, under fylkestingets møte er det nettopp samme Wikan som fremmer flg. forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Nå viser det seg at Wikan ikke vil få støtte for dette, og han har da muligheten for å få det oversendt til administrasjonen eller fylkesutvalget for oppfølging.

Han overrasker alle med å trekke det! I stedet blir han med på et forslag som ber fylkesrådmannen utrede et forslag om et evt. slikt søksmål for fylkespolitikerne. Det vedtas ikke avsatt  midler til kjøp av eksterne tjenester i saken. Flertallet regner nok med at fylkesrådmannen (som sjøl er jurist) eller en av hans jurister kan gjøre en grei avklaring hva et prosessvarsel vil innebære.

Til de flestes overraskelse kommer det en sak til fylkestinget i desember; utkast til prosessvarsel . Advoktafirmaets anbefaling er å sende et prosessvarsel, noe flertallet i fylkestinget sier de er positive til «fordi da får vi se at det var et ulovlig vedtak». Mindretallet argumenterer mot å bruke ytterligere penger på en tapt sak. Tidligere hadde fylkestinget kastet bort mellom 3 og 4 millioner kroner på en folkeavstemning et år for sent. Resultatet ble bl.a. at elever i videregående skole ikke fikk vikarlærere – det var ikke økonomi til det.

Fylkestingets flertall vedtok likevel at det skulle sendes et prosessvarsel: «Det koster kun portoen» sa bl.a. Remi Strand og Kurt Wikan i kor.

Det ingen fikk vite før 3 uker etter at fylkestinget var at fylkesrådmannen hadde betalt nesten 0,7 mill.kr for de 7 sidene med «utredning»!!

Nå foreligger svaret fra regjeringsadvokaten på flertallets vedtak om prosessvarsel:

skjermbilde 2019-01-25 kl. 15.14.16

 

Og som mange forgjeves hadde advart om på forhånd; regjeringsadvokaten avviser grunnlaget for søksmål.

Prosessen som har skjedd i forkant av vedtaket har vært slik den politiske saksbehandlinga er i et folkevalgt organ som Stortinget. Finnmark fylkeskommune har deltatt i prosessen. Da forslaget fra regjeringen om regioninndeling forelå 5.april 2017, kunne Finnmark som Troms gitt sitt svar. Fylkestinget valgte å ikke svare. Da kan man vanskelig kritisere Storting og regjering.

(Og enda verre/mer pinlig  for Finnmark fylkeskommune: De ba ved tre anledninger våren 2017 om at saken ikke måtte utsettes, men måtte avgjøres sammen med alle andre fylkeskommuner i Norge og Nord-Norge; i juni 2017!)

Som konklusjon på sitt 10 sider lange svar, skriver regjeringsadvokaten:

skjermbilde 2019-01-25 kl. 15.14.32

Fylkespolitikerne i Finnmark kommer ikke til å gå til søksmål av flere grunner;

1) De vil opplagt tape en slik rettsprosess fordi de fortsatt ikke har noe rettslig krav på få kjent vedtaket i Stortinget av 8.juni 2017 ugyldig.

2) Inndelingsloven beskriver at Troms og Finnmark fylkeskommuner er slått sammen til en. Det er ikke mulig å gå til rettsak mot at lovgiver har gjort sin plikt som lovgiver.

3) Fylkespolitikerne har så mange andre og viktigere oppgaver å bruke sitt budsjett for 2019 på når de ikke fant inndekning for 55 mill. kr. Ytterligere tilskudd til advokatfirma kan umulig ha høy prioritet.

4) Uansett søksmål, vil Troms og Finnmark fylkeskommune og fylkesting være i arbeid fra 1.12020. Den oppgaven sørger fellesnemnda for.

Jeg tviler på at det er noen fylkespolitikere som i fullt alvor likevel vil foreslå søksmål. Det måtte i så fall være de som håper at deres populisme kan gi de noen ekstra stemmer framover. De bryr seg lite om verken økonomi eller flere oppgaver overført fra statlige direktører og over til folkevalgte organ.
Resten av befolkningen må tenke annerledes.

Mange i Finnmark velger nå å se framover.

Og noen ser kun bakover: I Finnmark Ap sliter de med å bestemme seg om de skal bestemme sjøl eller om SP fortsatt skal styre deres valg.

