En halvgod – eller to dårlige fylkeskommuner i «Finnmarken Amt»?

Det sies å være et folkekrav at Troms og Finnmark ikke skal bli én fylkeskommune. Eller at de må fortsatt være to fylker. Eller at de må være to fylker og to fylkeskommuner. Folkekravet sier forbausende lite om «hvorfor». Er ikke det underlig – spesielt med den erfaringa Finnmark har?

I 1975 ble fylkeskommunen et politisk forvaltningsorgan styrt av et direktevalgt fylkesting. Tidligere besto fylkestinget av ordførerne i fylket. Jeg var fylkespolitiker i Finnmark i perioden 1983 – 1999 og fikk studert dette organets politiske «slagkraft» fra innsiden. I min tid hadde fylkeskommunen ansvaret for sykehusene, videregående skole, tannhelsetjenesten, noe kultur og noe transport samt fylkesveier. I tillegg vedtok fylkespolitikerne en rekke ganger å henvende seg til Storting og regjering om mer penger til tjenestetilbudet samt krav om å få større rett til å styre over fisken i havet og ressursene på land. I 2000/01 gikk daværende Stoltenberg-regjering inn for å flytte sykehusene fra fylkeskommunene til statlige foretak. Dermed forsvant drøye 40 % av fylkeskommunens aktiviteter, budsjett og politiske arbeid. Men fortsatt var det 35 fylkespolitikere i fylkestinget, med minst like store kostnader for å administrere de snaue 60 % av rest-fylkeskommunen.

 Finnmark har styrt sjøl - og savner 29 000 innbyggere i 2017

I perioden 1975 -2016 – med finnmarkingers politisk styring av Finnmark – har fylkets andel av folketallet i Norge blitt kraftig redusert. Mens Finnmark hadde 1,99 % av landets folketall i 1975 (79 413 innbyggere), er dette på 1,44 % i dag! Prosenter sier ikke så mye, mens nominelle tall er enklere å skjønne. I 2017 bor det 76092 innbyggere i Norge ved utgangen av 3.kvartal (kilde: SSB). Dersom Finnmark hadde beholdt sin relative andel av folketallet, skulle det i dag bodd 105 065 innbyggere her! Altså: Finnmark mangler i år 29 000 finnmarkinger som kunne vært med å løfte fylket til der det hører hjemme, og i en posisjon som legitimerer Norges rettigheter og suverenitet i nordområdene.

Nå kan de som har hatt makta på fylkestinget i Finnmark siden 1975 selvsagt unnskylde seg som vanlig med at dette skyldes forhold utenfor Finnmark. Det er «Oslo som bestemmer», det var dessuten selplage i Barentshavet på 80-tallet og loddebestanden kollapset med de følger det fikk for torskefiskeriene. Med liten utsikt til fast arbeid valgte mange å flytte bort, spesielt på kysten. Og så var det selvsagt grønnere plener og lengre solsesong sørpå. Likevel: Finnmark fylkeskommune fikk tilført betydelige statlige midler  (DUF/SUF) som skulle brukes både til omstilling og ikke minst nyskaping. Likevel klarte ikke fylkeskommunen/fylkestinget å bidra med handlinger som skapte ny optimisme. Tvertimot ble det inngått merkelig avtaler og konstruksjoner som førte til at viktige verdier gikk til kapitaleiere på Vestlandet – med hjelp og støtte fra fylkespolitikerne våre. Skandalen rundt investeringsselskapet Finnvest  ble høydepunktet der fylkeskommunen måtte utbetale over 40 mill kr av egne penger. Dette var midler det var behov for  på sykehus, videregående skole og fylkesveier. Og hva verre er: Store offentlige midler som kunne bygget opp godt funderte bedrifter i Finnmark basert på lokal verdiskaping, endte sine dager symbolsk ved at Kjell Inge Røkke kunne kjøpe opp Svartnesanlegget (verdi 350 mill.kr. inkluderte kaiene) og 10,85 torsketrålkvoter for skarve 10 mill.kr. Dette var enden på Brødrene Aarsæthers virksomhet i Finnmark over mange generasjoner, nå tappet og «solgt» til multimillardæren som stolt fortalte han stemmer på Arbeiderpartiet (2005). Ikke rart. Finnmark fylkeskommunen og Finnmark Ap har virkelig bidratt til å skape verdier – for det meste utenfor fylket og som har gjort gode partifeller formuende.

Fylkeskommunen som velgjører for trofaste partimedlemmer

Slik har Finnmark Arbeiderparti og dets tillits- og folkevalgte altså skapt arbeidsplasser og inntekter – for sine egne. Det var ingen hemmelighet på 60-, 70- og 80-tallet at partiboka var viktigste kvalifikasjon for å bli vurdert for de ulike stillinger som ble opprettet i både kommuner og fylkeskommunen i Finnmark. Å bli administrativ leder av et tjenesteområde på fylkeshuset i Vadsø på den tiden innebar liten konkurranse på høyt nivå blant faglig sterke kandidater. (Langt senere er det blitt stilt strengere krav om formelle kvalifikasjoner). Dette ble selvsagt en snakkis blant politikere, uavhengige journalister og ansatte. En elite hadde fått seg godt betalte jobber eller verv i fylkeskommunen basert på venner og familie i parti-familien. På slutten av 80-tallet laget journalister i Vadsø en revy med tittelen Lønnstrinn 87. Den henspeilte på de «viktigste politiske sakene» som var oppe til debatt i fylkeskommunen – fylkets viktigste politiske fora! Hvordan sikre at fylkets heltidspolitikere holdt tritt med lønnsøkningene til fylkesrådmann og hans lederkorps?

