Rådmann og økonomisjef – statens «copycat» ?

Er kommunestyrer uvitende om, eller lukker de øynene for at staten reduserer midler til kommunene på en meget «smart» måte og ved hjelp av en lokal «copycat»? I mine 18 år som rektor har jeg vært nysgjerrig på hvordan skoleeier kan beregne ressursbehovet så presist som mulig for at alle elevene skal sikres det opplæringstilbudet de har en juridisk rett til. Hvis vi ser bort fra marginale kostnader til drift av skolelokaler, skoleområdet og rett til skoleskyss gjenstår flg. innsatsfaktorer; undervisningstimer og støttetimer, læremidler og arbeidsmateriell for elever og lærere og nødvendig vedlikehold og fornying av kompetansen for de ansatte. Kunnskapsløftet (som forskrift til opplæringsloven) beskriver eksakt hvor mange timer hvert fag skal ha fra 1 . -10.trinn. Antall elever avgjør antall klasser, og deretter er det bare å regne ut det totale årstimetallet. I tillegg til dette må det også avsettes ressurser til spesialundervisning, norsk for minoritetsspråklige, ulike funksjoner,  deling av klasser der fag/rom krever det og styrking av fag/klasser med spesiell vekt på 1. – 4.trinn. Fordelingen mellom utgifter til lønn og til øvrig driftsutgifter direkte tilknyttet opplæringen er om lag 9:1. Lønna tar altså grovt sett 90 % av driftsutgiftene. Vi kjenner kostnadene på skolens fast ansatte lærerstab. De får sin lønn etter utdanning og ansiennitet, og tallene henter vi rett ut av lønnsstigen. Men sluttsummen blir likevel ikke rett når «sensoren» får sett på dette. Hvordan kan det ha seg at rådmannen «underkjenner» rektors utregning? Jeg har fulgt mange kommuner over år for å lære av deres måter å sette opp forsvarlige budsjett på. Som rektor med totalansvar for elevens læring i min virksomhet,  jeg kjenne til hvilke rammer jeg har for å utøve min ledelse og oppfylle Opplæringsloven. Det er mange faktorer som skaper et godt læringsmiljø og som gir elevene det faglige og sosiale mestringsnivå de trenger for å lykkes på sin vei mot studiekompetanse eller fagbrev. Elevene trenger dyktige lærere som har tid og rom til å utøve sin profesjon og styrke sin kompetanse i takt med nye krav. Skolen må ha læremidler og undervisningsutstyr som motiverer for og forsterker læring, og elevene må oppleve å delta i et trygt, sosialt fellesskap. Det er rektors plikt å opplyse om og skaffe tilveie de tilsvarende økonomiske ressurser som kreves. De siste 5 år har jeg forsøkt å forstå hvordan budsjettet for grunnskolen i min nåværende kommune ble satt opp, og se om det var en logisk forklaring på utviklingen over tid. Jeg oppdaget da at veksten i grunnskolens budsjett var gjennomgående lavere enn lønns- og prisvekst og elevtallsøkningen skulle tilsi, og at budsjettet til alt overmål kunne bli betydelig endret midt i kalenderåret. Skolene måtte redusere med flere årsverk – selv om politikerne ikke hadde forutsatt og forutsett det. Grunnskolen kan få sin økonomiske ramme på mange måter, men i hovedsak velger de fleste rådmenn å gi rammer basert på at kostnadsveksten følger en statlig deflator. I budsjettdokumentene her (og likt de øvrige 428 kommunen i landet) ble det henvist til forutsetningene gitt av regjeringen ved framleggelse av statsbudsjett. Den viktigste forutsetningen for å predikere et reelt budsjett for kommende år bygger på nettopp – deflatorI statsbudsjettet legger regjeringen alltid sin deflator til grunn for å beregne hvor mye kommunesektoren samlet skal få overført fra statsbudsjettet. «Lønn teller knapt 2/3 i deflator» står det i statsbudsjettet. Det er her jeg mener vi finner forklaringa på den relative reduksjonen i grunnskolens budsjett over tid: Statsbudsjettet legger til grunn at all offentlig aktivitet har to hovedkostnader: Lønn (inkludert arbeidsgiveravgift og pensjonskostnader) og vanlige driftsutgifter. Staten forutsetter at uansett virksomhet fordeler disse seg matematisk likt med ca. minst 1/3 på drift og knapt 2/3 på lønn. Slik er det ikke i grunnskolen. Her brukes altså rundt 90 % av ressursene til å dekke lønnskostnadene. Differansen mellom 67 og 90 % må derfor ”spares” inn. Det betyr at dersom rådmannen i en kommune legger til grunn at statens deflator skal benyttes på skole, får skolen automatisk relativt mindre og må dekke de nødvendige merkostnader kun på en måte: Ved å redusere noe annet kostnadskrevende i budsjettet, i første rekke lærertimer. En lærerårstime koster ca 30 000. For min skole med et årsbudsjett på 20 mill.kr. betyr statlig deflator over 4 år en reduksjon på 900 000 kr. Det utgjør om lag 1,5 lærerårsverk! «Vi satser på skolen» blir dermed fortsatt kun et vakkert papirønske og ikke en reell satsing. Dersom både statlige myndigheter og KS erkjenner at dagens finansieringssystem for grunnskolen er negativt selvforsterkende, må de også gå inn og endre forutsetningene. Regjering, storting og KS; Tar dere hansken – nå?

Reklamer

2 thoughts on “Rådmann og økonomisjef – statens «copycat» ?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s