Innbyggerne vet at det er langt viktigere å sikre ungdommen vår et godt videregående skoletilbud, gode rutetilbud, tannhelse, bibliotektilbud og godt vedlikehold av veier framfor å sløse bort mere penger i en 18.rettstvist på knappe 7 år.

Og med det budsjettet som flertallet har vedtatt for i år og de påfølgende 3 år, er det gjort kun fordi det vet at det blir økonomisk mulig når Troms og Finnmark blir slått sammen.
Uten en slik sammenslåing, hadde det fylkeskommunale tjenestetilbudet i Finnmark brutt sammen. Dette vet både Ap, SV og SP, men de sier det selvsagt ikke høyt.

Svaret fra regjeringsadvokaten kan du i sin helhet lese her. svar-pa-soksmalsvarsel-fra-finnmark-fylkeskommune

Case closed.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18:  Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?

Reklamer

Venstrerop om «ulv,ulv» – i abortsaken

Venstre har i likhet med de øvrige sentrumspartiene hatt lange debatter om dagens abortlov. Der SP og KrF står stødig opp for menneskeverdet, har Venstre tvilt seg fram til et standpunkt hvor partiet står fast ved dagens abortlov fra 1978.

Det synes ikke å ha hatt noen umiddelbar innvirkning på et flertall i partiet at 40 år har gitt oss ny kunnskap. I dag er det mulig å undersøke det lille barnet /embryoet/fosteret/mennesket (kjært barn har mange navn) på et tidlig tidspunkt i dets liv.

Allerede nå er det flere som har falt ut: Liv? Snakker vi om liv? Hvilket liv? Hvilke rettigheter?

Og jeg tror det er her forklaringen ligger på hvorfor abortspørsmålet blir et fryktelig komplisert etisk tema for noen, mens det for andre er kun et rent teknisk spørsmål.

To hovedsyn står mot hverandre

For å ta de siste først: Det er gruppen av mennesker som  mener at et menneske først blir menneske ved fødsel når navlestrengen kuttes. De vil i prinsippet at fri abort skal være det politiske svaret. Moren som bærer «noe»/fosteret kan da når det måtte passe henne  kvitte seg med denne belastningen. Disse kan argumentere med at dette er spørsmål om å bestemme over egen kropp – fordi det ikke finnes andre kropper der, kun et fysisk «noe» materielt og ikke-menneskelig de har eiendomsretten til.

Politisk sett befinner disse seg ute på de politiske ytterfløyer, både til høyre og venstre i det politiske landskapet og langt fra det politiske sentrum.

Derfor er det i hovedsak (de økonomiske) liberalister i Frp og radikale sosialister i og til venstre for Ap som mener at dette ikke et spørsmål om liv og død der andre ser et blivende menneske. Dette er et i hovedsak et spørsmål om eiendomsrett. Og etter deres syn er det snakk om at kvinnen eier sin egen kropp og alt innafor.

At det naturligvis er snakk om å bestemme over sin egen kropp som er en opplagt rett, brukes som argument for at det også betyr å bestemme over en annens kropp – fosteret.

Den andre hovedgruppen anser dette som kompliserte etiske spørsmål fordi det handler om menneskeliv i sin spede begynnelse. Gruppen kan grovt sett deles i to;

  • de som mener at det ikke skal brukes prevensjonsmidler som ødelegger embryoet og at enhver befruktning – uansett grunn (inkl. voldtekt!) skal ende med fullført svangerskap
  • de som mener at det skal settes en grense tidlig i svangerskapet hvor kvinnen skal få ta avgjørelsen (fri abort). Etter en slik grense skal en utvalgt gruppe av fagfolk ta en slik avgjørelse etter at moren har fått forklart og forsvart sitt ønske. Nemnda innvilger kvinnens ønske i over 90 av 100 tilfeller.

Jeg vil si mer om denne siste gruppen, både fordi den er størst og den er viktigst i den store kampen for menneskeverdet; Retten til – og respekten for liv.

Det er noen uomtvistelige fakta alle skal kunne forholde seg til og som bør være grunnlaget for å drøfte hvor grenser kan gå:

Svangerskapets 40 uker er delt inn i tre trimester, hvorav det første varer i 12-13 uker. For kvinnen er dette tiden med kvalme og lykkerus om hverandre. Et menneske er på vei, forstyrrer hormonbalansen og – også spørsmål om «hvem er dette lille du» ?

