Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

(Lenger nede i teksten finner du lydopptak og kildehenvisninger)

Da fikk jeg omsider oppleve det jeg lenge har «drømt» om; Overvære en debatt arrangert av ForFinnmark og ForTroms (eller kanskje Mot-Troms-og-Finnmark?).

I et selskapstelt under Varangerfestivalen i Vadsø sist lørdag var partienes 1.kandidater samlet. De var invitert til til å fortelle om hvordan de skulle sørge for å oppheve deres verv som folkevalgte med økt makt i en politisk sterkere region. Det ble dessverre en heller lite optimistisk opplevelse. Troen på fremtiden var fraværende hos både arrangører og publikum. Heldigvis var det lite unge folk til stede. De ville ikke funnet Vadsø og Øst-Finnmark som attraktivt å bo i dersom fremtidspessimistene skal definere bolyst. Heldigvis var det tre politikere i panelet som hadde tro på øst-fylket også.

Som publikum møtte selvsagt de som har engasjert seg sterkt mot Stortingsvedtaket, og som naturlig heiagjeng for de som er mot regionreformen. SV og Raudt hadde mobilisert sine listekandidater og meget hørbare sympatisører. Det er lov. Basert på applausen kåret journalist i AP-avisa Finnmarken og tdl. fylkestingsrepresentant Bjørn Hildonen SV og Raudt til vinnere.

Det var anledning for publikum å stille spørsmål. Ikke uventet fikk motstandere av regionreformen og SVs flere politikere i salen svært mye taletid. Fagforbundet hadde til og med et ferdigskrevet manus med seg der hun brukte 5 minutter på å lese opp – med tillatelse av en forøvrig slagferdig debattleder.
Panelet ble utfordret på alt fra klimakrise (viktig!) til Sps holdning til abort (som fylkestinget ikke kan gjøre noe med!).

Også én erklært tilhenger av regionreformen fikk anledning til å stille spørsmål. Undertegnede. Det ga mye applaus. Ikke til meg, men til Raudt og SV.

Jeg spurte om partiene – om de måtte velge – heller ville ha et samlet Nord-Norge enn det som blir det todelte Nord-Norge. Jeg ønsket også å vite hva SV egentlig mener med at de vil ha sterkere regioner. Jeg siterte hva SV faktisk har ment i saken om regionreformen før Stortinget gjorde sitt endelige vedtak om innhold og struktur i juni 2017:

«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

Bergstø sa hun vil gjerne ha sterkere regioner, men benektet at SV hadde gått inn for færre og større. Selv om det altså står svart på hvitt i utskriften fra Stortingets hjemmeside.

Denne vinglete politikken fra et stortingsparti burde bekymre flere enn meg. Argumentet for «færre og større» er nettopp for å begrunne flytting av makt fra statlige direktører i Oslo og til de nye fylkesting. Når da Bergstø ikke vil ha «færre og større», men vil at fylkeskommunene skal bli «sterkere» og «få ansvaret for sykehusene», må man spørre om hvilken klode SV er på.

Selv SP har i så fall vært ærlig og ment at også sykehusene burde overføres til fylkeskommunene når disse er store og sterke nok. Som noen husker gikk daværende kommunalminister Åslaug Haga i den rødgrønne regjeringen inn for 9 regioner. Ola Borten Moe fra SP ønsket 7. Begge med erkjennelse av at økt politisk makt også for sykehus betinger færre og større regioner.

Selv Nord-Norge med i underkant av halv million mennesker er i grenseland stor nok til at politikere skal ha ansvaret for sykehusene. Finnmark med 75 000 innbyggere vil ikke ha økonomisk mulighet til å konkurrere om manglende arbeidskraft dersom også alle 9 kommuner i Norge større enn 76 000 innbyggere skal gis anledning til å etablere sykehus.
Det er denne nedre størrelsen som SV ikke tar innover seg for hvilke oppgaver som er mulig å flytte. Derfor endte Stortinget på en minimumsstørrelse på 250 000 for at en fylkeskommune skal være faglig og økonomisk sterk nok til å overta statlige oppgaver.

SV-Bergstø tok likevel kaka da hun påsto følgende:

Her kan du høre hva Kirsti Bergstø sa

Hun påstår altså at Finnmark 1) ikke fikk uttale seg og ikke fikk se forslaget, 2) ikke fikk delta i en høring, 3) at innbyggerne ikke fikk si sin mening og 4) at det hele ble avgjort på et bakrom.
Alt dette er feil. Eller løgn som slike påstander vitterlig er.

Vi tar påstandene i rekkefølge:

1) Fikk ikke uttale seg?

a) Finnmark gjennomførte nabosamtaler med Troms før fylkestinget i desember 2016 møttes. I møtet lå det rundt 100 sider med konsekvensutredninger. Flertallet gikk primært inn for å fortsette som egen fylkeskommune, alternativt sammen med Nord-Troms. Fylkestinget sendte ikke sine utredninger på høring til innbyggerne og arrangerte heller ikke folkeavstemming.

b) 5.april -17 la regjeringen fram sitt forslag til innhold og struktur for de nye regionene. For Nord-Norge foreslo regjeringen at avgjørelsen om en eller to fylkeskommuner i nord kunne vente til våren 2018, altså utsettelse med et år ! Nå kunne Finnmark fylkesting behandle dette forslaget fra regjeringen og si sin mening.

2) Fikk ikke delta i høring?

Både Troms fylkesting og Fylkesrådet i Nordland tok forslaget fra regjeringen til ny vurdering og avga høringsuttalelser. Finnmark valgte å ikke gjøre det. Representanter for Finnmark fylkesting deltok derimot i Nord-Norsk Råd sitt møte i Narvik 26.april. Ragnhild Vassvik, Sylvi Jane Huseby og Kurt Wikan er også der. De behandler regjeringens høringsforslag, og med Vassvik som leder av redaksjonsnemnda vedtar de enstemmig bl.a dette i pkt 2:

«Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.«

Altså, de nord-norske fylkeskommunene inkludert Finnmark krever at Stortinget ikke følger regjeringens forslag om å utsette saken til våren 2018!
Jens Ingvald Olsens påsto det motsatte under debatten. Han sa at Finnmark var naiv og ble lurt til å tro at de skulle få utsatt saken med et år, og ble dermed overrumplet av Stortinget som likevel gjorde et vedtak. (Hør opptaket her).

Påstanden fra Bergstø imøtegås og Jens Ingvald Olsen tyr til løgn

Det er dokumentert at Olsens påstand er en løgn. Slik går det når de mest ekstreme motstandere av regionreformen planter usannheter i alle sine kanaler, gjentar disse og til slutt tror på dem sjøl.

I tillegg til den enstemmige høringsuttalelsen fra Nord-Norsk råd, sa fylkesordføreren i Finnmark ved to andre anledninger ( 16.4 og 2.5.17) til kommunalministeren at Finnmark ville ha en avgjørelse allerede i juni 2017. Finnmark ønsket altså ingen utsettelse slik Olsen feilaktig fremstiller det!

