Tvungen lønnsnemnd truer rundt neste sving

Som jeg skrev i bloggen min for 2 uker siden er tvungen lønnsnemnd neste løsning dersom partene ikke lykkes i å bli enige i forhandlinger eller i en frivllig megling. Som kjent forsøkte megleren seg fram gjennom den pålagte meglingen, men avstanden var for stor mellom partene. De har likevel nå valgt å forsøke å finne en løsning uten megler, men fortsatt er det stor avstand. Det er forståelig når vi tar utgangspunkt i to helt vesentlige momenter:

1) Partene sentralt ble 26.mai til slutt enige om en avtale etter at mekleren la fram en skisse. Den inneholdt tap (nederlag) for begge parter. KS måtte gi seg på kravet om at den sentrale avtalen ble en generell formåleserklæring barbert for konkrete punkter som avgrenset det lokale handlingsrommet. Utdanningsforbundet (UDF) måtte gi seg på kravet om å beholde den forrige avtalens lavere tilstedeværelsestid.

2) Begge parter har internt betydelig støtte for sine posisjoner nå. KS har 99,5 % tilslutning blant de av medlemmene som stemte, UDF 72 %. KS sine forhandlere har i tllegg fått fornyet støtte for sitt arbeid gjennom eget styrevedtak tirsdag denne uka. Skal partene gi noe og akseptere en annen avtale, må de også vite at deres oppdragsgivere er enige. Da er hovedspørsmålet: Hvor mye tør de å gi under forhandlingene uten å risikere å bli «skutt» av sine egne?

Svært krevende forhandlinger med stor avstand

Det er derfor disse forhandlingene er så krevende. Det hadde vært enkelt om den ene parten ga fullstendig opp sine posisjoner kun for å få en avtale, fred og ro og normalt skoleår igjen. Det skjer ikke gitt at partene er både rasjonelle og seriøse. For KS er det viktig å fronte det som både forskere viser til og skoleledere krever; rammer til å utvikle skolen lokalt med noe mer tid flyttet fra kveld til dag. Det er utvikling av en kollektiv læringskultur som bidrar til å skape en vi-skole. En vi-skole har større muligheter til å lykkes med alle elevene enn hva en tradisjonell skole klarer. Dagens avtale har vært for rigid, skolesystemet har ikke lykkes. De dystre tall kan leses i frafallstatistikken for videregående skole. Av 100 yrkesfagelever er det 45 som ikke klarere å fullføre den 13-årige løpet innen 15 år! Det er intet mindre enn en menneskelig katastrofe for de det gjelder. I tillegg koster det samfunnet 7 – 8 mrd kr hvert år.

UDF sliter nok mest under forhandlingene denne helga. Ledelsen i UDF har vist ledelse ved å ta innover seg hva forskning viser. De har sagt ja til meklerens skisse – helt sikkert mens de holdt seg for nesen. Men de hadde ikke regnet med sine medlemmers tolkning av dette, og kraften i det sinnet som kom til uttrrykk i vinter da KS snakket om «inntil 45 uker» og 37,5 timer/uke. Når det siste tallet kom med i meklerens skisse, var det som å kaste bensin på bålet. På en egen Facebokgruppe – Arbeidstidsforhandlinger – flammet sinnet opp gjennom utskjellinger av egne tillitsvalgte, KS, politikere og meningsmotstandere. Avtalen ble fremstilt karikert, og ikke minst ble det hevdet at dette var KS foreløpige stopp på vei mot at læreren skulle bli funksjonærer. «Å stemme ja til denne avtalen i uravstemning er å innføre den danske avtalen bakveien», ble de hevdet. Som kjent har et bredt politisk flertall i det danske folketinget anført av sosialdemokratene innført en ny skolereform som binder lærerne til arbeidsplassen 7,5 t. pr dag.

Hvor går smertegrensa for UDFs medlemmer?

