Derfor rykker (ikke?!) Tromsø IL ned fra norsk toppfotball

«Av alle unyttige ting i verden, er fotball det minst unyttige!» Pave Johannes Paul II uttrykte dette slik at ikke bare hans katolske venner i Polen forsto det. Over hele verden – uansett religion og livssyn – nikkes det gjenkjennelig. Så viktig er fotball. Så mye påvirker det følelseslivet. Og derfor skaper fotball engasjement.

Søndag 1.12 spilles den aller siste serierunden i norsk toppfotball. Molde FK og treneren Erling Moe har allerede sikret seg et velfortjent gull og seriemesterskap. Bodø-Glimt klarer seg med uavgjort for å ta den gjeve sølvplassen. I Nord-Norge er vi stolt over Glimt sin sesong.

Men hva med oss i Troms og Finnmark? Har vi grunn til å være fornøyd med at laget fra vår del av landet, Tromsø IL – som vanlig også krydret med gamle og unge talenter fra Finnmark – står med en fot i Eliteserien og den andre i OBOS-ligaen?

For det er et faktum. Akkurat nå ligger Tromsø svært utsatt til. Et tap mot Stabæk på en vinterpreget hjemmebane på Tromsøya er et dypt fall ned en etasje dersom enten Ranheim eller Mjøndalen vinner sin kamp. Da er Tromsø blant de to siste på tabellen og rykker rett ned:

Skjermbilde 2019-11-29 kl. 08.41.02.png

VG har laget en «nedrykkskalkulator» som kan brukes til å simulere hvordan tabellen blir gitt ulike resultater i serieavslutningen søndag. (Link til kalkulator nederst i denne artikkelen).

Fasiten er enkel: Med uavgjort øker muligheten for å spille toppfotball neste sesong. Men selv da kan det bli resultater i andre kamper som likevel sender Tromsø ned!
Se på dette:

Skjermbilde 2019-11-29 kl. 08.53.40.png

Alle de 6 lagene som er innblandet i nedrykksstriden kan havne på 30 poeng. TIL rykker ned fordi målforskjellen avgjør. Hadde Gutan scoret 5 flere mål, evt sluppet inn 5 færre, ville TIL havnet på sikker plass.

Konklusjon: TIL kan ut fra dette ikke satse på at det holder med uavgjort. Gutan må vinne. Da kan ingen andre lag hindre Troms og Finnmark å ha en klubb fra vår region i den gjeveste fotballligaen i Norge!

For slik blir tabellen om Tromsø vinner sin kamp og resultatene står seg som over i de øvrige kampene:

Skjermbilde 2019-11-29 kl. 08.54.35.png

En 11.plass er altså det beste Tromsø kan havne på med seier over Stabæk. I dårligste fall kan TIL med seier søndag bli nr 13, passert av Strømsgodset og en evt. vinner i kampen Lillestrøm- Sarpsborg.

Her følger to mulige scenarioer som spår utfallet av søndagens kamp på Alfheim, en nøktern-pessimistisk og en realistisk-optimistisk:

Derfor tapte Tromsø mot Stabæk og rykker ned:

Stabæk har vært et formlag i høst. Til kampen på Alfheim stilte de med det beste mannskapet, derav en rekke raske og lette spillere. For på et glatt underlag som det ble på Alfheim, vinner alltid korte spillere med lavere kroppsvekt. De har bedre balanse og vinner de fleste dueller mot tyngre spillere.

Fart er en risiko på glatt bane, og risikoen øker med kroppslengde og -tyngde. Spesielt innenfor 16-meteren øker sannsynligheten for «billige» straffespark. Til tross for TILs mange rutinerte spillere, ble disse for «trege» mot Stabæks. Vi så det senest i kampen TIL – Vålerenga (0-0) 10.november. VIFs yngste og letteste spillere danset rundt TIL-spillerne på det glatte underlaget.

Stabæk klarte å score tidlig i 1.omgang på et billig straffespark. Til tross for massivt press fra Tromsø i resten av kampen, ble det ikke scoring. Et drøyt halvfullt Alfheim gikk skuffet hjem og visste at til neste år heter motstanderne bl.a. Nest-Sotra, Jerv og Raufoss.

Derfor vant Tromsø og spiller toppfotball også i 2020:

Tromsø IL ble møtt av et fullsatt Alfheim, og det tente spillerne. Trener Valakari tok sjansen på å starte med flere unge spillere. Deres mange år med utetrening på glatte underlag kom til nytte. De fintet ut raske Stabækspillere som sklei ut til pølsekiosken, og Gutan tok ledelsen 1-0 etter bare 9 minutter.

Alfheim kokte. Og det er slikt som hjelper på inspirasjon og selvtillit. Kun 3 minutter senere blir Espejord feid over ende i straffefeltet, og setter selv 2-0-målet. (Resten av kampen får du med deg kun live på et meget hørbart Alfheim, også de utrolige målene!).

Tromsø IL gruser og knuser motstanderen, og Stabæk må motvillig (sta)bukke under i det som blir Tromsø ILs årsbeste.

De over 6000 på Alfheim blir stående lenge på tribunen. Applausen og ulike TIL-sanger møter Gutan på sin æresrunde. På tribune og bane sverges det at 2020-sesongen skal bli mange slike opplevelser – både hjemme og borte. Også i Europa 2021.

Epilog – med to tilbakeblikk

Lørdag 1.november 2003. Siste runde i daværende Tippeliga. Nyopprykkede Tromsø IL ligger på nedrykksplass, og møter seriemester Rosenborg på Lerkendal. Bodø Glimt ligger på sølvplass.

Dessverre ble ikke mange kamper sendt direkte på TV, men radioen sendte selvsagt fra alle kampene. På stuegulvet lekte Bendik, 3 år og hans yngre bror på 1 år lå og sov. Derfor var ikke radiolyden generende høy. Det rapporteres at Aalesund leder 2-0 mot Bryne og kan spille neste sesong på toppnivå – på bekostning av Tromsø.

Det var tunge minutter.

Det er lagt til 3 minutter på Lerkendal og fortsatt 0-0, til tross for mange gode TIL-sjanser. Overtiden er ute, men Tromsø får corner. Steinar Nilsen tar den. De neste sekundene er eksplosive. Jeg hører ordet mål bli nevnt. Og så sier han da vitterlig » Tromsø har scoret!». Etterfulgt av et tradisjonelt sør-amerikansk målbrøl: «måååååååååååååååål!!»

Da kom det. Det mest dyriske skriket jeg noengang har utstøtt. Og jeg banka og slo i fotstøtten til lenestolen. Og ropte. Etterfulgt av barneskrik. Og sinte rop fra en forbannet mor til barnet. Og en skremt 3-åring som løp ut av stua.

Jeg var i egen verden, med ville rop og gledestårer da radioen meldte at «Der er kampen over. Tromsø har klart det. Tromsø har klart det!!». Arne Vidar Moens heading avgjorde.

Slik var det i mange tusen hjem i nord denne lørdagen. Ville tilstander. Men husk pavens ord i innledningen. Og da skjønner du alt så mye bedre.  🙂

Fra Nettavisen 1.11.03

Fra Nettavisen 1.11.03

Det er spesielt poeng at i kampen på Lerkendal deltok en 22-åring fra Vadsø. 16 år senere kan skjebnen sørge for at det er Morten Gamst Pedersen som igjen sikrer TIL fornyet kontrakt.

Søndag 2.november 2008. 6835 tilskuere ser Tromsø slå Stabæk 1-0 og tar bronsemedaljen. Det var novemberkjølig, men varmt nok på tribunen.  Vi trodde at Sigurd Rushfeldt spilte sin siste kamp – men vi tok heldigvis feil. Det ble tre sesonger til.

Hva jeg husker best? Den stående applausen og TIL-sangene. Og at stemmen min var borte den neste dagen.
Slik håper jeg det blir kommende mandag også.

Her kan du nyte radiokommentatoren som skildre de dramatiske sekundene på Lerkendal i 2003. Det gjør så uendelig godt inni fotballhjertet å se og høre den.

Her kan du gå inn på VGs «nedrykkskalkulator» og legge inn dine resultater og se hvem som rykker ned.

Les sjefredaktøren i Nordlys sin oppfordring til byens innbyggere før kampen.

«Hva skal man med fiender når man har slike venner?» – eller – Historien om politikere som ikke vil ha makt. Kun frikjøp for å forbli maktesløse.

Hele Norge har denne uka fått bekreftet myten om at de fleste i Troms og Finnmark ikke evner makt og ansvar uten en sterk stat.

Det har vært interessant via web-TV å følge deler av det konstituerende fylkestinget for Norges viktigste region; Troms og Finnmark.

Jeg fikk med meg de nye administrative lederne sin gjennomgang tirsdag av deres ansvar på de enkelte fagområder. Det var et viktig stikkord som gikk igjen: Kompetanse. Skal den nye fylkeskommunen lykkes, må det være tilstrekkelig kompetanse på alle nivå.

Der sliter denne fylkeskommunen allerede i starten. De mangler en rekke fagfolk på mange områder. Og det kan de takke i første rekke sine tidligere fylkespolitikere for.

Der andre fylkeskommuner straks gikk i gang med å rigge sin nye sammenslåtte fylkeskommune og i løpet av gode to år sikre seg tilstrekkelig med fagfolk, rotet spesielt Finnmark sine politikere det til. Ved å utsette valg av fellesnemnd til det var et drøyt svangerskap fram til konstituering, skapte de uro, mismot, uklarhet og liten interesse for søkere utenfra til å våge å søke her nord. Slik hindret flertallet å få inn viktig kompetanse  til regionen vår.

