Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

Fremhevet

I fjor nevnte ingen noe om ulovlig stortingsvedtak. I år er dette blitt hyppig hevdet av motstanderne av regionreformen. Hva skjedde?

Bakgrunn:

Det har det siste halve året blitt påstått at Stortinget har gjort et ulovlig og ugyldig vedtak om sammenslåing av Troms og Finnmark til en fylkeskommune.
Det er en alvorlig påstand. I et liberalt demokrati som vårt hviler tilliten på at landets lover følges og ikke brytes. Det vil være et dramatisk tillitsbrudd dersom Stortinget som lovgiver bryter landets lover når de fatter vedtak i viktige saker.

Det er all grunn til å undersøke dette nærmere. Heldigvis er ikke dette komplisert juss, og bl.a. har professor Eivind Smith på pedagogisk vis forenklet og gjort jussen forståelig. Allmenheten med leseferdigheter ser hva som står i lovverket, og vi kan forholde oss til hva som er faktum i saken. Ut fra det er det absolutt mulig å ha en kvalifisert mening hvorvidt påstandene om ulovlighet bygger på beviselig faktum, og at påstått ulovlighet har hatt avgjørende betydning for Stortingets vedtak.

Etter å ha lest alle innlegg fra flere professorer i offentlig rett i leserinnlegg eller intervju og deretter lest hovedpoengene («Avslutning» – se kopi under) til aksjonen ForFinnmark under den åpne høringen i Stortinget 6.november,

IMG_8372

Oppsummerende del av notat til kommunalkomiteens høring 6.11.18 (side 3)

oppfattes påstandene om ulovligheter slik:

1) Det er ikke tatt noe lovlig initiativ til en prosess som kan ende i en sammenslåing ( brudd på Inndelingslovens § 1  og § 8)

 2) Det er ikke laget noen utredning om konsekvenser for Finnmark ved en sammenslåing  med Troms,evt også Nordland) (brudd på § 9)

3) Finnmark har ikke fått uttale seg og er altså ikke blitt hørt før stortinget fattet sitt vedtak i juni 2017 (brudd på § 9)

4) Sametinget er ikke blitt hørt før Stortinget fattet sitt vedtak (brudd på § 9)

5) Det er ikke foretatt høringer av innbyggere eller andre i Finnmark (brudd på § 10)

I det følgende vil jeg gå gjennom de fem påstander om ulovlighet basert på de faktum vi i dag kjenner til, og som kan dokumenteres. Jeg vil også forklare de aktuelle lovparagrafer. Jeg legger ved dokumentasjonen (kopi eller link) i teksten.


Påstand 1) Det er ikke tatt noe lovlig initiativ til en prosess som kan ende i en sammenslåing ( brudd på Inndelingslovens § 1  og § 8)

Under høringen i Stortinget 6.11.18 påsto aksjonsgruppa ForFinnmark at stortingsvedtaket må være ulovlig fordi Finnmark fylkeskommune ikke hadde tatt noe initiativ til en sammenslåing:

IMG_5516.JPG

Øverste del av side 1 i notat fra ForFinnmark

Her sies det i klartekst at det i alle andre fylker har vært «en god og demokratisk prosess i arbeidet med å sammenslå fylker». For Finnmark og Troms satte «imidlertid departementet fylkeskommunenes demokratiske og juridiske rettigheter til side».

Til slutt konkluderer ForFinnmark nederst på s. 1 med at «Finnmark tok altså ikke noe initiativ til en fylkessammenslåing»:

IMG_0472

Nederste del av side 1 i notat fra ForFinnmark

Betyr dette at vedtaket dermed er ugyldig?

Alle departement har et stort korps av erfarne jurister. Før en regjering igangsetter en sak for stortingsbehandling, er det drøftinger internt om rammene som lovverket setter. Å sette igang noe uten å avklart dette vil være uhørt og utilgivelig. Det er å invitere Stortinget til å kaste regjeringen.

Bestemmelsen i Inndelingslovens § 8 regulerer innbyggeres, grunneieres, næringsdrivendes, kommunestyrets, fylkestingets og departementets initiativrett.

Bestemmelsen inneholder derimot ingen nærmere regler om Stortingets initiativrett. I de spesielle merknadene til bestemmelsen er dette kommentert slik: «Stortinget kan, som øvste nasjonale myndigheit, ta opp saker av eige tiltak», jf. Ot. prp. nr. 41 (2000–2001) s. 99.

Det var nettopp dette som skjedde gjennom oppfølging av et representantforslag i Stortinget i februar 2014. Regjeringen ble pålagt å utrede en regionreform inkludert struktur (grenser). Stortinget tok dermed et initiativ, noe som selvsagt landets øverste folkevalgte organ må ha rett til og har rett til slik Odelstinget har lagt til grunn under lovbehandlinga i 2001.

Svar på påstanden: Ja, det er tatt et lovlig initiativ for å kunne sammenslå Troms og Finnmark.


Påstand 2) Det er ikke laget noen utredning om konsekvenser for Finnmark ved en sammenslåing  med Troms, evt. også Nordland) (brudd på § 9)

Etter inndelingsloven § 4 skal Stortinget fatte vedtak om sammenslåing av fylker. Stortinget må derfor forholde seg til de regler loven anviser for god saksbehandling.
Lovens kapittel III (§§ 8-11) inneholder nærmere bestemmelser om saksforberedelsen.

I §9 3.ledd heter det: «Kommunale, fylkeskommunale og statlege forvaltningsorgan skal gi nødvendige opplysningar og i rimeleg utstrekning medverke ved saksførebuinga, etter oppmoding frå den som gjer utgreiinga.»

Finnmark fylkeskommunes administrasjon hadde fått med seg Stortingets initiativ til sammenslåinger ved behandling av representantforslaget om region 2.juni 14. Fylkesrådmannen foreslo bl.a. følgende til fylkespolitikerne våren 2015:

«8. Alle avklaringer som gjelder det folkevalgte regionale nivå må skje parallelt med tilsvarende avklaringer knyttet til kommunestrukturen, jamfør Stortingets forutsetning av 2 juni 2014. Med dette som utgangspunkt ber fylkestinget om at Regjeringen i den stortingsmeldingen som fremmes våren 2015 gir sin vurdering av de prinsipper som ligger i dette vedtaket.
9. Prosessen med å vurdere eventuelle endringer av det regionale folkevalgte nivået bør starte i det enkelte fylke i 2015 med siktemål om vedtak i fylkestingene høsten 2016.»  (se hele dokumentet 25.03.15 Prinsipper-for-et-regionalt-folkevalgt-nivå )

I oppstartsbrevet fra statsråd Sanner 2.juli 2015 ba han fylkeskommunene om å medvirke slik at Stortinget våren kunne gjøre vedtak. Sanner skriver bl.a. dette om tidsplanen:

«Jeg vil våren 2016 legge fram et forslag for Stortinget om oppgaver og funksjoner til nytt regionalt folkevalgt nivå, i tråd med Stortingets ønske, jf. Innst. 333 S (2014–2015).

Kommunene skal fatte vedtak om sammenslåing innen 1. juli 2016. Jeg oppfordrer fylkes­kommunene til å fatte vedtak om strukturendringer på regionalt nivå i løpet av høsten 2016.

Regjeringen planlegger å fremme forslag til Stortinget om ny kommunestruktur og ny region­struktur våren 2017. Sammenslåingene som blir vedtatt av Stortinget, vil som hovedregel tre i kraft 1. januar 2020, etter kommune- og fylkestingsvalget høsten 2019

Fylkestinget i Finnmark har behandlet sak om regionreform fire ganger:

1. Mars 2015: FT-sak nr. 1/15 Prinsipper for et regionalt folkevalgt nivå. Fylkestinget vedtok i denne saken «at oppgaver skal overføres fra det regionale statlige nivå (fylkesmannen) til det regionale folkevalgte nivå (fylkeskommunen) og at Finnmark må bestå som eget fylke».

2. Desember 2015: Melding nr. 9/15 – Regionreformen og Finnmark. Meldingen var en orientering til det nye fylkestinget om historikken i regionreformen.

3. Juni 2016: FT-sak nr. 18/16. Fylkestinget vedtok følgende: «Finnmark fylkesting ber fylkesordføreren fortsette nabosamtalene med Troms- og Nordland fylkeskommuner. Det legges fram en sak for fylkestinget innen utgangen av 2016».

4.Fylkestinget i Finnmark endte denne prosessen med nabosamtaler, utredninger og konklusjon 7.desember 2016. Da hadde Finnmark fylkeskommune oppfylt sine forpliktelser i Innd.lovens § 9 2.ledd ved å «gi nødvendige opplysningar og i rimeleg utstrekning medverke ved saksførebuinga, etter oppmoding frå den som gjer utgreiinga.» slik fylkestinget var orientert om i mars 2015 og i samsvar med «oppmodinga» fra Sanner juli 2015.

Det var en solid utredning som var gjort. Tilsammen 101 sider med grundige utredninger etter nabosamtalene lå til grunn da fylkestinget 7.12. 2016 i sak 38/2016 gjorde et valg mellom disse 3 alternativene som var utredet av fylkesrådmannen:

1. Dagens Finnmark fylke består som egen region

2. Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms (tiltakssonen)

3. Finnmark og Troms fylker slås sammen til en region

I debatten kom det forslag om å fortsette samtalene med både Troms og Nordland (én region), men dette ble nedstemt.

Det ble til slutt vedtatt med stort flertall (25-10) å gå inn for pkt. 1.

Videre ble det vedtatt i samme sak to viktige punkt:

  • Statens regionale inndeling må etableres i samsvar med inndelingen til folkevalgte regioner
  • Generalistprinsippet må beholdes

Statens regionale inndeling er Troms og Finnmark fra 1.1.2019. Generalistprinsippet betyr at alle fylkeskommuner må være store nok i folketall for å kunne ha tilstrekkelig økonomi og kompetanse til å ta hånd om de samme oppgaver. Her har Finnmark fylkesting fått medhold gjennom Stortingsvedtaket om regionreformen.

Fylkestinget ble i samme sak 38/2016  Regionreformen. Vurdering av ulike alternativer for Finnmark igjen informert om at Stortinget skulle fatte et endelig vedtak våren 2017.

I Kommunaldepartementets  oppsummering og vurderinger av fylkeskommunenes utredninger (Prop 84S 2016-17), er også Finnmark og Troms sin saksbehandling tatt inn – på lik linje med de øvrige fylkeskommuner. Også her utreder departementet nærmere noen problemstillinger basert på Finnmark fylkestings saksbehandling.

Departementet vurderer to av de tre alternativene som flertallet i Finnmark fylkesting hadde stemt over, og også det som et mindretall hadde stemt for (Nord-Norge).

      1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
      2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering
      3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.