Avhengig av samfunnets syn på menneskeverdet, går selvsagt tankene på hele spekteret; Fra hvor trygg er fremtiden for oss og «lille du» –  til om dette barnet kan mangle kroppsdeler, ha «feil» farge på øyne og hår eller kanskje være disponert for sykdommer.

Det siste fenomenet vokser selvsagt med en abortdebatt som dyrker det perfekte mennesket og som i teknologisk optimisme gir håp om få «justert gener og kromosomer» slik at man får «ønskebarnet».
Som om barn er noe som kan bestilles som en vare. Som noen kan eie.

Når blir embryoet til et  foster?

Menneskets begynnelse kalles et embryo i perioden fra det befruktede egget har festet seg i livmorslimhinnen til utgangen av 8. svangerskapsuke. Fra dette tidspunktet til fødselen kalles det nye individet foster.

Etter 21-23 dager ( 3 uker) starter hjertet å slå. Etter 9-10 uker kan man via en føtal  Dopplerenhet høre hjerteslagene på fosteret. Det synes å være stor enighet blant fagfolk om at embryoet blir å regne som føtal (foster) etter 8 uker. Altså: Vi snakker om et menneske under utvikling fra den 9.uke. Det er lite menneske; rundt 8 cm og i overkant av 20 gram. Men det er samtidig et Menneske. Og det er stort!

Den mest kritiske periode i fosterutviklingen er de første åtte til ti ukene. I denne perioden utvikles fosterets organsystemer og lemmer. I samme periode er fosteret mest følsomt for skadelige påvirkninger utenfra som forstyrrer cellenes funksjoner og hemmer utviklingen.

Fagfolk hevder at kanskje opp mot halvparten av alle graviditeter avsluttes med spontanbort. Svært mange av disse abortene skyldes genetiske feil. Disse kan ha oppstått under dannelsen av kjønnscellene eller da det befruktede egg delte seg, men de kan også være arvelige. Det skyldes da feil ved et arveanlegg hos foreldrene eller en kromosomfeil  hos en av foreldrene.

En grense for selvbestemt abort burde ut fra forståelsen av når et fullverdig menneske dannes vært ved den 9.uke.

I Norge ble abortloven vedtatt med en grense på 12 uker (utgangen av det første trimester). Det er imidlertid mulig å søke om å få fjernet fosteret etter den 12.uke, og fosterets rettigheter ivaretas da av en nemnd.

Når oppstår menneskets rett til å leve?

Hvis man legger til grunn at et foster er mennesket i spede begynnelse, ville det logisk innebære at det oppstår en rett til liv fra den 9.uke når embryoet går over til foster.

Jeg ser at det kan drøftes hvorvidt denne grensen kan gå både tidligere og ikke minst senere. Abortloven i Norge er normativ fordi den fastslår at fosteret har en selvstendig rett til å bli «hørt» av en nøytral nemnd etter 12.uke.

La oss for enkelthets skyld holde fast ved det når to andre viktige spørsmål dukker opp:
– hvilke kriterier må oppfylles for å kunne avslutte dette livet etter den 12.uke?
– kan man diskriminere mennesker i dette stadiet av deres liv?

§2c i Lov om svangerskapsavbrudd lyder i dag:

«Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når…

c) det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet

Kriteriene er romslige og det meste kan innfortolkes her.

Men hva er «stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom»? 50 %? 10 %?

Og hva er «alvorlig sykdom»? Betyr det fare for store lidelser og snarlig død?

Alle mennesker er gjennom hele livet utsatt for en viss fare for alvorlig sykdom.
I dette tilfellet kobles det direkte til følgen av arvelig anlegg.

Hva ligger i det? Er det under dette punktet vi kan registrere redselen for å bli mor til et barn med trisomi21 (Downs syndrom) ?

Hvor mange mennesker snakker vi om? Dette er hentet fra siste statistikk i Abortregisteret:

skjermbilde 2019-01-17 kl. 10.01.26
Som vi ser er det § 2c som er grunnlaget for de fleste av nemndbehandlede svangerskapsavbrudd.

Med rett til å diskriminere?