Det er meget alvorlig.

Og det er her vi er i 2019: Stortinget har bestemt at Troms og Finnmark fra 1.1.2020 utgjør en politisk enhet med langt større innflytelse over vår egen utvikling enn noengang før.

Joda. Jeg ser den. Det var ingen god prosess som bidro til en god regionreform. Delvis skyldes det Høyre og Frp som ville fjerne fylkeskommunen. Det skyldtes også at Ap er under streng kontroll av LO i Oslo, og der er de ikke ivrige på å flytte makt og arbeidsplasser ut til regionene. I tillegg gikk SP og SV fra sine opprinnelige posisjoner om å desentralisere makt og myndighet. Noen lukter bedre enn andre hvor vinden blåser, og stemmejakt er forståelig nok for enkelte parti viktigere enn å gjennomføre prinsipielt viktige reformer.

Finnmark fylkeskommune hadde på forhånd bestemt seg for at alt skulle være som før, og gjennomførte verken høringer eller folkeavstemning FØR Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017.

Jeg er helt enig med de som kritiserer rekkefølgen for regionreformens ulike faser. Hadde regjeringen høsten 2013 inkludert V og Krf, vet jeg at en kommunalminister fra et av de partiene vill gjennomført den «ideelle» prosessen: Først måtte regjeringen foreslå hvilke store oppgaver/funksjoner som skulle overføres fra stat til nye regioner – etter forslag fra både kommuner og fylkeskommuner. Deretter skulle det vært gjort et stortingsvedtak om omfanget. Til slutt måtte landet deles i «færre, større og sterkere regioner» – slik SV og V foreslo det i Stortinget.
Jeg tviler sterkt på at at vi hadde endt med flere enn 5-6 (SP foreslo 9 i Stoltenberg-regjeringen, Ola Borten Moe tok til orde for max 7).

Det viktigste er likevel nå at prinsippet om flytting av statlig makt og myndighet til folkevalgt nivå nærmere innbyggerne, nå er sementert. Med unntak av en teoretisk tilbakeflytting av makt til Oslo og staten, vil nok et solid flertall på Stortinget de neste 50-100 år fortsette maktflyttingen ut til regionene.

Men hva sa noen av fylkespolitikerne fra talerstolen – og i intervju med media under konstitueringen denne uka ?

Hold dere fast – for dette er nesten ikke til å fatte kommer fra en fylkespolitikers munn:
«Det viktigste prosjektet for ledelsen er å oppheve tvangssammenslåingen.»

Skjermbilde 2019-11-01 kl. 20.58.47

Ikke bare skal SVs Kirsti Bergstø  og det nye flertallet på fylkestinget slik overta Stortingets myndighet til å vedta nasjonale reformer. En imponerende ambisjon – ikke minst av en som har vært stortingsrepresentant og burde ha noe kjennskap til maktfordelingsprinsippet i Norge – som i andre liberale demokrati.

SV skal altså i tillegg avvikle en sterkere politisk enhet som fremover endelig kan utfordre Stortinget der de gamle fylkestingene knapt ble lagt merke til. Bortsett i lokalmedia under de mange årlige prisutdelinger, festmiddager og løpende rettsaker.

Dette er ekstra interessant med bakgrunn i at SV på Stortinget vedtok å gå i gang med en regionreform og foreslo dette (sammen med Venstre) i 2014:

««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. «

Hvorfor foreslo de dette?

Fordi fylkeskommunen helt siden 1837 har vært politisk impotent: De vil og vil, men får det ikke til.
Stortinget har – med sterke departement og direktorat med sine direktører som premissleverandører nemlig tviholdt på reell flytting av makt fra Oslo til politikere på regional nivå – inntil 2014.

I 177 år har den statlige makta få avgjørende innflytelse på livet i distrikts-Norge.

2014 blir det historisk viktige året Venstre og KrF enstemmig får gjennom det Bondevik-regjeringene (inkludert SP!) la grunnlaget for: Flytting av makt og myndighet slik at regionene kan dra nytte av sine naturressurser og beliggenhet for mer verdiskaping, arbeidplasser og folkevekst.
Dette er både demokratisering og desentralisering. (Og ja, Stortinget burde først vedtatt ALLE oppgavene og deretter struktur! Kritikken mot at det ikke skjedde er helt berettiget! Men det kan repareres av det samme Stortinget.)

Hva gjør SV i dette nye fylkestinget – som kan bli en ny politisk maktfaktor i Norge?

SV vil bygge det ned, demontere makta og skape ny usikkerhet blant de ansatte og slik stoppe vår historiske mulighet til å utvikle den viktigste regionen i Norge!

SVs uklare politikk  fører til  enda mindre fagfolk og kompetanse i nord, og desto mer i de regioner hvor de nå ser at de kan utgjøre en politisk forskjell. Trøndelag og Agder er kommet langt i å etablere gode fagmiljø – og de tiltrekker seg fagfolk.

Til og med Vestland fylkesting der SP i noen dager etter valget ønsket reversering, har lagt det forslaget helt dødt. Nå er dette blitt et populist-prosjekt hvor noen få parti skal forsøke å holde på velgerne  i Troms og Finnmark, samt i Viken fram til stortingsvalget i 2021.

Til alt overmål foreslår SV i fylkestinget nå både et parlamentarisk styringssystem (som de var sterkt i mot før valget),  men også at et ukjent antall partimedlemmer skal bli frikjøpt fra sin vanlige jobb – for å avvikle seg sjøl. Så meningsfullt, da?

Et slikt vedtak der de vil søke Stortinget om å bli fradelt hadde kostet et minimum: Med formannskapsmodellen holder det med å kun møte opp i et fylkesting og gjøre vedtak om å søke om fradeling.

Og 12-13 millioner kroner ville blitt frigjort til flere lærere i den videregående skolen, og til vedlikehold av fylkesveier.
Men SV er altså nå 100 % med på den ferden de var 100 % mot før valget.

Det skal likevel SV ha. De forsto hvor viktig det er at fylkestinget tar opp viktige saker på vegne av innbyggerne. SV foreslo at ambulanse-saken måtte drøftes av fylkestinget. SV ble nedstemt. Dessverre.

Samtidig var dette en naturlig konsekvens av SV, Ap og SP sin egen holdning til å få flyttet makt og myndighet til «færre, større og sterkere regioner».

For hvorfor skal fylkestinget drøfte store helsespørsmål når de samme politikerne ikke vil ha innflytelse, makt og ansvar for helsepolitikk?

Å starte demontering av den regionale makta får en konsekvens:  Oslo-miljøet jubler for støtten fra SV, SP og Ap  til fortsatt økt statlig makt. Og LO i Oslo gir seg i hendene. Sammen med finansnæringa, boligspekulanter og andre som for lenge har levd fett av sentraliseringa.

Derfor er det rett av Nordlys’ Tone Angell Jensen å spørre SV: Hvordan blir det med troverdigheten? 

Flere innlegg om samme sak i linker under her:

——————————————————————————————————————-

Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Om mot og redelighet i Tana kommune

Sånn! Da er det gjort. Det var min måte å markere at uredelighet ikke skal godtas.
Jeg skriver om dette både på min vegg og på veggen til Samelista i Tana. Deretter forlater jeg den gruppa.
Det er første gang jeg forlater en FB-gruppe. Og med en meget god grunn.

I en uke har jeg nøye vurdert om jeg skulle tie om dette – eller våge å si det høyt og ta konsekvensen av det.
For en uke siden ble nemlig kommunestyret i Tana konstituert – med bevisste brudd på kommunelovens bestemmelser om Kontrollutvalg. Det hele etter anbefaling  fra avtroppende ordfører, Aps gruppeleder Ulf Ballo og rådmann Jørn Aslaksen.

Da hadde hovedparten av media tatt kvelden – fordi lokaldemokrati for NRK synes å kun handle om hvem som blir ordfører.

Det hadde ikke skjedd om avtalen som ble inngått mandag 8.oktober var alvorlig ment fra de som skrev under og tok hverandre i hånden.

Vi forsikret hverandre om vår enighet og gleden over å kunne starte nybrottsarbeid sammen – etter 28 år med samme inngrodde ukultur i veggene.

Skjermbilde 2019-10-17 kl. 21.16.22.png

I den siviliserte verden inngår voksne mennesker og organisasjoner avtaler stadig vekk etter til dels harde forhandlinger. Det vanlige og etisk akseptable er at når man har oppnådd enighet, er det ingen som jukser etterpå.
Oppdager man feil, tar man det opp.
Det gjorde Samelista på rett måte. Sent mandag kveld trakk Høyre sin kandidat ut av en gruppe fordi Samelista hadde glemt å foreslå en politiker på fast plass.
Andre parti måtte derfor flytte sine varamedlemmer nedover lista.

Men da var alt på plass. Det trodde i alle fall 5, kanskje alle seks avtalepartene.
Ingen hadde tenkt tanken på at noen deretter bruker enigheten til å gå bak ryggen på sine avtaleparter.
Det skjedde likevel:

Skjermbilde 2019-10-17 kl. 21.19.03.png

«Ble du overrasket over at ei liste med Hartvik Hansen jobber på denne måten?, fikk jeg spørsmål om dagen etter konstitueringen.
Ikke med tanke på en kandidat som har vært innom flere lister og etterhvert ender som uavhengig. Men med tanke på mange av de som både sto på og bak Samelista, ble jeg ikke bare overrasket. Jeg ble også dypt skuffet og mange illusjoner fattigere.
Men kanskje det er en OK væremåte og leveregel i noen familier? I noen bygder? I vår kommune? I vårt fylke?
Vel, da har vi svaret på hvorfor skoleelever i Tana sliter med mobbing – til og med utført av voksne!
Da vet vi mer om hvorfor fagfolk flytter bort fra kommunen. Og hvorfor Tana har rykte på seg innen høyere utdanning om å være en meget tvilsom arbeidsgiver. (Og der media tier om dette..!)
Slik blir det ikke mange leger, sykepleiere og lærere av i årene framover. Og det vil ramme både unge og eldre i Tana på verste måte!