Mot dette bakteppet blir fallhøyden til UDFs ledelse meget stor. Og hva verre er; de vet ikke hvor smertegrensen går. Når 46 000 av deres 94 000 medlemmer stemte nei, så er det umulig å si hva som var motivet for den enkelte og i sum. UDFs ledelse må vurdere følgende muiige grunner for at det ble nei fra medlemmene:

Var det økt binding av tida? Tja, her er det nok mest sannsynlig at medlemmer på ungdomsskole og i videregående skole har sagt nei. Gitt at alle lærerne i videregående skole er på skolen sin 29 timer i uka, ville de nå vært nødt til å være der i snitt 1 time og 45 min mer pr dag. For læreren på barnetrinnet ville det bli ca 50 minutter mer pr dag, ungdomstrinnet 1 t og 20 min. Mot dette fikk UDF gjennom en viktig presisering: Nå skal lærerne få anledning til å ta for- og etterarbeid i arbeidstida på skolen.

Var det den nye praktiseringen av vikartimer (lik bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven) ? Tidligere fikk en lærer som hadde en «hulltime» mellom kl. 13 og 14, betalt for nok en time + 50 % dersom han var vikar. Altså, 2,5 timelønn for hulltimen. Nå vil vedkommende kun få 50 %-tillegget. Dersom læreren var satt på annen arbeidsoppgave som må forskyves vil vedkommende også få utbetalt for en ekstra time slik det er i arbeidslivet forøvrig. Det har vært sterke protester mot dette av to grunner; For det første har det vært «god butikk» å ta vikartimer med den gamle ordningen, spesielt på videregående skole. For det andre frykter lærerne at dette skal bli en saldeingspost i skolens budsjett hvor lærere pålegges «gratis» vikararbeid.

Var det lønnsprofilen og lønnsutviklingen? Flere store lærergrupper fikk et heller magert oppgjør(adjunkter), mens andre fikk et betydelig løft – over frontfagets 3,3 %. Jeg vil anta at de som nok en gang opplever å sakke akterut sammenlignet med andre faggrupper med samme utdanningslengde, ganske sikkert ville markere dette ved et nei når de fikk muligheten.

Valget er pest eller kolera

Utdanningsforbundet (og de andre lærerorganisasjonene) må derfor tolke hva som er vektlagt, og dette vil de bruke for å sjekke ut smertegrensa i de pågående sonderinger med KS. Ledelsen i Utdanninsgforbundet som det klart største av lærerorganisasjonene har to valg i møtet med KS:

1) Akseptere en avtale hvor det åpnes for økning av tilstedeværelsen, men uten tallfesting. Deretter ta sjansen på at dette ikke stemmes ned av medlemmene som nå begynner å bli noe trett av streiken

2) Ikke akseptere en avtale, og fortsette streiken.

Jeg tipper på at UDF vil foretrekke pkt 1 av den enkle grunn at alternativ 2 er langt verre. Det nærmer seg nå en smertegrense for regjeringen og de vil neppe la streiken vare mer enn max 2-3 uker til. Da vil regjeringen kunne peke på vitale samfunnsinteresser dersom foreldre i nøkkelstillinger i samfunnet må benytte seg av force majeure for å passe på barna som ikke har skoleplass. Videre øker muligheten for at skolebarn som ikke er på  skolen kan bli utsatt for alvorlige hendelser som ikke ville skjedd dersom de var på skolen. Trussel mot liv og helse har også et annet aspekt som jeg tipper nettopp Høyre som skoleparti vil vektlegge, og som kunnskapsministeren har antydet ganske klart: Skoleleever har ikke en dag å tape på veien mot  en god nok grunnopplæring og for å kvallfisere seg for videre studier eller arbeid. Hver tapt skoledag må tas tilbake, og derfor kan ikke en streik bli langvarig. Siden kommunene kan vise til at de rammet av en streik som de ikke er direkte ansvarlig for , blir de heller ikke erstatningspliktig. Derfor blir det regjeringen som blir ansvarlig for å reparere dette, og den raskeste veien for å «begrense skaden» er å fremme en midlertidig lov om tvungen lønnsnemnd og regne med at Stortinget som vanlig stiller seg bak.

Sannsynlig utfall i rikslønnsnemnd

Og hva er så konsekvensene dersom partene ikke blir enige og en tvungen lønnsnemnd kommer? Skal rikslønnsnemnda følge den praksis de har hatt siden 1991, er det arbeidsgiver som i hovedsak vinner gjennom med sine krav. Og siden partene her i tillegg var enige 26.mai om meklerens skisse, vil nok denne bli lagt til grunn. Da har medlemmenes nei ingen verdi lenger – annet enn at de har fått protestert og advart, og slik sett ikke sitter med eneansvaret for den nye avtalen.

