Kan regionreformen stoppe en langsiktig negativ utvikling og redde Finnmark?

SP-politikeren Stensvaag skriver som vanlig både med innsikt og mye kunnskap om utviklingstrekk, noe han også gjør i sitt innlegg i Nordlys og  iFinnmark 12.juli. Vi finnmarkinger liker selvsagt at han forteller om den sterke veksten i folketall i Finnmark fram til 1975 som er større enn i Norge.

Men Stensvaag skriver ikke alt, og noe vesentlig om tiden etter 1975 blir helt borte:

Hadde Finnmark hatt samme relative folkevekst som landet forøvrig fra 1975 til i dag, ville vi ha vært nesten 105 000 innbyggere her. Vi er bare 76 000. Det betyr at Finnmark mangler 29 000 mennesker, eller fordelt likt på alle kommunene; Hver kommune kunne hatt over 1500 flere mennesker enn de som bor der i dag!

Nordland og Troms har hatt en noe bedre utvikling enn Finnmark, men også de er langt unna snittveksten for landet.

Det er spesielt interessant – og viktig – at Stensvaag nevner 1975. Det året ble fylkeskommunen direktevalgt av innbyggere over 18 år. Tidligere hadde ordførerne og for noen kommuner en folkevalgt til utgjort fylkestinget. Administrasjonen utgjorde 8 årsverk. Idag utgjør den 140!

Etter 1975 har altså Finnmark sine egne folkevalgte bestemt utviklinga!

Det har gått i fullstendig feil retning, noe også statistikk på mange tjenesteområder og folketallsutviklinga bekrefter.

Stadig flere av oss ser derfor overføring av statlig myndighet, oppgaver og årsverk til regionene som veien å gå. Det er selvsagt kritikkverdig og beklagelig at regjeringen kjørte regionprosessen i gal rekkefølge, noe som forklarer den sterke motstanden spesielt i Finnmark.

Det ville vært riktigst at både regjering og Storting var tøffe nok til først å vedta desentralisering av statlig myndighet på helt spesifikke områder. Deretter burde man tegnet opp det nye regionkartet. Jeg tipper på konklusjonen ville vært max. 5 regioner hvorav Nord-Norge som en samlet region. Dessverre ble regionkartet laget ut fra hvilke fylkeskommuner som var fremtidsrettet og så muligheten for nye statlige oppgaver. De som sov i timen, havnet på sidelinja. Ikke rart det deretter blir bråk i de fylkene.

Skjermbilde 2017-11-18 kl. 19.47.35

Dette er Norges rikeste og viktigste region.

Det er derfor veldig synd for Finnmark (og Troms) at på Stortinget sitter SP, Ap og SV og motarbeider slik desentralisering – slik de gjorde fra 2005 – 2013. Større og politisk sterkere regioner er både desentralisering av statlig virksomhet og delegering av en sterk sentral statsmakt utover landet. Dette gir også regionpolitikere både ansvar og mulighet for å snu de negative statistikker.

Regjeringen foreslo 8 statlige områder som kunne overføres til de nye regionene. Et eget Ekspertutvalg har konkretisert dette ytterligere. I sum betyr dette ca 5 000 årsverk som desentraliseres til politisk nivå i de 11 nye regionene. Troms og Finnmark sin forholdsmessige andel betyr i underkant av 250 nye årsverk i vår region. Regjeringen har sagt at det skal tas særskilte hensyn til Vadsø og Øst-Finnmark. Det er derfor våre fylkespolitikere nå må våkne og stille opp for denne delen av region Troms og Finnmark.

Jeg er glad for at 1/3 av fylkestinget ville ta på seg dette ansvaret. Dessverre blokkerte flertallet for dette ved å nekte å velge også disse til fellesnemnda. Slikt er både dumt og pinlig, og det tjener så avgjort ikke Finnmarks interesser. Men evner ikke Finnmarks egne folkevalgte dette, kan departementet like gjerne gjøre jobben for oss.

Avslutningsvis: SSB brukes for å hjelpe politikere på alle nivå til å fatte gode langsiktige løsninger, ikke minst på hvordan vi skal kunne yte gode offentlige tjenester også i distriktene. I denne sammenheng er både Troms og Finnmark som distrikter å regne.

Denne kommentaren fra Bergens Tidende kan kanskje vekke også de som motarbeider regionreformen?:

https://www.bt.no/btmeni…/kommentar/i/zL1Bx5/Goy-pa-landet

«Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

Det er sagt at i en hver krig er sannheten det første offer. Regjeringen påstår den har behandlet saken om regionreformen på en god måte, også den delen som betyr at Troms og Finnmark er slått sammen fra 1.januar 2020. En rekke fylkespolitikere, stortingsrepresentanter, aksjonen ForFinnmark og ikke minst alle nei-velgere hevder at det har skjedd et skittent spill og et overgep mot Finnmark. Resultatet av dette spillet er at en stortingsrepresentant helt på slutten av en debatt kastet inn et helt nytt forslag som blir vedtatt. Dermed var Troms og Finnmark vedtatt sammenslått – uten mulighet til å påvirke vedtaket.
Den siste som har hevdet dette er fylkesvaraordføreren i Finnmark i et debattinnlegg på ifinnmark.no 23.juni.

Begge sider kan ikke ha helt rett. Målt i antall som hevder hva, er regjeringen i mindretall. Det store flertallet befinner seg i Finnmark. Men hvem har rett i sin påstand?

Jeg har valgt å utfordre meg sjøl: Ta et skritt tilbake fra hva jeg har hevdet hittil i debatten. Dette for å faktisk undersøke det mine meningsmotstandere hevder. For de kan objektivt ha rett. Da må jeg så grundig det er mulig å sette meg inn i alle sakens dokumenter som direkte påvirker utfallet.
Jeg fant flere forhold som overrasket meg, og innrømmer at bildet er mye mer «uklart» enn hva jeg trodde før gjennomgangen av fakta i saken.

I det følgende skal jeg redegjøre for det jeg fant. Og til slutt skal jeg – bedømt ut fra dokumentene – konkludere om noen har fortalt den hele og fulle sannhet. Jeg drister meg også til å se litt framover på hva som evt kan skje videre. Der vil nok mitt verdisyn skinne igjennom: Desentralisering av makt er både nødvendig og riktig.  Uansett standpunkt vi måtte ha vet vi at det i politiske kampsaker finnes mektige motstandere – men også såkalte «nyttige idioter» slik Lenin omtalte de som i naivitet velger «feil side».

Underveis legger jeg inn linker til de ulike dokumentene i saken slik at du som leser sjøl kan sjekke disse og gjøre deg opp din mening.

Jeg har ikke sett en samlet oversikt over prosessen med regionreformen andre steder. Derfor har jeg tatt meg tid til å lage en slik. Jeg håper dette kan være til nytte for alle de som trenger en samlet oversikt som er forholdsvis kortfattet – uten at viktige saksopplysninger er utelatt.

Først kort om begrepet benkeforslag: Et benkeforslag fremmes i selve møtet der og da fra den folkevalgtes plass (benken)  uten at forslaget er utredet av administrasjonen, evt har vært kjent gjennom f.eks. offentlig høring. Det er ikke uvanlig med benkeforslag i kommunestyre eller fylkesting. Slik praksis vil imidlertid være ytterst tvilsom på Stortinget, og ikke forenlig med krav til en forsvarlig politisk saksbehandling i forkant av en såpass stor politisk sak som en reform vitterlig er.

Jeg bruker heretter begrepet «regjeringen» der et departement har foreslått noe, og jeg bruker kun første del av navnet den aktuelle komitéen. Dette fordi de korrekte  navn på både departement og komiteer er for lange.

2014: Forslag om å flytte statlig makt nedover

Hva er bakgrunnen for denne nye versjonen av en regionreform ? Det har vært gjort forsøk tidligere, men alle har strandet.

På grunnlag av et representantforslag fra Venstre 26.feb. 2014  (Dok 8:26 S (2013–2014)), fattet Kommunalkomiteen 8. juni 2014 enstemmig følgende anmodningsvedtak (Innst. 262 S (2013–2014)):

Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2015.
Stortinget vedtok deretter dette enstemmig 18.juni 2014

Regjeringen er forpliktet til å følge opp stortingets anmodninger, slik rådmannen er forpliktet til å utrede det et kommunestyre eller fylkesting ber om.

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.40.44.png

En annen viktig politisk sak samme vår er regjeringens Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015 . Der har Kommunalkomiteen flere synspunkter, også på vedtaket jeg viser til foran. De fremmer merknader og følgende blir vedtatt av Stortinget ved behandlingen av proposisjonen:

«Stortinget konstaterer at det ikkje er fleirtal for Høgre og Framstegspartiet sine primærstandpunkt om to folkevalde nivå, jf. desse partia sine merknader i saken. Stortinget viser vidare til felles merknad i saken frå medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti der det kjem fram at parallelt med kommunereforma må regjeringa gjennomgå og samanstille utredningar gjeldande mellomnivået og sjå desse i samanheng med reforma utan at dette skal forseinka arbeidet med kommunereforma for primærkommunane. Stortinget stadfester at gjennomgangen av oppgåvene til kommunane må inkludere oppgåvene som skal liggje til eit folkevald regionnivå/mellomnivå/færre fylkeskommunar.» 