Skal vi godta at Tana kommune blir sittende med et slikt omdømme?

Eller skal vi peile inn alle moralske kompass slik at pilen peker mot hederlighet, redelighet, respekt og MOT til å gjøre de endringer som er helt nødvendige?

Vi har valget mellom å feige ut, jatte med og godta kulturen som fester seg – eller å ta et helt nødvendig oppgjør med den.

Jeg har tatt et valg.

Jeg vet hva som venter meg om jeg gjør det. Da kommer reaksjonen fra alle som har fordel av den kulturen som sitter i veggene.

Og den ser slik ut i Roar Hagens gode streker i VG:

Skjermbilde 2019-10-17 kl. 21.35.48

Tana kommune kan bli Finnmarks neste «Karasjok kommune» eller Norges neste Drangedal om ikke modige politikere våger å ta den politiske styringen.

Jeg gleder meg til å jobbe sammen med opposisjonen for å få til en ny kurs for Tana.

Hvis det viser seg at jeg har tatt helt feil av Odd Erik Solbakk og at han likevel fortsatt står fast ved det han skrev under på i avtalen, skal jeg ta han i hånden, beklage min feiloppfatning og innrømme offentlig at jeg tok skammelig feil av han og hans nærmeste.

Redelighet er avgjørende – også i Tana.
Å vinne seire ved hjelp av juks gir stygge tap etterhvert.Og innbyggerne blir de største taperne når andre sitter med privilegier de ikke fortjener.

—————————————————————————————————————————————-

Her kan du lese noe dokumentasjon om hvilken kultur som preger ledelsen i Tana kommune,hvordan AP-politikere er gitt lederstillinger og at rådmannen har fått godt betalt for dette.

Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

“Tromsø kommer til å få alt og bestemme alt om Troms og Finnmark blir sammenslått”.

Dette mantraet ble gjentatt til det kjedsommelige fra senhøsten 2017, et drøyt halvår etter at Stortinget omsider vedtok en regionreform. Etter Stortingsvalget sep. 17 startet noen kvinner i Finnmark kampanjen “For Finnmark” – med hovedbase i Vadsø der fylkesadministrasjonen har sine 140 årsverk.

Nå skal det til de fleste finnmarkingers unnskyldning sies at informasjonen om den største demokrati-reformen siden 1837 var svært mangelfull. Finnmark fylkeskommune hadde ingen involverende prosess som tok innbyggerne med på råd. Ingen fylkespolitikere ville at innbyggerne skulle si sin mening FØR Stortinget tok sin avgjørelse i juni 2017 – slik våre fylkespolitikere fikk vite tidspunktet om allerede i 2015!

Heller ikke alle partiene som sto bak det enstemmige Stortingsvedtaket i 2014 om å be regjeringen utrede en regionreform gjorde noen god informasjonsjobb. Tvert i mot. Informasjonesflyten var dårlig og ble kun drøftet av få fylkespolitikere og færre stortingsrepresentanter.

Da SPs Kurt Wikan i februar 2018 fikk forslag fra SPs sentrale strateger om å prøve å avholde en folkeavstemning i Finnmark, gikk Ap rett i fella. SPs hensikt var selvsagt å håpe på et flertall fordi det ville være kun motstandere som ville møte opp. Dermed kunne de ri på den saken fram til kommune- og fylkestingsvalget i høst. For et ansvarlig styringsparti som Ap var dette veien ned i den politiske grøfta.

Noen fylkestingsrepresentanter i Finnmark stilte seg positive til folkeavstemning fordi det ville gi Finnmarks medlemmer i fellesnemnda økt legitimitet, og dermed i sterkere grad påvirke nemndas arbeid.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik ønsket minst 75 % valgdeltakelse for å ha finnmarkingenes entydige råd. Spørsmålet som velgerne skulle ta stilling til var myntet på motstandere av regionreformen. I informasjonen fra fylkesrådmannen til velgerne ble de oppfordret til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen til en fylkeskommune”.

Bestemme!! Altså: En gruppe velgere skal bestemme over Stortinget i en sak Stortinget avgjorde 11 måneder tidligere? Alle med et minimum av samfunnskunnskap ser at det er i strid med Norges politiske styringssystem.

I debatten utover våren hadde “For Finnmark” store kampanjer med følgende skremsler:
” Finnmark vil miste alle 140 arbeidsplasser på fylkesbygget i Vadsø til Tromsø”.
” Tromsø skal bestemme over Finnmark”
” Naturressursene i Finnmark vil bli styrt fra Tromsø”
” Det blir kjøttvekta som rår; Troms og Tromsø får flertall i det nye fylkestinget”.

Noen av oss forsøkte å trenge gjennom støyen og bringe inn fakta i debatten. Det falt på stengrunn. Ikke ulikt når vitenskapsfolk forsøker å forklare sammenhenger i naturen til en som kun har en religiøs synsvinkel på det hun “vet” – av “overbevisning”.

Valgdeltakelsen i den regisserte folkeavstemninga ble kun 58 %, og av disse stemte 87 % nei. Med andre ord: Hver 2.finnmarking hadde sagt nei. (30 300 av 59 600 stemmer).

9.september 2019 har velgerne i Troms og Finnmark sagt sitt i det første fylkestingsvalget for det sammenslåtte og langt sterkere fylket.

Her er resultatet av fylkestingsvalget: Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.05

Som vi ser, har altså fordelingen av mandater mellom de to tidligere fylkene blitt svært jevn. Bortsett fra Rødt og KrF som har alle mandatene fra Troms, er Finnmark godt representert hos de øvrige. To av partiene har sine kun fra Finnmark.

Med 31-26 til Troms kan det se ut som det er et matematisk flertall fra Troms. Som man husker fra debatten om sammenslåing, har både Rødt, MDG og SV sagt at de vil støtte Finnmark i saker hvor Finnmark kan tape til Troms. I så fall er stemmetallene 37-20 til Finnmark!

Men det som styrer det hele er faktisk fylkestingsprogrammet. Og de som skal tolke og forstå dette er fylkesstyret, mens fylkestingsgruppa til slutt avgjør. Velgerne har satt seg inn i programmene må vi anta og disse gir retningen for de kommende 4 år.

Om det fortsatt er noen som tror på skremslene sitert over, kan de nå endelig sove trygt om natta. Det meste blir som før. Bortsett fra her i Nord hvor Norge nå er blitt en politisk sterkere region. Så lenge ikke SVSP, Rødt og muligens Ap vil starte med å demontere den?

Men hvordan gikk det så med Tromsø kommune og by i det hele. Hvis skremslene om at kjøttvekta bestemmer blir oppfylt, skal denne byen ha 1/3 av alle fylkestingsrepresentantene.  Kjøttvekta forteller at antall velgere og innbyggere i Tromsø utgjør 1/3 av alle i Troms og Finnmark. 1/3 av 57 er 19. Fikk Tromsø da 19 mandater?  La oss se på oversikten:
Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.20.png

 Tromsø fikk ikke flertall, de fikk ikke engang de 19 de matematisk kunne hatt.
De fikk kun 10 av de 57 representantene!

Også her ligger skremselet dødt og maktesløs. Finnmarkinger som trodde på spådommen kan igjen sove trygt.

Fylkestingsvalget bekrefter at partiene har opptrådt redelig i valgkampen og ikke minst; De har sikret balanserte fylkestingslister og ikke kjørt noen form for organiserte kampanjer. Med et mulig unntak for Rødt og KrF?

Hva med fremtiden?

Også her har velgerne blitt utsatt for et narrespill i denne valgkampen. Mange velgere tror at dersom Stortingsvalget i 2021 gir en annen regjering, er Troms og Finnmark egne fylkeskommuner med egne fylkesting straks etterpå.

Det er feil.
En evt. deling av en fylkeskommune kan tidligst skje med virkning fra 1.1.2024.

Det betyr at om dette fylkestinget allerede nå gjør vedtak om å sette igang en prosess om deling, vil det gå 4 år før den kan være gjennomført.

Om det er noen politikere som kjenner arbeidsgiveransvaret tynge, er det tvilsomt om de vil utsette de ansatte for enda mer usikkerhet ved å ta enda en kostbar, energitappende og ødende runde – kun for å svekke Norges viktigste region sin langt sterkere politiske rolle.

Inndelingsloven gir kommuner og fylkeskommuner adgang til både å slå seg sammen og til å dele seg. Loven stiller noen krav om å følge prosedyrer, bl.a. å involvere innbyggerne i prosessen. Det er Stortinget som avgjør deling av fylke.

Siden ingen av de drøye 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark har fått uttale seg spesifikt om en deling, er det helt naturlig at de denne gang skal få gjøre det – FØR Stortinget fatter sitt vedtak.

En rådgivende folkeavstemning vil hjelpe fylkestinget til å gi sitt råd til Stortinget.
Som voteringstema kan følgende Ja/Nei-spørsmål brukes:
«Mener du at «Troms og Finnmark» må deles inn i to mindre fylkeskommuner ?»

Et klart råd i en folkeavstemning hvor minst 2/3 deltar  vil selvsagt gi langt større legitimitet for en tilbakeføring til to mindre fylkeskommuner med redusert ansvar og økonomi som konsekvens.