Slik jeg leser denne statistikken og lovens bokstav i §2c, er det snakk om å diskriminere mennesker. Vi er alle – utad – opptatt av at alle mennesker skal føle seg inkludert i samfunnet og ha samme mulighet uavhengig av rase, kjønn, tro, funksjonshemming osv.

I §2c har lovgiver åpnet for at mennesket kan sorteres og diskrimineres ut fra egenskaper.
Er dette et akseptabelt signal for oss som regner oss som sosialliberale?
Det burde ikke være det.

Å praktisere «frihet for den enkelte – ansvar for hverandre» på alle politikk-områder er en vanskelig øvelse ser vi stadig vekk eksempler på.

I abortspørsmålet burde det overordnete være:
«Hvordan kan staten sikre både mor og barn sin frihet – og hvordan kan den samme stat sørge for å ta ansvar for begge?»

Spørsmålet ble ytterligere aktualisert etter at spørsmålet om fosterreduksjon («tvillingabort») kom opp. Det er nok en stor grad av enighet om at dersom et eller flere av flereggede fostre åpenbart ikke er levedyktig og at deres fortsatte liv utgjør en helsesrisiko for de andre og/eller mor, må abort aksepteres.

Men hva der begge/alle fostre er friske og levedyktige?

Å gjennomføre fosterreduksjon er et komplisert inngrep. Det gir et annet foster en risiko for død på 10-15 prosent. Det er også belastende for kvinnen.

«Tvillingabort»

«Tvillingabort» (fosterreduksjon) skiller seg fra ordinære svangerskapsavbrudd. Det er legene som velger hvilket barn som skal aborteres bort. Legene skal velge det fosteret som ligger best tilgjengelig og dermed gir minst «komplikasjoner».

Legen velger altså hvem som skal dø av disse gryende mennesker. Det eneste positive med dette er selvsagt at moren slipper evt. traumer i ettertid dersom det var hun som skulle avgjøre skjebnen.

Overlege Birgitte Heiberg Kahrs, overlege ved Nasjonalt senter for fostermedisin på St. Olavs hospital, uttalte til NRK 19. februar 2016 følgende:
« Kvinnen er ved bevissthet, og vi står overfor henne og ser på to ultralydskjermer mens vi stikker nålen inn i hjertet til det ene barnet. Så må vi vente i mange minutter til hjertet slutter å slå. Det er annerledes ved vanlig abort».

Etter at døden har inntruffet blir det avlivede fosteret liggende i livmoren ut svangerskapet.

For meg høres dette kun groteskt ut. Hva slags etiske og/eller liberale prinsipper kan gi legitimitet til en slik handling mot et menneskebarn?

Dette er et spørsmål som ikke har vært til behandling i Venstres landsmøte – noe det selvsagt burde.

Som sosialliberaler er jeg mot dødsstraff – uansett. Jeg har også sterke betenkeligheter med aktiv dødshjelp.  Jeg er redd dette presser familier, venner og pårørende og dermed individet som pga sykdom eller alderdom kan oppfattes som en «belastning» til å avslutte livet tidligere.

skjermbilde 2019-01-17 kl. 12.47.16

Hvis formuleringer om både §2c og prinsippet om «tvillingabort» er tatt inn i den nye regjeringserklæringen som offentliggjøres i morgen, vil det være en stor seier for menneskeverd og menneskerettigheter. Mener noen i Venstre at fordi dette kommer fra KrF, kan de ikke støtte det?

Selv om ikke dette – dessverre – er en politisk hovedsak for Venstre, men kun for KrF og SP, kan jeg vanskelig tenke meg at noen i Venstres landsstyre vil gå mot den samlede erklæringen om KrF skulle få noe av dette inn i regjeringsplattformen.

Det måtte i så fall være fordi Venstres hovedsaker innen klima/miljø, utdanning og næringslivssatsing i distriktene er svekket sammenlignet med Jeløya-erklæringen.

Skaperverket

Vi som har engasjert oss i Venstre og andre parti med et sterkt engasjement for et globalt felleskap, har gjort det i erkjennelse av at det finnes ingen «planet b».

En rettferdigere fordeling av jordens ressurser og ikke minst en miljøpolitikk som sikrer klimabalansen er helt nødvendig dersom vi skal ta vare på dette skaperverket som er blitt oss til del.