3) Innbyggerne fikk ikke si sin mening?

Finnmark kunne altså bedt om at Stortinget fulgte regjeringens forslag om et år utsettelse. De kunne begrunnet det med at de trengte mer tid til høringen og ønsket å først høre folkets mening i folkeavstemning og gjennomføre denne prosessen i ro og mak.

Det var altså IKKE regjeringen og stortingsflertallet som ville skynde på også for Nord-Norge, men Finnmarkspolitikerne som ba de om å avgjøre saken i juni 2017! Verken SP, SV eller AP ønsket folkeavstemning – fordi de visste bedre enn folket da de ba Stortinget avgjøre?

Dette brakte statsråden videre til Stortinget. Komiteen drøftet da Nord-Norge og endte med en deling som vi nå kjenner til.

4) Avgjørelsen ble tatt på et bakrom?

Dette skjedde ikke på noe bakrom, men i full åpenhet. Alle de tre gangene Finnmarkspolitikerne ba Stortinget om å ikke utsette saken, er behørig dokumentert av media og i dokumenter som er offentlig tilgjengelige. Stortingets behandling av saken finner man grundig og opplyst på stortinget.no .

Her er link til en samlet dokumentasjon:

Kirsti Bergstøs påstander er dermed påviselig feil – uansett hvor mye hun reiser rundt og sprer slike løgner og får automatisk applaus fra støttespillere som tror hun snakker sant.

Bergstø er først og fremst en dyktig retoriker. Hun er veltalende og formulerer seg slagferdig i slike debatter. Hun representerer de politiske broilere som har hatt verv og posisjoner i partiet fra ung alder.
Hun er ikke ulik Audun Lysbakken som retoriker. Glitrende formuleringer, men ofte uten reelt innhold. Alternativene blir vage, og lite troverdige.

SV skal bruke «skattelettelser til de rike» på så mange områder at de hadde trengt 5 ganger så mange skattelettelser. Uten nye olje- og gassinntekter ville ikke det vært mulig. Men så var det dette med SV innenfor eller utenfor regjering og oljepolitikk, da.

Det var kanskje en skjebnens ironi at det politiske par i SV-hjerter som bestyrte et helt departement måtte begge trekke seg i 2012. Alt på grunn av Bergstøs økonomiske støtte gitt til en avdeling av Bergstøs Sosialistisk Ungdom – til tross for advarsler fra embetsverket.

Da debatten om Troms og Finnmark raste før Stortingsvalget i 2017 falt Bergstø ut av Finnmarksbenken.

SV har selvsagt panikk i 2018 og 2019 nå når de ser at SP vinner velgere de også vil ha. SV i Finnmark fylkesting ble med på arbeidet i fellesnemnda sammen med sine i Troms. Det kan føre til at også SV vil tape stemmer til SP. Panikken har nådd SV. At SP i Finnmark ga sine stemmer til APs folk i fellesnemnda, vet de færreste. Den støtten ga SPs Prestbakmo plass i arbeidsutvalget!

Det er åpenbart at både SVs Bergstø og Raudts Olsen nå konkurrer om de samme velgerne i et marked som utgjør kanskje fortsatt over 50 %..
Da ender det gjerne med at man tyr til løgn slik det skjedde i debatten i Vadsø. De håper å kapre velgere som er i flyt, og som ikke har tid til å sette seg grundig inn i sakens faktiske sider.

Resultatet kan bli at et et sterkt politisk organ i «Europas viktigste region» i verste fall blir demontert. Tilbake har vi to svake fylkesting i to mindre viktige fylker.
Men velgerne kan stoppe slik demontering av vår motmakt mot Oslo-makta ved å stemme på de parti som tydeligst står opp for økt makt til Troms og Finnmark.

Reklamer

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Som kjent blir fylkestingsvalget i høst det mest spesielle siden Norge etablerte lokal styring i 1837, altså for 181 år siden!!

Den gang besto “amtstinget” av ordførerne i “herredene”, ledet av “amtsmannen” (i dag fylkesmannen). Også “amtsgrensene” var spikret fram til 1919, da de ble noe justert med samme debatt som i dag om hvor fornuftig det var i forhold til den gamle grensa.

I 1975 fikk vi direktevalgte fylkesting etter en reform som ga fylkeskommunene noe større frihet til å styre, men innenfor lover og forskrifter som detaljstyrte hva politikerne kunne utøve av skjønn. Fylkestinget kunne bl.a. bestemme hvor det skulle være videregående skoler, hvor tannklinikker skulle bygges og hvem som kunne få kulturpris e.l.
Fra valget i 1975 kunne altså velgerne stemme både ved kommunevalg og fylkestingsvalg.

I 2017 vedtar Stortinget den største demokratireformen siden formannskapslovene i 1837. Nå skulle det endelig bli flyttet reell makt fra staten til 11 fylkesting. Der skal folkevalgte nærmere innbyggerne få myndighet til å både planlegge og utvikle fremtiden til innbyggernes beste. Over 50 statlige oppgaver skal ikke lenger avgjøres i Oslo eller hos fylkesmannen, men av innbyggernes egne folkevalgte.

Til tross for berettiget støy i prosessen fram mot vedtaket, ser stadig flere at dette gir langt bedre muligheter enn tidligere. Støyen gikk selvsagt på at både regjering og stortingspartier i for liten grad “solgte inn sitt budskap”. Det gikk også på at noen få fylkeskommuner, deriblant Finnmark ikke involverte innbyggerne før Stortinget skulle fatte sin beslutning.

11 måneder etter at Stortinget hadde avgjort saken slik fylkeskommunene på forhånd var varslet om, ble det arrangert en uautorisert folkeavstemning i Finnmark.

Denne skapte først uberettiget håp fordi velgerne ble invitert til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen” som det het i informasjonen fra fylkeskommunen. Deretter skapte det frustrasjon over å bli lurt til å delta i noe som ikke hadde noen betydning for Stortingets fullt lovlige og legitime vedtak.( Les om lureriet her.)

Det har derfor vært knyttet stor spenning til hvordan velgerne i Troms og Finnmark ville respondere på prosessen og gi uttrykk for det ved kommende fylkestingsvalg. Vil de delta i valget og aktivt påvirke, eller vil de boikotte for å markere mistillit?

Jeg har sett på de to siste meningsmålingen som dekker Troms og Finnmark, regnet ut gjennomsnittet og sett hvilke følger det får på mandatfordeling i det nye fylkestinget.

Videre har jeg sett på hovedargumenter mot sammenslåingen sett med Finnmarks-motstandernes øyne. Kan meningsmålingene gi disse rett i sin frykt?

Mandatfordeling basert på snitt av de to siste målinger i Troms og Finnmark:

I gruppen andre er Nordkalottpartiet antatt å bli størst av de tre som inngår i gruppen Andre, og er derfor tatt særskilt med her.

Den våkne leser har allerede fått med seg hvor jevnt det er mellom de 5 største partiene. Det skal lite til for å endre dette. MDG trenger 160 stemmer for å få et nytt mandat. H og SP har de to siste mandatene.

