Mer enn 50 % sjanse for at Erna fortsetter som statsminister.

Førstkommende tirsdag har det norske folk igjen blikket rettet mot Stortinget. Denne gangen er det ikke nytt postmottak og tunnel under Stortinget folk er opptatt av. Nå skal Stortinget avklare om hvorvidt de har tillit til statsråd Sylvi Listhaug. Rødt har levert mistillitsforslag og Stortinget må behandle det. Det helt spesielle nå er at Stortinget for første gang skal behandle handlingen til en statsråd utøvd på sosiale medier, ikke om statsråden har sviktet i informasjon til stortinget eller har latt være å gjennomføre stortingets vedtak som forutsatt. Hennes atferd er ikke sak for Stortingets Kontrollkomite.

Hva blir utgangen på dette?

Slik jeg vurderer situasjonen er det mer enn 50 % sannsynlighet for at Erna Solberg er statsminister også etter tirsdagen.

Det er tre faktorer som kommer til å avgjøre dette:

  1. Hvor stor interesse har Ap, SV, Rødt og SP av å danne en ny mindretallsregjering?
  2. Trenger KrF en tydeligere beklagelse fra Listhaug utover den hun ga etter den sterke kritikken i Stortinget i forrige uke (SVs forslag som ble et «daddelvedtak»).
  3. Hvor går grensa for hva statsministeren kan akseptere av «stortingsregjereri» på hvordan hun har organisert sin regjering?

Vi tar det i rekkefølge:

1 Hvor stor interesse har Ap, SV, Rødt og SP av å danne en ny mindretallsregjering?

Å etablere en Ap-ledet regjering nå kan være fristende for Jonas Gahr Støre. Han vet at i 2021 kan hans parti fortsatt slite med velgeroppslutningen og kravet om å skifte leder vil øke i styrke. Å bli statsminister ved denne anledningen kan bli hans siste mulighet til å legge også «statsminister» inn på CVen og øke muligheten for gjenvalg.

Jonas Gahr Støre sin største bekymring er imidlertid hvordan en slik regjering skal oppnå faktisk flertall og være styringsdyktig. Først må han avklare om SP, SV, MDG og Rødt vil stå bak en slik regjering. Det kan enten skje ved en avtale med en eller flere av disse partier slik KrF og V hadde med Solberg-regjeringen i perioden 2013-17 eller som deltakere i regjeringen slik Venstre er blitt det nå.I tillegg må han sikre seg en samarbeidsavtale med KrF for at regjeringa blir styringsdyktig. For KrF er avstanden fortsatt for stor til å forlate den ikke-sosialistiske siden og hoppe over til den andre. KrF har store utfordringer med lav velgeroppslutning og i tillegg et svakt grunnfjell. Under 60 % av KrFs velgere anser seg som å tilhøre partiets grunnverdier og politikk.

Men Støre må uansett se for seg en mindretallsregjering. Og det er hans mareritt: Å fortsette en rød-grønn regjering med SV som juniorpartner og SP som en stadig større velgertrussel fram mot lokalvalget i 2019 kan bli en for spennende reise. SV har dårlig erfaring fra regjeringsarbeid, og startet på scratch i 2006. Eller plenen som det også heter. Stoltenberg måtte ta fram sin statsmannskunst for å holde SV i folden, noe som førte til at oppslutningen om SV sank.

Derfor er nok ikke SV interessert i å gjenta den for SV store blunderen. SV vet at de håver inn misfornøyde velgere ved å kritisere det bestående. SV kan vise til at de har mer penger enn de øvrige, at de bruker budsjettet på de svakeste i samfunnet ved å ta fra de «rike» og at de i utenrikspolitikken vil holde avstand til NATO-samarbeidet. Her kan Støre manøvrere ved å skaffe flertall med H og FrP i utenrikssaker, og heller gi SV noe igjen på fordelingspolitikk og på miljø – unntatt rovdyr.

Da kommer imidlertid SP inn i bildet med et helt motsatt syn på hva som vil være riktig forvaltning av alle rovdyr, spesielt ulven. Vi har altså SP på den ene siden av skalaen og SV/MDG som den «stygge ulven» på den andre. Dette skal altså Støre finne en løsning på. I tillegg må Støre  konferere med Rødt i store og prinsipielle spørsmål om f.eks nasjonalisering, forholdet til NATO og EØS og om det er mulig med  private leverandører av offentlige tjenester.