For meg er det uinteressant om skaperverket vårt er et resultatet av en religiøs skaperkraft eller kan forklares naturvitenskapelig. Den er kun her, den ene jorden vi har til disposisjon.

Hvert liv på den er et under i seg seg selv. Å kjempe for artsmangfoldet er å kjempe for å bevare det unike og mangfoldige  livet i naturen. Og da må menneskets selvbestemmelse avgrenses slik at ikke mangfoldet bevares

For Venstre som et konsistent parti på mange politikkområder vil det være like selvsagt å kjempe for menneskelivet, også det som på slutten av første trimester i svangerskapet har startet sin vekst og sin fremtid. Det gjør vi gjennom samfunnsforordninger basert på den liberale rettsstaten.

Derfor bør Venstrefolk i langt større grad lytte til de partier og bevegelser som går i front for å sikre menneskeverdet på en anstendig måte.

Avslutningsvis tenker jeg at en av Norges største diktere kan uttrykke Venstre konsistente politiske ståsted i 2019  best. I politisk forstand må vi være en storebror.

Einar Skjæraasen var samfunnskritisk, men lot Platons tanker om «det gode, det sanne, det skjønne» få prege kritikken :

DU SKA ITTE TRØ I GRASET

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du skal itte røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.

Du ska itte sette snuru
Når du ser et hara-spor.
Du ska sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæraasen

Et godt og konstruktivt 2019 ønskes Finnmark og våre fylkespolitikere!

Etter mange og harde tak for våre fylkespolitikere i hele 2018, valgte et enstemmig fylkesting i siste møte i desember de 19 representantene som skal møte i fellesnemnda for Troms og Finnmark.

Nå har nemnda like mange fra hver av partene etter at statsråd Mæland etterkom kravet fra Finnmark fullt ut – til skuffelse for Troms.  Ulf Trygve Ballo er enstemmig valgt som nestleder, et verv jeg tror han er i stand til å utføre på beste måte. Han er blant de få av fylkespolitikerne i Ap med lang fartstid som folkevalgt, og har i tillegg solid erfaring fra både organisasjonsarbeid og erfaring fra arbeidet i Samerettsutvalgets.

Det kommer til nytte også for de  avklaringer som vil kreve klokskap fra begge parter.I denne prosessen skal det kun skapes vinnere.

Alle partiene i fylkestinget er representert i fellesnemnda unntatt to, KrF og Sp. Slik jeg har forstått det har Ap hatt et nært samarbeid med KrF i denne perioden, og det synes derfor svært merkelig at de ikke ga KrF en plass i fellesnemnda.

Svein Iversen er en svært erfaren, klok og løsningsorientert KrF-politiker og burde så avgjort deltatt i arbeidet. Nå har fellesnemnda anledning til å opprette arbeidsgrupper med særskilte oppgaver med medlemmer fra fylkestingene, og Iversen er en opplagt lederkandidat for en av disse.

Noen lurer sikkert på hvorfor SP ikke deltar siden de hadde krav på en representant. De har muligens sjøl et godt svar på det. De boikottet ikke valget av fellesnemnd noe man kunne få inntrykk av i media på forhånd. SP ga sin støtte til Aps kandidater og valget av de 19 fra Finnmark var enstemmig. Med SPs stemmer!!

Det er jo ikke ulovlig å heller gi sine stemmer til andre partis kandidater. Og det er helt forståelig dersom de ikke sjøl anser å ha gode nok kandidater til dette viktige arbeidet.  De skal møte sine egne partifeller fra Troms, og føler de seg underlegne ved starten, lover det ikke godt for det videre arbeidet.

To betydningsfulle vedtak

Fylkestinget gjorde flere vedtak i desember, og to av dem er verdt noen ord.

Flertallet vedtok et budsjett som ikke er i balanse slik Kommuneloven stiller krav om. I vedtaket kan man tydelig lese at flertallet ikke maktet å komme i mål. De har gjort noe så spesielt som å gi to hovedutvalg ansvaret for  smertefulle kutt. Flertallet hadde ikke nok inntekter til å dekke utgiftene de har vedtatt!

Dette har jeg aldri opplevd i min tid som fylkespolitiker. Den gangen tok alle folkevalgte sitt ansvar svært alvorlig og satte sin ære i ansvarlige budsjett  i balanse. Dette er tross alt hovedsaken for et fylkesting.