Den fortsatt våkne leser har allerede sett summeringen av de tidligere fylkenes representanter. Skulle dette bli valgresultatet, ville altså Troms fått 32 og Finnmark 25 av de 57 tingmedlemmene.

Vi hører allerede ropet om at dette beviser at “Troms tar alt” fordi de har et stemmemessig flertall i det nye fylkestinget.

Det er imidlertid ikke slik et fylkesting fungerer. Fylkestinget består av partier som står samlet bak sitt fylkesprogram. Det betyr at man ikke kommer til å få en geografisk deling i fylkestinget som f.eks. Finnmark mot Troms. I 1975 ble fylkestinget for første gang folkevalgt. Her i Finnmark har det hittil ikke skjedd at samtlige fra Øst-Finnmark har stemt sammen på tvers av partiene mot et samlet Vest-Finnmark.

Det kommer heller ikke til å skje i det nye fylkestinget. De som fulgte med under direktesendingene fra fellesnemndas møter i vår så beviset: Det ble ingen votering hvor Finnmark sine 19 stemte mot Troms sine 19. Ulike flertall skyldtes at partiene fant ulike allianser med andre parti.

Sperregrense for fylkestingskandidater

Det er ikke mange velgere som kjenner til den makt de har ved et fylkestingsvalg. De har nemlig lov til å gi tilleggstemmer til kandidater på lista. Og det kan teoretisk sett “snu lista oppned”.

Regelen er grei. Hvis ingen av kandidatene har fått mer enn 8% tilleggstemmer, blir lista slik den var vedtatt av partiets nominasjonsmøte.

Hvis derimot noen av kandidatene får 8% eller flere tillegg-stemmer, rykker de oppover lista. Det betyr at om hver 13. velger har gitt samme person en tilleggstemme, passerer vedkommende alle foran seg som har fått mindre enn 8 % tilleggstemmer. Det er altså mulig at en som står nederst på lista kan havne i fylkestinget!

La oss leke med tanken på at SP-lagene i Finnmark ber sine medlemmer og velgere om å gi samtlige SP-kandidater fra Finnmark en tilleggstemme, mens SP i Troms forholder seg passiv til dette. Videre tenker vi oss at SP får dobbelt så mange stemmer i Troms som i Finnmark.

Med over 8 % tilleggstemmer på finnmarkskandidatene, vil samtlige 13 som SP etter disse meningsmålingen får i det nye fylkestinget være fra Finnmark. Ingen fra Troms!

Dermed vil det plutselig være et flertall på 32 fra Finnmark i det nye fylkestinget!
Betyr det at Finnmark “tar alt” i det nye fylkestinget?

Nei, på samme måte som vist til tidligere, er det partiene som samlet står bak sitt vedtatte fylkestingsprogram. Det er dette programmet som er kontrakten med velgerne. Selv om alle medlemmer i fylkestingsgruppa er fra samme fylke, vil programmet forplikte. Å bryte det er å ødelegge tilliten til partiet, noe som vil skape dype sår og ramme hardt ved neste valg.

Det vil derfor fortsatt ikke bli noen geografisk deling i fylkestinget. Partiledere og fylkespolitikere er for kloke mennesker til å svekke tilliten til demokratiet.

Hva med frykten som ble plantet før «folkeavstemninga»?

Aksjonene ForFinnmark og ForTroms (i sum: MotTroms og Finnmark) med støtte fra et knippe fylkestingspolitikere og stortingsrepresentanter gikk høyt på banen. Det ble laget en fortelling som daglig ble gjentatt av politikere og noen «journalister» i Finnmark. Innbyggerne ble innpodet med følgende fryktelig scenarier fra 1.januar 2020 når Troms og Finnmark var blitt egen region:
1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Etterhvert som tiden gikk, debatten ble mer opplysende enn følelsesbasert og fellesnemnda med like mange fra Troms og Finnmark håndterte dette på klok måte, er frykten redusert.

Likevel: Fortsatt vil de mest ytterliggående holde fast ved skremselsbildet. Og de slipper på 2.år på rad å bli stilt kritiske spørsmål fra de fleste medier i Finnmark. De har fritt kunne fremme sterke påstander – uten å bli avkrevd dokumentasjon.Hvorfor sviktet så mange journalister ?

All makt til Tromsø?

En av de sterkeste skremslene som ble brukt av regionmotstanderne var at Tromsø kommune (og by) ville få all makt over Finnmark (og Troms).

Hva om meningsmålinger ble valgresultat og listene fikk innvalgt sine kandidater i samsvar med lista? Tromsø ville ikke komme ut som noen maktfaktor. Denne tabellen viser hvorfor:

Tromsørepresentanter i det nye fylkestinget

Fra Tromsø kommune vil det altså bli innvalgt 11 av de 57 representantene. Av de 11 kommer 7 fra partiene Ap, H og Frp. Disse har tilsammen 29 representanter i det nye fylkestinget.

Uansett hvordan man snur og vender på det, vil ingen enkeltkommune kunne få noe som helst flertall alene. Dessuten vil partisystemet i det nye såvel som i det gamle hindre at en enkeltkommune skal få fremstå som egen partigruppering.

Dermed bør frykten som ligger i påstanden «Tromsøværinger skal bestemme over Finnmark» en gang for alle være lagt død og maktesløs.

Gamle Tana bru må bevares som et verdifullt kulturminne!

Faksimile fra deler av førstesiden i avisa Finnmarken tirsdag 17.august 1948 (Kilde: Finnmarken digitale arkiv)

Vi lever i en tid hvor viktige kulturminner enten blir ødelagt eller ikke blir tatt vare på.

Tana bru ble bygget i 1941 – 1944, men ble sprengt av nazistene brannhøsten -44. Etter at de allierte til slutt sendte nazismen på historiens skraphaug, startet Norge med å bygge opp vårt land. Og symbolsk nok ble en nye bru oppført på akkurat samme plass som den gamle og med rester av den gamle brua som materialer.

Beslutningen om tvangsevakuering og den brente jords taktikk ble tatt av Hitler personlig den 28. oktober. Initiativ kom fra Reichskommissar Terboven, tysk nazistisk stats- og partitjenestemann og Reichskommissar i det okkuperte Norge i årene 1940–1945.. Avgjørelsen ble bekjentgjort ved oppslag og på løpesedler undertegnet av Terboven og Rendulic, den tyske øverstkommanderende i nord.

Tyskerne gjennomførte «den brente jords taktikk» svært grundig. Ingenting av bygninger og infrastruktur skulle være tilbake når de allierte igjen skulle ta kontrollen over Finnmark. Broer var særlig viktig å ødelegge for slik å forsinke fremrykkingen av allierte styrker, i hovedsak fra den sovjetiske armé. Dermed ville tyskerne få bedre tid til å foreta evakueringen.
Sent søndag kveld den 5.november 1944 sprenger tyskerne Tana bru.