Jeg ser at de gjenværende motstandere av regionreformen ikke ønsker en slik folkeavstemning.

Hvorfor ikke?

Er de redd for at innbyggerne har fått mer kunnskap om de muligheter reformen gir oss i strategisk viktige nord?

Hvis de hadde et prinsipielt standpunkt for et år siden til at innbyggerne må få uttale seg slik fylkespolitikerne forhindret før stortingsvedtaket i juni 2017, bør de ha det samme standpunktet nå.
Er de blitt motstandere av en ny folkeavstemning, vitner det om en redsel for at folket skal mene noe annerledes enn dem.

Det som jeg er sikker på vil hjelpe vår region i langt sterkere grad, er et fylkesting som nå jobber for å få mer makt overført fra staten. De foreløpig 50 oppgavene som fylkespolitikerne skal skjøtte fra 1.1.2020 er en god start, og som må inspirere til å få flere.

Det er en linje SP tidligere har stått for der Ap og SV fortsatt vil at LOs ønske skal følges: Statlig makt skal forbli i Oslo.

Den største politiske saken i Tana: Tillit?

Mange spør meg om hvorfor jeg som ordførerkandidat ønsker meg både ny politisk og ny administrativ ledelse i Tana kommune. Har jeg ikke tillit til at dagens ledelse kan rydde opp i de problemer den samme ledelse har skapt ?
Her kommer noen svar.

Vi har over mange år hatt gående en debatt i Tana om kommunens arbeidsgiverpolitikk og personalpolitikk. I denne ligger også hvilke spilleregler som skal gjelde for at ansettelser både blir riktige og rettferdige og skaper tillit og ro.

Jeg har som ordførerkandidat for Tana Venstre satt fokus på både økonomistyring og personalpolitikk ved årets kommunevalg i Tana.
Hvorfor?

Fordi disse to sakene er av vesentlig betydning for om Tana kommune skal bli slik vi ønsker: En kommune «hvor folk flytter til og ikke vil reise fra».
Eller skal kommunen forsterke omdømmet av at «det er der hvor venner og bekjente av ledelsen får jobb og hvor fagfolk flykter vekk til tryggere forhold».

Mislykkes Tana på dette området, rammer det barn i barnehage og skole, det rammer eldre pleietrengende og deres pårørende og det rammer alle som trenger en stabil fastlege. Dette handler om TRYGGHET!

Filmen «Våre håpefulle» viser glimt av en norsk skole på godt og vondt. Og dessverre er det mange elever som lider fordi kommunene ikke klare å skaffe eller ta seg råd til fagfolk i klasserommene. Også i Tana. Lånegjelda er prekær, og det som kunne vært lønn til nye dyktige fagfolk sendes nå til banksjefen i form av renter og avdrag.

Fagfolk er kritisk viktige. Ikke minst fagkompetanse blant ledere. De må ha solid kjennskap til fagområdet de skal lede, og de må kunne veilede sine ansatte. Det skaper trygghet for den ansatte, og det gir innbyggerne bedre tjenester.

Derfor måtte jeg sjekke om ansettelser i Tana skjer slik at «den beste» får jobben, og at det er reell konkurranse mellom søkerne. En merkelig prosess de siste årene gjorde meg nysgjerrig, og jeg måtte spørre meg fram.

Også tidligere har kommunestyrerepresentanter i Tana stilt slike spørsmål for å sikre seg at reglene for ansettelser følges. Bl.a. denne er fra rådmannens første år i kommunen:


Skjermbilde 2019-08-30 kl. 09.27.08



I 2015 søkte kommunen etter leder på avdelingen for teknisk drift (bygg, anlegg mm). Gjennom to søknadsrunder med flere meget godt kvalifiserte søkere endte det med at en som ikke hadde søkt, fikk jobben! Intet galt sagt om vedkommende. Kun om prosessen.

Som noen har fått med seg i avisene i det siste, sendte jeg inn noen spørsmål til rådmannen tidligere i sommer.  Jeg ville sjekke en mildt sagt underlig form for endring av kommunens egne spilleregler ved ansettelser i denne kommunestyreperioden.

Her kan du lese brevet med spørsmål: Tana – status delegasjonsreglement 2019 (Klikk på lenken og dokumentet åpnes i nytt vindu. Gjelder også dokumentene nedenfor med farget skrift).

Jeg fikk ikke konkrete svar fra rådmannen på de prinsipielt viktigste spørsmålene:254135_READONLY.DOC

Derfor sendte jeg dette purrebrevet: Purring på spørsmål

Svaret fra rådmannen var oppsiktsvekkende: 254364_READONLY.DOC (3)

Saken ble referert i avisa Finnmarken.hvor jeg hevdet at rådmannens svar var direkte frekt.

Til avisa sier rådmannen bl.a.:
Jeg har ingenting å beklage, det jeg har kommunisert til mannen er: Skriv saklig så får du saklige svar, svarer han.

Jeg ringte rett til ordfører Frank Ingilæ og ba om en beklagelse for rådmannens lite profesjonelle svar. Frank mente han ikke hadde noe å beklage, og jeg minnet han om at han er rådmannens sjef. Frank mente dette var en polemikk mellom meg og rådmannen, noe jeg selvsagt var uenig i.

Og så hadde ordføreren selvsagt et viktig poeng under samtalen: Det er vanskelig å kommentere saken siden nettopp han er den som har fått stillingen etter endringen av delegasjonsreglementet.
Her er vi ved stridens kjerne: Rolleforståelse når det blir slike flytende grenser i en liten kommune hvor alle kjenner alle.

Selvsagt ble jeg skuffet over at han valgte å forsvare rådmannens måte å besvare en henvendelse på. Og ekstra skuffet ble jeg over at han slik stilte seg bak rådmannens angrep på meg som person, og ikke ønsket å svare på noen enkle spørsmål.

Jeg valgte å ta rådmannen på ordet, og sendte han derfor straks følgende spørsmål:

«Jeg fikk ikke konkret svar på flere av spørsmålene, og regner med at du nå kan svare når spørsmålene er ytterligere presisert. I tillegg må jeg be om svar på noen nye med bakgrunn i dine svar:

a. Var det rådmann eller ordfører som foreslo å endre delegasjonsreglementet vdr. ansettelsesmyndighet FØR ad-hoc-utvalget ble nedsatt?

b. Hva var begrunnelsen for å endre delegasjonsreglementet når kommunestyret med hjemmel i kommuneloven av 1993 hadde lagt dette ansvaret til rådmannen allerede før tusenårsskiftet?

c. I april 2019 går kommunestyret tilbake til tidligere praksis fordi presiseringer i Kommuneloven tilsier det. Det er det samme prinsippet som følges når det gjelder personalforvaltning i ansettelsessaker; det er rådmannen som tilsetter – ikke politikere. Altså samme praksis som fram til 2016. Visste ikke Tana kommune om at dette prinsippet sto fast også i forslag til endringer i kommuneloven?

d. Fikk endringen av delegasjon noen innvirkning på rådmannens lederavtale med tanke på lønn og evt. andre ordninger etter 2015, og evt. hvilke?

e. Hvorfor ble det ikke brukt ekstern rådgiver for de øvrige stillinger tilsatt av formannskapet – siden kommunestyret tydeligvis ikke hadde tillit til at rådmannen kunne ansette?

f) Rådmannen gjør altså alt arbeid vdr. forberedelser av seks ansettelser og slik legger alle føringer på hvem som er aktuelle/uaktuelle og hvem som skal innstilles. Formannskapet tar deretter avgjørelsen. Ansettelsen skjer altså på et rent politisk grunnlag, og rådmannen var involvert i dette. Er ikke dette en meget uryddig og tvilsom arbeidsgiverpolitikk som det gamle delegasjonsreglementet (fram til høsten 2016) ville ha forhindret – om det ikke var blitt endret?

g) Hva tenker rådmannen om sin rolle i dette? Ble politikerne advart mot en slik praksis?

Jeg håper på et kjapt svar innen fredag 23.8.»

Jeg har fortsatt ikke fått noe svar slik han lovet, og får det neppe. Rådmannen ser nok i likhet med de som nå får tilgang til denne informasjonen at både han og ordføreren har en dårlig sak.

Hvorfor er denne saken dårlig for rådmann og ordfører ?

I sitt første svar skriver rådmannen at delegasjonsreglementet ble endret 4.april 2019 på grunn av en ny kommunelov vedtatt i 2018. Det er korrekt. Mer interessant er hva han IKKE fortalte i sitt svar til meg:
Denne nye kommuneloven hadde både rådmann og ordfører kunnskap om allerede i 2016 – FØR kommunestyret endret delegasjonsreglementet! Men sa de det til kommunestyret?

Tana kommune  fikk sammen med de øvrige kommunene i landet tilsendt høringsutkastet til ny Kommunelov – NOU 4-16, og den er registrert i kommunens postsystem allerede 6.april 2016 – med ordfører Frank Ingilæ som saksbehandler! Rådmannen sender den videre 1.9 på høring.

62237487_193081561602837_6205261061545787392_n (1).jpg

(skjermbilde av saken i kommunens sak/arkivsystem)

Altså, både rådmann og ordfører visste våren 2016 at den gamle regelen om rådmannen som ansettelsesmyndighet  ville bli ytterligere forsterket med ny kommunelov. Likevel starter de opp et arbeid for å ENDRE delegasjonsreglementet slik at det nå er formannskapet som får full ansettelsesmyndighet, og ikke rådmannen.

Nå kan det jo være at ordføreren fikk saken, men sov i timen og ikke fikk det med seg (noe som sjeldent skjer). Da er det interessant hva som skjer midt i september – altså før dette ad-hocutvalget er kommet i gang med sine evt. endringer.