Samtidig foreslo departementet at man kunne utsette valget for Nord-Norge fram til våren 2018. Det motsatte alle tre nordnorske fylkeskommuner seg i møte i  Nordnorsk råd 26.april -17. Stortinget valgte derfor å følge deres ønske om samtidig behandling med de øvrige fylkeskommuner i juni 2017.

Til grunn for Stortingets behandling lå altså departementet samlede utredning og forslag. Av alle fylkeskommuner var det kun Rogaland, Møre og Romsdal samt Nordland som fikk sitt primærønske oppfylt jfr vedtak i fylkestingene. For alle de andre ble det foreslått endringer fra departementet i Prop 84 S., endringer som til slutt ble vedtatt i juni 2017.

Finnmark har medvirket sterkt til denne utredningen for sin egen del og har vært bevisst at de skulle sluttføre dette med en konklusjon innen utgangen av 2016. Deretter har departementet med bakgrunn i arbeidet fra bl.a. Finnmark vurdert og foreslått to av de samme mulige løsninger i Nord-Norge som Finnmark fylkesting vurderte i desember 2016.

Svar på påstand 2: Det er laget flere utredninger i saken som angår evt sammenslåing av Finnmark (og Troms). Lovkravet er dermed oppfylt.


3) Finnmark har ikke fått uttale seg og er altså ikke blitt hørt før stortinget fattet sitt vedtak i juni 2017 (brudd på § 9)

Finnmark fylkesting har ved fire anledninger behandlet regionreformen inkludert sluttbehandlinga i des. 2016. Finnmark har sjøl hatt hånden på rattet og gjort nødvendige utredninger om konsekvenser ved evt. sammenslåinger.

Da regjeringens innstilling forelå 5.april 2017 (prop 84S), var Finnmark fylkeskommunes vedtak og vurderinger tatt med. Utover dette oppsummerte regjeringen sin utredning for alle fylkeskommuner.

For Finnmark særskilt er dette utredet i egne pkt 4.18 og 5.1, samt i 5.3.9.

Alle fylkeskommuner kunne nå innkalle til nytt fylkesting dersom de ville påvirke Stortinget. Det var kun Troms fylkeskommune som gjorde dette, og gikk i eget fylkesting 24.april -17 nå inn for et samlet Nord-Norge som primærstandpunkt. Finnmark valgte å avstå fra å uttale seg på nytt!

Både Nordland, Troms og Finnmark var i møte med kommunalminister Sanner 19.april der han ville drøfte et mulig lenger løp for å finne en løsning for Nord-Norge. Alle tre fylkeskommuner sa nei og ba om å få avgjort saka i juni 2017.

Det samme gjorde Nord-Norsk Råd (der alle tre fylkeskommunene i Nord-Norge var representert) på sitt møte 26.april -17 da de behandlet regjeringens forslag (Prop 84S).
Stortinget etterkom kravene fra Nordland, Troms og Finnmark og avgjorde saken 8.juni 2017. Hva annet kunne Stortinget gjøre etter et slikt samstemt krav fra nord?

Svar på påstand 3: Finnmark har i likhet med de andre fylkeskommunene fått anledning til å uttale seg og ble hørt før Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017.


Påstand 4) Sametinget er ikke blitt hørt før Stortinget fattet sitt vedtak (brudd på § 9)

Også dette er en meget alvorlig påstand. Har kommunaldepartementet helt bevisst unnlatt å konsultere Sametinget i et spørsmål av nasjonal interesse som regionreformen vitterlig er?

Jeg har fått innsyn i dokumenter fra Sametinget som viser en omfattende korrespondanse mellom Sametinget og Kommunaldepartementet. Sametinget har utarbeidet tre «Interesse-notat» i prosessen. Disse er brukt for å avklare Sametingets interesser i tilknytning til regionreformen, og var del av konsultasjonene mellom Sametinget og Kommunaldepartementet. Sametinget har vært spesielt opptatt av språk, kultur og kulturminnevern og ikke administrative grenser.

I tillegg har Sametinget også vært invitert av Troms fylkeskommune til et møte 23.august 2016 i Tromsø som oppfølging av fylkestingenes vedtak om nabosamtaler i Troms og Finnmark.

Regjeringen skriver 5.april 2017 dette i sitt forslag til regionreform (Prop 84 S):
«Departementet har konsultert Sametinget om tiltak i proposisjonen som kan påverke samane direkte, jf. Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget. Sametinget har i tillegg fått høve til å gje innspel i arbeidet med proposisjonen. I konsultasjonane blei det konstatert semje om omtale og dei fleste tiltaka i proposisjonen som gjeld ivaretaking av samiske perspektiv.»

Sametinget deltok også den offentlige høringen på Stortinget 2.mai 2017. Der bekreftet sametingsråd Lars Filip Paulsen at departementet har konsultert Sametinget både om kommunereformen og regionreformen.

Da komiteen behandlet regjeringens forslag 1.juni, sa flertallet dette:
«Flertallet er opptatt av at en ny regioninndeling i Nord-Norge skal skje på en måte som ivaretar samiske interesser i de tre nordligste fylkene. Derfor er flertallet fornøyd med at departementet har gjennomført konsultasjoner med Sametinget i forbindelse med denne proposisjonen.»

Sametinget hadde altså ikke noe kritisk å bemerke til verken prosessen, til Prop 84 S eller til at Stortinget gjorde sitt vedtak om sammenslåingene fra 19 til 11 fylkeskommuner 8.juni 2017.

I september 2017 var det nytt valg til Sametinget. Da skjedde det noe ganske spesielt. Noen av de innvalgte representanter fra Finnmark engasjerte seg mot den vedtatte sammenslåingen av Troms og Finnmark. Her var det åpenbart sametingspolitikere som ikke hadde forstått sin rolle som medlem av et kollegium for hele landet. De valgte imidlertid å bruke sitt verv som folkevalgt til å så tvil om stortingsvedtaket ved å ta på seg «Finnmarkshatten». De viste til at Sametinget ikke hadde fått anledning til å drøfte særskilt sammenslåingen av Troms og Finnmark.

Jeg vet at reaksjonene i både Troms og Finnmark hadde blitt ganske krasse dersom Sametinget som et nasjonalt folkevalgt organ hadde lagt seg opp i fylkestingenes selvstendige behandling av alternative sammenslåinger i 2016. Sametinget var den gang ledet (og er det fortsatt) av en sametingspresident som var bevisst rollen til Sametinget.

Svar på påstand 4:Sametinget er blitt konsultert underveis og hørt om regionreformen.


Påstand 5) Det er ikke foretatt høringer av innbyggere eller andre i Finnmark

Det er en riktig påstand.

Finnmark fylkeskommune valgte  i sin prosess å ikke sende saken ut på høring slik 14 av 19  fylkeskommunene gjorde. De 14 sendte ut på høring en status for hvor ulikt langt de var kommet i prosessen. Med unntak av 3 fylkeskommuner valgt flertallet i alle å konkludere annerledes enn høringsnotatet.
Ingen av fylkeskommunene valgte å avholde folkeavstemning.
Hvorfor ikke?

Inndelingslovens § 10 sier at «Kommunestyret bør innhente innbyggjarane sine synspunkt på forslag til grenseendring. Høyringa kan skje ved folkerøysting, opinionsundersøking, spørjeundersøking, møte eller på annan måte.»

Regelen er en bør-regel. Det følger av merknaden til bestemmelsen i Ot. prp. nr. 41 (2000–2001) s. 74 at kommunen ikke har plikt til å grunngi hvorfor høring av innbyggerne ikke blir iverksatt.
På s. 37 i Odelstingsproposisjonen står det at fylkeskommunen ikke er omfattet av § 10.
Det hindrer likevel ikke at fylkeskommunene kunne gjøre som alle kommuner gjorde; sjekket stemningen blant sine innbyggere.

Nesten et år (!!)  etter at Stortinget i juni 2017 hadde gjort sitt endelige vedtak slik fylkeskommunene allerede i 2015 ble varslet, avholdt Finnmark en folkeavstemning hvor 50,8 % av velgerne svarte nei til en sammenslåing.

Disse velgerne var da motivert av informasjon fra Finnmark fylkeskommune. Der sto det innledningsvis: «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylkes skal slås sammen med Troms fylke?»

Velgerne ble kontaktet via flere sms fra fylkeskommunen med påminning om fristen for avstemning. Likevel deltok kun 58 % av velgerne.

IMG_5266

Flere av fylkestingsrepresentantene ønsket riktignok en slik høring for å gi Finnmark sine medlemmer i fellesnemnda en sterkere støtte og legitimitet, ikke fordi det skulle være bindende.
De var tydelig i sin forståelse av hvordan det norske demokratiet fungerer. Stortinget er etter grunnlovens § 49 det øverste folkevalgte organ. Og det er tillagt Stortinget å avgjøre i denne type spørsmål.

Svar på påstand 5: Det ble ikke foretatt høring av innbyggere eller andre i Finnmark.


Oppsummering:

Jeg oppsummerer med å ta utgangspunkt i For Finnmark sin skriftlige avslutning under høringen 6.nov. 18:

IMG_2670

Som jeg har dokumentert over,  bygger de fire første påstandene på feil faktum. Den femte er korrekt; det ble ikke foretatt høringer  – fordi Finnmark fylkeskommune sjøl valgte å ikke gjennomføre slike.

Dersom det var departementet som var ene og alene ansvarlig for hele prosessen, utredninger, nabosamtaler og høringer vil man juridisk kunne si at manglende høring kan ha hatt avgjørende betydning for Stortinget sitt vedtak siden høringer ikke var gjennomført i bl.a. Finnmark. Ansvaret for høring hadde også Finnmark fylkeskommune ene og alene for våre innbyggere. De benyttet seg ikke av det. Og det synes tvilsomt at det hadde noen betydning for et flertall på Stortinget.

Stortingets avgjørelse ble derfor tatt med medvirkning fra 2015-2017 av samtlige fylkeskommuner (inkl. Finnmark) og i samsvar med lovbestemte krav.

Samtlige fylkeskommuner fulgte også samme mal for prosess og avga sine svar innen 2016 slik tidsplanen forutsatte. I tillegg valgte Troms fylkesting (som den eneste av samtlige fylkeskommuner) å behandle regjeringens forslag (Prop 84 S) 24. april. Nord-Norsk råd som består av medlemmer fra Nordland, Troms og Finnmark  behandlet også regjeringens forslag i møte 26.april og ba om at saken ble ferdigbehandlet i juni 2017.

Verken Nordland eller Troms fylkeskommuner har påstått at Stortinget har gjort et ulovlig og ugyldig vedtak slik ledende fylkespolitikere  i Finnmark fylkesting påstår. Hvorfor ikke? De burde gjort det ettersom også de har fått samme behandling som Finnmark!
Når de ikke gjør det, er det selvsagt fordi de ser at Stortinget har gjort et politisk vedtak man selvsagt kan være uenig i – uten at vedtaket dermed er ugyldig.