Deretter følger en massiv ødeleggelse av både hus, fjøs og offentlige bygninger. Den 6. november brenner tyske soldater Tana kirke. De brenner også resten av daværende kommunesenter på Langnes samt Tanagård, barnehjemmet Schanches Minde, landbruksskolen og nesten all annen bebyggelse. (Kilde: Dag F. Simonsen – https://snefjellet.no/ ).

I flg. Simonsen (som bygger på en rekke kilder) ble Tana sammen med Gamvik og Berlevåg hardest rammet av nedbrenningen:

«Mens Vadsø og Vardø med omkringliggende områder var utsatte steder gjennom store deler av krigen og ble ødelagt av bombing, og mens Sør-Varanger ble arena for både bombing og blodige kamper, var Tana den kommunen i Øst-Finnmark ved siden av Gamvik og deler av Berlevåg som ble hardest rammet av brenningen i 1944.

Den gamle Tana kommune var totalskadet etter krigen, med 90–100 prosents ødeleggelse. Områdene øst for elva i gamle Polmak kommune hadde delvis skade (50–90 prosents ødeleggelse). Ifølge tall hos Trond Dancke ble det i det gamle Tana totalskadet i alt 380 boliger og 270 fjøs. I det gamle Polmak kommune var det totalskade bare fra Skipagurra og nordover, mens Aleknjarg ble delvis avsvidd. I alt ble 34 hus og 20 fjøs krigsskadet i Polmak

Hele 370 bruer i Finnmark ble sprengt av tyskerne for å gjøre fremrykkingen til de allierte vanskeligst mulig!!
Og den største og mest betydningsfulle av dem alle var nettopp Tana bru.

(Denne korte filmen oppsummerer «brannhøsten» som ble et felles begrep i Finnmark over «den brente jords taktikk» i 1944.)

Avisa Finnmarken laget en reportasje tirsdag 17.august 1948 om åpningen av «nye» Tana bru som ble bygget opp som en kopi av den første brua. Den ble nesten en kopi i ordets egentlige betydning. Mye av delene fra den gamle broen ble brukt i den nye konstruksjonen.

Jeg legger ved faksimile av Finnmarkens artikkel om selve broåpninga. Der kan man bl.a. lese daværende fylkesmann Peder Holts tale da Norges da nest-lengste hengebro ble innviet:

Som vi leser av artikkelen er altså den nye brua en tro kopi av den gamle som ble bygget i 1941 – 1944. Den var en helt nødvendig bro for å knytte sammen den såkalte «Nord-Norgeveien». Stortinget vedtok i 1939 en bevilgning for å få bygget denne siste broen slik at det var mulig å reise langs vei fra sør i Nordland til øst i Finnmark.

Det er mye kunnskap å hente fra avisas oppslag og mange andre interessante poeng her. Den gang var Finnmarken eid og styrt av Arbeiderpartiet, noe som ble i alle fall formelt avsluttet for en generasjon siden. Det står også at dette var 4.årgang av avisa, noe som ikke stemmer med at avisa er i sin 121. årgang nå. Forøvrig var kvartalsprisen «hele» 3 kroner 😀

Legger også ved foto av bilen som ble brukt til å frakte både fylkesmann, overingeniør Hofseth og andre gjester over den nye brua.

Y-2042 var registreringsnummeret på Chevroleten som ble brukt til å kjøre de første over Tana bru ved åpningen av «nybrua» i august 1948. Bilen står på Veimuseet i Skippagurra. Her finner man en betydelig samling av kjøretøy og utstyr fra Statens Vegvesen sin historie i Finnmark og Nord-Norge. En av av de største ildsjelene bak denne samlingen var tidligere oppsynsmann i Vegvesenet, Inge Fred Dervo fra Seida.

Denne bilen er fortsatt kjørbar! Det hadde vært flott å kunne se denne bilen kjøre tilbake over den gamle brua og kjøre over den nye brua for å innvie den. Symbolsk kan den da markere overgangen fra fortid til fremtid. Uten forbindelse til fortiden og vår historie, vil fremtiden mangle en viktig link.

Vi lever i en tid hvor noen av de unge har arvet en del eldres syn på gamle byggverk: Riv skiten!
Heldigvis er det stadig flere som ser verdien av gamle kulturminner. Og dette er er både et kulturminne, et krigshistorisk minne og et minne om da moderne transportveier ble bygd ut i Finnmark etter krigen.

I respekt for de som bygde opp Øst-Finnmark etter nazismens herjinger bør derfor gamle Tana bru tas vare på – ikke rives!

Jeg håper – som «gammel tanaværing» – at under 70-årsmarkeringen av brannhøsten vil det komme en gladmelding fra våre myndigheter: Gamle Tana bru skal bli bevart som et synlig minne om både den tragiske krigen, men også om vår evne til å bygge opp landet igjen!

_____________________________________________________________________________

Her finner du forskjellige medieoppslag og andre linker der folk tar til orde for å bevare den gamle brua:
Tanaværingene vil bevare gamlebrua: – Den er sjela vår

Tana bru må vernes

Forslag om fredning av Tana bru

Slik kan det gjøres

Gamle Tana bru. Det meste av det vi ser her kan tas vare på etter at nybrua står ferdig.

Nei, Troms og Finnmark skal ikke kutte alle investeringer i Finnmark.Tvertimot!

I Sagats leder 17.juni synes lederskribenten å mene at regionreformen nå hindrer Finnmark i å gjøre omfattende investeringer de ellers ville ha gjennomført i egen regi.

Sagat synes fortsatt ikke å være positive til utflytting av makt fra statlige direktører i hovedsak på Østlandet, til våre folkevalgte i nord. De synes heller ikke å være positive til at fylkesmannen får mindre makt over viktige beslutninger som bør tas av de folkevalgte. I alt er det nesten 50 små og store oppgaver som våre folkevalgte endelig skal få avgjøre sjøl.

En langvarig politisk kamp fra samtlige parti og fylkeskommuner siden slutten av 80-tallet ble kronet med en foreløpig seier 8.juni 2017. I de kommende år vil kravet fra de nye regionene om flere oppgaver melde seg med større tyngde. Det er viktig for demokratiet. Desentralisering av makt stopper den langvarige sentraliseringa statens direktører har hatt fullmakt til – uansett regjeringer siden 1990.

Norges viktigste region – Troms og Finnmark med sine 240 000 innbyggere, øker sine inntekter mer enn summen av begge de tidligere fylkeskommunene og er derfor i stand til å betjene en noe større lånegjeld.

Det var nok dette flertallet i Finnmark fylkesting gamblet på da de vedtok tidenes største investeringsbudsjett i desember 2018. De tok sjansen på at sammen med Troms ville det være mulig å få alt de hadde listet opp av gode utbyggingssaker. De visste meget godt at Finnmark fylkeskommune alene aldri ville klart å betjene en slik gjeld uten betydelige kutt i driftsbudsjettene de neste 20 år. Og de visste at innbyggerne aldri ville godta at veiene ikke skal vedlikeholdes, at buss- og båtruter raseres og at videregående skoler må legges ned.