Utdanningsforbundet kan selvsagt gamble på at en rikslønnsnemnd kan falle for andre argumenter enn de tradisjonelle. Medlemmene der er mennesker med interesse for og sannsynligvis stor respekt for skolens plass i det norske samfunnet. Også blant medlemmene kan det være noen med nære forbindelser til både lærere og skolemiljø og som kan vektlegge UNIOs argumenter når saken prosederes i rikslønnsnemnda. Og selvsagt kan KS velge å prosedere på en light-vesjon – uten de konkrete timetall (37,5 og 7,5) som  ble avslørt kom fra mekleren. Da kan sluttresultatet bli en smule bedre – og KS vil vinne litt anseelse.

Hva må utgangen bli for at partene skal enes og streiken avsluttes ?

Som jeg har skrevet i tidligere blogger mener jeg at det er på høy tid at KS og lærerorganisasjonene blir enige om noen forutsetninger for en ny og langsiktig avtale, men som er av en slik art at regjeringen må inn og bidra til løsning. Det er derfor interessant å merke seg hva kunnskapsministeren sier til VG i dag:

«- Vi har ikke fått noen henvendelser fra partene om å bidra. Det er fortsatt slik at det er partene som har hovedrollen. Det er etter en slik konflikt at alle må bidra, både partene og hele det politiske miljøet, inkludert Stortinget og regjeringen. Konkrete bidrag i form av pakker fra regjeringen, er en hypotetisk problemstilling.«

Smak på begrepet «hypotetisk problemstilling». Selvsagt er det det. I dag. Han kunne ikke sagt noe annet, det ville vært en direkte innblanding i oppgjøret. Partene har hovedrollen og ansvaret. Men her ligger altså etter min vurdering den lange planken både KS og Utdanningsforbundet kan bruke for å komme over den brede kløften. Dersom de blir enige om at en ny avtale hviler på noen forutsetninger om forutsigbare rammer garantert av regjering og storting, er løsningen snublende nær.

Regjeringens (stortingets) bidrag?

En slik garanti kan ligge på økonomi som sikrer mer forutsigbare rammer for drift av grunnopplæringen, og slik at kommunene i større grad bindes til å bruke de på skole.

Det kan også forutsette at staten bidrar med rentefrie lån til den helt nødvendige utbyggingen av gode arbeidsforhold for lærerne. Det er antydet summer på 14 mrd. kr., men dette er helt nødvendig når man ser tilstanden på svært mange skolebygg. Et eksempel fra min egen hverdag:Jeg kan ikke som rektor forvente at mine 22 lærere skal ha et felles trangt kontorlokale som i dag og sitte der samlet utover ettermiddagen. Arbeidsmiljøloven må gjelde for lærere også. Dette handler om verdighet for landets viktigste yrkesgruppe – de som «bygger menneskene som skal bygge framtiden».

Garantien må også ligge på at kommunene forplikter seg på bl.a. bedre helsesøstertjenester, og en vaktmester- og renholdstjeneste som sparer lærere for denne type arbeid. Videre må det kunne settes inn flere barneveiledere/andre ansatte som kan avlaste lærere med inspeksjoner, spesielt i barneskolen hvor lærerne har høy undervisningsbyrde.

Et elemnet i en slik avtale bør også være at man nå ser på dagens lesepliktsystem med tanke på endringer. Om KS hadde signalisert allerede nå at de vil redusere leseplikten på barnetrinnet med 1 skoletime fra neste skoleår, ville dette blitt godt mottatt i skolen og slik sett kunne bidra til å bygge opp tillit.

Sist, men ikke minst: Regjeringen må sammen med KS garantere at tidstyver skal identifiseres, fanges og dømmes til livslagt opphold langt vekk fra skolehverdagen.