I fylkeskommunens budsjett og økonomiplan for 2019 – 2023 skal det visstnok heller ikke vært tatt høyde for merkostnader tilknyttet økning i lånefinansierte investeringer, noe som i så fall gjør situasjonen svært krevende.

Var dette et bevisst valg fra flertallet?
Overfor velgerne later de som de er 100 % mot en sammenslåing med Troms, men i budsjettet leser man kun et svar: Finnmark fylkeskommune kan kun reddes økonomisk ved at Finnmark blir en del av dobbelt så store Troms-budsjett, og lavere gjeldsbyrde. Da slipper man i utgangspunktet  å kutte i det videregående skoletilbudet, veivedlikehold og transporttjenester i Finnmark.

Uten sammenslåing med Troms ville vi fått oppleve et massivt kutt over hele linja i Finnmark fra 2020. Derfor forstår jeg både SV og Ap her. Hva SP mener om budsjettet vet vi ikke da partiet overraskende nok ikke la fram eget forslag, og protokollen viser heller ikke hva de stemte til slutt.

Den andre saken fylkestinget behandlet, var egentlig delt i to og handlet om prosessen med sammenslåing av Troms og Finnmark:

Det ene var valget av 19 medlemmer til fellesnemnda hvor et forslag fra SV og SP om å ikke velge medlemmer ble nedstemt med overveldende flertall.
Deretter var både SP og SV politisk kloke nok til stille seg bak de 19 medlemmene som er valgt. Dermed er det et enstemmig fylkesting som nå jobber videre med sammenslåinga.

Dramatisk økning i «portoutgifter» rammer ungdom

I samme gate gjorde fylkestinget et merkelig vedtak om søksmål. Etter at et forslag om rettslige skritt ble trukket og nullet ut et annet som viste til samme forslag, kunne fylkesrådmannen parkert det.

Han kunne alternativt kun fulgt opp henstillinga om en saksutredning og oppfylt det flere representanter sa i fylkestinget: Det kommer kun til å koste et frimerke å sende et prosessvarsel. I stedet valgte han å sende dette over til et advokatfirma!

Jeg regner med at han ba om pristilbud. Siden regningen fra advokatfirmaet oversteg 500.000 kroner så er det et spørsmål om ikke oppdraget skulle ha vært på anbud, jamfør lov om offentlige anskaffelser?

Hva verre er: Utredninga fra advokatfirmaet kunne hans ansatte like gjerne skrevet – for null kroner. Fylkeskommunen er godt kjent med saken. Vi må anta at fylkesrådmannen som jurist og hans jurister har gitt råd til den politiske ledelsen da sistnevnte gikk ut våren 2018 og snakket om at stortinget hadde gjort et ulovlig vedtak?
I så fall burde et prosessvarsel vært skrevet på et slikt grunnlag.

Forleden fikk finnmarkingene vite at portoen har steget dramatisk fra oktober. Da kostet et prosessvarsel kun et frimerke, altså 14 kroner ifølge Remi Strand og Kurt Wikan fra fylkestingets talerstol. 1,5 måned senere var det steget til utrolige 680 000 kr.!!!

Summen tilsvarer altså 20 kr mindre pr bussbillett i byene for 35 000 passasjerreiser eller ca 800 vikartimer som elevene kunne fått i videregående skole framfor å sitte uten lærer.

Ikke driv gjøn med finnmarkingene

En sak er kostnaden.
Hva som er langt verre er narrespillet, som søksmålet er basert på. Nok en gang skal SP, AP og SV skape et håp for noen finnmarkinger om at en rettsak vil oppheve stortingets vedtak.

Akkurat slik de samme finnmarkinger var skremt til å tro at Finnmark ville opphøre å eksistere om de ikke møtte opp i en folkeavstemning – uten betydning. Og minst et år for sent – fordi fylkespolitikerne ikke ville høre på innbyggerne før fristen gikk ut våren 2017!

For det første er et søksmål  bortkastet fordi en evt. tvilsom oppfyllelse av Inndelingslovens bokstav må ha hatt AVGJØRENDE innvirkning på stortingsvedtaket. Et politisk vedtak betyr at det politiske skjønn har avgjort saken.