For dette er saken: I desember 2017 vedtok Finnmark fylkesting et investeringsbudsjett på 415 mill. kr. Det var nøkternt og fylkeskommunen ville med egne driftsinntekter maktet å betjene lånene.
I desember 2018 vedtar det samme fylkesting et nytt investeringsbudsjett på…hold dere fast: 2 138 mill. kr!!  Fullstendig urealistisk.

Det eneste som har skjedd i mellomtiden er at flertallet (Ap,Sp, SV) har akseptert at Troms og Finnmark blir et sammenslått fylke. Og da blir økonomien bedre. Men ikke SÅ mye bedre.

Den mest ærlige i Aps fylkestingsgruppe var nominert varaordførerkandidat i Tana, Ulf Ballo. Han sa i forrige uke på det direktesendte møtet fra Fellesnemndas AU at de nok måtte innrømme «å ha drukket for mye Møllers tran» da flertallet vedtok investeringsbudsjettet i des. 2018.

Der Troms har hatt sine investeringsbudsjett innenfor nøkterne rammer i en årrekke med de samme investeringsbehov, ville det sammen med alle ekstraordinære investeringer i Finnmark økt lånegjelda til nærmere 120 % av brutto driftsinntekter. Da blinker det i røde varselslamper.

Å kutte 1 350 mill av de urealistiske 2 130 mill. kr betyr at Finnmark kan foreta investeringer for 780 mill kr. Det er 365 mill. kr MER enn hva fylkespolitikerne i Finnmark mente de kunne klare i 2017. Og det bekrefter at større fylkeskommuner får sterkere økonomiske muskler for å gjøre viktige løft for befolkningen. Sammenslåingen av Troms og Finnmark er i tillegg til å gjøre «Norges viktigste region» politisk sterkere overfor sentrale myndigheter, også i bedre stand økonomisk til å gi innbyggerne bedre tjenester.

Å fremstille dette som om Troms har ranet Finnmark har derfor ingenting med virkeligheten å gjøre. Politikerne fra Ap og SP ga derfor i forrige uke sin støtte til den mer edruelige investeringsplanen.

Avisene i Finnmark synes å ha et ganske edruelig syn på sin egen økonomi og kostnadene ved lånebaserte investeringer. Flere av dem ser ut til å ha skjønt at det også må gjelde både kommuner og fylkeskommunen.

Sagat sliter kanskje med virkelighetsforståelsen? Eller så har de stirret seg så blind på sin motstand mot regionreformen og flytting av makt nordover at alle midler er tillatt. Også å forsvare at fylkespolitikere må fortsette å drikke for mye både av Møllers tran eller andre kunstige energikilder?

Men det ville altså rammet innbyggerne og i første rekke ungdommen i Finnmark om flertallet i Finnmark fylkesting alene hadde gjennomført sine eventyr-investeringer de vedtok i desember 2018.

Derfor er det grunn til å rose  Ap, SP  og Ulf Ballo for denne nødvendige snuoperasjonen.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18:  Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?

25.01.19:  Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist

Ett år siden Finnmarks politikere lurte… Finnmark

I dag er det et år siden det ble avholdt en folkeavstemning i Finnmark. Det var en folkeavstemning som ikke hadde annen praktisk funksjon enn at den ville gi Finnmarks representanter i fellesnemnda større legitimitet for de krav de fremmet.

I et innlegg 13.5 i avisa Nordlys fra trioen Karlstrøm, Olsen og Pedersen, hevder de at kampen mot at Finnmark og Troms skal bli en sterk politisk region ikke er over. Det er de selvsagt nødt til å hevde. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende deres motstand tatt i betraktning.

Skjermbilde 2019-05-14 kl. 17.42.51.png
Avgjørelsen om at Troms og Finnmark skulle utgjøre en fylkeskommune ble tatt av Stortinget 8.juni 2017. Finnmark fylkeskommune var varslet om dette tidspunktet allerede i 2015.

Fylkespolitikerne i Finnmark valgte deretter å ikke benytte seg av verken folkeavstemning eller høringsrunder i Finnmark først, noe de hadde anledning til. Finnmarkinger som er misfornøyd med resultatet av Stortingets vedtak må derfor rette kritikken mot de som hadde ansvaret i Finnmark; Våre fylkespolitikere.

Fylkespolitikerne hadde en rekke møter med både Troms og Nordland før et flertall desember 2016 vedtok at de ikke ønsket å bli del av noe større.

Regjeringen la fram sitt samla forslag om nye regioner 5.april 2017. For Nord-Norge åpnet regjeringen for å vente i et år før den nye strukturen skulle spikres av Stortinget. Alternativene da var et samlet Nord-Norge eller delt i to.

Fylkespolitikerne i både Nordland og Troms behandlet regjeringens forslag og ønsket ingen utsettelse. Finnmark sine fylkespolitikere valgte å ikke delta i høringen på nytt. De hadde sagt sitt 5 mndr tidligere.

Ved tre anledninger bekreftet fylkespolitikerne i Finnmark at også de ville ha en avklaring våren 2017. Bl.a. stemte fylkestingsrepresentantene Ragnhild Vassvik(Ap), Sylvi Huseby (Ap), Kurt Wikan (SP) og Arne Liakleiv (MDG) for dette på et møte i Nord-Norsk Råd i Narvik 27.april 2017.

Dette vedtaket ble selvsagt fulgt opp av både regjering og storting. Regjeringen la derfor fram forslag om at Nord-Norge deles i to med Nordland alene og at Troms og Finnmark blir ny politisk region, som var et av alternativene i Prop.84 S (2016-2017) .

Dermed var det to like store fylkeskommuner i nord, begge med rundt 40 kommuner hver og med ca. 240 000 innbyggere.

Stortinget gjorde sitt samla vedtak 8.juni 2017. Verken på Stortinget eller utenfor var det noen som tok ordet «ulovlig» i sin munn eller penn.

Fylkestinget i Finnmark var samlet uka etterpå, uten at en eneste representant påsto at det var mangel på høring, ulovlig fremgangsmåte eller annet kritikkverdig. Bortsett fra at flere var uenige i vedtaket.

Derimot gikk fylkestinget i gang med å forberede sammenslåingen og vedtok å ha et felles fylkesting med Troms i oktober.

Utover høsten våknet noen damer til liv, laget gruppe på Facebook og inviterte til motstand mot «tvangsvedtaket». Deres argumenter var

  • Navnet “Finnmark” ville forsvinne
  • Finnmarkingene ville miste sin identitet
  • All makt ville havne i Tromsø
  • Finnmark mister stortingsrepresentasjon – Troms tar alle
  • Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
  • Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark
  • Avstanden til fylkeshuset ville øke for alle innbyggere som ofte måtte dit (Ja, det var faktisk noen som trodde at innbyggere har behov for å møte noen på administrasjonsbygget!)

På en eller annen merkelig måte klarer de å hamre disse påstandene inn i hodet også på ellers oppegående politikere – som også gjentar dem. Til tross for at påstandene blir tilbakevist både i aviser og på nettet, blir de gjentatt som sannheter – liketil i fylkestinget. Og sent på våren i fjor ble det også påstått at Stortinget hadde gjort et ulovlig vedtak!