Altså; her gir H og Frp opp sitt standpunkt om å legge ned de 19 fylkeskommunene og dermed det politiske nivå mellom stat og kommuner. Deretter slutter de seg til Venstre og KrF som ønsker en ny gjennomgang av  dette mellomnivået når det gjelder oppgaver og antall enheter. For KrF og Venstre har dette vært nødvendig for å kunne være en del av den parlamentariske støtten til regjeringen Solberg.

2015: Sanner ber fylkeskommunene om råd

Kommunalminister Jan Tore Sanner sender 3.juli 2015 et brev til landets fylkeskommuner . Han viser til at regjeringen i stortingsmelding nr. 14 (2014-2015), Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner, la fram forslag til prosess for en regionreform, med vekt på utvikling av regionalt folkevalgt nivå i rollen som samfunnsutvikler. Forslaget kommer etter at Stortinget i 2014 i samsvar med KrF og Vs ønske vedtok å be regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkes­kommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene.

Sanner ber i brevet fylkeskommunene starte med nabopraten og kjøre lokale prosesser som inkluderer innbyggerne. Denne prosessen kan føre til en ny regionreform i tråd med Stortingets ønske og som har tilstrekkelig legitimitet i befolkningen.

2016: Utredning om nye folkevalgte regioner er klar

Regjeringens utredning om oppgaver på regionalt nivå ender i Stortingsmeld 22 (2015-16) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver som 5.april 2016 oversendes Stortinget. Gjennom 70 sider skisseres regjeringens «pålagte» ambisjoner om å flytte ut statlig makt og komme ned på omlag 10 regioner. (SPs Åslaug Haga foreslo 9 regioner i Stoltenberg-regjeringen, men der havarerte forslaget i 2009 fordi som Haga sa: Det var ikke flertall på Stortinget for å avgi statlig makt og myndighet til politikere regionalt).

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.45.22

 

I meldingen vises det til hva flertallet på Stortinget har sagt om forventningene til reformen:

«Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:

a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen
b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
d. styrking av de regionale forskningsfondene
e. fordeling av relevante prosjektmidler
f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.
Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.» 

Regjeringen er også opptatt av hvordan man i årene som kommer skal skaffe folk og penger til det viktigste tjenestetilbudet innen skole, helse, eldreomsorg osv:

«Mer effektiv ressursbruk
Sammenslåing til større regioner i tråd med målet i denne meldingen vil gi større administrative enheter som legger grunnlag for å bygge opp større kapasitet og kompetanse i oppgaveløsningen. Større regioner vil innebære reduserte utgifter til administrasjon og blant annet legge grunnlag for stordriftsfordeler i tjenesteproduksjonen. Dette vil frigjøre ressurser som for eksempel kan brukes til å styrke tjenestetilbudet til innbyggerne. Bedre avklaring av regionens roller og virkemidler som regional samfunnsutvikler vil gi grunnlag for bedre samordning og samhandling mellom forvaltningsnivåene. Dette vil medføre bedre og mer effektiv bruk av samfunnets totale ressurser. Det å legge flere forvaltningsoppgaver til regionalt folkevalgt nivå på områder som fylkeskommunen har delvis ansvar for i dag, vil også innebære en mer kostnadseffektiv oppgaveløsning.»

 Stortinget behandler St.melding 22 om regionene 8.juni 2016, og pålegger regjeringen bl.a. å «sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017″. 

Stortinget er med andre ord ikke fornøyd med forslag til antall oppgaver, og ønsker flere for å matche en ny regionstruktur med omlag 10 regioner.

Et mindretallsforslag fra SP er i 2018-vårens debatt om luftambulansetjenesten særlig interessant og må nevnes her:

«Styring av sykehusene. I første omgang ved å fjerne de regionale helseforetakene og beholde de etablerte sykehusforetakene, men med styrer hvor et flertall er oppnevnt av fylkestinget.» 
SP ser at politisk styring av statlige sykehus er nødvendig og vil ha dette over på de nye folkevalgte fylkesting. Jeg tipper at dette er en sak som vil bli enda mer aktuelt når de nye 11 fylkesting kommer i funksjon fra 1.1.2020 og ønsker økt ansvar også for helsepolitikk i 2.linjetjenesten.

2016 Fylkeskommunene vurderer konsekvenser

De fleste fylkeskommunene startet sitt arbeid med regionreformen i 2015 straks etter at de hadde mottatt Sanners brev. I 2016 var alle fylkeskommunene i gang med prosessen. Regionreformen ble behandlet politisk gjennom flere vedtak i de ulike fylkeskommuner.

Flertallet i Finnmark fylkesting var i sin høringsuttalelse negativ til å bli del av en større region,. Her er deres politiske uttalelse (som ord-for-ord (!) bygger på fylkesrådmannens innstilling):

På bakgrunn av saksframlegg frå fylkesrådmannen og grunnlagsmateriale gjorde fylkestinget i Finnmark 7. desember 2016 dette vedtaket:

1. Fylkestinget vedtar at Finnmark skal bestå som egen region

2. Finnmark som egen region begrunnes med:

– Opprettholdelse av desentrale strukturer
– Vektlegging av nærhetsprinsippet når det gjelder folk og offentlige etater og institusjoner
– Reell demokratiutvikling
– Suverenitetshevdelse, med vekt på vår grense til Russland
– Eierforholdet til land og vann i Finnmark
– Den sterke identitetsfølelsen finnmarkingene har til eget fylke

3. Fylkestinget understreker på det sterkeste at regionalt folkevalgt nivå må tilføres nye oppgaver og myndighet – Det må følge med ressurser ved overføring av oppgaver og myndighet  –  Det må utredes muligheter for å lokalisere statlige direktorater og arbeidsplasser til regionalt folkevalgt nivå når det er viktig for regional utvikling          – Statens regionale inndeling må etableres i samsvar med inndelingen til folkevalgte regioner

4. Generalistprinsippet må beholdes

5. Fylkestinget mener at Finnmark har gode forutsetninger for vekst basert på naturressurser og sterke kompetansemiljøer

6. Finnmark må framover få en formell utviklerrolle i utøvelsen av nordområdepolitikken
7. Fylkestinget mener at sammenslåing av fylker må skje på bakgrunn av frivillighet

Vedtaket blei gjort med 25 stemmer mot 10 stemmer.

Fylkestinget kunne her valgt å også spørre innbyggerne i fylket gjennom innbyggerundersøkelse, meningsmåling eller folkeavstemning slik mange kommuner gjorde i arbeidet med kommunereformen. Kommuneloven gir adgang til rådgivende folkeavstemning.

Ingen parti eller enkeltrepresentant i Finnmark fylkesting foreslår dette!

 

2017: Regjeringens forslag – uten Troms og Finnmark!

Regjeringen oppsummerer vinteren 2017 alle innspill som er kommet fra samtlige fylkeskommuner.Videre gjør de en vurdering av disse sett opp mot Stortingets ønske om en overføring av statlig makt til et færre antall regioner.
4.april 2017. sender regjeringen Prop. 84 S (2016–2017) «Ny inndeling av regionalt folkevalt nivå». til Stortinget for politisk behandling   Dette er altså regjeringens saksutredning, konklusjonen og anbefalinger til politikerne, og den er på hele 104 sider.
Slik konkluderer regjeringen som sin innstilling overfor Stortinget (legger ved fotodokumentasjon av side 104):

skjermbilde-2018-06-25-kl-14-33-41.png

Den våkne leser vil se at her står det ikke et ord om Nord-Norge eller Troms og Finnmark som ny region. De øvrige 11 fylkeskommuner som skal sammenslås er nevnt ved navn. Det styrker poenget til de som hevder at Troms og Finnmark er sammenslått ved et benkeforslag.

Leser vi denne proposisjonen grundigere, finner vi at de bruker samme prosedyren som i 2014 som jeg viste til tidligere, men selvsagt denne gang med et annet innhold.

Under 5.3.9 Nord-Noreg i denne proposisjonen har regjeringen vurdert en evt. fremtidig region i nord.

(Vurderingen er grundig, men med en fornøyelig feil i beskrivelse av eksempler på avstander. Jeg tar kuriositeten med fordi det viser at det både kan gå litt vel raskt for seg i departementet og at «Oslo» ikke sitter med nok kunnskap om alt i Troms og Finnmark:

«Eit par døme kan ytterlegare illustrere reiseavstandane: frå Hammerfest i Vest-Finnmark til Vadsø i aust tek det vel 6 timar å køyre (420 km), medan det tek om lag 4 timar og 30 minutt å køyre frå Kvænangen i Sør-Troms til Tromsø (310 km). Begge strekningane krev bruk av ferje.«

Kvænangen ligger som kjent i Nord-Troms. Det er selvsagt  ønskelig med ferge over Porsangerfjorden for å forkorte turen fra Vest-Finnmark til Vadsø, og vi i Finnmark kan kanskje  ta det som en lovnad om hva som kommer..? Men i dag er det altså fortsatt fergefri vei fra vest til øst i Finnmark..)