IMG_7510

Til slutt:
Professor Eivind Smith sa under høringen (kommer fram i notatets innledende del avbildet innledningsvis) noe både interessant og viktig i vurderingen av lovlighet: For de andre fylkeskommunene hadde departementet «da også lagt opp til en  god og demokratisk prosess i arbeidet med å sammenslå fylker, og gjennomførte stort sett dette på en god måte».

Det er underlig å lese slikt når vi vet at Finnmark gjennomførte samme prosess som de øvrige gjennom nabosamtaler, egne utredninger og konkluderte slik de andre også gjorde innen 2016. Men i kun Finnmarks tilfelle er dette likevel å betrakte som en ulovlig fremgangsmåte? Dette henger ikke på greip.

Jeg sitter igjen med følelse av at  den gode professor Smith skaffet seg litt for stor fallhøyde i sommer med den gang å akseptere feil faktum . Hans kritikk fra i sommer om at et ikke-utredet benkeforslag førte til en sammenslåing, ble ikke gjentatt under høringen. Selvsagt ikke, det var ikke lenger grunnlag for en slik påstand (en påstand som fortsatt lever blant regionmotstanderne i Finnmark!).

Smith fremsto merkelig passiv i høringen , tok forbehold om han kjente godt nok til de andre fylkeskommunenes prosesser og ville ikke anbefale søksmål. Når man leser alt dette i sammenheng, skjønner man nok mer om hvorfor.

Han oppfylte nok muligens aksjonsgruppas hensikt med å bruke han som talsmann:Her møter komiteen en professor i offentlig rett som taler vår sak, ikke aksjonens advokat som kun brenner for sitt barndoms fylke.  Komiteen vil nok være mest lydhør overfor en professor.

Men selv det endrer ikke faktum i denne saken.

 


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

12.11.18: Finnmark har ikke sagt ja til å gå til rettsak mot staten

20.11.18   10 gode og 3 dårlige grunner for en regionreform i nord

Hvorfor vil Ap og Sp delta i fellesnemnda nå?

Denne uka er det fylkesting i Finnmark. Også i 2018 skal fylkestinget diskutere seg sjøl som del av en større region. Det har fylkestinget gjort i 2015, 2016 og 2017 også.

Stortingsvedtaket ble gjort 8.juni 2017 med 96 mot 73 stemmer. De partiene som var i mindretall lovet sine velgere før valget at dette «overgrepet» mot norske fylkeskommuner måtte velgerne gjøre noe med. Det var likevel ikke viktig nok for velgerne, og det nye Stortinget sto fast ved vedtaket om regionreformen.

Mange trodde at virkeligheten innhentet både Finnmark Ap og Finnmark Sp da Stortinget behandlet et Dok8-forslag fra Ap 10.desember 2017.

Forslaget lød:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om at den vedtatte tvangssammenslåingen av fylkeskommunene Finnmark og Troms til én region oppheves, og at de to fylkeskommunene består som i dag.»

Forslaget ble nedstemt av det nye Stortinget (som altså ble valgt i september 2017).

Likevel, noen i Finnmark var lite fornøyd. Motstanden var særlig sterk i Vadsø som huser fylkesadministrasjonen med sine 140 årsverk. Ikke minst på fylkeshuset var det mange som opplevde den nye regionen som en trussel. Helt forståelig; den organiserte skremselspropagandaen fortalte at alle disse arbeidsplassen skulle til Tromsø.

Dårlig samarbeidsklima mellom Troms og Finnmark. Hvorfor?

Forhandlingene mellom Troms og Finnmark kom i gang senhøsten i fjor og fortsatte inne i 2018. Dessverre var forhandlingsutvalget skjevt sammensatt. Fra Troms stilte et fylkesråd med fem «administrative politikere», fra Finnmark folkevalgte fra fylkestinget. Det måtte gå som det gjorde. Der fylkesrådene fra Troms var fulltidsansatt, var det kun to politikere fra Finnmark som hadde dette som heltidsbeskjeftigelse. De siste vil alltid føle seg «svakere» og ikke likeverdige.

Det skaper ikke noe godt klima for forhandlinger. Hvis man i tillegg oppfatter en smule mannlig arroganse fra den sterkeste gruppen, skaper dette lite energi. Gardermoen-avtalen ble riktignok inngått 15.februar – mest fordi en troverdig tidligere stortingsrepresentant og justisminister som Knut Storberget hadde ansvaret for meglingen.

Avtalen innebar at fellesnemnda skulle ha 36 medlemmer med fordeling 19-17 og at både politisk ledelse og administrativ ledelse skal ha hovedkontoret i Tromsø.

Da fylkesordføreren vendte tilbake til Vadsø, ble hun erklært som «nyttig idiot» av tdl. fylkesrådmann i Finnmark fylkeskommune og gruppeleder for Ap i Vadsø kommunestyre.

Like etterpå fant SP i sin visdom at fylkestinget kunne bestemme over et stortingsvedtak dersom man arrangerte en folkeavstemning et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!.

Folkeavstemning et år for sent

Finnmark AP med Helga Pedersen som hærfører kastet seg på Sp-toget selv om Ap ikke har programfestet folkeavstemninger. De følte de måtte. Hvis SP ble alene om forslaget, kom AP til å tape stort i kommende lokalvalg. Det ville også bety at Helga Pedersen ville tape ordførermuligheten i Tana og Wenche Pedersen i Vadsø.Årsmøtet i Finnmakr Ap gikk med på det.

Fylkestingets flertall vedtok i sitt marsmøte å avholde en folkeavstemning i mai. I Finnmark trodde de  fleste motstanderne av sammenslåing at dette var en mulighet til gjøre om Stortingets vedtak.

IMG_5266

Aksjonsgruppa mot regionreformen kjørte nå en massiv kampanje sammen med flere «journalister»  i fylket. Følgende påstander ble jevnlig repetert for å påvirke motstanderen til å delta i folkeavstemninga:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Og for å krydre det hele, viste man til at det var «110 mil fra Harstad til Vadsø med reiser gjennom to andre land» for å komme til motsatt sted i den nye regionen. Som om det er noen som må kjøre den strekningen for å få utført en fylkeskommunal tjeneste – like lite som om man må kjøre fra Hasvik til Vadsø. Det er ikke én innbygger som har behov for personlig oppmøte i fylkeshuset.

Våren 2018 begynte noen å spinne på påstander om at Stortingsvedtaket var ugyldig.
Påstandene om ulovlighet var flere, og de ble endret og ulikt vektlagt underveis.

I folkeavstemninga som velgerne fikk flere purringer på for å delta i, valgte 58 % av velgerne å delta. Av disse svarte 87 % nei som forventet. Dette innebar at 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt har sagt nei til en sammenslåing – som Stortinget allerede hadde vedtatt 11 måneder tidligere!

IMG_1635I juni i år skulle fylkestinget velge medlemmer til fellesnemnda, og det ble satt fram forslag om navn. Fylkesordføreren valgte da å godta et forslag om at fylkestinget IKKE skulle gjøre det de var pålagt etter lov, og forslagstillerne fikk dermed ikke stemt. Finnmark hadde fortsatt ikke valgt sine 17 medlemmer av ei fellesnemnd på 36.

Dagen etter endrer statsråd Mæland forskriften slik at Troms skal ha 19 og Finnmark 9 i fellesnemnda. Som statsråd er hun pålagt å gjennomføre Stortingets vedtak. Hun håpet derfor at Troms ville stille opp i nemnda alene slik at den ble beslutningsdyktig. Det takket Troms nei til så lenge ingen fra Finnmark møtte.

På neste fylkesting i oktober fikk fylkestinget beskjed om at saksbehandlinga i juni var i strid med lovverket.  Men flertallet ville fortsatt ikke la fylkesordføreren velge medlemmer slik opposisjonen fremmet navneforslag på.

Under samme fylkesting fremmet SPs Wikan forslag om å innlede en rettslig prosess, men trakk det rett før avstemning. Likevel trodde flertallet at forslaget ble beholdt og ba derfor adm. om å utrede det videre.

Til tross for at forslaget ble trukket og ikke eksisterte lenger, har fylkesrådmannen likevel kjøpt inn tjenester fra advokatfirmaet Kluge som naturligvis har anbefalt å ta rettslige skritt – med en rekke forbehold.

Fellesnemnda – eller ny trenering gjennom rettslig prosess?

Denne uka skal Finnmark fylkesting derfor både ta stilling til fellesnemnda og til evt. rettslig prosess.

Finnmark Ap har som ventet landet på at de vil være ansvarlig etter et styrevedtak i fylkespartiet. Til grunn for det lå en avtale mellom fylkespartiene i Troms og Finnmark.
Det er første gang på snart et år at det har vært en bevegelse i det anstrengte forholdet mellom de to fylkeslaga, noe som skaper tvil om de er i stand til å stå sammen i det nye fylkestinget fra 1.1.2020.

Troms og Finnmark Ap innser at Stortinget har myndighet til å treffe beslutninger om nasjonale reformer. De har også innsett at et søksmål ikke har noe for seg. Den eneste klare ulovligheten som kan dokumenteres er at verken innbyggere, kommuner eller næringsliv i Finnmark er blitt hørt i fylkeskommunens prosess.

Problemet er at av 14 fylkeskommuner som gjennomførte slik høring høsten 2016, var det ikke departementet som sto bak. Det var fylkeskommunene sjøl!
I Finnmark valgte altså politikerne å ikke høre på sine innbyggere før Stortingsvedtaket skulle gjøres forsommeren 2017.

Sp har brukt regionreformen for alt den er verdt som stemmesanker. Sp vet at alle reformer i et samfunn vil møte ulike former for motstand. Det vil for de fleste reformer være flere som er mot endringer enn som er for. Det er menneskets natur vi snakker om. Den amerikanske psykologen Maslow illustrerte menneskets behov i en pyramide.

Skjermbilde 2018-12-11 kl. 09.49.34

Maslows behovspyramide

Nederst og viktigst er de rent fysiologiske behov for å overleve; nok mat, væske, søvn, (energipåfyll). Deretter kommer trygghet, forutsigbarhet, beskyttelse, sikkerhet.
En reform vil for mange være forbundet med mindre forutsigbarhet og mindre trygghet.

Populistiske parti vil spille på denne uforutsigbarheten. Velgere som er utrygge fordi de blir skremt til å frykte fremtiden, søker etter de som kan love at ingenting endres og alt blir som før.

Men nå i desember kommer også SP i Finnmark fram til en ny erkjennelse: Stortinget har gjort et vedtak i juni 2017. Vi har fått et nytt storting etter siste valg, men de holder fast ved reformen. Ved to anledninger de siste 12 måneder har SP lagt inn forslag i Stortinget om å reversere dette. Det ble nedstemt i desember i fjor og selvsagt ble det nedstemt også i desember i år. Det er de samme partiene som sto samlet bak reformen i forrige stortingsperiode som i denne. V og KrF har kjempet på plass dette, og H og Frp har gitt seg på å nedlegge fylkeskommunen på en betingelse: Færre regioner = økt maktoverføring fra stat og nærmere folket som vil merke konsekvensene av vedtak, og skal kunne påvirke de.