Og hva verre er: Folk ansatt i journalist-stillinger i Finnmark konfronterer ikke politikere som hevder dette. De svikter sin journalistfaglige integritet og holder seg tause framfor å kreve dokumentasjon. Det er til og med aviser som forlater journalistikken og opptrer kun som kampanjeorgan.

Skjermbilde 2018-06-06 kl. 12.04.11

To populist-orienterte strateger med fremtiden bak seg

Nå er følelsene skrudd opp på et nivå som strategene i SP i Oslo utnytter rått.
Kurt Wikan foreslår derfor i februar 2018 at det må avholdes en folkeavstemning. Dette er kun 10 mndr etter at samme Wikan krevde at Stortinget skulle ta en avgjørelse i juni 2017!

På dette tidspunkt sporer det meste av i takt med skremslene om at dette er endetiden for Finnmark jfr punktene over. Fylkestingets flertall vedtar folkeavstemning. Noen av de som stemmer for dette, sier de vil at fylkespolitikerne som skal møte i fellesnemnda trenger økt legitimitet.

Andre synes å tro at et flertall av innbyggerne i Finnmark kan omgjøre et stortingsvedtak. Administrasjonen i fylkeskommunen presterer til og med å lure velgerne gjennom en brosjyre som spør «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?»
IMG_5266

Ingen hadde reagert om dette hadde vært lagt ut til folkeavstemning høsten 2016 – før fylkestinget skulle konkludere i saken. Det hadde gitt fylkestingets vedtak økt legitimitet. Men fylkespolitikerne sviktet i så fall finnmarkingene. Verken AP, SP eller SV foreslo innbyggerhøring eller folkeavstemning!

Å komme med slikt etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak, var i beste fall å late som om man tok innbyggerne på alvor. Folkeavstemninga som skjedde 14.mai i fjor var derfor intet annet enn å føre Finnmark og finnmarkinger bak lyset. Flertallet av våre fylkespolitikere kunne ha unnskyldt seg med at de ikke visste bedre. Men i så fall ville det vært enda verre for tilliten til hele vårt politiske system.

Folkeavstemninga som varte i en uke, endte 14. mai med at 50, 8 % av alle stemmeberettigede aktivt deltok med svaret «nei» på spørsmålet. Høringen ble gjennomført både med stemmesedler og elektronisk uten tilstrekkelig kontroll av valgobservatører fra ulike politiske leire. Hvilken valgprosedyre som er fulgt og om de er i samsvar med gyldige nasjonale forskrifter er hittil ikke gjort rede for.

Det er mye viktig lærdom å hente i ettertid når det gjelder regionreformen:

Det er åpenbart at prosessen hadde blitt langt mindre konfliktfylt om

  • regjering og storting tidligere og tydelige hadde bestemt hvilken statlig makt, myndighet, ressurser og arbeidsplasser som skulle flyttes til regionalt nivå
  • fylkespolitikerne i Finnmark på et tidligere tidspunkt hadde startet informasjons- og diskusjonene i Finnmark og inkludert innbyggerne i dette
  • media i Finnmark hadde vært seg sitt ansvar bevisst og søkt kunnskap om hva regionreformen faktisk kunne innebære av muligheter, ikke bare hvilke evt. ulemper den kunne gi
  • stortingspartier og stortingsrepresentanter hadde vært trofast mot egne langsiktige ambisjoner om å flytte makt fra den enkelte statlige tjenestemanns skjønn i Oslo og hos nærmeste fylkesmann – til lokale folkevalgte som står ansvarlig overfor sine velgere
  • nasjonale og regionale tillitsvalgte ikke hadde gjort dette til et politisk spill som dyrker misnøye basert på manglende kunnskap – med kortsiktig velgergevinst og kommende valgresultat som siktemål
  • fellesnemnder generelt er basert på likeverdighet og likt antall fra alle parter, ikke basert på innbyggertall
  • fylkespolitikerne i Finnmark ikke hadde skapt inntrykk av innbyggerne i Finnmark kunne endre et stortingsvedtak

Finnmark lurte kun seg sjøl ved først å ikke spørre innbyggerne. Deretter – nesten et år etter Stortingets vedtak innbiller de innbyggerne at de skal få bestemme over Stortinget!

Det er vel en mager trøst at de fleste av disse fylkespolitikerne neppe blir å finne i det nye fylkestinget etter høstens valg?

De få gjenværende organiserte motstandere av regionreformen utgjør ca. 2,5 % av folketallet i Finnmark. De lever i håpet Vedum ga i fjor høst om at SP skulle gå inn for reversering av Troms og Finnmark.

De fikk kanskje ikke med seg at samme Vedum senere på direkte spørsmål fra en journalist i Vadsø svarte at han ikke ville stille dette som ultimatum overfor Ap for å kunne støtte en AP-ledet regjering.

Ap kommer selvsagt ikke til å reversere en reform de i prinsippet har vært for – fordi den er nødvendig for å flytte ut makt og for å redusere antall administrative stillinger til fordel for det store behovet i helse- og omsorgssektoren.

Om knappe 4 måneder vet vi hvem som utgjør de 57 nye folkevalgte i Troms og Finnmark fylkesting. De skal styre over Norges viktigste region. De nye regionene har en langt større politisk slagkraft enn de forrige. Enhver regjering og stortingsflertall blir nødt til å til å ta disse på alvor.

Skjermbilde 2018-11-18 kl. 21.55.03

Derfor vil det komme krav om å få enda flere oppgaver overført. Og derfor vil det også komme krav om å overta arbeidsgiveransvar for tidligere statlige ansatte. Da kan ikke lenger statlige direktører i Oslo med sine vide fullmakter fortsette den statlige sentraliseringa de har hatt makt til å gjøre i drøye 30 år. Det er den sentraliseringa folk flest har sett skje – og som lokal og regionalpolitikere har måtte akseptere.

Det blir en ny og bedre tid for distrikts-Norge fra 1.januar 2020.  Vi er mange som skal arbeid videre for å få overført enda mer makt fra Oslo til de nye og sterkere regionene.

Det vil være helt i pakt med dette kloke forslaget fremmet i Stortinget i 2014 da regionreformen ble vedtatt:
«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

 


Her er andre blogginnlegg om regionreformen:

03.05.18: Nei, Troms er ikke garantert flertall i det nye fylkestinget. Og geografi betyr lite uansett! 

12.05.18: 14.mai – Finnmarks 1.april?

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18:  Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?

14.12.18: Tromsø blir regionsenter, Vadsø må forbli fylkeshovedstad

25.01.19: Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist

 

«Hitler ville elsket sosiale medier»

Disney-sjefen Bob Iger mottok nylig en utmerkelse for sitt arbeid for humanismen. Han holdt en tale som iflg. Washington Post 11.april var en kraftig kritikk av den siste presidentvalgkampen i USA og en advarsel om den kommende.

På sitt mest grusomme tillater sosiale medier at ondskapen utnytter forvirrede sjeler med plagede sinn, sa Iger. Han sa dette  under en middag arrangert av Simon Wiesenthal Center.