Er det mulig å teste lysten til å overta regjeringsmakt nå med tilhørende behørig risiko for fallende oppslutning på meningsmålinger? Kan vi se tegn på hvor stor ønsket og viljen er til å overta vel vitende om at alle regjeringer må oppleve en nedtur når upopulære vedtak må gjøres?

Jeg fant to interessante tegn da media intervjuet SP-leder Vedum og AP-leder Støre før helga. Begge hadde et kroppsspråk som bekreftet ubehag ved tanken om regjeringsskifte. Og begge antydet det samme: Det er OK om statsminister Solberg flytter Listhaug til et annet departement. Altså; de to partilederne har ikke tillit til statsråd Listhaug i Justisdep., men de har tillit til statsråd Listhaug i annet dep!

Jeg tolker dette slik at de vil helst slippe å ta regjeringsansvar nå. Lysten på å bli statsråd med makt symbolisert med å ferdes rundt i de svarte bilene er stor, men ikke så stor at de risikerer slitasje underveis og få en dårligere oppslutning i det viktige lokalvalget som skal sikre de flertall ved det viktige neste stortingsvalg.

2 Trenger KrF en klarere unnskyldning fra Listhaug utover den hun ga etter den sterke kritikken i Stortinget i forrige uke (SVs forslag som ble et «daddelvedtak»).

Det var interessant å overhøre debatten i Stortinget i forrige uke vedr. dobbelt statsborgerskap og reaksjoner ved mistanke om lovbrudd. Hovedsaken i den debatten ble et Facebook-innlegg på Listhaug sin private vegg uka før med denne meldingen og oppfordring om «Lik og del»;

Skjermbilde 2018-03-18 kl. 22.08.26

Meldingen ble lagt ut dagen før premieren for «Utøya 22.juli», Erik Poppes film om den største terrorhandlinga på norsk jord. Det var ikke et terrorangrep fra radikale muslimer eller andre ytterliggående krefter , men utøvd av en etnisk nordmann. Terroren var resultat av hans og hans likesinnedes hat mot Ap og mot AUF.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Naturligvis reagerte Aps partileder sterkt. Det var tross alt de og deres ungdomsorganisasjon som ble hardest rammet. Også Venstres leder Trine Skei Grande og Abid Raja reagerte meget sterkt på bildet og teksten til tross for at deres deltakelse i regjeringen kunne tilsagt taushet. At Listhaug bedyret fra Stortingets talerstol at timingen var dårlig og at det ikke var hensikten at «noen skulle føle seg såret», ble av mange oppfattet som at hun ikke forsto alvoret. Det var ikke bare Ap hun beskyldte for å sette terroristenes rettigheter i første rekke. Heller ikke SV, SP, KrF, MDG, Rødt og Venstre ønsket  at mennesker med dobbelt statsborgerskap skulle bli fratatt sitt pass ved mistanke  uten å gå om domstolene.

Hun fikk flere muligheter til gi en uforbeholden unnskyldning før hun endelig ble trodd på. Etter noe som tyder på lekkasjer fra kretsen som står nær statsministeren, er vi også fortalt at Listhaug avvek fra sitt manus som var avtale med statsministeren. I så fall vil det være et grovt tillitsbrudd også overfor Listhaug sin egen sjef. Vesentlig her for å vurdere mistillitsforslaget mot Listhaug er i hvor stor grad KrF har fått en unnskyldning de kan godta. Listhaug har tidligere ikke gitt slik unnskyldning, og et sted går smertegrensen for KrF.

I pkt 1 har jeg skrevet om KrFs situasjon etter krisevalget, deres dårlige oppslutning og behov for å markere at de utgjør en forskjell. KrF har akseptert regjeringens unnskyldning slik Jan Tore Sanner (og ansvarlig for saker vdr statsborgerskap) fremførte den med tydelig og troverdig alvor. KrF har ennå ikke mottatt tilsvarende fra Listhaug. Og det er nok kjernepunktet før tirsdagens behandling av mistillitsforslaget.

3 Hvor går grensa for hva statsministeren kan akseptere av «stortingsregjereri» om hvordan hun har organisert sin regjering?

