Folkeavstemning med uklart tema

Finnmarkingene inviteres til å si sin mening om Troms og Finnmark. Da jeg logget meg på den nettbasert tjenesten til Finnmark fylkeskommune, fikk jeg et overraskende spørsmål.

Skjermbilde 2018-05-07 kl. 10.45.01

«Ønsker du at Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?»

Å ønske noe er langt mindre forpliktende enn å faktisk måtte ta et endelig standpunkt. Da ville velgerne blitt presentert for et slikt valg: » Vil du at….osv.»
Jeg tar dette som et tegn på at fylkeskommunen med sine kompetente ledere har akseptert at Stortinget har fattet sin endelige beslutning. Troms og Finnmark blir en region fra 1.1.2020. Det er bestemt at fylkestinget for Troms og Finnmark skal velges høsten 2019.
Det er derfor i realiteten snakk om en ren meningsmåling som kan brukes for å gi Finnmark sine medlemmer i fellesnemnda større legitimitet for våre ønsker.

Men selv et «ønske-spørsmål» er til de grader tolkbart – med ulike svarmuligheter og et forsøk på svar:

– Hvor interessant er det å mene noe om at fylkesmannen i Troms fylke og fylkesmannen i Finnmark fylke skal utgjøre en enhet – med fordeling av oppgaver i Tromsø og Vadsø? Dette er jo avgjort. Fylkesmannen har hovedkontor i Vadsø og 6 av lederne sitter, 3 i Tromsø. BLANK.

– Eller mener man fylkeskommunene Troms og Finnmark? I så fall burde det vært skrevet. Uansett er det spørsmålet endelig avgjort av Stortinget. Men bevares, det er lov å ønske igjen.JA – som et første skritt mot et samlet Nord-Norge.

– Eller mener man fylker som stortingsvalgdistrikt? Det er også et interessant spørsmål hvor vi kan ønske at de 11 mandatene Troms og Finnmark har skal fordeles samlet – eller slik som i dag med 5 på Finnmark og 6 på Troms. NEI – evt JA dersom ikke valgsystemet endres vdr. innbygger og areal som beregningsgrunnlag.

– Hva med oss som ønsker at Nord-Norge skal utgjøre en slagkraftig og sterk region – til tross for at Nord-Norge kun har knappe 9 % av landets befolkning? Vi får ikke svare på et slikt viktig alternativ i denne målingen.

Det er med andre ord et meget vidt og tolkbart avstemningsgrunnlag, og hvor kun alternativet NEI er det enkleste. Og det er kanskje hensikten?

Som kjent er mennesker strukturkonservative og lite villig til å endre vaner, spesielt om det rammer hjerte eller lommebok. La oss ta en titt på det:

Om du spør innbyggerne i Norge om følgende forenklede JA/NEI-alternativer er sannsynligheten aller størst for…ja, hva tror du:

1) Vil du at også fylkeskommunen skal ha adgang til å innkreve eiendomsskatt fra deg for å finansiere fylkespolitikerne og administrasjonen?
2) Vil du at navnet på vår nasjon skal endres fra Norge til Norway – også i det norske språk?
3) Vil du at nærbutikken din skal legges ned mot at det kommer et stort kjøpesenter kun 60 km unna deg?

Vi er nok enige om at spesielt spørsmål 1 er egnet for standpunkt i et fylkestingsprogram og at velgerne slik sett kan påvirke svaret. Men vil det være riktig at velgerne gjennom en folkeavstemning skal bestemme at inntektene skal reduseres uten å anvise andre inntekter eller tilsvarende reduksjon av utgifter.

Dette er forskjellen mellom vårt representative demokrati og et direkte demokrati ved utstrakt bruk av bindende folkeavstemninger (som bl.a. brukes i kantonene i Sveits).

Slik avstemninga i Finnmark fylkeskommune er lagt opp med uklart tema og 3 valg, sier det seg sjøl at NEI vil få størst oppslutning for de som orker å bruke tiden sin til å delta.
Dessuten er avstemninga begrunnet i at det er en motstand «der ute» som harmonerer med flertallets syn på regionreformen. Hvordan skal vi få først og fremst motstanderne av reformen til å delta i avstemninga?

For ordens skyld gjengir jeg hovedargumentene som er brukt i debatten i forkant av avstemninga:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Fylkespolitikere har i urovekkende  liten grad ikke deltatt  i debatten , og har konsekvent nektet  å begrunne sine standpunkt. Grunnlaget for denne meningsmålingen blitt mer slagordpreget og overfladisk enn seriøst. Det appellerer selvsagt mest til hjertet og mindre til hodet.

Og det var kanskje meningen til de som kjemper for å beholde sine privilegier uberørt?

Det sier seg sjøl at når dagens AP-gruppe i Finnmark fylkesting på 17 medlemmer  kanskje beholder kun ca 10 av de 20 som Ap får i det nye fylkestinget, er dette en trussel for de 7 som faller ut. Og risikoen for å miste kjøttfylte ben som ledere, nestledere, medlem, styremedlem eller andre funksjoner, øker når flere skal dele på disse.

Finnmark Ap har derfor sterke rasjonelle grunner for å motsette seg regionreformen.

Men er de god nok rent politisk til å bruke en folkeavstemning som i verste fall kunne hindret en viktig nasjonal reform og ødelagt muligheten for å desentralisere statens makt?

14.mai – Finnmarks 1.april?

Kjære Finnmark fylkeskommune. Jeg fikk denne SMSen fra dere og ble overrasket. Det synes som om dere har god kontroll på hvem som ikke har stemt. Da skjønner jeg at dette er en meget viktig sak for dere, slik det også var da Gahr Støre sendte ut SMS i kirketiden før valget. Jeg har derfor noen spørsmål og synspunkt som jeg vil dele med andre i Finnmark.

IMG_1635Det står «Rådgivende folkeavstemming» og jeg antar at det menes folkeavstemning. Men hvem tenker dere dette er «rådgivende» for?

Norge som nasjon har hatt 6 nasjonale folkeavstemninger i det forrige århundre. 2 dreide seg om unionsoppløsningen med Sverige og monarki i 1905, to om brennevinsforbud på 1920-tallet og to om Norges forhold til EF/EU i 1972 og 1994. Selv om ikke folkeavstemning (globalt kjent som referendum) er grunnlovsfestet i Norge, kan altså Stortinget velge å spørre folket i store og viktige spørsmål.
Stortinget har ikke ansett en offentlig reform for å være så viktig at den skulle avgjøres ved folkeavstemning. Derfor har heller ingen partier foreslått dette.

I forarbeidene rundt endringer i antall kommuner og fylkeskommuner, ble det anbefalt å spørre innbyggerne om råd gjennom meningsmålinger, innbyggerundersøkelser eller folkeavstemninger. 162 kommuner og  2 fylkeskommuner arrangerte lokale folkeavstemninger. Alt dette ble selvsagt gjort i god tid før Stortinget skulle fatte sitt vedtak 6.juni 2017.

Fylkespolitikerne i Finnmark valgte å ikke gjøre det. Flertallet i fylkestinget var i høringsrunden negative til den delen av regionreformen som innebar at Troms og Finnmark skulle utgjøre en region og et folkevalgt nivå. De ønsket likevel ikke å høre på hva finnmarkingene mente.

Velgerne har sagt sitt om reformen
Etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak og før Stortingsvalget i september i fjor var regionreformen og stortingets sammenslåingsvedtak et hett hovedtema i Finnmark. Da fikk velgerne gi uttrykk for sin mening. Det endte med at SP fikk et stortingsmandat på bekostning av SV.
Også de 3,5 millioner innbyggere i de øvrige sammenslåtte fylker kunne endre stortingsvedtaket ved å få et nytt stortingsflertall.
Resultatet ble status quo, og Stortinget bekreftet sitt vedtak om regionreformen i oktober.

Så derfor er det helt relevant å spørre om hvem vi egentlig skal gi råd til? Det er opplagt ikke til Stortinget. Det er heller ikke til fylkestinget siden de ikke kan omgjøre et stortingsvedtak.
Den eneste adressat jeg ser som kan trenge råd, er fellesnemnda for Troms og Finnmark. Fellesnmenda henter sitt mandat fra Inndelingsloven. Fellesnemnda skal forberede den nye organiseringen av to eller flere kommuner/fylkeskommuner.

Inndelingsloven beskriver bl.a. at innbyggertallet bør avspeile sammensettingen i fellesnemnda. I så tilfelle vil Troms med sine dobbelt så mange innbyggere som Finnmark både kunne kreve og kunne tatt 19 av ei nemnd på 27 medlemmer. Slik har bl.a. SV, SP og AP på Stortinget vedtatt loven.

Gjennom Gardermoenavtalen klarte fylkesordfører Ragnhild Vassvik i Finnmark å lande en avtale på fordeling 17-19! Det var en prestasjon, og rimeligvis var Troms skuffet. Det negative ved avtalen var at Øst-Finnmark og Vadsø ikke var godt nok tilgodesett slik Stortinget har forutsatt.

Nå har statsråd Monica Mæland vedtatt en forskrift hvor fellesnemnda er fordelt med 17 til Troms og 19 til Finnmark. I denne forskriften står det ingenting om hvor de ulike oppgaver skal løses. Altså, her begynner fellesnemnda fritt med blanke ark. Troms skjelver i buksene etter at 3 av deres 19 repr. har sagt de vil sikre Finnmark bedre enn det deres eget fylkesråd gjorde det motsatte av i forhandlingene.

Et råd fra finnmarkinger til fellesnemnda?
Den rådgivende folkeavstemninga i Finnmark vil derfor være et ytterligere press på ALLE fellesnemnda sine medlemmer for å styrke legitimiteten og tilliten til det nye folkevalgte regiontinget for Troms og Finnmark. Det betyr at begge parter skal kunne leve godt med det man enes om.

I prosessen rundt regionreformen kom beslutningen i gal rekkefølge. Det riktige ville vært å definert alle aktuelle statlige oppgaver som skulle overføres de nye regioner. Deretter burde Stortinget bestemt oppdeling av Norge i naturlige regioner. I stortingsmelding 22 (2015-16)  er det nevnt en rekke oppgaver som kan flyttes, og senere er et Eksperutvalg opprettet for å konkretisere dette ytterligere.

Derfor kommer denne rådgivende folkeavstemninga ut i et politisk ingenmannsland i Finnmark. Skulle den gitt råd til fylkestinget om hva fylkestinget skulle mene om regionreformen, måtte den ha vært avholdt for mer enn et år siden. Alternativt burde den komme etter at fellesnemnda har fremmet sin innstilling. Da ville vi i Finnmark kunne lese hva dette innebar, og drøfte konsekvensene. Det ville blitt en kunnskapsbasert debatt hvor fremtidens Finnmark sto i sentrum, ikke om følelser knyttet til brannhøsten -44 eller om danskekongens skatteregimer i middelalderen.
En slik folkeavstemning ville vært et langt mer begrunnet råd til fylkespolitikerne om hvordan sikre våre interesser og ikke minst utnytte de muligheter en større og mer betydningsfull region i nord vil få.

Ikke smart å lure velgerne i Finnmark!
Nå har ledende fylkespolitikere gitt inntrykk av finnmarkingene må møte opp for å AVGJØRE om Finnmark skal utgjøre en region sammen med Troms – eller fortsette alene som en minifylkeskommune. Det finnes finnmarkinger som kun leser overskrifter og som sammen med andre likesinnede nå tror at de faktisk avgjør dett spørsmålet. Det er i så fall et langt større lureri overfor velgerne her. I så fall blir mandag 14.mai i innhold mer lik 1.april. Alle som er blitt grundig lurt på den datoen, vet reaksjonene. Først blir man veldig irritert – mest over at «man var så dum». Deretter kan man le godt av det.
I dette tilfellet er det ingen som blir å le av det etterpå. Tvertimot kan fylkespolitikerne ha skaffet seg et stort troverdighetsproblem som gir innbyggerne enda en grunn til å ikke ha tillit til sine egne politikere.

Oppslutninga om fylkestingsvalget i Finnmark har vært magert gjennom mange tiår. Ved siste valg deltok såvidt 50 % av befolkningen. Det skyldes nok ikke bare at Finnmark fylkeskommune og dets politikere siden 1975 har gjort så altfor lite for å øke bolyst og næringslivssatsing. Hadde Finnmark fulgt den nasjonale folkeveksten, skulle vi vært 105 000 innbyggere her. Vi er knappe 76 000. Fylkeskommunen har sjøl valgt en sentraliseringslinje gjennom den såkalte «kommunesenterstrategien».  Den innebar at kommunesenteret fikk midler for å «forskjønnes» mot å sette av egne midler til medfinansiering. Kommuner valgte å binde seg på dette. det fikk en naturlig konsekvens: Dette måtte finansiseres  ved å redusere tjenestene i kommunes utkanter med de følger det fikk for bolyst og befolkningsendring.

Den virkelig store bekymringen
Det som burde bekymre både finnmarkinger og andre som vet hvor viktig det er med gode kommunale tjenester er det nesten uløselige behovet for ansatte. Det er beregnet at lavere fødselstall, økende avgang fra stillinger til pensjon og en høyere levealder vil kreve innpå 100 000 nye ansatte i skole, barnehage, helse og eldre- og pleieomsorg de kommende 30 år.
«Men det er jo om mange år» sier du?
Nei, det er allerede nå stor mangel på lærere og fagarbeidere i skoleverket og barnehager. De fleste kommunene jobber for å få tak i kvalifiserte ansatte. Den økende andelen over 80 år legger mer beslag på sykehjemsplasser.

I denne situasjonen må regjering og Storting på overordnet nivå ha virkemidler som fungerer. Derfor er kommune- og regionreformen helt nødvendig. Å redusere antall kommuner og fylkeskommuner med nesten 70 adm.enheter vil om noen år frigi lønnsmidler og folk til tjenester som er langt viktigere. En reduksjon i statlige enheter med flytting til regioner vil også gi en netto reduksjon i administrative årsverk.

Når fylkestinget for Troms og Finnmark i 2028 møter ordførerne i alle kommuner samlet, er det et punkt på agendaen:
«Hva gjør vi for å skaffe nok kvalifiserte ansatte i kommunene i Troms og Finnmark? Det utdannes fortsatt for få for å dekke avgangen, og det er ikke heldig å fylle stillinger med ukvalifiserte. Skal vi åpne for en langt større arbeidsinnvandring? Skal vi sentralisere mye mer i våre kommuner/slå sammen kommuner?»

I dagens 2018 er 2028 så altfor langt borte. I dag er finnmarkingene mer opptatt av en nødvendig regionreform.
For gode politiske ledere må det være mye viktigere å se horisonten enn å stirre i bakspeilet. «Alt henger sammen med alt» som landsmoder Gro sa det i sin tid.

Blir det færre fra Finnmark på Stortinget?

Ja, hvis man skal tro tidligere fylkesvaraordfører i Finnmark Arne Pedersen. Nei, hvis man skal tro på grunnloven. Jeg har derfor sett nærmere på denne påstanden.Skjermbilde 2018-05-07 kl. 10.58.42

Han viser til at når Troms og Finnmark blir slått sammen til en fylkeskommune i 2020, blir vi også betraktet som en valgkrets for Stortinget og at vi da kan risikere å ikke ha noen fra Finnmark på Stortinget.

Dette er i beste fall en spekulasjon på hva fremtiden kan bringe. I så fall må 2/3 av Stortinget med et stortingsvalg i mellom endre grunnloven. Selv da er det svært liten mulighet for å få et storting uten finnmarkinger.

Grunnloven slår nemlig fast at landet er delt inn i 19 valgdistrikt. Inndelingen med 19 i tallet er beskrevet i Grunnlovens § 57:

«Det skal veljast 169 stortingsrepresentantar. Riket er inndelt i 19 valdistrikt.

150 av stortingsrepresentantane skal veljast som distriktsrepresentantar og 19 som utjamningsrepresentantar.

Kvart valdistrikt skal ha 1 utjamningsmandat.

Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av innbyggjartalet og flatevidda i distriktet i høve til innbyggjartalet og flatevidda i heile riket. I denne utrekninga gjev kvar innbyggjar 1 poeng og kvar kvadratkilometer 1,8 poeng. Utrekninga skal gjerast kvart åttande år.

Nærare føresegner om korleis riket skal delast i valdistrikt, og korleis stortingsmandata skal delast mellom valdistrikta, blir fastsette i lov.»

Dagens valgordning følger fylkesgrensene. Det er ingenting i Grunnloven som sier at valgdistriktene må følge fylkesgrensene. Nå blir det 11 fylker mot tidligere 19. Fordi det nå blir færre fylker, er det ikke mulig å la valgdistriktene følge de nye fylkesgrensene UTEN å endre Grunnloven.

Endring i Grunnloven er komplisert og krever at det skal avholdes et stortingsvalg imellom for å ev. bekrefte et forslag til endring. Endringsforslag MÅ vedtas etter et stortingsvalg med to tredjedels flertall. Stortinget har ikke foreslått og behandlet noen endringer av Grunnloven §57 i denne stortingsperioden, og det er dermed ikke mulig å endre grunnloven når det gjelder stortingsvalgdistrikter med virkning før tidligst i 2025.

Hvis det likevel kommer kommer et grunnlovsforslag om endring, kan likevel 1/3 av et nytt fulltallig Storting (57 repr.) sette seg MOT at de nye fylkene skal utgjøre de nye valgdistriktene. I så fall beholdes dagens 19 – inkludert Finnmark.

Det betyr i klartekst at hvis f.eks. Ap og SP med sine 68 repr. på Stortinget vil beholde Finnmark som eget valgdistrikt, kan de enkelt blokkere for en endring av grunnloven om det skulle komme forslag om dette. Om AP/SP og de andre  likevel ikke vil sikre Finnmark, får det ingen annen konsekvens enn at det ev. nye valgdistriktet «Troms og Finnmark» får 11 representanter som disse to fylkene har til sammen i dag. Etter partienes nominasjonsmøter vil nok Finnmark være godt sikret på alle listene, og til slutt vil velgerne i Finnmark sikre de utsatte mandater.

Det er med andre ord ingen grunn til panikk i Finnmark for at vi ikke blir representert i Stortinget. Det blir vi – uavhengig av regionreformen.

Utspillet fra Pedersen må derfor tas som det er: Et innlegg fra «Vadsø-aksjonen» som kjemper for å beholde de 140 årsverkene i fylkeskommunens administrasjon. For å få mange finnmarkinger til å stemme ved denne «folkeavstemninga» 14.mai som kun blir en meningsmåling, synes det nødvendig å skremme de til valgurnene med å påstå at det blir færre finnmarkinger på Stortinget.

Jeg tror stadig flere finnmarkinger har gjennomskuet dette nå.

Nei, Troms er ikke garantert flertall i det nye fylkestinget. Og geografi betyr lite uansett!

Stortinget vedtok i juni 2017 at antall fylkeskommuner skal reduseres fra 19 til 11. Etter stortingsvalget i fjor høst hvor velgerne kunne omgjøre stortingsvedtaket, gjentok Stortinget sin beslutning. Det betyr at fylkestingsvalget i september 2019 blir det første for velgerne i Troms og Finnmark. Det er de som skal avgjøre hvordan det nye fylkestinget for Troms og Finnmark skal se ut.

Fylkestinget i Finnmark spurte ikke innbyggerne i Finnmark om deres syn på en evt sammenslåing med Troms før Stortinget gjorde sitt vedtak. De kunne gjort det gjennom innbyggerundersøkelser, meningsmålinger eller folkeavstemning. De valgte ingen av delene. Temaet var oppe i valgkampen i fjor uten at det ga store utslag.

I februar i år (!) kommer Per Olav Lundteigen,Sp (Buskerud) med et forslag til Finnmark SPs fylkestingsgruppe: Dere kan jo vedta å avholde folkeavstemning. Panikken bryter deretter ut i Ap; de kan ikke la SP alene få gevinsten av et slikt forslag. Finnmark er fullt av velgere som for tiden tror at navnet Finnmark forsvinner, at fylkeskommunens arbeidsplasser flyttes til Troms og at alle i Finnmark i vår digitale tid heretter må reise til Troms for å få utført sine ærend i fylkeskommunen.  AP har ikke programfestet folkeavstemning som prinsipp, men må av rene partitaktiske grunner støtte SP.  14.mai skal derfor velgerne i Finnmark lures til å tro at en slik avstemning fører til at Finnmark fortsetter som egen fylkeskommune om det blir et flertall for det. Fylkespolitikerne er vel vitende om at Stortinget selvsagt ikke endrer et lovlig fattet vedtak som omhandler en nasjonal reform. Og stortinget gjør det selvsagt ikke  kun fordi fylkestinget i Finnmark sov i timen og ikke avholdt en slik avstemning FØR det lovlig fattede stortingsvedtaket.

I debatten i Finnmark har følelser skjøvet  fakta og kunnskaper på sidelinjen. Et stadig gjentatt hovedargument er at «kjøttvekta rår og Troms tar alt», «matematisk vinner selvsagt Troms som har over dobbelt så mange innbyggere» og » Finnmark gir fra seg alt til Troms fordi vi er så få». Fra fylkestingets talerstol ble det til og med hevdet at Troms vil få 2/3 flertall i det nye fylkestinget!

Teoretisk er det selvsagt mulig, men da snakker vi om noe som er tilnærmet maktmisbruk fra et knapt flertall partimedlemmer i Troms og at få fra Finnmark deltar i det kommende fylkestingsvalget. Det skjer ikke.

Hva er det mest sannsynlige scenariet?

For å forstå dette, må velgerne vite at det foregår en viktig nominasjonsprosess i alle parti i god tid før fylkestingsvalget. Siden det skal velges et felles fylkesting for Troms og Finnmark i september 2019, må partilaga i begge fylker utgjøre en felles partiorganisasjon med ett «fylkeslag». De må avholde et nominasjonsmøte som skal vedta den offisielle fylkestingslista for partiet. Der møter representanter fra alle kommuner hvor partiet har et lokallag. Partiene har regler for hvor mange som kan møte, som regel knyttet til medlemstall/stemmetall ved siste valg.
Før det avgjørende nominasjonsmøtet har partiene en nominasjonskomite som jobber fram forslag til liste. Det er mange forhold partiene må ta hensyn til ( kjønn, alder, geografi, yrker e.l.). Nominasjonskomiteens forslag  blir lagt fram for alle de møtende utsendinger, og lista blir til slutt vedtatt som offisiell valgliste. Det er denne lista som legges fram for velgerne i fylkestingsvalget i september 2019.

Hva er det spesielle ved nominasjonen denne gang?  Det er opplagt historisk at det nå skal velges et helt nytt og større fylkesting. Nominasjonsmøtet kan derfor ikke havne i en situasjon hvor representanter fra de ulike fylker havner i hver sin leir. Da kaster man i praksis viktige stemmer over til andre partier. Men enda viktigere: Politiske partier må vise til at de kan skape politiske løsninger, at de evner å opptre troverdig og ikke minst: at de går foran i å skape tillit. Det er dette som er politikkens vesen i et levende demokrati. Det er slikt som gjør det lettere å vinne velgere.

Derfor tror jeg at alle de seriøse partiene vil bruke sin kløkt for å lage fylkestingslister som balanserer fylkene. Spesielt partiene i Troms vil vise stor raushet i å gi Finnmark god representasjon. Jeg tipper at de fleste listene (kanskje alle?) vil nominere en fra Troms og en fra Finnmark  på annenhver plass langt nedover lista. Jeg blir heller ikke overrasket over om halvparten av listene har en fra Finnmark på topp. Finnmark har mange dyktige fylkespolitikere som også nyter respekt hos partifeller i Troms. Samtidig har Finnmark partier og politikere med et mindreverdighetskompleks og som naturligvis frykter at de ikke «er gode nok» i konkurransen med sine partifeller fra Troms. For disse er fremtiden skremmende og deres angst for en sammenslåing forståelig.

Med utgangspunkt i dette har jeg ut fra gjeldende mandatutregningssystem og valgresultatet i 2015 sett hvordan fordelingen  av de 57 representantene i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark ville blitt.

Slik var valgresultatet i 2015 når vi legger sammen stemmetall i begge fylker:
Skjermbilde 2018-05-02 kl. 19.52.18

Jeg har også lagt til grunn at halvparten av partiene (her H,SP,V, KrF og Andre (her Kystpartiet)) nominerer en fra Finnmark på topp og en fra Troms som nr. 2. Jeg legger også til grunn at partiene har sikret begge fylker annenhver representant på de sikre plassene jf valget i 2015.

Da får vi følgende mandatfordeling:

Skjermbilde 2018-05-02 kl. 19.56.17

Hvis vi KUN skal sammenligne på geografisk bakgrunn, vil Finnmark få flertall i det nye fylkestinget med 29 mot Troms sine 28 representanter.

Dette betyr at alle pågående fortellinger om at Troms tar alt fordi de er dobbelt så mange innbyggere ikke bygger på noen matematisk  sannhet eller lov vedtatt av Stortinget. Det er med andre ord kun en påstand som brukes for å skremme finnmarkinger til å delta i en folkeavstemning. Det er helt forståelig at de 140 ansatte i fylkesadministrasjonen i Vadsø hausser opp en stemning gjennom en Vadsø-ledet aksjon for å forsøke å stoppe stortingsvedtaket. Til tross for at de er garantert en sikker stilling og lønn fram til 2025, er de ikke fornøyde. De ønsker å være tilsatt «for evig». Tenk om alle lærere, fagarbeidere og sykepleiere i kommunene i Finnmark eller de drøye 800 andre ansatte i fylkeskommunen hadde fått samme garanti!

Nå vil kanskje noen spørre: «Har vi en garanti for at det fylket som får flertall aldri kommer til å «stjele» arbeidsplasser over til sitt eget fylke?»

Geografi har heldigvis aldri spilt noen avgjørende rolle alene – verken i Troms eller Finnmark.
Jeg har vært med i 3 valgperioder i fylkestinget i Finnmark. Aldri har representantene fra Vest-Finnmark samlet seg mot representantene fra Øst-Finnmark. Partiene finner løsninger som samler gruppa.

Tilsvarende vil det bli i det nye fylkestinget.

Politikken avgjøres av partiene gjennom de bindende fylkestingsprogram de også skal vedta i forbindelse med nominasjonsprosessen høsten 2018/vinter 2019. Det er her politikerne fra hvert fylke kan fremme forslag på hva som skal være gjeldende politikk for Troms og Finnmark fylkeskommune de kommende 4 år. Det er tvilsomt om det vil bli fremmet radikale forslag som fjerner f.eks tilbud om videregående opplæring. Partier som drister seg med slikt, må nok regne med en markert tilbakegang i det fylket/de kommuner dette rammer. Velgernes makt er stor, og velgerne vil nok langt mer nøye enn tidligere finlese hva de ulike partier står for.

Demokratiet på regionalt nivå blir heretter mye mer interessant enn tidligere. Finnmarkingenes støtte til fylkeskommunen som folkevalgt nivå har vært svak. Rundt 50 % av velgerne deltar i fylkestingsvalget, og en god del av disse stemmer da «automatisk» fordi det samtidig er kommunevalg som har større legitimitet og velgeroppslutning.

Når de nye fylkeskommunene i tillegg skal få politisk ansvar for mer enn «videregående skole, tenner og asfalt», blir det langt mer interessant å være politiker også. Men viktigst: For innbyggerne blir det da mer meningsfullt å delta i et fylkestingsvalg.

Jeg håper jeg har klart å tilbakevise skremslene om at Troms tar 2/3 av det nye fylkestinget og bestemmer alt i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark.

Det er tvert i mot grunn til fornyet optimisme i nord: Endelig skal våre to nordligste fylker få en sterkere stemme og betydning i den offentlige debatten. Finnmark har heldigvis mange dyktige politikere fra mange parti som vil fremme våre saker  i først partiets fylkestingsprogram og deretter i det nye fylkestinget. Det nye og mer betydningsfulle fylkestinget vil deretter påvirke storting og regjering i vår retning. I tillegg vil begge fylker nyte godt av hverandres erfaringer innen høyere utdanning, forskning, næringslivsutvikling og internasjonalt samarbeid. En ren VINN-VINN-situasjon for begge fylker med andre ord!

Til dere som er teppebombet av skremsler om Finnmarks undergang ved en sammenslåing med Troms, bør dere lytte til hva tidligere president i USA, Franklin D. Roosevelt sa i sin tiltredelseserklæring for nesten 85 år siden:
«La meg begynne med å understreke min faste overbevisning om at det eneste vi har å frykte, er frykten selv – den ordløse, ufornuftige, ubegrunnede redsel som lammer alle forsøk på framgang.»

Noe å tenke på før den kommende folkeavstemningen?