Hitler ville elsket det. Det er det mest virkningsfulle redskapet en ekstremist kan ønske seg, sa Iger.

Bob Iger ber altså om en helt annen valgkamp i 2020 enn den verden fikk se i 2016 mellom Hillary Clinton og Donald Trump.

– Jeg vil høre en inkluderende visjon som ikke er bygget på forakt for andre.  Det er mulig å argumentere for sitt politiske standpunkt uten å angripe andre, sa Disenysjefen.

Mandag denne uka var landets ordførere invitert av KS (interesseorganisasjon for norske kommuner og fylkeskommuner) for å bl.a. drøfte spillereglene for den politiske debatten. Der «vedtok» de «Valgløftet 2019». Det sier fra om at politikere må behandle hverandre med respekt og vise gjensidig tillit i tiden fram til kommunestyre- og fylkestingsvalget.

Hvorfor er dette nødvendig? Bør ikke alle innbyggerne få uttrykke sin mening fritt og uten hindringer?

Et helt berettiget spørsmål, og svaret er selvsagt «ja». Innenfor akseptable grenser.

«Send ordføraren til helvete!». «Den dama er full i faen», «Ho er faen ikkje god», «maktsjuk» og «diktatorisk».

Slik og andre meldingene med hetsende innhold tok aldri slutt for ordfører i Vågsøy Kristin Maurstad. Som ordfører måtte hun også ta de tunge beslutninger om å si nei til noen eller mange som tror at kommunen kan betale seg ut av alt med kredittkort.

Det er tøft å si nei. Du blir langt mer populær om du svarer ja til alt, og deretter sender regninga til neste kommunestyre som må finne dekning for den. Ved f.eks å si opp lærere eller sykepleiere – som ikke er en ukjent øvelse.

Hele 43 % av alle politikere som ble spurt i en undersøkelse svarte at de har opplevd dette som Vågsøy-ordføreren har opplevd!  Kan media – den 4.statsmakt i Norge – bidra til en endret atferd. Eller vil de heller forsterke den?

På samme konferanse var det også en debatt om kommunenes evne til å skape gode nok fagmiljø. Politikere både lokalt, regionalt og sentralt frykter at kommunene skal miste ungdommen når de er ferdig utdannet.

For oss som bor i små kommuner, vet vi at utfordringene står i kø. Svært mange kommuner er forgjeldet (fordi de har valgt det sjøl) og evner ikke å betale ned på sine altfor store lån. De sliter med å rekruttere og behold fagfolk – fordi fagfolk gjerne vil tilhøre et fagmiljø. Det blir dessverre for spinkelt med 1,5 ansatte. Hvilke ungdommer flytter tilbake til sin hjemkommune for å nøye seg med  en 50%-stilling?

Venstre-lederen Trine Skei Grande påsto at de ikke kommer tilbake til kommunen hvis det kun er en 50%-stilling kommunen tilbyr. De vil i likhet med oss alle ha en full stilling. Hun provoserte til debatt  ved å utfordre alle ordførerne til å vurdere om deres lille kommune kanskje kunne tjene på sammenslåing.

Spørsmålet er altså hvor små kommuner vi kan tillate dersom hensikten er både å få ungdommen tilbake etter utdanning OG gi brukerne et faglig godt nok tilbud.

Også små kommuner må ha en administrasjon, noe som binder for de minste fra 5-10 mill.kroner.
Med samme administrasjon for to slike kommuner, frigjøres straks samme beløp til stillinger rettet direkte mot innbyggerne. Og dermed åpner det seg for 100-% jobber for ungdom som vil tilbake og økt fagkompetanse.

NRK-Nordland lagde sin egen forkortede og spissete versjon av Grandes innlegg og la den ut på sin nettside og på sosiale medier  (So-Me) .
NRK hadde selvsagt tatt kontakt med noen ordførere: Hadde de ikke følte seg krenket av Grandes tale?
En ikke uvanlig måte å lage store mediesaker på i vår tid.

Dermed tok det selvsagt fyr på So-Me, slik disse glimtene fra den offentlige debatten på NRK Nordlands FB-side viser:

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 10.03.34

 

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 10.00.58

 

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.59.52
Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.57.29
NRK Nordland lot debatten gå i mange timer før noen der skjønte at de kanskje burde minne om noen regler.

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.54.08

Dere kan sjøl gå inn på den siden og sjekke om det hjalp.

Venstrelederen satte altså fingeren på vår tids største utfordring: Sikre god nok kompetanse i de offentlige tjenester.

NRK klarer på en meget interessant måte å redigere dette slik at de øvrige politikerne i panelet «himler med øynene» når de svært sannsynlig kun er overrasket over at en partileder tør provosere slik rett før et lokalvalg. Det er selvsagt modig gjort.

NRK har også laget sitt eget begrep «koseklubb» av dette innlegget, og som selvsagt dyrkes videre på So-Me. Og som deles flittig – noe også Hitler ville elsket som Disneysjefen er inne på. For slikt skapes hat rettet mot enkeltpersoner og deretter grupper av enkeltpersoner. På 30-taller var det jøder. På 80-tallet var det pakistanere i Norge. Fra 90-tallet asylsøkere . Og i dag..?

Hovedpoenget med mitt innlegg her er å vise til hvordan landets medier bekrefter Disney-sjefens frykt.
Ved å sile og vekte informasjon slik at det blir passe konfliktfylt, skaffer man klikk og seere/lesere. Noen av oss har tradisjonelt «følt» at NRK har stått i en særstilling for å bidra til en åpen og saklig debatt.

Etter skandalen i VG (Giskevideoen) og VG/Dagbladets hetsaktige jakt på Giske og NRKs mange og lange angrep mot Venstre i vinter, skjønner jeg godt hvor viktig og nødvendig Bob Igers budskap er.

Det er kanskje et håp om at også unge journalister heretter undertrykker egne preferanser om politikk og verdier og formidler det som faktisk skjer – selvsagt uten å bli et ukritisk mikrofonstativ.

Alle kan bidra for å oppfylle Disney-sjefens ønske om stå i mot denne utviklinga «Hitler ville elsket».

Med mine, mine barn og barnebarns gode opplevelser Disney har gitt gjennom årene, har i alle fall jeg fått en fornyet energi til å jobbe for at Disneysjefens «dreams come true».


Denne handler om samme tema, men er avgrenset til en politiker:

«Når pressen presser Venstre, må Trine ikke grine»

Båtsfjord fortjener ny skole – nå!


«Båtsfjord må velge mellom lånegjeld – eller litt mindre lånegjeld på noe som ikke er bedre. Bare dyrere».

Debatten om en evt. ny skole i Båtsfjord skaper et helt naturlig engasjement i landets fiskerihovedstad. Det skulle bare mangle. Det handler om skoledagen til flere hundre barn og unge de kommende 40 år. Det handler også om arbeidsdagen for ca. 60 viktige ansatte som er med på å skape bolyst i kommunen ved å gi barna et solid fundament for deres voksenliv.