Ordfører Ingilæ deltar som styremedlem på møte i KS Finnmark 21.sept.:


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 15.28.31.png


På dette møtet har de en viktig sak til behandling – Høring – Ny kommunelov:


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 15.27.32.png


Om ikke ordføreren (og rådmannen?!) hadde lest høringsutkastet på våren eller sommeren, visste de nå i alle fall meget godt hvilke endringer som ville komme.
Det var med andre ord ingen saklig grunn for å endre delegasjonsreglementet i stikk motsatt retning.

Men det fantes to andre mulige grunner:

1) Sørge for at formannskapet fikk full kontroll på ledige stillinger og politisk bestemme hvem som skulle ansettes, inkludert venner og bekjente som søkte. (Både gruppelederen i Ap og ordføreren ble gitt hver sin stilling av sitt eget flertall i formannskapet).

2) Formannskapet hadde nettopp sett folkets vrede i Tana for måten rådmannen hadde behandlet både leger, innbyggere og ansatte på (se under). Nå måtte de inn å ta kontroll over rådmannen. Verken ordfører eller flertallet i kommunestyret torde avslutte arbeidsforholdet til rådmannen. Det forteller om hvem som har makta i Tana!

Grunnen til den økte misnøyen gikk på rådmannens lederstil og en ordfører som ikke tok tak i problemet.

Varaordfører Elisabeth Erke(Ap)  og leder av HOOK (Hovedutvalget for Oppvekst Omsorg og Kultur) ønsker å rydde opp i dette vinteren 2016. Hun får høre av rådmannen at hun er en «..jævla HOOK-kjerring..», noe ordfører velger å lukke ørene for. Slik skapes og vedlikeholdes fryktkultur.

På et folkemøte om legekrisa sommeren 2016 blir ærlige og respekterte mennesker beskyldt for å lyve om situasjonen. Ansatte beskriver en fryktkultur. Ordføreren bruker sin posisjon til å beskytte rådmannen – og vedlikeholder dermed fryktkulturen.


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 15.57.17.png


Saken om endring i delegasjonsreglementet kommer til formannskapet 3.11 fra ad-hoc-utvalget. Det står følgende om dette i saken som skal til kommunestyret 17.nov. 2016:

Skjermbilde 2019-09-01 kl. 16.07.41.png


I innkallingen til kommunestyremøtet 17.11.16  forelå ikke noe referat fra møte (-ne?) i ad-hocutvalget.

Heller ikke her opplyses de folkevalgte om prinsippene, verken i den eksisterende kommunelov eller den nye som kommer. Ingen i kommunestyret får altså skriftlig kunnskap om  det ordføreren og rådmannen visste meget godt lang tid i forveien: Det er rådmannen som skal foreta ansettelser av alle sine ansatte, også kommunalsjefer og enhetsledere.

Høringsuttalelsen fra 3 fagforeninger oppsummerte godt hvor problematisk dette var:
IMG_9229

Andre løsninger blir feil. Har man ikke tillit til at rådmannen kan foreta lovlige og gyldige ansettelser, skal  man være voksen nok til å finne en ny rådmann. Er det derimot sterke bindinger mellom politikere og rådmann, fortsetter alt som før.

Det likevel mest betenkelig med dette er denne rolleblandingen av politikk og administrasjon vi ser:

I ansettelsessakene er det rådmannen som gjør alt arbeid fra å utforme utlysningsteksten, til å sile ut kandidater for intervju, til å innstille og til å fastsette lønnsbetingelser.

Politikerne gjør kun den formelle beslutningen om HVEM de skal ansette – på bakgrunn av rådmannens finmaskete arbeid! Hvem er det da som egentlig bestemmer i et slikt rotete system?

Ordførerens kremjobb – og prosessen bak

Det topper seg i fjor. Da får alle et innblikk i hvor galt det kan gå. Allerede et – 1 – år (!) før lederen av kommunens utviklingsavdeling skal fratre sin stilling, lyses stillingen ledig!

Hvor mange har noengang opplevd slik langtidsplanlegging i en bedrift eller offentlig organisasjon?? Dette er så oppsiktsvekkende at man undres på hvorfor  rådmannen og formannskapet torde det.

Stillingen lyses ut med slikt innhold:


Skjermbilde 2019-08-27 kl. 13.16.39.png


Søknadsfristen er satt til 21.oktober 2018  i god tid før 1.januar -19 som mange i fjor oppfattet at den nye kommuneloven skulle gjelde fra. Det hastet altså med en rask ansettelse gjort av formannskapet. Hvis ikke, må rådmannen ansette sin egen «sjef». Den belastningen ønsket selvsagt ikke rådmannen, forståelig nok. Da blir «vennskap og kjennskap-bindinger» for avslørende.

Det er spesielt interessant å se hvilke krav kommunen stiller til evt. søkere:

I den generelle delen heter det:
«Kommunen legger vekt på å rekruttere medarbeidere med høy kompetanse, arbeidsvilje, gode kommunikasjonsevner og serviceinnstilling.»

Tana kommune gjør her en meget god og viktig vektlegging! Slik skal det være. Dette er det eneste riktige signal til alle våre unge som er under utdannelse.

I den videre teksten står det følgende om hvilke kvalifikasjoner som kreves: «Relevant høyere utdanning, ledererfaring, erfaring fra utviklingsarbeid, god kjennskap til kommunal sektor og kompetanse i organisasjonskultur..».

Utviklingsavdelingen har på det tidspunktet flere dyktige ansatte som oppfyller disse krav. De som lever i håpet om at det vil være like konkurransevilkår, velger å søke.

Ikke uventet kommer det også en søknad fra kommunens egen ordfører. Han har forlengst sagt offentlig at han ikke stiller til gjenvalg etter 12 år, og ønsker selvsagt da å gjøre noe annet. Men med kun videregående skole og div. kurs innen salg og service i butikkbransjen, kan det bli vanskelig. Den eneste som blir sjokkert over at ordføreren søker på stillingen, er rådmannen som uttaler til pressen; «Jeg så ikke den komme..!».
Om dette var ironisk ment, er vanskelig å vite.

Ordføreren søker derfor på denne stillingen, men med et stort handicap:  Han oppfyller ikke kravene i utlysningsteksten!

Han får likevel jobben – etter at formannskapet måtte ta en ekstrarunde. Også der var noen i berettiget tvil?
I oktober -18 visste også Tana kommune at den «nye» kommuneloven ikke skulle gjelde allerede fra 1.januar. De hadde altså bedre tid. Den brukes til en ny utlysning. Kanskje det kunne føre til at kvalifiserte søkerne trakk seg og slik gjorde løpet for ordføreren enklere. Slik kunne formannskapet med 5 medlemmer av 5 mulige fra posisjonen skape en mer legitim avgjørelse?

For at hele prosessen skal gis et skinn av legitimitet, er hele prosessen fra utlysningstekst til forberedelser og intervju gjort av et eksternt firma. Noen tror at slike firma opererer i et vakuum og at det ikke finnes kommunikasjon mellom oppdragsgiveren og firmaet fra start til mål. Selvsagt gjør det det. Spør fagforeningene om hvorvidt firmaet ba de om innspill på utlysningsteksten!

Formannskapet setter altså enstemmig sin egen politikerkollega i stillingen, mens to faglig sterke søkere fra utviklingsavdelingen blir høflig satt på reserveplass. Hvilken sjanse hadde de på en rettferdig behandling?

Denne ansettelsen skjer torsdag 31.januar i år.
Samme dag er det møte mellom formannskapet og rådmannen.
Sak: Lønnskrav fra rådmannen.

Det ordner seg greit slik dette dokumentet viser:


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 17.53.58.png


31.januar 2019 er altså en trivelig dag for både ordfører og rådmann. Den ene har fått seg jobb, den andre et saftig lønnshopp, og gleder seg til 9 mndr. etterbetaling på konto.

Deretter starter rådmannen en saksbehandling for å omgjøre delegasjonsreglementet tilbake til slik det var før 2016 for hvem som er ansettelsesmyndighet! Det vedtas i neste kommunestyremøte. Drøye 2 års unntak fra prinsippet i kommuneloven har gitt to fremtredende AP-topper i Tana nye lederjobber og rådmannen lønn for strevet!

Men hva betyr dette for Tana kommunes omdømme? Skaper slik saksbehandling og endring i spillereglene tillit til og respekt for ledelsen i kommunen?

Og det mest ubehagelige spørsmålet kommer helt naturlig:
Er en slik bruk av politisk makt og folks skattepenger å anse som etisk forsvarlig?

Leder av utviklingsavdelingen i offentlig sektor med fast lønn og opptjening av pensjonspoeng til pensjonsalder har en verdi  på rundt 850 000 kr. Over 10 år utgjør det 8, 5 mill kr. + pensjonsutbetalingen deretter.
Å få + 8,5 mill kr fordi du tilfeldigvis var politiker og hadde venner rundt deg er som å vinne i Lotto. Bare så mye enklere.
Det er i alle fall ikke rettferdig overfor antatt bedre kvalifiserte søkere.

Et tilbakeblikk til da rådmannen ble ansatt er også interessant i så måte:

I 2005 ga kommunestyret fullmakt til det såkalte rekrutteringsutvalget om å inngå arbeidsavtale med den da nytilsatte rådmannen som skulle tiltre senere på våren. Utvalget besto av ordfører Ingrid Smuk Rollstad, Reidar Varsi og Kåre Breivik.

På anmodning har jeg fått tilsendt referat fra utvalgets arbeid. Det finnes ingen referat fra deres møter etter kommunestyremøtet da fullmakt ble gitt de til å inngå arbeidsavtale.