Statsministeren har avvist å bytte statsråd Listhaug til annet departement kun fordi opposisjonen krever det. Hun mener at det er statsministeren som setter opp regjeringen etter grunnlovens §§ 3 og 12, og vil naturlig ha seg frabedt at Stortinget skal intervenere her.
Det er ikke det samme som at statsminister Solberg ikke har vurdert Listhaug sitt verv. Solberg har hittil brukt uforholdsmessig mye tid på å besvare spørsmål knyttet til Listhaug sin ganske enerådende fremferd, noe som selvsagt tar fokus,tid  og energi internt og som heller burde vært brukt på nødvendig politisk arbeid utad.
Når det nå er fremmet et mistillitsforslag, må Stortinget avgjøre det. Statsministeren kan selvsagt velge å ta forslaget bokstavelig, og i så tilfelle er det justisministeren som har fått mistilliten rettet mot seg. Det er ikke en mistillit mot regjeringen. Men Solberg har i forkant av dette bundet seg til at hun har tillit til Listhaug. I så fall må Solberg tolke dette forslaget som en mistillit mot regjeringen, stille kabinettspørsmål  til Stortinget og må fratre dersom Stortingets flertall gir uttrykk for slik mistillit.

Statsministerens håp om å overleve som regjeringssjef er nå avhengig av

a)   at noen av opposisjonspartiene feiger ut i redsel for regjeringsansvar og ikke stemmer for mistillitsforslaget eller
b)   at KrF (og Stortinget) får en utvetydig beklagelse fra Sylvi Listhaug sjøl, eller gjennom statsministeren i Stortingssalen.

Det siste vil utvilsomt være en kraftig ripe i Listhaugs politisk harde metallic-lakk, og det kan være nok til at KrF ikke støtter mistillitsforslaget. Statsministeren kan nok bruke denne tilspissede situasjonen til å disiplinere sine statsråder (men først og fremst Listhaug) ved å uttale seg i retning av «Verken KrF eller andre vil heretter oppleve slike utspill fra mine statsråder «.  Da har statsministeren vist den nødvendige autoritet og Listhaug får ingen nye muligheter for å bli tilgitt senere.

KrFs leder Knut-Arild Hareide har fremstått som en ryddig partileder og som melder fra i de riktige kanaler til de som skal vite hans og partiets standpunkt. Det så vi sist i saken om mistillitsforslaget mot stortingspresident Olemic Thommesen som øverst ansvarlig for overskridelsen på Stortings-utbyggingen. Hareide ga først beskjed til ledelsen i Høyre før han møtte pressen.

Jeg antar at han er like ryddig denne gang. I så fall har han først fått gitt statsministeren beskjed om hvor hans og KrF sin smertegrense går denne gang. Jeg blir ikke overrasket om Erna Solberg tar det ad notam og justerer seg slik at hun unngår å måtte stille kabinettspørsmål.

Min analyse konkluderer med at Listhaugs ripe i lakken forsterkes nok engang gjennom ny beklagelse, at Hareide aksepterer beklagelsen og at Erna Solberg fortsetter som statsminister.

Så spørs det om Listhaug og Frp tåler å bli påført et slikt nederlag uten å gi statsministeren anledning til endringer i regjeringen om forholdsvis kort tid.

I så fall kan det gjøre regjeringsdeltakelse desto mer fristende for KrF.  Men det kan også føre til at Norge i likhet med et stigende antall land i Europa får et helt klart definert parti ytterst til høyre.

Solberg vil nok fortsatt ønske hun har Frp i regjering enn utenfor. Hun er likevel  forberedt på å bruke sin statsmannskunst ut denne perioden for å holde den seriøse delen av Frp på et konstruktivt og parlamentarisk spor.

Reklamer

Region Troms og Finnmark: En ny avtale kan neppe bli verre !?

Debatten om regionreformen fortsetter. Kritikken mot forhandlingene mellom Troms og Finnmark går på det ujevne styrkeforholdet mellom partene. Det er Stortinget som har vedtatt Inndelingsloven for kommuner og fylkeskommuner, også det som regulerer styrkeforholdet.

Ap og Sp står bak Stortingets enstemmige vedtak om Inndelingsloven og senere endringer, også punktet om at folketallet bør gjenspeiles i fellesnemnda. At også Helga Pedersen som tidligere nestleder i Ap og stortingsrepresentant nå innser at det ville vært klokere å ha skrevet i lovteksten at den skal ha like mange fra hver, er så sin sak. Etterpåkloke kan alle være.

Jeg stusser langt mer på Pedersens påstand om «Gardermoen-avtalen» som hun senere har fått Finnmark Ap med på: «Finnmark har fått så lite at en ny avtale neppe kan bli verre». (Finnmarken 1.3.18).