Begge skolebygg er av en beskaffenhet som kun kan drives på nåde når gjelder HMS for de voksne og etter Forskrift for miljørettet helsevern for de yngre.

Enhver kan forestille seg hvordan det er å være i et sørvendt klasserom når sola steiker, det er 30 grader inne og lite eller ingen utskifting av luft selv med åpne vindu. For oss som kunne søke litt skygge og antydning til frisk luft på et kontor, var det greit.

Og skoleansatte på Nordskogen skole har arbeidsplassene i kjelleren – i 2019!

Romtemperatur kl. 13 en onsdag i august 2016, Båtsfjord skole. T.h; Nordskogen skole

For lærere, barneveiledere og elever er dette selvsagt uakseptabelt i Norge 2019. Som i 2015 og 2010. Og 2005, 2000 osv.

Som rektor fram til jeg ble rammet av langvarig sykdom, deltok jeg i starten av denne interessante siste runden med planer om mer hensiktsmessige lokaler. Kommunen har hatt flere runder de siste mer enn 20 år uten å ha klart å finne en løsning. Det har manglet politisk vilje og  handlekraft.
Derfor hadde både administrasjon og politikere (skoleeieren) forlengst konkludert med at noe måtte gjøres. Ikke minst har ordfører Geir Knutsen(A) og rådmannen engasjert seg prisverdig sterkt i saken.

Det jeg imidlertid ikke forsto, var Knutsens politisk-bestemte kobling av både skole og barnehage i ett og samme prosjekt. Det var etter min mening unødvendig fordi det gjorde en kompleks sak allerede da enda mer komplisert. Grunnskolen er obligatorisk, og må selvsagt komme først.
Her har skolepartiet Høyre forholdt seg uventet passivt. Inntrykket de gir er at et skolebygg med flere funksjoner tilpasset dagens krav ikke synes viktig nok i Båtsfjord. Utsettelse av saken betyr trenering, fordyring og i verste fall stengning av kommunale bygg når myndighetene krever det.

Som lokal- og fylkespolitiker gjennom 30 år og som leder i privat og off. sektor i over 26 år har jeg nok sett det meste av sløsing med penger på lokaler.

Noen kommuner må redusere vedlikehold fordi pengene brukes til å betjene store lån til «alt vi trenger av ordførermonument» med renteøkninger over tid – inntil smellen kommer og renovering/nybygg tvinger seg fram.

Det ønskelige er å ta vare på et nybygg gjennom planmessig fornuftig renovering og slik ta vare på nedbetalt bygningsmasse over tid.

Dessverre tvinges  noen til å godta dyre og kortsiktige renoveringsløsninger med varighet 12-15 år hvor alternativet hadde vært nybygg av beste standard for fremtiden med lavere årlige drifts- og kapitalkostnader over 40 år.

IMG_0176

Tunge skyer over Båtsfjord skole som består av gammelt og mindre gammelt byggverk.

 

Kommunen sitter i dag med mye gammel og kostbar bygningsmasse med stort vedlikeholdsetterslep.

Det ville derfor være en stor gevinst om kommunen kunne bygge ETT fellesbygg for skole og tilhørende funksjoner og avhende det øvrige. Beregninger viste at det var mulig å redusere den totale bygningsmassen med 1/3 – med tilhørende reduksjoner på driftsbudsjettet!

I Båtsfjord viser utregninger at det er dårlig økonomi å renovere størstedelen av bygningsmassen. Det er tvert om både billigere og bedre å rive ned og heller bygge et nytt felles bygg for både skole (1. – 10. + videregående), voksenopplæring, kulturskole, hjelpetjenester, bibliotek og arrangement for kulturlivet.

Jeg skal ikke gi råd til skoleeieren Båtsfjord kommune om det skal tas nettoinvesteringer på drøye 241 mill.kr nybygg skole –  eller 184 mill.kr. til renovering og oppgradering til minimum Tek10-standard av dagens skolebygg. Det er mange kloke hoder samlet i kommunestyret. De må – som Høyre er opptatt av – forvalte både kommunens inntekter og utgifter langsiktig. Og det er selvsagt klokt.

Vi har nettopp sett hvor galt det kan gå da fylkestingets flertall i Finnmark vedtok altfor store og ikke helsemessige nødvendige investeringer i milliardklassen. Disse skulle betales tilbake ved å kutte 70 mill.kr.  i videregående skole bl.a. uten at dette var spesifisert!
Jeg forstår godt at Høyre og Venstre der marsjerte ut i protest mot uansvarligheten til Ap.

Båtsfjord er i en noe annen situasjon. Om det renoveres eller bygges nytt, vil det koste nesten det samme hvert år framover iflg. sakspapirer til kommunestyret. Det blir altså uansett økte gjeldskostnader! Og det blir reduserte driftskostnader på færre bygg ved å følge de foreliggende planer (beregnet til i underkant av 6 mill. kr hvert år for skole/hjelpetjenester).

I Norge har vi solide erfaringer med å bygge skoler. Vi har også erfaringer med å se de mulige gevinster av oppgradering/renovering av bygg  og rene nybygg. Denne oversikten viser noe spesielt interessant for de som skal ta avgjørelsen i Båtsfjord etter en tilsvarende sak i Trondheim (hentet fra NOU 2004:22):

Skjermbilde 2019-04-01 kl. 14.02.25.png
Selv om kostnaden ved nybygg betyr ca 20 % mer i låneopptak, blir gjeldskostnaden kun 6 % høyere pr år. Driftskostnadene økte med vel 30 % og i tillegg måtte det gjøres nye tilpasninger fordi dette ikke fantes i tdl. bygg. Tilsammen ble dette nesten 2 mill. kr DYRERE ved rehabilitering  pr år enn ved riving/nybygg!

Politikerne (og innbyggerne) bør nå vurdere disse to valg:

1) Ikke trenér skoleprosjektet. Vær da heller ærlig å si rett ut at for deg er verken grunnopplæring eller videregående skole så viktig. Da kan de av foreldrene som ønsker det beste for barna sine få anledning til å ta grunnskoleopplæring i en annen kommune i et forsvarlig skolebygg.

2) Eller si fra nå – i god tid før valget – at det haster med en felles og fremtidsrettet skole med viktige funksjoner samlet, og at de penger som er brukt hittil er vel anvendte. Spaden må i jorda i sommer. Det er ingen tid å miste – eller flere kroner å tape.

Ingen i Båtsfjord får oppfylt sine ønsker 100 % i et slikt prosjekt.

Er det ikke da bedre at alle føler de har fått 95 % «god-nok»-løsning fremfor å fortsette med dagens uverdige og meget kostbare løsning som tapper energi for alle parter?

Jeg ønsker kommunen til lykke med å straks få på plass et funksjonelt skolebygg som symboliserer det jeg og flere mener:  Fiskerihovedstaden Båtsfjord skiller seg fra svært mange kommuner i Finnmark og Nord-Norge ved å være  fremtidsrettet, nytenkende og optimistisk.

Slik skapes bolyst. Og ny tilflytting. Og skatteinntekter.
En god verdikjede med andre ord.