Arbeidsavtale JA av 2005 viser at den ikke er undertegnet av ordføreren som er det vanlige . Den er undertegnet av Frank Ingilæ som varaordfører. Hvorfor?
Avtalen gir rådmannen 24 måneders etterlønn ( i dag er verdien av dette 1,9 mill kr).

Det fremgår altså ikke noe skriftlig dokumentasjon om hvordan fullmakten fra kommunestyret er fulgt opp. Heller ikke om hvem som var bemyndiget til å signere avtalen på vegne av arbeidsgiver.

Dersom rådmannen må gå på dagen, kommer avtalen til anvendelse. Det er selvsagt her som i andre kommuner under forutsetning av at rådmannen ikke har gjort seg skyldig i noe lovstridig eller ureglementert.

Det skal blåse en forandringens vind i Tana etter valget!

Som politiker og ordførerkandidat akter jeg å bli «ombudsmann» for innbyggerne. Da er det min plikt å se til at regler for ansettelse følges også i Tana. Prinsippet er at det skal være fritt fram å søke for alle som mener de oppfyller kravene i utlysningsteksten, selvsagt også for politikere. Den best kvalifiserte skal ansettes, og det skal ikke lages en prosess som skal gi bestemte personer en fordel.

Når Tana kommune endrer sine egne spilleregler underveis og går på tvers av kommunelovens intensjon om hvem som har myndighet til å ansette, må noen våge å stille spørsmål. Det er blitt min oppgave, og derfor ba jeg om svar der jeg trodde svar var å finne.

En profesjonell rådmann i en seriøs kommune vil da kunne svare på de spørsmål han får fordi han har dokumentasjonen tilgjengelig.
Han/hun vil ikke angripe meg  slik rådmannen i Tana gjør i sine kommentarer til avisene. Hersketeknikken han bruker er å gjøre meg mest mulig ubetydelig, usynlig og useriøs ved å omtale meg som «mannen» og «personen», og ikke ved navn han ellers bruker. Her fra avisa Sagat;

«– Personen har skrevet til kommunen og kommet med anklager om korrupsjon og myndighetsmisbruk. Dette er usaklig og uten rot i virkeligheten, sånne ting skriver man bare ikke til en organisasjon, uansett om man er ordførerkandidat eller ikke. Dette er ikke saklig, det er ingen grunn til å komme med slike påstander. Han knytter kritikken opp mot ansettelser og det mener jeg ikke han har grunnlag for.»

Det er forståelig at rådmannen vil mene at jeg ikke har grunnlag for mine påstander. Jeg mener at jeg  har et meget godt grunnlag ut fra hva jeg viser til over. Jeg har ikke påstått i mitt brev at dette ER korrupsjon, kun at det grenser opp mot det og det er alvorlig nok.
Uansett smaker det for sterkt av nepotisme* (se forklaring nederst).

Når bortimot 50 % av innbyggerne tror det foregår korrupsjon, kan en åpenhetskultur i kommunene sterkere være med å avkrefte mistanken.

Kanskje det beste hadde vært om Øko-krim hadde tatt enn titt på Tana kommune for å avklare de faktiske forhold?

Hva tenker de f.eks om at Tana kommune tillater oppført et forretningsbygg i sentrum med formål om at et familiemedlem av rådmannen  skal etablere butikk der? Hva tenker de om at et nært familiemedlem blir ansatt i Tana kommune? Og at skjer etter at den best kvalifiserte tilbys lønn som ikke er i samsvar med kompetanse og takket som forventet nei?
Erklærte rådmannen seg inhabil i begge sakene og lot f.eks nabokommunen forestå saksbehandlingen, inkludert lønnsfastsettelse ? Nei, det kan man ikke lese av saksdokumentene.

Jeg mener det er er påkrevet at Tana kommune nå løfter sin etiske standard. En slik bevisstgjøring av politisk og administrativ ledelse vil igjen skape tillit blant både ansatte og innbyggere i Tana.

Min gode venn Hans Antonsen var ordfører for Venstre i Grimstad kommune i 10 år. Der kjørte de en prosess om hvilke etiske kjerneverdier som skal prege kommunen. Alle ansatte og folkevalgte var involvert. Det hele endte i følgende etikk-plakat:

Skjermbilde 2019-09-02 kl. 07.18.46
Tana kommune er nå i en situasjon hvor vi bør dra i gang en lignende prosess. Det vil være blant de første oppgaver jeg vil starte med dersom jeg blir ordfører.

Jeg vet at disse avsløringene om ledelsen i vår kommune gjør inntrykk, og har skapt panikk hos de som utøver makta i kommunen. De kan etter valget stå uten den makt og de privilegier de har hatt i for mange år.

Derfor forsøker de nå å skape et negativt inntrykk av meg som politiker og menneske. Det vil åpenbart komme mer før valget. Mye står på spill. Men la de avsløre seg!

Jeg skal tåle det, ikke minst fordi innbyggere i Tana vil tape på at dagens ledelse fortsetter. Spør småbarnsforeldre. Spør pårørende til pleietrengende. Spør de som sender barna på skolen. Det er mange som nå ønsker større trygghet for sine.

Men jeg synes ikke det er greit at mine meninger og mitt politiske arbeid skal ramme alle de som regnes som mine venner og bekjente. De frykter konsekvensene dersom det ikke skulle bli et politisk skifte i Tana og at frykt-kulturen dermed fortsetter, med de konsekvenser det får for dem. Også politikere fra flere parti sier under få øyne at de er enig med meg, men tør ikke si det høyt nå.
Velgerne i Tana har nå sin største sjanse til et skifte i kommunens ledelse!

Hvis velgerne vil det ved valgurna, kommer en forandringens vind over vår mangfoldige og fantastiske  kommune på valgnatta. Da kommer ny energi, nye ideer og etterhvert også nye arbeidsplasser til det naturlige sentrum i hele Øst-Finnmark.

Jeg er optimist og tror det vil skje.

Men velgerne avgjør – og det skal alle respektere!


* Forklaring på begrepet nepotisme:

Ifølge jusleksikon.no defineres dette slik:
«Nepotisme (av lat, nepos; «nevø», etterkommer) betegner favorisering av slektninger, ektefelle eller venner, og det å sette kjennskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser.
Begrepet kom i forbindelse med middelalderens paver, som ofte utnevnte sine nevøer til viktige verv i Den katolske kirke. Praksisen anses i moderne tid som en form for korrupsjon.»

«Har han Benn noe personlig mot deg?»

Jeg har fått dette spørsmålet tre ganger fra personer i ulike miljø det siste året, sist fra et av mine fem barn.

Jeg har svart at det eneste må være at vi er svært uenige i noen politiske spørsmål.
– Vi prater da normalt når vi møtes, men det skjer ofte noe i tonen på sosiale medier (SoMe).

Og så kan man undre seg over hvorfor tonen er så helt ulikt fra SoMe til virkeligheten.
Hvorfor er det sånn forskjell på om debatten er i de lukkede digitale rom, i de mer åpne rom og ikke minst der ansikt møter ansikt. I hverdagen og virkeligheten.

Sist vinter inviterte Morgenbladet, Dagens Næringsliv, Fagbladet og NRK til «Hele Norge snakker». Den tyske avisen Die Zeit hadde sett hvor hatsk og uforsonlig debattklimaet var blitt i tyske SoMe. Derfor inviterte de folk til å møtes offline – ansikt til ansikt.

Jeg meldte meg på – også for å bli «bedre kjent» med mine svakere og sterkere sider som deltaker i det offentlige ordskiftet.
Ikke minst fordi jeg et godt år tidligere møtte veggen og nå trente på å komme meg tilbake.

Livets nedturer gjør deg klokere og sterkere

Jeg har hatt mine opp- og nedturer i livet, og ikke hatt evnen til å til å si nei til pauser når jeg burde tatt de. Da jeg som 23-åring startet i min første lærerjobb, var jeg også engasjert i fylkespolitikk for Unge Venstre, i lokalpolitikk for Tana Venstre, på Austertana IL sitt første fotballag og i flere aktiviteter i bygda.

Jeg bodde et år i sokkelleilighet hos Haakon og Kari Marie Henriksen i Alta. Det var de som fikk meg til å finne meg til rette i et sosialliberalt parti etter at jeg først vanket sammen med både Rødt og Unge Høyre i deres domener på lærerskolen.
Håkon var samisklærer og aktiv i Alta Venstre, etterhvert også som frontperson i Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Hun var psykolog. 5 år etterpå besøkte de oss i Austertana, og jeg kom aldri til å glemme hennes ord, eller kanskje råd til meg da hun skjønte hva jeg var med på:
– Du må passe på deg selv, Børre. Ellers så risikerer du å brenne lyset ditt i begge ender.

De gangene senere hvor jeg kjente på at at lyset brant litt raskt, har jeg klart å ta meg inn. Men ikke for lang tid av gangen. Jeg elsket utfordringer, de var lærerike, utviklende og stimulerende. 

En dag høsten 2017 var det slutt. Det var som om det brennende lyset sluknet. Det ble mørkt.Svært mørkt.

Signalene hadde jeg fått før det. Men selv en tur med ambulansefly til sykehus om våren samme år var likevel ikke nok til å roe meg ned nok til å forstå alvoret. 
Ikke før høstmørket i dobbel forstand la seg over livet.

Norske kommuner er velsignet med dyktige leger. I Båtsfjord hadde de flere. Det ble min redning. Det jeg trodde skulle bli en kort sykemelding, ble avvist av legene: 
– Dette er alvorlig. Dette kan ta lang tid. Veldig lang tid. Vær glad om du en dag føler at livet vender tilbake. Og glem dine forpliktelser overfor jobb og arbeidsgiver. Nå skal du tenke på deg sjøl.