Stemmer dette – selv om hun garderer seg med et «neppe» ?

Hva hadde skjedd om lovteksten ble fulgt helt bokstavelig og Troms primære ønske om 28 i fellesnemnda ble lagt til grunn?  Da ville Troms med sine 165 000 innbyggere tatt 19 av disse og et kompakt flertall. Finnmark med sine 76 000 ville fått 9 medlemmer i fellesnemnda. Det er opplagt at Troms kunne bestemt rubb og rake alene – dersom færre enn 6 politikere fra Troms hadde støttet krav fra Finnmark.

Det ville vært den verst tenkelige situasjonen.

Under forhandlingene mellom Troms og Finnmark senere sist høst har Troms jenket seg noe i fordeling til fellesnemnd. Troms tilbød fordelinga 18-11, noe som selvsagt er litt bedre, men fortsatt altfor dårlig for Finnmark. Fortsatt måtte 4 politikere fra Troms støtte krav fra Finnmark for å få flertall.

Etter at det siste forhandlingsmøtet brøt sammen i januar, meldte Troms fra til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Troms så ingen hensikt i å gå videre når partene ikke sytes å ha vilje til å bli enige.

Statsråd Monica Mæland oppnevnte så fylkesmann og tdl. justisminister for Ap, Knut Storberget som megler til et møte på Gardermoen der begge fylkeskommuner skulle forsøke å finne en løsning.

Overraskende nok fikk Finnmark et sterkt prinsipielt gjennomslag: Folketallet legges ikke til grunn for sammensetninga av fellesnemnda slik Inndelingsloven anviser! Nemnda utvides til hele 36 medlemmer, og Troms får et knapt flertall på 2 ved fordelinga 19-17. Det betyr at i de videre forhandlinger mellom fylkene kreves kun 2 stemmer fra Troms for å få vedtatt krav fra Finnmark.

Er dette virkelig «så dårlig at en ny avtale neppe kan bli verre»?

Det er her i Finnmark hausset opp en ekkel stemning for å skremme. Fylkesvaraordføreren, et av ofrene for Utøya-terroristen fikk beskjed om at «det var synd Breivik ikke traff bedre». Det gjør virkelig vondt å lese  slikt.  Noen viser  til tyskernes okkupasjon for å vise alvoret. Også statsdannelse er foreslått – av repr. for den «kritiske» 4.statsmakt i Finnmark!
Mange i Finnmark lever derfor nå i frykt for at dette er slutten på Finnmark, og at all makt og arbeidsplasser flyttes til Tromsø.

Også fra Finnmark Ap er det blitt hevdet at avtalen vil innebære flytting av makt fra Finnmark til Troms(ø). Finnmark Ap kan opplagt ha et poeng. Gardermoen-avtalen tilsier nemlig at «politisk ledelse ligger i Troms».  Nå har riktignok Finnmark akseptert dette også tidligere, uvisst av hvilken grunn. Finnmark har heller prioritert at den nye administrasjonssjefen skal ha kontor i Vadsø!  Hvorfor Finnmark har prioritert administrasjon framfor politisk ledelse med kontorsted Vadsø, er vanskelig å skjønne for oss finnmarkinger som vet hvor viktig politisk makt er.

Det gir kun mening dersom Finnmark i første rekke har vært opptatt av å sikre arbeidsplasser i Vadsø. Det er et rasjonelt og forståelig synspunkt. På fylkeshuset i Vadsø er det hele 140 ansatte i sentraladministrasjonen som skal betjene politikere og de 860 andre ansatte på fylkeskommunens ulike tjenestesteder i Finnmark.  140 ansatte er mye, men de utgjør en betydelig større relativ del av Vadsøs folketall på 6000 sammenlignet med Tromsø 75 000. Tromsø kan lett tåle en reduksjon i antall ansatte, for Vadsø er det «10 ganger» vanskeligere. (Det er viktig å ha også et annet moment i bakhodet: Norge vil trenge nesten 100 000 nye ansatte i utdanning og helse om knappe 15 år. Samtidig blir det færre arbeidstakere å ta av pga de store etterkrigskull som går over i pensjon. Å låse et stort antall arbeidsplasser innen administrasjon samtidig blir umulig. Skole og helse/omsorg må komme først i køen!)