Altså, det politikerne er enig om er et godt vedtak, er prinsipielt et vedtak i samsvar med grunnlovens ånd. Men det betyr ikke at det er enstemmig.  Det vil som regel være et større eller mindre flertall bak vedtaket.

I dette tilfellet har det vært framført påstander om lovbrudd fra flere hold i Finnmark. Så viste det seg med en mer nøye gjennomgang at selv professorer kan glippe på fakta i saken. Det var ikke slik som først trodd at regjeringen uansett skulle vente til våren 2018 med avgjørelse for sammenslåinger i Nord-Norge. Og at flertallet deretter «lurte» alle ved  likevel å la  Stortinget ta avgjørelsen juni 2017. I så fall ville det vært kritikkverdig – fordi det ville være lureri. Og en betydelig økt mulighet for Finnmark å vinne fram i en rettsak mot staten.

Nå er det dokumentert at Finnmark ved hele tre anledninger ba om at Stortinget måttet fatte vedtak samtidig med de andre fylkessammenslåingene og ikke vente til 2018. Selvsagt fulgte Stortinget kravet.

Det er også dokumentert at alle fylkeskommunene fulgte samme mal for utredning av ulike sammenslåinger og konklusjon. Ingen av de andre har ment at det ble gjort et ulovlig vedtak! Hvorfor ikke – når de fleste av dem hadde anbefalt en annen løsning enn den regjeringen valgte?

Den andre grunnen til at en rettslig prosess vil bli avsluttet straks fylkeskommunen får svar er det faktum at Inndelingsloven har et punkt som omhandler fylkesinndeling. Der er navn på de nye fylkene opplistet. Dette ligger altså i lovverket. Og det lar seg ikke gjøre å prosedere i det norske rettsapparatet mot lovligheten av en lov som Stortinget har myndighet til å vedta.

Et søksmål mot staten på dette grunnlag vil opplagt ikke kunne føre fram. Professor i jus, Jan Fridtjof Bernt, landets desiderte ener på dette saksfeltet er veldig klar på at en ikke vil nå frem med et slikt søksmål (ref dette i Kommunal rapport)..

Slik skapes ny energi og optimisme

Finnmark fylkesting må derfor bruke 2019 til å skape et konstruktivt politisk miljø i Finnmark og ta dette videre inn i et like konstruktivt samarbeid med politikerkolleger i Troms. Å bygge en kultur av tillit på tvers av parti- og fylkesgrenser er avgjørende for at det nye fylkestinget skal bli en politisk kraft i nord. Det er dette vi har manglet i generasjoner og som er med å forklare hvorfor vår region er svekket både når det gjelder folketall og næringsutvikling – til tross for vår beliggenhet ved verdens hittil reneste matfat – Barentshavet.

Det siste Finnmark fylkesting skal gjøre nå, er å spenne krokfot på prosessen ved å åpne for nye millioner i ren gave til advokater. Det tapper politisk energi, det reduserer budsjettene til vår ungdom på skole, øker billettprisene ytterligere og skaper bare ytterligere mismot.

Jeg ønsker både finnmarkingene og våre fylkespolitikere et riktig godt og konstruktivt år.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18: Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?

14.12.18: Tromsø blir regionsenter, Vadsø må forbli fylkeshovedstad

KrFs store seier vil ikke svekke V og Frp

I dag starter forhandlingene om KrF skal delta i regjering. Det blir i så fall den første etablering av en borgerlig fireparti- og flertallsregjering på 50 år om forhandlingene lykkes.

Landsmøtet i KrF 2.november ble en både åpen og interessant prosess. Til tross for at det ikke var én politisk sak oppe til debatt, ble det knyttet stor spenning til om hvordan partiet skulle få gjennomslag for sin politikk. Skulle det skje utenfor regjering – eller i en regjering ledet av Erna Solberg eller av Vedum/Gahr Støre med støtte av SV?

Skjermbilde 2018-10-30 kl. 14.32.35

KrF endte med å gi partiledelsen fullmakt til å forhandle fram politiske gevinster i en bred ikke-sosialistisk (borgerlig) regjering.