Dette er noe også SV på Stortinget har støttet gjennom dette fellesforslaget fra Venstre og SV i stortingsbehandlinga av Dok8-forslaget fra Venstre i februar 2014:

«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»

Dersom Finnmark Ap har vendt tilbake som et styringsparti slik vi husker det fra tidligere,  kommer fylkestinget torsdag i denne uka til å velge medlemmer til fellesnemnda – hvor også Ap,Sp og SV vil ønske å delta for å sikre mest mulig av Finnmarks interesser.

Men det er naturlig å kreve en fellesnemnd med like mange medlemmer fra hver fylkeskommune fordi samarbeidsklimaet nå må bygges opp fra dagens minusgrader til en langt mer behagelig temperatur.

Skal fylkestinget gå til domstolene for å få dømt Stortinget?

Fylkestinget kommer også til å vedta å ikke gå rettens vei for å få prøvd lovligheten av Stortingets vedtak.

I flg. Finnmark Dagblad 19.januar i år har Finnmark fylkeskommune vært gjennom 17 rettslige prosesser, noe som har påført fylkeskommunen store økonomiske forpliktelser.

En rettsak mot staten vil være et stort tapsprosjekt for Finnmark fylkeskommune. Sjansen for å vinne gjennom synes minimal. Retten skal altså bli overbevist om at det ble begått et brudd på Inndelingsloven som har hatt avgjørende betydning for selve vedtaket 8.juni 2017.

Vedtaket Stortinget gjorde er opplagt politisk vedtak. Det betyr at partiprogram og prinsipprogram ligger til grunn for de vedtak partiene gjør internt og i prosessen mot et endelig vedtak. Er det noen som i fullt alvor mener at domstolene skal avgjøre om partiene har rett til selvstendige politiske meninger?

Det finnes land i verden som har en slik tekning, men de blir stadig færre.

Så kan man innvende at Stortinget som vedtar lover, også må følge dem. Det er et relevant argument. I denne saken er det blitt hevdet ulovligheter – men påstanden kom ikke før  i 2018.

I 2017 var det ingen – verken i Stortinget, Sametinget eller fylkestinget som påsto at Inndelingsloven ikke var fulgt. Det var over 20 jurister blant stortingsrepresentantene i juni 2017 under behandlingen av regionreformen. Ingen av disse påtalte brudd på Inndelingsloven!! Hvordan er det mulig?

Kan det være av den enkle grunn at det likevel ikke var ulovlig og at vedtaket dermed er gyldig?

Ap og Sp; Fra protestparti til ansvarlig styringsparti?

Som denne gjennomgangen viser har Finnmark Ap og Finnmark SP (med SV som slep) vandret fra å spille på misnøye og å være lite konstruktive til nå å godta at Stortinget har gjort et gyldig vedtak.

Nedsiden av dette er at Finnmark har tapt et år med tid på å finne de gode og fremtidsrettede løsninger. Det sier seg selv at med det tidspresset fylkespolitikerne i både Troms og Finnmark har, får vi ikke bedre løsninger.

Både regjeringen og stortingsflertallet har forutsatt at det skal tas spesielle hensyn til Øst-Finnmark og Vadsø. Det er opplagt nødvendig. Nå er de ansatte garantert sine stillinger ut 2024. Men det vil opplagt måtte bli noen reduksjoner for å frigjøre lønnsmidler til bl.a. videregående skole, tannhelse, bibliotekdrift og utgifter til rutetilbud og veivedlikehold.

Det er svært viktig at det politiske miljøet i alle kommuner (Øst-Finnmark regionråd) samler seg straks for å hjelpe fellesnemnda med innspill på hva som vil styrke Øst-Finnmark og Vadsø.

Det er opplagt at en reduksjon av 30 årsverk fra 2025 i Vadsø får langt større konsekvenser enn for Tromsø. 30 årsverk spiller liten rolle i Tromsø med 76 000 innbyggere, men en betydelig rolle i Vadsø med under 6 000 innbyggere. Fylkeskommunen utgjør en hjørnesteinsbedrift i Nord-Varanger.
Derfor må kommende reduksjoner i all hovedsak tas i Tromsø.

Nå vil det komme nye oppgaver fra staten som medfører årsverk overført til fylkeskommunene. Fellesnemnda må derfor som prinsipp følge stortingsflertallet uttrykte vilje til at Øst-Finnmark og Vadsø må tas spesielt hensyn til ved fordeling av de nye stillingene. Den positive nettovirkninga av arbeidplasser skal merkes forholdsvis mye bedre i Øst-Finnmark og andre regionsenter i nord, og minst i Tromsø. Tromsø kommune går uansett for egen maskin framover med alle tunge miljø som allerede er lagt der.

Vadsø fortsetter som fylkeshovedstad

Siden Vadsø blir hovedadressa for det nye fylkesmannsembetet fra 1.januar, blir Vadsø fortsatt å regne som fylkeshovedstad i Troms og Finnmark. Troms blir derimot det naturlige geografiske regionsenteret for Troms og Finnmark.

Et så sterkt regionsenter som dekker 1/3 av befolkningen må vise tilbakeholdenhet i krav om oppgaver. Det er kun for de virkelig store oppgavene der det i dag er kun en sentraladministrasjon i Oslo som skal «klones» i 11 tilsvarende at Tromsø og andre byer over 20 000 innbyggere er store nok til å sikre og beholde spisskompetanse.

For alle de øvrige oppgavene må disse – som Venstre fikk gjennomslag for i Stortinget  -fordeles på alle regionsentra. Og vi har flere av dem i hver av fylkene.

Fra nå av starter arbeidet med å styrke Norges nordligste og viktigste region. Det ligger i kortene at området som grenser mot en supermakt må være i vekst for å forvare Norges legitime interesser. Dette gjelder i særlig grad i Øst-Finnmark.

Regionreformen vil derfor være det som kan gi en lenge etterlengtet vekst i nord!

 

Regionmotstandernes beste kort – ulovlig stortingsvedtak – er nå sterkt svekket.

Ble sammenslåinga av Troms og Finnmark gjort på en lovstridig måte av Stortinget 8.juni 2017? Ja, mener mange i 2018. Det underlige er at ingen påsto dette i 2017 – verken på Stortinget, Sametinget eller i Finnmark fylkesting!

I år har bl.a. fylkesordføreren, fylkesvaraordføreren, flere andre fylkespolitikere, en stortingsrepresentant fra SP, et mindretall av de politiske partier i Finnmark og den «samiske avisa» Sagat påstått at stortingsvedtaket er ulovlig.

Hvorfor har ikke media i Finnmark i så fall gjort sin journalistiske plikt til å sjekke påstanden om ulovlighet?

I slutten av juni i år hadde NRK-Finnmark fortjenestefullt sett på saken, og hadde bl.a. et intervju med professor i offentlig rett, Eivind Smith.

Han mente da at regjeringen hadde lovt Finnmark (og Nord-Norge) utsettelse til våren 2018 med konklusjon om sammenslåing i nord. Likevel vedtok Stortinget å slå sammen Troms og Finnmark gjennom et benkeforslag kastet inn i debatten om regionreformen. Slik ble Finnmark utsatt for et ulovlig vedtak; de fikk ikke uttale seg om dette benkeforslaget før det ble vedtatt.

Det er åpenbart kritikkverdig dersom dette stemmer.

Så skjer det noe overraskende:
6.november i år er det høring på Stortinget i anledning representantforslag om å oppheve vedtak om regionreformen generelt og sammenslåing av Troms og Finnmark spesielt.

Under denne høringen med innlegg fra bl.a. Finnmark fylkeskommune og aksjonsgruppa ForFinnmark, nevnes ikke med et eneste ord det benkeforslaget som da skulle ha forårsaket den påståtte ulovligheten!

Jeg fikk med meg høringen og de ulike innspill og jeg har lest det skriftlige grunnlaget for høringsinnspillene. Ingen steder står det noe om det som i sommer ble hevdet å være Stortingets ulovlige handling.

Følgende fem momenter ble imidlertid trukket fram og brukt som «bevis» for at Stortinget har gjort et ulovlig vedtak:

1) Det er ikke tatt noe lovlig initiativ til en prosess som kan ende i en sammenslåing ( brudd på Inndelingslovens § 1  og § 8)

 2) Det er ikke laget noen utredning om konsekvenser for Finnmark ved en sammenslåing  med Troms,evt også Nordland) (brudd på § 9)

3) Finnmark har ikke fått uttale seg og er altså ikke blitt hørt før stortinget fattet sitt vedtak i juni 2017 (brudd på § 9)

4) Sametinget er ikke blitt hørt før Stortinget fattet sitt vedtak (brudd på § 9)

5) Det er ikke foretatt høringer av innbyggere eller andre i Finnmark (brudd på § 10)

Fokuset fra i sommer er nå flyttet til disse påståtte lovstridige handlinger. Endelig har offentligheten noe konkret å vurdere lovligheten av.. Det vil også hjelpe aksjonsgruppa ForFinnmark til å samle inn penger til en rettsak for å få prøvd gyldigheten av vedtaket.
Men hvor stor er sjansen for å vinne i en rettsak på grunnlag av disse 5 punktene?

Jeg har derfor gått nøye gjennom de fem punktene nå for å sjekke faktum opp mot påstandene. Er påstanden(e) rett, har regjering først og deretter Storting handlet i strid med Inndelingsloven. Det er denne loven av 2001 som regulerer saksbehandlinga før vedtak treffes av Stortinget –  som har myndighet til å avgjøre fylkesgrenser (og dermed antall fylker/fylkeskommuner).

1) Det er ikke tatt noe lovlig initiativ til en prosess som kan ende i en sammenslåing ( brudd på Inndelingslovens § 1  og § 8)

Her påstår ForFinnmark at det var den enkelte fylkeskommune som skulle ta initiativ til en prosess som kan ende med at Finnmark blir slått sammen med andre fylkeskommuner.

Det er faktisk feil. Iflg. Inndelingslovens §8 kan både departementet og Stortinget ta initiativ. Departementet tok første gang stilling til dette i 2007. Stortinget tok initiativ til en regionreform med endringer i struktur, første gang i 2014.

 2) Det er ikke laget noen utredning om konsekvenser for Finnmark ved en sammenslåing  med Troms, evt også Nordland) (brudd på § 9)

Dette er faktisk feil. Finnmark fylkeskommune laget i likhet med de øvrige fylkeskommuner sjøl en utredning. Finnmark sin var  basert bl.a. på nabosamtaler med Troms. Slik de andre fylkeskommunene laget sine utredninger og konkluderte høsten 2016, gjorde Finnmark det samme. 101 sider med utredning lå til grunn da fylkestinget behandlet dette i desember 2016.

3) Finnmark har ikke fått uttale seg og er altså ikke blitt hørt før stortinget fattet sitt vedtak i juni 2017 (brudd på § 9)

Dette er faktisk feil.
Gjennom sitt vedtak i desember 2016 uttalte Finnmark fylkeskommune seg. Finnmark valgte av tre mulige alternativ å foreslå at Finnmark kunne fortsette som egen region.

Da regjeringen la fram sin innstilling om ny struktur – Prop. 84S (2016-2017) – 5.april 2017, vurderte de 3 alternative løsninger i Nord-Norge. To av disse var identisk med to av de Finnmark vurderte i desember.

De nord-norske fylkeskommunene fikk anledning til å uttale seg om regjeringens forslag, men Finnmark avsto fra dette. Kun Troms innkalte til fylkesting og behandlet regjeringens forslag.  Troms endret sitt syn til å primært gå for Nord-Norge som en region, sekundært Troms og Finnmark.

Finnmark fylkeskommunen ba ved tre anledninger om at saken ikke ble utsatt til våren 2018 som regjeringen antydet som «løsning for Nord-Norge». Finnmark krevde at saken ble behandlet sammen med de andre sammenslåingene 8.juni 2017, og Stortinget etterkom kravet.

4) Sametinget er ikke blitt hørt før Stortinget fattet sitt vedtak (brudd på § 9)

Dette er en alvorlig påstand. Har kommunaldepartementet helt bevisst unnlatt å konsultere Sametinget i et spørsmål av nasjonal interesse som regionreformen vitterlig er?

Påstanden er faktisk feil.

Jeg har fått innsyn i dokumenter fra Sametinget som viser en omfattende korrespondanse mellom Sametinget og Kommunaldepartementet. Sametinget har utarbeidet tre «Interesse-notat» i prosessen. Disse er brukt for å avklare Sametingets interesser i tilknytning til regionreformen, og var del av konsultasjonene mellom Sametinget og Kommunaldepartementet. Sametinget har vært spesielt opptatt av språk, kultur og kulturminnevern og i ubetydelig grad av  administrative grenser.

Sametinget er altså blitt konsultert underveis og er blitt hørt om regionreformen før Stortinget gjorde sitt vedtak.

5) Det er ikke foretatt høringer av innbyggere eller andre i Finnmark (brudd på § 10)

Påstanden er faktisk korrekt.
Det er fylkeskommunene sjøl som har ansvaret for høringsprosessen. 14 av 19 fylkeskommuner sendte sin utredning ut på høring til kommuner, organisasjoner og næringsliv (litt ulike målgrupper i de enkelte fylkeskommuner innen høsten 2016. Ingen valgte verken folkeavstemning eller innbyggerundersøkelser for å sjekke folkets mening før Stortinget skulle fatte sin avgjørelse.
Finnmark valgte å ikke sende ut sin utredning ut på høring.

Regionmotstandernes beste kort – ulovlig Stortingsvedtak – er nå sterkt svekket

For en knapp uke siden var det en ny høring i Stortinget. Denne gang om regjeringens forslag til nye oppgaver til de 11 fylkeskommunene. Samtlige fylkeskommuner spilte inn sine krav om flere oppgaver. Det gjorde også gruppeleder for Finnmark fylkeskommune, Remi Strand. Han var også innom Stortingets vedtak fra 8.juni 2017 og sa at vedtaket antakelig var ulovlig.

Strand er advokat. Hvis han var helt sikker på at vedtaket var ulovlig, ville han selvsagt ha sagt det. Smith sa under høringen 6.nov. at det ikke er hans råd å gå til domstolene med denne saken.

Dette bekrefter at regionmotstandernes sterkeste argument nå er betydelig svekket.

Min gjennomgang viser og dokumenterer at saken om regionreformen er behandlet fire ganger i Finnmark fylkesting i årene 2015 -2016, og Stortingsvedtaket av 8.juni 2017 tilfredsstiller de aktuelle saksbehandlingsregler. Finnmark har deltatt i prosessen og har uttalt seg.

Det er derfor både trist, men mest alvorlig at noen motstandere av regionreformen har påstått noe annet. Jeg skal ikke her og nå spekulere i hva som er årsakene til det. Men at noen bør ta en runde eller tre med seg selv, kan være et godt og velment råd.

Du kan lese mer om dette og se relevant dokumentasjon på denne bloggen.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18: Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18: Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

Ti gode og tre dårlige grunner for en regionreform

Etter 28 år med langvarig press fra alle norske fylkeskommuner mannet Stortinget seg endelig opp i fjor. De fikk på på plass en lenge påkrevd regionreform.

Kravet var begrunnet i mangel på makt og myndighet til å bestemme slik at innbyggerne kan få en bedre og tryggere hverdag utover det kommunen alene klarer å gi. For at folk både skal ha bolyst og en inntekt å leve av, må det være et oppegående næringsliv og gode offentlige tjenester i eller i nærheten av bostedet. Hittil har fylkeskommunene i liten grad kunne påvirke dette.

Fylkespolitikere har kun hatt myndighet over videregående opplæring (som er detaljstyrt gjennom lovverket), samferdsel (både infrastruktur og kollektiv transport på vei og sjø) samt tannhelse. Skole og samferdsel tar over 80 % av driftsbudsjettet i fylkeskommunen.

Stortinget forutsatte derfor at ny regionstruktur måtte bety en betydelig maktoverføring til de nye regionene. Jo større regionen er i folketall, dess sterkere blir både tilgang på kompetanse og økonomi til å makte de nye oppgavene.

I det følgende vil jeg liste opp mange gode og noen få dårlige grunner for denne regionreformen som blir satt i verk fra 1.januar 2020. Jeg vil også vise til hva dette konkret kan bety for fellesskapet Troms og Finnmark.

 1. Demokratisering

Demokrati betyr i praksis at avgjørelser kan tas nærmest mulig den det gjelder. I dag tas en rekke viktige beslutninger som påvirker din hverdag av folk du ikke har kunne velge. De er altså ikke folkevalgte. Svært ofte er de byråkrater med vide fullmakter. De befinner seg i statlige organ, styrt av en direktør i Oslo – eller de befinner seg hos fylkesmannen i de enkelte fylker.  Her kan enkeltpersoner avgjøre tilskuddsmidler og andre enkeltpersoner kan gjennom innsigelse omgjøre lokale vedtak hvor du var søker.

Regionreformen endrer dette. Gjennom så langt 47 konkrete oppgaver skal makt flyttes fra staten i Oslo eller hos fylkesmannen til folkevalgte. Det betyr at du kan velge dine folkevalgte som har faktisk avgjørelsesmyndighet for disse nye oppgavene.
To eksempler for å illustrere en av disse 47 oppgavene: I dag er det fylkesmannen som avgjør løypenettet for motorferdsel – til tross for at det finnes mye kunnskap og klokskap i kommunene. Fra 2020 er det de folkevalgte i fylkestinget som vedtar rammer og retningslinjer som folkevalgte  i kommunene kan justere nødvendige løyper etter. Derimot kan ikke lokale folkevalgte forvalte utsatte arter i naturmangfoldet som står på «rødlista» (liste over utrydningstrua arter eller naturtyper). Her vil fortsatt fylkesmannen ha avgjørende myndighet som kontrollorgan. En god balanse er ivaretatt.

2. Desentralisering

De fleste har kjent på kroppen hva det betyr at tjenester sentraliseres. Over mange år har altfor mange kommuner sentralisert sine tjenester til kommunesenteret, fylkeskommunene har bevisst satset på noen få steder i fylket og staten har innenfor sine områder siden 80-tallet kjørt en beinhard sentraliseringspolitikk.

Vi som velgere har kun påvirket våre folkevalgte i kommuner og fylkesting, men har hatt null og nada påvirkning på statens viktige valg. Her er det bygd opp et sterkt maktsenter i Oslo hvor direktører med vide fullmakter kunne organisere sin virksomhet som Skatteetaten, NAV, BUF-etat osv.. De har effektivisert gjennom å først sentralisere innen fylker og regioner for til slutt sentralisere videre fra regionene til Oslo.

Regionreformen vil snu denne utviklinga. Stortinget har forutsatt at i tillegg til makt og myndighet på 47 områder, skal også tunge institusjoner som bl.a. Sams Vegadministrasjon, StatPed, BUF-etat, SIVA, Kompetanse Norge og IMDI ut til regionene etterhvert. Vi snakker her om over 4700 årsverk som kan skifte arbeidsgiver og komme under regional kontroll. I Troms og Finnmark er det snakk om rundt 250 årsverk når alt er overført en gang etter 2020.

3. Frigjøre administrative ressurser for å dekke opp mangelen på viktige helsefaggrupper om knappe 15 år

SSB har beregnet at det vil være en mangel på nærmere 85 000 ansatte i 2035(!) for å dekke viktige stillinger som fagarbeidere og sykepleiere. Disse kan hentes fra utlandet, ved å ansette pensjonister/øke pensjonsalderen og øke antall arbeidstimer i uka fra dagens 37,5 til over 40. Norge har allerede i dag mange arbeidsinnvandrere både i privat og offentlig sektor. Vi risikerer å miste disse tilbake til sine hjemland etterhvert som økonomien der blir bedre. Da er krisen ikke mulig å reparere og konsekvensen blir at pasienter og pleietrengende overlates til seg selv og deres pårørende. Derfor må det handles NÅ ved å starte reduksjonen av antall årsverk i offentlig administrasjon! Spesielt i Troms og Finnmark hvor vi til vanlig sliter med å få nok kvalifiserte søkere er dette kritisk viktig!

4. Frigjøre penger til bedre tjenestetilbud

Det er i dag i underkant av 200 000 ansatte i offentlig administrasjon i Norge. Alle er enige om at dette tallet må ned. Det koster ca 3,6 mrd kr å administrere dagens 19 fylkeskommuner. Når de reduseres til 11, blir besparingen minimum 350 -400 mill.kr fra 2024. For Troms og Finnmark betyr det at fylkespolitikerne fra da kan bruke drøye 20 mill. kr mer pr år til å gi innbyggerne bedre tjenester.

5. Sikre at statlige ansatte overføres regioner og ikke kan sentraliseres til Oslo

Ved å flytte de større oppgavene ut av Oslo slik Ekspertutvalget foreslo og regjeringen jobber med nå, gir dette flere arbeidsplasser i regionene. Hva som er viktigere: Disse kan ikke sentraliseres til Oslo slik som i dag når staten styrer gjennom direktører med vide fullmakter. Med Troms og Finnmark fylkeskommune som ny arbeidsgiver blir dette sikre arbeidsplasser i vår region. Det er beregnet at hele Nord-Norge får i underkant av 500 nye arbeidsplasser, med ca. halvparten til Troms og Finnmark. Dette er statlige arbeidsplasser som ellers ikke ville blitt desentralisert hit. Og nå blir de her! For godt.

6. Sikre et godt tjenestetilbud i distriktskommunene

Vi ser den illevarslende trenden: I distriktskommunene i Troms og Finnmark øker andelen eldre dramatisk. Antall som er 80 år eller mer vil øke fra 223 000 i 2018 til 697 000 i 2060! Det er beregnet at i de minste kommunene med størst fraflytting vil andelen eldre over 70 år øke til over 30 %! Et stigende antall av disse eldre vil naturlig nok ha krav på omsorgstjenester.  Det vil i tillegg være barn og unge med krav på grunnskoleopplæring også i disse kommunene. Lærermangelen er beregnet til drøye 10 000 før det faller ned til en mangel på 6000 fra 2036.

Norge har altså ikke fagfolk nok i overskuelig fremtid til å gi verken mennesker med omsorgsbehov eller skoleelever det faglig forsvarlige tilbudet de har krav på. Derfor må vi ganske raskt redusere stillinger i først og fremst i sentrale statlige administrasjoner)  slik at ikke viktige faggrupper søker seg dit, og at vi slik frigjør kompetanse til det som er viktigst.

7. Sørge for god kompetanse og sikker inntekt i arbeidslivet

Regionreformen gir fylkespolitikerne et langt større ansvar – og nye muligheter- for å gi flere fagbrev og gi ansatte oppdatert kompetanse gjennom et helt arbeidsliv. Det vil bli stadig større endringer og mobilitet i arbeidslivet, og færre som får gullklokka. I motsetning til for 40 år siden da de fleste tok seg en utdannelse og kunne stå i samme jobb livet ut, vil de aller fleste i arbeidslivet skifte jobb flere ganger før oppnådd pensjonsalder fordi de må eller vil.

For å ha et oppegående næringsliv i Troms og Finnmark også i 2030, 2040 og etter 2050, er det våre folkevalgte som vil få hovedansvaret for dette fra 2020. Regionreformen gir oss regional makt til å bestemme hvordan vi skal gjennomføre det vi finner riktig å gjøre for arbeidslivet, samtidig som vi kan gi flere tilgang til jobb og dermed grunnlag for et tryggere og bedre liv.

8. Spre kompetanse over gamle grenser sammen med nye venner

Frivillige organisasjoner, privat næringsliv og offentlig sektor blir kun bedre av å jobbe tett og forpliktende i gode nettverk. Ulike miljø i Troms og Finnmark har høstet erfaring som er viktig å dele med andre slik at vi kan utvikle Norges viktigste region. Vi får nå et betydelig sterkere og mer forpliktende samspill mellom et aktivt og større folkevalgt organ med representanter fra Borkenes i sørvest til Båtsfjord i nordøst og ulike fagmiljø i privat og offentlig sektor.

Kast et blikk nedover vestlandskysten å se hvordan de slik har klart å få til spinoff-effekter for den maritime sektor, og som har gjort de verdensledende. Med vår beliggenhet midt i det sentrale arktiske området har Troms og Finnmark bokstavelig talt et hav av muligheter – i alle retninger!

9. Starte prosess med mål om at Nord-Norge blir en mer sjølstyrt region  

Nord-Norge er en naturlig region i Norge med felles identitet både historisk og kulturelt. Landsdelen utgjør et felles sammenhengende geografisk område, med grenser mot 3 land og mot et stort sammenhengende havområde som også skal sikre fremtidig verdiskaping.

En region av denne størrelsen må få økt myndighet til å styre over naturresursene og disponere grunnrenta for å skape ny vekst i landsdelen. Det vil styrke Nord-Norges mindre regioner fra Helgeland i sørvest til Øst-Finnmark i nordøst, ikke bare de tidligere «fylkeshovedstedene».

Minner derfor om hva flertallet fra Ap, H, Frp, Krf og V vedtok  da de behandlet stortingsmeldingen om regioner i 2016 :

«Komiteens flertall viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, om lokalisering av statlige arbeidsplasser. Flertallet mener at lokalisering må særlig vurderes i nye regionsentre, også utenom de store byene. I den forbindelse skal også direktoratenes oppgaveportefølje vurderes. Flertallet mener dette vil tilføre en breiere tilgang av kompetansearbeidsplasser i mange regionsenter».

10. Mer kuriøst: Det kommer til å stå enda flere bak hvert nytt gull i nord!

Finnmark har i over 40 år avgitt talenter til gode nordnorske fotballlag, noe som har gitt mesterskap til både Bodø-Glimt og Tromsø IL. Også i andre sportsgrener har finnmarkinger løftet nivået også i Troms. En rekke kjente kulturutøvere i begge fylker har satt sitt stempel både i og utenfor Norge og gjort oss stolte.  I fortsettelsen kommer vi til å føle ytterligere stolthet når det er våre egne fra arktiske nord som utmerker seg. En slik stolthet smitter lettere over på andre områder og vil skape en helt nødvendig  begeistring og en fremtidsrettet optimisme her nord.

Vinnerne av regionreformen blir de minst 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Men dette fellesskapet er – ikke uvanlig – truet av sterke særinteresser som da vil tape på bekostning av fellesskapet. Det er i første rekke tre parter som kommer svekket ut med regionreformen:

Tre «dårlige grunner» for denne regionreformen

1) For det første vil fylkesmannsembetet miste betydelig makt over til folkevalgte politikere.  Dette er slutten på en over 200 år gammel maktstrid mellom «kongens menn» i amtene og de lokale myndigheter. Det statlige maktapparatet i de 11 ny regionene vil bli strippet for reell makt. Fylkesmannen skal fra 2020 i hovedsak kun veilede kommuner, men være innbyggernes talsmenn gjennom rene tilsyns- og kontrolloppgaver. 

2) Videre vil Oslo med sitt store apparat av statlige avdelinger, direktorat og andre organ som styres av statlige direktører tape på regionreformen. Disse direktører  er ikke underlagt folkevalgt styring, og har vide hjemler de kan bruke og har brukt gjennom de siste 40 åra. Der blir det bråstopp fra 2020.     

I tillegg vil en utflytting av statlige arbeidsplasser føre til at det kommer et stort antall boligenheter i salg, noe som senker pris og panteverdi over hele fjøla. Er det rart at en rekke viktige aktører i media og samfunnsliv i Oslo og Akershus heier på Finnmark i håp om få stanset regionreformen?

3) Sist men ikke minst (for noen): Regionreformen vil føre til at Troms med sine 37 og Finnmark med sine 35 folkevalgte i dag (tilsammen 72) fra 1.1.2020 utgjør et fylkesting på 57. Da er det 15 færre representanter enn i dag. Det betyr at 15 personer, derav 4-6 fra Ap mister en rekke privilegier det er å være fylkestingsrepresentant. Siden alle er i fare for å bli blant de 15, er dette en rasjonell grunn for å motsette seg en sammenslåing.                      Dersom fylkesrådmannen skal lede sine 140 ansatte i Vadsø fra Tromsø, er det ikke usannsynlig at det kan bli strengere styring med de frie midlene som har dryppet sterkere i nærområdet for fylkeshuset enn lenger unna. Også her kan privilegier for noen få i Øst-Finnmark ta en brå slutt fra 2020. 

Fremtidsoptimistene i Troms og Finnmark går gode tider i møte. De kan kanskje få hjelp av opposisjonen på Stortinget som forhåpentligvis vil vise enda mer politisk vilje enn regjeringen til å gi flere oppgaver til regionene?

Fortidspessimistene minsker i antall, noe som tyder på en utdøende politisk rase. Det lover godt for Norges viktigste region nå et svangerskap før vi skal velge vårt viktigste folkevalgte organ noensinne; Fylkestinget i Troms og Finnmark!

Løpet er nå kjørt for regionmotstanderne – det blir et fylkestingsvalg for «Troms og Finnmark»!

I dag røk håpet for de stadig færre som trodde at det var mulig å boikotte et nytt felles fylkesting for Troms og Finnmark. Stortinget tok grep og dermed er prosessen på sporet igjen ganske snart.

Et kjapt tilbakeblikk:

Stortinget vedtok 8.juni 2017 en regionreform som innebar at antall fylkeskommuner skulle reduseres fra 19 til 11. Samtidig skulle nærmere 50 statlige oppgaver overføres fra statlige direktører i Oslo og enkeltbyråkrater hos fylkesmannen og over  til de folkevalgte i de nye fylkestingene, inkludert Troms og Finnmark sine 57 folkevalgte.

Fra de mest ytterliggående motstanderne av reformen har det vært lagt et løp for å trenere prosessen i et slags håp om at det var mulig å likevel holde valg til et fylkesting i Finnmark. Slik kunne man beholde navnet «Finnmark» mente de. De var til og med villig til å droppe alle nye oppgaver bare man fikk fortsette med navnet Finnmark.  Dermed kunne man også sikre alle 140 arbeidsplassene i Finnmark fylkeskommunes sentraladministrasjon på fylkeshuset i Vadsø også etter 2024. For aksjonen ForFinnmark med hovedbase i Vadsø var dette viktigere enn noe annet.

Et av virkemidlene var å boikotte valg av Finnmarksmedlemmer til en fellesnemnd som i hovedsak skal forberede en ny organisasjon som står klar når det nye fylkestinget er valgt neste høst. Fellesnemnda har også ansvar for valgstyrearbeidet som skal sikre prosessen for å forberede og gjennomføre fylkestingsvalget.

I går innkalte statsråd Mæland både Finnmark og Troms fylkeskommuner til startmøte i fellesnemnda 17.desember i Tromsø. Det betyr at begge fylkeskommuner da må stille med de som skal representere begge fylkeskommunene.

I dag ble det levert inn et såkalt dokument 8-forslag i Stortinget fra André N. Skjelstad (V), Torhild Bransdal (KrF), Kari Kjønaas Kjos (Frp) og Norunn Tveiten Benestad (H).
Det er et lovforslag som i korthet går ut på å presisere Inndelingslovens hjemmelsparagraf (§17) som gir regjeringen hjemler til å gjennomføre Stortingets vedtak.

Det interessante er at da Stortinget enstemmig vedtok Stoltenbergregjeringens nye Inndelingslov i 2001, var det ingen som hadde tenkt tanken på at kommuner eller fylkeskommuner kom til å motsette seg et lovlig stortingsvedtak. I alle lovvedtak gir stortinget alltid nødvendige hjemler til regjeringen. Men de hadde glemt at også valgstyret som er velgernes garanti for å delta i demokratiske valg må kunne fungere, og ikke skal kunne boikottes.

Jeg må innrømme at jeg var sikker på at dette lå i hjemmelsparagrafen, og at staten allerede i 2001 hadde sikret dette. Så feil kan man ta.