Regjeringen sier at den forholder seg til et stortingsflertall og tidligere avtale om at Nord-Norge enten blir en enhet eller deles i to. Om dette skriver de konkret:

Tre hovudalternativ

Kommunal- og moderniseringsdepartementet legg opp til å fremme ein proposisjon om saka seinast våren 2018. Regjeringa føreslår at tre hovudalternativ blir vurderte nærare i lys av måla for reforma og kriteria for fylkesstrukturen:

1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast. I tillegg skal ein drøfte fylkeskommunane sin kapasitet og kompetanse til å løyse dagens og framtidige oppgåver.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast.

Proposisjonen de viser til er Kommuneproposisjonen 2018, mens de her i april vil gi seg over et år ekstra tid på å vurdere regionreformen for Nord-Norge!  Kommuneproposisjonen fremmes i mai. Før den tid skjer det noe i Nord-Norge.

Regjeringen gjennomfører drøftinger med de nord-norske fylkeskommuner. Finnmark sier nei til alt annet enn å være alene. Troms og Nordland hadde signalisert behov for å se nye løsninger, men uten Finnmark har det ikke ført videre til noe konkret. I tillegg har Troms hatt eget fylkesting i 24.april 2017 hvor de vedtar å gå inn for Nord-Norge som en samlet region, og med Troms og Finnmark som et alternativ 2 (sammenslått).

Videre har det vært åpne høringer i Kommunalkomiteen 2.mai 2017 der alle fylkeskommunene fikk anledning til å legge fram sine siste innspill før komiteen skulle gjøre ferdig saken for behandling i Stortinget før sommerferien.

(Ved bruk av denne linken får du tilgang til  videoopptak av høringen).

Fra Finnmark sin side ble det under den åpne høringen anført av fylkesordføreren at man håpet på et nytt stortingsflertall etter valget senere det året slik at det varslede vedtaket om at Troms og Finnmark skal sammenslåes fra 1.januar 2020 kunne bli omgjort.

 

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 15.10.15
I  St.prop 128 S Kommuneproposisjonen 2018 som fremmes 11.mai 2017 viser regjeringen derfor til de avholdte drøftinger med de tre nord-norske fylkeskommunene.

Regjeringen innstiller på følgende under pkt 4.2 i Kommuneproposisjonen:
«Departementet foreslår at Finnmark fylkeskommune og Troms fylkeskommune slås sammen fra 2020. Nordland fylkeskommune foreslås opprettholdt. «
Videre skriver regjeringen at «Departementet mener det vil være en fordel om fylkesinndelingen i Nord-Norge avklares nå og samtidig med fastsetting av ny inndeling for resten av landet.» 

Dette kan forklare hvorfor regjeringens forslag ikke kom med i den særskilte stortingsproposisjonen om regionreformen – prop 84 S 2016-2017 (PDF-utgaven)
(Se fotodokumentet over).
Samtidig er det noe oppsiktsvekkende at det samme departement som i april foreslår å vente til våren 2018 med å bestemme om Nord-Norge skal bli en eller to regioner, måneden etter sier det vil være en fordel om også Nord-Norge avklares våren 2017!

Hvorfor ombestemte regjeringen seg?

Jeg skal ikke spekulere over motiv, men tenker på to mulige forklaringer hvor begge kan være riktig:

1) Dette tema kan i det forestående stortingsvalget bli hovedsak i Nord-Norge siden det da vil et være et nytt storting som skal vedta «nye Nord-Norge». Det vil ikke flertallet på Stortinget risikere av den enkle grunn at da risikerer å miste makta og at regionreformen kan bli lagt død. Ved et vedtak nå er håpet at saken legges «død» i valgkampen.  Dette ut fra tanken om at når Stortinget har gjort et vedtak, står det uansett  fast uavhengig av regjeringer som kommer.

2) Det haster med å komme i gang med forberedelsene til de nye regionene og fylkestingsvalg som skal avholdes for første gang høsten 2019. Siden dette er en nasjonal reform vil det derfor være riktig å gjøre et samlet vedtak for hele Norge og ikke splitte regionreformen opp i flere stortingsvedtak over tid.

Kommunalkomiteen under tidspress?

Det var kommunalkomiteen som behandlet regjeringens forslag (Prop 84S).  Kommunalkomiteens innstilling til Stortinget heter Innst. 385 S (2016-2017). Den er på 64 ganske tettskrevne sider. Ved siden av en kort oppsummering av regjeringens og stortingets grunnlag, handler den også om hva alle medlemmer i komiteen mener og foreslår. På side 13,14, 15 og 21 er Nord-Norge og Finnmark blitt referert på deres fylkestingsvedtak og vurderinger av hvorfor regjeringen mener de foreslår en riktigere inndeling. Fra side 47 starter komiteens sitt arbeid med å lande på ulike regioninndelinger.

Om Nord-Norge sier flertallet i komiteen:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å inndele Nord-Norge i to regioner. Nordland består som i dag, mens Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. F l e r t a l l e t mener at med to regioner i nord med om lag 240 000 innbyggere hver, får vi en god balanse mellom fylkene.F l e r t a l l e t mener at de to nye regionene er godt rustet for å kunne motta flere statlige arbeidsplasser. F l e r t a l l e t viser for øvrig til Kommuneproposisjonen 2018 hvor inndelingen av Nord-Norge behandles.«(min utheving-bsb).

Det kom også andre forslag vdr. både Nord-Norge og de øvrige regioner. Innstillingen ble avlagt 1.juni 2017. Heller ikke i innstillingen er Troms og Finnmark nevnt i eget romertallpunkt – altså det er i praksis en kopi av regjeringens innstilling (se fotodokument overfor). Altså; fortsatt har ikke kommunalkomiteen fremmet et særskilt forslag/punkt om at Troms og Finnmark skal utgjøre én region fra 1.1.2020!

I saksdokumentene ligger det likevel som en forutsetning om at det skal skje, jfr sitatet overfor fra komiteens flertall. I siste setning bekrefter komiteen at de vet hva regjeringen har fremmet som ønske i Kommuneproposisjonen.

Stortingspolitikere blir kritisert for å ha for lang ferie og kort arbeidsuke. Jeg ser etter lesing av disse dokumentene at det ikke er helt rettferdig. I alle fall i vårmånedene jobbes det under høytrykk for å få avgitt innstillinger på løpende bånd i svært mange viktige saker. Og saker som er beslektet trenger en spesiell oppfølging. Om det er en inkurie (ubevisst uteglemmelse) eller at noen saksordførere ikke hadde den fulle oversikt vet jeg ikke, men uansett fulgte det ikke med et konkret verbalt forslag i innstillinga fra kommunalkomiteen til Stortinget om å slå sammen Troms og Finnmark!

Løsningen: Bruk et «løst forslag»

Dette ble løst slik jeg leser dokumentene ved at saksordfører for de beslektede sakene om kommunereform og regionreform på vegne av et flertall la fram et såkalt «løst forslag» i forkant av Stortingets behandling den 8.juni 2017.

Hva er et «løst forslag»? Alle lovlig valgte stortingsrepresentanter har rett til å delta i debatt, foreslå og stemme over saker i Stortinget. Dersom de ønsker å fremme et forslag som kommer i tillegg til alle forslag i komitéinnstillingen har de adgang til det. Dette er hjemlet i Stortingets forretningsorden og nærmere omtalt i en egen veileder.

8.juni 2017 behandler Stortinget kommunereformen og regionreformen i samme møte i en svært omfattende debatt. Opposisjonen angriper selvsagt også flertallsforslaget om at Nord-Norge skal deles i to. Det er vel kanskje H/FRp/KrF og Venstres sin innstilling fra komiteen om at Troms og Finnmark skal slås sammen som vekker størst verbal engasjement. Hele 51 ganger ble Finnmark nevnt i debatten, klart mest av alle fylker. Tilsammen 18 forslag ble drøftet av Stortinget.

Etter debatten er det avstemning. Jeg kopierer derfor ut fra referatet fra Stortinget ord for ord (side 3949):

«Presidenten:
Det voteres over forslag nr. 16, fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder: «Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.»
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har varslet at de vil stemme imot.
Votering: Forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble bifalt med 96 mot 73 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 19.53.50)»

Regionreformen: En rotete og uklar prosess

Det har altså vært en lang kjede med utredninger, høringer, konsultasjoner, oppsummering fra regjeringen og vurderinger og innstilling fra kommunalkomiteen før det hele til slutt blir vedtatt.  Ut fra dette  synes det som Stortinget har gjort  helt lovlig og gyldig stortingsvedtak. Ingen på Stortinget har hittil bestridt lovligheten, noe som helt sikkert ville blitt behørig påtalt om så var. Stortingets kontrollkomité er svært våken i alle slike saker. En regjering som bryter spillereglene lever ikke bare farlig. Den må avgå ved berettiget mistillit.