(Dengang var det også gode tider for pelsnæringa sørpå, minnes jeg. I alle fall var det mange innbringende reiser på slutten av hvert år til Oslo med oppgradering til SAS sitt Gullkort, og hvor politiske og administrative ledere ofte kom hjem med ny pelskåpe. Det må likevel erkjennes at pelsutvalget var lite i Kirkenes og Nuorgam. Derimot var fylkesutvalget i Vadsø stort. Så stort at de måtte ansette politikere (fylkesråder) på heltid for å holde orden på økonomien som fylkesrådmannen og hans ledere ikke klarte?)

Hvem kan utføre fylkeskommunale oppgaver?

Kan de utføres av kun fylkeskommunen? Gitt større kommuner med minimum 10 000 innbyggere vil en slik kommune kunne ta ansvaret for videregående skole. Opplæringsloven gjelder for det 13-årige opplæringsløpet som skal kvalifisere for fagbrev eller høyere utdanning. Det synes rart at ansvaret for denne viktige grunnutdanninga som skal gi elevene livsmestring må være fordelt på to folkevalgte nivå (kommune og fylkeskommune). Slikt fører til ansvarspulverisering. Resultatet ser vi i urovekkende høyt frafall hvor flotte ungdommer gir opp grunnopplæringa. Tannhelsetjenesten kan like gjerne skje på kommunalt nivå der kommunelegen jobber med resten av kroppen – unntatt tennene. Når det gjelder de tidligere riksveiene som ble overført fra staten til fylkeskommunen, kan disse tilbakeføres staten som bør ha ansvaret for den nasjonale infrastrukturen i landet.

Eneste gode grunn for dagens fylkeskommune: Arbeidsplasser i byråkratiet?

Hvorfor denne motstanden mot sammenslåing av de to fylkeskommunene i Troms og Finnmark? Er det fordi et slikt organ kan få økt makt som staten må gi fra seg? Nei, det har ikke vært noe stort poeng fra de som har deltatt i den offentlige debatten – eller på de «tusen» Facebookvegger – spesielt i valgkampen.

Jeg ser to store engasjement, og i første rekke i Finnmark:

1) Det er fokus på administrative arbeidsplasser i Vadsø som kan bli redusert ved at Troms og Finnmark blir en fylkeskommune, og en diskusjon om «fylkeshovedstaden» skal være Vadsø eller Tromsø.

2) Det er sterke følelser knyttet til navn. «Finnmark» står sterkt som merkenavn, og for noen oppleves det som at de blir fratatt sin identitet  som finnmarking.

Jeg savner derimot det største og viktigste engasjementet: Hvordan kan et folkevalgt regionalt nivå få råde over et så stort og ressursrikt område (målt i folketall og areal) og slik at de faktisk bidrar til regional verdiskaping med nye arbeidsplasser og befolkningsøkning som resultat. Dette er langt viktigere enn både navn og en ganske  tøvete forfengelighetsfokus på «hovedstad».

Nord-Norge - fordi Troms og Finnmark er for lite og svakt

Jeg foreslo på begynnelsen av 90-tallet at de da 19 fylkeskommunene i Norge kunne opphøre, og at disse tjenestene kunne overføres til større kommuner (med unntak for  sykehus og nasjonale transportårer).

Alternativt kunne de 19 fylkeskommunene erstattes av 3-5 folkevalgte regioner med betydelig overført statlig makt. Konkret foreslo jeg Nord-Norge som en region (Hålogaland) styrt av et ministorting (Hålogating) som besto av et oddetall heltidspolitikere fra Nord-Norge.

Disse skulle velges gjennom et valgsystem hvor hvert fylke hadde 1/3 av de folkevalgte + en ekstra representant. I tillegg skulle det for de første 2-3 valgperiodene være slik at forslag om flytting av virksomheter fra et fylke til et annet måtte kreve 2/3 flertall + 3 stemmer. Slik måtte de tidligere fylker samarbeide om løsningene  for å få gjennomført de fordi et fylke da satt med veto. Og den sikkerheten må alle fylker ha for minst 8 år framover.

Denne løsningen med et sterkt Nord-Norge med politisk makt er ikke blitt mindre aktuell etter turbulensen med kommunereform I. Regjeringen så at 19 fylkeskommuner er for mange, og opposisjonen ser at disse må få overført mye større ansvar.

I den videre diskusjonen om hvilke oppgaver som må overføres, håper og tror jeg det blir en ny og edruelig debatt om sterkere regioner. I så fall håper jeg at Nord-Norge vil stå samlet om å få større råderett over grunnrenta (ressurs-skatt på all produksjon basert på biomasse, energi og mineraler). Med slike verdier i bunn kan det skapes ny vekst i Norges ressursrike og fremtidsrettede region.

Først da blir det mening å ha et politisk nivå mellom Storting og kommunestyrer.

Ikke ellers.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s