En god gammel og meget klok venn ringte meg ikke lenge etterpå.  Hun sa:
«Det er ikke rådmannen i Båtsfjord som besøker deg på sykehuset og holder deg i hånden. Det er det Eli og barna dine som gjør. Nå skal du ikke tenke på arbeidsgiveren, men på deg sjøl og hva som er best for helsa di».

Likevel, også takket være en empatisk og omsorgsfull rådmann der er jeg  «i livet» – i dobbelt forstand. Livslysta er tilbake. Det gjør godt å høre folk si de kjenner «gode, gamle Børre»  igjen nå.

Jeg skylder spesielt psykolog Kristin Eide så mange takk for måten hun fikk livsgnisten, livstroen og livsgleden tilbake. Både sorgtårer og gledestårer måtte til.
Trivelig å møte henne igjen under Varangerfestivalen nylig:

IMG_8318

(foto: Trine Noodt)

Her kan du lese mer om hvordan jeg opplevde møtet med veggen.

«Hele Norge snakker»

Jeg møtte altså på plass i «Hele Norge snakker» som del av min egen terapi. Der traff jeg en trivelig ingeniør, opprinnelig fra Lesja som også hadde vært innom videregående skole som lærer i en kort periode. Slik hadde vi skole som noe felles, men med ganske ulikt utgangspunkt. Han som lærer og jeg som tidligere lærer og skoleleder.

I noen politiske saker var vi  i utgangspunktet ganske uenig. Det viste seg at det til tross for uenighet, var mulig til å forstå hverandres meninger bedre når man lot den andre snakke rolig og få argumentere. Deretter var det din tur, og slik ble det en opplysende dialog hvor vi begge lærte mye nytt.

Det er slik debatten i et liberalt demokrati bør være. Vi MÅ markere et skarpt skille mellom sak og person. Personen i seg sjøl er uviktig, men sakens innhold er det som teller.

I vår tid er det for mange som er tøffe i flokk, som mener de har kunnskaper på ALLE områder, og at de ikke har noe å lære av andre. Derfor kan debattene på Facebook bli preget av slikt – eller av lite sak, men mye personangrep.
Alle som har noen år på baken, også på høyere utdanning, har erfart visdomsordet «Jo mer jeg vet, dess mer vet jeg at jeg ikke vet».

At personen er knyttet til roller, sak og avgjørelser er naturlig, og kan være en del av debatten. Enhver må være tydelig på sin rolle. Politikere som har gjort vedtak, må selvsagt stå bak det. Men de kan over tid innse at det ikke var det best-mulige vedtak. Og politikere som er nedstemt, vil selvsagt også mene de hadde rett. Inntil de evt. skulle se at flertallet likevel «traff bedre».

SoMe skaper en distanse som gjør tonen skarpere enn nødvendig. Og det blir gjerne en konkurranse om å bevise at «jeg har 100 % rett». Jeg innrømmer at jeg sjøl har blitt for ivrig, brukt for mye tid på å repetere egne argumenter og i politiske spørsmål bli vel standhaftig. Det er ikke bra. Gode innspill fra nære og fjerne venner har beveget meg i retning hvor jeg er tydelig i budskap, men unngår å karakterisere motdebattanten.

Noen lever med en forestilling at uenighet er farlig. Eller at man ikke bør ta opp saker som oppleves ubehagelige. Vi politikere vil helst – med et smil – kun fortelle om alle de gode sakene våre. Men vi må tåle at noen spør etter fakta for våre påstander, og at vi kan dokumentere slikt. Noen saker er langt alvorligere enn andre.

Så jeg møter gjerne de som kan virke ganske skarpe på SoMe til en prat over en kopp kaffe når det byr seg en anledning. Jeg vet Benn er en mild og snill person ansikt til ansikt. Om andre vil være tilstede, er de hjertelig velkommen til å delta i debatten.


Ordfører Frank, en hyggelig fyr som har stått på for Tana!

Noen andre jeg har vært i – og kommer til å være i politisk diskusjon med, er avtroppende ordfører Frank Martin Ingilæ og APs ordførerkandidat ved dette lokalvalget i Tana, Helga Pedersen.

Jeg kjenner begge som to hyggelige mennesker. Frank har vært flink til å markedsføre det positive med Tana, og har også tort å være tydelig overfor statlige myndigheter når de vil styre mer enn godt er over vår kommune.

Han er en dyktig fotograf, og en ivrig turgåer som har markedsført vår langstrakte og vakre kommune på bokstavelig talt forbilledlig måte. Han har personlig tråkket opp og merket fine Perleturer i Tana. Og mange skal følge i hans tur-fotspor de kommende år. Det er bra for folkehelsa.

Jeg har aldri hatt problemer med å snakke med Frank, og synes han er høflig og lyttende. At vi er helt uenig i noen viktige spørsmål om Tana kommune, er slik det skal være. Vi er på andre områder enig.

Helga var fylkespolitikeren og fiskeriministeren som hadde visjon om «lys i husan» i Finnmark og fikk kontroll over ulovlig fiske i Barentshavet – selv om hun måtte gi seg på Kystfiskeutvalgets forslag om å gi fjordfiskerne sterkere rettigheter. Slik er politikk; litt søtt og litt surt.

Helga er en «likandes» dame, med genuin interesse for samfunnsforhold. Hun er vokst opp på en mindre plass innerst i vestre del av Tanafjorden.

I mine første perioder som fersk kommunestyrerepresentant fikk jeg gleden av å kjempe for å beholde den lille skolen der slik at Helga og hennes skolekamerater slapp unødvendig lang og slitsom skyss til nærmeste skole. Ved nesten hvert budsjettmøte kom det forslag om å legge ned skolen, men vi berget den.

Elevene fra Vestertana vant på å beholde skolemiljøet. Helga har mangesidig universitetsutdannelse, og avviker slik fra sine forgjengere i Tana-politikken. Flere av elevene der tok meget solid utdannelse og bekrefter at selv på små skoler får man gode resultater.


Det er på tide med et skifte i Tana av hensyn til ansatte og innbyggere

Jeg er nå ordførerkandidat for Tana Venstre. Vi legger ikke skjul på at vi ønsker et skifte i Tana kommune. Derfor er vi tydelige på at Ap etter 30 år med makta i Tana nå behøver avløsning. Vi skal likevel lytte til Ap og deres gode forslag om velgerne gir oss makta.

Det er ikke sunt for verken bedrifter eller organisasjoner som en kommune å sitte med samme ledelse over for lang tid. Regjeringer kan sitte i 8 år for å vise at de tar ansvar utover sin periode, men da er det på tide med noe nytt. Hvis ikke, stagnerer utviklingen og politikere klamrer seg til sine privilegier av egeninteresse. Slik kan det også bli i en kommune, både politisk og administrativt.

Kan lokalpolitikere ha en mening om kommunalt ansatte med stilling og navns nevnelse? Det kan de selvsagt. Men de skal aldri ta dette opp i offentlighet. Politikere forholder seg til og «kjenner» kun én eneste ansatt; Administrasjonssjefen (rådmann eller kommunedirektør som det også benevnes).

Som ombudspersoner kan lokalpolitikere melde fra til rådmannen dersom innbyggerne ikke er fornøyd med tjenestene.

Og da må rådmannen ordne opp. Hvis en rådmann ikke gjør jobben slik de folkevalgte og ordfører forventer, må rådmannen slutte på dagen.

Som regel har de arbeidsavtaler som sikrer de lønn i minst 3-6 mndr. framover. I Tana har ordføreren undertegnet en avtale med rådmannen som sikrer han inntil 24 måneder med lønnsutbetaling etter at han har fratrådt! Tilsammen med siste lønnshopp som det Ap-ledete formannskapet ga han i januar, utgjør dette 1,9 mill.kr.

En offentlig politisk debatt om tilstanden i Tana kommune, kan derfor ikke handle om enkeltansatte som samvittighetsfullt utfører sitt arbeid. De skal skjermes.
Det er kun den øverste administrative leder som kan bli gjenstand for vurdering.
Selvsagt skal det være slik. 

Så får jeg heller leve med at de som misliker mine synspunkt, velger å sverte meg som person framfor å diskutere sak. Jeg må tåle det (selv om det også selvsagt kan såre meg. Jeg skjønner likevel at noen frykter et skifte i Tana).
Men spar min familie, venner og politiske samarbeidskolleger.

Nå lar vi velgerne gjøre  sine valg, og så respekterer vi deres ønske. 

Godt valg!

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

(Lenger nede i teksten finner du lydopptak og kildehenvisninger)

Da fikk jeg omsider oppleve det jeg lenge har «drømt» om; Overvære en debatt arrangert av ForFinnmark og ForTroms (eller kanskje Mot-Troms-og-Finnmark?).

I et selskapstelt under Varangerfestivalen i Vadsø sist lørdag var partienes 1.kandidater samlet. De var invitert til til å fortelle om hvordan de skulle sørge for å oppheve deres verv som folkevalgte med økt makt i en politisk sterkere region. Det ble dessverre en heller lite optimistisk opplevelse. Troen på fremtiden var fraværende hos både arrangører og publikum. Heldigvis var det lite unge folk til stede. De ville ikke funnet Vadsø og Øst-Finnmark som attraktivt å bo i dersom fremtidspessimistene skal definere bolyst. Heldigvis var det tre politikere i panelet som hadde tro på øst-fylket også.