Min konklusjon:

Jeg tipper på at partene kommer nærmere hverandre på viktige områder i helga, og at de sammen vil be regjeringen om å bidra til en endelig løsning. Skjer det, tror jeg det er grunnlag for en mer varig og forutsigbar avtale som forplikter både KS, lærerorganisasjonene og Stortinget (gjennom regjeringen). En slik avtale må bygge på respekt for lærerens profesjonelle autonomi, på skolens behov for en kollektiv læringskultur og for samfunnets behov for å beholde og rekruttere gode lærere. En slik avtale vil selvsagt få et kvalifisert flertall gjennom et stort antall ja-stemmer. Den økende tillitskrisen kan brått vendes til en begynnende tillit som vil bli målt og sjekket ut av lærerne skoleår etter skoleår. KS har alt å bevise, og de må lykkes. Selv om det kan bety at en del ordførere og rådmenn som ikke vektlegger skole heretter må øve på nettopp det.

Hvis dette blir enden på visa, var streiken et konstruktivt bidrag: Lærere og ledere kan igjen samlet gå videre for å gjøre den norske fellesskolen enda bedre i trygghet om at KS vil gjøre kommunene til bedre skoleeiere enn de er i dag.

Da har ikke minst kunnskapsministeren grunn til å smile. Omsider. Sammen med nesten en million foreldre og deres barn.

Nedenfor kan du avgi stemme på hvordan du tror streiken ender.                        Hvis du mener det mangler et alternativ, kan du skrive det inn i kommentarfeltet under.

Unødvendig streik gir endelig nødvendig skolesatsing?

Årets tariffforhandlinger for lærerne vil nok gå inn i historiebøkene som en av de mer spesielle – uansett utfall. Det er minst 3 forhold som blir husket;

1. Temperaturen i forkant:

KS gikk både hardt og høyt ut i fjor høst hvor et enstemmig hovedstyre ønsket å gi mer myndighet til skoleeierne lokalt, og hvor mandatet ble tolket slik at lærerne skulle få et endret arbeidsår. KS ønsket derfor primært fjernet den sentrale forbundsvise særavtalen – arbeidstidsavtalen (SFS 2213), sekundært få overført økt myndighet til skoleeierne lokalt.  Lærerne som tidligere var forpliktet til å være på skolen i et komprimert arbeidsår med en gjennomsnittlig arbeidsuke på 43,5 timer og avspaseringer i høst og vinterferie, jule og påskeferie samt i tilknytning til den ordinære sommerferien, skulle nå pålegges 37,5 timers uke i et «inntil» 45 ukers arbeidsår. I tillegg ønsket KS å fjerne årsrammene, noe som kunne bety at en lærer måtte undervise etter skolens behov – enten det var 17 eller 30 timer i uka. Lærerne skulle bli funksjonærer.

Reaksjonene måtte bli som forventet. Lærerne raste. En Facebook-gruppe – Arbeidstidsforhandlinger – vokste i omfang og engasjement, og diskusjonene gikk høylytt på de tusen lærerværelser.Skjermbilde 2014-08-10 kl. 19.16.06

Forhandlinger ble avsluttet uten ny avtale i januar og skulle da etter avtalen bli en del av hovedtariffoppgjøret i april. Utdanningsforbundet (UDF) kunne ikke godta noe som minnet om hva KL i Danmark (deres KS) hadde triumfet i gjennom: Lærerens arbeidsdag var kun mellom kl. 08 og 16.

Også i trykte medier tok flere  kommentatorer opp disse tolkningene av KS’ politikk og advarte mot en slik kurs.

Styreleder i KS, Gunn May Helgesen svarte på vegne av KS og presiserte hva som var KS sitt syn: http://www.dagbladet.no/2014/01/28/kultur/meninger/kronikk/ks/lerere/31518320/