Men saken om regionreformen  har likevel vært rotete og uklar. Ikke minst er det grunn til å kritisere prosessen og rekkefølgen på vedtak. Stortinget burde vært tøff nok til å først vedta hvilke statlige oppgaver som skal desentraliseres til folkevalgte organ på regionnivå. Deretter burde Stortinget vedtatt det nye regionkartet som var tilpasset disse oppgavene. Da Stoltenberg-regjeringen startet det tunge arbeidet med både kommune- og regionreform, hadde de ambisjoner om å både desentralisere statlig makt og ende med 5 – 7 regioner. Statsråd Åslaug Haga (SP) foreslo til slutt 9 regioner. Det endte i sanden. Haga har etterpå uttrykt dette slik at de måtte forholde seg til at Stortinget ikke ønsket å desentralisere statens makt

Nå har det endt med 11, men det er ikke satt punktum. Både for kommunene og de nye regionene er det full anledning til å «fortsette nabopraten» slik at man kan organisere det offentlige tjenestetilbudet om mulig enda bedre og med enda mer makt overført fra staten. Jeg føler meg ganske sikker på at det nye fylkestinget for Troms og Finnmark samt fylkestinget i Nordland som sin hovedsak i første periode 2020-2023 vil kreve enda mer statlig makt overført – og med et samlet Nord-Norge som den samlede politiske kraft i nord. Det er allerede kontakt mellom flere partiers fylkeslag for å få dette til.

En stille revolusjon

Uansett hvilket standpunkt den enkelte har hatt om saken, kan regionreformen bli en aldri så liten revolusjon i Norge. Den 15.oktober  – og 10 år for sent – får vi vite HVILKEN form for statlig makt og myndighet som skal overføres fra stat til folkevalgte nivå på regionalt nivå (evt. til kommuner også). Det kan bli en merkedag for alle oss som i hele vårt politiske liv har bedt om å få desentralisert makt og et betydelig større ansvar for utvikling av vår del av landet.

Regjeringen er under  press nå. Kr F har sammen med Venstre investert mye politisk kapital i denne reformen. Da kan ikke regjeringen komme med en uforpliktende liste med «småtterier».

Skal de nye fylkeskommunene fortsatt kun drive med hovedoppgavene videregående opplæring og tannhelse (som like greit kan overtas av kommuner i felleskap) eller samferdsel som staten også kan styre + noen mindre kosmetiske saker, kan man like gjerne legge ned de 19 fylkeskommunene – slik Høyre og Frp har som sitt primærstandpunkt.

Håper Høyre på at reformen skrotes?

Jeg har hatt mine tanker om det siste. Er det slik at H og Frp innerst inne håper på at reformen skrotes? Føler de at V og KrF har presset de altfor langt i redusere statens makt over det øvrige Norge? Samtidig: Både H og Frp har hevdet at fornuften er jevnt fordelt over hele landet, og at avgjørelser i prinsippet skal flyttes nærmere dem som opplever konsekvensene. Slik sett burde også i hjerte være tilhenger av desentralisering av makt?

Jeg tipper på at spesielt Høyre både på Storting og i regjering i disse dager lider valgets kvaler: Hvis de nå blir med og tar Norge inn i en fremtid med større desentralisert makt og en «mindre stat» slik V og KrF har fått flertall for sammen med dem, reduseres en viktig del av dominansen som det sentrale østlandet har hatt siden 1905. Det blir ikke så spennende å være statsminister eller stortingspolitiker når viktige beslutninger som angår f.eks vestlandet tas av folkevalgte organ der. Eller når Nord-Norge med rett til å ta ut grunnrente av våre naturressurser sjøl velger hva vi vil bruke den til for å styrke vår landsdel.

Får H og Frp hjelp av SP til å sikre fortsatt sentralisert statlig makt?

«Det nestbeste må aldri bli det bestes fiende» blir det sagt. Her kan faktisk H og Frp få hjelp av – SP! Det høres selvsagt ganske vilt ut – gitt retorikken SP helt riktig fører om hvor uheldig sentralisering er for ikke minst oss i utkantene. SP har – som tidligere sentrumsparti – alltid ønsket mer makt ut av Oslo og nedover til kommuner og fylkeskommuner.

I denne saken har SP oppsiktsvekkende(?) valgt å satse alt på et annet kort: Dersom en av de tidligere kommuner/fylkeskommunene sier nei til å bli sammenslått med et tilstrekkelig folketall som basis for mer maktavgivelse fra staten, vil SP som prinsipp likevel være enig med alle de som sier nei til både kommunereform og regionreform. Altså, SP er slik de har stemt på Stortinget den beste garantisten for at statens makt forblir sentralisert! I praksis er derfor SP den sentraliserte statsmakt sin beste venn og støttespiller for tiden.

SPs taktiske triumf – fram til 2021?

Jeg satte et spørsmålstegn bak «oppsiktsvekkende» i avsnittet foran. SP er kanskje landets beste parti i å legge smarte strategier i «hytter og fjøs». De har nok nøye kalkulert inn sin største gevinst: De mange velgere som er misfornøyde med både kommune- og regionreform og som frykter at deres identitet forsvinner ved endring av kommunenavn/grenser. Det er «frykt-velgerne» som skal gi SP velgeroppslutning og en rekke nye ordførere ved lokalvalget neste høst, og et godt utgangspunkt for stortingsvalget i 2021.

Disse velgerne er det også mange av i Finnmark. Mange av dem har tidligere stemt Ap. Er det noen som fortsatt lurer på hvorfor Aps ordførerkandidater i Finnmark så sterkt har støttet SPs forslag om folkeavstemning og nå har bundet seg til resultatet?
Hadde ikke Finnmark Ap fulgt SP her, kunne en rekke ordførerkjeder tilhørende Ap allerede pakkes bort for å bli overlevert SP-ordførere i de 18 Finnmark-kommuner neste høst!

Finnmark Ap har altså malt seg fullstendig fast inn i et hjørne. Med en maling som tørker uhyggelig langsomt, får de ikke gjort noe nyttig i de andre politiske rom som venter på å bli fikset. At Ap nektet å velge medlemmer til fellesnmnda i forrige uke, vitner om total handlingslammelse. Sp derimot ler hele veien til stemmelokalet neste høst.

Om SP kommer til å endre regionreformen etter 2021 dersom de er i regjering? Å nei. Da er det for sent vil SP si. Og så legger de til; «..men vi vil selvsagt sørge for at de nye regionene gis bedre rammebetingelser». Og ingen kan ta SP på det.  Tilbake sitter  velgerne forvirret:  «Politikk er fryktelig komplisert.»
Der får velgerne alltid rett!

 

Fylkespolitikerne i Finnmark må realitetsorientere seg nå: Troms og Finnmark utgjør en samlet fylkeskommune om 1,5 år.

«Politikk er å ville» heter det. En tillitsvalgt eller folkevalgt er med i et parti fordi de ønsker endring, og gjør deretter det som er mulig for å skape et flertall for denne endringa. Hva har vært de politiske motiv med regionreformen? Og hvorfor denne motstanden mot endringer?

Skjermbilde 2017-11-18 kl. 19.47.35

Dette er Norges rikeste og viktigste region.

Det har lenge knirket i rustne fylkeskommunale hengsler. Før 2002 hadde fylkeskommunen ansvaret for somatiske og psykiatriske sykehustjenester. Etter at dette viktige politikkområdet ble flyttet fra fylkeskommunene til staten (som statlige foretak), satt fylkeskommunen igjen med kun lovpålagte oppgaver innen videregående skoler, tannhelse, fylkesveier og rutetrafikk. I tillegg noen mindre tjenester innen kultur.
Helse alene beslagla inntil 2001 over 50 % av budsjettet!
Da jeg var fylkespolitiker fra 1983, var det den gang knappe 45 ansatte i fylkesadministrasjonen, noe som var steget til over 70 da jeg slutta i 1999.
I dag – etter at helsetjenestene er borte – er det steget til hele 140 årsverk i fylkesadministrasjonen i følge Finnmark fylkeskommunes egne dokumenter!

Tilslutning og legitimitet til fylkeskommunen målt i valgdeltakelse har vært langt mindre enn ved kommunevalg. Det antas at om fylkestingsvalget ikke hadde vært samtidig med kommunevalget, ville oppslutningen vært betydelig lavere. Fylkestinget skal i prinsippet være fylkets «Storting» i betydning for innbyggerne, bortsett fra at kun Stortinget kan vedta lover. Mens det aldri har vært under 75 % valgdeltakelse ved stortingsvalg, har oppslutningen om fylkestingsvalg vært såvidt over 50 %! Man kan trygt si at «annenhver finnmarking» bryr seg lite eller ingenting om fylkeskommunen.

Har du mye bruk for en fylkeskommune?

Hvor mange innbyggere i Finnmark har behov for de fylkeskommunale tjenester? For å ta de tre største tjenesteområder ser det slik ut i dag:
Videregående opplæring: Elever over 16 år som skal ta studiespesialisering eller fagbrev.
Tannhelse: Alle som får «tannverk» og behøver hjelp fra tannhelsetjenesten
Samferdsel: Alle som vil ferdes behagelig fra A til B med ulike transportmidler

Hvor skjer dette? Det skjer i kommunene gjennom skoletilbud i egne bygg under egen ledelse, tannhelseklinikker og på buss og ferger.

Hvor mange innbyggere har behov for å oppsøke fylkeshuset enten det ligger i Vadsø, Tromsø, Alta eller Kirkenes? I praksis 0 når vi ser bort fra fylkespolitikere, ordførere og få ansatte i kommunale administrasjoner. Siden både telefon og internett forlengst er oppfunnet, kan kontakten også skje digitalt.

Dessverre ble det aldri noen debatt i Finnmark om regionreformen. Det var synd, ikke minst fordi velgerne kun ble invitert til å ønske noe – mer enn et år for sent. De fikk ikke velge mellom ulike alternativer for den nye regionen, og den såkalte «folkeavstemningen» ble kun en meningsmåling styrt etter på hva de ikke ønsker. Når har et slikt tema tidligere blitt gitt velgerne og hvor velgerne sa ja til endringer? Aldri.

Hvorfor ble det ingen debatt om regionreformen i Finnmark?

Vi  kunne fått en frisk debatt med kunnskapsrike innlegg om pluss og minus med et samlet Troms og Finnmark. I stedet ble det fremført en rekke påstander fra sentrale politikere og aksjonsgruppa – med god hjelp av mikrofonstativ i media. Når noen ba om dokumentasjon og belegg for påstanden i offentlighet, ble det helt taust. Det var en systematisk arroganse som var oppsiktsvekkende. Var det fordi fremtredende folk i og utenfor aksjonsgruppa styrt fra Vadsø ikke ønsket å innrømme at påstandene var feil?

Jeg vil trekke fram 6 av de viktigste påstandene mot en sammenslåing og som kan ha påvirket mange mennesker i fylket vårt:

– «Finnmark utgjør bare 1/3 av et samlet fylke, og vil dermed få kun 1/3 av medlemmene i fylkestinget». Svar: Dette er faktisk feil. Finnmark kan like gjerne få flertall, men geografi spiller uansett liten rolle. Her kan du lese hvorfor. Det har hittil ikke skjedd i Finnmark fylkesting sin historie med direktevalg at vi har fått en ren geografisk deling under avstemning. Selvsagt ikke. Partier har program, og de har interne prosesser for å finne de beste løsninger. Slik blir det også i nye Troms og Finnmark fylkesting.

– «Finnmark vil forsvinne som navn på vår del av landet». Dette er feil. Hvis noen tror at Romsdal er forsvunnet ved dannelsen av Møre og Romsdal, er det bare å reise til..Romsdal. Eksisterer i beste velgående, bosatt av romsdalinger.

– «Folket i Finnmark har ikke fått være med å bestemme dette». I juli 2015 fikk Finnmark fylkeskommune et brev fra kommunalministeren. Der ble fylkeskommunen bedt om starte prosessen for å se om de sammen med nabofylket(-ene) kunne rigges for å ta på seg nye oppgaver overført fra staten. I denne prosessen skulle både kommuner og innbyggere involveres. Innbyggerne ble ikke involvert før i år – ett år etter at Stortinget hadde fattet sin beslutning som varslet! Skal man skylde på noen for denne tabben, må det være på Finmark fylkeskommune.

– «Tromsø kommer til å ta naturressursene i Finnmark». Helt feil. FeFo fortsetter som før, valgt av 3 fra Sametinget og 3 fra fylkestinget, alle må ha adresse i Finnmark. Dette har stortinget vedtatt som eget punkt.

– «Det blir så langt å reise til fylkeshuset.»  Dette stemmer – for politikere. 99,99 % av befolkningen forøvrig har som forklart overfor ikke behov for å få utført fysiske tjenester i fylkesadministrasjonen.

– «Finnmark mister stortingsrepresentanter». Helt teoretisk kan samtlige partier nominere kun finnmarkinger eller kun folk fra Troms på de sikre plassene. Dette vil aldri skje i praksis. Du kan lese mer om det her.

Hva er veien videre?

Det var nok godt ment fra SP sin side når de et år for sent foreslo en folkeavstemning i Finnmark. Alle parti er opptatt av å holde sin velgeroppslutning og helst vinne de neste valg. Da blir man som SP med dette forslaget opptatt av å holde på en sak for slik å vinne velgere. Når SP gjorde det, måtte også AP kaste seg på – selv om partiet ikke har folkeavstemning i sitt program! Deler av opposisjonen gikk også med på det for å gi fellesnemndas medlemmer fra Finnmark økt tyngde og legitimitet i det videre arbeidet med Troms. Det måtte selvsagt gå galt. Alvoret går nå langsomt opp for Finnmark Ap.

Det både SP og Ap  glemte var at dette får konsekvenser for folks «tro og håp». Aksjonsgruppa styrt fra Vadsø så selvsagt en folkeavstemning  som mulighet til å trenere saken. men det var noe som var langt verre:  SP og AP ga velgerne et helt urealistisk håp om at folkeavstemninga kunne føre til at stortinget skrotet en hel reform etter å ha investert politisk kapital i den. Mange finnmarkinger lever den dag i dag i troen på at folkeavstemninga betyr at Finnmark fortsetter som egen fylkeskommune. SP og AP må med viten og vilje ha skjønt at det var helt urealistisk. Likevel var de mer opptatt av valgtaktikk enn realiteter.

Jeg forutsetter at våre folkevalgte på alle nivå setter seg godt inn i saksdokumenter i de store og viktige sakene. De som har gjort det på fylkestinget må også ha forstått at regionreformen er endelig vedtatt. Den vil ikke bli endret. Troms og Finnmark blir en samlet fylkeskommune/region fra 1.januar 2020.

De som ikke har fått lest det, kan gjøre det nå. Her er nemlig den aller siste konklusjonen fra et flertall på Stortinget – fra kommunalkomiteens innstilling 6.juni og som ble bekreftet av Stortinget  i forrige uke:

«Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget var godt kjent med motstanden i Finnmark mot sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner. Flertallet i Finnmark fylkesting vedtok i desember 2016 at Finnmark fylkeskommune skulle bestå som egen fylkeskommune. Dette var også Stortinget godt kjent med da de vedtok sammenslåingen 8. juni 2017. Disse medlemmer viser til at saken ble behandlet på nytt etter stortingsvalget i 2017. I Representantforslag 13 S (2017–2018) fra stortingsrepresentantene Runar Sjåstad og Ingalill Olsen om at fylkene Finnmark og Troms ikke tvinges til å slå seg sammen til én region, ble det også vist til vedtak i Finnmark fylkeskommune, i tillegg til vedtak i Vest-Finnmark og Øst-Finnmark regionråd, mot sammenslåingen. I høringen om representantforslaget var representanter fra Finnmark til stede for å orientere om sin motstand. Likevel stemte Stortinget mot en reversering av vedtaket om sammenslåing. Grunnen til det er at stortingsflertallet ønsker større og sterkere fylkeskommuner.

Disse medlemmer viser til at Troms 14. mars 2018 vedtok avtalen med stemmene til Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Kun Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne stemte imot sammenslåingen forhandlet fram ved mekling ledet av fylkesmann Knut Storberget. Finnmark avviste avtalen 15. mars. Finnmark vedtok samtidig å gjennomføre en folkeavstemning om sammenslåing, bare måneder etter Stortinget sitt vedtak.

Disse medlemmer mener det norske systemet er slik at alle kommuner og fylkeskommuner har de samme oppgavene, og da legger den minste fylkeskommunen rammene for hvilke oppgaver fylkeskommunene kan få (min utheving-BSB). Større fylkeskommuner er derfor nødvendig for å kunne desentralisere ytterligere makt fra statlig nivå. Motsatt vil en eventuell reversering av sammenslutningen av Troms og Finnmark redusere mulighetene for nye oppgaver til fylkeskommunene. Spørsmålet om Finnmark som egen fylkeskommune angår derfor flere enn innbyggerne i Finnmark.(min utheving-BSB).

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener fylkene Troms og Finnmark utgjør Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde, har en framskutt posisjon i nordområdene og representerer Norges grense mot Arktis og Russland. Troms og Finnmark har et interessefellesskap som vil støtte opp under utviklingen for innbyggere og virksomheter.

Disse medlemmer mener en forutsetning for å fylle en strategisk rolle som samfunnsutvikler og møte utfordringene i samfunnet er tett knyttet til regional struktur. Ny struktur er også en forutsetning for å overføre nye oppgaver til regionalt folkevalgt nivå, som regjeringen har startet på nå med ekspertutvalgets fremlegg om oppgaveoverføring. (min utheving-BSB).»

Jeg ber legge spesielt merke til de setninger som er uthevet. Klarere kan det ikke sies at dette er en nasjonal reform som henger sammen. Det er derfor uaktuelt for Stortinget å gjøre et unntak for Troms og Finnmark.

Kristelig Folkeparti er et seriøst parti som ikke snur kappa etter vinden selv om det blåser hardt. Men de er samtidig svært opptatt av å få på plass resten av reformen; overføring av statlige oppgaver. Disse oppgavene er listet opp både i Stortingsmelding 22 (2015-16) og i Ekspertutvalgets rapport.  Derfor fikk KrF et flertall på Stortinget med seg på å presse fram en samlet plan for disse oppgavene innen 15.oktober. Det er helt nødvendig. KrF sier de aksepterer at de ikke kan få den endelige oversikten og at de heller ikke kan forvente at dette er på plass fra 1.januar 2020, men de er krystallklar på at reformen skal gjennomføres over HELE landet.

Finnmark fylkestings skjebnetunge valg

Denne uka skal fylkestinget i Finnmark velge medlemmer til fellesnemnda. Takket være det folkelige opprøret i Finnmark mot de første kravene fra Troms, har fylkesordføreren klart å forhandle seg fram til hennes og fylkets største seier. I stedet for en fellesnemnd hvor folketallet legges til grunn slik Ap og Sp har vedtatt Inndelingsloven og som Troms hele tiden har ønsket, har Monica Mæland gjennom en forskrift bestemt at Finnmark skal ha 17 og Troms 19 medlemmer. Dette er også i samsvar med det som både Ap og SV i Finnmark har ønsket; at begge fylkesting samlet utgjør fellesnemnda (35 til Finnmark og 37 til Troms).

Nå er altså alt lagt til rette for at Finnmark kan komme meget godt ut av arbeidet i fellesnemnda. Den kommer til å legge føringer på hvordan den nye fylkeskommunen er tenkt organisert. Alt som sto i Gardermoenavtalen om organisering av politisk og administrativ ledelse er nullet ut i Mælands forskrift.

Det som gjenstår er å velge de 17 fremste fylkespolitikere som skal møte på første møte i fellesnemnda fredag. Det er viktig at flest mulig parti (helst alle) er representert slik at de kan finne gode løsninger sammen med partifeller fra Troms.

Det har vært knyttet stor spenning til om Aps fylkestingsrepresentanter vil velge å ta ansvar for å sikre spesielt Vadsø og Øst-Finnmark sine interesser. Presset fra partiets kommende ordførerkandidater som f.eks Helga Pedersen er sterkt. Ap risikerer at SP soper inn misfornøyde velgere og slik fratar AP mange/alle ordførerkjeder ved kommunevalget neste høst. I tillegg er Aps fylkestingsgruppe innforstått med at halvparten av deres representanter forsvinner når man skal dele lista med Troms Ap på 50-50-basis.

Dersom Ap kun er opptatt av ren indremedisinske forhold i partiet, håper mange i Finnmark på at resten av fylkestinget er modige nok til å ta ansvar. Det er helt påkrevet nå – et drøyt halvår på overtid.

Fellesnemnda for Troms og Finnmark kan ikke gjøre politiske valg. Men den må starte arbeidet nå!

Debatten om regionreformen i sosiale medier viser en frykt for at deltakelse fra Finnmark i en fellesnemnd kan ende med at flertallet i nemnda vedtar å legge ned tilbud i Finnmark.

I Nordnorsk debatt (Nordlys 17.juni 2018) har professor i rettsvitenskap Peter Ørebech et innlegg som kan forstås som at han støtter en slik oppfatning.

Ørebech hovedpoeng er at en fellesnemnd uten et reglement vedtatt av begge fylkesting ikke vil være gyldig. Hans argument er enkelt og forståelig: For å gi fra seg myndighet fra et politisk organ, må organet gjøre vedtak om slik fullmakt.

Jeg har lest mange innlegg fra jurister fra ulike fagfelt i debatten om regionreformen. Eller rettere sagt: Om sammenslåinga av Troms og Finnmark. De øvrige fylkeskommunene er forlengst i gang med fellesnemndarbeidet, til tross for at det også det var motstand fram til stortinget gjorde sitt vedtak. De ser framover – fordi de ser mulighetene.

Jurister er også samfunnsengasjerte og noen av dem har klare partipreferanser.  Noen misliker en Høyreledet regjering, andre misliker en SP-ledet regjering. Også jurister må ha et hjerte for både ideologi og parti.

Derfor blir det i en sak om politisk organisering av det offentlige Norge viktig å lytte mest til de jurister som har forvaltningsrett og kommunalrett som hoveddisiplin. Den som regnes som den største kapasiteten er professor Jan Fr. Bernt . Han har utgitt en rekke artikler og bøker om  forvaltningsrett, kommunalrett og i generell rettsvitenskap. Han har vært medlem i  flere viktige lovutvalg, og ledet arbeidet med den nye kommuneloven (1993).

Kommunal Rapport stilte han 28.mai i år følgende spørsmål:
«Hvilke virkemidler finnes for regjering og Storting dersom Finnmark nekter å oppnevne medlemmer til fellesnemnda?

Her er svaret fra Bernt:
» Dette er en svært spesiell situasjon som jeg ikke kjenner til vi har vært oppe i tidligere. Utgangspunktet er Stortingets vedtak om sammenslåing (se § 4, første setning), og i inndelingslova § 26 (første setning) er det fastsatt at det skal «opprettast ei fellesnemnd til å samordne og ta seg av førebuinga av samanslåinga». Loven sier ikke noe om hvem skal opprette nemnden og treffe vedtak om sammensetningen av denne, men hvis ikke Stortinget selv har truffet vedtak om dette, må loven forstås slik at det er det departementet som bestemmer. Men departementets fullmakter er begrenset; loven (§ 26, første avsnitt) gir nærmere regler om sammensetningen av nemnden, blant annet at den bør «spegle av innbyggjartalet i dei enkelte … fylkeskommunane», at det skal være «minimum tre medlemmer i nemnda frå kvar … fylkeskommune», og at medlemmene skal velges av og blant medlemmene av fylkestingene i  de to fylkeskommunene som skal slås sammen.

Spørsmålet er altså hva som skjer når  den ene av de to fylkeskommunene nekter å velge medlemmer til fellesnemnden. Nemnden vil da ikke kunne oppfylle lovens krav om at det skal være medlemmer oppnevnt av begge fylkestingene, og vil dermed ikke være beslutningsdyktig. Dette har imidlertid ikke noen konsekvenser for selve sammenslåingen. Den er vedtatt og står ved lag så lenge ikke Stortinget finner grunn til å ta saken opp på nytt, og trer i kraft fra det tidspunktet Stortinget har vedtatt. Det vi mangler, er et organ som kan fungere som et overgangsstyre som kan treffe vedtak som er nødvendig å ha på plass før sammenslåingen trer i kraft, herunder om opprettelse av forvaltningsapparat og styringsorganer for det nye fylket, og om det forberedende arbeid med økonomiplan og årsbudsjett som det nye fylkestinget skal ta fatt på så snart det er konstituert.

Her må vi forstå loven slik at departementet kan tre i fellesnemndens sted, i medhold av fullmakten i § 26, fjerde avsnitt til å «ta avgjerd i slike spørsmål dersom det ikkje er mogleg å kome til semje», men det kan departementet bare gjøre hvis en av de sammenslåtte fylkeskommunene ber om det. Og slike vedtak er ikke en forskrift som binder den nye fylkeskommunen. Når det nye fylkestinget trer sammen, står det fritt til å revurdere det departementet har bestemt. Departementet opptrer her bare som et «interimstyre» på linje med en fellesnemnd, og har ingen instruksjons- eller forskriftsmyndighet ut over dette. Det skal bare bestemme det som må bestemmes før sammenslåingen trer i kraft, og det som bestemmes er bare bindende frem til det nye fylkestinget selv tar roret.»

Jeg oppfatter svaret slik at Mæland MÅ gjennomføre Stortingets vedtak, at hun MÅ oppnevne fellesnemnd siden Troms har bedt om hjelp til å komme videre med prosessen og at denne nemnda ikke kan gjøre politiske beslutninger som endrer tilbud innen videregående skole, tannhelse eller veivedlikehold som Finnmark fylkesting har vedtatt.

Det har vært et stort engasjement i sosiale medier om Finnmark og Troms som egen region. Det har derimot vært lite debatt om regionreformen som sådan. Den handler om to viktige politiske spørsmål:

  1. Hovedspørsmålet har vært om regionene bør få økt politisk innflytelse på andre områder enn lovbestemt videregående opplæring (som også kommuner kan ha ansvar for), tannhelse (som kommuner kan ha ansvaret for) og veiene i fylket (som staten kan ta ansvar for) ?
  2. Et noe mindre uttalt spørsmål er: Skal Norge redusere antall årsverk i offentlig administrasjon fra dagens + 200 000 for å frigjøre kapasitet til å dekke den stigende mangelen på fagfolk innen skole, barnehage, sykehus og  eldre- og pleieomsorg de neste 30 år? Det er helt nødvendig for å dekke opp for den store avgangen fra arbeidsliv til pensjon, det lavere fødselstall og færre arbeidsinnvandrere/i verste fall bortfall av arbeidsinnvandrere i takt med økonomisk utvikling i deres hjemland.

Stortinget har svart på begge:

  1. Ja, regionene skal få nye oppgaver. Et ekspertutvalg har foreslått flytting av statsinstitusjoner med 5000 årsverk til de nye regionene. Regjeringen må innen 15.10 legge fram en samlet oversikt over dette ifølge et flertallsvedtak Krf fikk støtte for i Stortinget i forrige uke. For at regionene skal kunne gjennomføre dette må de være av en viss størrelse (min. 240 000 innbyggere. Finnmark har 76 000).
  2. Regionreformen betyr at antall fylkesmannsembeter og fylkeskommuner hver reduseres fra 19 til 11. Fra 2025 (alle har fått jobbgaranti ut 2024) vil reduksjonen fra 38 til 22 adm. enheter alene bety en frigjøring av årsverk på min. 5000. Det betyr at fra 2025 kan kommunene regne med 5000 flere kvalifiserte som kan utføre det tjenestetibudet kommunen er pålagt å gi sine innbyggere. Men fortsatt vil det mangle minst 50 000 mennesker som kan fylle slike stillinger!

Det har vanket mye sympati for oss – det plagede og jagede Finnmarksfolket som snart forsvinner. Vi skal nemlig oppleve at «naturresursene skal styres fra Tromsø» og at «Tromsø skal vokse ved å ta ansatte fra Finnmark» for å sitere noen av kjerneargumentene fra «nei-siden».

Blant akademikere, kulturarbeidere og andre som skriver og taler vel har det denne våren haglet kritikk mot regjeringen – som skal gjennomføre stortingets vedtak. Om de samme engasjerte noen gang har satt seg inn i hva regionreformen egentlig handler om, er jeg blitt mer og mer usikker på.

Kanskje noen og enhver snart vi forstå at regionreformen kan føre til et sterkere politisk talsrør i nord ved at Troms og Finnmark står samlet mot sentrale myndigheter som ikke våger gi mer makt og myndighet nedover? Og at reformen kan bidra til at både småbarnsforeldre og pårørende til de eldre også kan se fremtiden lysere i møte i denne delen av landet.
Eller spiller det virkelig ingen rolle om det mangler søkere – eller er ukvalifiserte som utfører de kommunale tjenestene i 2028, 2038 og 2048?
For det er nettopp det regionreformen også handler om: Å gi mulighet for det gode liv også i vår del av landet.

Ordførere i Finnmark godtar at innbyggere nekter å betale eiendomsskatt !?

Kommunestyrene i Finnmark vedtar årlig satsene for eiendomsskatt og nivå for de kommunale gebyrer for venn, avløp m,v, Etter lange prosesser i kommunen ender man i desember med et vedtak som sørger for et budsjett i balanse. Politikerne har ansvaret for helheten, men også for dem smerter det å øke innbyggernes utgifter.

Fra kommende høst kan vi kanskje få en radikal endring:
Nå kan bygdelag på vegne av sine innbyggere kreve å slippe disse utgiftene. Det holder med at et bygdelag lager en underskriftsliste i januar med følgende tekst: Vi viser til vedtatt budsjett i desember. Vi ønsker at kommunen fjerner eiendomsskatt og kommunale avgifter for innbyggerne i vår bygd! Deretter skriver nesten 40 % av alle innbyggerne, alternativt 50,8 % av alle velgere under. På grunn av dette kravet må kommunestyret i februar redusere antall ansatte både på skole, eldreomsorg – ja i verst fall på rådhuset for å klare seg med de reduserte inntekter. Ordførere og rådmenn gråter av fortvilelse.

Eller..?
Stopp litt. Hva er dette for et nytt prinsipp?

Fra bygdelagenes side vil det opplagt handle om deres forståelse av demokrati. De ble ikke hørt da kommunestyret fattet sitt vedtak. De hadde tross alt protestert mot at kommunestyret skulle pålegge innbyggerne slike ekstrakostnader. Bygdelagene kunne da ikke overkjøres av noen som sitter langt unna dem? De spør derfor «Hva er dette for demokrati»? Det er jo vi som bestemmer!

Skjermbilde 2018-06-12 kl. 12.31.55

Den våkne leser har nok allerede sett ironien i hva som skjer når de folkevalgte ikke lenger følger prinsipper. Dette er hva den såkalte «folkeavstemninga» i Finnmark innfører som nytt prinsipp i vårt representative demokrati.

Altså; selv om Stortinget to ganger har gjort vedtak om en reform, så skal i følge SP  og Ap et område av landet kunne blokkere for vedtaket.
Finnmark fylkeskommune har (uten å ta sine innbyggerne og kommunene på råd) 4 ganger behandlet saken om regionreform FØR Stortinget fattet sitt vedtak i juni 2017. Fylkeskommunen synes likevel å mene at de likevel har rett til å motsette seg Stortingets vilje ?

Mitt spørsmål til nåværende og kommende ordførere i Finnmark blir derfor:

-Vil dere heretter bruke samme prinsipp i egen kommune og gi innbyggerne i deler av kommunen anledning til å blokkere et kommunestyrevedtak?
-Kan dere love at det vil skje allerede til høsten?

Jeg forventer selvsagt at alle ordførerne offentlig svarer på dette. Det holder som kjent med et JA eller NEI..

Finnmark – Senterpartiets beiteland og test-lab for populisme

Det har vært interessant å følge med i hvordan Finnmark fylkeskommunes administrasjon på fylkeshuset jobber for å fortsette i nåværende form. Den aksjonsgruppa som ble etablert med hovedtyngde i Vadsø har gjort et utmerket strategisk arbeid i så måte. Ved å unngå å debattere hva regionreformen handler om rent faktisk, har de heller spilt på de følelser man utmerket godt vet ligger i en befolkning hvor pessimismen har fått overtaket. Når naboer, slekt og venner flytter fra fylket, må den lettvinte forklaringen ligge utenfor Finnmark. Og derfor stemmer man nei i håp om at Finnmark fortsatt skal «styre utviklingen».  Det er den samme styrte utviklingen som nettopp har ført til at Finnmark i dag har kun 76 000 innbyggere. Hadde Finnmark styrt godt og fulgt folkeveksten i resten av landet, ville vi vært 105 000 innbyggere – eller i snitt over 1500 flere innbyggere i hver kommune!! Det hadde skapt vekst, utvikling og optimisme.

Skjermbilde 2018-06-06 kl. 12.04.11

To populist-orienterte strateger –                       med fremtiden bak seg ?

Den store vinneren så langt er imidlertid han som skrev leserinnlegget «Et nytt slag står for tur» . I dette innlegget takker SPs Geir Adelsten Iversen velgerne for «tilliten». Det kan vanskelig tolkes annerledes enn at velgerne har tillit til SPs taktiske manøver i saken om den nasjonale regionreformen, og at de nå er skyldig han å stemme SP ved kommende valg.

Og det skal Iversen og SP ha; de er åpne om både sine politiske mål og strategier. Dette handler nemlig om et grunnlovsforslag som SP-representantene Toppe og Lundteigen har fremmet om folkeavstemninger i §49. I dag lyder lovteksten slik:

«Folket utøver den lovgjevande makta gjennom Stortinget. Stortingsrepresentantane blir valde gjennom frie og hemmelege val. Innbyggjarane har rett til å styre lokale tilhøve gjennom lokale folkevalde organ. Nærare føresegner om det lokale folkevalde nivået blir fastsette i lov.»

SP ønsker flg. tillegg:
«Folket kan gjennom folkeavstemning sette til side nye lovvedtak og vedtak om Norges tilslutning til traktater. En slik folkeavstemning skal avholdes dersom minst 100 000 statsborgere krever det. Folkeavstemningen er gyldig dersom minst 40 prosent av de stemmeberettigede har stemt»

Jeg har sans for deler av forslaget. Det gir en stor gruppe av voksne innbyggere (100 000) rett til å kreve folkeavstemning om evt. norsk tilslutning til internasjonale traktater. Det kan være en god sikkerhetsventil i helt spesielle tilfeller der Stortinget med knappest mulig margin har vedtatt tilslutning til en traktat som kan ramme deler av Norge urimelig hardt. Vi kan f.eks tenke oss en internasjonal traktat som forbyr norske kystfiskere å fangste i deres nærområder.

Folkeavstemning og gyldighet ?

Gyldigheten av en slik folkeavstemning kan imidlertid ikke basere seg på at kun 40 % har deltatt. Da kan vi komme i den situasjon at av de 40 % har 51 % stemt mot Stortingets vedtak om tilslutning. Det innebærer at en femtedel av folket har sagt «nei» og dette skal overstyre et storting valgt av folket i tråd med grunnloven?! Hvis en folkeavstemning skal være gyldig i betydning å sette stortingsflertallet til side, bør minst 75 – 80 % av velgerne ha deltatt i avstemninga og av disse må det være et flertall mot stortingsvedtaket for å gjøre det gyldig. (Det har etter 1945 aldri vært under 75 % valgdeltakelse ved stortingsvalg).

Iversen mener å se grunnlovsforslaget i sammenheng med den nylig avholdte folkeavstemninga i Finnmark. Han skriver at SP nå har fått prøvd ut slike prinsipper i Finnmark. Det er en oppsiktsvekkende opplysning!

Det er vanskelig å følge SP og Iversen her. Folkeavstemninga i Finnmark er riktignok SPs idé, men har ingenting å gjøre med internasjonale traktater og lovvedtak knyttet til disse. Det var ifølge Kurt Wikan, gruppeleder for SP i fylkestinget Per Olav Lundteigen som i vinter foreslo Finnmark som en prøvestein for å kunne velte regionreformen. SP var for reformen, men kun dersom alle aktuelle fylkeskommuner var for, noe de ikke var i alle nye regioner.

Lundteigen, en av strategene i SP sentralt så for seg at dersom de foreslo folkeavstemning, torde ikke AP i Finnmark annet enn å sikre flertall til tross for at slik avstemning ikke er hjemlet i Aps program. Dermed kunne SP holde liv i denne saken og sikre SP mye oppmerksomhet og nye velgere også i månedene som kommer. Selvsagt fikk han rett. Ap kjenner hovedtyngden av sitt grunnfjell i fylket og vet at disse går raskt dit vinden blåser. Disse er generelt «mot alt» som myndigheter kommer med, spesielt hvis myndighetene befinner seg utenfor fylket. Ved å ikke støtte forslaget, kunne de miste mange velgere til SP. Det er for mange ordførerkjeder som da settes i spill, og den risikoen tok man selvsagt ikke.

SP sovnet i timen

SP kunne ha lykkes 100 % med sin taktikk om det ikke var det var for noen «bagateller»  SP «overså»: Skulle det vært mening med en folkeavstemninga , måtte den ha kommet før Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017. I stortingsmelding  22 (2015-16) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver, forutsatte nemlig regjeringen at fylkeskommunene tok innbyggerne med på råd. Da sov både SP og Ap i Finnmark fylkesting. Stortinget har som kjent både før og etter stortingsvalget i fjor vedtatt at regionreformen skal gjennomføres.

Kr.F har i tillegg sagt nok en gang klart og tydelig at de står bak regionreformen, og at den skal iverksettes 1.januar 2020. KrF har også sagt at de forutsetter at regjeringen kommer med en konkret oppfølging av Ekspertutvalgets innstilling. Dette utvalget, ledet av professor Terje P Hagen har skissert en rekke statlige oppgaver som kan overføres til de 11 regionene. Tilsammen 5000 årsverk og en budsjettmasse på 23,5 milliarder kr. kan flyttes fra sentral styring i Oslo til regionene. Dette  var noe både SP, AP og SV berettiget kritiserte som mangelfullt da regjeringens innstilling til regionreformen forelå. Regjeringen var for uklar på hvilke statlige oppgaver som kunne flyttes nedover.

SP vil nok derfor støtte en slik desentralisering til slutt og få i både pose og sekk: De får nå velgere som er mot regionreformen, og de får deretter velgere som blir for regionreformen når dette fører til en desentralisering av statlige oppgaver og mer makt regionalt.

Sp lykkes nok med det som er viktigst for dem; Velgerfangst i Finnmark. De vet at velgerne nå er godt orientert om deres standpunkt. Vedum har reist rundt og smilt i fylket, etablert lokallag og kommer nok ganske sikkert til å gjøre et brukbart kommunevalg. I et beiteland av misnøye har han gjødslet dette godt, vel vitende om at han skal høste det han sådde.

Flere SP-lister ved kommende fylkestingsvalg i «Troms og Finnmark»?

Det blir et felles fylkestingsvalg i Troms og Finnmark høsten 2019. Skal SP stille med to lister der de øvrige partiene stiller kun én liste felles for begge fylker? Og hva skal skal SP gå til valg på? Skal de bidra til å utvikle den nordligste regionen i landet til en sterkere og tydeligere stemme overfor regjering og Storting, eller skal de stikke kjepper i hjulene for utvikling i nord og håpe på at de kan hause opp en velgerstemning foran stortingsvalget i 2021?    Det vil jo opplagt være i SPs interesse at samarbeidet mellom Troms og Finnmark mislykkes mest mulig. I motsatt fall vil de øvrige partiene peke på SP og si: Det var jo kun populistiske skremsler dere kom med både før og etter folkeavstemninga i Finnmark.

SP spiller et høyt spill. Vi ser i mange europeiske land at der deler av befolkningen føler seg marginalisert støtter de partier som snakker folk etter munnen og tilbyr lettvinte løsninger. Parodien ble fullkommen da to populistiske partier på hver sin politiske fløy (femstjernersbevegelsen M5S og Ligaen) fant sammen i en felles regjering i Italia for 2 uker siden. Jeg tipper at selv ihuga SP-folk tenkte i sitt stille sinn: «Stakkars Italia».

Tidligere hadde vi et frittløpende populistisk parti i Norge, ledet av Carl i Hagen. Han har nå overlatt stafettpinnen til Trygve Slagsvold Vedum som løper videre til stor applaus  fra de misfornøyde.

FrP er blitt et ansvarlig regjeringsparti slik SV ble det ganske raskt i den rød-grønne regjeringa. Det gir håp om at Stortinget som nasjonens øverste folkevalgte og lovgivende forsamling er i stand til å vedta helt nødvendige reformer for å møte de store utfordringene de neste 30 år; Den store mangelen på kvalifisert arbeidskraft i Norge i takt med avgangen fra arbeidsliv til pensjonstilværelse vil redusere kvaliteten på det kommunale tjenestetilbudet. Da er det ikke mulig å låse fast 200 000 årsverk til å administrere for mange fylkesmenn,  fylkeskommuner og statlige direktorater og organer slik SP tviholder på med støtte fra de struktur-konservative.

Det forstår nok SP også, men for dem er den kortsiktige gevinsten i form av velgere mye viktigere. Finnmark er derfor blitt et viktig beiteland med misfornøyde velgere og en politisk test-lab hvor man kan drive populistiske eksperimenter i storskala.

Det er ikke rart SP takker nei-velgere i Finnmark for tilliten.

Folkeavstemning med uklart tema

Finnmarkingene er invitert til å si sin mening om Troms og Finnmark. Da jeg logget meg på den nettbasert tjenesten til Finnmark fylkeskommune, fikk jeg et overraskende spørsmål.

Skjermbilde 2018-05-07 kl. 10.45.01

«Ønsker du at Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?»

Å ønske noe er langt mindre forpliktende enn å faktisk måtte ta et endelig standpunkt. Da ville velgerne blitt presentert for et slikt valg: » Vil du at….osv.»
Jeg tar dette som et tegn på at fylkeskommunen med sine kompetente ledere har akseptert at Stortinget har fattet sin endelige beslutning. Troms og Finnmark blir en region fra 1.1.2020. Det er bestemt at fylkestinget for Troms og Finnmark skal velges høsten 2019.
Det er derfor i realiteten snakk om en ren meningsmåling som kan brukes for å gi Finnmark sine medlemmer i fellesnemnda større legitimitet for våre ønsker.

Men selv et «ønske-spørsmål» er til de grader tolkbart – med ulike svarmuligheter og et forsøk på svar:

– Hvor interessant er det å mene noe om at fylkesmannen i Troms fylke og fylkesmannen i Finnmark fylke skal utgjøre en enhet – med fordeling av oppgaver i Tromsø og Vadsø? Dette er jo avgjort. Fylkesmannen har hovedkontor i Vadsø og 6 av lederne sitter, 3 i Tromsø. BLANK.

– Eller mener man fylkeskommunene Troms og Finnmark? I så fall burde det vært skrevet. Uansett er det spørsmålet endelig avgjort av Stortinget. Men bevares, det er lov å ønske igjen.JA – som et første skritt mot et samlet Nord-Norge.

– Eller mener man fylker som stortingsvalgdistrikt? Det er også et interessant spørsmål hvor vi kan ønske at de 11 mandatene Troms og Finnmark har skal fordeles samlet – eller slik som i dag med 5 på Finnmark og 6 på Troms. NEI – evt JA dersom ikke valgsystemet endres vdr. innbygger og areal som beregningsgrunnlag.

– Hva med oss som ønsker at Nord-Norge skal utgjøre en slagkraftig og sterk region – til tross for at Nord-Norge kun har knappe 11 % av landets befolkning? Vi får ikke svare på et slikt viktig alternativ i denne målingen.

Det er med andre ord et meget vidt og tolkbart avstemningsgrunnlag, og hvor kun alternativet NEI er det enkleste. Og det er kanskje hensikten?

Som kjent er mennesker strukturkonservative og lite villig til å endre vaner, spesielt om det rammer hjerte eller lommebok. La oss ta en titt på det:

Om du spør innbyggerne i Norge om følgende forenklede JA/NEI-alternativer er sannsynligheten aller størst for…ja, hva tror du:

1) Vil du at også fylkeskommunen skal ha adgang til å innkreve eiendomsskatt fra deg for å finansiere fylkespolitikerne og administrasjonen?
2) Vil du at navnet på vår nasjon skal endres fra Norge til Norway – også i det norske språk?
3) Vil du at nærbutikken din skal legges ned mot at det kommer et stort kjøpesenter kun 60 km unna deg?

Vi er nok enige om at spesielt spørsmål 1 er egnet for standpunkt i et fylkestingsprogram og at velgerne slik sett kan påvirke svaret. Men vil det være riktig at velgerne gjennom en folkeavstemning skal bestemme at inntektene skal reduseres uten å anvise andre inntekter eller tilsvarende reduksjon av utgifter.
Dette er forskjellen mellom vårt representative demokrati og et direkte demokrati ved utstrakt bruk av bindende folkeavstemninger (som bl.a. brukes i kantonene i Sveits).

Slik avstemninga i Finnmark fylkeskommune er lagt opp med uklart tema og 3 valg, sier det seg sjøl at NEI vil få størst oppslutning for de som orker å bruke tiden sin til å delta. Og siden fylkespolitikere i svært liten grad har ønsket å delta  i debatten ved å begrunne sine standpunkt, er grunnlaget for denne meningsmålingen blitt mer slagordpreget og overfladisk enn seriøst. Det appellerer selvsagt mest til hjertet og mindre til hodet.

Og det var kanskje meningen til de som kjemper for å beholde sine privilegier uberørt?