Som publikum møtte selvsagt de som har engasjert seg sterkt mot Stortingsvedtaket, og som naturlig heiagjeng for de som er mot regionreformen. SV og Raudt hadde mobilisert sine listekandidater og meget hørbare sympatisører. Det er lov. Basert på applausen kåret journalist i AP-avisa Finnmarken og tdl. fylkestingsrepresentant Bjørn Hildonen SV og Raudt til vinnere.

Det var anledning for publikum å stille spørsmål. Ikke uventet fikk motstandere av regionreformen og SVs flere politikere i salen svært mye taletid. Fagforbundet hadde til og med et ferdigskrevet manus med seg der hun brukte 5 minutter på å lese opp – med tillatelse av en forøvrig slagferdig debattleder.
Panelet ble utfordret på alt fra klimakrise (viktig!) til Sps holdning til abort (som fylkestinget ikke kan gjøre noe med!).

Også én erklært tilhenger av regionreformen fikk anledning til å stille spørsmål. Undertegnede. Det ga mye applaus. Ikke til meg, men til Raudt og SV.

Jeg spurte om partiene – om de måtte velge – heller ville ha et samlet Nord-Norge enn det som blir det todelte Nord-Norge. Jeg ønsket også å vite hva SV egentlig mener med at de vil ha sterkere regioner. Jeg siterte hva SV faktisk har ment i saken om regionreformen før Stortinget gjorde sitt endelige vedtak om innhold og struktur i juni 2017:

«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

Bergstø sa hun vil gjerne ha sterkere regioner, men benektet at SV hadde gått inn for færre og større. Selv om det altså står svart på hvitt i utskriften fra Stortingets hjemmeside.

Denne vinglete politikken fra et stortingsparti burde bekymre flere enn meg. Argumentet for «færre og større» er nettopp for å begrunne flytting av makt fra statlige direktører i Oslo og til de nye fylkesting. Når da Bergstø ikke vil ha «færre og større», men vil at fylkeskommunene skal bli «sterkere» og «få ansvaret for sykehusene», må man spørre om hvilken klode SV er på.

Selv SP har i så fall vært ærlig og ment at også sykehusene burde overføres til fylkeskommunene når disse er store og sterke nok. Som noen husker gikk daværende kommunalminister Åslaug Haga i den rødgrønne regjeringen inn for 9 regioner. Ola Borten Moe fra SP ønsket 7. Begge med erkjennelse av at økt politisk makt også for sykehus betinger færre og større regioner.

Selv Nord-Norge med i underkant av halv million mennesker er i grenseland stor nok til at politikere skal ha ansvaret for sykehusene. Finnmark med 75 000 innbyggere vil ikke ha økonomisk mulighet til å konkurrere om manglende arbeidskraft dersom også alle 9 kommuner i Norge større enn 76 000 innbyggere skal gis anledning til å etablere sykehus.
Det er denne nedre størrelsen som SV ikke tar innover seg for hvilke oppgaver som er mulig å flytte. Derfor endte Stortinget på en minimumsstørrelse på 250 000 for at en fylkeskommune skal være faglig og økonomisk sterk nok til å overta statlige oppgaver.

SV-Bergstø tok likevel kaka da hun påsto følgende:

Her kan du høre hva Kirsti Bergstø sa

Hun påstår altså at Finnmark 1) ikke fikk uttale seg og ikke fikk se forslaget, 2) ikke fikk delta i en høring, 3) at innbyggerne ikke fikk si sin mening og 4) at det hele ble avgjort på et bakrom.
Alt dette er feil. Eller løgn som slike påstander vitterlig er.

Vi tar påstandene i rekkefølge:

1) Fikk ikke uttale seg?

a) Finnmark gjennomførte nabosamtaler med Troms før fylkestinget i desember 2016 møttes. I møtet lå det rundt 100 sider med konsekvensutredninger. Flertallet gikk primært inn for å fortsette som egen fylkeskommune, alternativt sammen med Nord-Troms. Fylkestinget sendte ikke sine utredninger på høring til innbyggerne og arrangerte heller ikke folkeavstemming.

b) 5.april -17 la regjeringen fram sitt forslag til innhold og struktur for de nye regionene. For Nord-Norge foreslo regjeringen at avgjørelsen om en eller to fylkeskommuner i nord kunne vente til våren 2018, altså utsettelse med et år ! Nå kunne Finnmark fylkesting behandle dette forslaget fra regjeringen og si sin mening.

2) Fikk ikke delta i høring?

Både Troms fylkesting og Fylkesrådet i Nordland tok forslaget fra regjeringen til ny vurdering og avga høringsuttalelser. Finnmark valgte å ikke gjøre det. Representanter for Finnmark fylkesting deltok derimot i Nord-Norsk Råd sitt møte i Narvik 26.april. Ragnhild Vassvik, Sylvi Jane Huseby og Kurt Wikan er også der. De behandler regjeringens høringsforslag, og med Vassvik som leder av redaksjonsnemnda vedtar de enstemmig bl.a dette i pkt 2:

«Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.«

Altså, de nord-norske fylkeskommunene inkludert Finnmark krever at Stortinget ikke følger regjeringens forslag om å utsette saken til våren 2018!
Jens Ingvald Olsens påsto det motsatte under debatten. Han sa at Finnmark var naiv og ble lurt til å tro at de skulle få utsatt saken med et år, og ble dermed overrumplet av Stortinget som likevel gjorde et vedtak. (Hør opptaket her).

Påstanden fra Bergstø imøtegås og Jens Ingvald Olsen tyr til løgn

Det er dokumentert at Olsens påstand er en løgn. Slik går det når de mest ekstreme motstandere av regionreformen planter usannheter i alle sine kanaler, gjentar disse og til slutt tror på dem sjøl.

I tillegg til den enstemmige høringsuttalelsen fra Nord-Norsk råd, sa fylkesordføreren i Finnmark ved to andre anledninger ( 16.4 og 2.5.17) til kommunalministeren at Finnmark ville ha en avgjørelse allerede i juni 2017. Finnmark ønsket altså ingen utsettelse slik Olsen feilaktig fremstiller det!

3) Innbyggerne fikk ikke si sin mening?

Finnmark kunne altså bedt om at Stortinget fulgte regjeringens forslag om et år utsettelse. De kunne begrunnet det med at de trengte mer tid til høringen og ønsket å først høre folkets mening i folkeavstemning og gjennomføre denne prosessen i ro og mak.

Det var altså IKKE regjeringen og stortingsflertallet som ville skynde på også for Nord-Norge, men Finnmarkspolitikerne som ba de om å avgjøre saken i juni 2017! Verken SP, SV eller AP ønsket folkeavstemning – fordi de visste bedre enn folket da de ba Stortinget avgjøre?

Dette brakte statsråden videre til Stortinget. Komiteen drøftet da Nord-Norge og endte med en deling som vi nå kjenner til.

4) Avgjørelsen ble tatt på et bakrom?

Dette skjedde ikke på noe bakrom, men i full åpenhet. Alle de tre gangene Finnmarkspolitikerne ba Stortinget om å ikke utsette saken, er behørig dokumentert av media og i dokumenter som er offentlig tilgjengelige. Stortingets behandling av saken finner man grundig og opplyst på stortinget.no .

Her er link til en samlet dokumentasjon:

Kirsti Bergstøs påstander er dermed påviselig feil – uansett hvor mye hun reiser rundt og sprer slike løgner og får automatisk applaus fra støttespillere som tror hun snakker sant.

Bergstø er først og fremst en dyktig retoriker. Hun er veltalende og formulerer seg slagferdig i slike debatter. Hun representerer de politiske broilere som har hatt verv og posisjoner i partiet fra ung alder.
Hun er ikke ulik Audun Lysbakken som retoriker. Glitrende formuleringer, men ofte uten reelt innhold. Alternativene blir vage, og lite troverdige.

SV skal bruke «skattelettelser til de rike» på så mange områder at de hadde trengt 5 ganger så mange skattelettelser. Uten nye olje- og gassinntekter ville ikke det vært mulig. Men så var det dette med SV innenfor eller utenfor regjering og oljepolitikk, da.

Det var kanskje en skjebnens ironi at det politiske par i SV-hjerter som bestyrte et helt departement måtte begge trekke seg i 2012. Alt på grunn av Bergstøs økonomiske støtte gitt til en avdeling av Bergstøs Sosialistisk Ungdom – til tross for advarsler fra embetsverket.

Da debatten om Troms og Finnmark raste før Stortingsvalget i 2017 falt Bergstø ut av Finnmarksbenken.

SV har selvsagt panikk i 2018 og 2019 nå når de ser at SP vinner velgere de også vil ha. SV i Finnmark fylkesting ble med på arbeidet i fellesnemnda sammen med sine i Troms. Det kan føre til at også SV vil tape stemmer til SP. Panikken har nådd SV. At SP i Finnmark ga sine stemmer til APs folk i fellesnemnda, vet de færreste. Den støtten ga SPs Prestbakmo plass i arbeidsutvalget!

Det er åpenbart at både SVs Bergstø og Raudts Olsen nå konkurrer om de samme velgerne i et marked som utgjør kanskje fortsatt over 50 %..
Da ender det gjerne med at man tyr til løgn slik det skjedde i debatten i Vadsø. De håper å kapre velgere som er i flyt, og som ikke har tid til å sette seg grundig inn i sakens faktiske sider.

Resultatet kan bli at et et sterkt politisk organ i «Europas viktigste region» i verste fall blir demontert. Tilbake har vi to svake fylkesting i to mindre viktige fylker.
Men velgerne kan stoppe slik demontering av vår motmakt mot Oslo-makta ved å stemme på de parti som tydeligst står opp for økt makt til Troms og Finnmark.