2. Bruddet i meklingen – og enighet til slutt:

Partene sto langt fra hverandre 30.april både på lønn og vdr en ny arbeidstidsavtale. KS kom med et siste tilbud 30.april og hvor de gjennom 4 avsnitt ønsket en generell tekstlig avtale. Her var det ikke krav om verken 45 uker eller 7,5 time pr uke.  Forhandlingene endte med brudd. Etter at mekleren forsøkte å finne et kompromiss, viste det seg noe overaskende at partene likevel ble enige om denne til slutt. KS hadde gitt seg på kravet om frafall av en sentral arbeidstidsavtale og UNIO hadde på vegne av UDF gått med på at noe mer av den såkalte «ubundne tiden» skulle flyttes til dagtid. For lærere på barnetrinnet ville det bety at 4,5 timer av de 10 «ubundne» timene heretter ville bli en del av den ordinære arbeidsdagen på skolen. For lærere på videregående skole innebar dette at 8,5 timer av de 14,5 ubundne timene nå ville bli avholdt på skolen. Det var en viktig, men svært nødvendig forutsetning som UDF hadde fått med i den fremforhandlete avtalen. Denne flyttinga av lærerens arbeidstid til dagtid og til arbeidsplassen på skolen betinget at lærerne hadde forsvarlige arbeidsforhold. Dersom kontorforholdene/arbeidslokalene hvor lærerne skulle utføre denne delen av arbeidet ikke var akseptabelt for verneombud, tillitsvalgte og rektor, ville den gamle avtalens bestemmelser om tidsdisponering fortsatt gjelde. Vi var mange som knapt trodde hva vi leste: Dette var oppsiktsvekkende sterke signaler fra KS og som ville forplikte alle skoleeierne, både fylkeskommuner og kommuner. Endelig var lærerne tatt på alvor og verdsatt ved at også denne profesjonsgruppa skulle få gode nok arbeidsforhold. I tillegg til den omforente skissen, ga KS og UDF ut en felles Veileder som skulle presisere den nye arbeidstidsavtalen.

3. Temperaturen blant lærerne etter sentral tariffenighet:

Reaksjonene blant lærere på denne sentrale enigheten var blandete. På sosiale medier steg temperaturen i takt med tolkningene. Mens noen reagerte sterkt på at lærernes negative lønnsutvikling over tid ikke ble reparert ved dette oppgjøret, reagerte de fleste (?) på den økte bindinga til arbeidsplassen. Spesielt var reaksjonene sterke blant ansatte på ungdomsskoler og i videregående skoler som nå måtte være tilstede på skolen i en langt større del av arbeidsuka enn tidligere. I tillegg til dette var det mange «småting» ved avtalen som ble oppfattet som om at KS kun var ute etter økonomisk besparelse:  Overtidsreglene som gjaldt for lærere tidligere ble endret til det som gjelder i samfunnet forøvrig. I tillegg ble seniortiltakene endret negativt til å gjelde kun fra fyllte 58 år (tidl. 55 år). Positivt ble nå også seniorene sikret rett til for- og etterarbeid i den delen av arbeidstiden som skjer på skolen, noe heller ikke de hadde tidligere.

I sum ble denne tariffavtalen for mange lærere uspiselig. Jeg tror hovedgrunnen til det  er at  KS ble mistenkt for å ha en annen agenda – nemlig å kopiere den danske avtalen. Til tross for at KS ikke satte fram krav om dette i de ordinære tarifforhandlingene hvor arbeidstidsavtalen var en del av den, ble det i det kanskje viktigste debattforumet fremstilt slik. For det andre hadde KS gjennom samtlige tariffopgjør siden de overtok arbeidsgiveransvaret for lærerne (2004) vist at de nivellerte lærerlønna nedover mot de store arbeidstakergruppene i kommunesektoren. Dermed fortsatte den negative reallønnsutviklinga for lærerne som hadde vart nesten uavbrutt siden midten på 60-tallet. (Staten har hatt ansvaret for denne utviklingen helt fram til 2003, mens KS har ansvaret for de 10 siste åra).

Alt dette ble tatt opp og drøftet i en rekke debatttråder på FB-gruppa Arbeidstidsforthandlinger. Denne gruppa mobiliserte meget sterkt med sikte på å få medlemmene i Utdanningssforbundet til å stemme nei i den kommende uravstemninga i juni. De mindre lærerorganisasjonene hadde allerede sagt nei til avtalen, og medlemmer i disse  deltok meget ivrig på Facebook . De la ikke skjul på hvem de representerte, og etterhvert kunne vi lese innlegg som » Jeg stemmer nei – deretter melder jeg meg ut av UDF». En effektiv kampanje som fikk flere til å vurdere nei som svar – og evt overgang til en av de mindre lærerorganisasjonene. Det er selvsagt ikke ulovlig med slik markedsføring av konkurrerende fagforening. Konsekvensen av dette ble enda sterkere kritikk av ledelsen i UDF. Og bildet av KS som hadde langsiktige «onde planer» for lærerstanden ble vedlikeholdt. Det hjalp ikke at forhandlinsgleder Per K. Sundnes i KS forsøkte å berolige med at de ikke hadde det:Skjermbilde 2014-08-10 kl. 20.11.26