Rent konkret foreslår representantene  nå følgende presisering i Inndelingsloven:

Ǥ 17 andre ledd bokstav a skal lyde:

  • a) reglar om lovpålagde organ i stat, fylkeskommune eller kommune. Dette inkluderer oppretting av slike organ når dei som har mynda etter lova, unnlèt å gjere dette»

Forslaget fra representantene forutsetter at lovvedtaket trer i kraft straks.
I praksis vil det si at denne hjemmelen er på plass om en måneds tid.

I klartekst betyr dette at departementet kommer til å gi Troms og Finnmark fylkeskommuner en frist for å få valgt et valgstyre. Er ikke valgstyret valgt innen fristen, har statsråden hjemmel for å få det på plass. Da er det departementet som avgjør sammensettinga.

Slik jeg skjønner forslaget kan ikke statsråden velge den fellesnemnda som begge fylkeskommuner er forpliktet til å velge. Dette vil fortsatt være ansvaret for de kommuner og fylkeskommuner som er vedtatt sammenslått.

Det sier seg selv at jo kortere tid man har på alt som skal på plass, jo dårligere blir sluttresultatet. For spesielt flertallet i Finnmark fylkesting  som har brukt for mye viktig politisk energi på å mislike stortingsvedtaket, haster det virkelig.

Skal fellesnemnda ha dobbelt så mange representanter fra Troms som fra Finnmark?

Kommunaldepartementet laget sin første forskrift for Troms og Finnmark i april i år. Da valgte Mæland å se bort fra Inndelingslovens bestemmelse om at folketallet bør legges til grunn. Hun valgte fordelingen 19-17. Altså fikk Troms kun 2 flere enn Finnmark, noe som selvsagt Troms mislikte.

Dessverre grep ikke Finnmark denne muligheten. De var på det tidspunkt i en fase hvor de hadde invitert alle motstandere av regionreformen til folkeavstemning. Da det viste seg at de som stemte nei utgjorde et knapt flertall på 50,8 % av alle velgerne, gikk det i lås for Finnmark Ap og SP.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Disse partiene mente altså at en folkeavstemning gjort ETTER at Stortinget hadde avgjort saken, var bestemmende over Stortinget! Det er både kunnskapsløst og historieløst. Andre fylkestingsrepresentanter som hadde sagt ja til en folkeavstemning, begrunnet dette med at det ville gi Finnmarks representanter større legitimitet og styrke i fellesnemnda.

Etter Finnmark fylkestings møte i juni hvor flertallet hindret et mindretall å legge fram og velge medlemmer til fellesnemnda, endret Mæland forskriften til 19-9 fordeling.. Hun trodde nok at Troms ville stille med minst 14 av sine 19 om Finnmark ikke møtte, og at møtet dermed ble beslutningsdyktig. Troms valgte å ikke ta ansvar alene, og i Finnmark hadde både Ap og SP malt seg inn i et hjørne og ble handlingslammet.

Mæland kan selvsagt nå holde fast ved sin forskrift og si at «dette valgte Finnmark sjøl, og de har seg sjøl å takke. De kunne fått 19-17 og valgte det bort». Ingen kan si noe på det.

Men Mæland kan også ta et utvidet politisk ansvar om hun ønsker det. Når to parter møtes for å kunne spille hverandre gode, er det en betingelse som må være oppfylt; gjensidig respekt og jevnbyrdighet.

Mæland kan opptre smidig og imøtekommende for å få prosessen med Troms og Finnmark som én fylkeskommune på et mer konstruktivt spor.
Begge fylkeskommuner har tidligere sagt de kan tenke seg en fellesnemnd som består av begge fylkesting. Mæland bør derfor endre dagens forskrift dersom fylkespolitikerne i Finnmark ber om det.

Jeg vil vise til den meget vellykkede sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag. Der ønsket begge fylkeskommuner at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting. Videre fikk fellesnemnda anledning til å dele seg inn i mange arbeidsgrupper som jobbet med sine spesielle oppgaver. Selvsagt vil det alltid være utfordringer med enhver organisasjonsendring, men de fleste legger alltid godviljen til for å få et godt resultat. Trønderne har klart å få fram optimisme og fremtidstro slik denne videoen bekrefter.

Nå kan ansvarlige politikere i Troms og Finnmark endelig se framover for å bygge opp landets viktigste region!

Finnmark fylkesting har ikke sagt ja til rettsak mot staten!

Etter at regionreformen  ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, har noen ment at det vil være riktig å gå til rettsak mot staten for å få omgjort vedtaket. Deres påstand er at Stortinget gjorde et ulovlig vedtak. Jurister som har uttalt seg, har med ulik begrunnelse stilt spørsmål ved deler av prosessen.

En professor i offentlig rett er enig i at prosessen ikke har vært god og åpner for at det kan være ugyldig, men har avvist at vedtaket er i strid med Europarådets charter om folkestyre og vil heller ikke råde Finnmark fylkeskommune å gå til rettsak.

Aksjonsgruppa mot regionreformen, ForFinnmark, har sagt at om ikke fylkeskommunen velger å gå til sak, vil de gjøre det.

Finnmark AP valgte sist vinter å følge et nytt råd fra tidligere fylkesordfører Helga Pedersen. Da Helga var stortingsrepresentant og nestleder i Ap, tok hun til orde for å slå sammen kommuner som motsatte seg det. Nå har hun skiftet syn og mener at Stortinget ikke skal kunne gjøre slike vedtak – selv om lovverket gir hjemmel for det.

Dette var selvsagt et taktisk råd fra Helgas side som nå jobber for å bli ny ordfører i Tana etter at hun avsluttet sauedrifta. SP sentralt hadde i vinter funnet en nøkkel til å holde motstanden mot regionreformen varm lengst mulig; folkeavstemning for å komme misnøyen i møte. En slik folkeavstemning myntet på misnøye og motstand ville selvsagt gi et forventet nei – og mange velgere ved lokalvalget neste høst. Dermed ville både Sp og Ap ha malt seg inn i et hjørne de vanskelig kunne komme seg ut av nå, men som kunne gi mange velgere.

På en pressekonferanse som aksjonsgruppa ForFinnmark avholdt i Vadsø, ble det fra gruppas juridiske ekspertise, adv. Geir Johan Nilsen sagt at en rettsak mot staten kunne vinnes. Gruppeleder for Ap på fylkestinget, Remi Strand lovte å se på kravet.Skjermbilde 2018-11-12 kl. 15.38.14.png

Da fylkestinget i Finnmark var samlet nå i oktober, var ikke det ført opp noen sak om evt. rettslig vurdering.

Derimot måtte fylkestinget ta standpunkt til en lovlighetsklage om valg av fellesnemnd som sto på sakslista i juni.  Da saken dengang ble tatt opp til behandling fremmet Trine Noodt et forslag med navn på medlemmer til fellesnemnda.

KrF fremmet forslag om utsettelse til oktober når regjeringa hadde fått lagt fram oppgavemeldinga. Forslaget fra KrF fikk ikke flertall.

Remi Strand fremmet på vegne av APs fylkestingsgruppe så et forslag om å ikke velge medlemmer (noe som Inndelingsloven pålegger ). Fylkesordføreren valgte å stemme over dette «siden det var det mest ytterliggående». Det fikk et flertall av stemmene. Deretter ble det nektet votering over forslaget om medlemmer!

Et mindretall på 3 i et fylkesting kan fremme lovlighetsklage for å sjekke lovligheten av flertallets handling. Det ble gjort.

Prosessen er da slik at organet sjøl som 1.instans skal behandle lovlighetsklagen. Finner de at klagen er berettiget, blir tidligere vedtak annulert. Hvis fylkestinget (flertallet) vedtar at klagen ikke tas til følge, går den automatisk til departementet for avgjørelse.

Departementet kan også av eget tiltak foreta kontroll gjort av kommunestyrer og fylkesting.

Rett før fylkestinget møttes i oktober, kom det brev fra kommunaldepartementet om at flertallet hadde tatt en ulovlig avgjørelse. De kan ikke vedta å nekte å velge medlemmer til fellesnemnd når loven pålegger dem det.

Departementet tok derimot ikke stilling til lovlighetsklagen. Den skal fylkestinget først uttale seg om. Første anledning var 4 måneder senere da fylkesordføreren nektet å ta førsteinstansbehandlinga i juni. Det kunne møteleder ha gjort pga liten møtehyppighet for fylkestinget

Under saken om lovlighetsklagen nå i oktober ble det fremmet flere forslag, bl.a dette fellesforslaget fra Ap, SP, KrF og SV:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.38Under debatten ble forslagsstillerne klar over at dette kan ikke fylkestinget vedta når de behandler en lovlighetsklage. For det første hadde departementet gjennom sin rett til å kontrollere lovlighet, avklart at flertallsvedtaket i juni var ulovlig hva angår det å ikke velge medlemmer til fellesnemnda. Men departementet hadde ikke behandlet selve lovlighetsklagen som gikk ut på at mindretallet ble nektet å stemme over sitt forslag til medlemmer.

Regelen er slik at fylkestinget sjøl skal ha anledning til å rette opp denne feilen.
Forslaget fra Strand m.fl hadde ikke forholdt seg til dette. En henvendelse til fylkeskommunens jurist kunne forhindret tabben.

SP fremmet et annet forslag under samme debatt og som ikke hadde noe med saken om lovlighetsklagen å gjøre, men fylkesordføreren tillater det likevel:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Det interessante her er at SPs gruppeleder nå vil at fylkestinget skal påføre seg nye rettslige kostnader – til tross for at Wikan på sin egen facebookside benektet at han og SP ville bruke fylkeskommunale penger:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

At Wikan ofte er uenig med seg sjøl og hopper fra standpunkt til standpunkt står han selvsagt fritt til å gjøre. Jeg vil tro de fleste som har fulgt fylkeskommunens ulike rettssaker de siste 5-6 åra, ikke vil anbefale en rettsprosess mot et stortingsvedtak.

17 tapte rettsaker er mye. Det er så mye at fylkeskommunen har nektet å legge fram tall på hva dette har kostet.

Her snakker vi altså om en part, Finnmark fylkeskommune som uten å tenke på kostnader kan anke en sak som tapes i laveste rettsinstans. Alle som har prøvd sin sak for retten som privatperson vet at du må lykkes ved å vinne i laveste instans, eller så har du tapt for godt.  Det koster så mye mer å prøve saken i neste instans. Det har privatpersoner sjeldent økonomi til.

I dette fylkestinget i oktober foreslår Wikan likevel å gå til søksmål mot staten og bruke av fylkeskommunes manglende penger til dette. Til tross for at fylkeskommunen mente de hadde råd til en «folkeavstemning» i vår, ser man denne høsten resultatet: Videregående skoler må spare på bl.a. vikarbudsjett og elevene får ikke kvalifisert lærervikar. Dette skjer altså i et fylke hvor hele 37 av 100 elever ikke klarer å fullføre videregående skole på normert tid! Og Wikan vil sløse bort flere gode penger etter de dårlige.

Hvordan reagerer resten av fylkestinget på Wikans idé om søksmål? Det blir ikke debattert noe utover det Wikan gjør når han fremlegger forslaget i en sak som ikke er oppført på sakslista. Med møtelederens godkjennelse..!

Så blir det en pause i forhandlingene. Flertallsgruppa skjønner at deres forslag ikke vil bli oppfattet seriøst, og justerer det. Deretter legges det fram følgende nytt forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.52

Nå har de foreslått at sak om fellesnemnda kommer tilbake til fylkestinget og vil bli fulgt opp der i samsvar med lovverket. Det er i seg sjøl positivt og på høy tid.
I tillegg vises det i siste setning til hvordan det fremsatte forslaget fra Sp og Wikan kan behandles.

Dette er ikke uvanlig. I et besluttende organ som fylkestinget er poenget at det faktisk besluttes noe. Dette i motsetning til et samarbeidsorgan hvor meninger kan utveksles, men hvor ingen kan beslutte noe med hjemmel i lovverk, bortsett fra neste møtetid og -sted.

Besluttende organ som storting, sameting, fylkesting og kommunestyrer har strenge formelle regler for saksbehandling. Vedtak skal komme til på korrekt måte og ikke kunne tolkes slik flertallet, evt. administrasjonen vil i etterkant. Det er også egne prosedyrer for å fremme forslag og få disse prøvd av det besluttende organ gjennom votering.

Forslag som fremmes i fylkestinget kan følgelig stemmes over. Får de flertall, må de gjennomføres. Får de ikke flertall, er de ikke nødvendig tapt for godt. Møteleder eller forslagsstiller kan foreslå at det oversendes enten et politisk utvalg (f.eks fylkesutvalget) eller administrasjonen for videre vurdering/evt oppfølging. Som regel aksepterer også mindretallet det. For hvem er redd for økt kunnskap om en sak?

Det er mulig at det var dette Wikan ønsket.

Hvis forslaget derimot trekkes, er det fordi forslagstiller ikke ser det hensiktsmessig å fremme det, eller at forslagets innhold blir innarbeidet i andre forslag.

Før fylkesordføreren går til votering i denne saken, skjer det noe overraskende: Kurt Wikan fra SP trekker forslaget! Altså forslaget som Strand m.fl viser til som «forslag», er nå trukket!! Formelt og reelt sett eksisterer det ikke lenger! Og strengt tatt tilhørte det en sak som ikke var ført opp på sakslista.

Dette ble protokollført slik:
Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.17.23Under voteringa som deretter følger står kun dette:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.16.54
Her har altså Wikan lurt seg sjøl og andre – for andre gang. Siste setning i vedtaket er nå uten verken formell eller reell betydning etter at forslaget ble trukket!

Dersom Wikan varslet Aps fylkestingsgruppa at han ville trekke forslaget om innholdet ble tatt med i et nytt forslag, ville selvsagt siste setning blitt formulert annerledes, som f.eks: » Fylkestinget ber administrasjonen utrede et evt. grunnlag for prosessvarsel».

Ut fra hva som formelt og reelt skjedde under fylkestingets saksbehandling i fylkestinget i oktober, jobber altså ikke Finnmark fylkeskommune med noen sak om søksmål nå.

Fylkesrådmannen er sikkert fornøyd med at hans kapasitet heretter kan brukes på en rekke andre og mer viktige saker, ikke minst budsjettet for 2019.

Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

Etter nesten 30 år med utredninger om flytting av makt fra staten og nærmere innbyggerne, vedtok Stortinget en lenge etterlengtet regionreform 8.juni 2017.

Vi har de siste fire år vært vitne til slutten på en over 200 år gammel interessekonflikt mellom den sentralstyrte embetsmannsstaten og et moderne demokrati med maktspredning. Når makt flyttes til lokale folkevalgte, får den enkelte innbygger påvirke sitt eget liv, sin hjemplass og sin fremtid.

Regjeringa la 5.april 2017 fram sitt forslag (Prop 84S 2016-2017) til regionreform. Videre holdt regjeringa døren åpen for å bruke mer tid på regionløsning i nord. Alternativene var enten et samlet Nord-Norge som region, eller en deling i to. Regjeringen ønsket primært et samlet Nord-Norge slik at man havnet på 10 regioner. Det ville i så fall være kun én «dårligere» enn det Haga fra SP hadde foreslått før den rødgrønne regjeringens regionreform krasjlandet i 2009.

Noen jurister har i år kritisert stortinget for å ikke ha fulgt forvaltningslovens bestemmelser før vedtaket. De hevdet at fylkeskommunene ikke er blitt hørt og dermed ikke har fått gitt sitt syn tilkjenne vedr. de ulike alternativer for sammenslåing. De la til grunn at det ble gjort et vedtak i Stortinget mens fylkeskommunene i nord trodde at dette skulle avgjøres våren 2018.

Juristene var ikke kjent med viktige opplysninger i saken: De nord-norske fylkeskommunene, inkludert Finnmark frarådet å vente et år og krevde ved tre anledninger at Stortinget avgjorde dette i juni 2017.

Senhøsten 2017 kom en aksjonsgruppe sammen og mente at nå «forsvinner» Finnmark – både som geografisk navn, som identitetsmerke og hva verre var: Fylkets naturressurser og arbeidsplasser ville bli «okkupert av Troms».

De fikk vann på mølla av spesielt Troms sine medlemmer i forhandlingsutvalget. Dette organet på 10 medlemmer skulle berede prosessen for å ha Troms og Finnmark fylkeskommune på plass til 1.januar 2020.

Det var flere konfliktpunkter. Det ene gikk på sammensetting av fellesnemnda som skal planlegge, forberede og samordne aktiviteten i forbindelse med sammenslåinga.

Troms ville følge Inndelingsloven som var enstemmig vedtatt av Stortinget i 2001. Der står det at nemnda «bør» avspeile folketallet forholdsmessig. Siden Troms har dobbelt så mange innbyggere som Finnmark, ville ei nemnd på 27 gitt 18 til Troms og 9 til Finnmark.

Troms ble oppfattet som unødig provoserende

Dette ble naturligvis oppfattet svært negativt i Finnmark. Med vår historie om å alltid være marginalisert og i mindretall og aldri ha styrke nok til å få vår rettmessige andel av verdiskapinga i f.eks Barentshavet, trykket Troms på sterke følelser: En så skjevfordelt fellesnemnd var selve beviset på at heller ikke denne gang ville Finnmark komme godt ut. Troms klarte slik å rekruttere en betydelig andel nye tilhengere til aksjonsgruppa mot regionreformen. Sterke «nasjonalistiske» følelser preget noen. En redaktør i Finnmark ville endog opprette egen stat.

Finnmarks fem medlemmer i utvalget ønsket likevel å bidra i prosessen og foreslo en såkalt 4+-modell for etablering av minst 4 regionsentra i den nye regionen. Den administrative ledelsen skulle være i Vadsø og den politiske i Tromsø. Det hører med til historien at regjeringen hadde tidligere avgjort at fylkesmannen for Troms og Finnmark skulle ha sitt hovedsete i Vadsø.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Under møtet med fylkesmann Knut Storberget som mekler, endte partene med en enighet. Fellesnemnda skulle bestå av 19 fra Troms og 17 fra Finnmark, politisk og adm.ledelse i Tromsø og med tunge fagseksjoner fordelt mellom byene.

Fylkesordføreren ble utsatt for stygg hets fra aksjonistene da dette ble kjent. I tillegg gikk SP ut med forslag om folkeavstemning rett før fylkesårsmøtet i Finnmark Ap. Sistnevnte parti har ikke dette programfestet. Av hensyn til en rekke Ap-ordførere måtte Ap følge SP.

I fylkestinget var hovedargumenter for folkeavstemning todelt; Lytte til folk. Behov for styrket legitimitet i møtene med Troms.

I fylkeskommunens oppsiktsvekkende info til velgerne sto det: «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?». Det ene var at det ble vist til fylker, mens det var fylkeskommunen det var snakk om. Det andre og mer alvorlige var at motstanderne (som avstemningen var ment for) ble gitt et falskt håp om at de kunne bestemme over et stortingsvedtak.
Det virket: 50,8 % av velgerne sa aktivt nei til at «fylkene» skulle slås sammen.

Deretter låste det seg for fylkestinget som oppfattet at de nå hadde et mandat fra velgerne til å stoppe prosessen. Og der er Finnmark i dag – malt inn i et hjørne.

Hva er løsningen for å komme videre?

Begge fylkeskommuner var enige om å fordele funksjoner mellom Troms og Finnmark, ha politisk ledelse i Troms og at begge fylkesting kan utgjøre fellesnemnda.

Regjeringen har gjentatt i sin oppgavemelding 19.10.18 det flertallet på Stortinget har sagt; Øst-Finnmark generelt og Vadsø spesielt må tas hensyn til ved fordeling av stillinger.Skjermbilde 2018-10-31 kl. 20.39.06

Hittil er 47 konkrete overføringer av myndighet planlagt flyttet fra stat til folkevalgt nivå fra 1.1.2020. Videre er ca 1600 årsverk planlagt overført fra staten til det regionale nivået gjennom Sams vegadministrasjon. Det planlegges videre for utflytting av ca 4 700 årsverk gjennom de store oppgavene som Ekspertutvalget foreslo.

Det er svært viktig å flytte arbeidsgiveransvaret fra staten til de nye regionene. Slik hindrer vi at disse blir sentralisert, og til slutt havner i Osloområdet  slik sentraliseringen har foregått de siste 30 år.

Troms og Finnmark har hittil tapt mye verdifull tid for å gjøre våre to fylkeskommuner til én fra 1.januar 2020. Vi må komme raskt i gang nå for å kunne bli en politisk sterk region i nord.

Regjeringen må derfor snarest endre forskriften om sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommune slik at fellesnemnda består av begge fylkesting. Innkall så til startmøte. Det gir alle dagens folkevalgte anledning til å delta i prosessen, bygge relasjoner og kultur og sørge for at vi her i nord får en fylkeskommune som er stor og sterk nok til å kunne ta de samme oppgavene som de øvrige regioner, men også de nye og tyngre som vil komme. Det blir en fellesnemnd som vil skape både balanse og ro i det videre arbeidet.

Stortinget må for all del unngå særordninger som stempler Finnmark og Troms som annenrangs:
Denne regionen må derfor få de samme store oppgavene som de øvrige regioner får!

Vi trenger nå å bli vist tillit til.

Redaktører, kulturkjendiser og politikere i sør som velmenende støtter «undertrykte finnmarkinger» bidrar kun til å stakkarsliggjøre oss.

Vi er mange stolte finnmarkinger som gleder oss til – sammen med Troms – å bygge opp Norges viktigste region!
Og det haster.