Prioritering av administrasjon framfor politikk kan også forklares dersom Vadsømiljøet har erfart at det har vært enkelt å få politisk gjennomslag dersom de gikk rett til ansatte i fylkeshuset. Altså: Politisk makt i Finnmark = Administrativ makt. En profesjonell administrasjon i en vanlig kommune eller fylkeskommune skal utrede saker etter bestilling fra politikere. Deretter skal de gjennomføre politikernes vedtak. De skal ikke utøve ekstraordinær service for stedet der rådhuset ligger eller for kommunen med fylkeshus. Det er politikere som skal bestemme fordeling av fellesskapets ressurser, ikke administrasjonen alene.

Det er spesielt interessant at Wenche Pedersen, tidligere fylkesrådmann i Finnmark fronter saken for Vadsø gjennom sin posisjon som leder i Vadsø Ap. Har hun erfart at det er administrasjonen som utøver den egentlige makta? Og er dette en form for demokrati som gagner alle innbyggere i et fylke? Denne partilederen kalte altså fylkesordføreren i Finnmark for en «nyttig idiot» etter at Gardermoen-avtalen var i boks. Skjønner vi tegninga?

Finnmarksdelegasjonen fikk også en stor seier ved at formannskapsmodellen skal brukes. Hva innebærer det? I Troms har de en parlamentarisk modell hvor fylkesrådmannen er erstattet at et fylkesråd, med fylkesrådsleder og 4 fylkesråd for ulike tjenesteområder. Disse har betydelig makt, og fører til at fylkestinget blir et rent sandpåstrøingsorgan. Mye av saksbehandlingen er unndratt offentlighet slik det også er når administrasjonen saksforbereder saker i kommuner/ fylkeskommuner med formannskap/fylkesutvalg. Dette gir mindre innsyn og åpenhet for innbyggerne, et fundament i demokratiet.

Likevel er jeg i tvil om dette er et prinsipielt syn Finnmark AP har, eller om det kun er situasjonsbestemt? På et folkemøte i Kirkenes 1.mars som ble streamet sa nemlig Remy Strand, gruppeleder for Ap i fylkestinget at de gikk for dette for å sikre arbeidsplasser i Vadsø!! Javel, så mer politisk makt, økt åpenhet og mer demokrati er likevel av mindre betydning?

Jeg ser at Gardermoen-avtalen sikrer en fordeling av lederstillinger mellom Tromsø og Vadsø, og at det også er enighet om hvilke tjenesteområder som skal ligge i begge byene. De burde nok etter min mening også pekt ut flere steder i begge fylker som også skal få oppgaver i den nye fylkeskommunen.

Oppsummert: Finnmarksdelegasjonen (fylkesordfører Ragnhild Vassvik, fylkestingsrepr. Lise Svenning og fylkesrådmann Ø.Ruud) må gratuleres med å ha oppnådd svært mye mer gjennom Gardermoen-avtalen enn det Troms var villig til å gi tidligere. Med et lite flertall på 2 i fellesnemnda betyr det at Troms i de videre forhandlinger vil være særlig varsom på «geografiske» krav. Også i Troms finnes det kloke fylkestingsrepresentanter som skjønner at de som «storebror» må fremstå rause overfor deres politiske brødre og søstre i Finnmark. Fra neste fylkestingsperiode skal de tross alt jobbe sammen for hele regionen.

Gardermoen-avtalen er et langt bedre grunnlag for å komme til enighet. Senere i år skal fylkestingene ta stilling til fellesnemndas innstillinger. Muligens med en endelig folkeavstemning om den endelige avtalen i Finnmark? Grunnlaget er på plass for å starte arbeidet med det viktigste som Gardermoen-avtalen bygger på:

«Visjon: Et sterkere nord

Mål for den nye regionen:

  • Konkurransedyktig nasjonalt og internasjonalt
  • Fylkeskommunen skal bidra til en balansert utvikling av hele fylket, både i de delene av fylket som er spredt bebygd, og i befolknings- og næringstunge områder og således tiltrekke seg kompetent arbeidskraft.
  • Regionen skal være et godt sted for unge og kommende generasjoner å vokse opp, ta seg utdanning og finne arbeid i. «

Troms og Finnmark med sine under 5 % av innbyggerne i Norge trenger mer enn noen gang før modige, kunnskapsrike, solidariske og fremtidsrettede fylkespolitikere. Summen av ressurser og kompetanse i denne regionen utgjør en langt viktigere del enn folketallet tilsier. Det kan gjøre hele regionen til en sterk magnet og skape ny vekst – hvis vi vil. Toget går straks.