Resultatet av denne debatten ble en massemønstring mot KS, mot UDFs ledelse og mot meklerens skisse. En skisse verken KS eller UDF var helt fornøyde med. Blant medlemmene «der ute» var det liten forståelse for at UDF ikke klarte å «doble lønna og halvere leseplikten» når forventningene ble skrudd opp til å tro på slike «julenisser». Men slik vil det være i alle organisasjoner: Kunnskapen og erfaringer om slike sentrale forhandlinger er noe som de færreste medlemmer støter bort i. Sett fra tribunen kan hjemmelaget gjøre det langt bedre ute på banen «dersom jeg hadde fått bestemme».

Jeg vil påstå at dette var det første tariffoppgjøret hvor kampen ble vunnet på sosiale medier. Uten nettet og sosiale medier – og i dette tilfellet Arbeidstidsforhandlinger på Facebook – ville valgdeltakelsen i uravstemninga blitt lavere og langt under det vedtektene i UDF krevde for at den skulle være bestemmende. Jeg tror også at det ville blitt et langt jevnere resultat. Av UDFs 93 000 medlemmer, deltok helt 67 % i uravstemninga. Av disse stemte 73 % nei. Det betyr at ca 45 000 UDF medlemmer aktivt sa nei, mens 16 000 aktivt sa ja. Hva de 31 000 medlemmer som ikke stemte egentlig mente, får vi aldri vite.

Det jeg er mest forundret over er den manglende kommunikasjonsstrategi hos både KS og UDF. Det ble omtrent dødsstille straks meklerens skisse var godtatt. Forståelig nok hadde forhandlerne behov for søvn, men her fikk vi en motsatt variant av det ungdommene kaller «å døgne». Jeg hadde forventet at de faktisk brukte de kritiske første dagene til å argumentere for alle positive sider ved avtalen, og at denne faktisk kunne gjøre skolen enda bedre slik solid forskning dokumenterer og anviser verktøy for.

Hvordan ender denne konflikten?

Storstreiken er nå et faktum. Fra mandag 11.august er 5500 medlemmer i UDF + noen få hundre i de mindre organisasjonene tatt ut i streik. Det er i hovedsak store ungdoms- og videregående skoler i sentrale strøk av landet som er tatt ut. Det vil selvsagt komme opptrapping av streiken utover – dersom den skal ha noen virkning som tvinger KS på kne foran forhandlingsbordet med bønn om nåde.

Vi står over følgende alternativer for å få slutt på streiken og gjenoppta arbeidsfreden:

a. Partene blir enige i frivillig megling.

b. Partene tvinges til å godta en endelig løsning i tvungen lønnsnemnd.

Dersom mekleren ikke lykkes med a) som starter tidligst tirsdag 12.august, trappes konflikten opp. Da kan regjeringen på eget initiativ fremme alternativ b) en midlertid lov om tvungen lønnsnemnd når konflikten har vart en stund. Hvis KS velger å gå til lock-out, må regjeringen gripe inn.

Jeg har tro på en løsning som gavner skolen både på kort og lang sikt. Med det sterke politiske presset som Høyre har satt seg sjøl under både i regjering og i KS, må de forsøke å ri inn en politisk gevinst. Høyre har ikke alene ansvaret for det mandatet hovedstyret i KS har gitt sine forhandlere. Der står samtlige norske partier bak – selv om SV i vinter hoppet av fra sitt tidligere standpunkt høsten 2013. I hovedstyret sitter de presumptivt mest kompetente lokal- og fylkespolitikere for partiene, og de fleste av disse har et hjerte for skolen. Samtidig ser de at kommunene er presset økonomisk av en gjerrig stat, en stat som har store ambisjoner om en god skole uten å ha samme vilje til å finansiere kommunene som skoleeier. For Høyre som kanskje det partiet sammen med SV og Venstre som er mest genuint opptatt av skolens funksjon for menneskelig og samfunnsmessig vekst, har de ikke råd til nedsnakking av skolen.