Alle de fire partiene har noen kjernesaker som markerer de til forskjell fra de andre. Men de har også en rekke saker som forener de i arbeidet for å sikre hvert enkelt menneske i Norge trygghet og forutsigbarhet. Til grunn ligger et syn på at mennesket er et mål i seg selv – ikke kun et middel for bestemte politiske retninger og regimer.

En sak synes å stå mer i veien for en løsning enn andre: Abortloven. Til tross for at også KrF har moderert seg i løpet av de 42 år som er gått siden loven ble vedtatt, er KrF langt tydeligere og mer konsistent i synet på menneskeverdet. Det er KrF og SP som har stått opp for at leger av samvittighetsgrunner skal kunne nekte å utføre abort.

De samme partiene er også mer restriktive når det gjelder fosterdiagnostikk og har vært mot å åpne for at egenskaper ved mennesket i dets spede start skal være alenegrunn til å kunne få innvilget abort. Begge parti har også ønsket og ønsker fortsatt forbud mot «tvillingabort» (fosterreduksjon).

Det tredje sentrumspartiet, Venstre har i langt større grad gått i en mer liberalistisk/sosialistisk retning der menneskeverdet til det ufødte mennesket er underordnet en annen gjennom en merkelig form for eiendomsrett.  Det gir seg utslag i slagord som «Kvinnen skal bestemme over sin egen kropp – uansett».
Når verden praktiserer eiendomsrett over andre mennesker, kalte vi det tidligere slaveri. At liberalistene i Frp slik sett er konsekvente, mener jeg ikke må få betydning for regjeringserklæringen.

Jeg deler synet på at fram til den 12.uke skal moren(familien) få ta den endelige avgjørelsen. Jeg støtter slik abortloven, men ser den er moden for revisjon/omformuleringer for å bedre markere et menneskesyn.

Det jeg ikke tenkte på i 1977 var at den teknologiske utvikling kunne sette loven under press.  Hva når det spede mennesket screenes gjennom nye metoder som fastslår en egenskap som avviker fra det «normale» – uten at det i seg innebærer helserisiko for verken mor eller det ufødte barnet? Hva med tvillingabort etter den 12.uke? Hvorfor skal det tillates og hvem skal avgjøre hvilke av de kommende barn som skal få leve videre?

Jeg er av den oppfatning – ikke minst som sosialliberaler – at menneskeverdet er  ukrenkelig.

Det må være utillatelig å avslutte liv som del av rettspleien (dødsstraff) eller som del av helsespolitikken (aktiv dødshjelp – eutanasi, eller abort begrunnet i egenskaper ved barnet).

Samfunnet vårt må sette ned slike etiske stolper for å markere avstand til regimer og ideologier som gjør mennesket til et middel  – ikke som et mål i seg sjøl. I Norge er denne stolpen satt ved 12 uker. Det bør den fortsatt være.

Jeg kan ikke annet enn å oppfordre ikke minst mitt eget parti til å komme KrF i møte nå. Verken «tvillingabort» eller § 2c sin adgang til å sortere mennesker på egenskaper har noengang vært gjenstand for programmessig behandling i Venstre! Partiet vet ikke hva medlemmene mener om dette blir gjort til gjenstand for en demokratisk behandling i alle partiets ledd.

Forhandlingsdelegasjonen står derfor helt fritt til å forhandle fram løsninger som markerer denne regjeringens felles syn på menneskeverdet. Både vårt liberale demokrati og synet på menneskets egenverdi og tilhørende menneskerettigheter er under et sterkt press globalt og nasjonalt.

Det er svært viktig å  kjempe for det grønne skiftet fordi vårt etiske kompass sier at også kommende ufødte generasjoner har rett til verdig liv. Hvis regjeringen ikke markerer dette også i synet på det ufødte liv i dag, kan regjeringen med rette kritiseres for å ikke ha en konsistent og sammenhengende politikk .

På det siste området bør derfor KrF  vinne en viktig politisk seier.


Flere innlegg om KrF, menneskeverd og politikk:

15.12.2013: Tanker ved en helts bortgang

09.10.2018: Hvorfor misliker SP tanken på regjeringsdeltakelse med KrF nå?

11.10.2018: KrF-Hareides leting kan ende med en sentrum/Høyre-regjering 

23.10. 2018: Gir KrF opp kampen mot sorteringssamfunnet?

27.10.2018: KrFs landsmøte 2.11 avgjør 2021-valget