UDF har svært lite å gå på under denne meglingen, men de må få noe tilbake dersom en friviliig megling skal lykkes. KS kan gi seg på tallgrensa 37,5 pr uke. Det kan de f.eks. gjøre  dersom kommunene får en minst like liberal forsøksordning som Oslo-lærerne fikk i forhandlingene med Oslo kommune (som står utenfor KS i tariffspørsmål). Det betyr at dersom en kommune ønsker å kjøre et forsøk med mer enn 33,5 timer/uke, skal de ha anledning til det under forutsetning av at lærerog. gis anledning til å delta i og overvåker prosjektet.

UDF har gang på gang framsatt krav om redusert leseplikt som ble påført lærerne gjennom daværende kunnskapsminister Giskes skolepakke i 2001. Her kan begge parter kunne enes om å sette ned et partsammensatt utvalg som skal se på leseplikt og byrdefordeling med mål om å gjøre endringer allerede ved hovedoppgjøret i 2016.

KS kan bidra til helt nødvendig tillitsbygging dersom de i en frivlllig megling nå signaliserer økt vilje til lønnsøkning for lærergruppene. Det kan skje på flere måter;

1. KS kan justere opp de gruppene som kom dårligst ut med virkning fra i år

2. KS kan i protokoll forplikte seg til å øke lærernes lønn med n % over frontfaget ved de kommende oppgjør, også ved lokale oppgjør. Her vil lærerne raskt sjekke om de kan ha tillit til KS sine løfter

3. KS kan som en positiv gest gå med på at lærernes lønnsøkning skal gjelde fra 1.mai i år, selv om praksis er at den blir å gjelde fra avtalens inngåelse.

Begge parter kan også be megleren bringe inn regjeringen for å løse konflikten. Hvis både KS og lærerorganisasjonene får en garanti fra staten i retning av at staten skal sikre de økonomiske ressurser kommunene trenger for å oppfylle tariffavtalen, kan begge parter slappe langt mer av i fortsettelsen. KS har årlige drøftinger med staten for å forklare mangelen mellom statlige ambisjoner og tilstrekkelig finansiering av de samme ambisjoner, og vil da – brått og uventet – få et betydelig gjennomslag dersom de er interessert og regjeringen aksepterer dette. Hører dere, Erna Solberg og Torbjørn Røe-Isaksen ?

Hvis mekleren og partene ikke lykkes med slik frivillig meglingsløsning, står tvungen lønnsnemnd og banker på døra. Og den bankinga vil bli kraftig.

Skal Rikslønnsnemnda følge den praksis de har fulgt de 24 siste åra, blir resultatet slik det fremkom av meglerens skisse og partenes «enighet»  26.mai.

Dette er ingen katastrofe gitt KS utgangspunkt i januar. Alle i skole-Norge kan greit leve med dette, selv om det i første rekke vil by på en rekke utfordringer for spesielt ferske skolelederne uten tilstrekklelig lederutdanning/erfaring som brått skal praktisere den nye SFS 2213 med dens krav til pedagogisk ledelse. Dersom KS mener alvor med økt lokal frihet, må også både KS og lokale skoleeiere akseptere at det er skolelederne på den enkelte skole som er mest kompetent til å finne de beste løsninger i samarbeid med sine ansatte – innenfor rammene av den nye tariffavtalen og SFS 2213.

Rådmann og politikere må vise tillit til profesjonsutøverne i skolen og sørge for de økonomiske ressursene som omsider skal løfte norsk skole. Glem ikke at den store hovedtyngden av lærerstanden er profesjonsutøvere som kan sitt fag og som ønsker å bli bedre. Det er denne kapitalen skoleeierne – lokalpolitikerne – skal pleie og foredle slik at Stortingets ambisjoner om god skole for alle skal kunne oppfylles. Og i skole-Norge vet vi at «man behøver ikke å være dårlig for å bli bedre».

Alle bør legge seg dette på minnet: En god skole kan ikke vedtas sentralt. Den gode skolen kan kun skapes lokalt !

Her kan du spå utfallet av streiken: